Under isen – et mini-eventyr.

Det er desember og kaldt. Jeg snurrer ullskjerfet en ekstra gang rundt halsen og løper forsiktig og stivbent gjennom parken. Det har vært væromslag. De nye støvlettene er glatte. Den bleke desembersolen har ennå ikke truffet bakken, men det ville neppe gjort noen forskjell – sølepyttene er frosset og knaser under føttene. Pusten min blir til is på det lilla ullskjerfet som mamma har strikket. Minus nitten grader hadde gradestokken vist, men det er sikkert litt varmere her nede i sentrum selv om det ikke virker sånn. Mamma hadde som vanlig vært kritisk da jeg kom stormende ned trappen og ikke hadde tid til å spise frokost.
– Stå slik naken foran folk! Hva skal det være godt for? Også for noen på din egen alder?
– Det er når man er på min alder man skal lære, mamma! Vi har da aldri vært sjenerte i vår familie?
– Men det er jo fremmede mennesker!
– Så du vil ikke sponse en taxi?
– Drosje? Det koster jo nesten mer enn det du tjener!
Han hadde jo hatt rett i det.  Så jeg hadde tatt T-banen. På stien gjennom skogen hadde jeg angret på at jeg hadde tatt på meg de nye støvlettene jeg hadde fått av pappa. Stien var både frossen og sølete samtidig, og selvsagt hadde jeg glidd og tråkket gjennom isen på en av de mange søledammene, rett ned i intet, bortsett fra gjørma som lå på bunnen.

Jeg ser fort på klokken. To minutter igjen. Og så, helt uten videre, forsvinner bena under meg. Det er bare refleksene som gjør at jeg rekker å ta meg for og snu litt på hodet så jeg ikke deiser i bakken ned nesen først.
Et øyeblikk blir jeg liggende som paralysert.  Jeg kommer til å få blåmerker…
– Gikk det bra med deg?
Stemmen tilhører en pen gutt med kortklippet mørkt hår og et lunt smil.
– Trenger du en hånd?
Han tar meg i armen og hjelper meg opp. Jeg ser automatisk på klokken. Den er allerede ni. Jeg kommer for sent.
– Jeg kommer for sent.
– Til hva?
– Jeg skal stå modell… rett her borte. Takk for hjelpen.
– Vent! Er du modell? Hva heter du?
– Cecilia.
– Jeg heter Harald. Harald Berg. Jeg er …
– Okei. Tusen takk, Harald. Jeg er nødt til å løpe.
– Jeg vil gjerne snakke litt med deg… når du har tid. Jeg har dessverre ikke noe kort med meg…
– Jeg har tid etterpå. Etter klassen.
– Hvor?
– På Rust. Etter klokken elleve… litt over elleve. Jeg er bare nødt til å løpe… sorry.

– – –

Jeg kler av meg bak skjermbrettet. Det var som jeg tenkte: Et stort rødt merke på hoften. Vel, vel. Det får være lov. Det summer i stemmer der ute. Det er bare å forte seg…
Det er anatomiklasse. Jeg strekker på armer og ben, snur meg sidelengs og bøyer leddene etter hvert som jeg får beskjed, alt mens læreren peker og stikker meg med pekestokken.

– Hoften består av syv knokler….  korsbein, hoftebein, setebein…
Han stikker meg selvfølgelig akkurat der jeg har skrubbsår.
– Du stikker meg.
– Jeg bare peker. Her har vi hoftebenet som er festet til…
– Au! Stikker du meg én gang til så går jeg herfra. Du kan vel peke uten å være nær meg?
Han smiler overbærende og ser utover klassen.
– Beklager. Vi har visst en litt ømfintlig….
– Vet du hva? Dette gidder jeg ikke. Finn deg en annen å plage eller bruk en plansje! Takk for meg!
Han følger etter meg inn bak skjermbrettet.
– Hør her! Dette er uakseptabelt!
– Dette er mitt friområde! Hvordan våger du å komme inn bak skjermbrettet fullt påkledd å fortelle meg hva som er akseptabelt? Dersom du ønsker en diskusjon om det akseptable så kan vi gjerne ta den, men ikke når jeg er naken!
– Jeg er ikke interessert i noen diskusjon…
– Hva er det du er interessert i? Å se på mens jeg kler på meg? Eier du ikke respekt?
– Unnskyld.

– – –

Å stå modell eller akt er lett-tjente penger for en som ikke er sjenert. Det var det jeg hadde fått høre. Hva er det egentlig å være sjenert for?
Det har blitt litt varmere, men det er fortsatt frostrøyk i pusten min mens jeg går forbi Kunstnernes hus. Jeg er tidlig ute. Klokken er bare ti på elleve. Jeg har lyst på en kaffe og angrer på at jeg ikke sa Kaffebrenneriet i stedet, men de har jo kaffe på Rust også… bare ikke så god, og så har de ikke brioche.
Harald har ennå ikke kommet. Jeg kjøper en latte og setter meg utenfor. Kanskje han ikke kommer? Vel, det er ikke så farlig. Han var kjekk, absolutt, men… hvor gammel er han? Femogtyve… tredve? Jeg har en følelse av å ha sett ham før… kanskje på Champagneria eller på Felix… kanskje på Aqua? Kanskje han er kjent? Vel, det spiller ingen rolle…   …hvorfor er det alltid kristne mennesker som er de mest moralistiske når det gjelder å vise frem skaperverket i sin opprinnelighet? Før syndefallet var det jo ingen synd å la seg forføre av kjødets lyst. Syndefallet – å spise av kunnskapens tre. Latterlig! Menneskets store synd var altså å ville skaffe seg kunnskap, og med kunnskapen kom også bevisstheten og skammen over egen nakenhet, og så fant man fikenbladet for å få dekket til skammens kjønnsorganer, som med ett hadde blitt en skitten og pervers styggedom. Med smerte skal du føde dine barn!  Hah!  Han glemte epidural – et resultat av kunnskap. Kanskje han ikke selv kjente innholdet i kunnskapens tre? Hva var det Gud var så redd for? At mennesket skulle tukle med skaperverket? Vi har vel gjort det til gangs. Mennesket er den eneste skapningen som kan drepe på avstand, og i dag finnes det mennesker som ikke er et resultat av en seksuell samhandling mellom mann og kvinne – og alt kommer altså fra kunnskapens tre…
Hva er egentlig så galt med å vise frem kroppen sin? Det er da mye verre å fange frosk for å dissekere dem eller å bruke mus og rotter som forsøksdyr. Det er levende vesener som ikke engang er i stand til å forstå hvorfor de blir pint og plaget og fratatt livet sitt, og de kan ikke engang protestere. Jeg viser meg frem av fri vilje. Men jeg tolererer ikke å bli plaget… ikke uten at jeg har gitt samtykke og slett ikke uten at det er noe poeng ved det.

– Skambeinet, også kalt pubis, er holdt sammen av symfysen – symfysis pubis…
Han hadde latt være å stikke meg etterpå – etter at jeg hadde sagt ja til å fortsette. Han hadde beklaget oppførselen sin og sagt at jeg var i min fulle rett. Og så hadde jeg stått der, naken med spredte ben og latt alle se skambenet mitt – pent frisert.

– Skambenet, med klitoris i punktet der kjønnsleppene møtes. Klitoris, som de gamle grekerne anså for å være en kvinnesykdom. 
Joda, han visste hvordan han skulle høste latter og løse opp stemningen etter den lille episoden. Han hadde faktisk taklet det ganske fint, lagt pekestokken bort og brukt hendene i stedet, akkurat som værdamen på TV.
– Hendene vet jeg i hvert fall presis hvor jeg har, hadde han sagt, kanskje som en forklaring eller kanskje som en morsomhet. Noen av studentene hadde i hvert fall humret litt. Jeg hadde funnet punktet mitt på bakveggen, en litt skitten lufteventil med små tråder av svart støv som vibrerte svakt i luftstrømmen. Balansepunktet mitt – der jeg pleide å feste blikket for å unngå øyekontakt…

– Hei. Du er her allerede?
– Jeg fikk gå et kvarter tidligere enn vanlig.
– Fryser du ikke?
– Jo, egentlig.
– Det er kaldt i dag.
– Vi du snakke om været?
– Nei. Jeg vil snakke om deg.
– Om meg? Det er spennende.
– Jeg driver med casting. Vet du hva det er?
– Nei.
– Jeg finner mennesker som kan være med i filmer. Jeg vil gjerne ha deg i arkivet mitt, om du er interessert i det. Jeg har faktisk en film akkurat nå som jeg kan tenke meg å bruke deg i.
– Jeg vet ikke om jeg er så flink til sånt.
– Det skal du ikke tenke på. Du kommer ikke til å synes.
– Ikke synes? Hva mener du med det?
– Jeg la merke til hendene dine. Jeg leter etter noen med pene hender. En håndmodell.
– En håndmodell?
– Ja, altså akkurat til denne filmen, men det kan sikkert bli mere også, i en annen film.
– Hva slags film er det?
– Reklamefilm. Oppvaskmiddel. Skal vi gå inn og sette oss litt?
– Er det bare hendene mine du er interessert i altså?
– Til akkurat denne filmen trenger vi noen pene og myke hender. Men det kan jo dukke opp andre filmer.
– Så jeg skal altså låne bort hendene mine for at alle skal tro det er en annens hender?
– Ja. Det er det som er meningen. Det er godt betalt…
– Du er på jobb nå?
– Ja. Alltid på jobb i denne bransjen.
– Da vil du kanskje helst bruke så liten tid som mulig på meg? Vi trenger ikke drikke kaffe for min del. Jeg har allerede fått. Du har sikkert mye annet å gjøre.
– Ikke noe som haster. Jeg tenkte vi kunne ta noen bilder og fylle ut et skjema etterpå, om du har tid? Jeg har jo lyst til å vite litt mer om deg.
– Hva da?
– Hva du gjør…
– Jeg viser meg frem for folk, naken.
– Stripper?
– Nei. Jeg står akt og sånt. Nakenmodell for studenter. Så lærer jeg litt samtidig. I dag har jeg lært om hoftepartiet og klitoris. Vet du noe om det?
– Kanskje ikke så mye som deg, men jeg vet noe om hender, hvilke som egner seg på film. Når har du tid?
– Nå.

– – –

Han har ingen bilder på veggene. Det er merkelig nok det første jeg legger merke til. På den hvite Ikea-kommoden i entreen står en blå Addidas-bag med røket stropp, en telefonsvarer og en trådløs telefon som blinker rødt, alt oppå en lys gul løper med grønne tegninger. Jeg tar av meg skjerfet og møter blikket hans i speilet.
– Bor du alene?
– Ja. For tiden.
– For tiden?
– Eller permanent. Det vet man jo aldri. Enn du?
– Jeg bor mest hjemme hos mamma. For tiden. Ikke permanent. Det vet jeg.
– Jeg har et rom her inne hvor vi kan ta bilder.
– Skal jeg kle av meg?
– Ikke for bildene. Det er ikke sånne bilder jeg tar.

Rommet er malt i nøytralt, matt hvitt – både vegger og tak. I det ene hjørnet står en liten kontorpult med en datamaskin, og ved siden av står det er enorm laserprinter. På en blanklakkert hvit tripod i det ene hjørnet har han to falske amaryllis sprikende i en slags egyptisk vase, som viser seg å være støpt i plast når jeg kjenner på den.
– Det er bare hendene mine du vil ha…
– Nei. Helfigur. Forfra og i profil, og et close-up av ansiktet, også forfra og i profil. Fire bilder.
– Er det bare reklame du jobber med?
– Nei. Fint om du tar av deg genseren. Den skjuler formene dine.
– Okei. Jeg har egentlig ikke så mye former å skjule…

Han er profesjonell. Etterpå ser vi på bildene på datamaskinen og velger ut hvilke han skal bruke. Resten sletter han. Så fyller vi ut skjema. Navn, adresse, mobilnummer, høyde, øyenfarge, hårfarge, alder, kjønn…
– Hvordan er det å være nakenmodell?
– Ikke noe spesielt.
– Du får sikker mange… tilbud?
– Nei. Aldri. De ser meg ikke.
– Hva mener du?
– Jeg ser aldri på dem. Jeg møter ikke blikkene deres. Da ser de meg ikke.
– Det er ofte det vi har problemer med når vi filmer amatører, de ser i kamera hele tiden. Det er som om kamera tiltrekker seg blikket deres.
– Det kan jeg skjønne. Det er fordi de ønsker å bli sett.
– Men det gjør ikke du?
– Nei. Ikke når jeg jobber.
– Men ellers?
– Ellers? Om jeg vil bli sett?
– Når du ikke jobber.
– Du er på jobb hele tiden. Du ser bare med profesjonelt blikk. Hva ser du da?
– Vil du ha noe? Kaffe? Te?
– Mm. En kopp te hadde vært fint. Er vi ferdige?
– Ja.

 Kjøkkenet er ganske lite og upraktisk. Det har en trehvit benkeplate langs den innerste  langveggen og et trehvitt Ikea-bord med tre plaststoler på kortveggen foran vinduet. Den andre kortveggen har en dør ut til baktrappen og et gammelt kjøleskap som durer med en mørk lilla tone. Nede på gaten er det en mann som får starthjelp på en gammel bil. Det har begynt å snø forsiktig, lette snøfnugg som legger seg på de utvendige vindussprossene. Det har begynt å suse fra vannkokeren hans. Den er svart og står på en glasert hvit keramikk-flis i vindusposten. Det er lenge siden han tørket støv her, tenker jeg, og ser på ventilatoren over komfyren. Glasset er fettete og ugjennomsiktig. Nesten ufrivillig løfter jeg blikket mot lufteluken. Støvet henger, akkurat som på skolen…
– Skambenet, med klitoris i punktet der kjønnsleppene møtes. Klitoris, som de gamle grekerne anså for å være en kvinnesykdom…
Latter.
–  … den som tyskerne kaller kileren – Der Kitzler.  I dag er det kun anatomi og ingen hemmeligheter rundt det. Det er sånn jenter er skapt for å oppnå en viss seksuell nytelse dersom mannen under samleie lar sitt kjønnsorgan trenge så langt inn at han med en lett roterende bevegelse i hoftepartiet klarer å fremkalle stimulering av dette erogene punktet…

Det var kanskje den totale uttrykksløsheten min som hadde provosert ham? At jeg ikke engang trakk på smilebåndet av “morsomhetene” hans? Nei, antagelig var det nok fordi jeg hadde himlet litt med øynene, helt ufrivillig selvfølgelig.
– Jeg tenker vi kan permittere vår eminente modell nå og si takk for i dag.
Det knepper i vannvarmeren og suselyden forsvinner

– Jeg har bare pose-te.
– Det er ikke så viktig.
– Russian Earl Grey eller English Breakfast?
– Er du homo?
– Hæ?
– De fleste pene gutter er homo.
– Skal det være en sjekkereplikk?
– Min aller beste. Stinker den?
– Sånn passelig…

 – – –

Det er ettermiddag. Det har begynt å bli mørkt. Jeg ser ham gjennom den åpne døren. Han sitter naken på kne og pusser støvlettene mine. Jeg ser på den gamle kullovnen i hjørnet og trekker dynen helt opp til halsen. Jeg kommer til på bli kald når jeg går ut. Jeg kommer til å savne armene hans rundt meg. 
– Har du lyst til å dusje?
Nei. Jeg har ikke lyst til å dusje. Ikke før jeg må. Det skal få modnes først – lukten av ham inni meg skal få lov å sette seg.
– Nei.
– Fine støvletter. Nå er de som nye.
– Takk.
– Skal jeg kjøre deg noe sted?
– Skal du jobbe?
– Ja.
– Du jobber hele tiden… ikke sant? Du er alltid på jobb.
– Ja.
– Hvor mye får jeg?
– Hva mener du?
– For å være håndmodell.
– Fem tusen.
– Pluss taxi begge veier?
– Jeg kan få en prod-ass til å kjøre deg.
– En prodass? Hva er det?

– En produksjonsassistent. 
– Okei…

 – – –

Jeg har alltid lurt på hvorfor det er slik at søledammene blir helt tomme når de fryser til is.

 

_________


4
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

26 Responses to Under isen – et mini-eventyr.

  1. Under isen…..det skulle visst ikke mer til enn et fall for å bryte isen heller.. 😉





  2. avatar marthon says:

    The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

    :-)





  3. avatar geitost says:

    En lesning ettertanke, som jeg vil gjerne begynne med en liten anekdote …
    Da jeg som 17-åring begynte å studere i universitetet, fulgte jeg en kurs i “grafikk uttrykk” eller noe av den slags. En dag inviterte lærerne en kunstner i “kroppselig uttrykk” å opptre en meget langsom danse midt i klassen, mens elevene var bedt om å forsøke å tegne, “å gripe” så å si, bevegelsene hennes. Hun hadde en lang kjole på seg, som dannet store, dype, folder. Jeg allerede hadde den dårlige vane å bry meg mindre for detaljer enn for helhet komposisjoner og strukturer, og derfor hadde ikke klart å tegne, i strid med andre studenter, noe annet enn små serier av smale linjer, som forestilte hennes skjult kroppsbygning, og derfor lignet først og fremst noen syke svastiker, hvilke bare fikk et skeptisk “hm..” fra læreren som kom bak meg for å se hvordan det gikk…

    Etter en stund modellen sakte bøyet frem, grep kjolens kanter, og med en vid bevegelse løftet kjolen over skuldrene, tok den fullstendig av, og la den falle på gulvet ved siden av henne mens hun fortsatte å danse langsomt som før, men helt naken nå.
    For en sjokk ! Jeg hadde aldri følt noe problem med kvinners utseenden, takket være både mine egne erfaringer og min oppdragelse i et hus fult av eldre jenter som aldri føltes sjenert foran meg. Og kanskje på grunn av dette særlige oppdragelsen, var jeg også vant til å mildt vende meg bort, med hensyn til jenter selvrespekt, hver gang jeg tilfeldigvis skulle se én sin nakenhet. “Slikt noget gjør da man ikke !” var begrepet de hadde undervist meg og jeg hadde fullstendig tilegnet meg.

    Men der, plutselig i klassen, måtte jeg ikke bare ikke unngå å se en ukjent kvinnes avslørt intimitet, men til og med burde jeg se med den største oppmerksomhet på hele henne for å tegne hennes kropp, uten at jeg var den minste beredet til denne øvelse : jeg følt meg satt i en høyt voldsom situasjon mot jenta. At hun var der helt av fri vilje var ikke noe å tvile om, men det ikke betydde at vårt midlertidig forhold var rettferdig mot henne, og enda mindre moralsk riktig fra min side : dette virket det absolutt ikke for meg, og virket kun uakesptabelt for hennes skyld. Ujevnheten av situasjonen mellom tilskuerne og kunstneren var utålelig, og hadde vekket i meg en veldig forvirrende følelse : et helt uventet erotisk syn blandet med den dårligste samvittigheten at jeg oppførte meg grusomt mot noen. Fordi jeg opplevede scenen nøyaktig som om jeg hadde blitt invitert å bidra et angrep mot en fremmed som ikke kunne forsvare seg, og at jeg skulle nyte det. Denne timen ble et mareritt…

    Unnskyld for en lang innledning. Den var ment til å forklare min oppfatning at et blikk på et nakent menneske i offentlighet virker for meg intuitivt som en ren ydmykelse (å tvinge folk å kle av foran seg har alltid vært et symbol på dominasjon), selv om, på den andre siden, for disse som avslør seg slikt, er dette en måte å styre tilskuerens blikket, og endelig en måte å beherske det til sin egen fordel : ditt blikk på meg viser min vilje over deg.

    Jeg er overbevist at mange modeller er likegyldige til dette begrepet, men jeg har det vanskelig å forestille meg at, minst for en del av dem, forsøket å få fremmede til å se på seg sånt, denne særlige lysten til å tiltrekke noen annens (altså voldsomt) blikk, møter et behov. Virksomheten var ikke meget lønnsomt, skrev du, og det kan man gjerne tro. Men på grunn av min egen tropisme, så kobler jeg lett ditt valg å stå akt, som du forteller det her, med det jeg forestiller meg var din ennå ganske nylig innvandretstatus, for å si det kort, reaksjonen av en litt utstøtt dansk jente hvis dyktighet og person selveste er gjerne undervurdert av det norske samfunn rundt henne. Krangelen mot læreren bekrefter at i dine egne øyne, å være naken betydde jo det eksakte motsatte av å være bare en gjenstand, men heller et menneske verdt å være (bokstavelig) beundret.

    Kommentaren min er kanskje en forenklende mening fra min side. Det virker derimot at du har raskt etterpå funnet mindre overfladiske måter å få et publikums oppmerksomhet, for dine lesernes skyld. Og det er merkbart at minst din bilde-make ikke lenger unngår dine lesernes øyekontakt…

    Men i hvert fall jeg innrømmer at du får meg til å lurer på om det var bare å treffe det norske kulden igjen, tilbake fra Tropene, som fikk deg huske igjen disse is-hendelsene fra en fjern førtid…
    Vel. Jeg hadde gjerne også sagt noe om “lukten av ham”, men jeg mangler tid nå for en annen digresjon… :) Tusen takk for mini-eventyret. God natt.





    • avatar Cecilia says:

      Det var nok helt ubevisst, men jeg tror du kan ha rett i at kuldesjokket var medvirkende, kanskje i kombinasjon med at min mor okket seg litt over at hun hadde fått så gamle hender. Jeg vet egentlig aldri hva det er som egentlig styrer tankene og assosiasjonene mine, men det var det parallelle jeg ønsket å få frem – å bli observert uten å bli sett – frivillig og ufrivillig. Og så husket jeg plutselig dette bildet av den unge mannen som satt på huk, naken, mens han rengjorde støvlettene mine. Han gjorde det bare, uten å spørre. Jeg skulle kanskje skrevet mere om akkurat det, for det var denne nesten oppsiktsvekkende kontrasten jeg opplevde. Denne svært pene og velstelte unge mannen med det nærmest sterile arbeidsværelset i den ellers ustelte leiligheten – og sengen hans som antagelig ikke hadde fått rent sengetøy på en måned. Men han så altså at støvlettene mine trengte å stelles, og det tok han seg tid til før han nærmest jaget meg ut. Aller helst ville han nok ha sendt meg avsted med en budbil, selv om han tilbød seg å kjøre meg dit jeg skulle. Jeg skulle ikke noe sted, så jeg tok trikken. Jeg gikk på en skuffelse og hadde hjertesorg i mange dager.

      Jeg skriver om å se og å bli sett i forskjellige situasjoner. Symbolet på dominasjon, som du nevner, er absolutt interessant i denne sammenhengen. Jeg tenkte det skulle komme til uttrykk gjennom dialogen – det uakseptable i å diskutere et tema som “hva som er akseptabelt” med en påkledd mann, når man selv er naken. Da blir man tvunget inn i en situasjon som man ikke er forberedt på og som ikke er en del av kontrakten når man velger å stille seg til skue i undervisningsøyemed, en klart dominerende situasjon som nok de fleste menn ikke er i stand til å se det ydmykende i – for jeg håper jo ikke de gjør slikt bevisst.

      Jeg alternerte med en eldre mann som modell for anatomi. Jeg traff ham så vidt en gang vi ved en feil hadde blitt innkalt til samme time. Jeg tror ingen av oss egentlig hadde noe spesielt behov for å bli sett som annet enn et fysisk objekt. Han hadde holdt på med dette i mange år og lo gjenkjennende da jeg fortalte om den skitne lufteventilen. Det var den han også pleide å se på. Lufteventilen blir et slags bilde på den distansen man skaper. Man er fysisk tilstede i all sin nakenhet, men det er altså like lite opphissende som å være hos gynekologen. Der finner man seg også et blikkpunkt, eller man lukker øynene.

      Jeg vet aldri hva som rører seg i underbevisstheten. Kanskje tiden som nakenmodell var utrykk for et behov? Jeg har vel egentlig alltid likt å vise meg frem, men samtidig så skapte jeg jo denne distansen, og jeg snakket sjelden med noen av elevene, bare de gangene jeg stod akt for private kunstforeninger. Da var det ofte i private hjem og da kunne det også bli sosialt etterpå med middag og vin og fine samtaler.

      Jeg vet ikke om denne teksten i det hele tatt er forståelig. Kanskje den blir for minimalistisk… kanskje den ikke skaper de rette bildene, eller kanskje ingen kjenner seg igjen i det jeg skriver, men jeg har faktisk ikke noen annen arbeidserfaring å skrive om…
      Men det kommer til å forandre seg.

      Tusen takk for flott kommentar, og særlig den flotte innledningen. Den åpnet øynene mine for noe – noe jeg kanskje kommer til å stjele en gang i fremtiden :)
      
      Bon nuit – sous le ciel de Paris :)





      • avatar geitost says:

        “Er teksten forståelig i det hele tatt ? Skaper den de rette bildene ? Kjenner noen seg igjen i det jeg skriver …? ”

        Ja, sjanser er store at kommentarene du får skal generelt ikke svare slike spørsmål.
        At noen lesere, som liker å skrive kommentarer til deg, lar komme til syne at de ikke har riktig forstått (som jeg iblant for eksempel), ikke betyr for såvidt at det også er tilfelle for alle andre som ikke skriver !
        Og du skal uheldigvis aldri klare å få disse til å skrive hva de tenker…

        Å kommentare bør være en glede, og det er ønskelig at man skriver det man har den største lyst til, i kjølvannet av et innlegg, selv om det skal ikke alltid gi deg nyttige feedback om hvordan dine tekster er egentlig oppfattet. Er det ikke et resultat i seg selv at folk uttrykker formelt sin begeistring etter de har lest én av dine tekster ?
        Samtidig, er det ikke bare innover denne grensen en forfatter generellt venter sitt publikums reaksjon ? Når du tenker på hvordan flere literatur-spesialiserte journalister kan dårlig kjøre noen intervjuer av forfattere, og derfor sette til skue hvor dårlig de har lest den, så skulle det ikke være så mye å klage over dine blogg lesere, syns jeg … :)

        Selv om det alltid hjelper å ha nøklene, minst forklaringer, jeg ikke leser dine innlegg som en quiz, og er ikke opptatt når det forblir noe skjult eller uoppnåelig, en hemmelig del.
        “Historien bygges på misforståelser” sa poeten (og du selv sikkert ikke ser for deg antallet tilbakemeldinger jeg fikk gjennom nettet som ikke gav svaret jeg forventet for min kommentar … :)).

        Jeg har merket mere enn gang, i kommentarfeltet ditt, din skuffelse at du ikke fikk kommentarer om et utsnitt du tenkte var velykket.
        Jeg tror det må være veldig frustrerende for deg å ikke vite hvordan noe du skapte, og særlig setter pris på, virker egentlig. Spesielt for deg for hvem å stadig lære fra sine feil er en uttrykkelig betingelse til sine egne fremskritt.

        For min del, om én av mine kommentarer har minst gitt anledningen å inspirere deg en ny tekst i fremtiden, så ble dem ikke helt forgjeves, og var vel verdt å sende :). Men mere kan du virkelig forvente ?





        • avatar Cecilia says:

           Jeg vil vel tro det er helt naturlig å stille seg slike spørsmål når man skriver, akkurat like naturlig som det er å ikke forvente seg noe svar. Slike spørsmål skal ikke nødvendigvis besvares, de er i grunnen ment som illustrasjoner – små drypp av tanker om egen usikkerhet og dilemmaer, som her. Og etterpå kan jeg stille de samme spørsmålene på nytt, denne gang med fokus på spørsmålene i seg selv, og tenke over om slike spørsmål egentlig gir noe innblikk i hva jeg tenker, eller om de bare blir til skuldertrekk i prosess det er fullstendig unødvendig å illustrere – noe som faktisk kan repeteres i det uendelige.
          Det tenkende mennesket er i stadige diskusjoner med seg selv, og spørsmål er ofte gode argumenter som kan lede til et hav av åpenbaringer, selv om de aldri blir besvart. Jeg ser spørsmål som et virkemiddel i prosessen med å gi seg selv de beste vilkår for observasjon fra flere perspektiver og fra forskjellige steder samtidig, noe jeg mener er nødvendig for å kunne akseptere at man fremstår annerledes avhengig av lys og vinkel.
          Det forventede svaret på en kommentar kan man egentlig skrive selv, så er man helt sikker på at det blir som forventet. :)

          Jeg er glad for det jeg får – det er som regel langt over forventningene :)





          • avatar geitost says:

            Noe i din tilbakemelding var morsomt, men uriktig, Cecilia !
            En uventet svar kan være medført av en upresis formulering. Og derfor kan det overraskende føre langt unna fra det som var ment som objektet av spørsmålet
            Omvendt, det forventet svaret er dette som leverer en informasjon man ikke har og leter etter. Altså den slags man kan egentlig ikke skrive selv.
            Heldigvis… :)





            • avatar Cecilia says:

              Tja…ikke uriktig i den betydningen det har her, men uriktig som en sannhet. Alt er jo avhengig av den reaksjonen som skapes, og den kan både bygge på en bevisst eller ubevisst upresis formulering, og på bevisste eller ubevisste misforståelser, eventuelt en kombinasjon.
              Det forventede svaret blir vel da avhengig av flere forhold: Enten at det stilles et direkte spørsmål, at formuleringen i seg selv kan tolkes som et spørsmål, eller at teksten tolkes på en måte som gir anledning til å svare eller kommentere. Og da begynner jo mine egne spørsmål å få en relevans i forhold til hva jeg kan forvente meg av reaksjoner. Kan jeg forvente å bli forstått? Nei. Ikke nødvendigvis, men jeg kan håpe. Jeg kan lese eventuelle reaksjoner og få erfaring med hvordan jeg forståes gjennom de reaksjonene som kommer, men også gjennom uteblivelsen av kommentarer. Selv om ikke noe av dette representerer noen sannhet, så vil det, som du påpeker, fortelle meg noe jeg kanskje ikke visste, og kanskje påvirke meg til å formulere meg annerledes neste gang. Og det er her cluet ligger for meg: Det er jeg selv som initierer eventuelle reaksjoner gjennom hva jeg leverer.
              Det som eventuelt kommer tilbake ser jeg som en bonus, uansett om jeg skriver kommentarer eller innlegg.

              Tenk på at den eneste grunnen du har til å påstå uriktighet i den forrige kommentaren min er at du selv kjenner svaret. :)





  4. avatar geitost says:

    til:Cecilia
    Den eneste grunnen jeg hadde til å påstå uriktighet i den forrige kommentaren din var heller et forsøk å skrive noe underholdende, men jeg må vel innrømme at i sammenhengen av en alvorlig forklaring fra din side, en slik halv-spøk var ikke den mest relevant “bonus” å lage (jeg har hørt at folk har ført krig for mindre enn dette… så skal jeg prøve å være litt mer forsiktig neste gang :)).

    Jeg vil gjerne komme tilbake til poenget ditt der du mente at det er du som initierer eventuelle reaksjoner, ikke for å utfordre denne påstanden, men heller for å lure på hva et slikt begrep medfører som bevist strategi.

    Du får meg til å tenke at, på grunn av din lang erfaring av bloggosfæra, det ikke er tvilsomt at du har et eget syn på hva slags reaksjoner du skal muligens frambringe med hver ny tekst, avhengig av om det gjelder en samfunn “følsomt” debatt eller et literatur stykke : utover noen “klassike” emner som stadig tiltrekker et hele antall stereotyper uendelig gjentatt i mer eller mindre samme form, også på dine blogg, jeg kan se for meg at du har med tiden skapt din egen mental “Mendelejevs tabell” av reaksjoner, en ordnet typologi av oppførsler eller meninger på nettet.

    Og når du skriver at du ikke har stor arbeidserfaring å snakke om, man kan være enig at du har sannsynligvis mindre anekdoter å dele om kolleger eller sjefer på jobb enn allminnelige ansatte, men så snart det gjelder din skrivning-virksomhet, som har tydeligvis vært et mer eller mindre ditt fulltidsarbeid i mange år, så har jeg det omvendte inntrykket at du har samlet et særlig kunnskap, som allerede lenge siden har fått deg å forutse intuitivt hvordan innholdet av dine egne tekster blir mottat, avhengig av emnet, formen elle stilen. Og en slik faglig erfaring er uvurdelig for noen som vil gå videre med literatur.

    Faktisk, du får meg til å tenke at din blogg er som et flott verktøy du har skapt selv, en vakker gjenstand og samtidig en effektiv middel for produksjon av nye forbedrede gjenstander, i samme måte som en maler som øver seg, med å bruke en ny pensel hver dag, i forventning av den ultimate penselen, den ene som skulle male helt alene…

    Ja, i forventning, jeg ønsker deg en god natt ! :)





    • avatar Cecilia says:

       Jeg har en erfaring med løse ledninger fra jeg var liten og hadde en Sony Walkman med to øreplugger som var festet med hver sin ledning til samme plugg. Det var alltid slik at uansett hvor nøye jeg var når jeg la fra meg disse ørepluggene, så ville ledningene tvinne seg sammen og hekte seg opp i alt mulig.
      Dette beskrev jeg i dagboken min som \”Tingenes Iboende Fandenskap\”, forkortet TIF.
      Hvor jeg fikk dette begrepet fra, aner jeg ikke, men noe senere stiftet jeg bekjentskap med Murphy\’s Lov, som vel må sies å være en utvidet forståelse av hvordan verden henger sammen. Jeg lot alltid slike utslag av TIF gå utover hårbøylen, ettersom den var lett tilgjengelig og laget av relativt hardfør nylon, og jeg hadde også inngått en pakt med Jomfru Maria om at det ikke var noen stor synd å kaste hårbøylen i veggen.
      Vi mennesker trenger jo en sikkerhetsventil at og til – når man snubler i sin egen irritasjonsterskel og topplokket truer med å løfte seg.

      Erfaringen med at løse ledninger alltid vil parre seg og senere alltid vil henge seg opp i noe, dannet definitivt fundamentet i Cecilia\’s Periodiske System – grunnsetning nummer én av beviselig gjentagende fenomen – altså sannheter. I dag vet jeg vel litt mer om sannheter enn jeg visste den gangen, blant annet vet jeg at vitenskapelige sannheter ofte er relatert til øyeblikket og ikke er evige. Jeg vet også at sannheter har en tendens til å la seg bekrefte av andre sannheter som heller ikke er evige, og at dette benevnes som empiri – noe som betyr at de er basert på en sanselig erfaring – altså en rent menneskelig erfaring, selv om vitenskapen iherdig påstår at det er et skille mellom empiri og hermeneutikk.
      Jeg er nok mest på linje med Karl Popper, http://en.wikipedia.org/wiki/Karl_Popper, rent bevisst, men underbevisstheten min er kanskje ikke enig med meg.

      Hva som ligger og bobler i underbevisstheten er jo aldri godt å vite, men noen bevisst strategi kan jeg nok ikke skilte med. Det nysgjerrige mennesket som observerer og lærer er mitt idealbilde av et menneske, og det jeg etter evne forsøker å leve opp til. Den tilfeldige kunnskapen og de tilsynelatende usammenhengende observasjonene tror jeg gradvis har dannet et mønster som jeg etter hvert har begynt å ane konturene av.

      Det finnes altså ikke noe CPS – Cecilias Periodiske System – men det finnes altså et slags erfaringsmønster der allikevel – et mønster som kan avsløre at vi har dynamiske krefter i oss og at dersom vi vil legge tanke og ettertanke til vår energi, så krever det aktiv sosialisering, kommunikasjon med andre, og tid til å reflektere rundt tilbakemeldingene vi får. Uten å etter-resonere andres meninger og synsinger vil vi neppe kunne se klart og forstå konsekvensene av disse tilbakemeldingene og dermed heller ikke kunne oppnå samme frihet. Det er derfor jeg legger energi i å bruke språket både for å dele mine egne tanker, og å få ta del i andres. Et handlende menneske kan generere forandringer og initiativ hos andre, uten å utfordre viljens suverenitet, og jo sterkere jeg blir rent språklig, jo sterkere kraft kan jeg generere rundt meg.

      Faren er selvsagt at dersom man kun er ute etter å generere et kraftfelt så kan det slå negativt ut og skremme folk bort. Ambisjoner kan faktisk være ødeleggende og føre til det motsatte av ønsket resultat. Det gjelder å finne middelveien, tenker jeg.

      \”Jeg vil tro en hver forfatters drøm er å ha en stor og fast leserkrets man kan oppdra over tid slik at leserne får den dypeste forståelse av hvordan man tenker når man skriver. Da kan man som forfatter etter hvert virkelig fordype seg og antagelig oppnå muligheten til ta leserne sine med seg langt inn i sitt eget univers.”\

      Jeg husker jeg pliktsov meg gjennom Ivan Grosnyj av Eisenstein. Etterpå fikk vi en forelesning av en ung filmstudent. Hun oppdro oss ganske grundig, og da vi så skulle se filmen en gang til, så var all tretthet og alle tanker om overdrevne teatrale fakter og voldsomt \”meningsfulle\” blikk som forduftet fra hodet mitt, og jeg så en av de mest interessante filmene jeg noen gang har sett, nettopp fordi jeg forstod symbolikken og referansene.
      Vel, da var jeg på viddene igjen (eventuelt på jordet), som så ofte før.

      Forventningen om den ultimate penselen som maler av seg selv – og selvsagt også den ultimate paletten – er et fint bilde.
      Bloggen min har alltid vært et verktøy – det stedet der ledningene tvinner seg og henger seg opp i alt som ikke er så glatt og overfladisk at det ikke finnes noe å henge seg opp i.

      God natt :)





      • avatar geitost says:

        Det heldigvis finnes ulike former av sikkerhetsventil : å kaste en hårbøylen i veggen kan sikkert være nyttig i beredskap tilfelle, men jeg ville gjerne anbefale mindre intensive men likevel mer vedvarende metoder å redusere trykket, som for eksempel det å prøve å kommunisere med ukjente fjerntliggende folk med hjelpet av det usannsynlige språket deres, selv om Jomfru Maria har ikke eksplisitt tillatt en slik tvilsom aktivitet…
        Jeg kan vitne om at det virker forbausende bra, minst et par minutter hver dag, når man føles litt for innviklet fra alle sider….

        Det kunne vært litt forbausende at du nevner Jomfru Maria og Karl Popper i samme melding, men forholdet er klart for meg : om man følger Poppers oppfatning, så finnes det ingen vitenskapelig teori som kunne bekrefte Guds ikke-eksistens, ettersom en slik teori skulle innholde vilkårene av sin egen imøtegåelse ! En bemerkning som får en bestandig agnostiker som meg å beklage litt, fordi i mitt tilfelle, det er heller min bevissthet selv som kanskje er ikke enig med meg !

        Jeg liker din metafor med ledningene som alltid henger seg opp, selv om jeg oppfatter en slags paradoks her : det finnes ofte altfor mange overfladiske ting som ledningene egentlig finnes å henge seg opp i, syns du ikke ?

        Tusen takk for fin tilbakemelding, … og hyggelig nattelig samtale. :)





        • avatar Cecilia says:

          Å kommunisere med ukjente folk fra fjerntliggende strøk er nok lurere enn å kaste hårbøylen i veggen.

          Paradokset beviser vel bare det gamle ordtaket om at unntakene bekrefter regelen. Overflaten er jo alltid lettest å se…

          :)





  5. avatar geitost says:

    Nå føler jeg meg litt forvirret : det var noe i den andre delen av ditt innlegg jeg gjerne ønsket å kommentere, derfor kom jeg dit tilbake for å lese den en gang til før jeg skrev det jeg hadde tenkt på.
    Men jeg har den merkelig følelsen at flere setninger er der ikke lenger. Har du slettet et avsnitt, eller har jeg forestilt meg at du hadde skrevet mer enn det som kan leses nå ?





    • avatar Cecilia says:

       Ingen ting skal være forandret, med mindre det finnes spøkelser på bakrommet. Du nevner jo noe på slutten av din første kommentar :)





      • avatar geitost says:

        Ja, om det er “lukten av ham” som du nevner, så vet jeg vel at det ligger forsatt der. Det var noe annet jeg tenkte jeg husket, om din sorg etter denne eventyret.
        Men kanskje har jeg drømt det… og altså burde jeg snart gå til sengs. :) God natt.





        • avatar Cecilia says:

          Nederst i første avsnitt i svaret til den første kommentaren din :)





          • avatar geitost says:

            Enda mer forvirrende !
            Nå må jeg undre på om min kapasitet å syntetisere, i en eneste enhet, begge ditt innlegg og din tilbakemelding, utviser at min hjerne er i sin best mulig driftmessig stand, eller er omvendt tegnet av en tidlig senilitet. :)
            Dette er kanskje noe jeg skulle bry meg om …

            Uansett, det er noe som overrasket meg (det kunne muligens interessere både forfatteren og psykologen) nemlig poenget at det utstående inntrykket som jeg endelig husket fra den andre delen av teksten, angikk fremfor alt begrepet “sorg”, til tross at ordet ikke var skrevet i innlegget selv. Var inntrykket allerede klart merkbart mellom linjene av innlegget, eller har tilbakemeldingen din kastet et nytt lys på innlegget og endret dets hele tonalitet i mine øyne ? Det får jeg ikke vite…
            Derfor , vil jeg gjerne si et par ord om ditt nytt hodebildet istedet …

            For mange år siden bodde jeg i et boligområde, i en gate bygd med ganske små hus, og beplantet med en dobbel rad av gamle plataner, som var så brede at de rørte hverandre over kjørebanen.
            Gatebelysningen besto av høye lyktestolper, med natriumdamplamper, som hadde vært regelmessig innskutt mellom trærne, symetrisk på hver fortauskant.
            Om natten, lyktene, som var altså i samme nivå som lauvverket, belyset det på en flott måte som gav inntrykket at det var egentlig lauvene som strålte langs gata, og belyset den med et mjuk gult-gyllent lys.
            Siden den var helt rolig om natta, så likte jeg å gå i midt av gata og nyte den kunstige lysende himmelen over meg…

            Det som ble veldig rart med dette synet ble en drøm jeg fikk i denne tiden : jeg drømte at jeg sto om natten i midt av gata, eksakt som jeg gjorde iblant på ordentlig, men da jeg fokuserte meg sterkt, og strekket alle min kroppsmusklene uten å bevege meg, så kunne jeg klare å løfte meg selv fra grunnen, i begynnelse ved nesten umerkelige høyder, og snart, gjennom stadige større innsatser, å stige opp, og endeleg, takket være av en presis og virksom praksis (!), så kunne jeg fullstendig ta av, og flytte forsiktig i luft, først under trærne, og snart over den lysende lauvverket, og over hus rundt omkring. Dette var en nydelig følelse.

            Det som var forbausende med denne drømmen var at den gjentok flere ganger i mange uker, med varierte reiser over nære omgivelser, og at det hendte så ofte at jeg med tiden begynte å huske dem alle som om de hadde vært virkelige opplevelser av en beleilig befordringsmiddel, og enkle minner fra min ekte liv.

            Hvorfor denne fortelling her ? Fordi det jeg følte av verdensrommet rundt meg gjennom mine nattelige flyreiser, var en oppfatning av lys, skygge og farger som jeg har helt funnet igjen inne ditt hovedbilde. Det var nettopp som jeg hadde truffet deg som kom flyende mot meg i min natt personlig himmel. Velkommen. Det var et veldig hyggelig møte. :)
            God natt.





  6. avatar Cecilia says:

    til:geitost
    ”Forvirret” er vitenskapens beskrivelse av et menneske som tror på ting som ikke lar seg motbevise – altså ikke noe å bry seg om. Man kan leve et utmerket liv som forvirret. :)

    I virkeligheten, dersom den eksisterer, så har du helt rett; den sorgfulle tonaliteten ligger mellom linjene – eller er ment å ligge der. At dette kom til uttrykk i klartekst på et senere tidspunkt, har muligens kun fokusert det litt – gitt det en spotlight, kan man si.
    Det er en interessant historie du forteller, og på mange måter er den parallell med min egen historie, som du kanskje husker – denne gjentagende drømmen om å fly, se alt ovenfra, utenfra, i et helt annet perspektiv. Følelsen av å være vektløs, og ikke minst følelsen av at det var virkelig.

    Det er høst i Oslo. Høstfarger. I går natt var det rimfrost. Jeg kunne se ned fra balkongen på refleksene fra bilvinduene som var matte og ufokuserte. I natt er det ni grader, mye fuktighet og fullstendig vindstille. Oslo har blitt mye fuktigere de siste årene. De små keramikkbeholderne på radiatorene er tomme. Jeg har ikke trengt å fylle vann i dem siden det året Shaya ble født. Jeg er ganske var for luftfuktighet. Er det for tørr luft så blir jeg tørr på leppene.
    Høstfarger, orange, gult, rødt, de samme fargene som er i flammene.
    Det er alltid best å fly om høsten. Det er da vi flyr. Akkurat som trekkfugler.

    Fra vitenskapelig hold hevdes det at alt vi drømmer består av kjente elementer. Mennesket kan altså ikke kan drømme om ukjente elementer, og heller ikke få ukjente følelsesmessige opplevelser.
    Hvordan kan vi da drømme at vi flyr?

    Kanskje det ikke var en drøm…

    God natt :)

    1





    • avatar geitost says:

      Sjanser er små at jeg en gang fløy på ordentlig, men jeg er enig med deg at mine minner angående fly-følelser hadde likevel mye med virkelighet å gjøre.

      Det er sannsynlig at min underbevissthet har totalt bygd dette fly-inntrykket ved å blande sammen minnene av opplevde følelelser, blant annet det å ri på en hest som selvstyrer seg i skoger i full fart og lar rytteren oppleve den flyttende verden rundt seg fra et litt høyer synspunkt enn fra sin vanlig høyde….
      Eller det å kjøre ned snødekte fjellsider på ski.

      Jeg var en god skiløper i min tenåringsalder, og hadde utviklet min teknikk opp til et nivå som tillot meg å føle at jeg klarte å beherske graviteten, uavhengig hvor bratt terrengen var. Jeg opplevd skikjøring som en mental nytelse, takket være både en lenge praksis og en god fysisk forberedelse, som gikk meg inntrykket at det var ånden min som kunne direkt styre min kropps forskyvning i verdensrommet.

      På denne måten skikjøring virket som å spille musikk : når du leser noter ,eller et akkordsnavn, på et partitur, kan du sannsynligvis føle musklene av dine hender som øyeblikkelig forbereder seg å strekke seg, slik at fingrene dine skal settes i den riktige stillingen for å slå akkorden på piano eller på gitarhalsen, uten at du måtte tenke på det.

      Skikjøring gjorde det samme for meg : så snart jeg så en snøtung bakke, og forestilte meg en mulig vei å kjøre den ned, kunne jeg føle at alle musklene av min kropp var i ferd å trekke seg sammen sterkt, slik at jeg kunne la meg gli ned i tomheten, og da ikke kjenne noe enn luften på anisktet og overflaten av snøen som mykt kjælte mine fotsåler.
      Og at jeg var nesten vektløs.

      Det er den slags intens muskelsammenstrekning som jeg husker at min kropp brukte for å klare å løfte seg fra grunnen i drømmene mine, og altså å tillate meg å fly av meg selv…
      Har du kjent en slik fysisk følelelse når du drømte du fløy ? Jeg er litt nysgjerrig på om å vite om du har opplevd noe liknende.





      • avatar Cecilia says:

        Halloooo! Denne kommentaren er til Geitost!
        Uten den muskulære hukommelsen tror jeg aldri vi hadde klart å overleve. Det er helt riktig som du sier, det er en automatikk i å lese et akkordskjema eller noter. Prima vista, som det heter, å spille et stykke direkte fra bladet uten å ha sett det før, er egentlig som å lese en bok man aldri har lest før. Man gjenkjenner ordene og leser setningene, men noen ganger er man nødt til å gå tilbake fordi man ikke helt har fattet sammenhengen og dynamikken. Sånn er det vel å kjøre utfor på ski også, i ukjente løyper. Man fester blikket langt fremme og lager seg et indre kart over terrenget, akkurat som når man leser noter: Blikket ligger et godt stykke foran fingrene, så langt foran at man faktisk rekker å lese to ganger dersom det blir veldig komplisert. Dette er egentlig veldig fascinerende som tema. Benjamin Libet’s forskning påviser jo at vi egentlig lever omtrent et halvt sekund på etterskudd, fordi hjernen bruker tid på å behandle billedinformasjonen og synkronisere dette med lyden. Dette har med hjernenes båndbredde å gjøre. Hvordan klarer vi da å synkronisere oss når vi skal spille sammen med andre? På samme måte som når vi kjører en ukjent løype på ski, vil jeg tro. Vi bruker vår muskulære hukommelse og reagerer i forhold til vår indre klokke og indre kart. Lyden treffer oss egentlig ganske direkte og gir oss rytmen. Den er som regel jevn, så vi trenger bare konsentrere oss om starten. resten går på autopilot. Et fenomen jeg selv har opplevd er at jeg syns det er vanskelig å forholde meg til et visuelt signal, for eksempel en dirigent. Forsøk har jo også vist at vi reagerer hurtigere på et lydsignal enn på et visuelt signal.
        Vel… digresjoner.

        Jeg er alltid veldig fysisk tilstede i drømmene mine, uten at jeg nå kan forklare helt hvordan jeg opplevde det å fly. Det er lenge siden jeg hadde den typen drømmer. Jeg husker det visuelle best, merkelig nok, for det er jo bilder som hjernen må ha konstruert. Å se ting i fugleperspektiv er normalt noe vi aldri gjør annet enn når vi er oppe i fly, og vi ser aldri så nære ting som huset og hagen der vi bor. Slike bilder er nødt til å bli rene konstruksjoner, basert på vår egen evne til å mentalt snu og dreie på geometriske former. Og da er vi kanskje tilbake til utgangspunktet: Vår muskulære hukommelse og evnen til å lese kompliserte notebilder med ett eneste blikk. Vi vet erfaringsmessig hva som skjer når vi dreier en geometrisk figur, for eksempel taket på huset vårt eller en tennisbane.
        Sjansene er selvsagt små for at vi har fløyet på ordentlig. Rent vitenskapelig sett er de ikke engang minimale. Men i fantasien har vi fløyet – på ordentlig. :)





  7. avatar sirenia says:

    Godt å hvile litt i en Ceiliatekst igjen,
    endelig kan hodet bli opptatt av annet enn hus og bygging.
    Her skinner siste sollyset på skjærgården
    og det nærmer seg novemberblåtime,
    livet er skjønt :)
    Ha en god helg Cec!





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *