Påskemeny – på gyngende grunn.

Solen har snudd og snart skal vi herje med klokken. Noen har allerede stukket til fjells og sitter kanskje langs hytteveggen og tilber solen. Noen skal male egg og noen skal gå årets siste skitur – og noen skal gjøre noe helt annet…

_

__

.

Det er påske.


“Det var en gang” – har alltid vært inngangsporten til en magisk verden hvor vi har kunnet oppleve mytiske vesner, trolldom, prinsesser, eksotiske verdener og ukjente under- verk i skjønn forening. Eventyret, det gode mot det onde, rett mot urett – ting som stimulerer oss, gir oss drømmer og fantasier, og ikke minst åpner for egne refleksjoner rundt etiske og moralske forhold i vårt eget liv.
Dessverre har fortellertradisjonen snart dødd ut i vår del av verden. Sagn, eventyr, myter og religion blir ikke lenger presentert oss i miljøer der vi som lyttere får oppmerksomhet. Vi blir anonyme tilhørere uten mulighet til å påvirke fortelleren.
Den ekte fortelleren finnes ikke lenger, ikke den fortelleren som observerer publikum og juster fortellingen sin etter reaksjonene han ser i øynene hos tilhørerne – han som utnytter mørket rundt leirbålet – han som gjør en passende skummel kunstpause når en ugle plutselig tuter eller en ulv hyler i det fjerne – han som modererer seg dersom noen blir redde og syns det blir for skummelt, og som kan følge opp våre mer eller mindre ufrivillige reaksjoner og utbrudd.
Våre fortellere har blitt til stemmer som kommer ut gjennom høyttalere – stemmer skapt av profesjonelle skuespillere – mennesker som får betalt for å lese opp et ferdigskrevet manus – mennesker som ikke lenger forholder seg til oss som lytter og som egentlig ikke har noen historie å fortelle.

Myter og religioner inneholder alltid metaforer. Vår verden er full av stemmer og visjoner vi har arvet etter tidligere kunstnere og mytemakere – legender, mytologiske fortellinger og bilder uttrykt gjennom “sjelens språk”. Om vi vil ha fullt utbytte av arven vår så må vi gjøre mytenes symbolikk til vår egen og forstå at alle disse gudene og demonene dypest sett eksisterer i oss selv. Himmel og Helvete, Valhall og Helheim, dette er rent psykiske tilstander, altså ikke “steder vi havner når vi dør” – kun bilder vi skaper i oss selv.

Alle religioner er åpenbaringer av det oversanselige – de er psykiske metaforer som åpenbarer universelle aksiomer. I fornuftens tidsalder står mennesket i fare for å gå vill i jakten på sannheten dersom vi henfaller til snever og bokstavtro tolking av “sjelens språk” – skapt i en annen tid – skapt i en annen verden. Vi blir fattige i sjelen om vi kun søker sannhet gjennom bevis. 

Okei…

_

Moses er opphavet til
Mosebøkene
som jeg ikke skal dvele så altfor lenge ved, bare litt:

I anledning påsken mener jeg det er passende å trekke frem mannen som fikk oss til å spise lam. Joda, det var en mann, og vi snakker selvsagt om Moses – patriarken som ble 120 år gammel og støvet rundt i ørkenen i 40 av dem.
Påskelammet er som alle vet en gammeltestamentlig skikk til minne om israelittenes flukt fra Egypt.  Men det er ikke først og fremst Moses vi tenker på når duften av hvitløk og rosmarin brer seg og vi løfter vinglasset og kjenner at den årvisse påskestemningen er på vei oppover – opp dit den rettelig hører hjemme.

Moses er for så vidt også opphavet til det lille mysteriet som jeg skal komme inn på etter hvert, men han er først og fremst monoteismens far, og således far til både Kristendommen, Jødedommen og Islam – de tre monoteistiske religioner, som de blir kalt, selv om Kristendommen altså opererer med treenigheten: Faderen, sønnen og den hellige ånd.
Men altså, Moses var en mann som levde lenge før Kristendommen, Jødedommen og Islam ble synonymt med sannheten for millioner av mennesker.
Moses var et produkt av en tid da de vise menn ennå ikke hadde klart å beregne avstanden til månen, før noen hadde oppdaget Pluto og før noen hadde sett teleskopbilder av fjerne galakser millioner av lysår unna. Moses kjente heller ikke til begrepet “lysets hastighet”, han visste nok ikke engang at lyset hadde noen hastighet.
Moses hadde det vi i dag vil kalle et snevert kunnskapsområde da han konfronterte sine tankers gud og forsøkte å tolke hans vilje for menneskeheten. Om noen av oss i dag hadde reist tilbake til Moses tid og fortalt det vi vet, så hadde vi med stor sannsynlighet blitt banket flate på røde rappen.

I grunnen har Moses ganske mye på samvittigheten, og det er nok mange som skulle ønske han hadde druknet eller blitt spist av en Nil-krokodille der han duppet dovent i kurven sin, for det var slik han ble funnet. Egypterne hadde jo bestemt at alle guttebarn født av israelitter i fangenskap skulle druknes, men moren hans ville det annerledes. Hun plasserte ham i en kurv av siv, og sjøsatte ham på Nilen. Og Moses vugget avsted, helt til han ble plukket opp av Faraos datter som ganske beleilig var ute og badet seg da han kom flytende. Ser man det, tenkte hun, et nytt kosedyr, til og med levert i egen kurv.
Hun skrek seg selvfølgelig til å få beholde ham, som bortskjemte pappajenter gjerne gjør.
Vi vet alle hvordan det endte – regner jeg med.

_
_

Jo, det var dette med
PÅSKEN

_
I følge 2. Mosebok
forteller Herren til Moses at han er inspirert, og at han sysler med planer om å drepe alle førstefødte i Egypt, men ikke uten å få noe til gjengjeld.
Gud i Moses’ bilde, var selvsagt en mann, og han fikk av forståelige grunner utdelt et sett med menneskelige egenskaper og reaksjoner, for noe annet ville ikke fungert på Moses’ tid, akkurat som det ikke fungerer i vår sivilisasjon. Lover og regler må overbringes av mennesker og i en forståelig språkdrakt, uansett hvor uforståelig disse lovene og reglene er i seg selv. Herren kunne altså ikke bare frelse israelittene fra slaveriet helt sånn uten videre, det måtte gjøres gjengjeld.
Gjengjeld er et språk folk forstår, og desto mere detaljert, jo bedre:

«Denne måneden skal være nyttårsmåneden for dere. Dere skal regne den for den første måned i året. Si til hele Israels menighet: På den tiende dag i denne måned skal hver husfar ta seg ut et lam, ett for hver husstand! Men er en husstand for liten til å spise opp et lam, skal husfaren og den nærmeste granne ta ett sammen, eftersom de har folk til. Dere skal ikke regne flere på hvert lam enn at alle blir mette. Det må være et feilfritt, årsgammelt værlam. Istedenfor et lam kan dere også ta et kje. Dere skal ta vare på det til den fjortende dagen i denne måned. Da skal hele Israels menighet slakte det straks efter at solen er gått ned. Så skal de ta noe av blodet og stryke det på de to dørstolpene og det øverste dørtreet i de husene hvor de spiser det. Samme natt skal de steke kjøttet på ilden og spise det med usyret brød og bitre urter.  Dere må ikke spise det rått og ikke koke det i vann, men steke det over ilden, med hode, føtter og innvoller. Heller ikke skal dere la noe bli tilbake til morgenen. Det som er igjen da, skal dere brenne opp.
Når dere spiser det, må dere ha belte om livet, sko på føttene og stav i hånden. Spis det i hast! Det er påskehelg for Herren. For samme natt vil jeg gå gjennom Egypt og slå ihjel alle førstefødte i landet, både av folk og fe; og over alle gudene i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren. Og blodet skal være det merke som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ikke noe ødeleggende slag skal ramme dere når jeg slår Egypt. Siden skal denne dagen være en minnedag for dere. Da skal dere holde helg og høytid for Herren. En evig lov skal det være for dere å feire den, i slekt efter slekt.»

“Spis det i hast! Det er påskehelg for Herren.” sier teksten. Jaha? Herren hadde altså hastverk med å komme seg på påskeferie allerede før påsken ble innstiftet.
I den ovenstående teksten (som jeg fant på nettet) er det forøvrig gjort en interessant utelatelse:

2. Mosebok, kapittel 11 vers 7:
Slik skal dere skjønne at Herren gjør forskjell på egypterne og israelittene.

Ikke sant?

 

_
Hvem tror hva?

Det grunnleggende elementet i Kristendommen er troen på at Jesus var Guds sønn og stod opp fra de døde på den tredje dag. Man kan ikke kalle seg kristen dersom man tviler på dette.  

Muslimene tror ikke Jesus var Guds sønn, bare en helt “vanlig” profet.

Jødene tror ikke Jesus var Messias. Jødene tror heller ikke på treenigheten. Jødene venter altså fremdeles på Messias, og etterhvert har de nok blitt litt utålmodige, og etter manges mening har de begynt å ta saken i egne hender, noe det forøvrig finnes en slags jødisk tradisjon for, i følge Moses og Det Gamle Testamentet.


Men, altså:

Herren lover israelittene at de skal finne det forjettede land hvor de skal slå seg ned, og da skal de straks gjøre sin plikt mot Herren:

2. Mosebok, 13-8
Og samme dag skal du fortelle din sønn det og si:
Dette er til minne om det som Herren gjorde for mig da jeg drog ut av Egypten.

Moses forteller at det tok 40 år før de kom frem. Den opprinnelige generasjonen hadde stort sett dødd ut da israelittene fant Kanaan’s Land – landet som bugnet av melk og honning.  Dette gjør formuleringen i 2. Mosebok 13-8 litt besynderlig. Hvordan kunne Herren befale israelittene, som så godt som alle hadde blitt født underveis i løpet den førti år lange ørkenvandringen, å fortelle om Herrens gjerninger under utvandringen fra Egypt? Hadde Herren forregnet seg, eller mente han kanskje noe annet?
Rabbinerne fant svaret:
Det Herren mener er at enhver mann i alle følgende generasjoner skal betrakte seg som om han selv har flyktet fra Egypt. (Mishna Pesahim 10,5)
Rabbinerne lot sine egne tolkinger av Herrens befaling bli en del av påskemåltidet: Enhver jøde som deltar i påskemåltidet skal anse seg selv som delaktige i det som den gang skjedde, og har derfor i sannhet selv vært med på flukten fra Egypterne.
Dette er fortsatt skikken.
Det blir selvfølgelig bare spekulasjoner fra min side, men… altså.
Herren ledet jødene til Kanaan, som er landet vest for elven Jordan, senere stort sett det samme som landområdet som i dag utgjør Israel, Libanon, palestinske områder foruten tilgrensende kystområder og deler av Jordan, Syria og nordøstlige Egypt.
I den hebraiske Bibelen strakte «landet Kanaan» seg fra Libanon sørover langs Gaza til Egypt, og østover til Jordanelven, og inkluderte dagens Israel samt de palestinske områdene. Dette landet ble altså gitt dem av Herren. Kanskje jødene fortsatt syns at de  har et legitimt krav på dette, samt litt til – for stort og svie?

I år 134 omdøpes Israel til Palestina av keiser Hadrian, og jødene blir fullstendig fordrevet fra landet. Om en jøde ble sett fra Jerusalems murer var det nok til å drepe ham. Keiser Hadrian legger ned generelt forbud mot omskjæring og avskaffer arbeidsleire for slaver og frie menn.
Noen hevder fortsatt at Palestina aldri har vært et land…

 

_
_

Nå er det ikke så lenge til jeg kommer til
Paktens Ark


Men først må dansen rundt gullkalven nevnes.

2. Mosebok kapittel 32,9 : Herren vil utrydde israelittene, men ombestemmer seg
9 Herren sa videre til Moses: «Jeg har holdt øye med dette folket og merket at det er et stridlynt folk. 10 La nå meg få råde, så skal min vrede flamme opp mot dem, og jeg vil gjøre ende på dem! Men deg vil jeg gjøre til et stort folk.» 11 Da bønnfalt Moses Herren sin Gud og sa: «Herre, hvorfor skal din vrede flamme opp mot ditt folk, som du har ført ut av Egypt med stor kraft og sterk hånd?

14 Da oppgav Herren sin plan og førte ikke ulykke over folket, slik han hadde tenkt.

Men bare nesten:

2. Mosebok 32,27  : Herren beordrer nedslakting av 3000 israelitter
27 Og Moses sa til dem: «Så sier Herren, Israels Gud: Spenn sverdet på dere, alle mann! Gå fram og tilbake i leiren, fra port til port, og slå i hjel både brødre og venner og frender!» 28 Levittene gjorde som Moses sa, og den dagen falt det omkring tre tusen mann av folket.

Jaha. Og hvem var disse levittene?

Levittene var ifølge Bibelen etterkommere av Jakobs sønn Levi. Levis etterkommere ble satt til å være tempeltjenere og prester. Levittene ble ikke regnet med blant Israels tolv stammer, men de hadde en rekke særbestemmelser i loven. Levittene skulle få tiende av folkets inntekter, og de skulle igjen gi en tiendedel av dette til prestene.
Levittene hadde altså ikke noe stammeområde, men de fikk tildelt byer innenfor de forskjellige stammeområdene, som Hebron (navnet er avledet av ordet venn), en tilfluktsby som i dag ligger på vestbredden, innenfor Palestinsk område ( enn så lenge).   «Tilfluktsby» er forklart i Josvas bok 7 som et sted hvor en som i vanvare har slått noen i hjel, kan søke tilflukt for ikke å bli utlevert til de som søker blodhevn.

_

Det er mye blod og hevn i Bibelen
og mye annet snacks også…

Og så er det Jerusalem, Davids stad – en by som fortsatt står sentralt i påske-feiringen. Pilegrimene valfarter i disse dager igjen til Via Dolorosa for å delta i påskevandringene på “Smertens vei” – den gamle bygaten der Jesus skal ha slept korset med seg på sin vei opp mot Golgata. I dag er man riktignok nødt til å gå en liten omvei ettersom den opprinnelige veien er blokkert av et nybygg – historien må ikke gis lov til å stå i veien for fremskrittet.

Jerusalem stod sentralt i påskefeiringen lenge før Jesus gikk Via Dolorosa:

1 Krønikebok 15, 2  Ingen skal bære Guds ark uten levittene; for dem har Herren utvalgt til å bære Guds ark og til å tjene ham for alle tider.

Guds ark, er det samme som Paktens Ark, altså en kasse som inneholder de ti Bud. Vel, “kasse” er muligens et litt respektløst ord i denne sammenhengen:
Paktens ark var et gullskrin, et 125 centimeter langt, 75 centimeter bredt og 75 centimeter høyt gullskrin hvis innhold påstås å være de selvsamme to steintavler som Moses fikk på Sinai Fjell… eller vel, ikke akkurat, for i bibelen fortelles det at Moses ble ganske forbannet da han kom ned fra fjellet og oppdaget at folk hadde begynt å tilbe en gullkalv i hans fravær, så han knuste begge tavlene i sinne, og måtte senere lage to nye… hm… men, okei.
I tillegg til steintavlene inneholdt skrinet også Arons stav, samt manna fra himmelen*, det som i følge Moses på mirakuløst vis ble gitt israelerne i ørkenen for å stille sulten.

Gullskrinet hadde to lange bærestaver, noe som ikke er så underlig, for det veide antagelig ganske mye. Men det var Levittenes problem.

* Mysteriet med manna fra himmelen har faktisk også blitt observert i  moderne tid: Da manna falt ned på øya Hormuz i Persiabukta, mente europeiske forskere som da jobbet der, at det dreiet seg om frø fra tamarisktrær som hadde blåst over havet. Manna brukes i dag som et lett avføringsmiddel for barn.

Da Israelittene vandret rundt i ørkenen ble arken båret i fremste rekke, og da vandringen omsider var over, ble arken plassert på et hemmelig sted, og senere på et annet hemmelig sted, som egentlig ikke er så hemmelige lenger, for begge steder er ganske nøye beskrevet i Krønikene.
Arken og dets gjemmested er forøvrig beskrevet i Klagesangene – som Israels skjønnhet.

Da kong David (den samme som felte Goliat), flyttet Paktens Ark til Jerusalem ( ca 1000 f.k.) ble byen erklært for hellig, og kong David proklamerte byen som hovedstaden i det som bar navet Det Forente Kongedømme Israel. Noen historikere hevder dette forente kongerdømmet kun bestod av de tolv opprinnelige stammene, tilsammen omtrent fem tusen mann. Andre hevder at det var langt større.

Første Krønikebok 15, 25 – 29:  “Så gikk David, Israels eldste og høvedsmennene, over tusen menn i alt, avsted for å hente Herrens pakts-ark op fra Obed-Edoms hus, under jubel. Og da nu Gud hjalp levittene som bar Herrens pakts-ark, ofret de syv okser og syv værer. David var klædd i en kåpe av hvitt bomullstøi, og likeså alle de levitter som bar arken, også sangerne og Kenanja, sangmesteren, som ledet sangen; dessuten hadde David en livkjortel av lerret på. Og hele Israel førte Herrens pakts-ark op med fryderop og med basunklang og med trompeter og cymbaler, under harpe- og citarspill. Men da Herrens pakts-ark kom inn i Davids stad, da så Mikal, Sauls datter, ut gjennem vinduet, og hun så kong David hoppe og danse, og hun foraktet ham i sitt hjerte.”

(Mikal, kong Sauls datter, døde barnløs.)

Kong David ble ifølge de gammeltestamentlige beretninger den andre kongen i Israel efter Saul. David var mannen etter Guds hjerte, og i følge 2. Samuelsbok kapitel 5 vers 4-5, regjerte han syv år i Hebron over Juda og 33 år i Jerusalem over hele Israel og Juda. Han ble ansett for at være den mektigste konge i Israel, og landet opplevde stor fremgang under hans ledelse.
At han også var en rundbrenner og en morder, er det heller ikke særlig tvil om.
Det var kong David som sendte Urias til sin Uriaspost.

Jepp.

 

I 2. Samuelsbok, kapitel 7,  kan vi lese at David beslutter å bygge et hus til Herren, men at Herren sier at det skal David ikke. Derimot vil Herren bygge David et hus, og grunnfeste Davids kongedømme til evig tid. Og Davids sønn skal senere bygge Herren et tempel. Dermed lover Herren at Davids trone skal stå til evig tid.
Men slik gikk det jo ikke.

Så var ikke Herrren til å stole på?

Å joda. Det ordnet seg bare rabbinerne fikk tenkt litt:
Dette er et profeti om en kommende sønn av Davids slekt – en salvet – en Messias – en konge som skal komme for å gjenopprette Davids kongerike – en gang i fremtiden.

Profetiene i 2. Samuelsbok danner grunnlaget for de kristnes tro på at Jesus er den kongen det blir spådd at skal komme: Kongen av Davids ætt – Den Salvede – Messias – The One.
Profetiene i 2. Samuelsbok er også det bærende elementet i The Matrix og Harry Potter.
_

Da babylonerne inntok Jerusalem i 587 før Kristus, var Paktens Ark forsvunnet fra tempelet, og etter det har den vært søkk vekk, til tross for utallige utgravninger. Men Jerusalem er ikke en by man graver seg gjennom i en håndvending, så det gjenstår fortsatt en mulighet for at den finnes der, på et hemmelig sted – kanskje den sågar ligger rett foran øynene våre.
Arkeologer og historikere er ganske overbeviste om at den engang har eksistert, selv om det naturlig nok hersker en viss uenighet vedrørende autentisiteten av innholdet.

Og noen tror sågar de vet eksakt hvor den befinner seg:
Nemlig i Vår Frue Maria av Zion-katedralen i Etiopia.

_
Jepp, da var veien banet for den lille historien om
Paktens Ark

Kong Salomo, konge av Israel og sønn av kong David, var i følge flere kilder både en magiker og en illusjonist, og i tillegg ble han ansett for å være en svært klok mann. Da han lot oppføre tempelet i Jerusalem (slik Herren hadde befalt), skal han visstnok samtidig ha fått laget en replika av Paktens Ark, etter alt å dømme fordi han fryktet at noen ville forsøke å tilegne seg den originale, men han kan selvsagt ha hatt andre motiver. Etter at tempelet var ferdigstillet og Paktens Ark var behørig anbrakt og fremvist for prestene og høvedsmennene, skal altså Salomo ha klart å få til en ombytting, slik at det var den identiske replikaen som ble liggende tilbake i tempelet under streng bevoktning, mens originalen altså var i Salomos varetekt.

Kong Salomos sønn, Menelik, vokste opp hos sin mor Makeda, dronningen av Saba. Saba var et gammelt kongedømme som på den tiden lå omtrent der Etiopia ligger i dag. Det eksisterer litt forskjellige oppfatninger om den nøyaktige plasseringen. Kanskje det lå i Jemen eller kanskje i Aksum, eller kanskje kongedømmet omfattet begge områdene. At det kan stedfestes til disse to områdene skyldes at dronning Makeda medbrakte en helt spesiell type røkelse under en reise til Jerusalem – en type røkelse som kun finnes i disse to områdene. Denne reisen kommer jeg tilbake til.

Da Menelik ble gammel nok ville han besøke sin far, Kong Salomon, i Jerusalem, og da Menelik etter besøket skulle reise tilbake til Aksum, lot kong Salomo ham få replikaen av Paktens Ark med seg. Men illusjonisten og magikeren Salomo hadde lagt en plan som sørget for at det faktisk var originalen hans sønn fikk med seg tilbake til Saba. Og siden ingen fant det nødvendig å sjekke ektheten av replikaen i tempelet, forble dette uoppdaget, akkurat som Salomo hadde forutsett.

Ifølge det etiopiske nasjonaleposet, Këbra Nagast, ble Paktens Ark ved ankomsten til Aksum (som altså plasserer Saba i Etiopia) plassert i et kapell ved Vår Frue Maria av Zion-katedralen hvor den fortsatt befinner seg og bevoktes døgnet rundt og livet ut av en spesielt utvalgt vokter. At bare arkens vokter får lov til å se den, er et moment som ikke akkurat bidrar til å gjøre historien troverdig, men på den annen side; vilken interesse skulle etiopierne ha av å lyve på seg besittelsen av Paktens Ark?
Tja… si det?
_

Hvordan det hadde seg
at Kong Salomo fikk hatt seg med dronningen av Saba,
og at de sågar fikk et barn sammen…

 

Makeda, dronningen av Saba, var i følge historien en kvinne med et stort behov for å søke visdom og sannhet, et behov som var så stort at da hun fikk høre om kong Salomo og hans store visdom, ble hun så nysgjerrig at hun la ut på en ekspedisjon til Jerusalem – en reise på rundt 160 mil – på kamel – bare for å teste gyldigheten i ryktene om hans visdom og kunnskap.
Men det var ikke bare kong Salomo som var utsatt for rykter og sladder. Folkesnakket gikk også om dronningen av Saba og hennes rikdommer, og ryktene løp langt, som rykter gjerne gjør.  Og det gikk ikke bare rykter om hennes rikdommer: Hun skulle visstnok ha en kløvet fot og spesielt hårete legger, ikke ulikt den hinsidige selv.
Disse ryktene nådde også kong Salomos hoff,  så da kong Salomo fikk nyss om at dronningen av Saba var i anmarsj, lot han gulvene poleres skinnende blanke som speil. Kong Salomo var en klok mann, og tenkte at dersom gulvene bare var blanke nok, ville han kunne se refleksen av dronningens ben under tøyet, og derved få slått fast om det virkelig forholdt seg slik ryktene ville ha det til.

__
… og så kom det for en dag.

Kong Salomo tok imot dronningen av Saba akkurat på det tidspunktet da lyset var på sitt mest gunstige, og da dronningen skred over gulvet var det fullstendig speilblankt og skinte som glass. Dronningen, som la merke til de skinnende blanke gulvene, visste ikke om det var en høflighetsgest eller et triks for å for å imponere henne. Derfor lot hun som om hun ikke merket noe uvanlig, og holdt hodet høyt hevet da kong Salomo kom henne i møte.
Det blir fortalt at da kong Salomo bøyde seg frem for å hilse henne, kunne han et øyeblikk helt tydelig se refleksen av en kløvet fot og en hårete legg, men øyeblikket etter var begge føttene hennes fullstendig normale. Kong Salomo, som selv var magiker og illusjonist, skal etter det ha sett på henne med respekt og beundring.

Senere samme dag,
etter at dronningen hadde gitt kong Salomo oppgaver og gåter han måtte løse, ville han ha henne til sengs, naturlig nok. Men dronningen nektet.
Kong Salomo foreslo da en avtale: Han skulle la være å røre henne. Til gjengjeld skulle dronningen ikke forsyne seg av noe som var hans mens hun bodde på slottet – en avtale hun gikk med på.
Men allerede den første natten ble hun tørst og drakk et glass vann. Dermed hadde hun brutt sin del av avtalen, og da var heller ikke kong Salomo lenger bundet av sin del.
De tilbrakte natten sammen.

Da dronningen av Saba reiste hjem var hun gravid.

_

Og så…

_
Tilbake i Saba forteller dronning Makeda om kong Salomo og om hans religion – en religion som han har klart å overbevise henne om at er den eneste rette tro, og dette sprer seg i befolkningen. For å ytterligere forsterke strømningene i folket og omvendelsen til den nye tro, sender hun sin sønn Menelik til Jerusalem for å overtale sin far om å la han få bringe Paktens Ark til Saba.

Og så er vi i mål… sånn omtrent.

Når dronningen dør og hennes sønn, Menelik den 1. overtar tronen, innledes en lang og ubrutt rekke av salomonske konger, og den nye troen vokser seg sterk. Veldig sterk.  At Gud har gitt dem Paktens Ark kan bare bety én ting: Jødene er ikke lenger Guds utvalgte folk.

Er dette sant?
Antagelig ikke, tenker jeg, men jeg er slett ikke sikker, for innerst inne ønsker jeg at det var slik det skjedde.
Det er i hvert fall dette hele det etiopiske nasjonaleposet Kebra Nagast er forankret på.

___

Abra Kadabra.
_

Men sett at Paktens Ark ikke befinner seg i Vår Frue Maria av Zion-katedralen i Aksum? Hvor befinner den seg da?
Det de fleste mener er at Arken fortsatt befinner seg i Jerusalem; at den enten ble værende igjen i tempelet og destruert da tempelet ble smadret av babylonerne, eller at den ble fjernet og skjult på et hemmelig sted under Den hellige Stad, og at de som den gang skjulte Arken ble drept før de rakk å viderebringe hemmeligheten om hvor den ble gjemt.
Det skumles også om at babylonerne selv skal ha sikret seg både Arken og resten av skattene i tempelet, og smeltet det om,  mens andre igjen hevder at tempelridderne sikret seg Arken og brakte den til Frankrike, hvor frimurerne senere murte den inn i et hemmelig rom på et hemmelig sted – et sted som kun selveste overstormesteren kjenner til.

En siste teori går ut på at Indiana Jones virkelig fant arken, og at den nå står i peisestuen til Steven Spielberg.

Og så er det selvsagt de som mener at Arken aldri har eksistert…

_

Sing-du-sing-dudelidei…

Alle ting er kun bilder og drømmer når vi ikke har dem rett foran øyene våre.
Det vi ser rett  foran oss kan vi strekke oss og røre ved.
Men når vi flytter oss, blir disse tingene også til bilder og drømmer vi ikke kan ta på.
Det eneste som kan forhindre at vi fyker avsted med vinden er historiene vi forteller.
De gir oss navn og plasserer oss på et sted.
De gjør at vi kan fortsette å ta på ting.

____________

Vel… hvor mye kan vi egentlig stole på en gammel bok som mange mener er mindre troverdig enn Asbjørnsen og Moes eventyr?  Nei, klapp den igjen og kast den i peisen.
Vi spiser lam i påsken fordi det er godt.
Sånn er det med den saken.

God Påske. :)



 

 

 

4
 
 
 
 
This entry was posted in Digresjoner, Fantasy, Tekst. Bookmark the permalink.

8 Responses to Påskemeny – på gyngende grunn.

  1. avatar marthon says:

    Hmm … du vet hvordan det er med meg og sanger på hjernen. Nå var det plutselig en gammel Beatles-låt som snek seg inn.

    Du kan din Bibel og har i det hele tatt jobbet grundig med researchen. Både interessant og underholdende skrevet. Ikke tid til å skrive noen kommentar nå, men jeg har tomlet. :-)

    Vi er rimelig ferdigpakket, og nå bærer det av sted på påskeferie. Ha en strålende en! :-)





    • avatar Cecilia says:

      Historien om Paktens Ark og Dronningen av Saba dukket først opp da jeg skrev en skoleoppgave om Indiana Jones-filmene i 1993. Det var farfar som fortalte meg om Këbra Nagast og hvordan Dronningen av Saba fikk arken til Etiopia. Han fant frem en engelsk oversettelse som jeg ikke tok meg tid til å lese, dessverre, for nå er den nok borte. Men jeg har skrevet ned det farfar fortalte i dagboken min. Neste gang jeg skrev om Dronningen av Saba i dagboken min, var da tyske arkeologer fant noe de mente måtte være rester etter palasset hennes i Axum våren 2008, og der fant de også et alter som de mente kunne ha huset Arken. Jeg vil jo gjerne at det skal være sant…

      For omtrent en uke siden fikk jeg helt tilfeldig vite at Këbra Nagast er oversatt til norsk, og det var da jeg fikk ideen til dette lille påskeinnlegget.
      Jeg tenkte; de fleste kjenner nok historien om at Arken befinner seg i Rosslyn Chapel i Skottland, men det er kanskje ikke så mange som kjenner til historien bak Këbra Nagast og hvorfor Etiopia ga slipp på sine gamle guder til fordel for den ene – og Paktens Ark har jo alltid fascinert folk, selv i Norge vil jeg tro.

      Joda, jeg kan nok skryte av en viss kjennskap til Bibelen; jeg har jo vært nødt til å forsvare barnetroen min både støtt og stadig etter at jeg flyttet til Norge. 😉

      Jeg har forøvrig bestilt filmen “Solomon and Sheba” (1959) på Amazon, med Yul Brynner og Gina Lollobrigida (“The most beautiful woman in the world”) ! ) , og den ligger forhåpentlig og venter på meg i postkassen når jeg kommer tilbake til Oslo. Det blir spennende å se hva Hollywood har fått ut av dette…

      God påske :)





  2. avatar Ragnhild says:

    Jeg synes du starter fint her med gjennomgangen av hva myter og metaforer er.

    Det viser seg dessverre at mange moderne mennesker har problemer med å forstå mytenes språk og hva de forteller om oss mennesker, forholdene mellom mennesker og eventuelt forholdet til Gud.

    Mangelen på myteforståelse og forståelse av legender er nok en sterkt medvirkende årsak til både kristen fundamentalisme og ateistisk fundamentalisme, fordi verken fundamentalistiske ateister eller fundamentalistiske kristne forstår forskjell på den mytiske sannhet og den bokstavtro sannhet.

    Så må jeg korrigere deg litt på enkelte punkt.

    Du skriver at Moses er opphavet til Mosebøkene.

    Jeg vet ikke om du mener det bokstavelig, men det kan oppfattes slik, så derfor må jeg si at Moses ikke skrev noen av Mosebøkene, ja vi vet ikke om han har skrevet noe i det hele tatt, og bibelforskere er til og med i tvil om han i det hele tatt har levet.

    Jeg er tilbøyelig til å anta at Moses kan være en historisk person.

    Men Exodus, slik vi kjenner fortellingene fra andre Mosebok, kunne umulig ha funnet sted på den måten det er beskrevet.

    Det finnes ingen utenombibelske noenlunde samtidige belegg for en så dramatisk flukt, og vi finner ingen beretninger fra egyptiske kilder om alle de ulykker som skulle ha rammet landet, (som landeplager, drap av førstefødte egyptiske barn og utslettelse av Faraos hær i Sivsjøen.)
    Det er bemerkelesverdig, siden Egypt på denne tiden, ca 1200 år f.Kr, var en høykultur og en skriftkultur.

    Heller ikke finner man arkeologiske belegg for en enorm utvandring som kunne ha omfattet så mye som to millioner mennesker.

    Derimot er det sannsynlig at noen hebreere på en relativt udramatisk måte utvandret fra Egypt til over en lengre periode, og at de bosatte seg i Palestina.

    Mosebøkene er skrevet av forskjellige kilder, og vi kaller dem gjerne “Jahvisten”, “Elohisten” og “Prestekilden”. Disse forfatterne/forfatterkretsene skrev på ulike tidspunkt og på forskjellige steder.

    Jahvisten skrev på 900-tallet f. Kr etter Nord-Rikets fall, mens P-kilden skrev i fangenskapet i Babylon omtrent 500 f.Kr.

    Så noe viktig:

    Moses er IKKE monoteismens far!

    Faren til monoteismen er Abraham,
    som både jøder, muslimer og kristne regner som sin stamfar.

    Et problem her er selvsagt at vi på ingen måte vet om Abraham noen gang har eksistert på jordkloden. Han skulle ha levet rundt 1900 f. Kr, altså omtrent 700 år før Moseshendelsene angivelig fant sted, og rundt 1000 før før Jahvisten skrev Abrahamlegendene.

    Vi kan nok temmelig sikkert gå ut fra at Abraham og de andre såkalte patriarkene i Genesis er mytiske figurer, men likevel utsier patriarkfortellingene mye om menneskers kår, mellommenneskelige relasjoner og forholdet mellom mennesket og EN Gud, (monoteismen), så selv om fortellingene ikke er historisk sanne, inneholder de likevel mye psykisk og religiøs sannhet.

    Underlig å tenke på at en person, – Abraham- som høyst sannsynlig er en legendefigur, er opphavet til monoteismen og de tre monoteistiske religioner, men slik er det altså.

    Spekulasjonene rundt Paktens Ark kan jo være morsomme, og påstandene i Këbra Nagast like usannsynlige eller sannsynlige som andre “teorier”.

    For kristne betyr jo ikke Paktens Ark noe særlig, men for jødene stiller nok saken seg noe annerledes.

    Problemet er naturligvis hvordan Paktens Ark i det hele tatt kom inn i “det lovede land” når vi vet at GTs Exodus -beretninger ikke er i overensstemmelse med virkeligheten, at Moses neppe fikk noen steintavler på Sinai fjell, slik at levittene altså ikke hadde noen Ark å dra på. I alle fall ikke i under en 40 år lang ørkenvandring 😉

    Hva som er “fantasy” og hva som er noenlunde til å stole på i GT og NT, er ikke enkelt å finne ut av.

    Men en kristen tro tåler sannheten om de bibelske skrifter, og kristendommen blir MER interessant når vi har redskap til å skille myter, legender, sagn, allergorier, historie og trosvitnespyrd sånn noenlunde fra hverandre.

    God påske!





    • avatar Cecilia says:

       Som overskriften indikerer – jeg er på gyngende grunn, definitivt.

      Og jeg hadde jo håpet at noen ville gå i rette med meg, så tusen takk :)

      Jo lenger tilbake i historien man går, jo mer usannsynlig og uetterrettelig blir den. Jeg har ikke skrevet noen avhandling som tåler ekspertenes granskende blikk, kun en liten og springende oppsummering av Det Gamle Testamentets forklaring på Paktens ark og hvordan den kom til Jerusalem, i håp om at det kunne være en liten oppfriskning av bibelkunnskapen, og at noen ville finne det underholdende. Jeg er klar over at jeg skraper i overflaten og at jeg ikke har gjort hjemmeleksene mine godt nok

      Hvem er monoteismens far?
      Abrahams viderverdigheter ser jeg definitivt på som fri fantasi, så å gi ham noen ære for monoteismen er jeg ikke villig til. Han er definitivt en etterkonstruksjon, og muligens er Moses også det, men der lar jeg tvilen få råde. Jeg kan som deg være villig til å akseptere at Moses var en historisk person (under tvil), og således kan det også (under tvil) forsvares å kalle ham monoteismens far.
      Så å tilskrive Moses æren for monoteismen er egentlig en liten hyldest til ham, for den første monoteist i historien regnes faktisk å være en egyptisk farao ved navn Akhenaton. Han avskaffet polyteismen ca år 1350 f.k. i Egypt, selv om det var midlertidig.

      Når jeg skriver at Moses er opphavet til Mosebøkene betyr det ikke at jeg mener han har skrevet dem. Mosebøkene inneholder historiene OM Moses, noe som også går tydelig frem av ordlyden i Mosebøkene: “Og da sa Herren til Moses….” osv. Hadde Moses skrevet dette selv så ville han skrevet “Og da sa Herren til MEG… ” osv.
      Sant å si så er jeg langt fra overbevist om at Moses noen gang har eksistert. Det finnes ingen historiske fakta som underbygger hans eksistens, men det finnes altså arkeologiske utgravninger som understøtter historien om Paktens Ark. Den er avbildet. Og det var den jeg ville frem til.

       

      Men,
      Exodus er et langt mere interessant fenomen, og som du sier: det kunne ikke ha funnet sted som beskrevet.
      Det finnes ingen samtidige belegg for en slik flukt, skiver du, og det er riktig.
      Men det finnes definitivt veldokumentert historisk belegg for at en utdrivelse fra Egypt, fant sted, hundre og femti år tidligere. Exodus knyttes også opp mot det store og katastrofale utbruddet fra Santorini ( ca 1600 f.k.), det som endte den minoiske sivilisasjonen. Dette enorme vulkanutbruddet utløste også et limnisk utbrudd i Nil-deltaet, hvor store mengder karbondioksid ble frigjort, og det forklarer også litt av landeplagene i Egypt, som til en viss grad også er dokumentert, alle husdyrene som døde samt de døde førstefødte sønnene. De førstefødte sønnene fikk nemlig senger å sove i, men de andre familiemedlemmene stort sett overnattet på taket (en tradisjon som fortsatt lever). Karbondioksid er tyngre enn luft, og svært dødelig. Dette har også skjedd andre steder, så sent som i 1968 i Ghana (om jeg ikke tar feil)
      Men ikke noe av dette legger seg altså samtidig med Exodus på tidslinjen.
      Da kan man jo spinne litt videre på dette:

      På den tiden da bøkene i Det Gamle Testamentet ble skrevet var det neppe noen som så for seg at vi i fremtiden skulle klare å tidfeste tidligere hendelser ved hjelp av avanserte målemetoder (C14). Det fantes lite skriftlig materiale i 1600 f.k. ( under vulkanutbruddet), og historiene om både dette og og om utdrivelsene fra Egypt noe senere ble altså for det meste gjenfortalt og gikk i arv fra generasjon til generasjon. Også naturkatastrofer, meteorittnedslag, spesielle lysfenomener o.l. slike ting var begivenheter som skapte grunnlag for historier, akkurat som plutselig brann i tørt buskas, som kan skje som følge av gnister om noen sparker til en sten eller som følge av en naturlig konstrasjon av solstråler fra en krummet reflekterende overflate. Og alle som har vært med på hviskeleken aner vel hvor jeg er på vei.
      Hva med de ti landeplagene? Elven ble rødt som blod. Dette har skjedd flere steder, og det har sin naturlige forklaring: Jernoksid som siver opp fra bunnen. Sommeren 2011 førte en blodrød innsjø til massefrykt for at dommedag var på vei. Også der flyktet froskene fra innsjøen, Egypts andre landeplage. Og så kom myggen og kleggen og det kom hagl, gresshopper og mørke. Dette er sånt som skjer, og det ble helt klart ganske mørkt da askeskyen fra Santorini la seg til rette i atmosfæren, og ikke bare i Egypt.

      Og så er det selvsagt Hyksosene. Dette var et folk som innvandret til Egypt fra Asia, rundt 1800 f.k. Det var Hyksosene som introduserte hest og vogn som krigsmateriell, og de brakte også med seg forbedrede jordbruksmetoder og avanserte fortifikasjonsteknikker. Først var de slaver, men så gradvis skaffet de seg større og større kontroll over landet, og ble til slutt dominerende i nedre del av Nil-deltaet. Da hadde egypterne fått nok. Hyksosene ble kjeppjaget av en farao kalt Ahmes, eller egentlig Ahmose. Ahmose var mannen som etterlot seg Rhind-papyrusen., så det eksisterer ingen disputt om hans eksisistens og ei heller om fordrivelsen av Hyksosene. De ble jaget ut ca 1560 f.k. Denne utdrivelsen er gjengitt på en del gamle veggmalerier og tekster som man også finner utenfor Egypt. bl.a. i Hellas. Utdrivelsen av Hyksosene er skildret så vel til lands som til vanns.

       

      Slår man dette sammen og legger til litt og trekker fra litt, som man jo gjerne gjør når historier gjenfortelles gjennom flere generasjoner, skal det ikke mye fantasi til før man kan ane en en sammenheng. Det er ikke helt bort i natta å tenke seg at Exodus rett og slett er konstruert på bakgrunn av disse historiene. I en verden der etterrettelighet i forhold til historiske hendelser var beroende av hvordan de ble gjenfortalt, er det langt fra utenkelig at slike historiske fakta i ettertid ble justert litt både i tid og innhold for å skape et detaljert og troverdig bakteppe for en ny religion 150 -200 år senere.

      Der er noe rart med årstallene dine her:

      “…. siden Egypt på denne tiden, ca 1200 år f.Kr, var en høykultur og en skriftkultur.”
      Det er riktig, men de var ikke det i 1600 f.k. da utbruddet fra Santorini og de påfølgende landeplagene fant sted.
      Senere:
      “Han (Abraham) skulle ha levet rundt 1900 f. Kr, altså omtrent 700 år før Moseshendelsene angivelig fant sted, og rundt 1000 før før Jahvisten skrev Abrahamlegendene.”

      Exodus er vel tidfestet til ca 1450 f.k.

      Etter språkutviklingen å dømme er hele det gamle testamentet ( og den hebraiske bibelen) skrevet mellom 1400-200 f.Kr, altså over en lang periode som sluttet omtrent ett tusen år etter at Exodus skulle ha funnet sted. Jeg ser åpenbart muligheten for at det kan ha skjedd både bevisste og ubevisste erindringsforskyvninger i løpet av den tiden.

       

      Arken ble nok konstruert senere for å gi religionen og historien autensitet og tynge, og de ti bud er jo stort sett de samme etiske retningslinjer man gjenfinner i all religion over hele verden, helt uavhengig av steintavlene, selv i Norrøn mytologi, lenge før Norden ble tvangskristnet.

       

      Å forstå sin egen religion er viktig. Det tragiske er at så altfor mange tar sin egen religion bokstavelig. Det er ikke lenger nødvendig for kvinner å dekke til det lange håret, for faren for å få lus er ikke akkurat overhengende i våre dager.

       

      Tusen takk for flott kommentar og God Påske! :)





  3. avatar Ragnhild says:

    Takk for fyldig og interessant svar, Cecilia! :)

    Og så vil jeg føye til at jeg er imponert over illustrasjonene dine, og at forviklingene rundt Paktens Ark er spennende lesning.

    Når det gjelder bibelhistorien for så lenge siden, er vi alle på gyngende grunn.

    Ofte blir jo gamle fortellinger skrevet på bakgrunn av forskjellige erindringer, og det er slett ikke usannsynlig at vulkanutbruddet på Santorini og alt det medførte kan han spilt en rolle for forfatterne av Andre Mosebok.

    Josefus er kanskje den beste kilden vi har om Hyksos- folket, og selv om han kanskje ikke alltid er like etterrettelig, så kan vi vel regne med at fortellingene er noenlunde i overensstemmelse med de virkelige hendelsene.

    Problemene med all antikk litteratur og historieskrivning, er selvsagt at de opprinnelige manuskriptene er gått tapt, og at det som er bevart, er blitt bevart gjennom håndskrevne kopier, som igjen blir kopiert og kopiert og kopiert…… og kopiert…
    Og papyrus var skjørt materiale.

    Vi leser altså kopier av kopier av kopier av kopier. . . . . osv når vi leser gamle tekster.
    Dette vet du selvfølgelig, men jeg synes det er viktig å alltid huske på det, og jeg må ofte minne meg selv om det når jeg leser gammel historie.

    Likevel velger jeg å ha såvidt god tillit til kopistene at ikke alt smuldrer bort i intet.
    Dessuten har vi jo også arkeologien.

    Mange, særlig ikke-troende, kan ha rent rørende tillit til verdslig historie, mens religiøse tekster blir avvist.

    Det paradoksale er jo at vi, tross mange feilkilder, har betydelig bedre og flere bevarte kopier av bibelske tekster enn av annen litteratur fra samme tid, rett og slett fordi jøder, og senere kristne, var de som mest samvittighetsfullt utførte kopistarbeidet.

    Arbeidet som munkene gjorde rundt omkring i klostrene frem til boktrykkerkunsten var oppfunnet, er uvurderlig. Uten deres innsats hadde sannsynligvis mesteparten av den antikke litteratur, inkludert den greske filosofi, gått tapt. (Selv om de trengte hjelp fra muslimene også, for Aristoteles ble jo gjenfunnet hos araberne under korstogene, og siden ble han Filosofen med stor F den katolske kirke.)

    Men nå roter jeg meg bort i assosiasjoner.

    Angående Abraham, (ganske sikkert legendeperson), så uttrykte jeg meg ganske uklart i forrige kommentar. Det ser jeg nå.

    Jeg mener selvfølgelig ikke at en mytefigur personlig skulle være stamfar for de monoteistiske religioner. 😉

    Men det er så godt som full konsensus om at Abrahamlegendene og de andre patriarkfortellingene i Genesis er skrevet av Jahvisten.

    Han/de (jahvisten besto muligens av en liten forfatterkrets) skrev altså mytene om Abraham, og det var Jahvisten som opprinnelig har æren/ansvaret for å dikte om Abraham som den første som var lydig mot EN Gud.

    (Enkelte forskere mener at disse tekstene er skrevet senere, i det babylonske fangenskap, men de fleste mener at tekstene stammer fra javhisten på 900 tallet f.Kr.)

    Den aller første skapelsesmyten i Genesis, som i høy grad skriver om EN omnipotent Gud, er derimot skrevet av prestekilden i Babylonsk fangenskap, skrevet rundt år 500, og her finner vi jo en langt mer avansert guddom enn den vi finner hos Jahvisten.

    Så altså: Selv om Abraham er en legende, regnes han som stamfar for de tre store monoteistiske religioner, jødedom, kristendom og islam, så rart det enn virker. :)

    http://no.wikipedia.org/wiki/Abrahamittisk_religion

    Angående de andre årstallene:

    Nei, du har jo rett i at det var forskjell på 1600-tallet og 1200-tallet.
    Og når man blander sammen enorme naturkatastrofer, Hyksosfolkets Egyptperiode og slutten på den, kan man sikkert få noe i nærheten av landeplagene og utferden fra Egypt som skriftlig resultat noen år hundre år senere.

    Hvem vet? Kanskje forfatterne av Andre Mosebok hadde hørt om noen av disse fenomenene da de sånn omtrentlig fra rundt år 950 til rundt år 750 forfattet Exodus?

    Det er ikke utenkelig at de brukte brokker av historisk materiale som de (kanskje) kjente til i den perioden denne lange historien ble skrevet og redigert.

    Jeg tenkte rett og slett på det angivelige tidspunktet for Exodus i Bibelen da jeg skrev 1200-tallet, altså den tiden bibelforskere verden rundt anser som mest sannsynlig for utvandringen fra Egypt.

    http://no.wikipedia.org/wiki/Moses

    Her kan vi også lese at han mottok doktrinen om monoteismen, som jo står nedfelt i det første bud. Så derfor er jo også Moses- fortellingene tradisjonelt viktige tradisjonsbærere for monoteismen.

    Men egentlig spiller det vel kanskje mindre rolle når og hvordan jødenes Exodus foregikk, hvis den ikke har funnet sted. Men selv om fortellingene ikke er sant historisk forstand, har de likefullt mye å fortelle oss mennesker den dag idag.

    Religiøse og menneskelige sannheter kledd i legendespråk kan være minst like sanne som leksikale historiebrokker. Derfor har disse tekstene fått den ikoniske status som de har hatt i over to tusen år og fremdeles har.

    Nå ser jeg på klokken at vi nærmer oss påskens høytidsdager.

    Håper at du og dine får en god Skjærtorsdag! :)





    • avatar Cecilia says:

      Takk, vi trives i påskesolen og vi trives med stillheten, og jeg har sittet en stund for meg selv og klapret ned en slags kommentar til deg, mens resten av familien har vært og sjekket om de selger tannkrem på bensinstasjonen.
      Vel.

      Det som alltid vil prege historien er at den sjelden er objektiv. Uansett om den er verdslig eller skrevet av kirken, vil det alltid være en subjektiv historie som blir fortalt, for det er ikke bare tidspunktet for og resultatet av de historiske hendelsene som er viktige, det er også forhistorien – det som førte til at hendelsene fant sted. Historien, slik vi får den presentert, er i beste fall en omtrentlighet, og det er derfor jeg mener det er viktig å søke flere kilder, både religiøse og verdslige, men som du nevner, problemet er nettopp at de opprinnelige kildene for lengt er destruert, og kopiene, uansett hvor nøyaktige de skal være, vil alltid bære i seg et usikkerhetsmoment. Språket utvikler seg, nye og bedre dekkende ord kommer til, nye definisjoner og referanser vil gjøre gamle ord og vendinger uforståelige, og når man tolker dette bokstavelig uten å være klar over at de opprinnelige referansene ikke lenger eksisterer i en form hvor de blir relevante i forhold til intensjonen, så kan vi ende opp med å tillegge slike ord og vendinger den motsatte betydning av det de har i dag. Den ene parts heroiske frihetskjempere vil være terrorister i den annen parts øyne. Og slik vil historien alltid ha evnen til å forandre seg som en kameleon og gi oss akkurat de svarene vi helst vil ha, avhengig av hvilken versjon av historien vi velger å stole på – den ene eller den andre parten. Tradisjonelt er det den seirende part som har vunnet kampen om historien.
      I det informasjonssamfunnet vi lever i idag, med så mye tilgjengelig informasjon fra så mange varierende kilder, skal det mere enn et velsmurt propagandaapparat til for å forfalske historien. Vår historie blir nok også tolket en gang i fremtiden, om tre tusen år, men sjansene for at den blir feiltolket er ganske små, selv vi blir ansett for å ha vært svært primitive.

      Jeg lider av en medfødt nysgjerrighet som nok også har gitt meg en naturlig interesse for historie, og egentlig angrer jeg litt på at jeg ikke valgte det som studieretning. Mine ganske tilfeldige egenstudier har alltid blitt preget av overfladiskhet og gjerne styrt i retning av hvilke svar jeg har vært på jakt etter, og da sitter jeg også tilbake med svært begrenset og ganske tilfeldig kunnskap. Og når jeg samtidig anvender denne begrensede kunnskapen i mine egne “kreative” analyser, så sier det seg selv at jeg kan ende opp med et resultat som er svært avvikende i forhold til den etablerte sannheten.
      Så jeg kan selvfølgelig ikke gjøre annet enn å bøye hodet og mumle “æsj” , når det viser seg at virkeligheten er langt mere kjedelig enn jeg har innbilt meg – jeg ønsker ikke lenger å være prinsesse, for nå vet jeg hva det innebærer.

      Vel, jeg glir selvfølgelig ut på viddene …

      Jeg leste en del om Exodus på videregående i forbindelse med en skoleoppgave. Noe har festet seg og noe har jeg notert i dagboken min, men det meste er jeg nødt til å bruke kilder for å sjekke, og for tiden har jeg et upålitelig og svært saktegående internett, med iPhone som modem og litt varierende dekning, så det er ikke gjort i en håndvending, men jeg har funnet noe:
      Edvard Thiele, amerikansk misjonær, arkeolog og teologiprofessor med spesialfelt innen studier av oldtidskronologi, tidfestet tidlig i forrige århundre Exodus til å ha funnet sted under farao Thutmose III’s tid (1479 – 1425 f.k.) I dag er det mange som mener referansene i Mosebøkene tyder på at en eventuell Exodus må ha skjedd enda tidligere, basert på C14-datering av veggmalerier. Så vidt jeg har funnet ut var det kun en kort periode fra 1970 til ca 2000 at man valgte å følge Allbrights teori om at Exodus måtte ha skjedd rundt 1200 f.k. , og det var utelukkende for å få Exodus til å stemme tidsmessig overens med andre historiske fakta.
      Vi vil nok aldri se noen fullstendig enighet blant forskere hva gjelder tidsfestelse av Exodus, Dessuten tyder jo alt på at den er oppdiktet ettersom skriften beskriver hendelser som om de var samtidige, selv om de varierer i tid med opptil 3 tusen år.

      Som du sier, en mytefigur kan ikke gis opphavsrett. Abraham ble brukt til å gi monoteismen et slags historisk fundament og gyldighet, men ser man litt nøkternt på det, så ser man jo straks de store fordelene ved en monoteisk religion, akkurat som Akhenaton gjorde. Det er langt enklere (og langt billigere) å ha ett gudebilde enn flere. Det er rett og slett mere praktisk å bygge ett tempel som huser én gud.

      Men er det slik jeg ser det?
      Nei. Noen har fått en åpenbaring. Det er jeg helt sikker på.

      Vi blir fattige i sjelen dersom vi kun søker sannhet gjennom bevis, skiver jeg i innlegget mitt, og det står jeg for.
      I det forrige innlegget mitt beskriver jeg Bibelen som en svært viktig kilde til kunnskap. Jeg syns oppriktig synd på mennesker som aldri har lest Bibelen, for etter min mening ligger nøkkelen der om man virkelig vil forstå vår vestlige kultur og forstå referansene og symbolikken i det meste av den kunsten og litteraturen som har blitt skapt og som fortsatt skapes i dag.
      Jeg er oppvokst med en protestantisk mor i et ellers katolsk hjem, og har fått Bibelen og ritualene inn med morsmelken. Jeg er fortsatt veldig glad i barnetroen min, og veldig glad for den ganske strenge, kristne oppdragelsen jeg har fått, noe jeg også tror er grunnen til at jeg fikk et ganske rikt språk allerede fra barnsben. Det kan sikkert være delte oppfatninger om det, men jeg mener selv at jeg langt ifra har tatt noen skade av det, snarere tvert imot. Etter min mening er det et tilbakeskritt at religionsundervisningen har blitt så utvannet og at det ikke lenger legges helt spesiell vekt på vår egen religion og vår egen Bibel.

      Jo, påskestillheten har senket seg, og de mest bråkete har dratt til Strømstad for å markere nordmenns overmåte overlegene rikdom overfor broderfolket. Vel, det er i hvert fall bedre enn om de skulle etablere bosetninger i Jämtland og Härjedalen :)

      Ønsker deg en velsignet helg.

      1





  4. avatar Ragnhild says:

    Tusen takk for nytt spennende og fyldig svar, Cecilia!

    Jeg er helt enig med deg i tankene dine om historieskrivning, både verdslig og religiøs, både i nyere tid og i forhistorien.

    Vi blir fattige i sjelen dersom vi kun søker sannhet gjennom bevis, skiver jeg i innlegget mitt, og det står jeg for.
    I det forrige innlegget mitt beskriver jeg Bibelen som en svært viktig kilde til kunnskap. Jeg syns oppriktig synd på mennesker som aldri har lest Bibelen, for etter min mening ligger nøkkelen der om man virkelig vil forstå vår vestlige kultur og forstå referansene og symbolikken i det meste av den kunsten og litteraturen som har blitt skapt og som fortsatt skapes i dag.

    Ja, det støtter jeg fullt og helt.

    (Kan du forresten legge ut en lenke til dette innlegget?
    Jeg tror ikke at jeg har lest det. )

    Og det gir meg assosiasjoner til min barndom og skolegang, der hver skoledag begynte med en time kristendom.

    (I Bodø kommune kom ungdomskolen ganske sent, jeg tilhørte det siste kullet som gikk folkeskole og realskole før gymnaset i Bodø, – kullet etter meg var forsøkskaniner i den nye ungdomsskolen.)

    Nå, etter et liv der jeg selv har arbeidet i skolen, forstår jeg hvor ubegripelig heldig vår folkeskoleklasse var med lærere.
    De to hovedlærerne våre gjennom folkeskolen hadde en unik formidlingsevne som rev oss alle med, og vi var umettelige og slukte historiene som svamper.

    Jeg er sikker på at dramaene som utspiller seg i Bibelen fremdeles synger med som en klangbunn i sjelene våre uansett hvor hver enkelt av oss befinner seg trosmessig i dag.

    Den grufulle historien om Isak som nesten ble drept av sin far Abraham, Lots kone som ble til en saltstøtte. Rivaliseringen mellom Jakob og Esau, Rebekkas og Jakobs fusk for å få Isaks velsignelse, Jakob, Lea og Rakel, og for ikke å snakke om Josef og brødrene hans, fortellingen der jeg er sikker på at alle identifiserer seg med Josef, som ble kastet i brønnen av brødrene sine, men takket være Ruben ikke døde der, men ble sendt til Egypt, Potifars sleske kone, de syv rike og syv magre år osv. osv.

    Dette er litterært stoff som alle barn fortjener å ble kjent med.

    All dramatikken i den lange Exodus-fortellingen, der Jahve såvisst ikke er noen søndagsskolegutt, men en voldsom kriger som dreper alle førstefødte barn i alle egyptiske hjem, både hos rike og fattige, som dreper alle Faraos hester og soldater, som i et hele tatt sørger for en voldsom og grusom dramatikk, – og så kommer tanken hos barnet snikende: hvis Gud var allmektig, hvorfor kunne han ikke bare la israelsfolket utvandre stille og rolig uten dramatikk, landeplager, blod og massedød?

    Og kanskje det var nettopp DET han gjorde. :)

    GT oser jo av dramatikk, vold og kjærlighet, av sex og begjær, av alle menneskelige følelser, og forteller mye som vi kan forstå og kanskje kjenne oss igjen i.

    Historisk sannhet eller ikke, – det er fortellingen om menneskene, om OSS!

    Tenk også på den store historiske kong David, som ikke bare var en god harpespiller og salmedikter, men også drapsmann, både direkte (Goliat) og indirekte (Urias)

    Fortellingene om David og Batseba, om sønnen Salomo, som mellom alle elskerinnene og hustruene fikk tid til å bygge et tempel, alt dette og mye mer, ligger jo i bunnen for vår kultur enten vi vet det eller ikke, og enten vi liker det eller ikke.

    Selv om det råder en viss usikkerhet om når enkelte av tekstene opprinnelig ble skrevet, så er det i alle fall åpenbart at praktisk talt alle Genesis- og Exodustekstene er langt eldre enn f.eks Platons dialoger og Aristoteles’ skrifter, som er fra det fjerde århundre f. Kr.

    Likevel er nok den aller sterkeste teksten i den kristne kulturkrets, den vi minnes i dag, langfredag. Den er sterkt med oss den dag i dag, og den har inspirert kunstnere, musikere, historikere, filosofer og forfattere så lenge fortellingen har eksistert.

    Dessuten vet vi at korsfestelsen av Jesus er det aller sikreste historiske som står i hele Bibelen.

    Så skal vi ikke se helt bort fra at det finnes mange kjerner av (historisk) sannhet både i Josef-fortellingene og i Moses-fortellingene.

    Israelerne var svært opptatt av og gode til muntlig tradering, og historiene ble fortalt videre fra slektsledd til slektsledd. De hadde verken radio, aviser eller bøker, men de hadde samtalene og ættefortellingene som de overleverte fra mor til datter, fra far til sønn.

    Jeg ser for meg hvordan de satt foran leirbålene og fortalte historiene om forfedrene sine, og hvordan fortellingene gradvis forandret seg ned gjennom hundreårene og ble stadig mer storslåtte og legendariske, helt til de ble skrevet ned i den form vi nå kjenner dem.

    Når det gjelder spørsmålet om når Exodus (angivelig) skulle ha funnet sted, så skal jeg ikke drøfte det mer her i tråden. Vi vet det jo allikevel ikke.

    Jeg kan bare si at de årene da jeg studerte kristendom, lærte vi både av foreleserne våre og av lærebøkene at det som skjedde, måtte ha skjedd på 1200-tallet, under Ramses II.

    Det er en rekke grunner til denne antakelsen, og skulle jeg komme inn på disse, ville kommentaren bli UFORSVARLIG lang. 😉

    (C14-datering alene er nokså usikkert, men likevel en av mange nyttige metoder til tidfesting.)

    Senere i livet, da jeg studerte katolsk kristendomsforståelse, forholdt de katolske paterne seg også til 1200- tallet, selv om de mente at tidfestingen av Exodus, som heller ikke de tror kan ha skjedd slik GT forteller det, ikke hadde noen betydning for den kristne tro, – noe jeg er helt enig med dem i.

    Kanskje har både hovedstrømmen av forskere (Ramses II-hypotesen), og den forskeren du henviser til, og som jeg ikke kjenner til, på sett og vis rett?

    De fleste er nok i dag enige om at hebreerne gradvis kom tilbake til Kanaan, slik at migrasjonen godt kunne ha foregått gjennom flere hundre år. Dessuten kom det jo diasporajøder tilbake fra andre steder rundt det østlige Middelhav, og mange forlot aldri landet.

    Etter min mening er det et tilbakeskritt at religionsundervisningen har blitt så utvannet og at det ikke lenger legges helt spesiell vekt på vår egen religion og vår egen Bibel.

    Ja, det er jeg helt enig med deg i. Det er jo uansett ikke snakk om forkynnelse av tro, men viktige bakgrunnsfortellinger for vår kultur, og dessuten dramatikk som fremdeles fenger og griper barn og voksne.

    Det er litterære ikoner, og de nye slekter fortjener å bli kjent med dem.

    Jeg håper at dere fortsatt nyter påskesolen. Hos oss er det overskyet og det snør, men på den annen side gir det tid til ettertanke og refleksjon på denne spesielle dagen.

    Så ønsker jeg dere alle en fredfull og god påskehelg! :-)





    • avatar Cecilia says:

      Fin kommentar, Ragnhild.

      Det innlegget jeg nevner der her : http://cecilia.bloghog.no/2013/03/20/notater-om-det-uregjerlige/

      Vi hadde også religionsundervisning på skolen, men det er ikke der jeg har bibelkunnskapene mine fra. Religionsundervisningen var egentlig et slags pliktløp, og det vi lærte var veldig preget av hovedlinjer og dogmer. Jeg tror skolen var bedre før min tid. Det var først etter videregående at jeg følte jeg lærte noe nytt.

      Den historiske “sannheten” blir egentlig veldig liten i forhold til det vi kan lære av både Det Gamle Testamentet og andre gamle myter. Fortellingene gjenspeiler kulturen, uansett om de forholder seg til historiske fakta eller ikke, og den formidlede kulturen er i grunnen langt mere spennende og mere sann enn den korrekte historien ( som vi uansett aldri får), for kulturen lar seg ikke manipulere på samme måte.

      At Jesus var en historisk person har jeg aldri tvilt på. Miraklene er jeg derimot ikke like sikker på. Jeg heller nok litt til teorien om at han var en karismatiker og en illusjonist, og som du nevner, historiene er bygget på muntlige overleveringer med alle de usikkerhetene det medfører.

      Jeg tar det for gitt at du studerte kristendommen i løpet av siste halvdel av forrige århundre, og da var det ganske riktig Allbrights reviderte tidslinje som var fremherskende. Edwin Thiele kan du lese om her: http://en.wikipedia.org/wiki/Edwin_R._Thiele
      og hans teorier om Exodus har igjen kommet frem i lyset ettersom nyere arkeologoiske funn i langt større grad understøtter Thiele enn Allbright.
      Men den diskusjonen er forsåvidt ikke så viktig…

      Du har stor kunnskap på dette området Ragnhild, og jeg registrerer at vi er ganske enige i hovedtrekkene hva gjelder kristendommen ( og antagelig all religion).

      Tusen takk for en meningsfyllt kommentarutveksling. :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *