For tidlig for sent – eller omvendt.

…en lydløs flukt

I Stavanger står solen tidlig opp om sommeren, selv på de dagene den velger å ikke vise seg. Denne dagen er en av de mange dagene den holder seg i skjul, men folk tar ikke det så tungt. De gleder seg heller over at den viste seg dagen før. dagen før hadde solen stått opp klokken 04:41, et tidspunkt som etter noens mening er for tidlig og etter andres mening for sent, alt avhengig av utgangspunktet. For noen er det for eksempel for tidlig å stå opp, men for sent til at man skal få lov å selge alkohol. For disse blir imidlertid  “for sent” litt senere på mystisk vis til “for tidlig”, omtrent på samme mystiske måte som når melkekuer skifter kjønn og selges som oksestek etter at de er slaktet. Når butikkene åpner klokken syv er det altså blitt så sent at det er altfor tidlig til at man skal få lov å selge alkohol, selv om det er så sent at Fanden for lengst har fått skoene på seg.

Men altså, dagen før, omtrent på den tiden da for sent ble for tidlig, kunne enkelte utvalgte oppleve at solen ikke bare hadde stått opp, men at den også viste seg fra sin beste side, noe som i Stavanger betyr at den skinner på Vålandspibå  – fra skyfri himmel. På Sola Lufthavn hadde den kastet sine fete striper av lys over helikopterdelen hvor blant annet Redningsskvadronen er stasjonert. Men det var ikke et Sea King redningshelikopter som startet rotorbladene kl 06:58, da en nybarbert og morgenfrisk herre med spenstig gange beveget seg målrettet mot den private delen av flyplassen, det var derimot en rød og hvit Bell 429 fra EuroLift & son AB som lot rotorbladene glimte i den gryende morgensolen. Målet for turen var Haparanda, også kjent som Euro City – et svensk tettsted innerst i Bottenviken, bare en ørliten grense-elv unna finskegrensen.
– Tyvärr, ingen rökning ombord, hadde piloten sagt. Han kunne som kompensasjon og som et ledd i den svensk-finske kulturutvekslingen, “…bjuda herren på färsk snus från Happy Snuff, samt en kald bärsa, Lapin Kulta, från Tornio” –  for i luften er begrepene “for tidlig” og “for sent” kun knyttet til spørsmål om avgang og ankomst, noe det er lett å forholde seg til.
Flabben hadde betakket seg, høflig men bestemt.
– Takk som byr. Jeg overlever nok uten, hadde han svart, og heller konsentrert seg om å lese de siste blogginnleggene på bloghog  –  uten røykepause. Men så hadde ombestemt seg og allikevel forsynt seg med en Lapin Kulta, et tørt og medium humlet øl som minner om engelsk bitter – og sovnet.

Bell 429 har en marsjfart på omtrent 275 km/h og en rekkevidde på rundt 75 mil, alt avhengig av vindforholdene, noe som ga Flabben anledning til å strekke litt på bena da de landet for å etterfylle drivstoff. Det hadde de gjort på Östersund flygplats.
– En flyplass det ikke er noen grunn til å skrive hjem om, hadde han tenkt – flatt, veldig flatt, og mye vann.
Så hadde han tippet asken av den nytente sigarilloen og fulgt den nesten kritthvite asken med øynene helt til den landet på den blankpussede brune venstreskoen hans. Svenske sko av god kvalitet, ikke så veldig dyre heller…og så og hadde han tatt en telefon til Ad.
– Blir ikke dette jævlig dyrt?
– Bare sørg for å betale kontingenten din du, og overlat resten til meg.
– Resten? Er det ikke jeg som…
– Jeg tenkte på den andre resten.
– Det er jaggu den rette dagen å sende meg av gårde på… den eneste dagen det er fint vær i Stavanger.
– Fint vær? Det var i morges det.
Klikk.
Han hadde kikket på passet sitt og registrert at han på mystisk vis hadde skiftet identitet, og konkludert med at det ikke var fullt så drastisk som å skifte kjønn, bare nesten.

_________

Aktau er en moderne havneby på østkysten av det kaspiske hav, tolv mil sør for Fort Shevchenko. Opprinnelig ble byen bygget på begynnelsen av seksti-tallet  og skulle være en soveby for russiske oljearbeidere – noe som gjenspeiles i det litt spesielle adressesystemet som tildels fortsatt er i bruk: I stedet for gatenavn og nummer har leilighetene kun et nummer bestående av tre siffergrupper som identifiserer kvartalsnummer, husnummer og leilighetsnummer. I dag, med sine vel hundre og seksti tusen innbyggere, er Aktau en moderne by med gatenavn, og den plasserer seg høyt på listen over de største byene i Kazakhstan.

Det er et ulikt par som sent på kvelden stiger ut av en taxi utenfor et av Aktau’s mange hoteller – Hotel Guns & Roses. Han; en elegant kledt og nybarbert herre i sin beste alder. Hun; en ganske lav og lett sammensunket dame nettopp passert søtti. Hun er iført en grå melert sommerkåpe, en sort pilleeske og hvite kina-sko, alt fra egen butikk, mens han er iført en hvit skjorte, lyse sommerbukser og blanke, brune sko. Hengende over armen har han en passende casual lys brun sommerjakke – alt som et resultat av en harrytur til Gällstad – et svensk tettsted med rundt 600 innbyggere beliggende i Ulricehamn kommune i  Västergötland.
De fleste som ser dem vil nok automatisk trekke den slutningen at de er mor og sønn, selv om den reelle alders-forskjellen i praksis utelukker en slik antagelse. Men folk i Aktau er ikke så opptatt av slikt. De har sitt eget å tenke på. Det er mange som mener det blir for tidlig sent i Aktau – det kunne godt blitt både sent og tidlig litt senere.
Hm… brune sko… de burde nok vært sorte på denne tiden av døgnet, tenker Flabben mens han sleper begges bagasje opp trappen til resepsjonen.

Hotellresepsjonisten er en søvnig men profesjonelt imøtekommende eldre mann uten hjørnetenner, noe han avslører hver gang han smiler sitt mest profesjonelle resepsjonist-smil. Dette er nok viktige gjester, tenker han, for det har kommet en voucher på fax fra et reisebyrå med det velklingende navnet Eurotravel Traveling Agency for Travelers, Euro City (Haparanda). Han leverer ut nøklene etter å ha sjekket navnene i passet. Ben Flabb og Ulla Gran. Ulla Gran går også under navnet Snällan, men hun er mest kjent som Änkan Rea. Svenskene har nemlig det til felles med amerikanerne at de gjerne vil gi folk et annet navn enn det de opprinnelig er utstyrt med, noe de kaller et smäknamn og som i blant kan lede til at enkelte svensker får namnsdag to ganger i året. Ulla er ikke blant dem. Resepsjonisten er heller ikke blant dem, men hadde han vært svensk så hadde han hatt sin namnsdag akkurat denne dagen. Resepsjonisten heter nemlig Nicolai, noe som på svensk ofte blir avledet til det litt avstumpede navnet Clas, et navn som Nicolai merkelig nok forbinder med lyden av å tråkke på en kakerlakk – det har noe knasende fuktig over seg.

______

_

“Sibirsk nattugle (Strix Noctus) har en iøynefallende sirkel av fjær rundt hvert øye,” skrev Carl von Linné i 1870.  Idag vet vi at denne fjærpryden er på ingen måte tilfeldig; den virker faktisk som en forsterker, og har ingen ting med synet å gjøre. Hensikten fra naturens side er at denne nøye konstruerte ansamlingen av vridde fjær skal styre lyden mot ørene, omtrent som en parabolantenne. Til tross for sitt utmerkede nattsyn er ugler svært avhengige av hørselen.

Unni er urolig. Hennes lysømfintlige og gode øyne ser faktisk litt dårlig på kort avstand, så det er først og fremst den litt uvante lyden som skaper denne merkelige uroligheten hos henne. Hun bakser litt med vingene, huker seg sammen og flyr tvers over rommet, hvor hun setter seg i det andre treet og lar blikket hvile på et punkt nede ved vannet. Hun hører lyder hun instinktivt gjenkjenner – lyden av svake bølger og et lett sus av vind i trær. For første gang i sitt nye liv utstøter hun et skrik – et skrik det virker som om hun blir litt overrasket over selv. Det er slett ikke noe hult u-hu hun serverer – det er et sterkt og gjennomtrengende skrik som bærer godt og gir gjenklang langt utover Det kaspiske hav. Nede på veien ser hun et roterende blått lys – det enkelte trailersjåfører på østkantsjargong kaller en saftblander. Men hun ser også noe mer, hun ser at det er klar sikt – at luftevinduet er åpent og at gitteret er fjernet.
Hun gjør et lite hopp bort til vinduet og setter seg på karmen. En liten vind får fjærene hennes til å blafre svakt. Hun løfter hodet litt og huker seg sammen, ser ut på havet og skriker igjen – ut i natten – et skrik som inneholder et underbevisst ønske om kommunikasjon med likesinnede. Hun lytter og ser mot trærne som står som svart silhuetter mot det blanke vannet. Er det noen der? Noen likesinnede? Hun ser på den blå saftblanderen som kverner rundt nede på veien, på skyene som flyter sakte forbi månen – og undrer seg litt over hensikten til dette merkelige mennesket som hadde huket seg ned, gått sammenbøyd bort til luftevinduet og hektet ned det stygge gitteret og etterpå vist frem tennene sine.
Et menneske som viser frem tennene sine er ikke farlig. Det har Unni lært i løpet av de to årene hun har bodd her. Et menneske som viser tenner har sjelden ondt i sinne, snarere tvert i mot. I sitt kloke uglehode resonerer Unni seg frem til en logisk tanke: En utgang er også en inngang. Kan man komme ut, så kan man komme inn.
Hun tar et valg – det beste valget hun kan ta – en lydløs flukt.

______

_

Oblast Hospital, Aktau

Solen er i ferd med å stå opp når Lau Tony Eriksson setter seg opp i sengen og ser ut av vinduet. Forsiktig lar han hånden gli over plasteret i bakhodet. Jævlar i havet!  Oj, der sa han det igjen. Hver gang han forsøker å konsentrere seg kommer disse merkelig ordene ut, helt av seg selv. Han husker at det er noe han burde huske, men han husker ikke hva det er.
Peee … Steigan!  Deng – deng. Gr-ramma-tikk. En madrass – madrassen. Ei jente – jenta. Et øye … et øyeblikk … et øyeblikk av himmelsk lykke… fisk… sild, silla, sulla, sally ….  Cilly! Det var i Milch… melk … ku … la vache. Cilly la Vache!  Jävlar i sjön! Det er henne! Han visste han hadde sett henne før. Peee … Pål Steigan – fisketur… han må ringe.
– Hallå! Kjæra nån!  Ding! Jag måste få ringa! Hallå?
Ingen våkne? Er det ikke et sykehus … sikkus…
– Hallå? Hallåååå?
Cilly la Vache. Han husker henne. Dyrevernaktivisten som spankulerte rundt og smilte og lot som om hun var nysgjerrig. Ingen fattet mistanke til spørsmålene hennes. Hun kommer til å lage katastrofe, akkurat som i Milch … ei ku – kua … la vache. Hun slapp dem ut, alle sammen. Plutselig var de over alt. Aper, marsvin… mark … fuglemat … fule … ule … ugle! Unni! Hun kommer til å slippe ut Unni! Det er derfor hun er kommet! Det var det han skulle huske. Nå må han huske å ikke glemme det. Enda en ting å huske. Jävlar…
– Hallååå?   … jävlar!

______

_

Barbara Song Moon Poo smiler med hvite tenner. Moonsong, som hun også kalles, er en pen dame – altfor pen til å være farlig, ville la Vache ha tenkt, om de hun ikke hadde visst bedre, for bak det pene smilet og den behagelige stemmen vet hun at det befinner seg en svært dødelig skapning. La Vache smiler avventende tilbake.
–  Miss Cilly la Vache! Dette hadde jeg ikke ventet. Du lever visst opp til navnet ditt.
La Vache nikker for seg selv.  Så miss Poo velger å være sarkastisk? Hvorfor ikke?
– Miss Poo. Nå kan det vel diskuteres hvem av oss som lever mest opp til navnet sitt, ettersom vi treffes på toalettet.
– Herretoalettet, om jeg må få presisere. Det var kanskje Jordan som valgte toalett? Eller hva sier du Jordan? Fortsatt litt i tvil om hvilket toalett du skal velge?
– Hyggelig å deg også.
– Ikke sant? La oss gå. Døren er rett fram, det er bare å gi veggen et lite dytt. Og i tilfelle noen skulle få noen ideer; det venter en vakt i andre enden – men det vet dere jo allerede ser jeg. Miss la Vache, vil du være vennlig å gi meg den walkie-talkien?

Spencer banner innvendig. Det er ikke fordi han er redd for at Jomfru Maria skal høre ham, det er rett og slett fordi han ikke finner noen grunn til å banne høyt. Han kan skimte La Vache og Jordan som går først gjennom den halvmørke gangen. De har antagelig ikke visst om denne veien, ellers ville de neppe gjort noe så dumt som å gjemme seg på herretoalettet.
Gangen er ganske forseggjort. Gulvet er flislagt med terrakotta og veggene er i pent pusset mur. I taket henger en rekke lysstoffrør som ikke er tent. Det svake lyset kommer fra den åpne døren til toalettet bak dem, og fra et exit-skilt i den andre enden hvor det er en trapp som merkelig nok ser ut til å ende blindt. Det er la Vache som kommer først frem.
– Hva nå! Det er ingen dør her!
Moonsong er irritert.
– Selvfølgelig er det en dør!
– Kom og se selv. Det er bare en vegg.
La Vache banker i veggen for å understreke. Det låter massivt. Moonsong dytter maskinpistolen i maven til Mizhag.
– Okei. Hva er trikset?
– Det er ikke dør. Det er vegg. Den er stengt. Mange år siden.
– Sludder! Det var denne veien vi kom!
– Njet!
– Hva mener du, njet? Tror du jeg er dum?
Hun venter ikke på svar. Med en utålmodig bevegelse dytter hun Mizhag inn mot veggen og løfter walkie-talkien til munnen.
– Moon til Arnie. Kom inn!
Det spraker litt i walkie talkien før stemmen til Arnie melder seg. Han høres opphisset ut.
– Arnie svarer. Det er…
– Er du ved baktrappen?
– Ja. Det er noe jeg må…
– Kan du åpne døren?

– Den er allerede åpen. Hvor er dere?  Det begynner å....
– Hva mener du med at døren er åpen?
– At den er åpen? At den ikke er stengt…
– Det forstår jeg! Døren er stengt på denne siden!
–  Da er du på feil sted. Moon. Jeg ser blålys. To biler, minst. De står nederst i bakken, akkurat der…
– Politi? Ikke bra.
– Det var det jeg skulle…
– Lukk døren og sett alt tilbake. Har du fått advart de andre?
– De er utenfor rekkevidde. Politiet er kanskje her om noen minutter. Hva gjør vi?

– Hold deg ute av syne og rapporter om det skjer noe. Det er ingen ting som knytter oss til huset. Vi går tilbake til kjelleren.
– Hva med Spyder?
– Godt tenkt. Kan du få gjemt ham?

– Ok.
– Over og ut.

Spencer registrerer med en viss tilfredshet at Moonsong virker stresset. Hvor lenge klarer hun å holde styr på fem stykker alene?  Lenin begynner visst også å bli litt urolig.
– Unge dame. Jeg aner ikke hva du vil oppnå, men det fremstår for meg som om du har et problem. Om du overgir deg frivillig så kan jeg være villig til å legge inn et godt ord…
– Et problem? Jeg kan jo eliminere deg, så har jeg et problem mindre.
– Det var slett ikke det jeg hadde i tankene…
– Jeg foreslår at du holder tankene dine for deg selv mens du fortsatt har noen. Dere hørte hva som ble sagt. Vi går tilbake… hva er det du vil, Jordan? Er du lei av å leve?
– Jeg vet om en annen vei ut herfra.
– Vi har allerede en annen vei ut. Tunnelen.
– Er du sikker på det? Hvordan kommer du deg videre derfra uten bil?
– Uten bil? Okei. Fortell.
– Det ligger en speedbåt ved brygga på andre siden. Jeg brukte den tidligere i dag til Fort Shevchenko. Jeg vet hvor nøkkelen er.
– En båt? Vet du hva politiet gjør her?
Jordan tenker fort. Sannheten passer litt dårlig akkurat nå.
– Fordi vaktene ikke rapporterte når de skulle. De rapporterer hver time.
– Hvorfor skulle de rapportere til politiet?
– Fordi det er det føderale politiet som bevokter huset om natten. Har du ikke gjort leksene dine?
– Hm… tydeligvis ikke godt nok. Hvorfor skulle det føderale politiet bevokte huset til et vaktselskap?
– Gjett tre ganger.
– Mizhag.
– Ikke sant?

På nytt spraker det i walkie-talkien.
– Arnie til Moon. Kom inn!
– Moon.

– Det er politi på plassen utenfor. Syv menn. De har funnet den ene vakten.
– Ok. Hold deg ute av syne og hold øye med dem. Over og ut.

Moon trekker pusten og slipper den sakte ut igjen.
– Okei, Jordan. Så du kjenner tydeligvis rutinene her. Hvem jobber du for?
– Mizhag. Han hentet meg for å holde øye med hun du kaller la Vache.
– Jaha?
– Hun er journalist. Hun er her for å intervjue ham.
– Journalist? Siden når? Har du noe annet å by nå som båtplanen din ikke lenger holder?
– Det er jo ikke oss du er ute etter. Spencer er…
– Jeg vet hva Spencer er, dessuten tror jeg han kan svare for seg selv. Hva er dealen nå, spurte jeg? Båten har ikke lenger noen verdi når stedet kryr av politi.
– Hvilken annen mulighet har du?
– Avslutte det hele her.
– Da ville du gjort det for lengst. Du vil ha med deg Mizhag. Hvorfor?
– Det er jeg som stiller spørsmålene.
– Båten er fortsatt den beste muligheten. Politiet blir neppe hele natten. Jeg forteller deg hvor nøkkelen er, du tar med deg Mizhag og lar oss andre bli.
– Jeg skal tenke på det.
– Dere må være ute herfra litt før syv, for da kommer folk på jobb. Det vil si at du har omtrent to timer å tenke på.
– Jeg har en bedre plan, en plan som gir meg ubegrenset tid å tenke på.

______

_

Over Djevelens Gravsted står solen opp klokken 05:27. Tretten minutter senere skinner den inn på takterrassen og avslører at uglen har fløyet. Men dette vet ikke de som ligger innelåst i kjelleren.
Miss Moonsong hadde hatt en tilsynelatende god plan: Å låse inn alle sammen.

Mizhag ble plassert i den innerste cellen, lengst unna laboratoriet. I den neste havnet Spencer og Lenin, og i celle nummer tre ble Jaÿ plassert alene. Han sover. Det gjør også Moonsong som ligger i den cellen som er nærmest utgangen, men til forskjell fra de andre har hun døren åpen og en maskinpistol innen rekkevidde.
De andre er våkne. La Vache og Jordan sitter sammen på madrassen i cellen ved siden av Moonsong. Det suser i lufteannlegget, ellers er det stille – helt til la Vache lener seg inntil Jordan og hvisker.
– Husker du hvilken celle jeg lå i første natten?
– Den innerste.
– Husker du hva som skjedde da du tvang meg til å kaste opp?
– Det vil jeg helst ikke tenke på.
– Ikke jeg heller, men jeg tenker på nøkkelen. Du mistet den på gulvet. Tok du den opp igjen?
– Nei…
– Hva slags nøkkel er det? Passer den til alle celledørene?
– Aner ikke.
– Hvor fikk du den fra?
– Tony la den fra seg da de bar ut liket.
– Liket?
– Bestemoren til Mizhag. De fant ut at hun ikke helt var seg selv. Det var hun jo heller ikke…
– Hva gjorde de med henne?
– Aner ikke. Jeg tok nøkkelen mens de var borte fordi jeg ville snakke med deg. Det var ingen som savnet den da de kom tilbake.
– Antagelig ligger nøkkelen akkurat der du mistet den. Så du hvem som ble plassert der?
– Nei. Hva tenker du på?
– At jeg kan sende en melding til meg selv.
– Hva mener du nå?
– Det ligger en iPad under madrassen. Jeg gjemte den der da jeg våknet.
– Så du løy?
– Selvfølgelig.
– Hvordan skal du sende melding? Det er ikke noe nettverk her.
– Jeg har mitt eget. Se her. Miss Poo gadd ikke engang å ransake oss. Jeg har fortsatt mobilen min. Det har sikkert Spencer også. Se her; Det er tre netverk, to som heter det samme. Det ene er Spencer sitt og det andre er mitt. Hvis vi kan få personen i den cellen hvor iPaden min ligger til å åpne dekselet, så kommer meldingen fra meg rett opp på skjermen. Da kan jeg fortelle hvor nøkkelen ligger.
– Dana… Cilly… whatever. Irsat? Satellittmodem? Hvem er du egentlig?
– Er det så viktig?  Jeg er en helt vanlig blogghore med litt for mye fritid – tretten på dusinet. La oss sende en melding til Spencer og sjekke hvor han er. Kanskje vi har flaks…

______

_
Mennesket er ikke skapt
for å sove sittende. Spencer dupper av litt, men våkner igjen med det samme. Kanskje han skulle legge seg på gulvet og la Lenin få madrassen? Han har jo sovet på gulvet før – da var han riktignok tyve år yngre… og kanskje ikke helt edru. Men pytt. Tyve år er da ingen tid. Han er fortsatt den samme. Det er bare kravene til komfort som har økt.

– Herr Lenin. Ta madrassen du. Jeg legger meg på gulvet.
– Takk, men jeg føler egentlig ikke noe særlig behov for ligge.
– Neivel?
– Jeg håper jeg ikke virker utakknemlig, men jeg har en følelse av at jeg har ligget en del i det siste.
– Jeg forstår.
– Jeg tror forøvrig at apparatet ditt vil deg noe.
– Apparatet?
– Ja. Det kom lys i det.
– Mobilen. Du verden. Den må ha glidd ut av lommen. Takk.
Lenin har rett. Det lyser faktisk i displayet på telefonen hans. Det er en melding.

Hvilken celle er du i? Hvem er i den innerste?

Hvilken celle? Tja… si det? Han husker bare at de ble dyttet litt vilkårlig inn i hver sin celle og at han hadde foretrukket Jaÿ eller la Vache som selskap. Men det hadde altså blitt Lenin, som Moonsong tydeligvis var overbevist om at var pasient og således kun refererte til som pasienten.  Kanskje Lenin husker?
– Hvilken celle er vi i? Husker du det, Lenin?

– Nummer to eller nummer fire. Avhengig av hvilken vei man teller. Nummer to innenfra, nummer fire hvis man…
– Jeg forstår. Vet du hvem som er ved siden av oss, altså innerst?
– Det er herr Mizhag. En elskverdig, men svært opptatt herre.
– Takk.
– Du kjenner ham?
– Kun av omtale.
– Kom det et telegram?
– Ja. Jeg må svare.
– En svært kontrollerende dame denne Moon.
– Svært.
– Er hun ute etter løsepenger tror du?
– Neppe… bare et øyeblikk…

Mizhag er i den innerste cellen. Jeg er i den ved siden av. Hvor er du?

Egentlig er det ikke noe poeng for Spencer å få vite hvilken celle hun er i, men han spør allikevel.
– Du er en mann av få ord, Spencer. Det er en kvalitet, for all del.
– Sier du det? Jeg er vel vanligvis ikke en mann av få ord. Det er nok bare situasjonen som… et øyeblikk. Den unge la Vache har sendt en ny melding:

“Moon forstår visst ikke russisk. Rop på Mizhag og si følgene: Niet nitsjevo pot maatrassom. Klutshiit!  Det betyr at det ligger noe under madrassen og at han skal skru på (håper jeg). Det er iPaden min som ligger der. Jeg kan sende ham en melding. Han har antagelig en nøkkel i cella som han ikke vet om. Kanskje han klarer å komme seg ut. Jeg er i cellen nest ytterst,  ved siden av Poobaby. Jeg er sammen med Jordan.”

Du verden. En god plan, men en plan Spencer med en gang ser har et stort forbedrings-potensiale.

Jeg deler celle med Lenin. God plan, men jeg fikk en bedre ide. Vær klar for bruduljer. :)

 ______

_

Oblast Hospital ble bygget den gangen Aktau var russisk og het Shevchenko, oppkalt etter Taras Hryhorovych Shevchenko – far til den moderne ukrainske litteraturen – av mange også regnet som mannen bak det moderne ukrainske språket.
Taras Shevchenko, som ikke bare var forfatter, men også en svært dyktig illustratør, døde bare førtisyv år gammel, nøyaktig på dagen 151 år og fire måneder før Ben Flabb og Ulla Gran allerede klokken halv åtte om morgenen går opp trappen til resepsjonen på Oblast Hospital og spør etter Tony Eriksson.
Iryna Hryhorivna Shevchenko, Tony Erikssons sykepleier, har selvsagt lurt på om hun er i slekt med Ukrainias store dikter, men hun har innsett at navnelikheten kun er tilfeldig. Det er allikevel ikke uten en viss stolthet hun presenterer seg med hele navnet.
– Jeg er Iryna Hryhorivna Shevchenko sier hun og smiler, – jeg er Tony Erikssons sykepleierske. Han har hatt en etter måten kraftig hjernerystelse.
– Etter måten?
– Ja.
– Vi fikk høre det var kraniebrudd.
– Neida, han ble bare slått ut.
– På hvilken måte?
– Mot en vegg. Han har dessverre pådratt seg en etter måten lett ettervirkning.
– Jaha?
– En assosiativ taleforstyrrelse som det etter måten kan være litt vanskelig å følge.
– Etter måten vanskelig…
– Ja. Etter måten.
– Vi forstår.
– Er denne damen hans mor?
– Ikke direkte. Ikke etter måten.

 Lau Tony Eriksson har hatt en urolig natt. Han sitter oppreist i sengen og husker mens stirrer ut av vinduet når døren går opp bak ham og Iryna Hryhorivna Shevchenko forsøker å henlede oppmerksomheten hans mot de besøkende.
– Eriksson?
– Jeg husker. Ikke forstyrr.
– Du har besøk. Du husker vel at hun skulle komme?
– Husker jeg besøk? Næmen … av Snällan? Ulla, du kom!
– Selvfølgelig, Tony, jeg har kommet for å hente deg hjem.
– Er du gift?
– Nei. Dette er Ben. Han er med for å passe på og hjelpe til.
– Ben… beb… Snällan?
– Ja, Tony.
– Det er noe jeg er nødt til å gjøre. Formelen min… den er i fare for å bli vekk!
– Jeg trodde du hadde den i hodet?
– Ikke lenger nå. Jeg skrev den ned, og da forsvant den fra hodet mitt. Jeg tenkte det kunne væ.
– Væ?
– Være lurt å ha en kopi. Jeg har begynt å bli glemsk, Snällan. Det er en forferdelig.
– Ja.
– Ja.
– Ja?
– Jo! Vi må reise til Fort Shevchenko og ta båten.

– Vil du tilbake til det forferdelige stedet?
– Jeg er redd for det. Forferdelig. Jeg må spørre hun med med det lange.
– Det lange håret?
– Det lange navnet, jeg må spørre om jeg kan reise hjem.
– Det bestemmer du selv.
– Selv? Da bestemmer jeg det. Selv… seel … sil … sild … Cilly la Vache! Vi må stoppe henne.
– Så, så, Tony, nå må du ikke bli opprørt.
– Ugle!
– Ugle? Men, Tony da!
– Hun kommer til å slipp.
– Slipp?
– Slippe henne ut!
– Hvem?
– Uglen. Unni … u-hu … uhun … hun har formularet mitt.
– Så, så. Tony. Det ordner seg sikkert. Pust rolig.
Ben Flabb, som hittil har holdt seg i bakgrunnen av respekt for den rørende gjenforeningen, føler det betimelig å bryte inn nå som de aller første ordene har falt.
– Sier du at en ugle har formularet ditt?
– På et minnekort som er festet til benet … hvem er du?
– Ben. En venn.
– Det sier de alle. Hvem er du en venn av? Snällan?
– Vi kan vel si det.
Lau blir betenkt. Det er en nærmest uskreven lov at alle som formulerer seg så vagt har svin på skogen. Han aner ugler i mosen og holder kjeft.

_ _ _

Iryna Hryhorivna Shevchenko er av den oppfatning av at Tony Eriksson etter måten er frisk nok til kunne å utskrives.
– Jeg er glad du etter måten føler deg bedre, herr Eriksson.
– Bedre? Bedre enn hva?
– Enn før.
– Ugle!

 _______

_

Freud mente, i sin tid, at drømmene våre fremstiller våre skjulte ønsker og behov, og ofte åpenbarer disse ønskene og behovene seg i form av symboler som for den drømmende er fullstendig ukjente – en teori det er nærliggende å anta kunne springe ut av et ønske om å tjene penger. For folk drømte som aldri før om hemmelige symboler, som herr Freud med glede ville tolke – mot et lite vederlag, selvfølgelig.
Ved Senteret for Kognitiv Neurovitenskap ved universitetet i Turku, mener imidlertid professor Antti Revonsuo, uten å ha noe åpenbart økonomisk motiv,  at drømmene våre er en nødvendighet for å overleve. Hjernen vår trener når vi sover – den trener på å mestre vanskelige situasjoner. Hjernen vår er helt avhengig av kroppen, og ikke bare det: den bruker den også akkurat som den selv finner det formålstjenlig.

Hjernen til Barbara Song Moon Poo er nok trent i å håndtere mange forskjellige situasjoner, men den har neppe trent på den situasjonen som oppstår når Lenin med høy og klar røst utbasunerer at han er fortørnet.
– Frihet innebærer ikke friheten til å holde noen fanget! Friheten er dyrebar og ukrenkelig. Dr. Mizhag! Slipp meg ut. Straks! Dr. Mizhag! Hører du! Slipp meg ut! Jeg er Lenin!
For Barbara Barbara Song Moon Poo er dette levenet nok til at hun våkner. Hun spretter opp fra madrassen og går med sinte skritt ut på gangen.
– Slutt med dette levenet!
– Hvem er du? Jeg vil snakke med Dr. Mizhag! Dr. Mizhag! Det er en fremmed kvinne her! Et virkelig uintelligent vesen. Stygg er hun også, med skjeve øyne, akkurat som insektene under madrassen min. Få henne vekk! Dr. Mizhag! Hallo!
Spencer smiler. Lenin hadde ikke vært det minste vanskelig å overtale…

– Lenin, hør her. Du vet ikke dette, men Mizhag drev tidligere en psykiatrisk klinikk. Denne unge damen med geværet tror fortsatt Mizhag driver denne klinikken og hun har av en aller annen grunn fått det for seg at du er en av hans pasienter. Det kan vi utnytte til vår fordel. Er du flink til å spille teater?
– Det er det vel opp til andre å bedømme.
– Du vet, slike pasienter er avhengig av medisinering. Når medisineringen slutter å virke kan de bli ganske… utagerende, høyrøstede og så videre. Kunne du tenke deg å spille…
– En glimrende ide, Spencer, fremsprunget av dialektisk årvåkenhet, vil jeg tro? La oss begynne.
– Hysj… ikke ennå. Det du skal gjøre er å snakke litt russisk innimellom og stadig påpeke at det er noe under madrassen din, og så skal du prøve å fortelle Mizhag at det er noe under madrassen hans også og at han gjør lurt i å sjekke. Sørg for at han gjør det.

Lenin har gått over til å snakke russisk og Moonsong begynner bli å desperat. Hun har satt seg selv i et dilemma hun rett og slett ikke klarer å håndtere. Lenin og Spencer står på hver sin side av døren og hun kan ikke se noen av dem gjennom den lille åpningen. Åpner hun døren klarer hun ikke dekke begge to samtidig.
– Spencer! Få ham til å stoppe. Hvorfor har du gjemt deg!
– Jeg står i kroken. Jeg har fortalt ham at det er mitt friområde. Da kan han ikke røre meg. Hans friområde er i det andre hjørnet. Det er derfor han står der.
– Kan du lokke ham frem?
– Sorry. Det tør jeg ikke. Han trenger bare medisinene sine.
– Hva slags medisiner?
– Spør Dr. Mizhag.
– Han samarbeider ikke. Han sier det er mitt problem.
– Du kan jo alltids gå ut og legge deg på toalettet. Det ville jeg gjort. Jeg blir gjerne med om du får meg ut herfra…
– Spar deg! Men det er faktisk ingen dum ide å legge seg et annet sted… sov godt!
Lenin holder det gående helt til de hører døren smekke bak henne. Et øyeblikk blir det stille – så begynner Lenin å le.

_

___________

__

3
 
 
 
 
This entry was posted in Eksperiment, Fantasy. Bookmark the permalink.

31 Responses to For tidlig for sent – eller omvendt.

  1. avatar Breiflabben says:

    Ska’ sei, her ble det en tur østover via vårt granneland. Synd jeg ikke fikk vært innom Gällstad og kjøpt meg noen skjorter da. Og sko? Ben Flabb bruker da ikke svenske sko, der går det i spanske Lotusse og amerikanske Timberland som sikkert er produsert i Kina.
    Og den beste ølen i verden er den du har i handa, i dette tilfellet Lapin Kulta :-)
    Det drar seg til igjen, men jeg skal være forsiktig med å uttale meg, selv om jeg aner noen ugler i mosen. Det heter vel heller “på mosen” kanskje.
    Jeg har humret og ledd og takker for link. I helgen kan du linke til “Harryturen” da er jeg i grannelandet, ikke på harrytur, men for å feire min eldste datter som runder et nesten rundt år litt eldre enn deg :-)
    Det blir vel en tur på Systemet i Gøteborg tenker jeg, må bunkre noen bedre italienske B’er 😉
    Keep up the good work, it’s a pleasure to follow :-)





    • avatar Cecilia says:

      En lille frø i mosen sad,
      kvak-kvak, kvak-kvak, kvak-kvak,
      den hopped og var så glad,
      kvak-kvak, kvak-kvak, kvak-kvak.

      Men hør nu, hvad der skete mer
      ak-ak, ak-ak, ak-ak,
      stork langeben vor frømand ser,
      ak-ak, ak-ak, ak-ak,

      “Du lille frø, nu tar jeg dig”
      kvak-kvak, kvak-kvak, kvak-kvak.
      “tre sultne unger venter mig”
      tak-tak, tak-tak, tak-tak.

      Tak-tak, tak-tak, tak-tak for hyggelig kommentar :)

      Jeg fyker avsted til Miami til helgen og har hundre ting å gjøre, så resten blir kanskje litt utsatt…





  2. avatar marthon says:

    Hello kid – I’m back! :-)

    Vil bare si at jeg fortsatt er helt med på din imponerende kompliserte tour-de-force, leser etter hvert som kapitlene kommer ut, følger bevegelsene med kart og stetoskop og morer meg over finurlige situasjoner, konspirasjoner, kollaborasjoner, konversasjoner, digresjoner, allusjoner og illustrasjoner. :-)

    Lurer litt på dette med måneferder, flyplassulykker, KGB-avhoppere osv. … Er det konspirasjonsteorier som allerede finnes, eller har du koblet sammen disse episodene selv?

    Hvordan står det egentlig til med Helse-Dagestan – når Haparanda-gulingen måtte helt til Kasakhstan for å få plaster i bakhodet?

    Kan man snakke om “kysten av Det kaspiske hav”? Er det muligens slik at land har kyster, mens vann (i alle fall elver og litt mindre sjøer) har bredder?

    Som vanlig har jeg glemt halvparten av det jeg tenkte jeg skulle kommentere, før jeg får satt meg ned for å gjøre det.

    Ha en fortsatt fortryllende aften i Oslo-byen! :-)





    • avatar Cecilia says:

      Konspirasjonen om måneferdene er jo velkjent og det skapte også litt oppstand da denne dokumentaren ble vist på NRK for ikke så lenge siden. Flyplass-ulykken finner du på nettet. http://www.vpnavy.com/vp47mem_20nov2000.html
      “The Convair 990 was a flying laboratory, nicknamed Galileo, which was operated in conjunction with scientific programs at Ames Research Center.”

      Mitrohkin kjenner du vel til: http://en.wikipedia.org/wiki/Vasili_Mitrokhin
      Alt har funnet sted, men jeg har absolutt koblet dette sammen selv, og det har vært det morsomste; å forsøke å gjøre det så etterrettelig at det kan etterprøves og sjekkes.

      Har Det kaspiske hav noen kyst? Vel, i følge wiki har Kazahkstan kystlinje http://da.wikipedia.org/wiki/Kasakhstan, men strengt tatt har du nok rett. Kazahkstan blir jo også beskrevet som verdens største land uten kyst. Det er forøvrig flere slike åpenbare upresisheter å finne hist og pist 😉

      Hvordan står det til i helse-Dagestan? Tja si det? Å gjemme vekk herr Lau Zier Hei var nok en del av opplegget. Og med verdens dårligste vei og en gammel og stiv Cherokee satt opp mot en moderne speedbåt som transport-opsjoner, ble det vel naturlig å velge båten. Ettersom Aktau er en moderne havneby med alle fasiliteter og det ikke finnes noen havnebyer i Dagestan med noe annet enn sykestuer, så lot jeg ferden gå dit. Det er også et annet poeng ved det; at vår venn Tony vender tilbake med båt. Men nå foregriper jeg neste episode. Det forøvrig ikke sikkert at den legges ut før jeg er tilbake fra Miami, for jeg vil nødig legge den ut uten illustrasjoner og uten å lese nødvendig korrektur og litt sånt (og kanskje fjerne noen kystlinjer). Man må jo holde stilen :)

      Host…

      1





      • avatar marthon says:

        Jeg er selvfølgelig kjent med spekulasjonene om at bemannede romferder til månen aldri har funnet sted. Noe slikt ble blant annet påstått av en ingeniør jeg traff i et 40-årslag for ikke så lenge siden. Han mente meget bestemt at amerikanerne umulig kunne ha hatt teknologi til et slikt prosjekt på slutten av sekstitallet.
        Jeg kjente også til Mitrokhin fra før (og googlet litt da navnet dukket opp). Spørsmålet jeg mente å stille er altså om du har tatt utgangspunkt i eksisterende konsp.teorier som insinuerer en sammenheng mellom romprogrammet, flyulykken og opplysninger fra Mitrokhin (om du kom til dekket bord, så å si) – eller om du selv har pløyd gjennom veldig mye informasjon på nettet etter noe du kunne bruke, og deretter konstruert denne sammenhengen. I sistnevnte tilfelle er det absolutt imponerende. :-)

        Man kan nok si at Russland, Kasakhstan, Iran osv. har kyst til Kaspihavet, men spørsmålet mitt er om ET HAV kan ha kyst. Jeg mener det er LAND som har kyst. Det høres bakvendt ut med f.eks. nordkysten av Skagerak eller østkysten av Nordsjøen. Man vil vel heller bruke betegnelser som Sørlandskysten, kysten av Vestlandet e.l. – altså ta utgangspunkt i landet som omgir havet? Mht. Kaspihavet ville man kanskje si «østsiden av Kaspihavet / Det kaspiske hav»?

        Du holder stilen (og jeg rekker ikke kommentere like raskt som du skriver …)
        😉





        • avatar Cecilia says:

           Jeg har vært litt inkonsistent i bruken av bredd og kyst. La Vache befinner seg altså på vestbredden, har jeg skrevet, mens Kasakhstan befinner seg på østkysten. Ja, ja. Håper folk fortsår det, men jeg har altså lagt meg dette på minnet nå. Merkelig forresten at Word retter Kasakhstan til Kazakhstan, mens her i editoren på WP blir det rettet tilbake til Kasakhstan. Forstå det den som…

          Joda, det er helt og holdent mine egne teorier som ligger til grunn. Litt research har det vært, men det var faktisk det som skapte plottet. Bakgrunnen er egentlig ganske tilfeldig: Jeg hadde nettopp lest en artikkel i en dansk avis om alle de nyutdannede urmakerne i Sveits som ble ansatt av LEGO på nitten åttitallet da de digitale klokkene gjorde dem arbeidsledige. Hos LEGO utviklet de avanserede LEGO-byggesett med raketter, månelandings- fartøyer og supersoniske fly osv… men du er vel akkurat litt for gammel til å ha lekt med disse avanserte LEGO-tingene. Jeg husker vi bygget LEGO som var så avansert at selv pappa syns det var vanskelig (på midten av åtti-tallet)
          Og så tenkte jeg: Hva gjorde NASA da måneferdene opphørte? Det må jo ha vært en stor omstilling for dem også, tenkte jeg. Og så tok det ene det andre, og så hadde jeg plutselig konstruert en hel konspirasjonsteori. Med all spammingen vi har vært utsatt for så tenkte det kunne danne et slags rammeverk, og resten var bare kos og tilfeldigheter, som Euro City /Haparanda – Tornio sammenslått ( noe de færreste kjenner til) fordi en venn av broren min var der på bandy-mesterskap.
          Den vanskeligste researchen var logistikk og geografi, for eksempel hvordan man reiser fra Baku til Grosny uten å dra via Moskva, noe som tar to døgn, og det hadde jeg ikke tid til. Men jeg spurte en venninne i American Express som tipset meg om Prive businessflights, som kunne bekrefte at de faktisk hadde rute mellom Baku og Grosny, selv om de ikke annonserer det på nettet. Så var det løst. Tilfeldigheter og nysgjerrighet, det er vel det som driver meg videre.

          Nå har du i hvert fall fått en pustepause :)





          • avatar marthon says:

            Jeg er ikke for gammel til å ha fått bryne meg på Lego for viderekommende. Har da sittet og montert avanserte racerbiler (http://www.buildingisfun.com/lego-ferrari-enzo-8653.html) sammen med Herman (snart 8). Vanvittig mange bittesmå deler som må monteres i riktig rekkefølge, og vanvittig mye «leamikk».

            Jeg har sagt det før, men jeg finner det altså fascinerende at du har denne nysgjerrigheten som får deg til å kaste deg over kart over Kaukasus, forske på flyruter mellom Baku og Grosnyj, huske unyttig informasjon om Haparanda …eller fantasien til å skrive lange utlegninger om sibirske nattugler … eller lar deg anspore av grublerier over sammenhenger mellom innføringen av digitale klokker og utviklingen av Techno-Lego – og dette fenomenets overførbarhet til nedbyggingen av romindustrien på syttitallet.
            😉





            • avatar Cecilia says:

              Lego har visst blitt enda mer avansert, det ser jeg nå. Jeg tenkte selvfølgelig på å leke med Lego som liten, ettersom jeg har en følelse av at du er omtrent ti år eldre enn meg og allerede var i sen-puberteten da disse avanserte Lego-settene ble introdusert, og jeg satt ved spisebordet og raslet og kraslet i haugen med brikker til farfar mente det fikk være nok og vel så det.
              Menn får jo en unnskyldning når de får barn. Da kan de løpe avsted til hobbybutikken og kjøpe dampmaskiner og modelltog til ett-åringen… tidlig krøkes, osv.

              Jeg fikk veldig sansen for research da jeg begynte å grave i familebakgrunnen min, og oppdaget helt ny og spennende verden jo mer jeg gravet med ned i etterkrigstiden gjennom bokprosjektet mitt (som jeg nå så smått har begynt å gjenoppdage). Jeg oppdaget etter hvert hvor lett det kan være å finne info på nettet, og jeg har selvfølgelig lært meg noen triks og noen ganske avanserte måter å utforme søk på. Det finnes jo massevis av litteraturlister og mye som er digitalisert, og så finnes det Google-translate som kan være greit når man vil søke på f.eks. hollandske, finske, russiske og polske nettsider. Selv om oversettelsene til tider er latterlig dårlige og ukorrekte, så gir de allikevel en del info.
              Bringsværd skrev jo en gang at tilfeldighetene er våre venner. Den tilfeldige kunnskapen som kommer flytende når man klikker seg videre på oppdagelsesferd, lenke etter lenke, fører alltid til at jeg fyller opp noen sider med utkopierte avsnitt som jeg senere kan gjøre tekst-søk i. Veldig verdifullt når man skriver :)





  3. avatar eMTe says:

    Eg har mi fulle hyre med å samle trådar :)

    Håpar du blir fort frisk Cecilia !

    Marieklem





    • avatar Cecilia says:

      Vi får håpe det går bedre i neste kapittel :)

      Tusen takk for hyggelig melding og klem. Jeg er fortsatt litt forkjølet men det var heldigvis ikke influensa.





  4. avatar Hilde says:

    Så vidt innom. Leser bare og smetter fort ut igjen :)

    Et menneske som viser tenner er ikke farlig…
    I hundeverden er det motsatt. Der er det å vise tenner et sterkt signal med ønske om avstand. Et signal om at en seriøst mener den grensen ikke bør overskrides. Følgende kan i så fall bli… lite hyggelige.
    Fårehunder har visstnok et eget språk. De gidder ikke løfte hele leppa eller vise frem hele gliset. Nei da, et aldri så lite Elvisløft på leppa er det de ofte bruker. Noe som får enkelte møtende hunder til å gå i surr. Hva betyr nå det liksom? Usikre hunder kan noen ganger finne ut at et slikt lite leppeløft er så truende og så farlig at det her bør reageres, jo før jo heller. Tenk å ikke vise frem hele tanngarden? Tenk å bare løfte leppa litt på den ene siden? Slikt kan en da ikke gjøre, eller…?
    Festlig 😉

    Som vanlig…knakende godt skrevet Cecilia! :)





    • avatar Cecilia says:

      Ja, i dyreverdenen er det stort sett motsatt. Morsom opplysning dette med fårehunder. Det beviser hvor mye man kan lære av å blogge, og Elvisleppa er således behørig notert i mine annaler for all ettertid. :)

      Glad for at du henger med, og tusen takk for hyggelig kommentar.
      God helg :)





  5. avatar marthon says:

    til:Cecilia
    Jeg lekte veldig mye med Lego som liten, men jeg kan nesten ikke huske at jeg fikk byggesett (kan huske at lillebroren min fikk det). All Legoen var rota sammen oppi ei stor kasse (ikke så mye spesialklosser, slik det er nå – mest standardklosser av forskjellige slag, skråtak-klosser, hjul, tannhjul, vinduer osv.), og vi bygde nye ting hele tida: biler, taubaner, maskiner med tannhjul, fly, helikoptre, hus, båter … Av og til ble klossene til store hærer – av en eller annen grunn som regel anført av Napoleon (som alltid var mye større enn de andre).
    Jeg var i puberteten fra rundt nitten åtti til milenniumskiftet, (da jeg var på samme alder som det Jack Nance var da Eraserhead ble utgitt). «Jon» som jeg har jobbet en del sammen med i det siste, mener bestemt at det går en nedre grense for akseptabel alder for kjærestekandidater på rundt 35-36. Generasjonen under det (tror han nevnte spesielt jenter på rundt 33) er generelt ufordragelig oppsetsige og nebbete, mener han.
    Du har rett i at det er utrolig lett (skremmende lett) å finne informasjon på nettet. Det er på mange måter lettere å finne informasjon om folk som levde på begynnelsen av nittenhundretallet nå, enn det var i deres samtid eller like etterpå (da man måtte bla seg gjennom støvete kirkebøker med halvt uleselig skrift osv.). Det ble en krøkkete setning, men du skjønner vel … Den siste historien jeg la ut på bloggen min, kan etterprøves nesten i sin helhet med informasjon som ligger lett tilgjengelig på nettet, inkl. navn på personene jeg skriver om, hvor de levde og døde, diverse bilder osv. Morfaren min tok f.eks. masse bilder i 1920 som er blitt digitalisert og nå er tilgjengelige for hele verden. Det hadde han nok ikke trodd da han tok dem. :-)





    • avatar Cecilia says:

       Jenter på 33 er generelt ufordragelige, oppsetsige og nebbete – definitivt, men det begynner lenge før de blir 33. Dersom dette er en definert grense for denne kamerat “Jon”, så vil han om et par år oppdage at det ikke er alderen, men generasjonen som er problemet – internett-generasjonen – vi som etterprøver og kvalitetssikrer informasjonen vår.
      I følge en herværende blogger kommer vi for lett til vår informasjon. Vi får informasjon uten å måtte studere tunge vitenskapelige verk – såkalt overfladisk informasjon som vi bruker for det den er verdt i diskusjoner med gamle menn, de som gjør det på gamle-måten ( studerer vitenskapelige bøker). Altså er det dypt urettferdig, men ikke bare det: Slik informasjon er jo ingenting verdt, ettersom den ikke bunner i nitide studier og litervis av ansikts sved. Så når vi tyr til kalkulator og substituering for å finne svaret på en annengradsligning, så er svaret vårt de facto ubrukelig, ettersom vi ikke selv har kommet frem til det gjennom å studere matematikk i årevis. Man skal altså værsågod oppfinne hjulet selv, dersom man skal lukeparkere en bil og etterpå ha god samvittighet.
      Dette vannskillet vil man enten befinne seg på den ene eller andre siden av, og jo mer forstokket man er, jo tydeligere blir det hvilken side man befinner seg på. Det rent intellektuelle perspektivet, menneskets evne og higen mot vitae activa, synes ikke lenger å ha noen betydning satt opp mot den formelle og “riktige” måten å skaffe seg informasjon på: Gjennom det trykte ord. En helt kurant printer koster i underkant av fem hundre kroner, altså omtrent en halv dagslønn for de underbetalte servitørene på kaffebaren i første etasje.
      Det er lett å finne den informasjonen man trenger, og det er fordi internet i sin dypeste forstand er anarkisme i praksis. Det er Krapotkins ide om “Gjensidig Hjelp”, noe jeg leser som menneskets iboende lyst til å dele godene til felles beste: Informasjon blir ikke mindre verdt når man deler, snarere tvert imot; man får felles referanserammer, noe som utvikler både evnen og lysten til å kommunisere, og som derigjennom også gir oss en hel masse kunnskap som vi ellers ville gått glipp av. Vi leter jo etter kunnskap på forskjellige steder og med forskjellig utgangspunkt, akkurat som alle som deler sin kunnskap har forskjellig utgangspunkt for å dele. Propaganda blir imøtegått, uriktigheter blir korrigert. Mulighetene til å finne riktig informasjon øker hver eneste dag – for den som er interessert i det.
      Det opplyste mennesket som søker informasjon, kontra det uopplyste mennesket som søker underholdning – skillet kommer bare til å bli klarere og klarere og øke etter hvert. Informasjon som kommer i form av det skrevne ord er det umulig å stoppe. Vi kan fritt dele våre tanker og ideer med hvem vi vil, til tross for eventuell sensur og restriksjoner som enkelte land forøker å innføre. Makthaverne sov i klassen da internet kom, og nå er det for sent å stoppe og for sent å sensurere. Det eneste man kan gjøre nå er å overvåke, men selv det er egentlig for sent med våre dagers krypteringsmuligheter.

      Den siste historien du la ut på nettet kan etterprøves i sin helhet, skriver du, for den som ønsker det. Jeg tenker at uansett om jeg ønsker å etterprøve den eller ikke, så gir den meg informasjon som jeg ikke hadde før, og i tillegg så gir den meg en opplevelse, noe jeg av helt personlige grunner var for uinspirert til å klare å formidle i den korte kommentaren min. At dette en gang i fremtiden skulle bli noe hele verden skulle få mulighet til å ta del i var nok aldri i din morfars tanker.
      Hva med det vi selv etterlater oss?
      Det er gjennom de kommende generasjoners formidling av vår historie vi fortsetter å eksistere i fremtiden… dersom vi i det hele tatt etterlater oss noe det er verdt å videreformidle. Vår egen udødelighet bestemmer vi på en måte selv, tenker jeg.





      • avatar marthon says:

        Det begynte vel egentlig med at jeg nevnte for noen folk at min amerikanske forretningskompanjong (på litt over 40) har vært på barnerov og funnet seg et nordlendingsrips på 27 somre. Og så ble det en diskusjon om hva som er akseptabel aldersforskjell. «Jon» (jeg skriver navnet hans i anførselstegn for å anonymisere ham) kom da med denne friske påstanden om uspiselige karaktertrekk hos noen-og-tredve-åringer.
        Det kan nok være tilfelle at vi står overfor en kohort-effekt, men det var altså ikke på noen måte Internett-generasjonen (eller kvinner som etterprøver og kvalitetssikrer informasjon) han fryktet – mer den generasjonen som har vokst opp med reality-TV, anser «bitch» som en hedersbetegnelse og tror at det å være en sterk kvinne er synonymt med å være den flinkeste intrigemakeren … eller noe slikt. Faktisk er jeg rimelig overbevist om at «Jon» lett kunne ha latt seg sjarmere av en gløgg ungpike som han f.eks. kunne diskutere IT-nerdeting, filosofi og kor-arrangementer med.
        (Han har derimot en viss ironisk distanse til den nye, snertne selgersken i firmaet hans, som er bedre på høyhælte sko, name dropping og innyndende sjarme enn på å kvalitetssikre informasjon og klare å finne veien til de møtene hun skal i [det holder liksom ikke å troppe opp hos et firma som har omtrent samme navn og insistere på at hun har en avtale]. Han er litt lei av at han stadig må hjelpe henne med å finne togtider, reiseruter osv. som hun lett kunne ha funnet fram til selv – altså DERSOM hun ikke hadde kommet inn i den vanen å ta for gitt at hun kan benytte sjarmen og Bambi-blikket for å få kollegene til å gjøre små tjenester for henne hele tiden.)

        Når begynte Internettet å påvirke den oppvoksende slekt? Du ga meg anledning til å reminisere litt om dette. Selv oppdaget jeg Internett på et nachspiel hos «Sigve» i en litt sliten, hyblifisert villa mellom Parkveien og Inkognitogaten i juni 1994. Absolutt en av de mer sjelsettende opplevelsene i livet. Det tok ennå et år før jeg fikk Internett-tilgang på jobben, enda jeg på det tidspunktet befant meg snublende nær IT-bransjen.

        Hvis man sier at fjortis-alderen er den alderen da man i hovedsak velger seg de peilemerkene og referanserammene man orienterer seg ut fra resten av livet, samt lærer de grunnleggende sosiale kodene og ikke minst hva man tar for gitt, kan man si at du tilhører den første generasjonen som er oppvokst med Internett og «information at your fingertips».

        Men som du senere er inne på, går ikke det viktigste vannskillet DER – skillet går mellom dem som søker informasjon (og utfordring og motstand og har evne til kildekritikk) på den ene siden og dem som søker underholdning (eller søker å få bekreftet sine egne fordommer) på den andre. Det skillet har alltid vært der. Det er bare det at mulighetene til å finne informasjon, og muligheten til å velge mellom informasjons- og underholdningstilbud, var så mye mer begrenset før informasjonsalderen.

        Ingen har lenger kontroll over informasjonsspredningen i samfunnet (selv om enkelte regimer, etterretningsorganisasjoner og selskaper gjør sitt beste) – på godt og vondt. Internett er anti-totalitært (som du skriver gir det mulighet for å avsløre propaganda, korrigere uriktigheter og finne all verdens informasjon), men det er også kulturelt og politisk fragmenterende, og bidrar til å spre usannheter, sladder, myter og konspirasjonsteorier mer effektivt enn noen gang tidligere. Informasjonssamfunnet gir dessuten på mange måter færre FELLES referanserammer. Vi kan stenge oss inne i små subkulturelle bobler der vi nesten ikke behøver å forholde oss til samfunnet rundt oss eller den boblen naboene våre befinner seg i. Vi kan f.eks. helt velge bort å få med oss nyheter og debattprogrammer, kulturelle stimuli eller informasjon som kan utfordre våre egne holdninger.

        «Det er gjennom de kommende generasjoners formidling av vår historie vi fortsetter å eksistere i fremtiden… dersom vi i det hele tatt etterlater oss noe det er verdt å videreformidle. Vår egen udødelighet bestemmer vi på en måte selv, tenker jeg.»

        Ja … det vel omtrent så svulstig man blir når man sitter oppe til kl. fem om morgenen … :-)

        Du har i alle fall lagt et godt grunnlag for å bli husket av noen av dem som har funnet deg på Internett de siste årene. :-)





        • avatar Cecilia says:

           På barnerov. Du slette tid! Et rips på 27 år og antagelig ikke helt modent. Litt sur ettersmak kanskje?
          En mann på 40+ og en kvinne i midten av tyveårene skal visstnok være den perfekte kombinasjon, forutsatt at de begge har et noenlunde likt kulturelt utgangspunkt og rent intelligensmessig befinner seg innenfor samme segment.
          Jeg sitter igjen med en følelse av at din anonyme venn “Jon” antagelig helt bevisst har beveget seg utenfor (nedenfor) sitt eget nivå, muligens i den hensikt å finne noen han kan dominere med sitt overlegne intellekt, noe menn ofte gjør. Menn er stort sett redde for intelligente kvinner, og kombinasjonen høyere intelligens og høyere inntekt blir for mange menn ganske uspiselig. Mannen skal jo være kjernefamiliens overhode. På en måte finner jeg hans beskrivelse av denne nye, snertne selgerinnen i høyhælte sko ganske typisk for menn av hans støpning. Han er lei av at hun klarer å delegere ansvaret over på ham, men han tyr til sutring på lett beduggede kvelder i maskulint selskap snarere enn å konfrontere henne med det han anser for realitetene. Typisk menn – lar seg forføre av Bambi-blikk og kommer springende i håp om å få litt Pepsi-Cola. (Lana Del Ray: http://www.huffingtonpost.com/2012/11/12/lana-del-rey-pepsi-cola-boyfriend_n_2116229.html )
          Du har vel rett i at skillet går et annet sted enn på alder, men det har blitt tydeligere nå som informasjon og bekreftelse kun er noen få tastetrykk unna.
          “Ingen har lenger kontroll over informasjonsspredningen i samfunnet…” skriver du.
          Har vi egentlig noen gang hatt kontroll over informasjonsspredningen? Har ikke jorden vært flat og har ikke Jesus stått opp på den tredje dag? Har vi ikke alltid bare kjøpt det som står i avisene og i historiebøkene? Hvor fantes de kritiske røstene da historielæreren min refererte historien om 2. verdenskrig? De eksisterte kanskje – på biblioteket, men ikke innenfor skolevesenet – ikke i Danmark, og ikke i Norge. Kanskje i enda mindre grad i Norge hvor man ganske ukritisk tar både skolen og media som sannhetsvitner.
          Jeg vil altså påstå at det tvert i mot er en sunn utvikling at både de offentlige løgnene og den subkulturelle underskogen av usannheter, konspirasjoner og sladder får komme til orde. Den felles referanserammen vil uansett være tilgjengelig informasjon, altså for oss som gidder å skaffe oss den. Folk som velger bort dette vil uansett forbli i sin kunnskapsløse verden og se ting på den måten samfunnet ønsker at de skal se det. Dette har i grunnen ikke forandret seg noe særlig, Det som har forandret seg er tilgjengeligheten, og det har gitt enkelte noen muligheter de ikke før hadde. Det er ikke uten grunn at samfunnsviterne bruker betegnelsen “informasjonssamfunnet” om den perioden vi lever i nå.
          Men det har også en downside:
          Jeg leste nettopp at PST hadde investert i en slags ny søkemotor for å kartlegge hva folket mener og tenker på internett. Det er snart plassert kameraer over alt, og både SMS-er og telefonsamtaler blir overvåket og avlyttet.
          Hvor tror du informasjonssamfunnet er på vei?
          Det forstod vi vel egentlig alle den dagen det ble forbudt å kjøpe kontantkort uten å oppgi persondata.

          «Det er gjennom de kommende generasjoners formidling av vår historie vi fortsetter å eksistere i fremtiden… dersom vi i det hele tatt etterlater oss noe det er verdt å videreformidle. Vår egen udødelighet bestemmer vi på en måte selv, tenker jeg.»
          Det er altså svulstig.
          Det hadde vært interessant å lese en setning som sa det samme uten å være det du kaller svulstig. Men det er kanskje tanken i seg selv som er for svulstig?

          Det siste du skriver tar jeg som en kompliment. :)





          • avatar marthon says:

            «En mann på 40+ og en kvinne i midten av tyveårene skal visstnok være den perfekte kombinasjon …»

            Kilde for denne interessante påstanden? Kan ikke dette med alders- og kjønnspreferanser ofte være litt individuelt, tror du?

            Angående «Jon» ser jeg du skriver at du «sitter igjen med en følelse» av både det ene og det andre. Jo da, kvinner orienterer seg jo gjerne litt mer ut fra følelser, liker å tro at kjønnet deres smaker Pepsi, tror de driter rosa marshmallows og er dessuten i egne øyne begunstiget med denne spesielle sjette sansen som de i all ubeskjedenhet har oppkalt etter seg selv («kvinnelig intuisjon») – en nådegave som visstnok omfatter både synskhet og evne til å trenge inn i andre personers hjerne, lese deres tanker og forstå deres motiver – selv om disse personene ikke selv har gitt uttrykk for dem. Men siden vi her snakker om personlighetstrekk som assosieres med langt fremskreden schizofreni, bør vi henvise slike tilfeller til psykiatrien og holde oss til en mer nøktern virkelighetsforståelse.

            Jeg vil beskrive «Jon» som en stødig og reflektert mann som er svært dyktig innenfor sitt område (IT), behagelig og morsom å samarbeide med og for øvrig jordnær, lite forfør-/manipulerbar og ikke på noen som helst måte dominerende ovenfor noen. Jeg kjenner ham ikke inngående, men jeg har aldri sett ham bedugget eller hørt ham henfalle til sutring, og tror nok han er av den typen som foretrekker intelligent selskap – uansett kjønn.

            Siden jeg i en periode delte kontor med «Jon», gjorde jeg meg likevel noen små observasjoner, f.eks. av at den nevnte selgersken rett som det var kom klikk-klakkende inn på kontoret og skulle ha ham til å hjelpe seg med å finne ut hvordan hun kunne ta bussen eller toget hit eller dit. Dessuten var det slik at telefonen hans stadig ringte, og da var det ofte en litt høyfrekvent og anmasende stemme i den andre enden som akkurat da hadde kjørt seg fast, gått seg vill eller blitt satt av på et uhensiktsmessig sted av et offentlig transportmiddel, og måtte rekke et møte hos en eller annen kunde om et kvarter.

            I slike tilfeller fant Jon tålmodig fram til informasjonen hun trengte (om han ikke allerede hadde den i hodet) og forklarte alt sammen vennlig, høflig og pedagogisk. Kjør dit og dit, husk at Bybrua i Drammen er stengt, når du går av toget på Lysaker stasjon, må du gå over gangbrua til sjøsiden av motorveien …, du er nok på litt feil kant av byen, så hvis du skal rekke møtet, må du bestille en taxi … osv. Riktignok kunne det i slike tilfeller komme noen ufrivillige rykninger i munnvikene hans, eller øynene hans kunne liksom rulle litt oppover eller til sidene, men som den gentleman han er, undertrykte han sin frustrasjon og avholdt seg fra baksnakking. I etterkant kunne det likevel komme en og annen generell betraktning – sånn ut i lufta – om hvordan enkelte mennesker liksom tar for gitt at omgivelsene står til tjeneste til enhver tid for å redde dem ut av situasjoner de har satt seg i nettopp fordi de ikke selv tar seg bryet med å skaffe seg den informasjonen de trenger.

            Det hjelper kanskje på din forståelse av dette caset at jeg nevner at den omtalte kvinnen, tross sitt unge sinn, er tolv år eldre enn deg og således ikke lærte seg allerede i tenårene at det aller meste av informasjon kan finnes rett under fingertuppene …

            Jeg merker meg ellers at du unnlot å forsvare deg mot påstanden om at (enkelte) kvinner av din generasjon har utviklet spesielle kvalifikasjoner innenfor området ”bitching”. Jeg vil likevel understreke at dette ikke er min påstand, og at jeg ikke insinuerer at du er spesielt bitchete. (Jævlig sta, egen og oppsetsig, jo da, men ikke bitchete.)

            —————- * —————-

            Vi vil bare bli husket så lenge etterkommerne våre forteller om livene vi har levd – hvis vi i det hele tatt etterlater oss noe de finner det verdt å fortelle om. Hvor lenge vi vil bli husket, bestemmer vi på en måte selv – skriver jeg, og lurer på om det var ufint av meg å erte deg med at de fine ordene du skrev var litt svulstige …

            —————- * —————-

            Det som ligger lagret på serverne til VGB, WordPress eller Sjalle, er forgjengelig, men du har selvfølgelig formidlet en del av historien og personligheten din på en måte som gjør at du huskes (som noe helt for deg selv), ikke minst fordi du er så modig at du tør å formidle alle disse interessante (og av og til kanskje litt svulstige) tankene dine … til alle døgnets tider.

            Med din kvinnelige intuisjon må du da ha forstått at alt jeg har skrevet til deg til sammen utgjør en av blogghistoriens største komplimenter! :-)





  6. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Joda, navn blir definitivt mere anonyme dersom man setter dem i anførselstegn, og det vitner om både dannelse, fintfølelse og diskresjon at du tar deg bryet.
    Nå uttrykker jeg meg muligens så klossete at det kan virke som om jeg blander sammen denne kontorbimboen med 27-åringen som gåseøyne-Jon har bemektiget seg på det åpne kjøttmarked, men det var altså slett ikke meningen.
    Hvorfor trenger du kilder for å få bekreftet at det er sunt med aldersforskjell mellom menn og kvinner i forhold? Jeg trodde dette var allment kjent.
    Jeg har ikke tid til å grave frem bøker nå, men du kan ta en titt her først
    http://www.ehow.com/info_7905940_advantages-men-dating-younger-women.html
    og så kan du lete litt videre derfra, så finner du sikkert noe interessant ( om du har tid, lyst og interesse).
    Sjette sans, kvinnelig intuisjon… det vi vanligvis kaller mavefølelse, vi som tror på slikt. Intelligente og fornuftige menn har kanskje ikke mavefølelse utover å kjenne sult eller metthet. om de da ikke skulle risikere å få kvalmeanfall. Hva vet jeg. Min forståelse har økt etter denne ganske utbroderende og innsiktsrike kommentaren, så nå sitter jeg tilbake med en litt mer spesifisert info enn jeg gjorde.
    Hva gjør denne ”Jon” annet enn å himle lett med øynene og få rykninger i munnvikene, samt å beklage seg til deg og ev. andre? Vil ikke en handlingskraftig, stødig og reflektert mann i en slik situasjon innse det formålstjenlige ved å plante øynene i denne høyhælte bimboen og gi henne en liten leksjon? Eller er hun sjefens yndling og han i en posisjon der han er prisgitt sjefens luner, befalt, beordret eller på annen måte nødt til å finne seg i dette evinnelige maset? Tør han ikke reise seg i sin fulle høyde ( ikke nødvendigvis bokstavelig ment) og gi uttrykk for sin frustrasjon?
    Vel, vel.
    Jeg finner ingen grunn til å forsvare meg mot påstander om bitching. Selvfølgelig finnes det bitches, haters, fanboys, goldiggers og fanden og hans oldemor der ute. De finnes i fleng, uansett kjønn. Jeg har ikke noe forsvar for dem. Jeg forsøker å ikke være blant dem, men selvsagt kan jeg bitche i blant jeg også. Jeg er ikke noe dydsmønster som aldri blir sint eller aldri sier stygge ting som jeg angrer på. Jeg er klar over at jeg gjør det og jeg vet som regel hvorfor jeg gjør det.
    Jeg følte meg ikke så veldig ertet av hentydningene om svulstigheter fra min side. Jeg ville bare finne ut hvordan en folkelig fyr på et folkelig språk ville sagt det samme. Det heter research, så takk for formuleringen. Jeg stjeler den og bruker den kanskje i romanen min :)

    Hvor modig er det egentlig å fremstå som et menneske? Faktisk veldig modig, men jeg skulle ønske jeg hadde turt mer den gangen for noen år siden da jeg var langt modigere enn jeg er nå. Nå kommer dessverre fornuften og tar meg… dessverre. Jeg forbereder meg på resten av livet og den offentligheten jeg vet vil komme. VGB-bloggen min er slettet etter mildt påtrykk og blir ikke arkivert, og jeg tar det som en selvfølge at Sjalle sletter meg fullstendig dersom jeg skulle be om det, noe jeg forøvrig ikke har til hensikt å be om akkurat nå. Men jeg kommer nok til å være litt mere påholdende i tiden som kommer.

    Mavefølelsen min forteller meg at jeg på en eller annen måte har gjort et inntrykk. Det liker jeg godt å få vite.
    Tusen takk for hyggelige ord :)





    • avatar marthon says:

      Det er nok jeg som forvirret deg med å trekke et såpass stort persongalleri av vilt fremmede mennesker inn i kommentarfeltet ditt. Det er altså min amerikanske kjenning som har «robba krybba», mens «Jon» responderte på at jeg fortalte om dette, med å hevde at det finnes en generasjon kvinner som ble miljøskadd av «Big Brother» og andre reality-serier, med den overflatiske intrigekulturen de dyrket fram.
      «Jons» kvinne er så vidt jeg vet på omtrent hans egen alder.

      Det blir urettferdig å kalle den høyhælte, brunøyde for «bimbo» – hun er verken blond eller dum. Det interessante var egentlig at så lite ble sagt, men at samspillet likevel fikk fram to ganske forskjellige personligheter: en sindig, lavmælt mann som setter sin ære i å være selvstendig og finne ut av ting selv, og en mer flagrende og utadvendt kvinne som kanskje … ikke har kommet helt inn i vanen med å finne ut av ting på egen hånd fordi … det alltid har falt henne lett å få noen til å gjøre små tjenester for seg (eller enkelte menn har funnet det motiverende å gjøre tjenester for henne). Så vidt meg bekjent har «Jon» ennå ikke kommet til det punktet der krusningene i munnviken og den milde forbløffelsen har gått over i en fase der han finner det nødvendig å sette ned foten. Og selgersken bør selvfølgelig også få nyte godt av en «period of grace» i en ny stilling.
      De finner nok ut av det begge to. :-)
      Jeg nevnte denne historien for å utfordre de kjønns- og aldersstereotypiene du prøver å prakke på meg angående hvem som generelt «etterprøver og kvalitetssikrer informasjon». Og generelt bør nok kvinner som tror de kan tvinne menn rundt lillefingeren, være klar over at en del av disse mennene smiler litt overbærende av dem bak deres rygg og foretrekker kvinner som er mer stødige og selvstendige.

      Jeg har kikket på linken din. Det første interessante jeg fant, var en link videre til: http://www.ehow.com/info_7885443_problems-dating-older-men.html.
      Artikkelen er for øvrig et eksempel på slike amerikanske svada-artikler som det finnes hundretusenvis av på nettet. Noen betaler artikkelforfattere noen dollar for å få skrevet artikler som kan fange opp treff fra nysgjerrige googlere på jakt etter informasjon eller råd om ett eller annet tema. Får googlerne svar på spørsmålene sine? Tja, i den grad artiklene i det hele tatt inneholder noe du ikke vet fra før, er det som regel akkurat det de vil høre – orakelsvar som gjør dem omtrent like kloke. Men for annonsørene er det en lur måte å målrette annonser på.

      I kjærligheten er det hovedsakelig bare én lov som gjelder, og det er loven om tiltrekning. Den kan være høyst individuell og overraskende, men også mer pragmatisk motivert enn vi vil innrømme. Hadde jeg blitt stormforelsket i en ungmø på 27 eller ei moden dame på 60, så hadde jeg antakelig ment at vi var en perfekt match og vært lite mottakelig for motargumenter. (Hvem vet hva jeg har gått glipp av?)

      Hvis jeg nå et øyeblikk legger av meg min folkelige legning og tillater meg å bli litt … tja … skal vi si … svulstig, kan jeg her flette inn en liten avhandling om kjærlighetens kår.

      Jeg kan for eksempel postulere at det finnes tre helt forskjellige syn på kjærligheten:

      DET FØRSTE og mest romantiske kan oppsummeres med ««There’s someone for everyone» (en strofe fra en country-sang jeg hørte for femogtredve år siden og av en eller annen grunn husker fortsatt). Den kan utbroderes videre med et sitat fra Tilværelsens uutholdelige letthet:

      «Tidligere var menneskene tvekjønnede, og Gud skilte dem i to halvparter som siden har flakket gjennom verden på jakt etter hverandre.
      Kjærligheten er begjæret etter den tapte halvpart av oss selv.»

      Som en illustrasjon kan jeg nevne en historie en poker-kompis fortalte for et par uker siden. Han har en litt fjern bekjent som lever og ånder for sine tre viktigste interesser i livet, som er strupesang, hestebanjo og finsk-ugriske språk. I tillegg kan det nevnes at han til tider har vært plaget av utbrudd av psoriasis, slik at han ofte har framstått som litt «hudløs», rødmusset og skjellete. Denne mannen syntes han altfor sjelden traff kvinner han hadde noe til felles med, og var derfor lenge singel – kunne min poker-kompis fortelle. Men – skulle det vise seg – det fantes en kvinne der ut som hadde akkurat de samme interessene (bortsett fra at hun ikke delte hans psoriasis). I dagens globale landsby med alskens Internett-fora, var det bare et tidsspørsmål før de fant hverandre. Det sa PANG! Og psoriasisen hans forsvant. En glad-sak der, altså.
      Det er en rørende vakker tanke at vi alle har en tvillingsjel et sted der ute … (og at det bare er et tidsspørsmål før vi finner denne tvillingsjelen og får hentet henne/ham hjem).

      DET ANDRE synet er imidlertid en del mer kynisk og konkurransefokusert – eller realistisk. Kanskje ikke hver og en av oss ER noens uunnværlige halvpart, men at vi alle egentlig kjemper om noen få eksklusive trofeer? Legger vi all stolthet på hylla og er dønn ærlige, vil vi kanskje innrømme at bare under én promille eller mindre av de menneskene vi får kjennskap til i løpet av livet, vil ha potensiale til å oppfylle de drømmene vi har om den perfekte livsledsageren. Jeg mener … om alle nordmenn ble oppstilt på en rekke og hver og én av oss etter tur fikk velge ut den partneren vi ville foretrekke – hvor rettferdig ville valgene ha fordelt seg? Kanskje ville noen bli valgt av tusenvis eller til og med titusenvis, mens halvparten ikke hadde blitt valgt av noen? Vi får heldigvis aldri vite resultatet av en slik avstemning.

      Av pragmatiske grunner gir de fleste etter hvert avkall på drømmen (eller andre og tredjevalget) og nøyer seg med noe som er håndfast og oppnåelig. Fornuften (eller resignasjonen) tar oss … ELLER fornuften og resignasjonen tar oss og vi sliter oss løs fra dem igjen og begynner å tvile på at den drømmepartneren eller det substituttet vi fant, egentlig var det beste vi kunne oppnå, og rykker tilbake til start – om igjen og om igjen.

      Vi kan også se det på en tredje måte. Kanskje det er en myte at vi i det hele tatt er i stand til å forelske oss i en annen person? Hvis jeg er sammen med en attraktiv kvinne, føler jeg meg bra. Om jeg i tillegg merker at hun beundrer meg eller til og med at hun føler seg fysisk tiltrukket av meg, føler jeg meg «on top of the world». Er det ikke egentlig måten hun får meg til å føle meg på (en følelse som bare eksisterer inne i mitt eget hode) jeg er forelsket i, og ikke henne? Det resonnementet tror jeg jeg har fra ei bok av Jon Bing.

      Vel, vel. Det var en avsporing. Jeg mener vel bare å si at det er meningsløst å påstå at en kvinne i midten av tjueårene og en mann på 40+ er en perfekt kombinasjon hvis ikke denne kvinnen faktisk blir stupforelsket i en mann i denne alderen – og omvendt. Det er bare følelser … teorier, regler og målestokker er lite verdt. (I alle fall når det kommer fra ei som (da hun var i midten av tjueårene og hadde sjansen) verken valgte seg en førtiåring ELLER en mann.)

      Det høres ut som om du forbereder deg på å bli veldig offentlig nesten over natta … (?) Vi får håpe at det lover godt for den forestående utgivelsen og arbeidskarièren. :-)

      Magefølelsen (som folkelige fyrer skriver) din er i dette tilfellet så rasjonell at jeg mistenker at hjernen har vært involvert.
      Å lese blogger på nettet, eller å skrive kommentarer, er bare interessant så lenge det gir MEG noe (såpass selvsentrert er jeg). Det er spennende å lese velskrevne innlegg som bidrar med synsvinkler jeg ikke har tenkt over. Men det blir enda mye mer interessant når det virkelig fungerer interaktivt. Jeg putter rørposten inn i røret, og venter i spenning på om det kommer noe i retur. Og så blir jeg litt glad hver gang – fordi det nesten alltid kommer godt formulerte, interessante, reflektert og morsomme kommentarer tilbake. Til sammen har jeg kanskje skrevet fem hundre sider med kommentarer til deg. Hvor stor er sjansen for at jeg skulle komme over noen på nettet som kunne inspirere meg til det?
      Det er der komplimenten ligger.

      God natt!

      1





  7. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Vi tolker. Det er jo ofte det problemet vi støter på. Vi leser fort og får ikke alltid med oss de mest snirklete språklige subrutinene.
    En venn av en kamerat av meg fortalte ham forleden at en gammel bekjent av en inngiftet onkel av ham hadde påtruffet en eldre herre på en bar i Gamlebyen og fått seg fortalt en historie som handlet om en av vedkommendes (la oss kalle ham \”Arild\”) eks-koners mange kunstnervenners bekjente fra den tiden hun studerte i Trondheim. Historien som forsøksvis ble formidlet, var nok både interessant og spennende. Men hvem var egentlig denne \”Arild\”?
    Vel, er det så viktig?
    Det kan nok oppstå forvirring når det indre kartet blir basert på ens egne omtrentlige tolkninger. Vi er jo ikke så opptatt av å lese det som egentlig formidles, men vi er merkelig nok ganske flinke til å tolke det feil.
    Detaljrike gjenfortellinger fra virkeligheten er allerede ferdigtolkede og gjennomreflekterte av den som gjenforteller. Det indre kartet er klart og tydelig – for den som forteller. Ikke alltid for den som leser.
    Så både \”Jon\” og den høyhælte får ha meg unnskyldt, og det samme gjelder vel denne amerikaneren og vedkommendes unge konkubine ( eller var det omvendt?) Men hvor viktig er det egentlig så lenge poenget er å utfordre noen av mine utsagn som du tolker som påprakking av aldersstereotypier (noe jeg velger å tolke i negativ retning).
    Det finnes en generasjon av kvinner som ble miljøskadd av Big Brother og slikt, hevder du. Greit nok. Men hva skjedde med den samme generasjonen av menn? Hva ble de miljøskadd av? Noe annet? Eller kanskje det ikke ligger til den maskuline natur å la seg påvirke?
    Hvilke kvinner tror de kan tvinne menn rundt lillefingeren, og hvilke menn smiler overbærende? Hvordan initieres egentlig den intime kontakten mellom disse ustødige og uselvstendige kvinnene med tvinnetanker og disse overbærende smilemennene som foretrekker det motsatte? Oppsøker de hverandre, eller blir smilemennene stalket? Er det som Martin Schanke i sin tid hevdet ( da han var poppis i FrP) at \”man må feie senga rein for småjenter før man legger seg\”? Det er kanskje det de liker å tro?

    Nei, kjønnstenkningen trenger vi neppe prakke på hverandre, vi har den begge, i rikt monn. Så hvorfor skal vi konsentrere oss om å påpeke det åpenbare i at det finnes dumme menn som har troll til kjerringer ( og omvendt)? \”Jon\” har jo nettopp bidratt med nye opplysninger. Den høyhælte er nyansatt og kanskje usikker, men slett ikke dum. Da ville hun kanskje ikke fått stillingen ( om hun altså ikke har tvunnet noen rundt lillefingeren). Hun har altså sin grace period og ikke noe annet. Det hadde også den unge gutten som leverte varer til Prix. Han hadde løftelemmen stående i hakehøyde tvers over fortauet.
    – Hallo. Det fines blinde mennesker på Majorstuen. Dette er veldig farlig!
    – Opps! Det tenkte jeg ikke på. Det er første dagen min. Takk for at du sa i fra.

    Ja, ja.
    Som nevnt, jeg ga deg den øverste linken og oppfordret til egeninnsats. Det gjør jeg fortsatt.

    Var Mille Marie forelsket i St. Hagen da de bestemte seg får slå sine pjalter sammen til en felles pjolter? Jeg tviler.
    I sin tid tvilte jeg også på at Ari Behn virkelig var forelsket i Märtha Ulise ( som hun heter her hos oss). At hun var forelsket i ham hadde jeg derimot ingen tvil om. Det så jeg på henne. I dag er jeg ikke så bekymret for henne som jeg var, selv om han er litt \”svulstig\”.

    Jeg syns ikke dine tanker rundt kjærligheten på noen måte er svulstige.
    Kjærligheten trenger store ord, fordi den er det største vi opplever. Derfor hegner vi også rundt den som vi gjør, i redsel for å miste den. Men allikevel søker vi bekreftelse på at den blir gjengjeldt, nesten hver eneste gang anledningen byr seg. Er det kjærligheten vi egentlig vil få bekreftet, eller er det lojaliteten? Ser man ikke egentlig på hverandre som privat eiendom?
    Å elske betyr å unne. Det er det mange som har glemt. Det er det man skal kjenne etter i hjertet sitt: Om man unner – ikke om man er redd for å miste. En bundet hund napper alltid i lenken.

    Jeg tror ikke på noen av de to første alternativene du kommer med. Det finnes ingen \”eneste rette\” der ute – det finnes et utall av \”rette\”. Er man heldig så treffer man én av dem, og da har man funnet en sjelevenn. Motsetninger tiltrekker hverandre, men hvor lenge varer tiltrekningen dersom motsetningene blir styrende? Det er spennende i starten, men det er slitsomt i lengden. Man bør være enige om grunnleggende ting. Like barn leker best.
    Å ha en livspartner er for meg langt mere enn en forsikring mot å bli ensom. Å binde seg til et annet menneske er å gi seg hen til noen, på godt og vondt, og det betyr fullstendig oppriktighet på alle fronter. Man er nødt til å tåle hverandres luner og særegenheter uten å ha noe ønske om å oppdra hverandre eller forme hverandre etter sitt eget bilde av idealmennesket. Det er alltid det intellektuelle fellesskapet som overlever, ikke det seksuelle.

    Det tredje alternativet ditt tror jeg på, med en liten modifikasjon:
    Vi er definitivt i stand til å forelske oss. Alle mennesker blir før eller senere forelsket. Selv er jeg ganske forelsket i følelsen av å være forelsket, noe jeg neppe er alene om.
    Men forelskelse uten beundring tror jeg ikke på.
    Beundringen er vesentlig. Man er nødt til å beundre hverandre. Med beundringen følger også den rent fysisk tiltrekningen.
    Jeg er enig i at dette ikke kan baseres på teorier, regler og målestokker. Det finnes ingen regel i forelskelse. Den bare kommer, og aller helst på det mest upassende tidspunktet.

    Det meningsløse i 10+ aldersforskjell mellom mann og kvinne?
    Det er en erfaring langt de fleste kvinner har på et tidlig stadium av livet. Senere utjevner det seg. En mann mellom førti og femti har den ultimate kombinasjonen av fysikk og intellekt. Før og etter er det som regel ( altså ikke bestandig) ubalanse i en av retningene. Jeg har ennå til gode å treffe en mann mellom førti og femti som mente han var klokere da han var yngre, men jeg har truffet mange menn som mente de var fysisk i bedre form.
    Den typiske mann kompenserer med økende intellekt over skantende fysikk i takt med alderen. Den typiske kvinne har ikke så mye å kompensere med når mannen omsider tar henne igjen rent intellektuelt. Er de av samme årgang så vil det lettere oppstå en kløft, men er det en rimelig aldersforskjell så vil de kunne utfylle hverandre ganske mye lenger, både intellektuelt og seksuelt. Du vil kanskje steile over denne påstanden, men en kvinne er faktisk bedre egnet til å greie en tilværelse som enslig og gammel enn en mann.
    Jeg har funnet en av mitt eget kjønn – eller retter sagt: Vi har funnet hverandre. Kjønn er egentlig uvesentlig i valg av livspartner, for oss begge. Det ligger noe dypere bak, noe jeg ikke ennå har ord for å beskrive. Kanskje en gang…
    Vel.

    Sjette sans – mavefølelse – rasjonalitet. Nå har vitenskapen aldri kunnet påvise at vi har noen mavefølelse, så den eksisterer ikke – akkurat som sjelen. Slikt er for det rasjonelle mennesket bare overtro og religion, enten det er kvinner eller menn som påberoper seg sånne egenskaper. Så selvfølgelig ligger det en rasjonalitet bak alt jeg skriver. Hva skulle det elles være? Mavefølelse, intuisjon, sjette sans, nei, sånt må man dra lenger ut på landet med – kanskje helt til Finnmarksvidda, for alt jeg vet. Det er vel der, blant primitive reinsamer og annet pakk – undermennesker med livlig fantasi og hang til overtro – at slikt fortsatt lever i folketroen. Vi rasjonelle og opplyste mennesker tror på det beviselige – til det blir motbevist – og da tror vi på noe annet – en stund….og så videre.
    Jo, jeg forbereder meg på et liv i en slags offentlighet, men ikke her i Norge, og slett ikke over natten, slik du tolker det. Men det kommer – som et resultat av et valg jeg har tatt. Jeg har ikke til hensikt å gjemme meg bort så mye lenger. Noen vil grafse, og da skal de finne så lite som mulig.
    Jeg husker den dagen du kom inn i mitt bloggliv. Det var etter en kommentar jeg hadde skrevet til vår alles kjære Onar – liberalismens selvoppnevnte fyrtårn i Norge – overlest på Ayn Rand og med kullsviertro på sine overlegne kapasiteter som retoriker. Jeg forsøkte å fleipe litt med ham, men han hakket meg i biter ved å angripe enkeltledd av setningene mine og imøtegå dem enkeltvis, slik man er nødt til dersom man skal klare å tåkelegge en helhet. Jeg glemte behendig å nevne at jeg nettopp hadde lest \”Sangen om St. Croix\” på det tidspunktet, og at det var derfor jeg satt inne med kunnskap om Gastor Radiofabrikk og Brynhildsens Godterifabrikk. Jeg glemte å nevne Svithun, barnevognsfabrikken ved Seut-elvens utløp. Den lå ved elvebredden like etter broen der riksveien deler seg og de som ønsker et sjøbad kan ta til høyre og kjøre til Foten Bad ( hvis man kommer fra Oslo) – og dersom man er heldig kan man også oppleve at det er levende musikk der – sågar svenske danseband – om man er svak for slikt.
    Jeg husker deg som en helt annen person – en jeg ikke umiddelbart koblet til Marthon da dette nicket plutselig dukket opp på iPublish. Det var ganske ulikt det jeg hadde forestilt meg utfra de tidligere kommentarene jeg hadde fått, så jeg oppfattet ikke sammenhengen. Denne Marthon som plutselig dukket opp, satt tydeligvis inne med store kunnskaper om mine tidligere skriblerier. Jeg tenkte det nok var en av de mange som stadig sender mail som hadde begynt å skive i kommentarfeltet mitt, men da jeg spurte fikk jeg svar. Og så falt brikkene på plass.
    Jeg har ikke helt oversikten over hvor mange sider med kommentarer jeg har skrevet til deg, men jeg tror ikke vi stiller så veldig ulikt i en sammenligning.
    Jeg har sagt det før og jeg gjentar det gjerne: Det er noen grunner til at jeg fortsatt blogger, og en av dem er kommentarfeltet mitt. Det er min kompliment tilbake :)

    God kveld!

    1





    • avatar marthon says:

      Vi har vært på småbruket i helga. I går koste vi oss med grilling på den åpne grua i eldhuset. Det er så stemningsfullt å sitte der og se inn i bålet… se skyggene som flakker over de gamle tømmerveggene og møblene… gjenskinnet fra flammene i ansiktene til ungene … konsentrasjonen når de prøver å få til den perfekt grillede marshmallowen …

      Når vi snakker eller skriver uformelt, tar vi gjerne utgangspunkt i oss selv. Vi relaterer hendelser og historier til oss selv eller introduserer dem på en annen måte som forklarer hvorfor de angår oss. Den generelle tommelfingerregelen er vel at dess fjernere hendelser og historier befinner seg fra den som forteller om dem, dess mer interessante bør de være.

      Hvor langt ute går grensen for personer vi klarer å forholde oss til? En medbloggers kollega … denne arbeidskollegaens nye kjæreste … eller: han som leverer varer til Prix-butikken / hun som jobber på Posten i nabolaget til en medblogger … eller hva med samme bloggerens svigerfars nye kjæreste (ferdigtolket, analysert og utlevert som en litt irriterende dame … jeg kan jo ikke godt bestride det).

      Om relasjonene er mulige å følge med på, og om historien som fortelles er god nok til å holde på interessen, avhenger vel mye av hvor flink fortelleren er til å formidle den – samt leserens interesse og konsentrasjon …

      Jeg tester ut hypoteser og ideer … sender opp prøveballonger og føler meg fram med blindestokken for å prøve å kartlegge landskapet og finne ut omtrent hvor jeg har de eller den jeg diskuterer med – og kanskje få dem til å belyse landskapet slik at jeg ser det på en annen måte. Det jeg sier, er ikke alltid det jeg mener. Det er likevel et uttrykk for en godartet nysgjerrighet på medmennesker og verden generelt. Jeg vet det kan oppfattes forvirrende og skape irritasjon. Jeg burde vært født med en disclaimer.

      Tolker du min tolkning av dine kjønns- og aldersstereotypier i negativ retning? Uff, når du sier det sånn, blir jeg nesten litt lei meg. Men du har altså noen griller om dette undertrykkende patriarkatet du og dine jevnaldrende kvinner blir utsatt for, som jeg mistenker at du kanskje overdriver litt med vilje (ikke har du noen mannlig sjef som kan diskriminere deg, ikke virker det som om du har far eller svigerfar som undertrykker deg, ikke har du en mann som kan hundse deg … og jeg tror ikke du kan påstå at kirken eller politikerne undertrykker deg noe særlig … Men så er jo heller ikke jeg en kvinne på 33.

      Jeg tillater meg å ironisere litt over hva (kvinnelig) intuisjon, magefølelse og slikt er. Jeg mener, hvis noen mener de kan sanse ting som verken kan sees, høres, luktes, smakes eller føles, spesielt om hva som foregår inne i andre menneskers hoder, er veien veldig kort over i vrangforestillinger og psykoser. Så det vi kaller intuisjon og magefølelse er vel egentlig en blanding av rasjonell bearbeiding av erfaring med mennesker vi har truffet før, og kvalifisert gjetting.

      Jens Bjørneboe ga en glitrende beskrivelse av en sleip og feig bitch/baksnakker/intrigemaker/rævsleiker allerede for femti år siden (http://bjornartollaksen.no/2005/05/ti-bud-til-en-ung-mann-som-vil-frem-i-verden/ ), og han så for seg en mann. Jeg skal ikke påstå noe i den saken der (men muligens ta den opp i et eget blogginnlegg en dag jeg føler meg gammel og bitter på ungdommen).

      Søtt at du var bekymret for at Märtha skulle bli lurt. Kjenner jeg deg rett, ville du vel ikke at Ari skulle sette sine behn i nærheten av Märtha, tenker jeg. Du ville vel hatt henne og de himmelske hærskarene hennes for deg selv.

      Lojaliteten i et forhold er faktisk en viktig del av den økonomiske tryggheten i forholdet og tryggheten for at barna i forholdet får en stabil og god oppvekst. Det er vel ikke så unaturlig at vi forventer litt lojalitet? Er man ikke nødvendigvis alltid redd for å miste det man er glad i?

      Det høres fint ut når du skriver at det å elske noen egentlig betyr å unne noen (noe), men hvis man skal gå påstanden etter i sømmene, holder den nok (dessverre, får jeg kanskje si) ikke helt mål. Ærverdige «Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog» av Hjalmar Falk og Alf Torp sier at ordet «elske» etymologisk er beslektet med «ale opp», og opprinnelig hadde en grunnbetydning som lå nærmere «oppfostre», mens «unne» har grunnbetydningen «føle velvilje/gunst for».

      Jeg er skeptisk til at det fungerer noe særlig med motsetninger i et forhold … vel, egenskaper og personlighetstrekk som utfyller hverandre litt, er nok kanskje en god ting, men ikke akkurat motsetninger. Jeg er blitt mye mer oppmerksom på hvilke trekk jeg setter pris på hos folk, og hva slags mennesker jeg kommer godt overens med, de siste årene. Og kanskje blitt mer oppmerksom på ting jeg kunne bli bedre på selv …

      EN FJERDE måte å se kjærligheten på, er den rent utviklingsbiologiske: Om jeg blir yr og glad og kåt av å være sammen med en kvinne, er det fordi sansene instinktivt oppfatter signaler om at hun er sunn og frisk, kan gi meg avkom og vil være i stand til å oppdra barn (selv om den bevisste delen av meg ikke har vært i nærheten av å planlegge noe i den retningen). Egenskaper som sender slike signaler, kan være glatt hud og glansfullt hår, hofter som viser at hun er i stand til å føde barn, runde bryst som viser at hun kan amme, intelligens som viser at hun kan løse utfordringer, humor som viser at hun har sosialt overskudd osv. Det reduserer oss kanskje litt til dyr som drives av instinkter å se forelskelse slik, men samtidig er det betryggende å vite at kroppen fungerer slik den skal. Så får man heller tåle å leve med at instinktet ser for seg forplantningsakter både her og der selv om intelligensen og dannelsen løfter pekefingeren og formaner om at det er helt upassende.

      Alle mennesker blir før eller senere forelsket – bortsett fra Cliff Richard, som ikke har funnet den rette ennå, og derfor sørger for å ha en mann i huset som kan holde ham med selskap mens han venter. For de fleste er kjønn viktig, selv om … jeg på en måte vil holde med deg. Kjønn burde jo ikke ha vært viktig. Det er egentlig irriterende at ikke alle mennesker er hermafroditter som både kan befrukte andre og føde barn. Da hadde vi sluppet alt tull med kjønnsroller, likestilling og kvotering, og foreldre kunne ha byttet på å føde og amme. At vi alle ville se litt rare ut nedentil, ville vi sikkert ha sett på som helt naturlig hvis verden var innrettet slik.

      Jeg tror ikke jeg har vært forelsket i noen som har vært mer enn tre år yngre enn meg. Faktisk har aldersforskjellen i større grad gått motsatt vei. Teorien din føles dermed litt lite relevant – inntil det dukker opp en slik «sukkulent» 25-åring som du reklamerer slik for, som gjør meg fullstendig forgapt. Det er vel da «egeninnsatsen» kommer inn i bildet. Send meg en ekstremt attraktiv 25-30-åring som forguder meg, så skal jeg vurdere om jeg synes hun er verdt å lage skandale for. Jeg tviler på det.
      Ellers takk for den fine markedsføringen av oss som er midt i førtiårene. 😉

      Jeg steiler ikke over påstanden din om enslige eldre kvinner og menn. Men om en kvinne gifter seg med en f.eks. 14 år eldre mann, betyr det normalt at han pensjonerer seg når hun bare så vidt har rundet 50, kanskje blir hjelpetrengende før hun normalt ville ha pensjonert seg og dessuten statistisk sett at hun mister 10 år (dvs. rundt 1/5) av samlivet med ham og i stedet må leve disse som enke (i forhold til om hun hadde funnet seg en mann på sin egen alder +/- 4 år). Det betyr også at barna i forholdet får en gammel far. Men alt dette er jo kjente argumenter.

      Med et harem kan man derimot få det beste av ALLE verdener – hvis bare ikke matriarkatet ikke hadde vært så jævla fordømmende og trangsynt! Det er nok det som blir konklusjonen. :-)

      1





  8. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Herregud! Den nye rettefunksjonen legger jo til mengder av ////////.
    Håper du klarer å lese teksten allikevel.
    “////” :)





  9. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Denne kommentaren er til Marthon. Det virker bare ikke sånn.

    At kvalifisert gjetning oppstår som en følge av erfaring og rasjonell bearbeiding av erfaringsgrunnlaget, tror jeg på. At vi også blander inn lyst og følelser, tror jeg også på. Så hvor kommer egentlig begrepet (kvinnelig) intuisjon fra?
    I følge Store Norske Leksikon innebærer intuisjon at man har en følelse av hva som er rett uten at man besitter noen logisk forståelse av hvorfor.
    På Wikipedia (bl.a.) hevdes det at den kvinnelige intuisjonen har med de rent biologiske forskjellene på mann og kvinne å gjøre: Kvinner har et sanseapparat og en hjernestruktur som er spesialisert til å oppfatte detaljer, små variasjoner og forandring i adferd, samt at kvinner har høyere sensitivitet for non-verbal kommunikasjon, antagelig en naturlig fordel i prosessen med å forstå et non-verbalt spedbarn. Førstegangsfødende kan neppe tillegges erfaringsgrunnlag i å oppfostre barn, så det er vel neppe usannsynlig at man da beveger seg inn på et helt nytt område når man forsøker å forstå hva som foregår inni barnets hode. Det er mulig denne oppførselen kan karakteriseres som uttrykk for vrangforestillinger og psykoser, men jeg har så langt aldri sett dette nevnt som problem.
    Intuisjon går altså ikke veien om en analytisk prosess. Man samler inn detaljer over tid, og så tas avgjørelsen av underbevisstheten, før vi faktisk selv er oss bevisst hva vi har bestemt. De aller fleste avgjørelser tas faktisk på den måten. (Dette er direkte ødeleggende for tesen om den frie vilje.) Forskjellen på menn og kvinner er at kvinner sjelden trenger å etter-resonere avgjørelsene sine, mens menn ofte må gå i skogen og konstruere seg en rasjonell og analytisk forklaring slik at de har en overbygning for den avgjørelsen som underbevisstheten for lengst har tatt for dem.

    Nå må du vel gå til kilden dersom du skal definere ordet unne. Det kommer fra norrønt og betyr elske, både på dansk, svensk og norsk. Navnet Unni (f.eks.) kommer av dette. http://www.norskenavn.no/navn.php?id=118
    (Mavefølelsen din burde vel ha lært deg at jeg ikke farer med fanteri :) )
    Falk og Torp har ikke gjort hjemmeleksene sine. Det har derimot Colin Renfrew i sitt omfattende verk : The Puzzle of Indo-European Origins. Finnes også i norsk oversettelse og er utgitt av PAX ( 1987), men jeg har originalen på engelsk. Det er interessant å se den språklige utviklingen i et kulturelt lys. En interessant observasjon er nettopp ordet kjærlighet.
    Some Old English roots for the word love have an affinity with allowing or approving. Latin origins center on the energy of pleasing.
    Denne forskjellen relaterer seg antagelig til den sosiale stillingen kvinner har hatt innen de forskjellige kulturene. De nordiske kvinnene stod sterkt og hadde samme makt som mannen, mens kvinner i sørligere strøk gjerne ble sett på som mannens eiendom – slik det fortsatt er i enkelte kulturer.
    Og da er vi over på temaet: Mine griller om patriarkatet.
    Du sikter da antagelig til at jeg er dyp motstander av kjønnskvotering og stakkarsliggjøring av kvinner. Om ikke, så trenger jeg en presisering.
    Nå ser jeg for så vidt ikke bort fra at du baserer et slikt utsagn på intuisjon (magefølelse), basert på egne tolkninger og kanskje etter-resonert foran grua på småbruket, som forøvrig høres veldig hyggelig ut :)

    At kvinner i de skandinaviske landene har klart å slå tilbake mot patriarkatet i løpet av en knapp hundreårsperiode er egentlig ganske oppsiktsvekkende. Dette hadde ikke gått uten drahjelp fra den intellektuelle delen av den mannlige befolkningen. Da kristendommen ble innført varte den kulturelle brytningstiden i nesten tre hundre år. Det vil antagelig ta like lang tid før den mindre begavede delen av befolkningen følger etter denne gangen også. Å forandre dyptliggende kulturelle forhold vil alltid ta lang tid. Holdningene går gjerne i arv og kommer inn med morsmelken.
    Nå kan det jo forøvrig tenkes at vi får litt hjelp fra de muslimske innvandrerne i denne saken, merkelig nok. Rent historisk stammer jo det gammeltestamentlige kristne kvinnesynet fra Midtøsten, og har blitt videreforedlet gjennom Islam. Mye av den kritikken som har vokst frem mot Islam i Norge dreier seg jo nettopp om kvinnesynet. Selv de mest ihuga mannssjåvinistene reagerer på måten de islamske kvinnene blir behandlet på her i Norge, så dette negative fokuset kan faktisk virke positivt for forståelsen og akselerere prosessen. Det skal fortsatt mye til før folkedypet slutter å lire av seg kommentarer som dette:

    ”…hele dette likestillingshysteriet og den såkalte ”feminismen” er politisk, og skapt med en spesiell politisk agenda for øye av de samme folkene som i si tid skapte sosialismen. Hensikten med denne ”feminismen” er bla å ødelegge kjernefamilien og skape splittelse og fiendskap mellom kvinner og menn. Å ødelegge menn og få dem til å fremstå som ”tøfler” er også en del av hensikten. ”
    Skrevet av Balthazar94 på diskusjon.no mandag 3. august 2012.
    ___

    Den FJERDE måten…
    Menn er påfuglhannen som spankulerer med brusende fjær for å vise hvor overlegen han er. Jo større fjærpryd jo bedre, for da beviser han sin styrke som overlever, selv med et så stort handikap. Nå er det jo slik at det er kvinnen som velger hvilken mann hun vil ha barn med og hvem hun vil ha sex med. Oftest er det den ”sterkeste” mannen som vinner, men det trenger ikke ha noe med den rent fysiske styrken å gjøre. En nitti år gammel professor har bevist både levedyktighet og intelligens, og er per definisjon en bra kandidat, rent avls-messig.
    ”… intelligens som viser at hun kan løse utfordringer, humor som viser at hun har sosialt overskudd osv. ”, skriver du. Det går jo begge veier. Intellekt og humor bør matche. Den stimulerende samtalen er i lengden langt viktigere enn sex, og det er på det grunnlaget jeg gjerne markedsfører menn mellom førti og seksti. Det er basert på erfaring. Det er da mannen har sin glansperiode, og holder han seg i fysisk form blir han bare mer og mer attraktiv med årene. Det deilige med slike menn er at de i utgangspunktet beundrer ungdommen – glatt hud, glansfullt hår, runde bryst og frodige hofter, som du skriver, og denne beundringen medfører altså et ønske om å nyte. En ung kvinne blir tatt i mot med hele seg av slike menn, og de gir minst like mye som de tar. De ønsker å behage – og de kan det på alle områder. En intelligent mann kan lære bort mye (COU) :)

    Jeg tror ikke det handler om å sende deg en intelligent ung dame som beundrer deg. Jeg tror det handler om hva som skjer når du treffer en ung og intelligent kvinne som DU beundrer. Da spørs det antagelig hva som veier tyngst: Den kulturelle ballasten eller den fysiske tiltrekningen. Og hvorfor lage skandale? Det forekommer vel noen hundre tusen ”ureglementerte” samleier i Norge hver måned, og kun en promille av en promille av dem fører til skandaler. Og hvor stor skandale er det egentlig? Er det ikke stort sett media som fremstiller slikt som skandaler? Se på hvordan de grafser i Kirsten Stewart og Rupert Sanders og fremstiller hele saken som om denne Robert Pattinson har blitt ydmyket. Dette bare befester folks oppfatning. Det må da være langt mere ydmykende for den godeste Robert om hun hadde foretrukket Rupert Sanders som intellektuell stimulans? Nåja, det kan vel for så vidt tenkes at det var det som var utgangspunktet – det ville ikke forundre meg.

    Vi skal ikke være redde for å redusere oss til dyr. Vi har selv opphøyet oss til noe vi mener er bedre, men vi er tross alt en dyreart, om vi enn er litt mer avanserte enn de apene vi stammer fra. :)

    2





    • avatar marthon says:

      Jeg har skutt meg selv litt i foten …

      I overført betydning … i den diskusjonen om intuisjon, altså.

      Den norske Wiki-artikkelen om temaet var ganske velskrevet og opplysende, og den – og din argumentasjon, fikk meg til å se litt annerledes på både definisjonen og berettigelsen av begrepet. Jeg kom dessuten til å tenke på at jeg tok en ganske seriøs personlighetstest i forbindelse med noe coaching-opplegg for noen år siden, og klarte å lokalisere den i en bunke med gamle papirer. Dersom jeg skal stole på den, er faktisk mitt mest utpregede personlighetstrekk at jeg er … ehem … intuitiv … i den betydningen at jeg «Foretrekker å hente informasjon gjennom å søke mønstre, sammenhenger og muligheter, med oppmerksomheten rettet mot det som kan skje i framtid» (eller for å si det på en annen måte: har oppmerksomheten rettet mot det som kunne være, inspirasjon og innskytelser, muligheter, helheter, det teoretiske, framtida, sammenhenger, å lære noe nytt, utvikling og overblikk) – til forskjell fra personer som er mer fokusert på sansning og «Foretrekker å hente informasjon gjennom sine fem sanser, med oppmerksomheten rettet mot det som faktisk foregår rundt en og i en her og nå» (eller for å si det på en annen måte: har oppmerksomheten rettet mot det som er her og nå, de fem sansene, detaljer, praktiske hensyn, fakta, å bruke det man kan, det nyttige, å ta ett skritt om gangen).

      Det er imidlertid en stor forskjell på intuisjon i denne betydningen (analytisk/visjonær/teoretisk/innovativ til forskjell fra jordnær/konkret/praktisk/nyttig) og det som vanligvis kalles «kvinnelig intuisjon» (spesielt om vi legger til grunn din definisjon om at «intuisjon ikke går veien om en analytisk prosess»).

      De litt premature uttalelsene mine var nok litt basert på noe en arbeidsmiljøguru sa på et seminar – om hvordan det kan ødelegge arbeidsmiljøet når noen har litt for mye ”intuisjon” og tillegger andre følelser og motiver de kanskje ikke har. En av kjepphestene hans var f.eks. at man aldri bør si: «Jeg føler at du» f.eks. «misliker meg» / «er misunnelig på meg» osv. («Jeg føler …» kan her ev. byttes ut med «Intuisjonen min forteller meg …» eller «Magefølelsen min sier meg …») fordi dette er påstander det blir vanskelig å forholde seg til for andre. Følelsene inne i hodet til andre kan vi ikke argumentere mot (vedkommende som sier det kan jo godt ha helt rett) og vi kan heller ikke gjøre noe særlig med dem. Det hjelper ikke å si «Nei, jeg har da aldri hatt noe imot deg.», for FØLELSEN kan jo være der likevel.

      Foredragsholderen gjorde et poeng ut av at det er en ganske hårfin nyanse mellom å «være flink til» å lese og utlede andres tanker og følelser og å ha vrangforestillinger om at vi kan vite hva andre tenker og hva slags motiver de har selv når de ikke har gitt uttrykk for dem. Poenget var å illustrere at det er viktig å ha et bevisst forhold til hva vi baserer våre holdninger (til andre) på.

      Jeg er slettes ikke uenig i det er nyttig å kunne bruke alle sansene oppmerksomt, å være flink til å lese andres kroppsspråk, å være dyktig til å lagre og gjøre bruk av erfaringer (i form av «maler» som sier noe om sannsynlige scenarier i forskjellige situasjoner) og å ha stor evne til å kombinere informasjon fra forskjellige områder.

      Til sammen nærmer dette seg slike automatiserte handlinger som du og Geitost diskuterte, der den analytiske prosessen på en måte er gjort på forhånd og vi tilsynelatende kan handle uten å tenke (selv om vi egentlig bare følger en innlært mal).

      Jeg er imidlertid ikke enig i at dette er ødeleggende for tesen om den frie vilje – vi har bare overlatt de små avgjørelsene til en autopilot, slik at vi ikke behøver å gå gjennom en lang analyseprosess for hver eneste lille detalj.

      Merk deg at jeg ikke er uenig i at «unne» kan bety «elske» i dagens betydning av ordet. Poenget mitt er at den opprinnelige betydningen av «elske» var mer i retning av å «oppfostre», mens «unne» hadde en betydning som ligger nærmere den betydningen «elske» har i dag. Men jeg skal gi meg med det – før du påstår at jeg elsker å kverulere og ikke unner deg å ha rett (ble bare litt ansporet til å gå nærmere inn i etymologien siden jeg hadde en etymologisk ordbok i mursteinsformat ved siden av meg). :-)

      Dine «griller» har vel vist seg ved at du tilsynelatende bærer et visst nag til menn som angivelig ikke har vist anerkjennelse for deg eller kunnskapene dine FORDI du er en ung kvinne osv. Jeg tror at du kan komme deg dit du vil og har evner til, og at det neppe er noen ulempe å være en forholdsvis ung og (slik du beskriver deg selv) relativt attraktiv kvinne.

      «De nordiske kvinnene stod sterkt og hadde samme makt som mannen, …», skriver du, og like under: «At kvinner i de skandinaviske landene har klart å slå tilbake mot patriarkatet i løpet av en knapp hundreårsperiode er egentlig ganske oppsiktsvekkende.»

      Men jeg går ut fra at du tenker at kvinnens stilling ble svekket med innføringen av kristendommen og senere industrialiseringen, for det er nok tilfellet. På en tradisjonell gård var menns og kvinners roller nokså jevnbyrdige, selv om det eksisterte en klar arbeidsdeling. Industrisamfunnets hjemmeværende kvinner hadde svært liten frihet og makt over egne livsvilkår, og selvfølgelig er det like sant at mange menn har bidratt til å bygge ned kjønnsbarierene som at mange kvinner stritter imot og trives med et liv der de blir tatt hånd om økonomisk og kan overlate til mannen å ta avgjørelser.

      Hypotesen din om at nordmenn blir likestilte for å markere avstand til islamsk kvinneundertrykking er interessant og har sikkert en del for seg. Jeg har også lagt merke til at en del norske menn som fnyser av likestilling, kjønnskvotering og «feminisering», blir påfallende opptatt av kvinners rettigheter når de skal fortelle om hvorfor vi kristne nordmenn er så mye bedre enn muslimer.

      ”De som skapte sosialismen” var vel blant annet Marx og Engels. Visste ikke at de også sto bak feminismen … Kanskje de egentlig sitter i dekning på en hemmelig adresse og konspirerer for å gjøre menn til tøfler?
      Visste heller ikke at feminismen har som hensikt å ødelegge kjernefamilien.

      Du kan vel vanskelig påstå at menn spjåker seg ut mer enn kvinner. Hvor ofte går du ut usminket? Skulle du egentlig ønske at menn generelt var mindre opptatt av eget utseende?

      Du har rett i at en oppegående professor emeritus i god fysisk form er et levende bevis på gode gener, men det er tre viktige momenter som ikke må oversees hvis han skal velges som avlshingst: han må være i stand til å befrukte den unge hoppen som vil høste genene hans – og det krever en potens som i praksis vil være svært upålitelig i den alderen; han vil ikke være i stand til å forsørge og beskytte henne eller barnet – noe som i alle fall i tidligere tider var helt avgjørende for at barnet skulle kunne vokse opp; og kvinner er «programmert» til å bli tiltrukket av menn som er i god fysisk form fordi dette historisk har gitt dem og avkommet best overlevelsesmuligheter (selv om makt og rikdom av samme grunn også er «sexy»). Selv om den unge kvinnen velger å gifte seg med en klok gammel mann, kan det være at hun lar seg friste av en fyrrig og atletisk unghingst som ender opp med å bli far til barna hennes.

      Da har jeg vel rablet ned et noenlunde greit svar – så da kan jeg rolig sette meg ned og sole meg i den glansen du kaster over meg og andre menn rundt min alder.

      Takk for en stimulerende samtale. 😉

      1





      • avatar Cecilia says:

         Denne kommentaren er altså et svar til til Marthon, ikke til noen hemmelig mystery-man. slik den fremstår som i veikrysset. Jeg aner ikke om den vil synes på listen over ubesvarte hos Marthon. Det gjør det litt kjipt å skrive kommentarer at man ikke helt vet om de treffer vedkommende de er ment for.
        ____

        Kommentar:
        Man skal kanskje være forsiktige med å si at man føler noe i dag, altså med mindre man har positive følelser? Instinkter og annet føleri har jo ikke lenger noen praktisk betydning. Vi kan la en datamaskin analysere seg frem til hva som er et godt yrkesvalg for oss, hva vi bør spise, drikke, lese, hvilke egenskaper vi besitter, og hvilke egenskaper vår perfekte livspartner bør ha. Det analytiske mennesket har vokst frem som en naturlig konsekvens av industrialisering og markedsøkonomi, skjønt det forskes jo intenst på å appellere til forbrukernes følelser. Det har jeg lært litt om i det siste. Og nytt av dato er det heller ikke ikke; lettkledde damer på bilpanser appellerer sjelden til mannens fornuft. Det er ikke fornuften som styrer når man velger bil, om man altså har penger nok til å la seg forføre. (Legg merke til at jeg skriver “penger nok “, ikke “råd til”, for det er alltid et helt annet spørsmål.
        Det er interessant hva rike menn kjøper. Biler, luxushjem og yacter, og annet bling-bling. Rap-negre med diamanter til tenner. Deilig? Patetisk? Modent?
        Joda, “Diamonds are a girls best friend”. Vi er for så vidt ikke det spor bedre, men vi har vel tross alt litt bedre smak… jevnt over? Eller sitter det for langt inne til at det kan innrømmes?
        Jeg så forøvrig “Liz and Rick” nettopp, og må bare proklamere at jeg er fullstendig uenig i den dårlige kritikken som har blitt Lindsay Lohan til del. Hun gjør faktisk en god jobb, selv om filmen er tildels preget av elendig regi. Hun har talent så det holder, selv om hun ikke er Liz Taylor. For det kan bare Liz selv være, akkurat som Michelle Williams ikke kan være Marilyn Monroe. Kunne Liz Taylor vært Kleopatra dersom Kleopatra hadde levd i moderne tid? Nei. Da ville det blitt for nært. Da kunne vi sammenlignet med originalen. Elvis er død, til tross for at noen tar plastiske operasjonen for å ligne på ham. Det er ikke i utseendet det ligger.
        Vel… digresjoner. Sånn er det….

        Vår evne til å lære oss å lese signaler og omskape dem til “maler” for senere bruk, gjelder også adferdsmønster hos andre. Vi leser signalene, kroppsspråket, blikket, nyansene i uttale og ordvalg – og veldig ofte “vet” vi faktisk hva andre tenker og føler, selv om de ikke direkte gir uttrykk for det. Den analytiske prosessen er, som du sier, gjort på forhånd. Mennesker er ikke så ulike, i hvert fall ikke innen samme kultur, at vi ikke kan benytte oss av maler, slik det ble gjort da du tok din personlighetstest. Vi har faktisk ikke noe annet enn forhåndsanalyserte maler å forholde oss til når vi vurderer andre mennesker i slike tester. Derfor blir de også omtrentlige; fordi det rett og slett ikke er mulig å lage en test med så mange kontrollspørsmål at man kan utelukke feil: En saxofon kan være laget av plast, om du skjønner hvor jeg vil.

        Bunnlinjen er at uansett hvor analytiske vi mener oss selv å være, så er vi følelsesstyrte selv der vi tar bevisste personlige valg. Tester man en tilfeldig FrP-sympatisør på politiske preferanser, vil man sjelden finne at vedkommende deler syn med FrP. Som regel ville de stemt på et helt annet parti dersom de lot rent politiske hensyn tale alene, men følelsesmessig vil de stemme FrP, akkurat som Klanen alltid holder med Vålerenga i fotballsparking. “Laget i våre hjerter” – “Partiet i våre hjerter” – alle andre er dårligere. Mao driter parfyme. Den bilen vi velger er verdens beste bil, og det samme gjelder datamaskinen vår. Vi konstruerer rasjonelle overbygninger for våre “følelsesstyrte” valg. Det finnes ingen rasjonell grunn til å velge blått sengetøy, sort undertøy eller rød bil – ikke før vi har konstruert oss en grunn. Sannsynligheten er stor for at en mann umiddelbart forsøke å tenke seg en rasjonell grunn til å velge blått sengetøy og rød bil, bare ved å lese den forrige setningen, og antagelig vil han også klare å konstruere en grunn for å velge sorte undies. Er det en følelsesstyrt reaksjon eller en instinktiv reaksjon? Rasjonell er den i hvert fall ikke.

        Viljen kan ikke være tilstede ved ubevisste valg. Den frie viljen er muligens tilstede når valgene våre er følelsesstyrte, men jeg er ikke så sikker. Dersom valgene våre kun er en konsekvens av erfaringer og pre-analyserte maler, så har vi ingen vilje. Vi velger ikke erfaringene våre, og vi velger ikke kunnskapen vår. Begge deler er et resultat av andres valg, som igjen er et resultat av… osv. Instinktive valg er heller ikke frie. Slik jeg ser det vil vi uansett ikke kunne gjøre frie og samtidig rasjonelle valg. Det ene utelukker det andre. Finnes det da egentlig noen fri vilje?
        Hvilken kjole skal jeg ha på meg, hvilke sko, hvilken veske passer? Det er følelsesstyrte valg, og de forandrer seg fra dag til dag og tid til tid, fullstendig avhengig av humøret. Selv da kan det diskuteres om valgene virkelig er frie, for har vi selv valgt hvilket humør vi vil være i? Er humøret vårt en konsekvens av frie valg, rasjonelle valg eller valg andre har tatt for oss? En kombinasjon kanskje? Valgene er altså delvis påvirket eller tatt av krefter utenfor oss selv. Det gir i beste fall en betinget frihet til å velge, selv noe så uvesentlig. Men, hva med når vi velger livspartner og hvem vi vil forplante oss med? Det spørsmålet svarer du egentlig på selv: Det er gitt av naturen.
        Dette blir kanskje litt spissfindig, men det illustrerer hvordan jeg tenker: Alt har en sammenheng, og alt som skjer er således en følgelig konsekvens av alt som hittil har skjedd.

        Vår adferd kan ikke forstås løsrevet fra at vi har biologiske hjerner, skapt av evolusjonshistorien. Og siden vi ikke selv har valgt faktorene som har preget formingen av hjernen, må vi sette spørsmålstegn ved våre grunnleggende ideer om fri vilje og personlig ansvar.
        Den hjerneforskeren og psykologen Simon-Baron Cohen sier vi bør kvitte oss med begrepet ondskap og heller snakke om feil ved det han kaller «empatikretsene» i hjernen. Det sammenfaller med mitt eget syn: Ondskapen tilhører kun religioner, eventyr og myter: Det gode mot det onde. Det skal føles godt når det gode vinner. Det skal hjelpe oss til forståelse og empati.

        Nevrofysiologen Colin Blakemore sier: «Det er vitenskapelig sett meningsløst å skille skarpt mellom handlinger som er produktet av bevisst oppmerksomhet, og handlinger som er rene reflekser eller forårsaket av sykdom eller hjerneskade.»
        Det er interessant og føyer seg godt inn i det bildet nyere forskning har påvist: Bevisstheten vår får ganske sen beskjed om hvilke valg vi har truffet.
        Fritar dette oss fra skyld?
        På ingen måte. Kroppen er hjernens instrument som den bruker for å holde seg i live. Enhver reaksjon mot kroppen vil således registreres av hjernen og være med på å danne et erfaringsgrunnlag.
        Men, hallo? Er ikke hjernen vår det vi kaller jeg-et? Er ikke hjernen vår oss? Selvfølgelig, men det forhindrer ikke at den kun er en biologisk datamaskin. Den handler utfra det den er programmert til, avhengig av prosessorkraft og analytiske evner. Forskere har for lenge siden stilt seg spørsmålet om hvorvidt kunstig intelligens hos roboter etter hvert vil kunne bli en trussel for menneskeheten. Åpenbart, er min tanke rundt dette. Når kunstig intelligens får evnen til å utforme analytisk baserte strategier, så vil mennesket komme til kort, uansett hvor mange “robotlover” vi forsøker å plante inn.

        – Vi kom oss over troen på at jorden var flat, og nå er det på tide å innse at også tanken om fri vilje var en dårlig idé, sier Michael S. Gazzaniga. Han har nylig skrevet boken “Who’s in Charge: Free Will and the Science of the Brain.” – en bok som står høyt på lese-listen min.
        Jeg har altså, som du vel forstår, et ganske rasjonelt forhold til fri vilje. :)

        _____

        Jeg mener ikke at menn spjåker seg ut. Hvis jeg har gitt uttrykk for det, må jeg ha formulert meg veldig dårlig. Men, menn gjør seg til, averterer og poserer, akkurat som kvinner, om ikke med sminke, som regel, slik de gjorde i vikingtiden, selv om Botox visstnok er “in” i visse kretser, så på andre måter. Du er neppe ukjent med det. 😉
        Og du har helt rett: Jeg går sjelden ut totalt usminket, i hvert fall i Oslo. Men jeg er veldig diskret og holder meg til “min egen palett” – mine egne naturlige farger.
        Jeg har langt fra noe ønske om at menn er mindre opptatt av utseendet. Forfengelighet og personlig hygiene er faktisk ting jeg setter pris på hos menn, og jeg har heller ikke noe imot at de sminker seg, om de føler behov for det. Jeg pynter meg stort sett for mitt eget velvære, men også fordi det forventes av meg, og noen ganger, når jeg blir invitert ut av en mann, så pynter jeg meg rett og slett fordi jeg ønsker å være så fin at han kan pynte seg med meg. Det gleder meg faktisk når andre menn ser oss og kanskje lurer på hva det er han har. Jeg er alltid ekstremt hengiven og lojal når menn ber meg ut. Da er jeg totalt hans den kvelden, i hvert fall mens noen ser oss.
        Jeg kommer aldri til å ta facelift, bruke Botox eller bleke tennene. Jeg liker smilerynkene mine, og når kalkunhalsen og grevinnehengene kommer, så skal jeg alltids klare å leve med det også. Jeg nøyer meg med å fjerne tannsten ( helst under narkose).

        Ja, ja.

        Du nevner tre grunner til at man ikke skal få barn med intelligente eldre professorer. Ingen av disse grunnene er nødvendigvis gyldige i vår kultur. Vi kan insemineres, vi klarer å forsørge våre egne barn uten å ha en mann, og vi kan ha sex med unge atleter når det måtte være ønskelig, uten å måtte ha slike “Guds gaver til jentene” spradende eiesyke og sjalu rundt oss og fornærme intellektet vårt på permanent basis. Adspredelse… toyboys… takk Gud for det. 😉

        Og selv takk for samtalen. Glad det går begge veier :)

        2





        • avatar marthon says:

          Nå ja, jeg er jo en mystery man som av og til tar dekknavn og utfører hemmelige operasjoner i fjerne land …
          Kommentaren kom i alle fall fram på listen over ubesvarte kommentarer og traff meg der den skulle, takk.

          Du har sikkert glede av å sitte der i lysskjæret fra den grønne skomakerlampen din og ironisere over en kald og kynisk manns forakt for følelser, men da har du misforstått meg.

          Arbeidsmiljøguruen sa altså noe slikt: «De fleste konfliktene henger sammen med misforståelser. Man «føler at» sjefen er sur, at noe «sitter i veggene» at noe «ligger i luften», at det «ulmer under overflaten», – og kaller det intuisjon når det kanskje bare ulmer i egen fantasi.»

          Man skal SELVFØLGELIG snakke om følelser, men man skal være litt forsiktig med å uttale seg om ANDRES følelser.
          Med mindre man befinner seg et stykke ute på autismeskalaen vil man normalt tolke et smil som et tegn på at en person er glad, tårer som et tegn på at en person er lei seg osv., men tolkninger av andres følelser, motiver og agendaer har sine begrensninger, og vi bør først og fremst LYTTE til hva denne personen SELV har å si og ikke trekke for raske slutninger.
          «På seg selv kjenner man … seg selv», er et gammelt jungelord.

          En personlighetstest gir selvfølgelig bare en indikasjon, men kan være et godt verktøy for å oppnå bedre selvinnsikt. Den ga i alle fall meg noen aha-opplevelser.

          I går kveld, etter at resten av familien var lagt, satt jeg og led meg gjennom «Den frie viljen» av Matthias Glasner i to timer og førtitre minutter (lånt fra broderns rikholdige samling av tyskspråklige feel bad-filmer … underlig smak den mannen har).

          Jeg har stor sans for dine filosoferinger rundt temaet «fri vilje», men klarer ikke helt inspirere meg selv til å skrive så mye om det temaet nå. Vet ikke egentlig om jeg har så mye å tilføye, heller, bortsett fra at jeg til forskjell fra deg ikke baserer valg av kjole og veske på følelser og et foranderlig humør. Jeg bare avholder meg fra å bruke slikt.

          Valget av livspartner er ikke bare gitt av naturen, det avhenger både av utvalg, tilfeldigheter og hva vi gjør ut av oss selv.

          Det høres ut til at du er flink til å kaste glans over og være oppmerksom mot menn du går ut med. Får du mannen til å trives, vil det jo slå tilbake så du gjør det også. Egentlig bør man jo alltid prøve å få fram det beste i folk.

          Jeg så selvfølgelig innvendingene om at kvinner kan insemineres uten ereksjon, og at det i et moderne sosialdemokrati er fullt mulig å oppdra barn som alenemor og helt uten lønnsinntekt. Det er likevel slik at vi mennesker i regelen føler dragning mot en partner som signaliserer at han/hun er sunn, frisk, fruktbar og har fysisk og psykisk overskudd.

          Jeg rabler ned dette nokså kjapt i lunsjpausa.

          Får prøve å skrive noe mer inspirert en annen gang. :-)

          1





  10. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    The Mystery Duo – Kommentar Til Mr. Hakkapelitta, fra den mystiske Miss la Douce. Anonyme stemmer i et virtuelt samfunn. Grå silhuetter som finner glede i å la kjappe fingre klapre lystig og rytmisk på tastaturet.

    Ironiserer jeg? Det var jeg faktisk ikke klar over. Jeg forsøkte etter beste evne å være så seriøs som mulig, mine digresjoner til tross. Men du følte det kanskje annerledes? 😉

    En person som smiler kan vi normalt gå ut fra er glad, men kan vi vite HVORFOR vedkommende smiler og er glad? Vi kan selvfølgelig lytte til hva han selv mener er grunnen til at gleden åpenbarer seg i ansiktet hans, men hva om han lyver? Menn lyver gjennomsnittlig seks ganger om dagen, kvinner lyver bare halvparten så ofte. http://www.dailymail.co.uk/news/article-1213171/Men-lie-times-day-twice-women-study-finds.html
    Så kanskje det slett ikke er så dumt å trekke veksler på erfaringer fra tidligere tilsvarende situasjoner – i hvert fall beholde mulighetene åpne for at den egentlige grunnen ikke nødvendigvis er den som blir angitt.

    Den vesentligste forskjellen på rik og fattig er jo egentlig så enkel som at de rike har flere penger, altså om man kun er interessert i å observere symptomene. Det er det man i grove trekk gjør i personlighetstester. Men så er det dette merkelige fenomenet: En fattig mann som plutselig vinner millioner i lotto, endrer også ganske fort vesentlige sider ved sin personlighet, og det er jo litt interessant.
    Personlighetstester kan være nyttige for testpersonen selv, ettersom de til en viss grad kan avsløre hvordan vi ønsker å beskrive oss selv innenfor femfaktormodellen. Svarene våre vil alltid sammenfalle med et idealbilde av vårt indre jeg – det bildet vi forsøker å leve opp til. Det reflekterer ikke nødvendigvis sannheten om oss, og stemmer heller ikke nødvendigvis med svar vi avgir en måned senere. Tar vi en slik test kun for vår egen del, vil vi i større grad forsøke å være oppriktige enn når testen foretas i jobbrelaterte sammenhenger. I møte med autoriteter gir vi gjerne de svarene vi tror gagner oss best.
    Jeg har forøvrig i det siste lekt litt med personlighetstester i forbindelse med romanen min, ved å la de forskjellige karakterene “besvare” testene og se på resultatene. Det er ganske interessant å bruke et slikt verktøy i karakterforming, for da kan man faktisk lære å “spisse” karakterene sine. Man kan også bruke deler av ulike personlighetstester til å konstruere situasjoner som understreker karakterene. Denne metoden kan jeg godt tenke meg at mange bruker, særlig manusforfattere innen film, men jeg har altså først oppdaget det nå.

    Nå er det lav Desembersol gjennom persiennene og minus tre grader, og den tørre snøen har lagt seg som en innramming langs de lave betongmurene som omkranser Enkeparken.
    Den grønne skomakerlampen fått en dimmer ( til kr 39) samt en gammeldags lyspære. I følge Carl skal jeg altså ikke trenge å skifte pære i den de neste ti årene. Rapport kommer i 2022.

    Ha en fortsatt fin dag. :)

    1





    • avatar marthon says:

      Dette er meg – ifølge Jungs typepsykologi og Myers-Briggs typeindikator:
      ———————
      INTP (Introvert Tenkning med iNtuisjon)
      «Hvis problemet fascinerer meg, skal jeg se på det.»
      INTP-typen er analytiske, vitebegjærlige og intellektuelt anlagte mennesker. De har en forkjærlighet for å fordype seg fullstendig i problemstillinger eller utviklingsprosjekter som interesserer dem, og kan bli så oppslukt av sine ideer og refleksjoner at de blir distré, fraværende og nærmest ignorerer sine omgivelser. INTPere drives av en trang til å utforske og forstå ting på det abstrakte ideplanet mer enn av tanken på å skulle sette ideene ut i livet. De vil gjerne gå sin egen vei på egen hånd, og er mer opptatt av å organisere sine ideer enn av å strukturere situasjoner og organisere mennesker. INTPere er gjennomgående rolige og reserverte, distanserer seg lett når andre prøver å trekke dem med i sosialt småprat, men kan bli entusiastisk snakkesalige når de møter andre som er opptatt av de samme ideene og problemstillingene som dem selv.
      INTPeres fascinasjon for det teoretiske og abstrakte gjør at de kan stå i fare for å bli virkelighetsfjerne i forhold til det praktiske liv. De risikerer da at deres abstrakte tenkning blir noe som foregår i et vakuum, hvor mangelen på bakkekontakt gjør at deres kommunikasjon blir vanskelig for andre å følge og forstå, med økende avstand til andre mennesker som resultat. De vil derfor kunne tjene på å øve seg i forenkling og konkretisering av sine ideer og innsikt. INTPeres sterke legning for logikk gjør også at følelser og verdier, både deres egne og andre menneskers, lett kommer i skyggen. Hvorfor bry seg hvis det ikke er logisk å bry seg? Å lære å bli fortrolig med egne følelser, uttrykke dem mer, samt vise sin verdsettelse av andre menneskers verdier og bidrag, kan derfor være gode råd til INTPere.
      I aktivitet og arbeid
      – Har klare visjoner og sterke synspunkter på hvordan de skal settes ut i livet.
      – Betrakter og kommuniserer om det meste ut fra et analytisk systemperspektiv, som en helhet av komplekst samspillende deler.
      – Orientert mot begrepsnivået.
      – Legning for å designe systemer og planer som bærer mulighetene fra ideplanet og over i konkrete handlingsplaner.
      – Når målene er satt, settes kreftene inn på å fjerne alt som står i veien for å virkeliggjøre dem.
      Finner seg best til rette med
      – Visjonære, fremtidsrettede og målbevisste mennesker og miljøer.
      – Stor selvstendighet og anledning til å tenke og arbeide konsentrert og uforstyrret.
      – At oppgaver og mål er i fokus, vekten er på effektivitet og produktivitet.
      – Fokus på sak og resultat, ikke på personer og følelser.
      – Kompetente og selvstendige mennesker som utfordrer seg selv og andre kreativt og intellektuelt.
      ———————
      – Eller rettere sagt: Dette var meg i 2002. Så vet du det. Jeg tok en ny personlighetstest for tre uker siden i forbindelse med et jobbintervju. Resultatene ble gjennomgått med en ganske erfaren og reflektert HR-mann, men jeg fikk ikke med meg noe skriftlig materiale hjem. På den annen side: Jeg fikk faktisk tilbud om jobb hos dem, så jeg antar at jeg må ha svart noe «riktig». (Og så skuffet jeg dem ved å si nei til jobbtilbudet og velge en annen jobb i stedet.)

      Du har selvfølgelig rett i at en personlighetstest til en viss grad vil vise hvem man VIL være – eller hvem man kan HA NYTTE AV å være i en gitt situasjon.
      De fleste vil kunne gjette seg fram til at hvis man samtykker i alle påstandene om at man er skeptisk til andre menneskers motiver, ofte opplever å bli motarbeidet av andre mennesker, ofte føler angst i forsamlinger osv., vil testen vise at man er en paranoid nevrotiker som det kan være en stor tabbe å ansette.
      Dette er da også en av de viktigste funksjonene til slike personlighetstester – å kunne luke ut folk med personlighetsavvik og svært spesielle holdninger som det vil være vanskelig å samarbeide med. Jeg antar at en del av disse ikke vil ha selvinnsikt nok til å skjønne at svaralternativene de velger, vil gi et negativt inntrykk.
      Jeg tror begge testene (tatt med over ti års mellomrom) ga omtrent samme inntrykk av min personlighet. En skilsmisse, sykdom, forelskelse eller en lottogevinst vil selvfølgelig kunne gjøre noen utslag, men normalt er det stabile personlighetstrekk i bunnen som vil være svært gjenkjennelige fra vi er 20 til vi er 80. Og jeg tror mye av beskrivelsen ovenfor passer ganske godt på meg (jeg vil bare ikke si hva :-) ). I alle fall gir det større mulighet for prediksjon av framtidig atferd enn et førsteinntrykk i et intervju, astrologi og spåing i kaffegrut.

      Dette er altså en kommentar til en svært gammel kommentarrekke under en enda eldre bloggpost, men du vet … jeg synes man bør svare når man blir tilsnakket av en dame – og jeg må av og til tenke meg om noen dager eller uker før jeg svarer (eller har tid til å gjøre det).
      Jeg bruker kanskje av og til bloggen din litt som min egen dagbok, eller for å ha et sted å utbrodere mine egne tanker – og skriver i vei om temaer som er rimelig off topic bare fordi de interesserer meg i øyeblikket, men DU ER JO IKKE NOE BEDRE SELV, så jeg har ikke så dårlig samvittighet. Og rett som det er får jeg jo dessuten veldig fine kommentarer tilbake.
      Og så har jeg kanskje et egoistisk, lite håp om at jeg skal kunne gjenfinne ett eller annet ved meg selv i romanen du en gang skal utgi, da.
      :-)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *