Synkronisitet

Stellis Sequoia Durando

Dashiel Ventori, en ugift italiensk-australsk innvandrer med bakgrunn som børsspekulant i Canberra, er en av de mange i Aktau som har gjort det til sitt levebrød å frakte turister rundt i båt. Dashiel Ventori er en herre med en uryddig tilbakelent hårmanke, tettsittende øyne og dype trekkspillrynker i pannen – en mann som er svært skeptisk av natur. Herr Erikssons litt aparte tilnærmelser gjør ikke akkurat skepsisen hans mindre.
– Morn. Kan du ta oss til a.
– A?
– Ja. Peee…
– Peee?
– Jævlar.
– Er du riktig vel bevart?
– Ugle!
Flabben innser at dette er i ferd med å bære galt avsted, Han bestemmer seg for å intervenere. Tilfeldighetene vil ha det til at Dashiel Ventori har en tatovering på underarmen med et motiv Flabben umiddelbart gjenkjenner fra sin ungdomstid.
– Er det en dromedille du har på armen?
– Ja visst er det en dromedille. Du verden! Er du norsk kanskje?
– Ben Flabb. Ekte norsk sjøulk. Kall meg Flabben.
– Flabben. Du har ikke en dram?
– En ankerdram skal jeg saktens kunne by på.
– En ankerdram?
– Når vi er framme.

Og underveis kommer historien bak dromedillen for en dag – den alltid tilbakevendende historien om ung, ulykkelig kjærlighet – historien om Line, piken med linhåret som Dashiel Ventori hadde truffet på Bygdøy Sjøbad den gang han som attenåring hadde toget Europa rundt med et falsk to måneders Eurail pass han hadde kjøpt billig i Amsterdam. Line – hans store kjærlighet, hun som tok ham med på seiltur i sin dromedille – så vuggende vakkert at han hadde sunket ned mellom hennes vuggende… og så videre. Men toget gikk og han måtte dra, og Line hadde senere giftet seg med en metodist fra Grünerløkka.
– Den ankerdrammen…?
– Fortell mer om Line.
– Njaaa… har du noen gang prøvd i en dromedille?
– Nei. Jeg har ikke en gang tørrtrent.
– Den ankerdrammen du nevnte…
– Det ligger i navnet.
– Ja…

________

_

Dr. Argos Mizhag, prof. pneu. & psyk. sitter på kne på det harde cellegulvet og merker at han er svett. Han trekker et lommetørkle opp av bukselommen og tørker seg i pannen. Så legger han lommetørkeleet fra seg på gulvet, trekker pusten og slipper den sakte ut gjen, før han bøyer seg frem og stikker armen inn bak toalettet. De siste begivenhetene har gjort ham tankefull. Førti år er lenge og angsten han en gang bar på  har etter hvert sluppet taket, selv om han alltid har visst at amerikanerne er hevngjerrige av natur. I elleve år hadde de jaktet på Bin Laden, og når de endelig fant ham så hadde de på uforståelig vis snytt seg selv og det amerikanske folket for det store øyeblikket – bare latt noen forvorpne guttunger få gleden av skyte ham i fillebiter – for så å dumpe ham i havet. De hadde ikke engang tatt seg bryet med å frakte kadaveret til USA. Kanskje det var noe i ryktene? Kanskje Bin Laden hadde dødd allerede i 2004, rett etter at den siste videoen av ham ble vist på Al Jazeera?
Det er tydelig at de ikke vil at det samme skal skje igjen, ikke med ham. Hadde Moonsong fått det som hun ville hadde han nok vært død allerede, antagelig ganske smertefullt. Nei, de har nok planer for ham – helt spesielle planer.
Han retter seg opp i ryggen, plukker opp lommetørkleet og tørker svetten av pannen. Ingen nøkkel på den siden av toalettet. Det kan jo tenkes at Dana husker feil.  Dana… Dana Israel. Det er noe ved henne… noe det er vanskelig å sette fingeren på. Det er det som gjør henne så spennende, at han aldri helt vet om hun er oppriktig eller bare spiller for ham. Det er kanskje slik journalister er i Norge… litt vage og og imøtekommende… i stand til å lure personlige opplysninger ut av en sten om de vil. Det er ikke tvil om at han hadde latt seg smigre av at hun ville intervjue ham – hvilken mann vil ikke bli smigret av et slikt tilbud…  og hvorfor ikke? Han er definitivt en mann som har satt spor etter seg i historien. Er det bare utsiktene til et intervju som har fått henne til å… nesten gå til sengs med ham? Hun hadde vært på vippen. Han hadde sett det i øynene hennes… om ikke det også bare var et spill… Vel. Det er i hvert fall ikke noe spill nå. Det er ikke seg selv hun vil redde. Hun har ingen ting å frykte fra Moonsong. Nå er det helt tydelig hvem hun vil redde.
Mizgah tenker at hun virkelig fortjener det intervjuet, mer enn noen, og særlig hvis hun klarer å få ham ut av dette. Dana Israel… med et sånt navn er man født til noe stort.

Det verker i knærne og i korsryggen. Han er nødt til å strekke litt på seg før han forsøker den andre siden.
Mennesket var lykkeligere før – det var det han hadde forstått da han var i USA. Menneskene var lykkeligere før fordi de enten hadde et håp om at noe bedre ventet dem, eller fordi det bestående var i overensstemmelse med deres oppfatning av hva som var et godt liv. Det er eiendom som ødelegger mennesket lykke. Desto mer et menneske eier, desto ulykkeligere blir det, fordi tanken på alt de har å tape etter hvert blir uutholdelig, hadde han tenkt. Det eiende mennesket blir en slave av sine egne eiendeler. Løsningen var enkel: Folket skal ikke eie annet enn kunnskap – resten skal samfunnet eie, og samfunnet skal forvaltes til alles beste, av menn med visdom og kløkt, menn som er født til å være ledere – menn som ham. Det er aldri folket som skaper noe, det er de kloke menn som skaper. Det er de kloke menn som får statuer reist over sitt minne og får byer og avenyer oppkalt etter seg. Folket får aldri noe slikt. Folket får bare små bautaer på kirkegården når de dør – bautaer de aldri får se.
Ved en tilfeldighet hadde han lært om Phi Kappa Sigma – et kunnskapsbasert brorskap grunnlagt av Dr. Samuel Brown – faktisk grunnlagt på samme dato som hans egen fødselsdag, 16. august. Stellis Sequoia Durando – like utholdende som stjernene – et fint motto som unge Mizhag hadde trykket til sitt hjerte.
Etter å ha vært tilskuer til Tony Erikssons svært dårlig mottatte foredrag i Vitenskapsakademiet tyve år senere, hadde Mizhag sittet i loungen på The Berners Hotel i Soho og lyttet til pianisten som lot fingrene leke seg med tangentene på det blankpussede flygelet. “Fly me to the moon”. Det var da han hadde han fått sin kongstanke. Han hadde tenkt at det måtte være en grunn til at de store proteseprodusentene hadde sendt sine høyt lønnede “eksperter” til Vitenskapsakademiet for å diskreditere og latterliggjøre Tony Erikssons teori, og den grunnen ble etter hvert ganske åpenbar: Tony Eriksson’s teori var farlig fordi den virket.
Når NASA hadde klart å regenerere sine døde månefarere så var det vel heller ingen umulighet at man kunne regenerere tidligere storheter, som for eksempel Aristoteles, Platon, Marx, Gandhi og Jim Reeves, hadde han tenkt, og da han litt senere hadde fått rede på at store proteseprodusenter som Otto Bock og Endolite hadde begynt å skumle i krokene om å få tatt Tony Eriksson av dage, hadde han blitt enda sikrere. Tony Eriksson måtte kapres, men på riktig tidspunkt. Fly me to the moon…  Phi Kappa Sigma – et brorskap av kunnskapsrike menn… og kanskje kvinner.

Igjen må han tørke svetten av pannen.
Han går ned i knestående og stikker armen inn bak toalettet.  Om en drøy måned, den 16 august 2012, på hans egen sekstifem-års dag, skal etter planen hans eget Sigma lanseres for verden, men det kommer nok aldri til å skje, tenker han idet fingrene hans treffer nøkkelen. Jammen hadde hun ikke rett. Han smiler litt, reiser seg sakte og retter ryggen. Han tørker svetten en gang til før han stikker hånden med nøkkelen gjennom luken i celledøren. Med en nærmest likegyldig oppgitthet registrer han at armen hans rett og slett er for kort til at han klarer å få nøkkelen inn i låsen.
– Dana! Det er en fysisk probljem. Jeg rekker ikke. For korte armer. Unnskyld.

_____

_

Solen står høyt på himmelen når Lau Tony Eriksson ser på lommeuret. Snart halv elleve. På en innskytelse åpner han dekselet og ser på inskripsjonen: Til min evige venn Tony – fra Dr. Argos Mizhag, prof. pneu & psyk.
Min evige venn… en ganske svulstig formulering. Er de fortsatt venner? Når alt kommer til alt så er de vel det, selv om han føler seg ført bak lyset. Hvorfor Lenin – av alle?  Lenin som står for det motsatte av alt han selv mener. Hva var det Lenin hadde sagt – Friheten er så verdifull at den må utdeles med varsom hånd.  Utdeles – akkurat som i Kina? Den eneste friheten han husker fra barndommen er friheten til å tenke hva man ville inni seg mens man lovpriste systemet.
At han hadde blitt overfalt på toalettet hadde kanskje vært hell i uhell allikevel, for Mizhag kan jo umulig gjennomføre en vellykket regenerering uten ham. Timingen er kritisk og doseringen må være riktig for at resultatet skal bli holdbart.
Lau syns det virker som om timene i den friske sjøluften har gjort underverker. De plutselige og ukontrollerte utbruddene synes å ha gitt seg og ubehaget i bakhodet er redusert til en litt irriterende kløe. Atten sting. I følge damen med det lange navnet vil de bli borte av seg selv i løpet av noen uker. Han ser på Änkan i det skarpe sollyset og tenker at hun har blitt gammel i løpet av de åtte årene som har gått siden sist han så henne. Om noen år blir vel hun også borte av seg selv. Det er på tide å gjøre gjengjeld nå. Når er det hans tur til og ta vare på henne, akkurat som hun tok vare på ham. Han kan gå tilbake til sitt tidligere liv som kinesisk diviner og spre sine visdomsord, han har jo fortsatt boken med kinesiske visdomsord som de handlet på postordre fra Borås. Og kanskje han kan sysle litt med regenerering i liten skala – en avhugget tommel – et avbitt øre og sånt. Slikt trenger man jo i Haparanda – det er nærme finskegrensen.
Det er vindstille og smul sjø. Det tar vel rundt fem timer om været holder, hadde kapteinen sagt.  Alt tyder på at været holder – himmelen er skyfri.

________

_

Det er Spencer som får ideen. Han lener seg inntil inspeksjonsluken og påkaller Mizhags oppmerksomhet.
– Mizhag, du har en t-trøye på deg, har du ikke?
– Da. En svart. Ikke så fin lenger.
– Har den en liten oppbrett med en søm nederst?
– Da.
– Kan du forsøke å rive den opp? Hvis du klarer å få trukket ut en passende lang tråd så kan du binde nøkkelen i den og forsøke å svinge den over til meg. Jeg har kanskje litt høyere gorillafaktor enn deg.
– Gorilla faktor? Du tror mere hår? Bare på hodet.
– Lengre armer.
– Ha, ha. Da. Lengre armer. Jeg tror.  Jeg skal ta av skjorten. Den er gammel.

Finmotorikk er ikke akkurat Mizhags store styrke, men etter noen mislykkede forsøk klarer han omsider å få trukket ut nok tråder og få knyttet dem sammen så det blir langt nok. Spencer klarer etter noen forsøk å få tak i den svingende tråden, og får sikret seg nøkkelen. Han knyter tråden rundt halsen for sikkerhets skyld, så han ikke skal risikere at nøkkelen faller på gulvet om han glipper den, og så stikker han hånden gjennom luken og presser inn så mye av skulderen som mulig.
Et par lange minutter senere kan det slås fast at gorillafaktoren var avgjørende og at nøkkelen passer i alle celledørene. Det er en, etter måten, som Iryna Hryhorivna Shevchenko ville formulert det, oppspilt gjeng som samler seg på laboratoriet for å holde krigsråd, og det er Spencer som griper ordet, noe Mizhag ikke virker helt fornøyd med.
– Hør!  Moondama er bevæpnet. Vi er nødt til å spre oss. Når vi er samlet så kan hun lett holde oss i sjakk. Hvis hun skulle komme nå, så risikerer vi faktisk at hun stapper oss alle inn på samme celle. Det er ikke særlig…
Han blir avbrutt av en lettere irritert Mizhag.
– Hvorfor hun skulle komme nå? Det er klokken ni! Hun kanskje har sovet en time! Hvor lenge hun sover? Jeg tror seks timer. Hun har ingen hastverk. Kanskje hun sover ti timer. Men hvis du er redd jeg kan kode om låsen så hun slipper ikke inn igjen. Ingen probljem. Låsen er på data.
– Kan du tilkalle vaktene?
– Njet! Ingen vakter. De skal ikke vite.
– Politiet?
– Njet. Jeg vet noe annet. Det er en rom til, med senger. Vi kan gå dit og sove. Vi kan låse døren. Jeg kan vise dere.
– Du tenker på operasjonssalen?
– Da. Hvordan du vet?
– Jeg har sett den, men hva skulle det være godt for?  Hva med tunnelen? Vi kan komme ut den veien. Det ligger en båt der. Vi kan komme oss til Rybak.
– Jeg vet. Njet. Ikke god plan. Heller ikke plass i båten. Vi må fange henne, ellers hun er farlig. Jeg har ny plan. Dana hjelper meg. Vi lager brannalarm om noen timer. Da vi kan spre oss, og når Moon kommer inn, jeg står bak døren og tar henne bakfra.
Spencer får et bilde i hodet og må smile litt, til tross for alvoret i situasjonen.
– Tar henne bakfra?
– Da. Bakfra. Jeg vil stå bak døren til gangen. Der ute. Det er plass. Er noen ikke enig?
– Hvorfor vil du ha Dana med på dette?
– Fordi jeg kjenner hun.  Også om noe går galt så Moon er ikke sint på Dana. Hun kan si hun ble presset. Da du har to grunner. Du trenger en grunn til? Du skal få. Dana og jeg skal snakke. Om prijvate ting. Ja?
– Private ting?
– Da. Prijvat. Ikke farlig. Dana, vi snakker litt. Ja?
La Vache har i mellomtiden vært i tanker om at kanskje det lureste tross alt er å gjøre som Spencer foreslår. De trenger jo strengt tatt ikke båten – de kan bare ta seg opp til veien og gå opp bakken, og så kan de ta heisen opp og spise deilig frokost på takterrassen mens miss Moonpoo lurer på hva som har skjedd. Kanskje Moon bare går ut gjennom tunnelen og forsvinner – til alles beste. Plutselig merker hun alles blikk på seg og ser at Jordan nikker nesten umerkelig med et lite smil. Hva betyr det? Er hun enig i Mizhags plan? Selvfølgelig er hun det. Både Mizhag og Jordan har interesse av at miss Moon blir uskadeliggjort. Men hva om Mizhag ikke klarer å overmanne Moon? Kanskje Jordan klarer det?
– Okei.
Spencer liker ikke situasjonen.
– Eh… Dana. Er du sikker på at det er lurt?
– Ja. Han har lovt meg et intervju. Det er kanskje eneste sjansen jeg får.
– Intervju?
– Ja. Mizhag har lovet meg et intervju. Jordan, har du en penn?
Jordan smiler og fingrer litt med halskjedet.
– Ja, men den skriver ikke. Den har mistet innmaten. Det er sikkert noen andre som kan…
– Det er ikke så viktig. Jeg kan skrive på iPad når jeg tenker meg om.
Dr. Mizhag retter ryggen og smiler.
– Da. Intervju. Eksklusiv intervju. Bare for Dana’s aftenblad. Ja?
La Vache nikker, til tross for Spencers skeptiske blikk. Han kommer til å forstå.
– Skal jeg vente her?
– Njet. Jeg skal vise noe. Vi går alle.

_______

_

Lau har tenkt grundig gjennom situasjonen og har gang på gang gått gjennom den samtalen han er nødt til å ha med Mizhag. Han har tenkt å fortelle en løgn, noe han kun har gjort en eneste gang før i hele sitt liv, og den gang, akkurat som nå, var det en berettiget løgn.
Du forstår at dette ikke er en straff, men en sjanse partiet gir deg til å øse lærdom og forståelse fra marxist-leninismens klare kilder?  hadde de spurt ham da han ble trukket etter ørene ut av kullgruven Folkets Smil for å anbringes på forbedringsanstalt. Og Lau hadde svart ja, stikk i strid med sannheten, og han hadde klokelig holdt kjeft om at Lenin visstnok hadde påstått at å si sannheten kun er en borgerlig fordom, hva han nå enn mente med det.
Og nå skulle han lyve igjen, helt bevisst. Han skulle forsikre Mizhag om at han ville være tilbake i god tid før den 16. august, hvilket han overhodet ikke hadde til hensikt å være. Som en slags forsikring om at han skulle komme tilbake hadde han tenk å la alt stå igjen etter seg, alt bortsett fra det bitte lille minnekortet han hadde klipset fast øverst oppe på Unnis høyre ben, det Mizhag trodde var en avansert form for ringmerking – hvilket egentlig ikke var så langt unna sannheten.

_____
_

I laboratoriet har la Vache og Mizhag satt seg på Lenins kiste. Hun er trøtt og litt misunnelig på de andre som kanskje allerede sover i gode senger. Mizhag hadde vist dem fidusen.
– For lenge siden dette var en behandlingsrom som var hemmelig. Det er en hylle som skal skjule døren. Jeg skal vise. Når døren er lukket jeg setter hyllen foran, og så det ser ut som et kott. Når man åpner døren fra innsiden man bare kan dytte hyllen til side og komme ut. Ingen som finner. Døren er lydtett, ingen hører om dere snakker.
– Hva ble det brukt til?
– Eksperiment. Alle gjør eksperiment.

La Vache føler seg litt ukomfortabel. Å se Lenin i levende live er ganske mye å fordøye, men det verste er jo at han antagelig fortsatt ligger i kisten hun sitter på om hun har forstått prosessen riktig.
– Ligger han fortsatt i kisten?  Jeg mener Lenin…
– Da. Jeg vet. Vi må bli kvitt ham.
– Men… hvem er han egentlig?
– Lenin er Lenin. Han er klonet.
– Er han på to steder samtidig?
– I teori, kanskje.
– Men hvor kommer han fra?
– Han som er levende nå? Fra en transvestitt vi fant på plenen. Han var allerede død.
– Jeg forstår… så på en måte er de begge levende, både han og Lenin?
– Da. Man kan godt si det.
– Er han en zombie?
– Ha, ha! Njet! Ingen zombie. En ordentlig mann av kjøtt. Han kan dø.
– Tror du at denne… eh… transvestittens tanker kan dukke opp hos Lenin?
– Njet. Det er regenererte tanker fra gamle Lenin. Hjernemønster. Dessverre han er ikke helt oppdatert på seg selv.
– Hva betyr det?
– At han fortsatt er i Sveits, før revolusjonen. Han tror det er nitten søtten, og det er en probljem, kanskje, men jeg vet ikke. Jeg tror min plan kanskje ikke er… skal vi drikke litt vodka?
– Det er litt for tidlig for meg… eller for sent. Men jeg kan ta litt i glasset så jeg har noe å skåle med.
– Du har oppdragelse. Jeg liker. Dana, jeg skal fortelle. Det er historie. Tony engang ga meg en bok som Ruth Benedict har skrevet om historie, som jeg forteller om bare for å lage en perspektjiv. Du vet Japan og Kina var i krig på slutten tredvetallet. I Japan man tror de japanske soldatene drepte kanskje en dusin sivile i Nanjing, men i Kina man sier en halv million sivile ble drept og kaller det massakren i Nanjing. Verden kaller det en krigsforbrytelse, fordi regler ble brutt. Det er en interessant tanke, fordi man har regler i krig. Man skal ikke skade uskyldige. En krig er en spill som har regler. Det er bare brikker i spillet som skal kunne bli skadet, men noen ganger det er ikke sånn. I all krig det er en spill om å vinne, og når man skal spille krig man skal som i monopol ha mest når spillen er ferdig. Ja? Og så etterpå man skal skrive historie om hvordan man spiller og hvorfor man vinner eller taper, så man kan lære av feil. Så jeg tenker, hvorfor så stor forskjell når historien kommer etterpå? Hva er riktig? Ruth Benedict tenker at ingen ting er helt riktig, fordi det er to historier på begge sider. Det er som når to lag spiller på fotballkamp, og så etterpå de går i garderobe og snakker om hvorfor de taper eller vinner. Da er sannheten viktig. Men etterpå man sier til publikum at de taper fordi det er noe feil med dommeren eller fordi det er noen som gjør personlige feil eller noen er syke, skadet, alt mulig man kan bruke, kanskje dårlig gress, kanskje uflaks med marginer. Man ikke sier det var dårlig strategi og avslører hvordan man skal vinne neste gang, eller sier at det andre laget er mye sterkere og flinkere. Bare i garderobe man sier det, ikke til publikum. Til publikum det er en historie som er offisiell, og en annen som er sannheten, men bare for dem som spiller. Det er fordi når man skriver historie så politikk kanskje betyr mer enn sannhet. Den historien som skal stå i boken og kan leses skal være en justert og kontrollert historie, for alle tror den historie er sann som står i boken. Japanske skolebarn lærer at det var ikke massakre i Nanking, bare noen dusin sivile casualties. I Kina man lærer om japanske soldater som var bestialske mordere. Drepte alle. Gravide kvinner ble skåret opp og de drepte fosteret.
– Hvem er det som gjør sånt? Er det sant?
– Vi vet ikke det, for noe skjer når historien blir gammel. Folk som skrevet historien dør. Vitner dør. Så over lang tid historien forandrer seg. Man trykker ny bok. Små ord blir byttet. Noen akademiker lager en ny setning. To land bygger allianse og justerer litt på historien. Plutselig de var aldri fiender, de hadde bare uoverensstemmelse. I dag en massakre blir en uhell, akkurat som en patriot plutselig dagen etter blir en terrorist. Ting bytter navn.
– Tenker du på deg selv nå? På din egen rolle?
– Da. Jeg tenker på den boken og tenker på at den er viktig og riktig og at alle skulle lese. Har du lest?
– Ruth Benedict? Nei.
– Jeg skal fortelle. Én dag er du snill og neste dag du er slem, selv om du gjør det samme begge dagene. For tredve år siden, førti år siden, jeg gjorde noe for min land. Jeg var med i en spill og har drepte søtten mennesker. Amerikanere. I Sovjet jeg ble en helt. Jeg ikke drepte fordi jeg liker å drepe, men alle land dreper. Amerikanere har drept flere enn vi. De dreper hver dag og torturerer fanger, selv om de ikke er i krig. Det er fordi de må trene, akkurat som alle andre. det er en del av spillet. Amerika er et røvet land. Når vi russere tok land etter krigen det var også røvet land. Men hva er forskjellen? Etter krigen først russere og amerikanere var venner, og så hvorfor vi ble fiender? Ikke fordi vi hadde laget føderasjon akkurat som USA, men fordi vi hadde en annen systjem. Men amerikanere også hadde føderasjon med en annen systjem en indianerne. Vi egentlig bare var rivaler, ikke fiender, men det ble kald krig fordi det kom en vakuum. Amerikanere trenger fiende for å tjene penger. Idag det er ikke så stor forskjell, bare at amerikanerne ikke lenger kan bruke kommunisme som grunn, så de har funnet ny offisiell  fiende. Men det er fortsatt oss de hater. Egentlig amerikanerne er ikke glade for at vi ikke er kommunister lenger. De er nødt til å stole på noen de ikke har lyst til å stole på, at vi ikke kommer til å leke krig mot USA. Men de tester grenser. Du tror kanskje USA kom til Afghanistan for å hjelpe? Njet. De kom for å bevise at de er flinkere enn oss.
– Er du sikker på det? Det er jo ikke bare amerikanerne som er der…
– Det er Nato. Det er det samme. Hvis Russland vil inn i Nato, amerikanerne får en probljem. De vil ikke det, selv om Nato blir sterkere. For sterk Nato er ikke bra, for da det blir ingen krig. Da ingen tør leke krig med Nato, og ingen tjener penger. Man kan spille  med Iran, men det er ingen motstand, ikke noe å skrive historie om, akkurat som Irak. Alle vet. Ingen ære når man vinner over små. Når man ikke vinner store kriger man slutter å være stor.  Se England. Se Falklandkrigen. Koster bare penger for ingenting. Bare politikk.
– En interessant vinkling…
– Du kan se. I dag jeg er fortsatt kriminell for amerikanerne fordi jeg gjorde en sabotasje for førti år siden. I en spill. Ingen uskyldige drept som ikke var med i spillet. Alle var militære. Men allikevel jeg skal straffes av dem. Jeg vil bare du skal vite. Det er politikk, ikke kriminelt. Ikke for førti år siden, og ikke nå. Det er derfor Moonsong er kommet hit, for å straffe meg, fordi hennes far var blant dem jeg drepte, men ikke bare det, også for å tjene penger når hun utleverer meg til amerikanerne. Jeg ville bare fortelle så du skal vite at min historie er også en del, selv om den ikke står i noen bok. Nå hun er kommet for å ta meg. Det er hun eller meg.  Jeg tror hun skal dø heller enn meg.
– Jeg forstår det.

La Vache ser på klokken. Snart ett. Hun begynner å merke at hun ikke har sovet på over et døgn. Mizhag holder seg forbausende våken.
– Er du ikke trøtt?
– Jeg har tablett. Vil du ha?
– Hva da?
– Oppkvikkende. Ikke farlig. Amfetamin og koffein. Litt fortere hjerteslag, men ikke mye.
– Nei takk. Jeg klarer meg. En kaffe hadde vært fint.
– Vi skal lage. Først bare jeg skal fortelle, når man er i sin lands tjeneste man følger ordre. Soldat, politi, spion… eller leiesoldat, som Moonsong. Vi kan dø. Noen mennesker må dø når noen i spillet bestemmer seg for å drepe. Noen er i spillet for personlig grunn eller for å tjene penger, som Moonsong. Hun vet det kan også bli den som vil drepe som blir drept.  Hun er klar til å dø når hun går inn i spillet. Jeg er ikke så klar som henne. Jeg er ikke i spillet av eget valg. Jeg får ingen kick. Jeg blir bare redd.
– Kan jeg skrive om dette?
– Da. Du er journalist. Du vet. Og nå alle vet. Når Moonsong har funnet meg, så alle kan finne meg. Nå hver eneste etterretningbyrå vet hvor jeg er. Bedre at hele verden vet.
– Så hva gjør du nå?
– Jeg vet ikke. Tony er kanskje død. Jeg tror min plan ikke var så god plan. Jeg har tenkt den ikke blir det jeg trodde. For stor plan. Altfor stor plan. Se på Lenin. Hva du tror hvis han finner seg selv i St. Petersburg?  Hvordan fortelle en mann at han allerede har levet og dødd? Det kan gå an med kanskje en mann fra oldtiden. Ikke med en mann fra moderne tid. Mennesker har ikke fantasi lenger. Man tror ikke på sjelen fordi vitenskapen ikke finner den. Jeg tror Lenin må få en sprøyte og ha det deilig før han dør. Det er alt. Slutten. Jeg er sliten. Operasjon Sigma er død.
– Operasjon Sigma?
– Da. Som i Amerika. Phi Kappa Sigma, Stellis Aequus Durando, like lenge som stjerner. Min plan var bedre. Når man kan ikke dø man kan bli like gammel som stjerner. Man kan regenerere i uendelighet. Alle man vil holde liv i kan leve for alltid. Man kan til og med bruke seg selv til å regenerere seg selv. Genjalt, jeg har tenkt. Man får nytt liv, akkurat som buddhisme. Hvem er de kloke? Hvordan finner vi de kloke? Vi sender spam til millioner av mennesker for å se hvem som forstår kodene og følger lenkene våre. Så vi vet hvem som har kreative og kloke hjerner og skal få leve alltid…

La Vache må trekke pusten et øyeblikk. Så det er altså Operasjon Sigma. Det forklarer en del. Det forklarer i hvert fall hvorfor det stadig kommer så mye spam.
– Tror du ikke folk mister all motivasjon om de forstår at de kan leve for alltid? Da er det jo ingen ting som haster.
– Jeg vet. Det er probljem. Det er derfor prosjekten er død.
– Hva med all tiden du har investert? Føler du ikke at den har vært bortkastet?
– Tid? Dana, fortell. Hva du gjør når du ikke har noe å gjøre?
– Ingenting.
– Ingenting? Hvordan man kan gjøre ingenting?
– Vel… jeg skriver når jeg ikke har noe annet å gjøre.
– Da! Vi gjør noe. Hele tiden vi gjør noe. Du skriver. Kanskje du har en plan. Jeg hadde en plan. Nå jeg skal lage ny plan. Men først vi må løse probljem.
– Ja.
– Hvorfor du ser ned? Dana, fortell. Hva er galt?
– Jeg må fortelle deg noe. Jeg gjorde noe dumt i natt,  jeg åpnet vinduet for Unni og fjernet gitteret.
– Hm… det kanskje var ikke så dumt. Fløy hun?
– Det vet jeg ikke.
– Jeg håper kanskje hun flyr til Sibir. Det er ikke så langt.
– Jeg også. Jeg håper hun klarer seg. Hun har vel fortsatt instinktene sine i behold?
– Men vi vet ikke det. Hun blir kanskje mat. Man åpner vindu for å slippe ut en humle, og så blir den tatt av en fugl… det er sånn livet er, Dana.
– Er dette intervjuet vårt?
– Njet. Ikke ordentlig. Ikke alt jeg kan fortelle ennå. Hva du tror skjer når Moonsong er borte? En gang kommer de hit. Det kanskje blir en siste intervju fra dødscelle i Amerika.
– Hvorfor rømmer du ikke?
– Rømmer?
– Du kan bruke tunnelen. Spencer sa at det ligger en båt der.
– Du tenker som i boken, Skatten i sjørøver-øya. Hva heter han?
– John Silver? Han med trebenet?
– Da. Du tror jeg kanskje er som ham?
– Kanskje… jeg vet ikke.  Vil du vite hvem jeg egentlig er?
– Njet. For meg du er Dana. Jeg vil ikke vite.  Jeg har min liv her. Jeg kan ikke rømme.
– Fordi de alltid vil finne deg.
– Jeg vet. En gang. Men jeg tror ikke i dag. I dag vi skal vinne første slag. Ja?
– Mm. Det skal vi. Hvor lenge skal vi vente?
– Ikke lenge. Kanskje to timer. Da hun har sovet seks timer. Da hun er passe trøtt. Nå vi skal sove litt.

_____

_
Det er strålende sol
og akkurat passende sommertemperatur når Flabben hopper i land og fester fortøyningen med erfarent håndlag. Dashiel Ventura kaster et spørrende blikk på ham.

– Den ankerdrammen du nevnte…
– Den ja. Den var det jaggu godt du minnet meg på.
Han trekker opp en sølvblank lerke fra innerlommen.
– Norsk akevitt. La det bli igjen litt til meg.
– Hvor lenge blir dere?
– Så kort som mulig. Vi får kanskje selskap på tilbakeveien, om vi er heldige.
– Mange?
– Ikke godt å si. Kanskje tre, kanskje bare én.
– Jeg må vel ta litt ekstra da…
– Du får regne på det.

Fem minutter senere er det et ulikt trekløver som blir tatt vel i mot av en smilende resepsjonsvakt.
– Herr Eriksson! Fint å se du er på bena igjen. Jeg hørte om ulykken. Stygg sak.
– Det var bare en skramme. Jeg har med et par venner. Trenger de kort?
– Hvor lenge skal de bli?
– Vi skal bare en tur opp på taket. De hadde lyst til å se på utsikten. Er Mizhag oppe?
– Det er han nok. Jeg har ikke sett ham i dag, hverken han eller de andre. Hvis du holder styr på dem så gidder vi ikke bale med å lage kort. Skal jeg ringe og si dere er på vei?
– Det er ikke nødvendig. Kanskje han sover fortsatt. Vi lar det være en overraskelse.

“Når et menneske har flaks beror dette på et begrep som kalles synkronisitet, et ganske moderne begrep som bygger på det greske ordet synkron og betyr samtidig”, skriver Carl Gustav Jung i «Synchronicity: An Acausal Connecting Principle» (1953).
Synkronisitet defineres som et observerbart og meningsfullt sammentreff uten årsaksmessig sammenheng, altså flaks. Men dersom man for eksempel erstatter ordet meningsfullt med meningsløst, får begrepet synkronisitet en reversert betydning – også kalt uflaks.
I Lau’s verden er det i ferd med å skje en slik erstatning for andre gang på kort tid. Lau selv er overbevist om at det meningsløse allerede har skjedd når han kommer inn på takterrassen og blir klar over at Unni ikke lenger er der. Det neste han blir klar over er grunnen til at hun er borte; luftevinduet står åpent og gitteret er fjernet. Årsak – virkning. Ikke noe av dette kan sies å skyldes synkronisitet. Det etterfølgende kan man derimot med stor grad av sikkerhet fastslå at skyldes synkronisitet  – med uheldige følger.
Lau sukker tungt. Hans verste antagelse har altså slått til. Uglen er fløyet. Resignert går han bort til luftevinduet og lukker det med et smell. Så snur han seg og går med raske skritt mot døren.
– Vi har ikke mer her å gjøre, sier han, – hun har fløyet.
Og så oppstår det synkrone øyeblikket: Idet Lau Tony Eriksson lukker døren hardt etter seg, treffer Unni sitt eget speilbilde – et speilbilde hun ikke ser fordi det skarpe synet hennes slett ikke er konstruert for å oppfatte slike fenomener på kort avstand. Unni har konkludert med at hun etter alt å dømme har verdens mest luksuriøse uglerede. Hun er korrumpert av et liv i luksus hvor maten kommer på bordet av seg selv til faste tider og hun ser ingen som helst grunn til å flytte. Kommer man ut så kommer man inn, tenker Unni. Sånn er det ikke alltid.
Forbløffet glir hun inn i det ubevisste – og faller lydløst som en sten mot bakken.

______

_

Karma er etter hinduistisk tro årsakene bak menneskets plass i livet. Motivene bak alt vi gjør skaper enten god eller dårlig karma, og dette vil altså hjemsøke oss – på godt og ondt. Men dette er forsåvidt noe vi ikke trenger å bekymre oss om før i neste liv – en slags åndelig prokrastinering. I Buddhistisk forstand, derimot, oppfattes karma som et umiddelbart fenomen som opptrer så og si som en naturlov og kan slå tilbake like brått og uventet som synkronisitet. På overflaten kan altså synkronistitet og karma virke som om de har mye til felles, men det er bare tilsynelatende.
Lau Tony Eriksson grunner ikke over dette. Det han derimot grunner over er hvorfor iPaden hans ligger på badet. Han kommer til å savne aquamassasjemaskinen, det er i hvert fall sikkert. Han sikrer seg iPaden og tenker på om han skal han foreta en skyndsom retrett og bare stikke av, eller om han først skal undersøke om Mizhag befinner seg i kjelleren. Han velger det siste, hvilket etter buddhistisk lære anses som godt – noe som karmaen etter sigende således nærmest umiddelbart vil belønne – enten man er buddhist eller ikke.
Men hverken karma eller synkronisitet er noe de tre personene i heisen har i tankene når de blir oppmerksomme på den rytmiske pipelyden som gradvis forsterker seg etter hvert som heisen nærmer seg tredje underetasje. Lau er den eneste som vet hva denne lyden betyr.
– Det er brannalarmen, sier han, og får et betenkt uttrykk i øynene.
– Alarm? Varför då, Tony?
– Inte vet vel jag, Snällan. Kanskje det brinner?
Noen ytterligere konversasjon blir det ikke tid til før heisen stopper. Når dørene glir opp stirrer de rett inn i et pent smilende asiatisk ansikt – og rett inn i løpet på en tommygun.

_____
_

Jordan smiler for seg selv. Hun har sett blikkene Spencer har sendt la Vache. Det er tydeligvis noe på gang mellom dem, det kan enhver se. Er de på samme parti, eller er la Vache faktisk så uvitende som hun later til å være? Antagelig det siste, ellers ville hun fulgt Spencers plan – det er tross alt den eneste planen det er noe fornuft i – om man altså ikke har en annen agenda.
Moonsong er ikke noe problem. Hun har egentlig aldri vært noe problem. Hun er lett å ta, bare anledningen byr seg, så om hun skulle klare å utmanøvrere Mizhag så venter det henne en overraskelse. La Vache er tydeligvis heller ikke noe problem, selv om hun er kritisk. Egentlig er det la Vache hun er nødt til å stole på for å få hentet ut dataene, så spørsmålet er vel om det er lurt å fortelle henne om Spencer. Dersom de har noe på gang så kan det lett stikke kjepper i hjulene. Det er Spencer som er problemet – Spencer og Mizhag. Og hvem er denne Jaÿ? En playboy? Han har i hvert fall et godt sovehjerte og det virker nesten som om han er uberørt av hele situasjonen. Det er kanskje ikke så dumt å gjøre som Jaÿ – få seg litt søvn.

_____

_

I Änkan Rea’s Kvikkmarknad
finnes et produkt som av en eller annen grunn ikke selger så godt, til tross for at Änkan selv har tegnet plakat:

___
Rädd för hundar?

Hades Inferno
Nyckelring & hölster med
Dog Protection.

Många färger.
Kr 199,90.

_

Änkan har valgt seg en Hades Inferno nøkkelring i lys lilla utførelse. Ikke fordi hun har noen spesiell sans for lilla, og heller ikke fordi hun er spesielt redd for hunder; det er snarere som et ledd i markedsføringen. Men Änkan Rea tenker ikke markedsføring når hun tar nøkkelknippet rolig opp av kåpelommen og trykker ned ventilen, noe som som i følge reklamen skal utløse en stråle som er treffsikker på opptil tre meter og som inneholder en blanding av chilipulver og etanol, en blanding som i følge reklamen medfører en brännande smärta i ögonen – förvirring och desorientering – tillfällig blindhet och lätt huvudvärk.”
Änkan er svært treffsikker.
Flabben tenker heller ikke markedsføring når han med et velrettet spark plasserer en blankpusset brun sko i knehasen på en forvirret og desorientert Moonsong, og Lau Tony Eriksson tenker ikke på iPadens ve og vel når han plasserer den knasende tungt mot pannebrasken hennes idet hun synker i kne etter å ha fått en blankpusset skotupp i knehasen – og derved setter han punktum.

– Jävlar i havet!

 

 

________________________________

_

PS.
Jeg beklager. Jeg vet det kan virke som et avbrutt samleie, men det er åpenbart at jeg ikke rekker å illustrere og korrekturlese det siste kapittelet før jeg reiser i morgen.  Jeg tar det med meg og skal etter beste evne forsøke å illustrere det i Miami, og så forsøke å få det publisert, om enn ikke kommende tirsdag, så kanskje neste fredag eller lørdag eller noe.  Beklager igjen, og takker for all oppmerksomhet og hyggelige kommentarer, både her i kommentarfeltet og på mail.

Fortsatt god høst, og tusen takk for at dere leser og kommenterer :)

Cecilia.

_______________________________________________________________

_

3
 
 
 
 
This entry was posted in Eksperiment, Fantasy, Tekst. Bookmark the permalink.

32 Responses to Synkronisitet

  1. Lisens Lisens says:

    God tur, jeg venter til boken kommer





    • avatar Cecilia says:

      Det finnes printere i våre dager vettu…
      Dette er vel det nærmeste jeg er kommet en bok, på nåværende tidspunkt. Når “boka” kommer, så handler den om noe helt annet, det kan jeg garantere. :)





  2. avatar eMTe says:

    Tommelbra innlegg. Ord til ettertanke dette Cecilia. Den raude tråden er godt synleg for meg no :)

    God tur. Nyt livet. Ikkje stress !

    Marieklem

    2





    • avatar Cecilia says:

      Så bra! Den røde tråden ligger jo i forordet og ble plassert der slik at den kunne gjenfinnes – var det jeg håpet, selv om det skulle gå fjorten kapitler før den igjen ble synlig.

      Det er så mye vi ikke tenker over og så mye jeg har lyst til å si noe om. I blant får jeg en følelse av at jeg vil si for mye, så da er det jo bra jeg får åpnet ventilen litt her og ikke legger alt inn i samme roman senere. Nå er det mye som er brukt opp. Man må lære seg å porsjonere, og her porsjonerer jeg nok litt større porsjoner enn nødvendig. Det er noe jeg lærer av.

      Stor klem og tusen takk for hyggelig kommentar. :)





  3. avatar marthon says:

    Ja, ja.
    Et avbrutt ø.a.h.l. er tross alt bedre enn ikke noe ø.a.h.l. 😉
    Det begynner å bli lenge siden vi har sett noen illustrasjoner av Jäy og Spencer nå, og når skal vi få se Flabben?
    Er det tilfeldig at grunnleggelsesdatoen for Phi Kappa Sigma og fødselsdagen til dr. Mizhag sammenfaller med fødselsdatoen til Madonna og dødsdatoen til Elvis?
    Neppe!

    Er ajour med kommentarene nå – slik at du har litt å lese på vei over Blåmyra.
    God tur – og hils! :-)





    • avatar marthon says:

      Apropos …
      Grattis med synkrone siffer!
      Hipp-hipp!
      😛 😛 😛





      • avatar geitost says:

        Apropos, ja…

        “Min bok er som briller : se om de passer, om du oppfatter, takket være dem, dette du ikke ville ha vært i stand til å begripe annerledes; ellers, la være min bok, let etter andre som ville passe deg bedre.”

        Jeg stakk innom bloggen din for en stund siden, og regelmessig kom tilbake etterpå, nøyaktig som Marcel Proust forklarer det i sin setning, fordi du viser ting for meg, ting som teller, mener jeg, og som jeg ikke har oppfattet et annet sted. Det er derfor jeg verdsetter så mye å lese det du har skrevet.

        Du en gang ba om sympati erklæringer, tror jeg… vel, slike er kun det jeg kan gi deg som bursdagsgave, så vil jeg veldig gjerne gjøre det her.

        Gratulerer med dagen, Cecilia ! Og tusen takk for alt det du byr.





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk. Du er en oppmerksom mann. En rask gjennomgang av bursdagskort, mail og sms viser at du og Geitost økte prosentandelen av menn fra 8 til 10 %, og takk for det :)

      Jeg ønsker ikke å spekulere om hvor tilfeldig det er at Madonna valgte å bli født på samme dato som Elvis valgte å la seg dø, men det er jo en viss mulighet ( altså en viss mulighet) for at dette var uungåelig og forhåndsbestemt av de fysiske lovene allerede før universets tilblivelse. Dette var uansett ikke noe grunnleggeren av Phi Kappa Sigma hadde i tankene, og jeg kan med sikkerhet fastslå at Herr og Fru Vermin, Mizhags foreldre, ikke filosoferte rundt dette på noe tidspunkt i sitt oppdiktede liv – liv som altså ikke er viet noen særlig oppmerksomhet i dette eposet.

      Resten er vel besvart i The siste kapittel, som til en viss grad faktisk ble illustrert over Blåmyra.
      Nå er vi tilbake etter en snarvisitt i Køben på vei hjem… :)

      1





      • avatar marthon says:

        Næmmen! Der var’a tilbake igjen! :-)

        Men jeg var bare én (anonym) gratulant i rekka av til sammen hundre, altså … Ja, ja.

        Man skal aldri si aldri når det gjelder synkronisiteter. Elvis valgte for eksempel å hive i seg alt for mye “prescription drugs” midt under barneselskapet i anledning tiårsdagen min.

        Kjente igjen Flabben på den siste illustrasjonen i føljetongen, ja. :-)

        Mer seinere!





      • avatar marthon says:

        Forresten veldig hyggelig at du har snudd deg i toppfeltet slik at jeg får se ansiktet ditt igjen. Likte ikke at du snudde ryggen til meg i vår.

        Interessante åpningstider for hhv. svensker og finner i Änkan Reas Kvikkmarknad, forresten. Det er det visst ingen som har kommentert. 😉





        • avatar Cecilia says:

          Har sittet med ryggen til og grublet litt og sett på fuglen, malt den på lerretet, og bestemt meg for å fly… en ganske naturlig utvikling.

          De interessante åpningstider skyldes lokale forhold. Haparandisere og Tornioisere tåler en viss ovelapping, men de vil også gjerne ha en mulighet for å omgår kun likesinnede, altså får svenskene en time alene om morgenen og finnene en time alene om ettermiddagen – slik at det ikke oppstår unødvendige bruduljer. Det er bruduljer nok på Downtown Pool & Dart Saloon, og senere utenfor City Grill and Chips utpå kvelden når inntaket av flytende poteter må balanseres med litt deilig frityrolje og nedsenkede poteter i fast form.

          Egentlig litt forbauset selv over at ingen har kommentert det… 😉

          1





          • avatar marthon says:

            The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

            Men hva er symbolikken med de to hårløse “klonene”?

            Man skal forresten huske på at det ikke går et absolutt språklig skille langs Torneelven. Det er en stor finskspråklig befolkning også på den svenske siden av grensen – som enhver som har lest “Populærmusik från Vittula” har fått med seg. Mer enn tredjeparten av innbyggerne i Haparanda er finsktalende.

            Det er nok ikke alle leserne dine som klikker på bildene.





            • avatar Cecilia says:

               Se her kommer randsonekunnskapen for en dag :)
              Jeg vet i grunnen nada om hverken Haparanda eller Tornio, så jeg bare dikter. Utover at de slo seg sammen til Euro City og fikk mange latterlige engelske butikknavn under bandymesterskapet i 2001, er jeg helt blank, så takk for ny kunnskap. :)

              Hva er symbolikken?
              Det negative befinner seg på “djevelens skulder”, altså på venstre side. Vi venstrehendte er jo ifølge gammel tradisjon djevelens barn. Jenter som flyr skal nedsenkes i vann for å se om de flyter: Da er de hekser. Om de ikke flyter, ja, da drukner de dessverre – en enkel og grei logikk med utspring i enkle og greie mannehjerner. På den måten vinner de enkle og greie mennene uansett, akkurat slik de vil, heks eller ikke…
              Her finnes det altså en overløper…
              Så kan du tolke det etter eget forgodtbefinnende. Det finnes fortsatt menn som ikke syns kvinner bør fly… akkurat som det finnes lesere som ikke klikker på bildene for å se hva de egentlig skjuler 😉

              1





              • avatar marthon says:

                Hva som er randsonekunnskaper, avhenger jo litt av hvor man har vært på randen …

                Jeg kom kjørende fra Kilpisjärvi og nedover Tornedalen i august 1988 – i Taunusen jeg hadde på den tida – da ladelampa lyste opp og viftereima begynte å hvine. Det viste seg at festet til dynamoen hadde røket. Dette var heldigvis bare et par kilometer før jeg kom inn i Karesuvanto, men det lokale verkstedet var stengt, og på bensinstasjonen kunne de ikke hjelpe meg.

                Praktisk anlagte hverdagshelter finnes heldigvis over alt. En skikkelig raggar-type ble utpekt for meg. Jeg prøvde å snakke norsk til ham, og deretter engelsk og et slags svensk. Det hjalp like lite. Han bare kikket under panseret på Taunusen og signaliserte at jeg skulle følge etter bilen hans. Etter noen hundre meter kom vi inn på gårdsplassen hans, som lignet litt på en bil- og snøscooteropphuggeri, med vrak i alle stadier av forfall, deformasjon og demontering. Fyren gikk rundt i skrothaugene sine – og bannet. Så kikket han igjen under panseret – og bannet. Deretter fant han en kollisjonsskadd Granada, bannet, skrudde løs noe under panseret, bannet, dro fram vinkelsliper og smergelskive og skar og pusset så gnistspruten sto – bare avløst av ett og annet banneord.
                Men så kom han omsider bort til bilen min igjen, heiv ut delen som var ødelagt, og monterte inn sin sjølmekkede – som passet som et skudd. Stram og lydløs viftereim. Fyren fikk 200 spenn. Og delen holdt så lenge jeg eide bilen. :-)

                I løpet av den halvtimen jeg var der, hadde ikke fyren uttalt ett ord jeg forsto utenom “saatan”, “perkele” og “vitto” … Han bodde 50 meter fra grensa til Sverige. Så jeg fikk en følelse av at svensk ikke duger noe særlig i de traktene der.
                😉

                1





                • avatar Cecilia says:

                  Taunus – Ford Taunus. Produsert i Tyrkia fra 1984 til 1994. I familie med Ford Granada ( storebror).
                  Dette har jeg lest på nettet, så et er ikke sikkert det er sant.
                  Nå er det jo mulig du hadde en eldre Taunus. Da kan den ha vært produsert i Argentina.

                  På sidene til Trønder-Ford fant jeg denne godbiten. Den kunne jeg godt tenkt meg:
                  http://www.tronderford.com/treff/2009/58.jpg
                  Produsert i Tyskland og med 2.6 liters motor.
                  Det var kanskje en slik du hadde?

                  Karesuvanto fant jeg på nettet. En “by” med 140 innbyggere. Definitivt randsone :)

                  Så du hadde førerkort i 1988, ni år før meg…

                  1





  4. avatar Breiflabben says:

    På seiltur i sin Drommedille? Vi seilte da ikke Drommediller, vi kjørte fort, jævlig fort :-)
    Men jeg var en tur i Vestfjordens (Tønsbergfjorden) skjærgård her nå.
    Jeg ser for meg Lenin, for jeg har sett han i levende live.
    Kanskje Mizhag og Tony var der også?
    Jeg leter etter bildene av Lenin og Marx som jeg tok ved den Røde plass i 2004, men jeg vet ikke hvor jeg har lagret dem. De dukker nok opp :-)
    Du drar det til Cecilia, nå har eMTe klart å samle trådene også. Det er nå litt rufsete det nøstet mitt da, men jeg henger med.
    Kos deg i Miami med dine jenter :-)





    • avatar Cecilia says:

      Har du sett Lenin i levende live? Da er du eldre enn jeg trodde :)

      Du har rett. Det burde selvfølgelig stått båttur og ikke seiltur. Jeg byttet ut båten underveis og glemte å forandre. Jeg ser det er noen flere slike ting rundt omkring som har sluppet gjennom falkeblikket mitt.

      Jeg gjorde mer enn å kose meg med jentene, jeg tok med den minste tilbake :)





      • avatar Breiflabben says:

        Jeg finner ikke bildene jeg har av Lenin og Marx fra Moskva.
        Det er forsåvidt ikke så ille, men jeg finner ingen bilder fra Moskvaturen. Og det er verre.
        Neida, jeg er nok ikke så gammel, men likevel gikk de nevnte herrer rundt om ved Den røde plass :-)





        • avatar Cecilia says:

          De var sikkert tidlige kloner :)

          Håper du finner bildene dine fra Moskva-turen. Det er alltid kjedelig når bilder forsvinner.





          • avatar Breiflabben says:

            He he, ja de var sikkert kloner :-)
            Jeg har en del bra bilder fra den turen. En russisk kollega og jeg stoppet over et par overnattinger på vei på jobb utenfor Vladivostok i 2004. Er de borte må jeg høre med Dima om han har bilder fra oss begge.





  5. avatar eMTe says:

    “Man tror ikke på sjelen fordi vitenskapen ikke finner den.”

    :)

    Siste kapittel vert seint i kveld, eller i morgon. Tok tid å lese dette, tankar flyg.





  6. avatar marthon says:

    til:Cecilia
    Fikk førerkortet i 1985, jeg. 😉
    Fikk lov å kjøre Ford Scorpioen til trafikkskolen tilbake alene etter oppkjøringen, og var stolt som en hane. Etterpå var det rett ut på veien med en livsfarlig gammel Transit for å teste grenser. Husker jeg fikk det ene forhjulet utenfor kanten på veien i en sving på grunn av dødgangen i rattet. Kunne lett ha kjørt meg ihjel allerede mens “lappen” var varm i lomma. Idiotisk.

    Den var fin den cabrioleten.
    Den første Ford Taunusen kom i 1939, men historien er litt uryddig. Blant annet ble modellbetegnelsene Taunus og Cortina de siste årene brukt om mer eller mindre samme modell.
    De fleste (europeiske) Taunusene ble produsert i Tyskland. Jeg fant et bilde av «bilen min» her:
    http://en.wikipedia.org/wiki/File:Ford_Taunus_(TC2)_1.6GL_1976.png.
    Samme farge og alt, bare at min var firedørs. Selgeren fikk 25 tusenlapper i handa. Ganske behagelig og morsom å kjøre, men altfor lett i hekken. Om vinteren måtte man legge i to-tre sandsekker baki, ellers hadde ikke drivhjulene noe særlig kontakt med bakken. Jeg synes fortsatt det er en bil som har ganske fine linjer. Det er rart å tenke på at da Sierraen kom, syntes vi det var ren science fiction, men den ser bare gammeldags og trist ut i dag. Mer 1976 Taunus her:

    The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

    😉

    Jeg husket Kaaresuvanto som en liten by (i alle fall om man så bebyggelsen på begge siden av elva/grensa undere ett, dvs. inkludert Karesuando i Sverige), men jeg ser nå at det bare er sant om man holder seg til den svenske betydningen av ordet «by». Ifølge Wikipedia er i alle fall Karesuando «Sveriges nordligaste «kyrkby».





    • avatar Cecilia says:

      Santa Maria! Mannen med tennene kjørte Taunus.
      Jeg stusser i blant over merkelige biljakter på film. Det spiller liksom aldri noen rolle hvilken bil som går fortest. En 2CV kan fint holde følge med en Porsche. Vel, vel. Blondinen skal jo leve opp til mytene og alltid løpe midt i veien når hun blir forfulgt av en monsterbil, ellers ville det jo ikke blitt noen film.

      Enig i at Taunusen har rene linjer. Biler var i det hele tatt mye finere før. Jeg husker ennå farfars Jaguar som for det meste stod i garasjen. Det var noe helt spesielt hver gang han tok oss med på kjøretur. Han var nok veldig stolt av den bilen.
      http://fwallpapers.com/files/images/jaguar-mark-2-1959%E2%80%9367.jpg
      Min far har en litt mere moderne versjon ( XJ 2009). Den er fin den også, men den litt for fancy. Dashboardet ligner på et amerikansk juletre når det er mørkt.

      1





      • avatar marthon says:

        Nydelig Jaguar!
        Amerikanske juletrær rimer ikke helt med den diskrete elegansen man forventer av en britisk luksusbil. Kanskje grunnen til den litt glorete belysningen er et krav fra de nye eierne. Det er jo interessant – og ikke så mange som vet – at Jaguar nå er indisk-eid (av Tata Motors og dets eier Mr. Ratan Tata – en av verdens rikeste personer). Imperiet slår tilbake …

        James Bond har vært med i biljaktscener med 2CV også, han. Det var kanskje det du tenkte på?

        The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

        Det viktigste med Bond-baber er jo å få vist dem fram, og da kan de ikke godt gå og gjemme seg i buskene!
        :-)





        • avatar geitost says:

          Du har helt rett, Marthon : Carole Bouquet og 2CVen er sikkert blant det beste som Frankrikes 1950-årene har bydd på verden! :)





          • avatar marthon says:

            Og Citroën DS.
            Det finnes mange pene franske skuespillerinner.
            :-)





            • avatar geitost says:

              Jeg ble en gang overrasket å høre JMG Le Clézio fortelle i en intervju at hans far eide en DS (nettopp som våre respektive fedre, hvis jeg husker godt, eller var det din bror ???), og det han husket best av denne bilen var fargen av kontrollampen for antenning av frontlykter, på dashboardet.

              Den var blå, som i mest andre biler, men ifølg Le Clézio, den var et helt særlig blå, og han kalte den “det Citröen blå”. Fra lange reiser i natten i denne bilen, jeg husker, som ham, denne fargen ganske bra, og dens hypnotisk virking på meg…

              Husker du den også ? Og var den egentlig så enestående, etter din oppfatning ? :)





              • avatar marthon says:

                Det var broren min som var medeier av en “Déesse” (utrolig at du husker at jeg skrev det!) – som russebil. Det var ikke så mange gangene jeg satt på i den (på de setetrekkene som foreldrene mine mislikte så sterkt fordi de var sydd av norske flagg), så jeg kan ikke huske noe om den blå fjernlyslampa.
                Det jeg husker best, er at bilen voldte dem en endeløs mengde trøbbel, ikke minst med hydraulikken. Man bør helst være i stand til, og glad i, å mekke bil selv hvis man vil ha en gammel DS.





                • avatar geitost says:

                  Angående Citroëns enestående hydraulisk fjæring system…
                  I perioder hvor de hadde en tung arbeidsbelastning, mine foreldre pleide å bo halvparten av tiden der de jobbet, en liten stund unna Paris. Midt i en natt da de hadde sovet hjemme, da jeg var omtrent 10 år, begynte jeg å føle en stor smerte i magen, som viste mulige tegn av en blindtarmsbetennelse.
                  Mine foreldre kjørte meg i full fart til sykehuset, men valgte å føre meg til det ene som var nærmest deres arbeidsted, så at de kunne lettere passe på meg etterpå.
                  Tidlig i morgenen, da vi altså ankom til sykehuset, hadde faktisk alle min symptomer forsvunnet :
                  jeg ikke lid av blindtarmsbetennelse, men av aerophagia istedet, og et kort opphold på baksetet av DS’en hadde vært virksomt nok til å løsne luftbobler i rørene…
                  Jeg er overrasket at Citröen har aldri skrøt av den åpenbare terapeutiske kvaliteter av sine kjøretøyer …. :)

                  (PS. Det Ikke er så utrolig at jeg husket at din bror eide en DS : fra den tiden du skrev om det, hadde jeg bevaret i et hjørne av hodet at jeg absolutt burde spørre deg om du husket denne særlige lille lampen som hadde imponert meg lenge siden… Nå er det gjort ! :) )





                • avatar marthon says:

                  Interessant historie. Sykehusene burde kjøpe inn noen DSer til terapeutisk bruk. :-)
                  Den lampen må nok ha gjort inntrykk. Jeg skal ha dette i bakhodet til jeg får sjansen til å studere dashbordet i en DS igjen.
                  :-)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *