Tidens tann… og sånt.

 

 

Jeg pynter meg, ser meg i speilet og tenker at jeg begynner å bli gammel. Pupillene mine har trukket seg sammen i det sterke lyset, som om øynene mine er spisse. Ser jeg ikke egentlig litt tåkete? Jeg må nok skifte linser, på helt feil tidspunkt.  Stønn! Alle sier jeg bør ta en laseroperasjon. Hadde jeg ikke vært så pinglete hadde jeg gjort det for lengst.
Jeg har vondt i maven. I kveld skal vi feire at vi har blitt ett år eldre siden sist, fått nye rynker og mere hår på leggene, men det skal jeg ikke si noe om i nyttårstalen min – den talen jeg blir nervøs bare av å tenke på.

Neste år skal jeg si nei, hvis jeg i det hele tatt blir spurt. Kanskje jeg ikke kommer til å feire nyttår i Norge… i all verden, er det et grått hår der ved tinningen? Er det mulig? Herregud…

____
– Er du snart ferdig?
– Jeg må skifte linser. Jeg burde gjort det først.
– Kan du gjøre det på kjøkkenet?
– Mm. Hvor mye er klokken?
– Seks. Vi har god tid…  …kan du… ?
– Gå ut? Jada. Få suss da…
Jeg går ut, lukker døren etter meg og smiler. Siv vil være alene på do. Et privat øyeblikk, kaller hun det. Hun klarer ikke hvis det er noen andre i rommet, i motsetning til meg som er oppvokst med åpen dør.
I et skap i anretningen henter jeg det gamle barberspeilet som står igjen etter farfaren til Siv. Det har to sider; én normal og én med voldsom forstørrelse. Der kan man kan se all styggedommen, hver minste lille urenhet og skrukk, og jeg tenker på hvorfor jeg vil meg selv så vondt. Men jeg trenger å se best mulig når jeg skal sette inn kontaktlinsene. Nå må jeg passe på å få høyre linse på høyre øye, ellers blir det bare verre.  Livet som stigmatisert astigmatiker – en novelle av Cecilia Silverdale. Hva kan egentlig gå galt dersom jeg tar den laseroperasjonen? Det meste kan jo alltid gå galt. Jeg kan miste synet fullstendig og leve opp til navnet mitt. Det er alltid en risk ved enhver operasjon… nei, jeg klarer meg bra med linser, og dessuten kan jeg bruke linser i femten år til før en slik operasjon svarer seg økonomisk, og blir man ikke egentlig bare mer og mer langsynt med årene? Det har jeg lest et sted. Skal se det kommer til å gå seg til… det kommer sikkert til å rette seg av seg selv – sikkert innen femten år. Det er bare å vente… tålmodighet er en dyd…

 

– Har du funnet barberspeilet til farfar? Hvor fant du det?
– I anretningen. Barbersakene hans ligger der også.
– Du verden.
– Visste du ikke det?
– Nei. Du er bedre kjent her enn jeg.
Jeg strever med den venstre linsen. Den vil heller sitte på fingeren min enn på øyet. Det er nok for mye fuktighet på fingeren, men blir den for tørr så henger ikke linsen fast i det hele tatt. Jeg var flinkere før da jeg brukte dagslinser. Med månedslinser går det for lang tid mellom hver gang jeg skifter. Nye linser på nyttårsaften – et klart blikk inn i det nye året…
– Går det bra?
– Ser det sånn ut? Jeg har lim på fingrene.
Så får jeg den endelig på plass og kjenner at tårene renner litt. Det var det jeg visste, jeg burde ventet med å sminke meg. Ja, ja, klokken er bare…
– Herregud! Er den halv syv allerede?
– Vi skal ikke være der før åtte.
– Men… jeg må skrive på talen min. Den er ikke helt ferdig ennå.
Jeg ser på meg selv i forstørrelsesspeilet. Ser på linjene rundt øynene, i munnvikene… ser på den stygge fortannen som burde vært reparert. Så snur jeg speilet vekk og ser på Siv. Hun er akkurat like pen som hun alltid har vært. Det er urettferdig.
– Var du her mye som barn?
– Mest etter at farmor ble alene, akkurat så mye at jeg arvet leiligheten hennes.
– Ville du ikke gjort det uansett?
– Antagelig. Jeg fikk den vel egentlig av pappa.
– Bodde du her alene?
– Ja, sånn omtrent.  Pappa pusset opp bad og kjøkken i to tusen og én, og så flyttet jeg inn året etter.
– Hva betyr sånn omtrent?
– At lillebroren min var en notorisk slubbert som helt bevisst aldri rakk siste bussen hjem. Vi bodde på Snarøya på den tiden, før vi flyttet til Miami…  …og…
– Og?
– …og så traff jeg en mann. Han fridde til meg.
– Da du var én og tyve?
– Tjueto. Jeg var veldig opptatt av utseende på den tiden, og han var en vakker mann, utvendig. Ikke så veldig vakker innvending.
– Hvordan da?
– Han var manipulativ. Han påstod ting om meg, at jeg hadde sagt ting jeg aldri hadde sagt og sånt. Han var rett og slett jævlig kontrollerende og fikk meg til å føle meg usikker på alt jeg gjorde og visste. Men samtidig var han så nydelig å se på. Jeg tenkte vi kom til å få pene barn.
– Var det nok liksom? Hva sa du da han fridde til deg? Gikk han ned i knestående?
– Omtrent.
Vi var på den restauranten nederst ved inngangen til Frognerbadet og satt ved noen veldig lave bord nærmest kjøkkenet. Jeg tror ikke han likte det noe særlig, men det var helt fullt i den andre delen der det var ordentlige bord. Men han kunne ikke klage, for vi kom nesten en time for sent. Men uansett. Det som skjedde var at han liksom gled litt formløst ned fra den lave sofaen så han fikk knærne på gulvet, og så lente seg godt over bordet med en svart eske med to ringer i.
– Hva sa du?
– Jeg forsøkte å holde meg alvorlig, og sa at jeg måtte tenke på det.  Det var liksom så… totalt absurd. Men jeg ble jo litt blendet av at han var så pen, så elegant, og at han virket helt upåvirket av at folk så på oss. Han var full av selvtillit og veldig sjarmerende. Jeg likte det.
– Ble han sur?
– Nei.
– Hva skjedde?
– Jeg sa nei litt senere. Mamma likte ham ikke. Da ble det slutt.
– Hm… hva drev han med?
– Gikk på BI. Det var der jeg traff ham.
– Og så traff du Carl, som var helt motsatt.
– Ja. På alle måter. Hverken manipulerende eller spesielt vakker, og tredve år eldre. Og han var ikke spesielt giftesyk.
– Hvordan traff du ham? Det har du aldri fortalt.
– Det var et halvt år senere, på høsten. Vi hadde jo sett hverandre tidligere, på Kaffebrenneriet og på Kaffe og Krem, men det var først da han plutselig var kom og var gjesteforeleser på AV-senteret at jeg egentlig så ham. Det var han som lærte meg å bruke datamaskin til å lage musikk… her på kjøkkenet faktisk.
– Og så ble dere sammen.
– Sammen…vel… jeg vet ikke om vi egentlig ble så mye mer enn venner.
– Han mener det.
– Jeg vet det. Det var slik det så ut. Folk oppfattet oss som et par. Jeg protesterte aldri, selv om jeg heller aldri bekreftet det.
– Man kan bekrefte mye gjennom handling.
– Det har du rett i. Det var nok det jeg gjorde. Jeg var kjempefornøyd med å ha det sånn, så jeg lot det vel skure og gå, som det heter. En fast sexpartner med gode hender og fine frokostsamtaler. Jeg kunne konsentrere meg om andre ting. Det var rolig, rent følelsesmessig, og det passet meg helt fint. Dessuten hadde jeg jo denne leiligheten og kunne komme og gå som jeg ville. Det beste ved Carl var at han kontrollerte meg aldri. Han stilte aldri noe spørsmål ved hva jeg skulle eller hvor jeg hadde vært eller hvem jeg hadde vært sammen med og sånn, slik jeg var vant til.
– Det var litt uvant for meg også. Jeg syns egentlig det var litt som om han ikke brydde seg, at jeg ikke var så viktig.
– Jeg tror egentlig ikke han vil slippe noen så langt inn at de blir for viktige for ham. Han har en historie.
– Jeg vet det. Hun på bildet. Hun svever over vannene.
– Har han fortalt deg noe?
– Jeg vet bare at hun var veldig spesiell. Vet du noe jeg ikke vet?
– Vi har jo kjent hverandre en stund… siden to tusen og tre.
– Var dere sammen i fire år?
– På en måte. Jeg bodde jo i Fresno en stund også. Men vi hadde god tid til å snakke sammen, om alt mulig. Det var han som lærte meg hvor viktig det er å ha noen å samtale med.
– Han er flink til det.
– Mm. Det var i løpet av den tiden jeg bestemte meg for at jeg ville ha et liv som var uten sjalusi og kontroll. Ellers fikk det være. Hvis jeg skulle elske noen så skulle jeg elske fra innerst til ytterst.

– Men ikke ham?
– Nei. Og det visste han. Han bare lånte meg litt, akkurat som jeg lånte ham litt. Men det klart vi ble veldig…
– Var du aldri forelsket i ham? Ikke litt en gang?
– Kanskje…
– Men så ble det meg. Og da var du sikker?
– Ja…  og det var ikke så lett som jeg trodde.
– Å elske?
– Ja. Jeg måtte gi opp noe av meg selv… det var jeg ikke klar over.
– Det går jo begge veier.
– Jeg vet det.
– Angrer du?
– Tror du det?
– Nei…
– Jeg har ikke angret et sekund.
– Ikke jeg heller… …og jeg gråter ikke, det er bare kontaktlinsene som må gå seg til.

– Skulle ikke du skrive på talen din?
– Jo. Kan vi ikke invitere Carl til middag før du reiser?
– Jo. Det syns jeg vi skal. Kanskje broren din også?
– Nei… bare Carl. Han trenger litt oppmerksomhet… vår udelte oppmerksomhet.
– Du mener delte?
– Whatever… herregud, talen min! Jeg må skrive… hva er klokken?

______

 

Så er det nyttårsselskap. Rundt bordet bølger diskusjonene om Norge og nordmenn. Det er nordmenn som diskuterer seg selv og definerer seg selv, i år som i fjor. Borgerskapets bemerkelsesverdige logikk er preget av en selvfølgelig og medfødt evne til å betrakte seg selv gjennom en snudd kikkert, noe som aldri slutter aldri å fascinere meg.

– Det du sier er ikke helt riktig.
– Er ikke Norge et rikt land?
– Nei. Norge er land med rike innbyggere. Det er faktisk en vesentlig forskjell.
– Det er bare å åpne en hvilken som helst norsk avis, så kan vi lese at Norge er et av verdens rikeste land. Tar de feil?
– Både ja og nei. Norge er for tiden blant verdens minst forgjeldede land, men det er en stor forskjell på et rikt land og på et land med rike innbyggere. Det som står i avisene er ikke en direkte løgn, det er nok snarere en bevisst omskrivning av fakta. I følge statistisk sentralbyrå har Norge en utenlandsgjeld som er én og en halv gang høyere enn pensjonsfondet.
– Jeg trodde utenlandsgjelden ble betalt for lenge siden. Var det ikke Sigbjørn Johnsen som banket seg på brystet og påstod at Norge var gjeldfritt en gang på midten av nittitallet?
– Vi var det, da. Men utenlandsgjelden tok seg opp igjen da Bondevik tok over.
– Så det er politisk styrt?
– Å ja. Absolutt. Jeg hadde nær sagt selvfølgelig er det politisk styrt, blant annet gjennom liberalisering av banklovgivningen. Den offentlige forvaltningsgjelden er nemlig ikke så høy, det er for det meste bankene som har pådratt seg gjeld, og det vil si privatpersoner og bedrifter.
– Så det er ikke staten som skylder penger i utlandet?
– Det går egentlig for det samme, ettersom det offentlige normalt tar ansvar for bankenes gjeldsforpliktelser.  Banker går ikke konkurs i Norge, de blir bare overtatt av staten en stund, til de igjen tjener penger. Norge som stat balanserer vel omtrent akkurat mellom minus og pluss, altså er ikke Norge et spesielt rikt land. Hvis Norge skal bli et rikt land må skattenivået heves, ellers er det kun privatpersoner som blir rikere og rikere, og private vi aldri bygge veier eller skoler eller gjøre andre samfunnsnyttige investeringer uten å få profitt.
– Det vil aldri skje. Nordmenn hater å betale skatt.
– Med den innstillingen nordmenn har fått til fellesforpliktelser så vil Norge få et problem når middelklassen i Kina og India vil opp på samme nivå som oss, og det kommer til å skje før vi aner det, kanskje de er der allerede om tyve til tredve år. Da blir det plutselig veldig mange som må dele på resursene, og det kommer til å merkes svært godt i et land som ikke har en vedlikeholdt infrastruktur og et solid utdannelsestilbud. Hvilke andre resurser enn olje er det egentlig Norge har om man ikke satser på sine egne innbyggere? Da har vi bare vannkraften, og den kan vi ikke leve av.
– Er dette noe du tror, eller har du dekning for dette?
– Dette er noe de fleste økonomer er klar over, selv i Norge. Problemet er at Norge som fellesskap forfaller, mens den enkelte deltager får mer og mer penger. Og det som nødvendigvis skjer da er at fellesskapet ikke har råd til vedlikehold og nybygging. Det er en tendens som har vært tydelig i snart førti år. Norge har prioritert den enkeltes velstand framfor fellesskapets evne til å sørge for velferd og vedlikehold. Men private bedrifter eller enkeltpersoner investerer ikke på vegne av fellesskapet. Private investerer kun i egen framtid, og bare når det er utsikter til profitt, og det er jævlig korttenkt. For hvor kommer profitten fra? Den kommer selvfølgelig fra samfunnet. Jo mere vi tjener, jo mere bruker vi, og så får middelklassen en form for materiell luksus på bekostning av fellesskapets evne til å investere i vedlikehold og opprusting. Foreløpig holder Norge så vidt hodet over vannet takket være kunstig åndedrett fra oljeindustrien, men hva sitter vi igjen med når oljen er pumpet opp? Vi er nødt til å se på skattepolitikken i dette landet, og det bør vi gjøre veldig snart.
– Men hvor mange av oss ønsker egentlig å betale mere skatt?
– Jeg kan godt betale mere skatt. Ti prosent generell skatteøkning og lønns- og prisstopp i ti år vil antagelig gjøre underverker, sammen med kraftig statlig regulering av boligmarkedet.
– Det er utopisk å tro noe parti kan gå til valg med et slikt program.
– Selvfølgelig. Men jeg tror det er ganske mange av oss som etter hvert begynner å forstå alvoret. Norge trenger en hestekur, i like stor grad som USA.
– Men du ser jo hva som skjer der?
– Obama burde sette hardt mot hardt og ikke vike en tomme.
– Hvorfor gjør han ikke det?
– Fordi han har livet kjært, vil jeg tro.

… og så videre.
Jeg forsøker å fange blikket til Siv, hun har noe oppkvikkende i vesken som jeg godt kunne tenke meg akkurat nå, men hun er intenst opptatt av å følge diskusjonen.

– De rikeste kunne gitt bort nitti prosent av formuen sin uten at de hadde trengt å gå ned i levestandard.
– Hadde du gjort det frivillig?
– Ikke hvis jeg var den eneste.
– I USA pågår fortsatt diskusjonene om hvorvidt grunnloven egentlig gir staten rett til å kreve innbyggerne for direkte inntektsbeskatning. Den diskusjonen har vi heldigvis sluppet i Norge, selv om det ulmer i enkelte liberalist-reder her og der, og det er langt fra de rikeste som deltar. Det er helt vanlige folk, fra middelklassen. Det er middelklassen som er det egentlige problemet, ikke de virkelig rike.
– Det er jo en komfortabel innstilling.
– Komfortabel? Vi vet alle at det er middelklassen som er de store forbrukerne. Det er middelklassen som stadig får mer og mer av velstandsøkningen, og det er middelklassen som er den største velgergruppen. Den graver sin egen grav i sin egen uforstand.
– De blir jo oppfordret til det? Var det ikke Stoltenberg som oppfordret til større forbruk for noen år siden?
– Selvfølgelig. For uten middelklassens forbruk ville de rike aldri blitt rike. Stoltenberg spiller på lag, ingen må tro annet. Om middelklassen putter pengene sine i banken så parkeres veksten, og da blir det krakk.
– For de rike, ja.
– Nei. For alle, og særlig for middelklassen.
– Så det er først og fremst middelklassen som kommer til å merke forandringene?
– Ja. En dag kommer det til å smelle så kraftig at det blafrer i Laura Ashley-gardinene  på de ticky-tacky-stylish designerkjøkkenene, både her i Norge og i resten av de velfødde, monotone og uinspirerte middelklassehjemmene over hele den “siviliserte” verden, og det er ikke lyden av verdens undergang vi får høre, snarere tvert imot.
– Tror du det går så langt?
– Før eller senere, om ikke vi som har forsynt oss så grådig og så lenge, helt frivillig begynner å gi noe tilbake.
– Men nå tenker du globalt, ikke nasjonalt?
– Alt begynner i nærmiljøet.
– Apropos nærmiljøet, har vi noe mere vin?

Jeg tenker på om vi i blant kanskje kappes litt om å være politisk korrekte og ha de “riktige” tankene. Det er lett å snakke om måtehold og samfunnsplikter når indrefiléten er skyllet ned med årgangsvin og toppet med cognac eller calvados, og vi sitter rapende velfødde og selvfornøyde i lett stigende rus og betrakter tåkehavet der nede i lavlandet. Snart skal fyrverkeriet til værs, men først er det dessert, en liten espresso og kanskje en liten Amoroso eller fire. Og kanskje en liten…

– Siv? Skal vi gå en tur på terrassen?
– Har du lyst til å røyke?
– Mm. Særlig det du har i vesken…
– Det var det jeg tenkte…

______

 

Det er lørdag 5. januar og det er is på frontruten. Klokken på dashbordet viser 05:58, og temperaturen er minus 0,7 grader. Flyet til London skal etter planen lette fra Gardermoen klokken 07:40, og da er det best at Siv er ombord. Jeg har klump i maven, eller er det i halsen man har klump? Jeg har i hvert fall klump.  Siv hadde også klump et sted i går kveld da vi leverte Shaya til mamma, selv om hun lot som ingenting. Det blir for tidlig for Shaya å stå opp klokken fem. Hun legger seg for sent.
Jeg har tent kupelyset for å se bedre når jeg skraper. Dette har jeg gjort før, tenker jeg, altfor mange ganger. Det er ikke kjøreturen jeg har noe imot, det er avskjeden – stemningen – den ordknappe stemningen mellom to mennesker som har snakket så mye og intenst at det ikke finnes noe mere å si. Ingen av oss liker å snakke om været.
Det er stille – så stille at det kommer ekko fra Vakyrie Plass når Siv smeller igjen bagasjelokket. Hun vil at jeg skal kjøre.
– Det er glatt. Det er best at du kjører.

– Okei?
– Vi må være litt ekstra forsiktige når det bare er oss to.
– Jeg kjører alltid forsiktig.
– Det er derfor jeg vil at du skal kjøre. Jeg vil heller miste flyet enn at det skjer noe. Det ville vært en katastrofe for Shaya å miste oss begge.
– Tenker du sånn?
– Jeg tenker på det hver gang jeg flyr, at jeg er glad jeg er alene, at ikke vi to flyr sammen uten henne.
– Men dere to flyr jo uten meg?
– Det er noe annet. Tenk om Shaya måtte vokse opp sammen med pappa og… kjæresten hans?
-Mm… jeg ser poenget.

 

– Vi tror ikke lenger på skjebnen. Vi ser bare på årsak og virkning. Men merkelig nok tror vi ikke på årsakene heller, vi tror bare på virkningene, mente Carl. Han var tidlig ute og hadde med to flasker vin og blomster til oss begge.
– Hva mener du med det?
– Vi ser på virkningene og så forsøker vi undertrykke det som virkelig forårsaker dem. Se bare hvordan klimaforandringene har blitt big business. Vi kjøper og selger klimakvoter som i realiteten ikke eksisterer. Alt kan omskapes til business. I en verden med syv milliarder mennesker er det plutselig blitt nødvendig med betalte dating-tjenester for at mennesker skal finne hverandre. Folk fant da hverandre da jeg vokste opp, selv om vi var langt færre.
– Det er også en måte å se det på… apropos det…?
– Nei, nei. Jeg har sluttet å date. Seniorklubben frister ikke akkurat.
– Døh! Du kan vel gå på bar? Du er ikke SÅ gammel!
– På bar? Alene? Det er bare unge mennesker som går ut. Det blir litt sånn… alle vet jo hvorfor jeg er der.
– Og så? Skal man ikke ha lov å se etter noen? Dessuten kommer det an på hvor du går.
– Vi over seksti på sjekker’n liksom?
– Jeg skal ta deg med ut.
– Da treffer jeg sikkert mange.
– Det er bra du er så positiv.

 

Det er glatt på veien. Glatt og trafikkstille, og vi får selvfølgelig rød bølge i Kirkeveien. Trafikklysene er nok allerede innstilt på morgenrushet som går motsatt vei. Jeg merker at utålmodigheten øker for hvert eneste røde lys. Jeg har en følelse av at det er noe ubestemt som haster, selv om vi egentlig har god tid. Kanskje det haster med å få det overstått, ta avskjed, og så begynne på hjemveien. Hjem, tilbake til normalen, til tomrommet, til savnet og de lange nettene alene.
Jeg må slutte å stenge meg inne. Tiden går for fort, det har jeg sett i speilet. Snart får jeg grå hår, akkurat som mamma. Hun fikk det da hun var førti. Det er syv år til… det er ikke lenge. Shaya er allerede fire og et halvt. Jeg må ta vare på livet mitt mens jeg har det.

Så er vi på motorveien og det har begynt å bli mere trafikk. Det er mange som er på vei til byen. Jeg liker ikke så godt å kjøre i mørket når det er motgående trafikk. Det kommer refleks i kontaktlinsene – et slags krystallisert mønster med lange tråder.
– Er det langt igjen?
– Beregnet ankomst 06:40, i følge gps-en.
– Har du programmert det inn?
– Jeg har jo måttet lære meg hvordan den virker. De oppdaterte den for meg da jeg skiftet til vinterdekk. Den har fått helt ny software. Fortalte jeg ikke det?
– Joda… du har ikke kjørt så mye?
– Nesten ingen ting. Den som kjøper denne bilen gjør et varp. Den er akkurat som ny.
– Det er nesten synd å selge den.
– Må vi det da?
– Det er dumt å ta med seg en norsk bil til utlandet. Vi får antagelig en helt ny bil for det vi får for denne.
– Hm…
Jeg har lyst på noe… noe jeg ikke vet hva er.  På toppen av bakken ser jeg lysene fra bensinstasjonen. Skedsmokorset… merkelig navn. Det kunne vært navnet på en minnelund for falne under krigen. Jeg ser på klokken og lurer på om vi har tid til å stoppe, men jeg passerer avkjørselen innen jeg rekker å bestemme meg. Jeg får heller kjøpe noe på flyplassen… en sjokolade kanskje…
– Jeg skal på sykehuset på tirsdag.
– På tirsdag? Det har du ikke fortalt. Skal de ta ut… metalltingene?
– Kanskje.
– Hvor lenge må du…
– Gå med krykker? Kanskje noen uker. Jeg vet ikke. Ikke så lenge som forrige gang.
– Gruer du deg?
– Litt. Man kan aldri vite…
– Hva da?
– Om man våkner igjen etter narkosen.
– Du må ikke si sånt!
– Neida. De vet hva de gjør. Jeg har tålt det en gang før, så…
– Da tåler du det en gang til?
– Noe sånt. Det er visst laget statistikk på det.
– Er det statistikk på hvor mange avskjeder man tåler også?
– Er du lei deg?
– Ja. Si det er siste gangen.
– Det er det. Dette er siste gangen jeg reiser fra deg, i hvert fall som jeg vet.
– Jeg syns tiden har gått så fort. Vi har nesten ikke fått vært sammen. Vi må være mye sammen når vi flytter.
– Vi skal det.
– Jeg har sett på meg selv i det siste. Jeg begynner å bli gammel. Jeg er ikke… jeg kommer til å bli stygg.
– Tull.
– Det er sant. Jeg har tenkt på det. Jeg har blitt gammel mens jeg har ventet på deg.
– Nå gir du meg dårlig samvittighet.
– Unnskyld. Det var ikke meningen… det vet du.
– Jeg har også blitt eldre. Ser du ikke det?
– Nei. Du er fortsatt så pen at jeg får vondt i hjertet når jeg ser på deg.
– Tror du ikke jeg også har det sånn?
– Har du?
– Ja.  … du må kjøre mot avgangsterminalen. Nå ligger du i feil fil.
– Mm… jeg tror problemet med Carl er at han ikke tenner på damer som er jevngamle med ham. Han vil ha noen som er yngre… helst mye yngre.
– Det har du nok rett i, men hvorfor tenker du på det nå?
– Fordi…
– Fordi du er redd for at vi ikke kommer til å tenne på hverandre når vi blir eldre?
– Det vet vi jo ikke. Og så tenker jeg at nå har vi brukt fem år av ungdommen vår og nesten ikke fått vært sammen mens vi har vært…
– Attraktive?
– Unge. Jeg vet ikke… jeg bare kom til å tenke på det.
– Klarer du en måned til?
– Kanskje… det er klart jeg gjør det… jeg er bare litt dum akkurat nå.

Klokken er 06:58 og det er minus to grader. Jeg har vondt i maven. Det har ikke hjulpet nevneverdig å spise en Troika. Kanskje tvert i mot.
Det var kø til innsjekkingen.
– Neste gang du er i Miami skal vi spise nudelsuppe på vietnamesisk restaurant.
– Mm. Det gleder jeg meg til.
Så hadde vi ikke noe mere å si, og vi kunne ikke godt stå og kline i bagasjekøen. Ingen av oss så noen grunn til å tvære ut øyeblikket.

Jeg åpner vinduet og tenker at det hjelper med litt frisk luft, men klumpen blir bare større og større.  Så starter jeg motoren og ser på gps-en som kommer til live.  Take me home.
Jeg trykker på skjermen og får beskjed om å kjøre til venstre på Lufthavnvegen… det høres dansk ut.
Jeg trekker pusten, ser ut av vinduet og lar blikket følge et fly som akkurat har tatt av.
Endelig kommer tårene.

_______

 

 

_____

 

5
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

21 Responses to Tidens tann… og sånt.

  1. avatar Rajo says:

    På tide å gi seg til kjenne. For som en blindpassasjer er jeg inne på bloggen din å leser. Faktisk leser jeg nesten alle innleggene dine. Men jeg kommenterer ikke, for hva skal jeg skrive. Du skriver utrolig godt, du skriver langt. Et innlegg hos deg er et ferdig innlegg ikke noe for andre å tilføye.
    Men jeg har fulgt deg siden vi var på VGB. Lest om deg og Siv. Og om Karl, jeg tror jeg kan like han. Om Shaya som like gjerne bor i den ene verdendelen som den andre.
    Jeg leser om savn når avstandene er store men også glede når dere møtes igjen. Sårt men også varmt.
    Forresten så hater jeg speil som forstørrer. Det har jeg gjort i …… tretti år nå!
    Godt nyttår.





    • avatar Cecilia says:

      Juhuu! En hemmelig blindpassasjer står frem :)
      Veldig hyggelig kommentar, Rajo, og veldig hyggelig at du “gir deg til kjenne”. Jeg lurer jo alltid på hvem som leser.

      Jeg innbyr nok ikke til kommentarer og jeg vet at det er vanskelig å kommentere, så jeg forventer heller ikke så mange kommentarer. Jeg sjekker heller telleverket for å få en viss formening om oppmerksomhetsnivået, og hvis det skulle stoppe opp så er det kroken på døren. Men foreløpig tikker det jevnt og trutt, som det heter, og da er jeg fornøyd.
      Men jeg er veldig glad i kommentarfeltet mitt, og håper selvfølgelig alltid at det skjer noe morsomt der.

      Tusen takk for kommentar, og godt nytt år til deg også. :)





  2. avatar Hilde says:

    Adjø øyeblikk, avskjeder, det er vanskelige saker. Jeg tviler på at noen virkelig kan bli god på noe slikt. Det må være vanskelig å elske og samtidig bo så langt fra hverandre.
    Fint å høre mer om hvordan dette med Carl oppstod, et ekte og langvarig vennskap med gjensidig respekt er det jeg leser.

    Men å bekymre deg for grå hår nå alt, det bør du ikke gjøre. Bare utsett det, det er jo ikke noe som haster 😉





    • avatar Cecilia says:

       Hei, Hilde.
      Neida, jeg bekymrer meg ikke så voldsomt over grå hår. Det er mest koketteri, antagelig et resultat av mine bergenske aner, men det er absolutt et godt råd å bare utsette det. Etter en kort rådslagning med meg selv har jeg nå vedtatt å følge det rådet. :)

      Long distance relationships har alltid hatt dårlige odds, selv om avstand ikke nødvendigvis betyr så mye i våre dager. Men nå går det mot en mer permanent gjenforening. Det er jeg glad for.

      Tusen takk for kommentar :)





  3. naturglede naturglede says:

    Jeg var innom i går og leste nesten alt, men rakk bare å gi deg en tommel før andre ting måtte gjøres.
    Så trist med avskjed. Jeg liker det ikke i det hele tatt. Men nå kan du jo begynne å glede det til et gjensyn! 😆 Det er myyyyyyyyyye bedre. Fint å følge denne historien med innspill og undringer. Ønsker deg fine nye dager for det nye året. 😀





  4. avatar ertaberta2 says:

    Slike avskjeder er tunge, bestandig.. men
    så møtes en igjen og avskjeder er glemt..
    og nå kommer jo våren straks med lysere tider, det blir bra.
    Alder.. Hmmfp. Det er bare utvendig det. 😉
    Det minner meg på at jeg må komme meg til frisør og få tonet bort de grå. :)
    Ønsker deg fine dager og fortsatt godt nyttår.
    Klem. :)





    • avatar Cecilia says:

      Her er noen resultater fra en dansk undersøkelse:

      Grå hår i tal:

      38 procent af kvinder med gråt hår farver håret for at skjule de grå hår.

      2 procent af mænd med gråt hår farver håret for at skjule de grå hår.

      58 procent af dem, der farver de grå hår, går til frisøren.

      51 procent af dem, der farver de grå hår, gør det selv (nogle gør begge dele og derfor giver det mere end 100 pct).

      21 procent af dem, der farver håret, har en lav personlig indkomst.

      9 procent af dem, der farver håret, har en høj personlig indkomst.

      11 procent af kvinderne angiver, at grå hår ser sexet ud hos mænd.

      7 procent af mændene angiver, at grå hår ser sexet ud hos kvinder.

      25 procent af dem uden grå hår, synes at grå hår får en kvinde under 50 år til at se gammel ud.

      Kilde: FDB-analysen ’Grå hår’ foretaget for Politiken blandt 1073 personer. Undersøgelsen er repræsentativ i forhold til Danmarks befolkning 15-74 år.

      Det er mulig nordmenn ser det annerledes.

      Tusen takk for kommentar :)





  5. avatar sirenia says:

    Du skal se at årene som kommer blir til glede og ikke forargelse Cecilia,
    slik var det iallfall her i gården :) For hver rynke, for hvert grått hår,
    enda et tegn på både det gode livet og det vanskelige som har vært,
    det er det tunge og vanskelige vi vokser på.

    Tror at vi kan vende oss til avskjeder, særlig om vi vendes til det tidlig,
    her reiste far om høsten og kom tilbake om våren, hvert år til vi kom i puberteten,
    det var årets og livets gang her ved havet sammen med sjømannen og hvalfangeren.
    Det var et godt liv et trygt og forutsigbart liv :)

    Kommer til å savne deg og tekstene dine når du drar, som dette lesestykket er et godt eksempel på. Håper du sender noe derfra og holder kontakt med oss?





    • avatar Cecilia says:

      Jeg håper jo at årene bringer mye med seg. Jeg har vel egentlig en forventning om det.
      Vi var jo i utgangspunktet klar over at vi kom til å tilbringe en del tid hver for oss, men vi var ikke forberedt på at det skulle komme et ekstra år i tillegg. Det er det ekstra året vi sliter litt med.

      Jeg mister lett Norge av syne når jeg beveger meg utenlands. Slik har det alltid vært, og jeg er redd det også kommer til å skje når jeg flytter. Vi får se. Om Norge holder kontakt med meg, så holder nok jeg også kontakt med Norge. Gjensidighet er jo en viktig del av livet :)

      Tusen takk for hyggelig kommentar :)





  6. avatar geitost says:

    Apropos speiling : en av dine illustrasjoner som har mest spontant trekket min oppmerksomhet i løpet av forrige året var det første bildet på “Hvis det er meg du ler av …” :
    en perspektiv som visuelt utvider den dybde virkningen av et bredt speil, et sort og hvitt bilde bare litt oppvarmet med få farge strøk, som kraftig illustrerer begrepet av La Vache som ser seg selv som en annen heltinne… Det var en veldig fint bilde…

    Vel. Bortsett fra denne lille digresjon, jeg ønsket å fortelle at, merkelig nok, da jeg leste ditt nye innlegg, igår kveld, så følte jeg at det var noe i bildet “Speil” som “kalte” meg liksom, og så gjorde jeg noe jeg hadde aldri gjort før, nemlig å kopiere bildet ditt, og å “arbeide” litt på det : jeg hadde ikke en klar idé om hva jeg skulle endre der. Så prøvde jeg et par handlinger.
    Jeg følte jeg måtte begynne med en symmetri av hele bildet, og etterpå utføre en liten rotasjon slik at ansiktet ble litt mer vertikalt, og dette endelig virket ganske godt med omkring 10 grader, og da følte jeg at jeg skulle forskyve litt det reflekterende lyset i en av øyene. Alt dette tok meg en liten stund, men det var morsomt å foreta, og jeg endelig ble ganske fornøyd med resultatet. Jeg inrømmer derimot at jeg måtte le av meg selv med å tenke at jeg hadde slik klart å skape en mer lignende bilde av deg enn det du selv hadde gjort, men jeg følte jeg hadde rett.
    Hvordan har jeg forestilt meg hvordan du ser ut, siden jeg har aldri sett deg på en eller en annen måte ? Faktisk, jeg har forestilt meg ingenting i det hele tatt.
    Med å se nøye på bildet, så hadde jeg oppfattet at det finnes, under en delvis gjennomsiktig overflate, den tydelige teksturen av en ekte hud, og dette viste at bildet var opprinelig en fotografi. Kinnene, halsen og øynene hadde vært malt på nytt, men ansiktet hadde sikkert en opprinelse i virkeligheten, og så var det sannsynlig at du hadde snudd bildet slik at det skulle ligne på hva du pleier å se av deg selv i speilet ! Ja, min såkalt følelse var bare en spekulasjon…
    Men da jeg så raden av portrett, på siden av ditt Gardermoen-bilde, spesiellt det ene lavere, som viser en annen versjon av “Speil” med et invertert ansikt, så ble jeg glad med å tenke at min første intuisjon hadde kanskje ikke vært helt grunnløs…

    Uansett, ditt portrett er veldig fint. Det hadde vært like fint med et par små rynker, syns jeg. :)
    Og spillet med skyggene av barberspeilet var en vakker idé.
    Tusen takk for en snill tilbakemelding på min forrige kommentar. Og godt nytt år.





    • avatar Cecilia says:

      Å se seg selv som en annen: Jeg liker å identifisere meg med heltinner, et trekk som selvfølgelig la Vache har arvet. I denne sammenhengen var det nærliggende å velge Catwoman, representert ved Anne Hathaway’s kanskje litt undervurderte rolle i The Dark Knight Rises – en kul film som jeg så på Colosseum Kino, min nærmeste kino og visstnok også Europas største THX-godkjente kino. Jeg burde nok lagt litt mer arbeid i den illustrasjonen, det er det jeg tenker når jeg ser den i dag, men jeg hadde pålagt meg selv en ganske streng deadline for at hele denne øvelsen ikke skulle bli for alvorlig og plutselig bli noe mer enn et rent overskuddsforetagende. Men jeg liker bildet, både som idé og som illustrasjon: Fiksjonen i fiksjonen.
      Og siden vi er inne på digresjoner: Siv kjøpte hele samlingen av Yello til meg da hun skiftet høyttalere i stuen for et par år siden, og mente den musikken var som laget for musikkanlegg med dype subwoofere. 11 Cd-er. Av en eller annen grunn kom jeg til å lytte på Yello mens jeg skrev denne Sigma-historien, og også mens jeg laget illustrasjonene, og jeg ser ikke bort fra at jeg forsøkte å kopiere og inkorporere de mange lagene i musikken og lydbildet inn i både teksten og illustrasjonene. Jeg hadde følelsen av å befinne meg et sted utenfor seg selv, eller muligens veldig langt inni meg selv, om det gir noen mening.

      Å se seg selv som en annen…
      Alt vi ser er jo bare farger, lys og skygger.
      Men du har rett, bildet har en opprinnelse i virkeligheten, selv om det er bearbeidet og ikke av ny dato; det er fra 2007, så det er ikke først og fremst rynkene som er retusjert bort.
      Hvordan ser jeg ut? Ville du gjenkjent meg om du plutselig en dag så meg sitte på en utecafé i nærheten av der du bor? Jeg håper kanskje du ville saknet skrittene et øyeblikk etter at du hadde gått forbi… kanskje undret deg over om du hadde sett meg før… men hvor? Og så hadde du gått videre, inn i parken hvor solen og trærne skaper myldrende skygger på gangveien, og kanskje med en merkelig fornemmelse hadde du saknet skrittene igjen og snudd deg litt sidelengs og sett deg tilbake… det er hva jeg ønsker skulle skjedd.

      Jeg ler også litt av meg selv, eller smiler, av at jeg sitter her og blir fullstendig betatt når jeg hører Eels – Daisies of the galaxy. Jeg blir så betatt at jeg glemmer å skive. Jeg trykker på tilbakeknappen for å høre den en gang til, selv om den ikke har noe hitpreg eller noe som helst annet som egentlig burde tilsi at jeg burde bli betatt, men det er noe ved den som gjør at jeg skulle ønske den bare varte og varte. Og så smiler jeg av meg selv og lurer på hva mer jeg egentlig hadde tenkt å skrive før jeg glemte det.

      Jo, jeg hadde tenkt å skrive at jeg er glad du la merke til det lille skyggespillet, for så var det allikevel ikke bortkastet. :)

      Tusen takk for kommentar.





      • avatar geitost says:

        Det var veldig hyggelig å lese din fortelling av vårt først møte, sett fra mitt synspunkt. Og det fikk meg til å tenke at det ville vært artig om jeg tar over, og forteller den samme historien, men den gang sett fra ditt synspunkt :

        En “café crème” med en “pain au chocolat” var bestilt, så åpnet du Mac’en din, og begynte å skrive i dagboken alle tankene som det spesielle atmosfæren rundt omkring den solbelyste ute caféen hvor du fantes inspirerte deg.
        “Paris er den perfekte stedet for et romantisk forhold, sies det, en by som… ”
        – Pardonnez-moi, sa plutselig en mjuk mannlig stemme. Du løftet hodet, og oppdaget at mannen som hadde nettopp nærmet seg til bordet var ikke servitøren, men en ukjent pen mann, elegant kledd, med et smilende fint ansikt, som så på deg i øynene mens han fortsatte å snakke.
        – Est-ce que nous ne nous sommes pas croisés le mois dernier chez Thomas et Caroline ? Vous êtes bien anthropologue au CNRS, n’est-ce pas ?
        – Hmm… Je.. ne… hmm… I am sorry. I don’t speak French !
        – Oooh.. So you aren’t French ! Then I must be completely mistaken, sa han med en riktig Oxford aksent. I am sorry for having bothered you. Well, please excuse me, and have a pleasant day.
        Og så snudde han raskt, og gikk bort, før at du kunne legge et ord til. Han var allerede et par skritt unna, i midt av folkemengden, da han snudde seg tilbake og smilte til deg en siste gang før han gikk sin vei videre. Alt hadde skjedd så fort, at du ikke hadde rukket å reagere, på en eller en annen måte. Hm..

        “…, en by som kan være litt frustrerende iblant !”, skrev du, litt sint, før du lukket laptoppen, etter at du hadde helt glemt det du hadde egentlig tenkt å skrive.

        Med å ta en slurk kaffe, så begynte du å se på de forbipasserende, som er noe folk vanligvis gjør mens de drikker kaffé på et utecafé. Som om de var kommet til et utendørsteaterspill. Så oppdaget du at meste forbipasserende så på cafékundene, nøyaktig som om de så på utstillingsdukker i butikkene… Alle skuespillere og alle tilskuere for hverandre…
        Litt på avstand i mengden så du en mann som hadde snudd seg for å se i ditt retning. Var det deg han brydde seg om egentlig, eller noen nær deg, det kunne du ikke være sikker på. Hva så han ut var ikke heller lett å presisere, fordi han var altfor langt unna. Du så han gå litt videre og snu seg en gang til, da han gikk ved i retning av parken som ligger litt lenger. Plutselig hørte du ringtonen på iPhonen din. Du måtte hente den fra bunnen av vesken. Det var Stephanie som ringde.
        – Hi, Cecilia, are you busy ?
        Du så igjen i retning der mannen sto før, men han var der ikke lenger.
        – Hi, Stepanie. No, not really.
        Du bøyet litt fram og tilbake, for å prove å se om i mengden mannen var enda tydelig og fortsatte å se på deg. Men det virket at han hadde fullstendig forsvunnet.
        – Would you like to come by and lunch with me ?
        – Sure, with pleasure.
        – Great. I wait for you. So long.
        – G’bye, Steph….

        Du satte tilbake Mac’en og iPhonen i vesken, satte ned noen mynter på bordet, og fulgte sporet til mannen mot parken. Der fantes det nesten ingen der.
        – Tja, det var sikkert helt forgjeves, tenkte du, mens du gikk videre på alléen mellom store plataner. Det er så usannsynlig at noen kjenner meg igjen her, så langt fra mitt hjemland. Og jeg vet perfekt at vi kan ikke avgjøre hvem som vil velge å komme å møte oss. Verden er nesten utelukkende bebodd av fremmede, og sånn skal den særlige ukjente mannen forbli for evig.

        Du løftet hodet og så himmelen. Været var deilig.
        – Neppe en dag å være melankolisk i det hele tatt, endelig. Jeg snart skal være hos Stephanie, og vi skal kose oss.
        Så tenkte du på Siv. At du ønsket å reise hit tilbake en dag med henne. Hun liker denne byen.
        Du gikk videre, begeistret av denne lykkelige tanken. Ved porten, en overrasket vakt i uniform fikk et uventet stort smil fra en ung kvinne som nynnet melodien av “Sous le ciel de Paris…”.
        Der var de begge to, egentlig.
        The end. :)





        • avatar Cecilia says:

           Sous le ciel de Paris, sous le soleil de Miami, sous le brouillard à Oslo, et sous les étoiles, sur la surface de la lune.
          Verden er nesten utelukkende bebodd av fremmede – ja heldigvis, kan man si, for vi må jo allerede spre oss ganske tynt for å klare å pleie forholdet til våre bekjentskaper.

          Barnelek. (Vals)
          Alle synger:
          The more we get together,
          Together, together
          The more we get together,
          The happier we’ll be

          For your friends are my friends
          And my friends are your friends
          The more we get together
          The happier we’ll be

          Vi holder hverandre i hendene og går rundt i sirkel, og så stopper vi og går inn mot sentrum, før vi igjen danner sirkel og forsetter bevegelsen rundt. Dette gjentas i en bølgende bevegelse til ingen orker mer.
          _________

          Bilder:

          To enslige mennesker kommer mot hverandre i Bogstadveien en sen kveld i Oslo. Det finnes ingen andre å se. De utveksler kanskje et raskt blikk, men de hilser ikke hverandre, bare går videre i hver sin retning. Den ene er meg. Jeg går inn på Deli DeLuca og forsyner meg med en melk fra kjøledisken. I kassen sier jeg:
          – Hei. Jeg skal bare ha denne.
          Mannen bak disken svarer:
          – Kort eller kontant.

          I Miami snur en eldre mann seg mot meg når jeg kommer opp på siden av ham . Vi venter begge på at trafikken skal tillate oss å krysse veien. Han nikker og smiler, og jeg gjør det samme, og etter at vi har krysset gaten sier han:
          – Have a nice day.
          Og jeg ønsker ham det samme, før vi går i hver vår retning.

          En tidlig morgen i Paris stopper jeg ved kiosken i krysset for å spørre etter engelske aviser.
          – Bon jour, sier avisselgeren, og ser vennlig på meg.
          – Avez-vous eh… journaux anglais?
          – Bon jour! , sier han på nytt, og nå smiler han ikke lenger.
          – Pardon. Bon jour… eh… avez-vous des journaux…

          Oslo: Likegyldighet?
          Miami: Vennlighet?
          Paris: Krav?

          Det er antagelig ikke så enkelt. Vi er, som du sier, skuespillere og tilskuere til hverandres forestillinger. Noen forestillinger involverer publikum, noen forestillinger foregår i titteskap. I blant glemmer vi oss bort, eller vi har latt være å lese vaskeseddelen.

          Du får meg til å savne Paris.

          Tusen takk for en fin fortelling :)

          1





          • avatar geitost says:

            Angående Oslo eller Miami kan jeg ikke si noe, men når det gjelder fordommen om Parisernes ubehagelig oppførsel, jeg frykter at den har en fast grunn i virkelighet : det er uheldigvis allment anerkjent at folk her er blant de minst mulig smilende mot fremmede.

            Og jeg selv er ikke et unntak : tenk at det mest vanlige hjelpet som jeg er bedt om fra bortkomne utlendinger, er å vise dem veien til … Disneyland ! Hmm …
            Derfor håper jeg at du skal finne meg noen unnskyldninger ! Jeg til og med har lyst til å sende dem i den falske retningen, så at de skal havne til Musée du Louvres istedet for hos Snehvit!

            “Vi holder hverandre i hendene og går rundt i sirkel” får meg huske akkurat dette (en veldig pariser ånd, uten tvil !) :


            The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

            Dette er den eneste sunget versjonen jeg har funnet på Youtube (men uheldigvis sangerinnen har en så dårlig uttale at man ikke forstår et av hennes ord… ).

            C’est l’amour qui mène la ronde
            Pour la danser main dans la main
            La grisette, la femme du monde
            S’en vont par un même chemin

            Det er kjærlighet som fører ringdansen
            For at man danser den hånd i hånd
            Sydamen, overklassen kvinnen
            går bort på en samme vei.

            Tusen takk for fin tilbakemelding. :)

            Ps : jeg trodde det var Halle Berry på bildet.
            Ps 2 : unnskyld meg for mine feil i fortellingen (even in English, good grief !), merkelig nok jeg fortsatt ser (flere av) dem bare etter at kommentarene er sendt, og Trikkfeilfix funker ikke lenger, minst for en ikke-blogger som meg.
            Ps 3 : har du nylig ødelagt noe ved å bruke et ikke anbefaltede vaskemiddel ? jeg er nysgjerrig…





  7. avatar Cecilia says:

    til:geitost
    Geitost:
    La grisette – det ordet har jeg akkurat lest om : “Fantine is a young grisette in Paris who becomes pregnant by a rich student.” Fantine er jo ganske aktuell nå gjennom Anne Hataways tolkning i Les Misérables.
    “A Grisette is a young working woman who is coquettish and flirtatious”.

    Mark Twain skriver:
    Ah, the grisettes! I had almost forgotten. They are another romantic fraud. They were (if you let the books of travel tell it) always so beautiful—so neat and trim, so graceful—so naive and trusting—so gentle, so winning—so faithful to their shop duties, so irresistible to buyers in their prattling importunity—so devoted to their poverty-stricken students of the Latin Quarter—so lighthearted and happy on their Sunday picnics in the suburbs—and oh, so charmingly, so delightfully immoral!

    Jeg har stort sett bare hyggelige opplevelser fra Paris og med franskmenn generelt. Man må bare huske å være høflig og si Bon jour, ellers blir de fornærmet. Min erfaring er at franskmenn flest kan snakke en del engelsk og at de gjerne gjør det dersom de ønsker å kommunisere, spesielt i byene. Jeg opplever også at franskmenn er veldig tolerante og tålmodige når jeg forsøker å snakke fransk.
    Men jeg skjønner godt at det kan være litt frustrerende når turister kommer til Paris for å besøke Disneyland. Jeg tenker nok helst at slike mennesker går glipp av mye i livet. Disneyland er ikke en gang på listen min over ting jeg ønsker å se, derimot vil jeg gjerne se den gjemte rosehaven.

    Det er alltid slik at småfeil er langt lettere å se etterpå, og jeg vet av erfaring at hver gang jeg har publisert ett innlegg er jeg nødt til å lese det igjennom og rette opp skrivefeil og føye til manglende ord, og selv etter at jeg har gjort det så kan jeg finne slurvefeil når jeg leser innlegget senere. Det er gjort noen undersøkelser om hvordan vi leser, og så lenge alle bokstavene er der og den første og den siste boksvaen står på riktig plass, så vil vi visstnok automatisk forstå ordet riktig. F. eks. : lypsære – lyspære.

    Trykkfeilfix er flyttet, men du har fortsatt en mulighet til å redigere en stund etter at du har postet kommentaren. Kommentarer som har gul bakgrunn pleier å ha en REDIGER-knapp. (Jeg kan ta en screenshot etter at jeg har postet denne kommentaren.)

     

    Ps3: Nei. Jeg har vel ikke ødelagt noe med vaskemiddel, men hvorfor spør du? Har jeg skrevet noe om det?

    Vel.
    Takk for link og en fin sang. Jeg mener jeg har hørt den før, men jeg har neppe sett filmen den er fra. :)





    • avatar geitost says:

      Du var helt rett med å påpeke ordet “grisette”. Begrepet er veldig spesielt, og Mark Twains sitaten, som jeg ikke kjente, viser bra alt det erotiske ansvaret som ordet medfører implisitt.
      Ordet er ikke lenger er i bruk i dag, men jeg liker å huske at jeg lærte det fra Georges Brassens sine låter, og spesiellt denne :

      The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

      (med lyrics, om du har lyst til å følge – en rørende hyllest til den slags ydmyke jentene han traff og elsket i sin unge alder. Denne mannen sitt verk har vært en stor del av min utdanning, særlig angående mitt forhold til jenter, kan du forestille deg det ? :) )

      Ps. Som eMTe skrev til Sjalle, kolonnen til høyre vises ikke lenger til ikke-bloggere, så kan jeg ikke bruke denne metoden heller for å rette feilene mine….
      Ps2 : Det syns at jeg tydeligvis hadde tolket metaforen “vi har latt være å lese vaskeseddelen.” på en altfor bokstavlig måte. :)
      Jeg ønsker deg en fin dag.





      • avatar geitost says:

        (… med ordet ‘ansvaret’ mente jeg ‘det erotiske potensialet’. Jeg vet ikke hvorfor jeg skrev det istedet. Unnskyld.)





      • avatar Cecilia says:

        Jeg hadde lest ordet grisette før, og dannet meg en oppfatning av hva det betød, og da måtte jeg jo undersøke om det altså stammet fra det franske ordet for sydame. Jeg lar jo sjelden en anledning gå fra meg dersom jeg kan legge frem noen marginale kunnskaper, så at jeg ville komme til å bruke dette ordet i en eller annen sosial sammenheng anså jeg for svært sannsynlig – men, det måtte altså verifiseres, slik at jeg ikke dummer meg ut eller fornærmer noen, for eksempel ved å spørre etter en grisette dersom jeg er i en klesbutikk og gjerne vi få tatt inn livet på en kjole.
        Jeg bør altså ikke gjøre det, har jeg forstått. :)

        Aha! Jeg har nok ikke lest kommentaren fra eMTe. Da forstår jeg. Men jeg kan alltid rette opp noe dersom du bare sender meg rettelsene. Ellers, med fare for å gjenta meg selv, må jeg få påpeke at jeg er imponert over din beherskelse av det norske språket.

        Vaskeseddel brukes gjerne i overført betydning, og kan altså bety bruksanvisning eller beskrivelse. Ordet brukes gjerne når det er snakk om bøker, TV-programmer, kino- og teaterforestillinger. Eksempel: Muhammeds bukseren forestilling basert på improvisasjon, hvor skuespillerne inviterer publikum til fysisk deltagelse på scenen.
        Leser vi ikke “vaskeseddelen”, så vet vi ikke hva vi går til.

        Og fortsatt fin dag til deg. Her har solen allerede gått ned og det er 20,11 grader F – altså rundt minus 7 Celsius. Brrr…
        :)





        • avatar geitost says:

          Tusen takk for forklaringen. Og ja, jeg kanskje har klart å uttrykke meg litt bedre på norsk i løpet av de siste årene, men så har du hele ansvaret for det, skal du vite. :)

          At du ikke snobbet meg, men omvendt alltid svaret mine kommentarer med sympati til tross av mitt begrensede uttrykkfelt, har blitt med tiden en av de største oppmuntringer jeg har mottatt til å prøve å bli dyktigere i norsk…

          For det er jeg ytterst takknemlig mot deg. :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *