The siste kapittel

Se min kjole
den er svart som havet,

se min kjole
den er rød som blod.
Det er fordi jeg elsker alt det… hva er det som piper?

– Dana! Alarmen din! Skru den av før du vekker alle.
– Jada…
Hva er klokken? Kvart på to… stønn! Knappe to timers søvn… det hjerterått.
Det er halvmørkt og vanskelig å se. Det eneste lyset i rommet kommer fra exit-skiltet over døren og er så vidt nok til at hun kan skimte konturene av Jordan som har satt seg opp i sengen ved siden av.
– Jordan? Er det ikke noe lys her? Hvorfor er du våken?
– Jeg har ikke tenkt å gå glipp av dette, dessuten kan det tenkes dere trenger meg, som en back-up i tilfelle Mizhag bommer.
– Hvordan kan han bomme?
– Du kjenner ikke Moonsong. Hun kan være forberedt. Hun er faktisk svært sjelden uforberedt.
– Du… hva vet du om operasjon Sigma?
– Operasjon Sigma? Hvorfor spør du om det nå?
– Jeg vil vite hva du vet.
– Operasjon Sigma var kodenavnet for operasjonen i Moskva. Vi hadde en diskusjon da han skulle overtale meg. Han ble etter hvert ganske høyrøstet. Det var da jeg forstod hvor gal han egentlig er.
– Hva sa han?
– At han skulle skape et slags verdensomspennende kunnskapssenter. En slags tankesmie for opinions-dannelse, generere et nettverk av historiens klokeste mennesker. Jeg husker ikke alt, men hensikten hans var å begynne med Lenin. Han hadde en vokskopi i Manila som vi skulle bytte ut med den ekte Lenin. Det var det som var operasjon Sigma. Jeg var ikke særlig lysten på å gjøre en sånn jobb. Det kunne han ikke forstå. Han har aldri visst at jeg jobber for MSS, og jeg kunne ikke fortelle ham det. Tenk deg konsekvensene dersom det ble kjent at en kinesisk agent hadde stjålet Lenin. Folk har gått til krig for mindre.
– Joda. Vi har jo sett den kinesiske reaksjonen på fredsprisen.
– Ikke sant? Lenin er russernes helligdom. De vokter ham som et barn. Men jeg hadde jo ikke noe valg. Han var over meg hele tiden, for å si det sånn, så jeg fikk ikke informert noen.
– Sa han noe om rekruteringen… om all spammingen?
– Spammingen? Hvilken spamming?
– Så du vet ingen ting om det?
– Nei.
– Jeg har akkurat skjønt at noen har holdt tilbake viktige opplysninger for meg. Jeg er litt sint akkurat nå.
– Jeg har fortalt deg alt.
– Det tror jeg også. Det er ikke deg jeg er sint på.
– Er det Spencer?
– Hva vet du om ham? Du har kommet med noen hint som du aldri har fulgt opp.
– Han jobber for…
Spencer har fulgt med på samtalen fra sengen sin på andre siden av rommet. Han føler det er på tide å bryte inn, og tenner lyset.
– Okei! Unnskyld at jeg bryter inn her, men du har faktisk fått vite det du trengte for å gjennomføre. Vi har slett ikke ført deg bak lyset!
– Nei vel? Men du har altså visst om den egentlige grunnen hele tiden?
– Vi har hatt en løpende vurdering av saken. Spammingen er i ferd med å ødelegge hele bloggverdenen. Det har du vel merket selv?
– Hvor jævlig vanskelig hadde det vært å fortelle meg den egentlige grunnen?
– Vi anså det ikke som formålstjenlig.
– Nei selvfølgelig ikke. Så det er altså herfra all spammen kommer?
– Nei. Den kommer fra servere over i hele øst-Europa.
– Hva var poenget med å sende meg hit da?
– Å sabotere serverne ville bare være å fjerne symptomene. Vi ønsket å fjerne årsaken. Den er her.
– Du sier stadig vi. Hvem er vi?
– Hele bloggsyndikatet.
– Hele bloggsyndikatet? Og hva slags syndikat er det? Er det dette syndikatet som betaler regningen? Er det dit jeg skal sende faktura?
– Vi hadde håpet på en viss egeninnsats, men ja, det er syndikatet som finansierer det. For det meste er det VG.
– VG? Herlighet… kødder du nå?
– Langt ifra. Du må huske at da denne spammingen begynte rundt 2009 så ble den for det meste konsentrert om VGB. Til tross for alle mulige mottiltak bare økte den. VG fikk etter hvert en mistanke til Petrograd, så de dumpa dem og la om hele systemet, men det gjorde det bare verre. Få låne iPaden din… se her. Aller først dukket dette opp:

– Nå skjønner jeg ikke…
– Alle tror dette er bullshit, bortsett fra de som forstår koden og går rett til prosjektsiden.
– Hva er koden?
– Det var det ingen i VG som var intelligente nok til å forstå, men de fikk et anonymt tips fra en mister Schmart Ton.
– Og du er like beskjeden som vanlig…
– Og så begynte kodene og dukke opp overalt som spam i kommentarfeltene. Til slutt var det eneste alternativet å stenge ned hele dritten.
– Hallo? Ikke fortell meg at det var derfor VGB ble nedlagt?
– Jepp! Tanken bak det var å få spredd bloggaktiviteten, og at det skulle gjøre det vanskelig for spam-robotene å finne frem. VG gjorde bloggerne en tjeneste.
– Veldedighet fra VG? Spar meg!
– Selvfølgelig var det ikke veldedighet. Det var i pur egeninteresse. Alle bloggere som er søkbare på nettet er potensielle ofre, også VG’s egne bloggere.
– Det kan ikke være mange.
– Der tar du nok feil. Det er mange. Alle de store mediehusene betaler bloggere for å spre betalte synspunkter. Politisk opinionsdannelse kan ikke skje åpenlyst i medielandskapet for da reduserer man kundegrunnlaget. Man kan godt ha én og annen politisk kronikk i ny og ne, men man kan ikke gå ut med for mange åpenbart vinklede politiske artikler uten å støte politiske motstandere vekk. Avisene har for lengst tatt på seg en politisk nøytral hatt, selv Aftenposten fremstår i dag som en partipolitisk uavhengig avis.
– Og så bruker de altså bloggere til å spre de politiske synspunktene sine?
– Alle gjør det. Men det jeg skulle si var at da vi stengte VGB så stoppet det opp en stund, og så trodde vi det det hadde gitt seg, men så begynte det å ta seg opp igjen, og i løpet av 2012 økte omfanget, og denne gangen med langt mere avanserte roboter. Vi kom altså fram til at den eneste muligheten vi hadde for å stoppe dette var å fjerne grunnen, altså sabotere hele operasjon Sigma, derav navnet.
– Men det er jo mange andre som spammer også?
– Ikke i det omfanget.
– Mizhag har valgt å avbryte operasjonen nå, så da er vel alle glade.
– Har han sagt det?
– Ja. Men nå er jeg nødt til å gå. Han sa klokken to, og det er om fem minutter.
– Det virker som om du stoler på ham?
– Stoler på? Jeg tror ingen av dere egentlig kjenner ham så godt som jeg. Jordan, blir du med?
– Jeg er klar.
– Spencer? Hva med deg, siden du allikevel er våken?
– Noen må jo passe på dere.
– Å klapp igjen! Er det noe mer du ikke har fortalt?
– Nei…

______

_

På vertshuset Rusalka Mechta, er det en røff men litt mismodig gjeng på åtte mann som toger inn døren. Vertshuseieren, herr Igor Rybak, tar dem smilende imot.
– Jeg er Igor Rybakk. Jeg trodde dere skulle komme i går, men det er godt å se dere.
– Igår? Nei, det var vel ikke meningen. Kall meg Barney. Har du noe mat til vårs?
– Selvfølgelig.
– Vi hadde vel kommet før om ikke… du skjønner, vi ble taua inn i natt.
– Av politiet?
– De virka litt nervøse. De hadde tydeligvis ikke så lyst til å holde på oss. Det ble noen timer i avhør utover natta, men de hadde ikke noe å fare med. Det var ikke vi som brøyt oss inn i tunellen.
– I tunellen? Har dere vært der allerede?
– Allerede? Hva mener du med det?
– Så dere drar tilbake i kveld?
– Tilbake? Det tror jeg er det siste vi skal gjøre. Vi dumpa alt i sjøen da blålysa dukka opp. Hva skulle vi ellers gjøre med tre døde vakter liggende på toppen? Nei, vi var bare åtte speidergutter på tur uten så mye som en sprettert.
– Tre døde vakter? Men… hvorfor det? Det var da ikke meningen!
– Ikke meningen? Hva er det du snakker om nå?
– Det vi har fått dere hit for å gjøre, å bli kvitt det stedet en gang for alle!
– Bli kvitt stedet? Nå er jeg ikke helt med.
– Dere er her for å sprenge huset, ikke sant?
– Sprenge huset? Jeg har aldri hørt om noen sprenging?
Barney ser at de andre rister på hodet.
– Ingen av oss veit noe om noen sprenging.
– Men…?
Igor Rybakk må støtte seg til karmen et øyeblikk. Her er det noe som ikke stemmer, men det kan kanskje være en fordel. Utlendinger, definitivt, som ingen kan spore tilbake til ham, og disse gutta ser ut å være både veltrente og tøffe, mye tøffere enn han egentlig kunne håpe på.
– Barney. Si meg, hvorfor er dere her?
– Et oppdrag som gikk i dass. Du har vel snakka med Moon om frokost til vårs? Hva med de to snuserne? Har du sjekka rommet deres?
– Snuserne?
– La oss ta en kikk. De jobber for ISA, gjør de ikke?
– ISA? Hva er det?
– Iranian Space Agency. Det iranske romfartsprogrammet. Det var jo dem vi spora hele veien. Sa ikke Moon det?
– Moon? Hvem er det?
– Er det ikke her hun har bestilt mat oss? Snakker vi forbi hverandre nå?
– Du mener Barbara kanskje? Det var en Barbara som bestilte frokost til ti. Så det er dere det altså?
– Jepp!
– Jeg forstår. Så dere har altså ikke noe med… eh, min kone har laget rødbetsalat med poteter og kål. Jeg har kanskje et oppdrag til dere om det er av interesse… jeg må bare ta en telefon først. Værsågod sitt, så skal dere få litt deilig rødbetsalat.

_______

_

Alarmen går

Brannalarmen har gått i nesten et minutt uten at noe har skjedd. Dr. Mizhag står klar ved døren, bevæpnet med en treklubbe av tungt kaliber. Jordan har tatt oppstilling i døren til lageret med blåserøret klart og Spencer står i trappen ned til tunnelen, bevæpnet med en solid metallstang. La Vache har plassert seg i den ytterste cella og venter like spent som de andre – noe annet er det ikke å foreta seg.
I hodet hennes begynner ting å falle på plass, hvor usannsynlig alt enn virker. Hun har jo selv merket sinnet hver gang bloggen hennes har blitt oversvømmet av spam. Det verste er at det ikke er noen å la det gå ut over, for hvordan kan man egentlig straffe slike roboter? De bryr seg jo katten om de blir utestengt eller slettet. De er fullstendig nøytrale til om de i det hele tatt har en adresse å sende til eller ikke. Det blir som å gi en sag skylden for at noen har saget ned et tre.  Et det kun et utslag av synkronisitet med negativt fortegn?

I Spencers hode er det helt andre tanker. Spencer lurer på hva det er slags forbindelse mellom la Vache og Jordan. Hvorfor virker det som om de spiller på samme lag? Har de falt for hverandre? Hva er det egentlig Jordan har fortalt la Vache? Alt? Burde han også kanskje fortalt alt? Da hadde han kanskje også fått vite alt… å herregud! Der kommer Lenin. Skal han ødelegge alt atter en gang?
– Hei! Lenin! Gå tilbake! Vi har tenkt å overmanne henne nå!
– Ah… jeg forstår.
– Du må holde deg vekk! Ute av syne og ikke si ett ord!
– Ja, ja. Neida. Jeg skal bare observere. Observasjon er lærerikt… si meg Spencer, er dere alltid så handlingsorienterte i Norge?
– Ja.
– Godt. Verden trenger handlingsorienterte menn….
– Hysj!
– … og kvinner…
– Hysj!

I følge fysikkens lover har lyd en hastighet gjennom luft på ca 330 m/s, så det vil være feil å si at de alle hører lyden av låsmekanismen samtidig. Da er det også tvilsomt om begrepet synkronisitet kan komme til anvendelse. Men den buddhistiske varianten av direkte karma kan man ikke se helt bort fra. Et slag i hodet er et slag i hodet – “øye for øye” er et dogme som langt fra er forbeholdt de kristne.
I det Lau Tony Eriksson åpner døren og stikker hodet inn skjer det tre ting. Jordan sender avsted en pil, Mizhag lar den massive klubben falle og la Vache skriker.
– Nei! Det er Tony! Ikke… slå.
Lau Tony Eriksson synker sammen innen la Vache er ferdig å skrike. Det er sånn den buddhistiske karmaen virker.
Änkan hyler og bøyer seg, men det er Jordan som reager først. Lynraskt springer hun de få skrittene bort til døren og velter Tony over på ryggen. Så begynner hun å beføle ansiktet og halsen hans forsiktig. Mizhag står som paralysert. Det er Flabben som først gjenvinner evnen til å snakke.
– Er du sykepleierske?
Jordan ser opp et øyeblikk.
– Nei. Jeg er…
– Jeg har faktisk førstehjelpskurs, så kanskje jeg skulle…
– Nei! Ikke rør! Det er farlig.
– Farlig? Sier du det? Jeg syns det virker som om du bare famler. Han skal da ikke ligge på ryggen? Har du ikke det minste kunnskap om…
– Hold kjeft!
Stemmen hennes er så myndig at selv Änkan slutter å hyle.
Både Spencer og la Vache har etter hvert kommet frem til døren. La Vache hvisker.
– Hun sjekker om hun har truffet.
– Truffet?
– Jeg skal forklare senere.
Jordan har et helt blankt uttrykk når hun reiser seg og ser Flabben midt mellom øynene.
– Jeg traff ikke! Han er din. Værsågod. Han puster og lever og trenger bare noen kjærlige hender. Velbekomme.
Så presser hun seg forbi og går ut på gangen. Flabben rister på hodet og forsøker å smile.
– Myndig dame… men, hallo? Er det ikke Spencer? Og du må være la Vache. Under andre omstendigheter hadde det vært… er dere med på dette?
Begge rister på hodet.
– Vi ventet en annen.
Änkan har gått ned på kne og begynt å gråte stille. La Vache setter seg ned og legger en arm rundt skulderen hennes.
– Det går bra. Han puster.
– Nå som han nettopp hadde blitt… hvem er du? Hvarför gjör dere på det här viset?
– Jeg er journalist. Det var ikke meningen.
– Journalist? Det här skal inte i tidningen!
– Neida…
La Vache bøyer og sjekker pulsen på Tony, og kaster i det samme et blikk ut døren. Jordan er ikke å se. I bakgrunnen kan hun høre at Flabben og Spencer snakker sammen. Mizhag har visst også våknet av transen virker det som. Hvor er Jordan, og hvor er Moon? Hvorfor er det ingen som har tenkt på…
La Vache reiser seg brått og ser seg rundt.
– Hei! Hør! Hvor er Moon? Har noen sett henne?
Flabben smiler og peker.
– Moon? Det er vel hun som ligger der ute, hun med maskinpistolen…
La Vache snur seg før han er ferdig å snakke.
– Hun fikk seg litt av en behandling, det skal jeg bare fortelle deg. Død og pine…..
La Vache hører ikke fortsettelsen. Hun som ligger på gangen? Hvor? Og hvor er Jordan? Heisen står i første etasje. Hun løper bort og slår koden. Det kommer et lite klikk og en svak summing idet heisen reagerer. Hva var det Jordan hadde gjort med maskinpistolen da de var på herretoalettet? Hadde hun ikke satt den fra seg under vasken? Moon hadde ikke sett den, så antagelig står den der ennå.
La Vache løper de få skrittene bort og river opp døren. Jo. Der står den. Så legger hun merke til en åpning i veggen, en annen åpning enn den Moon hadde brukt. Selvfølgelig! Det er to utganger! Det var det Mizhag hadde ment å si. Men hvorfor er den åpen? Enten er det Moon eller så er det Jordan som har gått ut den veien, eller så er det begge to. Hvordan virker en slik maskinpistol? Uzi. Full Auto. Det er vel bare å vri på… Moonsong kan ikke ha tatt heisen. Hun kan ikke koden. Altså er det Jordan som har tatt heisen. Da er det Moon som har gått ut gjennom tunnelen… Nei. Slik kan det ikke henge sammen. Både Jordan og Moon må ha gått ut gjennom tunnelen, antagelig har en av dem tvunget den andre med. Men hvorfor skulle Jordan tvinge med seg Moon? Ingen grunn. Altså må Moon ha tvunget med seg Jordan. La Vache trekker pusten og ser et øyeblikk på sitt eget speilbilde. Skal hun løpe etter? Er det verdt det?

Det flislagte gulvet kjennes kaldt mot de nakne føttene. La Vache holder Uzien med begge hender mens hun løper. Et øyeblikk blir hun usikker, det er en forgrening på tunnelen. Hvilken vei? Så ser hun lyset. Noen har tydeligvis hatt liten tid og ikke brydd seg med å lukke døren etter seg. Hun forsøker å huske hva hun har lest om å skyte. Man bør ha øreklokker, det har hun lest, og så skal man sette det ene benet bak det andre og legge vekten på det fremre benet, og så må man være klar over at rekylen kan få løpet til å heves etter hvert om man fyrer av flere skudd, altså bør man sikte litt lavere enn man tror, hvis man skal ha et håp om å treffe – og så må man ikke nøle. Det siste er viktig. Øreklokker er neppe så viktig som noen vil ha det til…

Lyset er intenst og nesten blendende når hun kommer ut døren. Hun forstår med en gang hvor hun er. Så var det altså en hemmelig dør allikevel nederst i baktrappen, de hadde bare ikke tenkt at den kunne være bak bordet. Det smeller fjernt i en bildør. De er på parkeringsplassen, selvfølgelig. Så skriker det i gummi. Hun løper frem til hjørnet og ser den store Cherokeen gjøre en sving på asfalten. Det er umulig å se hvem som kjører. Dette er manndomsprøven, tenker hun og løfter Uzien – husk å sikte lavere og ligg litt i forkant. Husk å ikke nøle. Hun sikter mot hjulene og trykker på avtrekkeren.
Rekylen smeller mot skulderen og er langt kraftigere enn hun hadde trodd; hun kommer til å få blåmerker. Hun var visst ikke i nærheten av å treffe. Bilen er allerede på vei mot utkjørselen. Hun løper noen skritt ut på plenen og tar ny oppstilling. Vekten på det fremre benet – sikt et stykke foran – la dem kjøre hjulene inn i kuleregnet i stedet for å forsøke å følge. Så klemmer hun avtrekkeren inn og ser støvet sprute opp fra grusveien. Wow! For en følelse. Traff hun ikke nå heller? Jo, hun må visst ha truffet noe, for Cherokeen skjærer plutselig inn mot høyre og begynner å klatre opp den slake skråningen rett mot henne. Så ser hun det. Det er Moon som sitter ved rattet og Jordan er ikke å se.
Brikker i et spill, hadde Mizhag sagt. Når man går inn i spillet er man forberedt på det verste. La Vache trekker pusten og sikter. Nå Moon? Er du forberedt på det verste? Hun sikter på grillen og klemmer inn avtrekkeren. Det kommer et skudd, og så kommer det ikke fler. Tomt! Cherokeen kommer humpende rett mot henne som et skadeskutt monster. Den har nok punktert. Det er tydelig hva Moon har til hensikt å gjøre. Hvilken vei skal hun løpe? Det beste er å løpe tilbake til baktrappen. Hun kaster Uzien fra seg og legger på sprang.

Tom for ammunisjon! Så utrolig dustete av henne å ikke tenke på det! Hun burde tatt med ammunisjonsbeltet da hun tok Uzien fra Spyder, men hvem er det som tenker på slikt? Et blikk over skulderen forteller henne at Cherokeen har større fart nå. Hun kommer ikke til å rekke det. Var det smil hun så hos Moon? Når man går inn i spillet…
I øyekroken skimter hun at Cherokeen er i ferd med å komme opp på siden av henne. Hun bråstopper og begynne å løpe langs veggen i motsatt retning. Motorlyden forandrer seg ikke… hvorfor ikke? Hun snur seg og bråstopper. Med et brak treffer den store Cherokeen døren til baktrappen. Et øyeblikk løfter den bakhjulene, som om den skal til å slå kollbøtte oppetter veggen før den deiser ned igjen, og så spretter bakluken opp. Jordan! Herregud!
– Jordan!
Hun snubler i noe og går over ende. Unni! Så det var altså sånn det endte? En søyle av skittenbrunt varmtvann treffer veggen og lager brune striper. Så kommer hun seg opp igjen og løper frem til bagasjerommet. Jordan ligger i fosterstilling og både armene og bena er bundet sammen med svarte strips.
– Jordan! Vær så snill! Snakk til meg! Jordan!
Lyden av løpende støvler får henne til å snu seg. Det er tre menn. Hun gjenkjenner resepsjonisten som ga henne id-kortet.
– Dere må hjelpe henne! Fort! Hun svarer ikke.
– Hva er det som har skjedd? Vi hørte skyting.
– Bare få henne ut! Kanskje bilen begynner å brenne!
– Det lukter ikke bensin… du blør på leggen. Hva er det? Du ser så rart på meg?
La Vache kjenner en sterk arm rundt livet og lar seg synke inn i mørket. Deilig…
Naturen har i sin barmhjertighet utstyrt mennesket med evnen til å besvime uten ytre påvirkning.

______

_

La Vache våkner i et fremmed rom. Hun ligger på en sofa og har en grovt vevet sofapute under hodet. Det er varmt. Noen har lagt et ullteppe over henne. Hun har vondt skulderen og i benet. Forsiktig trekker ullteppet til side og setter seg opp. Noen har satt et glass vann på bordet. Det er sikkert til henne. I det samme går døren opp og hun gjenkjenner resepsjonisten.
– Jeg har visst glemt det fine kortet mitt. Sorry.
Han smiler.
– Jeg kjenner jo deg. Hvordan har du det?
– Vondt i skulderen. Er vannet til meg?
– Ja. Jeg skal hilse fra venninnen din.
– Jordan? Er hun okei?
– Litt mørbanket, men hun vil gjerne ha besøk, hvis du vil se henne.
– Gjerne. Besvimte jeg?
– Jeg er vant til det. Jenter besvimer lett rundt meg.
– Det kan jeg tenke meg.
– Kan du gå selv?
– Hva heter du?
– Pjotr.
– Hei Pjotr. Jeg tror jeg trenger en arm å holde i. Skal vi langt?
– Altfor kort… egentlig.

– – –

Jordan sitter halvveis oppreist i en dyp lenestol. Hun smiler uten å reise seg.
– Dana. Jeg har ingen ord.
– Jeg er bare glad du lever.
– Det har jeg bare deg å takke for.
– Du trenger ikke si noe. Er hun død?
– Veldig. Skutt. Midt panna.
– Skutt? Men… jeg traff ikke? Gjorde jeg det?
– Nei. Men Spencer traff.
– Spencer?
– Han skjøt henne fra døren.
– Hvordan?
– Han kan fortelle selv.

Det er først nå la Vache legger merke til Spencer. Han sitter makelig tilbakelent ved et bord litt lenger inne i rommet.
– Mizhag hadde en liten sniper-rifle i skapet. Russisk, men absolutt et presisjonsvåpen. En presang han hadde fått.
– Du fulgte etter meg?
– Etter en stund. Jeg skjønte jo hva som hadde skjedd da Flabben fortalte om Moon og vi så at hverken hun eller Jordan eller du var der lenger. Og da Mizhag oppdaget at bilnøkkelen hans ikke hang der den pleide, så var det bare å legge to og to sammen. Jeg stoppet i mørket inni gangen og ventet til jeg ikke kunne bomme.
– Hvorfor kom du ikke ut?
– Etterpå? Fordi bilen sperret hele utgangen. Dessuten var du visst i gode hender.
– Mm. Jeg besvimte. Det var egentlig litt deilig. Men fortell meg, hvorfor er Flabben her?
– Han kom vel for å redde deg…
– Det er ikke sant?
– Nei. Men han skulle nok ønske det. Men det er nå engang jeg som har mest trening med skytevåpen. Jeg var faktisk…
– Hallo! Nå forlater du emnet! Hva gjør Flabben her?
– Akkurat nå? Tilbereder en sen lunsj sammen med Mizhag, om jeg ikke er misinformert…
– Det heter desinformert, men du vet hva jeg mener!
– Okei, da! Jeg likte ordspillet. Flabben er her for å passe på Änkan. Vi tar vare på folk.
– Vi? Syndikatet?
– Nei. Dette er litt utenom. En slags side-avtale. Har du hørt om Medicus-Plesner?
– Burde jeg det?
– Brystproteser.
– Du syns kanskje jeg trenger det?
– Ikke før du eventuelt blir brystoperert.
– Det var ikke meningen å fleipe med det. Så dette Medicus-firmaet lager brystproteser?
– Ja. Og de vil gjerne levere det beste, naturlig nok i et såpass følsomt marked, og samtidig ønsker de å utvide. De er mer enn villige til å inngå en avtale med Tony Eriksson om en eksklusiv rett til metoden hans og også til å sørge for at den blir patentert. Men det haster. Det er mange om beinet, for å si det sånn. Så det er de som har… ja, inngått en avtale om litt sponsing, for å si det sånn.
– Har de snakket med Tony om dette?
– De har snakket med Änkan. Det er alt jeg vet. Resten må du nesten spørre Flabben om.
– Det er ikke så viktig… det viktigste akkurat nå er at Moon har tatt kvelden.
– Akkurat der har jeg faktisk noe jeg må tilstå. Det var nok jeg som ledet henne hit. Husker du da jeg ikke ville følge deg til flyet i Ankara?
– Mm.
– Det var fordi jeg ikke ville noen skulle vite hvor du egentlig dro. Jeg visste vel at jeg ble holdt øye med…men dette kan Jordan fortelle mer om.
– Det har hun allerede gjort, men hun aner ingen ting om hvorfor Moonsong kom hit. Hvilken forbindelse har hun med deg?
– Ingen.
– Merkelig. Hva tror du Jordan? Det er du som kjenner henne best.
– Hun kan ha hørt opptak av samtalen i Ankara.
– Opptak? Mener du at samtalen vår ble tatt opp? Av hvem?
– Iransk etterretning for eksempel.
– Hvorfor skulle de være interessert i meg?
– De var ikke interesserte i deg. Det var Spencer de var interessert i.
– Hvorfor det, egentlig? Dette er interessant Spencer, nå er jeg spent.
I det samme kommer Pjotr inn og avbryter samtalen.
– Det er lunsj på takterrassen, i tilfelle noen er sultne.

______

_

På vertshuset er Igor Rybakk en fornøyd mann. Ikke bare har han fått profesjonell hjelp, han har til og med fått det billigere enn han hadde regnet med. Ti tusen dollar for hele jobben. Et røverkjøp. Det vil si at han sitter igjen med ti tusen dollar i fortjeneste. Nå er det jo strengt tatt ikke hans penger, men hvem vil be om kvittering liksom? Det holder at han har kvittering på sprengstoffet. Resten kommer det aldri til å bli snakk om… det er noe helt annet det kommer til å bli snakk om. På rommet til snuserne fra ISA hadde Barney funnet ti miniatyrflasker med norsk akevitt. Det blir akkurat en til hver, og en til kjerringa.
Barney begynner å klø i fingrene.
– Huset er helt tomt etter klokka seks sa du? Hva venter vi på egentlig?
– Best å være på den sikre siden. La det bli mørkt først, for sikkerhets skyld.
– Vi hørte det var et slags mentalsykehus? Sender dem pasientene hjem om kvelden?
– Det er ingen pasienter lenger. Det er lenge siden.
– Hva er det dem egentlig driver på med nå?
– Eksperimenter. Noe jævelskap som gjør at strømmen går stadig vekk. Har du lest navnet baklengs? Se her skal jeg skrive, Alucard – Dracula. Skjønner du?
– Å helvete! Er det derfor dere vil ha det vekk? Ja, ja. Jeg legger meg ikke opp i folks grunner. Men det er jo litt…
– Djevels gravsted! Har du ikke hørt om det? Vampyrer er djevelens avkom! Vi vil ikke ha det her. Det er derfor vi har samlet penger i mange år. Den jævelskapen skal vekk!
– Ja, ja, ja, Igor! Slapp av mann! Du har jo dynamitt nok til å blåse hele haugen på havet så det skal nok ordne seg.

_______

_

Etter lunsj, et måltid som nok i Norge ville blitt beskrevet som en storslagen middag, trekker la Vache, Jordan og Spencer seg tilbake for å fortsette samtalen. Dr. Mizhag har fått Tony Eriksson på bena igjen og alle misforståelser er etter beste evne oppklart. Om det hadde vært synkronisitet eller karma er det ikke noen som gidder å ta stilling til, men at det hadde vært flaks at ermet til Tony hadde hengt seg fast i dørhåndtaket, det er alle enige om. Denne ukalkulerte tildragelsen hadde nemlig forårsaket at Tony fikk en plutselig stopp da han skulle gå inn døren, slik at slaget fra Mizhag bare så vidt hadde sneiet hodet hans og for det meste landet på skulderen – noe som også hadde medvirket til at en ellers svært treffsikker Jordan heldigvis hadde bommet med noen få centimeter.

La Vache er svært interessert i hva Spencer har å fortelle.
– Vel… jeg har et oppdrag av rent teknisk art for noe som heter ISA. Det er ikke noe hemmelig på noen måte. ISA er den iranske romfartsorganisasjonen, og er fullverdig medlem av COPUOS, en FN-komite for fredelig utnyttelse av rommet. Jeg jobber faktisk for FN. Jeg visste jo at jeg ble overvåket litt i den sammenhengen, men jeg trodde det var av kineserne. Så jo, samtalen vår kan ha blitt tatt opp.
– Og så kan Moon ha fått fatt i den?
– Ikke utenkelig med hennes kontakter.
– Og selv om du visste at vi antagelig ble overvåket så snakket vi altså om Mizhag. Og da har klokkene hennes selvfølgelig ringt, høyt og tydelig. Og så har hun forstått at jeg var på vei for å treffe ham, men hun har altså ikke funnet noen spor etter meg. Hun har i stedet fulgt etter deg, Og du og Jaÿ snakket selvfølgelig om at dere var på vei for å hente meg. Enkelt og greit. Fot i fuckin hose!
– Det var ingen grunn til å følge etter meg for å finne deg. Vi sa jo i klartekst hvor du skulle og hvordan du skulle komme deg dit.
– Kanskje det var forstyrrelser? Du surklet jo med den vannpipen i ett sett, og brettet og brettet på det kartet. Egentlig veldig irriterende.
– Hm. Det var jeg ikke klar over…
– Det var altså sånn du fikk tak i satellittmodem? Fordi du jobber for Iran?
– Gjentjenester. De er litt strikse med alkohol der borte, men ikke så strikse med utlendinger, om du skjønner. Det samme med ubåten…
– Ikke si det er nok med et par flasker brennevin for å…
– Neida, men de liker å holde på hemmelighetene sine.
– Ubåten ja. Burde vi ikke gi dem beskjed?
– Det har jeg gjort. Skal hilse fra Soran forresten, han hadde gledet seg til å frakte deg tilbake.
– Takk. Han kan komme å hente meg nå om han vil. Han var veldig hyggelig.
– Er du sur? Har jeg ikke nettopp reddet livet ditt?
– Det hadde du ikke trengt om du ikke hadde vært så macho at du måtte komme å redde meg liksom.
– Macho? Nå er du urettferdig.
– Er jeg? Egentlig? Jeg hadde alt under kontroll før du kom. Ikke sant Jordan? Vi hadde Mizhag akkurat der vi ville ha ham, og Tony på sykehus. Hadde det ikke vært for at du kom og hadde denne leiemorderen på slep så kunne jeg og Jordan gjort det vi skulle i ro og fred.
– Og hva skulle det ha vært, om jeg tør spørre?
– Gitt ham en sprøyte. Bye-bye-Mizhag. Operasjon sigma avsluttet til alles velbehag. Nå avslutter han den selv, så nå er det ikke mer å bry seg om. Nå trenger Jordan og jeg litt tid for oss selv. Okei?
Det er bare så vidt Spencer oppfatter det lille blunket fra la Vache.
– Du er ei merr! snerrer han og reiser seg, – kvinnfolk!
Jordan smiler. La Vache begynner å le når døren lukker seg bak Spencer. Det hadde vært kostelig å se Spencers utrykk før han omsider forstod hva hun ville. Nå må det siste ordnes. Det har hun faktisk litt dårlig samvittighet for, men det får så være. Det er best sånn.
– Hva tror du Jordan? Skal vi to ta oss en tur i kjelleren?

_______

_

I Stavanger er det femten grader, skiftende skydekke og flau bris – med andre ord en strålende ettermiddag hvor folk med store hvite smil går tur langs Breiavatnet og mater svanene. Men det er ikke alle som gjør det. Noen, for eksempel slike som gjerne henfaller til dataprogrammering, holder seg inne foran skjermen, akkurat som Ad, heldigvis. Den som er mest glad for det er la Vache, for selv om det i bunn og grunn ikke har noen praktisk betydning, vil hun gjerne at Jordan kommer tilbake med det som er forventet av henne, nemlig en kopi av siste versjon av UN-TOTEN, dataprogrammet som både kineserne og iranerne tror vil gi dem herredømme over månen. Det har nemlig etter hvert blitt ganske tydelig for la Vache at Jordan har et ben i hver leir, på flere enn én måte. Det er ikke bare kineserne hun jobber for, hun jobber nok også for Iran, noe meldingene fra Ad synes å bekrefte. Moske på månen? Særlig! Men det spiller ingen rolle. Hun hadde heldigvis fått Spencer ut av rommet før han hadde røpet noe om Tony Erikssons hemmelige formel. Den er både kineserne og iranerne og Jordan fullstendig uvitende om eksistensen av … kanskje ikke engang Spencer vet noe om den, men det kunne hun ikke ta sjansen på. Uten formelen kommer man ingen vei. Men det er det ingen som kan skylde på Jordan for når hun returnerer med programmet. Og det skal hun gjøre.

Jordan forstår ikke så mye av meldingene som fyker frem og tilbake mellom Stavanger og Mizhag’s laboratorium, og la Vache gjør ingen ting for å skjule dem. Jordan er ikke særlig bevandret i norsk, så det spiller ingen rolle hva hun ser. Ad virker et øyeblikk litt irritert over at hun maser. Hun sender en melding for å oppklare det hele og får et smil tilbake. Jordan smiler når hun ser det.
– Er dere kjærester?
– Nei. Han har nok så det klarer seg. Jeg vet faktisk ikke så mye om ham, bare at han er en rev med data… se her… nå henter iPaden programmet fra alle maskinene og legger det sekvensielt. Da bruker dere bare samme rekkefølgen når dere legger det inn, og så skal alt bli fullstendig likt, men det skjønner datafolkene dine. Ellers får de ringe meg. Nå laster jeg det opp til serveren min, og så kan vi hente det på den store Mac-en og legge det på en minnepinne etterpå.
– Så da har du også en kopi, ikke sant?
– Ikke bare jeg. Det har også gått én til Stavanger. Det er livsforsikringen min. Kommer jeg ikke tilbake så spres programmet på nettet med full forklaring på hvorfor og om hva som har skjedd.
– Stoler du ikke på meg?
– Se på det som en back-up, i tilfelle du mister minnepinnen. Jeg gir blanke i hvem som reiser til månen og hvorfor. Hvis de ønsker å holde dette hemmelig så er den beste måten å passe på at det ikke skjer noe med meg, og de må gjerne sende meg blomster på bursdagen min. Det ville jeg sette pris på.
– He, he. Kanskje de gjør det. Jeg skal gi dem et hint.
– Okei. Da er vi ferdige. Skal vi gå opp til de andre? Det begynner å bli sent.
– Har dere plass til meg i båten?
– Det regner jeg med. Hvis Tony ikke setter seg på bakbena.
– Dana… hvorfor gjør du dette for meg?
– Fordi jeg liker deg. Jeg har likt deg helt siden første gang jeg så deg.
– Jeg også… hva gjør vi med det?
– Ingenting. Ikke det minste, Jordan Ikke engang et…
– Kyss?
– Ja…

___________

_

I skumringen glir en svart og tunglastet Hummer brummende inn på anleggsveien, og en fornøyd Igor med frue sitter på trappen og ser på restene av solnedgangen.
– Pussig sammentreff, Igor.
– Det skal bli godt å bli kvitt hele rukkelet.
– Jeg tenkte på graffitien på gjerdet. Pussy riot.
– Det har du jammen rett i. Det har jeg ikke tenkt på. Jeg trodde…
– Det kan jo være en tilfeldighet… eller tror du dem har kommet hit på ordentlig?
– Det tror jeg aldri vi får svar på. Er det noe mer igjen av den rødbetsalaten? Jeg begynner å bli sulten…
– Så seint? Du veit jo hva som skjer?
– Jada, jada. Du får legge deg på stua da skjønner du. Litt mat må man jo ha… fin kveld.

______

_

Dr Mizhag, prof. pneu & psyk. står med bena lett fra hverandre og ser utover Det kaspiske hav. Det er vindstille og lyden bærer langt. Han kan fortsatt høre den fjerne lyden av Dashiel Ventori’s kraftige speedcuiser, og noen ørsmå rester av kjølvannet blinker fortsatt litt på overflaten i det trange sundet. For første gang på lenge føler han seg alene. Egentlig er det veldig lenge siden sist han i det hele tatt orket å kjenne på følelsene sine.
Så snur han seg og begynner å gå sakte opp bakken. Av gammel vane trekker han frem nøkkelkortet når han nærmer seg inngangen, men så ombestemmer han seg og begynner å gå rundt huset i stedet. Det er kanskje best å sjekke at det ikke ligger igjen noe i vraket av bilen før de kommer og henter den i morgen tidlig.
De har visst bestemt seg for å redusere vaktholdet. Det er bare én vakt på plass, og han står foran hovedinngangen. Mizhag tenker han like godt kan slå av en prat.
– Fin kveld. Du står alene?
– Det er bare i natt. Vi blir fulltallige i morgen. Jeg hørte det var noe skyting her i dag?
– Bare gammel pasient. Ikke riktig inni hodet. Ingen probljem. Hun ble skutt.
– Hun krasja bilen din hørte jeg.
– Da. Ødelagt så ingen kan reparere. Jeg går dit nå for å se om kanskje noe er glemt. Du har lykt jeg kan låne? Ja?
– Lykt jo… jeg kan bli med, om du ikke har noe imot det.
– Njet. Hyggelig selskap. Fin kveld.
– Hva driver dere med her egentlig?
– Vi har omstrukturering… det er liten omstrukturering bare. Ikke stor.
– Men Alucard skal ikke flytte?
– Njet. Hvorfor de skulle flytte? Det er fint hus. Takterrasse. Frisk luft.
– Det var en utlending som skøyt henne, hørte jeg.
– En sniper. Nordmann. Veldig treffsikker. Morsom frisyre.
– Det var noen sånne vi skulle….
– Hysj!
– Hva…
– Det var en lyd. Lys på bakken. Der ved veggen… du milde Gorbatsj… Unni!
Mizhag bøyer seg og løfter henne forsiktig. Jo hun er fortsatt varm. Stakkar.
– Er det en ugle?
– Ja. Nattugle. Vi må ta henne inn. Du milde Gor… hørte du det? Det var noe som…
– Det er torden.
– Njet! Ikke torden! Eksplosjon! Det er dommedag! Du milde Gorba… Lenin! Hvor er han?

________

_

La Vache sitter med iPaden for seg selv. Änkan, Tony og Jaÿ sover. Jordan kikker i et magasin og Spencer fingrer med mobilen. Det er vel en halv time siden de dro, så da er det vel omtrent fem timer til de er fremme. Egentlig burde hun sovet, men det er for mange tanker som svirrer. Hun blar gjennom noen gamle spammeldinger for å se om finner noen hemmelige koder, uten å finne noe. Så sender hun en melding til Spencer, selv om han sitter i samme rom:
Skal vi slutte å leke uvenner? Ikke svar på meldingen min. Bare nikk eller rist på hodet.
Både la Vache og Jordan følger nøye med når det piper i mobilen til Spencer. Han smiler litt når han merker at de ser på ham.

– Det var fra min lille kone.
La Vache venter. Nikker han eller rister han på hodet. Han må da ha forstått? Tydeligvis ikke.
– Veldig hyggelig, Spencer. Hun savner deg sikkert.
– Nei. Hun bare lurte på om hun kunne kaste de gamle slagstøvlene mine. Jeg tror hun rydder.
– Kanskje du får bruk for dem. Jeg går opp og prater litt med Flabben. Kos dere.
Men la Vache går ikke direkte opp. Hun går innom toalettet og skriver en ny melding til Spencer:
“DUST!”

 

Dashiel Ventori holder blikket på instrumentene. Med to stykk 375 hestekrefters Perkins dieselmotorer kan han komme opp i en hastighet av nesten 60 kilometer i timen, men han passer på å holde farten rundt 40. Da tar overfarten litt i overkant av fem timer  og da er inntjeningen best. Med syv passasjerer så kommer det faktisk til å bli en rimelig bra fortjeneste. Kanskje han til og med kan overtale dem til å overnatte i en av leilighetene han har for påkommende tilfelle… jøss? Er det tordenvær? Fra skyfri himmel? Merkelig.
– Flabben? Hørte du det tordnet?
– Ja visst hørte jeg det. Men er det ikke klarvær da?
– Jo. Det var det jeg syns var så merkelig.
– Død å pine! Se bak oss!
– Jeez-us! Santa Maria!

_____

– Igor! Var det rødbetsalaten?
– Det håper jeg ikke.

______________________________________________________________

__

________________________

Epilog

___

I sommerresidensen på Malta er det en solbrun og lat la Vache som dovent takker nei til en porsjon russisk kaviar. Kaviar blir aldri det samme etter den overhendige lunsjen som Flabben og Mizhag hadde stelt i stand på takterrassen, alt annet blir bare vamle etterligninger. Ja, ja, Dr. Mizhag fikk i hvert fall et siste måltid han ikke kan klage på, det skal være sikkert. Hun håper Jomfru Maria tok ham vel i mot, tross alt. Snakk om å gå ut med et smell…
Egentlig hadde det vært et ganske fascinerende syn hun hadde sett. Etter å ha sendt melding til Spencer hadde hun satt seg litt for seg selv. Flabben og Dashiel hadde stått på flybridgen, og egentlig hadde hun tenkt å gå opp for å snakke med dem, men så hadde hun hatt lyst til å være litt alene og heller satt seg i styrhuset og kikket på kjølvannet – det sølvblanke sporet som fortsatt avslørte hvor de kom fra. Djevelens Gravsted – for et navn, hadde hun tenkt, og i det samme hadde hele platået et øyeblikk liksom løftet seg litt, før det hele eksploderte som i sakte film. Og så kom lydbølgene, så kraftige at hun hadde kjent vibrasjonene i kroppen – et vannvittig drønn.
“En gasseksplosjon” – hadde det stått på Izvestia.ru. En liten notis – en liten ulykke – det var alt. Ingen drepte.
Hvordan kunne de vite det? Hva ble det igjen etter en slik eksplosjon? Noe hadde antagelig gått fryktelig galt for Mizhag, om han da ikke hadde gjort det med vilje… det hadde vært Spencers teori.
– Han blåste seg nok til himmels. Mannen var jo fullstendig gal, hadde Spencer sagt da de spiste middag i Ankara, faktisk en ganske hyggelig og romantisk middag.
– Han var kanskje det… men hva er egentlig forskjellen på gal og genial? Han hadde jo en visjon som på mange måter…
– En fullstendig utopisk visjon.
– Jo, men allikevel. Det var et ønske om å gjøre noe for verden.
– Det hadde Hitler også. Han ville også bli husket. Mizhag ville bygge et minnesmerke over seg selv. Elitetenking fører aldri noe godt med seg, uansett.
– Men er vi ikke alle elitetenkere i blant? Vi ser jo alle etter spesielle verdier hos andre, og da er det ikke dusinvarer vi ser etter? Det er alltid det spesielle som tiltrekker oss. Er det ikke?
– I noen tilfeller selvfølgelig…
– Ikke sant?
– Så, hva er det du finner spesielt ved meg?
– Ved deg?
– Det er vel noe ved meg som tiltrekker deg?
– Ja. definitivt.
– Hva da?
– Frisyren. Den har… potensiale.

——

Det er ettermiddag og det begynner å bli på tide å røre litt på seg. La Vache reiser seg og går sakte opp hellegangen mot den øvre terrassen.
– Jordan, har du lyst til å klaske litt tennis?
– I denne varmen?
– Vil du heller bade?
– Kom. Jeg skal vise deg noe… jeg har fått en melding.
– Vil de ha deg tilbake til MSS?
– Joda, det vil de nok… heller død enn levende…
– Hva er det da?
– Kom og sett deg, så skal du få se.
– Hm… det var interessant… I love you B? Hva står det for?
– Bekaas. Jordan Bekaas.
– Hm… da skjønner jeg dette med Jim Reeves…
– Skal jeg hilse?
– For all del.
– Jeg har bestilt mere champagne…
– Bare champagne?
– Med tilbehør…

__________

__________

_

6
 
 
 
 
This entry was posted in Eksperiment, Fantasy, Tekst. Bookmark the permalink.

55 Responses to The siste kapittel

  1. avatar sjalle says:

    Nice tits :) Men så en kort digresjon, eller heller et ønske… Med ref. til ovenstående omtale av spam så ønskes en story om en total, både digital og materiell rasering av et hacker-rottehull i Romania eller på skogen i Finland, etterfulgt av et grusomt drap begptt med de tools man best kan li…

    PS: har forresten sett at Akismet slipper gjennom requests uten IP (….) og WP spiser det rått … men det er tatt hånd om..

    PSPS: har ikke til til å krasje innom workshop ?





    • avatar Cecilia says:

      En god idé :)

      Beklager litt problemer ned å kræsje innom. Men nå er jeg tilgjengelig og kommer på besøk :)





      • avatar sjalle says:

        Ok. Jeg holder på med meldinger og søk. Toppbildene viser ikke i workshop (sparer load time) :)

        Tenkte det kunne være fint å ha flash animasjoner som en del av “fotoblogg” også, så vi får kontroll på den saken.. tror jeg





        • avatar Breiflabben says:

          De titsa er very nice Sjalle og det kommer fra en som har “sett” dem på nært hold. Har god trening i å servere så jeg kan ha øynene vandrende mellom fire “topper” mens champagnen flyter :-)





          • avatar sjalle says:

            Titsa er bra. Men sjekk resten… sier de *bzzz*click* og sånn når de strekker seg ? hmmm… virker nesten som Cecilia har “montert” de ? 😛





            • avatar Breiflabben says:

              Vent litt så skal “butleren” sjekke 😉





            • avatar Cecilia says:

              Montert er det rette ordet :)
              Alt er faktisk montert sammen på en liten MacBook i Miami. Jeg burde vel ha kjørt en Calculate Dynamics – prosess for å få både hår og titties litt riktigere i forhold til tygngdekraft og også justert kameralinsen til 600 mm tele for å få riktigere perspektiv, men dette er tunge prosesser for en liten MacBook Dual Core I5 og bør gjøres på en større maskin om det ikke skal ta flere timer.
              Dessuten: Hvor mange er det som har et så skarpt blikk at de ser dette?
              Du er den første og hittil eneste :)





              • avatar sjalle says:

                Øhh, har bedrevet en del croquis og sånn, i tillegg til å myse på damene ofcourse :)

                Det var noen ørsmå deviations in the .. joints ?





                • avatar Cecilia says:

                  Jepp, samt noen andre småting. Man kan konstruere stillinger i Poser, men man må etterkalkulere dynamikk for at ting skal virke naturlig. Det er et komplisert program med flere tusen parametre som kan justeres, og brukermanualen beskriver kun funksjonaliteten, ikke virkningen.
                  Her er en kort test som viser litt av hva man kan gjøre i Poser:

                  The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

                  men du vil se at de har jukset med skolissene hennes, for de er helt stive – sikkert for å spare tid i rendringen.
                  Poser er et veldig avansert program som jeg har lekt litt med i ledige stunder siden 2003. Jeg har lekt mest med å skape troverdige teksturer samt lyssetting og skygge. Egentlig er jeg ganske fornøyd med toppbildet mitt, som er en øvelse i å modellere så troverdig som mulig.

                  Vel, vel :)





  2. avatar marthon says:

    Jo, han fikk sitt «moment of fame» da han med stødige hender sendte av gårde det prosjektilet som mindre enn et hundredels sekund senere penetrerte Barbara Song Moon Poos vakkert velvede panne – og slik reddet livet til Agent Cilly la Vache.

    Og etter noen forvirrende tekstmeldinger, et kort opphold i Kasakhstan og de to ukene med obligatorisk debriefing og oppsummering de måtte gjennomgå i Ankara, hadde Cilly altså bestemt seg for å invitere ham ut på middag her på Restoran Boyacizade Konagi, hvor maten er fortreffelig og utsikten ditto, både gjennom vinduet og rett over bordet. Det lette kysset han fikk på kinnet da de møttes, etterlot en berusende duft av sjasmin, liljekonvall og bergamott.

    De hadde de snakket litt om Mizhags endelikt, og de gale planene hans. Og da Cilly hadde kommet inn på at vi ofte ser etter det spesielle ved andre mennesker hadde han benyttet sjansen.
    – Så, hva er det du finner spesielt ved meg?
    – Ved deg?
    – Det er vel noe ved meg som tiltrekker deg?
    – Ja. definitivt.
    – Hva da?
    – Frisyren. Den har… potensiale.
    Han ble glad for den komplimenten. Det hadde tross alt ikke vært så enkelt å holde frisyren i orden til enhver tid med de lokale styling-produktene.

    Han betrakter henne mens hun tømmer glasset med Chateau Margaux 1995, og noterer seg med tilfredshet at de ertende grønne øynene hennes søker hans, og holder seg der … lenge.
    – De Bambi-vippene dine – er de naturlige, eller bruker du vippeforlengende mascara med isopropylkloprostenat eller andre prostaglandinanaloger?
    – Hva behager?
    – Jeg bare spør fordi Läkemedelsverket i Sverige nettopp har innført forbud mot salg av disse stoffene i kosmetiske produkter.
    – Nei, jeg har egentlig aldri brukt sminke. Jeg er bare naturlig pen.
    – Tenkte meg det, men fra det ene til det andre … Jeg har vel ikke nevnt det, men det er en litt spesiell dag i dag.
    – Du sikter til Mizhags fødselsdag, og planene for Operasjon Sigma og alt det der?
    – Nei, det var egentlig ikke det.
    – Å … det er sant – du sa at Madonna har fødselsdag i dag. Skal vi se, hun er født i 1958, det betyr at hun er 54 år i dag. Ja, og Elvis døde på denne datoen i 1977 … og Idi Amin i 2003.
    Ai, ai, ai … Cilly nok er full av unyttig detaljkunnskap, hun er kanskje ikke den mest observante agenten han har møtt, tenker Spencer. De sosiale antenne hennes er liksom ikke …

    Han tar det imidlertid tilbake igjen når han kjenner et par kvinneføtter kjærtegner anklene og de italienske Bruno Magli-skoene hans under bordet. Han vil ikke virke for ivrig, og de har jo kvelden for seg … men har jo ikke noe imot det.
    – Cilly, jeg mener ikke dette som noen quiz. Jeg ville bare si at jeg faktisk …
    (Ved nabobordet har fez-handler Yusuf Sürmülke og parabolgrossist Hasan Isbilen ved nabobordet øyensynlig helt synkront oppdaget at vannpipene deres er i ferd med å slukne, og deres iherdige patting og blåsing på glørne sender derfor akkurat i dette øyeblikket tykke røykskyer mot Cillys og Spencers bord. Det tar flere sekunder før sikten igjen klarner såpass at Spencer kan se tvers over bordet.)
    – (host!) … altså at det er bursdagen min i … Cilly?!!!!

    Hun er forsvunnet. Det som berører føttene hans, viser seg å være en skabbete bakgårdskatt som har funnet noen kebab-slingser på gulvet. Hadde han bare innbilt seg at det lå noe mer i luften enn den tette røyken fra vannpipene? Og sitter ikke de to herrene ved nabobordet og skotter på ham og flirer?

    Irritert slenger Spencer en bunke fillete lire-sedler på bordet og marsjerer ut av restauranten. Er det ikke Cilly som løper langt der nede i gaten, forresten – Cilly i sin «lille sorte»? Men hvem er da den høye skikkelsen i den lyse kjolen? Han hører en kvinnestemme som ler. La vache qui rit, tenker Spencer (av en eller annen grunn tenker han det på fransk). Ekkoet blir kastet tilbake mellom husveggene. Like etterpå høres en mørkere stemme, og lyden av to bildører som slår igjen. En liten rød Peugeot cabriolet forsvinner inn i natten.

    Et røykteppe, tenker Spencer. Det må ha vært avtalt spill. Hva er det Jordan har som ikke jeg har? Vel, forresten … for alt det jeg veit, kan hun jo ha alt, kanskje spesielt for dem med kjønnsmessig beslutningsvegring. De er sikkert på vei mot flyplassen nå. Det er vel der oppe i skyene Cilly egentlig hører til … Cilly in the sky with her diamonds, Sky-cilia – like flyktig som Albert Åbergs fantasivenn, som en illustrasjon lagret i en nettsky, som mikroskopiske magnetiserbare punkter i en silisiumbrikke. Silisium, silisia …
    «Silicia försvann, kan någon säga hur, som fågeln ur sin bur, som isen när det våras …som tur utan retu-u-u-u-ur». Han har fått en sang på hjernen igjen. Som han hater det!

    Man skal jo uansett ikke holde noen i bur. Ikke ugler og ikke frie fugler.
    If it comes back to you, it’s yours if it doesn’t, it never was.

    Med dype grublerynker i panna og vaktsomme blikk til høyre og venstre for seg dyttes Spencer videre gjennom en verden han ikke forstår. Han blir aldri en skikkelig skurk som henges i nærmeste lyktestolpe, aldri en martyr som ofrer alt for det han tror på, og aldri en ridder som til slutt får sin langhårede prinsesse og kan leve lykkelig alle sine dager.
    – Ikke en gang fem minutter med himmelsk lykke, mumler han. Og her går jeg og subber gjennom uvaskede gater i en fremmed by langt hjemmefra – og på selveste bursdagen min, uten så mye som en gratulasjon.
    😉

    2





  3. avatar marthon says:

    Jo, Spencer fikk sitt «moment of fame» da han med stødige hender sendte av gårde det prosjektilet som mindre enn ett hundredels sekund senere penetrerte Barbara Song Moon Poos vakkert velvede panne – og slik reddet livet til Agent Cilly la Vache.

    Og etter noen forvirrende tekstmeldinger, et kort opphold i Kasakhstan og de tre ukene med obligatorisk debriefing og oppsummering de måtte gjennomgå i Ankara, hadde Cilly altså bestemt seg for å invitere ham ut på middag her på Restoran Boyacizade Konagi, hvor maten er fortreffelig og utsikten ditto, både gjennom vinduet og rett over bordet. Det lette kysset han fikk på kinnet da de møttes, etterlot en duft av sjasmin, liljekonvall og bergamott. Berusende … Kunne det være Cashmere Mist?

    De hadde snakket litt om Mizhags gale planer og tragiske endelikt. Og da Cilly nok en gang hadde penset diskusjonen inn på ett av sine favorittemaer, elitisme, og nevnt noe om at man ofte ser etter det spesielle ved andre mennesker, hadde han grepet sjansen:

    – Så, hva er det du finner spesielt ved meg?
    – Ved deg?
    – Det er vel noe ved meg som tiltrekker deg?
    – Ja. definitivt.
    – Hva da?
    – Frisyren. Den har… potensiale.

    Det var kanskje ikke akkurat det han hadde forventet fra henne, men han ble likevel glad for komplimenten. Det hadde tross alt ikke vært så enkelt å holde frisyren i orden til enhver tid med de lokale styling-produktene.

    Han betrakter henne mens hun tømmer glasset med Chateau Margaux 1995, og noterer seg med tilfredshet at de ertende grønne øynene hennes søker hans, og holder seg der … lenge.

    – De Bambi-vippene dine – er de naturlige?
    – Hva behager?
    – Jeg spør fordi jeg nettopp leste at Läkemedelsverket i Sverige har innført forbud mot salg av vippeforlengende mascara som inneholder isopropylkloprostenat eller andre prostaglandinanaloger. De skal visst kunne gi visse bivirkninger …
    – Nei, jeg trenger ikke sminke. Jeg er naturlig pen.
    – Tenkte meg det, men fra det ene til det andre … Jeg har vel ikke nevnt det, men det er en litt spesiell dag i dag.
    – Du sikter til Mizhags fødselsdag, og planene for Operasjon Sigma og alt det der?
    – Nei, det var egentlig ikke det.
    – Å … det er sant – du nevnte jo at Madonna har fødselsdag i dag. Skal vi se, hun er født i 1958, det betyr at hun er 54 år i dag. Ja, og Elvis døde på denne datoen i 1977 … og Idi Amin i 2003.
    Ai, ai, ai … Cilly er full av unyttig detaljkunnskap, men de sosiale antennene hennes er kanskje ikke …

    Han tar det imidlertid tilbake igjen når han kjenner at et par silkemyke kvinneføtter kjærtegner anklene og de italienske Bruno Magli-skoene hans under bordet. Han vil ikke virke for ivrig – de har jo kvelden for seg, men han har jo ikke noe imot det.

    – Cilly, jeg mener ikke dette som noen quiz. Jeg ville bare si at jeg …

    (Ved nabobordet har fez-forhandler Yusuf Sürmülke og parabolgrossist Hasan Isbilen øyensynlig helt synkront oppdaget at vannpipene deres er i ferd med å slukne, og deres iherdige patting og blåsing på glørne sender derfor akkurat i dette øyeblikket tykke røykskyer mot Cillys og Spencers bord. Det tar flere sekunder før sikten igjen klarner såpass at Spencer kan se tvers over bordet.)

    – (host!) … altså at dagen i dag er … Cilly?!!!!

    Hun er forsvunnet. Det som berører føttene hans, viser seg å være en skabbete bakgårdskatt som har funnet noen kebab-slingser på gulvet. Hadde han bare innbilt seg at det lå noe mer i luften enn den tette røyken fra vannpipene? Og sitter ikke de to herrene ved nabobordet og skotter på ham og flirer?

    Irritert slenger Spencer en bunke fillete lire-sedler på bordet og marsjerer ut av restauranten. Er det Cilly som løper langt der nede i gaten – Cilly i sin «lille sorte»? Men hvem er da den høye skikkelsen i den lyse kjolen som står og venter på henne? Han hører en kvinnestemme som ler. Ekkoet blir kastet tilbake mellom husveggene. La vache qui rit, tenker Spencer (av en eller annen grunn tenker han det på fransk). Like etterpå høres en mørkere stemme, og lyden av to bildører som slår igjen. En liten rød Peugeot cabriolet forsvinner inn i natten.

    Et røykteppe, tenker Spencer. Det må ha vært avtalt spill. Hva er det Jordan har som ikke jeg har? Vel, … for alt det jeg vet, kan hun ha ganske mye, kanskje spesielt for dem som har beslutningsvegring angående sine kjønnspreferanser. De er sikkert på vei mot flyplassen nå. Det er vel oppe i skyene Cilly egentlig hører til … Cilly in the sky with her diamonds, Sky-cilia – like flyktig som Albert Åbergs fantasivenn, like flyktig som en illustrasjon lagret i en nettsky, like flyktig som mikroskopiske magnetiserbare punkter i en silisiumbrikke. Silisium, silisia …
    «Silicia försvann, kan någon säga hur, som fågeln ur sin bur, som isen när det våras …som tur utan retu-u-u-u-ur». Han har fått en sang på hjernen igjen. Som han hater det!

    Man skal jo uansett ikke holde noen i bur. Ikke ugler og ikke frie fugler. If it comes back to you, it’s yours if it doesn’t, it never was.

    Med dype grublerynker i panna og et vaktsomt blikk drives Spencer videre gjennom en verden han ikke forstår. Han blir aldri en skikkelig skurk som henges i nærmeste lyktestolpe, aldri en martyr som ofrer alt for det han tror på, og aldri en ridder som til slutt får sin langhårede prinsesse og kan leve lykkelig alle sine dager.

    – Ikke en gang fem minutter med himmelsk lykke … og her går jeg og subber gjennom uvaskede gater i en fremmed by langt hjemmefra – og på SELVESTE BURSDAGEN min, uten så mye som en gratulasjon!

    😉

    1





  4. avatar sjalle says:

    til:Cecilia
    Det gikk rett vest enda en gang,kanskje fordi jeg savet koden påworkshop og ikke bloghog … 😛





  5. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Vi har inngått en slags stille overenskomst her om at legge-tid og stå-opp-tid skal få lov til å justere seg selv og ta den tiden det trenger. Det er uansett ingen av oss som har noen krav rettet mot oss i så måte, så inntil videre legger vi oss når vi blir trøtte, og står opp når vi våkner – en ordning som synes å fungere utmerket. Det er således ifølge Miami-tid ganske passende å legge seg omtrent halv fire om natten etter norsk tid dersom man er fire år og lider av dyneskrekk og en nærmest sykelig nysgjerrighet på hva “de voksne” (altså jeg og min losjerende), måtte ha av interessante ting å fortelle hverandre utenfor rekkevidde av hennes årvåkne ører.
    Har noen sagt at barn ikke er utspekulerte? Vel, da har de løyet. Det siste utspillet hennes var å “ikke forstå” norsk. Hver gang jeg sa noe på norsk så ristet hun på hodet og lot som om hun ikke forstod, i håp om at vi skulle si noe hemmelig.
    – Skal vi ha dessert? spurte min losjerende.
    – Nei, Shaya liker ikke sjokoladepudding, svarte jeg.
    – Jo! Det gjør jeg det så!
    Så var det problemet løst…

    Men altså, det er sent på natt etter normale begrep. Klokken er omtrent fem om natten og vi har sett Ice-Age på Blue-Ray, fyrt på peisen, spist Frozen Cocoa-Vanilla-Strawberry & Honey fra Häagen-Dazs og drukket varm sjokolade med krem, akkurat passende tungt fordøyelig til at den lille solstrålen har funnet det akseptabelt å bysse-lalle på Afrika-rommet sitt. Den losjerende, som med sin overhendige samling av barnefilmer har blitt litt av en helt her på Valkyrie Plass, har omsider også valgt å bysse-lalle, så nå sitter jeg ganske alene på biblioteket og ser ut på en tom og forlatt enke-park mens jeg filosoferer litt over det norske språkets finurligheter og min egen tendens til å tolke verden i verste mening. Akkurat nå har jeg følelsen av at jeg muligens tolker litt for mye inn i den siste kommentaren din, men jeg klarer altså ikke å fri meg fra idéen om at herren bak den hårfagre avataren faktisk har bursdag den 16. august, og at jeg således på en eller annen måte må ha klart å unngå å tilegne meg denne opplysningen.
    Men var det altså Cilly som inviterte på middag?
    Selv husker hun det litt annerledes:

    – Jeg føler på en måte at jeg skylder deg en middag… i det minste.
    La Vache tror ikke sine egne ører.
    – I det minste? Hva mener du med det? Fordi du lokket henne hit?
    – Du tror kanskje jeg kom etter deg av egen fri vilje?
    – Gjorde du ikke det? Kom du ikke for å redde meg?
    – Ehm… joda, på en måte… eh… hvorfor har jeg en følelse av jeg sitter i saksa uansett hva jeg sier nå?
    – Fordi du er mann. Du jobber deg svett med å finne ut hva du tror jeg vil like å høre. Jeg er kjempefornøyd med sannheten. Hvis vi gifter oss kan du lyve for meg så mye du vil, men helst ikke før vi er gift.
    – Gifter oss?
    – Ikke sant? Vi skal ikke gifte oss, så da gjenstår det kun to muligheter.
    – Hvilke?
    – Jeg vil ikke spise middag med deg om du føler deg forpliktet til det, så da utelukker det seg selv. Hvis du vil spise middag med meg som resultat av en løgn, så er det opp til deg. Da er det altså to muligheter; sannhet eller løgn.
    – Hva skulle være poenget med å lyve?
    – Nettopp!
    – Hva med Restoran Boyacizade Konagi?
    – Gjerne. Say when…

    Kan det være at det har skjedd en slags erindingsforskyvning? Det er jo det man kaller det når nøkkelvitner plutselig får hukommelsestap og full bankkonto. Det er kanskje litt ufint å påpeke dette, men det har på en måte formodningen mot seg at… aha! Selvfølgelig! At jeg ikke tenkte på det…
    Hva skjedde egentlig i de to timene Mizhag og la Vache kokkelimonket alene? Var det bare et intervju? Laget ikke Mizhag rett og slett en kopi av la Vache? Det er slett ikke umulig å tenke seg at han faktisk brukte liket av sin egen bestemor til å klone Cilly la Vache, noe som altså forklarer hvordan hun kunne befinne seg på en romantisk middag med Spencer i Ankara omtrent samtidig som hun ble avfotografert av selveste Rod Steigan’s Agency på sin egen terrasse kun noen små timer i forkant… altså med mindre det foregikk på denne måten:

    La Vache og Jordan ser ham samtidig. Den lille manslingen med telelinsen tror kanskje han er usynlig der han lusker i krattet, men i den lave ettermiddagssolen får han lyset inn bakfra, noe som gjør ham fullt synlig når han lusker avsted mot buskene med penisforlengeren sin.
    – Skal vi vinke til ham?
    – Det syns jeg absolutt.
    I det samme kommer Flabben ut med en nyåpnet Roederer og rene glass. Også han ser den lille manslingen og smiler. Så blir han alvorlig.
    – Cilly. Det er telefon til deg. En mann. Han sa det var viktig.
    – Hvem?
    – Han presenterte seg ikke.

    La Vache ser på klokken. Spencer skulle bare visst hva det kostet med privatjet fra MLA til Ankara, men det har hun ikke til hensikt å fortelle ham. Ringe så sent… hvorfor hadde han ikke ringt før?
    Flabben hadde blitt først blitt litt snurt, men så hadde han gjort gode miner til slett spill og bedt henne hilse. Om han ikke trivdes med Jordan? – Joda, for all del, hadde han sagt. Flabben hadde utvilsomt oppført seg som en gentleman når det kom til stykket – akkurat som forventet.

    Restoran Boyacizade Konagi er akkurat passelig romantisk. Hva er det egentlig med Spencer i kveld… han virker litt… opprømt? Er det noe hun burde vite? Har det skjedd noe?
    – Du har ikke… jeg mener… jeg tenker på dette med slagstøvlene… hun har ikke…?
    – Forlatt meg mener du? Langt i fra. Det var jo bare en spøk. Forstod du ikke det?
    – Kanskje ikke… men det er jeg glad for å høre.
    – Det er en spesiell dag i dag vet du.
    – Torsdag?
    – Ja, torsdag 16. august. Sier det deg ikke noe?
    – Hint?
    – Madonnas bursdag.
    – Ah. Joda, jeg vet. Mizhags bursdag og Elvis dødsdag… og Idi Amin spiste antagelig sin siste menneskestek, kannibal som han var.
    – Det er bare rykter.
    – Sikkert. Skal vi ha dessert?
    – Cilly, jeg mener ikke dette som noen quiz. Jeg ville bare si at jeg …
    – Jævlig mye røyk her plutselig. Jeg går en tur på toalettet.
    – Hva sa du?
    – Jeg sa at det er jævlig mye røyk…jeg…
    Konversasjonen drukner i bråket fra varemopeden som akkurat har startet utenfor vinduet, og la Vache regner med at Spencer har hørt hva hun sa.
    På toalettet ser hun seg selv i speilet. Naturlig pen… herregud! Hvordan kunne hun finne på å si noe så dumt? Men hvorfor trengte han å påpeke at prostaglandinanaloger hadde blitt forbudt av det svenske… også det svenske da, som om det likesom … det er klart hun bruker litt mascara… hvem gjør ikke det når man er invitert ut og gjerne vil gjøre inntrykk? Kunne han ikke bare følt seg beæret over at hun hadde pyntet seg… det var jo for ham. Han hadde ikke trengt å… men for all del, om han ikke satt pris på det så kunne hun da godt vaske vekk alt…
    Hvor mye Chateau Margaux hadde han egentlig helt i henne? En flaske? Det er jo fullstendig unødvendig… forstår han ingen ting?
    La Vache trekker kjolen opp og setter seg på toalettet. Ett minutt senere sover hun.

    Ja, ja… :)

    1





  6. avatar sjalle says:

    til:Cecilia
    Fontene skal det nok bli skikk på igjen. Årsaken til problemene var et clash mellom to css filer, og den som måtte vike var vel den som definerte de fontene. Har du forresten sjekket de nye tema-innstillingene ? Jeg har nettopp installert “options framework” for temaer.

    Rart med det, men ingen har bemerket av VK nå ikke bruker ett og samme bilde fra innleggene. Nå gjøres det random. Det er det forresten mulig å spesifisere inne på fotoblogg. Der kan du også spesifisere hvilke bilder som skal dukke opp som preview i VK. … men ingen har visst merket noe til det heller :(





    • avatar Cecilia says:

       Jeg skal sjekke options framework.

      Nå linker jo jeg de fleste bildene mine fra url av rent praktiske årsaker, og da vises de ikke i veikrysset uansett. Ellers ville jeg nok lagt merke til random-rotasjonen. Men jeg har derimot akkurat merket meg den fine fidusen med høyrekolonnen hvor man kan rullere ubesvarte, egne og ikke godkjente kommentarer. Den likte jeg :)





  7. avatar eMTe says:

    No har eg lest kommentartåden ( den som handlar om innlegget:)), kaffen er klar og pop quiz har starta. Ei pause må til før eg les. Bilda dine er finfine, flotte detaljar dukkar opp når ein klikkar på dei 😉





  8. avatar eMTe says:

    La Vache fornektar seg ikkje. Ho brukar sin klokskap til å tvinne “sine” menn rundt lillefingeren, “ta ut” fordelane, for i neste omgang snu ryggen til og spele indignert 😉

    Fantasien din Cecilia er det ingenting i vegen med, min tydelegvis, for eg såg ikkje dette komme :)
    Skulle gjerne vore gjest i den middagen, bombesikker på at den var god.

    Ta for all underholdning i denne serien :)
    Marieklem





  9. avatar Breiflabben says:

    Hvordan du i det hele tatt har klart å holde trådene samlet eller nøstet opp på riktig nøste her, er for meg en stor gåte. Men du har gitt oss en flott historie med både det ene og andre plottet. Kan hende det er mer enn jeg har fått med meg :-)
    Flotte illustrasjoner igjen og den siste likte jeg meget godt 😆
    Flinke jenta :-)





    • avatar Cecilia says:

      Det er neppe mulig å få med seg alt i en såpass komplisert og springende fortalt historie. Det har jeg fått en del tilbakemeldinger på. Men jeg har kost meg, både med å skrive og å illustrere. Det har vært en egen-terapi for å få tilbake energi og skrivelyst, og det har blitt mange vanskelige øvelser i Photoshop. Det er viktig å holde treningen ved like og utfordre seg selv litt.
      Jeg var litt spent på om jeg gikk litt for langt i den siste illustrasjonen, ettersom jeg har vært på tyveritokt uten å be om tillatelse. Glad du likte den. Takk for hyggelig tilbakemelding :)





  10. avatar sjalle says:

    til:Cecilia
    well, utviklingen går jo fremover. Jeg var borti en del programmer (Autocad, Director . tror jeg det hette) på tidlig 90-tall. Da snakket vi kaffepause for rendering av én slik frame. Men … kjekke ting å skru på. Å “bryte gjennom” og få ting til å funke slik man vil, i kamp med the machine… bedre enn sjakk :)





  11. avatar livesol says:

    Puh! Marathon!
    Da har jeg lest hele Operasjon Sigma og sitter litt tom tilbake uten å vite hva jeg skal si. Jeg kan si at det tok ca åtte timer og at det var det vel verdt :)
    Jeg er imponert. Du klarte virkelig å fange interessen min så jeg ikke kunne slutte å lese. Jeg kan ramse opp positive ting i det lengste, men det har de andre gjort før meg. Illustrasjonene, oppbyggingen og avslutningen, ALT henger utrolig godt sammen. Det har vært som å lese en bok.

    Jeg har forstått at du gjerne vil ha tilbakemeldinger om ting som skurrer. Jeg fant nesten ikke noe som skurret, noen ganske få skrivefeil her og der, et par og/å – feil, et pat setninger som jeg måtte gå tilbake og lese to ganger, men dette finner jeg i alle bøkene jeg leser.

    Jeg syns “intervjuet” med Mizhag var utrolig bra. Både Mizhag og Tony E ble veldig tydelige karakterer, og også La Vache, Jordan og Spencer. Moon ble kanskje litt stereotyp, men hun var heller ikke så viktig.

    Jeg skal anbefale dette til venner og bekjente.

    Håper du har hatt en flott dag. Det har jeg.
    Godnatt, og takk for en strålende 1. mai. :)

    ps.
    Hadde likt å se dette som film.

    1





    • avatar Cecilia says:

       Du har lest det hele i ett? Wow!

      Spennende at du nevner akkurat det intervjuet med Mizhag. Det var i utgangspunktet veldig mye lenger, faktisk et helt kapittel i seg selv. Jeg husker ikke lenger hvorfor jeg kuttet det ned så drastisk. Jeg skrev det om til en slags monolog, husker jeg, antagelig fordi jeg ikke turde stole på at det klarte å fange leseren. Dersom man følger tidslinjen, skal intervjuet ha vart omtrent rundt fire timer. Nå sitter jeg selvfølgelig inne med detajlkunnskap om dette, men det har irritert meg litt i etterkant at jeg ikke justerte og tilpasset resten til det langt kortere intervjuet som det tilslutt ble.

      Moon er en ganske flat og stereotyp karakter, og det er helt bevisst. Jeg forsøkte å gjøre henne akkurat så tydelig som hun trengte å være, uten å brodere for mye. Hun skulle bare være farlig.

      Å begi seg ut på et såpass ambisiøst prosjekt, sett i forhold til å nå ut til så få, er ikke noe man gjør dersom man ikke selv har stor glede av det. Jeg har ingen statistikk over hvor mange som har lest, men jeg hadde vel rundt 100 sidevisninger pr. innlegg i gjennomsnitt, uten at det gir noe mer enn en indikasjon.

      Jeg føler meg beæret over at du brukte hele første mai på meg, det må jeg si.
      Tusen takk for flott tilbakemelding :)

      Er du på FB?





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *