Zing! The Lady of La Mancha.

 

Det er mange visdomsord som stadig vinner innpass i våre moderne bruks-anvisninger, de som visstnok skal gi oss meningsfylte og verdibaserte liv. Vi trenger jo nye bruksanvisninger nå som den gamle religionen er på vei inn i mytenes rike – nå som gammelreligiøse anfektelser kun tilhører drømmere og svake sjeler, slike mennesker som er nødt til å fokusere utenfor seg selv for å søke en høyere mening med livet. Og i mangel av en høy himmel virker det jo fornuftig å justere siktet mot noe lavereliggende – som for eksempel et skydekke, ikke sant?

Jo, det virker absolutt logisk!

Og hvis det ikke holder å justere siktet, da får vi ty til reserveløsningen: Gå til psykolog for å få endringsfokusert rådgivning. Det er nemlig viktig i vår tid å tilpasse seg og erstatte gamle tankebaner, primitive reaksjonsmønstre og utdaterte forståelser. Vi trenger et sett med nye, bevisstgjørende og tidsriktige tanker, for ikke å forglemme en verktøykasse med mestringsverktøy, og kanskje en resept på lykkepiller – for å ha noe i bakhånd – for det hender jo at det går litt skeis når livet blir en konstant utviklingsprosess hvor man jevnlig må evaluere både mestringsgrad og evne til perspektivendring.
Akk ja.
Jeg har alltid hatt høydeskrekk.

________

_

Det er søndag
…og det er kaldt

Igjen er det visning i leiligheten ved siden av. De har latt døren til gangen stå åpen, så det er ikke til å unngå at jeg hører ringeklokken hver gang noen ringer på nede. Ding-dong! Ringetonen er en lang og rungende toklang som får god hjelp av etterklangen i oppgangen. Og så kommer skrittene. Klakk-klakk. Også de får god klanghjelp av den nakne trappegangen. Klampingen opp trappen blir tydelig og forstyrrende i en ellers rolig oppgang der det normalt er lite trafikk. Og hver gang det kommer to og to sammen så kan jeg høre gjenklangen av stemmene også. Folk snakker høyt, tenker jeg. Jeg kikker gjennom kikkhullet, nysgjerrig som jeg er, og undrer meg litt over at det kommer så mange på en søndag med bitende kulde.
Det er unge mennesker som kommer. Unge, moderne mennesker som kanskje bare har søndagen til disposisjon. Man må jo ha to inntekter, minst, for å kunne etablere seg i Oslo slik boligmarkedet har utviklet seg.
Snart er det vår tur, tenker jeg, vi skal jo også flytte, men antagelig kommer vi bare til å leie et sted til å begynne med.

Vi må finne oss et sted med hage og garasje, mente Siv, – jeg orker ikke å måtte lete etter parkeringsplass sånn som her, og jeg vil at Shaya skal kunne gå ut og leke et sted det er trygt.
– Det er jo også viktig at hun har noen å leke med. Vi må ikke bo for isolert.
– Vi får gjøre litt research. Du har jo venner i Køben. Kan du ikke forhøre deg litt?

Det haster ikke, tenker jeg, vi har ennå god tid. Jeg er glad vi ikke skal flytte vinterstid.

Det er vanskelig å konsentrere seg med alt rennet i trappeoppgangen, så jeg blar litt tilfeldig rundt i filene mine og kommer over noen bilder fra i fjor. Blant dem finner jeg et bilde som Siv har tatt fra balkongen, eller mer sannsynlig; ut av vinduet på rommet til Shaya – et bilde hun tok for over ti år siden da hun akkurat hadde flyttet inn her. Det må ha vært om høsten eller våren, for det er ikke antydning til grønt på trærne. Jeg husker at hun fant det frem. Hun ville vise meg hvordan det var her før. Hun hadde brettet det og brukt det som bokmerke og jeg strevet med å retusjere bort bretten etter at jeg hadde avfotografert det, mest for å ha noe å sysle med. Men nå kan jeg ikke se hvor bretten var, uansett hvor godt jeg leter, så jeg må ha gjort en bra jobb.

– Sånn var det her da jeg flyttet inn for ti år siden.
– Har du originalen?

– Nei. Der, ved siden av Benetton på hjørnet kan du se grønnsaksbutikken. Den ble kastet ut samtidig som Narvesen ble revet.
– Ble den kastet ut?
– Ikke direkte, men husleien ble satt opp. Da klarte han ikke betale.  Jeg ville mye heller hatt grønnsaksforretningen her enn Narvesen.

– Det vil vel alle. Jeg husker Narvesenkiosken. Den lå jo så fint der den lå, helt perfekt plassert.
– Ikke sant?
– Når kom de firkantede trærne?

– Det husker jeg ikke. Det var før jeg flyttet inn. Det pleide å være en holdeplass for undergrunnsbanen her, rett utenfor døren, der hvor gatekjøkkenet ligger. Jeg husker den fra jeg var liten. Den hadde en helt spesiell lukt.
– Jeg har lest om den. Syns du det var finere her før?
– Å ja. Å flytte hit fra Snarøya var som å flytte midt i inn smørøyet. Vi hadde Smør-Petersen rett her borte. Det var der jeg pleide å handle for farmor.
– Jeg husker den. Det er der United ligger i dag.
– Husker du hvordan det luktet der inne? 
– Mm.  Var du opptatt av lukter da du var liten?
– Veldig. Jeg husker godt hvordan det luktet her da farmor levde, en blanding av gammelt og epler. Hun hadde alltid epler i en keramikkbolle, og så hadde hun tørkede urter og hvitløkskjeder hengende på kjøkkenet. Det er nesten det jeg husker best, hvordan alt luktet.
– Hvordan lukter det her nå, i forhold til før?
– Det lukter i hvert fall helt annerledes, særlig på badet.
– Mm. Jeg liker lukten i denne leiligheten.
– Jeg også, spesielt på soverommet.
– Ikke sant?

Jeg ser på neste bilde. Det er min trofaste Edirol, min lille digitale Sancho Panza, voktet av Rocinante – en afrikansk løve med brukket bakben. Jeg husker jeg tok bildet for å dokumentere hvor fort det blir støvete her. Hvis man ikke tørker støv minst én gang i uken så synes det godt på en blank glasshylle.
Men nå skal vi flytte, og det spiller ingen rolle lenger. Jeg lurer på om jeg kommer til å savne leiligheten.
Et sted inni meg har jeg allerede begynt flytteprosessen. Jeg kommer i hvert fall til å savne skriveplassen min, det er helt sikkert. Det er her jeg har skrevet mest, og det er her, med utsikt til Piken med humleranken, jeg føler at jeg har utviklet meg mest… på alle måter.
Man taper noe og vinner noe annet, men akklimatiseringen kommer nok til å ta sin tid.

Det er minus tolv grader på balkongen. Shaya er ikke særlig lysten på å gå ut, men det er siste dagen broren min er her og det er avskjeds-lunsj hos mamma. Så i virkeligheten har hun ikke noe valg, og det vet hun godt. Det hjelper litt når jeg minner henne på at vi har kjøpt nytt barnesete og montert det i baksetet slik at hun kan se fremover.

Hun er i det stille hjørnet i dag, i sin egen verden med iPaden i fanget. I bilen sitter hun akkurat passende tilbakelent i det nye barnesetet. Jeg ser at hun har tatt av seg vottene og lagt dem under iPaden, antagelig for å vite hvor hun har dem.
– Det blir siste gangen du får treffe Vera på en stund, vet du.
– Yes.
– Kanskje vi skal reise og besøke dem i Australia en gang?
– Yes.
– Syns du er bedre nå som du kan se veien mens vi kjører?
– Yes.
– Har du ikke noe lyst til å snakke i dag?
– No.
– Hvorfor ikke.
Jeg forsøker å fange blikket hennes i speilet, men hun ser bare ned på iPaden.
– Hva gjør du?
– Ikkeno.
– Hva er det som er i veien, Shaya?
Igjen forsøker jeg til ingen nytte å fange blikket hennes i speilet. Hun ser bare ned uten å svare.
– Er det noe som er galt?
– Du sa til Kissa at jeg er dum.
Hun ser fortsatt ikke opp, bare snakker ned mot iPaden.

– Hva? Det har jeg da aldri sagt.
– Du sa det i telefonen.
– Hva da? Hva sa jeg i telefonen?
– At jeg ville ha majones.
– Jeg sa ikke at du var dum. Jeg sa bare at det var litt morsomt. Det er ikke noen andre jeg kjenner som liker majones på geitost.
– Du trengte ikke å si det.
– Jeg visste ikke at det var hemmelig. Unnskyld.
– Det er ikke hemmelig.
– Men da gjør det vel ingen ting at jeg sa det?
– Du lo av meg.
– Det var jo bare hyggelig ment. Du ler jo av Vera du også.
– Vera er liten.
– Hm… det er sant. Du er stor pike. Det skal jeg huske å ikke glemme.
– Huske å ikke glemme? Kan man glemme å huske?
– En gang glemte jeg å huske i hammocken.
– Du er ikke noe morsom.
– Shaya. Hvis jeg sier eller gjør noen ting som du ikke liker, da vil jeg gjerne vite det. Du må ikke bare slutte å snakke, for da vet jeg jo ikke hva jeg har gjort feil. Skjønner du det?
– Yes.
– Det er bare når vi snakker sammen at vi lærer hvordan vi skal være mot hverandre. Du må aldri være redd for å si fra hvis jeg gjør noe du syns er dumt. Okei?
– Yes.
– Smil litt da.
– Jeg vil ikke smile.

Ja, ja…  vi har alle våre terskler…

En stor, svart Audi SUV kommer glidende som et slagskip opp ved siden av oss i Smedstadkrysset. Shaya ser opp på den og smiler. Når jeg bøyer meg litt kan jeg se at det sitter en gutt på hennes alder i baksetet. Han holder opp en iPad mot vinduet, antagelig for å vise henne hva han spiller eller ser på. Og Shaya gjør det samme. Så skifter lyset og vi kjører begge to – slagskipet svinger av til høyre og vi kjører rett frem. Jeg ser at hun har blikket ut av vinduet og følger den svarte Audien med øynene, og tenker plutselig på at hun må være sulteforet på nærkontakt med jevnaldrende. Det kan ikke være sunt for henne å ikke få utviklet vennskap med noen på sin egen alder. De daglige turene våre i Frognerparken gir henne bare sporadisk kontakt med andre barn, og nå som det er så kaldt ute er det nesten ingen andre enn oss som går dit frivillig.
– Likte du han gutten i den andre bilen?
– Yes.
– Er du sikker på at du ikke har lyst til å være i barnehaven litt? Det er hyggelig å treffe andre barn vet du.
– Yes.
Jeg må smile litt. Hun har sin helt spesielle må å si yes på – et kort og bekreftende svar – nesten følelsesløst uttalt med lav stemme. Men hva svarer hun egentlig på? Jeg må være mere presis om jeg vil ha presise svar, tenker jeg og ser på henne. Hun suger litt på fingertuppene sine og tørker dem av på jakken etterpå.

– Er du kald på fingrene?
– Bare litt. Kan det ikke bli varmt her?
– Det tar litt tid når det er så kaldt ute. På vei hjem er det varmt, for da har bilen stått i garasjen. Ta på deg vottene litt. Du trenger jo ikke å spille hele tiden. Skal jeg sette på musikk?
– No. Jeg finner ikke… ååå! Nå kom toget bare fordi du snakket med meg.
– Toget?
– Jeg kan ikke være på togsporet når det kommer. Da blir jeg overkjørt.
– Det forstår seg. Men du, jeg kan godt ringe og spørre om det er plass til deg i barnehaven, så kan du prøve et par dager og se hvordan det går. Skal jeg gjøre det?
– Det er  ikke lov å ha iPad i barnehagen.
– Joda, det tror jeg nok. Du var bare litt for tidlig ute forrige gang. Nå er det lov, det har jeg sett i avisen. Er det bare derfor du ikke vil i barnehaven?
– I don’t know… yes.
– Vil du prøve å gå i barnehaven om du får lov å ha med iPad?
– Yes.   …  hva skal du gjøre hvis jeg er i barnehaven?
– Mens du er i barnehaven? Da skal jeg… skrive litt og lære meg noen nye ting.
– Helt alene?
– Ja.
– Du kan vel gå på café?
– Jada.

____


Tap mot gevinst – debet mot kredit – verdi mot verdi.
Alt har sin pris – selv mennesket har sin pris, og sin markedsverdi.

Jeg kommer til å tenke på en vits jeg kom over i et av min fars gamle Playboy Magazine fra søtti-tallet, og tenker Nemi’s ukjente halvsøster, Lone, kan få illustrere den, nå som Nemi er utvist fra det gode selskap.
Lone er en sofistikert og salongradikal dame…  med høy sigarettføring…

_

Ti millioner – hvem ville vel sagt nei til det?
En australsk ungpike solgte nylig jomfrudommen sin for 4,5 millioner på nettet, til en japaner. Spørsmålet kommer helt av seg selv: Hvorfor i alle dager vil noen betale 4,5 millioner for å gå til sengs med en fullstendig uerfaren ungpike? Det må ligge noe mer bak enn kun et ønske om å deflorere en jomfru, tenker jeg. Kanskje det er ren show-off?
Kanskje svaret ligger hos Darvin?
Mennesket har et poserinsginstink, mener Darvin, og poseringsinstinktet får blant annet utløp gjennom å demonstrere sin evne til ødsling, Jo større evne til ødsling, jo høyere status. Statussymboler er ren ødsling, og har sjelden noe med bruksverdi å gjøre. Vi monterer gullkraner på badet og ifører oss armbåndsur til mange hundre tusen kroner, uten at bruksverdien økes det minste, men vår egen verdi og status øker absolutt som følge av at vi poserer med vår ødsling.

Men hallo! Hva som medfører status er ikke det samme fra kultur til kultur!
Det er selvfølgelig en stemme som roper fra bakhodet mitt, og en annen stemme som sier seg enig og påstår at det blant annet er derfor vi er så redde for kulturell påvirkning.
Se det var en ny tanke… hvor kom den fra?

Den interne debatten i gang – denne kakofonien av stemmer som stadig melder seg med sine meninger hver gang jeg forsøker å tenke på egen hånd.
Hvorfor ville en afrikansk stammekonge i sin tid bytte bort landområder eller en av sine koner mot en håndfull fargede glassperler? Hvordan fikk glassperler den verdien? De hadde jo ingen bruksverdi som annet enn pynt, men allikevel ble bytteverdien plutselig helt enorm. Fargede glassperler var sjeldne i Afrika på den tiden. Det var ingen som hadde noe slikt, og den som hadde det kunne sole seg i glansen.
Men hva skjedde etter hvert som den lokale kulturen ble påvirket?
Kulturpåvirkningen  fra vesten reduserte verdien av fargede glassperler til nada, og da ble også innehaverens egen status redusert tilsvarende.
Jeg undrer meg på vilken status en liten hissigpropp som Røkke ville sitte igjen med dersom overflod ikke lenger hadde noen status.  Og så kommer det flere spørsmål: Hvilken autoritet har en politidame som ikke vil vise ansiktet sitt, et politi uten skilt og uniform eller en konge uten slott og krone? Selv i Star Wars, hvor alskens merkelige vesener levde i en slags fred og fordragelighet, var ordensmakten umiskjennelig uniformert.
Så:
Hva skjer med våre statussymboler, de som vi har strevet og forsaket for å skaffe oss, dersom ytre kulturell påvirkning forstyrrer samfunnets definisjoner av hva som er status? Og hva skjer om ordensmakten slutter å fremstå som umiskjennelig uniformert?

Tja, si det…?

_

_

The Lady of La Mancha
en manikyrist – om ikke annet

Carl mener at jeg kjemper mot mine egne vindmøller – at jeg er en slags blek Lady of La Mancha som har for mye fritid og hverken har definerte motstandere eller noen definert sak å kjempe for:
– I blant syns jeg du bare veiver.
– Kanskje det, men er det en helt usannsynlig tanke, syns du?
– Men denne forandringen skjer jo helt naturlig internt i en hver kultur!
Statussymbolene mister alltid sin verdi når hvem som helst kan skaffe seg dem. Det er ikke noen status for overklassen å eie en Mercedes lenger slik det var for førti år siden. I dag kan en snekker skaffe seg en Porsche. I dag er det bare parvenyer som faller for slik synlig skryte-status.
– Joda. Men så er det heller ikke overklassen som er reddest for kulturpåvirkninger.
– Det vet vi vel egentlig ikke?
– De preger jo ikke akkurat samfunnsdebatten.
– Det betyr ikke at de ikke bryr seg.
– Kanskje ikke? Men statussymboler er ikke bare dyre varer, det er også noe som reflekteres gjennom holdninger og meninger. Det ligger for eksempel mye status i å ha god smak, eller rettere sagt “riktig” smak. Og det blir jo påvirket utenfra.
– Nå tenker du på trender.
– Ikke nødvendigvis. Det er status i middelklassen å rakke ned på alt man ikke forstår, mens det er status i overklassen å omfavne akkurat det middelklassen ikke forstår.
– Det er en voldsom forenkling. Dessuten tror jeg du definerer middelklassen altfor bredt.
– Joda, men trendene er jo et viktig bilde på kulturelle strømninger og forandringer?  Er det ikke dypest sett de varierende trendene som skaper de kulturelle forskjellene mellom klassene?
– Trendene henvender seg jo til alle samfunnslag.
– Men ikke de samme trendene. Vi poserer på forskjellig måte, avhengig av kulturell bakgrunn.
– Hva tenker du på?
– Det er bare middelklassen som bruker Armani-klær når de rydder i haven.
– He-he.
– Jo, men da er vi tilbake på poseringsinstinktet og hva som anses som ødsling.
– Eller ufornuft?
– Hvorfor nevner du ufornuft?
– Har det noe med fornuft å gjøre når man bruker dyre merkeklær som arbeidstøy?
– Ja. Det er definitivt fornuftig å posere på en måte som er tydelig og akseptert innen den kulturen og det miljøet man er en del av. Det er tross alt der man skal gjøre inntrykk. Det er ikke noe mere fornuft i å sende opp nyttårsraketter, men vi gjør det allikevel. Poff, så er det over. Fem tusen kroner i løpet av ett minutt.
– Det er jo ikke noe fornuft i å gifte seg heller. En samboeravtale er fornuftigere.
– Jeg vet ikke om jeg er enig i det. Men så finner du heller ikke så mange fornuftsekteskap i middelklassen. De gifter seg av kjærlighet.
– Så de er lykkeligere mener du?
– En stund i hvert fall… tror jeg. Men fornuftsekteskap er jo langt fornuftigere i lengden. Da har man sine definerte roller.
– Dette tror jeg ikke du mener.
– Nei. Men tanken er der. Det er en haug av slike små bagateller som til sammen skaper frykt for forandringer. Det er et komplisert bilde. Man kan ikke legge skylden på enkeltsaker.
– Men det er jo akkurat det du gjør.

Joda. Han har rett i det. Men det er bare illustrasjoner på hva som svirrer rundt i tankeverdenen min for tiden.
” – livet skal være en prosess hvor man kontinuerlig skal vurdere seg selv og sin egen situasjon for å oppnå et perspektivskifte. “
Sludder, har jeg tenkt, men jeg burde kanskje ikke avfeie det så lett, for det er jo akkurat den prosessen jeg er inne i – gamle tankemønstre, reaksjonsmønstre og forståelser blir erstattet med nye. Jeg har visst blitt min egen psykolog med endringsfokusert rådgivning til meg selv – det er antagelig like virkningsfullt som å kile seg selv i et forsøk på å le.
_

Kvelden blir til natt, og det ligger fortsatt noen vinflasker i et stativ på kjøkkenbenken. Carl lar meg ikke slippe unna og fortsetter å kverne. Det virker som han er skeptisk til motivene mine.
– Du er ikke det minste betenkt over å forkaste så mange av dine tidligere standpunkter?

– Forkaste? Jeg føler ikke at jeg forkaster så mye. Jeg er jo grunnleggende den samme i dag som jeg var for fem år siden.
– Er du egentlig det? Da jeg traff deg var du ikke akkurat motstander av kapitalismen. Jeg husker du til og med foreslo konkurranseutsetting av forsvaret.
– Er det noe som virkelig burde konkurranseutsettes så det vel forsvaret? Jeg mener, hvor mange dager i året trenger vi egentlig forsvaret? Har de egentlig gjort noe som helst nyttig etter andre verdenskrig? Vi kunne antagelig slippe unna med en tredjedel av forsvarsbudsjettet om vi legger det ut på anbud.
– Er du seriøs?
– Nei. Jeg føler vel egentlig at jeg blir mindre og mindre seriøs hver eneste dag.  Men jeg er ikke motstander av materiell velstand, om det er det du tror.
– Jeg har vel bare selektiv hørsel.
– Jeg har lest litt mer og fått et litt mere nyansert syn. Det er vel ikke noe revolusjonært over det? Er ikke det normalt at man revurderer slikt etter hvert som man blir eldre? Har du aldri gjort det?
– Joda. Men jeg tror ikke jeg skiftet perspektiv over natten.
– Over natten? Jeg er jo på langt nær ferdigtenkt. Jeg stiller spørsmål. Jeg kommer ikke med påstander.
– Jo, men et spørsmål har som regel en vinkling.
– Men hva tenker du selv? Du er jo ingen typisk materialist. Jeg oppfatter ikke deg som slave av tingene dine. Har du ikke nok til å leve et utmerket liv uten å anskaffe noe nytt?
– Hva mener du med nytt? At jeg skal slutte å kjøpe bøker eller musikk?
– Bruk fornuften din. Du forstår at det ikke er det jeg mener.
– Men hvor skal jeg kutte ned mener du? Kjøpe pappvin i stedet for flasker?
– Carl. Nå forsøker du å konkretisere noe jeg bare ser på som en ide!
– Ideer må konkretiseres for å bli forståelige.
– Kanskje for deg? Ikke for meg. Jeg kan fint forholde meg til en ide. Jeg er for ung til å bli fanget. Jeg vil ikke stenges inne i et bur med de gamle meningene mine. Jeg vil i hvert fall ha en åpen dør, slik at både de gamle meningene, og ikke minst jeg selv, kan slippe ut! Jeg ommøblerer. Jeg river ned de gamle gardinene og henger opp ulltepper eller silkesjal i stedet, bare for å se om det passer! Skjønner du? Og jeg mener det ikke bokstavelig! Hva er det med dere menn?
– Tja, si det.
– Man kan drite seg ut uten å bæsje i buksa. Såpass forstår dere jo. Eller er det bare innlært?
– Innlært, antagelig. Men du bruker ikke alltid de enkleste bildene og de mest forståelige referansene.
– Jeg gjør kanskje ikke det? Well, I’m fucking sorry! Man lærer i den skolen man går i.
– Takk. Den har jeg hørt før.
– Du…  jeg savner engasjementet ditt. Det du hadde da vi traff hverandre.
– Du er på vei et sted. Jeg føler meg ikke så veldig på vei noe sted akkurat nå.
– Hm…
– Kan vi røyke inne nå?
– Mm. Bare røyk så mye du vil.

Jeg ser på hendene hans når han holder sigarettpakken frem for at jeg skal forsyne meg. Håndflatene hans er glatte, akkurat som mine – tørre og glatte. Han burde bruke litt håndkrem, tenker jeg, og så burde han gjøre noe med neglebåndene – de er tørre og frynsete. Jeg følger flammen med øynene når han tenner sigaretten min. Den er helt stødig, uten antydning til skjelving. Det er bra, tenker jeg, for jeg har lagt merke til at han skjelver litt på hendene noen ganger, særlig når han skal løfte kaffekoppen.
– Få låne hånden din.
– Hvorfor det?
– Jeg skal gjøre noe på deg.
Litt motvillig legger han hånden på bordet med håndflaten opp. Jeg tar den og snur den rundt så neglene vender opp, og så begynner jeg forsiktig å dytte neglebåndene hans ned mot negleroten med tommelfingerneglen min. Jeg burde vel egentlig myke dem opp litt først og bruke en neglebåndskyver, men jeg orker ikke reise meg.
– Hva gjør du?
– Rydder opp litt. Det gjør ikke vondt?
– Nei.
– Du har fine hender.
– Takk.
– Jeg liker menn som har tørre og varme hender. Det er mange som svetter inni håndflatene.
– Jaha…
– Syns du ikke det er litt ekkelt med klamme håndtrykk?
– Jeg har ikke tenkt over det. Du har jo så mange hang-ups.
– Mm.
– Du syns det er ekkelt når menn spiser.
– Nå overdriver du. Jeg syns det er ekkelt når menn tygger tyggegummi eller tygger på tannpirkere og sånt. Og jeg syns det ekkelt når menn snakker med mat i munnen. Det er mange som syns det.
– Det er kanskje det? Gjelder det bare menn?
– Nei! Men jenter spiser gjerne litt mere sexy… men herregud! Jeg sa jo bare at du har fine hender! Det er en kompliment!
– Jeg har begynt å miste ting. Noen ganger glir ting bare ut av fingrene mine. Det er jævlig irriterende.
– Hva slags ting?
– Små ting. Jeg mister for eksempel korken på vannflasken når jeg skrur den av. Det gjorde jeg aldri før.
– Når merket du det?
– Det husker jeg ikke.
– Kanskje du burde bruke litt håndkrem?
– Hvorfor det?
– For å få skikkelig grep.
– Tror du det hjelper?
– Mm…  …
syns ikke du som nordmann at det har vært en trist utvikling? Du opplevde den jo på nært hold.
– Det var ikke noe vi tenkte over på den tiden. Vi var hippier og selvopphøyde fredsfyrster… og selvsagt antimaterialister, sånn som du er nå.
– Er det slik du oppfatter meg?
– Jeg har jo forståelse for at du stiller spørsmål, selv om de langt fra er nye. Innerst inne har jeg vel egentlig aldri sluttet å være hippie. Jeg har fortsatt en hippiesjel.
– Det syns på sveisen.
– He-he. Ikke sant? Det lille som er igjen av den. Det er vel et slags signal jeg ønsker å sende, at jeg er en fredsommelig fyr.
– Middelaldrende menn med langt pistrete hår i nakken, joda, de virker ikke særlig farlige, det skal du ha rett i.
– Bra du sa middelaldrende og ikke eldre. Takk for det.
– Velbekomme. Men vi avviker fra temaet.
– Gjør vi ikke alltid det?
– Jo… det er vel en slags innebygget beskyttelse vi har bygget opp. Vi slipper ting før det blir ukomfortabelt.
– Så du vil vite om jeg syns det er trist det som har skjedd med Norge? Du vet… jeg ser egentlig på deg som norsk, og det har jeg alltid gjort, men jeg ser også konflikten og forstår hvor vanskelig det er å dele lojaliteten sin.
– Det er ikke vanskeligere enn å være forelsket i to personer samtidig.
– Det er kanskje et fint bilde på det.
– Jeg tenkte det kunne være et bilde du kunne forstå.
– Hm…
– Sa jeg noe jeg ikke burde ha sagt nå?
– Neida… det er vel et bilde jeg burde forstå.
– Får jeg låne den andre hånden.
– Mm…

– – –

– Du har aldri villet fortelle om henne.
– Nei.
– Ser du henne fortsatt?
– Ikke så ofte. Hun fant seg en som var yngre og fikk en sønn.
– Det er jo ikke uvanlig.
– Neida. Langt i fra. Jeg burde sett det komme.
– Hvorfor rydder du henne ikke bort?
– Jeg klarer ikke. Hun har en plass i livet mitt som jeg ikke vil skal stå tom.
– Du forstår hvor vanskelig det er å forholde seg følelsesmessig til noen som…
– Joda, jeg har forstått det.
– Du svarer før jeg er ferdig å snakke. Man kan ikke konkurrere med spøkelser, for de vil alltid ha egenskaper av en annen verden.
– Du vet å formulere deg.
– Det er mye inspirasjon i en flaske vin…
– Vi er vel på fjerde flasken, om jeg ikke tar feil.
– Sikkert. Det er mer der det kommer fra… men du svarte ikke på spørsmålet mitt.
– Nei.
– Er du fornøyd med å ha det sånn? Går du ikke bare rundt og vasser i din egen selvmedlidenhet når du ikke rydder henne vekk?
– Jeg har ikke noe bedre.
– Du har meg. Meg kan du i hvert fall snakke med og spise middag med… til og med ha sex med hvis du vil.
– Nå er du full.
– Mm. Ganske. Blir jeg dum når jeg drikker?
– Nei. Du blir bare litt… utflytende.

Vi blir sittende og se på hverandre litt etter at jeg er ferdig. Når jeg slipper hånden hans trekker han den sakte til seg. Jeg kaster et blikk på klokken på komfyren. Halv tre allerede. Carl ser på neglene sine, stryker tommelfingeren over neglebåndene og smiler.
– Jeg visste ikke at man skulle gjøre det.

– Man skal ikke gjøre det så ofte. Bare en gang i blant…
– En gang hvert sekstiende år?
– Noe sånt.
– Jeg kommer til å savne deg.
– Jeg også.

__

Det er søndag.
Nok en uke har gått.

Shaya og jeg skal se Hotel Transylvania på Blue Ray, selv om den ikke offisielt slippes før i neste måned. Men noen fordeler skal man tross alt ha av sine bekjentskaper.
Vi så den ikke på kino, mest fordi den hadde syv-års grense, men også fordi hadde den norske stemmer, noe som ikke alltid er like velkomment hos en frøken som fortsatt forstår engelsk bedre enn norsk. Jeg forteller henne litt på forhånd, så hun skal vite hva vampyrer er, men det vet hun visst allerede.

– I know. Vampyrer finnes ikke.
– Så du blir ikke redd?
– No. Ikke når det er på film.
– Vi kan skru av når du vil.
– Jeg vil se.
– Okei. Sitt sammen med meg da, i tilfelle det blir skummelt.
– Jeg vil ligge på gulvet.
– Okei. Bare husk at jeg er her.
– Kan du sku på nå?
– Vil du ha noe? Jeg har en pakke rosiner i skuffen. Vil du ha det?
– Yes.
– Noe å drikke? Cola?
– Yes.
Jeg vet ikke hvorfor jeg utsetter det. Kanskje fordi jeg er redd for at hun skal bli redd? Jeg aner jo ikke hva vi går til, selv om vi har sett filmer med syv-års grense før.  Men okei…
Så begynner filmen. Columbiadamen stiger frem – frihetsgudinnen med lysende fakkel – signalet som forteller oss at vi skal bli med inn i en annen virkelighet. Plutselig blir hun til en flaggermus og flyr avsted fra sokkelen sin, og Shaya ler, leser på skjermen og snur seg for å se på meg.

– Sony animation. Yes!
– Det betyr at det er…
– I know!
Og så kommer den skumle musikken,

– One eight nine five…
– Atten nittifem. Det er årstallet når det foregår. Det er over hundre år siden.
– Yes.
Og så blir hun stille. Hun glemmer å spise rosiner og colaen blir doven i glasset. Jeg lurer på hvor mye hun forstår.
– Syns du det er fint?
– Yes. Don’t speak!
– Sorry…
Jeg tenker filmen er like mye laget for voksne som for barn. Det er fullt av referanser jeg selv syns er morsomme, og vil ler på forskjellige tidspunkt. Shaya er så oppslukt at hun ikke engang merker at jeg går på badet.

Etterpå ligger vi tett sammen foran peisen og ser på flammene.
– Syns du filmen var fin?
– Yes.
– Forstod du hva det handlet om?
– Yes. They were zinged.
– Skjønner du hva det er?
– At man vil gifte seg.
– Mm. Syns du det var rart at faren hennes ikke ville hun skulle gifte seg med den gutten?
– Det var litt dumt, for han var jo egentlig snill.
– Faren eller gutten?
– Begge to.
– Forstod du hvorfor faren hennes var så redd og ville passe på henne?
– Yes, because she was a wampire.
– Fordi hun og han gutten var så forskjellige?
– Yes.
– Hva syns du om det?
– Jeg syns alle kan gifte seg hvis de har lyst.
– Med hvem de vil?
– Yes.

– Det syns jeg også.
– Yes.

_______

_____________

7
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

21 Responses to Zing! The Lady of La Mancha.

  1. ay, Ceci, guapa, mye å lese og mye å kommentere nok en gang!

    for et par år siden publiserte en norsk sosiolog på det såkalte universitet i Stavanger sine funn om klassemarkører i den ekstremt nyrike oljebyen. funnene var ikke revolusjonerende – det var strengt tatt bare Bourdieu på norsk – men han fant selvfølgelig de samme klassemarkørene i Stavanger som man finner overalt: de nyrike har andre preferanser enn de offentlig ansatte som ikke har like mye penger, men (i teorien) mer kulturell kapital. de fleste offentlig ansatte har selvfølgelig like dårlig smak som de fleste nyrike, mener nå jeg, de gammelrike også for den saks skyld. de fattige er ikke hakket bedre, bare for å ha sagt det.

    men – jomfrudyrkelsen i Asia stikker nok dypere enn som så, og ikke minst dyrkelsen av hvite jomfruer. det er knappast mulig å tilrane seg en høyere premie enn å deflorere en hvit jomfru for en hvit asiat. unge kvinners kropper har alltid vært høyt verdsatt, og kommer nok til å forbli det i lang tid fortsatt i store deler av verden.

    jeg husker forresten Valkyrieplass for sånn ca ti år siden…..

    Hepp!





    • avatar Cecilia says:

       Jeg vet ikke så mye om Buordieu og jeg vet antagelig enda mindre om denne fyren som studerte klassemarkørene i Stavanger, men jeg regner med at han har lest sin Buordieu. Vi var så vidt innom kunst-teoriene hans på skolen. Det er det eneste jeg vet om ham. (Jeg har sjekket at vi snakker om den samme Buordieu.)
      Å foreta en klassereise som parveny er ikke det samme som å foreta en klassereise som inngiftet i en overklassefamile. En klassereise som nyrik blir som å bytte fra Skoda til Roll Royce, men beholde motoren fra Skodaen. Som inngiftet blir det en helt annen historie. Å foreta en total klassereise krever langt mere enn det de fleste nyrike orker å investere, og derfor nøyer de seg stort sett med bling-bling. Mette-Marit er vel det mest nærliggende eksempelet på hva det koster å foreta en total klassereise. Det handler ikke om penger, men om personlig innsats og grundig opplæring.
      Går man derimot den andre veien, fra overklassen og ned, så beholder man motoren fra Rolls Royce, selv om den må innstalleres i en gammel Lada. Dette har med kultur å gjøre, og det er der skillet går, det går ikke mellom nyrike og statsansatte.
      Grunnlaget for opparbeidelse av kulturell kapital får man inn med morsmelken, og det er den kulturen man vokser opp med som blir premissleverandør for kursen videre i livet.

      Det er interessant det du skriver om asiatiske menn. Jeg vet jo at du har en viss tilknytning til Asia, og jeg regner med at det ligger solid kunnskap til grunn.
      Det er kanskje slik at kvinner fra andre kulturer blir ansett for å være et verdsatt bytte. Nordmenn reiser jo gjerne til Østen for å finne seg asiatiske skjønnheter, uten at jeg derved insinuerer noe som helst 😉

      Tusen takk for kommentar.

      Jepp…





  2. eh – “hvit asiat” skulle selvfølgelig være “rik asiat”!

    😀





  3. avatar KristinK says:

    Hei.

    Jeg så filmlista du hadde lagt igjen på nrk beta og ble nysgjerrig på deg. Vi har ganske likt syn på film .
    Jeg har vært på jakt etter La regle du jeu og lurer på om du har den og hvor du da har fått den fra eller hvor du har sett den. Den er ikke på listen til Criterion, noe jeg syns den burde være.

    Spennende blogg du har, og du skriver utrolig bra. Skal lese mer senere. :)





    • avatar Cecilia says:

       Hei KristinK.
      Hyggelig å få tilbakemelding på filmlisten min :)

      “La reglé du jeu” er faktisk på Criterion, men den har engelsk tittel: The Rules of the Game.
      Den koster $30, og det er den verdt.
      :)





  4. ay, Ceci – jeg tror dyrkingen av hvit kvinnehud stikker dypere i Asia enn en eventuell dyrking av gul/brun/sort kvinnehud gjør i Vesten. i 99 av 100 tilfeller vil en hvit mann som har en kvinnelig, asiatisk partner være en mann som ikke greier å “få” en hvit kvinne.

    (oddsene jevner seg ut når det er snakk om en afrikansk kvinne – selv om David Bowie og Iman var et par så var de likevel eksepsjonelle – men sorte kvinner oppfattes generelt som svært seksuelle og samtidig svært uavhengige. de står derfor høyt i kurs hos mange hvite alfamenn, og er også svært ettertraktet i prostitusjonsmarkedet. )

    for svært mange asiatiske menn står imidlertid erobringen av en hvit kvinne veldig, veldig høyt. det er uhyre sjelden å se en asiatisk mann med en hvit kvinnelig partner – i hvert fall i Asia – og de som nailer det får stort ansikt…. samtidig er hvite prostituerte svært etterspurt av asiatiske forretningsmenn, mens vestlige forretningsmenn på tur i Asia svært gjerne vil ha enn lokal jente…..

    (i høst leste jeg forresten at det var registrert flere klager i København på at jentene på strippeklubbene der i byen i stor utstrekning var ikke-hvite, og at klagerne var kinesiske forretningsmenn…… that don’t surprise me much….)

    ja – en til parentes: (det selges enorme mengder skin whitening midler til asiatiske kvinner…. på samme måte som det selges enorme mengder brunings-teknologier til hvite kvinner. og menn.)

    Hepp!





    • avatar Cecilia says:

      Gresset er alltid grønnere… og slik vel det vel fortsette å være.
      Hvite menn lukter surt og emment, fordi de drikker melk og sjelden vasker seg bak ørene. Men det oppveies jo av lukten av penger. :)





      • haha – ay, Cecei, guapa, hvite menn lukter vel ikke verre enn hvite kvinner som drikker melk og spiser ost og det ser ikke ut til å sjenere rike menn fra Japan og Kina eller fattige piker fra Thailand og Filippinene 😀

        (men jeg er ikke med på at vi ikke vasker oss bak ørene – jeg er i hvert fall nøye med det selv 😀 )

        Hepp!





        • avatar Cecilia says:

          Vel?
          Det er jo en grunn til at vi parfymerer oss bak ørene og på halsen :)

          Det ble nok litt generaliserende fra min side, men min erfaring er at menn stort sett ikke er så nøye med å vaske seg bak ørene, særlig ikke de yngre.

          Renslighet er en dyd :)





  5. forøvrig; du skriver:

    “Grunnlaget for opparbeidelse av kulturell kapital får man inn med morsmelken, og det er den kulturen man vokser opp med som blir premissleverandør for kursen videre i livet.

    tell me about it.

    jeg vokste opp i knallhard arbeiderklasse på Østkanten av Stavanger på 70-tallet, og tilbringer store tider av mitt nåværende liv omgitt av mennesker som tilhører den øvre middelklassen, for ikke å si den ekstreme overklassen, og vet veldig godt at jeg aldri kommer til å bli en av dem og heller aldri har ønsket å bli en av dem…

    mine ufaglærte og utslitte foreldre forstår heller ingenting av det jeg driver med…..





  6. avatar geitost says:

    Hei Cecilia !
    Det ligger et kutt ved midten av bildet av Valkyrie Plass, og der mangler også en liten vertikal strippe. Det kan sees ganske lett, for eksempel, der mellomrommet mellom én av benkene og den nærmeste søppelkassen er spesielt forkortet, eller der en rekke vinduer av bygningen på andre side av gata har en litt smalare hylle enn de andre. Var det ikke der bretten lå før ?

    Jeg merker at du skriver derimot at du kan “ikke se hvor bretten var”. Også at du ikke vet om bildet var tatt “fra balkongen” eller “ut av vinduet på rommet til Shaya”, når det er så lett, for deg som er på stedet, å verifisere hvorfra hvilket rom bildet vært tatt.

    Jeg syns du kunne omtale dette bildet, som viser hvordan ValkyriePlass så ut for ti år siden, uten å si at det hadde vært tatt fra leiligheten deres, og det ville sikkert endret ikke noe for dine leseres forståelse av innlegget. Eller ? Ligger det faktisk noe av betydning bak den slags uskarp detalj ?

    Var det en måte å uttrykke din følelse at ditt utsikt over dette stedet skal snart ikke lenger være en virkelighet, bortsett fra gjennom bilder fra tiden før ?
    Eller en måte å mene at tiden kommer snart når verneskjermer skal forsvinne foran et ly som har beskyttet deg i mange år, at anonymiseringen av alle tegn angående bostedet deres er ikke lenger nødvendig, og at Valkyrie Plass blir snart igjen en helt allminnelig, nøytral, bydel ?

    Uansett. Om et par månader, jeg skal gjerne sitte om natten på én a disse benkene, og løfte et glass champagne i ære på Cecilia Siverdale. Sannsynligvis i retning av mørke vinduer. :)
    God natt.

    1





    • avatar Cecilia says:

       Jo, du har rett. Sånn er det å ha dårlig syn. Jeg ser sporene tydelig nå med gode briller. :)

      Du setter fingeren på en detalj som jeg egentlig har ansett som fullstendig uvesentlig og bare skjøvet bort etter et øyeblikks undring; nemlig vinkelen på bildet og det faktum at jeg stusset litt på hvor det kunne vært tatt.
      Jeg har studert bildet litt nøyere i morges og sammenlignet med virkeligheten. Det som gjorde meg usikker da jeg satt der og tankene mine forplantet seg fra hodet til tastaturet mens jeg skrev dette innlegget, var at vinkelen på statuen ikke korresponderte med plasseringen av lysstolpen. Når jeg ser på det nå er det åpenbart at plasseringen av stolpen og vinkelen på statuen ikke korresponderer med slik det ser ut her i dag. Stolpen må enten ha hatt en annen plassering da bildet ble tatt, noe som virker usannsynlig ettersom den er bærer av kablene for trikken, eller så er det en annen stolpe, en som har blitt fjernet. Jeg heller altså mot det siste, etter å ha lekt Frøken Detektiv i morges, at det på den tiden stod en lysstolpe der som man kunne se fra soveromsvinduet, antagelig for å lyse opp parken, men som ble overflødig da de nye og langt sterkere gatelysene ble montert. Jeg fant imidlertid ingen spor etter noen stolpe der den i så tilfelle burde ha stått, men så fant jeg i sin tid heller ingen spor etter bretten på bildet, så det vil jeg ikke legge noen særlig vekt på.

      Hva ligger bak å legge ut et slikt bilde?
      Ren skødesløshet antagelig, det samme som har ligget bak hver gang jeg har beskrevet utsikten min i detalj; enhver med litt lokalkunnskap forstår hvor utkikkspunktet mitt er bare jeg nevner KPMG-bygningen og Piken med humleranken i samme setning.
      Jeg har som vanlig bare konsentrert meg om sammenhengen – det som alltid ligger bak og bestemmer utvalget når jeg setter sammen innleggene mine. Denne gangen er det et lite fokus på hvordan vi gjerne henger fast i det som var tidligere og ofte ser med skepsis og kanskje en viss redsel på alt som forandres, og klynger oss til fortiden som om den i kraft av seg selv er noe umistelig.
      Jeg er heller ikke fullt så paranoid i dag som jeg var den gangen jeg blogget på VGB, men så har også antallet besøkende på bloggen min har gått ned fra rundt 1500 pr innlegg til rundt 30 ( litt vanskelig å vite eksakt, for jeg får jo bare totalen minus meg selv), og det er vel heller ikke så mange gærninger innom her som man kunne risikere på VGB. Jeg fikk endel “interessante” mail med “interessante” forslag den gangen. Det har heldigvis stoppet.

      Det ligger nok en tanke der om at et bilde fra gamle dager illustrerer forandringen, men jeg tviler på om det ligger noen bevisst tanke hos meg om at jeg snart kun vil ha bildene som minner om en tid som engang var. Det er ingen planer om å selge leiligheten, den skal leies ut. Fast eiendom i Oslo er ikke det dummeste å sitte på, og det er ikke utelukket at vi en gang kommer til å ta den i bruk igjen.

      Et liv uten verneskjermer betyr ikke nødvendigvis et liv hvor man bretter ut alle deler av sitt tidligere privatliv. Det er derfor anonymiserings-skjermene har vært der, og det er jeg glad for. De som eventuelt “avslører” meg i fremtiden får bare gjøre det. Det kan jeg ikke forhindre. Jeg har tross alt ikke tenkt å bli statsminister, og det mest kriminelle jeg har gjort er å røyke noen ulovlige planter, akkurat som Clinton, samt at jeg har krenket den offentlige bluferdighet ved å løpe naken gjennom Slottsparken en kald søndags-morgen for femten år siden, men det var før det ble vanlig med kamera på mobiltelefonen og mange år før det ble vanlig å legge ut slike pinligheter på youtube.

      Jeg har jo en stund vurdert å forsvinne pent og rolig ut av cyber for godt for å konsentrere meg utelukkende om RL, og nå ser det også ut til at denne portalen går mot utslettelse, så da slipper jeg egentlig å ta den avgjørelsen, for da stopper det seg selv. Jeg har ryddet opp litt i cyberlivet mitt og stort sett sluttet å legge igjen kommentarer rundt omkring på nettet. I forrige uke slettet jeg også det vraket av en blogg jeg hadde for faglig kommunikasjon. Der hadde det ikke vært en bevegelse siden juni 2012, og null kommentarer på det siste innlegget mitt. I våre dager må man nok tvittre for å lage reklame for sin egen blogg, og så bør man helst være på FB. Så jeg gjenoppstår kanskje der, men i så tilfelle komplett uten referanser til mine tidligere bloggerier eller til andre pinligheter jeg har lagt igjen rundt omkring.

      Kommer jeg til å savne det?
      Jeg har hele tiden fortalt både meg selv og omverdenen at jeg har brukt bloggen min for å øve meg på å skrive – en sannhet, absolutt, men ikke hele sannheten. Selvfølgelig har det vært en motivasjon til å gjøre mitt beste ettersom tekstene mine skulle publiseres, men det lar seg ikke stikke under stol at det også har vært et tomrom jeg har ønsket å fylle i de mange årene jeg har vært uten mulighet til å gå ut i verden på egenhånd etter eget forgodtbefinnende. Slikt har måttet planlegges, og det sier seg selv at spontane innskytelser har måttet vike. Og etter hvert har også spontaniteten min avtatt. Om det er som følge av at jeg har undertrykt den i flere år, eller det er som følge av at jeg har blitt eldre og at den har avtatt naturlig, er jeg egentlig ikke så opptatt av, men jeg har altså registrert et dalende behov for å sosialisere med fremmede – det jeg en gang mente var spennende og helt nødvendige møter. Det har kommet et nytt innhold i livet mitt. Ambisjonene om å bli forfatter har gradvis avtatt i takt med at ideen om å overta etter min far har vokst. Det er mulig jeg har blitt gammel før tiden, men det er også mulig at jeg har villet for sterkt og for mye, og at jeg som en følge av det har lagt ambisjonene mine på et nivå jeg aldri når, i hvert fall ikke uten å gå hundre prosent inn for det. Og nå er spørsmålet om det virkelig er verdt det.
      Jo, jeg kommer til å savne både skriveplassen min og bloggen min, det er det ikke tvil om. Men kanskje jeg får noe annet i stedet? Å være en ordentlig familie vil også innebære at jeg får noen å dele opplevelser og tanker med, og jeg kommer forhåpentlig også til å få nye venner og bli en del av et miljø, ikke minst et arbeidsmiljø. Da håper og tror jeg behovet for å dele blir dekket på en ganske naturlig måte, samtidig som jeg kommer til å fylle dagene mine med arbeid. Jeg både gleder og gruer meg litt.

      Dersom du om noen måneder skulle slå deg ned på en av benkene med en flaske medbragt Champagne og se opp mot vinduene mine, vil de neppe være sorte og vitne om en ubebodd leilighet, med mindre du kommer akkurat i påskeferien. Da er det tomt her.

      Nå må jeg lage middag.
      Tusen takk for kommentar :)

      1





      • avatar geitost says:

        I full fart, rekker jeg bare å svare om plasseringen av stolpen : nei, jeg ikke tror at den har vært flyttet eller byttet.
        Stedet hvor statuen ligger er sannsynligvis en sirkel i virkeligheten, men på bildet ser den ut som en veldig deformert ellipse, og dette er antagelig en konsekvens av bruken av et kort fokal lens.
        Jo kortere fokalen, desto mer fjernte fra hverandre synes de forskjellige gjenstandene som ligger i forgrunnen. Spesielt disse på sider av bildet. Og det kan være til stor forskjell med virkeligheten.
        Et hint for den nøyaktige plasseringen av kameraet er syns jeg snarere synsvinkelen mot piken, for eksempel retningen av hennes skuldrer. Du kan dreie rundt henne med å bytte synspunktet fra et rom til det andre, til du finner vinkelen som stemmer best med den på bildet.
        Hvis bildet har vært tatt fra leilighet, så befinnes der kun et eneste mulig synspunkt. Og hvis du har en zoom på kameraet, det er nøyaktig plasseringen av stolpen som skal hjelpe deg å finne igjen den opprinelige fokalen. :)
        Eller lover jeg å aldri mer si noe offentlig om perspektiver …

        1





        • avatar geitost says:

          “…jeg har brukt bloggen min for å øve meg på å skrive”, og ” …det også har vært et tomrom jeg har ønsket å fylle”.

          Unnskyld, men for meg er dette ikke sannheten. Det er åpenbart at jeg hadde aldri fulgt bloggen din om den hadde vært bare sånn du beskrev den heroppe.

          Omvendt, ville jeg vært enig om du hadde påstått, istedet, at å skrive har vært for deg en ren nytelse, samt et bydende behov. Fordi det er nettopp dette jeg har oppfattet og vært bestandig begeistret for, i løpet av en så lang periode.

          Alle disse som er publisert har ikke din inspirasjon, og heller ikke din talent, og det finnes hos deg noe som fortjener å utvikles videre snarere enn å være bortkastet.

          Vel, dette er kun én allminnelig leser sin mening, altså ikke nok for å bygge en karriere som forfatter. Men kanskje nok for å føle noen ganger at du er på rett spor.
          Minst håper jeg.





          • avatar Cecilia says:

             Min helt umiddelbare reaksjon på en slik kommentar er å skrive følgende tilbake:
            Hva jeg byr på av meg selv er et valg jeg tar når jeg øver meg på å skrive. Jeg forsøker jo etter beste evne å formidle et innhold på flere plan, akkurat som en god barnefilm også har elementer for voksne.
            Men etter å ha skrevet det så trer også den tredje sannheten frem: Jeg har hatt et ønske om å formidle meg selv på en slik måte at jeg kan tiltrekke meg oppmerksomhet på flere nivåer. Det er en innrømmelse jeg godt kan gjøre. Med andre ord: Jeg poserer. Jeg spisser meg selv og former meg selv gjennom bevisste utelatelser, for å fremstå bedre i det bildet jeg tegner. Jeg legger ut talentene mine som agn, og så venter jeg på napp. Jeg har akkurat den samme inspirasjonen som en isfisker når han pakker seg inn i termodress i grålysningen på fridagen sin og tar med seg isbor, varm kaffe, to brødskiver med tykk skinkeomelett og en sammenleggbar krakk – og trasker av sted utover blåisen for å finne det rette stedet der han tålmodig kan drille seg et hull og etterpå sitte i timevis, dørgende stille og pilke , og håpe på at den aller største hvittingen skal bite på kroken.

            Du har rett: Jeg skriver ikke for å skrive. Jeg skriver for å formidle. Jeg har alltid hatt en skyhøy ambisjon om å klare å bidra på en eller annen måte i et samfunn hvor jeg i større og større grad opplever likegyldighet og ignoranse i forhold utenfor egen intimsfære. Ved å ta utgangspunkt i min egen intimsfære og kommunisere på en personlig måte, har jeg trodd og håpet jeg kunne bidra til å utvide dette området litt. Det har vært min ambisjon ved å skrive – en ungpikeambisjon om å bidra gjennom å formidle meg selv og mine tanker. Jeg har tenkt: Hvorfor er voksne så late? Hvorfor forstår de så lite av den verden de lever i? Hvordan kan man leve midt i smørøyet og med alle de tilgjengelige mulighetene til å skaffe seg både innsikt og kunnskap som finnes på alle kanter, uten å benytte seg av det? Kan jeg inspirere?
            Og med den ambisjonen har jeg øvet meg – og etter hvert lært at jeg ikke når ut. Det er vel det som kalles å bli voksen – når man forstår at man ikke er voksen nok.

            Tusen takk for en både hyggelig og inspirerende kommentar :)

            2





        • avatar Cecilia says:

          Dette mystiske mysteriet går mot en mulig løsning. Den kommer i det neste innlegget mitt :)





  7. avatar sirenia says:

    God lesning Cecilia, endelig litt ro i hodet til å lese, tenke litt over og nyte det :)
    Spennende å lese om både materialisme, klasser og verdier.
    Tror kanskje, noen/mange/enkelte, endrer fokuset med årene.
    Eller at noen har en rotfestet forankring i
    røtter, verdier, selvoppfatning, trygghet og identitet.
    Vet ikke, det bare aner meg at noen sitter det dypere hos enn hos andre.
    Og at nettopp den erkjennelsen øker med alder og livskompetanse.
    Forstår det slik at dere ikke skal flytte så langt,
    det høres jo veldig bra ut. Tumleplass ute og nærhet eller til det meste.
    God helg Cec :)





    • avatar Cecilia says:

      God helg, Sirenia, takk for kommentar.
      Anelsen din tror jeg på. Hos noen sitter det nok dypere. Hvis røttene har fått lov å vokse seg store i god jord så finner de jo gjerne godt feste, men dersom de har fått karrige kår så er sjansen for rotvelt større. :)





  8. avatar eMTe says:

    “Jeg kommer til å savne deg.
    – Jeg også.”

    1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *