Det har seg slik

 

at jeg en gang danset ballett, og vår utmerkede ballett-trener og koreograf, André, var en djevel til å finne frem musikk som han mente passet til koreografien hans, gjerne musikk som var helt ukjent. André påstod seg å være fransk, gjerne franskere enn franskmenn flest, selv om han var fra Koldrup, og dette understreket han ved å lire av seg noen franske gloser i ny og ne, samt at han gjerne valgte fransk musikk.

Jeg likte André, la det bare være sagt. Han var en følsom mann med store hender og et rart lite lukket smil – han smilte med sammenknepne lepper, slik folk med dårlige tenner gjerne gjør, selv om tanngarden hans var blenda-hvit og i ellers i utmerket skikk, som forsåvidt resten av han også var.
Det gikk rykter om at André var både homofil og pedofil. Min venninne Alice var blant dem som festet særlig lit til dette ryktet.
– Har du ikke kjent hvordan han bruker hendene når han løfter deg? sa hun, og ga meg et megetsigende blikk.
– Jo. Jeg syns det er deilig.
– Du er pervers!
Det kunne jeg leve med. Hun var ikke borte hun heller – det lærte jeg noen år senere.

Vel.
Dette skal ikke handle om André, egentlig. Det skal handle om musikk.

Det har seg slik at jeg har fått en veldig sær førjulspresang som antagelig de aller færreste aner hva er; basspedaler som jeg kan tilkoble det digitale Roland-pianoet mitt. Med basspedaler kan jeg altså spille bass med føttene samtidig som jeg spiller piano. Så nå kan jeg legge en helt ny dimensjon til musikken min.
– Nå kan du bare kaste vibratoren din, sa Siv.
Når jeg kobler pianoet til stereoanlegget med subwoofere, så durer det i hele meg og antagelig også i naboene, selv om de ikke har sagt noe ennå. Men Shaya har kommentert det:
– Det er deilig!

Og så kommer jeg til poenget:

Det har seg slik at det krever en viss trening å bruke slike basspedaler, og det har seg slik at jeg gjerne går 110% opp i det når jeg skal lære meg noe nytt. Og så har det seg slik at jeg gjerne bare spiller noe, improvisasjon, som det kalles, og når man improviserer så hender det jo at man helt uforvarende kommer til å spille noe fint – noe man egentlig ikke aner hvor kommer fra. Og helt uten videre kommer det listende ut noen vendinger fra noe ballettmusikk jeg har i hukommelsen, noe André kom med som jeg ikke har hørt på tyve år.

Jeg mener å huske det var noe sånt som dette, bare mye finere. Jeg vet at det ikke er helt riktig, men jeg klarer ikke helt å huske det nøyaktig.
Er det noen med musikkkunnskaper som vet hva dette kan være?

 

 

 

2
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

13 Responses to Det har seg slik

  1. naturglede naturglede says:

    Jeg vet, jeg vet!!!!! Vakkert, er det det er, men hva? Aner ikke;) Jeg lukket øynene, foldet hendene og satt der med andakt og lyttet. Er det du som spiller, så burde du ha konsert. Musikken var gjenkjennelig, men også ny, mollstemt og fin. Nå spiller jeg det en gang til. Meeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeerrrrrr!!!!!





    • avatar Cecilia says:

      Jeg er lider av dyp og irrasjonell sceneskrekk som bare har blitt verre med årene, så det blir neppe noen konserter med meg, men tusen takk for hyggelig kommentar. :)





  2. avatar eMTe says:

    For meg var dette eit nytt bekjentskap innan musikken, finfint var det. Ro og fred. Skuldrane senka seg.
    Skal spele dette av for bror min når han kjem, vert nokre dagar til, kanskje han veit :)

    No skal eg lese meg bakover her med deg :)





    • avatar Cecilia says:

       Dette er spilt etter hukommelsen, og jeg vet at det ikke er helt riktig Det noen harmoniseringer som er feil, men det var det beste jeg klarte. En mail har tipset meg om at det kan være folkemusikk fra Bretagne eller muligens Irland, og underbygget dette med at det er noe “typisk pentatont” i melodiføringen som man gjerne finner i keltisk musikk.
      Blir spennende å høre hva din bror mener :)





  3. avatar sirenia says:

    Vakker vakkert Cecilia :) du har mange talenter å spille på.
    Melodien minner om Merit Hemmingsons svenske folketoner?
    Tror det var det hun het, hørte henne på sytti/åttitallet kanskje?





    • avatar Cecilia says:

      Jeg har sjekket Merit Hemingson på youtube. Hun virker litt mere “jazzete”, men jeg skjønner hva du mener. Hun er forøvrig svært dyktig, så tusen takk for tipset. Jeg har kost meg litt med henne. :)





  4. avatar Oddgeir says:

    Det du leter etter er Alan Stivell , Spered Hollvedel – Deliverance.

    The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

    Da har jeg vel rettferdiggjort at jeg ellers bare leser og aldri kommenterer ?
    Imponerende hvis du spiller så likt bare etter hukommelsen.

    Ha en fin dag.

    1





    • avatar Cecilia says:

       Tusen takk, Oddgeir!
      Det er den rette, bare i en annen versjon.
      Det er egentlig ikke så imponerende at jeg husker den. Når man først har lært seg koreografien så glemmer man ikke musikken så lett. :)

      Fortsatt god kveld til deg.

      De fleste som leser kommenterer aldri :(

      1





  5. avatar Hilde says:

    Nydelig.
    Har ingen problemer med å se for meg dans til denne musikken :)





  6. avatar marthon says:

    En tanke som slo meg da jeg hørte dette igjen, er at det kunne ha vært spennende å høre hva du kunne gjøre ut av ”A Saucerful of Secrets” av Pink Floyd. Jeg tenker på den siste og (mest) melodiøse delen av den (”Celestial Voices”), som som regel begynner etter 7-8 minutter.
    Den finnes i en mengde svært forskjellige versjoner (f.eks. på live-delen av Ummagumma-albumet – se Spotify), på flere bootleg-album, fra Pompeii-konserten (se klipp av bare ”Celestial Voices” på

    The video cannot be shown at the moment. Please try again later.


    ) og fra diverse andre konsertopptak (også på Youtube). I noen versjoner dominerer Rick Wrights orgel, i andre David Gilmours gitarspill og i andre ”gaulingen” hans. Den mest minimalistiske og ”basspedal-baserte” versjonen av den er den første offisielle utgivelsen – på albumet med samme navn (se Spotify).

    Altså … hvis ikke tangenter og pedaler er pakket ned og hvis du har tid til slikt fjas …
    :-)

    Ja, og fantastisk spilt. Veldig stemningsfullt!





    • avatar Cecilia says:

      Jeg liker Pink Floyd – i passende doser og helst med litt god avstand mellom dosene :)
      Jeg har faktisk ikke pakket ned Rolandpianoet ( som altså er langt mer enn elektrisk piano, det har til og med trommer :) ) ennå, og heller ikke basspedalene, men jeg har ikke hatt så mye tid og egentlig ikke vært spesielt inspirert til å spille i det siste.
      Jeg har fått noen nye områder jeg er nødt til komme under huden på , bl.a. 3D-modellering ( som jeg har øvet meg på i de siste illustrasjonene mine, mest for å ha en “meningsfylt” oppgave og ikke bare leke sludder), og det er faktisk ganske tidkrevende og mye å sette seg inn i før man når det nivået der man egentlig har noen glede av både bruksanvisning og tutorials. Jeg nærmer meg det nivået nå.
      Men alt går litt i perioder og kan fort forandre seg. Når jeg først setter meg til ved pianoet så blir jeg gjerne sittende noen timer. Jeg skal ha Celestial Voices i bakhodet, uten å love noe. :)

      Hyggelig kommentar :)

      1





      • avatar marthon says:

        Det virker jo som du har en del stemmer i (bak)hodet fra før – både himmelske og andre, så noen fra eller til spiller vel ikke noen rolle …

        “Roger Waters once stated in a Rolling Stone interview that the song was about a battle and the aftermath. “Something Else” represents the setup of the battle. “Syncopated Pandemonium” represents the actual battle. “Storm Signal” represents the view of the dead after the battle has ended, and “Celestial Voices” represents the mourning of the dead.

        Hvis Tyholttårnet skulle falle overende en dag jeg sitter i restauranten der, hvis en halvferdig bro skulle kollapse over meg, hvis flyet mitt skulle styrte, hvis wiren til glassheisen på Plaza skulle ryke, hvis jeg ved en misforståelse skulle få et brekkjern gjennom hodet, hvis snøfreseren på Bergensbanen plutselig skulle være på vei mot meg, eller hvis sikkerhetsnettet under meg og kjæresten min skulle revne … så tror jeg at jeg med større sinnsro ville imøtegått mitt evige øyeblikk og innfunnet meg med å bli sugd mot lyset i enden av tunnelen … hvis jeg hadde visst at noen kunne spille dette stykket for sjelen min og den lille skåla med hemmeligheter den tar med seg. (Får ev. holde med et opptak.)

        Høres veldig melodramatisk ut, og jeg får kanskje presisere at jeg ikke på noen måte ser noen slik skjebne i krystallkula i nærmeste framtid, men selv før jeg leste Waters’ tanker om stykket, så tenkte jeg at dette, muligens med litt omarbeidelse/forenkling, måtte kunne passe bra som et slags postludium/rekviem under en begravelse (bortsett fra at det kanskje ville få meg til å strigråte?).

        På den første utgivelsen, altså på albumet “A Saucerful of Secrets” fra 1968, begynner “Celestial Voices” på 8:37. Instrumenteringen er bass, orgel, mellotron og korstemmer (uten tekst).

        Så vidt jeg kan høre (med mine ikke spesielt musikalske ører) gir grunntemaet mulighet for mange variasjoner – og improvisasjoner. Jeg ville være mer interessert i å høre hva du kunne få ut av temaet – og stemningen i musikken – enn en ren gjengivelse.

        Altså … if.


        The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

        Håper ikke du får OD av PF nå. :-)





        • avatar Cecilia says:

          Jo… det stemmer vel det, det med stemmene, selv om jeg altså ennå ikke har funnet det maktpåliggende å bestille plass på Dikemark…

          Celestial Voices… egentlig skal det vel noe til å hamle opp med PF sine 60-talls-instrumenter. De var jo analoge den gangen, ikke digitale og upersonlige som i dag. Vel… jeg har latt meg inspirere så smått, og forsøkt å spille sammen med PF, og akkordrekken er jo ganske lett, selv om den ikke er selvfølgelig, så jeg har notert den. Det er en begynnelse. Men jeg må kunne det i blinde før jeg kan improvisere rundt det … altså if…

          Og før jeg OD-er kan jeg jo slappe av litt med Keith Emerson og Rick Wakeman, gutta som virkelig kunne spille orgel. Her er Nice, Intermezzo fra Kareliasuiten

          The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

          Sibelius er veldig bra også i klassisk tapning:

          The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

          Det var den eneste jeg fant med noenlunde riktig tempo. De fleste dirigentene drikker dessverre sirup før de dirigerer Sibelius.

          Jeg tror jeg må sove noen timer. Tok morgenflyet fra Køben og det var litt i tidligste laget.

          Jepp. :)

          1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *