Løgn og lykke.

Det er fredag kveld på Valkyrie Plass.  Jeg har sittet og bladd gjennom noen gamle dias  som min far har sendt meg, og har ikke lagt merke til at det har blitt mørkt. Gjennom de åpne spilene i persiennene kan jeg se det flimrer blått fra TV-apparatene hos naboene på andre siden av gaten. Det har sluttet å regne for en stund siden, men når det i korte øyeblikk blir helt stille og ingen biler passerer med knastrende vinterdekk mot våt asfalt, kan jeg fortsatt høre restene av regnet som drypper mot rekkverket på balkongen.
Lyspæren har gått i skrivebordslampen min, nå igjen. Jeg forsøker å huske når jeg sist skiftet den. Det ikke lenge siden. De nye lyspærene varer visst ikke så lenge som de gamle. Jeg skriver noen linjer, forsøker å forme svar på noen kommentarer og mailer; det har hopet seg opp litt i det siste, egentlig ganske ulikt meg. Men ordene kommer ikke så lett som de pleier. Det blir uinspirert, som et pliktløp. Jeg sletter det hele og stirrer på den tomme skjermen.

Det kom et bud på døren i går formiddag. Jeg fikk en stor og tung kasse fra min far. For det meste var det bøker og kopier av prosjektmapper, men det var også en boks med dias i den – lysbilder, som min mor kaller det.  Min far hadde lagt ved et lite håndholdt apparat med lys i, slik at jeg kunne se på bildene, ett og ett av gangen.
“Til Siss”, står det på den grå, avlange plastboksen. Den inneholder fire kassetter med dias. Det må være noen år siden det ble skrevet, tenker jeg, for i dag er det ingen som kaller meg Siss lenger, bortsett fra Siv.  Det er bilder fra Danmark, fra Godset. Det er sommer og det er bursdagsselskap for min mor, det siste selskapet som ble holdt før farfar døde. Etter det ble det ikke avholdt flere selskaper på Godset, med mindre man vil kalle mottagelsen etter begravelsen hans for et selskap, skjønt det er jo ikke store forskjellen; man spiser og drikker  – og snakker om løst og fast.

Jeg finner datoen i dagboken min og kan lese at det var 25 grader varmt og at brystvortene mine var ømme den dagen. De hadde vokst ganske mye i løpet av våren, og hadde blitt ganske store og mye mørkere, og de ble stadig vekk stive slik at de ble synlige gjennom blusen. Jeg var både litt stolt og litt sjenert samtidig, for jeg merket jo at nesten alle la merke til det. Det kom bemerkninger som i seg selv var uskyldige nok:  “Du verden som du har vokst siden sist” – og slikt – men jeg tenkte mitt. Jeg hadde slett ikke vokst nevneverdig siden sist. Sannheten var at det kun var brystvortene mine som hadde vokst, dessverre. På den tiden hadde jeg fortsatt en ide om at resten også ville vokse – at hele jeg ville vokse. Men det eneste som vokste var håret, neglene og brystvortene. Resten av meg hadde voksepause. Jeg fikk to flaggstenger der de andre jentene hadde bryster – to ømme flaggstenger på hvert sitt begynnende fundament, som jeg bare så vidt kunne kjenne konturene av, altså hvis jeg lente meg fremover og fikk hjelp av tyngdekraften.
Minner – fra en tid vi var en lykkelig familie. Jeg tror i hvert fall vi var lykkelige på den tiden.  Jeg var i hvert fall lykkelig uvitende om at vi året etter skulle flytte til Norge og at barndomshjemmet mitt for alltid skulle gå tapt.

Det er merkelig folketomt i gatene til fredag å være, og mange av vinduene er mørke. Det er litt dystert. Jeg får plutselig en følelse av at det er noe forlatt over området og at vi som er igjen ikke har forstått vårt eget beste. Valkyrie Plass lider av en slags oppgitt likegyldighet, tenker jeg og ser ned på statuen av piken med humleranken. Hun glinser vått med reflekser av blått og oransje, og holder frem humleranken sin til skue for en hver som orker å løfte blikket. Jeg ser henne litt halvveis bakfra. Om jeg vil se henne tydeligere så må jeg gå inn på rommet til Shaya og se på henne fra vinduet der. Det var der jeg pleide å sitte rett etter at jeg hadde flyttet inn, på rommet mitt, som Siv kalte det. Der kunne jeg lukke døren og være alene. Da Siv reiste flyttet jeg meg til biblioteket. Nå er det blitt “rommet mitt” – der jeg nesten alltid sitter når jeg skriver.
En ambulanse kommer glidende stille med blinkende blålys. Når den stopper reiser jeg meg for å se hva som skjer, som en naturlig refleks hos et menneske som lider av medfødt nysgjerrighet. Og som så mange ganger tidligere tenker jeg at jeg er vitne til en historie jeg antagelig aldri får høre. Antagelig en litt trist historie, men kanskje får den en lykkelig slutt. Det får jeg aldri vite.

Jeg tenker jeg vil gi bildene til mamma. Hun har fortsatt en lysbildefremviser og et lerret. Kanskje vi kan se på bildene sammen, slik vi pleide da jeg var yngre. Det ble alltid en liten høytids-stund når vi skulle se på bilder. Det var et styr, mente min mor, men når utstyret først var rigget opp og gardinene trukket for, så benket vi oss foran lerretet med brus og smågodt, eller med nybakt prinsessekake og varm kakao med krem, og hvert eneste bilde fikk sin historie og sine digresjoner – små historier fra fortiden som ellers aldri ville blitt fortalt – historier som samlet og sammensveiset oss med solide skjøter. Den lykkelige familie.

Jeg hadde egentlig tenkt jeg skulle skrive noe om lykke. “Hva er lykke?”- har jeg skrevet, og så har jeg ikke skrevet mer, for det kom plutselig en slags redsel over meg – en redsel for å ikke kunne definere meg selv som lykkelig lenger. Lykke er kanskje ikke noe godt tema for meg i dag. Når jeg tenker på lykke i dag så tenker jeg på oppveksten min. Har jeg mistet lykken?
Det knirker litt i dørstokken bak meg. Det er Shaya som kommer listende inn. Hun blir stående og se litt ut av vinduet før hun sier med forsiktig stemme at hun gjerne vil ha kveldsmat. Hun hadde tenkt å lage selv, men så var det ikke er mere brød i skuffen. Av en eller annen grunn gir det meg dårlig samvittighet. Jeg tar henne på fanget. Hun ser på skjermen og leser høyt og litt sakte: Hva er lykke? Det er bare noen centimeter mellom ansiktene våre når hun snur seg og ser på meg, og jeg kjenner lukten av pusten hennes – søtt, levende og veldig nært.
– Hvorfor er det så mørkt her?
– Fordi lyspæren har gått.
– Skriver du i mørket?
– Jeg prøver… vet du hva lykke er?
– Lykke? Det er når man blir veldig glad.
– Hvordan føles det, syns du?
– Jeg vet ikke… når jeg blir så glad at jeg gråter kanskje?
– Er det litt som å være lei seg?
– Neei! Ikke som å være lei seg… noen ganger når noe er veldig fint så gråter jeg uten å være lei meg.
– Er det ikke rart?
– Jo.
– Syns du det er deilig å gråte?
– Ikke alltid. Ikke når jeg er lei meg.
– Er du ofte lei deg?
– Nei, ikke så ofte, bare når…  …hva skal vi ha til kveldsmat?
– Hva har du lyst på?
– Vafler.
– Blir du lykkelig hvis du får vafler til kveldsmat?
– Neei.
– Hvorfor ikke?
– Jeg vet ikke…. jeg blir bare helt vanlig glad. Hva er det i den boksen?
– Det er noen bilder jeg har tatt for lenge siden…

Hun glemmer kveldsmaten. Jeg viser henne hvordan det lille apparatet virker og plasserer henne i sofaen. Så blir jeg sittende litt og stirre på den blå refleksen av meg selv i vinduet. Er jeg lykkelig?
Bare helt vanlig glad, sa Shaya. Det er interessant. Så hva er lykken da, hvis man ikke blir lykkelig av å være helt vanlig glad?
Det kommer noen små klikk hver gang Shaya ser på et nytt bilde. Det er en fjærmekanisme inni apparatet så man må trykke rammen helt ned i slissen for at lyset skal tennes, og så må man trykke det ned igjen når man skal ta det ut; da blir det løftet opp av fjæren så det blir lett å få tak i. De små klikkene skaper en helt ny atmosfære. Hadde det ikke vært Shaya som laget dem så hadde jeg kanskje blitt irritert, men nå syns jeg det er koselig. Levende.

Jeg husker den dagen bildene ble tatt, og når jeg tenker meg om så skjønner jeg hvorfor pappa har lagt dem ved. Det er fordi det er jeg som har tatt alle sammen. Det var det jeg gjorde den dagen. Jeg tok bilder med min fars gamle Nikon F, fire filmer, hver med trettiseks bilder. Det gamle kameraet skulle nemlig pensjoneres, for pappa hadde kjøpt nytt digitalt kamera, et monster med innebygget harddisk. Men han hadde fortsatt fire filmer liggende i kjøleskapet, og de måtte jeg gjerne bruke. Og det gjorde jeg. Jeg løp rundt og tok bilder av alt og alle.
Men det er ikke bare derfor jeg husker den dagen. Det skjedde nemlig noe annet også.
Jeg var høyt og lavt i jakten på det perfekte bildet, og etter å ha løpt rundt i noen timer endte jeg opp på altanen i andre etasje for å ta noen oversiktsbilder. Det var da jeg oppdaget det: Mens jeg satt på huk for å ta bilde gjennom rekkverket, merket jeg plutselig at jeg luktet svette for første gang i mitt liv – en lukt jeg fortsatt ikke klarer å beskrive med ord.  Jeg husker ikke om det var et lykkelig øyeblikk, men jeg husker at jeg gikk på badet og vasket meg – og så lånte jeg mammas deodorant og følte meg veldig voksen.

Kanskje lykken egentlig ikke er å oppleve helt hverdagslige ting?  Kanskje lykken ikke er  å se på en maurtue om våren, en krokus som spirer, en fuglunge som lærer å fly – kanskje den heller ikke er en kopp kaffe på balkongen eller en utendørs lunsj i sommersolen på Bølgen & Moi – eller å merke at man begynner å bli voksen?
Jeg har tenkt at lykke er noe som oppstår når det inntreffer en uvanlig stor ansamling av positive følelser samtidig. Da jeg var liten kunne jeg gradere lykken: Litt lykkelig – passe lykkelig – veldig lykkelig.  Jeg tror aldri jeg kom høyere enn passe, for jeg stilte store krav til lykken på den tiden. Kanskje gjør jeg det fortsatt?
Jeg merker at det stritter imot når jeg forsøker å definere meg selv som lykkelig, som om jeg ikke helt klarer å godta at lykken skal degraderes til noe normalt og dagligdags. Når jeg tenker meg om så er jeg faktisk glad for at jeg ikke lever i konstant lykke, akkurat som jeg er glad jeg ikke har evigvarende orgasmer. Kanskje lykken må være dynamisk så den kan oppstå som et høydepunkt med mulighet for uendelig utbredelse i et rom uten definerte grenser – akkurat som himmelen.

Joda, jeg ser den anklagende pekefingeren som stikker opp: Burde jeg ikke egentlig være lykkelig hele tiden?  Jeg har jo tross alt vunnet i foreldrelotteriet og befinner meg så og si midt i smørøyet i ett av verdens rikeste land. Har jeg ikke da en plikt til å være lykkelig? Burde jeg ikke ofre noen tanker på alle de millionene som ikke engang opplever å kunne spise seg mette, og således innse hvor lykkelig jeg egentlig er?  Jo, det burde jeg nok, men hadde det vært så enkelt så hadde det ikke vært noe marked for lykkepiller.
Jeg tror lykken må være en betinget lykke. En milliardær blir sjelden lykkelig av å få fem hundre kroner, mens en fattig kan bli overlykkelig av å få en slik gave.

Hva er egentlig lykke? Jeg har kanskje ikke forstått begrepet? Kanskje best å sjekke ordboken:

Lykke : En dyp og varig følelse av glede og velvære – finne l-n / stråle av l-

Så sier Norsk Ordbok.
En dyp og varig følelse av glede og velvære
  – men hva betyr egentlig varig? Det må vel bety det samme som bestandig – som i  “Varig svekkede sjelsevner” ... eller?

Ikke lykkelig – bare helt vanlig glad.  Det er noe ved det som jeg liker.
De fleste som opplever meg vil nok beskrive meg som en glad person – en person som er glad i livet og generelt glad i de fleste situasjoner.  Jeg omtaler også gjerne meg selv som en glad person, som de fleste andre, særlig i sosiale medier, for det ligger faktisk en slags status i å være lykkelig. Facebook-lykken – det lykkelige ansiktet som smiler på sydenferie blant gulpekluter og moste gulrøtter – eller karrieremennesket som stolt lar seg avbilde på sitt nye designerkjøkken, som fører et aktivt sosialt liv og som har verdens flotteste kjæreste – eller sånne som meg, som trives alene.
Jeg skriver på bloggen min at jeg er glad for at jeg har tid for meg selv – at jeg er glad for at jeg har mulighet til å være alene – at det nærmest er en forutsetning for at jeg skal kunne være kreativ. Men innerst inne vet jeg at det ikke er sant. Ikke bestandig. Jeg er ikke alltid glad for å være alene. Jeg savner. Jeg savner masse. Jeg savner til tider så voldsomt at det går ut over kreativiteten. Jeg kan bli så deprimert at jeg ikke klarer å skrive et ord. Men jeg skriver sjelden om det. Jeg lider i stillhet, med en forventning om at det kommer til å forandre seg.  Mennesket er et sosialt vesen. Lykken er sjelden noe man opplever alene.

Så da er det altså som jeg tenkte; jeg er ikke lykkelig – jeg bare lyver om det…  om det da ikke er slik at jeg egentlig stiller for store krav til lykken –  og det kan jo tenkes.

…..

Jeg har vært i min egen verden en stund og latt tankene svirre og komme ut gjennom fingrene. Fire sider har det blitt når Shaya er ferdig å se på bildene. Hun lurer på om vi ikke snart skal lage kveldsmat.  Jo, det skal vi, men først vil hun sitte litt på fanget mitt og se på hva jeg har skrevet. Jeg tenker at det ikke er så lenge siden jeg forsøkte å lære henne å snakke. Jeg husker hvordan jeg gledet meg til vi kunne snakke sammen og utveksle tanker og følelser. Nå er hun fire og et halvt år, to-språklig og moden for alderen. Tiden har gått fort.
– Er det fredag i dag?
– Ja. I dag er det fredag.
– Da er det lørdag i morgen.
– Ja.
– Hvem skriver du til?
– Til deg, så du kan lese det når du blir voksen.
– Det er lenge til.
– Mm. Det skal du være glad for.
– Hvorfor skriver du til meg?
– Fordi jeg skulle ønske at noen hadde gjort det for meg… en helt spesiell person.
– Er jeg en spesiell person?
– Mere spesiell enn du aner.
Jeg ser på smilet hennes og tenker at lykke er noe som oppstår når det inntreffer en uvanlig stor ansamling av positive følelser samtidig – som nå. Og så blir jeg blank i øynene.

Etterpå går vi på kjøkkenet og lager pannekaker sammen, og snakker om alt og ingenting, akkurat som helt normale, lykkelige mennesker.

___

6
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

16 Responses to Løgn og lykke.

  1. avatar Breiflabben says:

    Det er visst mange innom og gir deg tomler, men glemmer å kommentere.
    Er ikke lykken din noe å kommentere da?
    Jeg finner ikke helt løgnen din om lykken jeg, synes faktisk ordboka tar det litt vel langt ved å innlemme “varig” i den setningen. “En dyp og varig følelse av glede og velvære”. “Varig” for meg er litt lenger enn en formiddag, det er deler av et liv det.
    Men takk for at du minte meg på at jeg skal sette sammen to digitale album fra scannede dias fra mine døtres oppvekst. Det hadde jeg glemt gitt.
    Det blir litt lykke og tunge minner å gå gjennom. Men det meste er fra “Lykkelige tider” :-)





    • avatar Cecilia says:

      Ja, det er “the story of my life”. Jeg er visst vanskelig å kommentere :)
      Løgnen jeg sikter til er vel tendensen jeg merker hos meg selv; at jeg fremhever det positive og unnlater å nevne det negative i livet mitt når jeg fremstiller meg selv på blogg eller i andre sosiale sammenhenger. Dette har jeg nok felles med mange andre.

      Jeg har faktisk nettopp sjekket litt rundt muligheten for å digitalisere dias, men så har jeg slått det fra meg. Dersom jeg digitaliserer dem så kommer jeg til å se på dem alene én gang eller to. Og så er magien borte. Jeg tror heller de skal få være dias og vises på stort lerret en eller annen gang når min mor har lyst til å se dem. Da kan hun fortelle hvem som er hvem og kanskje bidra med noen andre historier, slik jeg husker det fra barndommen.

      Hyggelig at du tok deg tid til å kommentere. Tusen takk :)





      • avatar Breiflabben says:

        Jeg vil lage album til mine døtre av sikkert et par tusen dias fra deres barndom. Kanskje 150 til 200 bilder i albumet med litt fin tekst til.
        Jeg skal ta med meg dias og fremviser til min datter til jul, så blir det nok litt mimring til bildene på det store lerretet :-)
        En fin familielillejulaften kanskje? :-)





        • avatar Cecilia says:

          Det syns jeg er en fin ide. Det er noe helt annet med bilder av nær familie enn med 150 bilder av perifere gjester i et bursdagsselskap.
          Det blir sikkert en veldig hyggelig opplevelse med lysbildeaften, og har jeg det rette inntrykket av deg så har du et vell av historier å by på, og kanskje du får noen fine historier tilbake. :)





        • avatar eMTe says:

          Flabben, det er no ei superfin julegåve å gi og få :)
          Eg “sit” på albumar og negativer med mengdevis av bilder frå barnas første møte med livet til vaksne ungdommar. Har tenkt sååååå mange gongar på at dette skulle bli fordelt, men det har blitt med tanken. Som du skriv lenger oppe, det gir stunder med både lukke og tunge stunder og sjå gjennom desse minna.
          Lysbildeframsyning er litt kjekt, kjem fram ulike minner og blikk på situasjon/ar då :)





  2. avatar eMTe says:

    Cecilia, dette innlegget ditt er verkeleg ein tommel verdig, “Løgn og lykke”

    «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme”, dette sitatet frå Ibsens stykke Villanden tenkte eg på når eg las overskrifta di og setninga “Minner – fra en tid vi var en lykkelig familie. Jeg tror i hvert fall vi var lykkelige på den tiden.”
    Diasbilda dine her, fantastisk “bilde” på det som vårt levde liv syner oss i dag. Kva er det vi hugsar? Er det glansbildet med juletreet, pakkar som låg under og glade barneauger ? Eller er det luktene og stemninga som også høyrde med i bildet ? Eller ….? Barna på bildet hugsar nok kvar si historie, med nokre fellesnemnarar, som har forma dei til den dei er i dag og som har påverka grunnstemning, veg og vegvalg .

    “Da jeg var liten kunne jeg gradere lykken: Litt lykkelig – passe lykkelig – veldig lykkelig. Jeg tror aldri jeg kom høyere enn passe, for jeg stilte store krav til lykken på den tiden. Kanskje gjør jeg det fortsatt?”
    Du har med eit sitat frå orboka som definerar lykke som ein djup og varig følelse av glede og velvære og eg tenkjer at då må no lykke-begrepet vere forbeholdt nokre få, eller kanskje er det som du er inne på i sitatet eg har klippt ut her, den enkeltes definisjon av lukke som er avgjerande…..

    Å vere heilt vanleg glad, deilig. Lukke er noko skjørt noko, som er i øyeblikka, mange øyeblikk over litt tid, men kanskje med redsla i seg for at den forsvinn.

    “Kanskje lykken må være dynamisk så den kan oppstå som et høydepunkt med mulighet for uendelig utbredelse i et rom uten definerte grenser – akkurat som himmelen.”, Vakkert!

    “Lykken er sjelden noe man opplever alene.”, Å dele det gode :)

    Nydelig å lese om deg og vesletulla !
    Marieklem med takk for ei lang tankestund inne her med deg

    2





    • avatar Cecilia says:

      Minner om lykke. Tankene kom av seg selv med naboenes flimrende TV-skjermer i kontrast til min egen underholdning: En blekblå refleks av meg selv i vinduet, akkompagnert av restene etter regnet som fortsatt dryppet mot rekkverket på balkongen. Lyd og bilde.
      Jeg tror absolutt det er den enkeltes definisjon av lykke som må være rådende. Det ligger i lykkens betingelser at den må være relativ.

      Tusen takk for hyggelig kommentar, og klem tilbake . :)

      1





      • avatar eMTe says:

        I dag har sola skine på støvkorna inne og den grøne mosen ute. Eg har hatt ein deilig tur i klar haust-/vinterluft saman med mi beste venninne. Lukkestund i glede og alvorsprat :)





        • avatar Cecilia says:

          Støvkorna inne og den grøne mosen ute… et fint bilde.

          Her i Oslo sludder det sidelengs og det er langt fra klar luft, men vi har vært en ørliten tur på biblioteket for å finne noen passende barnebøker. Ti minutters spasertur hver vei, pluss innlagt kakao- og brioche-pause på Kaffebrenneriet. Vi deler nemlig samme affinitet til mjølmat med rosiner.
          Jeg forsøker å finne noen bøker som er akkurat litt for voksne til henne, så det skal bli litt utfordrende. I dag fant vi “Bendik og monsteret”-bøkene til Arne Svingen. Så får vi se om de faller i smak. De virker i hvert fall lovende. :)





  3. naturglede naturglede says:

    Du fikk fort en tommel her. Det er ikke lett å skrive noe som kommentar! Du får meg inn i en tankerekke jeg ikke vil ut av akkurat nå. Minner om lykkelige stunder med et lysbildeapparat, mørkt i rommet, familien samlet, småprat om hvert bilde, lyden av fremviseren og duften av kaffe i morfars stue! Takk for at du skriver å interessant at jeg bare vil drømme videre. Klemsiklem i kvelden :)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg tilhører vel den siste generasjonen som vil ha noen minner om lysbilde-kvelder. I dag er det så lett å dele bilder at opplevelsen av høytid har gått litt ut av det. Vi sender bildene på mail og så ser folk dem alene. Litt synd egentlig.

      Tusen takk for hyggelig kommentar. :)





  4. avatar sirenia says:

    Dette er favorittgenren jeg leser deg i Cecilia,
    koste meg godt da jeg leste.
    Her gjør du sprang i tid og rom, og gir leseren nærhet til stoffet.
    Liker liker :)
    Lykka ja, får se om jeg har noe å dele om det jeg også,
    tror iallfall den er flyktig og kommer og går :)

    Apropo noe annet, fikk en mail privat med din adresse, en link,
    har du sendt meg en? Den ble ikke åpnet, fikk advarsel om farlig et eller annet.





  5. avatar Ture Bomann says:

    Intressant hur människor tolkar och upplever lycka upp genom livet.
    När man drar sig över dom hundra, har man börjat tänka enkelt.

    -Att vara lycklig, är att glömma att man är olycklig…





    • avatar Cecilia says:

      Ture Bomann: Godt sagt og godt tenkt.
      Livsvisdom kommer i mange former:


      The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

      Lykken ikke penger i banken – tiger på tanken(?) – den er alt du vil.

      Kan man egentlig si det bedre (på rim?) ?





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *