Mannen som skulle stelle hjemme…


Det er dagen før dagen. Når solen stiger i morgen er det 8. mars – alle kvinners kampdag, og i år feierer vi hundreårsjubileum for stemmeretten.  Yuhuu…  … men vent litt…
et øyeblikk bare…

I 1913 gjennomførte statsminister Gunnar Knudsen og hans handlekraftige mannlige statsråder det ingen norske kvinner klarte sjøl: å gi kvinner stemmerett. Med det endret regjeringen Knudsen maktbalansen mellom kjønnene i det norske samfunn for alltid.

Dette er ikke mine ord – det er slik Harald Eia, Nils Brenna og Ole-Martin Ihle åpner sin kronikk  “Feminine menn i verdens lykkeligste land.

Forsøker de å provosere, eller er det bare tre halvgamle herrer i motorsykkelalderen som trekker inn de begynnende kulemavene og forsøker å briske seg?
Jeg velger å tro det er en blanding, men én ting har de rett i: Maktbalansen mellom kjønnene ble forandret etter 1913. Stemmeretten var det første lille skrittet på veien mot politisk likestilling mellom kjønnene. Det neste skrittet ble tatt 9 år senere. I 1922 fikk kvinner lov å sitte i regjeringen. Konsekvensen ble at de politiske partiene så seg nødt til å foreta noen justeringer. Det var omtrent like mange stemmeberettigede kvinner som menn i Norge, og en helt ny og massiv velgergruppe skulle vinnes – en velgermasse med et  verdisett de politiske partiene hittil hadde kunne ignorere. 

I lys av dette er det fristende å se litt på noe av det viktigste som har skjedd i løpet av de hundre årene som har gått, og hvorfor ikke hente inspirasjon fra herrene Eia, Brenna og Ihle? Jeg har akkurat byttet kontaktlinser, og det gjør godt å få et nytt blikk…

Altså:

Å være forutseende er en vesentlig del av politikken, og på mange måter var nok politikere langt mere forutseende for 40 år siden enn i dag.
Kvinnefrigjøringen og likestillingen i Norge hadde lenge sneglet seg avsted, men så skjøt det plutselig fart i 1970. Jentene hadde inntatt universitetene og tok ikke lenger til takke med vaskejobber, de ville inn i bedre betalte yrker. Men der ble de stoppet. Man kunne ikke ha kvinner. Plutselig skulle de ha barn, og så skulle de ha svangerskapspermisjon og fødselspermisjon og etterpå skulle de begynne å jobbe igjen, i ammetåka. Nei takk. Ingen ville ha kvinner i viktige stillinger.
I 1971 hadde kvinnene fått nok. Ved kommunevalget ble kvinner kumulert, og plutselig var kvinnerepresentasjonen i kommunestyrene hele 10%. Kampen hadde begynt. Tendensene ble for første gang så tydelige at de ikke kunne overses; prediktive analyser viste at det gikk mot stadig økende maktfordeling mellom kjønnene.  Regjeringen Knudsens lille “gave” til kvinnene i 1913  hadde tydeligvis igangsatt en prosess som hadde fått større konsekvenser enn man den gang ante. Det store spørsmålet var om kurvene ville flate ut og maktfordelingen stabilisere seg.

Patriarkene la sine hoder i bløt. Hva gjør vi nå? Da de endelig fant svaret hadde kvinnerepresentasjonen økt til 23 %, og det hele var kun kvinnenes egen fortjeneste. Dette kunne ikke fortsette. Mannen måtte inn i kjønnskampen, og der måtte han profilere seg som aktiv på kvinnens side. Kvinnene skulle få se at det måtte handlekraftige menn til for å få fart på sakene. Kvinnefrontens utidige mas måtte ufarliggjøres og vanntilførselen til nyfeministenes møller måtte avstenges. Norge måtte bli likestilt, ikke bare i politikken – hele samfunnet skulle omfattes. I regjeringen Nordli var det 4 kvinner mot 15 menn da den tiltrådte i januar 1976, og da likestillingsloven ble lansert med brask og bram to år senere, var det en genistrek.

“Likestilling er et spørsmål om rettferdighet.
Kvinner og menn må gis like muligheter.”

Arbeiderpartiet gikk i bresjen og vedtok med henvisning til sin egen likestillingslov at det skulle være minst 40% kvinner i partiets mange utvalg og sekretariater, og så, i 1986, dannet Gro Harlem Brundtland sin historiske kvinneregjering. Kvinneregjeringen påkalte interesse langt utenfor landets grenser.

“Et gjennombrudd – både politisk og sosialt, “

mente GHB, og fikk gratulasjoner fra øst og vest.
“Kvinneregjeringen” hadde riktignok bare 40%  kvinner, altså fortsatt solid overvekt av menn, men dette var presist i henhold til AP’s program og i samsvar med likestillingsloven.  Og alle hjerter frydet seg. Dette gikk riktig vei. Senere gikk det enda riktigere vei:
Andelen kvinnelige studenter ved universitetene økte, og jentene gjorde det sågar bedre enn guttene. Men allikevel ble de hengende etter i yrkeslivet. Menn ansatte menn i ledende stillinger, og ingen ville ha kvinner inn i styrerommene, for hvordan ville den norske mann reagere på å bli utkonkurrert av en kvinne? Ikke bra.
Løsningen ble politisk, igjen, og det ble utført et godt stykke politisk arbeid, så godt at mange kvinner faktisk mente kjønnskvotering var en god idé, mens menn kunne smile litt og tiske seg i mellom. “Hun er kvotert inn… vi får bare leve med det. Søt jente forresten…”

Men, tilbake til likestillingsloven:

Likestillingsloven § 1. (Lovens formål.)
Denne lov skal fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling.

Å bedre kvinnens stilling var lovens uttrykte formål, og det var tilsynelatende et godt formål – et formål som kvinner flest var fornøyd med.
Men innføringen av likestillingsloven var i virkeligheten et stykke politisk finurlighet og et arbeid som det står respekt av, fullt på høyde med Abraham Lincoln’s politiske krumspring for å avskaffe slaveriet.  Å få politikkens kvinner til å akseptere den, og sågar argumentere til fordel for den, må ha krevet strategisk argumentasjons-teknikk og formuleringsevner på et meget presist nivå. Det geniale trekket var å lansere likestillingsloven som et gode for kvinnen, men likestillingsloven var faktisk mannens beste sjakktrekk for å stoppe den virkelige trusselen: Total kvinnedominans.

Dette utspekulerte og svært fremsynte politiske dokumentet ble lansert på det perfekte tidspunkt – fremlagt av en mannsdominert regjering og vedtatt av et mannsdominert Storting.  Det er bare å bøye seg i støvet for disse forutseende og intelligente menn.

Forslag til paroler 8 mars:

Mannen har dominert siden slaget ved Stiklestad.
Nå er det vår tur!
Nei til likestilling!

Jepp!

 

 

 

 

5
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

31 Responses to Mannen som skulle stelle hjemme…

  1. avatar marthon says:

    Å skrive noe fyndig om likestilling og kvinnedagen er ikke så lett – i og med at så mye har vært sagt og skrevet før, og vi vel på de fleste områdene nærmer oss grensen for den likestillingen som er ønskelig – også for kvinner.

    Og … av og til når du har skrevet om politikk og aktuelle temaer, har jeg tenkt at poengene dine har druknet litt i ordstrømmen – at du har virket litt for glad i å høre din egen stemme og at du ikke alltid har hatt klart for deg hva du ville si.

    DENNE lille kronikken er derimot både velskrevet, poengtert og passe ironisk/syrlig, og du kunne sikkert ha fått den inn nesten hvor som helst (fra Morgenbladet til Dagbladet og KK) – eller den kunne ha vært framført som en tale.

    Men … hjemmeværende husmødre har jo ikke alltid så store ambisjoner om å tjene penger og ta ta plass i samfunnet, så det ser ut til at det blir med kjøkkenbenk-skriverier …
    😉





    • avatar Cecilia says:

      Den likestillingen som er ønskelig… det er egentlig en interessant formulering.
      Det er mange som mener det får være nok nå – at kvinner i dag allerede har blitt for dominante. Men kommer ikke slike tanker nettopp fordi det fortsatt eksisterer en maktkonkurranse mellom menn og kvinner? Ville ikke det ideelle være å flytte hele konkurransen fra gruppenivå til individuelt nivå, og få utløp for konkurranseinstinktet på den måten, som man gjør i sport? Så får heller en og annen Skiens-macho i ny og ne spise skistøvlene sine når han blir fraløpt av en småjente i bakkeløp, mens resten av oss fordeler våre plikter og ansvar utfra hva som er naturlig, rettferdig og til beste for familien, samfunnet og helheten, uten å tenke prestisje og kjønn.
      Eksempel: Den aller viktigste jobben i samfunnet vil alltid falle på kvinnen, nemlig å føde barn, amme og være hos barnet i de første levemånedene. Uten barn dør samfunnet ut. Hvorfor skal kvinner straffes karrieremessig om de blir gravide? Hvorfor skal ikke dette arbeidet belønnes og betales av samfunnet? Det er jo i høyeste grad i samfunnets interesse at det skapes nye produksjonsarbeidere for å erstatte de som stadig faller fra. Nå hører vi at FrP vil fjerne kontantstøtten, mens den faktisk burde økes og samtidig gi pensjonspoeng. Dette er kun ett av de områdene der holdningene må endres, selv om det har kommet et stykke på vei

      Det er først når vi ikke lenger trenger på bruke et ord som likestilling i diskusjoner om kjønnsforskjeller at reell likestilling er oppnådd, og etter min mening krever det en omfattende holdningsendring i hele befolkningen. Men det kan man dessverre ikke lovfeste, det er nødt til å skje over tid – antagelig over flere generasjoner.

      Hyggelig at du likte innlegget mitt, og du har rett i at det er litt annerledes enn det jeg vanligvis pleier å skrive på bloggen min. Det kunne sikkert passet bedre i andre sammenhenger, og antagelig bli mere lest, men da er det også større fare for at ideen min om konspirasjonen bak likestillingsloven blir snappet og eid av noen andre.
      Det var ment humoristisk :)





      • avatar marthon says:

        Jeg burde kanskje ha gratulert verdens kvinner med kvinnedagen i dag, men det byr meg litt imot. Ikke ideen bak dagen (en kampdag for kvinners interesser), men å ufarliggjøre den og la den føye seg inn i rekken sammen med Valentine og Morsdag.
        – Gratulerer med kvinnedagen, Lille Lerkefugl, her får du kaffe på sengen og en bukett med roser. Og se her! Ta-ta-ta-tam! Jeg har kjøpt en ny støvsuger til deg! Gratulerer, gratulerer! Må stikke på jobben nå … viktig møte. Har lagt igjen en tusenlapp til helgehandlingen! Ha det bra da, snuppa mi!
        … liksom.

        Jeg har ikke sagt at jeg synes det er et problem at kvinner er for dominante. Tvert imot er vel saken at det er grenser for hvor mye man kan styre den enkelte kvinnes valg politisk.

        Skal man oppnå 50 prosent kvinneandel blant politikere, næringslivsledere, styremedlemmer, offiserer, IT-utdannede, kirurger osv., må man enten bruke pisk (dvs. en form for formynderi/tvang), gulrot (økonomiske fordeler til kvinner i «mannsbastioner») eller kvotering (dvs. i praksis å senke kravene til kvinner). Bidrar slike tiltak til større respekt for kvinner? Bidrar de til at kvinner blir mer lykkelige?

        Det er viktig at kvinner får de samme MULIGHETENE som menn, men det er urealistisk at kjønnene skal fordele seg likt innenfor alle typer utdannelse, yrker og verv. Det vil aldri skje.

        I det øyeblikket likestillingen begynner å gå på tvers av kvinnenes egne ønsker (enten nå disse er basert på kultur eller biologi) blir videre likestilling en politisk eller statistisk kjepphest som ikke har noe med kvinnesak å gjøre. Hva er da poenget?

        Å føde og oppdra barn binder opp mye tid. I et avansert kunnskapssamfunn som vårt vil det bare gi økonomisk avkastning på veldig lang sikt. Det er også en stor økonomisk risiko for at investeringen aldri vil «betale seg». En kvinne som får barn, er avhengig av å ha store egne ressurser ELLER å bli forsørget av (og dele arbeidet med) noen. «Noen» kan være egne foreldre/slektninger, barnefaren / en kjæreste / en ektefelle ELLER et større fellesskap.

        Det vil alltid være en viss arbeidsdeling mellom kjønnene ved at kvinner tar seg av de to oppgavene menn ikke kan utføre (å føde barn og amme) og menn til gjengjeld skaper større materielle verdier. Mannen/samfunnet har ALLTID betalt og belønnet kvinner for å føde og amme barn. Spørsmålet er bare hvor stor denne betalingen/belønningen skal være, i hvor stor grad kvinner skal anses som ressurssterke nok til å så på egne ben og forsørge seg selv (også når de får barn), hvor mye en skal forvente at de skal forsørges av foreldre/ektefelle, og hvor mye det øvrige samfunnet skal forsørge dem (altså i hvor stor grad det netto skal tas verdier fra materielt produktive og barnløse for å gi dem til kvinner som får barn – og i en kortere eller lengre periode er mindre produktive).

        Ut fra belønningsperspektivet ditt kan det argumenteres for at kvinner i tidligere tider levde i en slags idealtilstand der hele det voksne livet var en eneste lang svangerskapspermisjon hvor de i familiens og samfunnets interesse ble forsørget, belønnet og betalt (materielt og i form av kontantstøtte/husholdningspenger) for å føde barn og oppdra nye produksjonsarbeidere og vordende mødre, og at likestillingskampen faktisk har vært en kamp for det motsatte: at kvinner skal belønnes og betales mer for IKKE å være hjemme og føde/oppdra barn. Tjener det kvinners interesser at samfunnet bestikker dem til å holde seg hjemme?

        Noe av dette høres kanskje litt provoserende ut … jeg problematiserer litt og prøver å si noe om likestillingens grenser.

        «Det er først når vi ikke lenger trenger å bruke et ord som likestilling i diskusjoner om kjønnsforskjeller at reell likestilling er oppnådd»

        Enig.

        Hvis du har en idé du er veldig redd for at andre skal snappe, er det nok best å holde den for seg selv. Men det blir vel litt vanskelig å endre holdninger hos andre hvis du ikke er villig til å dele ideene dine med dem? ;.)

        Øh … Skiens-makko? Har jeg gått glipp av noe?

        :-)





        • avatar Cecilia says:

          Kvinnedagen og morsdagen og søttendemars… (knirk)… og hva med denne grodagen? Var det den dagen vi skulle plante et tre for de fattige? Og nå er det snart langfredag og gode greier (gjeesp). Det er snart ikke noen vanlige dager igjen!

          Jeg er enig med deg. Kvotering er en uting. Men hva skal man gjøre når mannsbastionene vegrer seg for å ansette kvinner, selv om de er bedre kvalifisert? Hva skal man gjøre med alle fordommene som dagstøtt bobler i kommentarspaltene?
          Jeg skal ikke fylle opp kommentarfeltet med spørsmål og forvente svar.

          Reelt sett kan vi vel si at verden har vært styrt av menn lenge nok til at vi bør kunne trekke noen konklusjoner og se noen klare trekk – det bør selv menn kunne klare å innrømme, uten å ty til alskens bortforklaringer og unnskyldninger.

          Come on! Det er 8 mars – bare en utvidelse av morsdagen. Ingen grunn til å blåse seg opp! Glem kaloriene og spis en Napoleonskake på Halvorsen, så skal du se du føler deg langt bedre… LILLE VENN! Vi vil deg jo bare ditt beste.

          Du legger for dagen en typisk maskulin oppfatning av kontantstøtten. Enten man ikke forstår det eller velger å ikke forstå det, spiller ingen rolle. Det er hverken provoserende eller nytt, men jeg vet når jeg hogger i stein, så jeg lar det ligge – i hvert fall i dag.

          Likestillingens grenser har nok for lengst blitt nådd, sett fra et maskulint perspektiv. Den grensen ble visst nådd allerede da den unge kjeftesmella Gro HB ble miljøverminister.
          Har egentlig kvinner noe i styre og stell å gjøre? Er de intelligente nok til å ha slike verv?

          “The EU parliament has been invaded by young and splashy women who wears Dior!”
          Huff ja.
          • 6 women chair one of the 23 committees.
          • 13 of parliament’s 37 delegations for relations with other countries have female chairs.
          • 5 of the 14 Parliament vice-presidents are women.
          • 2 of the 6 quaestors (who look after MEPs’ interests) are women.
          • 2 of the 12 Presidents since direct elections in 1979 have been women.

          Hvilken parfyme bruker menn? Brute?

          Forståelsen er åpenbar: Det er menn som er best egnet til på styre, kvinner må kvoteres inn, fordi de ellers ikke er kvalifiserte.
          Slikt er fine ord som kvinner setter pris på å få høre på vei inn i ansvarsområder 😉

          Du er herved kvalifisert til medlemskap i Det Norske Selskap.

          (Skiens-macho: http://www.ostlendingen.no/sport/matte-spise-skisko-1.6146418 )

          Yeah :)





          • avatar marthon says:

            Nei, jeg mener ikke at kvinner er dårligere egnet til å styre fordi de er kvinner. Og jeg tror de fleste forstår at de er tjent med å ansette den lederen eller stemme på de politikerne som de tror gjør jobben best (uavhengig av kjønn). Når det på enkelte områder er kvinneunderskudd, er det først og fremst fordi kvinner ikke er like godt kvalifisert eller (minst like ofte) ikke er like INTERESSERT. Jeg tror veldig få menn i dag utestenger kvinner fra posisjoner fordi de er kvinner. Kvinner som er dyktige og står på, kommer seg fram – enten det er snakk om yrkesvalg, politikk, fagforeninger, næringsliv – eller skihopping.

            Hvis kvinner virkelig var opptatt av å dominere politikken, kunne de bare ha stiftet et eget kvinneparti og fått flertall ved hvert eneste valg. Det er jo flere stemmeberettigede kvinner enn menn. Det er ikke slik at kvinner egentlig har mindre politisk makt enn menn, de er bare mindre interessert i å bruke den.

            At en del menn uttrykker fordommene sine i kommentarspaltene, er vel like mye et tegn på at kvinner lykkes (mens disse menene sitter hjemme på PCen og furter).

            Det er bare mennesker med bestemte personlige egenskaper som blir toppledere, og de som sitter i slike stillinger/verv blir formet av dem (litt avhengig av hva de leder). I praksis tror jeg nok mannlige og kvinnelige ledere tenker nokså likt: Skal de lykkes, er det RESULTATENE på bunnlinja som teller: lavest mulig kostnader, høyest mulig inntekter og størst mulig utbytte til eierne; eller mest mulig helse og velferd for minst mulig skattekroner; eller å slå tilbake fiendens angrep/motstand med minst mulig egne tap. Da gir prioriteringene seg for det meste selv.

            Har kvinnelige ledere gjort noen stor forskjell?
            Tja den første kvinnelige forsvarsministeren i Norge var også den første siden 2. verdenskrig som sendte norske soldater i krig (10 dager etter at hun tiltrådte). Til sammenligning var han som var forsvarsminister i 1940 mer opptatt av å ruste ned og kose seg med elskerinnen sin enn å forsvare landet.

            Oppfatter du GHB, Siv Jensen og Erna Solberg som representanter for mykere verdier enn f.eks. Knut Arild Hareide? Hva med Maggie Thatcher? Golda Meir? Benazir Bhutto? Condoleezza Rice? Brakte de med seg noe mykt, empatisk og kvinnelig inn i politikken?

            Rapporten din fra EU viser statusen slik den er nå. Jeg tror det generelt er mulig å øke kvinneandelen noe. På enkelte områder og i enkelte perioder helt sikkert også over 50 %. Men i snitt tror jeg ikke vi kan forvente en 50/50-fordeling eller at det er noe stort poeng å kjempe for det. Det viktige er at den kvinnen som VIL ha en prestisjestilling (og er kvalifisert for det) har samme mulighet som en mann til å oppnå dette – ikke at det alltid og overalt er jevn fordeling mellom kjønnene.

            Har sagt det før: Nå må noen kompetente genetikere snart ta affære og få slutt på dette tullet med to kjønn som skal krangle hele tiden. Hvorfor kan ikke vi mennesker bare bli tvekjønnede slik som dette?
            http://en.wikipedia.org/wiki/File:Snails_mating.jpg
            :-)





            • avatar Cecilia says:

               “Skal de lykkes, er det RESULTATENE på bunnlinja som teller: lavest mulig kostnader, høyest mulig inntekter og størst mulig utbytte til eierne;”
              Ikke sant?
              Jeg oppfatter ikke maktkvinner (som de du nevner) som spesielt forskjellige fra menn.
              Når kvinner “lykkes” så er det fordi de tenker som menn innenfor et mannsdominert og mannsstyrt økonomisk system som er konstruert AV menn og FOR menn – et system der økonomisk vinning, overskudd og materiell overflod gir mannen makt og respekt, og der slikt er viktigere enn en rettferdig fordeling av godene.

              Kvinner må kvalifisere seg før de kan konkurrere, men hva må de kvalifisere seg til? De må selvfølgelig kvalifisere seg innenfor de krav som stilles av menn, altså på mannens premisser, og når de gjør det så er de heller ikke så farlige, for da har de akseptert systemet. De viderefører mannens grunntanke og arbeider for å videreforedle og styrke det bestående patriarkatet.
              Du har helt rett. Kvinner som forlater universitetene med gjennomsnittlig bedre karakterer enn menn er ikke kvalifiserte, ikke slik menn ser det.

              Det er interessant å se tendensen etter at kvinner inntok de forskjellige yrkesgruppene.
              Eksempel: Lærere var respekterte menn før i tiden. Denne respekten har sunket i takt med kvinneandelen. Hva har skjedd med respekten for politikerne etter at kvinner kom inn i politikken? Akkurat det samme. Er det noen sammenheng, eller er det tilfeldig?
              Hvem er det som er mest opptatt av makt og respekt?

              Er det retten til å være menn vi skal kjempe for i dag?

              La oss alle bli snegler :)

              2





              • avatar marthon says:

                Det er vel ikke noen hemmelighet at gode karakterer alene aldri har vært noen garanti for å gjøre karriere.
                Et representativt ytre, et vinnende vesen og sosiale antenner (f.eks. til å forstå/påvirke andre og bygge opp et sosialt nettverk) er også viktig. Jeg ser ikke noen grunn til at kvinner skulle stille svakere der.

                Hvem skal bestemme hva som er en rettferdig del av godene?
                Karl Marx og Vladimir Lenin eller Ayn Rand? Var sistnevnte – altså egoismens fremste talsmann – også bare et produkt av et mannlig miljø?





                • avatar Cecilia says:

                   Rettferdighet er ikke så vanskelig; det er å dele likt. Det vet alle som har søsken.

                  Ayn Rand er antagelig et produkt av sine egne opplevelser i Sovjet som ung bortskjemt overklassepike, der hennes trygge og priviligerte tilværelse ble smadret da familiens eiendommer ble ekspropriert etter revolusjonen. Det hatet hun må ha følt mot Sovjet har nok fulgt henne og påvirket henne, og det er jo forståelig.
                  Det var kommunismen som ødela ungdomstiden hennes, og hun valgte å utforske den helt motsatte retningen til det ekstreme.
                  Vekk fra altruisme og medmenneskelighet. Mannen er sin egen herre, og kun sin egen herre – det ble en slags anarkisme uten altruisme og moralske forpliktelser. Det egoistiske mennesket mot det generøse mennesket.
                  Men hun var flink til å argumentere, og hun skrev godt.
                  Jeg har ikke noe sans for Ayn Rand. Jeg har ikke så veldig sans for Lenin heller, men Marx derimot, syns jeg er både spennende og interessant , selv om det finnes mange sitater fra Marx du kan slå meg i hodet med. Det er det store bildet som er viktig.
                  Ayn Rands univers er smått og trangt og antagelig forferdelig ensomt.





            • avatar Cecilia says:

              Jeg hoppet over et avsnitt:

              Hvordan skal et kvinneparti få flertall?
              Det er en utbredt misforståelse blant menn at kvinner er homogen gruppe med sammenfallende politiske synspunkter. La meg straks avlive denne myten:
              Kvinner HAR ulike politiske oppfatninger (til tross for at hjernen vår veier litt mindre) :)

              … så er det nevnt :)





              • avatar marthon says:

                Ah … Så det er forskjeller mellom kvinner!
                Det skulle da vel aldri bety at det kan være forskjeller mellom menn også? Eller er de bare en kompakt, konspiratorisk, patriarkalsk blokk? Kan det rett og slett være slik at det finnes skillelinjer i politikken som anses som viktigere enn den enkelte politikerens kjønn?





  2. avatar Hilde says:

    Denne likte jeg Cecilia!

    Leste nevnte kronikk, irriterte meg over den setningen du referer til men tenkte, her er nok et eksempel på at det ikke er lett å gi slipp 😉
    Snakk om å ta lett på alt arbeidet til kvinnene som kjempet for stemmerett.
    Tommel





    • avatar marthon says:

      Det er misvisende når Eia & co. skriver at det var statsminister Gunnar Knudsen og regjeringen hans som “ga kvinnene stemmerett”. Stemmerettsutvidelsen krevde nødvendigvis en grunnlovsendring – som igjen krevde 2/3 flertall i Stortinget. Det var STORTINGET, og IKKE regjeringen, som ga stemmerett til alle kvinner over 25 år.
      På det tidspunktet hadde imidlertid kvinnene allerede stemmerett ved kommunevalg, og førti prosent av dem hadde også stemmerett ved Stortingsvalg fra før. Dette nevnes ikke så ofte.

      At kvinner oppnådde allmenn stemmerett var selvfølgelig både et resultat av kvinnesakskvinnenes arbeid i Norge og påvirkning fra andre land (Australia, Finland , delvis USA …), men i og med at Norge ved forrige århundreskifte var et konstitusjonelt demokrati hvor bare menn hadde stemmerett, kunne ikke kvinnene oppnå stemmerett på noen annen måte enn ved at Grunnloven ble endret av Stortinget, og der satt det altså ingen kvinner. Det er ikke noen nedvurdering av kvinner (eller kvinnesakskvinner) å si at det var menn som ga kvinnene stemmeretten, det var slik det gikk for seg og slik det måtte gå for seg (med mindre kvinnene hadde begått statskupp og opphevet Grunnloven, noe som neppe hadde vært verken praktisk mulig eller spesielt lurt).

      Bare noen strøtanker … :-)





      • avatar Cecilia says:

         Var det virkelig menn som ga kvinner stemmerett?
        Kvinnene hadde da både møterett og talerett på tinget inntil ca år 1100 + +.
        Den norrøne tingordningen var kjønnsnøytral og langt mere demokratisk enn de fleste andre styresett. Kvinnen hadde samme rett som mannen til å eie både land og buskap, og hun hadde også rett til å ha særeie i ekteskapet og å kreve skilsmisse.
        Kvinner sto i en langt friere stilling enn menn i forhold til tinget. Alle frie menn hadde plikt til å møte. Kvinner hadde ingen møteplikt, men de hadde full rett til å møte etter eget ønske, og det var en selvfølge at alle frie menn og kvinner skulle dømmes likt etter loven.

        Hvem tvang de norske kvinnene til underdanighet? Hvem gjorde slutt på den naturlige likestillingen mellom kjønnene som da hadde eksistert i norden siden slutten av istiden?
        Det var selvsagt redde menn som ved hjelp av sin overlegne muskelmasse og med hjemmel i sin patriarkalske voldsreligion klarte å fravriste de norske kvinnene sine naturlige rettigheter, akkurat som de forfulgte standhaftige og intelligente kvinner over hele Europa og kastet dem på bålet.
        Å snu det til at det var menn som ga kvinnene stemmeretten blir som å stjele bilen til naboen og etterpå gi ham den i burdagspresang. “Så, nå får du være takknemlig, og husk du har fått den av meg!”

        Yeah!
        :)

        2





        • avatar marthon says:

          Du kan godt innvende at kvinner alltid har hatt en like stor naturgitt og moralsk rett til politisk innflytelse som menn, og at Stortinget ved forrige århundreskifte ikke var legitimt fordi det bare representerte et mindretall av den voksne befolkningen. Men etter datidens forfatningsrett var det altså bare menn som kunne bidra til å oppheve denne urettferdigheten og gi kvinnene den retten de burde ha hatt siden 1814 (og det var ikke de samme mennene som hadde innført kristendommen).

          Noe av det viktigste menn kan gjøre for å ivareta kvinners interesser, er å skape fred og velstand. I krig og nød blir samfunnet primitivisert, familieforsørgere faller fra og moral, lover og rettigheter som skal beskytte svake parter, eroderes til fordel for fysisk styrke og våpenmakt. Det taper kvinner på.

          Du kaller kristendommen en voldsreligion. Vel, kristendommen er selvfølgelig i stor grad blitt misbrukt til å legitimere vold, men den kristne kulturen var ikke på noen måte mer voldelig (eller mer basert på «muskelmasse») enn den kulturen den erstattet, som i stor grad var en krigerkultur. (Kvitekrist ble sett på ei ynkelig pingle i forhold til Tor og Odin, og tilhengerne som umandige og svake. En ekte viking måtte dø i kamp for å komme til Valhall – hvor han kunne glede seg til å slåss hele dagen. Døde han på sotteseng, ble det hinsidige livet atskillig kjedeligere. Kristne kommer til himmelen ved å bli døpt, gå i kirken, be og tilgi.)

          Det nye ved innføringen av kristendommen var ikke at samfunnet ble mer voldelig, tvert imot. Feidene mellom småkongene forsvant, folk fant sammen på tvers av ættene og begynte å føle lojalitet til en stadig mer sentralisert stat styrt av en konge som påberopte seg å være innsatt av Gud, og til en overnasjonal kirke hvor ansvaret for å tolke Guds vilje lå i hendene på et hierarki av … menn. Men samfunnet ble stort sett mer velordnet og fredelig.

          Det er nok litt naivt å tro at Norge før 1030 var så veldig kjønnsnøytralt, og at det fantes noen «naturlig likestilling» i Norden – selv om kvinner på noen områder hadde en litt friere stilling enn i middelalderen og i industrisamfunnet, og var mer likestilte enn de tradisjonelt har vært i andre land.





          • avatar Cecilia says:

            Det var ikke de samme mennene som hadde innført kristendommen. Stjerneargument! :)

            Den norrøne religionen var ingen kvinnefiendtlig mannsbastion slik som kristendommen var. Kristendommen har sine ord direkte fra “Gud”: Kvinnen skal adlyde mannen. Slikt finnes ikke innen norrøn mytologi, og hva er vel mere nærliggende enn å anta at religionen generelt speilet maktstrukturene i samfunnet?
            Selvfølgelig var det kjønnsroller og mønstre på den tiden også. Kjønnsrollene har utviklet seg på grunnlag av naturlige forutsetninger. Men det betyr ikke at kvinnerollen er mindre verdt enn mannsrollen, og det innebærer ikke at det er mannens gjøren og laden som skal danne mal for prestisje og respekt. Menn konkurrerte mot menn på menns områder når de hadde trang til å vise seg frem.

            Kristendommen har selvsagt mange positive sider og er i utgangspunktet basert på kjærlighet til våre medmennesker. Den delen av barnetroen min bærer jeg fortsatt med meg, men det er klart at enhver religion som er infisert med ideen om at kvinnen skal adlyde mannen, nødvendigvis vil skape skjevheter når den tvinges på en kultur som ikke er infisert, slik det ble gjort både i Norge og i Danmark.

            Leser man historien så ser man at f.eks. slaveriet i Norge ble avskaffet allerede på 1100-tallet, og fullstendig uten kirkens innblanding, men kirken var raskt ute med å adoptere den norrøne betegnelsen på en frigjort tell: En frihals, altså en person uten halslenke, ble til begrepet frelse. Slaveriet ble imidlertid gjeninnført under kristendommen, men nå i form av straff. Fotlenker, halslenker og slavearbeid – en passende straff for småforbrytelser. Alvorligere forbrytelser, som kjetteri og gudsbespottelse, medførte døden, enkelt og greit.

            “Det er nok litt naivt å tro at Norge før 1030 var så veldig kjønnsnøytralt, og at det fantes noen «naturlig likestilling» i Norden – selv om kvinner på noen områder hadde en litt friere stilling enn i middelalderen og i industrisamfunnet, og var mer likestilte enn de tradisjonelt har vært i andre land.”

            Jeg har ikke tid til noen lang utredning om dette, men man finner masse fakta om norrøn kultur, kjønnsroller og maktfordeling både i bøker og i oldsakssamlingen på historisk museum. Det er faktisk ikke alt som ligger på nettet og kan læres der.

            Vold og undertrykkelse avtok ikke etter tvangskristningen, det bare forflyttet seg.





            • avatar marthon says:

              Ja vel, så mennene som satt på Stortinget i begynnelsen av forrige århundre var bærere av en nesten 900 år gammel arvesynd fordi deres tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp … vel altså, fordi noen av deres forfedre var med og innførte kristendommen, og derfor er det uetisk å nevne de mennene som kjempet for kvinnelig stemmerett?

              «man finner masse fakta i bøker og […] Det er faktisk ikke alt som ligger på nettet og kan læres der.»

              Jeg har lest noen bøker som tar for seg slike og tilgrensende emner, blant annet fordi jeg en gang i tiden tok et delfag i norsk historie og ellers i forskjellige sammenhenger har studert bl.a. britisk historie, amerikansk historie, europeisk historie, global historie, filosofihistorie, politisk historie og økonomisk historie.

              Men kunnskapene på dette området delvis bygget på usikre kilder og spekulasjoner, det er vanskelig å vurdere datidens kjønnsroller med moderne øyne, kjønnsrollene ble ikke viet så mye oppmerksomhet i det pensumet jeg har hatt, og det begynner uansett å bli for lenge siden til at jeg husker detaljene. Jeg kikket i en av lærebøkene nå, men det sto ganske lite utover noe om «patriarkalske storfamilier og at «høvdingene i vikingtiden var både politiske og religiøse ledere». Det er mye mer informasjon å finne om man f.eks. googler «kvinnens stilling i vikingtiden». Problemet med googling er selvfølgelig vurderingen av forskjellige kilder opp mot hverandre, men jeg fant mye interessant (og delvis litt motstridende). Den kilden som gir deg mest rett (og egner seg best i anledning den kvinnedagen som nå akkurat er passert), er denne: http://no.vikingkings.com/PortalDefault.aspx?portalID=115&activeTabID=743&parentActiveTabID=734
              :-)





      • avatar Hilde says:

        Er klar over at det var menn som satt i Stortinget på den tiden, men mener likevel Eia og Co dro frem bare en delvis sannhet. Herrene som i sin tid stemte for kvinners stemmerett kom ikke på det sånn helt uten videre…
        Men med tanke på hvem som har forfattet kronikken, så ble vel det å ta en slik kjappis aldeles for fristende.
        😉





        • avatar marthon says:

          Enkelte kvinner ser ut til å tro at kampen for kvinnelig stemmerett og andre kampsaker for kvinnebevegelsen har vært en kamp mot menn som gruppe. Det er ikke sant. Mange (eller de fleste) menn har alltid skjønt at det som er i kvinners interesse, også er i deres egen interesse. Mange av de ivrigste forkjemperne for kvinnelig stemmerett var menn, og bremseklossene var religiøse fundamentalister (av begge kjønn) som mente det stred mot Bibelen og naturens orden at kvinner talte i forsamlinger og fikk stemmerett. Fienden var forstokkede, kvinneundertrykkende holdninger – ikke en konspirasjon av undertrykkende menn.

          Eia er glad i å provosere og utfordre vedtatte sannheter. Ære være ham for det! :-)

          1





          • avatar eMTe says:

            Skulle trykke på svarknappen, men tommla kommentaren din Marthon, altså i dag hadde eg ikkje tenkt det :)

            Nett lest dette innlegget på verdidebatten.no på Vårt Lands nettside. Enjoy :)

            “Kirken ga kvinner stemmerett ti år før de fikk allmenn stemmerett i Norge. Dette passer ikke inn i mytene om kirke og kristendom.

            Fordommene mot kristendommen og mytene om kirke og misjon er mange i Norge. Det er vanskelig å utrydde dem, selv om enkelte – som Bjørn Are Davidsen – i mange år har bekjempet mytene. Sivilingeniøren har holdt foredrag om tro og vitenskap og skrevet flere bøker og artikler om myter og vandrehistorier om vitenskapshistorien og den europeiske middelalderen.

            For eksempel er mange overbevist om at kirke og kristendom har ligget langt etter samfunnsutviklingen i forholdet mellom mann og kvinne. Dette er ikke sant, i alle fall ikke hva stemmerett angår. Da kvinner fikk allmenn stemmerett i Norge i 1913, hadde de allerede hatt stemmerett ved menighetsmøter i Den norske kirke og i Det Norske Misjonsselskap i ti år, skriver Vårt Land i dag.

            Som kirkehistoriker Kristin Norseth sier: De kristelige organisasjonene var pionerer innen demokrati og likhet for kvinner og menn.

            Dette gir ikke det fulle bilde av kvinnenes situasjon i kirken. «I andre sammenhenger har teologi og tradisjoner fungert som bremsekloss for kvinners tjeneste og likestilling», skriver vi også.

            Men det forbausende er hvor seiglivede de mange mytene om kirke og kristendom har vist seg å være. Om man skal ta alt i beste mening, kan man tro at det er ren uvitenhet som gjør at politikere og samfunnsdebattanter fortsatt vandrer rundt i mytenes verden. Like riktig kan det dessverre være å påstå at mange synes det er greit å holde disse mytene i live, som et ledd i kampen for å forkjetre kirke og kristendom. Det er uredelig.”

            Nettleder
            Jan Magne Lund, verdidebatten.no





            • avatar marthon says:

              Interessant. Jeg leser faktisk Vårt Land av og til (foreldrene mine holder den).
              Jeg skrev ikke at alle kristenfolk motarbeidet kvinnelig stemmerett. Det er imidlertid et faktum at mye av motstanden ble begrunnet religiøst med noen Pauli ord om at kvinner skal tie i forsamlinger samt frykt for hva som kunne skje hvis kvinner “forbryter seg mot sin natur”:

              «Hun kan ikke gjøre Mandens Gjerning, og hun vil ikke gjøre Kvindens Gjerning, hvad bliver hun da? Hun bliver et vanskabt Misfoster, hun bliver et Neutrum».
              – Biskop Heuch under den første debatten om kvinnelig stemmerett i 1890

              “Noen mente kvinnen ville forlate hjemmet for å politisere, barnet ville skrike i vuggen og grøten koke over. I sin ytterste konsekvens vil det å gi kvinner stemmerett føre til hjemmenes oppløsning.” Andre mente at politisering av kvinner kunne gjøre dem sterile.

              Mot dette innvendte Venstres Viggo Ullmann:
              “«Kan man ikke stille op akkurat de samme skræmmebilleder, naar det gjælder Mandens Stemmeret? Hvorfor siger man ikke, at Manden, hvis han faar Stemmeret, vil forsømme sine Forretninger, sin Hustru og sine Børn, sætte hele sin økonomiske Existens paa Spil og reise hjemmefra bare for det offentlige Livs Skyld …»

              Ullmann hevdet dessuten at “alt til sjuende og sist er et spørsmål om makt. Grunnen til at stemmerett for kvinner blir avvist, er at de som sitter med makten, frykter å miste den.”

              Se
              http://www.stemmerett.no/motgudsord/
              og
              http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Kvinner_og_stemmerett





            • avatar Cecilia says:

              “Kirken ga kvinner stemmerett ti år før de fikk allmenn stemmerett i Norge.”

              Kirken skaper også sine egne myter. Det er lett å blande begrepene her, og særlig dersom det er formålstjenlig.
              Det er den almene stemmeretten for kvinner vi snakker om, ikke den eksklusive stemmeretten.
              Kirken ga aldri almen stemmerett til kvinner.

              Enkelte kvinner hadde faktisk også stemmerett ved norske valg lenge før 1913, men det var avhengig av samfunnsposisjon og økonomi. Det samme var lenge også tilfelle for menn.
              Rundt 1880 var det faktisk bare ca 10% av hele den norske befolkningen som kunne stemme ved valg.
              Det skjedde mye de påfølgende 30 årene, og ikke bare for kvinner. Norge hadde i det hele tatt et svært begrenset demokrati helt frem til 1922.
              Hva skjedde i kirken?
              Norges første kvinnelige prest ble ordinert på seksitallet – 40 år etter at kvinner fikk plass i regjeringen.

              1





    • avatar Cecilia says:

      Jeg tror ærlig talt at den setningen var en bevisst provokasjon, og ikke helt alvorlig ment. Hva angår resten av artikkelen så tror jeg Eia & co har latt seg inspirere av Tor Nørretranders , en dansk forfatter og journalist. Hans tanker og observasjoner rundt feminiseringen av underholdningstilbudene i Danmark (2006), er så og si identiske med artikkelforfatternes tanker, de er kun oppdatert og tilrettelagt for norske forhold.

      Tusen takk for tommel :)





  3. avatar geitost says:

    Deres tur ? Hmm… Jeg liker idéen. :)

    Ikke på grunn av en antagelig masochisme : jeg har ingen fasinasjon for Valerie Salanas og slike, og syns, i strid, at hver menneskelig framgang burde føre til å avskaffe gamle former av dominans, snarere enn å erstatte dem med nye.
    Noe som Camille Paglia sier for eksempel, når hun hevder, i den retning, at “kvinner burde være sterke, men ikke på menns bekostning”.

    Jeg har lenge lurt på hva skulle ligne en kvinne-styrt verden.
    Jeg har i mange år søkt i Sci-Fi literatur, i utopier og i fantasi verk, uten å finnet noe overbevisende fiksjoner.
    En dag fant jeg din blogg. Om deg, og dine forhold. Og så visste jeg med en gang at bloggen din var et vindu åpent på en del av denne utopiske verden jeg hadde så lenge letet etter.
    Du ikke skrev om en fiktiv drømmeverden, men helt uventet mye mer enn det, på en liten del av virkelighet som kunne få meg selv å drømme videre på en bedre verden…

    Nå vet du. :)





    • avatar Cecilia says:

      Andy Warhol var en drittsekk. Noen burde lage egentlig lage en film om Solanas – kanskje med Noomi Rapace i hovedrollen?
      For meg er hun en facinerende karakter, altså som person, ikke som ideolog.

      Ville verden egentlig sett så veldig annerledes ut dersom kvinner hadde fått lov å styre? Ville USA invadert Irak om Hillary Clinton hadde sittet i stolen til Bush?
      Jeg aner ikke, og jeg tror faktisk det er fullstendig utopisk å tro at menn ville tillate at kvinner styrte verden. Det er mange av dem, og de er fysisk sterkere. Vi vet jo hva menn historisk sett er i stand til å gjøre mot kvinner.
      Neida, jeg glemmer hverken Cleopatra eller Elizabeth Bathory, og jeg kommer sikkert på flere eksempler senere, så kvinner med makt kan nok både være like grusomme og minst like intrigante som menn.

      Men, om JEG hadde sittet ved makten i verden… da hadde jeg blitt den verste diktator verden noen sinne hadde sett. Og så hadde jeg blitt skutt. :)

      Jeg har en kommentar til deg under et annet innlegg som jeg ikke er helt ferdig med. Jeg har ikke glemt den, bare hatt litt fragmentert alenetid som ikke gir rom for lange tanker.

      Tusen takk for hyggelig kommentar :)





  4. avatar sirenia says:

    GRATULERER MED DAGEN KVINNER OG MENN!
    Det går framover men vi er ikke i mål før vi er både likestilte og likeverdige,
    som både arbeidstagere og medmennesker :)

    Sier Sirenia, som hadde tøffe år som enslig forsørger i åttiårene
    og merket lite til “kvinnepolitikken”.
    Da regnet politikerne statistikk, gjennomsnittslønnen for familien besto av to eller halvannet inntekt, og enslige forsørgere havnet bakpå. Det har aldri blitt rettet opp.
    Det vil vel aldri bli slik at en kan leve godt av en gjennomsnittsinntekt igjen derfor må de sørge for feks skatteregler som kompenserer de som velger å leve alene.
    Sier Sirenia og setter ut flagget! :)

    1





    • avatar Cecilia says:

      Da er flagget plantet, og det står godt.
      At det ikke går an å leve godt av en gjennomsnittsinntekt sier jo litt om prisnivået i Norge. Selv norske minstepensjonister lever jo utmerket i utlandet.





  5. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Nei, mennene som satt på Stortinget da den almene stemmeretten for kvinner ble vedtatt bar nok ikke på arvesynden. Men de bar på en kristen kultur og kristne tradisjoner, som forfedrene deres hadde lagt grunnlaget for. Menn, i denne sammenhengen, må fortås som begrep og ikke som en samling enkeltindivider på Stortinget. Likestilling handler om generelle samfunnsmessige forhold. Det mennene på tinget gjorde var å gi etter for kravene og rettet opp en urett som var blitt begått før deres tid.
    Stemmerett for kvinner var ikke et forslag som sprang ut av intet, og det blir helt feil å kreditere regjeringen og Stortinget. Politikerne ble presset, og hadde ingen virkelige argumenter å stille opp med når de ble konfrontert av kvinneorganisasjonene. Kirken valgte å holde seg nøytrale i denne kampen, og hadde heller ingen del av æren. Uroen blant kvinner var stor og kravet ble etter hvert så høylytt at det ble nødvendig å gi etter, og kvinner vant sin stemmerett, ikke bare i Norge, men i hele Europa, så og si samtidig( i historisk perspektiv). Selvfølgelig med enkelte unntak som vi alle kjenner til.

    Om vikingetidens kvinner er det ikke stort å finne på nettet, man må nok på biblioteket eller på historisk museum.
    Jeg googlet litt, slik du gjorde, og du helt rett i at det finnes motstridende opplysninger, såvel innen samme artikkel: Kvinnens arbeidsfelt var “innenfor dørstokken”, innledes det med, og litt senere: “ En jente av høy byrd ventet å bli husfrue på en storgård. Hun lærte seg snart hvordan hun skulle administrere treller og tjenestefolk i arbeidet på gården.
    At kvinnene hadde det administrative ansvaret for gården stemmer godt med det jeg husker fra skolen og senere har lest meg til.
    Om talerett og møterett på tinget finnes det også motstridende opplysninger. Det virker som om den siden du linket til er et ganske seriøst prosjekt, men det sier jeg kanskje bare fordi det støtter barnelærdommen min.
    I Danmark lærer vi faktisk ganske mye om vikingtiden på skolen. Vi var på ekskursjoner og lagde gruppeoppgaver. Vikingetiden i Norge er ganske godt dekket på Historisk museum. Jeg har selv vært der.

    Nå er det jo ikke bare vikingtiden som er de skandinaviske kvinnenes forhistorie, så det blir litt feil å kun fokusere på den. Jeg har bladd litt i boksamlingen her, og funnet bl.a. “ Fortellingen om Embla – Glimt av formødrenes historie fra fangssteinalder til senmiddelader” hvor Ellen Høigård Hoffset tar oss med på en reise gjennom kvinnenes historie fra år 6500 f.kr og frem 1380.

    Helleristninger fra bronsealderen viser religiøse fruktbarhetsritualer og bryllup mellom gudene. Å dyrke fruktbarheten var naturlig i en jordbrukskultur der fruktbarhet er hele eksistensgrunnlaget. Gravfunn fra perioden viser tydelig jevnbyrdighet mellom kvinner og menn.

    Vi kan lese nedtegnelser om Goder og Gydjer på Jæren fra rundt år 800. Goder og Gydjer var en type prester (hannkjønn/hunnkjønn) som dannet bindeleddet mellom mennesket og gudene. I sagaene er mange av disse prestene navngitt, og hersker liten tvil om at både kvinner og menn var religiøse ledere og utøvet sin makt på lik linje.

    Vi lærer om Nornene – Urd, Verande og Skuld – de tre møyene som gudene måtte rådføre seg med før de skapte verden. Nornene var selve skjebnen som satt opp livsløpet og lagde livets lover. Hele skaperverkets skjebne ble bestemt ned til minste detalj av nornene før gudene fikk lov å skape verden ( noe de gjorde på en måte som er mystisk sammenfallende med Stephen Hawking’s teorier). Alt var altså forutbestemt – allerede da. Mennesket har visst alltid vært fascinert av determinismen.

    Vel. Det ble litt digging av digresjoner, og mens jeg er inne på det: Jeg har akkurat lest litt om Sigrid Undsets nitide research og dypdykk i gamle dokumenter, om hvor grundig hun satt seg inn i historien både i forkant av og underveis i arbeidet med sine detaljerte og troverdige beskrivelser av middelalderen, som hun jo fikk sin belønning for.

    vel…

    Under studietiden ble du kanskje kjent med den omreisende historikeren Abraham ben Jacob’s nedtegnelser? Ben Jacob besøkte jo også Hedeby, som på den tiden lå i Danmark, for å se hvordan vikingene levde. De svært detaljerte beretningene hans ble tatt med i ” Book of Highways and of Kingdoms “, en serie skifter samlet og nedtegnet av Abu Abdullah al-Bakri i Cordoba 1068. Dette verket er fortsatt intakt, selv om dessverre flere av hans tidligere samlinger har forsvunnet.
    Abraham ben Jacob beskriver Hedeby i ganske maleriske vendinger, og han beskriver bl.a. sin forundring over at han uten videre fikk tillatelse til å ha eneroms-samtaler med kvinner, sågar med gifte kvinner, og han forteller at helt vanlige kvinner oppførte seg som de var nærmest kongelige når de med største selvfølgelighet beordret tjenestefolke og arbeidere. Han beskriver også Hedeby som et skittent og stinkende sted – litt som anslaget i “Parfymen”. Fortellingene hans vakte berettiget oppsikt da han vendte tilbake til sin egen arabiske kultur. Vikingene ble sett på som primitive og urenslige, og “slepphendte med kvinnfolka sine” :)

    Om Abu Abdullah al-Bakri finner jeg følgende på Wiki:
    “His works are noted for the relative objectiveness with which they are presented. For each area, he describes the people, their customs, as well as the geography, climate, and main cities.” Jeg kan også lese at nedtegnelsene hans har dannet mye av grunnlaget for historisk forskning, bl.a.om Afrika.

    Du har tydeligvis en imponerende kunnskap om historie, så jeg får vokte meg vel for å fare med vranglære. Selv har jeg bare min egen research om etterkrigstiden å slå i bordet med, og da var nok de fleste vikingene allerede begravet.
    :)





    • avatar marthon says:

      Nokså realistisk og objektivt sett tviler jeg på at kvinneorganisasjonene var så sterke eller samstemte på begynnelsen av forrige århundre at de kunne «konfrontere» og «stille krav», eller at mennene på Stortinget følte at de ga etter for press fra kvinnene. Jeg tror derimot at utvidelse av stemmeretten til en større del av befolkningen – både til kvinner og til eiendomsløse og yngre borgere (under 25 år) – var strømninger i tiden, påvirket av utenlandske forbilder, og at sterke enkeltkvinner i stortingsmennenes omgangskrets – ikke minst Katti Anker Møller og Ragna Nielsen – var vel så viktige for påvirkningen som krav og press fra kvinneorganisasjonene.
      Iveren for å utvide stemmeretten varierte dessuten litt med partienes egeninteresse og valgtaktikkeri.

      Det viste seg i alle fall at enkelte menns frykt for at kvinnenes stemmerett skulle kullkaste hele samfunnsordenen var fullstendig ubegrunnet. Kvinnene fordelte seg på grunnlag av de samme sosiale og verdimessige skillelinjene som mennene og gled nesten umerkelig inn i den etablerte partistrukturen. Nesten FOR umerkelig, burde enhver kvinnesakskvinne mene.
      Det var først på seksti- og søttitallet kvinner begynte å utnytte mulighetene til å kumulere inn sine medsøstre og fronte kvinnesaker i særlig grad, og dermed begynte å få en viss selvstendig betydning som velgergruppe. Siden du gjør et stort poeng ut av dette med kristendommens kvinneundertrykkende virkning kan det nevnes at den befolkningsgruppen som i størst grad preges av kristne og konservative verdier, er eldre kvinner (typiske KrF-velgere).

      En av dem som for rundt hundre år siden gjorde mest for kvinners og barns rettigheter i Norge (ved siden av Viggo Ullmann) var Johan Castberg (som i likhet med Ullmann altså var mann). I Store norske leksikons utdypingsartikkel om ham (http://snl.no/.nbl_biografi/Johan_Castberg/utdypning) kan man lese: «Et lands sivilisasjonsnivå, mente han, kunne måles på barns og kvinners rettigheter. Han var en av dem som ivret for kvinners stemmerett, men han fremhevet også betydningen av lovbestemmelser om barselpenger og gratis jordmorhjelp for gifte og ugifte kvinner, og det var i hans tid som justisminister at Norge fikk en for sin tid liberal skilsmisselov (1909). Uten hans innsats ville heller ikke de såkalte “Castbergske barnelover” ha blitt drevet igjennom i Stortinget 1915. De forente to prinsipper: samfunnet tok ansvar for inndriving av farsbidrag, og utenomekteskapelige barn fikk rett til navn og arv etter faren.
      […]
      Han talte varmt om individets rettigheter, om kvinners og menns rett til å stemme, om kvinners rett til utdanning og yrke og om barns rettigheter, …»

      Hvis vi går en del kvinnesakskvinner nærmere etter i sømmene, ser vi at synspunktene deres ikke alltid passer så godt inn i feministiske festtaler. Om Ragna Nielsen (som nok hadde en viss påvirkning på broren og stortingspolitikere/kvinnesaksforkjemperen Viggo Ullmann), kan man f.eks. lese (på http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Ragna_Nielsen): «Dels av valgtaktiske grunner hadde hun støttet en stemmerettsløsning med en inntektsgrense for kvinner. 1898 talte hun sågar mot alminnelig kvinnelig stemmerett. Hun fant ikke kvinnene modne og samfunnsbevisste nok og refset ofte sine medsøstre.»

      Flere kvinnesakskvinner og andre framstående kvinner (Anna Backer, Sigrid Undset) gikk – delvis av religiøse grunner – imot saker som burde være viktige for kvinnefrigjøringen, f.eks. legalisering av abort, obligatorisk farsbidrag til ugifte mødre og lik arverett for barn født innenfor og utenfor ekteskap.

      Den sistnevnte saken skal visstnok være det eneste tilfellet der kvinner fra Oslo Vest har engasjert seg og gått i demonstrasjonstog – IKKE for å sikre sine ugifte medsøstre levelige økonomiske forhold, men for å HINDRE at de selv og deres barn skulle være nødt til å dele arven fra fedre og ektemenn med de «lausungene» disse fedrene og ektemennene hadde pådratt seg med mer eller mindre samtykkende guvernanter, tjenestepiker, elskerinner, prostituerte etc. Enhver er seg selv nærmest.

      Min påstand er at kvinner (i alle fall fram til 70-tallet) var veldig lite flinke til å organisere seg og utnytte de mulighetene demokratiet ga dem til å fremme egne rettigheter og muligheter.

      Sånn generelt er jeg også skeptisk til alt som opprettholder en myte om at menn ut fra en form for overenskomst eller felles egennytte undertrykker kvinner. De fleste menn opplever opp gjennom livet å ha både en mor, en kone og en datter, og jeg kan ikke helt se at de/vi skulle ha noen egeninteresse av å nekte dem muligheten til å realisere seg selv gjennom utdanning, arbeid, inntekt og fritid. Jeg synes f.eks. det hadde vært veldig deilig om min samboer hadde tjent mer enn meg – men med mindre jeg skulle bli alvorlig syk, tviler jeg på at det kommer til å skje.

      Jeg regner med at du fant Sigrid Bonde Tusviks svar ti Eia et alii fornøyelig. Du finner det her om du ikke har lest det: http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10101388.

      Du har jobbet med resarchen og funnet mye interessant – selv om jeg vel ser på dette med kristendommens undertrykkende virkning som en avsporing.

      Jeg kjenner mer til Ibn Battuta enn Abraham ben Jacob. Med hensyn til Hedeby må jeg bare beklage, på vegne av min eventyrlystne, men noe insensitive landsmann Harald Hardråde (som ligger begravet i en umerket grav under asfalten på Øya her i byen*), at han ødela stemningen blant innbyggerne da han besøkte Hedeby i 1050.

      Ifølge Snorre:
      «Så fór de sørover til Heidaby og tok og brente kjøpstaden. Da diktet kong Haralds menn dette:
      Fra ende til annen hele
      Heidaby vi brente.
      Et storverk der vi gjorde,
      det sanner sikkert alle.
      Svein vi ventelig volder
      sorg. I natt før odda
      så jeg i byen ilden
      høyt ifra husene raste.»

      Skalden Torleik mumlet visstnok noe om at «slikt var bedre ugjort».

      Og det kan han jo ha litt rett i. Men hadde danskene (og tyskerne) fortsatt å bo i Hedeby, hadde det jo ikke vært så lett å komme til for arkeologene.

      * Det har vært populært i det siste å grave opp levninger etter konger fra parkeringsplasser o.l., så det er vel ikke så lenge til noen begynner å pløye opp Klostergata på leting etter Harald Hardråde, som tross alt var en av de mest betydningsfulle personene i Europa på 1000-tallet, og satte spor etter seg på så forskjellige steder som i Konstantinopel, i Midt-Østen, på Sicilia, i Ukraina og ikke minst i engelsk historie («1066 and all that») – og i Hedeby, altså.
      Harald Hardråde skal visst også ha grunnlagt en kaupang innerst i Viken – i 1048 ifølge Snorre, men i år 1000, dvs. 15 år før han ble født, ifølge Oslo kommune, som ikke er så opptatt av finregning, ser stort på det og holder seg til runde tall.





      • avatar Cecilia says:

        Spennende artikkel om Castberg. Det er klart det har må vært et politisk samarbeid mellom kvinner og menn for å få gjennomført stemmerettsreformene. Utgangspunktet mitt var Eia og hans kumpaners morsomheter, og det var ikke et angrep på menn generelt.
        Det blir for enkelt å støtte seg til at enkelte kvinner var motstandere, og at enkelte menn talte for. At det var strømninger i tiden er like sikkert som at impulsene kom utenfra. Kristendommen kom i sin tid også utenfra. Det var da kvinneundertrykkelsen blomstret opp, noe historien faktisk viser. Det finnes altså ingen spor etter kvinneundertrykkende kulturer i Norden fra norrøn tid. Det Gamle Testamentet er i seg selv et godt bevis på hvor dette kom fra.
        At kristenkonservative verdier trives best innen KrF, er også en utmerket indikasjon på hvor det har sitt utspring, og at det er eldre kvinner ( og menn!) som er de mest fundamentalistiske i så måte, er ganske naturlig. Du skriver jo også selv følgende om dette :
        (…) bremseklossene var religiøse fundamentalister (av begge kjønn) som mente det stred mot Bibelen og naturens orden at kvinner talte i forsamlinger og fikk stemmerett.”
        Jeg ser ikke at det hersker noen uenighet mellom oss i denne saken, og vi gjør faktisk begge dette til et poeng.
        Jeg leste Sigrid B.T’s svar, som jeg fant sånn passelig morsomt. Jeg leste også kommentarfeltet. Jeg syns en del av myten befester seg selv ganske klart gjennom de holdningene som kommer til uttrykk der.
        Menn i andre kulturer har jo også mødre, koner og døtre, uten at dette legger noen brems på kvinneundertrykkelsen, så det argumentet holder ikke.

        Jeg tror nok vi er mer enige enn uenige om kvinners rettigheter og muligheter. Det vi antagelig er uenige om er i hvilken grad våre synspunkter gjenfinnes i det store flertallet. Jeg mener på ingen måte at kommentarfeltene i nettavisene er representative for flertallet av den mannlige befolkningen, men alt tyder på at slike ytringer finner gjenklang i et ganske stort mindretall. Jeg ser heller ikke bort fra at det finnes kvinner som gjerne bytter handlefriheten sin mot den tryggheten som ligger i å ha en mann som beskytter og forsørger henne.

        Det er neppe lenge til noen pløyer opp Klostergata ( hvor den nå enn befinner seg), akkurat som de pløyer opp de fleste av Oslos gater med jevne mellomrom. For øyeblikket pløyer de opp Jacob Aalls gate. Kanskje de kommer over noen med ekstremt lange negler der som kan sendes med ilpost til Pave Frans for kanonisering :)

        1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *