Wow… ka’ du li’ østers?

” Jeg bærer kameraet i en rem over skulderen, ikke rundt nakken, fordi jeg ikke ønsker å se ut som en turist.”
_______________________

Let’s face it: Jeg elsker å bo på hotell.
Det er uforpliktende, det er midlertidig og det er bekvemt. Det er rent sengetøy, nyvasket bad, og ikke minst: Det er room service – til alle døgnets tider.
Jeg finner en form for frihet i vissheten om jeg bare kan pakke bagen min og gå ut døren akkurat når jeg måtte finne det for godt.
Når ellers i livet kan man egentlig gjøre det?

Når jeg bor på hotell hender det jeg setter meg i loungen ved resepsjonen. Der betrakter jeg de andre gjestene og forsøker å skille de profesjonelle reisende fra turistene.  Jeg leker med tanken om hvem de er og hvor de kommer fra, og forsøker å forestille meg at de har opplevd noe spennende – noe som de liker å fortelle om.
Hvem er for eksempel han med lindressen og den slitne skinnvesken? Har jeg ikke sett ham før? Er han en kjent professor, en vitenskapsmann, eller en forfatter kanskje? Kanskje han er billedkunstner eller sirkusdirektør, eller en eksentrisk botaniker med spesialområde innen panynologi?  Jeg kan høre brokker av samtalen i resepsjonen. Han vil ha et rom som er stille og jeg kan høre at han reserverer bord til én person i restauranten klokken halv åtte. Kanskje jeg skulle gjøre det samme?

Noe av det beste ved å bo på hotell er at jeg kan kle meg behagelig og la alt unødvendig ligge igjen på rommet. Jeg trenger hverken ytterklær eller stor veske for å gå i baren eller i restauranten, og jeg kan velge sko uten å måtte tenke på temperatur eller føre. Men det aller beste ved å bo på hotell er at menneskene jeg treffer også er på reise. Alle møter blir fullstendig uforpliktende. Det ligger i kortene at vi aldri skal treffes igjen.

På de fleste hotell kan man gi hovmesteren en diskret beskjed om at man ikke har noe imot å få selskap ved bordet, altså om det skulle komme en enslig herre eller dame av passende støpning. 
– Du har en bordbestilling til én klokken halv åtte. En herre rundt femti. Du kan kanskje spørre om han kunne tenke seg å dele bord med meg?
– Halv åtte, skal vi se… bord til én… det må være herr Hoogerwerk i rom 805.
– Du kan kanskje kaste et blikk på meg når han kommer, så kan jeg nikke om det er ham.
– Selvfølgelig.
Jeg kunne antagelig bodd på hotell hele livet.


Det er med lett blandede følelser jeg tenker tilbake på mitt første bevisste hotellopphold. Det var i London, og jeg og pappa skulle være der over weekenden. Men fredagskvelden måtte jeg tilbringe alene. Pappa skulle treffe noen, det var avtalen, så det var jeg forberedt på;  jeg skulle se på TV og finne eksotiske TV-program som vi ikke hadde i Danmark.
– Jeg vil nødig at du går ut, Cecilia. Det er lett å gå seg vill. Dersom du blir sulten kan du ringe resepsjonen og bestille mat fra menyen. Her har du to pund. Det skal du gi til han som kommer med maten.
– Hvorfor det?
– Det heter tips. Å tipse viser at du setter pris på å få god service.
– Hva om jeg ikke liker maten?
– Det spiller ingen rolle. Det er aldri han som har laget maten som kommer med den.

Jeg husker ikke hva jeg bestilte, men jeg husker at jeg glemte det med tipsen. Det var ikke før mannen var ute av døren at jeg kom til å tenke på det, og så løp jeg etter ham ut på gangen. Men han var ikke å se, og selvfølgelig lå nøkkelen min igjen på rommet.
Genialt.
Jeg fikk ny nøkkel resepsjonen. I heisen opp fikk jeg selskap av to pent kledte unge gutter. De så på de nakne føttene mine og smilte overbærende. Jeg hørte de lo da jeg gikk ut av heisen i fjerde.


Det er også med blandede følelser jeg husker første gang pappa lot meg bo på eget hotellrom. Det var i Nice den høsten jeg fylte tretten. Jeg fikk ikke bare eget rom, jeg fikk også lov å være med ut til middag sammen med forretningsforbindelsene hans for første gang. Jeg husker vi ble hentet av en mini-van med sotede ruter og kalde skinnstoler, og kjørt til en skalldyrrestaurant et sted i utkanten av byen. Det var et kvarter å kjøre og ingenting å feste blikket på. Jeg måtte konsentrere meg og knipe lårene sammen for ikke å tisse på meg.
Det viste seg at restauranten var et populært utested med stor scene og nedsenket dansegulv. Vi fikk et bord på nivå med scenen, og jeg ble plassert slik at jeg hadde perfekt utsikt til bandet og vokalistene. Antagelig plasserte pappa meg slik helt bevisst, så jeg i hvert fall hadde noe å se om jeg skulle kjede meg. Men jeg kjedet meg ikke et sekund, snarere tvert i mot.
I dagboken min har jeg beskrevet oppdekningen som en diger skalldyrkarusell i flere etasjer, hvor det fantes alt mulig og umulig av havets delikatesser. Jeg har også skrevet at kelneren så litt ekstra på meg da han skjenket vin i glasset mitt, og at jeg holdt hånden opp og stoppet ham før han var ferdig. Jeg var tretten år og visste at det ikke var lov å skjenke mindreårige. Han smilte til meg og bukket.
Jeg så på pappa som satt på andre siden av bordet, men han bare smilte tilbake og spurte om jeg hadde det bra. Kanskje jeg hadde lov å drikke vin i Frankrike?

Det var den kvelden jeg spiste østers for første gang.
Jeg gjorde akkurat som pappa og helte den i meg rett fra skallet. Den smakte som hele havet, komplett med tang og tare. Wow!
– Du må ha sitron på, Cecilia, sa pappa over bordet.
– Hvorfor det?
– Fordi det er bedre med sitron. Prøv. Det er derfor det ligger sitronbåter ved siden av.
Hvordan kunne havet smake bedre med sitron? Men jeg gjorde som han sa og dryppet sitronsaft på den neste, og da så jeg at den et lite øyeblikk begynte å bevege seg.
– Er den levende?
– Selvfølgelig.
– Wow!
At østers var levende gjorde det enda mer sexy – og det var enda en grunn til å spise den uten sitron.
– Østers er Guds gave til mennesket. Hvis du liker det, så bare forsyn deg.
Å spise noe levende ble arkivert som den mest spennende gastronomiske opplevelsen jeg hadde hatt så langt i livet. Om jeg likte det? Å ja. Definitivt!

Jeg forstod ikke noe særlig av hva de andre snakket om, men jeg smilte og lyttet og nøt å være til stede. Og så dristet jeg meg til å smake på vinen da alle skålte. Pappa smilte. Da var det vel i orden.
I bilen på vei tilbake husker jeg pappa la armen rundt skulderen min og sa at han syns jeg hadde oppført meg voksent og at vi skulle handle litt dagen etter. Jeg trengte nye sko, mente han. Jeg så på skoene mine i det svake lyset og tenkte at han hadde rett – skoene mine var veldig barnslige. 

– Jeg fikk vin av kelneren.
– Han trodde nok du var over seksten.
Over seksten… wow!

Men jo,
jeg hadde altså fått eget rom for første gang, og da jeg våknet morgenen etter så jeg at det var en hage nedenfor vinduet mitt. Det var fortsatt tidlig om morgenen og det var helt stille. Da jeg åpnet vinduet kjente jeg at det var ganske varmt ute, så jeg tok på meg en tynn kjole og gikk barbent ned i resepsjonen for å spørre om haven tilhørte hotellet og om jeg kunne gå dit.
Joda, så visst var det hotellets have, og den var selvfølgelig til disposisjon for hotellets gjester. Ville jeg kanskje ha frokosten servert ute?
Det syns jeg var en god ide.
Jeg hadde fått et Linguaphone-kurs på kassett av pappa. French language course for beginners.  Jeg hadde selvfølgelig glemt boken hjemme, men jeg hadde jo filofaxen jeg kunne notere i. Jeg tenke det ville være perfekt å sitte ute i en fransk have og spise fransk frokost mens jeg lærte meg fransk. Jeg syns fransk var både vanskelig og deilig på samme tid.
Je suis – tu es – il est…

To croissanter, syltetøy, appelsinjuice og te. Kelneren lurte på om det var noe mer jeg ønsket. Jeg lurte på om det var mulig å låne en kulepenn i resepsjonen. Han smilte og sa jeg var mer enn velkommen til å beholde hans, han ville bare ha signatur på regningen først. Jeg signerte og følte meg voksen. Det var første gangen jeg signerte på en regning.
C’est une belle journée

Og så, da jeg hadde spist croissanter med marmelade og drukket te med melk, la jeg merke til at det var en ganske høy mur helt nederst i haven. Gjennom trærne kunne jeg se at det var en liten metallport i muren, og at den var åpen. Det var spennende og måtte utforskes.
Da jeg kom frem til porten kunne jeg se den lengste stranden jeg noen sinne hadde sett i hele mitt liv. Det var sandstrand og palmer i begge retninger, så langt jeg kunne se, og utenfor lå havet, uendelig stort og blankt. Det glimtet hvitt i noen seil langt der ute, akkurat som hjemme. Men det var noe mer. Det var noe med lyset, noe med lukten, noe med hele atmosfæren – og det var noe med lyden, som om det lå en underliggende klang i luften – en understemme – en slags tone som kom fra lyset og fargene. Kanskje det var sølvskimmeret i bølgene, kanskje det var de hvite seilene som svevet over havet, eller kanskje det var noe annet, noe vakkert som jeg ennå ikke var gammel nok til å forstå. Jeg kjente bare tårene som presset, uten å skjønne hvorfor.

Jeg hadde glemt at jeg var barbent. Jeg tenkte ikke over det før jeg gikk ut gjennom porten og kjente en stikkende smerte under den ene foten.
– Ai! Shit!
Jeg hadde tråkket på et glass, et cocktailglass med høy stett. Og så hørte jeg noe. Det hørtes ut som når noen forsøker å undertrykke en latter. Det var noen der, noen som kunne se meg. Plutselig fikk jeg øye på naken hud bak noen busker. Det var en jente, det kunne jeg se, og hun var ikke alene.
Jeg snudde meg og løp.

Da kelneren kom ut for å rydde av bordet satt jeg og forsøkte å plukke glassbiter ut av foten. Jeg hadde tørket vekk litt blod med en serviett som lå på bordet, og ble ikke oppmerksom på ham før han satt seg på kne foran meg og spurte om det var noe han kunne gjøre.
Det var deilig å kjenne den varme hånden hans rundt ankelen. Han løftet foten min opp og så på den, og jeg trakk kjolen litt opp, helt automatisk. Det var da jeg med ett ble pinlig klar over at jeg ikke hadde undertøy på meg. 

Ja, ja…

Herr Hoogerwerf, som han het, var en hollandsk urmaker. En helt vanlig turist. Det mest spennende i livet hans hadde hittil vært å se Akropolis samt å bli tvunget til å gi fra seg lommeboken i Central Park. Jeg bidro på ingen måte til at livet hans ble mere spennende. Han gjespet utilslørt etter desserten og lurte på om jeg ville gå i baren.
Da jeg forlot ham i baren hadde han sovnet fra en urørt Hennesy.

Jeg simpelthen elsker å bo på hotell…

 

9
 
 
 
 
This entry was posted in Minneboken, Tekst. Bookmark the permalink.

12 Responses to Wow… ka’ du li’ østers?

  1. avatar jadajada says:

    hei Cec…..

    jeg har vært fraværende på blog en stund – og blir nok borte en stund til fordi andre saker ble så mye viktigere…
    jeg står med en fot i en ev flytting – og den andre skal i begravelse på onsdag.
    men jeg kunne ikke unngå denne overskriften .

    selvfølgelig ka’ jeg li’ østers !

    må lese resten senere …

    ha en fin kveld :)





    • avatar Cecilia says:

       Dette er en av mine kortere tekster ( kun 1600 ord), så det tar ikke så lang tid å lese resten :)
      Det er viktig å ikke forskreve seg…

      Veldig hyggelig at du er innom, og i lige – ha en fin kveld. :)





  2. avatar Ragnhild says:

    Flott tekst – og veldig overkommelig lengde. 😉

    Ja, liker du virkelig alltid å bo på hotell?

    Det beste med å bo på hotell er etter min mening at det er en base for spennende opplevelser i den regionen man er. Selve hotellene i seg selv ser jeg på først og fremst som steder å sove og spise frokost. Så kan man utforske forskjellige restauranter utenom hotellet 😉

    Mmmm …. Havmat er godt, og de kan det på Côte d’Azur.
    (De kan det også her i Bodø, forresten. )

    Jeg holder en liten knapp på Marseilles fremfor Nice når det gjelder lekker mat fra havet, enten det er skalldyr eller fisk, men det kan hende at det bare er fordi jeg har vært heldigere med fiskerestauranter der enn i Nice.:)





  3. avatar Ragnhild says:

    Flott tekst – og veldig overkommelig lengde. 😉

    Ja, liker du virkelig alltid å bo på hotell?

    Det beste med å bo på hotell er etter min mening at det er en base for spennende opplevelser i den regionen man er. Selve hotellene i seg selv ser jeg på først og fremst som steder å sove og spise frokost. Så kan man utforske forskjellige restauranter utenom hotellet 😉

    Mmmm …. Havmat er godt, og de kan det på Côte d’Azur.
    (De kan det også her i Bodø, forresten. )

    Jeg holder en liten knapp på Marseilles fremfor Nice når det gjelder lekker mat fra havet, enten det er skalldyr eller fisk, men det kan hende at det bare er fordi jeg har vært heldigere med fiskerestauranter der enn i Nice.:)





    • avatar Cecilia says:

      Det er ingen overdrivelse at jeg elsker å bo på hotell, men det kommer selvsagt an på hotellet.
      Vi har faktisk tenkt oss en liten freietur nordover i løpet av sommeren, antagelig til Tromsø, så jeg håper fiskeretrestaurantene er like bra der som i Bodø.

      Hva som er best av Marseilles og Nice er jeg redd blir en veldig subjektiv vurdering fra min side. Jeg holder en knapp på Nice, men min beste skalldyrmiddag har jeg faktisk fått på en fransk restaurant i Miami. :)

      Hyggelig at du teksten min. Tusen takk for kommentar :)





  4. naturglede naturglede says:

    Jeg kjenner meg igjen her 😀 Som voksen fikk jeg smak på det å bo på hotell. Det fasiener meg. Huset, menneskene, interiør, bilder på veggene og maten. Jeg er noen ganger helt alene på hotell og det er faktiskt stilig det også. Man bestemmer selv alt man vil. Men mest er jeg på sånne steder med jobbkollegaer,venner eller med gemalen. Vi koser oss virkelig. 😆
    Du skriver så artig om østers. Jeg smakte min første for et par år siden, og det smakte som du sa, hav! Men jeg tror jeg foretrekker blåskjell eller hummer? Takk for hyggelig lesestund og jeg har trykt på tommelen 😀





    • avatar Cecilia says:

      Jeg tror det er en basill man blir bitt av. Det er noe eget ved stemningen på hotell, en helt egen følelse. Det er noe uforpliktende ved det som tiltaler meg enormt. Jeg liker å skjemmes bort… :)

      Tusen takk for kommentar og tommel :)





  5. avatar Hilde says:

    Om jeg kan like østers? Det vet jeg sannelig ikke for jeg har ikke prøvd noen ennå. Nok en ting som må føres opp på “to do” listen tror jeg.

    Men teksten liker jeg :)
    Og hotellopphold. Av de samme grunner som du nevner. Ja, minus det å ta en prat med hovmesteren, det hadde jeg aldri turd gjøre.

    Tommel





    • avatar Cecilia says:

      Hovmestere er ikke farlige. Jo mere stive og utilnærmelige de virker, jo lettere er det faktisk å be dem om litt hjelp. Min erfaring er at man kan gjøre nesten alle til sine medsammensvorne om man bare spiller litt. Det er bare å senke stemmen og betro dem dine hemmeligheter i all fortrolighet, så spiller de på lag med en gang. Alle liker litt spenning i hverdagen.

      Tusen takk for kommentar og tommel :)





  6. avatar sjalle says:

    Østers har jeg spist, men jeg mener det er oppskrytt. Lite smak. Det hefter visstnok noe erotisk med østers og for de som trenger det så gjør det nok nytten. Hva vet jeg ?

    Husker en første gangen da en kamerat hadde ordnet seg med flere bæreposer av dette via en connection nede ved kaien. Han var veldig fan og lærte meg hvordan man skulle bruke østerskniven for å åpne de, det var litt risky. Lett å fomle det til og kutte seg opp. Men det gikk bra og så var det inn i kjeften med greiene.

    De ej jo lebende, kjenned de noe nåd de blid spidst ? lurte jeg på, med munnen full.

    Tja, du kan kjenne de skjelver litt hvis du tygger de !

    … glurrb .. 😛

    1





    • avatar Hilde says:

      Hørte du ikke ropene om nåde Sjalle
      😉





    • avatar Cecilia says:

       Det er stor forskjell på østers. Noen smaker nesten bare vann og det stor forskjell på konsistensen. Spis gjerne østers om morgenen, før smaksløkene har blitt sløvet av kaffe og røyk :)

      Jeg slapp å åpne dem selv den første gangen. De var ferdig åpnet og ble servert på et bed av knust is, men senere har jeg selvsagt lært å bruke kniven, og jeg har også skåret meg til blods i forsøket, ikke på kniven, men på selve østersen, for de kan være utrolig skarpe i seg selv.

      Selvfølgelig skal man tygge på dem og virkelig kjenne smaken. Og hvis man tygger og puster ut gjennom nesen samtidig, så kjenner man hvor utrolig smaksrike de er. Drit i sitron eller annen dressing. Østers er best naturell, og gjerne akkompagnert av et glass Chablis, Sancerre eller Campagne – ikke øl!

      Du har kanskje ikke vært så heldig med dine østersopplevelser, men prøv danske østers fra Limfjorden neste gang, om du får sjansen. De er langt bedre både på konsistens og smak enn dem man plukker på norskekysten eller i Middelhavet.

      Skjell kan visstnok ikke føle smerte, har jeg blitt fortalt – og det har jeg valgt å tro på :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *