På tide … ?

 

Jeg står foran speilet og øver meg på å se seriøs ut.

I natt drømte jeg at jeg stod i kø på NAV. På alle kanter var det ansikter jeg kjente –  ansikter jeg hadde sett bilde av på nettet – ansikter som ikke hadde noe navn før de ble ropt opp over høyttaleren.
“Dette er en melding til Skal-vi-danse-Anette. Du skal betjenes i rom nummer ni.”
Skal-vi-danse-Anette reiste seg fort, glattet på kjolen og vinket smilende til oss, før hun forsvant med klikkende hæler. Jaha, så det var henne. Hun lignet på Mette-Marit. Jeg følte meg anonym og lurte på hva de ville kalle meg når det ble min tur.

På uforklarlig vis stod med ett min gamle pianolærer rett foran meg. Han må ha benyttet sjansen til å snike seg innpå mens jeg hadde blikket et annet sted.
Du spiller for teknisk. Du mangler følelse! Det må variasjon til, Cecilia!
Skulle vi virkelig fortsette den samme gamle diskusjonen?
– Det gidder jeg ikke diskutere. Jeg orker ikke emosjonelle følerier som liksom kommer til uttrykk gjennom påståelige og unødvendige tempovariasjoner.

– Nei. Du liker det metrisk og følelsesløst, rytmisk og forutsigelig. Er du sånn i senga også?
– Herregud! Kverner du på det ennå?
– Du vet vel at menneskets følelsesapparat er knyttet til varierende hjerterytme?
– For noe sludder! Tror du virkelig hjerterytmen til folk påvirkes av hvordan jeg spiller?
– Nei, for du er bare en fake. Du er ikke i kontakt med virkeligheten! Du tror livet bare består av å forberede seg til en ny forestilling, og det verste er at du tror en forestilling bare er å spille seg gjennom repertoaret!
– Bullshit!
– Har du ikke alltid bare øvet deg på en ny rolle? Har det ikke alltid vært sånn, helt siden du var liten?
Hva vet du om det? Du er bare sur fordi du aldri klarte å få meg til sengs.
– Tror du ikke jeg kjenner deg? Den egentlige Cecilia forsvant inn i seg selv da hun forstod at hun måtte slutte å vise følelser mens noen så det. Den egentlige Cecilia gikk på rommet sitt og kastet hårbøylen i veggen. Den egentlige Cecilia slår hånden i klaviaturet når hun spiller feil. Den egentlige Cecilia hevner seg på døde ting fordi hun er primitiv.
– Primitiv?
Det er derfor hun har lært seg å telle til ti inni seg, og det er derfor hun trenger å spille rollene sine så godt som mulig, slik at ingen får se hvem hun egentlig er.
– Hvem av oss tror du virker mest primitiv akkurat nå?
– Det er derfor du er så redd for å opptre, fordi du ikke tør å la rollekarakteren din spille en rolle inni en rolle!
– Bullshit! Du motsier deg selv!
– Vi får se…

Han smilte og pekte på høyttaleren, som om han visste hva som ville komme.
Av almene hensyn henstiller vi til de Oscar-nominerte om å slutte å øve seg på takketalen.”
Og så ble det plutselig helt stille.
” Vi har en melding til Cecilia. Gratulerer med deportasjonen! Premien kan hentes i resepsjonen.”
Jeg likte ikke smilet hans.
“Boy – have we got a vacation for you!

_

_

Jeg tar meg selv i å stå foran speilet og øve meg på å se seriøs ut…


 

6
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

52 Responses to På tide … ?

  1. avatar carpediem says:

    hehe :)

    kjenner meg igjen i slike absurde drømmer.. Bilder og tanker blander seg vannvittig sammen og blir til en crazy historie.

    Mine tåler ikke andres øyne!





    • avatar Cecilia says:

      Noen drømmer er veldig levende, helt skummelt levende. Og noen ganger sitter de fast veldig lenge.
      Jeg holder nok også de fleste drømmene mine for meg selv, men da jeg hadde laget illustrasjonen til dagboken min så tenkte jeg pytt, det kan godt bli et innlegg.
      Jeg har aldri vært på Svalbard, så da er det jo greit å drømme seg dit. :)





  2. naturglede naturglede says:

    Ja, sånn kan det være. Jeg husker ikke drømmene hver gang, men noen av dem følger meg videre i livet. De blir som en lærdom, en rettesno eller en påminnelse. Noen drømmer vil jeg helst glemme, men de husker jeg best!!!! :)





    • naturglede naturglede says:

      Hjelp, jeg har det visst med å skrive feil i dag igjen. RettesnoR skulle det jo stå, klart og tydelig :)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg forsøker å skrive ned drømmene mine når jeg husker dem, men hvor etterrettelig det egentlig blir, nei det vet jeg ikke. Jeg tror vi kobler ut all normal logikk når vi drømmer, og så forsøker vi å re-etablere logikken i erindringen om dem.
      Noen drømmer rører definitivt ved situasjoner som burde forbli glemt. Dessverre finnes det noen demoner i arkivet som liker å rote i skuffene om natten. :)





  3. Herlig absurd i ettertid! :)

    Halvor





  4. avatar sjalle says:

    Seriøs i møte med ens eget speilbilde ? En veldig vanskelig øvelse som jeg aldri har fått til. Han jeg møter der klarer ikke holde maska mange sekundene før han skeier ut. Men noen ganger, med ugjennomtrengelige solbriller så har det vært være på :)

    PS: NAV = Nesten Alle har Vagina





  5. avatar Breiflabben says:

    He he, jeg har absurde drømmer noen ganger, men jeg husker dem aldri. De er bare flash som sitter igjen noen ganger. Sover nok for tungt.
    Så han var litt snurt for at han ikke fikk deg til sengs? Ja ja, det er greit med slike ønsker, men jeg tror ikke det sitter så hardt i hos menn.
    Men det er kanskje en oppløftende tanke hos dere vakre kvinner? :-)





    • avatar Cecilia says:

      Menn er velsignet med en ufattelig evne til å tåle avslag. Uansett hvor pågående de er, hvor mye de forsøker og hvor langt de strekker seg, så går de fleste menn ufortrødent videre til neste offer i det øyeblikket de forstår at avslaget er endelig og definitivt. Noen spanderer til og med en drink før de går, selv når de vet at det ikke forandrer det spøtt. :)

      2





      • avatar marthon says:

        Nå ja … alkoholen har jo latt mange kvinner som ellers hadde dødd som gamle jomfruer, få oppleve sengehyggens gleder, og en drink eller to kan jo uansett være med på å legge grunnlaget for at det neste forsøket blir mer vellykket. Dessuten er det under enhver omstendighet bedre å bli husket som uattraktiv og raus enn både uattraktiv OG gnien.

        På den annen side: Det er jo ikke alle menn som gir seg uten å tilgodese det snerpete, pripne, kjønnsløse, frigide, arrogante, innbilske gudsordet fra landet som nettopp har avvist dem med noen velvalgte personkarakteristikker, f.eks. “Hore!”

        2





        • avatar Cecilia says:

          Joda, og mange er vel også de menn som ellers aldri ville… ehm… ne, neh, la oss ikke henfalle til spekulasjoner om sengehygge i overstadig rus med halvslappe og egoistiske pesere som bråsovner og ruller siklende av utmattelse ned fra sine nydeflorerte jomfruer.
          Jeg forsøkte etter evne å gi mannen en kompliment her, mann!
          Upassende personkarakteristikker? Det kommer da helt an på hvilke kretser man vanker i 😉

          1





          • avatar marthon says:

            En mann som opplever å få selvbildet truet av et avslag, kan jo finne det opportunt å desavuere det trofeet han ikke fikk med seg, vet du, og i en slik situasjon kan han med sitt overlegne, mannlige intellekt lett rasjonalisere bort ydmykelsen og det som for andre kan framstå som en åpenbar logisk brist i psykoanalysen.
            Når han VELGER å avblåse offensiven, er det UTELUKKENDE fordi han plutselig har fått mistanke om at kvinnen han hadde sett seg ut, er ham moralsk underlegen (fordi hun antakelig er så løsaktig at hun kan ha hatt seg med menn før ham). Da kan han med selvbildet intakt avskrive henne og i stedet rette blikket mot andre og mer imøtekommende kvinner han kan nedlegge etter tur.

            Du har helt rett i at mannen – og standhaftigheten hans – ER sterkt undervurdert og fortjener både én og to komplimenter. Tenk bare på det kaoset som ville oppstå i en verden uten menn!
            Ja, for som kjent fastsettes en kvinnes verdi ut fra hvor attraktiv hun er blant menn, målt ved hvor mange menn hun får mer eller mindre gode tilbud fra, mens menn rangeres etter hvor gode de er i sport, til å drepe fiender eller til å tjene penger. Menn kan altså fortsatt omgås i ordnede former (ja til og med MER ordnede former) i miljøer uten kvinner (noe de også ofte gjør), mens miljøer som utelukkende består av kvinner, uvegerlig degenererer til et kaos av intrigemakeri, catfighter og generell bitching når de ikke har noen til å tillegge dem verdi og fastsette den interne hakkeordenen dem imellom.

            Så absolutt – skål for oss menn! 😉

            1





      • avatar Breiflabben says:

        Jeg følger deg her Cecilia. Det kommer flere tog og et nederlag kan man jo også drikke til.
        Det er faktisk de som faller for en drink sånn i all vennlighet. Det hender jo drinken utvikler seg til en champagne etter hvert og da blir man løftet av boblene. Kanskje han ikke var så verst like vel og så begynner det å haste for jenta og.
        Det er mange måter å takle et nederlag på 😉





  6. avatar marthon says:

    Blir man egentlig seriøs av å øve foran speilet?
    Jeg bare spør, for jeg mener å ha hørt at man også kan ende opp med å bli dum og deilig?

    1





      • avatar marthon says:

        The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

        😉





          • avatar marthon says:

            Nei, Knutsen & Ludvigsen.

            Nå ville selvfølgelig en del kvinner trekke på skuldrene og si at det å være dum ikke er noe vesentlig handikap hvis man bare er deilig nok, men begge deler kan faktisk gjøre det mer krevende å bli tatt seriøst.
            Oppsiktsvekkende deilige kvinner i fremskutte posisjoner i næringslivet møter for eksempel ofte den fordommen at de er blitt ansatt i stillingen på grunn av utseendet og ikke fordi de fikk den av pappa.

            Eh …

            1





            • avatar Breiflabben says:

              En anelse frekk Hr. Marthon :-)





            • avatar Cecilia says:

               Joda, herrene Knutsen & Ludvigsen er velkjente her i huset, som du vel vet. Det som av en eller annen årsak er mindre kjent er at Knutsen & Ludvigsen egentlig er AHA! uten forkledning, altså slik AHA! i virkeligheten er.
              – Aha! , vil du kanskje tenke – det visste jeg faktisk ikke.
              Men la meg stoppe deg med en gang før du kaster deg over Hakkespettboken for å søke bekreftelse på disse for deg fullstendig ukjente påstandene: Det er nemlig ikke sant! Sannheten er faktisk omvendt! Det er aha som har øvet seg foran speilet, og så har de blitt Knutsen & Ludvigsen.
              La dette være en lærepenge. Pass deg når du øver deg på å se ut som Jack Nicholson – du risikerer å bli smart ( evt. risikerer du å bli Jack Nicholson eller Angela Merkel ( muligens også Erna Solberg, Hanna Kvanmo eller Harrison Ford – du har vel sett hvor like de er alle sammen?)).

              Nå har jeg i det lengste latt være å påpeke det åpenbare, i et slags håp om at kontrollkomiteen skulle bla tilbake og lese teksten på nytt, men jeg forstår jo at det neppe vil skje av SEG SELV!

              Vel, det er visst ikke bare kvinner som tror man blir smartere av å farge håret…

              Take care 😉

              2





  7. avatar Hilde says:

    Spenstig drøm og fornøyelig gjenfortalt :)





  8. avatar eMTe says:

    til:Breiflabben
    Ein smule frekk ja 😆





  9. avatar eMTe says:

    Draumar er eit studie verd :)
    Som lita hadde eg eit rikt drøymeliv. Hugsa veldig godt at om eg måtte avbryte ein draum, feks med eit toalettbesøk, ja så “heldt” eg på draumen til eg kunne fortsetje å drøyme vidare. Som vaksen har eg drøymt i varierande grad (dei som eg veit om), ser ofte at desse draumane er relatert til mitt vakne liv. Bearbeidar problem og nokre av dei gir håp :)

    Artig kommentartråd :)





    • avatar Cecilia says:

      Å ja, jeg husker godt at jeg forsøkte å få drømmene til å fortsette dersom jeg våknet.
      Jeg tror absolutt på dem som hevder at vi bruker drømmene til å bearbeide problemer og viktige ting, men ikke bare. Noen drømmer er så utrolig deilige at jeg skulle ønske de bare kunne vare og vare…

      Jo, det hender man får kommentarer man bare kan drømme om :)





  10. avatar ertaberta2 says:

    Jeg har drømmer både i våken og sovendes tilstand. :)
    I Søvne : Noen artige, noen helt på jordet og noen litt skremmende.osv..
    I Våken tilstand : Jeg drømmer om en fremtid, en armkrok, eller
    en reise..
    Det sto i stjernetegnet mitt at jeg skulle møte kjærligheten.. 😆





  11. avatar marthon says:

    til:Cecilia
    På dette punktet i diskusjonen er det nødvendig med et tilbakeblikk i krøniken:

    Jeg er fem år og mine godtroende foreldre har plassert meg bort tre dager i uka i Fru Hackelbergs Musikalske Barnehage – i et lite grønt hus rett ved jernbanelinja. Fru Hackelberg er gammel og rynkete og har briller med gullinnfatning og pasjeklippet grått hår.

    Hva gjør vi i Fru Hackelbergs musikalske barnehage? Vi er noen få gutter og alt for mange jenter som sitter i en ring på gulvet og rister på tamburiner og plinger på triangler på kommando. Vi får aldri være ute. Jævla pingle-instrumenter, jævla feminist-fascistiske indoktrineringsanstalt, tenker jeg. I alle fall omtrent noe sånt. Jeg fikk jo ikke lov å banne høyt på den tiden, men jeg lot ingen kontrollere tankene mine.

    Det er mulig foreldrene mine i fullt alvor trodde at oppholdene hos Fru Hackelberg ville stimulere musikkinteressen min. De tok feil! Jeg utviklet bare en intens avsky for tamburiner og triangler, og hadde allerede da sterke mistanker om at det lå en ultrafeministisk konspirasjon bak, og at Fru Hackelberg hadde til hensikt å utsette uskyldige guttebarn for en slags musikalsk emaskulasjon. Det er først nå i voksen alder jeg klarer å snakke om dette – eller se en tamburin eller et triangel uten å krølle meg sammen i fosterstilling på gulvet med hendene beskyttende over familiejuvelene.

    Da jeg tilfeldigvis traff på den samme fru Hackelberg omtrent fem og tjue år seinere, så hun nøyaktig lik ut, og det viste seg at hun faktisk ennå ikke var blitt pensjonist. Det ga ikke akkurat mindre grunn til mistenksomhet, for å si det sånn.

    Fru Hackelberg følte nok på dette tidspunktet at hun kunne gå pensjonisttilværelsen i møte i trygg forvissning om at arbeidet hennes hadde båret frukter. Ett av hennes tidligere ofre hadde jo tross alt gjort karriere av å kompromittere sin mannlige identitet med å true stemmen sin opp i et skingrende og for en mann helt naturstridig stemmeleie og posere med unaturlige mengder feminine skinnarmbånd. Og ungdommen lot seg forlede og dyrket ham som et idol uten å gjennomskue budskapene han i øyeblikk av selvinnsikt hadde gjemt i tekstene:

    «Now in the mirror stands
    half a man»

    «I Reached inside myself
    and found nothing there

    All my powers waste away
    I fear the crazed and lonely looks
    the mirror’s sending me»

    Jo da,. Morten og jeg gikk i samme barnehage (han riktignok noen år før meg), og nå sto den stakkars mannsforvirrede hermafroditten foran folkemasser på hundre tusen sto og gaulet «I’ve been loosing you» og «The Sun Always Shines on TV» med den umandige falsettstemmen gammelfeministen Fru Hackelbarg hadde påtvunget ham gjennom subliminal feminisering med tamburiner og triangler. Det hjalp ham jo heller ikke at han hadde tilbrakt alt for mye tid med å øve foran speilet, for å si det sånn.

    Jeg har grunn til å tro at Fru Hackelberg hadde tiltenkt meg rollen som Det fjerde A-ha-medlemmet – hvis jeg altså ikke hadde luktet lunta og klarte å komme meg over til en barnehage hvor gutter kunne være gutter og dryppe stearin i vann, leike indianere med krigsmaling og fjærpryd og regelmessig bli banket helseløse av de siklende mongoloide som holdt til vegg-i-vegg og var dobbelt så store som oss.

    ***

    RISIKERER Å BLI SMART? Kanskje jeg allerede ER det. Kanskje jeg og Smart (altså Pamela) ble forbyttet ved fødselen? Vi ble tross alt født på samme dag (Tilfeldig? Neppe!), og det er derfor ikke usannsynlig at vi i tiden etterpå kan ha hatt problemer med å holde hverandre fra hverandre. Moralen er nok at man ikke bør risikere å bli Smart – eller for den saks skyld Flink, Klar eller Kvikk (eller Quick, som de sier på svensk). Tenk bare på hvordan det gikk med Mattias, Christian og Thomas! *

    Jeg har for øvrig en mistanke om at du med vilje prøver å tåkelegge debatten med usaklige absurditeter for å unngå å la deg provosere og på den måten hindre meg i å avslutte diskusjonen slik det sømmer seg for en mann.

    ——————————————-
    * For tungnemme som er født litt seint kan det ev. være nødvendig å konsultere Hakkespettboken her.
    ** Altså med å fortelle den obsternasige piken som motsier ham hvor søt hun er når hun er sint.

    😉

    2





    • avatar Cecilia says:

       Det var da bare en forsiktig liten ytring – en henstilling til kontrollkommisjonen om å foreta en forsiktig kvalitetssikring, altså finlese utgangspunktet slik at de rette premissene fikk danne grunnlaget ved en eventuell ny saksgjennomgåelse, og således bidra til en revurdering av de opprinnelige merknadene.
      Det er forståelig om dette anses som en både unødvendig og utidig innblanding, så det er selvfølgelig med all mulig respekt jeg tillater meg å påpeke det åpenbare: Å øve seg på å se ut som Jack Nicholson er ikke det samme som å øve seg på å bli Jack Nicholson – seriøst!
      Jeg vet jo at en slik totalt absurd saklighet rent historisk ikke har noen betydning for det samfunnsnyttige og svært nødvendige arbeidet som kontrollkommisjonen nedlegger, men ved visse høve kan det være i kommisjonens interesse å få seg påpekt at hensynet til den almene rettferdighetsoppfatning bør tilskrives en viss verdi, så lenge både kommisjonens konklusjoner og dens premisser tilflyter offentligheten.
      _____

      Det bruser hett i mitt blod – en veske som lett lar seg fortynne med destillat av potet, noe som tidvis medfører anfall av virkelighetsbrist og intern mumling i det limbiske system. Så det er bare å mumle tjohei og vakle videre… for eksempel til det lille gudsordet med krusifiks der borte på hjørnet… hø-hø.
      – Jeg er mann… mitt overlegne intellekt skal ikke ydmykes av løsaktige østrogensklier!
      – Men dakkar… er det ekte dun du har på overleppen eller er det skum?
      – Skum?
      – Det limbiske skum renner i blant ut av nesen.
      – Hvaereduschnakkerom?
      – Du vet, fra det senteret som styrer potensen.
      – Jassågitt?
      – Du vet, musklene i åreveggen kontraheres når trykket øker. Føler du trykket nå? La meg beføle arteria radialis.
      – ?
      – Håndleddet ditt, lille venn. Vet du ikke at femtedel av alle menn i 45–50-årsalderen har et diastolisk trykk over 95 mmHg? Så, så. Ikke se så urolig ut. Jeg er varsom med menn i risikogruppen. Jeg vet akkurat hva de makter.
      – Fu…
      – Nå? Skal vi gå, eller skal du stå her og mumle?
      – Fuck you!

      … og skål for det…

      …og så det er bare å mumle tjohei og vakle videre… for eksempel til hun der borte, hun som ligner på søstera til Pamela… hø-hø.

      Nå er det lunsj, og Siv har bursdag! :)

      3





      • avatar marthon says:

        «(…)
        Je får bøye meg og gjøra som je rote litt i veska mi, og det lyt skje fort.
        Ja, je tenkte det nå står’n her og byr opp og nå er det gjort.
        Nå er det tango for to, det er ingen som kæin tango som hæin Gunnar på Mo!
        Det bruser hett i mitt blod, hvis je bære itte hadde slike høghæla sko»

        Det var noe av det du skrev som fikk meg til å assosiere til salige Prøysen igjen. Men så gikk det opp for meg at det IKKE var snakk om vesker og vakling på høghæla sko, men væsker og vakling i pub-til-pub-sko – muligens fordi du hadde stått så lenge foran speilet og øvd deg på å se seriøs ut at du et lite øyeblikk klarte å innbille deg at du hadde oppnådd å bli mann.

        Vel, kjønnsskifting den ene eller andre veien er kanskje ikke så vanskelig som mange skal ha det til.

        – Jeg har tatt fjorten kjønnsskifteoperasjoner, de fleste selv, kunne en ganske pen ung dame jeg satt ved siden av forleden, opplyse. Det kom riktignok ikke helt uventet, for jeg kjente litt til livshistorien hennes (og hadde hørt om den første av operasjonene, da hun på egen hånd fjernet to kjertler som motarbeidet hennes ønske om å utvikle seg i kvinnelig retning). Det er likevel en slik replikk man husker, og den fikk meg i grunnen til å føle at passiaren jeg nettopp hadde innledet med henne, hadde tatt en litt brå vending fra høflig small talk til … noe jeg ikke var helt forberedt på å diskutere over kaffen under en fest med stivpyntede folk på alle kanter som plutselig så ut til å ha snudd seg i vår retning. (Men dette er en alvorlig historie om ei jente som ikke har fått den hjelpen hun burde hatt krav på, og den historien hører ikke hjemme her.)

        Å øve seg på å se ut som Jack Nicholson er selvfølgelig ikke på noen måte det samme som å øve seg på å BLI Jack Nicholson. Og det kan ikke gjentas for ofte at om man slurver med øvingen, gir ingen av delene de ønskede resultatene. Nei, øve, øve jevnt og trutt og tappert, det er tingen. (Fetteren min holdt seg i unge år visstnok til versjonen «Øve, øve jentetrut og tapper det er ingen»). Det tok f.eks. MANGE år før Harrison Ford klarte å ligne, og det var først da han skiftet fornavn til Gerald, reiste tilbake til begynnelsen av 70-tallet og virkelig konsentrerte seg om å høyne hårfestet at likheten ble påtakelig. Han klarte da også å bli POTUS, akkurat som Jack Nicholson i filmen «Mars Attacks!».

        Det slo meg en gang at det er påfallende mange kjente drapsdømte menn (samt én kjent drapsdømt kvinne – nevnte Pamela Smart) som bærer malplassert positive etternavn. Så kan man jo lure på om det finnes en sammenheng, for eksempel at de er vant til å komme unna med mer enn andre bare på grunn av navnet.

        Jeg holder det forresten for sannsynlig at du av og til lar språket ditt bli litt influert av Terje Holtet Larsens dannede ordgyteri.

        Hipp, hipp hurra for din hulde viv!
        :-)

        1





        • avatar Cecilia says:

           Jeg visste jeg hadde det fra et sted. Det var altså Preussen, og han var vel mann nok for skoa sine, vil jeg tro da… for det er neppe noe hold i ryktene om at han var litt feminin og hadde tilbøyeligheter?

          Jeg tror egentlig ikke på hyppige og vilkårlige kjønnsskifter – det er noe geskjeftig over det, noe masete- for ikke å bli alvorlig.
          Forøvrig er det Yul Brynner som er forbildet mitt hva seriøsitet angår, og det er altså herr Brynner jeg ser for meg i speilet. Det er få som har høyere hårfeste enn ham.

          Jepp…

          Å skrive svada med mange ord var noe jeg lærte meg av å lese Morgenbladet; en ganske utbredt blekke på Blindern under studietiden, men jo, jeg liker mange av vendingene til Terje Holtet Larsen. Å bli sammenlignet tar jeg som en kompliment. Men la det være helt klart: Jeg øver meg ikke på å bli Terje Holtet Larsen – ikke på vilkår. THL er min rake motsats – jeg foretrekker mitt eget hårfeste, og dessuten ser han ikke spesielt seriøs ut – han ligner egentlig på en assisterende laborant i en amerikansk film fra femtitallet.
          Hvordan jeg vet det? Det kan du lure på.

          Den hulde sover stille på sofaen mens barnet ser film. Jeg lister meg forsiktig ut igjen…
          :)

          1





          • avatar marthon says:

            Alf, med etternavn fra plassen Prøysen, som var oppkalt etter Preussen, var en veldig god menneskekjenner – som samtidig var nødt til å undertrykke en stor del av sin egen personlighet (se f.eks. http://www.dagbladet.no/kultur/2004/07/23/403687.html).
            Det hadde blitt en skandale som kunne ha ødelagt ham totalt om han hadde prøvd å sette skapdøra på gløtt på sekstitallet. Friele hadde nok rett. Trist men sant. Jeg regner med at du kjenner til denne historien.

            Hvis du så på Dagsrevyen på fredag, hadde du fått med deg at de faktisk viste et klipp av Nora «Voi-voi» Brockstedt som sang Prøysens «Tango for to» (omtrent som dette her:

            The video cannot be shown at the moment. Please try again later.


            ) – i forbindelse med at Brockstedt har fått plass i det rockemuseet som er forlagt til denne byen av en tidl. kulturminister som følte behov for å sende en hilsen hjem.

            Mht. den nevnte «self-made woman», var det snakk om en svært overlagt handling, om enn utført som følge av en dyp personlig krise, med ytterligere korreksjoner delvis (og allernådigst) besørget av det norske helsevesen, men hovedsakelig av henne selv. Etter det hun fortalte er det i hovedsak én eneste person i Norge, nærmere bestemt ved Rikshospitalet i Oslo (hun nevnte et navn), som tar avgjørelsen om hvem som skal kunne få innvilget kjønnskorrigerende operasjon i offentlig regi. Der hadde hun møtt veggen, og det er visst ingen mulighet til å anke. Historien hennes gjorde et sterkt inntrykk på meg den første gangen jeg hørte den, og jeg har stor forståelse for desperasjonen hun må ha følt. Det er lite som er mer viktig for identiteten enn kjønnsidentiteten.

            Jeg har nå finstudert bilder av THL, og jeg tror jeg kan si at jeg har kjøpt bruktbil av folk som har sett atskillig mindre seriøse ut.

            Ja, vi name-dropper jo så godt vi kan begge to slik at vi ved stadige referanser og assosiasjoner til kjente personer liksom kan prøve å tillegge oss selv litt større plass i verdenshistorien. Patetisk, er det ikke?

            For selv kjente personer lever selvfølgelig virkelige, hverdagslige liv, og må nødvendigvis gjøre av seg et sted. Likevel … det er jo av og til spennende å treffe på personer som er litt sånn … larger than life.

            For nesten tjue år siden bodde jeg f.eks. på samme bed & breakfast som en eldre mann som het John. Han og den irske husverten kjente hverandre godt, og jeg husker en gang at denne John satt i stua og sang, mens husverten kompet på skjeer. John var ikke på noen måte så ubeskjeden som man gjerne forventer av briter. Han var skulptør, fortalte han, og mente han var den nålevende artisten som hadde flest verker i britiske kirker – og så ga han meg både visittkortet sitt og et hefte som fortalte om ham, verkene hans, bakgrunnen hans og noe om en onkel han hadde gått i lære hos og i fotsporene til.
            For et par år siden, da jeg ryddet i gamle papirer, fant jeg igjen visittkortet og heftet, fant på impuls ut at jeg skulle google ham (John Skelton), fant Wiki-artikler både om ham og onkelen hans (Eric Gill) – og fant dessuten ut at denne onkelen var en rimelig kontroversiell figur med et privatliv som ikke sto helt i stil med kirkekunsten hans.

            Apropos John … Refererte ikke du til noe apokalyptisk fra Johannes’ åpenbaring her forleden?
            Helt til slutt i Johannes Åpenbaring, som altså er den siste boken i Bibelen, står det å lese: «Jeg sier til enhver som hører ordene i denne profetiske bok: Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok; og om noen tar bort noe av ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta fra ham hans del i livets tre og i den hellige by, som det er skrevet om i denne bok.» (Deretter følger ytterligere to korte vers.)
            Det interessante er: Hva står det på neste side i de fleste norske bibler?

            Vi har hatt gjester i kveld, blant annet en herremann som etter en slitsom arbeidsuke og iherdig innsats for å pusse opp kjøkkenet på kveldstid, en del øl, noe italiensk rødvin samt kaffe med avec til (som man sier på fint :-) ) samt noe bortimot en halv BOLLE med guacamole (et stoff jeg tidligere har betraktet som tilbehør og ikke en hovedrett) fant det for godt å kubbe på sofaen i stua – men ikke på langt nær så stille som din hulde. Nei da, han snorket som et sagbruk!
            Til slutt tok heldigvis kona hans til vettet og fikk kjørt ham hjem.

            Og nå vil jeg tørne inn også.

            Natta! :-)

            1





            • avatar marthon says:

              “John var ikke på noen måte så BESKJEDEN som man gjerne forventer av briter”, skulle det vært. Briter skryter jo vanligvis ikke så mye av seg selv.

              Slik går det når man skriver i lettere animert tilstand etter at middagsgjestene (endelig) har gått. :-)





            • avatar Cecilia says:

              Definisjonen av rock er ganske vid, tenker jeg, og lurer på hvorfor det heter rockemuseet og ikke popmuseet.

              Jeg har også sett på bilder av THL, og du har rett i at han kan se mer seriøs ut enn en bruktbilselger… hm… her er visst en bruktbilselger fra Kongsvinger http://www.kongsvingerguiden.no/Files/Images/2012-09/2012-09-11_02.jpg

              Hva som står på de to neste sidene i den norske Bibelen, altså etter “Vår Herre Jesu Kristi nåde være med alle” ?
              Ikke stort.
              Det kommer først en blank side, og så kommer det et tittelblad hvor det står TILLEGG ( med store bokstaver), og så er det en blank side til før det kommer en Innholdsfortegnelse. Og så kommer ordforklaringene, tidslinjer og kart, samt en lokalisering av de syv menighetene i Johannes Åpenbaring kapittel 1-3.
              Kanskje jeg har feil Bibel?
              Min Bibel er rød og har navnet mitt skrevet med gullbokstaver nederst på forsiden. Den er utgitt av Det Norske Bibelselskap i 1978, og er dåpspresang fra mormor.

              Jeg kikket litt på skulptøren din ( etter å bladd meg gjennom dusinvis av artikler om en football-spiller ved samme navn), og fant også litt om Eric Gill ( i all hast):
              MacCarthy’s book revealed that he regularly had sex with two of his daughters, his sisters and even the family dog.
              Jepp!
              Han produserte også Jesus-barnet med synlig sans for detaljer…

              Jeg er litt til og fra på BH for tiden, av naturlige årsaker, altså ikke ikke som et resultat av for mye kaffe med avec. Vi har forøvrig hatt en håndverker her også (en rørlegger), men han hadde heldigvis vett til å gå hjem med seg :)





  12. avatar marthon says:

    til:Cecilia
    Jeg har vært på Rockheim flere ganger. De har mye artig, og en god del som gjelder skikkelig rock. De har også et rom viet black metal som skal gi inntrykk av at du er på nachspiel (derfor de fastlimte ølflaskene på bordet) med Burzum e.l. på begynnelsen av 90-tallet («i Grevens tid» som den perioden gjerne blir kalt) – som kan oppfattes som en hyllest til en kirkebrenner og morder.
    Jeg ble påspandert en lunsj i kafeen på Rockheim en gang i jobbsammenheng. Akkurat det var ikke noe som fristet til gjentakelse, men de hadde kanskje en dårlig dag.
    Jeg er veldig enig i at det er et problem for kredden at de tøyer rockebegrepet så langt (mot bl.a. viser, mainstream pop og barnemusikk). Nora Brockstedt sang noen naive poplåter, en del Prøysen-viser (på tvilsom hedmarksdialekt) samt jazz (på et enda mer tvilsomt engelsk). Ingenting av dette har noe med rock å gjøre. Wenche Myhre burde også ha vært holdt på god avstand, spør du meg. Rock bør liksom ha litt med gitarer, opprør, nyskaping og engasjement å gjøre, ellers bør det kalles noe annet.
    At N.B. er den kuleste divaen vi har for tiden, er en annen sak.

    Her er en mer skikkelig bruktbilselger: http://www.tv2.no/underholdning/broom/hvor-mye-tjener-forhandleren-paa-en-bruktbil-3383769.html

    Du har tydeligvis anstrengt deg litt med eksegesen, men ikke nok. Lytt og få med deg poenget:
    Johannes får utmalt i svært grafiske vendinger de plagene syndere kan forvente på den ytterste dag, og helt til slutt blir leseren advart om at disse plagene vil ramme den som våger å legge noe til Bibelen.
    Likevel er altså Det Norske Bibelselskap så obsternasige mot selveste Gud at de allerede når man blar om til neste side, i noe som kan virke som rent TRASS, har satt inn overskriften TILLEGG med store bokstaver (og deretter har de puttet inn en hel masse som verken Gud eller Johannes har godkjent). Men for alt det jeg vet kan det jo hende at den personen som var skyld i dette, for lengst har hatt besøk av Dyret og blitt utsatt for det foreskrevne repertoaret av plager.

    Uten at jeg på noen måte vil gi inntrykk av å ha motforestillinger mot å pleie omgang med håndverkere, vil jeg bare understreke at vår gjest er i IT-bransjen, men at han for tiden ikke får laget seg mat hjemme på grunn av oppussing av kjøkkenet, og derfor hadde invitert seg selv og familien på middag til oss.

    Jeg setter pris på at du er til. Skjønner godt at du må være litt fra også. :-)





    • avatar Cecilia says:

       I Grevens tid… det var før min tid ( i Norge).
      Aarseth, innehaveren av en platesjappe som het Helvete, ble myrdet av Greven med 23 knivstikk, leser jeg på nettet, sammen med en ganske absurd forklaring om motivet. Dommeren mente det var en triviell krangel om oppmerksomhet, og det fikk han jo, Greven, som visstnok nå har fått seg ny identitet ( ironisk nok).
      I Hakkespettboken står det at lokalene til den gamle platesjappa Helvete nå huser et bakeri med navnet Vårt Daglige Brød. Så vet jeg det, og så vet jeg hva jeg skal svare om noen inviterer meg til lunsj på Rockheim. Takk, jeg er ikke sulten. Men jeg er helt enig i at rock skal spilles på gitar med strøm i og gamle rørforsterkere. Det er noe episk, svimlende og rått ved å høre Led Zeppelin på full guffe når jeg gjør morgengymnastikk.
      Jaja. Jeg får vel notere meg Rockheim sånn passende langt nede på listen min over severdigheter jeg bør få med meg innen jeg mister synet fullstendig, for nå syns jeg det har blitt VELDIG liten skrift i Bibelen min, så liten at jeg må bruke briller utenpå kontaktlinsene. Dobbel dose – dobbel effekt, det har jeg lært av Splint & co.

      Aha (for å si det sånn) – du leser selvsagt ordet “bok” helt bokstavelig. Det er slikt som går indoktrinerte bibel-berter som meg hus forbi. Mitt åndelige univers fikk en ny dimensjon da Åpenbaringen åpenbarte seg gjennom mine tykke briller en gang for så lenge siden at det nærmest kan kalles en evighet, og etter det eksisterte kun “denne profetiske bok” som begrep, noe som det omsider demrer for meg at blir nærmest for blasfemisk å regne i denne fornuftens tidsalder hvor en bok er en bok er en bok er en bok. Jeg tar meg til hodet og dåner… akk o ve de dårer i Det Norske Bibelselskap og de redselsfulle plager som nå vederfares dem i all evighet, ( altså bortsett fra den delen av evigheten som allerede hadde vært innen de… vel…), akk o ve, uansett. Trampende hvite hester og hevngjerrige ryttere med spett som står stive ut av munnen på dem, som replikker i en norsk spillefilm – akk o ve.
      En annen sak er at jeg ikke har noe forhold til diva Nora B.
      Jeg tviler faktisk på om jeg kommer til å investere så mye av fremtiden min på dypdykk i divaens diskografi, men Prøysen kjenner jeg selvsagt. Det var en interessant artikkel du linket til. I dag tar vi det for gitt, men det var altså forbudt å ha slike følelser for bare femti år siden, i Norge – landet som ser med skepsis og fordømmelse på kulturer som fortsatt ikke har nådd norsk nivå…
      Sånn er det. Akk o ve.

      Hva skulle vi gjort uten håndverkere, sier nå jeg, og det syns jeg er så bra sagt at det må straks skrives opp ( eller ned) som ett av mine beste visdomsord.

      Jeg er til – tenker jeg – akkurat som Descartes. Bare synd han tenkte det før meg.

      :)

      1





      • avatar marthon says:

        Hvor mange turistattraksjoner har egentlig en betingelsesløs wow-faktor (uten at en typisk kritisk fyr som meg klarer å finne ett eller annet å plukke på)?
        Nei, ta deg en tur til Rockheim, du, det er vel verdt et besøk, også på grunn av sin litt sære arkitektur (det er en stor, selvlysende skoeske på et stativ oppå en gammel lagerbygning). Lunsjen tar vi selvfølgelig i Skybaren på hotellet til Petter Stordalen nesten vegg i vegg (http://www.clariontrondheim.no/astrum-grill–raw-bar) – med panoramautsikt over både byen og fjorden :-)

        «Tre grep og sannheten» heter en bok om norsk punk som står i hylla mi. Rock skal ha opprør og trøkk fra en forsterker som går til 11, og dør når den kommer på museum.
        Men Rockheim er også et opplevelsessenter hvor du bl.a. kan perfeksjonere gitarferdighetene med en interaktiv Ronny Le Tekrø. Nå gidder vel du antakeligvis ikke å fløtte den late, lille rævva di nordover uansett, så da får du heller prøve å plukke opp noen triks for viderekomne herfra:

        The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

        (Gode, gamle SRV er imidlertid vært svært lite interaktiv på grunn av noe helikoptertrøbbel for en tjue års tid siden.)

        Bibelen (av gr. «biblia» = «bøker») består som kjent av 66 hellige skrifter som innholdsmessig spenner fra verdenshistorie, slektskrøniker og juss til psykotiske visjoner fra profeter med tvilsomme navn (som f.eks. Habakkuk), øyenvitneskildringer av engler, vinframstilling, tortur og surfing på Genesaretsjøen og videre til sippete klaging, dampende kjærlighetsbrev og detaljerte beskrivelser av Johannes’ bad trip på den greske øya Patmos (been there!).
        Men Bibelen omtales også kollektivt som «Bøkenes bok». Den er altså både mange og én på en gang. litt som treenigheten og USA («e pluribus unum») – for å si det sånn.

        Om man tar vekk noe fra en evighet eller en uendelighet, ja om man går så langt som til å dele den i et uendelig antall deler, vil det man sitter igjen med fortsatt være evig eller uendelig – for å være logisk og matematisk etterrettelig (og det skal man selvfølgelig være).

        Homofil praksis og konkubinat (utenomekteskapelig samboerskap) var forbudt inntil 1972. I teorien kunne vi altså begge ha blitt straffet for vår livsstil for bare 41 år siden. Dette var imidlertid stort sett sovende paragrafer. Jeg tror jeg leste et sted at paragrafen om forbud mot homofili sist ble anvendt i forbindelse med en rettssak mot en pedofiliring i Bergen på 30-tallet som omfattet seksuelt misbruk av mindreårige gutter. Det dessuten lett å omgå loven. Det var f.eks. ikke noe forbud mot å ha et godt forhold til hushjelpen. Folkesnakk er derimot et verre problem, og det har vi jo fortsatt.

        Jeg lærte på et foredrag jeg var på i går at synssansen utviklet seg under (og sannsynligvis var en sterkt medvirkende årsak til) «den kambriske eksplosjon». Da de første tilløpene til fotoreseptorer utviklet seg, ga det en så stor konkurransefordel at de nye artene ble dominerende over hele kloden i løpet av noen få millioner år, og fotoreseptorene utviklet seg raskt til øyne som er omtrent like avanserte som i dag. Fra 520 millioner år siden finnes f.eks. fossiler av det vannlevende og opptil to meter lange rovdyret Anomalocaris (som betyr «snål reke», og som egentlig var et leddyr og dermed mer i slekt med krepsdyr og insekter enn fisk). Anomalocaris hadde en svært utviklet synssans (med 30 000 linser og en oppløsning som bare øyenstikkeren kan konkurrere med, leser jeg på Wiki). Den hadde også noen ganske nasty tenner. Om man plutselig skulle befinne seg på Cambrium Beach Resort, burde man passe litt på tærne, for å si det sånn.
        Men foredraget gikk mer på en når en kan si at fenomenet bevissthet utviklet seg i evolusjonshistorien, og ble etter hvert veldig akademisk og filosofisk. Mistet tråden litt et sted mellom Kant og Heidegger.

        Jeg nevner denne anekdoten for å minne deg på hvor viktig det er å sørge for gode briller slik at du kan se godt og dermed unngår å bli overkjørt av evolusjonen (eller tunge motorkjøretøyer) og kan fortsette å være til. :-)

        1





        • avatar Cecilia says:

          – Er ikke Jarlsberg en gulost?
          – En gulost? Jarlsberg er da for faen ingen gulost?
          – Men den er jo gul?
          – Hvor har du vokst opp hen a? I Gokk? Gulost er gulost! Jarlsberg er Jarlsberg. Hvor billig tror du egentlig at jeg er?

          Og så videre… og dersom mannen er standhaftig nok og står på sitt, så kan det vel ende som Tom Waits så malerisk uttrykker det:
          – Uh, well, usually about 2.30 in the morning you’ve ended up taking advantage of yourself.

          En ung pike – en blottende ung pike – en blottende ungpike?
          Flannery O’Connor må jeg tilstå at jeg ikke kjente fra før. Hun er notert, og jeg skal ha navnet hennes i bakhodet neste gang jeg er på Deichmann. Hun døde ung, leste jeg, 39 år gammel, men rakk å skive to romaner og 32 noveller, og så klarte hun altså å krype inn i mannens hjerne. Jeg kan bare spekulere om hvorvidt hun faktisk klarte det, men om det er tilfelle, vil jeg tro det skyldes en kombinasjon av en rekke kjente og dyktige forelesere under studietiden, og Robert Fitzgerald, mannen som inviterte henne til å flytte inn hos ham. Hun var 25 og han var 40. Femten år er en ganske passende aldersforskjell – da har man mye å lære av hverandre.
          Jeg får lett et bilde av dem, sittende på hver sin side av kjøkkenbordet i sene netter med en flaske vin og lange samtaler. Av en eller annen grunn får jeg assosiasjoner til Edit Södergran, nok en forfatterinne som døde altfor ung og hadde mye å gi verden.

          Erich von Däniken, derimot, kjenner jeg. Jeg ble veldig fascinert da jeg leste den første boken av ham, antagelig mest fordi jeg har symptomer på den nye folkesykdommen: EMST – tilbøyelighet til å være Enig Med Siste Taler. Herr von Däniken dokumenterte og spekulerte, og det var ikke alltid like lett å forstå hva som var hva, men da Carl Sagan – en herremann som jeg syns hørtes ut som Kermit The Frog på halv hastighet – hadde en serie som ble sendt på dansk TV omtrent samtidig med at jeg leste von Däniken, så skjedde det noe i hodet mitt. Det var Sagan som for alvor gjorde meg nysgjerrig på universets mysterier og vekket interessen min for både kosmologi og Sci-fi. Om gudene en gang kom hit fra universets fjerne utkanter, så måtte de ha dratt hjemmefra lenge før de første fiskene lå gapende på stranden og bestemte seg for å utvikle lunger, noe selveste Einstein kunne bekrefte (post mortem). Så, goodbye Erich von Däniken og Heritage of the Gods. Welcome Asimov, Heinlein og Bradbury.

          Vel, grenselandet mellom fiksjon og virkelighet er jo, som du tidvis har påpekt, og som jeg tidvis har bekreftet, mitt naturlige habitat. Kanskje den kambriske eksplosjon gjentar seg og gjentar seg i våre egne små verdener? Vi utvikler jo stadig evnen til å “se” – ofte i store hopp – det noen kaller kvantesprang. Men gir det egentlig noen fordeler? Det er jeg usikker på. Bevissthetsøkning skaper like ofte avstand, kommunikasjonsvansker og relasjonsbesvær.

          Avstanden er veldig stor mellom Södergran og Sci Fi, akkurat som avstanden mellom tro og liv. Klarer kan man å sammenføre det kontemplative livet og det aktive livet, uten å forene eller å forveksle dem? Kan vita contemplativa og vita activa egentlig koeksistere som adskilte parallelle liv? Jeg tror det alltid har vært noe eksperimentelt ved livet mitt.
          Tankene mine går tilbake til Flannery O’Connor, en tolerant katolikk i overbevist strenge protestantiske omgivelser. I sin kontemplative verden syslet hun med tanker rundt forholdet mellom en eldre mann og en blottende ung pike. Var de gift, eller hadde de bare et forhold? Hvilke rammer var det hun ville sprenge?
          Jo, jeg skal absolutt være litt på utkikk etter Flannery O’Connor.

          You don’t need eyes to have vision… men det er nok lurt å ha gode briller – eller de rette brillene.

          Det er en fin dag i Oslo med puss ni grader og sol. Snøen har smeltet og det ligger bare noen skitne isflak igjen her og der. Nå kommer våren. :)

          1





          • avatar marthon says:

            Du har levert en velformulert og grundig besvarelse, ingen tvil om det, men jeg må få påpeke at mens jeg tok for meg temaene Rockheims kredibilitet, Bibelens oppbygning, evigheten som matematisk problem, illegal homofili/kohabitasjon og synssansens evolusjonære fortrinn har du konsentrert deg om ost, blotting, kvinnelige forfattere, universet, sci-fi og den vanskelige balansegangen mellom vita activa og vita contemplativa.

            Alt dette er meget interessant, og selv om berøringspunktene kan virke få ER DE DER. Vi er f.eks. begge innom temaet ugift samboerskap OG den kambriske eksplosjon. Jeg tillater meg likevel å reise spørsmålet om dette delvis er en besvarelse på min forrige kommentar (under «Da capo al coda»), og vil påpeke at diskusjonen vår på grunn av dette kan være litt vanskelig å følge.

            «You don’t need eyes to have vision…»

            Hovedpersonen Hazel Motes i Flannery O’Connors roman «Wise Blood» tar konsekvensen av dette og blinder seg selv med lut.





            • avatar Cecilia says:

               Du har nok rett. Den lykkelige famile eksperimenterer for tiden med sameksistens innen Det Utvidede Fellesskapsbegrep (DUF), noe som innebærer åpne dører og ubegrenset tilgang til hverandres våkne tid. Tidligere avgrensede domener, som f.eks. skriveplassen min, har blitt ekspropriert av fellesskapet, med den følge at det forekommer hyppige avbrudd i tankerekkene mine. Påbegynte kommentarer og andre skriverier får ikke lenger min udelte oppmerksomhet – prosessen blir preget av fragmentarisk konsentrasjon i sporadiske øyeblikk – slike som nå, når den hjemvendte har sovnet på sofaen etter middag og gullungen er opptatt med sitt.

              Små avsnitt her og der, enkeltsetninger løsrevet fra sammenhengen, avbrutte tankerekker… unnskyldninger, unnskyldninger og atter unnskyldninger.
              Jeg må bare beklage: Her har avsnitt blandet seg med avsnitt, og blitt kastet rundt på og limt sammen, litt som i Pulp Fiction, men fullstendig uten mål og mening.

              Jeg skal forsøke å skjerpe meg – seriøst.
              :)





              • avatar marthon says:

                Hvis man ser stort på det, kan Jarlsberg puttes inn i den generiske sekkekategorien «gulost», som også inkluderer det spesifikke produktet «Gulost» (som bare er én av en lang rekke oster som har det til felles at de er framstilt hovedsakelig av kumelk, har en relativt fast konsistens og en gulhvit farge). Jeg vil likevel påstå, at når noen sier gulost, så tenker man på en litt kjedelig standardost uten huller.

                F. O’Connor var en dypt religiøs kvinnelig forfatter som nesten utelukkende skrev nokså bisarre noveller og romaner med mannlige hovedpersoner – som typisk er fanatiske predikanter eller på andre måter de rene parodier på amerikansk kristendom. (Det er imidlertid protestantisk kristendom hun parodierer, og ikke sin egen katolisisme.) Hun skiller seg absolutt ut fra andre kvinnelige forfattere.

                Det var en i klassen min som fikk meg interessert i von Däniken, og jeg leste de tre første bøkene han utgav. Men selv den gangen var jeg en innbitt skeptiker. Jeg husker blant annet at von Däniken skrev om en inkaskulptur av et skjelett som han mente gjengav bena i kroppen så korrekt at det måtte tyde på at inkaene hadde inngående kjennskap til kirurgi og avansert legevitenskap (som de måtte ha fått fra utenomjordiske vesener). Var det ikke mer nærliggende å tro at de hadde sett et lik … et skjelett?

                Tenker du på serien «Cosmos» med Carl «Billions and Billions» Sagan? Hmmmm … den gikk da på TV i USA og Norge før du var ute av bleiene. Hvis du så den i en alder da du kunne ha hatt noen særlig glede av den, må det ha vært en ganske gammel reprise … eller en senere serie.

                Apropos briller har jeg nå også oppgradert til solbriller med korreksjon for skjeve hornhinner, slik at jeg kan se fram til å betrakte så vel Påskefjellet som min øvrige blendende lyse framtid i behagelig dimmet lys kombinert med et til nå ukjent nøyaktighetsnivå og detaljfokus .

                (Da har jeg fått kommentert de avsnittene som sto igjen ukommentert :-) )

                Jeg synes vel for din egen del at du bør konsentrere oppmerksomheten om jentene dine når du endelig har dem begge hos deg – og synkronisere døgnrytmen litt med dem. Jeg blir ikke på noen måte middelaldersk med deg om du prioriterer dem framfor å besvare tøysete kommentarer fra meg – seriøst. :-)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *