Age after age – tango blant stjerner.

Jeg hadde en drøm, her forleden, som det heter, og den har antagelig ingen relevans, men allikevel… ________________________________________________

– Cecilia Silverdale. On behalf of the nation I declare you a free spirit.
– Uh-m… a free spirit? I like that.
– Let’s tango.
– Mister Obama. Are you a free spirit?
– Hell, yes!

Og så danser vi tango, Obama og jeg, foran det hvite hus, mens sikkerhetsvaktene spiller bandoneon og bass under fullmånen, og så blir jeg plutselig overveldet av at noe så stort kan befinne seg så nærme. Og månen er stor og jeg blir lett i hodet. Der oppe henger den, i usynlige tråder, akkurat som vi… i bane, år etter år – millennium etter millennium.
– Age after age, epoch after epoch, era after era, sier Obama og smiler med hvite tenner.
Hvor lenge vil månen fortsette å sirkulere rundt jorden? Hvor lenge eller hvor kort? Who cares? Om cirka 5 milliarder år er alt borte vekk uansett, og sikkerhetsvaktene har gått hjem. Men det bekymrer hverken Obama eller meg, ikke så veldig – ikke på nåværende tidspunkt – naturlig nok.
– There is no past.
– I know.
– There’s only the future.
– I can deal with that.
– So can I. Hell, yes!

Gulvet er blankt. Jeg svever…

 

_____

 

Vi leser SVK – Stor Vennlig Kjempe – en bok av Roald Dahl som vi har lånt på biblioteket.
– Begynner Essvekå på e eller på ess?
– Det begynner på ess.  Men når vi sier ess så begynner det jo egentlig på e.
– Men hvorfor gjør det det?
– Det er sånn vi sier bokstavene. Det er lettere å si ess en bare sss.
– Cecilia begynner på se… se-si-lia… det er se og si inni navnet ditt… akkurat som å lese.
– Mm. Syns du boken er fin?
– Yes.
– Skal jeg lese et kapittel til?
– Yes.
– Men da må du sove etterpå. Okei?
– Yes… men hvorfor kan vi ikke bestemme hva vi skal drømme?
– Noen ganger kan vi det, men det skal jeg fortelle deg om i morgen. Skal jeg lese videre?
– Yes.

When you dream, your common  logic is temporarily disabled.

Jeg har kanskje lovt mer enn jeg kan holde? Kanskje det bare er innbilning at vi i blant kan styre drømmene våre? Vitenskapen forklarer meg om temporære lammelser av kroppen og frakobling av hjernens logiske senter, om underbevisstheten som bearbeider hendelser og problemer, og om hjernens vedlikeholdsprosedyrer og kartlegging av kroppens tilstand. Hjernen sover visst ikke – den bare paralyserer kroppen noen timer så den kan få jobbe i fred en stund, for eksempel med å finne ut hvordan den på mest hensiktsmessig måte kan overføre funksjoner til andre muskelgrupper for å kompensere dersom noe har blitt fysisk skadet.
Men så dukker det opp et nytt begrep – Lucid Dreams.  Når du er klar over at du drømmer  og både sover og er våken på samme tid. Det er en følelse jeg gjenkjenner. Det er da jeg kan bestemme hva jeg vil drømme. Men hvordan man kontrollerer eller hensetter seg i den tilstanden finner jeg ingen bruksanvisning for.


Vi snakker om teknologi og fremtid
– to ting som er uløselig knyttet til hverandre.

– Jeg har en tante som har fullstendig gitt opp å reise kollektivt, sier Carl, – hun tar taxi, eller drosje som hun kaller det, for der kan man fortsatt betale for seg på vanlig måte. Hun klarer ikke å henge med på den teknologiske utviklingen. Verden begynner å bli utrygg for henne når hun ikke engang forstår hvordan man kjøper billett til T-banen.
–  Jeg forstår godt at hun føler seg utrygg.
– Jeg merker selv at det irriterer meg litt. Vi er i ferd med å bli et selvbetjeningssamfunn der alle skal kunne klare seg selv ved hjelp av teknologi. Nå skal vi få digitale helsestasjoner som diagnostiserer oss på stedet, har jeg lest. Du bare går inn i en boks og trekker for forhenget, og så fjerner den blindtarmen din i løpet av femten sekunder.
– Men er ikke det bra da? Da er vi kanskje på vei tilbake dit vi var for hundre tusen år siden.
– Hva mener du?
– Da var vi alle nødt til å klare oss på egen hånd ved å bruke det som var tilgjengelig rundt oss. Vi overlevde jo det, kanskje vi til og med hadde det bedre.
– Det skal vi ikke se bort fra. Men på den tiden ble man opplært fra man var barn.
– Det blir man jo nå også, selv om vi ikke blir oppdratt til å klare oss i naturen. Vi kan bli oppdratt til andre ting, som å finne frem til lykkepille-automaten på egen hånd.
– He, he. Joda, men hvem skulle oppdratt min gamle tante og lært henne hvordan hun skal områ seg når fastlegen hennes blir en fotoboks på et gatehjørne? Det er der poenget mitt ligger. Vi trenger overgangsordninger. Folk som er oppvokst før krigen har jo opplevd en utvikling som er enorm. I løpet av femten år har internett og mobiltelefon gått fra å være leketøy for spesielt interesserte til å bli nærmest obligatorisk. Hvordan skal eldre mennesker klare å kjøpe billett med mobiltelefon eller på internett når ikke har noen av delene?
– Mener du vi burde hatt konduktør på T-banen, slik det var på femtitallet?
– Nei. Jeg prøver ikke å si at jeg har noen løsning på dette, jeg bare påpeker problemet. Kanskje løsningen kunne være at alle over en viss alder, for eksempel alle som er født før nitten førti, reiser gratis med all offentlig transport. De har jo for så vidt fortjent det.
– Det syns jeg faktisk er en utmerket idé. Og de blir jo færre og færre etter hvert.
– Nemlig.

Just sit back and enjoy the ride. The future is inevitable.

Jeg blar rundt på nettet og lar tilfeldighetene råde. Det er slikt jeg gjør i blant. Jeg savner egentlig noe som fantes før i tiden, den gangen jeg tok mine første skritt på internett rett etter at vi hadde flyttet til Norge. Det var en slags roulette som man kunne spinne, og så valgte den ut en helt tilfeldig nettside, eller jeg tror i hvert fall det var tilfeldig. Ouroulette, mener jeg programmet het, den gangen internett var lite og oversiktlig og jeg brukte en browser som het Netscape Navigator.  I dag klikker jeg på tilfeldige linker og ser hvor jeg havner…

Per Fugelli snakker om handlingsrom i eget liv, om viktigheten av verdighet, trygghet og mening i VG. Jeg tenker at Fugellis tanker er både kloke og fornuftige, men jeg klarer ikke helt å se bort fra at slike tanker kommer som et naturlig resultat av å se seg selv i et terminologisk perspektiv. Evner vi egentlig å sette oss selv inn i et slikt perspektiv før vi blir møtt med den endelige vissheten om vår egen snarlige død, og ikke minst; bør vi egentlig det?
Ord som verdighet, mening, trygghet og handlingsrom får antagelig en ny og opphøyet betydning den dagen man blir konfrontert med døden og viktige i livet glir inn i en retrospektiv ramme. Prioriteringene justeres når fremtidsutsiktene forandrer seg. I møte med livets avslutning har vi kun fortiden som attraktivt reisemål. Fremtiden tilhører dem som blir igjen etter oss. 
Jeg leser Fugelli og tror jeg forstår ham rent intellektuelt, men forstår jeg egentlig? Handlingsrom i eget liv –  det innebærer vel et berettiget krav om et liv som fremstår som utmerket i henhold til vår egen ide om hvordan et godt liv skal fremstå. Det virker behagelig,  og da er det kanskje behagelig å adoptere ideene hans… eller?

Det er trist som faen, av to grunner. Jeg er fortsatt veldig, veldig glad i livet, og skulle gjerne vært her for å sørge for at VG og Frp går enda lenger ned, sier Per Fugelli til VG, men i neste setning er han et helt annet sted:

(…) alle blir syke, alle kommer til å dø. Godtar du det kan det hjelpe deg til å tenke «hvorfor står jeg og spinner i disse bagatellene, hvorfor kaster jeg bort livet mitt i disse konfliktene». Du skal dø, for faen. Bruk det som en påminnelse om at du må utnytte livet på en «vesentlig, lystbetont og meningsfull måte.

 Det er ikke vanskelig å være enig med ham, og jeg ønsker på ingen måte å gå i rette med livsvisdommen hans, men jeg føler et visst ubehag ved å adoptere ideen om å se alt i et terminologisk perspektiv. Det reiser seg spørsmål. Hvilke muligheter er oss egentlig gitt til å leve livet på en «vesentlig, lystbetont og meningsfull måte»? Gjelder det alle, eller er dette forbeholdt en privilegert del av menneskeheten? Og hvor sunt er det egentlig å leve med et konstant fokus på vår egen død? Hvor sunt er det egentlig å tenke at man kaster bort livet på bagateller? Jeg vil gjerne irritere meg litt over bagateller, som at jeg ikke finner solbrillene mine eller at jeg har glemt å kjøpe tørkerull. Og hva er livet uten konflikter? Lite dynamisk, etter min mening.
Nei, jeg vil starte prosjekter jeg ikke aner om jeg rekker å fullføre. Så får det heller stå sin prøve, tenker jeg.

_

Jeg, for min del, tror fremtiden blir ganske sexy.

 

I fremtiden skal jeg altså ikke lenger trenge å bevege meg utenfor nabolaget for verken å utdanne meg, søke jobb eller skape meg en karriere. Den “verdensvante” og omreisende Cilly la Vache blir en anakronisme, et gammeldags individ som rent fysisk har satt sine skjelvende ben på toppen av Eiffeltårnet, på Petersplassen og i tårnene på Sagrada Familia. Hun har sågar opplevd Roma i regnvær stakkar, der det fremtidige moderne mennesket enkelt og greit kan reise hvor det vil i uten å forlate sitt klimaregulerte rede, og til og med bestemme været selv.  Dublin i regn blir overlatt til de fattige stakkarene som bor der, og sånn skal det være – i fremtiden – den fremtiden vi faktisk selv bestemmer over, dersom demokratiet holder hva det lover.

For jeg regner med at vi tror på den fremtiden vi styrer mot, eller at i hvert fall flertallet, de som bestemmer, har tro på den og vet hvor de vil. Jeg tar det som en selvfølge at folk er politisk orientert og oppegående nok til å forstå hva de gjør når de stemmer i henhold til sin egen overbevisning. Det ville forundre meg stort om folket stemte frem en fremtid de ikke vil ha, så jeg bøyer meg selvfølgelig ærbødig for flertallet og anerkjenner deres rett, som seg hør og bør innen et demokrati. Landet er tross alt ikke befolket av dumme mennesker, selv om salige Ibsen mente de var i flertall. Alt tyder jo på at han tok feil. Landet er helt tydelig befolket av mennesker som ikke bare er i stand til å styre selv, om det skulle knipe, men sågar styre langt bedre enn de folkevalgte. I så måte har jeg altså ingenting å frykte… ikke noe annet en fremtiden. Men den er det lenge til. Jeg har ikke engang begynt å spare til pensjonen.

-Det moderne mennesket ønsker å ta ansvar for seg selv heller enn å bidra til fellesskapet, fikk jeg høre på nyttårsaften. Det har gitt grobunn for noen tanker – noen tanker om autoritet – kanskje ikke akkurat mitt område, tenker jeg, men uansett;

Samfunnet er basert på ideen om omfordeling av goder som en dels frivillig gest til fordel for fullstendig ukjente mennesker. Å forsøke å forstå utviklingen av samfunnsånden sett i sammenheng med markedsøkonomi, frie markedskrefter og autoriteter er egentlig litt spennende.
Samfunnet, slik det var en gang, er under angrep, for å si det forsiktig. Det er truet fra flere sider:  På den ene siden som en følge av utstrakt globalisering og påfølgende utvanning og marginalisering av nasjonalstatens identitet, men kanskje mere interessant og etter min mening langt viktigere; som en følge av autoritetenes fall.
De tradisjonelle institusjonene som en gang sikret opplevelsen av en slags felles dagsorden og dannet rammer for både den offentlige og den private diskusjonen, har for lengst mistet sin opprinnelige funksjon. Avisene med sin klare politiske tilhørighet og vår lisensfinansierte statlige radio- og etter hvert TV-kanal, har blitt møtt og må konkurrere med en rekke nye medietilbud – et utall av radio- og TV-kanaler som for det meste er underholdningsbaserte og reklamefinainsierte gratistilbud. Statskanalen, med sitt engang klare mandat om å drive folkeopplysning, nådde ikke opp i konkurransen uten å justere seg, og det gjaldt selvfølgelig avisene også, ikke akkurat uventet ettersom de utallige markedsundersøkelsene med all tydelighet viser at folkeflertallet foretrekker underholdning fremfor påtvunget statlig folkeopplysning. Ikke uventet.
Men hva skjer med den autoriteten disse institusjonene engang hadde, når de faller for fristelsen, enten av økonomiske eller av politiske grunner, til å konkurrere på samme nivå som underholdningsbransjen?  Det sier seg selv.
Mange er i dag av den oppfatning at lisensfinansierte statlige kulturformidlere tilhører en politisk retning vi ikke ønsker i dette landet.

Sittende foran skjermen er det lett å se at internett er en annen og kanskje enda viktigere samfunnspåvirker, både positivt og negativt. Det positive er mulighetene.  Anledningen til å knytte kontakter over landegrensene, og mulighetene til å dele ideer, synspunkter, bilder, musikk og tekster på en måte verden aldri før har sett. Men det er lett å se det negative også: Fjernhet, avstand, isolasjon og avholdelse fra normale sosiale funksjoner. Vi er snille med hverandre på nettet, og folk blir lett beruset av positive tilbakemeldinger, en rus som i noen tilfelle kan skape avhengighet.
Internett har skapt en epoke hvor autoritetenes fysiske hovedkvarter ikke lenger er betydningsfulle. Det spiller ingen rolle for oss hvor på kloden dataene våre blir lagret eller hvor informasjonen vår kommer fra, rent fysisk.

 

Før hadde samfunnets autoriteter en naturlig innebygget respekt.
I dag må de gjøre seg fortjent til den respekten.

Når autoritetene først faller så blir det gjerne en dominovirkning. Det ene drar det neste med seg. Vi mister respekten for autoriteter når de viser seg maktesløse. Hvordan skal vi kunne stole på politiet og domstolene når de gang på gang overbeviser oss om at de spiller på samme lag? Skal ikke domstolene være uavhengige, som den blinde Justitia?
Jeg leser i Aftenposten om en kulturpersonlighet som har fått bot for å oppbevare barneporno, og vurderer å vedta boten. Og jeg tenker: Hvor er tiltroen til politi og rettsvesen hos en person som faktisk realitetsvurderer å vedta en bot for å oppbevare barneporno, når det hele dreier seg om et bilde av et påkledt barn samt en tegning? Jeg ser det som et tydelig symptom på at tiltroen til rettsvesenet nærmer seg et minimum når man ikke lenger stoler på at man kan vinne en opplagt sak.

Og har vi ikke lenger tiltro, da faller også autoriteten.
I perioden fra mai til august 2012 sank tilliten til politiet fra 82 til 69 prosent, og hver fjerde nordmann hadde liten eller svært liten tillit til rettsvesenet her i landet, kan jeg lese i Aftenposten. Det er skremmende.

I et samfunn bør det ikke være tvil om hvorvidt man har tillit til politi og rettsvesen. Samfunnet har ikke råd til slik tvil. 

Hvem er det egentlig som bestemmer i Norge?
Er det i virkeligheten Goldman Sachs, som Pål Steigan ønsket å fortelle oss på Dagsnytt atten for et par dager siden? Det tror jeg neppe, selv om jeg er naturlig svak for konspirasjonsteorier. Nei, hadde det vært Goldman Sachs så hadde det vært enkelt: Da hadde folk visst hvor de skulle gå med sine frustrasjoner over alt som ikke fungerer.
Problemet er at folket ikke har noen steder å henvende seg. Dagens politikere har ikke noe annet enn et rent proforma-ansvar – et ansvar som i verste fall kan føre til at de må fratre en eller annen stilling, før de får en ny, og merkelig nok er det ikke folket som avsetter politikere i Norge, det er media – det har blitt en så naturlig del av underholdningstilbudet at ingen lenger reagerer på det.  Underholdningsmarkedet har gjennom sitt ensidige profittjag skapt en råhet og en sosial uro som er lite hensiktsmessig for et godt samfunn, tenker jeg.

Selv den fattigste borger kan bestemme selv om han vil åpne døren når noen ringer på. Hvorfor kan ikke Norge det?
– Vi er forpliktet, sier politikerne, – vi er forpliktet gjennom resolusjoner og konvensjoner, av både EU og FN. Innvandringen er utenfor vår kontroll.
Historien forteller om økende beslutningsvegring, utredningsmani og generell gjennomføringsvegring – og, ikke minst, manglende myndighet til å bestemme i eget hus – og det siste er det verste. Hva skal vi egentlig med politikere når de viktigste avgjørelsene tas på annet hold? Den uttalte politiske maktesløsheten er nødt til å få konsekvenser for vårt syn på politikere som autoriteter. Vi begynner selvfølgelig å lure på hvem vi kan egentlig stole på tar viktige og riktige avgjørelser på våre vegne.

___

Hvem kan vi egentlig stole på i samfunnet?
Kan vi i det hele tatt stole på samfunnet?

Den jevne skattebetaler inngår mentalt en sosial kontrakt med samfunnet, basert på gjensidighet og tuftet på tradisjon. Gjensidighet betyr at man gir og får noe tilbake, som for eksempel trygget – tryggheten om at samfunnet fungerer til alles beste.
Hvordan skal en rik bedriftseier motiveres til å bidra til fellesskapet om samfunnet ikke belønner ham for det? Det går ikke. Og hvordan vil han belønnes? Gjennom at samfunnet utdanner arbeidskraft og tilrettelegger for økt produksjon, gjennom at nærmiljøet hans er trygt og gjennom at hans interesser blir ivaretatt av det fellesskapet han bidrar til. Den som bidrar mest skal få mest tilbake, er tanken. Da er det vel nærliggende å tro at de rikeste får mest tilbake fra samfunnet. Og slik er det vel gjerne… til tross for den egalitære samfunnsmodellen.

Men hvor etterlater det den jevne borger med sin sosiale kontrakt? Hva motiverer ham til å bidra når valgløfter og innbydende partiprogram gang på gang viser seg å være skuebrød? Hvor motiverende er det å bli fortalt nesten dagstøtt at han bor i verdens rikeste land, samtidig som barna hans går på en kondemnerbar skole og skoleveien ikke har blitt brøytet siden forrige påske, nærbutikken er lagt ned, det er fire mil til nærmeste postkontor og syv mil til nærmeste sykestue etter de siste nedleggelsene. I tillegg er jernbanestasjonen rasjonalisert vekk fordi det ikke var økonomisk forsvarlig å opprettholde den etter at jegnbanen ble aksjeselskap og eierne krevde utbytte.
Det kreves altså at samfunnets aller nødvendigste servicetilbud skal gi profitt. Staten skal bli aksjonær i sine egne selskap og konkurrere i markedet.

– Det er pålegg fra EU, sier politikerne, og toer sine hender, – markedstilpasning og konkurranseutsetting. Vi mener forøvrig tilbudet er innenfor et akseptabelt nivå i din region.
Et akseptabelt nivå. Er det noe rart at respekten for autoritetene faller? Hvem som helst kan jo se med egne øyne hva som skjer med ideen om fellesskapet når det offentlige slutter å tilby tjenester. Hva skal vi egentlig med fellesskapet? Vi blir jo bare mer og mer tvunget til å klare oss uten. Vi trenger ikke det offentlige for å klare oss når alle tjenester må kjøpes fra private selskap. Våre naturlige og fornybare resurser tilfaller oss ikke lenger til kostpris, de blir tilbudt i et globalt marked hvor den som er villig til å betale mest får bestemme utsalgsprisen.

Solidariteten, nasjonalfølelsen og medmenneskeligheten har dalt sakte og sikkert etter hvert som folk har blitt rikere. Folkelynnet har påvirket politikken i stedet for omvendt, og populismen har spredd seg og vokst som en kreftsvulst i samfunnet. Folket har ikke lenger noe å kjempe for når kulturen vår blir utfordret. Det er ikke den ytre påvirkningen som er trusselen, det er den indre likegyldigheten som utraderer kulturen.
Det er i dette landskapet FrP lanserer en kulturdebatt. Det er interessant.

____

– Er det lenge til vi skal besøke Siv? spør Shaya når jeg er ferdig å lese for henne.
– Siv kommer hit når hun er ferdig med det hun skal gjøre. Det er ikke så lenge til, og da skal vi være sammen hele tiden, alle tre.
– Skal vi ikke reise til Miami?
– Det skal vi sikkert en gang. Savner du Miami?
– Yes. It’s warmer in Miami.
– Liker du ikke at det er snø?
– Men det er ikke snø. Det er bare kaldt.
– Det kommer nok snø etter hvert. Det gjør alltid det om vinteren.
– Når da?
– Bare vent, så snør det plutselig en morgen når du ser ut av vinduet. Nå må du sove.
– Yes… når kommer hun?
– Om en måned. Vet du hvor lenge det er?
– Yes. Det er fire uker.
– Mm. Fire uker er ikke så lenge.
– No.
– Nå må du sove.
– Yes… are you going to sleep too?
– Om en stund.
– Jeg vil ha døren åpen. Begge dørene.
– Jada.
– Er du alltid her når jeg sover? 
– Ja. Jeg går aldri ut av leiligheten når du sover, det vet du. Jeg er alltid her og passer på deg. Du er det viktigste i livet mitt, Shaya. Jeg vil aldri la deg være alene. Okei?
– Yes.

Når jeg ser på henne en halv time senere, sover hun sin søteste søvn. Et lite menneske med håp og drømmer om fremtiden. Et lite menneske som trenger all den kjærlighet jeg kan gi henne… akkurat som jeg trenger all den kjærligheten hun gir tilbake.
Mitt lys på jorden…

_

___

Jeg lukker øynene og lar meg føre – lar meg  sveve – og  dyppes
i visshet om at jeg kan stole på verdens mektigste mann.
Han slipper meg ikke i gulvet.

… og alle stjernene kommer ned fra himmelen…

___

 

_


 

 

 

12
 
 
 
 
This entry was posted in Digresjoner, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

34 Responses to Age after age – tango blant stjerner.

  1. avatar eMTe says:

    Takk for tommelfine tankesprang til førmiddagskaffen Cecilia.
    Marieklem med ynskje om eit godt nytt år og at 4 veker går fort :)





  2. avatar Hilde says:

    Flott tekst Cecilia
    Jeg kjenner flere som kjenner på det samme som Carls tante. Flere eldre som synes det er vanskelig med “alle disse nye tingene.” Noen tør å prøve, andre klarer ikke. For den siste gruppen blir det tungt med alle omveier de må ta for å få gjort det samme som før.

    Jeg skrev jo også om Fugellis ord forleden, i kortversjon. Jeg har en annen tolkning av uttrykket “handlingsrom i eget liv.” For meg handler det ikke om noe krav eller berettigelse til at livet skal fremstå som utmerket i forhold til mine egne ideer om hvordan livet bør være. For meg er det å ha muligheten for handlingsrom i eget liv f.eks det å ha god helse. Ikke som noe man krever, men som man skal være lykkelig over å ha. Det å kunne ha valg om en vil fortsette i et vanskelig eller voldelig ekteskap det også slikt jeg tenker er å ha handlingsrom i eget liv. Å ha råderett over egen kropp og så langt mulig, sitt eget liv, like så. Men dette er min tolkning, hva jeg legger i uttrykket. Vi har nok hver vår tolkning…alle som en :)

    Kom på, vi danser vel med Obama alle mann 😉





    • avatar Cecilia says:

       Jeg formulerte meg nok litt upresist.
      Meningen var å sette det i sammenheng med hans egne uttalelser til VG:

      «Jeg er fortsatt veldig, veldig glad i livet, og skulle gjerne vært her for å sørge for at VG og Frp går enda lenger ned» satt opp mot det neste utsagnet: «hvorfor står jeg og spinner i disse bagatellene, hvorfor kaster jeg bort livet mitt i disse konfliktene».
      Da tenker jeg på hvordan vi skal definere bagateller og konflikter. En kamp mot FrP og VG vil jeg for min del karakterisere som en bagatell og en konflikt som jeg ikke vil la forstyrre handlingsrommet mitt. Mens en konflikt med min mor ser jeg ikke på som en bagatell. En slik konflikt vil forstyrre handlingsrommet mitt, i og med at den vil plage meg mentalt.
      Jeg mener å huske at definisjonen av handlingsrom slik jeg kjenner den er: Et område for fri bevegelse innenfor grenser – og at det kan gjelde både fysiske, økonomiske og mentale bevegelser.
      Men jeg er helt enig med deg i at dårlig helse begrenser handlingsrommet.
      Jeg må nok ha oversett innlegget ditt, men det skal det straks bli orden på.

      Det er klart vi danser med Obama… på flere måter. 😉

      Tusen takk for fin kommentar. :)

      1





  3. Hva er det med dere jenter?
    Min mor hadde stadig “nattlige affærer” med Boris Jeltsin i sin tid. Han var tydeligvis ikke noen danser, men mer rett på sak… 😉

    Spenstig stykke!

    Halvor

    1





    • avatar Cecilia says:

      Man kan bli litt mo i knærne av oppmerksomhet fra betydningsfulle menn. Dette vet menn å utnytte. Jens Jørgen Thorsen – dansk maler – sa det slik: Jeg maler får at få fisse!
      Boris Jelsins motiver for å bli president avstår jeg fra å spekulere om.

      Veldig hyggelig at du er innom. :)





  4. avatar marthon says:

    Hei og godt nyttår og sånn! :-)

    Fin tekst – selv om jeg stadig lurer litt på hvor du egentlig befinner deg politisk og hva du vil fram til.

    “Jeg tenker at Fugellis tanker er både kloke og fornuftige, men jeg klarer ikke helt å se bort fra at slike tanker kommer som et naturlig resultat av å se seg selv i et terminologisk perspektiv.”

    Hmmm … “terminologisk” – eller “terminalt”?





    • avatar Cecilia says:

       Hvor jeg befinner meg politisk? Det er et interessant spørsmål. Det lurer jeg egentlig på selv også.
      Jeg syns vel at politikk generelt er et for vanskelig område til at jeg klarer å definere meg innen en retning, i hvert fall partipolitisk. Slik jeg ser politikken så dreier det seg om hestehandel og kompromissløsninger, og i praksis blir de viktigste politiske avgjørelse fattet over hodet på fellesskapet uten noen forutgående demokratisk prosess.
      Men, som jeg skriver:
      (…) -noen tanker om autoritet – kanskje ikke akkurat mitt område, (…)
      Jeg havner selvsagt i et slags dilemma her ettersom jeg selv selv har svært liten respekt for autoriteter, men jeg innser nødvendigheten av å hindre markedet i å regulere seg selv, både for å opprettholde velferdssamfunnet og for å forhindre opptøyer, revolusjoner og krig.
      I dag føler jeg meg nok mest tiltrukket av venstresidens ideer – men jeg ser ikke bort fra at det skyldes påvirkning fra det miljøet jeg er i. Hva jeg ville stemt om jeg skulle stemme ved stortingsvalget, aner jeg ikke. Kanskje Venstre? Jeg ville kanskje stemt SV, om de ikke hadde hatt en så uspiselig partileder – og der avslørte jeg at trynefaktoren faktisk er litt viktig for meg også.

      Jeg skulle ønske det fantes en bedre samfunnsmodell, men jeg ser ingen løsning selv. Det jeg vel syns har gått mest i feil retning er at mye av ansvaret har blitt flyttet fra staten til kommunene. Samfunnet blir inndelt i økonomiske grupper etter regional tilhørighet og vi får allerede der en skjev fordeling av fellesgodene, og i tillegg kan kommunene selv skalte og valte med våre felles resurser, noe jeg ikke tror de er fremsynte nok til å klare.

      Det er ikke et resultat av en demokratisk prosess når offentlige institusjoner privatiseres og marginaliseres, og jeg tror ikke folket ønsker en slik løsning. Det betyr altså ikke at jeg ønsker å flytte til Nord-Korea. 😉
      Jeg vil egentlig ikke frem til noen spesiell konklusjon, bare dele noen tanker som har svirret litt i hodet mitt. Det kunne jo tenkes at andre også hadde tenkt litt rundt dette, tenkte jeg.

      Terminalt er det rette ordet, men jeg får la det stå som det står, til spott og spe.

      Hyggelig at du er innom, og godt nytt år og sånn tilbake. :)

      2





      • avatar sjalle says:

        Det Fugelli sier henger godt i hop med de meningene han alltid har ytret, og som alle oss andre har han vært dødssyk siden fødselen. Den tilstanden kan vi fortrenge eller leve med og velger man det siste så er konklusjonene hans uunngåelige. Når han nå har fått timeavtale med det uunngåelige så er det ikke rart at han vektlegger det mer enn før.

        1





      • avatar marthon says:

        «jeg innser nødvendigheten av å hindre markedet i å regulere seg selv, både for å opprettholde velferdssamfunnet og for å forhindre opptøyer, revolusjoner og krig.»

        Et forholdsvis selvregulerende marked er helt essensielt for å opprettholde konkurranseevne, utvikle kompetanse og teknologi og skape de store verdiene et ambisiøst velferdssamfunn skal omfordele – mener jeg.

        Planøkonomi har til sammenligning fungert dårlig fordi
        – mekanismene som automatisk distribuerer kapital, arbeidskraft, varer og tjenester dit det er størst behov for dem, elimineres.
        – verdiene har en tendens til å havne hos dem som skal forvalte fellesinteressene, og ikke hos dem som produserer og utvikler varer og tjenester. Dermed forsvinner mulighetene for og motivasjonen til å skape verdiene, og det blir mindre verdier å fordele.

        Det kan sies mye negativt om egoisme og kynisme i kapitalismen – at det er urettferdig at noen kan tjene millioner på å bygge opp og administrere selskaper og spekulere i aksjer, men fortjenesten er tross alt en (mer eller mindre fortjent, riktignok) belønning for at de har satt inn arbeid og kapital på områder hvor det er blitt høyt verdsatt av andre. Og en bør huske på at menneskets iboende egoisme og kynisme ikke forsvinner i andre (mer eller mindre utopiske) samfunnssystemer. Jeg vil si at det er atskillig mer betenkelig når byråkrater/apparatsjiker som er satt til å forvalte fellesskapets interesser, beriker seg og skaffer seg privilegier uten at de har vært med på å skape verdier.

        Markedet, og belønningsmekanismene deg gir, er definitivt ikke noe som må hindres, men justering og lovregulering er nødvendig på noen områder (ikke minst for å hjelpe markedet å regulere seg selv – ved å hindre monopoler og kartellvirksomhet). Det jeg skriver her, er ikke (lenger) høyrepropaganda, men noe det nå stort sett er konsensus om fra FrP til SV. Selv Erik Solheim har jo innsett markedets fortreffelige evne til å regulere seg selv, frambringe og distribuere varer og tjenester og løfte folk ut av fattigdommen – slik det f.eks. har skjedd i Kina. Vi kan sikkert drømme om luftige utopier, men slik jeg ser det, må vi innse at kapitalismen er en motor vi ikke klarer oss uten.

        En ihuga sosialist eller kommunist ville kanskje si at det er blodig urettferdig at Ingvar Kamprad er blant verdens rikeste, at han bare kan ha blitt så rik fordi han har utbyttet arbeiderklassen og at milliardene hans burde beskattes hardt og fordeles på verdens fattige. Så kan du invitere deg selv hjem til vedkommende og peke ut Billy-bokhyllene i stua, IKEA-innredningen på kjøkkenet og omtrent femti andre ting i en norsk gjennomsnittshusstand som kommer fra IKEA, og spørre hvorfor han har kjøpt dette av en kapitalistisk utbytter.
        – Vel, må han innrømme da – fordi det var BILLIG. Faktisk er mange av møblene så billige at nesten hvem som helst i verden kan kjøpe dem (bord med fast pris på kr 39,00 – trettini!).
        – Aha! Men det må jo bety at arbeiderne blir utbyttet?
        Det er nok mange som jobber for lav lønn og kanskje også har lang arbeidstid eller usunne arbeidsforhold – hos leverandørene eller deres underleverandørers underleverandører – men når de jobber der, er det fordi det er bedre enn alternativet (som ofte er å ikke ha noen jobb eller inntekt i det hele tatt). På grunn av IKEA har en stor del av verdens befolkning fått råd til en høyere materiell levestandard. IKEA skaffer OSS billige varer, skaper arbeidsplasser over hele verden og fordeler milliarder av kroner/dollar/euro fra rike industriland til fattige land hvert år. Ingvar Kamprad har ikke blitt rik av å utbytte noen, han har blitt rik fordi han har gjort alle en tjeneste og mens han har gjort oss alle rikere.
        (Vi snakker ikke om nazi-fortiden hans i dag.)

        Jo da, så har du spørsmål om helse, barnehager, utdannelse, sosiale tjenester og miljøvern – der kreves det fellesskapsløsninger og fordeling, og det gjør ting litt mer komplisert, med avveininger men vi må aldri tro at det har noe for seg å bytte bort motoren i bilen for å få råd til mer komfortable seter.

        ***

        Hvis du føler at beslutninger blir fattet over hodet på deg, har du muligheten til å melde deg inn i et parti (i Danmark, om du er dansk statsborger) og bli valgt inn der hvor beslutningene tas og kompromissene inngås – så kan du selv være med og bidra til mer åpenhet slik at færre føler at beslutningene blir tatt over hodene deres.

        (Det er egentlig bare svirrende tanker dette også, og ikke så humørløst ment som det høres ut som. Har bare ikke tid til å finpusse på det … :-) )





        • avatar sjalle says:

          Greed is good ?
          Klokkertroen på de frie markedskrefters spill er politikkens svar på satanisme, etter min mening. Hvis kapitalismen er motoren så står 99% av verdens befolkning bak og hoster i røykskyen.
          Det virker ikke bærekraftig og ser mer og mer ut som veien til helvete.





          • avatar marthon says:

            Jeg kan vel svare “Greed is a fact. Greed his human.”
            Spørsmålet er hvordan grådigheten kan temmes og utnyttes på en kontrollert og konstruktiv måte.

            Kommunistisk planøkonomi var i alle fall ikke bærekraftig, verken når det gjaldt økonomi, velferd eller miljø.
            Hva frambragte den?
            – Trabant (kjøretøyet som kombinerte elendig komfort og driftssikkerhet med skyhøyt drivstofforbruk og svart eksos),
            – Tsjernobyl,
            – Brunkull-kraftverk som ga sur nedbør med påfølgende skogs- og fiskedød,
            – Ineffektiv, forurensende tungindustri som produserte varer ingen ville ha bare for å oppfylle partiets femårsplaner,
            – Havarerte atomubåter og kondemnerte atomvåpen utenfor kontroll,
            – En miljøkatastrofe ved Aralsjøen,
            – Mange kvadratkilometer med miljøødeleggelser ved Nikel og Murmansk …

            Bedre forslag?





            • avatar sjalle says:

              Når nevnte jeg kommunismen som et alternativ ?
              Kommunismen er det siste århundrets mest mislykkede politiske eksperiment.

              Marx glemte individet, Lenin glemte Marx og Stalin ga F.

              Kapitalismen kommer til å bli dette århundrets bleke død hvis vi ikke kan komme opp med noe annet. Med “Greed” i banneret til de herskende er løpet lagt klar.

              Eller hvordan ser du deg for deg ?





              • avatar adolph says:

                Både kommunismen og liberalismen sliter med at de er tilpasset en annen tid, de fungerte på et vis dengang en stolmaker laget en stol av tømmer han kjøpte fra den lokale tømmerhoggeren, var du ikke fornøyd med prisen han forlangte kunne du alltids kjøpe noe plank og en sag og starte din egen stolproduksjon. Det er noe annet med biler, fjernsyn og fly.





                • avatar sjalle says:

                  .. og de globale korporasjonene som produserer de, akkurat der de vil, hvordan de vil og når de vil. For slike er demokrati er noe herk. Siden “Greed is a fact”….

                  1





                • avatar marthon says:

                  Hadde vi noen gang fått biler, TV-apparater og fly uten kapitalismen (liberalismen, det frie markedet)?

                  Kommunismen, representert ved Sovjetunionen, klarte aldri å frambringe biler eller TV-apparater av konkurransedyktig kvalitet og driftssikkerhet, og var aldri i nærheten av å kunne tilby massene datamaskiner til privat bruk.
                  Med sin kommandoøkonomi klarte de å utvikle en del militær teknologi og romfartsteknologi (antakelig på en svært ineffektiv måte), men manglet totalt evne til å utnytte teknologien sivilt og kommersielt.

                  Før Henry Ford satte i gang masseproduksjon av biler, for litt over hundre år siden, kostet en bil mer enn en vanlig nordmann kunne ha håp om å tjene i løpet av livet. For femti år siden, altså på begynnelsen av sektitallet, kom de billigste bilene ned i en pris på under en vanlig årslønn og ble allemannseie. For tretti år siden, i 1983, kostet den billigste bilen, Citroën 2CV, rundt en halv vanlig årslønn. I dag kan du gå og kjøpe deg ny bil til 100 000 (se http://www.dagbladet.no/2013/01/16/tema/klikk/motor/bil/25267807/), dvs. under ¼ vanlig årslønn. Ta så i betraktning at norske bilavgifter har steget voldsomt i denne perioden og tenk på hva du likevel i dag får igjen for pengene. Sammenlignet med Space Star var 2CV fra 1983 en kraftløs, ukomfortabel, upraktisk, drivstoffsløsende og generelt livsfarlig bølgeblekkbil.

                  Hva med TV-apparater? På sekstitallet måtte du betale flere månedslønner for en skurrete, kornete svart-hvitt-TV med bitteliten skjerm innbygd i et møbel som det måtte to mann til å bære inn i stua. I dag koster en praktisk, møbleringsvennlig 32-tommers flatskjerm-TV med knivskarpe fargebilder et par dagslønner.

                  Lignende sammenligninger kunne gjøres mht. flypriser.

                  Hvor finner du argumentet mot økonomisk liberalisme?

                  At det stadig dukker opp nye elektronikk- og bilmerker, og at eierskapet går fra vestlige land til India, Korea og Kina, viser dessuten at det fortsatt er fullt mulig for driftige folk å starte opp konkurrerende virksomhet, og at ikke fattige land stenges ute av konkurransen.





        • avatar Cecilia says:

           Et fullstendig selvregulerende marked finnes ikke. Det vil aldri fungere. Kapitalismen er fullstendig avhengig av vekst i økonomien. Hvor finner man ny kapital når verdens største økonomi allerede har lånt så mye av fremtiden at to generasjoner er bundet opp? Man trykker penger, skaper inflasjon, trykker flere penger, og øker inflasjonen ytterligere. Varene blir dyrere, folk må få høyere lønn. Men verdiene øker ikke, det er bare tallet på pengesedlene som får flere nuller bak seg, samtidig som de resurs-svake må klare seg med de nullene de allerede har.
          Men kapitalismen vil ikke lenger ha noen bærekraft når det ikke finnes substansielle verdier bak de opptrykte pengesedlene. Pyramidespillet går videre på børsene. Så lenge noen er villige til å investere, så vil kursene stige. Tilbud og etterspørsel fungerer, men bare så lenge folk er villige til å bytte arbeidsinnsatsen sin mot varer de strengt tatt ikke har behov for. Hvor lenge er vi villige til det?
          Vi har fått en liten indikasjon på at trendene har kommet til Norge allerede. Nok er nok. Vi har det vi trenger og vel så det. Nå skal vi redusere forbruket vårt, innføre kjøpestopp. Gjenbruk begynner så smått å bli status, i hvert fall blant dem jeg omgås. Nå har det også blitt dannet Facebookgrupper mot forbruksvekst, så dette sprer seg.

          Jeg ser ingen grunn til å fordele Kamprads milliarder på verdens fattige. Det monner ikke det grann. Det er ikke slik man bidrar til fellesskapet. Man bidrar til fellesskapet gjennom å gi de resurssvake tilgang til resurser.
          Dersom Kamprad’s ( og andres) overdrevne rikdom hadde blitt brukt til f. eks. å rydde opp i miljøgiftene vesten ( deriblant Norge) har dumpet utenfor kysten av Somalia, så kunne kystbefolkningen der leve av å fiske, slik de hadde gjort i hundrevis av generasjoner før vi tok næringsgrunnlaget fra dem og brukte havet deres som avfallsdynge.
          Jeg orker ikke ramse opp, for jeg regner med at du forstår hvor jeg vil.
          Ikea produserer en masse søppel som ingen trenger, og de skaper en menge skadelig giftavfall, som de betaler minst mulig for å bli kvitt. Den som kommer med det laveste tilbudet får oppdraget. Ikea har ingen reell kontroll med hvor all giftsøppelet deres havner.

          Kamprad har ikke gjort verden noen tjeneste. Det er forbrukerne som har gjort Kamprad til en rik mann gjennom å betale fortjenesten hans. Det er ikke noe rart at Ikea tilbyr lokkevarer til selvkost. De står nok innerst i lokalet, og gjerne ved siden av noe som ser langt flottere ut. Og på vei til kassen for å betale blir du sikkert loset forbi bugnende hauger med masse dritt du ikke visste at du trengte. Piff opp badet med en tannbørsteholder i trendy grønnlakkert peddik. Selvklebende sokkehenger – uunværlig! Perfekt gave til farsdagen. Kjøp en hendig gripearm for kjøkkenet – så du slipper å bøye deg når du mister potetskrelleren “Skrallan” på gulvet. Du finner Skrallan i kjøkkenavdelingen, ved siden av den praktiske kjøkkenlykten “Lysistrata”- et must for enhver moderne husmor.
          Joda…

          Kamprad driver ikke veldedighet. Han gir ikke så det svir når bøssebærerne kommer på døren for å samle inn penger til SOS-barnebyer. Det er fru Olsen som gir så det svir når hun stikker en hundrelapp i bøssen. Men hun klarer seg alltids uten kaker til ettermiddagskaffen. Det gjør ikke Kamprad – og ta meg nå ikke bokstavlig :)

          Planøkonomi har slett ikke fungert dårlig. Statoil, NSB, Telenor, Avinor, Lånekassen, Pensjonsfondet… jeg stopper der. Dette er statseide foretak som pløyer overskuddet tilbake til statskassen, ikke til privatfolks berikelse. Hvordan kan disse selskapene klare seg om det kun er belønningsmekanismene som driver markedet? Verdens nest største økonomi er basert på planøkonomi, ispedd sosialistisk markedsøkonomi. Kina lå på 134. plass på listen for 10 år siden. Ta ikke dette som et tegn på at jeg hyller systemet i Kina, jeg bare påpeker det åpenbare.

          Det kreves økonomisk styring for at samfunnet skal være i stand til å tilby helt nødvendige tjenester, som infrastruktur, skolevesen og helsevesen. Man kan ikke trykke penger for å finansiere dette. Når enkeltpersoner f.eks. Thon, har formuer på ti milliarder så sier det seg selv at dette ikke kommer fellesskapet til gode, uansett hvor mange eiendommer denne mannen har investert i. Så lenge det slik at man kan unngå å skatte av investeringer, så vil man selvsagt investere i stedet for å bidra til fellesskapet. Mennesket er grådig av natur.
          Ja, jeg får vel melde meg inn i et politisk parti og sørge for å bli valgt inn i den danske varmen. Jeg er visstnok en djevel til å lage kaffe. Det gir cred. Og når jeg er vel inne, så får jeg helt sikkert innsyn helt inn i de trangeste korridorene, og selvfølgelig mulighet til å opplyse massene om hva som skjer på det danske bakrommet, akkurat som enhver innvalgt norsk politiker får her hjemme. :)

          Jepp…





          • avatar marthon says:

            Et fritt marked er nok alltid selvregulerende på sitt vis, men det betyr ikke at det alltid vil værer stabilt, eller at likevektspunkt mellom tilbud og etterspørsel gir et forbruk (f.eks. av olje, alkohol eller tobakk) som anses som ønskelig i et samfunn. Jeg ser derfor absolutt behov for en viss motkonjunkturpolitikk for å jevne ut svingningene samt avgifter som styrer forbruket i en sunn og miljøvennlig retning.

            Så lenge markedet fungerer relativt optimalt, dvs. at regnskaper avspeiler de reelle verdiene i selskapene, det ikke forekommer innsidehandel eller kartellvirksomhet, aktørene i markedet holder seg godt informert og rammevilkårene ikke endres dramatisk, skal det mye til at det skjer store krakk. Det er veldig få som vil ta sjansen på å spekulere i (og dermed drive opp prisene på) noe de fleste tror kan gå konkurs i morgen.

            Hedge-fond og fractional banking er med på å gjøre økonomien mer ustabil, men så har det også vært gjort mye de siste årene for å styrke finansinstitusjonenes soliditet.

            I USA må forbruket ned. Mht. det offentlige forbruket har Obama et romslig forsvarsbudsjett å ta av. Hvor man finner ny kapital? Vel et opplagt sted å lete er jo der amerikanerne har sendt den – Kina.

            Har vi fått en indikasjon på at nordmenn er i ferd med å bli mindre materialistiske, sier du? Hva var det du skrev for et par dager siden om lukta av Fretex-klær? Når synes du barn bør få sin første Ipad? Og har virkelig enkelte pappajenter på Vinderen og Slemdal vært innom og klikket «Like» på en Facebook-gruppe mot forbruksvekst på den nye MacBooken sin? Børsmeglerne på Wall Street og styrene i de store multinasjonale selskapene må skjelve i buksene! Jeg vil påstå at det var flere på søttitallet (da folk etter moderne målestokk levde svært enkelt og sparsommelig) enn i dag som ville være villige til å gå ned i materiell levestandard for å oppnå andre mål. Har idealistene du omgås hørt uttrykket SLACKTIVISM? Fordelen med å engasjere seg på Facebook er jo at alle vennene kan se hvor miljøvennlige de er samtidig som det verken koster penger eller anstrengelse.

            Beklager ironiseringen … Jeg skulle egentlig ønske at du hadde rett. At vi kunne klare å legge om forbruket i en mer miljøvennlig retning. Jeg har ikke noe gode svar på hvordan dette skal skje.

            Jeg vet det er et problem med dumping av kjemisk avfall utenfor Somalia (dette hørte jeg første gang av en somalier for 7-8 år siden). Vet du om det finnes beviser for at nordmenn har vært involvert i dette, eller er dette bare spekulasjoner?

            Jeg vil påstå at IKEA er en suksess nettopp fordi de selger forholdsvis nøkterne, praktiske ting som alle trenger, til en pris nesten alle kan betale. Kvaliteten er «god nok» – og fullt på høyde med varer som er dobbelt så dyre. Produktene deres er dessuten relativt tidløse. I motsetning til designprodukter/«kjøkkenskulpturer» (eller kitch-ikoner – etter som man ser det) som f.eks. sitronpressa til Alessi havner IKEA-ting sjelden bakerst i skapet. De brukes til de slites ut – og det tar som regel en stund.

            Jeg vil gjerne høre hva slags kilder du har mht. det giftavfallet du mener IKEA dumper til lavest mulig pris ett eller annet sted. Ett essensielt spørsmål er for eksempel om kontrollen med dette avfallet hadde blitt bedre hvis det i stedet for ett stort selskap hadde vært 100 forskjellige selskaper som hadde produsert og kvittet seg med samme mengde giftig avfall. Og er det f.eks. slik at de 40 (?) beboerne i din bygård er noen miljøsvin fordi dere kaster ti ganger så mye avfall som de fire beboerne i min husstand?

            Jeg ser ikke problemet med at forbrukerne har gjort Kamprad til en rik mann når dette bare er en bieffekt av at kundene har fått billigere varer og dermed spart penger. Kamprad har blitt rikere, vi som har handlet på IKEA er rikere enn om vi betalt mer for tilsvarende varer andre steder, arbeiderne som produserer varene har blitt rikere enn om de ikke hadde fått mulighet til å arbeide for IKEA.

            Det er mulig at bøssebærere aldri får komme fram til døra til Kamprad. Logisk sett må jeg forresten innvende at en hundrelapp gjør akkurat samme nytten for mottakerne om den er gitt av en milliardær som av fru Olsen som plages av påfølgende svie og kakehunger. Videre mener jeg at det å sette i gang industri i u-land på lang sikt kan være vel så god u-hjelp som å dele ut matrasjoner. Sist, men ikke minst, er det på sin plass å besvare påstanden din om at Kamprad ikke driver veldedighet: http://www.abcnyheter.no/penger/oekonomi/2012/03/20/vil-gi-bort-flere-milliarder-kroner

            De mer eller mindre statseide selskapene du ramser opp, har alle vært viktige for Norge, ikke minst i en oppstartsfase. Jeg kunne selvfølgelig ha innvendt at Statoil måtte ha vært ekstremt vanstyrt om de ikke hadde klart å gå med overskudd, at jernbaneutbyggingen i Norge på 1800-tallet skjedde i kompaniskap med private, at NSB aldri har klart å drive lønnsomt (dvs. alltid har vært avhengig av statsstøtte) og at Lånekassens oppgave i stor grad er å dele ut penger – en virksomhet som er lite interessant for private. Pensjonsfondet øker ikke sin verdi fordi de driver planøkonomi. Det de driver med, er kapitalisme i rendyrket form: De flytter penger dit de gir størst avkastning.

            Jeg kunne videre nevne at Televerket var en ineffektiv, sidrumpet overlevning (så sent som i 1980 var det opptil ett års ventetid for å få telefon i Norge!) som ble pådyttet ledere fra Arbeiderpartiet og først på nittitallet – da de skiftet navn til Telenor og ble omdannet til aksjeselskap – ga sånn noenlunde slipp på telemonopolet (men beholdt kontroll over infrastrukturen – en høyst urettferdig konkurransefordel). I dag, som er kommersielt selskap, er de et av verdens største teleselskaper, med noe slikt som hundre ganger så mange abonnenter i utlandet (gjennom selskaper de er deleier i) som i Norge, og man kan vel lure litt på hvorfor staten skal være deleier.

            «Hvordan kan disse selskapene klare seg om det kun er belønningsmekanismene som driver markedet?»
            Du har vel ikke unngått å legge merke til at det har vært en del snakk om lederlønninger i statseide bedrifter?

            Det bør være nokså åpenbart at den økonomiske utviklingen i Kina har skjedd fordi det har blitt stadig MINDRE sosialisme og planøkonomi. Maos planøkonomi (ikke minst «Det store spranget») medførte at noe slikt som 45 millioner kinesere sultet i hjel (se http://no.wikipedia.org/wiki/Det_store_spranget).

            Jeg har ikke på noen måte ment at samfunnet skal gi fra seg all økonomisk styring eller slutte å tilby undervisning og helsetjenester eller finansiere infrastruktur.

            Med hensyn til Olav Thon er det liten tvil om at innsatsen hans kommer fellesskapet til gode – både i form av de bedriftene han har bygget opp, de arbeidsplassene han har skapt, de enorme skatteinntektene han har generert (i Hole kommune ringer de visstnok alltid til Thon og hører hvor mye han kommer til å skatte før de setter opp kommunebudsjettet) og i form av veldedighet (han har blant annet finansiert en rekke DNT-hytter. Jeg møtte ham faktisk oppe på Vossaskavlen en gang han var ute for å kikke på hyttetomter, og … vel, det er en annen historie). Jeg vet ikke helt hvordan du ser for deg at Olav Thon misbruker pengene sine, men jeg tviler på at han lever noe mer overdådig enn deg, og mistenker at reinvestering er vel så nyttig som skatt og forbruk.

            Jeg ser ikke helt at det skal være noe stort poeng å skatte av investeringer, og kjøper ikke helt premisset om at det skal være noen motsetning mellom å investere og å bidra til fellesskapet. Det er vel det som tas ut i utbytte det burde skattes av?

            Har jeg nevnt at jeg en gang dumpet innom et nachspiel hos Konservativ ungdom i Ålborg? Va’kke vanskelig å komme inn i varmen hos dem, men litt dårlig med damer, da. :-)

            Akkurat hva slags informasjon er det du føler du er blitt snytt for når det gjelder politiske avgjørelser?

            1





  5. avatar marthon says:

    til:sjalle
    Du nevnte ikke kommunismen eller sosialismen ved navn, du kalte bare det frie markedet for satanisme og kapitalismen for veien til helvete, og da var det nærliggende å tolke det slik at motsetningen, altså å kvele markedet og gi noen fullmakt til å sitte og planlegge hvordan produksjon og distribusjon av varer skal skje, skulle føre oss i retning av paradiset.

    Det er ikke det at jeg har noen illusjoner om markedets ufeilbarlighet, men det er åpenbart slik at markedet har en svært nyttig evne til å fastsette priser som skaper balanse mellom tilbud og etterspørsel (slik at en unngår køer og overskuddslagre), til å hente inn overskuddskapital til de områdene hvor den gjør størst nytte for seg (i stedet for at overskuddet, slik det skjedde i perioden før kapitalismen, bare ble ødslet bort på meningsløs luksus), til å tiltrekke arbeidskraft til steder og sektorer hvor arbeidskraften får de gunstigste vilkårene, til å gi incentiver til å utvikle og produsere varer og tjenester folk vil ha, og til å tilby dem der hvor de er mest ettertraktet.

    Så trenger vi selvfølgelig valgte tillitspersoner til å overvåke dette markedet og bøte på dets tilkortkommenheter slik at det i størst mulig grad kan sikres at alle, også i framtidige generasjoner, oppnår grunnleggende menneskerettigheter og verdige levekår. Og et demokrati, et lovverk, et rettssystem, en våken presse og våkne og velinformerte borgere som bidrar til å sikre at de som har makt, bruker grådigheten sin på siviliserte og akseptable måter.

    Selvoppholdelsesdrift og tilbøyelighet til å konkurrere med andre om ressursene (du må gjerne kalle det egoisme og grådighet) er trekk ved menneskets natur som har vist seg nyttige for artens overlevelse. De vil ikke bli borte med et annet samfunnssystem. Kapitalismen gir hver enkelt incentiver til å arbeide fredelig, smart og effektivt og investere kapital som kan avses når egne behov er dekket. Slik kan vi jobbe for å skaffe oss selv og våre nærmeste et bedre liv – og samtidig løfte opp andre og bidra til å gi også dem bedre liv.

    Gjennom konkurranse i markedet kan den iboende grådigheten temmes og utnyttes på en fredelig, konstruktiv, produktiv og samfunnsgagnlig måte med et minimum av destruktiv og voldelig kamp om ressursene. Hvilke herskende innenfor et demokratisk og kapitalistisk system mener du har «Greed» i banneret, forresten?

    Jeg kan ikke helt se at 99 prosent av verdens befolkning «står bak og hoster i røykskyen». Derimot ser jeg det slik at nesten 99 prosent av verdens befolkning gjerne vil sitte på i bilen vår og ha de materielle godene vi har. Jeg ser det også slik at kapitalismen fører til stor konkurranse om å frambringe drivstoffgjerrige og miljøvennlige motorer (i alle fall hvis vi hjelper til med noen incentiver). Planøkonomien i Øst-Tyskland ga oss Trabant. Kapitalismen i California har faktisk gitt oss Tesla (http://www.teslamotors.com/no_NO/models). :-)





    • avatar sjalle says:

      Jeg har jobbet med kapitalister. Har sittet i styre med de som medeier og kjenner til endel tenkesett derfra. Da jeg noen ganger hadde betenkeligheter pga hvilke følger enkelte avgjørelser ville få for de ansatte var det som å banne i kjerka. “De ANSATTE ???!!! Føkk de hæhæhæh !!” (ordrett). Når det gjaldt prising på varer så var det bare en ting som rulet, – det markedet tåler. Ingenting annet. Har man noe som koster 50 øre å produsere, men som det ikke er mye av så er “the sky the limit”.

      Og er det noe disse totalt driter i så er det “et demokrati, et lovverk, et rettssystem, en våken presse og våkne og velinformerte borgere”. Skulle det bli for hett/kjipt en plass så er det bare å sende de ansatte/hele bygda ut i arbeidsløshet og flytte til et lavkostland der disse fine mekanismene du beskriver ikke eksisterer.

      Det du beskriver er en veldig granulær virkelighet, der mange små putler og strever og justerer hverandre i en fair konkurranse. Slik er det ikke lenger.

      Jeg skal ikke dra dette videre. Vi kan snakke og spikke på ord og setninger til vi kikner, men det koker ned til ideologier, og vi deler ikke den samme entusiasmen for de samme tingene.

      PS: Hvor mange Tesla har du i garasjen ?





      • avatar marthon says:

        Vel … jeg er ikke noen fanatisk tilhenger av kapitalismen, jeg bare argumenterer for at den er litt vanskelig å komme utenom. Det var dette med alternativene …

        Hvor mange Tesla jeg har i garasjen? Morsomt! :-)

        Hvis jeg hadde hatt to Teslaer og brukte dem hele tiden, hadde jeg selvfølgelig vært mye mer miljøvennlig enn om jeg bare hadde gått, syklet eller tatt trikken, ikke sant?

        Den som kjører el-bil er jo miljøbevisst. Den som bare går, sykler eller kjører kollektivt kan jo bli mistenkt for bare å ha dårlig råd … 😉





      • avatar marthon says:

        Det var forresten en morsom liten detalj i kommentaren din som jeg ikke kommenterte i stad:

        Du vet akkurat hvordan kapitalister tenker, skriver du, for du har sittet i styre sammen med dem som … som hva? Som MEDEIER! Men skrekk og gru – da er du jo … da er du … da er du jo EN AV DEM! En kapitaleier, en kynisk, grådig KAPITALIST! (Og det er vel strengt tatt Cecilia også …)

        Mens jeg … Om to uker begynner jeg faktisk som lønnsslave innenfor «oljå». 😉

        1





        • avatar sjalle says:

          Neida, jeg har ikke skrevet at jeg vet akkurat hvordan kapitalister tenker. Jeg sier bare at disse dresskledde, tilsynelatende ansvarlige menn og kvinner ofte legger for dagen en ganske annen attitude inne på styrerommet/i baren enn når de ferdes andre steder.

          Oljå er ikke det verste. Jeg har jobbet for amerikanske firmaer i årevis og likte den amerikanske holdingen til arbeid. Der var det ingen som skulle brife seg på bekostning av andre. Det var teamwork og “get the job done”. Basta. Gjorde man det så doblet lønna seg hvert 3-4 år. Hvis ikke var det foten i rævva. Helt ålreit.





  6. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Boligmarkedet er et godt eksempel på hva som skjer når markedet får lov å regulere seg selv. I dag er det så godt som umulig å skaffe seg bolig i Oslo om man er enslig. Man trenger to lønninger for å klare å betale ned en bolig i løpet av 20 år. For meg er det uforståelig at du ser noe positivt i dette. Du må gjerne kalle det stabilt og i likevekt, men den samme betegnelsen kan man bruke om et lik.

    Hvor mye skal til før det kommer krakk? Vel, hva skjedde høsten 2007?
    Og hvordan kunne Enron-skandalen oppstå? \”Because Enron\’s complex financial statements were confusing to shareholders and analysts\”.
    Spekulantene på Børsen (i Norge) overvåkes ganske grundig av Finanstilsynet, men det skjer allikevel at folk taper i pyramidespillet her også. Børsmeglere driver kursene opp og ned.
    I USA er det ikke like stor statlig innblanding.
    6. mai 2010 meldte avisene følgende: Mystisk handel utløste største børsfall siden «Black Monday» i 1987. Que bono?

    Ehh… for fem år siden klaget NSB over at staten tok en halv milliard i utbytte av overskuddet. De mente det var i overkant mye ( 75%) . Det er egentlig ganske godt gjort å få så stort overskudd i et underskuddsforetagende., tenker jeg.
    http://www.nrk.no/okonomi/nsb_-staten-tar-ut-for-hoyt-utbytte-1.5750304
    Så vidt jeg klarer å finne ut var det bare i 2010 at NSB hadde et negativt resultat, men dersom staten ikke hadde forsynt seg av overskuddet ville jo driftskapitalen dekket dette ghennom en tre-årig utjevning. Da blir det også feil å hevde at NSB går med underskudd.
    Flytoget AS er forøvrig eget selskap, og ga alene staten et utbytte på ca 75 millioner i 2011.
    Her er litt om utbytte fra statseide aksjer:
    http://www.nrk.no/okonomi/nsb_-staten-tar-ut-for-hoyt-utbytte-1.5750304
    Vi snakker noen milliarder her, som altså ellers ville gått i lommen på private, evt. utenlandske eiere. Et av EU\’s siste kapitalistiske direktiver befaler visst Norge å åpne for private aktører på jernbanenettet. Det blir sikkert fint… for noen.

    I USA må forbruket ned. Jepp. USA har ikke sendt kapitalen sin til Kina. De kan ikke hente nye penger der, med mindre de snur handelsbalansen. USA har faktisk store låneforpliktelser, bl.a. til Kina. USA har en statsgjeld på 60 700 mrd. kr (2012). Det er grunnen til at de må dempe forbruket. Kutt i offentlige utgifter samt skatteøkning ( inndragning av kjøpekraft påvirker etterspørselen), noe jeg vil hevde er å begrense det frie markedet. Det er altså ikke et fritt marked i USA.

    Hvis forbruksveksten i verden fortsetter, vil vi trenge én jordklode til innen 2030, ifølge WWF. Kilde: Teknisk Ukeblad.
    Antagelig litt overdrevet, men det gir en indikasjon på hvilken vei mange mener vi er på. Dette går muligens de fleste hus forbi. Folk flest leser jo bare overskrifter for tiden, hvilket bringer meg til din ironisering rundt pappajenter.
    Tja… jeg jo si at du skriver godt, dersom jeg skal si noe om det.

    Vel.. jeg kan vel alltids si noe jeg også – noe skal jeg jo ta meg til …

    Spørsmål: Hvem er det som holder seg oppdatert, leser utenlandske aviser, oppsøker kunnskap og holder seg orientert?
    Svar: Det er vi, pappajentene fra vestkanten – vi som har tid til slikt fordi vi ikke poster tyve oppdateringer på Facebook daglig eller twitrer våre banale 140 tegns morsomheter på jakt etter followere og likes. Vi er faktisk ikke så opptatt av om en hamster på Skøyen har fått kikhoste eller om noen i Drøbak har funnet snerk på kakaoen.
    En pike ( jente) blir ikke et nek av å vokse opp på vestkanten. Ser du på kartet over hvordan de forskjellige skolene gjør det på nasjonale prøver ( http://skoleporten.bengler.no/ ), så vil du se at Oslo Vest faktisk ligger svært godt an. Av de fire nivåene grønt (best) , gult, orange og rødt, finner du solid overvekt av grønt i Oslo Vest. Bjørnsletta skole på Ullern er faktisk den skolen som gjør det best i Norge.
    Så vi er langt i fra dumme på vestkanten. Vi følger med på trendene fra utlandet, vi er opptatt av miljøet, både globalt og lokalt, og vi er faktisk ganske bevisste som forbrukere. Det er derfor vi vet hvordan det lukter av rensemiddelet som Fretex bruker. De fleste av oss foretrekker dog å lete etter godbiter på loppemarkedene snarere enn på Fretex, men det hender vi er innom der også.
    Din forestilling om moteriktige bimboer med diamantøredobber og nesa i sky, trippende fisefint nedover Bågstadveien til motemagasinene, gjerne medbringende pappas platinakort i sidelommen på Gucci-vesken, er nesten rørende provinsiell.
    Jeg vil anbefale en liten reality-sjekk neste gang du frekventerer området… og ta deg gjerne en tur innom Deichmann samtidig. Vi er ofte der, for vi er antagelig over gjennomsnittet interessert i f.eks om forurensingen av havområdene utenfor Somalia kan være en medvirkende årsak til somalisk piratvirksomhet.
    Men du tror kanskje piker ikke diskuterer slike ting? Det er selvfølgelig langt tryggere å tenke seg at vi snakker om babymoter og vårkolleksjonen fra Dior, når vi i blant samler oss rundt cafébordet på United Bakeries eller vagler oss til på krakkene på Kaffebrenneriet, for å plage omgivelsene våre med høylytt pikeglam.

    Okei – det får være nok fakta om vestkantens pappajenter. Jeg vil ikke avsløre det hele.

    I flere decennier har det blitt observert nattlig dumping av ymse avfall fra bl.a. italienske skip utenfor nordkysten av Somalia, og det er slått fast at flere av dem hadde blitt kontrahert av et Italiensk selskap som skulle destruere giftig og radioaktivt avfall bl.a. for norske bedrifter. Jeg finner ikke noe særlig på nettet akkurat nå, men jeg har skrevet ganske grundig om dette tidligere under en meningsutveksling i forbindelse med piratproblemet. Da hadde jeg all dokumentasjonen foran meg. Det har jeg ikke nå. Du må søke på engelsk eller tysk om du skal finne noe om dette på nettet. I Norge holder man kjeft om slikt og sørger heller for å stabilisere glorien.

    Ikea produserer ikke kun ett sted. Det er lokale aktører som står for håndteringen av det giftige avfallet, og bekymringen og usikkerheten rundt dette har blitt påpekt av flere miljøorganisasjoner. Ikea har også selv lovt å skjerpe kontrollen. Det gjør man ikke om man ikke har noe å skjerpe.

    Men vi må gjerne gjøre dette til en diskusjon om meg og den lokal adferden blant jevnaldrende vestkantpiker. Det er antagelig det enkleste ( og det morsomste).
    Ellers er jeg ved godt mot og har lært meg noen nye norske ord, og JA! Jeg er EN AV DEM – en kynisk og grådig fremtidig bedriftseier. Og hvis jeg skulle komme til å gi prosentvis like mye av overskuddet mitt til veldedighet som Kamprad ( eh.. IKEA) gjør, så ville det sikkert monne akkurat like mye…. for du forstår jo ikke prosentregning.
    Det har både fru Olsen og jeg forstått… 😉

    2





    • avatar Breiflabben says:

      Man leser tydeligvis kommentarer forskjellig. Jeg kjenner ikke igjen Marthons kommentar her Cecilia. Men så er jeg verken pike eller fra vestkanten :-)

      Når det gjelder prosentregning, så vet de fleste oppegående i Norge at norske politikere ikke forstår prosentregning.
      Eksemplet til Marthon var at hundrelappen til Kamprad er like mye verdt som din og min for de som mottar den.





      • avatar Cecilia says:

        Ikke ta det så tungt. Vi overdriver og missforstår litt med vilje, og det er langt fra bestandig at vi svarer direkte på en kommentar; det kan ligge langt tilbake… det er bare sånn det er, og jeg får sikkert igjen med renter. :)

        Hundrelappen er like mye verdt for mottageren, uansett hvor den kommer fra. Men er den like mye verdt for giveren? Det er der prosentregningen kommer inn. Om Kamprad gir tilsvarende i prosent av sine disponible midler som det fru Olsen gir, da vil det monne, altså hos mottageren.

        Si?
        Claro :)





  7. avatar adolph says:

    til:marthon
    Økseskaft?

    Jeg sier liberalisme (da mener jeg den økonomiske liberalismen) og du snakker om kapitalisme. Konkurranse finnes ikke fordi det er en drivkraft kapitaleierene tilstreber (for hvem er de? Er det i det hele tatt naturlig å snakke om noe hvem når kapitalen kontrolleres av selskaper som eies av andre selskaper og der de som sitter som kapitaleiere er så langt borte fra stridssonen at de ikke engang vet at de eier noe av den? Jamfør oljefondet)? Konkurransen er der fordi de er regulert bort fra liberalisme, de får ikke lov til å gjøre det de egentlig vil, dvs kjøpe opp hverandre for å maksimere profitten.

    Kina er forøvrig ikke et fattig land, Kina er å betrakte som en meget rik og veldig lite kapitalistisk investor som – i motsetning til kapitalistiske investorer tenker planmessig og veldig langt fram i tid. For Hagen er det viktig at hver del av konsernet tjener penger til enhver tid, for Kina spiller det ingen rolle. Det er ikke pengene som er drivkraften.

    Forøvrig er det færre produsenter av både bil og elektronikk i dag enn det var for 20 år siden, enda færre blir det hvis du trekker fra merker som bare har små kosmetiske endringer og egne merker bare for å tekkes markedet. Reduksjon i drivstofforbruk er ikke drevet fram av markedet eller konkurranse mellom fabrikantene, men av politiske vedtak og krav som er påtvunget dem. Derfor finner du samme motor i alt fra Peugot til Ford og Fiat og Mazda og hva fanken det er alt sammen. De har ikke råd til å utvikle hver sin, så de gjør det sammen. Som med resten av bilen. Og hadde de fått lov, hadde de slått seg sammen.

    1





  8. avatar Breiflabben says:

    Man må stole på han som fører, enten det er Obama eller en annen. Men jeg hater å bli ført på dansegulvet. Det er dessverre noen jenter/damer som tror de kan føre og det er som regel dårlige dansere også.
    La oss i hvert fall få lov til å føre på dansegulvet :-)
    Ellers så er dagens autoritære disse forferdelige byråkratene som bestemmer uten ansikt.
    Nei gi meg heller en gammeldags autoritær som også respekterte og hadde respekt, selv om læreboken sier noe annet.
    Flotte nedskrevne tankerekker som setter andres tanker i sving og da har du vel oppnådd det meste med ditt innlegg.
    Illustrasjonene var kjempefine :-)





    • avatar Cecilia says:

      Selvsagt skal mannen føre på dansegulvet! Det er jo i det hele opplevelsen ligger!

      Hva læreboken sier kommer vel an på hvem som har skrevet læreboken og hvem som bestemmer vilken lærebok man skal bruke. Biblioteket er fullt av lærebøker… 😉

      Tusen takk for kjempehyggelig kommentar :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *