Et vindu med utsikt…

 

Det er høylydt krangling i Enkeparken.
Høye og sinte stemmer finner veien inn gjennom den åpne balkongdøren.  Jeg kan se dem gjennom vinduet. Tre kvinner med skaut og mørkt hår. Skingrende utbrudd, anklagende pekefingre og viftende armer. Jeg forstår ikke et ord av hva de roper til hverandre, men jeg gjetter at de er uenige om hvem som skal få lov å tigge på gatehjørnet.  Etter ti minutter merker jeg at det begynner å irritere meg. Hvor lenge har de tenkt å stå der og rope? Hvorfor rivaliserer de? Kan de ikke bare sette seg på hvert sitt hjørne og skrangle med koppene sine, og så dele likt etterpå? Skjønner de ikke at de bare ødelegger for seg selv ved å stå der og rope til hverandre? Og ikke bare det; de forstyrrer oss, vi som bor her.

Det er en fin og varm dag, nesten vårlig i solen, og vi vil gjerne ha balkongdøren vår åpen uten å måtte plages av skrik og skrål. Jeg har lyst til å rope at de skal holde fred, at de kan gå et annet sted om de absolutt må krangle.
Men jeg gjør selvfølgelig ikke det. Jeg tenker meg om i stedet. Jeg tenker på hva slags liv de har – hva som får dem til å reise helt hit til kalde Norge for å sitte hutrende innpakket på åpen gate i håp om at det vanker noen småmynter fra de velfødde. Jeg lurer på hva de tenker om oss der vi strener forbi med våre flotte sko og våre vesker som koster en årslønn der de kommer fra. Lurer de kanskje på hvor lenge vi kommer til å tillate dem å karre til seg smulene våre, rote i søpla vår og plukke opp tomflaskene vi ikke gidder å pante?

De går visst en utrygg fremtid i møte. Tiggerproblemet må løses, hevder bystyret, vi må i det minste få tiggerfrie soner i Oslo. Velbeslåtte hovedstandsborgere må få slippe å gå spissrotgang mellom elendighet og fattigdom. Vi kan ikke la slikt få forurense gatebildet vårt. Vi må jo tenke på folks ve og vel, og ikke minst på handelsstanden. Vi kan ikke risikere at folk vegrer seg for å oppsøke luksusmagasinene i  Bogstadveien, særlig ikke nå som den skal brolegges med feiende flott italiensk granitt til millioner av kroner.

Jeg lurer på om de kjenner lukten av oss når vi en sjelden gang stopper og gir dem en femmer. Kanskje de tenker at de selv gjerne skulle vært renvaskede, kledt i dyre, nyrensede kåper og diskret duftende av eksklusiv parfyme.  Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke de misunner oss overfloden. Jeg tror de vet hva overflod gjør med mennesker. Jeg tror de ville tatt til takke med et trygt og godt hjem, med nok mat på bordet og med mulighet til å gi barna sine et håp om en bedre fremtid.

Leser de medlidenhet i øynene våre eller er det den dårlige samvittigheten vår som skinner igjennom når vi bøyer oss litt og legger noen småmynter i pappkruset?  Hva tenker de når vi utveksler blikk?  At vi forventer takknemlighet i retur?  Vi får det.  De velsigner oss med megetsigende gester og smiler ydmykt med dårlige tenner, og vi smiler tilbake så de kan se våre nyblekete og velpleiede tannsett.
Og etterpå haster vi videre, fylt av nyvunnen giverglede og god samvittighet.

Og kanskje myser vi mot vårsolen og tenker det er på tide å kjøpe nye solbriller – vi har jo fortsatt råd til det, selv etter vår gavmilde donasjon.

___


 

5
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

3 Responses to Et vindu med utsikt…

  1. avatar sirenia says:

    Godt innlegg Cecilia, du får veldig godt fram essensen i det hele,
    sett fra begges synsvinkel.
    Men jeg hører dessverre til dem som haster forbi,
    som overser, som føler vemmelse, som hater tigging, i enhver form.

    Vi har noen faste på nærmeste senter utafor byen,
    den ene sitter ved parkeringsautomaten,
    klirrer iltert i koppen, slik at han vet at vi hører,
    særlig den formen er ille, unngår han ved å parkere et annet sted.
    Vet ikke hvorfor jeg misliker det så sterkt,
    har bare en vag anelse,
    som jeg kanskje skriver om en dag?
    “Se meg, elsk meg,” hvisker vinden, bølgene, blikkene, stemmene….

    1





    • avatar Cecilia says:

      Det er så lett for oss å finne negativ omtale i media. Det er den negative omtalen som skaper nyhetene – det oppsiktsvekkende og spesielle – det som avviker fra normalen. Det er alltid det som får et selvfølgelig fokus i nyhetsbildet.
      Hver tredje nordmann har begått en kriminell handling, kan jeg lese på forskningsrådets hjemmesider. Vil det si at Norges befolkning består av 33% kjeltringer? Ja, det tror jeg på.
      Jeg vet utmerket godt at jeg selv har begått flere kriminelle handlinger som kvalifiserer til enten bøter eller fengselsstraff. Jeg har f.eks. ved flere anledninger inhalert røyk fra forbudte planter,jeg har servert brennevin til personer under tyve år, jeg har rygget mot enveiskjøringen i Sorgenfrigaten og jeg har smuglet med meg rådyre klær og sko hjem fra utlandet.

      Noen rumenere har spesialisert seg på lommetyverier og innbrudd. Noen rumenere er involvert i organisert kriminalitet og smugler stjålne biler til Polen. Disse skrives det om i avisene.
      Noen rumenere har kommet hit og jobbet helt legitimt som f.eks. rørleggere , snekkere, taktekkere osv., og noen rumenere har kommet hit av nød i et forsøk på å overleve i en verden der fellesresursene tilhører en priviligert gruppe. De to siste kategoriene hører vi aldri noe om, selv om de statistisk sett utgjør flertallet. Men flertallet skaper ikke overskrifter. Flertallet forbigås i taushet, akkurat som den jevne nordmann, han som kommer sliten hjem fra jobben og leser i nettavisene om tiggerbandene som klubber fattige enker i pappen og tvinger dem til å gi fra seg både uføretrygd og pin-koder. Han får aldri lese normale menneskers historie, som historien om Luludja ( livets blomst) og tenåringsdatteren hennes, Nadya, et navn som betyr håp. Den jevne nordmann får aldri vite noe om hvilke håp, drømmer og forventninger til livet både Luludja og Nadya har båret på, eller kanskje fortsatt bærer på. Den jevne nordmann får aldri vite hvordan de har stått foran et sprukkent speil under en naken lyspære på et toalett på et raststelle langs autobahn, og forsøkt å pynte seg med de sørgelige restene i en gammel sminkepung noen har kastet fra seg i søpla, eller hvordan de har har sittet tett sammen og holdt rundt hverandre på det harde gulvet i varebilen og fabulert om hvor fint de skulle få det, bare de kom seg til Norge – landet som flyter over av melk og honning.

      Jeg har mange ganger hatt lyst til å fortelle at jeg er lei meg, at jeg har dårlig samvittighet og at jeg skulle ønske jeg hadde myndighet til å offentlig beklage på vegne av meg og mine likesinnede at vi har tilranet oss langt mer enn vi trenger, og ikke minst at vi har gjort det med åpne øyne og kun i egen interesse. For meg er det der den største kriminaliteten ligger – og det gjør vondt å måtte innrømme at jeg innerst inne lukker øynene og lar det skje, som en naturlig følge av min kulturelle overbevisning om at jeg alene uansett kun er en ubetydelig brikke i et større spill med regler og at det er til mitt eget beste at jeg bare la meg flytte viljeløst rundt på brettet i håp om at jeg ikke havner i fengsel og med forvissning om at jeg mottar mitt lovte tilgodehavende hver gang jeg passerer start og legger ut på neste runde… og neste runde…

      Tusen takk for fin kommentar :)

      1





  2. avatar Effjusikay says:

    Den første turen jeg hadde til Praha var egentlig det første møtet med tiggere. Den ekte sorten. Det er ikke noen tiggere her på landsbygda og de jeg hadde lest om i avisene som befant seg i Trondheim, ble beskrevet som organisert tigging med bakmenn – det var ikke den enkelte som nøt godt av givergleden fra bysbarna men bakmennene, uten at jeg har noe hold for å vite om dette var sant.

    I Praha var det snø den første gangen jeg var der. Tung melis-å-gå-i-snø, typisk storbyskitten snø som var hakket verre enn å gå barføtt på sydenstranda. Jeg hadde en hyggelig, ung kollega med meg som guide, hun var stolt av byen sin og viste meg både slottet og Knutsbrua, og andre bygninger jeg dessverre ikke husker historien bak etterpå men det som har festet seg er to ting angående tiggerne i Praha. Det første var den ene tiggeren som fikk opplæring av en annen – Jana fortalte dette til meg for hun hørte samtalen og oversatte for meg. Lærlingen strakte seg rett ut så halve gangveien over Knutsbrua ble sperret slik at folk ikke kunne unngå å se ham uten å måtte se ham for å unngå og trø på ham. Armene var også strakt ut og i hendene var en kopp til mynter. Han lå ikke på noe, strakte seg rett ut i den skitne, tørre snøen. Jeg ga ikke noe, da guiden min gikk forbi lettere uanfektet. Flere tiggere så vi. Men den andre tiggeren som festet seg i hukommelsen er han som satt på en avis, ikledd gamle, slitte klær og sendte tekstmelding med en splitter ny mobiltelefon.

    Jeg ble litt forvirret av dette og fikk et syn på alle tiggere der nede som nok er urettferdig mot de fleste. Men jeg overser, jeg går forbi. Jeg vet jo ikke om de har en splitter ny iPhone 5 i lomma der de ligger utstrakt. Og egentlig er det trist.





    • avatar Cecilia says:

      Jeg har også en lignende tiggeropplevelse, fra Lisboa. Fra vinduet på hotellet så jeg en tigger reise seg fra plassen sin, gå rundt hjørnet og åpne bagasjeluken på en Golf. Der trakk hun av seg tiggerhabitten, la den i bagasjerommet og kjørte avsted. Hun var profesjonell tigger, fikk jeg lære, en person som utnyttet situasjonen. Jeg lærte også om det enorme slumkvarteret i Lisboa hvor mennesker lever i ytterste fattigdom. De bygger hjemmene sine av pappkasser og har elendige sanitære forhold. Mange av dem må tigge for å overleve, og det setter også sitt preg på bybildet. Men det finnes altså mennesker som bevisst utnytter dette, og da er det klart at skepsisen øker. Gir jeg egentlig til noen som virkelig trenger det, eller er det en fake?
      Det har uansett formodningen mot seg at slike vil dra til Norge for å tigge.
      Finnes det noe fornuft i å sette seg til på fortauet med pappkruset utstrakt i et håp om å få kanskje hundre kroner i løpet av en lang dag? Fornuften ligger i at det er den eneste måten de kan overleve på. Disse menneskene tilhører en gammel kultur som utviklingen har gått fra. Man kan ikke lenger overleve som omreisende altmuligmenn, det er ikke behov for slike lenger.
      Det er antagelig like vanskelig for dem å forandre livsstil som det er for oss, og antagelig like utenkelig. De vil ikke være som oss, akkurat som vi ikke vil være som dem, men de er allikevel våre medmennesker.

      De aller færreste av oss vil engang merke det om vi avser tyve kroner dagen. Så får det heller være om vi en sjelden gang skulle komme til å legge noen mynter i feil kopp.

      anser Cecilia.

      1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *