Da Capo al Coda.

(Gjenta fra begynnelsen, spill deretter avslutningen)
___________________________________________________________________________

På nett-tv kommer jeg over en svensk dokumentar:
Karl Ove Knausgård – året etter Min kamp

Det er kanskje riktig at en slik dokumentar lages i Sverige ettersom det er der han er bosatt – distansen blir riktigere, tenker jeg, og lurer på hvor gammel han er. Det ubarmhjertige dagslyset avslører både grått hår og dype rynker.
På Wikipedia leser jeg at han er født i desember nitten sekstiåtte, han er altså knapt elleve år eldre enn meg. Jeg har alltid tenkt han var eldre. Men det er sikkert elleve viktige år – elleve år fulle av bekymringer. Vinterbarn liker mørket.

Uansett vil det ligge der som et slags feste at jeg ikke skulle gjort det – at dette er umoralsk, at jeg har gjort noe galt.” sier Knausgård om romanserien sin – ett år etter at siste bind ble utgitt. Nå føler han seg tom. 

Det har vært kaldt i natt. Termometeret i kjøkkenvinduet har registrert nattens minimumstemperatur til omtrent minus 14 grader. Nå har temperaturen steget til minus ti. Vi er nødt til å handle, og det er fristende å ta bilen det korte stykket bort til Centra. Der kan vi parkere gratis i en varm garasje. Men tanken på å måtte lete etter parkeringsplass etterpå får meg på bedre tanker, så vi pakker oss inn i stedet og gjør oss klare til en ekspedisjon over den stivfrosne tundraen. Enkeparken må virke dobbelt så stor for Shaya som for meg, tenker jeg plutselig, og husker da mamma sa at sengen min snart ville bli for liten og jeg lå der etterpå og stirret opp i taket mens jeg lurte på om alt kom til å krympe. På en måte gjorde det jo det – sett fra mitt perspektiv.

– Hvorfor stopper vi?
– Jeg skal bare se på noe.
– Jeg fryser.
– Nå som vi akkurat har kommet ut? Så pysete er du ikke.
– Hvorfor skal vi stå her?
– Gå bort til benken så skal jeg ta et bilde av deg.
Jeg visste det var noe som manglet på bildet: Barduneringen.
– Skal vi gå snart?
– Ikke ennå.
– Hva ser du på?
– Jeg ser på hvordan stolpen er festet. Hvis du ser helt øverst på stolpen, ser du at det er mange tykke vaiere der som går i forskjellige retninger?
– De svarte ledningene?
– Mm. Vet du hvorfor de er der?
– No.
– For at stolpen skal stå støtt og klare å bære vekt.

“Det handler om identitet“, sier Knausgård, og sier han føler seg rotløs. Han har flyttet for mye og for ofte. Røttene har aldri fått tid til å feste seg. Han kan ikke peke mot noe bestemt sted å si: “Det er her jeg kommer fra.”
Jeg kjenner meg igjen, som om det er min historie han forteller. Jeg lurer på om han noen gang har tenkt over om denne mangelen på rotfast identitet har påvirket lojaliteten hans.  Når man må akseptere det midlertidige som fullverdig substitutt for det permanente så kan det vel være at dette er med på å utløse den hensynsløsheten han snakket om tidligere i programmet; den hensynsløsheten man trenger for å kunne utlevere seg selv – og den manglende lojaliteten man får til verden rundt seg. Men jeg tenker kanskje feil. Det er de elleve årene som skal til. Det er de elleve årene jeg mangler. Gi i meg de elleve årene, så skal jeg også få rynker og grått hår – og kanskje de riktige tankene.


Vi treffer Carl tilfeldig i butikken, og Shaya inviterer ham til middag før jeg får sukk for meg. Carl ser litt spørrende ut. Han vil tydeligvis ha et hint om hva han skal svare. Jeg tenker det er en god idé. Shaya trenger litt annet selskap enn bare meg.  Og jeg…?
Trenger ikke jeg også noe?

– Kanskje dere to har lyst til å lage middag til meg?

Etterpå går jeg bak dem mens de kikker i hyllene. De snakker om hva de skal lage til middag. Jeg tenker at de snakker sammen akkurat som voksne mennesker, fornuftig og alvorlig.  Jeg er rastløs og har lyst på noe. Det er et rom inni meg som er tomt og trenger å fylles.  Det er sånne dager jeg ikke helt stoler på meg selv. Jeg legger en lime og en six-pack med Corona i handlevognen. Carl smiler.

 –

Så er Knausgård tilbake i fortiden, utenfor barndomshjemmet han flyttet fra da han var tretten. Det er vinter og høy snø. Jeg tenker han er heldig som kan vende tilbake til noe gjenkjennelig. Selv tredve år etter at han flyttet er stedet slik det var, og minnene kommer tilbake som gjenfortellinger i møte med folk han husker og som fortsatt bor der.
– Du behandlet oss bra i boken, sier de.

– Jeg ville komme tilbake og vise alle at jeg var noe…

For meg ble det som å vende tilbake til Ground Zero, selv om midtpunktet for katastrofen fortsatt stod der.  Naturen var borte – planert – asfaltert – deformert. Det dype juvet bak muren var fylt opp og jevnet til en slak helling. Det ble vanskelig å puste.
Jeg tenkte på rikmannssønnen som reiste til Afrika for å skyte en elefant, fordi han alltid hadde ønsket seg en elefantfot som paraplystativ. Barndomshjemmet mitt hadde blitt et trofé – eller en anakronisme – en engelsk lord som danser vals på Space Ibiza.

Samsons Bakeri i Majorstuhuset, ett av de få stedene i Oslo hvor grovbrød-tyranniet ennå ikke er ett hundre prosent effektivt, man må være ute i god tid om man vil sikre seg et alminnelig fint rugbrød. Det er nemlig rift om slike brød på Majorstuen, så de er gjerne utsolgt allerede klokken halv tre. Kommer man rundt halv tolv er man sikret, og det passer bra med våre daglige lufteturer.
Men Samson har mer å by på enn ferskt rugbrød. Der er mengder av delikate bakverk i disken, og dersom det byr seg en anledning forsøker jeg å handle noe i all hemmelighet – en liten overraskelse – uten at Shaya legger merke til det.  I dag gikk det bra, sånn nesten i hvert fall. Jeg klarte å signalisere til damen bak disken hva jeg ville ha, og jeg klarte sågar å få henne til å forstå at det skulle være litt hemmelig, men hva hjalp vel det når hun avslørte meg i neste øyeblikk…
– Pose?
– Ja takk.
– Da blir det ett hundre og fem kroner.
En fullstendig unødvendig opplysning; summen stod i displayet på kortautomaten.
Shaya så spørrende på meg.
– Koster det hundre kroner for et brød?
– Hvorfor har du tatt av deg vottene?
– Ååå! Hvorfor kan du aldri svare!
– Ta på deg vottene. Nå skal vi gå. Det er kaldt ute.
Avledningens edle kunst kommer antagelig ikke til å funke så mye lenger.

Fra den åpne døren bak meg kommer de fjerne lydene fra kjøkkenet. Latter, små utrop, uforståelige setninger, lyden av vann som tappes og tallerkener som klirrer.

Var du så ærlig som det virker som, eller er det litterær dyktighet?” spurte den italienske intervjueren i begynnelsen av programmet. Knausgård svarte ikke – eller, det vet vi jo egentlig ikke. Men vi får i hvert fall ikke høre svaret, og jeg tenker at akkurat det spørsmålet høyst sannsynlig var ment å følge oss videre gjennom filmen. Jeg føler overlærerblikket dypt og stikkende bak buskete øyenbryn: Nå! Har du sagt sannheten Karl Ove? Har du fortalt sannheten eller har du diktet?
Er det egentlig så viktig, tenker jeg, holder det ikke med illusjonen – det er da i hvert fall sant nok til at noen fant det formålstjenlig å kalle det løgn.
Vi leser en roman – et bearbeidet manus – essensen av et liv. Vi lukker ikke boken og legger den bort i åtte timer hver gang hovedpersonen skal sove – vi lever fint med illusjonen. Sannheten og virkeligheten er to forskjellige ting, ellers kunne vi klart oss med ett av ordene.

Jeg ble mye feigere etterhvert,  sier Knausgård.
Jeg syns det rimer bra.

Shaya har kommet inn, uten at jeg har merket det.
– Hva er det i den posen?

– Posen?
– Den brune på skrivebordet.
– Det er en hemmelighed. Kom hit et øjeblik… kan du se pigen med humleranken der nede?
– Hvorfor snakker du dansk?
– Fordi jeg øver mig… måske skulle vi tale bare dansk hver dag før frokost… begge?
– Men vi har allerede spist frokost.
– Jo,  men i Danmark spiser vi morgenmad til frokost og frokost til lunsj. Og så spiser vi aftensmad til kvelds.
– Spiser vi ikke det samme?
– Jo, men lunsj heder altså frokost på dansk. Hvad tror du hun ser på?
– Hun kan ikke se.
– Det har du jo helt ret i. Men hvor vender hun blikket?
– Kanskje mot…
– Måske. Kan du si det?
– Måske?
– Ja. Det er dansk for kanskje. Så, hvor vender hun blikket?
– Hun ser mot butikken.
– Ah. Mod brugsen på hjørnet. Godt.
– Broksen?
– Ja. Det heder det på dansk når det er Coop. Altså, hvad heder lunsj på dansk?
– Frokost.
– Og hvad heder kanskje?
– Måske.
– Og hvor kan vi købe mælk i Danmark?
– I broksen. Men hva er det i posen?
– En hemmelighed. Det har jeg jo sagt. Er det ikke snart middag?
– Det er nå.

Knausgård føler seg tom. En mann som har kommet til veis ende. “Jeg skal ikke være forfatter lenger”, proklamerte han da den siste boken ble utgitt, og jeg lurte på hvorfor han sa det. Kunne han ikke bare tenke det?
Han modererer seg litt nå – er forsiktigere med bombastiske uttalelser.
Et år har gått.

_


I posen er det to eplemuffins.
Det burde selvfølgelig vært tre, men vi deler det vi har.

Det har begynt å snø, og gradestokken har krøpet opp mot nullpunktet.
Det er mulig det er løgn, men det kan man sjekke på yr.no – der står sannheten om været som var – i virkeligheten.






4
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

57 Responses to Da Capo al Coda.

  1. avatar Breiflabben says:

    Har ikke lest Knausgård, har litt på følelsen det er mest kvinner som har gjort det.
    Liker din dansk med Shaya. Husker hun jeg var gift med som i sine yngre dager jobbet i en hotellresepsjon og en dansk herremann spurte om han ”må” et eller annet på sitt danske språk.
    Du ”må” jo ikke, men kunne da godt gjøre det, sa hun tilbake i sin tenårige norske forståelse av hva det ble spurt etter :-)
    Vi har ”grined meget” av liknende situasjoner i min dansk-norske familie i ettertid :-)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg tror nok du har rett i at Knausgård har en overvekt av kvinnelige lesere, men det gjelder ikke bare Knausgård.
      I følge en undersøkelse fra 2009 er 63 prosent av dem som leser bøker fem eller flere ganger i uken kvinner. 70 prosent av de som sjeldent eller aldri leser bøker er menn. Det ble også sett litt på mulige grunner til at det er så stor kjønnsforskjell:
      “Leseren oppfattes som en passiv, nerdete person uten venner. Dette er et bilde som gutter ikke ønsker å identifisere seg med. Jentene har større armslag innen sin kjønnsrolle slik at de kan velge å lese utfra interesse og ikke gjengmentalitet”. Det oppleves altså som lite mandig å lese skjønnlitteratur. Det er synd.

      Vi har et lite prosjekt gående for tiden: Danske barnefilmer. Jeg kommer antagelig tilbake til det i et senere innlegg :)





      • avatar Breiflabben says:

        Du har sikkert rett i dine undersøkelser fra 2009 selv om jeg synes tallene virker noe høye.
        Men det er nok riktig at det ikke er så mange menn som tar opp en bok fem eller flere ganger i løpet av ei uke. Vi har da andre ting å gjøre :-)
        Men Knausgård kommer litt utenfor denne statistikken da jeg faktisk tror det er enda mindre “mandig” å lese han.
        Kna hende jeg tar feil, men det er ikke mange menn jeg har hørt kommentere hans bøker, men du verden hvor mange kvinner det var. Og gjerne godt voksne kvinner.

        Jeg liker godt dansk krim :-)





        • avatar Cecilia says:

          Undersøkelsen ble gjort av TNS Gallup i 2009, og 36.000 mennesker av begge kjønn dannet grunnlaget for statistikken. Den er ofte referert til på nettet og gir nok et ganske korrekt bilde.
          De kvinnene som leser mest er mellom 30 og 40 år, og de fleste av mennene som sjelden eller aldri leser er mellom 30 og 49 år. (Dette gjelder skjønnliteratur. Faglitteratur er ikke medregnet).

          Joda, menn har nok annet å gjøre enn å lese.
          Her er litt snacks fra SSB:
          http://www.ssb.no/ssp/utg/201001/07/

          … i tilfelle du får tid :)





  2. naturglede naturglede says:

    Heller ikke jeg har lest Knausgård, men jeg så det programmet en dag. Litt nysgjerring blir man jo på en sånn type. Han skriver nok snart noe igjen tror jeg. Morsomt med dansk. Jeg har danske slektninger og en tid brevvekslet jeg med en liten dansk gutt. Han hadde sendt flaskepost som jeg fant ute i vannet på vei til Lesø. Mange “rare” ord han brukte. Alt var “seigt”! Så nå sier jeg at det er seigt å lese dine ord også :) Tror seigt er det samme som at folk sier fett, eller stilig! :)Ble det riktig tro?





    • avatar Cecilia says:

      Det kan være han mente “sejt” altså mer tøft enn stilig, men det kan jo godt være noen ny ungdoms-lingo jeg ikke kjenner som har gitt ordet en annen betydning. Det skjer masse på tyve år. :)

      Forøvrig er dokumentaren om Knausgård noe som kan anbefales, enten man har lest bøkene hans eller ikke. Det finnes på nett-tv på nrk en liten stund til.





      • naturglede naturglede says:

        Det var nok “seit”, jeg bare skrev det som jeg husket det på norsk. Dokumentaren så jeg og den var interessant, og bøkene skal jeg nok ta for meg etter hvert også. :)





  3. avatar eMTe says:

    “Jeg kjenner meg igjen, som om det er min historie han forteller”…., er det ikkje det vi som lesarar ofte kjenner på, gjenkjennelsen, når vi les? Iallefall i bøker vi finn gode, som “treff” på mange måtar og som vi vil lese og ynskjer aldri vert ferdige. Det skrivne ordet, som er ført i penn av ein annan, og ein tenkjer at “ja, akkurat slik er det” :)

    Karl Ove Knausgård har eg fylgt sidan han gav ut sin første roman “Ute av verden” i 98. Mykje av nnhaldet i den boka kjem att i bok 4 i Min Kamp. Eg kom meg dit i serien, dei to andre står uopna enno, har gjort det lenge,men dei skal lesast. Ikkje fordi eg må, må, men fordi eg tenkjer at dei vil bringe ny leseglede og tankar som utviklar mine tankar.
    Han har eit rikt språk, Ein nytelse å lese. Ein del “fyllmasse”, som ein kan skumlese om ein vil.
    “Ei tid for alt”, som han skreiv i 04 hugsar eg gjorde eit djupt inntrykk når eg las.

    Eg tenkjer han må gi seg lov til å vere tom etter eit slikt maraton.
    Det var fint å sjå programmet om han.

    “Gi i meg de elleve årene, så skal jeg også få rynker og grått hår – og kanskje de riktige tankene.”
    Cecilie,- ” rette” tankar, kva no enn det er, er ikkje avhengig av alder, rynker og grå hår.

    Og du angåande Carl, kanskje du kan seie hei og takk for indirekte delte tankar ?





    • avatar Cecilia says:

       Jeg tenkte vel egentlig mest på rotløsheten han snakket om i filmen, den stadige flyttingen og dette med å bo i et annet land. Vi fikk jo begge røttene våre revet opp tidlig i tenårene, og det var da tankene mine kom om at dette kanskje kunne ha en innvirkning på lojalitet og solidaritet i forhold til å utlevere både seg selv og omgivelsene. Men det er klart jeg henter dette fra meg selv og min egen følelse av at det finnes veldig få personer jeg egentlig har et nært forhold til. Jeg kan gå langt i mine beskrivelser av andre uten at det eksisterer noen fare for å identifisere noen eller såre noen. Altså, bare noen tanker…

      Jeg leste Knausgård første gang da en studievenninne introduserte meg for et tidsskrift som heter Samtiden. Nummer 3, 2008, står det i dagboken min:

      “Knausgård har skrevet et essay om framtiden som åpner med en skildring av den forråtnelsesprosessen som skjer når et menneske dør. Han beskriver hvordan bakteriene kommer:
      De når de Haverske kanaler, de Lieberkünske krypter, de Langherhanske øyer. De når Bowmans kapsel i Renes, Clarks søyle i Spinalis, den sorte substans i Mesenchephalon.
      Så lærte jeg noe i dag også.”

      Slik kan Knausgård skive, fordi han er mann og 40 år gammel. Hva om jeg hadde skrevet det samme? Som ung pike kan man ikke engang beskrive innflygningen til Barcelona uten å fremstå som nesten uspiselig verdensvant, det har jeg fått klar beskjed om.
      Jo, jeg tror definitivt de “rette” tankene har med alder å gjøre, i hvert fall etter manges oppfattelse. :)

      1





      • avatar eMTe says:

        Du kjem stadig tilbake til alderen din Cecilia, at du blir “trykkt” ned pgav det og alle dine opplevingar. Der verkar ikkje heilt ekte, og godt er no det, for det er det ingen grunn til,-og det veit du :)

        Erfaringar formar oss og gir oss “tyngde”, men dine tankar er rette for deg, mine for meg og mine små barnebarns tankar er rette for dei, så prøver vi tankane overfor kvarandre og dermed veks vi og får eit vidare perspektiv,- og dette veit du også :)

        1





        • avatar Cecilia says:

          Jeg forstår godt hvor problematisk det er å innrømme at det er personen bak argumentene som gir dem tyngde, ikke argumentene i seg selv.
          Det blir fornuftens kamp mot følelsene – en kamp som følelsene vinner – og det passer det fornuftige mennesket svært dårlig.

          Jeg føler meg ikke “trykkt ned” av dette faktum. I den grad jeg blir nedtrykt så er det heller av bortforklaringene og de vrengte argumentene.





      • avatar marthon says:

        Ehem …

        Du tok deg vel ikke EGENTLIG så nær av den bemerkningen om innflyvningen til Barcelona (og ev. noe senere ironisering) at du bærer nag fortsatt … (?)

        Det kan vel også anføres at beskrivelsen av innflyvningen til Barcelona ble publisert her da du var rundt 32, altså på et tidspunkt i livet da det muligens kan virke litt fjollete for en kvinne å omtale seg som en “ungpike” … (?)

        Videre hadde vel kommentaren heller ikke så mye med alder eller kjønn å gjøre. Jeg fikk bare lyst til å si at setningen som begynte med “Når man flyr inn over Barcelona …” for meg ga inntrykk av en litt livstrøtt blaserthet. Som om det å fly til Barcelona var noe jeg-personen i historien din hadde gjort rutinemessig over lang tid (og noe hun nærmest forventet av andre også). Og resten av teksten ga ikke inntrykk av at det var tilfellet. Dermed syntes jeg den verdensvantheten/blasertheten virket litt påtatt og ikke kledde denne “ungpiken”.

        La meg også føye til at en bereist og verdensvant eldre herremann som Jens A. Riisnæs (kjent fra NRKs reisemagasin “Ut i verden”) kan bli ulidelig kjedelig å høre på når han tar på seg den litt for verdensvante, livstrøtte, selvopptatte (og knirkete!) stemmen og messer om begravelsesritualer på Solomonøyene som om dette er like dagligdags som å gå ut med søpla.

        Rent språklig kan man også hevde at ordet “man”, som man kanskje er spesielt glad i å bruke på Oslo Vest (på samme måte som man i tilsvarende kretser i England bruker ordet “one”), skaper en unødvendig distanse i en førstepersonsnovelle som gjengir opplevelser, tanker og følelser i øyeblikket(?).

        Det var altså bare en liten strøtanke midt blant mange andre for over et år siden, og du vet jo at jeg synes du skriver fantastisk og at jeg blir lei meg hvis du skulle finne på å slutte å skrive.

        Og husk nå på at du en gang i tiden virkelig slaktet en liten novelle jeg skrev (fra Bergen), så jeg har vel litt til gode – niet war?

        😉

        3





        • avatar Cecilia says:

           Neida, jeg tok meg ikke nær av det, men jeg har notert det i dagboken min, blant mange andre lignende bemerkninger.
          Selvfølgelig handlet dette om alder og kjønn, noe som også kom tydelig frem i svaret ditt da jeg spurte om du hadde reagert på samme måte dersom det hadde vært Hemingway som hadde skrevet dette.
          For å friske opp hukommelsen din litt, formuleringen var altså slik som sitert under, og teksten lå over et bilde av Columbus-statuen.

          Hvis man kommer med fly nordfra skjer innflygningen til Barcelona i en stor bue. Har man vindusplass på høyre side får man et øyeblikk førsteklasses utsikt over byen og landskapet. Man kan se fortet på Montjuic og spirene på Sargrada Familia. Det er nesten ingen antydning til grønt, hele byen ligger innhyllet i en skittenbrun dis. Heldigvis ser det annerledes ut når man han har landet.

          Det er interessant at du trekker frem engelsk, for, som jeg også nevner mot slutten av innlegget, er dette originalt skrevet på en blanding av engelsk og norsk.
          Her er den opprinnelige teksten i dagboken min fra 2002:

          Should you come to Barcelona by plane from the north, you will approach the airport in a big circle, and should you be seated by the window on the right side, you get a prime view of the town and the countryside. You can see the fortress on Montjuic and the towers of the Sargrada Familia, and you will observe there is almost no sign of green anywhere. The town is shrouded in a dirty, brown haze.
          Fortunately, this image is instantly forgotten once you have landed.

          Dette var altså innledningen, skrevet med en annen font og en annen størrelse enn resten av teksten, og plassert over et bilde.
          I min verden er det forskjell på ung pike og ungpike. I 2002 var jeg 22 år og hadde reist mye, men jeg jeg hadde ennå ikke den innsikten som trengs for å unngå slike pompøse og blaserte innledninger – slike man altså helst bør være pensjonist for å kunne tillate seg…

          Jeg hadde, som du vet, tenkt å forbigå den lille bergensnovellen din i stillhet. Det var du som insisterte. Tenk at du husker det fortsatt 😉
          ( Jeg har forøvrig også lest ting av Paul Auster som jeg ikke har likt, så du er i utmerket selskap )

          Hyggelig at du stikker innom. :)

          2





          • avatar marthon says:

            Jeg tok meg ikke nær av at du slaktet bergenshistorien min heller – jeg har bare notert det i den lille svarte boken min slik at jeg aldri, aldri, ALDRIIIH! skal glemme det – og ikke minst slik at jeg kan kose meg med å gå og gnure og tutre, velte meg i selvmedlidenhet og konfrontere deg med kritikken din med jevne mellomrom for å gi deg dårlig samvittighet.

            I min verden (som faktisk er den samme som din – låter ikke adressen Tellus kjent?) er det ingen betydningsforskjell mellom «ung pike» og «ungpike» – eller mellom» ung sau» og «ungsau» eller for den saks skyld «gammel potet» og «gammelpotet».

            Men hvorfor denne stadig tilbakevendende opptattheten av alder og kjønn – spør jeg og enkelte andre av dine lesere rett som det er. Har du ikke selv med stor iver postulert at ingen av disse variablene er viktige om man blir fascinert av et menneskes personlighet? Og nyter du ikke som en (presumptivt relativt velskapt og formuende) kvinne i din beste alder mye mer oppmerksomhet og service enn det som blir de fleste menn eller eldre kvinner til del?

            Det er ellers en svært menneskelig egenskap å huske hvert lite snev av kritikk og glemme bøttevis av skryt og skamros …
            Ja, for bør ikke de ca. fem hundre tomlene og stjernene jeg har gitt deg de siste to og et halvt årene – samt alle de panegyriske hyldingstalene jeg har tilgodesett deg med –på og ikke minst mellom linjene – samt alle andre måter jeg har uttrykt min nesegruse beundring for dine ymse talenter på – veie tungt på den andre vektskålen? (Jeg sitter faktisk og plukker grus ut av nesen fortsatt!)

            Og … øh … hva var det som framkom så tydelig i mitt svar på det spørsmålet du refererer til? Du gjengir jo ikke noe av svaret, kvinne!

            Okay, okay, jeg husket kanskje ikke det du skrev helt ordrett, og klarte ikke å google meg fram til det (håper ikke det er slettet fra nettet?!), og ja, kommentaren min gjaldt en filleting, og jeg burde sikkert skamme meg for at jeg var så lumpen å kritisere det en infantil ungpike la ut på sin blogg i prematur eksaltasjon under påvirkning av pubertetens uforutsigbare humørsvingninger i en alder av bare 32 år.

            [For å være skikkelig ironisk kunne jeg nå ha fortsatt med å ramse opp bragder som er blitt utført av purunge piker på 32 år (eller yngre), men jeg lar det ligge.]

            La meg heller smette inn at bergensnovellen min selvfølgelig ble skrevet da jeg var åtte år (selv om jeg publiserte den først for to år siden), og følgelig må vurderes ut fra det.

            Eller kanskje jeg skulle nevne at jeg har lest ting av Hemingway som har kjedet meg veldig med sitt overdrevne detaljnivå og f.eks. fått meg til å ta farvel med «Farvel til våpnene» før side 50. Jeg har som jeg har bekjentgjort tidligere alltid ment at den såkalte «isfjellteorien» gir ham en urettferdig konkurransefordel som ikke andre kan nyte godt av. Hvorfor kan ikke jeg også bare nøye meg med å skrive 10 prosent av en novelle og la leseren tro at de andre 90 på magisk vis skjuler seg under overflaten?

            Jeg skal på ingen måte påstå at jeg skriver bedre enn deg eller er en bedre historieforteller. Jeg tar meg likevel den frekkheten å formulere avsnittet du gjengav, på en annen måte – uten å ta stilling til noe som helst – bare for å vise at det finnes alternativer:

            ***

            Flyet kommer inn over Barcelona nordfra og gjør en stor bue før det går inn for landing. Fra vindusplassen får jeg et fantastisk panorama over byen og omgivelsene. Jeg ser festningen på Montjuïc og spirene på Sagrada Familia, og undrer meg over den nesten totale mangelen på vegetasjon. Byen er innhyllet i en skittenbrun dis.
            Nede på bakken gir den heldigvis et langt bedre inntrykk.

            ***
            The plane comes in over Barcelona from the north and makes a wide circle over the city before descending to the airport. From my window seat I am treated to a magnificent birds-eye view of the city and the surroundings. I see the castle at Montjuïc and the towers of the Sagrada Familia, and I’m puzzled about the almost total lack of vegetation. The city seems to be shrouded in a dirty, brown haze.
            Down on the ground, however, Barcelona gives a much more favourable impression.

            ***
            Og ellers, dal?
            Blir det til at du flytter til Køben?

            Natta, lille lerkefugl! :-)

            1





  4. avatar Hilde says:

    Et interessant intervju med Knausgård. Jeg husker jeg tenkte underveis at, han må tilgi seg selv.
    Men det kan skyldes min oppfatning og mine tanker.
    Blir uansett spennende å se om det kommer noe mer fra ham og hva det eventuelt blir.

    Shaya er heldig med tilgang til så mange språk. Hvor vil hennes røtter spre seg mon tro? Forankring er viktig enten det gjelder en stolpe… eller for en identitet.

    Liker måten du har brukt programmet om Knausgård som ramme rundt innlegget ditt. Veldig fint :)





    • avatar Cecilia says:

      Mm… han må tilgi seg selv, det er akkurat det han må. Jeg tror nok det kommer mer fra ham, når han har fått nødvendig påfyll.
      Når man mangler røtter så får man kompensere med bardunering – så man ikke bikker over :)

      Tusen takk for fin kommentar :)





  5. avatar sirenia says:

    Lest og likt, som vanlig :)
    Hvorfor tror du vinterbarn liker mørket?
    Ang alder, kjønn og språk?
    Kanskje språket avslører tilnærmingen vi har,
    om den er ydmyk eller arrogant, for å sette det litt på spissen og i kontrast?
    At vi gjennom måten vi skriver også definerer målgruppen?
    Bare noen tanker :)
    Selvom Knausgård til tider var ekskluderende i innhold,
    var han det aldri i språk mener jeg å huske, det var vel den søkende holdningen, pinefulle søkingen og lengselen, jeg opplevde som best.

    1





    • avatar Cecilia says:

      Tja… hvorfor tror jeg vinterbarn liker mørket? Kanskje fordi jeg har fått høre det så ofte, og fordi det stemmer med min egen erfaring. Når det gjelder det fysiske mørket, tror jeg det er den tryggheten jeg finner i flammene. Mine aller første konkrete minner er rundt flammene i peisen. Det var der lyset og varmen kom fra.
      Men det finnes jo også et annet mørke…

      Det er spennende det du sier om å definere målgruppen gjennom språket. Det tok ganske lang tid for meg å innse at fortellerspråket mitt måtte utvikles dersom jeg skulle klare å formidle opplevelser. Telegramstilen fra dagboken min var ikke egnet til annet enn å skrive dagbok. Det var først da jeg begynte å eksperimentere med å etterligne kjente forfattere at det begynte å løsne, og det var da ønsket om å bli forfatter materialiserte seg. Men jeg innser jo at det vil ta veldig lang tid å komme dit jeg ønsker. Jeg har altfor høye ambisjoner og jeg er altfor utålmodig. I spennet mellom ydmyk og arrogant er det en stram line man balanserer på, særlig etter hvert som kunnskapen øker. Selvfølgelig ønsker jeg at målgruppen forstår referansene mine og følger tankene mine, men så spørs det jo om det er arrogant eller ydmykt å anta at man selv befinner seg på en normalnivå, både intellektuelt og kunnskapsmessig. Man kan jo både overvurdere og undervurdere sitt publikum på samme tid.
      Jeg syns det er vanskelig å finne svar på sånne spørsmål innen det rasjonelle. Om jeg et øyeblikk klarer å få omgivelsene til å vise seg for leseren på den måten jeg oppfatter verden, så er jeg kjempefornøyd, selv om bildet klapper sammen etterpå og verden faller tilbake i seg selv… om jeg bare etterlater meg en tanke som varer i noen sekunder.

      Tusen takk for fin kommentar :)





      • avatar sirenia says:

        Mørketid med flammer, lys og varme, godt svar Cecilia,
        slik har vel jeg det også :)
        Det Knausgård strevde med var vel nettopp det du sier her,
        å finne sin egen stemme, skrive som besatt og få leseren med seg. Det klarte han jo, mange av oss merket jo knapt at timene gikk mens vi dukket ned i hans tanker og følelser.
        Akkurat rotløsheten, å ikke være forankret i røttene, kjenner jo ikke jeg meg så mye igjen i, kystkulturkvinne som jeg alltid har vært. Men det var da jeg var lengst borte, at jeg oppdaget hvor sterk den var, det ble et skjellsettende øyeblikk. Lengst vest i havet med havørna seilende over.

        Kan anbefale deg en bok, som bla handler om røtter og identitet, “Karitas” av en islandsk forfatter. Den er utrolig fascinerende, kystkulturkvinner, stolte, strie og selvstendige i alt sitt virke.
        http://www.tanum.no/tanum/product/product-detail.action?ean=9788205443471&kb=1&gclid=CKvSl-fztbUCFbB3cAodzjgAFA
        Nå har jeg akkurat lagt fra meg BKLarsens triologi om skogfinnene, særlig kvinnene er godt skrevet om der også. Det gir perspektiv å lese om nær historie, men også gjennkjenning og forståelse.
        Leser mest om dagen, har langsomme dager ved ovnen, flammene og varmen, det er riktig godt :)





  6. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    God morgen.
    Så er det omsider slått fast: Vi er IKKE nærtagende. Alle som påstår det motsatte vil bli jaktet ned og molestert på det mest middelalderske. Bare så det er nevnt.
    ___
    – Unnskyld herr Rema, men denne melken jeg nettopp kjøpte har faktisk gått ut på dato.
    – Jaha?
    – Men, selvfølgelig, jeg dypt takknemlig for alle de tusenvis av varer jeg har fått lov å handle her gjennom en årrekke, varer av ypperste kvalitet og godt innenfor siste forbruksdag, men altså, denne melken… om du ikke tar det ille opp, for det er slett ikke sånn ment… eh?
    – Eh?

    Jo, det er absolutt noe selvfølgelig i at man ( jeg) påpeker noe positivt i enhver situasjon hvor man (jeg) henviser til noe negativt. Et slags tvingende norsk rettferdighetsprinsipp at man (jeg) alltid skal ha en balansert fremstilling som ikke skaper unødvendige skjevheter og således kan oppfattes som tenderende til ensidig kritikk.
    Jeg skal vurdere å la mine spede kvinnehender klapre over tastaturet mens jeg forfatter et standardformular hvor all tidligere smiger, alle godord, alle panegyriske hyllester og alle erigerte tommelfingre blir nevnt, og så lime det inn som en footer til alle mine fremtidige kommentarer.
    Jo, jeg skal virkelig overveie det.
    ___
    Språk undervisning:
    Det ER ingen forskjell:
    Han dro til Tailand og giftet seg med en ung pike
    Han dro til Tailand og giftet seg med en ungpike.
    Det ER ingen forskjell
    ( Repeter 1331 ganger uten å bruke Ctrl+V).
    ___
    Tilbake vendende opptatthet av kjønn (og alder).
    Det var DET ja… mjo…mja… tja…
    Er jeg egentlig så opptatt av kjønn, og er jeg egentlig så opptatt av alder? Jeg lider visst av en vrengt forestilling om at det er nettopp det motsatte jeg advokerer; at man IKKE skal være så opptatt av kjønn og alder, altså en vrang forestilling. Nå har jeg heldigvis ikke beskyldt deg for å være spesielt tradisjonsbundet i så måte (det er andre her inne som har karakterisert f.eks. unge kvinnelige statsråder i svært ”spesielle” vendinger), så det har ikke tatt nattesøvnen min. Men, pytt. Det er slikt foreldet tankegods en kvinne visst nok er nødt til å klare å håndtere dersom hun velger å oppløfte sin røst i omgivelser hvor det er fare for testosteroninkontinens.
    Det eneste som irriterer meg er at dette blir unnskyldt, bortforklart og feid under teppet som ikke-eksisterende dersom man (jeg) drister seg (meg) til å påpeke det, og så står man (jeg) tilbake som en feilsitert finansfrue.
    Hm… hva med den debatten som akkurat har vært i Sverige, denne filmen om hvordan kvinnelige skribenter blir behandlet og latterliggjort?
    – JA!!! HVA MED DEN! DET SKJER JO MED MENN OGSÅ, DIN PREMENSTRUELLE SKRÆVSYLTE! lyder det maskuline brølet tilbake.
    Jo, det er sant. Menn blir også dårlig behandlet på nettet, men ikke på grunn av sitt kjønn! Vel, vel, akkurat den forskjellen ligger utenfor de maskuline mastodontenes fatteevne når de skvetter sin tyntflytende testosteron i krokene. Det får vi leve med.

    ”Skjerp deg, Cecilia! Dette er koketteri, spillfekteri, mot bedre vitende! Det virker ikke ekte…(!)”
    Sånn. Da er diskusjonen over, og jeg sitter tilbake i undring over at det faktisk er produsert en dokumentarfilm om dette ikke-eksisterende fenomenet.
    ___
    Jeg ser du fastholder 32-års-påstanden din. For all del. Man skal ikke gi seg når man har et så godt poeng. Man (mann) skal stå på sitt.
    Og så må du gjerne sette deg litt passende korrekt krumbøyd i skammekroken og kontemplere din lumpenhet. Det er tross alt ikke så mange av oss som kun har filleting å skamme oss over, så der er du heldig 😉
    ____
    Selvfølgelig finnes det alternative måter å beskrive innflyvningen til Barcelona på.
    Nå, mens jeg drikker morgenkaffe og titter ut på den konturløse grå dagen her på VP, kan eg la fingrene løpe litt:

    Jeg hadde et bilde av Barcelona i hodet, et postkortbilde av en moderne by omkranset av grønne åser og et glitrende blått hav. Det var et bilde jeg ikke fikk helt til å stemme med virkeligheten da flyet la seg over i en skarp høyresving og jeg for første gang så byen fra luften. Barcelona. Gjennom disen kunne jeg så vidt skimte festningen på Montjuic, og noen sekunder senere fikk jeg øye på de karakteristiske tårnene som stakk opp av den skittenbrune tåken: Sagrada Familia – den hellige familie – Gaudis ennå uferdige mesterverk som jeg hadde gledet meg til å se. Egentlig var jeg litt skuffet. Jeg har alltid forestilt meg Barcelona som en grønn by. Dette lignet mest av alt en kulisse fra en fremtidsvisjon – ”År 2030, året etter Katastrofen”. Men skuffelsen forsvant i samme øyeblikk som vi landet.
    Osv…

    Det duger i hvert fall som et første draft. Antagelig jeg ville jobbet litt mer med språket før jeg publiserte det – litt mer enn jeg gjorde for to år siden.

    Man kan også skrive det slik du gjør, bortsett fra én ting ( som du ville lagt merke til dersom du hadde kommet med fly nordfra og skulle lande i Barcelona en solfylt dag i mai.):
    There is no lack of vegetation – only lack of the color green. :)
    ____
    Nå kommer Siv hjem om noen små uker. Vi skal feire bursdagen hennes her. Så skal vi begynne så smått å orientere oss litt i Køben og lete etter et sted å bo – leie, i første omgang. Vi har tenkt oss på fjellet i påsken, og så har vi snakket om å ta en tur nordover. Jeg har lyst til å se midnattsolen, for jeg har kun vært i Tromsø midt i mørketiden.
    Selve flyttingen har ikke noe hastverk. Det som haster mest er å finne en skole til Shaya.
    Jeg forsvinner ikke fra BH uten å ta ordentlig farvel – det er i hvert fall sikkert.

    Ha en flott dag! :)

     

    2





    • avatar marthon says:

      Ah … du skriver meg i senk!

      Nei det er ingen forskjell på ung pike og ungpike (men Thailand skrives med h, «språkundervisning» og «tilbakevendende» skrives i ett ord og jeg pleier å kopiere med Ctrl+Insert og lime inn med Shift+Insert – men så bruker jeg også PC).

      Jeg begynner å bli lei av dette med kjønn, og begynner snart å lure på om vi ikke skulle la noen som er dyktige på gensløyd få slutt på maset en gang for alle med å utvikle en mer framtidsrettet rase av hermafroditter som ikke bare kan velge seksualpartnere og medforeldre fritt blant alle andre individer, men også (forutsatt et litt fleksibelt lem) kunne ha gleden av å «go fuck themselves» når de måtte ønske det.

      Jeg liker den nye innflyvningen din bedre (bortsett fra belæringen om Sagrada Familia). Jeg har strengt tatt bare kjørt tog igjennom Barcelona (ikke sett byen ordentlig, verken fra lufta eller bakken, beklageligvis). Jeg har derimot reist dit ganske ofte på Google Maps og andre kart, og da var det jo litt grønt her og der – men slikt kommer jo litt an på mengden smog, tid på året, eventuelle tørkeperioder osv. Jeg tenkte faktisk litt på hva du egentlig mente med referansen til grønnfargen, men tok sjansen på å skrive om litt siden det virket litt rart å skrive «no sign of (eller «trace of») green anywhere».
      En annen ting som neppe kan ha unngått din observasjonsevne og ditt detaljfokus fra lufta, er at Barcelona (med unntak av noen eldre bydeler) er blant de byene i verden som har et mest kvadratisk gatenett.

      Ellers har jeg fått meg BRILLER og begynt å bruke dem ganske regelmessig. Det rareste var egentlig ikke å begynne å gå med briller – jeg har jo tross alt brukt solbriller før. Det rareste var den første gangen jeg tok av meg brillene foran speilet (og hadde avtrykk på nesen etter neseputene) og for første gang så meg selv UTEN briller (som om det var noe som manglet i ansiktet).

      Tromsø har offisielt midnattssol fra 20. mai til 22. juli. Du er selvfølgelig klar over at det er den samme sola der oppe også? (Det er jo en del turister som blir litt skuffet når de oppdager det ….)

      Ha en flott dag du også!
      :-)





  7. avatar eMTe says:

    til:Cecilia
    Cecilia, det som bl.a er fint med den virituelle verda er at ein kan vere tilstades samme kvar ein bur, om ein vil :)
    Eg håpar du fortsetter her.
    Marieklem





  8. ay, Ceci, jeg liker deg bedre enn Knausen. herregud for en drama queen han er!

    “nå skal jeg aldri skrive et ord mer, og aldri mer snakke med journalister,” liksom, mens han hele tiden har et SVT-crew på slep – OG sitter og sipper på kamera for dem, mens millionene ruller inn ….

    og folket lar seg lure.

    han er ikke bare en drama queen. han er en kynisk drama queen.

    Hepp!

    1





    • avatar Cecilia says:

       Forfattere MÅ eksponere både seg selv og bøkene sine ved enhver gitt anledning, uansett hvor kjedelig det blir for oss andre i lengden. Det er en del av hele pakken. Forfattere må selge skriveriene sine, det er det de lever av ( om de ikke får garantiinntekt, kunstnerstipend eller går på trygd), de lever ikke av å skrive, de lever av salget. En hver forfatter har vel en liten drama-queen i maven ( eller en stor).
      Det er mulig han er mer kynisk enn andre, men den grunnleggende intensjon bak menneskelige handlinger er som regel alltid egen vinning, så da handler det egentlig bare om evnen til å regissere seg selv, og det gjør Knausgård helt utmerket.

      Jepp!
      :)





  9. avatar geitost says:

    til Cecilia og Marthon :

    Deres ulike versjoner viser ikke bare at innflygningen til Barcelona kan vellykket beskrives i forskjellige former, men enda mer at hver eneste versjon forteller en annen historie enn alle de andre.
    Og deres utvekslinger bekrefter hva som filmregissøren Jean Renoir hevdet (beklager om jeg har allerede sitert ham) : “Det som teller er ikke historien, men måten man forteller den”.
    Som tilskuere kan man være enig med ham.

    Forresten, hva var emnet av krangelen deres, opprinelig…? Det virker noen ganger at det som teller er mindre emnet av krangelen, enn selve gleden ved å krangle…
    Minst for tilskuerne. :)

    2





    • avatar sjalle says:

      Crangling is kul :)





    • avatar Cecilia says:

      Emnet?
      Tja… det var vel at det ikke passer seg en ung pike å fremstå så verdensvant, livstrøtt og blasert som jeg fremstod som i min beskrivelse av innflygingen til Barcelona en maidag i 2002.
      Men, som du sier, dette er bare et påskudd til å avfyre verbale maskingeværsalver :)





      • avatar Breiflabben says:

        Jeg liker den kunnskapsrike og “verdensvante” unge dame som jeg ofte leser i dine fremragende innlegg.
        Uten å være nedverdigende på noen måte, så er det en viktig del av det som beskriver den Cecilia jeg har blitt kjent med og liker så godt.
        Og jeg er glad for at du ikke mistet nattesøvnen din av min beskrivelse av statsråden “Skrika fra Stokke”.
        I dag har Arbeiderpartiet en meget yngre statsråd som er meget spiselig for meg, politisk og kunnskapsmessig.

        1





        • avatar Cecilia says:

           Det var hyggelige ord, Flabben :)

          Jeg har erfaring nok til å vite at mye av dette som blir ytret i affekt ikke nødvendigvis er noe man innerst inne mener – det kan like godt være et forsøk på å formulere seg morsomt; menn finner jo en viss glede i å gjøre narr av andre.
          Du tenker på Hadia Tajik går jeg ut fra – hun er både intelligent og kunnskapsrik i tillegg til å være Norges yngste minister. Og så er hun jo sammen med en høyre-mann som kan holde henne på matta… :)





          • avatar Breiflabben says:

            Det var da en tøff påstand du kom med her: “menn finner jo en viss glede i å gjøre narr av andre.”
            Er vi verre enn dere kvinner altså?
            Ja jeg tenker på Hadia.





            • avatar Cecilia says:

              De tre herrene Harald Eia, Nils Brenna og Ole-Martin Ihle – for anledningen presentert som “Ledere i analyseavdelingen i «Brille»” , publiserte 15. februar en artikkel i Dagbladet hvor dette ikke ukjente kjente fenomenet blir nevnt ( to ganger).
              Det er egentlig en ganske interessant artikkel ettersom den streifer innom noe vesentlig innen den lette underholdningskulturen: Hvor stor innvirkning de tunge annonsørene har på innholdet.
              Ettersom underholdningsindustriens eneste inntektskilde er annonsørene, blir det i realiteten de tyngste kommersielle kreftene som får styre hva slags kulturtilbud folk får, og ettersom de tyngste aktørene henvender seg til kvinner, så styres underholdningstilbudet i retning av feminisert innhold. Det er altså ikke kvinnefrigjøringen, men markedskreftene som feminiserer underholdningstilbudet og frembringer “kjærring-TV “. Det er noe å tenke over.

              Men les artikkelen selv – den konkluderer litt feil, men den er definitivt vel verdt å få med seg.
              http://www.dagbladet.no/2013/02/15/kultur/debatt/debattinnlegg/feminisme/25783407/

              1





              • avatar marthon says:

                Sitat:
                “Alle skal med! For tiden søker for eksempel Finansdepartementet etter en rådgiver hvor arbeidet vil være «knyttet til overvåkning og analyse av den økonomiske utviklingen i Norge og utlandet». De som oppfordres til å søke er folk med «høyere utdanning fra universitet eller høyskole» og «nedsatt funksjonsevne (…) fysisk, psykisk og kognitivt». I mer mannsdominerte kulturer ville nok ikke folk med nedsatt kognitiv funksjonsevne fått den samme muligheten til å overvåke og analysere landets økonomi.”

                Ha ha ha ha haaaaaaaaa!
                Det er jo bare helt utrolig idiotisk!

                :-)





                • avatar Cecilia says:

                   Jepp!
                  Kan du skjønne hva man skal med høyere utdanning fra universitet eller høyskole?
                  Se bare på alle som både analyserer og kurerer landets økonomi i kommentarspaltene :)





  10. avatar Cecilia says:

    til:marthon
     

    Juhuu! Jeg måtte vise leg på Lavvo i går, og der er tyveårs-grense! Og nå har jeg en lat morgen alene – faktisk en hel helg har jeg for meg selv – en helg hvor jeg hadde tenkt jeg skulle gjøre alt jeg ikke har gjort på lenge – absolutt alt – og så ender jeg opp med å ligge i sengen med en stor kopp te og skrive kommentar på bloghog.
    Ja. ja. Det føyer seg jo inn i ”alt jeg ikke har gjort på lenge”.

    Vel:

    Selvfølgelig er det forskjell på om en eldre mann har seg med en ung pike eller med en ungpike. Med en ung pike er det greit, men med en ungpike er det litt på kanten, mente et lite utvalg velutdannede café-venninner på Oslos beste vestkant, til tross for at den språklige øvrigheta antagelig kan banke seg for brystet med både Aschehaugs Konversasjonsleksikon og Norsk Ordbok, og påstå hardnakket at det rent teoretisk ikke finnes fnugg av forskjell.

    – JOOODA! Det gjør det, sier et enstemmig cafébord, – Ung sau? Er det noen her som har hørt om en ung sau? Det heter da ungsau og har da ikke noe med sauer å gjøre? En ung sau heter vel lam?

    ?

    Kosmos – polites.

    Tailand = ikke Thailand.
    Tailand er der hvor tai-folket bor.
    Alle de som nikke kan,
    de hører hjemme i Nikkeland.
    I Tailand snakker de tai, men det hender de får språk undervisning av stadig tilbake vendene språk lærere, slike som kan mene at ungpike kan høres litt mer poengtert ut enn ung pike, ettersom trykket ligger på ung. En liten enquête i formiddagstimene i går fortalte meg at jeg altså ikke er så totalt i min egen verden som jeg et øyeblikk fikk inntrykk av. Kanskje du har oppholdt deg for lenge i selskap med trøndere? Trøndere lever jo i sin egen resirkulerte… sodd.
    Er det ikke det ene – så er det det andre.
    Fra uspiselig verdensvant til belærende. Det er vel et fremskritt – om ikke annet – dersom man leser det med de rette brillene.
    Hvordan skal man egentlig ordlegge seg for å tekkes alle?

    Jeg føler meg bitte liten og kjenner hvordan G-kraften presser meg mot setet idet flyet går inn i en lang høyresving. Beruset av ærefrykt og vodka lar jeg blikket sveipe over byen og landskapet. Barcelona – en drøm som går i oppfyllelse. Miro-museet, Sagrada Familia, Gaudiparken… alt finnes der nede, selv om byen knapt er synlig gjennom den skittenbrune ettermiddagsdisen. Det kiler i maven. Jeg lukker øynene og forbereder meg på å lande.

    Jeg lurer selvfølgelig litt på om midnattsolen kanskje i grunnen er litt oppskrytt. Jeg bør kanskje ta fornuften fatt og benytte tiden min til noe bedre. Det er tross alt ikke noe forskjell på midnattsol og vanlig sol, akkurat som det ikke er noen forskjell på morgensol, formiddagssol , ettermiddagssol og kveldssol. Det er jo, som du påpeker, akkurat den samme solen. Om det skulle gi oss ulike opplevelser så har det ingenting med fornuft å gjøre.
    – Herregud! Det finnes jo mennesker som opplever svart og sort forskjellig! Skal vi liksom måtte forholde oss til slike fullstendig irrasjonelle kjærringfølelser?

    Jeg nyter en ufornuftig lat og lett laid-back formiddag i sengen. Utenfor vinduet er det akkurat like grått og konturløst som i går – en perfekt dag for utendørs portrettfotografering.

    Cheerio :)

    2





    • avatar marthon says:

      Jeg er nylig hjemkommet til Midt-Norge etter et opphold på Østlandet og på Vinterfjellet (som vel egentlig er det samme fjellet som om en måned vil hete Påskefjellet, hvilket får meg til å lure på om det også i andre land finnes slike sesongavhengige eller på andre måter relasjonelle geografiske betegnelser. Finnes det f.eks. et årstidsspesifikt Sommer-København [jf. Sommer-Oslo] eller en litt apoplektisk eller medisinutdannet avart av fødelandet ditt som går under betegnelsen Helse-Danmark?)

      Under ettermiddagskaffen på hytta benyttet jeg sjansen til å lufte vår lille semantiske kontrovers for et utvalg pensjonerte lærere som begge kan skilte med lang fartstid i skoleverket i tillegg til å fordele seg representativt på hvert sitt kjønn. De kom etter en kort debatt rundt temaet fram til at det (til tross for at et mellomrom i visse tilfeller kan gi en vesentlig betydningsforskjell – «pultost»/«pult ost» utgjør i så måte et eklatant eksempel) IKKE er noen betydningsforskjell mellom «ungpike» og «ung pike», men at de for sin egen del ville foretrekke å si enten «ungjente» eller «ung jente». De hevdet videre at en «halvtime» og en «halv time» begge tilsvarer en periode på 30 minutter.

      Jeg mistenker at ditt sammenraskede utvalg kafévenninner (unnskyld, cafévenninner) er blitt stilt ledende spørsmål og at deres konklusjon må anses som subjektiv, faglig svak og mangle gyldighet utenfor et snevert sosialt stratum med svært begrenset geografisk utbredelse.

      I både «ung pike» (tung tung-lett) og «ungpike» (tung-lett-lett) er det for øvrig trykk på «ung». Forskjellen er at det i sistnevnte tilfelle ikke trykkes så mye på selve piken. (I «UNG-gakka-TUNG-ga» er det derimot tungt trykk både på «ung» og «tung»).

      I tilfeller hvor man kommer i tvil om en aktuell pike har oppnådd et slikt modenhetsnivå at man med anstendigheten i behold kan tillate seg å trykke på henne (med hennes samtykke), kan man selvfølgelig også velge å se bort fra hele semantikken og i stedet be henne fremlegge gyldig leg (det er jo ikke alltid så lett å bedømme ungpikers alder i dårlig lys – bedekket som de gjerne er av tykke lag av foundation og annen sparkel for å skjule pubertetskvisene – og spesielt ikke på samiske utesteder hvor selv tilårskomne gjester kan være forvirrende små av vekst og dermed skape utfordringer for den som måtte ha behov for å aldersbestemme dem).

      Selv er jeg ikke så liten. Da jeg skulle vrenge av meg t-skjorta før jeg stupte i køya på et besøk hos mine foreldre her for noen dager siden, presterte jeg f.eks. å slå neven gjennom takplafonden (altså glasskjermen under taklampa) og dertil smæsje pæra – med min håpefulle, nylagte sønn som sjokkert vitne til det nokså støyende og til dels bloddryppende opptrinnet. Men det gikk etter måten bra.

      Over til temaet “ungsauer”:
      Når en vær og en søye får hoppe i høyet, altså når får får forplante seg, noe forøvrig få får får fordi de i sitt første leveår ofte ender opp som fårikål eller fenalår (bonden vil jo være føre var og spare fôr og kverker derfor enhver vær fordi de ellers kan bli til besvær), kalles avkommet ganske riktig for lam (selv om de går – og ellers utvikler seg til normalt føre får), eventuelt «lamunger» (ifølge selveste Prøysen).
      Men når et lam kommer sånn ca. i konfirmasjonsalderen, blir det en ungsau på samme måte som at en oksekalv blir til en ungstut og at en kukalv blir ei kvige (per definisjon en kalv som kvier seg for å bli ku). Qua kjøtt blir det interessant nok okser av selv de mest feminine kyr, mens både hingster og hopper blir «dyr» («dyrekjøtt» høres visst mer fordøyelig ut på varedeklarasjonen – om dyret i det hele tatt figurerer der), hvilket er litt paradoksalt når de faktisk tilsettes lagsagnaen for å gjøre den billig. Det siste nå er at det visstnok er funnet spor av gyngehest i pinnekjøttet. Hva blir det neste, liksom – at det sniker seg inn en trojansk hest i kebaben?

      Cosmopolite holdt tidligere hus i Industrigata, men flyttet visst til et område øst for Elva (leste jeg akkurat på nettet) hvor selv mondene piker fra Majorstuen (som gjerne har det med å opptre provoserende verdensvant enten de befinner seg i Bogstadveien eller Barcelona) antakelig sjelden planter sine overprisede Prada-pumps.

      Jeg fikk vel fortalt at jeg ble invitert til et maskeradeball her forleden(?). Jeg vil bare skynde meg å nevne at jeg blant de hundre gjestene gikk hen og vant prisen for beste kostyme med min søttenhundretallsoutfit. Det er jo ellers sjelden jeg finner påskudd til å iføre meg blonder og parykk. :-)

      Jeg tar det som en kompliment at du prioriterte å bruke frihelgen din til å skrive en kommentar til meg i stedet for å gjøre absolutt alt annet du ikke har gjort på lenge (som sikkert kan være både det ene og det andre).

      Jeg tror snart du har nok stoff til en halv roman bare om innflyvningen til Barcelona – og hvorfor ikke? Det finnes jo romaner med en atskillig særere ramme for handlingen. I «Populærmusikk fra Vittula» ligger f.eks. hovedpersonen gjennom hele romanen sammenkrøket med tunga fastfrosset til en jernpåle et sted i Himalaya og ser livet passere i revy – før han på en av de aller siste sidene kommer på at han ved hjelp av litt akrobatikk kan urinere seg løs.
      God lunsj! :-)

      2





      • avatar Cecilia says:

        Marthon:
         En gjennomsnittsnordmann er en mann som anser seg selv som den eneste med fornuften i behold, et slags åndelig fyrtårn i et land hvis befolkning utelukkende består av tomme hodeskaller, fortrinnsvis av får eller kylling, men også tidvis fremstilt av uspesifisert, kompakt kjøtt – såkalte kjøtthuer. Jeg aspirerer vel mest til å være innehaver av sistnevnte, men som jeg sa: “(…) til tross for at den språklige øvrigheta antagelig kan banke seg for brystet med både Aschehaugs Konversasjonsleksikon og Norsk Ordbok, og påstå hardnakket at det rent teoretisk ikke finnes fnugg av forskjell. ” osv…
        Så bare bank staven i bordet sammen med dine lærde pensjonerte lærere som neppe fatter forskjellen på gul ost og gulost (selv om dere tydeligvis har erfaring med hvordan den skal pules), men som altså bak rynkede panner kan slå fast at dere besitter den korrekte kunnskapen om hvordan forskjellige ord og utrykk blir forstått og tolket i moderne, dannet dagligtale, altså blant oss som mener en halv time er en langt mer nøyaktig tidsangivelse enn en halvtime.
        Jeg har sagt det før: Du har bodd for lenge blant trøndere. Og nå vanker du visst også i pensjonerte kretser. Tsk, tsk…

        Joda, jeg har fått med meg at endel nordmenn vegrer seg for å spise døde hester, akkurat som våre overbeviste muslimske venner vegrer seg for å spise grisete kebab, selv om svineriet er halal-slaktet av renvaskede rumenere. Det kan muligens være noe bibelsk over det hele. Vi, som allerede som ungsauer var velbevandrede innen bibelhistorien, husker jo med ærefrykt hvordan vår milde Herre og Mester tvang demonene ut av en brutal testosterongubbe, så de flyktet som besatt rett inn i en flokk med svin. Og da gikk det jo lukt til Helvete med hele flokken. Vel, Helvete er visst ikke fullt så varmt i våre dager som det engang var…
        En annen litt grisete ting med slike svinske skapninger er at de har så tett hud under svinepelsen at de må svette inni seg selv. Det er derfor griser aldri lukter hest, og det var antagelig derfor de aldri luktet lunten da den trojanske dukket opp.
        Hesten er forøvrig også et bibelsk dyr:
        “Og jeg så himlen åben, og se, der var en hvid hest, og han, der rider på den, hedder Tro og Sanddru, og han dømmer og strider med retfærdighed. Hans øjne er som luende ild, på hovedet har han mange kroner, og han har et navn indskrevet, som ingen kender undtagen han selv. Han er klædt i en kappe dyppet i blod, og hans navn er Guds Ord. Hærene i himlen fulgte ham på hvide heste og var klædt i lysende rene linnedklæder. Ud af hans mund står et skarpt sværd, som han kan slå folkeslagene med, og han skal vogte dem med et jernscepter og træde Gud den Almægtiges harmes og vredes vinperse. På sin kappe og på sin hofte har han et navn skrevet: Kongernes Konge og Herrernes Herre.”
        Tjohei!
        Det er visst ikke bare muslimene som har litt odde ting i bagasjen sin…
        Selv tar jeg det ikke så alvorlig, Jeg spiser både hest og gris, og små søte kaniner har jeg også spist, og frosk og sjokolade-drasjerte maur – og jeg kan nok også godt spise bikkjer, selv om jeg syns de er litt ekle, bare de er gjennomvarme og godt tilberedt. Buhundragu med tamarin, ovnsbakt lår av Labrador med peppersaus og vokket jordskokk, grillet skjødehund med trøfler og sprøstekt gåsehud… sikkert sunn og næringsrik kost.

        Men,
        så var det dette med Cosmopolite. Jeg husker at de lå i Industrigaten ( nede i en kjeller), og jeg husker at de flyttet. Flyttet de ikke først i nærheten av Rockefeller? Vel, uansett, nå er de på Soria Moria, og det fine ved det er at da kan jeg ta 20-bussen så godt som fra dør til dør. Men GJØR jeg det? Vel, ikke så ofte.
        Men,
        jfr. tidligere utsagn om litt vel mye barter i omgangskretsen; tror du virkelig vi skiller oss ut på østkanten? Tror du vi skiller oss ut når vi går på Cacadou i Torggata eller når vi spiser billig middag på den kurdiske kafeen på hjørnet? Tror du vi oppfører oss som Reitan Jr. og spør parkeringsvakten om han ikke kan skrive ut en større bot enn fem hundre kroner fordi det er så kjedelig å måtte betale småbeløp? Tror du vi ringer kontofonen på høyttalende handsfri med bildørene åpne så alle kan høre hvor mye vi har disp på kontoen? Tror du vi er trønderske parvenyer på kostymeball?
        Apropos det: Jeg liker menn som tør å pynte seg med annet enn muskler. Gratulerer med prisen! :)

        For tiden ser jeg foredrag på DVD, ett hver dag – og øver meg på å se seriøs ut.

        God natt :)

        2





        • avatar marthon says:

          Her var den kommentaren jeg hadde glemt å svare på, ja!

          «En gjennomsnitts nordmann med en gjennomsnitts gasje har trekvart bil og en halv garasje, to svin på skogen og drøm om hytte i Hurum», ifølge Øystein Sunde.
          For min egen del har jeg en halv bil og en halv carport, synes svin er best når de er blitt f.eks. serranoskinke, bacon eller ribbe, og har hytte et annet sted enn i Hurum. (Men bevares, det er jo fint i Hurum, ikke minst på Villa Malla [http://www.villamalla.no/index.php?option=com_content&view=article&id=62&Itemid=83].

          Jeg velger likevel heller å trekke fram JULIAN som et eksempel på hvordan det føles å være mann:

          “Behind the newspaper Julian was withdrawing into the inner compartment of his mind where he spent most of his time. This was a kind of mental bubble in which he established himself when he could not bear to be a part of what was going on around him. From it he could see out and judge but in it he was safe from any kind of penetration from without. It was the only place where he felt free of the general idiocy of his fellows.»

          Jeg bør da kanskje forklare at Julian er en av hovedpersonene i en novelle (i novellesamlingen «Everything That Rises Must Converge») av den amerikanske sørstatsforfatteren Flannery O’Connor. En kvinne(!) har altså klart å trenge inn i hodet på en mann og forstått akkurat hvordan han tenker.

          I Store Norske Leksikons artikkel om forfatteren Barbra Ring kan man lese: «Romanene er av ujevn kvalitet, men de beste er både gripende og troverdige psykologisk sett og interessante på grunn av sine formeksperimenter. I «Før kulden kommer» skildres ekteskapet mellom en blottende ung pike og en eldre, erfaren mann.»
          Dette bare for å illustrere at mange vil mene at det er en betydningsforskjell også mellom uttrykkene «en blottende ung pike» og «en ung pike» (som ikke nødvendigvis blotter).

          Antyder du at jeg er en grisete grabukk som kunne finne på å penetrere en simpel, kompakt gulost? Hvordan skulle det gå til om jeg tør spørre? Skulle jeg liksom spikket meg ei dåse i den med ostekniven? Det er jo perverst!
          Vel kan jeg kanskje fantasere om de fristende åpningene i en litt luftig Jarlsberg, men ærlig talt, GULOST! Hvor billig tror du at jeg er?

          Jeg gikk tross alt på søndagsskole da jeg var ung (om ikke akkurat blottende). Jeg har derfor også hatt gleden av å se et rikholdig ensemble av disipler, gjetere, får, engler og asen i papp henge rundt på flanellografen. Apokalypsen var likevel noe som aldri åpenbarte seg på den lyseblå flanellen, og det var først da jeg ble rundt tretten og begynte å høre på Iron Maiden at jeg begynte å interessere meg for Dyrets tall og den slags. Omtrent på samme tid saumfór jeg profeten Esekiel på jakt etter beviser for at leserinnlegget hans i Bibelen egentlig beskriver et besøk av romskip med fremmede vesener fra rommet:
          «en stormvind kom fra nord, en stor sky og flammende ild. Det var lysglans omkring den, og ut fra midten blinket det som av skinnende metall, ut fra ilden. Og det kom noe som lignet fire levende skapninger ut fra den …»
          (Hadde forlest meg på Erich von Dänikens, selvfølgelig).

          Jeg har aldri vært inne på Cosmopolite (tror jeg), men på Rockefeller har jeg selvfølgelig vært. Jeg ble til og med filmet der en gang og vist fram på Lørdagsrevyen mens jeg sto ved bardisken og drakk øl.

          Hvis Cecilia og venninnene (Camilla Wilhelmine, Celina Therese og Victoria «Vicky» Bianca) hadde sittet ved nabobordet på Noahs ark i Thorvald Meyers gate – hadde jeg da kunnet gjette i løpet av fem sekunder hvor i byen de kom fra? Ja!
          Trønderne var for øvrig i sterkt mindretall på det maskeradeballet.

          Buhundragu hørtes veldig eksotisk ut …
          Vi kan godt inngå en avtale: Hvis vi har anledning til å smake på noe som noen andre spiser eller drikker (ett eller annet sted i verden), og som ikke er direkte helseskadelig, skal vi smake på det og ikke takke nei. Jeg setter min ære i å kunne spise og drikke alt: vinbergsnegler, strandsnegler, kalvedans, grillet (hel) blekksprut, froskelår, kråkebolle, smalahove, surstrømming …

          Ikke bli FOR seriøs, da!

          Natta! :-)

          1





          • avatar Cecilia says:

             Seriøst, hvorfor tror du venninnene mine har slike navn? Hva med Oda, Anine, Kirsti og Mariken? Tror du ikke man har slike “normale” navn på Vestkanten? Og er du virkelig så velbevandret innen de lokale sosiolektiske variasjonene i Oslo at du kan skille Lysaker fra Ekeberg, Homansbyen fra Tåsen og Majorstuen fra Kolsås? Jeg klarer det ikke, men så klarer jeg heller ikke skille Namsosdialekt fra Rørvikdialekt, eller Sarpsborg fra Halden, så jeg er neppe noen mal.
            Vi skiller oss ikke ut dersom vi besøker en café Grünerløkka. Vi ville kanskje påpekt at balsamicodressing på salaten er veldig 2008 og at vi ville foretrukket å få den ved siden av, og vi ville kanskje skilt oss ut fordi vi fortsatt bruker iPhone 4 og ikke 5. Ellers ville vi glidd rett inn, både rent språklig og i klesveien. Det er nesten så jeg kan lure på om du har noen forutinntatte og overdrevne forestillinger om Livet På Valkÿrie Platz. Jeg tror faktisk ingen ville sett rart på oss om vi så spaserte over Elgeseter bru eller fant det betimelig å innta en makaber lunsj på Rockheim, med mindre vi insisterte på buhundragu og hadde medbrakt råvarene.

            Jeg har et fotografi av min fars flotte Volvo 740 med danske skilter og meg bak rattet, parkert rett foran inngangen til Dam Kafe i Nittedal. Bildet er tatt et av de få årene min far hadde tid til å ta sommerferiere i Norge sammen med oss. Jeg husker vi ble sett litt rart på – at vi skilte oss ut. Klær, språk, vaner. Ungdommer med reklame for Felleskjøpet på t-skorta. Åge Aleksandersen og Vaselina på jukeboksen, mens jeg hadde MC Hammer på walkman. Lokalet luktet en blanding av sigarettrøyk og stekt filterkaffe. Jeg tygget meg høflig gjennom noe tørt bakverk med størknet makronfyll og drakk utvannet cola med sugerør.
            Da – da – da-da/ dadam – dadam! Can’t touch this… herregud så deilig det var å være tolv år. Down memory lane tilbake til 1990. Jeg ser at jeg har skrevet i dagboken min: You can’t touch this. MC Hammer har nok hørt på Falco.


            The video cannot be shown at the moment. Please try again later.


            The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

            Jeg er ikke prippen, i hvert fall ikke veldig. Kråkebolle og svalerede skulle jeg vel alltids prøve meg på, og froskelår og grillet blekksprut er jo delikatesser, men surstrømming… det… nei. Da får heller Claes Ohlson banke Northug på femmila i all overskuelig fremtid, og Lotta Kalas vinne alle stafetter i OL alene. Jeg har en gang snakket med en person som hadde spist surstømming – han luktet sterkt av reprin og uttrykte seg tilsvarende, og det skyldtes IKKE tilbehøret, så ikke prøv deg!
            Ingen avtale – om ikke surstømmingen forsvinner – seriøst! :)

            1





            • avatar marthon says:

              Vel … seriøst, tror du alle vennene MINE har bart – eller snakker trøndersk?

              Jeg kan nok muligens skille Majorstuen-dialekt fra Kolsås-dialekt, men du er inne på sosiolekt … DET er en dimensjon som kommer i tillegg til de geografiske variasjonene (dialekter) og forvansker ting en del.

              For øvrig har jeg vel aldri sett på Majorstuen som spesielt snobbete – i og med at området er ganske fullt av hybler og små gjennomtrekksleiligheter for nyetablerte.

              Interessant å høre om ditt eksotiske besøk på et spisested for allmuen på landsbygda utenfor hovedstaden. Var du ikke i kontakt med en innfødt bensinstasjonsbetjent oppe i Østerdalen en gang også? Slike erfaringer kan være både berikende og bevissthetsutvidende – man kan f.eks. få dialektprøver og innblikk i lokale, kulturelle særtrekk.

              Det er jo ellers lett å pådra seg oppmerksomhet om man beveger seg utenfor sine egne sosiale sirkler eller på andre måter skiller seg ut. Jeg var en del på Garage i Bergen på midten av nittitallet, og tenkte ikke over at det skulle være noe galt å gå dit etter et julebord – sammen med et par snertne berter fra jobben. I utgangspunktet har jo slike steder som Garage et svært tolerant klientell av raddiser og musikkfolk, og en punker med kilt og pistasjgrønn hanekam, eller for den saks skyld verandaleppeindianeren til Sting, ville ikke få noen til å snu seg.
              Men å komme der i dobbeltspent Boss-dress var tydeligvis en fullstendig uhørt provokasjon, og en annen av gjestene, som hadde gjort seg flid med å følge kleskoden (det vil si goth-aktige klær, svartfarget hår og bukkeskjegg), syntes det bare var rett og rimelig å skjelle meg ut for å være streit og ta kvelertak på meg.

              Du må forresten ha vokst fort hvis du rakk å bli tolv år allerede sommeren 1990. Enten det eller så har du ljugd på alderen du har oppgitt tidligere.

              Den grillede blekkspruten jeg siktet til, er noe av det hesligste jeg har spist. For det første fordi den ble servert på en ståltallerken uten tilbehør. Tilbehøret måtte jeg mase meg til etterpå. (Grekere er liksom ikke så flinke til å tilby «det lille ekstra» …) For det andre fordi den var grillet heller ujevnt og kjøttet dermed varierte over hele spekteret fra forkullet til rå gummi. For det tredje fordi det var en liten gulhvit klump på størrelse med en kumquat (kom ikke på noe bedre å sammenligne den med) inne i kroppen på udyret. Jeg har god oppdragelse og vil ikke legge igjen mat på tallerkenen, så jeg spurte kelneren om det var meningen at den skulle spises, og han svarte:
              – Yes, is good, is good!
              Oppmuntret av dette puttet jeg den i munnen i håp om en spennende gastronomisk opplevelse.
              Den var IKKE god. Den smakte som en blanding av fiskeskjell og harskt fett!

              Hvis du gir deg allerede med surstrømmingen, ER du prippen og kan bare GLEMME hele avtalen. Da er du f.eks. neppe moden for å dra til Island og ta for deg av de rettene DE har å by på, slik som fylte torskemager, råtten hai og gjæret håkjerring.

              God lunsj!
              :-)





  11. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Neida, jeg tror ikke dine seriøse venner har barter og tyter på trøndersk i tide og utide, like lite som jeg tror du faktisk mener at jeg og venninnene mine er utkledde som utstillingsdukker og poserer i utelivet med affektert, overdrevet og parodiert vestkantsosiolekt, uten at er humor involvert. Seriøst.

    Sosiolekter er veldig lokale fenomener og inneholder gjerne ord og vendinger som signaliserer tilhørighet, akkurat som noen av de andre små “symbolene” vi viser frem. Men det betyr ikke at vi skiller oss ut på noen åpenbar måte, i hvert fall ikke i negativ retning som å tendere til å være snobbete eller overklasse. Men selvfølgelig, går du på B&M for å spise lunsj en helt vanlig hverdag, så vil du nok oppleve det som annerledes enn å gå på Noahs ark. Klientellet er annerledes og hverdagsklesstilen er annerledes, og om du skulle oppdage en og annen litt skjødesløst kledt herre i forsofne kvalitetsgevanter sittende i selskap med moteriktige unge piker, så er det garantert en av strøkets kunstnere – en forfatter, en komponist eller en eksentriker med alle muligheter til å velge fritt fra “menyen”.

    Litt PUK kan man vel si at jo høyere man befinner seg på den sosiale rangstigen, desto større muligheter har man til å gli inn i de ulike miljøene uten å skille seg ut. Det er langt lettere å bevege seg nedover enn oppover.
    Jeg gikk ikke på søndagsskole, ikke i egentlig forstand, men vi gikk alltid i kirken på søndagene, og da var det gjerne bevertning etterpå (for noen utvalgte). Boller og brus, og kaffe ( med uten avec) til de voksne. Flanellograf har jeg aldri sett, men jeg har slått opp i Hakkespettboken og forstått at den fungerer etter borrelåsprinsippet. Det gjorde vel søndagsskolen også, vil jeg tro, altså fungerte etter borrelåsprinsippet. Jeg fikk min daglige dose søndagsskole hjemme, og senere på skolen, uten flanellograf, men med lysbilder og kart, og en lærer som spilte portabelt orgel og åpnet timen med skjønnsang.

    Befal du dine veje
    og al din hjertesorg
    til hans trofaste pleje,
    som bor i Himlens borg!

    Jeg sang aldri med, for jeg syns jeg hadde så stygg sangstemme.

    Angående Dam Kafe. Jeg var litt utydelig med å presisere detaljene på dette viktige punket. Beklager. La meg få presisere: Jeg var tolv år på Dam Kafe, men det var altså ikke i 1990. 1990 var det året jeg skrev noe om MC Hammer i dagboken min, antagelig fordi det var første gang jeg hørte “You can’t touch this”. Jeg var altså ikke tolv år allerede den gangen, jeg var nesten elleve, og året etter var nesten tolv , altså ikke presis tolv år, ettersom jeg er født på høsten og dette var om sommeren, men allikevel nær nok til at jeg tillater meg den upresisheten å omtale meg selv som tolv. Det er en langt verre upresishet å omtale seg selv som femten når man fortsatt er fjorten i noen måneder til, for da kan godtroende menn havne i trøbbel, og det vil vi jo ikke…

    Kalamari, servert som svidd akkar. Jeg kan bare si stakkar. Du har visst fått en dårlig introduksjon til en av havets absolutte delikatesser.

    Okei, så er jeg prippen. Noe deal. Vi får la det være med det :)


    The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

    God middag :)

    1





    • avatar marthon says:

      Jeg får kanskje skynde meg å si at jeg ikke har noe imot trøndere, eller ser på dem som mindre «seriøse» – i tilfelle du skulle ha fått det inntrykket. Det er bare tilfeldigvis slik at de fleste i min omgangskrets har vokst opp andre steder, i liten grad snakker trøndersk og vanligvis ikke har bart.
      :-)
      Vi har imidlertid en nabo ved småbruket noen mil utenfor Trondheim, og han er både trønder og har hvalrossbart så det holder (siden han jobber mye i vedbransjen er ansiktspryden dessuten ofte bestrødd med sagflis :-) ).

      Vi må ha det klart for oss at en sosiolekt reflekterer en persons sosiale posisjon eller ambisjoner, til forskjell fra en dialekt, som viser geografisk opprinnelse. Det er litt meningsløst å si «sosiolekter er veldig lokale fenomener».

      Du ville sannsynligvis falle rett igjennom på f.eks. en «bonfest» i Budalen. Du ville bli sett på som en utenforstående og ville ha problemer med å skjønne kodene og humoren og finne noe felles å snakke om. Jeg har en god del mer trening (og felles referanser å ty til) på det området enn deg, men jeg har f.eks. opplevd at folk har møtt meg med skepsis fordi de har trodd at jeg (med min østlandsdialekt) har noe med viltoppsynet eller lensmannen å gjøre. 😉

      Takk for tipset om B&M. Jeg skal få tak i noen lett patinerte kvalitetsgevanter (du vet, skjorter med Eton-snipp og slikt – det er sikkert noen vestkantposører som har dumpet noen slike hos Fretex i Kirkeveien i stedet for å gidde å sende dem på rens) slik at jeg kan utgi meg for eksentrisk forfatter, blende inn og ta for meg av de moteriktige unge utstillingspikene.

      Jeg hadde kristendomslærer med eget, medbragt, rødt pumpeorgel i klasserommet 😉

      Har du hørt Arve Tellefsen spille «Variasjoner over Velt alle dine veie»? Litt artig at en koral fra Matteuspasjonen av J.S. Bach både har gitt melodi til en salme og til Simon & Garfunkels «American Tune». (Har nevnt dette før.)

      Jeg har en mistanke om at du stiller ganske store krav til deg selv i alt du gjør. Såpass musikalsk som du later til å være, synger du sikkert rent. Du har sikkert en kledelig stemme også (selv om du har dekket deg bak Googles elektroniske stemme når du har lagt ut lydfiler med stemme). 😉

      I Norge havner menn i trøbbel også med et pikebarn på femten.

      Den dealen om å love hverandre å aldri betakke oss for å smake på nye og spennende retter falt visst i dårlig fisk, ja. Hvor mye spennende mat går du ikke glipp av hvis du feiger ut allerede ved surstrømmingen! :-)





    • avatar sjalle says:

      meg fattes intet





  12. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Jeg er i godlune og ganske gemyttlig for tiden, så jeg tar meg ikke nær av små korreksjoner og små påminnelser om min tilkortkommenhet. Jeg slurver kanskje litt også, i min lett eleverte tilstand – kanskje litt for mye. I følge Wiki, som man jo bør slå opp i, ettersom kunnskapsstandarden for tiden settes der, er sosiolekter en variant av samme dialekt. Det var vel det jeg trodde… men hva er oslodialekt?
    Oslodialekt (også kalt oslomål, vikamål og østkantmål, og historisk folkespråket, vulgærspråket og gatespråket) er en norsk dialekt og den tradisjonelle dialekten i Oslo. Oslodialekt må ikke forveksles med det i dag mest utbredte talemålet i Oslo og på Østlandet ellers, ulike varianter av standardspråket standard østnorsk – sier wiki.
    Oslo har altså ingen dialekt. Det var også akkurat som jeg tenkte. Men dersom sosiolekter er variasjoner av samme dialekt… og sosiolekter ikke er lokale fenomener, hva kalles da disse variasjonene av talespråket som vi finner i Oslo? Det sier ikke wiki noe om.
    “…lokale referanser og vendinger knyttet til lokalmiljøet vil kunne avsløre geografisk tilhørighet. I Oslo finner man lokale variasjoner i talespråket, eksempelvis mellom Holmenkollen og Bydøy. Dette har med avstand til sjø og båtliv å gjøre, og kan avsløres av bl.a. maritim slang og ord for arbeidsredskap o.l. “
    “Språk i Oslo” finnes sikkert på Deichmann, så den skal jeg kikke etter neste gang jeg er der. I mellomtiden regner jeg med at du har helt rett, som vanlig, og ikke lurer på meg vranglære :)

    Du har kanskje også rett i at jeg ville “falle igjennom” på en bonfest i Budalen. Jeg får en følelse av at Budalen har vært avskjermet siden senmiddelalderen og ennå ikke har fått verken elektrisitet, telefon eller internett. Men, i følge en trøndelagsavis jeg fant på nettet, har Budalen Skole faktisk hatt datamaskin siden 1995. Da har de sikkert også tilgang til youtube og facebook, selv om de må beintråkke aggregatet for å få strøm – for selv en datamaskinen fra 1995 kommer seg på nettet… og så må du ikke glemme Tovmoen – etter sigende har det vært arkeologer fra sivilisasjonen på ferde der.
    Jeg for min del kan godt tåle en aften med lokale vittigheter på et utdødd stammespråk og dansemusikk på seljefløyte og kubjelle. Vi ville kanskje ikke hatt så voldsomt mye å snakke om, men må man snakke så mye da? Noen ting har vel selv gutter og piker i Budalen til felles med resten av verden, selv om forplantningsteknikken muligens er litt skrall; innbyggertallet i Budalen har visst sunket endel de siste årene.
    Selvfølgelig har du mer erfaring enn meg hva gjelder odde festlokaler i grisgrendte utkantsdistrikter, men på den annen side har jeg noen fordeler som spevokst og lett på foten. Jeg tviler på om jeg ville bli møtt med skepsis og mistanker om å være utsendt spion fra f.eks. viltnemnda. Jeg tviler også på at jeg hadde blitt veggpryd.
    Jeg kan jo nevne at jeg har vært på lokalfest både i Knarvik og på Voss, uten å “falle igjennom”, og at jeg har spist lasagne med speilegg (!) på Sinclair Kro, og kommet levende fra det. :)

    Ehm… har du luktet på klær fra Fretex? Ikke? Nåvel. Det holder neppe å komme spradende karslig inn på B&M i nyrenset fretexdress og speide etter et passende knippe snacks. Du trenger en maske også, f.eks. en THL-maske, eller en Vetle Lid Larsen-maske, gjerne med dagsgamle skjeggstubber, og så må du selvfølgelig være litt småskjelven på hendene.
    Ankomsten er essensiell. Man skal gjøre sin entre. Om det skulle sitte noen smårips utenfor og røyke, så skal du selvfølgelig rette et kort og nesten usynlig smil i deres retning og nikke like usynlig, nesten litt unnskyldende, som om du ikke helt husker hvor du har dem fra. Da blir de både nysgjerrige og litt usikre, og lurer på hvor de har sett deg før. Og vips har du blitt samtaleemne.
    Når du har forsert de litt tunge dobbeltdørene, skal du gjøre en liten kunstpause i døråpningen, slik at du fremstår som en litt mystisk silhuett uten ansikt. Om du har en eller annen særegen bevegelse, et tick, for eksempel et rykk i skulderen eller en vane med å trekke hånden over skjeggstubbene, er dette tidspunktet for slikt.
    De fem-seks skrittene mot baren skal være sakte men bestemte, og det er viktig å ikke utvise noen form for utålmodighet mens du venter på å bli betjent. Det sømmer seg ikke en svært høflig og veloppdragen herre fra et solid og tradisjonsrikt hjem.
    Når du omsider blir ekspedert, skal du bestille en Ratzeputz , som du straks styrter, og en Nøgne Ø Bitter til å skylle den ned med. Først da er tiden inne til å kaste et verdensvant og granskende blikk på klientellet, og da vil du raskt se hvor du skal sette deg: Ved det ledige bordet innerst i kroken, i mørket, lengst vekk fra peisen, der du har utsikt og ryggen mot veggen, og der det ikke er så varmt at fretexdressen begynner å dampe.
    Og så er det bare å vente på at menyen skal komme…

    Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt noe særlig på Arve Tellefsen, men jeg kjenner navnet. Har vi virkelig snakket om dette før? Jeg begynner nok å bli gammel og glemsk… og selvfølgelig er det sekstenårsgrense i Norge. Det hadde jeg glemt.

    Det er ikke det at jeg ikke synger rent, men jeg har altså ikke noe særlig register – som det heter. Jeg må anstrenge meg for å klare en drøy oktav, og da må toneleiet være ganske riktig for at jeg skal klare å synge alle tonene uten å sprekke.

    Jeg tenker spenningen ved surstømming befinner seg inni boksen, og der bør den bli. Jeg har hørt at selv voksne menn kan dåne på flekken bare av å åpne burken.
    :)

    1





  13. avatar Breiflabben says:

    Det er en fornøyelse å følge dine og Marthons utvekslinger av kommentarer i dine innlegg. Jeg trekker ofte på smilebåndet både gjenkjennelig og med viten og erfaring. Men jeg kunne aldri ha fremført det så bra som dere.
    Kjente meg igjen i din beskrivelse av entreen. Hadde nok tatt en Gammel Dansk istedet for Ratzeputz, men for de som kjenner til den, er den jo spesiell nok til å undres på hva vi har her.
    For ti-femten år siden Cecilia, kunne en ankomst på en av Stavangers bedre barer såvisst avgjøre kvaliteten på kveldens utfall.
    Hmmmm, lurer på om jeg skal ta meg en tur ut i kveld ………… 😉





    • avatar Cecilia says:

      Det syns jeg absolutt du skal gjøre, men psst, la fretexdressen bli igjen hjemme :)

      En Gammel Dansk ( som nå visstnok har blitt svensk/norsk) er absolutt å foretrekke, men den har ikke samme oppmerksomhetsverdi som Ratzeputz. Ratzeputz er brennvin man får hår på tunga av. Det skal et godt inndrukket svelg til å styrte en Ratz uten å fortrekke en mine. Er man ikke fullstendig sikker på at man klarer det, kan det lønne seg å ta en tur innom Røde Kors Klinikken i Fredrik Stangs gate og få penslet halsen med lokalbedøvelse først. Man spolerer lett hele entreen dersom man synker sammen på gulvet og gisper etter luft, selv om oppmerksomheten blir noe større :)

      Ha en feiende flott kveld :)





      • avatar Breiflabben says:

        Min erfaring med Ratz er at den fjerner det håret du har igjen på tunga etter en natt på byen som dugg for solen.
        Men det krever sin mann ja. Fetter’n har ristet på hodet et par ganger etter et møte med Ratz enda det er han som har det i skapet i min omgangskrets :-)
        Som du skriver, så har Gammel Dansk blitt nærmest svensk/norsk ja. Utrolig popullær i de nevnte land.
        Jeg var forøvrig formann i gammel dansk foreningen “Stary Datchanin Vitus Bering”, en meget eksklusiv forening :-)

        Feiende flott kveld til deg også Cecilia :-)





      • avatar marthon says:

        Det med Fretex-besøket og skjorter med “Eton-snipp” var altså en liten referanse til romanen “Home is where you die, sier Mr. Saunders”, hvor Terje Holtet Larsen lar forfatteren belære en uvitende ansatt på Fretex om varpet han nettopp har gjort når han har funnet en skjorte med “Eton-snipp” blant de brukte klærne. Hovedpersonens motiv for å lage denne scenen later til å være et plutselig behov for å framheve sin raffinerte smak.

        I oppfølgerromanen “Dilettanten” (meta)kommenterer THL denne scenen, og hevder at dette var en “finte” fra hans side, liksom for å teste leseren. Han insisterer på at begrepet “Eton-snipp” ikke finnes.
        Jeg stusset litt på dette, for Eton er jo et kjent og litt halveksklusivt skjortemerke, og Eton-skjortene kommer jo faktisk med snipp. Da blir det nærliggende å tenke seg at en “Eton-snipp” er en snipp med akkurat det snittet som snippene på Eton-skjortene har. Da blir poenget med finten kanskje ikke like godt?
        😉





  14. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Jeg er ikke så bevandret innen herreekvipering at jeg egentlig stusset over betegnelsen Eton-snipp da jeg kom over den. Som et veloppfostret barn lærte jeg selvsagt tidlig hvordan man knyter slips og smoking sløyfe. Jeg kan også lage en renneløkke, i tilfelle en herre av nobel byrd i en penibel situasjon skulle se seg nødt til å be om hjelp til det, men der slutter min også kunnskap med hensyn til hva menn måtte føle det passende å ha rundt halsen. Som nevnt, eksistensen av en dedikert Eton-snipp tok jeg som en selvfølge. Og den eksisterer jo faktisk, selv om den ikke eksisterer som en snipp, har vi nå fått vite. Jeg er enig med deg i at poenget ikke var spesielt egent til å vekke latter hos et uinnvidd publikum. Selv en inderlig Borges-fan som meg selv så ikke den parallellen, og det skulle forundre meg om det ikke var nettopp den åpenbaringen som etter hvert gjorde det nødvendig for forfatteren å gi oss forklaringen på side 26 i neste bind. Det kan også være mulig at dette var planlagt slik allerede før forfatterens fødsel. Dette vet vi som kjent ikke.

    Nå må det tilstås at jeg kun har lest de første 99 sidene av “Dilletanten”. Jeg har et bokmerke plassert mellom side 98 og side 99, slik at jeg med letthet skal kunne finne tilbake til hvor jeg avsluttet sist; et bokmerke med bilde av en bebrillet ugle. Dessverre har det fått en stygg brett – du vet, en slik brett som lett oppstår når deler av et bokmerke stikker ut, noe det vel er meningen at det skal gjøre, og boken til stadighet blir flyttet på, for jeg har selvfølgelig ikke tenkt å forlate historien om Oscar Muri jr. på side 99, og ettersom jeg aldri kan vite på forhånd når trangen til å fortsette kommer over meg, så har boken etter hvert blitt en svært bereist bok, og nå har det altså satt sitt preg på bokmerket og medført at den bebrillede uglen som pryder den øverste delen har fått en brett, akkurat under brillene, slik at når boken ligger på nattbordet i svakt lys, kan det se ut som om det ligger en miniatyr av Rolv Wesenlund og stirrer på meg. Jeg må i anstendighetens navn tilføye at jeg i påkommende tilfeller har snudd boken, slik at han har sett mot vinduet i stedet. Man skal være skånsom med eldre herrer.

    La meg også nevne grunnen til at jeg valgte å stoppe på side 99: Deus ex machina.
    Det forekom meg på det tidspunkt jeg kom dit, at enten forfatteren eller Oscar Muri jr, hadde evnen til å forutse mine egne tanker, og det sågar før jeg selv hadde tenkt dem. Da jeg lukket boken resolutt, var min umiddelbare tanken å tenke mine egne tanker ferdig før jeg leste videre. På den måten mente jeg det ivaretok mitt behov for å slippe å tenke over hva forfatteren eller Oscar Muri jr hadde tenkt at jeg skulle tenke. Tanken var at jeg ved å lukke boken der, ville slippe mine egne spekulasjoner om hvorvidt jeg selv var forfatteren eller Oscar Muri jr. Ettersom jeg fortsatt tenker, tenker jeg det er best at boken forblir lukket inntil videre. Jeg har også vært inne på tanken om å snu bokmerket…

    Vel.
    Det finnes en passasje i Dilettanten jeg har undret meg over. Den passasjen jeg tenker på foregår på T-banen der forfatterens oppmerksomhet blir vekket av en person som åpner en banan i “den andre enden”.
    Det betinger det vel logisk sett at bananen allerede er åpnet i den ene enden dersom begrepet “den andre enden” skal kunne komme til anvendelse på en slik måte, for det må etter min mening være hevet over tvil at den ene enden er definert dersom man kan forvente at et begrep som” den andre enden” skal gi noen mening.
    Jeg formoder at i dette tilfellet tenker forfatteren på begrepet “feil ende”, altså at man åpner banen i den enden hvor stilken er. Jeg har sett det blitt gjort.
    Men sett at det forholder seg slik at forfatteren tilhører dem som normalt åpner bananen i den enden hvor stilken befinner seg, da vil begrepet “feil ende” fremstå som det motsatte av hva han ønsker å kommunisere.
    Ingen stor sak, for all del, men det ville vært interessant å høre om dine egne følelser og refleksjoner da du leste den setningen, samtidig som det det åpner muligheten for å vende tilbake til selve avslutningen på innlegget mitt: …virkeligheten.

    gomiddag :)





    • avatar marthon says:

      Jeg liker omslaget på ”Dilettanten” (helt svart, med en hvit snipp som eneste dekor – foruten hvit skrift). Jeg holdt det for sannsynlig at når folk så at jeg satt og leste i den på diverse flyplasser og offentlige transportmidler, måtte de anta (eller bli forledet til å tro) at jeg var en mann med raffinert smak. Mitt (eller rettere sagt bibliotekets) eksemplar ble derfor også meget bereist.

      Innholdsmessig ble den imidlertid noe stillestående. Jeg tror jeg kom til litt over midten. Jeg har fortsatt ambisjoner om å fullføre, for prosjektet er på sett og vis interessant, men det ble litt mye av Oscar Muri juniors selvfornedrelse og omstendelige forsøk på å rettferdiggjøre den, og biblioteket begynte å true med bøter på hundreogfemti kroner om jeg ikke leverte den. Så de fikk den tilbake etter et halvt år (i mars, var det vel).

      Du skrev forresten i en kommentar (http://cecilia.bloghog.no/2012/09/03/%CF%82-det-startet-med-lunken-eselmelk-rosa-champagne-og-en-samtale-i-manila/#comment-5300):
      ”Jeg tenkte akkurat på denne jegeren som overrasket en eller annen gudinne innen gresk mytologi mens hun badet naken, og da ble hun så sint at hun omskapte ham til en kron-hjort, slik at han ble revet i biter av sine egne hunder… og lurer egentlig på hva hun het, denne gudinnen.”

      Det ble referert til dette i ”Home is where you die …”, så jeg antar at det var der du leste det. Jeg hadde tenkt at jeg på et tidspunkt skulle skrive at gudinnen var Diana, og prøvde å memorere sidetallet, men det begynner å bli en stund siden, og den boka er også forlengst returnert til biblioteket. Jeg ”får opp” (som en mer eller mindre synsk bekjent pleier å si) tallet 245. Kan ikke garantere at det stemmer.

      Jeg bet meg ikke merke i bananepisoden du refererer til.
      Jeg vil imidlertid presisere at korrekt måte å åpne en banan på, er å ta tak midt på bananen og bøye åpningshendelen (stilken) lett bakover til man kan høre et lite knekk og en strimmel av skallet kan trekkes av det gulhvite fruktlegemet innenfor ned til omtrent midt på bananen. Deretter fortsetter man med å trekke av resten av skallet (i 2-4 strimler) ned til midt på bananen slik at hele den øverste halvparten av fruktlegemet er blottet og man kan føre det inn mellom tennene uten å få skall i munnen. Flikene av skallet trekkes ytterligere tilbake etter hvert som man spiser seg mot tuppen av bananen.

      En mer raffinert bananåpningsteknikk er ”enhåndsmetoden”, som i heldige tilfeller kan gi inntrykk av god kroppsbeherskelse og en viss verdensvant ”flair”. Man holder da utelukkende i bananens stilk med høyre hånd (venstre om man er keivhendt), med spissen pekende oppover og mot ansiktet, og tommelfingerneglen presset mot overgangen mellom stilken og skallet, og gjør så en rask bevegelse framover med hånden, slik at stilken knekker og bananen åpnes. Imidlertid kan man risikere at man bare sitter igjen med stilken og en flik av skallet i hånden, og at resten av frukten samtidig er på vei i en uønsket retning, f.eks. rett mot ansiktet på passasjeren man sitter vendt mot på t-banen. Dette vil sannsynligvis ha den effekten at medpassasjeren våkner.

      Av banale bananfakta kan jeg ellers nevne at optimal lagringstemperatur for bananer er 13,9 grader. Over denne temperaturen modner de for fort. Ved lavere temperaturer blir de grå. Dette har jeg fra onkelen min, som har arbeidet nesten hele sitt yrkesaktive liv i bananbransjen.

      Men tilbake til dette med ”den andre”. Jeg kom borti et lignende problem da jeg tidligere i sommer (jeg vet at kommentaren jeg besvarer, ble skrevet i mars, men jeg svarer altså noe forsinket – i begynnelsen av august) befant meg i Trastevere, og spørsmålet kom opp om vi skulle gå over til den andre siden av Tevere (eller Tiberen, som man kan si på norsk). Jeg måtte selvsagt gjøre oppmerksom på at det var helt umulig. Det vi så på motsatt side, det som altså tilsynelatende kunne VIRKE som den andre siden av Tevere, kunne logisk sett IKKE være den andre siden av Tevere, for vi befant oss ALLEREDE på den andre siden av Tevere, og det er umulig at begge sidene av en elv kan være den andre siden på én gang.
      På samme måte kan man selvfølgelig ikke stå i Transilvania og tro at man kan bevege seg til den andre siden av skogen eller stå i Transvaal og tro at man kan svømme over til den andre siden av Vaal. Man ER allerede på den andre siden (på ”hi siå”, som de sier i Hardanger, eller ”on the far side”, som Gary Larsson ville ha sagt).
      Vi var altså avhengige av å kunne krysse over til motsatt side av Tevere for å komme til den siden hvor hotellet vårt lå. Men selv om det var logisk umulig å gå over til den andre siden, kunne vi selvfølgelig gå fra den andre til den første. Og når vi vel var kommet over Ponte Sisto og så oss tilbake, var logikken gjenopprettet. Den andre siden av Tevere var da igjen trygt plassert der den hørte hjemme – i Trastevere.

      Her er en artig øvelse du kan bruke hvis du trenger å gjenoppfriske den danske uttalen din:

      ”En bærer og en bager skulle bære et bæger”

      God lunsj – med eller uten bananer! :-)

      1





      • avatar Cecilia says:

         Se det. Da kan man vel på en måte si at det meste har falt å plass uten å ta munnen for full, bortsett fra dette med den andre siden , ettersom begrepet den andre siden også kan forstås som den motsatte siden, altså den siden man ikke selv befinner seg på, om man altså da ikke selv befinner seg på den andre siden, noe man i så tilfelle gjør med referanse til noe som befinner seg på den ene siden ( egentlig andre siden, sett fra eget ståsted).
        Eksempel:
        – Jeg kommer ikke hjem i natt kjære. Jeg befinner meg på den andre siden av landet!
        Det riktige her er selvsagt at det er den kjære som befinner seg på den andre siden, men av ren høflighet lar man altså denne forvekslingen komme til uttrykk, noe som vi vel kan anta skyldes en formodning om at den ene siden er litt gjevere enn den andre siden.
        Dette kan selvsagt være løgn, og i så tilfelle befinner denne unnskyldningen seg på baksiden av virkeligheten.

        Slike sidehenvisninger er i det hele tatt relative begreper. Sett at man observerer dette fenomenet fra flere sider, for eksempel som tilskuer til en fotballkamp, hvor publikum befinner seg på fire sider. Da vil man kunne risikere å hverken befinne seg på den ene aller den andre siden, eller sågar både på den ene og den andre siden samtidig. Og da bør man kanskje være ekstra påpasselig, spesielt når lagene skifter side.
        Vel.

        … nok om det…

        1





        • avatar marthon says:

          Relative begreper??? Nei, nei!
          Vi snakker om ABSOLUTTE referanser her.
          Hvis man befinner seg i Transilvania (tidligere også benevnt «Ultra Silvam») og må flykte hals over hode for lysskye personer med tvilsom døgnrytme, blek teint og påfallende markante hjørnetenner, hjelper det ikke å springe inn i skogen og tro at man kan komme i sikkerhet på Den andre siden av skogen, siden alle man spør om veien dit (i alle fall alle med kjennskap til etymologi) bare vil peke tilbake til dit man kom fra og si at det er DER det heter Den andre siden av skogen – TRANS SILVANIA, og så er man like langt, og kanskje på vei mot det hinsidige (om man da ikke opplever en skjebne verre enn døden og blir bitt og udødeliggjort).

          Som vi gjennom tre tiår har fått innprentet fra Ønskekonserten og Nattønsket er å bo på hver sin kaint av laindet hælvete på jord, så hvis man har sin kjære kjær, og ikke f.eks. plutselig blir mer kjær i noen som bor i Steinkjer, bør man ha høflighet nok til å unngå å sette seg selv og ham/henne i en slik situasjon. Hælvete skal tross alt være ganske ille, etter det jeg har hørt. Spesielt når det skrives med «æ». (Å bo på hver sin kaint av Atlaintern har jeg ikke hørt beskrevet som like ille – om man har Skype.)

          Hvis man ønsker å skifte side og begynne å spille på det andre laget med samme utstyr som de har, kan man kalles transseksuell, som ikke betyr at man tenner på fiskeleverolje, men ønsker å være seksuell på den måten som den andre siden (spinnesiden, hvis man selv tilhører sverdsiden, eller sverdsiden, hvis man selv tilhører spinnesiden) er det – eventuelt oppleve samlaget (som de sier på svensk) fra motsatt side. Da risikerer man også (i alle fall i en overgangsfase) at man verken befinner seg på den ene eller andre siden, eller sågar både på den ene og den andre siden samtidig. Og da bør man være ekstra påpasselig – spesielt når man skal bestemme seg for hvilken garderobe man bør benytte.

          1





  15. avatar marthon says:

    C, E-flat, and G go into a bar. The bartender says, “Sorry, but we don’t serve minors.” So E-flat leaves, and C and G have an open fifth between them.
    After a few drinks, the fifth is diminished, and G is out flat. F comes in and tries to augment the situation, but is not sharp enough. D comes in and heads for the bathroom, saying, “Excuse me; I’ll just be a second.” Then A comes in, but the bartender is not convinced that this relative of C is not a minor. Then the bartender notices B-flat hiding at the end of the bar and says, “Get out! You’re the seventh minor I’ve found in this bar tonight.”
    E-flat comes back the next night in a three-piece suit with nicely shined shoes. The bartender says, “You’re looking sharp tonight. Come on in, this could be a major development.” Sure enough, E-flat soon takes off his suit and everything else, and is au natural.
    Eventually C sobers up and realizes in horror that he’s under a rest. C is brought to trial, found guilty of contributing to the diminution of a minor, and is sentenced to 10 years of D.S. without Coda at an upscale correctional facility.

    Jeg mistenker at du og din viv har større glede av denne vitsen enn meg, så jeg overlater den til dere. :-)

    1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *