Hvert fjell, hver tinde…

I blant når jeg leser noe, kan jeg begynne å lure på om det er sant. Egentlig burde jeg starte hver eneste setning med: Jeg tror  –  sånn for sikkerhets skyld. Men det gjør jeg ikke…

Berlin 2000

Side 1

Jeg treffer Hilde på Mohrenstrasse U-bahn stasjon.
Det er første gang jeg er i Berlin alene, og jeg har gått meg vill. På tog-tabellen forsøker jeg å finne navnet på den stasjonen jeg passerte da jeg forlot hotellet. Jeg husker ikke hva den heter, bare at den hadde et navn som ga assosiasjoner, men jeg har glemt til hva. Jeg stoler på at jeg kommer til å gjenkjenne navnet om jeg ser det. På nøkkelen til hotellrommet står det 316. Det er alt. Jeg har selvfølgelig også glemt hva hotellet heter.
Så jeg lar blikket gli rundt på kartet mens jeg lurer på hvor langt jeg kan ha kommet og i hvilken omkrets det er lurt å lete, helt til mobilen min ringer. Mamma er bekymret. Jeg orker ikke snakke med henne og sier at alt er i orden, at det er for mye støy rundt meg, at skal ringe henne senere.
Det er da jeg får øye på henne. Hun støter seg mot veggen mens hun forsøker å ta på seg en sko. Så gir hun opp, legger vesken fra seg på gulvet og bruker begge hender, og så blir hun oppmerksom på at jeg ser på henne. Hun smiler og jeg smiler automatisk tilbake.
– Jeg hadde en stein i skoen… du er norsk, ikke sant? Jeg hørte du snakket i telefonen.
Hun har halvlangt rødlig hår og antydning til smilehull. En romslig rosa t-trøye med Belle & Sebastian-motiv henger løst over et kort, brunt skjørt. Jeg tenker hun er på min alder.
– Hva ser du etter?
– Jeg prøver å finne ut hvor jeg kommer fra.
Hun ler litt. Jeg ler med, og tenker det var et fullstendig idiotisk svar.
Jeg peker på den lille personen som markerer hvor man befinner seg.
– Noen har tegnet meg inn på kartet, så jeg vet i hvert fall hvor jeg er.
Hun ler og kommer nærmere. Står plutselig rett siden av meg og ser på kartet. Jeg kjenner lukten av parfymen hennes. Hun lukter sommer og varmt, modne jordbær, fioler og sjasmin.
– Men, hvor skal du?
– Det er det jeg ikke vet. Alle papirene mine ligger igjen på hotellet, og jeg har glemt hva hotellet heter.
– Men… er det ingen du kan spørre?
Smart, tenker jeg, og finner mobilen. Jeg kan selvfølgelig ringe reisebyrået.
Men nummeret har falt ut av listen. Jeg har ringt for mye siden sist jeg snakket med dem.
– Nei. Jeg har mistet nummeret.
– Okei… jeg kan godt hjelpe deg å lete hvis du vil. Jeg er ganske godt kjent. Det hjelper å være to.
– Har du tid til det?
– Ja. Jeg har egentlig veldig god tid.
– Bor du her?
– Innimellom. Moren min bor her…

Det er varmt i Berlin. Solen steker på varm asfalt, og luften dirrer over blanke dammer av falsk vann. Hilde forteller om seg selv mens vi går. Hun forteller at moren hennes er billedkunstner og at faren er lege. Hun forteller om et bortkastet halvår som telefonselger, om grunnkurs i make-up og at hun skal begynne på tekstildesign til høsten, her, i Berlin. Jeg syns varmen er svimlende, ser meg rundt, ser på solen og prøver å huske om jeg la merke til hvor den stod da jeg gikk fra hotellet, men plutselig forstår jeg at det ikke spiller noen rolle. Går vi egentlig i riktig retning?
– Er det noe spesielt du kan huske fra hotellet? Kunne du se tårnet?
– Nei…  jeg husker ikke… er det ikke veldig varmt?
Jeg syns det er noe iltert over trafikkbildet, noe utålmodig over menneskene rundt meg. Noen dulter meg i ryggen. Jeg forsøker automatisk å snu meg for å se hvem det var, men Hilde tar meg i armen, trekker meg med over gaten og helt inn til veggen på andre siden.
– Cecilia. Er du okei?
– Ja. Jeg ble bare litt…
– Har du lyst på en kaffe eller noe?
– Veldig gjerne.
Når jeg tenker etter har jeg ikke spist på lenge, ikke siden i morges, en bagett på Kastrup, det er seks timer siden. Bena mine kjennes ut som om jeg har gått altfor langt. Jeg har lyst til å sette meg ned og sparke av meg skoene.

– Er det første gangen du er i Berlin?
– Første gangen alene.
– Så du har vært her før?
– Ja. Med pappa.
– Reiser du mye?
– Mm. Jeg tenker jeg må reise nå, før jeg blir fanget.
– Hvordan fanget? Av en mann?
– Fanget av systemet. Utdannelse, karriere og sånt. Enn du?
– Jeg får ikke reist så mye som jeg har lyst til. Liker du best å reise alene?
– Mm. Da er det ingen som forventer noe av meg. Men kan tillate seg selv mer når man reiser alene.
– Hvordan da?
– Gå hvor man vil, gjøre hva man vil. Oppdage ting på egenhånd. Jeg liker ikke at noen peker for meg. Se, der er Berlins sjel, liksom. Da blir det jo ikke noe igjen å oppdage.
– Man oppdager liksom ikke noe særlig på en guida tur til Ku’dam og Brandenburger Tor.
– Ikke sant? Men… Brandenburger Tor? Vent litt, det er nesten… er det en stasjon som heter noe lignende?
– Oranienburger Tor?
– Hah! Den er det! Det var den stasjonen jeg gikk forbi! Den har to nedganger, ikke sant, rett etter hverandre?
– Jo. Men så bra! Da har vi jo løst det.
– Tusen takk! Du aner ikke hvor deilig det føles.
– Det syns lang vei. Skal vi dele en flaske vin?
Jeg ser henne ordentlig for første gang. Øynene hennes er mørkeblå, store. Det er som om fargene kommer tilbake. En blekrosa t-trøye mot den dyprøde skai-sofaen, en sitrongul tøyveske i armkroken.
– Vi må drikke vin, masse vin.
Det er fredag. Flyet mitt går ikke før mandag kveld. Jeg står fortsatt på startstreken og har tre hele døgn igjen. Jeg har tid til å lete etter Berlins sjel og jeg har tid til å drikke vin med Hilde. Jeg ser på menyen og lirker av meg skoene.

En stund senere står vi i skyggen på fortauet utenfor cafeen. Vi har ikke utvekslet telefonnummer. Vi har ikke lagt planer for å treffe hverandre igjen. Skal vi bare gå hvert til vårt? Smil. Hilde flytter seg litt, ut i solen. Jeg lurer på hvorfor det er måker i Berlin. Planlegger de å overta verden?
– Hvorfor er det måker her?
– Kanskje det er innlandsmåker? Jeg burde hatt en jakke…
– Du kan låne en av meg. Jeg har en jakke på hotellet.
Vi begynner å le. Utrolig dum samtale. Jeg lar det stå til og spør om hun vil spise med meg, biter meg i leppen og legger til at jeg mener middag, kanskje i kveld? Men kanskje hun har avtaler, en kjæreste…
– Nei. Jeg har ingen spesielle avtaler.
– Nei?
– Jeg vet om et sted vi kan gå, nede ved elven.
Etterpå tar jeg banen til Oranienburger Tor. Jeg kjenner meg igjen og vet hvor jeg skal gå.

Debatt. Høyrøstede menn sier det koster mere enn det smaker. Gjenforeningen er det ingen grunn til å feire. Historien flimrer over skjermen. Gamle svart-hvitt filmer fra den kalde krigen. Jeg svitsjer til neste kanal, og til neste. Vi skal ikke treffes før åtte. Jeg har lyst til å bade, og tenker jeg var dum som ikke spurte etter badekar på rommet. Spørrekonkurranse, svitsj til politijakt på autobahn. Jeg skrur av fjernsynet og ser på klærne mine i stedet. Uro. Jeg har klump i maven og føler meg rastløs, ringer mamma og forteller at jeg er på hotellet og at jeg har det fint. Etterpå ligger på sengen og stirrer i taket, tenker på indianeren som satt på flyplassen og ventet på sjelen sin, lukker øynene og prøver å huske ansiktet til Hilde, men det er blankt og tomt. Det irriterer meg at øyelokkene mine ikke er tette. Det blir ikke helt mørkt før jeg dekker dem med underarmen. Tyskerne målte nesene på folk da de skulle kartlegge rasene. Jeg kjenner på nesen min. Det er ikke sant at mennesket ikke kan kile seg selv.

 

Side 2

Resepsjonisten peker på kartet med kulepennen, sier jeg skal gå til venstre, og så til høyre, så til høyre igjen ved broen, og så følge elven. Det tar maks ti minutter. Klokken på mobilen er 19:45. Klokken i resepsjonen er 19:51.
En liten vimpel med OL-ringer henger slapt på en messingstake. Resepsjonisten har et svart merke på tommelfingerneglen, sørgerand på mansjetten og en kulepenn med reklame for American Express. Jeg sier takk og smiler. Han smiler litt usikkert til tilbake, som om han er overrasket over å få et smil.
– Schönen Abend.
– Danke.
 

Tårnet ved Alexanderplatz skinner glinsende i solnedgangen. Pappa ville ha meg med opp dit en gang. Jeg nektet. Intet jordisk vesen får meg opp i et vaklevorent tårn, og særlig ikke et tårn som roterer to hundre meter over bakkenivå. Det tar for lang tid å falle to hundre meter. Det blir tid til altfor mange tanker på vei ned.
– Det har stått i tredve år, Cecilia.
– Og så? Alle tårn faller til slutt.
Det blir mørkere mens jeg går langs elven. Alt som reises må falle, det er bare et spørsmål om tid.
Hilde har pyntet seg. Hun ser eldre ut, mere elegant. Jeg ville ikke kjent henne igjen så jeg er glad hun vinker til meg fra bordet.

Vi drikker Martini, skåler. Ser på hverandre, Jeg observerer henne i smug mens kelneren loser oss gjennom menyen. Etterpå skjønner jeg at det var uhøflig, unnskylder meg og forteller ham at jeg ikke er så flink i tysk, at jeg ikke forstår de vanskelige ordene, at det var derfor jeg ble litt fraværende. Men jeg avslår tilbudet om å få det hele gjentatt på engelsk, og er glad han forsvinner.
Eleven flyter svart nedfor oss. En partybåt brummer forbi med blinkende lys og dunkende dance-rytmer. Den lager bølger som får lysene fra byen til å danse i det beksvarte vannet. 
– Snakker du ikke tysk? Du gjorde da det på cafeen?
– Ikke egentlig. Jeg faller ut når det blir for mye gekreuzte spritzenhöltzen und sowas.
Hun ler.
– Jeg skjønte ikke alt jeg heller…
Vi skåler i Martini og ser hverandre i øyene mens vi drikker. Etterpå trekker hun den ytterste olivenen sakte av plastspydet med fortennene, tygger, ser på meg og gjør en liten grimase før hun smiler.
– Jeg er ikke så glad i oliven, men jeg klarer ikke la være.
– Det tar litt tid før man liker det.
– Jeg tror det er sånn med alt… det er rart hvor forskjellige smaker og lukter vi liker.
– Kanskje vi får mere lyst til like det når det ser pent ut? Oliven ser veldig deilig ut når den ligger og glinser nede i glasset. Nesten alt som ligger i vann ser deilig ut.
– Det har jeg ikke tenkt på. Liker du oliven?
– Jeg ble veldig skuffet første gangen. Jeg hadde trodd det skulle smake annerledes. Jeg hadde en ide om at det skulle smake… søtere kanskje, ikke så bittert. Nå har jeg blitt vant til det. Nå smaker det bare oliven.
Helt plutselig kommer jeg til å tenke på mitt første trekk av en mentol-sigarett, og på overraskelsen jeg fikk av den helt uventede sensasjonen. Det føltes merkelig kaldt på innsiden av halsen, bare kaldt, ingen smak, ikke før etterpå.
I blant får jeg en følelse av at jeg trenger å foreta en rutinemessig realitetskontroll. Kanskje det burde vært obligatorisk, at vi burde blitt innkalt til kontroll hos Virkelighetstilsynet, en gang i året, eller to .
Når kelneren kommer velger jeg det samme som Hilde, uten å ane hva jeg har bestilt.

Er det byen som gjør det, eller er jeg i ferd med å forsere mine egne forventninger?  Jeg er flink til det, flink til å skape forventninger hos meg selv. Jeg har alltid hatt lett for å la meg forhekse, bli opprømt og få en flytende tilstedeværelse. Men jeg er slett ikke sikker på at det er min utålmodige sjel som er problemet,  ikke akkurat nå. Nå er det mer som om en del av meg er i ferd med å lande, samtidig som en annen del av meg er i ferd med å ta av.
Jeg merket det da lyden av trafikken begynte å forsvinne, da alle stemmene rundt meg ble uvirkelige og fjerne… da jeg lurte på hvor lenge jeg turte å holde blikket hennes uten å se ned. Det er for tidlig, tenker jeg, jeg er nødt til å tenke på noe annet, ellers kommer jeg snart til å si noe dumt.
Jeg ser at munnen hennes beveger seg før jeg hører hva hun sier. Hun spør om jeg har det fint.
– Mm. Veldig.
 Jeg smiler fort, ser ned, finner sigarettene mine i vesken og forsøker å virke avslappet når jeg skjermer flammen med hånden. Hånden min er nervøs. Kan hun se det? Jeg er på veddeløp, står med ansiktet presset mot nettingen, spent på rekkefølgen ut av svingen. Flammen beveger seg i takt med pulsen min. Jeg prøver å hvile øynene et øyeblikk på elven, sort og skimrende, med et mylder av reflekser.  Det har motsatt virkning. Jeg lener meg frem for å ta vannmuggen. I stedet mister jeg asken på duken. Den legger seg midt på bordet. Det er bare forkullede rester av noe organisk, tenker jeg, aske er jo det reneste som finns, det er sot som er skittent. Men jeg tror ikke jeg egentlig vet hva forskjellen er.
Vi ser på hverandre og på asken, løfter blikket igjen og ser på hverandre. Hun har lagt albuene på bordet og hviler haken mot tomlene. 
Så slipper hun plutselig blikket mitt, legger den ene armen ned og krummer håndflaten rundt asken, før hun legger hodet litt på skrå og blåser. Jeg følger asken med øynene, over duken, over kanten, gjennom rekkverket og ned i elven. Hånden hennes blir liggende midt på bordet med håndflaten opp.
Ett eller annet sted er det noe som passerer og etterlater seg en ubeskrivelig stillhet.
Jeg vet ikke om jeg tør, men jeg tør heller ikke la være. Forsiktig stryker jeg langfingeren over håndflaten hennes, fra håndleddet og helt til ytterst på tuppen av langfingeren hennes.

Jeg har lest at ett gram aske inneholder omlag like mange atomer som det finnes sandkorn på jorden. Jeg har også lest at universet er endeløst, til tross for at det ekspanderer, og jeg har lest at forelskelse ikke er en følelse – kun en primitiv drift. Jeg vet ikke om noe av det er sant.

– Cecilia… vi er i Berlin. Det er ikke farlig.

Jeg vet ikke om det heller er sant…

 


 

7
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

53 Responses to Hvert fjell, hver tinde…

  1. avatar eMTe says:

    No har eg hatt ei fin lesestund til morgonkaffen, tommelfine tankar i, under og mellom her for meg
    Woher kommen wir? Wer sind wir ? Wohin gehen wir?, det er ikkje berre Gauguin og du som lurer på det.

    Livet :
    “Jeg prøver å finne ut hvor jeg kommer fra.”
    “– Noen har tegnet meg inn på kartet, så jeg vet i hvert fall hvor jeg er.”

    “– Men, hvor skal du?”
    “Okei… jeg kan godt hjelpe deg å lete hvis du vil.” Å møte gode hjelparar på vegen, som seier “– Ja. Jeg har egentlig veldig god tid.” , som går med ein og ser verdien av alle omvegane vi tek på vår veg, er viktig å ha frå vugge til grav.

    “Kunne du se tårnet?”, vi gjer ikkje alltid det.

    “Går vi egentlig i riktig retning?” , vi må vel reise litt, få nokre dult, oppdage ting på eigenhand, klatre opp i vaklevorne tårn,stå på to trygge bein…….., før vi veit…og veit vi det då ….

    “Nå er det mer som om en del av meg er i ferd med å lande, samtidig som en annen del av meg er i ferd med å ta av.” Det er vel i dette spenningsfeltet vi lever.

    “Jeg vet ikke om jeg tør, men jeg tør heller ikke la være.”,-er det ikkje det som driv oss vidare?

    Marieklem med takk for “tankepuff” :)

    2





    • avatar Cecilia says:

       Jeg var tyve år den gangen. Verden så annerledes ut. Opplevelser var viktige. Det var så mye plass inni meg som bare lengtet etter å fylles opp.
      Det har tatt meg noen år å bli kjent med meg selv.

      Jeg var på Gauguin-utstilling i Berlin med min far høsten 1998. Det var da jeg virkelig oppdaget Gauguin. Men det var også det eneste jeg oppdaget av Berlin den gangen. Vi var der bare to dager, og jeg fikk altfor lite tid for meg selv. Alle snakket om hvor fint det var i Berlin, og alle var misunnelige på meg da de fikk høre at jeg skulle dit. Da jeg kom tilbake hadde jeg ingenting å fortelle. Det var derfor jeg dro tilbake to år senere. Jeg ville oppleve det alle snakket om.
      Is that all there is? Then let’s keep dancing…
      Jeg fant et slags Berlin, men ikke Berlin slik jeg hadde forestilt meg det.
      Da jeg kom tilbake hadde jeg fortsatt ikke noe særlig å fortelle. Men jeg hadde hatt en opplevelse


      The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

      Tusen takk for flott kommentar. :)

      1





  2. naturglede naturglede says:

    Tommelfint og vart. Tankepuff!
    Maria sa visst det meste for meg også :)





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk for tommel og kommentar. :)
      Det er hyggelig når noen etterlater seg spor. Jeg må bli flinkere til det selv, men det har jeg sagt før…





  3. avatar Kimzona says:

    Halloo Cecilia.

    Et øyeblikk så trodde jeg det stor; Hvert fjert, hver tiende… Og jeg som akkurat har sjekket synet! O.O

    Du skriver godt! :) Hmmm. Må tipse litt rundt om denne bloggen din.. :)





    • avatar Cecilia says:

      Det man lærer som barn blir godt forankret, men jeg forstår at det lett kan bli en uforståelig referanse om man ikke har måttet pugge salmevers som liten.

      Salme Nr. 7 i Dansk salmebog:
      Vers 2

      Høje hald og dybe dal skal vige,
      jord og himmel falde skal tillige,
      hvert fjeld, hver tinde skal brat forsvinde,
      men op skal rinde, som solen skinne,
      Guds rige.

      Tusen takk for hyggelig kommentar :)





    • avatar marthon says:

      Ikke så rart at du tenkte på fjert, Kimzona, den salmen er tross alt skrevet av Petter Dass, også kalt Nordlands Prom… Trompet.
      La bare Cecilia tro at dette er noe danske greier som vi nordmenn ikke skjønner oss på. 😉





      • avatar Kimzona says:

        He, he! Marthon, du tok det på kornet! 😀





      • avatar Cecilia says:

         «Ja før GUD sin Ære skal forlise,
        Før skal Hav og grommen Hval ham prise,
        Samt og Tanteyen, som løber Leyen,
        Steenbid og Seyen og Torsk og Skreyen,
        Og Niise.»

        Petter Dass hadde en interessant rettskrivning. :)

        Hvert fjell, hver tinde – det er norsk.





        • avatar marthon says:

          Det finnes nok få salmer som tar for seg det marine livet i slik detalj. For spesielt interesserte, f.eks. de som lurer på hva denne “tanteien”som følger leien er, finnes det en kommentert versjon her:
          http://www.bokselskap.no/boker/denandensang/teksten

          Jeg stusset litt på at herr Dass ramset opp både torsk og skrei. Visste han ikke at det var samme fisk? – tenkte jeg. Men etter litt kjapp googling fant jeg følgende:

          “På 1990-tallet ble det endelig fastslått at skrei og kysttorsk er genetisk forskjellige populasjoner etter studier av DNA-markører ledet av professor Svein Erik Fevolden ved Norges fiskerihøgskole. Det kan dermed slås fast at torsk og skrei ikke blandes, men utgjør helt adskilte bestander. Det har lenge vært antatt en slik forskjell og fysiologiske forskjeller og blodprøver har gitt indikasjoner om dette. Helt sikker kunne man imidlertid ikke være inntil nye DNA-teknikker kunne tas i bruk.”

          Så herr Dass var altså ikke på noen måte noen dilettant mht. marinbiologisk kunnskap – han var tvert imot tre hundre år forut for sin tid.

          Jeg kom forresten på en annen salme som jeg ikke har hørt de siste tredve årene:

          “Vår Gud han er så fast en borg
          i-a-i-a-å
          Vår Gud han er så fast en borg
          i-a-i-a-å
          Og det var en borg her, og en borg der,
          Bjørn Borg, Benny Borg, Hamburg, Humbug
          Vår Gud han er så fast en borg
          i-a-i-a-å”

          Tradisjonelt brukes samme melodi som for “Old MacDonald had a farm”.
          :-)





          • avatar Cecilia says:

            Tusen takk for den linken. Tanteyen var ukjent for meg. Men jeg må si jeg ble veldig overrasket over at så mange av de andre ordene trengte å forklares, og noen av forklaringene syns jeg stemmer dårlig med min egen oppfattelse. F.eks. et ord som tillige (Jord og Himmel falde skal tillige), betyr ikke det egentlig i tillegg / dessuten , For meg blir det feil å oversette det med samtidig .

            Mye morsomt å høre i barnehagen. :)





  4. avatar Breiflabben says:

    Har ikke vært i Berlin enda, men en dag ………..
    Fin lesing fra dine enda yngre dager som “lost” i Berlin. Ikke dumt å ta med seg noe fra hotellet i lomma når man går ut og svinger seg i storbyen. Det har reddet meg mange ganger :-)
    Fin lesing Cecilia :-)





    • avatar Cecilia says:

      Absolutt ikke dumt å ta med seg papirene sine nei. Jeg hadde lagt konvolutten fra reisebyrået i sidelommen på kofferten, og tenkte ikke over det da jeg gikk ut i det fine været. Spørsmålet er jo hva som hadde skjedd dersom jeg IKKE hadde glemt igjen alt på hotellet…

      Jeg har vært i Berlin senere også, og det er absolutt en by det er verdt å besøke. Har du god tid kan jeg anbefale å ta et dagscruise med elvebåt. Det er en flott opplevelse, og antagelig enda bedre dersom det er fint vær. Vi fikk regn underveis, selvfølgelig, men det la faktisk ingen demper på det. :)





      • avatar Breiflabben says:

        He he, jeg tenkte tanken faktisk, om du ikke hadde glemt igjen alt på hotellet :-)
        Man begynner jo å kjenne sine favoritter her inne 😉
        Ha en fortreffelig helg Cecilia, det skal jeg i min ganske så hyggelige ensomhet nå for tiden. Jeg skal spandere mye god mat og spennende røde viner på meg selv i helgen. Det blir både rådyr og elg i helgen. Må tømme frysa :-)





        • avatar Cecilia says:

          Jeg er også alene i helgen, men jeg skal nok gjøre det motsatte: Verken drikke vin eller meske meg på annen måte. Jeg fikk en nemlig liten oversettelsesjobb i fanget for en stund siden, og nå har jeg skjøvet på det lenge nok. Disiplin, disiplin…
          Okei… kanskje en Corona da, men jeg åpner ikke en flaske vin, for da vet jeg hva som skjer :)

          God helg! :)





          • avatar Breiflabben says:

            Jeg har begynt helgen allerede med asparges, krutonger, parmaskinke og en Tamaral verdejo.
            Hva annet er det som kan skje om man åpner en god flaske vin enn nytelse og velvære?
            Håper oversettelsen går bra og at Coronaen smaker :-)





            • avatar Cecilia says:

              Høres spansk ut. Regner med at den er hvit, til parmaskinke…

              Nytelse og velvære er utmerket, men det kan fort ha en litt uheldig virkning på arbeidsmoral og disiplin. Selv tanken på parmaskinke og hvitvin har en uheldig virkning… og asparges… hm… ?
              Nei!
              Effektivitet og produktivitet… og en tur innom bloghog i ny og ne. :)





  5. avatar marthon says:

    Jeg hørte på gode, gamle Oingo Boingo i bilen i morges, og da jeg leste novellen din like etterpå, hadde jeg fortsatt noen strofer av “Good Four Your Soul” i bakhodet:

    Have you ever felt that somehow
    You were not yourself
    That your body was the same
    But everything around you wasn’t right
    And images so strange and foreign
    Flooded in like raging water

    Have you ever been in love
    With someone you hardly knew
    Whereas every time you closed your eyes,
    You saw this person come alive
    It kept you wide awake at night
    You felt like you were burning up
    In pain, you want to scream
    Then you passed out in a dream

    CHORUS
    Just once or twice is good for your soul
    Just once or twice is good for your soul
    If you don’t stop, you’ll lose control
    Just once or twice is good for your soul

    Ever lay there half asleep all hours of the night
    With some nagging demon tugging at that tiny bell inside your mind
    When suddenly that strange idea bursts into an inspiration
    You grab for it and then the whole thing slips right through your fingers

    Just once or twice is good for your soul
    Just once or twice is good for your soul
    If you don’t stop, you’ll lose control
    Just once or twice is good for your soul


    The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

    (Lyden er litt grumsete, så den bør kanskje heller høres på Spotify.)

    Fikk bare noen assosiasjoner til (begynnelsen av) den teksten. Du skriver jo en del om uvirkelighet, møter med fremmede, forelskelse, drømmer …
    :-)





    • avatar Cecilia says:

      Vi sitter her og ser på Oingo Boingo, som sikkert er gode og gamle, men det er Danny Elfman som fanger interessen her. Danny Elfman er faktisk svært kjent den dag i dag, og det er ikke først og fremst som vokalist i Oingo Boingo.
      Fin låt. Jeg har ikke hørt den før, men tema er vel like gammelt som “alle hævvene”, hva det nå enn betyr.

      Hyggelig at du kaller et lett omarbeidet dagboknotat for en novelle. :)





      • avatar Breiflabben says:

        “Alle hævvene” refererer nok til alle “hævvane” og kan bety at de er så gamle som Gogstadhæv’en eller Oseberghæv’ane :-)





        • avatar Cecilia says:

          Aha! Jeg har hørt det bli brukt, men aldri forstått hvor det kommer fra.
          Takk for det :)





          • avatar Breiflabben says:

            Jeg vet ikke om det er riktig Cecilia, men jeg har syklet forbi Gogstadhæv’en mang en gang. Og den er jo gammel :-)





            • avatar marthon says:

              Hmmmm … Jo, men … det kan jo også sies sånn at Gogstadhævven og Oseberghævvene er blant de yngste hævvene vi har. De er jo tross alt lagd av mennesker i yngre jernalder / vikingtida. De fleste andre hævver er jo fra istida eller eldre …





              • avatar Breiflabben says:

                Jo da Marthon, jeg er med på den, men som menneskeskapte hævvær er de ganske gamle :-)





                • avatar marthon says:

                  Det er sant, selv om det med å spa opp hævver var et moteblaff for 1500-1000 år siden og vi ikke har holdt på så mye med det siden. 😉
                  Hvis alle som dør, skulle få sin egen hævv, kunne Norge ha blitt et veldig kupert land. 😉





  6. avatar marthon says:

    Eh … egentlig skrev jeg “teksten din” i stedet for “novellen din”, men så ble det “teksten til Good For Your Soul” lenger ut i setningen og da måtte jeg skrive om for å unngå gjentakelse, og så endte jeg opp med å ikke skrive “teksten” noen av stedene. Så prosaisk var den forklaringen.

    Burde kanskje ha tenkt meg at noen hos dere ville tenke i retning av filmmusikk, ja.
    Hvilket tema er gammelt? Jeg synes i hvert fall teksten er litt fascinerende, spesielt linja “With some nagging demon tugging at that tiny bell inside your mind”. :-)





    • avatar Cecilia says:

        Joda, uhell skjer i blant:

      – Du ser svært elegant ut, kjære.
      – Tusen takk.
      – Eh… det kom litt feil ut, kjære. Jeg skulle brukt et annet ord… jeg mente pyntet.

      Tema:

      Strangers in the night – exchanging glances
      Wondering in the night – what were the chances
      We’d be sharing love before the night was through.

      …dooby-dooby-doo…

      :)





  7. avatar ertaberta2 says:

    Så herlig å lese her, cecilia. :) Du skriver bra og fengslende, leste og nikket gjenkjennende mens jeg tenkte ” det er alltså ikke bare meg som går meg vill. he he.
    Selv om Berlin er større enn Drammen, så var det ekkelt å ikke vite hvor en var.. 😆
    Nei en skulle hatt gps på skoa, (ler).
    Godt en finner fram tilslutt.. og bra at du fikk hjelp.
    Koselig å lese her inne..
    Ha en fin Helg, :)
    Klem. :)





    • avatar Cecilia says:

      Veldig hyggelig kommentar, EB. Tusen takk.
      I dag skal det jo litt til å gå seg vill, i hvert fall geografisk, men for tolv år siden hadde vi ingen gps å lene oss på.
      Jeg vet ikke om det egentlig er så bra for oss med alle disse tekniske løsningene. Da jeg fikk mobiltelefon sluttet jeg å huske telefonnummer, og nå, med gps, trenger jeg egentlig ikke å legge merke til veien jeg kjører eller går. Det er noe betenkelig ved at vi gjør oss så fullstendig avhengige av teknikken.
      Vel, vel.
      Jeg vil nok driste meg til å si at jeg heller vil gå meg vill i Berlin enn i Drammen :)





      • avatar marthon says:

        Hæ! Å gå meg vill i store byer er noe av det mest spennende jeg gjør.
        I Drammen, derimot tror jeg ikke det er mulig å gå seg vill – selv om man aldri så gjerne vil. Man bør heller gå og ta seg et glass på Glass. Det er et fint sted både ute og inne. :-)
        http://www.grillogbar.no/





        • avatar marthon says:

          Det “hæ-et” hørte visst ikke med der …





        • avatar Cecilia says:

          “Hos oss har vi hyggelige og tilgjengelige servitører. Vi lover deg at det du bestiller kommer til ditt bord raskest mulig. Konsumering og skjenking er ditt ansvar.”
          En interessant ansvarsfraskrivelse (litt dårlig språk?). Men hva vet jeg? Det eksisterer muligens særregler for Drammen, navnet tatt i betraktning: Velkommen til Drammen – på eget ansvar. Her spøtter vi ikke i glasset!

          Den som går vill finner nye veier :)

          1





          • avatar marthon says:

            Når det gjelder mitt forhold til Drammen, kan jeg opplyse om at jeg en gang gikk helt fra Kanada til Drammen, og at jeg nå i kveld har vært på konsert med Drammen konsertorkester.

            Skal tro om servitørene og -trisene er klar over at de blir markedsført som tilgjengelige? Menyen kan for øvrig etterlate noe tvil med hensyn til hva eller hvem det er som skal skjenkes og konsumeres.
            😉





            • avatar Cecilia says:

               Sånn kan det gå.
              Janitsjarmusikk var vel et av den tyrkiske hærens mest skrekkinnjagende våpen, mens araberne som kjent brukte sekkepiper for å skremme fienden. Når jeg tenker etter så ligner jo sekkepipe litt på en sammenbrettet kamel.

              Drammen og jeg har en stilltiende overenskomst om at vi ikke skal treffes. Det best for begge parter. Rent statistisk vil vel dette øke sannsynligheten for at jeg kommer til å tilbringe en natt på Lena.

              :)





              • avatar marthon says:

                Jeg er, som du nå bør ha skjønt, litt bekymret for at du blir sittende for mye inne i ditt overmøblerte hjem ved Valkyrieplass – tynget av en borgerlig, materialistisk, urban livsstil, alt for store ambisjoner og dragning sørover mot Kontinentet. I den grad du har hatt utferdstrang nok til å bevege deg utenfor et snevert område på Oslo Vest (med et tilhørende og like snevert klientell av likesinnede innfødte), ser du bare ut til å ha foretatt enkelte sporadiske utflukter til steder som Sognsvann, Toten, Bergen, Nittedal og Østerdalen (med mindre du har stukket av til utlandet, da).

                Jeg er altså litt betenkt over at du ikke har utnyttet ditt dannelsesopphold her oppe i Norge, som du ifølge deg selv akter å avslutte i nokså nær fremtid, til å bese deg mer ute i provinsene.

                Som en god nordmann som er opplært til å oppføre meg vennlig mot turister, nye landsmenn, sommerfugler i Vinterland osv., ser jeg det som min simple plikt å forsøke å anspore deg til å oppsøke slike perler som Glass (og de nye, fine promenadene langs elva) i Drammen, Villa Malla ute på Hurumlandet, Reine i Lofoten, Strandbaren på Stokkøya i Fosen, Rosendal baroni i Hardanger, Gaustatoppen i Telemark, Hoddevika på Stadt, Grip og Innerdalen på Nordmøre, Hurrungane i Jotunheimen, Skudeneshavn på Karmøy, Skybaren på Clarion Hotel Piren i Trondheim, Otertind i Lyngen, Gamlebyen i Fredrikstad (der har du kanskje vært, forresten?) – slik at du får maksimalt utbytte av Norgesoppholdet ditt, og større mulighet til å pleie sosial omgang med allmuen rundt omkring i Norges byer og bygder, og virkelig får oppleve hva landet har å by på fra de himmelstrebende, furete, værbitte fjell og ut til de ytterste, drivende skjær.
                Men mine velmente råd faller vel på steingrunn.

                Sukk!





  8. avatar sirenia says:

    Få som du kan bygge opp en tekst av detaljer
    slik at du river leseren med.
    Takk for en god lesestund i fredagen!
    God helg også :)





  9. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Jeg forstår bekymringen din og ser absolutt poenget med å foreta ekspedisjoner til avsidesliggende steder i det langstrakte land. Men samtidig forekommer det meg at du tidligere har uttrykt en viss skepsis med henblikk på hvilken verdi slike konfrontasjoner med lokalbefolkningen vil ha for meg. Som du har påpekt er det snakk om betydelige kulturforskjeller og nærmest uoverstigelige kommunikasjonsbarrikader som må forseres, dersom jeg skulle forville meg inn grisgrendte strøk med uforståelig stammespråk og lokale skikker. Slikt kan få uanede konsekvenser.
    – Ska vi beise? kan man få spørsmål om i Fredrikstad. Som en veloppdragen og hjelpsom pike, kan man lett svare ja når noen bønnfaller om assistanse…
    Vel…
    Et snevert klientell… tja? Var det ikke du som i en kommentar nylig karakteriserte Majorstuen som et gjennomtrekksområde? Din karakteristikk har absolutt noe for seg, for det rikelig med utleieboliger for studenter her, og naturlig nok er studenter fra Oslo Vest i mindretall blant dem som benytter seg av slike botilbud. Det er altså et utmerket miljø på Majorstuen dersom man ønsker kontakt med den delen av Norgesbefolkningen som har klart å opparbeide seg studiekompetanse. De er kanskje ikke representative for landsgjennomsnittet, men det blir vel litt feil å sortere dem i kategorien ”et snevert miljø”, ettersom de tross alt har sitt opphav i provinsen og også bringer med seg lokale impulser derfra. Dessuten finnes det svensker her. De svinser blonde og lettbente mellom cafébordene, og adlyder vårt minste vink.

    Sukk mitt hjerte…
    På en 62. plass på listen over verdens største land, ( i følge CIAs factbook) legger Norge med sine 385 199 km2 beslag på 0,00026 % av jordens landområder. Om vi bare sånn for eksempelets skyld tenker oss at Norge er hundre ganger viktigere enn noe annet land, eller nei, la oss heller si tusen ganger viktigere, da bør jeg altså foreta 0,26% av mine ekspedisjoner til steder i Norge. La oss for enkelhets skyld si jeg har brukt totalt 50 dager på å utforske Norge, da bør jeg altså bruke 19,230 dager på resten av verden for at det skal bli en viss balanse. Det spørs det om jeg rekker. Slik jeg ser det, har Norge fått sitt, og vel så det. :)

    1





    • avatar marthon says:

      Det sier seg selv at det vil være vanskelig å oppnå sosialt utbytte av å pleie omgang med innfødte i uveisomme kriker og kroker av vårt langstrakte land uten en gradvis akklimatisering. Ellers kan kultursjokket for begge parter bli så stort at det bare vil virke avskrekkende for ytterligere kontakt. Det er derfor jeg i første rekke vil anbefale utflukter til steder hvor talemål og habitat (asfalt og parkmessig beplantning med innslag av skulpturer og byduer) ikke avviker i urovekkende grad fra det du er vant til. Nettopp av denne grunn ville jeg hinte frampå om en visitt til et svært urbant etablissement i Drammen med et relativt kondisjonert klientell og en arkitektur som burde kunne ha en dempende effekt på eventuelle anfall av klaustrofobi. En annen ting er at Drammen har en ganske fremragende badeanstalt som det kan anbefales å ta med unge frøken Shaya til dersom du vil begynne å gi henne en innføring i svømmingens edle kunst og dere dertil ønsker å søke atspredelse og vederkvegelse i vannrutsjebaner etc.

      Stammespråk og stedegen lingo er noe man kan opptrene øret til å dechiffrere med samme gradvise tilvenningsstrategi. Jeg kan som eksempel også nevne at om en trønderpike kaster seg ned på en sofa og utbryter «Æ e så klar!», slik min livsledsagerske en gang kom i skade for å gjøre under noe dansemoro på Samfundet – i påhør av en håpefull dansepartner med hjemstavn på Østlandet – betyr det ikke nødvendigvis noe mer enn «Jeg er sliten.»

      Du har altså som livsprogram å fordele din levealder på forskjellige land etter deres respektive prosentandel av jordens landareal
      Da må vi først anslå din forventede levealder.
      «Ja, må hon leva, ja må hon leva, ja må hon leva uti hundrade år» … sjunger de blonde svenskene. Det er et fint og rundt tall, og jeg synes jeg bør unne deg såpass :-) )
      Og så mener du at Norge er 100 eller 1000 ganger viktigere enn landarealet skulle tilsi.
      La meg deretter nevne at du ser ut til å ha begått en ikke ubetydelig regnefeil (kommafeil?). Etter mine beregninger utgjør Furet Værbitt i overkant av 0,2 prosent av jordens landareal.
      Ganger vi dette med 100, vil det si at du bør se for deg å tilbringe totalt 20 år av livet ditt i Norge (da gjenstår det altså ca. 2 år til Norge «har fått sitt»). Ganger vi tallet med 1000, kan du imidlertid se fram til hele 200 år i Norge. På denne tiden vil jeg tro at du rekker å bli skikkelig naturalisert.
      Men regnestykket er fortsatt ikke riktig, for du har ikke tatt med alle territorier Norge gjør krav på. Gjør vi det, øker Norges andel av verden til rundt 2 prosent. Ganger vi dette prosenttallet med 1000, finner vi at du kan se fram til å tilbringe hele 2000 år på Norsk territorium, hvorav 1800 bare i den norske delen av Antarktis. Da regner jeg med at du har fått ditt, og vel så det.
      (Jeg gjør samtidig oppmerksom på at ditt yndige fedreland bare utgjør 0,029 prosent av jordens landareal og at du dermed burde være ferdig med det i løpet av en ti dagers tid.)
      😉

      1





      • avatar Cecilia says:

         Det langstrakte har selvfølgelig sine severdigheter og sine mer eller mindre uforståelige særegenheter. Jeg er slett ikke uvant med dette, og jeg er heller ikke uvant med akklimatisering – jeg har tross alt tilbragt de fleste av mine sommerferier i unge år blant fåmælte og lutryggede jordbrukere med seigt ganglag, grå skyggelue, medfødt ettertenksomhet og gåtefulle uttalelser om turnips, så jeg stiller ikke fullstendig uten erfaring, om jeg får være så frekk å påpeke det.

        Den unge frøken Shaya er forøvrig for lengst svømmedyktig. Hun svømmer som en frosk og har også lært seg å trå vannet – noe som nærmest er en selvfølge når man i lange perioder av oppveksten har residert i Miami med umiddelbar nærhet til et usikret svømmebasseng. Det begynner faktisk også å gå opp for henne at vanntemperaturen i havet ikke lar seg regulere av en lokal termostat, i motsetning til hva hun er vant til.
        “Hun er i ferd med å utvikle seg til et ekte naturbarn”, kunne jeg slå fast med stolthet og beundring da vi skjelvende og nakne vaklet med tunge lemmer opp bredden av nordishavets forlengede tarm, Oslofjorden, en herlig norsk sommerdag på Huk med nesten atten grader i skyggen – for ikke før hadde vi lagt oss til rette langs murveggen for å nyte et kort glimt av sol mellom skylagene, så var hun på vei tilbake til vannet. Nordishavet velsignet oss med hele 17 grader den dagen – visstnok østnorsk normaltemperatur, omtrent ti grader kaldere enn i Miami.

        Opps! Definitivt kommafeil.
        Men i utgangspunktet var jeg også altfor rask i min lettbente utregning. 1000 ganger viktigere betyr vel at dersom jeg besøker ett sted i hvert land i verden, så skal jeg altså besøke ett tusen steder i Norge. Det finnes 203 land. Om jeg besøker bare ett sted i utlandet, så holder det at vel statistisk sett jeg besøker 50 steder i Norge, men, så kan man ta landenes størrelse i betraktning. Et besøk i Miami, altså i USA, innebærer at jeg besøker et land som er 9826630 kvadratkilometer. USA utgjør 6,6 % av det totale landområdet. Norge er altså bare 3,92% av USA’s størrelse, og har således i utgangspunktet kun 3,9% av USA’s viktighet Et besøk i Miami sentrum er altså verdt x, og x = ?

        Svaret er alltid 42.
        Det er sent.
        Jeg må legges.
        Jeg tror jeg velger å glemme det med viktigheten, Norge er tross alt ikke SÅ viktig, selv om det kan virke sånn :)

        1





        • avatar marthon says:

          Vi nordmenn har innsett at ikke alle i verden kan være født og oppvokst i Norge, vi har det, men vi FORVENTER – selvfølgelig – at de som tilbringer en viss tid her, slik som Bonnie Tyler, Smokie og Horst Tappert, blir NORGESVENNER og snakker om Norge i rosende og positive vendinger så snart de får sjansen.

          Problemet med innvandrere fra områdene syd for Skagerak er at de glir inn i en etablert subkultur med egne ghettoer på Oslo Vest, hvor de dyrker fremmedartede og uhygieniske ritualer (som å smøre saliva på hverandres kinn når de møtes!), avler barn som de gir navn som er fulle av unødvendige, utenlandske bokstaver, sitter på sine cafeer (med c) og fråtser i kaffein- og alkoholholdige drikkevarer samt suspekt gjærbakst med unorske navn som briåsj og sjabatta (som kan forstyrre hormonbalansen og gjøre selv de mest maskuline ynglinger og de søteste ungpiker alvorlig kjønnsforvirret.
          Ja, i det helet tatt er det tydelig at disse upatriotiske elementene med kontinental bakgrunn FNYSER av mange innarbeidede norske særtrekk og NEKTER å la seg integrere, og at de oppebærer antinasjonale holdninger som ikke er i samsvar med Den Norske Folkesjela. Vi har en femtekolonne i vår midte – en tikkende bombe. Det dreier seg antakelig om en flere hundre år gammel konspirasjon for å bringe danskeveldet, hansaen og de utsugende, ålesleipe, slesvig-holsteinske, plattyske og hollandske utsugerne tilbake og senke en ny trehundreårsnatt over vårt hardt prøvede, furete og værbitte land.

          Det hjelper jo ikke på noen måte at du både har morsslekta di fra hjertet av det norske potitt- og turnipslandet og har tilbrakt så vidt mye tid der. Det gjør jo bare sviket STØRRE!

          Det er derfor på høy tid at du gjennomgår et omskoleringsprogram. I løpet av de nærmeste to månedene forventer jeg at du toner flagg og dokumenterer et mer nasjonalt sinnelag ved at du:
          a) spiser minst én Kvikk-Lunsj
          b) frivillig oppsøker og HAR GLEDE AV snøen etter at den har smeltet i urbane strøk
          [Her hopper vi over en suspekt utenlandsk bokstav som vi ikke har bruk for.]
          d) går en tur i skog og/eller mark (kommer nærmere tilbake til grenseoppgangen mellom disse) hvor minst en halv time tilbringes sittende rundt et bål (det kan være en fordel å få med seg flere på dette, da det er vanskelig å komme helt rundt bålet aleine) mens du prøver å grille pølser.
          e) på Grunnlovsdagen roper «Hurra!» med et entusiastisk ansiktsuttrykk og tonefall og så stort stemmevolum at det høres av minst én annen person.
          f) viser begeistring over å se hestehov som stikker opp av søla mellom sneiper og hundebæsjposer og umiddelbart dokumenterer dette med et euforisk blogginnlegg med fotografiske bevis og ordet “vårtegn” i tittelen.

          Og ikke prøv å lure deg unna! Norge ER viktig!

          1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *