Tapt og funnet…

 

Det er kjedelig å pakke. Det er så kjedelig at det er fristende å finne en unnskyldning for å gjøre noe annet. I dag er unnskyldningen at det er så grått og trist ute, og jeg tenker at det egentlig er en perfekt dag å sitte å skrive.
Her om dagen var unnskyldningen min at det var så fint vær ute at det føltes helt bortkastet å være inne og pakke, og dessuten trengte jeg en ny tusjpenn for å skrive utenpå eskene. Altså hadde jeg to unnskyldninger, og den siste var helt reell.
Jeg ville gå til Ark og handle en tusjpenn, og så fikk jeg se hva som skjedde…

 

Jeg hadde vært innom postkassen på vei ut, og der hadde det ligget en kommunal informasjonsbrosjyre verørende arbeidet med nye Bogstadveien og hvordan dette ville påvirke oss som bor her. Etter å ha kastet et raskt blikk på den, hadde jeg tenkt at jeg skulle droppe den i søppeldunken utenfor Narvesen, der hvor folk kaster fra seg pølsepapir og slikt, og derfor hadde jeg båret den i hånden i stedet for å stappe den i lommen eller i vesken, så jeg ikke skulle glemme det. Men av en eller annen grunn hadde jeg bare gått rett forbi Narvesen uten å ense søppeldunken. Derfor hadde jeg den fortsatt i hånden da jeg en stund senere stod utålmodig og ventet foran kassen på Ark. Etter noen minutter merket jeg en gryende irritasjon over at begge kassene manglet betjening. Jeg vurderte om jeg enten skulle gå opp til kassen i andre etasje for å betale der, eller om jeg i ren protest bare skulle stikke tusjpennen i lommen og spasere ut døren. Og det var akkurat da jeg hørte et kremt, som om noen hadde lest tankene mine. Men så galt var det dog ikke. Det var en eldre dame som hadde kommet til. Hun pekte på brosjyren jeg holdt i hånden, og fortalte at hun også hadde fått den samme i postkassen sin.
– Kan du skjønne hva det skal være godt for? Nå syns jeg de har gjort det stygt nok her allerede, mente hun.
Jeg nikket og var enig, men la til at jeg egentlig ikke orket å engasjere meg så veldig i dette fordi jeg var i ferd med å flytte. Av en eller annen grunn må jeg ha følt et behov for å ytterligere rettferdiggjøre dette litt arrogante fraværet av engasjement, så jeg la til at jeg egentlig var dansk, hva nå enn det skulle være godt for. Hun smilte igjen og sa at det kunne man ikke høre, og så holdt hun litt overraskende frem en bok med hvitt omslag, og fortalte at det skulle være en presang til niesen hennes, som hun mente måtte være omtrent på min alder. Hun var litt usikker på om det var en passende gave, og ville gjerne høre min mening. Jeg tok den i mot og leste på baksiden, åpnet den og fant et bilde av forfatterinnen. Gina Cornelia Pedersen. NULL er henne første roman. Ganske fort leste jeg den første siden av åpningkapittelet, og tenkte at jo, det var fint skrevet. Jeg fikk lyst til å lese videre. I det samme dukket det opp en smilende ekspeditør i kassen, og for å være hyggelig lot jeg den eldre damen gå foran meg, noe jeg angret på minuttet senere  ettersom jeg måtte bli stående og vente fordi det skulle byttes papir i kortautomaten. Men jeg husket i hvert fall å kvitte meg med den kommunale brosjyren, og den eldre damen forsvant ut av tankene mine.

Det var derfor med et snev av forbauselse jeg oppdaget at hun stod rett innenfor utgangsdøren og ventet da jeg omsider hadde fått kvittering for tusjpennen og var på vei ut. Det var tydelig at hun ventet på meg, for hun smilte forsiktig og tok et par skritt frem for å komme meg i møte da jeg nærmet meg henne.
– Du husker meg nok ikke igjen. Vi pleide å være naboer for mange år siden.
Jeg var helt blank. Min første tanke var at hun forvekslet meg med en annen.
– Beklager, jeg…
– Jeg bodde i etasjen over. Du hjalp meg med lyset i kjelleren en gang. Husker du?
Jo, jeg husket situasjonen og så for meg et bilde hvor jeg gikk baktrappen ned til kjelleren sammen med en eldre dame, men jeg gjenkjente henne fortsatt ikke. Ansiktet hennes hadde nok blitt pakket ned og plassert i en eller annen glemt avkrok i hjernen. 
– Det må minst være syv år siden?
– Det er det sikkert. Jeg har sett deg på gaten noen ganger etter at du flyttet. Du har fått barn, har jeg sett. Jeg lurte på om du hadde et minutt.

Gjennom glassdøren kunne jeg se Baker Hansens konditori tvers over gaten, og øynet en beleilig unnskyldning for å la være å gå tilbake til pakkingen med en gang.
– Det er litt upraktisk å stå her i døren og snakke. Hvis du vil kan vi gå og ta en kaffe på Hansen.
– Jeg skulle egentlig bare fortelle at du la igjen noe hos meg en gang. Jeg vet ikke hvor mange ganger senere jeg har sett deg på gaten, men du har alltid gått så fort forbi at jeg ikke har rukket å tenke på det før du har blitt borte.
– Jeg har det med å gå litt for fort for mitt eget beste… men, hva er det jeg har lagt igjen hos deg?
– En tegneblokk.  Du vil kanskje bli med opp og hente den?
En tegneblokk? Jeg savnet da ingen tegneblokk, og hvorfor skulle jeg legge igjen en tegneblokk hos henne? Den må tilhøre en annen, tenkte jeg, men samtidig ville jeg nødig skuffe henne dersom hun i syv år hadde tatt vare på noe hun trodde tilhørte meg. Dessuten hadde nysgjerrigheten min blitt vekket, og unnskyldningen for å la være å pakke hadde blitt enda bedre, nærmest bærekraftig. Det minste jeg kunne gjøre var å bli med henne opp og se på den tegneblokken hun hadde tatt vare på i så mange år. Pakkingen fikk vente.
– Det vil jeg veldig gjerne.


Hun beveget seg sakte, og det gikk enda saktere da vi begynte å gå opp trappen. Tempoet var så lavt at bevegelsene mine etter hvert fikk noe nesten zen-aktig meditativt over seg – som om kunsten å gå trapper var forbundet med en opphøyet indre opplevelse av å sette føttene på trinnene, slik at man til fulle kunne nyte bevisstheten om at det medførte en kroppslig elevasjon. Det ble etter hvert en så saktegående prosess at det nærmest tvang meg til å sysselsette hjernen min med ett eller annet for å hindre at den ble overopphet av innestengt irritasjon. Så jeg begynte å konsentrere meg om å legge merke til minidetaljer i omgivelsene mine, slike man aldri ellers legger merke til. Jeg la merke til de små sprekkene i muren der håndlistene var festet og jeg merket meg det fine mønsteret der malingen på vindusrammene enkelte steder hadde tørket inn og krakelert av elde. De få stedene sollyset slapp inn gjennom vinduene, kunne jeg her og der se små ansamlinger av smuldret murstøv innerst ved trappelistene. Noen hadde tydeligvis slurvet med gulvvasken, eller så hadde de vasket på en tid av døgnet da det ikke hadde vært et like avslørende lys.
Da vi nådde første etasje la jeg merke til det tydelige slitasjemønsteret etter travle skritt på avsatsen. Det beskrev en slak bue, og jeg tenkte det måtte være på grunn av sentrifugalkraften – at vår naturlige treghet egentlig ville at vi skulle gå rett frem, og at jo fortere vi beveget oss, desto mer energi måtte vi bruke for å holde oss i riktig bane. Det var også tydelige slitasjemerker på gelenderet, og den blankslitte kulen på toppen av megleren viste helt tydelig hvor folk holdt seg fast når de hadde hastverk. Innen vi hadde passert andre etasje, hadde jeg rukket å konstruere følgende absurditet:  Det er når vi har hastverk vi trenger å gripe rundt noe solid, noe som vi kan klamre oss til når det er behov for å forandre retning – ellers kan vi gå rett i veggen.

Etter det var det absurde aspektet ved situasjonen ikke lenger like påfallende, og da vi kom til tredje etasje og passerte døren til Carl, var det fullstendig borte. Tankene mine kretset rundt Carl i stedet. Det var lenge siden jeg hadde sett ham. Jeg noterte meg bak øret at jeg skulle ringe ham når jeg kom hjem, for å høre hvordan han hadde det og spørre om han ikke snart kom tilbake.
Men også disse tankene forsvant etter hvert, og jeg begynte å tenke på om jeg egentlig ville kjenne meg igjen og vite hvor jeg var dersom noen hadde gitt meg bind for øyene og plassert meg her sittende i trappen. Etter det forsøkte jeg å plassere meg selv geografisk. Hvor var syd og nord? Ville jeg klare å peke ut retningen mot for eksempel Colosseum, eller slottet?

Jeg klarte ikke lenger å huske ansiktet hennes da vi hadde kommet opp den siste trappen. Hun stoppet og tørket skoene sine sakte på dørmatten, og så hørte jeg det lille kneppet fra låsen på håndvesken hennes. Det var med nesten irriterende sakte bevegelser hun åpnet vesken, og jeg måtte tvinge meg selv til å puste rolig mens hun lette etter nøklene. Da hun fant dem, oppdaget jeg at hun selvfølgelig hadde to låser på døren; én vanlig yalelås, og én sikkerhetslås. Hun valgte å låse opp sikkerhetslåsen først, og jeg så at den ene skohælen hennes hevet seg litt fra gulvmatten og at hun måtte støtte seg mot veggen men hun forsøkte å få nøkkelen i riktig vinkel.
Jeg skulle akkurat til å spørre om hun ville ha hjelp, da det helt plutselig kom en slags tristhet i meg. Jeg så på de gamle hendene hennes, hvordan hun hadde tredd remmen på håndvesken over håndleddet så hun ikke skulle miste den mens hun støttet seg mot dørkarmen, og hvordan hun litt skjelvende forøkte å stikke nøkkelen inn i nøkkelhullet med den andre hånden, og jeg begynte å tenke på hvor mange ganger jeg hadde stått trippende irritert og ventet bak gamle mennesker i butikken. Forstår de ikke at de lager kø? hadde jeg tenkt, hvordan kan de ha så mye tid å kaste bort når de har så lite tid igjen?  Jeg tenkte at en dag kommer hun til å måtte gi opp. En dag vil hun resignere for naturens ubønnhørlige gang, og innse at hun ikke lenger klarer å få nøkkelen inn i låsen. Nei, jeg måtte ikke synes synd på henne, jeg måtte bare behandle henne med den respekten hun fortjente.
Jeg følte behov for å si noe, så hun ikke skulle tenke at jeg var utålmodig.
– Nå husker jeg det. Nå husker jeg at jeg har vært her før.
Det var løgn, men jeg tenkte det ikke gjorde noe.
– To ganger har du vært her.
– To ganger?
– Ja…
Da hun åpnet døren kunne jeg se navnet på dørskiltet hennes. Et anonymt navn. Et navn jeg visste jeg ville glemme.

Entreen var uten vinduer og ganske mørk. Den minnet om en antikvitetshandel, lett overmøblert og med pyntegjenstander og innrammede fotografier plassert over alt der det var plass. Det luktet svakt av sot og gammel linoleum, og det minnet meg om lukten i lysthuset vårt da jeg var liten. Utover det var det ingen minner som ble vekket. Jeg klarte ikke å kjenne meg igjen, selv om jeg innerst inne visste at jeg hadde vært der før.
Et innrammet fotografi av en mann i bar overkropp fanget nysgjerrigheten min. Da hun oppdaget at jeg stirret på det, fortalte hun at det var mannen hennes og at det var det siste bildet som ble tatt av ham. Da bildet ble tatt var han tjueseks år gammel. Året etter hadde han druknet i Tanganyika. Hun fortalte at de etter planen skulle oppholde seg to år der, i Tanganyika. De skulle arbeide som misjonærer for den katolske kirken. Mannen hennes hadde reist ned i forveien. Hun hadde fått beskjeden om at han var død en uke før hun skulle reise etter.
Hun fortalte sakte og med rolig stemme, samtidig som hun tok av seg skoene og skiftet til tøfler, og det var som om hun kun refererte noe hun hadde hørt og som egentlig ikke angikk henne.
– Han døde niende desember nitten femtisyv, det var en mandag. Vi hadde vært gift i tre hundre og ti dager. Skal jeg sette over kaffen? Har du tid til det?
Jeg følte at det var riktig å bli der litt.
– Ja takk, gjerne.
– Men jeg glemmer visst helt tegneblokken din. Jeg har den i en skuff i skatollet…

Den var definitivt min. Jeg gjenkjente den med en gang.
The Langton – Rough Watercolour Paper. 

Blokken hadde eselører på forsiden og bar tydelige spor av å ha blitt fraktet rundt. Da jeg åpnet den, dukket minnene opp, og et øyeblikk fikk jeg en klump i halsen og kjente meg svimmel.
Jeg husket et hotellværelse på Admiral Hotel i København. Jeg husket at vi drakk kaffe på sengen og at jeg hadde satt koppen fra meg på nattbordet fordi jeg ville kysse. Og mens vi kysset og lekte i sengen, hadde jeg på en eller annen måte klart å velte koppen. Kaffen hadde rent fra nattbordet og ned på vesken min, og noe av kaffen hadde funnet veien inn i akvarellblokken.
Det var morgenen etter at vi hadde vært på en forestilling med vestafrikanske dansere og  musikere. Det var den siste forestillingen Thomas og jeg fikk vært på mens vi var sammen – egentlig var det den siste fine opplevelsen vi hadde sammen før han kastet meg ut av livet sitt. Men det visste jeg ikke da jeg begynte å skisse et bilde til ham etter at vi hadde kommet hjem, og jeg valgte helt bevisst å gjøre det på et ark med kaffesøl, fordi jeg ville at det skulle være et minne om en veldig fin morgen.
Han fikk aldri sett det ferdige resultatet.

 


Men hvorfor hadde jeg båret rundt på det to år senere? Og hvorfor hadde jeg lagt blokken fra meg her?

Jeg så på teksten jeg hadde skrevet med blyant nederst.
Tusen takk for en deilig helg, XXX. 

Jo, det hadde absolutt vært en deilig helg, selv om den ikke hadde blitt akkurat som forventet. Men det hadde vært min egen skyld. Jeg hadde håpet på noe mer og skapt meg en forventning.

– Du får bare sette deg, så skal jeg sette over kaffen.
– Takk.
– Det må være veldig fint papir. Jeg har sett på prislappen, over hundre og femti kroner.
– Mm. Det er veldig fint papir. Tusen takk for at du tok vare på den.
– Jeg forstod jo at den var verdifull, og at du gjerne ville ha den tilbake.
Jeg tenkte et øyeblikk at det kanskje ikke var helt sant. Det er ikke alt det er like fint å få tilbake. Noe bør kanskje forbli tapt, for alltid.

Thomas hadde vært veldig nøye med å forsikre seg om at jeg kunne bli med den helgen. Han hadde spurt flere ganger om det var helt sikkert, og han hadde fått meg til å love at ikke noe skulle få komme i veien. Vi skulle ta fly til København og gå på konsert, og så skulle vi gå å spise på en fin restaurant etterpå. Jeg hadde fått hjertebank, og etter hvert som det nærmet seg avreise hadde jeg bygget opp en slags ungpikefantasi om at han hadde tenkt å fri til meg, for hva var vel mer naturlig enn at han gjorde det i København?
I fantasien hadde jeg sett for meg at han kom til å gjøre det på en romantisk restaurant etter konserten. Jeg hadde til og med øvet meg på hvordan jeg skulle si ja.
Men ingen ting skjedde, og så hadde jeg blitt mer og mer mutt etter hvert som kvelden ble til natt, og jeg forstod til slutt at det ikke kom til å skje. Da vi gikk og la oss hadde jeg vært uvillig, bare snudd på siden og latt som om jeg sov, og etterpå, da jeg hørte at han hadde sovnet, hadde jeg gått naken ut på balkongen og håpet at noen ville se meg.

– Tar du fløte i kaffen?
– Nei takk.
– Det har vært så mye larm her i det siste. Du har kanskje hørt det?
– Mm. Det er fordi de har lagt om traseen for trikken.
– Det er er så mye forandringer for tiden.
– Ja.

– Skal de aldri bli fornøyd? Jeg har bodd her siden min mann døde,  i syvogfemti.
Hun rørte forsiktig i kaffen, smilte litt og pekte på blokken.
– Gode minner?
– Både ja og nei.
I det skarpe sollyset formet skyggen av vindussprossene et tydelig kors på det mønstrete gulvteppet. Jeg tenkte at om hun var jevngammel med mannen sin, så måtte hun være over åtti.  Det var som om hun hørte tankene mine.

– Jeg sitter fortsatt i uskiftet bo. Det har jeg gjort i fem og femti år.
Hun la vekt på fem og femti, uttalte det sakte og med ettertrykk, som om det var en svært viktig detalj.
– Du må bare forsyne deg med kjeks.
– Tusen takk.

Jeg tror det må ha vært en slags barnslig form for hevn, basert på en eller annen ide jeg hadde fått om at han ikke likte at noen andre enn han fikk se meg naken. Men det var ingen som så meg der jeg spradet rundt på balkongen. Jeg så på lysreklamene som blinket speilvendt i det mørke vannet, og kjente at føttene mine ble kalde. Var det egentlig noe å bli skuffet over? Var det ikke bare en barnslig reaksjon? Dessuten hadde det jo bare vært en ide i hodet mitt, en tanke som hadde vokst av seg selv og skapt urealistiske forventninger. Det betød ingen ting, og han hadde jo fortsatt sjansen. Vi skulle ta Oslobåten hjem.

Igjen hørte jeg dette kremtet, det samme som i butikken. Det var nok best jeg konsentrerte meg om å være til stede. Hun spurte om jeg ville ha påfyll, og jeg takket og smilte til henne.
– Beklager om jeg var uoppmerksom et øyeblikk. Jeg kom plutselig til å tenke på noe.
Hun bare smilte, uten å si noe. Etter en stund spurte hun om jeg ville ha en kjeks til.

Solen hadde flyttet seg og rommet hadde blitt lysere, og jeg ble plutselig bevisst at jeg en stund hadde hørt en lav tikkelyd i rommet. Egentlig hadde jeg ikke ofret leiligheten hennes det minste oppmerksomhet etter at hun tok meg med fra entreen og inn i stuen. Jeg hadde bare tatt imot tegneblokken da hun holdt den frem, og så hadde jeg satt meg i sofaen da hun ba meg sitte. Gjennom den åpne døren til det jeg tenkte måtte være spisestuen, kunne jeg se et veggur med en pendel som svingte sakte fra side til side. Jeg tenkte hun hadde rett, at det var veldig stille. Det var så stille at jeg kunne høre den svake lyden da hun med en lett skjelving i hånden stakk langfingeren inn i hanken på den tynne porselenskoppen, og med en langsom bevegelse løftet den forsiktig opp fra skålen. Kanskje det er derfor man opplever at tiden går fortere etter hvert som man blir eldre, fordi man beveger seg saktere?  Jeg så på pendelen på vegguret og talte sekunder, helt til hun hadde satt koppen ned igjen. Åtte sekunder. Litt senere fant jeg ut at jeg selv brukte under fem sekunder på å gjøre det samme. Jeg tenkte det snart var på tide å gå hjem og fortsette pakkingen.
– Du har det fint her, lyst og fint
– Nå ja… det er ikke ettermiddagssol her.
– Men det er fint.
– Jo… vi skulle bo på en engelsk misjonsstasjon, min mann og jeg, i Masasi, langt borte fra havet. Jeg begriper ikke hva han hadde helt nede ved kysten å gjøre. Reise den lange veien… det var nesten tredve mil til kysten. Det må ha tatt ham flere dager.
– Fikk du ikke vite hva som skjedde?
– Kan du skjønne hva han tenkte på?
– Nei…
Hun sukket litt og smilte trist.
– Nei, det er ikke alt man forstår her i verden. Noe er det ikke gitt oss å forstå…

Jeg husker jeg forøkte å fritte ham ut om planene hans da vi satt på båten hjem, om han ikke snart skulle slå seg til ro og slutte å spekulere på børsen.
– Du kan jo risikere å tape alt.
– Det kan man uansett.
– Men du må jo tenke litt fremover.
– Jeg gjør det. Jeg har en plan. Du må slutte å tygge på leppene dine.
– Jeg vet det.
Jeg fikk aldri vite hva den planen gikk ut på.


Jeg har følelsen av å våkne opp fra en annen verden når jeg løfter blikket fra skjermen og tar hendene vekk fra tastaturet. Hva er klokken? Hvor lenge har jeg sitter her? Jeg er sulten. Klokken på skjermen viser 15:15. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har opplevd å se akkurat det tallet. Jeg har en følelse av at det er veldig mange ganger, langt flere enn  sannsynligheten tilsier.
Det er lenge siden jeg har opplevd å være så borte, så fullstendig oppslukt av å skrive. Men nå føler jeg meg sliten, og egentlig litt skamfull fordi jeg har gjort noe helt annet enn det jeg burde.
Snart halv fire. Det er fortsatt grått, og nå har det så smått begynt å regne også. Den lille uken jeg har vært alene har ikke blitt så produktiv som jeg hadde tenkt. I morgen kommer de tilbake fra fjellet, og jeg har langt fra gjort alt jeg lovet jeg skulle gjøre.

– Det er bare vårslapphet, sa mamma da jeg beklaget meg i telefonen, – du har alltid vært slapp om våren.
– Hvilken vår? Det var kuldegrader i natt!

Jeg åpner døren til balkongen og lukter på regnværet. Nei, det lukter ikke vår. Det lukter bare eksos. Jeg ser på trafikken og tenker at det i hvert fall har kommet én positiv ting ut av alt veiarbeidet: Det klakker ikke lenger i det løse kumlokket hver gang noen kjører over det.

Følelsen av å være borte henger forsatt i. Et øyeblikk får jeg en fornemmelse av at det er noen bak meg, men når jeg snur meg ser jeg bare refleksen av meg selv i balkongdøren. Et øyeblikk tenker jeg at det var bra jeg rakk å snu meg før noen lukket døren. Det føles plutselig som om jeg drømmer i våken tilstand, som om hjernen min er frikoblet fra all logikk og tankene spinner avsted på egen hånd, og plutselig husker jeg at jeg har skrevet om dette en gang før, tenkt akkurat det samme og gjort akkurat det samme, i en drøm, og jeg vet at telefonen min kommer til å ringe. Og så ringer den, akkurat som jeg visste den ville gjøre, og lyden er så skarp og illevarslende at hårene reiser seg på armene mine.
– Hallo!
– Siss?
– Ja.
– Det er meg, Siv. Er det noe galt? Du høres litt…
– Neida…  jeg… jeg bare skvatt da telefonen ringte. Alt i orden?
– Alt i orden. Jeg ville bare spørre om det er okei for deg at vi blir en natt til.
– Selvfølgelig.
– Jeg har forresten funnet noe som du kanskje har savnet.
– Hva da?
– En akvarellblokk.

_



 

 

20
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

30 Responses to Tapt og funnet…

  1. avatar solveig50 says:

    For en nydelig dobbelthistorie! Får helt klump i halsen her.

    Og de gamle som beveger seg så treeeegt… jeg øver meg på ikke å la meg irritere, jeg også. Og vet at en dag vil jeg selv også være like treg. og kan ikke noe for det.
    Takk for flott story!





    • avatar Cecilia says:

      Det er så lett å glemme at det er den innsatsen som en gang ble gjort av de som er gamle i dag som er grunnen til at vi har det så bra som vi har det.

      Tusen takk for hyggelig kommentar :)





  2. avatar fiaflyfly says:

    Mmm, nydelig tekst.
    -fia





  3. naturglede naturglede says:

    Nok en tankevekker fra deg. Du er flink til å fange meg med dine ord. Jeg “ser” det hele for meg og fornemmer lydene og opplevelsen av å gå opp trappen med den damen, tankene rundt en akvarell og kaffekoppen. Finfint at du glemte deg bort og skrev det ned. :)





    • avatar Cecilia says:

      Det er merkelig dette med at jeg ofte får inspirasjon til å skrive hver gang jeg blir pålagt å gjøre noe helt annet :)
      Hyggelig at du leser, og hyggelig at du legger igjen kommentar.
      Tusen takk :)





  4. avatar Hilde says:

    Bare glem deg bort enda mer 😉
    Liker vekslingen i tid, det tilfører noe ekstra.

    Tapt og funnet, tiden som var og tiden som er.
    Nydelig!





    • avatar Cecilia says:

       Nå må du ikke oppmuntre meg, Hilde, for da kan det fort bli litt klamt å være meg. Jeg får nok pent ta min del av flyttejobben.

      Tusen takk for hyggelig kommentar. :)





  5. avatar Effjusikay says:

    Liker.
    Tallet som forfølger meg, er pi. 3,14. Over alt. Men jeg har blitt vant til det :-)





    • avatar Cecilia says:

      Matematikeren William Shanks brukte 707 desimalplasser for å regne ut pi helt nøyaktig. Dessverre gjorde han en feil på desimalplass 528, og den feilen forplantet seg … men, det ble han heldigvis aldri fortalt. Vi får håpe det ikke finnes snev av sannhet i Bibelen hva gjelder evig liv; eller at det finnes sannhet i Pytagoras tro på menneskelig reinkarnasjon. Tenk å bli konfrontert av fremtidens matematikere og få vite at selve livsverket har vært basert på en regnefeil på desimalplass 528. Da snakker vi tragedie – jeg mener, total human tragedy, total… can you imagine… :)





  6. avatar sirenia says:

    Ble litt satt ut her, sikkert fordi jeg er like “vårslapp” som deg kanskje?
    Aldring, slowmotion, dårligere syn….fravær av vårlige følelser?
    Men alikevel godt å bli rusket litt opp i emosjonelt, godt å kjenne på vedmod også.
    For ikke snakke om minnene, dem finnes det jo flust av :)





  7. avatar Ragnhild says:

    Vakker tekst, Cecilia.

    Jeg kjenner at jeg ble rørt av den.

    Skiftet av tidsperspektiv, fortellingene i fortellingen – både den gamle damens fortelling, minnene dine du fikk tegneblokken og beskrivelsen av denne ene dagen, møtet med damen og tiden i leiligheten hennes, med alle observasjonene du gjorde og med tankene dine, gjorde teksten ekstra sterk. Og vemodig.

    Sender tommel og en klem.





    • avatar Cecilia says:

      Jeg merker ofte i møte med eldre mennesker at det finnes en underliggende vemod i livet deres, som om det er noe med alderdommen som i seg selv er vemodig. Selv i min alder føler jeg at det mange epoker i livet mitt som er forbi og som aldri kommer tilbake, og på en måte forstår jeg den vemoden, og at den kommer til å bli sterkere etter hvert som man legger flere og flere slike livs-epoker bak seg. Minnene om et levet liv.

      Tusen takk for hyggelig kommentar :)





  8. avatar Breiflabben says:

    Herlig tekst Cecilia. Jeg har lest den to ganger, da du la den ut og nå til morgenkaffen.
    Som flere andre nevner her, så er det historiene i historien som løfter det hele og gir en innlevelse. Jeg gikk også trappen sammen med den gamle :-)
    Håper det blir greit å være gammel når tiden kommer og at jeg fremdeles tåler en del vin. Kanskje litt mindre i glasset 😉





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk, Flabben :)
      Historien i historien – det var det som slo meg, og det som gjorde det verdt å skrive et innlegg om det. Jeg tror livet ofte byr oss på opplevelser som egentlig går oss hus forbi. Assosiasjonene, parallellene og mikrodetaljene som faktisk ligger i nesten enhver opplevelse, er det mye lettere å få øye på når man skriver om det.
      Det er alltid hyggelig når noen legger igjen kommentarer, og forteller at de har lest, og særlig når noen har lest flere ganger. Det setter jeg veldig pris på :)





  9. avatar carpediem says:

    I dag bestemte jeg meg for å bruke noe av all tiden min til å lese innlegget ditt. Ofte ellers er det ikke tid nok, eller stille tid nok, til at jeg kan unne meg et helt blogginnlegg fra Cecilia.. Selvfølgelig går det bare på prioritering, og hva jeg husker jeg skal bruke tiden min til. Spesielt denne våren, for nå for tiden har jeg mer enn nok av tid, her jeg sitter i sofaen i stuen med strikketøy, laptop og alt for ofte tv-en på. Den kan absolutt gjøre meg helt ør!
    Smilte av episoden med den gamle damen opp trappen, der du skriver at du beveger deg i zen-bevegelser. Og så kjenner jeg igjen den gamle damen, på en måte.. jeg har jo møtt så mange slike gamle damer!
    Jeg liker veldig godt akkurat det du gjør igjen, dette med doble historier som fletter seg inn i hverandre. Jeg liker også hvordan du beskriver opplevelsene dine at jeg er med deg nedover Bogstadveien eller opp en trapp eller ut på en balkong der det lukter mer by enn vår..





  10. avatar jadajada says:

    hei cec…

    En flott fortelling. minner meg på at jeg leser for lite Starmite for tiden – for lite av de fleste faktisk.

    Tre tanker satt seg hos meg –
    ‘Det er når vi har hastverk vi trenger å gripe rundt noe solid, noe som vi kan klamre oss til når det er behov for å forandre retning – ellers kan vi gå rett i veggen.’

    og det var din merknad om Zen og elevasjon – husker jeg leste litt en gang i tiden –
    har vel fortsatt boken ‘Zen i bueskytingens tegn’

    og 15:15 – for meg er tallet 23:23 – merkelig hvor mange ganger jeg har lagt meg og sett dette tallet…. nå varierer de veldig.

    takk for stunden





    • avatar Cecilia says:

       Hyggelig at du er innom.
      Jeg leste ‘Zen and the art of motorcycle maintenance’ for ti år siden, og noterte følgende sitat i dagboken min:

      “You look at where you’re going and where you are and it never makes sense, but then you look back at where you’ve been and a pattern seems to emerge.”
      og under det sitatet fra boken har jeg skrevet:
      Når vi ser oss tilbake for å se hvor langt vi har gått, er vi mere interessert i hvor langt vi har gått enn i hvor langt vi har kommet.

      ‘Zen i bueskytingens tegn’, har jeg ikke lest, men jeg har notert meg den nå.

      Tusen takk for kommentar :)





  11. avatar livesol says:

    Å behandle eldre med respekt er det mange som trenger å lære.

    Veldig fint skrevet.
    Har du aldri tenkt på å gi ut en novellesamling?





    • avatar Cecilia says:

      Jeg var inne på tanken for et par år siden, men det er ikke bare å “gi ut”.
      Vi får se hva som skjer når vintermørket senker seg.

      Tusen takk for hyggelig kommentar :)





  12. avatar geitost says:

    Hva liker jeg best i innlegget ? Kanskje din talent å få vår nysgjerrighet til å sakte, men bestandig, øke til et punkt der vi brenner etter å vite på hvilke mysteriøse omstendigheter du hadde besøkte den gamle damen i fortiden, og det hendte to ganger for øvrig, og da, etter vi har lest hele historien, at vi plutselig oppdager at dine kryssede fortellinger om damen, sin mann, Thomas og et helt uforventet slutt, har fanget oss så sterkt at vi har fullstendig glemt at du har ikke gitt det minste ord av forklaring om din forrige besøker derborte ! Og at vi til slutt ikke trenger å vite noe om det i det hele tatt.
    Flott tekst, sa de ? Ja, ja, det synes jeg også ! :)

    (Når jeg tviler på det riktige måten å bruke et uttrykk på norsk, jeg pleier å lete etter det på nettet, på sporet av en setning som inneholder det i en norsk nettavis eller blogg. Noe rart hendte i dag : da jeg skrev på tastaturet et uttrykk jeg ikke var sikker om, så ble jeg overrasket at google svaret meg med en lenke til én av min egne kommentarer til deg ! Det ikke syntes som et godt tegn at jeg var på riktig retning !)





    • avatar Cecilia says:

      Det er alltid et dilemma hva man skal forklare og hva man skal utelate. Men noen ganger er forklaringer åpenbart uvesentlige, som i denne fortellingen. Det vil bare bremse leseren om jeg begir meg inn på å forklare mine tidligere besøk.
      Jeg har selvfølgelig sjekket dagboken min, og ganske riktig: Det er to ganger, og den siste gangen lånte jeg en gardintrapp. Antagelig gled skisseblokken ut av vesken min da jeg la den fra meg på en stol mens vi bukserte gardintrappen ut av kottet i gangen. Hun sa jeg bare kunne beholde den, fordi hun hadde fått seg en ny gardintrapp i lettmetall som var langt enklere å flytte på. Så derfor kom jeg aldri tilbake. Hvor gardintrappen er nå, aner jeg ikke. Den stod igjen etter meg da jeg flyttet (over gangen).
      Så vet du det.

      Det var et godt tips; å søke på setninger på Google.
      Skal se jeg snart klarer å få litt skikk på fransk skriftlig :)





      • avatar geitost says:

        Ja, nå vet jeg. Og hele magien er borte … :)

        Faktisk, ettersom du husket din eks-nabo ikke lenger, så var det sannsynlig at det var ikke noe spesielt spennende å forvente angående de særlige omstendighetene ved dine forrige besøk til henne.
        Og forklaringen bekrefter at du var rett å utelate dem.

        Jeg hadde påpekt dette fordi jeg ikke tenkte at det var interessant å gjenta det som hadde vært allerede veldig godt skrevet av andre kommentatorer før meg, selv om jeg innrømmer at beskrivelsen av din oppfattning av tiden som går når du er i trappen i trappen eller når dere drikker te, var slående og tankevekkende.

        Et rart spørsmål dukket opp likevel etter jeg leste teksten igjen : hadde den gamle damen tilbragt deres felles tid på samme måte som deg ? Etter fem og femti år gjennom den samme trappeoppgangen, benytter hun ennå den lange tiden det tar henne, hver gang hun stiger opp til leiligheten sin, for å observere alle ting rundt omkring som du selv har gjort det ved siden av henne ? Eller husker hun hvordan det ser ut fra gamle observasjoner ?
        Hvilket virkelig rom opptar fortiden i vårt liv, er et spørsmål jeg tror du har vakkert illustrert i innlegget. Het mooie van ouder worden is misschien als je alleen de beste herinneringen bewaart.

        Ps. Nettet kan være en uklar, forvirrende og derfor skuffende kilde, har jeg opplevd flere ganger. Hvis du trenger å få noe presiseres på fransk skriftlig, så anbefaler jeg at du heller spørre meg via e-mail istedet for å google det, minst om du har tid nok til vente mitt svar.
        Jeg lover å dele alt jeg kjenner om emnet… :)

        1





        • avatar Cecilia says:

          He, he, joda, det var like greit å utelate omstendighetene. Men ettersom alle mine få “faste” lesere antagelig allerede har lest innlegget, så er vel magien uansett borte. :)
          Jeg tror faktisk ikke det spiller noen rolle uansett hva man vet eller ikke vet. Vi kjenner jo som regel til utfallet av filmer som er basert på hendelser fra virkeligheten, men de mister jo ikke magien av den grunn?

          Det er et spennende spørsmål hva den gamle damen tenker over mens hun beveger seg sakte opp trappen. Det er et spørsmål jeg foreløpig er for feig til å stille henne. Av en eller annen grunn har jeg det for meg at det er litt upassende å stille slike spørsmål. Jeg tror det er noe ved vår kultur som gjør oss litt utilpass ved å snakke med eldre mennesker om ting som forbindes med alderdom og fysisk svekkelse, og også død, så et slikt spørsmål ville jeg kunne jeg ikke stille, til tross for at jeg på en måte tror jeg selv ikke ville hatt noe imot et slikt spørsmål på mine gamle dager. Men det er det lett å si idag. Det kan forandre seg.

          ___

          Veldig fint tilbud, og jeg skal vurdere det.
          Baksiden er selvfølgelig at du da får et visst innblikk i hva jeg kommer til å skrive, og på en måte får et lite eierforhold til det, slik at du muligens vil kunne komme til å føle deg delaktig og således mindre nøytral som leser. Det kan vi ikke ha noe av: Jeg har ingen gode lesere å miste :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *