Eksistens og etterretning.

– en flue på veggen

La Vache leser fort gjennom notatene sine. Det svake lyset som faller inn gjennom den halvåpne døren er langt fra godt leselys, men hun motstår fristelsen til å tenne lommelykten. Ting begynner å falle på plass, men noe mangler fortsatt.
– Det er én ting du ennå ikke har fortalt ser det ut som. Hun er datteren til en eller annen. Det var jo det du egentlig skulle fortelle.
– Jeg ville bare gi deg bakgrunnen først. Barbara Song Moon er datteren til Tai Nayh Poo og Elisabeth Arvyn.
Den Elisabeth Arvyn? Er det moren hennes?
– Ja. Barbara bruker morens etternavn etter behov, og representerer også forretningen hennes. Men i vår bransje er hun best kjent som Moonsong.
– Hvorfor dukker hun opp her akkurat nå? Er det tilfeldig?
– Det tviler jeg på,  Noen må ha satt  henne på sporet.
– Men hvordan har hun fått kjennskap til hva Mizhag holder på med?
– Jeg aner ikke hvor mye hun har fått vite senere.
– Hva mener du med senere?
– Etter to tusen og fire. Det begynner egentlig med at en tidligere sovjetisk agent, Vasilij Mitrokhin, valgte å hoppe av til England i nitten nittito. Han avslørte en lang rekke hemmeligheter, blant annet Mizhag. Det var da Mitrohkin defekterte at amerikanerne for første gang ble klar over at ulykken på MFA langt fra var noen ulykke. Det litt morsomme ved denne historien at Mitrokhin faktisk først gikk til den amerikanske ambassaden med opplysningene sine. De trodde ham ikke et øyeblikk og sendte ham på dør. Men engelskmennene tok ham imot med åpne armer. Det kom etter hvert nye folk både hos NASA og CIA, og noen av dem fattet interesse for Tai Nayh Poo og ville gjerne ha de gamle dagbøkene hans, og av grunner man bare kan spekulere om, fortalte de altså Elisabeth Arvyn at det ikke hadde vært en ulykke men en sabotasjehandling som drepte mannen hennes nitten år tidligere. Da Moonsong fikk vite dette av sin mor mange år senere, valgte hun å oppsøke Mitrokhin i England for å hente ut det hun kunne av informasjon. Mitrokhin hadde akkurat blitt innlagt på sykehus med lungebetennelse, og rommet hans ble selvfølgelig avlyttet av oss. Asiatiske sykepleiere vekker liten oppsikt. Det var det Moonsong også benyttet seg av. Mitrokhin døde bare noen dager senere. Offisielt døde han av lungebetennelsen. I virkeligheten hadde Moonsong allerede begynt å hevne sin far.
– Hvordan vet du dette?
– Vi har opptak av hele samtalen deres.Det er faktisk takket være Moonsong’s ganske overtalende avhørsteknikk at vi vet så mye som vi vet.
– Hvorfor drepte hun ham, han som var kilden hennes?
– Hun ville ikke etterlate seg noen spor. Antagelig forgiftet hun ham. Han gikk i koma da hun forlot ham, og våknet aldri igjen. En måned senere fant man et middelaldrende filippinsk tvillingpar døde av forgiftning, og rett etter det begikk en amerikansk hotelleier i Manila selvmord med en overdose kaustisk soda. Du kan jo gjette hvem han var?
– Flygelederen? Når skjedde dette?
– I to tusen og fire. Etter det har hun antagelig lett etter Mizhag uten å finne ham, før nå.
– Så hun er altså ute etter noe så banalt som hevn?
– Banalt? Det er langt fra noe banalt ved miss Moonsong. Hun er definitivt en person du ikke har lyst til å møte.
– Har du møtt henne?
– To ganger. Første gangen var vi på samme side, den andre gangen var vi ikke det.
– Hva skjedde?
– Hun var leiet inn for å bevokte en norsk politiker i forbindelse med utdelingen av fredsprisen. Det var i Oslo, på fredspriskonserten. Oppdraget mitt var å ta ham ut, som vi kaller det, men hun gjenkjente meg.
– Hvem var det du skulle ta ut, som du kaller det?
– Det er uinteressant, han er ikke lenger noe mål.
– Jagland?
– Det kan jeg ikke kommentere.
– Det finnes bare én mann i nobelkomiteen. Resten er kvinner.
– Vi har registrert det. Menn har jo blitt litt tøffelhelter hos dere…
– Kall det hva du vil. Så, hva skjedde?
– Det ble litt… du kan gjerne kalle det personlig mellom oss den første gangen da vi var på samme lag. Vi kranglet om en bagatell, og det tålte hun ikke. Hun følte seg ydmyket. I Oslo forsøkte hun å drepe meg.
– Var ikke det jobben hennes?
– Tja, hun kan kanskje slippe unna med den forklaringen, men hun er svært… hun har en veldig lav krenkelsesterskel. Jeg sa noe jeg ikke burde ha sagt.
– Hun er altså litt nærtagende. Det er greit å vite. Men, Jagland? Hvordan hadde du tenkt å… ta ham ut, som du kaller det?
– Curare. Et blåserør laget av en kulepenn og små giftpiler av tre gjemt i et halssmykke.
– Hm… så smart.
– Sikkerhetskontrollene er ikke laget for å stoppe mennesker som oss. De ser bare etter væske og metaller.
– De kan liksom ikke begynne å ta fra folk smykker og skriveredskap heller.
– Tror du sikkerhetskontrollene har stoppet en eneste terrorist? Har du noen gang lest at de virkelig har tatt noen agenter? Vi kommer oss alltid gjennom. Hvordan kom du hit, for eksempel, med de skoene?
– Jeg gikk aldri gjennom sikkerhetskontrollen med dem. Har du det halssmykket ennå?
Gjennom den halvåpne døren hører de plutselig helt tydelig en bil som starter på plassen utenfor. La Vache spretter opp og trekker døren nesten inntil. Gjennom dørsprekken kan hun se  baklysene på den mørke Hummeren forsvinne ned bakken.
– Det virker som om de drar. Tror du de har gitt opp?
– Neppe. Det er enten en avledningsmanøver, eller så har hun sendt noen etter forsterkninger. Hun kommer ikke til å gi opp før hun er nødt, og det vil si i morgen tidlig.
– Hvordan kan hun vite så sikkert at Mizhag er her?
– Jeg håper det er noe vi ikke får anledning til å spørre henne om. Merkelig at ingen har sjekket denne baktrappen forresten.
– Jeg har tenkt på det. Den er litt hemmelig. Den er ganske usynlig utenfra dersom lysene ikke er tent. Egentlig er det en rømningsvei i tilfelle brann.
– En hemmelig rømningsvei? Er ikke det litt spesielt?
– I Sovjet så man kanskje annerledes på det. Bygningen er fra nitten søtti. Jeg har ennå ikke sett noen dør til baktrappen innvendig, men du kan jo se at trappene går helt opp.
– Tror du ikke det er trygt å gå opp nå?
– Jo, men det er noe jeg må gjøre først. Jeg har en bag gjemt i et kratt borte ved stupet. Jeg burde hente den.
– Er ikke det litt risky? Antagelig holder de vakt. Det må jo ha virket litt usannsynlig at hele huset er tomt?
– Jeg kan jo alltids bruke sko-trikset, halte litt og si at hælen min har brukket. Menn faller alltid for slikt.
– Menn ja…

_____

_

Hadde noen for et år siden fortalt Spencer at han en dag skulle komme til å treffe Lenin i en kjeller på vestbredden av Det kaspiske hav,  så ville han raskt kalkulert sannsynligheten for dette som lavere enn sannsynligheten for å vinne nøyaktig fem tusen åttehundre og nitten kroner i Lotto. Akkurat nå vurderer Spencer muligheten for at det usannsynlige har skjedd, opp mot sannsynligheten for at dette er et spill. Det er noe ved fremtoningen til denne figuren som forteller Spencer at man gjør lurt i å minne seg selv på at i spill er det alltid lurt å spille med. Hvem vet? Kanskje de alle kan få seg en god latter etterpå. Han velger å skjule både skepsis og overraskelse.
– Lenin! Du verden! Hvilken ære.
– Er dere tunnelarbeidere?
– Det kan du godt si.
– Ekte proletarer.
– Ja. Det vil være dekkende.
– Samfunnets bærebjelker. Det er jeg som skal være beæret over besøket.
– Hyggelig sagt.
– Dere vil kanskje komme inn?
– Ja takk. Det var faktisk det vi hadde i tankene da vi banket på døren.
– Det ante meg. Hvor lenge har dere arbeidet i tunnelen?
– Ganske lenge… mye støv. Har du et glass vann å by oss?
– Selvfølgelig. Vi har selvfølgelig … det. Hva var navnet igjen?
– Spencer.
– Herr Spencer. Et øyeblikk er jeg litt forbauset. Er du engelsk?
– Nei. Norsk.
– Norsk. Ja visst. Norge, en ung og vakker nasjon. Litt fattig, men den har framtiden foran seg. Det var helt riktig å frigjøre seg fra de svenske imperialistene. Et glass vann… jeg er visst ikke helt våken ennå. Hvor kan kjøkkenet være mon tro?
– Er du alene her?
– Det var en herre her som gikk for å hente noen… han ba meg vente litt. Han skulle ikke bli lenge borte. Jeg lurer på om det var noen han ville jeg skulle treffe… jeg opplever at jeg er i en slags drøm. Jeg kan slett ikke klare å huske hvordan den startet.
– Vi får lete litt. Hvem tror du det var han skulle hente?
– Jeg vil vel tro noen tyskere, siden Ententemaktene har forbudt meg å reise til mitt eget land. En katastrofe for folket, men det arbeides med en avtale så jeg kan vende tilbake gjennom Tyskland. Så dere er altså norske tunnelarbeidere?
– På en måte.
– Her i Sveits.
– Eh… vel.
– Dere går uten sko… mye fattigdom i Norge.
– Det var verre før…
– Godt. Dere skal se det bedrer seg. Jeg burde opprette et parti der, et parti basert på Marx og min egen filosofi. Et Marxist-Leninistisk parti. Arbeidernes Eget Kommunistparti – marxist-leninistene.
– Min gamle flamme Lene har faktisk lenge ansett seg som markise-lenenist. Hun foretrekker en skyggetilværelse.
– Sier du det?  Er hun anarkist?
– Dadaist  kanskje?
– Nååh. En moderne kvinne med kontinentale interesser. Er hun norsk? Vi trenger slike mennesker som gjerne følger de siste motene.
– Vi har faktisk allerede et arbeiderparti i Norge.
– Godt. Et arbeiderparti er framtidens parti. Arbeidernes overtagelse av produksjons- midlene. Vi ser snart slutten på å utnyttelsen av massene, tror du ikke?
– Det er fortsatt lov å være optimist.
– Dette er da et merkelig rom, syns du ikke det, Spencer?
– Det er et laboratorium.
– Et kjemisk laboratorium kanskje? Jeg har kjent lukten av formalin en stund. Merkelig utstyrt.
– Eh…ja. Dette er noe som heter science fiction.
– Nåh, det forklarer det jo.

_____
_

La Vache bråstopper. I skyggen på andre side av veien kan hun skimte en uniformert mann som sitter lent opp mot et tre. Han kan umulig ha unngått å se henne. Hun vinker og begynner å gå sakte nærmere.
– Hallo? Jeg har låst meg ute. Har du nøkkel?
Når hun kommer nærmere innser hun at det var en fullstendig bortkastet replikk. Den uniformerte er død – som en sild. Har man først begynt å snakke til døde menn, så er det like greit å fortsette med det, dessuten føler hun seg litt roligere når hun har noen å snakke med.
– Du har kanskje et nøkkelkort jeg kan låne? Bare bli sittende, jeg kan sjekke selv… ser man det. Jeg låner dette litt. Du får det garantert tilbake innen du trenger det. Nå må jeg ta farvel.
Det har henne bare et minutt å finne bagen. Den ligger akkurat der hun gjemte den og det virker som om alt er på plass. Svarte klær, mobiltelefon, pepperspray og ikke minst en eske med turkish delight – en liten hilsen fra Spencer…
– Værsågod. En liten presang. Du liker jo søtsaker.
– Gjør ikke du?
– Det kan i blant bli litt for søtt, etter min smak.
Så hadde han avslått å følge henne til flyplassen, men han hadde blitt stående og se etter henne da hun gikk, det hadde hun lagt merke til, selv om han lot som om han så et helt annet sted da hun snudde seg.

Det er mobilen hun egentlig er ute etter, for da kan hun fjernstarte modemet med den og komme seg på nett. Kanskje lurt å gjøre det med en gang.
– Dette modemet har en rekkevidde på rundt fem hundre meter, hadde Spencer sagt, – du kan bare legge det fra deg hvor som helst etter at det er slått på, og så kan du vekke det fra mobilen eller iPaden.
– Hva er poenget med det?
– Du sparer strøm ved å sette det i standby. Det innebærer at modemet avslutter kommunikasjonen med satellitten, men ikke med mobilen din, så du vil fortsatt kunne se det i programmet som et lite blink annet hvert sekund. Men dette er bare for å spare batteri og antagelig ikke noe du får bruk for.
– Hvordan gjør jeg det?
– Du bare åpner appen, og da ser du fort om det blinker. Det betyr at modemet står i standby. Trykker du på start så kobler det seg opp automatisk og forblir oppkoblet helt til du trykker på stop. Da går i standby igjen.
– Det skrur seg altså aldri helt av?
– Bare hvis du trykker på off. Det må du bekrefte to ganger. Det vil jeg ikke anbefale om du ikke har det på deg, for da kan du ikke fjernstarte det igjen.

La Vache ser på status. Et blinkende gult lys med to sekunders mellomrom indikerer at modemet faktisk allerede står i standby. Hun må ha husket å slå det av i pillerusen. Når hun trykker på start og sjekker, har hun merkelig nok to identiske nettvwerk med samme navn. Det må antagelig bety at det er et tilsvarende modem ombord på ubåten. Det vil si at de fortsatt venter på henne. Men Spencer hadde jo fortalt at rekkevidden er max fem hundre meter. Da er det noe som ikke stemmer. Ubåten er nødt til å være mye lenger unna enn det. Og hvis signalet ikke kommer fra ubåten… kan det virkelig være Spencer? Han hadde jo et slikt han også. Kan det allikevel ha vært ham hun så fra vinduet? Det er bare én måte å finne det ut på, en melding:
Jeg har sort aftenkjole og er klar til å danse. Hvor er du?  ClaV.
La Vache kjenner at hjertet begynner å banke litt fortere. Hun ser utover havet mens hun venter på svar. Det er et romantisk bilde. Det kaspiske hav er vakkert i måneskinn.

_____

_

For en mann som bestemt er av den oppfatning at han lever i nitten søtten, er det mye å venne seg til når man faktisk befinner seg i år tjue tolv. Det er således ikke til å undres over at Lenins interesse blir fanget når det plutselig piper og vibrerer i mobilen til Spencer, og han blir enda mer interessert da han ser hva Spencer trekker opp av lommen. Hos Spencer begynner en gryende mistanke å gjøre seg gjeldende. Om han for et år siden hadde inngått et veddemål om muligheten for å treffe Lenin i live er han ikke lenger fullstendig overbevist om at han ville vunnet. Men akkurat nå er det noe annet han tenker på.
– Unnskyld meg et øyeblikk. Jeg fikk en melding.
– Hva er det slags apparat?
– Eh… en telefon. En telefon er noe man kan…
– Jeg vet hva en telefon er, men den har ingen ledninger?
– Den er trådløs. Den trenger ingen ledninger.
– Er det Tesla som har funnet den opp?
– Tesla? Eh, tja, det er kanskje egentlig det, dersom jeg tenker meg om. Han syslet jo med fjernkontroller og slikt en gang før alle andre. Kjenner du Tesla?
– Bare av omtale. Har du noe imot at jeg ser  litt på den?
– Nei, for all del. Det er en melding. Du kan lese.
– Leser man ikke høyt i Norge?
– Leser høyt?
– Det er kanskje ikke tradisjon hos dere å lese høyt?
– Eh.. ikke lenger nå.
– Liten skrift…  Det er en dame som vil danse med deg. Spencer, du må straks ringe og si ja.
– Jeg må nok sende henne en melding.
– Et telegram?
– Noe sånt.
– Hva skal du skrive?
– At jeg er litt opptatt akkurat nå, men at jeg gjerne vil treffe henne snart.
– Skriv at du elsker henne.
– Elsker henne? Hvorfor det?
– Fordi hun elsker deg! Man sender ikke et sånt telegram om man ikke elsker. Vet du ingen ting om kvinner?
– Eh… vi har et litt annet forhold… altså dette er ikke alvorlig ment fra hennes side. Vi skal egentlig ikke danse.
– Jeg forstår. Hun skriver i overført betydning. Da vet vi jo begge hva hun vil. Er hun søt?
– Eh… kanskje det… vil du ikke ha litt vodka? Det står en flaske der borte ser jeg.
– Vodka. Jo takk… kommer den fra Amerika?
– Jeg tror den er polsk.
– Apparatet?
– Å, telefonen? Den er nok laget i Kor… eh… ta litt vodka, Lenin.
– Jeg tror sånne apparater er framtiden. Om noen år vil alle bruke det.
– Det kan tenkes.
– Du må skrive at du vil danse med henne, hvor som helst og når som helst.
– Er ikke det litt…eh, jeg får skive det i kode.

_______
_

Mennesket er utålmodig av natur.  Etter fem minutter syns la Vache det meste av magien har forlatt utsikten. Den begynner faktisk å bli litt intetsigende og forutsigelig. Jo mer hun tenker på det jo mer syns hun den bent frem er på grensen til det uutholdelige, og dessuten bør hun ikke la Jordan vente for lenge. Spencer har sikkert annet å gjøre og han er antagelig i Ankara, med én eller annen. Fint det. Se jeg bryr meg! tenker la Vache og reiser seg.
Idet hun passerer den døde vakten merker hun et lite lysglimt i øyekroken, og da hun snur seg oppdager hun at det er lys nede på veien, akkurat på det stedet hun og Unni så den personen hun lurte på om kunne være… herregud! Det er kanskje der Spencer befinner seg? Så vidt hun kan se er det åtte menn i uniformer, og noen av dem har begynt å gå ned mot vannet. Det var jo det Spencer også gjorde, om det altså var ham. Det er uansett på tide med en melding til – for sikkerhets skyld – selv om han er i Ankara og… whatever.
” Det er åtte tungt bevæpnede menn på vei ned mot stranden. Gjem deg godt hvis du er der. De er svært giftige!”
Hun slenger bagen over skulderen og småløper mot bakdøren Det er noe som ikke er helt som det burde. Døren står ikke lenger på gløtt. Hun tar forsiktig i håndtaket. Den er låst. Hvorfor har Jordan låst seg inne? Hun banker forsiktig.

– Jordan? Er du der?
Svaret er lavt og hviskende og kommer fra et helt annet sted enn hun hadde forventet.
– Jeg er her. Bak veggen.
Så ser hun et måneblekt ansikt som titter frem fra hjørnet.
– Det kom noen i trappen.
– Hvem?
– Aner ikke. Jeg snek meg meg ut og rundt på baksiden. Det var noen som låste døren fra innsiden. Vet du forresten at det er en inngang til?
– Nei.
– Ned mot brygga. Den er i andre enden av gangen, lengst vekk fra resepsjonen.
– Så de må altså holde vakt to steder. Det er derfor det bare var åtte stykker nede på veien.
– Så du dem?
– Ja. De gikk ned mot vannet. Jeg lurer på…
De stopper begge to. Det kommer et knepp fra dørlåsen. Jordan trekker seg tilbake rundt hjørnet og la Vache er på vei til å følge etter, men så stopper hun. Det er noe kjent med den hviskende stemmen.
– Dana? Er det deg?
– Mizhag? I alle dager?
– Kom inn! Fort!

_______
_

Spencer er på ingen måte en sendrektig person – det er ikke derfor han ennå ikke har rukket å sende svarmelding til la Vache innen det kommer en ny melding fra henne. Lenin har naturlig nok lagt beslag på mye av oppmerksomheten hans. Det er ikke noe merkelig ved at en mann fra nitten søtten kommer litt i stuss over alt denne merkelige apparaturen han er omgitt av. Plakaten på veggen er han spesielt interessert i.
– Leningrad Cowboys? Leningrad? Det er en by?
– Eh… det er en fremtidsvisjon.
– Ja visst. Det står jo nitten nittini. De har en ganske framtidsrettet frisyre… om jeg tør si det sånn. Det kan umulig vokse slik av seg selv?
– Nei. Det kan man nok si.
– Leningrad. Slett ikke dumt. Er de sosialister?
– Sosialister? Vel…
– Du kjenner sosialismen?
– I grove trekk.
– Du vet det er mange som mener sosialismen er en utopi, Spencer. Den viktigste forskjellen mellom kapitalismen og sosialismen er paradoksalt nok også samtidig sosialismens største fiende, nemlig forrykkelsen av den ubalansen som utgjør demokratiets viktigste bærebjelke; engasjementet. Som tunnelarbeider vet du vel hvor viktig det er med bærebjelker?
– Svært viktig.
– Det er dilemma jeg fortsatt arbeider med, men jeg forstyrrer deg kanskje så du ikke får sendt telegram?
– Nei, på ingen måte. Eh… Jaÿ? Kan ikke du fortelle Lenin litt om en tunnelarbeiders hverdag? Han er sikkert interessert i hvordan arbeiderklassen har det i Norge. Det virker forøvrig som om vi kan vente besøk; la Vache har sendt en ny melding. Jeg må svare på den.
Svaret hans er kort og konsist, til ham å være:
“Vi må treffes. Er i kjelleren med en underlig person, og da tenker jeg ikke først og fremst på Jaÿ, som altså er her sammen med meg. Hvor er Mizhag? Hvor er du?  Hvor skal vi møtes? Takk for advarselen. Den kom beleilig.”

_____
_

Meldingen fra Spencer tar fatt på en lang reise idet han trykker på send. I løpet av den nærmeste tiden skal den først reise fra Spencer’s satelitt-modem og 36 000 kilometer opp til kommunikasjons-satelitten, og så like langt ned igjen til la Vache sitt satellitt-modem, en reise som tar nesten et halvt sekund. Når meldingen kommer frem til mobilen hennes tennes displayet og mobilen gir fra seg et lite pling samt en liten vibrasjon. La Vache hører hverken det lave plinget eller merker den svake duringen mens hun løper over plenen med bagen over skulderen. Mobilen hennes befinner seg fortsatt i bagen når hun og Jordan noen minutter senere følger etter Mizhag opp trappen. La Vache har faktisk allerede glemt hele Spencer. Hun noterer seg derimot i bakhodet at Mizhag er en mann som vet at gentlemen alltid skal gå først opp bratte trapper i selskap med damer med korte kjoler.
– Dana, fortell. Hvor har dere vært?
– Ute.
– Jasså? Ute? Og hva du har gjort? Ingenting? Du er plutselig liten skolepike som forteller mamma hvor hun har vært uten å svare?
– Mødre har en egen evne til å spørre om ting de allerede vet.
– Legger jeg egg? Njet! Føder jeg barn? Njet! Så jeg er ikke mor.
– Så hvem er du egentlig? Hva er du i forhold til meg? Er du sjefen min?
– Dana. Kjære. Du er min gjest. Vi skal ikke krangle. Dumt spørsmål. Jeg spør noe annet. Er det noe du vil fortelle meg? Har dere sett hvem som er her?
– De har gått ned til vannet. Jeg så dem da jeg hentet bagen min. Åtte stykker.
– Hentet bagen? Hvilken.. vent … var det bare menn som gikk til havet?
– Ja. Så vidt jeg kunne se.
– Da er hun her fortsatt.
– Moonsong?
– Hvordan du kjenner hun? Fortell fort.
– Eh… jeg gjenkjente henne. Hun er leiemorder. Vi journalister vet sånt.
La Vache kjenner at Jordan stryker henne lett over armen. Hun er sikkert takknemlig over  ikke bli nevnt sammenhengen
– Ikke leiemorder. Hun er soldat for penger. Når kom de hit?
– Aner ikke. Vi så dem i hvert fall ikke før fem på to.
– Fem på to? Nøyaktig?
– Ja. Jeg husker det fordi strømmen gikk, og da jeg tittet ut av vinduet for å se om det var mørkt over alt, så var de nede på parkeringsplassen.
– Når strømmen gikk… milde Gorbatsjov!  Jeg har helt glemt. Jeg må gå ned igjen. Dere må gå opp.
– Hvor havner vi?
– Hos Unni. Det er dør på takterrassen. Det er filmplakaten til Solaris. Etterpå jeg kommer opp igjen.
– Hvor skal du?
– Ned.
– Akkurat. Eh… jeg trykket på knappen i heisen og la igjen melding om at vi ble angrepet.
– I heisen? Åh. Det er feil politi.
– Feil politi? Hva mener du?
– Føderal politi, ikke lokal.
– Hva er forskjellen?
– Bare en mor spør spørsmål når hun allerede vet svar.

La Vache og Jordan ser på hverandre mens Mizhag klamper nedover trappen.
– Hva mente han med det?
– Antagelig at det føderale politiet er dyrere å bestikke enn det lokale.

_____
_

Det første Spencer tenker etter å ha sendt meldingen til la Vache er en ganske foruroligende tanke. Han unnskylder seg med at han skal på toalettet og går rolig ut på gangen. Ute av syne setter han opp farten og begynner å løpe tilbake den veien de kom. Hvis tidspunktet på meldingen er til å stole på, så har han ikke lange tiden å gjøre det på. Han har en sterk mistanke om at de i farten glemte å lukke døren etter seg, en mistanke som noen sekunder senere viser seg ganske berettiget; døren til tunnelen står på vidt gap. Han lytter litt før han lukker den. Det er helt stille. Det er et godt tegn. Det kommer et tungt metallisk drønn idet han skyver døren igjen. Døren har både håndtak og slåer, og ser ut til å være solid bygget. Slåene er tunge og tydeligvis lettere å ta av enn å sette på. Han bruker litt krefter på å få dem på plass i sporet. Etterpå blir han stående litt på toppen av trappen og se seg rundt. Én ting er å se plantegningene, noe annet å være der i virkeligheten. Det er faktisk litt romsligere enn han trodde utfra tegningene.
Den lange gangen gjør en nitti graders sving akkurat der trappen kommer opp fra tunnelen. Til venstre ligger laboratoriet og i enden av gangen er det en dør. Gangen til høyre ser ut til å ende blindt. Celledørene står etter hverandre på venstre side av gangen, det han vil kalle innover. På den andre siden er det bare en glatt vegg uten dører. Han følger en innskytelse og kjenner på den første celledøren. Den glir opp med et usmurt knirk og avslører et tomt rom med en oppbygget madrass og et toalett. Han går inn og ser seg rundt. Det er altså sånn det er å være på glattcelle. I følge Ad ble la Vache plassert i en celle første natten. Kanskje det var denne? Hva var det som gjorde at de slapp henne ut?  Han setter seg på madrassen og sjekker mobilen. Hun har ikke svart på den siste meldingen hans. Burde han bekymre seg over det?  Han reiser seg igjen, går videre nedover gangen og kjenner på de andre dørene. De er låst. Helt nederst i gangen oppdager han at det er en åpning på høyre side, noe han tenker er et kott uten dør. Inntrykket forsterkes av at det står endel renholds-artikler på en trillevogn der inne. Noen kasser med lyspærer står i en skjev stabel enda litt lenger inne, og en gardintrapp står lent mot den motstående veggen. Etter hvert som øynene venner seg til det svake lyset, legger han merke til at rommet faktisk ikke er et kott i det hele tatt, snarere inngangspartiet til et rom. Det er en ganske bred dobbeltdør helt innerst. Den er ulåst, og når han dytter på den glir den opp og stopper med et lite pip. Spencer trekker pusten og kjenner at han grøsser nedover ryggen. I det svake lyset ser han en rekke med senger, alle med påmonterte belter, og midt i rommet skimter han et operasjonsbord. Han finner lysbryteren. Allerede de først spede blinkene fra lysstoffrørene sender et nytt grøss nedover ryggen hans. Han teller 24 senger, tolv på hver side av rommet. Alt er rent og pent, som om det fortsatt er i daglig drift. Men utstyret er definitivt ikke av ny dato. Alt er laget av metall med avrundede hjørner, og alt er lakkert i en grågul farge. Det minner ham et øyeblikk om tannlegen på folkeskolen. Operasjonsbordet står mot det han tenker på som ytterveggen, og på motsatt side står det to store metallskap i samme farge og utførelse. Mellom dem er det en knaggrekke hvor det henger to grønne operasjonsfrakker under en plakat på russisk som han ikke forstår. Han åpner en av skapdørene og ser noen pakker med plasthansker, munnbind, et kranium med avtakbart topplokk og en blodtrykksmåler. Han lukker døren og snur seg. Ved siden av operasjonsbordet står det en ganske stor sylindrisk søppelkasse med et buet blankt lokk av den typen som skal åpnes med foten. Uten å tenke tråkker han på pedalen og rygger tilbake. Herregud! Det er ingen søppelkasse – det er en fastmontert kvern! En kjøttkvern med innebygget spyling gjennom fire store dyser. Herregud. Var det slik de fikk folk til å forsvinne?  Tjuefire senger… kan det være mulig at de innbragte ble tvunget til å ligge her og bli vitne til sin kommende skjebne, kvernet til kjøttdeig og spylt ut, rett i havet. Nei, antagelig har nok sengene opprinnelig stått et annet sted og bare blitt plassert her av plasshensyn – det er i hvert fall en tanke han liker bedre og som underbygges av at det står en rekke stabler med stoler innerst i rommet. Djevelens Gravsted, hadde resepsjonisten på vertshuset kalt det. Djevelens Slakteri hadde vel passet bedre. Han slukker lyset og lukker døren stille etter seg.
På vei tilbake rister han av seg følelsene og tenker på noe annet.  Han sender en tanke til la Vache og tenker han bør invitere henne på middag… kanskje i Ankara? Han vet om en fin restaurant med hvite duker og levende lys… et ganske romantisk sted, men ikke så åpenbart romantisk at det blir påfallende… akkurat passe. Så tenker han på Jaÿ som akkurat nå antagelig tørrprater med Lenin om tunnelarbeidernes kår. Han skulle gjerne vært usynlig tilstede, som flue på veggen. Litt merkelig egentlig, tenker Spencer, at fluene har to vinger og seks ben, ettersom enkelte flue-arter kan oppnå en flyvehastighet på opptil ett hundre kilometer i timen, men sjelden oppnår noen spesielt oppsiktsvekkende hastighet når de spaserer. Tenk hva en flue kunne vært dersom naturen hadde gjort det omvendt og utstyrt den med tre par vinger og ett par ben.
Det er i det hele tatt noe svært urettferdig over den naturlige fordelingen. Mennesket har verken vinger eller evnen til å sitte på veggen, og ikke er det spesielt usynlig heller, med mindre det gjør noe bevisst for å holde seg i skjul. Hvorvidt fluer besitter noen slags sjette sans, er Spencer usikker på. Om han selv besitter en slik sans, så er det muligens den som plutselig gjør at han stopper opp et øyeblikk når han nærmer seg laboratoriet. Han hører ukjente stemmer og gjør seg selv usynlig – som en flue på veggen.

_______

EOP –  cont’d, insj Allah.

_____

2
 
 
 
 
This entry was posted in Fantasy, Tekst. Bookmark the permalink.

38 Responses to Eksistens og etterretning.

  1. avatar Breiflabben says:

    He he, googlet Elisabeth Arvyn og det er ditt innlegg som kommer opp :-)
    Jeg leser og jeg leser, koser meg litt også, men jeg hadde satt pris på en av dine fine illustrasjoner i ditt lange avsnitt her mot slutten. Håper du ikke tar kritikken for hardt på slik en dag, det er visst andre her som har kritisert bilder.
    Spennende blir det og jeg tror jeg skal printe ut hele “boka” og ta med meg til syden om et par uker, insh Allah :-)
    Artig digresjon om Jagland her, aktuelt er det også :-)
    Keep up the good work Cecilia, jeg er på vei til Florø på jobb.





    • avatar Cecilia says:

      Det valgte å ikke ta med illustrasjonen denne gangen. Jeg har en liggende, men den mangler en berettigelse ettersom den illustrer noe som er uvesentlig for resten av handlingen, dessuten er jeg ikke helt fornøyd med den. Mulig jeg revurderer det…

      Kos deg i Florø – et sted jeg aldri har vært :)





  2. avatar marthon says:

    Tommel! :-)
    (Klikket blir ikke registrert, Sjalle!)





    • avatar Cecilia says:

      Tanker er jo der… :)





      • avatar marthon says:

        Ja, det er tanker her.
        Heldigvis.
        Men du får ikke flere før på søndag.
        Må konsentrere dem litt. :-)





          • avatar marthon says:

            For ikke å bli beskyldt for å love mer enn jeg holder, kan jeg for eksempel si at jeg ga deg en tanke eller to på søndag, men at jeg ikke skrev noe til deg før i dag. 😉





            • avatar marthon says:

              Jeg kunne forresten ha skrevet noe om at du lar Spencer bli minnet om tannlegen «på folkeskolen» når han er inne på lab’en. Hvor gammel ser du for deg at Spencer er? Har han noen grå hår i hårmanken sin på illustrasjonene dine, kanskje?





              • avatar Cecilia says:

                Hvor gammel er Spencer?
                Jeg tenker pluss-minus 40. Det er kanskje feil? Nå er han jo tross alt bare en forkledning…

                Men tatt i betraktning det norske skolevesenets antydning til etterslep hva fornyelse angår, er det vel neppe en umulighet at det også finnes et slags langtidsperspektiv hva gjelder fornyelse av utstyret hos skoletannlegen.
                Jeg forestiller meg at dette utstyret er produsert en gang i løpet av 70-tallet (bygningen er fra 1970), og således fortsatt vil være i bruk ti år senere.

                Jeg tenker meg at Spencer begynte på barneskolen på slutten av 70-tallet, evt. begynnelsen av 80-tallet (om han var litt sent utviklet).

                …altså bare som en tanke i en fiktiv verden. :)





                • avatar marthon says:

                  Grunnen til at skolen Spencer gikk på, ble bygget i 1970 (faktisk!), var at det var da den niårige grunnskolen, fordelt på seksårig barneskole og treårig ungdomsskole, ble innført – til erstatning for den sjuårige “folkeskolen” før 1970. Når du mener Spencer har gått i “folkeskolen”, gjør du ham mange år eldre enn han er!
                  😉





                • avatar Cecilia says:

                  Ah, terminologi!
                  Jeg burde vel forstått det. Jeg har nok henfalt til begrepet folkeskolen fordi det stadig har blitt nevnt i forbindelse med etterkrigs-researchen min. Det korrekte hadde nok vært barneskolen, eller grunnskolen, som det altså heter.
                  Jeg får bare beklage… :)





                • avatar marthon says:

                  Jeg er jo selvfølgelig på litt gyngende grunn, men jeg holder det for sannsynlig at Spencer i likhet med meg er oppvokst med raddislærere som tvang ham til å holde på med makramé, lage dorullkjernenisser, gå skoleskirenn på idealtid. leke u-lands- og i-landsleken og synge «Kor e hammaren, Edvard».
                  Hadde han gått i folkeskolen (dvs, på sekstitallet), kunne han ha blitt forskånet for alt dette, og kanskje blitt en langt mer harmonisk og mindre frustrert person.
                  😉





  3. avatar eMTe says:

    lest og likar :)





  4. ay, Ceci, guapa, halvgamle Kaptein K har forsøkt å henge med underveis, og jeg har stort sett tenkt med meg selv at du turnerer dette ganske godt. de færreste er i stand til å skrive ut én historie på en god og spennende og lesverdig måte; du forsøker på noe mye vanskeligere – du forsøker å flette tre parallelle historier sammen, og det er virkelig vanskelig….. det blir kanskje litt mye å holde styr på innimellom, men nok om det. det hadde jeg egentlig tenkt å skrive noe om når sagaen var ferdigfortalt 😉

    det jeg imidlertid synes jeg må si noe om er den rent grafiske presentasjonen av tekstene. jeg skulle så gjerne sett at du publiserte dem med avsnitt i stedet for de lange og tunge tekstbolkene som du har valgt. sånn som du publiserer dem nå så blir de vanskelige å lese på skjerm uten avsnitt. jeg har også forsøkt å printe tekstene ut for å lese dem på papir, men hvis jeg forsøker å kopiere dem så får jeg med alt som står i høyre kolonne (siste kommentar, siste innlegg og de andre widgetene du har liggende der, og … det blir for mye styr å redigere det bort når jeg egentlig har så mye annet å gjøre)….

    det er selvfølgelig mulig at dette har med min Chrome-browser å gjøre, og hvis det er tilfelle så er denne kommentaren bortkastet, men hvis ikke så bør du kanskje forsøke å lese for eksempel alt som står mellom “Ping, pong, poff” og “Å konfrontere en kvinne som holder en maskinpistol” for å se om det er sånn det bør se ut.

    hmmmm – *stavangårrsk* – hadde eg marr å klaga på nå? eh, nei, det tror eg’kje 😀

    Hepp i nåttå, beibi!

    😀





    • avatar Cecilia says:

      Jeg strekker meg alltid etter det som står litt høyere enn jeg når :)

      Du setter fingeren på noe vesentlig: lesbarheten. Lange, kompakte tekster blir vanskelig tilgjengelig på skjerm, og det er definitivt noe jeg må lære meg å håndtere.
      Ting ser definitivt annerledes ut på en skjerm enn i en bok, men det er ikke der problemet ligger, problemet her er nok at jeg har forsøkt å finne den mest effektive måten å formidle en lang monolog på, og så har jeg ikke tenkt på at man trenger å puste.
      Det avsnittet du nevner ser dessverre akkurat slik ut som jeg har tenkt at det skal se ut, selv om jeg skulle ønske det hadde sett annerledes ut. Det har altså ingen ting med Chrome å gjøre, det har med dårlig håndverk å gjøre.

      Det blir mye å holde styr på… absolutt. Jeg har forsøkt å plassere en del ledetråder under veis, men jeg aner jo ikke hvor synlige de er…
      Dette har først og fremst vært veldig god trening for meg og jeg er veldig glad for at jeg heller gjorde dette i stedet for å skrive om den romanen jeg holder på med. Det hadde blitt et pliktløp mens dette har vært et overskuddsforetagende og samtidig utrolig lærerikt – kanskje noe av det smarteste jeg har gjort for å komme videre.

      Tusen takk for kommentar og god søndag :)

      Yeah…





      • avatar Breiflabben says:

        Hiver meg innpå her Cecilia for jeg var inne på dette med lange dialoger for en god stund siden. Husker du?
        Jeg hadde i grunnen bra forståelse i dette “avsnittet” Captain nevner i “En kortvarig glede”. Men når jeg leser det flere ganger så kan jeg nok forstå han og du er vel inne på det selv.
        Jeg kan ikke noe om å sette ord på tolking av tekster eller de tekniske kvaliteter en tekst skal ha, men jeg tror forståelsen ligger mye i hvordan du starter forståelsen av eller henger med de rette utsagnene i en dialog som blir så lang og instruktiv.
        Jeg fikset denne på “første forsøk”, men har hatt problemer tidligere.
        Det er sikkert vanskelig å få til en god flyt i lange dialoger og jeg tro jeg “starter” på riktig bein oftere nå når jeg leser deg.
        Da har du sikkert nådd fram til meg sånn litt etter litt :-)
        Det er i hvert fall fornøyelig og interessant det du formidler.
        Og digresjonene? Ja de er bare herlige. De jeg får med meg i hvert fall :-)
        Ha en fortsatt fin dag. Nå er det tid for sykkeltur :-)





        • avatar Cecilia says:

          Å starte på” riktig bein” tror jeg faktisk har endel å si. Jeg merker det på meg selv også, Når jeg er nødt til å stoppe opp og gå tilbake i en tekst jeg leser, er det ofte fordi jeg samtidig også har tankene et annet sted.

          Jeg lærer masse hele tiden :)





      • ay, Ceci, guapa – jeg hadde vel egentlig en mistanke om at det ikke hadde noe med Chrome å gjøre. det er forøvrig ennå et “godt” eksempel på en lang og veldig tunglest tekstbolk til slutt i dette kapitlet. bolken begynner med “Det første Spencer tenker” og slutter med “som en flue på veggen”. hele denne bolken er skrevet med justerte marger og mangler helt oppdeling i avsnitt ev. linjeinnrykk. personlig synes jeg det blir tungt å lese dette, og skulle gjerne sett mer “luft” på skjermen (det ville vært tungt å lese på papir også, vil jeg tro).

        når det er sagt så har disse kommentarene utelukkende med den grafiske presentasjonen av tekstene å gjøre, og ingenting med tekstenes litterære kvaliteter eller om plotet er lett eller for vanskelig osv å gjøre. det tar me ein aen gång, bebi 😀

        SøndagsHepp På Deg!





        • avatar Cecilia says:

          God morgen.
          Å ha luft i tekstene er nok lurt.
          Etter din forrige kommentar har jeg bladd i en rekke bøker for å se hvordan de fremstår rent grafisk, i håp om å få en indikasjon på hvordan dette normalt bør se ut. Til min overraskelse fant jeg ut at det er helt vanlig med ganske lange kapitler fullstendig uten avsnitt og med få innrykk. Dette er faktisk gjennomgående i alle bøkene jeg har sjekket, selv i spenningsromaner og lettere litteratur (som Mo Hayders Tokyo og Asimovs Fantastic Voyage) .
          Jeg har så langt ikke klart å finne en eneste bok med korte avsnitt, og ved en direkte sammenligning fremstår faktisk mine egne tekster som mye luftigere, så jeg tror nok dette først og fremst handler om hvordan det er å lese på skjerm.

          Jeg skal se hva jeg rekker å gjøre med de siste kapitlene, evt. utsette resten litt. Jeg jobber med å sette meg inn i min fars firma for tiden, og så skal jeg en tur til Miami og feire bursdag, så det er begrenset hvor mye jeg har tid til å sysle med dette :)





          • avatar geitost says:

            I morges våknet jeg med et forbausende spørsmål i bakhodet : “Flere måneder har gått siden Cecilia har sett Siv og Shaya, når skal hun besøke dem neste gang ?” Det forvirret meg, men, tja, drømmer noen ganger, du vet …

            Og idag, med å lese denne tilbakemeldingen, får jeg et svar! Vel…, det vare bare å spørre!
            Så hyggelig å oppdage at du har planlagt det : jeg føles lettet, så å si ! :) (jeg selv er imponert av å se hvordan jeg ubevisst bryr meg for dine private forhold! :)). Ganske rart , ikke sant ? Hm…

            Samtidig, jeg måtte smile (og du kanskje gjetter hvorfor), når jeg lærte at du vil ta over din fars firma. Dette er en herlig nyhet, tror jeg (selv om jeg antar du neppe ønsker å kommentare dette emnet her). Jeg vil gjerne si at er glad for deg. Kan ikke si det annerledes.
            Lykke til med fremtiden som tegner seg. :)
            Pariser klem fra meg.





            • avatar Cecilia says:

              Det blir nok en fin tur til Miami nå, noen uker i varmen er ganske fint nå når høsten kommer :)

              Jeg skriver ikke så mye om privatlivet mitt for tiden, men vi får se … kanskje det kommer et lite reisebrev fra Miami.

              Hyggelig at du tenker på oss :)
              Klem tilbake.





  5. hahaha – haaaarrregud!

    kommentaren var altså ment til “En kortvarig glede”, men sånn kan det gå når en sliten satan har flere vinduer åpne samtidig 😀

    *ler*

    Hepp!





  6. avatar marthon says:

    til:Cecilia
    På den andre siden (nærmere bestemt undersiden – av én eller annen grunn var det ikke mulig å få opp kommentarfeltet her nede i går, slik at kommentaren jeg skrev oppi her, ble svært smal) har jeg nå foretatt litt risørtsj og kan fastslå at Marvin John Nance, aka Jack Nance, som spilte Harry Spencer, ble født 21.12.1943. Det innebærer at han kunne ha fullført folkeskolen allerede på femtitallet (hvis han hadde bodd i Norge), og at han ville ha vært hele 68 (snart 69) år i dag (hvis han ikke hadde avgått ved døden under fuktige og uklare omstendigheter på tampen av 1996, i en alder av 53 år).
    Hvis vi DERIMOT skal ta utgangspunkt i alderen hans da Eraserhead kom ut, viser det seg at han faktisk var 33 år– slik at filmkarakteren på sett og vis alltid vil være ganske nøyaktig akkurat så gammel som det du er nå (til forskjell fra deg, riktignok, som altså vil fortsette å utvikle deg videre).
    Men så enkelt er det jo heller ikke, for EGENTLIG ble Nance castet (jeg holder det for sannsynlig at du er kjent med det begrepet) allerede i 1971,kan Wiki fortelle, og innspillingen tok mange år. Nance var heldigvis en utholdende mann:
    «Nance, however, was dedicated to producing the film and retained the unorthodox hairstyle his character sported for the entirety of its gestation.”
    Bare nevner det.
    For min EGEN del gikk jeg altså på en av alle disse skolene som ble innviet i 1970 etter innføringen av den niårige grunnskolen året før. Jeg skal selvfølgelig være varsom med å projisere min bakgrunn over på ham …
    😉





    • avatar Cecilia says:

      Man skal vel også være litt forsiktig med å projisere andre veien…

      Spennende historien om Nance. Jeg måtte slå opp og kikke litt etter å ha lest kommentaren din, og så fant jeg ut at han også var med i Barfly som detektiven, og den filmen har jeg faktisk ennå ikke sett, så den står nå for tur. Don’t make a move until I say: Action!

      The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

      Kanskje ikke helt i din gate :)

      Flott kommentar. Tusen takk.





      • avatar marthon says:

        Hyggelig at min lille etterretningsvirksomhet inspirerte. Jeg skal selvfølgelig være varsom med å projisere noens bakgrunn over på meg selv, også. Jeg burde selvfølgelig ha nevnt det. Man kan jo bli sånn.
        😉
        Ikke helt min gate? Jeg holder meg til den brede vei. Den er lettere å følge og det er plass til mer umotivert sjangling. Dette er absolutt visuelt. Litt merkelig at vokalen er så dårlig synka i en såpass påkosta video.





        • avatar Cecilia says:

          Ser ikke så verst synk ut her hos meg… det hender jo at lys og bilde ikke helt matcher på youtube. Noe helt annet er at mannen overhodet ikke klarer å mime i forhold til den originale energien i låten. Han er ganske slapp i de få bildene han er med på. Men resten er flott, syns jeg. Jeg husker at jeg likte denne på den tiden jeg så på MTV mer enn sunt var. Tenker kanskje den er litt inspirert av Bukowski.
          :)





  7. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Hm… noe rart med kommentarene mine… Jeg prøver en gang til

    Man skal vel også være litt forsiktig med å projisere andre veien…

    Spennende historien om Nance. Jeg måtte slå opp og kikke litt etter å ha lest kommentaren din, og så fant jeg ut at han også var med i Barfly som detektiven, og den filmen har jeg faktisk ennå ikke sett, så den står nå for tur. Don’t make a move until I say: Action!

    The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

    Kanskje ikke helt i din gate :)

    Flott kommentar. Tusen takk.





  8. avatar sjalle says:

    til:marthon
    Pluggen – “the plugin”. Systemet her, med veikryss og alle bakenforliggende prosesser og fiduser er nå en zippet pakke som skal kunne lastes ned og aktiveres på et hvilket som helst WP site og vips så har man et veikryss. I plugin sammenheng er den en sværing på 10-12 mB kode. Under installasjonen gjør den i tillegg en god del modifiseringer av databasen. Så skal den ha et tillegg for “customization” der den enklete webmaster kan endre stiler, farger … det meste, uten å programmere et eneste statement.

    Så det er selve pakkejobben, før jeg lanserer den via WordPress.com. Det finnes plugins der ute som pretenderer å vise noe lignende, men det jeg har sett er skikkelig tafatte greier. Hadde noe slikt dukket opp her så er jeg ganske sikker på at brukerne her hadde tatt det som en fornærmelse :)

    1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *