Før gjestene kommer…

Naked
My thoughts are creeping
To late
The show has begun.
___________________________________________________

Jeg har Portishead i hodetelefonene og har skrudd lyden akkurat så høyt at jeg slipper å høre summingen fra pumpene. Det er som om jeg blir vektløs når trykket fra vannstrålene treffer meg. Gjennom badevinduet kan jeg se en tynn stripe av nabobygningen. Det har snødd i løpet av natten og hustaket er hvitt. Det er grått ute. Hadde det ikke vært for de mange luftepipene hadde jeg ikke kunnet se hvor taket slutter og hvor himmelen begynner.
Foreløpig er jeg ganske rolig og føler at jeg har alt under kontroll, men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det bare er et spørsmål om tid før nervene kommer. Jeg blir alltid nervøs når jeg skal ha selskap, om det så bare er en helt uformell sammenkomst som i kveld. Jeg vet av erfaring at jeg kommer til å ønske jeg var et helt annet sted mens jeg skifter kostyme for femte gang og iler halvnaken i skyttelfart mellom kjøkkenet, soverommet og badet, joda, det kommer til å herske fullt kaos et kvarter før gjestene kommer. Det er alltid det samme.
I følge mitt eget sosiale regnskap har jeg blitt invitert til åtte middagsselskap siden sist jeg hadde gjester, og selv om jeg ikke har takket ja til alle, føler jeg at det er min tur til å invitere nå. Det er egentlig et ganske passende tidspunkt, langt unna de “faste” helgene som jeg etter hvert har lært at det tradisjonelt er noen andre som eier. Dessuten er det en helg da mange er bortreist, og da begrenser omfanget seg selv. Vi blir bare seks, pluss meg. Carl har reist på vinterferie, så der er det ingen hjelp å få.

Skumbad er egentlig en fullstendig unødvendig visuell nytelse, tenker jeg, og heller en desiliter orange badeskum i badevannet. Det lukter mango. Er dette så lurt da? Det moderne mennesket skal jo være miljøbevisst og ha korrekte tanker og holdninger. Jeg lurer på hva slags kjemikalier det finnes i skumbadet. Hva er det som får det til å skumme? Så skrur jeg på motoren og betrakter forvandlingen mens skummet bygger seg opp rundt meg, helt til jeg er fullstendig dekket, som en filmstjerne i en amerikansk film – fra den tiden hvor all usømmelig nakenhet måte skjules.
En visuell nytelse… joda, det ser bedre ut enn det føles. Men det lukter godt.

Is it all as it seems
So unresolved, so unredeemed
If I remain, how will I know

Plutselig tenker jeg på Alice. Det føltes litt skummelt da jeg plutselig fikk en melding fra henne forrige gang jeg var i Køben. “Er du i København?”  Hvordan kunne hun vite det? Gjettet hun bare? “Hvordan vet du det?” sendte jeg tilbake, og fikk et smil i retur. Vi avtalte å treffes på Optimisten.

_

Nyhavn – januar 2013.

_

Jeg er tidlig ute og går sakte for å drøye tiden, ser meg rundt uten å egentlig se noe, ikke noe annet enn det store bildet. Menneskene som haster forbi meg, husrekken med de smale husene og båtene som ligger dørgende stille innpakket i presenning på den sørpete kanalen. Det er fullstendig vindstille, nullføre og en isende kald syltynn og fuktig Københavntåke, akkurat som jeg husker det fra jeg var liten. Den tette husrekken beveger seg i takt med skrittene mine, sakte duvende bak de ubevegelige mastene og tauverket. Jeg lurer på om dette bildet kunne vært tatt for ti år siden – eller kanskje tyve år siden. De gamle TV-antennene står fortsatt tett på hustakene. Automatisk begynner jeg å se etter flere detaljer for å sjekke om det i det hele tatt finnes noe her som ikke kunne vært her for tyve år siden. Jeg ser på den store italienske parasollen og utemøblene utenfor nummer 17.  Rajisimo heter butikken på hjørnet nå. Navnet er skrevet med små bokstaver i ujevn høyde. Den er ny siden sist jeg var her, men navnet høres kjent ut. Restaurant Skagen, den husker jeg ikke, men Skipperkroen husker jeg. Jeg spiste sild der med pappa en gang… var det ikke et pizzasted her et sted før, nede i en kjeller?
Jeg rusler sakte videre og forsøker å huske hvor det var. Vi var der, Alice og jeg. Vi spiste pizza og drakk øl – den sommeren for seksten år siden da vi ble fanget i regnværet, og i hverandre. Vi var ikke gamle nok til å drikke øl, men det var det ingen som brød seg om.
Så kommer jeg til broen og husker at Optimisten ligger på andre siden – på den rette siden. Det er kanskje ikke er så mange som husker det nå, at det en gang var en riktig og en feil side av Nyhavn. Jeg vet sånne ting – sånne ting som nesten bare gamle mennesker vet  og som de i blant mener de har enerett på å vite, i hvert fall helt de forteller det videre – og da skal man helst ikke si at man vet det fra før – det vet jeg også…

Sephora Mango. Flasken med bobleskum er delikat og duggfrisk. Det er ingen varedeklarasjon på den, det står bare at det finnes ekstrakt av mango.  Det er kanskje en grunn til det?  Jeg åpner den, heller resten i badevannet og starter boblemotoren på nytt. Burde jeg ikke egentlig få litt dårlig samvittighet nå? Et lite stikk av trendy ubehag? Antagelig burde jeg det, men innerst inne gir jeg blaffen og føler meg heller litt rampete.  Après nous, le déluge Etter oss kommer syndefloden, sa Madame de Pompadour, den offisielle elskerinnen til Louis XV.  Den offisielle elskerinnen – jeg kan ikke noe for det, men jeg liker franskmenn. De holder på tradisjonene. Var det ikke politimesteren i Marseilles som hadde en liten mini-guilloutine i sølv på kontoret sitt? Det var i hvert fall i Marseilles at den siste forbryteren ble guilloutinert i 1977.  Off with his head!
Nåja, Madame de Pompadour fikk jo rett, på en måte, men selv rakk hun å dø med god margin innen blodet begynte å fosse i gatene. Skal se jeg også rekker å dø innen kjemikaliene fra boblebadet mitt fører til massedød blant gjørs og gjedde, og oppsitterne langs vassdragene kommer i horder for å kappe hodet av meg.

Alice var andpusten og rød i kinnene da hun omsider kom. Jeg så henne allerede da hun kom småløpende forbi vinduet, og tenkte det var rart hun ikke kom fra den andre kanten. Helt automatisk reiste jeg meg så det skulle bli lettere for henne å få øye på meg.

_
På Optimisten Café

Alice ser meg idet hun kommer inn i rommet, og begynner å snakke allerede mens hun er på vei over gulvet.
– Er jeg veldig sen?
– Nei.
– Jeg ble litt forsinket.
– Det går bra
Så er hun fremme og et øyeblikk blir vi bare stående der med våre store smil.
– Godt å se deg.
– Deg og…
Kyss på kinnet og en liten klem. Hun lukter nyvasket hår.

Optimisten er et slags halvmoderne spisested med litt for harde stoler, hvite duker og gammeldagse franske plakater på veggene. Vi bestiller omelett med poteter, grovt rugbrød og en kanne med te.
– Har du tenkt over hva du gjør?
Jeg ser på blikket hennes at hun er alvorlig. Hun vil ikke ha et ja og et nikk og ferdig med det. Det er klart jeg har tenkt over hva jeg gjør, tenker jeg, men jeg leter allikevel etter noe fornuftig å svare.
– Har du bestemt deg for ikke å få barn?
– Nei.
– Er du sikker på det? Er du helt sikker på at du ikke har tatt det valget, ubevisst?
– Ja.

Hva kunne jeg ellers svare? At jeg faktisk ikke hadde latt den tanken få lov til å forstyrre meg? Hva om hun hadde rett? Jeg tenker på hva som venter meg,  i mitt nye liv, som jeg vel kan kalle det. Jeg kommer til å møte mennesker med lang utdannelse og erfaring. Jeg kommer til å møte mennesker som automatisk vil danne seg et bilde av meg på bakgrunn av hvem jeg er: Min fars datter.
Vel, det er nok helt opp til meg hvordan jeg blir møtt. Dessuten er nepotisme tillatt i det private næringsliv…

– Jeg må fortelle deg noe… jeg og Torbjørn har gått fra hverandre.
– Nei?
– Jo. Det er ikke… jeg har tenkt på det en stund. Det var ingen spontan avgjørelse.
– Men, hvorfor? Jeg trodde dere var…
– Det fungerte ikke. Jeg elsker ham ikke…
– Har han… gjort noe dumt?
– Nei, nei.
– Gikk det bare over? Helt av seg selv?
– Jeg tror ikke jeg noen gang har elsket ham, ikke nok.

– Men… det kan du ikke si. Ikke etter så lang tid…
– Nei, og det har jeg heller aldri sagt, og det må du heller aldri fortelle ham.
– Selvfølgelig ikke… men…hva sa du? Hvordan…
– Jeg sa bare at det ikke kunne fortsette, at jeg ikke hadde det godt og at det var best vi gikk hver til vårt før vi ble uvenner.
– Hvordan tok han det?

– Med fatning. Du har jo møtt ham.
– Han syns vel det var trist?
– Det syns vi begge.
– Så hva skjer? …  er det han eller deg som flytter ut?
– Ingen av oss, egentlig. Vi har allerede kjøpt en liten leilighet rett her nede, og så skal vi bo vekselvis der og hjemme annen hver uke, i hvert fall til barna er ferdige med skolen.
– Er du fornøyd med det? Det er jo lenge til.
– Jeg føler at jeg skylder ham det.
– Skylder ham det? Blir det ikke litt trangt å tenke sånn?
– Jo. Men jeg har jo også på en måte ført ham bak lyset.
– Men ikke bevisst? Du har vel ikke alltid visst at det skulle gå mot… et slikt endepunkt?
– Det er det jeg ikke vet lenger. Jeg forstod jo at det ikke ville vokse, det forstod jeg allerede da jeg ble gravid. Men da var det liksom for sent.
– Å Alice… hvorfor har du aldri sagt noe?
– Du har vært så lykkelig.
– Jeg? Men… nei, ikke hele tiden.
– Men du er det nå?
– Ja…
– Jeg har aldri turt å gjøre som deg.
– Hva da? Hva er det jeg har har gjort?
– Du har valgt, har du ikke? Det er et bevisst valg du har tatt?
– Å overta etter pappa? Jo, det er veldig bevisst. 

– Jeg tenker ikke på det. Du har valgt å leve sammen med en kvinne.
– Jeg vet ikke om jeg har valgt… er det det du vil, Alice?
– Jeg aner ikke lenger… vi kan snakke om det en annen gang, ikke her
.

– Hvordan tar barna det?
– Det bekymrer meg ikke.
– Bekymrer deg ikke? 
– Det er mye bedre for dem at Torbjørn og jeg er venner enn at vi går og skubber på hverandre hele tiden.
– Mm.
– Dessuten slekter de på sin far. Vi har kalt den for kompromisset. Denne uken er det jeg som bor i kompromisset, neste uke er det ham. Jeg snakker jo med dem hver dag.
– Du tror ikke det kan bli litt problematisk? Jeg mener, du har vel ikke tenkt å være enslig resten av livet? Og det har vel ikke han heller?
– Nei. Men jeg har altså ikke truffet noen andre. Det ikke derfor… det er ikke akkurat det jeg tenker mest på for tiden.
– Jeg forstår det, men om du treffer noen, eller om han gjør det? Hva da?
– Da får vi se hvordan vi løser det. Om jeg treffer noen så skal jeg nok holde det for meg selv.
– Hm…  hvordan går det med din far forresten?
– Godt. Han har startet sin egen restaurant. Jeg skal ta deg med dit en gang… den er ikke så stor, men den ligger fint plassert…  …husker du den gangen vi…

_


Vi tok farvel utenfor caféen og jeg ble stående og se etter henne. Hun gikk lett, nesten litt uvørent, som en tenåringsjente. Det lange håret hennes bølget seg mykt og duvende rundt kraven på den lysebrune skinnjakken, perfekt i takt med lyden av de høyhælte brune støvlettene.
Vi er kanskje ikke så voksne som vi tror når det kommer til stykket – på fredag måtte jeg vise leg på Lavvo, og der er det tyveårs grense…
Jeg trekker pusten dypt og slipper den langsomt ut. Halv fem. Jeg merker at nervene kommer smygende. Det er på tide å komme opp av badekaret.

…husker du den gangen…
Jo, jeg husker. Jeg husker alt. Og i mitt eget egoistiske bilde lurer jeg på om dette kommer til å komplisere livet mitt.
Men det vil jeg ikke tenke på nå. Akkurat nå vil jeg glede meg til en lang kveld i selskap med hyggelige mennesker. Jeg har behov for å være vertinne. Jeg har behov for å pålegge meg selv plikter, være tjener for gjestene mine, oppvarte dem, lytte til samtalene rundt bordet, få bekreftet jeg har vært flink med bordplasseringen og at jeg har invitert en passende blanding av personligheter.
I kveld skal gjestene mine få eie meg.

Og innerst inne vet jeg at idet de første gjestene ringer på døren så glir nervøsiteten av meg – som ved et trylleslag.

_

_

 

 

7
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

14 Responses to Før gjestene kommer…

  1. naturglede naturglede says:

    Rart det der hvordan tankene vandrer om man legger seg i badekaret for å slappe av. Jeg har ikke boblebad, men nyter mine stunder der i det varme vannet likevel. Godt å sortere tankene litt før et selskap. Det samme gjelder etter selskapet. Da trenger jeg også tid til å få alle inntrykkene på plass liksom. 😉
    Leser ordene dine og vet ikke helt hvordan jeg skal kommentere, så jeg gir deg en tommel for innholdet. :)





    • avatar Cecilia says:

      Når man først har lagt seg i badekaret så er man jo på en måte fanget, og da kommer ofte tankene av seg selv. Du trenger forresten ikke boblebad for å lage skum, du kan lage det med hendene også.
      Tusen takk for tommel og kommentar :)





  2. avatar Hilde says:

    En velskrevet tekst, som alltid. Illustrasjonene er skikkelig fine, jeg skulle ønske jeg hadde bare en brøkdel av ditt “øye” for detaljer.

    Omskiftninger er hva jeg leser om og jeg tenker, vil det ene påvirke det andre…og i så fall, hvordan?
    :)
    Ha en herlig helg!





  3. avatar Breiflabben says:

    Kos deg i badeskum du. Håper festen gikk bra og var vellykket. Eller er det i kveld kanskje?
    Fine illustrasjoner, likte de :-)





    • avatar Cecilia says:

      Joda, selskapet ble absolutt vellykket. Det var forøvrig forrige søndag.

      Tusen takk for hyggelig kommentar :)





      • avatar Breiflabben says:

        Jeg skal ha selskap i morgen fredag. Skrei først med mølje og til andre servering med Sandefjordssmør.
        Først serveres øl og akevitt til og etterpå blir det vin, noen skal ha rødt mens jeg skal ha hvit :-)
        Kan tenkes det blir en tale også, vi er bare voksne menn som samles.





  4. avatar eMTe says:

    “Is it all as it seems
    So unresolved, so unredeemed
    If I remain, how will I know”

    I gode venners lag, ikkje alltid ein veit, sjølv om ein kanskje trur det, kva som er innanfor.
    I gode venners lag. Alltid kjekt å lage det fint til for gjester. Alltid litt hektisk rett før.Alltid spent på mine kokkeferdigheiter, som er litt mangelfulle *ler*, men veit at det vert kosleg uansett. Stemninga har alle eit ansvar for skal bli god, om ein er to eller fleire :)
    Å få tid til eit bad i forkant er no rett deilig, iallefall dersom det er fritt for uvelkomne tankar :)





    • avatar Cecilia says:

      Sitat fra Portishead “Humming”, den fantastiske åpningen av konserten i New York 1997 – et klassisk album som jeg tror jeg aldri kommer til å bli lei av.

      Jeg liker godt selskaper hvor man sitter lenge til bords. Samtalene blir på en måte mer inkluderende rundt et bord enn når man vandrer rundt og snakker i grupper.
      Jeg er ikke akkurat noen kløpper på kjøkkenet jeg heller, men noen retter er jo ganske idiotsikre. :)





  5. avatar geitost says:

    Giorgio de Chirico fikk et veldig sterkt inntrykk da han oppdaget atmosfæren av italienske bygatene, speseilt disse i Torino, og denne følelsen satte ham på vei til oppfinnelsen av det som ville bli sitt originalt verk, som han kalte “metafysisk maleri”.

    Det er ikke bare berømte kunstnere som kan være rammet sånt, og jeg også har oppfattet i virkeligheten, en dag da jeg gikk tilfeldigvis på gatene av en utlandsk by, noe som var så sterkt at det påvirket mitt utsikt til verden i mange år.
    Dette hendte i København. Og ditt innlegg som forteller et møte ved Nyhavn, med dets vakre illustrasjoner av stedet, fikk meg plutselig til å huske at bydelen Frederiksstaden har fungert for meg, lenge siden, som en slags egen Torino, nemlig et særlig sted for en avgjørende oppdagelse, og, forbausende nok til å rettferdiggjøre denne innledende digresjon, et sted som finnes bare et par skritt unna fra ditt anker.

    Ankeret, altså. Det store og tunge objektet, som holder oss lenket til et særlig sted, og kraftig hindrer oss å komme ut av kurs i uværet, men som, paradoksalt nok, taper lett all dets virkning så snart vi bestemmer selv å løfte det litt, om vi ønsker å gå bort og å lenke oss til et annet sted.
    Ditt bilde av ankeret er ganske hardt, grafisk sett, særlig sammenlignet med de mjuke fargene og tonene av dine andre illustrasjoner. Som om overflaten av samtaler burde være like lett og elegant som skummet i badet (*), mens det intime innholdet er heller laget av rått stoff.
    (* Din nydelige måte å bruke bobler i ditt innlegg husker meg at jeg knytter vanligvis bobler med selskaplighet, det “comme il faut” som du sier, siden en liten hendelse som angikk en jente jeg var med på skole : hun hette Chanel, og var faktisk en slektning til det historiske franske motedronningen. Da denne behagelige jenten fikk oppgaven til å lage en presentasjon foran klassen, så valgte hun å vise kreative bilder av såpebobler. Hun viste vakre bilder hun hadde selv tatt av fargerike bobler og spektakulære bobleskulpturer. Utvilsomt et fint verk.
    Det som rammet meg, var det som læreren sa meg etterpå, på en private samtale, nemlig at det fine verket som jenten hadde gjort var ifølg ham et riktig godt symbol av miljøet hun kom fra, både vakkert og overfladig.
    En slik overraskende mening var et synspunkt jeg kunne aldri funnet av meg selv, i denne tiden, og så lærte jeg denne dagen både hva ordet determinisme betyr, og at man burde alltid lete etter årsaksammenhengene bak ord og bilder, om man ønsker å finne en original (og muligens relevant) mening om fenomenene vi er konfrontert til.)

    Ankeret hadde forblitt i Nyhavn, hele tiden, det kan man vel forstå, og det finnes et skjær av ironi, fra Historiens side, å sende deg nå tilbake dit du har kommet fra. Og jeg som liker reverserte perspektiver generelt, er veldig tankefull ved idéen at din opplevlese av ruptur og en fjernhet, med så store konsekvenser for deg som voksende individ, vil endelig virke i fremtiden som en parentes i ditt danske liv.

    I alle fall, forankringen sier ikke alt, og din evne blant annet å skape fine innlegg som dette her er grunnen at jeg ikke tviler at du snart blir sett, i ditt fremtidens profesjonelt miljø, mere enn bare som din fars datter.
    Tusen takk for en tankevekkende lesning. :)

    1





    • avatar Cecilia says:

       Det metafysiske maleri – det metafysiske kunstneriske uttrykk – som når man åpner døren til sitt eget bakværelse og sniker seg inn for å se hva man ser og hva man forstår når man titter ut av den døren man nettopp har gått inn. :)

      Jeg har lurt på om jeg skal kalle Norges-oppholdet mitt for en lang dannelsesreise, men inntil videre har jeg valgt å være forsiktig. Slikt kan tas ille opp, vet du. Når nordmenn reiser på dannelsesreiser så reiser de nødvendigvis alltid til land som er Norge underlegne, ettersom alle land pr. definisjon befinner seg i den kategorien. Dannelsesreiser gjør man altså til underlegne land, så en dannelsesreise fra Danmark til Norge vi jo da implisere at jeg anser Norge for å være Danmark underlegent, og da får jeg trøbbel. Jeg har således valgt å kalle det en lang av-dannelsesreise eller et av-dannelsesopphold.

      Vel. Jeg skal snart slutte å spøke ( i metafysisk forstand).

      Hva tenker jeg med illustrasjonene mine?
      Tenk om et midlertidig anker har vært senket og at jeg selv har vært festet i en tungt bevegelig ankerkjetting med mulighet for å dreie sakte i sirkel, men allikevel alltid ha forankringspunktet rett foran meg. Tenk om bevegelsesområdet mitt har vært begrenset til å nå ytterkanten av sirkelens periferi.
      Tenk om jeg har kuttet ankerkjettingen…

      Tenk om det finnes et annet anker som er stort og tungt, og gammelt. Vel. så må det også fremstå som stort og tungt og gammelt. og det må stå tydelig frem.
      Det interessante for meg, det som gjorde at jeg tok det bildet (med iPhone), er at ankeret ikke har noen ankerkjetting. Noen har løsnet ankerkjettingen og latt ankeret være tilbake. Noen har rett og slett ikke villet lette anker, men latt det være tilbake. Og selv etter å ha drevet over havet og ankret opp i en annen havn, så ligger det gamle ankeret fortsatt der det ble forlatt. Og ligger ikke det ankeret egentlig ganske beleilig plassert – for en som fortsatt har ankerkjettingen om livet?

      Det symbolske – å se lettheten i boblene som flyter på overflaten – å se bildet utenfra og nedenfra – innhyllet i skum som en filmstjerne – det visuelle glansbildet – ungpikedrømmen som viser seg å være et luftslott – bare bobler – ingen substans – det er det som utgjør forskjellen. Men hva ser vi når vi kun leser med øynene? Hva ser vi når vi åpner bakdøren på gløtt – om så bare litt?

      Tusen takk for deilig kommentar :)

      ps.

      Jeg smiler. Jeg smiler ofte av kommentarene dine, fordi du kommuniserer med en stemning jeg liker og fordi du bruker språket til å skape unike bilder. Og helt ufrivillig tenker jeg på det du for lenge siden skrev om Jack Kerouac – og helt ufrivillig går tankene mine selvfølgelig til filmen som har mistet så mye av magien i boken – og selvfølgelig følger jeg sirkelen rundt og havner i tanker om en av dine kommentarer hvor du skriver om hvordan illustrasjoner lett kan ødelegge de unike bildene som en ren tekst kan gi oss. Men allikevel så velger jeg å overforklare – uten at jeg egentlig aner hvorfor – for jeg har en følelse av at du har forstått meg for lengst :)





      • avatar geitost says:

        Så hyggelig at du gjør god bruk av mine bemerkninger… :)

        Ja, hele kommentaren min her dreiet rundt begrepet “anker” som ikke er skrevet engang i teksten din. Det bekrefter min generell mening at illustrasjoner som gjenskaper ordene ofte tar noe ut av dem, nemlig det mentale bildet som leseren umiddelbart kobler med sine egne erfaringer i løpet av lesningen, men, omvendt, illustrasjonene som er lagt til teksten som autonome deler, kan være virksomme erstatter til skrivingen : du kunne ha skrevet om ankeret, eller beskrevet restauranten, istedet for å skildre dem, med mer eller mindre ekvivalente virkninger, men bildene innbærer her en særlig dimensjon og altså når forskjellige mål i leserens bevisthet og følelser.

        For eksempel, din indre tanken om Alice som går bort, skrevet i forskjellige språk i teksten og på illustrasjonen, gir en virkning som ville vært vanskelig å uttrykke bare med ord, og i alle fall, helt forskjellig enn denne på bildet.

        Derfor liker jeg når det er mulig å tenke på dine illustrasjoner som en del av teksten i seg selv, så å si, som en slags tekst uten ord.
        En tekst som ville ikke si alt, ikke bokstavelig.
        Som en kvinne som tier – denne som har så mye å si, som du sa iblant. :)

        Ænigmer er fine, fordi det er fint å ikke forstå alt. Livet ville vært så kjedelig.

        Jeg liker ditt “av-dannelsesreise” begrep veldig mye.
        Selv om jeg syns det ikke eksisterer i virkeligheten. På en måte, alle reiser medfører en form av av-danning, i den forstand at kontakten med andre kulturer gir oss anledningen til å konfrontere våre vaner og overbevisninger, og så kanskje begynne å tvile på dem. Men i bunnen tror jeg ikke at man taper noe av sin identitet med å enrike den med nye tillegg. Jeg ikke husker at jeg noensinne så en slik fenomen hos noen.

        Men jeg er litt overrasket når du sier at “på dannelsesreiser reiser Nordmenn nødvendigvis alltid til land som er Norge underlegne”, fordi jeg har lest at meste unge Nordmenn som studerer utenlands velger å dra til USA, og ikke spesielt med idéen at det er fortsatt et like underutviklet land som det var for 150 år siden…
        Jeg lurer omvendt på om disse heller ikke forsøker sånt å tape noe av det de tenker de bør gi opp fra sin gammeldags Europasstil utdannelse…

        (…, og nøyaktig et eksempel av det jeg nettopp skrev at det ikke eksisterer, hmm … !?) :)

        1





  6. avatar Cecilia says:

    til:geitost
    Noen ganger er illustrasjonene bare en unnskyldning for å få et bilde i veikrysset, men som oftest er de en del av det jeg vil fortelle. Men uansett legger jeg alltid arbeid i det, og jeg bruker aldri samme illustrasjon flere ganger.

    Når en kvinne tier er det fordi hun har noe viktig å si.
    Jeg tror det. Det er veldig vanskelig å si det man mener med få ord, og det er veldig lett å tråkke feil. Og det er lett å bli overdøvet av de kraftige stemmene.
    Vi vennes til å bli avbrutt før vi er ferdige å snakke, men det er som regel ikke så farlig, for det var egentlig ikke så viktig det vi hadde å si. Men noen ganger har vi faktisk noe viktig å si, både som barn og som kvinner, selv med våre spede røster og mindreverdige fysikk.

    Da jeg var liten stakk jeg demonstrativt fingrene i ørene dersom jeg ble avbrutt før jeg var ferdig å snakke. Jeg ville ikke høre, for jeg ville ikke la meg påvirke av hva som ble sagt før jeg selv hadde fått si mitt. Etter hvert forstod jeg jo at det ikke passet seg, så jeg begynte å mumle salmevers innvendig i stedet hver gang jeg ble avbrutt. Når jeg ufortrødent fortsatte der jeg slapp etter avbrytelsen, ble jeg oppfattet som sta og uvillig til å lytte – og det var jeg vel også. Jeg ville i hvert fall ikke lytte til argumenter som kun var rettet mot antagelser om hva som var konklusjonen min, og jeg ville ikke lytte til argumenter fra folk som bevisst tilla meg andre meninger enn jeg hadde.

    Jeg bruker mange ord når jeg skriver, men jeg klarer allikevel aldri helt å riste av meg følelsen av å ikke ha sagt nok – at jeg ikke når frem. Det er utelukkende min egen feil, enten jeg overkommuniserer eller underkommuniserer. Jeg ønsker å være tydelig, men samtidig ønsker jeg at det skal være litt utfordrende, slik jeg selv liker å få det servert. Og det er vanskelig.
    Nyansene ligger i bevisstheten, har jeg tenkt, de ligger ikke nødvendigvis i språket.

    Noen ganger det det deilig å gjespe, andre ganger er det irriterende, akkurat som å nyse. Noen ganger er det også irriterende å bli kåt.
    Jeg øver meg hele tiden på å finne frem til måter å kommunisere mentale tilstander på uten å si det direkte. Jeg føler ikke at det gir noe å skrive at jeg er 15% opptatt av fortiden, 25% opptatt av nåtiden, 10% lykkelig, 4% trist, 15% utålmodig og 31 % nysgjerrig.
    Jeg velger i blant den letteste veien; jeg illustrerer i stedet for å ta tak i det språklige problemet, og tenker akkurat som du beskriver det: Illustrasjonen gir en virkning som er svært vanskelig å uttrykke med ord. Men det går også den andre veien. Ordene blir egentlig illustrasjonens tittel.
    Man kan filosofere rundt det, eller man kan si det enkelt, som Professor Mizhag i møte med Bjarne Melgaards provoserende kunst: “Pent bilde. Han suger på barnet. Kjærlighet til barn. Vakkert. ”

    Som du har observert: Ordet anker er bare nevnt i illustrasjonen, ikke i teksten. Og egentlig kan jeg trekke en linje elleve år tilbake, til da jeg gikk på skole og slet med å finne titler på bildene mine.
    – Jeg kan ikke bare skrive en tittel! Det er ikke plass til noen tittel! , skrek jeg til læreren min, og tenkte at han ikke forstod noe som helst. På en måte er jeg fortsatt der. Jeg har ikke kommet noe lenger.

    Jeg var mest ironisk da jeg skrev at nordmenn anser andre land som Norge underlegne. Det forholder seg selvsagt ikke slik, selv om det er mange i Norge som er av den oppfatning. Samtidig mener jo de samme menneskene at alle nordmenn bortsett fra dem selv tilhører en saueflokk med kyllingskaller som har dratt nisselua dratt helt ned så den dekker hele kjøtthuet. Det er kanskje en naturlig konsekvens av den uhøflighetskulturen vi lever under i Norge, og det er i et forsøk på å la meg innlemme i den norske kulturen jeg beskriver min snart avsluttede Norges-opptreden som et av-dannelses opphold. :)

    Det er klart mange velger å studere i USA. Det finnes større vilje til å satse på forskning og utdannelse i USA enn i Norge, og det finnes naturlig nok mye større miljøer, større takhøyde og større åpenhet. Studenter fra hele verden samles. Jeg skulle gjerne studert i USA. Da hadde jeg kanskje også selvbildet mitt fått en boost. Jeg hadde trengt det nå.

    Jeg skriver mye dansk for tiden, og merker at jeg ikke helt er i takt med språket. Jeg har forsøkt så veldig å være norsk i Norge, kanskje litt for mye. Det jeg merker nå er identiteten min på en måte er mere knyttet til det landet der jeg vokste opp enn det jeg har villet innrømme. Jeg tror jeg har vært litt sint på Danmark – litt sint på det landet som på jeg har følt tok fra meg alt. Hvorfor slapp det meg så lett? Hvorfor kjempet det ikke for å beholde meg?
    Men nok om det. Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg.

    Jeg husker godt da du dukket opp i kommentarspaltene mine. En helt ny stemme, på helt riktig tidspunkt. Du introduserte en annen måte å lese meg på enn det jeg var vant til, og en annen måte å forholde seg til essensen i innholdet på. Det overrasket meg, og det overrasket meg også at du var fransk og ikke minst at du så til de grader behersket et såpass marginalt og egentlig ganske ubetydelig språk som norsk. Men jeg har jo forstått etter hvert at du også behersker dansk, svensk, hollandsk, tysk… kanskje også flere språk? Kommentarene dine både påvirket meg og inspirerte meg, og de gjør det fortsatt. Da du irettesatte meg for den forutsigbare slutten på “Etyde” (om du husker det), ble jeg ikke overrasket, for jeg så jo med en gang at du hadde rett, og så tenkte, ganske barnslig egentlig, at jeg skulle overraske deg tilbake da jeg eksperimenterte med den historien om Victor Noir – Skygge.
    Jeg har skrevet i dagboken min 15 november 2011 at jeg er så uendelig glad for at noen der ute gidder å bruke av sin korte jordiske tid på opplyse meg og utdanne meg. “Det følger forpliktelser med slike gaver, Cecilia, ikke juridiske, men moralske forpliktelser, ikke glem det! “, kan jeg lese.
    Det forplikter meg til å gjøre mitt beste.
    Ideen om at det er verdt det – ideen om at man skal gi like mye som man får – ideen om balanse.
    I dag er det 8 mars. Kvinners kampdag.
    What are we fighting for…





    • avatar geitost says:

      Du kan vel se for deg at det finnes et par svar/kommentar som skulle følge en slik tilbakemelding som din her. :)
      Men det skulle uheldigvis ta meg en tid jeg savner nå : tidligere i uken fikk jeg invitasjon til et veldig krevende arbeid. God nyhet, egentlig, men selv om innleveringsdato er ikke ennå bekreftet, jeg frykter høyt at utkast burde leveres innenfor rundt 6 til 8 uker, og at det er ikke mye sammenlignet med den forventede mengden av arbeid. … Derfor, må jeg fort avslutte alle verker som er i gang, og samtidig forberede alt som trengs for å være så mye tilgjengelig som mulig når jeg skal dykke neste uke, og forsvinne inni det arbeidets djupe.
      Så er det grunnen hvorfor jeg skal være taus en stund. Men jeg er ivrig å komme tilbake etterpå, og kommentere din siste melding.
      Imellomtiden ønsker jeg dere en hyggelig vinterende, og fram til Påske. Vi hörs. :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *