Mens vi venter…

 

Next:

Var det en dør som ble åpnet?
Langt borte hører jeg lyden av nakne barneføtter mot hardt underlag. ______________
– Shaya?
– I’m just going to the bathroom.
– Are you okay?
– Yes…
– La døren stå….
Smakk!
– … åpen.
Noen sekunder senere hører jeg at hun brekker seg. Å stakkars…
– Shaya?  Er du syk? Jeg kommer…
– Nei! Jeg kan gjøre det selv! Du kan bare sove…
– Men… hvorfor har du låst døren?
– Det er hemmelig.
– Hemmelig? Hva er det som er hemmelig? Shaya?  … Shaya! Lås opp døren!
– No!
– Shaya! Lås opp døren med en gang!
– No!
– Hvorfor ikke?
– Because…  you won’t like me!
– Tull! Jeg liker deg ikke noe mindre selv om du er syk! Lås opp!

Jeg våkner med hjertebank og rask pust. Helt instinktivt kommer jeg meg ut av sengen og sjangler bort til døren. Der ligger hun, i sengen sin. Hun sitter ikke på badegulvet med nattdrakten oversprøytet av blod, hun sover på siden med det ene benet oppå dynen, akkurat som hun pleier. Jeg ser på henne litt før jeg går tilbake til sengen, men jeg er redd for å sovne. Bildene i drømmen har etset seg fast på netthinnen – bilder jeg ikke har lyst til å se.  Akkurat nå skulle jeg ønske jeg ikke var alene. Klokken på nattbordet er halv fem. Da har jeg sovet i to timer. Det er alt for lite, men jeg kommer ikke til å sovne igjen, det vet jeg av erfaring. Jeg kan like godt stå opp å lage kaffe… det lørdag og det snør.

_____

 (12-12 – 2012  – omtrent klokken 12) 

Vi har vært på pressevisning på Cinemateket og sett en tegnefilm som kommer på kino første juledag. Etterpå vil vi på café.
De spiller Novelle Vague på Stockfleths i Dronningens gate.
Shaya kjenner igjen musikken og gjør små dansebevegelser mens hun nynner med.
Damen bak disken smiler.

Shaya vil ha Cola og en brioche med sjokolade. Jeg bestiller det samme og en dagens kaffe.
– Sitte her eller ta med?
Jeg ser meg rundt.
– Det ser litt fullt ut. Tror du vi får plass?
– Det er fortsatt noen ledige bord nede.
– Skal vi sitte nede, Shaya? Da kan du ikke se ut av vinduet.
– Det gjør ikke så mye…

Vi balanserer oss ned trappen og finner ganske riktig et ledig bord helt innerst.
– Likte du filmen?
– Det var veldig høy lyd.
– Ja, det var litt for høyt. Men syns du den var fin?
– Ikke så fin som The Snowman. Hvorfor er ikke den på kino?
– Fordi den er gammel. Det er nesten bare nye filmer som kommer på kino.
– Hvorfor var det ingen andre barn der?
– Fordi det var en forestilling bare for inviterte.
– Var jeg invitert?
– Ja. Carl hadde invitert oss.
– Han har ikke laget den?
– Nei. Den er fra Estland.
– Yes.  … hvor er Estland? Er det i Norge?
– Nei. Estland er… vent, så skal vi se på iPaden hvor det er…  … se, her står det om Estland. Det var dansk en gang, før danskene solgte det.
– Kan man selge et helt land?
– Før kunne man det. Da tilhørte landet kongen. Men ikke i dag. I dag tilhører landene dem som bor der.
– Er det vi som eier Norge?
– Ikke jeg. Men du eier en liten del av det.
– Hvilken del da?
– Du eier ingen spesiell del. Det er som en familie som bor i et hus. Alle deler på det.
– De fattige eier ikke noe vel?
– Jo. Alle som er norske eier like mye av Norges resurser. Det bare virker ikke sånn…
– Hva er resurser?
– Resurser er det vi eier og det vi kan. Når du for eksempel har lært noe nytt, så har du øket resursene dine. Da er du litt mere verdifull. Hvis du tenker på Norge som en familie, så vil alle barna være resurser fordi de skal vokse opp og begynne å arbeide, og da tjener hele familien på det.
– Hvis man ikke har noen barn, da blir man fattige.
– Og da dør familien ut.

Jeg syns det er vanskelig å forklare henne hvorfor noen eier mere enn andre på en måte som er forståelig. Miss Turtle har allerede forklart henne at de fattige er late og at det er derfor de er fattige. Det er en enkel forklaring som barn kan forstå, og jeg lar være å pirke for mye i den, selv om det langt fra er hele sannheten. Årsakene har jeg ikke helt lyst til å forklare henne ennå. Hun skal få lov å være barn en stund til i en verden der hun finner det naturlig å bevege seg fra rom til rom og hvor hun alltid finne det hun trenger. Barn skal ha en trygg oppvekst, slik jeg fikk – et stykke på vei.  Det eneste jeg har klart å bidra med er at det er synd på de som er så fattige at de må tigge på gaten, og at vi har en plikt til å hjelpe. Det har hun etter hvert forstått, heldigvis, men den synlige fattigdommen er jo bare symptomene, ikke årsaken.
Ja, ja. Hun får nok tidsnok dårlig samvittighet, og det uten min hjelp.

 

Vi har parkert i parkeringshuset nederst i Prinsens gate. Shaya leser på displayet når jeg stikker inn billetten for å betale.
– Nitti-seks. Koster det nittiseks?
– Ja. Men det er kroner, ikke dollar. Det er ikke så dyrt egentlig.
– Nittiseks er nesten hundre.
– Jo, men hundre kroner er mye mindre enn a hundred dollars. Det er bare litt mer enn fifteen dollars.
– I have twenty dollars in my drawer, from grandfather… is he going to die?
– Nei. Det tror jeg ikke. Ikke på lenge ennå.
– He has to take medicines.
– Mm. I know.
– Da må jeg gå ut og leke.
– Det er bare fordi høye lyder kan være veldig vondt å høre på når man er syk.
– Hvorfor er han syk?
– Det er det ingen som kan vite helt sikkert.
– Blir jeg også syk?
– Ikke alle blir syke. Noen blir aldri syke.
– Jeg har ikke lyst til å bli syk…  snakker de norsk i Estland?
– Nei. Det er laget norske stemmer, akkurat som på Ice Age.
– Den er mye morsommere på engelsk.
– Det er bare fordi du kan engelsk. Det er mange barn i Norge som ikke kan engelsk.
– Hvorfor bestemmer Carl hvem som kan gå på kino?
– Han gjør ikke det. Det er bare når det er filmer som han har jobbet med at han kan invitere oss. Ingen andre barn får se denne filmen før etter jul. Hvis vi skal se den en gang til så må vi betale.
– Jeg vil ikke se den en gang til…  skal vi aldri besøke tvillingene?
– Tvillingene?  Hvorfor tenker du på det nå?
– Hvorfor må jeg sitte i barnesetet?
– Liker du det ikke?
– Jeg vil se hvor vi kjører, ellers vet jeg ikke hvor jeg skal.
– Vi skal hjem.  Det vet du jo.
– Yes…  … men jeg kan ikke se hvor vi er. Da vet jeg ikke når vi er hjemme.
– Kanskje vi kan flytte det til baksetet så du kan sitte riktig vei. Jeg skal se på det senere.
– Når skal vi kjøpe juletre?

… og så videre.

___


(15.12)
Hvorfor får vi sånne drømmer som vi ikke vil ha?
Freud mente at drømmene våre reflekterer underbevissthetens trang til å oppleve våre innerste fantasier og få leve ut de sidene ved oss selv som vi ikke tør leve ut i virkeligheten. Feil, tenker jeg. Det er et altfor trangt perspektiv. Drømmer er ikke et resultat av underbevissthetens lengsler, da ville vi ikke hatt mareritt.  Jeg tror mer på teorien om drømmer som terapi – som emosjonell trening, og som et hjelpemiddel som hjernen bruker når den skal sjekke om kroppsfunksjonene våre er slik de bør være. Jeg tror på teorien om at søvnen er hjernens domene, helt og holdent. Hvert eneste øyeblikk av fysisk og emosjonell opplevelse kan gjenskapes av hjernen, og det er nettopp det den gjør når vi drømmer, i ulike kombinasjoner som sammenfaller med hvilke kroppsfunksjoner den ønsker å teste. Kroppen vår er tross alt det eneste hjelpemiddelet hjernen vår har til å overleve. Dypest sett er det bare hjernens overlevelsestrang som holder kroppen vår i live… tenker jeg mens jeg ser på termometeret og kjenner kaldraset fra vinduet. 28.5 Farenheit, altså omtrent minus to grader. Så blir det altså varmere. Kakelinna er på vei. Jeg er en elendig husmor. Nok en ting å ha dårlig samvittighet for.

 ___

Jeg er usikker. Jeg veier fortsatt for og imot – og kanskje mest imot, selv om jeg vet at valget er tatt og at vurderingene allerede er gjort. Alt fornuft forteller meg at valget er riktig, men det er fortsatt en liten og opprørsk demon i hjernen min – en som stadig finner det for godt å gå i demonstrasjonstog – Den Lille Demon – DLD – datalagringsdemonen, han som alltid klarer å trekke finne noe negativt i arkivet og ta det inn i analysene sine. 
– Selg! Selg mens det er verdt noe, sier demonen – alle prognoser tyder på resesjon.
Jeg blir distrahert av en advarsel på iPhonen min. “Less than 20% battery”, sier den, og jeg glemmer demonen et øyeblikk mens jeg leter etter laderen, jeg er nemlig ikke den eneste som bruker laderen for tiden.
– Shaya, hør på meg. Det er lurt om den alltid ligger på samme sted, ikke sant?
– Yes.
– Hvis den alltid ligger på kommoden i gangen, så vet vi begge hvor den er. Da slipper vi å spørre hverandre eller måtte lete etter den, ikke sant?
– Yes.
Selvfølgelig ligger den ikke på kommoden i gangen. Det ville vært et mirakel.

Jeg noterer meg at det første jeg skal gjøre er å kjøpe en lader til – når butikkene åpner.

Det tenkende mennesket diskuterer med seg selv. Det rådslår, parlamenterer og argumenterer med sine egne demoner. Mine demoner er aktive for tiden, og særlig den ene av dem.  
– Ingen ting vokser inn i himmelen, påstår han snusfornuftig, og ber meg tenke på den nedturen som er nødt til å komme.
– Klarer du nedturen når den kommer? Følelsen av å mislykkes, følelsen av å ha sviktet, følelsen av å ha feilvurdert markedet, ansvaret for å ha satt arbeidsplasser i fare? Klarer du det? Se hva faren til Siv har gjort. Han har solgt seg helt ut, og det på riktig tidspunkt. Se hva lure folk gjør over hele verden! Hvorfor stuper aksjene i Apple? Fordi de lure selger seg ut før cracket kommer! Selg deg ut, sakte men steinsikkert. Ikke ta over roret på et synkende skip. Kom deg ut med gevinst, mens du fortsatt har muligheten!
Med gevinst, selvfølgelig. Merkelig nok er det alltid en mann jeg ser for meg når argumentene hagler. En mann som skal forandre meg, fortelle meg hva som er riktig og galt og forsøke å få meg til å skifte mening.  Jeg ser ham for meg,  stående på skulderen min med voldsomme geberder  – en liten mann med horn i pannen og hestehov.
– Det er for sent, svarer jeg, – det toget har gått. Jeg har allerede valgt.

– Det går alltid et tog.
– For en utslitt metafor! Hvilken stasjon stopper det på? Hvor skal jeg gå av?
Ha! Der ble han svar skyldig – tenker jeg. Jeg er ikke forberedt på det neste spørsmålet hans.
– Hvor ofte har du tenkt over at du kan fryse ned eggene dine?

Den lille djevelen vet å skifte tema.

Jeg har bestemt meg for å kalle ham Djafull, akkurat som han het i norrøn mytologi, selv om djevelens opphav påstås å komme fra gresk mytologi. Der het han Diabolos , som betyr bakvasker. For min del må herr Diabolos gjerne ta seg jobb på Ammerudhjemmet.  Han har ingen ting å stille opp mot min egen, norrøne Djafull.
– Hvorfor svarer du ikke?,  insisterer han.
– Okei, så har jeg tenkt på det. So what? Det er lov å tenke. Det er bare en lek.
– Du har gitt opp å få barn, har du ikke?
– Nei… jeg tror ikke det…

Norrøn mytologi etterlot seg lite dokumentasjon om sitt opphav, naturlig nok.  I dag er norrøn mytologi en lattervekkende religion for enkle mennesker, stort sett gjenfortalt med hoderysten og megetsigende blikk av mennesker som bekjenner seg til den kristne ekvivalenten – de som kristnet Norge med tvang og fratok de skandinaviske kvinnene deres naturlige likestilling, den de hadde i hedensk tid da folk trodde på Yme – det tvekjønnede trollet som fikk barn med seg selv: Ask og Embla – i den rekkefølgen.
– Selg! Selg deg ut mens du kan.
– Det er umoralsk.
– Jaha? Og hvilken moral er det du slår deg på brystet med?
– Jeg gjør mitt beste. Jeg lærer Shaya å dele, så hun ikke er uforberedt når den dagen kommer.
– Du verden! Så du tror det holder å gi noen tiere til en tigger når du tilfeldigvis har noen småpenger i lommen? Er det avlaten din?
– Nei. Men det viser henne at jeg…
– At du kan gå foran som et godt eksempel? Patetisk! Hvorfor deler du ikke selv? På ordentlig!
– Det kan jeg ikke svare på. Kanskje fordi jeg aldri ble lært opp til det.
– Er det den beste unnskyldningen din?
– Det er den eneste jeg har… tror jeg… dessuten vil jeg ha dårlig samvittighet uansett hva jeg gjør.

… og så videre…

Å diskutere med seg selv betyr at man kan avslutte diskusjonen når man vil. Det er bare å konsentrere seg om noe annet – eller la seg avspore – for eksempel av det lave plinget fra stekeovnen som betyr at baguetten min er ferdig.  05:28 sier displayet. Jeg pirker den glovarme baguetten ut av stekeovnen og over på tallerkenen, og lar ovnsdøren stå åpen etter meg, slik min mor alltid gjør – for å la varmen slippe ut i rommet, sier hun, ellers går den til spille. Jeg mener det ikke spiller noen rolle, men man lærer jo i den skolen man går i.
Jeg har en bunke med julekort som skal legges i konvolutt og adresseres, i år som i fjor. Men det kan jeg ikke gjøre før Siv kommer. Hun skal også skrive på kortene, og akkurat nå befinner hun seg et sted over Atlanteren, tror jeg, om hun ikke allerede er i Paris… hun har jo en “kamerat” der som hun gjerne benytter sjansen til å besøke på vei til Norge.
Er jeg sjalu? Ikke litt en gang? Litt sjalusi skal jo bare være sunt – er det noen som hevder.  Hun er offline når jeg sjekker på Skype. Et øyeblikk irriterer jeg meg litt over meg selv. Det var dumt å ringe, for nå ser hun at jeg har ringt, midt på natten.

Ja, ja.

Jeg er fortsatt ikke trøtt. Klokken er 06:47 og lastebilene står på tomgang utenfor Coop på hjørnet. En eller annen gang i løpet av dagen kommer jeg til å sovne over prosjektmappene eller foran dataskjermen, tenker jeg stille.

____

 

En lett berøring – en forsiktig barnehånd som stryker meg over håret og glir ned mot nakken hvor den treffer naken hud. Shaya har lært seg hvordan hun skal vekke meg mykt og forsiktig.
– Mamy… vake up… I’m hungry.
– Mm… jeg sovnet… hva vil du ha?
– Pizza.
– Pizza?
– Yes.
– Hva er klokken? Har jeg sovet lenge?
– Yes.
– Hva har du gjort mens jeg har sovet?
– Jeg har snakket med onkel Kissa.
– Har han ringt?
– Yes.
– Hvorfor vekket du meg ikke? Hva ville han?
– Det er hemmelig.
– Ja da så…

Jeg er varm. Det har sluttet å snø og begynt å regne i stedet. Jeg har tydeligvis sovet noen timer i stolen. Piken med Humleranken er våt og blank i halvmørket. Noen har visst omsider klart å sette nye pærer i lyskasterne mens jeg har sovet, for nå står hun der igjen i undervinklet lys med alle sine mystiske skygger. Jeg liker henne egentlig bedre når hun står i mørket, slik jeg har sett henne de siste ukene.
Jeg er morsk i telefonen og sier jeg skal betale kontant, etter at jeg har sjekket om den er varm. Den forrige vi fikk var nemlig så kald at vi måtte varme den opp. Mannen i telefonen beklager og gir meg en gratis cola som plaster på såret.

Det hjelper tydeligvis å klage litt. Pizzaen er rykende varm og kommer før vi får summet oss. Vi hører på en gammel kassett med Arild Nyquvist mens vi spiser.
Hallo? Er det noen der… langt inne i skogen?
– Yes, hvisker Shaya.
Hvem er du, langt der inne i skogen?
– I am Shaya…

Etterpå ligger vi på gulvet foran peisen med ansiktet vendt mot døren.

– Vi må ligge den veien, i tilfelle noen kommer, sier hun med et undertrykt smil.
Jeg later som om jeg er fullstendig uvitende.

– Hvem i alle dager skulle komme nå?
– It’s a secret…
Så leser vi videre i adventshistorien til Katten – Piken med hale – den vi begynte på for noen dager siden. Shaya vil at jeg skal lese om igjen hele det siste kapittelet fra forrige gang. Hun vil ofte det når jeg leser for henne.
Vi drikker jule-te med melk og honning, og hver gang noen går i trappen stopper jeg å lese, og vi ser mot døren samtidig. Så ser vi på hverandre og smiler litt. Nei, det var visst ingen som kom til oss denne gangen heller. Så leser vi videre.
– Vi har glemt å lage lussekatter.

– Mm. Det har vi. Var det dumt?
– Ikke så veldig…  …har han ti barn?
– Vi får se.
Jeg har forberedt meg denne gangen og lest alt på forhånd, så jeg vet hva som skjer. Da er det lettere å lese det riktig, eller slik jeg selv mener det er riktig å lese det.
– Han brakk armen!
– Ja.
– Er det ikke mer?
– Ikke før i morgen.
– Hvorfor det?
– Fordi det er sånn det er med historier som fortsetter.
– Når er den ferdig?
– På julaften kanskje… eller kanskje den bare fortsetter og fortsetter for alltid.
– Ikke for alltid, vel?
– Vi får se…

Igjen er det skritt i trappen, skritt og stemmer – utydelige stemmer og latter. Shaya ser på meg med åpen munn.
– Det er Siv, sier hun og reiser seg.
– Vent! Shaya, det er ikke sikkert!
– Jo! Jeg vet det.
Hun har åpnet døren allerede før jeg rekker å reise meg. Det er for tidlig, tenker jeg, Siv skal ikke komme før om en halvtime.

Det var feil tenkt…


_____

 

3
 
 
 
 
This entry was posted in Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

15 Responses to Mens vi venter…

  1. naturglede naturglede says:

    Så herlig å lese om dere. Føler at jeg sitter i vinduskarmen, dingler med bena, drikker kakao, kjenner duften av pizza og hører dere prate. Glad dere leser mitt eventyr. Føler meg skikkelig beæret her!!! Ja, barn kan spørre mer enn ti vise kan svare, det er sikkert. Nå har Siv kommet, da blir det litt jul allerede hos dere. Ønsker dere fine dager mot julekveld. Klemsiklem .)





    • avatar Cecilia says:

      Jo, det har absolutt blitt litt julestemning her nå. Vi har jo også hatt litt å ta igjen og mye å snakke om. Og selvfølgelig leser vi jule-eventyret ditt. Det er forøvrig vi som skal føle oss beæret over at du legger sjelen din å formidle noe med innhold til den lille kretsen av oss blogghoggere som fortsatt trosser sirupen i systemet.

      Mange klemmer tilbake :)

      Jaha. Dette skjer når jeg forsøker å poste kommentaren:

      Resource Limit Is Reached
      The website is temporarily unable to service your request as it exceeded resource limit. Please try again later.

      Jeg prøver en gang til….





      • avatar kodeks says:

        For meg ser dette ut som en “failure to deliver” etterhvert. Jeg er misfornøyd på alles vegne og kommer til å gjøre noe med det.





        • avatar Cecilia says:

          Det er veldig varierende symptomer. Noen ganger laster veikrysset opp i løpet av ett sekund, mens andre ganger, egentlig som oftest, kommer siden opp ganske delvis, etter femten – tyve sekunder, og gjerne med hull i billedrekken.

          Jeg har ikke fått åpnet meldingsboksen min før nå. Den reagerer tydeligvis ikke på SEND SVAR, men jeg dukker opp snart :)





          • avatar kodeks says:

            Det er mulig jeg må gjøre genereringen av veikrysset i en cron-job som kjører en gang/minutt og ikke som nå da det skjer hver gang noen klikker refresh. En litt el-kjipo løsning siden folk kan risikere å måtte vente ett minutt til de ser sitt innlegg eller kommentar.

            Hvis SEND SVAR ikke funker er det javascripten som har feilet. – Enter fordi den har generert en error, eller fordi den ikke har lastet skikkelig (pga network constipation). WPAudio plugin ser jeg også kan ha en finger med i (feil)spillet…





            • avatar Cecilia says:

              Nå gikk det bra å sende melding.
              Jeg forandret litt på innstillingene i WPAudio i går, men det gjorde jeg egentlig en stund etter at jeg forsøkte å svare på meldingen(e).
              Min teori er at det kun var treg aksess. Mange “Resource Limit Is Reached” – meldinger den siste uken, men idag virker det som om det har bedret seg (bank i bordet). :)





              • avatar kodeks says:

                Grunnen til at jeg skuler på WPAudio er at JQuery modulen noen ganger tryner med en feilmelding som går på en mislykket parsing av en url som slutter med “. mp3”. Hvis en knapp er dau så er det fordi javascriptet feiler, og det skjer i nettleseren, uavhengig av forbindelser til omverdenen. Hvis det er resource limit som er årsaken så må det nødvendigvis være at en load av en eller flere javascript moduler ikke fullfører nedlastingen til klientsiden….





                • avatar Cecilia says:

                   Hvis jawascriptet feiler så vil vel heller ikke WPAudio virke?
                  Men at javascript feiler er ikke uvanlig i Firefox. Det skjer som regel ved bruk av webmail eller nettbanktjenester, og da kommer det opp en melding om at et script har stoppet. Med Safari opplever jeg ikke dette, og heller ikke med IE ( i Windows).
                  Jeg fikk ingen slik melding da jeg forsøkte SEND SVAR.
                  Nå bør jeg vel også legge til at problemene med SEND SVAR oppstod før jeg laget det siste innlegget hvor jeg bruker WPAudio.
                  I går gikk det forøvrig helt greit å svare på meldinger.

                  Ellers ( som en kuriositet) kan jeg nevne at Bloghog ( og alle andre WP-blogger) ser mye penere ut med IE enn med andre browsere ( i Windows).
                  I OSX ser det like pent ut med alle browsere jeg har forsøkt (FF, Chrome, Seamonkey og Opera).

                  Yeah! :)





  2. avatar jadajada says:

    jeg har solgt meg ut for lenge siden – ikke en aksje å se…
    men jeg har fortsatt en konto et sted..

    og demonene prøver jeg å drepe en etter en. Jeg har det med å bry meg om for mye – og si og mene noe om det samme. jeg har ikke godt av det – det går seg til – men jeg slåss litt nå og da.

    men her kan man liksom ikke stoppe å lese dersom man først blir fanget….





    • avatar jadajada says:

      jeg angrer dog at jeg for flere år siden avsluttet mine fond. jeg visste rekkefølgen – Kina – India – malaysia – visse land i afrika – søramerika…
      det er den veien Kina nå går når de kjøper opp land og verdier….





    • avatar Cecilia says:

      Jeg tror demonene våre er viktige for balansen, selv om de er ganske irriterende og snusfornuftige.
      For meg handler det nok mest om å gjennomtenke og forsone meg med et valg jeg allerede har tatt; å gå inn i min fars virksomhet med tanke på og overta den dagen han ønsker å trekke seg tilbake.

      Hyggelig at du er innom og leser.
      Tusen takk for fin kommentar :)





  3. avatar Breiflabben says:

    Ja vi har alle våre juleforberedelser og jeg likte din del av advent som du beskrev her.
    Ventetiden, det er viktig å tilbringe den med hverdagslge eller huslige ting ispedd forventningen som ligger der. Den dere begge hadde :-)
    Advent har fått en annen betydning for meg de siste årene, det å dele, både med seg selv som et tilskudd og i forhold til omsorg for andre.
    Fint at du lar Shaya ta del i Kattens fine julehistorie. Mye god lærdom og underholdning der.
    Kos dere videre alle tre :-)





    • avatar Cecilia says:

      Vi har vel egentlig for det meste sløvet oss gjennom adventstiden uten å tenke for mye på den før nå. Vi har laget julekort, handlet nye klær til den hurtigvoksende, og donert noen sekker med barneklær til Fretex i Kirkeveien. Nå er det bare en knapp uke igjen til jul, så nå blir det nok litt mere fres i adventstiden.

      Det kommer alltid fine ting fra Katten, og mange kloke ord, både for voksne og barn – gode historier som åpner for gode og viktige samtaler etterpå.

      Tusen takk for kommentar og fortsatt fin adventstid til deg. Du koser deg nok, om jeg kjenner deg rett :)





  4. avatar kodeks says:

    til:Cecilia
    Javascript feiler all over the place, og ikke alltid på samme vis i alle nettlesere fordi språket ikke er implementert 100% likt rundt omkring. Hvis “send svar” knappen er dau så er det fordi nettleserens (javascript) eventhandler ikke håndterer klikket, – det videreformidles ikke opp i DOM hierarkiet etter å ha havnet på feil side av en try/catch. Noen nettlesere er mildere og ser gjennom fingrene på dette, – smartere javascript ganske enkelt.

    WPAudio har jeg ikke sjekket koden til, men hvis det er et embedded object så trenger ikke en javascript failure bety at det ikke funker.

    IE ser nok pen ut, men funker alt ? 😛





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *