Dagen i dag…

…er årets siste dag. Om noen timer starter et nytt år – et år som mange liker å tro gir mulighet for å starte med blanke ark. Selv om det ikke finnes noen fornuftig grunn til at akkurat årets siste dag skal være en dag for oppsummering og refleksjon, så faller det likevel naturlig for mange å benytte akkurat denne dagen til stille ettertanke – kanskje fordi vi har for mye fritid?

____

Kongerøkelsen brenner og Jomfru Maria har fått selskap på peishyllen av tre engler i blankpusset messing.  De henger på et stativ og blåser i basunene sine mens de snurrer sakte rundt i varmen som stiger opp fra et rødt te-lys. I blant, når farten blir stor nok, lager de små tynne plingelyder i et tilsynelatende uforutsigbart mønster, for så å bli helt stille i lange perioder.
– Kanskje det er derfor jeg legger merke til det, tenker jeg høyt,  – fordi det kommer og går med ulike intervaller?
– Hva sa du?
– Ikke noe viktig. Jeg bare snakket litt med meg selv.
Det har blitt hvit jul i Oslo, akkurat som varslet – hvit jul og romjuls-snø. Det skal bli varmere, leser jeg på nettet, det skal egentlig bli ganske dårlig vær med plussgrader og tåke.

Etter alle julens viderverdigheter og fullstappede program, er jeg egentlig ganske blåst i hodet.  Jeg har behov for å konsentrere meg om noe annet enn jul – om noe uforpliktende og hverdagslig.
– Hva tenker du på?
– Akkurat nå? Jeg tenker på om jeg skal lage et bilde… et bilde av snøen.
– Til dagboken?
– Mm… det er jo der alle bildene mine havner.

Jeg har en erindring om at julefølelsen startet allerede første søndag i advent da jeg var liten. Forventningen om lykke. Og forventningen økte hver dag, helt til den overgikk enhver realistisk mulighet til å kunne la seg innfri.  Hva jeg egentlig forventet meg klarer jeg ikke å beskrive – det var bare en følelse av å glede seg til noe stort. Som å være generelt forelsket uten å ha noen å være forelsket i.
Og så skjedde mirakelet: Forventningene ble på en eller annen måte alltid innfridd, uansett hvor urealistiske de var.  Det fantes jo ikke rom for annet, tenker jeg, ettersom alternativet var uaktuelt – det fantes ikke noe rom for skuffelse.
Det er sånn det må være når man flyter på en varm oppadstigende luftstrøm og gjør sitt ytterste for å holde seg svevende så lenge som mulig, uten å miste høyde. Det var sånn jeg gjorde det som barn da jeg nektet å bli skuffet, og det er antagelig sånn jeg gjør det nå.

____

På lille julaften skal jeg feste tråden til Betlehemstjernen på den øverste vinduslisten mens Siv holder gardintrappen, ikke fordi den trenger å holdes – hun holder på den fordi vi er to.
– Er det riktig sted?
Et øyeblikk møtes blikkene våre. Hun der nede og jeg her oppe. Vi ser på hverandre og smiler. Siv har surret håret opp i en topp og stukket en blomsterpinne gjennom det for å holde det på plass. 

– Litt til lenger venstre.
– Her?
– Enda litt… …ikke fullt så mye…
Så er hun fornøyd. Jeg fester tråden med en knappenål og klatrer ned for å beskue resultatet. Hun lukter varm hud når jeg kommer ned fra gardintrappen og legger armen rundt livet hennes.  Vi ser på Betlehemsstjernen som svaier lett over julekrybben i vindusposten.  Balthazar, Melkior og Caspar har fått en lett make-over med blått og gull, og eselet har fått limt forbenet så det står stødig.  Jeg balanserer, tenker jeg.

Så står vi tett sammen og ser på Betlehemstjernen helt til den faller til ro. Jeg tenker et øyeblikk på om det riktig å ha julekrybbe – om det gir feil signaler.
– Du føler ikke at det er noe jeg tvinger på dere?
– Jeg syns det er fint.
– Det er bare pynt. Man trenger ikke tro på nisser for å pynte med dem.
– Ikke si du har sluttet å tro på nisser?
– Selvfølgelig ikke.
Gatelyktene svinger sakte fra side til side. Den lette snøen danser bølgende og sideveis i det gule lyset. Jeg åpner vinduet på gløtt og kjenner på den kalde luften. Den strømmer inn som om det er undertrykk i leiligheten. I glasset kan jeg se Siv legge en ny kubbe i peisen før hun glir lydløst ut døren. Hun beveger seg alltid stille, som et spøkelse, tenker jeg, nesten som om hun er uvirkelig. Betlehemstjernen svaier i vinden. Det blir kaldt og jeg lukker vinduet forsiktig.

Når hun kommer tilbake er hun en annen. Hun har på seg en naturfarget frottékjole og har tatt blomsterpinnen ut av håret.  Jeg ser på henne mens hun kneler foran peisen og setter vinkaraffelen og de to glassene fra seg på gulvet.  Sa merker hun at jeg observerer henne.
– What?
– Nothing.
– Kommer du?
Egentlig har jeg lyst til at vi skal legge oss, selv om jeg ikke er trøtt – eller kanskje nettopp derfor – for å holde balansen og fortsette å sveve på den oppadstigende luftstrømmen…
– Var du i Paris på veien hjem?
– Bare på flyplassen. Tre timer.
– Så du traff ikke….
– Salim? Nei.
– Var det dumt?
– Nei. Ikke egentlig. Kom… kom og legg deg litt sammen med meg foran peisen.

_____

Jeg streker opp et perspektiv med forsvinningspunkt og ser at det ligner en vei – en uendelig vei langs et vann. Der kan jeg plassere meg selv på en benk. Jeg tenker at det som skiller drømmen fra virkeligheten er evnen til å feste seg i hukommelsen. Så fornuftig har naturen innrettet seg.
Siv har sparket av seg tøflene og trukket bena opp i stolen.
– Det ble fint etter at du ommøblerte her.
– Du savner ikke sofaen?
– Nei… ikke TV-en heller.
– Det er jo TV over alt ellers… jeg ser aldri på.
– Jeg begynner å venne meg til det…  det ser ut til at jeg kan bli til den femte. Det er neste lørdag.
– Så bra.
– Har du lyst på litt vin?
– Mm.
– Hva tenker du på?
– Vi to kan aldri lage et barn…
– Nei. Naturlig nok.
– Det er naturens skyld?
– Egentlig er det vel det.
– Så hvorfor tillater naturen at vi er et par?
– Det er et godt spørsmål.
Så roper Shaya fra stuen.
– Mamy?
Vi reagerer samtidig. Det knirker i stolen idet jeg helt automatisk skyver den bakover for å reise meg, mens Siv retter seg opp og legger Mac-en fra seg på bordet. Vi ser på hverandre et øyeblikk, litt ubesluttsomt. Hvem av oss er som er mamy?
– Gå du. Det er sikkert deg hun mener. Dessuten sitter du nærmest.
– Hun kan komme hit om det er noe hun vil…  Shaya! What is it, sweetheart? We’re in the library.
– Yes…
Vi hører at hun stønner litt, og så kommer hun springende.
– What happens when the snowflakes are melting? Will they be snowdrops?
– Just water. That’s what snow is made of.
– Yes… but if they are falling on my hand they become snowdrops.
– Or water.
– No… it’s not water, it’s dead snowflakes. That’s not water.
– Yes. When snow is melting it becomes water. You know that.
– Yes… but… they live and die at the same time?
– They are not alive, sweetie. First they are raindrops when they fall from the clouds, and then they freeze on the way down to earth and become snowflakes, and then they melt and become water again.
– Yes.
– Okay?
– Yes…no. Because they are not raindrops when they are snow. Why can’t they be snowdrops?
– Because a snowdrop is a flower… det som heter snøklokke på norsk. Vet du hva det er?
– Yes. It’s white. Just like snow…

Jeg lytter og smiler.
Logikken og fornuften rettferdiggjør seg selv, helt uten noen fortolket definisjon.

Universets samlede energimengde er konstant, lærte jeg på skolen, nøyaktig tidfestet til den 13. desember 1991. Det var en fredag den trettende som fant det for godt å plage oss med lett sludd og sørpeføre. I følge dagboken min var det den dagen det ble montert en slags stående jernskrape på trappen utenfor inngangsdøren til kjøkkenet, slik at alle som kom den veien kunne skarpe snø og slaps vekk fra undersiden av skoene. Det var den dagen Fru Harring – vår kombinerte hushjelp og kokk – i følge dagboken min fikk navnet “Bestyrerinnen”.
Bestyrerinnen hadde ett øye på hver finger, samt et ekstra par i nakken. I tillegg hadde hun klokke, intuisjon, en kopi av timeplanen min og en kopi av rutetabellen for lokalbussen.  Å klare å snike seg usett inn i huset var altså så godt som utelukket.
“Black welvet – if you please…”
Jeg hadde Alannah Myles i hodetelefonene og var i mine egne tanker da jeg åpnet døren. Og der stod hun og sperret veien. Jeg kan ikke forstå annet enn at det må ha vært noe ekstra som plaget henne denne dagen. Da hun ba meg bruke kjøkkeninngangen fordi gulvene var nybonede, bare snudde jeg meg og gikk ned trappen igjen, for det var jo egentlig ikke noe å svare på, men av en eller annen grunn kom hun etter meg og rev i ledningene slik at ørepluggene mine falt ut.
Reaksjonen min var typisk meg på den tiden.
– Har du rømt eller noe?
Et øyeblikk trodde jeg hun skulle slå meg. Jeg nesten håpet hun ville slå meg, for da var jeg kvitt henne for alltid. Da hun snudde seg og gikk tilbake opp trappen kunne jeg ikke dy meg.
– Øy! Skal ikke du også gå kjøkkeninngangen? Gulvene er nybonede.

Siv smiler mens jeg forteller.
– Hvordan reagerte hun på det?
– Jeg ventet ikke på reaksjonen. Jeg bare løp rundt huset for å ta kjøkkentrappen. Det var da jeg så den nye innretningen som hadde blitt boltet fast i trappen og den nye lappen som hang på døren. “Bruk skrapen og kosten innen du ringer på døren”. Det gjaldt altså ikke meg. Jeg hadde nøkkel.
Vi sitter i hver vår stol og fletter fingre. Dette er noe vi stadig gjør helt automatisk – strekker ut en hånd for å røre hverandre om vi er nærme nok. Jeg fester blikket på flammene som er i ferd med å dø ut, og tenker at uansett hvor mye jeg ser på henne så vil jeg alltid ha en følelse av at jeg aldri blir lei av det. Jeg tror jeg leter etter noe i ansiktet hennes,  i øynene hennes,  fordi jeg har en ide om at det finnes noe uoppnåelig der – noe jeg aldri kan få. Vi kan aldri bli annet enn to individer, vi kan aldri bli ett.  Det er umulig å krype inn i henne og bli der, men det er det jeg har lyst til.
Så reiser hun seg og legger en ny kubbe på glørne. Det spraker litt idet barken tar fyr, og så, i løpet av bare noen sekunder, omslutter flammene hele kubben. Det er vel sånn det er med alt. Nå skal den brenne en stund, helt til den brenner ut. Da må vi legge en ny kubbe på glørne, ellers vil bålet slokne og varmen bli borte.
– Hva var det du egentlig hadde tenkt å si?
– Når da?
– Du begynte med fredag den trettende og den samlede energimengden i universet.
– Det ja… jeg hadde egentlig tenkt å si noe om det umulige i at sjelen vår kan ha evig liv. Det går ikke.
– Nei. Det vet vi jo.
– I et evighetsperspektiv vil jo hele universet bare bli en suppe av sjeler.
– Og fredag den trettende?
– Det er bare en tilfeldig dato.
– Men du husker den?
– Bare fordi det står i dagboken min. Det var den dagen jeg begynte å forstå hva tiden er, at det er øyeblikket vårt som er evig, ikke energien vår… ikke livet. Sjelen er udødelig i øyeblikket fordi tiden stopper når noe ikke lenger kan eldes.
– Det er en spennende tanke.

Hvorfor er jeg egentlig så avhengig av ting utenfor meg selv?
Messingenglene snurrer med små plingelyder.

– Jeg føler i blant at jeg klynger meg til så mye, nesten på trass.  Det passer liksom ikke lenger inn i det bildet jeg har av meg selv….  … men samtidig er jeg redd for tomheten hvis jeg bare slipper alt.
– Du tenker på troen din?
– Mm, men ikke bare. Jeg trenger å kjenne at det er en mening… at jeg tjener et høyere mål… skjønner du hva jeg mener?
– Jeg tror det. Du er jo ikke alene om det
– Neida… men innerst inne har jeg alltid drømt å bli fanget. Jeg har en ide om at jeg må bli fanget så jeg kan gjøre opprør. Men samtidig… hva er poenget med å gjøre opprør om man befinner seg i et frivillig fangenskap?
– Er det er ment som spørsmål eller forklaring?
– Jeg bare roter med tankene mine. Jeg bare forvirrer meg selv med vilje og lager selvmål, fordi jeg har tid til det, og fordi det ikke får noen konsekvenser…
– Fordi du har lest for mye?
– Du skal se det er derfor. Neste år skal jeg slutte å lese bøker.

Fri meg fra de vise menn, tenker jeg, fri meg fra filosofenes nedverdigende blikk og dypsindige utledninger. La meg få seile på tomhetens hav, der hvor gårsdagens bølger har blitt dempet av oljesøl så det finnes et stille område med smul sjø – et lite sted hvor vi kan få fred fra verdens rivende teknologiske utvikling som respektløst raserer gårsdagen for å skape plass til morgendagen. La meg få gynge der en stund – stille og fredelig – og lykkelig  – som en ignorant.
– Skal vi legge på en kubbe til, eller skal vi legge oss?
– Legge oss.

____

Det regner på årets siste dag. Jeg sitter alene og stirrer ut av vinduet mens jeg forsøker å finne inspirasjon til årets nyttårstale, den som jeg i et smigret øyeblikk takket ja til å holde i år også.

Jeg tror jeg vil si noe om at enten vi skyter det gamle året inn i evigheten eller vi feirer at et nytt år begynner, så er det ingen ting som forandrer seg. Alt er ved det gamle når vi våkner av festrusen i morgen tidlig, og morgendagen blir akkurat det vi gjør den til, selv om den heter 01.01.2013. Og det samme gjelder dagen etter – og dagen etter.

____

“Dagen i morgen skal bli vår beste dag.”
    – Erik Bye.

______________

 _____

3
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

17 Responses to Dagen i dag…

  1. avatar eMTe says:

    Tommelfinfint Cecilia, verkeleg.
    Står på farta til nyttårsmiddag no, denne teksta di skal lesast opp att, som så mange av dine andre :)
    Tankar delte som treff.
    Bilda dine flotte.
    (tommelfunksjonen din virkar ikkje)

    Ynskjer deg lukke til med talen.Godt Nytt År til deg og dine.
    Marieklem





    • avatar Cecilia says:

      I lige så eMTe, og tusen takk for tenkt tommel. Jeg har satt den ansvarlige på saken og føler meg egentlig litt bedre. :)

      1





      • avatar eMTe says:

        Tommelen verkar både på innlegget og på kommentaren din :)

        1





        • avatar kodeks says:

          Det var en plugin ved navn WP-Audio som laget surr i lokalet. Den er nå deaktivert for bloghog nettverket. Musikk skal vi alltids få til på annet vis :)





          • avatar eMTe says:

            til:kodeks
            :)

            Når du er her no…… kva skal eg, om eg kan be om det ,gjere for å få fram kommentarer eg har gitt og svar-kommentarer eg får. Tidlegare fekk eg det opp i høgre kolonne :)
            Ikkje dødsnødvendig altså ,men kjekt å ha.

            Har prøvd, men eg har ikkje sånn “greie” ( junction ? ) på “mi” side.Forstår godt om det er berre dei med blogg som skal ha det :)





            • avatar kodeks says:

              Godt spørsmål … selve logikken bak høyre kolonne krever ikke at bloggeren har eget site her, men siden veikrysset nå er en plugin så må den nødvendigvis registreres i brukerens innstillinger, – som et valg. Og det er ikke mulig siden en blogger uten blogg er en kommentator og kommentatorene har ikke sitte eget sett med data i databasen. Faktisk bruker alle kommentatorene blogg nummer 1, og den finnes ikke.

              Resultatet er at du ikke kan aktivere noe som helst :(

              MEN, det er mange måter dette kan gjøres på, og det kommer. Det vil kreve en ekstra bolk eller tre med kode så du må ha litt tålmodighet med meg her :)





  2. avatar redneck says:

    Godt nytt år kvinne! Ja jeg vet jeg har slutta å blogge. Men jeg blogga i dag. Ser jeg ikke vises på forsiden, er det fordi dere hater meg? ;o)

    *smask* Red.





    • avatar Breiflabben says:

      Du maa gaa inn paa dashen Red og aktivere the Junction under plug-ins, da vil innlegget ditt komme opp.
      En ny ting fra Sjalle som dukket opp etter en liten ommoeblering her for et par tre maaneder siden.
      Godt nytt aar til deg :-)





    • avatar Cecilia says:

      Nyttårssmask tilbake, Red. Synd du har sluttet å blogge ( nesten).
      Har du sluttet med snus?





  3. avatar Breiflabben says:

    Fine tanker du deler. Og talen blir sikkert kjempefin.
    Jeg har stor sans for nyttaarsselskaper med et flott maaltid og tale. Det er det stil over.
    Og selvfoelgelig er dere pyntet til en slik anledning. I mange aar hadde jeg selv smoking eller “black tie” som James Bond ville ha sagt. Og da snakker jeg selvfoelgelig om Sean Connery :-)
    Lykke til og godt nytt aar :-)





    • avatar Cecilia says:

      Talen gikk greit… og ja, vi hadde pyntet oss, til vår sedvanlige minimalistiske trengsel – akkurat som de andre. Flott måltid og god drikke, og det var ikke bare jeg som talte: Vi fikk også en forrykende og morsom “takk-for-maten-tale”, som vil bli husket i lang tid.

      Godt nytt år, Flabben!





      • avatar Breiflabben says:

        Artig at det ble to fine taler da :-)
        Naa er det kun faa timer vi kaster loss for Bermuda, rett nord i nordavind, saa her blir det kryssing fra foerste stund.
        Du faar aeren av aa faa mitt aldri saa lite “hade” da jeg naa sier ship o’hoy og hoerer kanskje fra meg hvis jeg faar landlov paa Bermuda.
        Men det blir etter at jeg har faatt i meg den foerste og andre oelen.
        Rufsete flabbekinn til jentene paa Bloghog :-)

        Ship o’hoy





  4. naturglede naturglede says:

    “Dagen i morgen skal bli vår beste dag!” Det er vakre ord å tenke på. Liker det du skriver. Føler at dere har hatt en fredfull og vakker jul. Hører liksom de englene plinge helt hit! Måtte gi deg et eventyr til Shaya. Du har kanskje lest det før på min blogg? Ønsker dere et godt nytt år!

    Krystallengel.
    Hun var en bitteliten snøengel som vandret hvileløst omkring. Hvordan skulle hun gjøre det da tro? Hoppe i det eller…..
    Alle de andre snøfnuggene danset og lo omkring henne. ”Du tørr ikke du, du er for liten. Se på meeeeeeeeeeeeeeeeeg!” Så forsvant den engelen av sted gjennom hullet i skyen og ut i det ukjente.

    Krystall het hun, fordi hun lignet det, en snøkrystall altså. Hun var hvit, gjennomskinnelig og vakker, men så umåtelig liten. Snøen var kald å sitte i, men hun satte seg likevel. Når hun bøyde hodet ned, så oppdaget ikke de andre henne. Da kunne hun vente litt til.

    De små hendene hennes tvinnet det lyse englehåret og tårene hennes var som glitrende perler. Hvor skulle hun få mot fra? Snøkongen tittet bort på henne og smilte. Smilet var så varmt, at hun var redd hun skulle smelte. Men en isende Nordavind kjølte henne ned. Hun mer hørte enn så at Kongen kom mot henne. Det knitret i den kalde snøen og bakken vibrerte litt. Hun løftet ansiktet opp, men skjulte ikke tårene. ”Jeg tørr ikke hoppe jeg. Forstår du det? Hva kan jeg gjøre for å være her i vinterland for alltid da?”
    Kongen bøyde seg ned og blåste forsiktig på kjolen hennes. Snart glitret den enda mer av rim og is. ”Du er så vakker lille englevenn, at du tar helt pusten fra alle her. Men nå er det din tur. Du er klar nå.”
    Kongen satte seg forsiktig ned ved siden av henne og pratet vennlig. ”Du forstår lille Krystall, du skal ut på en fin reise. Det er ikke noe skremmende med det. Hopper du ut av hullet i skya, så seiler du av sted som bare et snøfnugg kan. Stille svever du i luften og vinden vil sende deg hit og dit. Det kommer til å kile i magen, og du vil le mer enn du noen gang kommer til å gjøre siden i livet.

    Så til slutt vil du lande et sted på jorden. Enten på et tre, et fjell, et dyr, på gresset eller i vann. Da er reisen din bare så vidt begynt. Du kan lande på en snømann også, eller på votten til et barn. Det siste er den største lykke. Barna kan se deg, forstår du. Et barn vil forsøke å ta vare på deg, men det kan ingen. Du må ta vare på deg selv.
    Etter hvert blir du til vann, om du vil eller ikke. Livet til snøfnuggene er ganske variert må jeg si. Så når sommeren kommer, vil du stige til denne skyen igjen i form av damp en strålende varm dag.
    Da må du sove i skyene og bli vugget i lange tider, før det igjen er tid for å finne fram den fineste kjolen din med snøkrystaller og glitter. For hvert år blir du større og modigere. Så kom deg av sted nå, så du kan begynne din reise. Det er det snøfnugg er født til, forstår du.”

    Lille Krystall reiste seg, men hun var veldig forsiktig med å børste av seg snøen. Tenk om noen av de vakre rimfrostrosene falt av? Så trippet hun forsiktig bort til hullet i skya. Stadig hoppet det andre snøfnugg ut i lufta. De skrek av fryd, og noen holdt hverandres hender for en stund.
    En liten glittergutt som het Ole, bukket for henne. ”Skal vi seile sammen du og jeg?” spurte han. Bittelille Krystall rakk han bare til skuldrene, men de var et vakkert par. Snøkongen klappet dem på hodet og ønsket dem god reise.

    Idet du hoppet ut, holdt Krystall den vakre glittergutten hardt om halsen. Så seilte de av sted. Det gikk fort, men de kunne høre Snøkongen rope. ”Pass på dere selv, og velkommen tilbake!”

    De seilte til den ene siden og til den andre. Begge lo så rimen på klærne løsnet. Det glitret omkring dem der de svevde ned mot bakken. Overalt danset det snøfnugg omkring dem. I mengder hadde de hoppet, da endelig lille Krystall hadde våget. Overalt sang og lo det av glade snøengler. Aldri hadde hun følt en slik lykke. Nordavinden var med dem på reisen, så de skulle få fly lengst mulig.

    Så ser du himmelen full av dalende snø, må du strekke ut hendene dine. Kanskje de bitte små snøenglene Krystall og Ole får lande på din vott. Selv om du ikke vil kunne se ansiktene deres, så kan jeg garantere deg at du vil oppdage en vakker snøkrystall. Skynd deg å studere den, før den smelter.:lol:





  5. avatar ertaberta2 says:

    Dagen i morgen skal bli den beste, og dagen blir akkerat hva en gjør den til. :)
    har kost meg og lest hos deg i dag, om snødrops, og måtte smile litt.
    Kongerøkelse lukter godt i julen og gir en egen stemning..Syntes jeg kjente duften når jeg leste.. høres ut som dere har hatt en fin jul og nyttår.
    Ett riktig godt nyttår til deg og dine.
    Klem. :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *