Notater om det uregjerlige.

 Kvinner kommer fra Venus og menn fra Mars.
Mars
er en liten planet – liten og kald, og rød som blod. Overflaten er dekket av nedslagskratere.

Venus
er en støvete planet med tørt ørkenlandskap – helt uten livsbetingelser  – helt uten vann.

Det er altså derfra vi kommer – fra Venus og Mars – og så har vi blitt stuet sammen her på Gaia.
Med et slikt opphav er det kanskje ikke så underlig …

 

Lørdag.

Nå har vi stirret våren i hvitøyet i over en uke. Lettkledde soltilbedere har benket seg i parken og på fortauscaféene, og på gaten har vi observert smilende medmennesker av begge kjønn, på vei ut av vinterdvalen. Folk har pakket seg ut. Vinterpelsen er levert på kjølelager, vårstøvlettene er nypusset og naboen har allerede spavendt jorden i balkongkassene – og så, helt ut av det blå, kommer vinteren tilbake og legger minus elleve stivfrosne grader og rim på gradestokken, og det i løpet av en kort natt. Er det mulig?
Vi våkner med hutrende frostrøyk i et soverom hvor radiatoren forlengst er skrudd ned til lav kroppstemperatur, og lyden av en passerende trikk kunne like godt vært lyden av nordavinden som gufser inn gjennom vindus-gløtten. Det er Shaya som vekker oss. Hun sier hun har fått kalde øyne og ber meg kjenne. Du verden. Jeg trodde ikke man kunne fryse på øyelokkene.

Det lykkelige triumvirat skal for en stakket stund oppløses, og ansvaret for vår lukurative residens på Valkyrie Plass skal forbigående overlates til den eneveldige og nådige tyrann:  Cecilia Den Aller Første.
Siv og Shaya skal til Kristiansand. De har slekt der, og det har dukket opp noen gamle papirer i dødsboet etter en tante. Slikt må etterforskes, og det må selvsagt gjøres en helg ettersom normale mennesker bruker hverdagene sine til produktive og samfunnsnyttige sysler. Det burde jeg også gjøre, så jeg har bestemt meg for å bruke helgen hjemme – for å sysle, slik det sømmer seg en monark.

At det begynner å snø igjen når jeg er på vei tilbake fra Gardermoen, ser jeg på som en selvfølge. Det blir glatt, noe som i praksis betyr at det ikke lenger er noen vits i å bruke cruise control. På glatt føre dukker nemlig trailersjåførens forsiktige vintersjel frem. Den ene sverger til at 71,1 km/t er forsvarlig hastighet ved kjøring i snøvær på motorvei, mens den andre mener 71,2 km/t er en langt riktigere hastighet. Sistnevnte vil da naturlig nok anse førstnevnte som en sinke, og like naturlig legge seg ut i venstre felt for å foreta en forbikjøring; tid er en dyrebar resurs når man kjører langtransport. Og så lenge veien er flat og rett, så vil denne forbikjøringen være overstått i løpet av fem korte minutter, men, og dette er problemet med norske motorveier; veien er ikke flat og rett lenge nok til at forbikjøringen kan gjennomføres trygt og sikkert. Det ligger både kurver og stigninger mot uoversiktelige bakketopper forut, og med respekt for svinger i kombinasjon med potensielt glatt vei, så vil det være naturlig å foreta en viss hastighetsreduksjon i god tid, noe som igjen avslører at det på profesjonelt nivå eksisterer ulike oppfatninger om hva som er forsvarlig hastighet. Så når føreren av vogntoget i venstre felt åpenbart mener hastighets-reduksjonen bør være større enn det føreren av vogntoget i høyre felt mener, så skifter rollene idet motorveien byr oss på en kombinasjon av kurve og stigning, og snart ligger de  to brummende mastodontene igjen side ved side, akkurat som de gjorde fem minutter tidligere. Og vi som ligger bak kan bare belage oss på å måtte observere den spektakulære forestillingen som utspiller seg foran oss: Gigantenes kamp. En kamp hvor fysisk og mental styrke blir utslagsgivende for vilken av mastodontene som til slutt går seirende ut av duellen – vi får antagelig en formening om utfallet i løpet et kvarters tid.
Sånn er det med den saken.

Tilbake i leiligheten finner jeg meg selv omgitt av en dørgende stillhet. Jeg betrakter snøværet med behersket blikk og får en beklemmende følelse av at jeg egentlig burde reist til Kristiansand sammen med de andre. Jeg savner dem allerede.

“Et menneske kan gjøre hva det vil, men det kan ikke ville hva det vil” sier Schopenhauer. Men hva med det man ønsker å ville?
Jeg ønsker å være et menneske som vil noe annet enn det jeg vil, tenker jeg, for jeg har en oppgave å gjøre. Jeg har en oversettelse som jeg har utsatt og utsatt, og nå utsetter jeg det igjen, fordi viljen min vil noe annet enn det jeg ønsker at den skal ville.
Prokrastinering
, heter det på fint – utsettelsesadferd på forståelig fagspråk.
“Et menneske kan ikke ville hva det vil”  –
men burde ikke et ønske om å ville noe annet enn man vil være nok til å få et menneske til å skifte vilje?

Jeg har for sterk vilje, tenker jeg, det er der det ligger – motvilje er også en vilje.

Så, i stedet for å oversette blar jeg litt tilfeldig i kopien av det jeg hadde tenkt skulle bli mitt fremtidige episke mesterverk – romanen min som har ligget og modnet seg – eller kanskje den rett og slett har ligget og mugnet?  Hvor er viljen til å gjøre den ferdig?
Viljen og motviljen er antagelig 50/50. Den burde være minst 70/30, tenker jeg, og stirrer på alle overstrykningene. Lange avsnitt, overstrøket med gul markør. Det betyr at de er dårlige og må omskrives.  Det som er overstreket med rødt, skal bort. Jeg merker at jeg anstrenger meg for å betrakte teksten med et forsøksvis nøytralt blikk. Det var derfor jeg i sin tid printet ut hele manuskriptet, for å kunne lese det i en tilstand av opplevd objektiv nøytralitet, selv om jeg vet at jeg bare fører meg selv bak lyset.
Permen med tilleggsnotater har blitt omfattende. Antagelig rundt tre hundre sider. Herregud så produktiv jeg har vært, og så lite som har kommet ut av det.

 

Mye skrik – lite ull.
Notater og spinkle hyl fra en kvinne i et forbigående eksistensielt vakuum.


Fem hvite og nesten nedbrente vokslys konkurrerer med strølyset fra gatelyktene om å lage skygger i taket. Jeg har satt lysestaken på et stort fat denne gangen, redd for at det skal dryppe stearin på bordplaten.

Da jeg var liten balanserte jeg på muren i haven. Det var et bratt juv på baksiden av muren, og om jeg hadde falt ned så hadde jeg antagelig ikke skrevet dette i dag. Men muren var bred, omtrent en halv meter, og hvem trenger vel noe bredere for å gå stødig? Så jeg balanserte egentlig ikke, jeg gikk helt vanlig, som om det var den naturligste ting i verden, helt til mamma en gang skrek så høyt at jeg fikk spontan høydeskrekk – og etter det har jeg unngått høyder, selv på film.
Der andre ser det komiske ved Harold Lloyd dinglende i en urviser flere kilometer over gatenivå, får det meg til å holde hendene for øynene, selv om jeg vet at det bare er film og at alt går bra til slutt – altså, om ingen for moro skyld har klippet inn en ny slutt, bare for å få meg til å dåne… man kan aldri vite.

Hva har nå dette med spisebordet å gjøre?  – kan man lure.
Saken er den at jeg nylig har fått noen opplysninger. Det har vært en takstmann her i forbindelse med at vi skal flytte. Leiligheten skal tømmes og leies ut, og det er på tide å kvitte seg med en del av inventaret. Det var da jeg forstod at det gamle spisebordet er antikt og faktisk svært verdifullt. Før, på den tiden jeg var fullstendig uvitende om dette, var jeg ikke det minste nervøs for å bruke spisebordet. Nå er jeg overnervøs. Men jeg nevner det selvsagt ikke med et ord. Jeg bare sitter litt på ank og observerer gjestene umerkelig gjennom øyekroken.

Gjestene? Hvordan kom de inn i bildet?
Ved et skjebnens lune, antagelig. Dette var nok noe nornene planla allerede før verden ble skapt.

Et improvisert middagsselskap var langt fra det jeg hadde sett for meg da jeg valgte å bli hjemme i stedet for å reise til Kristiansand. Jeg skulle arbeide, gjøre noe fornuftig, noe jeg i altfor lang tid hadde utsatt, og jeg hadde faktisk kommet så langt som til å finne frem ordboken da det ringte på døren. Og der stod de, smilende, pene i tøyet, og utvilsomt med en forventing om å få slippe inn, noe jeg ikke akkurat syns jeg kunne nekte dem. De hadde med blomster, vin og presanger, ikke til meg, men til Siv, som altså ikke var hjemme – en opplysning de først ikke tok særlig alvorlig, ikke før jeg ringte til Siv og påpekte at gjestene hennes hadde kommet.
Vel, ingen grunn til å dvele for lenge ved dette: Hun hadde rett og slett notert feil lørdag.

Etter at forbauselsen hadde gått over og latteren hadde kommet smygende, så jeg ingen grunn til ikke å gjøre det beste ut av situasjonen. Det fine ved denne uventede tildragelsen var at vi alle var fullstendig uskyldige. Jeg kunne ikke godt kaste dem på dør, dessuten representerte det uventede innrykket en velkommen unnskyldning til å utsette arbeidet ytterligere. Slike anledninger skal man ikke la gå fra seg. Jeg foreslo at jeg skulle lage en enkel gryterett, og så kunne vi drikke vin og skravle, og kanskje til og med få Siv med oss på Skype litt senere på kvelden – et forslag de bifalt.

Jeg skal ikke dvele for lenge ved dette heller. Jeg rørte sammen en slags tomatisert sirkusgryte av det jeg fant: Sei, torsk, et dusin kamskjell, litt kjedelig pangfisk, noen muslinger, og et par fangarmer uten klør fra en kingcrab. Chili, hvitløk, litt lime, basilikum, hermetiserte tomater, noen dryss peccorino…  alt mens gjestene satt rundt kjøkkenbordet og varmet opp med hvitvin og hver sin halve avokado med reker og sitron – og underholdt både meg og hverandre med historier om Siv’s fortid. Det kom for en dag at det ikke var uvanlig med hyppige politibesøk den gang hun i sin pure ungdom var vertinne for en rekke støyende nachspiel langt ut i de sene nattetimer, noe hun aldri har fortalt meg.
Vel, noe mer vil jeg ikke røpe.

Og etterpå, når sirkusgryten var prøvesmakt og funnet verdig, benket vi oss altså rundt spisebordet, tre av Siv’s gamle venner og jeg. Tre mennesker som jeg har møtt ved flere anledninger, men som jeg egentlig aldri har blitt ordentlig kjent med. Det var Tertu, som opprinnelig er finsk, og hennes advokatmann, en hengslete fyr av den typen som er født med et selvsikkert smil, slips og blazer. Begge på min alder. Og så var det Andreas, som er den jeg kjenner best. Andreas er noen år eldre, og for tiden gressenkemann, noe han ikke unnlot å gjøre oss oppmerksom på.
Og det er  først og fremst Andreas dette handler om.

Vokslysene er altså i ferd med å brenne ned når Tertu og advokatmannen finner det betimelig å fortrekke. Klokken er bare halv tolv, noe som i min bevissthet er ganske tidlig på kvelden. det er bare tre timer siden de kom, og vi har bare sittet til bords i litt over to timer, noe som er langt unna min ide om et vellykket middagsselskap. Men det er nytteløst å forsøke med overtalelser. De har barnevakt og har lovt å være hjemme rundt midnatt. Barnevakten, som er datteren til naboen, har i følge dem ( sitat): “… annet å gjøre enn å sitte barnevakt hele natten.
Det forstår seg når man er atten år.
Så de forlater oss, åpenbart fornøyde. Det var selvfølgelig synd at Siv ikke var tilstede, men hun har jo vært med oss på Skype i en times tid…  Joda. Jeg nikker meg enig og hjelper Tertu på med kåpen mens advokatmannen hennes er opptatt med å utbrodere detaljer for Andreas om hvorfor han i år valgte å stå over Birken. Jeg ser ingen grunn til å fremføre ytterligere beklagelser på Siv’s vegne, og det virker heller ikke som om de forventer det. “Jævlig sporty av deg å ta det på sparket”, melder advokatmannen, og jeg aner faktisk en oppriktighet bak det selvsikre smilet.
– Beklager at jeg ikke hadde mer å by på, men det var veldig hyggelig å blir bedre kjent med dere.
Vi kysser på kinnet i henhold til kontinental tradisjon. De etterlater seg en pent innpakket presang på kommoden i hallen, og forsvinner klakkende ned trappen til en ventende taxi. Jeg venter med å lukke døren etter dem til de har kommet én etasje ned, som seg hør og bør.
Så er det bare den harde kjernen igjen, Andreas og jeg.
Andreas hadde med seg en flaske dyr rødvin da han kom, og noe forteller meg at han nødig vil forlate stedet uten å ha smakt på den.

Det er på tide å skifte lys i lysestaken. Jeg henter to rene glass og setter vinflasken foran ham på bordet, noe jeg anser for å være en megetsigende oppfordring om at han skal åpne den, men for sikkerhets skyld legger jeg til:
– Det hun ikke vet har hun ikke vondt av. Er du ikke enig?
– Som om jeg skulle sagt det selv. Kjenner du den?
– Ja.
Jeg forteller ikke at det skyldes en tilfeldighet; at jeg bare gjenkjenner navnet på vinen fordi jeg har tatt vare på en etikett i dagboken min. Sassicaia 2004. Jeg tipper den koster en drøy tusenlapp på polet, om de i det hele tatt har den lenger. En tilsvarende kostet over fire hundre kroner for ti år siden, den gangen det var nittennittini-årgangen som var tilgjengelig, den gangen Thomas kjøpe den i kassevis og ødslet den bort på tilfeldige venner. Han rakk å lære meg hva som var dyrt og deilig før han forsvant og ble borte for godt. Jeg lurer på om han noengang forstod meg. Om han forstod at det var kunnskapen jeg lette etter, ikke de dyre vanene. Eller kanskje jeg lurer meg selv? Var jeg ikke egentlig bare en wannabe på jakt etter en rik mann? Savnet blir lettere å bære om jeg tenker sånn…
– Vi har aldri blitt ordentlig kjent du og jeg, Cecilia. Hvor lenge har vi egentlig kjent hverandre nå?
– Fem år, tror jeg. Hvor lenge har du kjent Siv?
– Helt siden hun var liten. Vi var naboer. Moren hennes pleide å bade naken i svømme-bassenget. Vi pleide å spionere på henne.
– Var det på Snarøya?
– Ja. det var der hun vokste opp.
– Det var sikkert interessant, å spionere på moren til Siv mener jeg.
– Det var interessant da jeg var fjorten. Siv har mye etter moren sin, men det vet du vel…
– Det er mitt inntrykk også, selv om jeg egentlig aldri rakk å bli ordentlig kjent med henne.
– Moren til Siv var et av de menneskene man helt automatisk får en voldsom respekt for når man blir kjent med dem. Intelligent, også sosialt, dessuten var hun jævlig bra i tennis. Helt i toppsjiktet. Visste du det?
– Nei. Men det forklarer en del ting.
– Joda, hun var det. Helt i toppen. Siv er faktisk også en jævlig bra tennisspiller. Begge to kunne gjort karriere som tennisspillere om de hadde villet, det er jeg overbevist om.
– Takk, det har jeg fått erfare. Siv banket meg sønder og sammen mens hun var høygravid, og jeg er oppvokst opp på tennisbanen. Skal jeg hente en karaffel?
– Den lufter seg i glasset… så du kjenner til Sassicaia altså?
– Ja. Fint navn. Alle gode viner burde egentlig ha jentenavn, syns du ikke?
– Jentenavn? Det er ingen viner som har jentenavn.
– Syns du ikke Sassicaia høres ut som et jentenavn? Det har da en viss feminin klang?
– He, he… jeg har en venninne som jobber i skatteetaten, eller rettere sagt i folkeregisteret. Hun sier de har en tendens der til å tenke feminint når navn slutter på a.
– Som i Ola?
– He, he…

Jeg får et spørsmål.
– Hva er din ide om en alfahann, Cecilia?
– En alfahann? Det er en mann som skaper et negativt kraftfelt rundt seg, og skravler så høyt og så mye at ingen andre får slippe til.
– Kjenner du mange?
– Nei. Heldigvis.
– Jeg overhørte en samtale på Elixia her forleden, en litt høyrøstet samtale, det du ville kalle posering. Det var to menn i tredveårsalderen som snakket om hvordan konkurranse-instinktet alltid ble vekket hos dem når de møtte andre alfahanner.
– Andre alfahanner, ikke sant? Herregud! Det er bare så pinlig når folk ikke forstår at de gjør seg til latter. Jeg forsøker å holde meg så langt unna slike mennesker som mulig.  Jeg visste ikke at du gikk på Elixia?
– He, he… jeg er jo gressenkemann for tiden.

En stund senere får jeg et nytt spørsmål.

– Og nå skal du bli businesswoman?
– Kanskje. Hvis jeg duger da. Jeg aner jo ikke hva jeg går til.
– Jeg tror du har en ganske god ide om hva du går til.
– Kanskje, men jeg syns det er litt skummelt.
– Ikke si du har fått kalde føtter?
– Nei. Det sier jeg ikke, men det er klart det er skummelt…
– Du må bare lære deg å delegere.
– Mm. Det har jeg hørt før.
– Det er der hemmeligheten ligger. Vil du ha et godt råd?
– Okei.
– Det smarteste du kan gjøre er å alliere deg med en av dem som kan mest. Få ham til å lære deg alt han kan.
– Må det være en mann?
– Nei, men det kan være lurt at det er en mann. Hvorfor er du så opptatt av kjønn?
– Jeg vet ikke… er jeg det?
– He, he…
– Men Andreas, fortell hvorfor du mener det er lurere å alliere seg med en mann enn en kvinne.
– Fordi du vil få en sterkere allianse med en mann…
– Det er ikke noe svar.
– Jeg er ikke ferdig å snakke. Hvorfor er du så utålmodig? Jeg kan jo ikke engang stoppe for å trekke pusten før du kommer med innvendinger! Det jeg mener med det er at om du allierer deg med en mann så vil han vokse i takt med at du blir flinkere. Din positive utvikling vil bli hans fortjeneste. Han vil bare føle stolthet når du utfolder ditt potensiale. Han vil aldri bitche eller baktale deg. Han vil aldri forsøke å gjøre deg mindre enn du er, sånn som kvinner ofte gjør med hverandre når de føler seg truet. Forstår du hva jeg mener?
– Er ikke det en litt utdatert myte?
– Tro meg, Cecilia. Det er få ting som gjør en mann stoltere enn å dyrke frem en kvinne som er bedre enn de mannlige konkurrentene hans.
– Selv om hun til slutt overgår ham?
– Ja. Hun er fortsatt hans verk i hans øyne. Han vil applaudere det.
– Herregud! Er du seriøs nå, Andreas?
– He, he… hvor seriøs kan man være etter en slik aften?
– Nei, si det… men et øyeblikk trodde jeg deg faktisk.
– Det kan godt være jeg har røpet noe jeg burde holdt for meg selv. Vent litt Cecilia… nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet. Jeg har alltid ønsket meg en datter. Innerst inne har jeg alltid ønsket meg en jente.
– Jeg også. Det er alltid en jente jeg ser i drømmene mine…

 

Begynnelsen på et notat:
Klarsynet er lett og har lavere egenvekt enn alkohol, så det flyter på overflaten. Klarsyn i kombinasjon med alkohol blir til en reduksjon av våre ideer og refleksjoner – det er selve essensen som flyter opp: Det som virkelig opptar oss.
Hva nå?

 

Esajas 65:14
Se, mine Tjenere skal juble af Hjertens Fryd,

mens I skal skrige af Hjerteve,
 jamre af sønderbrudt Aand.

– Men Cecilia, syns egentlig det er forsvarlig å sette barn til verden nå?
– Vi kan ikke tenke sånn.
– Men hva vokser de opp til? Hva slags verden er det vi overlater dem?
– Kanskje en verden de kan forandre om de vil? Det er helt opp til oss som foreldre hva slags verdier vi programmerer barna våre med.
– Det er det lett å si. Hvordan lever du opp til dine foreldres forventninger?
– Mine foreldres forventninger? Mine foreldre har nok et litt divergerende syn på hva slags forventninger de skal ha til meg. Jeg lever kanskje mest opp til min fars forventninger… jeg vet ikke… men bør vi ikke egentlig først og fremst forsøke å leve opp til våre egne forventninger?
– Selvfølgelig… men forventningene våre har sitt arnested.
– Mm. Jeg er egentlig veldig usikker på hvilke forventninger jeg har til meg selv. Jeg syns det er vanskelig å ta avgjørelser. Det er liksom ikke noe samsvar mellom det jeg ønsker å ville og det jeg faktisk vil. Har du noen gang følt det sånn at det du gjør strider mot det du egentlig ønsker å gjøre?
– I ettertid? Mange ganger.
– Ikke i ettertid, i nåtid.
– Nei. Det jeg gjør i øyeblikket føles ganske riktig der og da. Det er alltid i ettertid jeg ønsker jeg hadde gjort noe annet.
– Da er du heldig.
– Det kan du godt si. Jeg forstår ikke ikke helt hva du mener nå.
– Kanskje jeg ikke forstår det helt selv heller. Man kan være to personer, kan man ikke?
– Det heter schizofreni, Cecilia.
– Jeg er ikke ute etter noen diagnose, jeg snakker om når viljen og ønsket om å ville ikke samsvarer. Når man vet at det man vil ikke samsvarer med det den personen man ønsker å være ville villet. Forstår du meg?

 

Notat:
Usikkerheten i samfunnet har ingenting med menneskets skrøpelige og syndige natur å gjøre. Usikkerheten kommer utenfra. Vi importerer den. Men alt det som stabiliserer samfunnet, det som definerer og beskytter vår fysiske identitet og vår politiske eksistens, kommer utenfra – fra akkurat de samme kildene som også truer og destabiliserer samfunnet.

Ellers takk, vi har det bra som vi har det. Vi kan stoppe utviklingen nå. Samfunnskontrakten vår fungerer til vår tilfredsstillelse.
Vi vil ikke ha noe mer fremmed og nytt! 


Da de gamle kongene falt ble kontrakten vår ledig. Våre nye makthavere var utsendt av en høyere makt. Vi fikk en nye regler som skulle beskytte oss – og frelse oss.

Fra Matteus, kapittel 25
Lignelsen om talentene.

29 For hver den som har, ham skal gis, og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal tas endog det han har. 30 Og kast den unyttige tjener ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnidsel.

Det er ikke bare mennesket som skal formere seg; rikdommen skal også formere seg, og det ved Guds hjelp.
Hvor skal rikdommen komme fra? Fra dem som allerede har minst, selvsagt. Hvor ellers? Det står jo i Bibelen!

Gråt og tenners gnidsel!

Det går knapt en dag uten at jeg har tanker om hvordan min egen rolle i samfunnet egentlig burde være.  Det blir små tanker hos et ubetydelig individ, tenker jeg, men jeg vet at om alle tenkte på den måten så ville ingenting bli gjort.

Uten tanker ville mennesket kun følge sine basale instinkter:
Kjempe for å få lov til å formere seg.
Resten av vår eksistens ville være uproduktiv.

Det er kanskje tankens skyld at jeg ennå ikke har oppfylt dette basale kravet fra naturens side, fordi jeg rett og slett har blitt for kresen?
Jeg finner ingen mening i at naturen skulle skape mennesket med evne til å gruble over sin egen eksistensberettigelse om det ikke samtidig tjente et formål.
Sett at formålet med livet er å utvikle seg – søke kunnskap og forståelse om verden, om naturen og om hverandre? Sett at formålet er at vi lærer oss hvordan vi skal leve sammen og hvordan få mest mulig ut av den lille tiden vi har fått?
Da vil jeg selvsagt forsøke å få et barn med de aller beste forutsetninger til å oppnå akkurat dette. Og da har jeg skapt et etisk dilemma for meg selv: Med vilken rett definerer jeg hva som er et godt liv? Hva om ultralyd avslører at jeg bærer på et defekt menneske?
Jo, jeg vet; defekt er et stygt ord å bruke om mennesker, men er det ikke nettopp mennesker med defekter samfunnets virkelighetsbilde har tegnet opp for meg som uønsket? Gjennom handling og holdning opplever jeg stadig å bli konfrontert med samfunnets reaksjon på defekter. Defekte mennesker sperres inne, tilbys spesialordninger og tilretteleggelser. De får økonomisk hjelp til å leve på et eksistensminimum.
Defekte fungerer ikke som normalt, ikke slik samfunnet helst vil at et menneske skal fungere. Det perfekte samfunnsindivid har mellom 80 og 100 i IQ, er funksjonsfriskt og mentalt stabilt med et rolig gemytt.

Selv faller jeg utenfor. Jeg er spinkel, nærmest anorektisk, jeg har dårlig syn og et ustabilt gemytt, og tillegg avskyr jeg autoriteter. Jeg er verken funksjonsstabil eller samfunnsnyttig. Mitt bidrag til samfunnet begrenser seg til å være forbruker, og jeg skal nok forbruke ganske mye før samfunnets vinning blir så stor at det tilsvarer verdien av utdannelsen jeg har fått.
Sett fra samfunnets side er jeg en fullstendig bortkastet investering, akkurat som venninnene mine som har studert litteraturhistorie og samfunnsvitenskap, kanskje uten annen motivasjon enn et ønske om å få en viss intellektuell stimulans i hverdagen. De kommer heller aldri til å bruke utdannelsen sin til noe produktivt. Vi er og blir snyltere.

Jeg hadde en plan. Det er min lamme unnskyldning, og jeg vet at den ikke holder. Jeg har i en alder av 33 år ikke engang begynt å oppfylle min kontrakt med samfunnet, og jeg har ikke engang hatt lyst til å gjøre det. Slik jeg ser det, er det en defekt – en mental defekt.  En altfor sterk vilje – eller motvilje.

Og jeg har flere defekter enn det…
I en annen verden ville jeg kanskje ikke fått tillatelse til å formere meg…


– Spiller du poker, Cecilia?
– Ja. Men da må jeg snu Jomfru Maria først.
– He, he. Akkurat det der har jeg aldri forstått med deg. Hva er det med jenter og religion?
– Kanskje det er en form for eskapisme?
– Hvorfor skulle dere trenge det mer enn oss?
– Det tror jeg ikke vi gjør. Religion er dypest sett en kilde til kunnskap.
– Kunnskap?
– Ja. For meg har det alltid vært det. Er du klar over hvor mye kunnskap som ligger nedfelt i religionene? Nesten hver eneste bok vi leser har en eller annen referanse til Bibelen som folk som ikke kjenner den går glipp av.
– Så muslimer forstår altså ikke referansene?

– Selvfølgelig gjør de det. Islam er bare en rip-off av kristendommen. De har akkurat de samme referansene som oss.
– Det tviler jeg på om muslimene er enige i.
– Mulig… men det går også den andre veien. Vi forstår referansene til muslimske forfattere, hvis vi gidder.
– Hva med østen? Hva med kineserne?
– Okei, men da snakker vi om æreskodekser, ritualer, høflighet…  der er det mange referanser vi ikke forstår. Men det ligger vel utenfor det rent religiøse…
– Det er vel et spørsmål om hvordan man definerer religion, men jeg tror rett og slett ikke noe på at man blir spesielt kunnskapsrik av å være religiøs.
– Det tror ikke jeg heller, ikke uten at man har en bevisst og rasjonell…
– Rasjonell? Kan man snakke om rasjonalitet innenfor en trosretning?
– Kanskje ikke, men man kan definitivt snakke om bevissthet. Da blir vel spørsmålet om det bevisste og det rasjonelle egentlig har noe felles.
– Hvordan tolker du egentlig en bevisst religiøs overbevisning? Holder det at den religiøse overbevisningen er registrert av bevisstheten og at man er seg bevisst sin religiøse legning?
– Nei. En bevisst religiøs holdning mener jeg må oppstå som et resultat av en prosess. Skal jeg velge å tro på Gud, eller skal jeg velge å tro det hele er en tilfeldighet? Problemet er at gudsbegrepet er menneskeliggjort. I folks bevissthet er Gud gestaltet gjennom bilder av en menneskelig skikkelse som er beskrevet med referanser til menneskelige egenskaper. Det er først når man klarer å frigjøre seg fra slike ideer at gudsbegrepet kan få en naturlig plass i rasjonaliteten.
– Så din gud blir altså et trosalternativ til vitenskapen?
– Nei. Ikke et alternativ. I mine øyne er vitenskapen på jakt etter Gud. Vitenskap kan være like mye religion som sannhet.
– Der er du neppe på linje med vitenskapen.
– Hva er det vitenskapen leter etter? Er det ikke nettopp å forstå sammenhenger, forstå universet? Vi går til vitenskapen for å få svar på spørsmålene våre. Vi er ikke tilfredse med det lille vi selv tror vi forstår. Vi vil vite mer. Helst vil vi ha alle svarene. Hva er uendelighet? Hva er evighet? Hva er sannhet? Hva er det vi egentlig tror på når vitenskapen det ene øyeblikket forteller oss at vi ikke må spise egg om vi har høy kolesterol, for så å si at det ikke stemmer det neste øyeblikket?
– Et søkt eksempel.
– Er det? Hvor mange ganger har ikke vitenskapen forandret syn?

– Men, det skulle bare mangle. Vi lærer jo mer hele tiden.
– Jo, men på hvilket tidspunkt i løpet av den prosessen vet vi atde har funnet den endelige sannheten, den vi kan tro på?
– Så du mener altså at din gud er en bedre sannhet?

– Både ja og nei. Gud er bare et navn på noe… det blir så fattig å tolke det i tradisjonell bibelsk forstand. Jeg har ikke noe klart begrep om hva Gud er, men jeg tror det finnes en kraft som er større enn oss og som… jeg tror det finnes en plan i universet. Jeg tror ikke det er tilfeldig…
– Så du er kreasjonist?
– Nei! Langt ifra. Jeg kan ikke snakke mer om dette uten å gå inn på områder jeg ikke har lyst til å snakke om.
– Det var du som ville snu ikonmaleriet om vi skulle spille poker.
– Det var bare en spøk. Jeg holder ikke fast ved de gamle symbolene fordi jeg tror det betyr noe fra eller til. Uansett hva jeg gjør, om jeg så banner i kirken, så vil det ikke støte en eller annen gud som har meg under konstant oppsikt. Men symbolene betyr noe for meg personlig. Det sitter dypt. Jeg har vokst opp med dem. Det er et bevisst valg å ha dem i livet mitt. De blir levende symboler, selv om de representeres av døde ting, akkurat som Gud blir et symbol på… noe jeg ikke klarer å definere.
– Det er dette du kaller et rasjonelt forhold?
– Det er sikkert feil. Det eneste rasjonelle ligger vel i forståelsen av at jeg er nødt til å akseptere hånlatter og slengbemerkninger fra folk som ikke klarer å forstå begreps-relevansen mellom religion og kultur.
– Sånne som meg?
– Jeg tror nok du forstår mer enn du later som.
– Gir det deg en form for trygghet å omgi deg med disse symbolene?
– Jeg tror det.  …nei, vet du hva det gir? Det gir meg respekt for noe. Det gir meg den respekten jeg stort sett mangler i livet mitt.
– Altså et substitutt?
– Kanskje det er så enkelt?
– Det er du som er psykolog.
– Takk, det var akkurat det jeg ville høre.
– Så, hva er det du mangler respekt for?
– Alt, egentlig. Autoriteter, maktmennesker, meningsterrorister…
– Deg selv?
– I blant. Jeg kan hevne meg på meg selv, men jeg ville altså aldri tørre å hevne meg på Jomfru Maria.
– He, he…

 

Samtalene våre blir lange og springende, som samtaler gjerne gjør når mørket faller og innholdet i vinflasken minker. Ingen av oss har egentlig har lyst til å avslutte natten. Vi vil ha kaffe. Kaffe forlenger natten og gir oss en unnskyldning til å fortsette.

Notat:
I blant kan jeg føle en stolthet over at en mann syns det er interessant å snakke med meg. Det er en følelse som ligger så dypt at den ikke lar seg rasjonalisere vekk. Jeg tror det irriterer meg…


Jeg lager kaffe og serverer. Jeg får et lite nikk som takk, ingen unødvendige høfligheter om hvor god kaffe jeg lager. I stedet spør han meg om hva jeg mener om konspirasjonsteorier. Han har sett Oliver Stones dokumentarserie om det hemmelige USA og lurer på hva jeg syns. Jeg har ikke noe svar.
– Jeg har dessverre ikke sett den serien.

– Jeg er usikker på om det er riktig å avsløre alt. Det har jo vist seg at mye av det vi trodde var konspirasjonsteorier i realiteten hadde rot i virkeligheten.
– Det er nok langt fra alt som blir avslørt. Jeg er til en viss grad enig i at noe må forbli hemmelig. Poenget med hemmelige tjenester er jo nettopp at de er hemmelige. I USA er det hemmelig bare i femti år, så i 2051 får vi kanskje vite sannheten om 9/11, pluss en del andre ting vi ikke visste.
– Da er jeg enogåtti.
– Det er vel det som er poenget med å ha en femti års sperrefrist. De fleste beslutnings-tagere er vel femti pluss, så de blir ikke rammet av offentliggjøringen før de er døde.

Igjen har vokslysene brent så langt ned at flammene blir urolige og skyggene danser. Jeg er ikke egentlig trøtt, men jeg merker at det begynner å bli litt intenst. Jeg har vært tidlig oppe, og i bakhodet har tanker om oppgavene mine for i morgen begynt å melde seg. Jeg tenker Andreas tar hintet, at han forstår at jeg er sliten om jeg lar være å sette i nye vokslys.

Notat:
Dersom ytringsfriheten blir nektet oss må vi trekke oss tilbake til en indre verden hvor ingen andre har tilgang. Menneskets eget indre er da det eneste mulige universet for mennesker med tanker som ikke får lov til å ytres i en felles verden.

Selv tanker som er i randsonen av det akseptable  trenger et asyl. Et sted der viljen fortsatt er fri og hvor tankene kan få leve og bearbeides. Men i en slik indre og kneblet verden vil man mangle kontakt med fellesskapet. Tanken blir ikke uttrykt, og da blir den heller aldri utfordret, og da vil den i sin selvforsterkende natur vokse seg stor og farlig.

Det er lett å tenke på hvordan propagandaen i mellomkrigstiden fikk jødehatet til å blomstre, og på hva det førte til. Ville det skjedd dersom ikke grumset hadde fått lov å spre seg? Skal vi nå atter en gang la søppelet fra menneskets mest grumsete dynger få lov å ødelegge det offentlige rom gjennom å få komme til uttrykk i  åpne kommentarspalter i nettavisene?
Ja, mener jeg, for det eksisterer ikke ytringsfrihet om vi knebler ytringer vi personlig ikke tolererer. Jeg mener det må finnes en åpen og inkluderende offentlighet om vi ønsker å bevare den lille resten av frihet som vi fortsatt har. Det må være lov å være nazist. Det må være tillatt å hate muslimer og jøder og arabere og nordlendinger i det offentlige rom.

Jeg leser om en ung mann som har blitt ekskludert fra å sparke fotball for all fremtid fordi han i yr glede over å ha klart å sparke en oppblåst lærkule inn i et avgrenset område uten at motstanderen klarte å forhindre det, gjorde en symbolsk nazihilsens om han i ettertid påstår han ikke ante betydningen av. Uansett hvordan det forholder seg så er det tragisk. Om han virkelig ikke kjente til den symbolske betydningen, så er det tragisk hvor historieløse enkelte unge menn fortsatt er etter mange års skolegang, og dersom han gjorde dette bevisst, er det tragisk at han skal utelukkes på grunn av at det en gang ble begått ugjerninger av menn som delte hans antipatier.
Under Sommer-OL 1968 i Mexico City, viste Tommie Smith og John Carlos, gull- og bronsemedaljører på 200 meter, black power-hilsen da flagget ble heist under medaljeseremonien. De hevet helt bevisst hver sin knyttede neve kledd i en svart hanske. Begge ble utvist fra lekene og sendt hjem, men de ble ikke ekskludert på livstid. I ettertid er dette ansett som en sentral markering av den amerikanske borgerrettsbevegelsen.

Det etiske dilemma – hvem er det som dømmer i dag og på hvilket grunnlag? Er det de samme som i sin tid hadde makt til å sende Tommie Smith og John Carlos ut av OL?
Vi skal ikke glemme at disse makthaverne faktisk hadde flertallet med seg den gangen. Vi skal vel også tenke over at det ikke først og fremst var etterkommerne av forfulgte og gassede jøder som gikk i bresjen for de svartes borger-rettigheter, snarere tvert imot, så vidt jeg har forstått det. Det burde vel ha vært omvendt, rent historisk sett… altså om vi alle, inkludert jødene, hadde lært noe av disse grusomhetene, tenker jeg.
Men kanskje det bare er en dum og umoden tanke…

 

Jeg forsøker å holde et slags fokus.
– Om vi virkelig var så upåvirket at vi kunne velge våre tanker selv, da ville det aldri bli tenkt en eneste ny tanke.
– Det er en selvmotsigelse i seg selv, Cecilia.
– Hvorfor det? Det er vel når vi blir påtvunget kunnskap at vi blir intellektuelt utfordret, og det er vel under påvirkning vi blir stimulert til å tenke nytt. Kreativitet er jo å skape nye bilder av kjente elementer.
– Vel… det begynner å bli sent, eller kanskje jeg skal si tidlig? Tror du det er noen taxi å få nå?
– Jepp. Tåkefyrstinnen har talt.
– He, he…

_


Søndag.

Det er tomt for kaffe. Da er det fint å ha Kaffebrenneriet i nærheten. De holder søndagsåpent og selger fransk kontinental i løs vekt. Etterpå går jeg innom Deli de Luca og kjøper et svensk valnøttbrød og en peanøttkubbe. En middelaldrende herre står nedenfor trappen til Majorstuhuset og siterer fra Bibelen med skingrende stemme. En ung gutt i grønn refleksvest vil selge meg Aftenposten. 
På vei tilbake ser jeg en hvit due. Den bare fortsetter å spise når jeg nærmer meg med kameraet. Alle de andre flyr sin vei.

Vel, jeg har en jobb å gjøre… jeg må bare lage kaffe først… og kanskje spise en halv peanøttkubbe… kanskje jeg skulle fyre på peisen… og file tåneglene mine…

….

 

 

 

 

 

 

7
 
 
 
 
This entry was posted in Digresjoner, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

3 Responses to Notater om det uregjerlige.

  1. naturglede naturglede says:

    ” modnet seg – eller kanskje den rett og slett har ligget og mugnet?”De ordene fikk meg til å le. Sånn føles det i mellom der ordene mine blir til setninger, kapitel etter kapitel for kanskje en gang å bli en bok? Du får en tommel for nok en interessant lesestund. Håper du nå har spist sjokoladen, filt neglene og kanskje begynt på den jobben du skulle gjøre? 😀

    u skulle gjøre? 😀





    • avatar Cecilia says:

      Jeg har spist begge sjokoladekubbene nå, og tåneglene er filt og påført en klar hardener, og i tillegg har jeg stjålet en liten gullstjerne fra gullungen og limt den på venstre stortånegl, sånn at jeg skal huske forskjell på venstre og høyre. :)

      Ord for ord – kapittel for kapittel. Men det er bare starten. Jeg må finne tilbake til sjelen før jeg fortsetter, ord for ord – kapittel for kapittel – én gang til… og så kanskje enda en gang, eller to.
      Det er langt fram, sa mannen, og så seg tilbake.

      Tusen takk for tommel og hyggelig kommentar :)





  2. naturglede naturglede says:

    Hva skjer her da? Det ble en merkelig avslutning på min kommentar?





  3. avatar eMTe says:

    ” Jeg forsøker å holde et slags fokus.
    – Om vi virkelig var så upåvirket at vi kunne velge våre tanker selv, da ville det aldri bli tenkt en eneste ny tanke.
    – Det er en selvmotsigelse i seg selv, Cecilia.
    – Hvorfor det? Det er vel når vi blir påtvunget kunnskap at vi blir intellektuelt utfordret, og det er vel under påvirkning vi blir stimulert til å tenke nytt. Kreativitet er jo å skape nye bilder av kjente elementer.”

    Alltid fint med tenkte tankar som utfordrar mine tenkte tankar :)
    god helg





    • avatar Cecilia says:

      Ikkesant?
      Det mener jeg også, selv om jeg selvfølgelig har en innebygget medfødt motvilje. Jeg må tvinges, men da skjer det som regel noe positivt med meg også…

      God påske :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *