Främling – hva døljer du för mig?

… på en skala fra én til ti.

Er det noe som irriterer Spencer så er det når han får en melodi på hjernen. Det er ikke ofte det skjer, men når det først skjer er det alltid en eller annen fullstendig idiotisk melodi med en fullstendig idiotisk tekst, og det er alltid de samme linjene som gjentas, om og om igjen. I følge Oliver Sacks  Musicoplilia – Tales of Music and the Brain, kan et slikt uønsket fenomen i ekstreme tilfeller bli hengende ved i årevis, og sågar etter hvert anta patologiske dimensjoner. Spencer gremmes ved tanken. Å høre Carola synge “låt mig få komma”  er passabelt den første gangen, litt mindre passabelt den andre gangen, men etter det så blir det faktisk ganske enerverende. Det er nesten en velsignelse når han hører lyden av stein som klakker mot stein. Han registrerer at Carola omsider gjør en skyndsom retrett;  hjernen har endelig fått noe annet å bedrive enn å avspille en gammel Grand Prix-slager på loop.
På en ganske vindstille kveld hører det til sjeldenhetene at steiner plutselig begynner å klakke mot hverandre av seg selv, altså må det være rimelig å anta at det er noen i anmarsj. Nå gjelder det å være stille, og ikke minst gjelder det å holde seg fullstendig i skyggen bak trappen; selv det svake månelyset er nok til at de kan bli oppdaget dersom de skulle stikke hodet frem for å kikke. Rett etterpå hører de skritt utenfor, og en lysstråle sveiper over veggen bak dem.
Både Jaÿ og Spencer  forventer å høre lyden av gitterporten bli bendt til side og den påfølgende lyden av skritt inn i rommet. I stedet hører de en knitrende lyd fra en walkie-talkie og en kvinnestemme som snakker lavt.
– De er inne. Det er ikke tvil om dette er riktig sted. Det er en tunnel med trapper. Det er bare ett sted den kan lede. Jeg kommer tilbake.
– Okei. Vi avventer.
-Tredve minutter.
– Oppfattet.
– Over og ut.

Igjen hører de skritt, men denne gangen bare noen få. Spencer lurer på om den fremmede forsøker å lure dem til å tro hun har gått. Kanskje hele samtalen hennes bare var et triks? Antagelig står hun rett utenfor og bare venter på at de skal bevege seg og røpe sin tilstedeværelse. Hvor lenge orker hun vente før hun mister tålmodigheten?  Og så, helt plutselig er hun der igjen, Carola, –  låt mig få komma – låt mig få vara, næra deeee-heeij – då blir vår kjärlek aldrig... ?  Aldrig hva? Hvorfor stopper det alltid på det samme stedet?  Tredve minutter, hadde hun sagt i walkie-talkien… tredve minutter til hva?  Så hører de henne igjen. Etter lyden å dømme er hun er ombord i båten. Spencer velger å stikke hodet frem. Jo, hun er i båten. Han kan se at hun løsner den bakre fortøyningen. Så snur hun seg og Spencer trekker hodet tilbake inn i skyggen. Antagelig løsner hun den fremre fortøyningen. Hun har tenkt å sette båten i drift.
Et minutt senere hører de klakkingen fra stenene igjen. Det betyr at hun er på vei bort. Det var på tide.
– Jaÿ? Er du våken? Hun er gått.
– Det var på tide.

____

__    

I Stavanger nærmer klokken seg halv tre. Det er åtte grader, vindstille og oppholdsvær. Det er en natt hvor Edgar Allen Poe ville stirret fornøyd ut av vinduet, og sett hvordan tåken hang som nykokt havregrøt nedover gatelyktene og pakket dem inn i en nesten ugjennomskinnelig, seig masse – en tåke som selv et London på midten av attenhundretallet ville vært misunnelig på. En perfekt natt for et deilig bestialsk mord, ville Poe tenkt, og i sin syke fantasi ville latt gjerningsmannen bykse siklende gal ut gjennom det åpne vinduet og ned på gaten for å kaste seg over den første og beste – i dette tilfellet Jelena Jacobsen som er på vei hjem etter en aften med rødbetsalat, poter og kål – og lett kolikk. Men, politimester Hans Vik i Stavanger kan sove søtt i trygg forvisning om at Jelena Jacobsen overhodet ikke kommer til skade denne natten. Det eneste hun opplever utover det vanlige er å se et svakt blått lysskinn gjennom et halvåpent vindu, noe hun egentlig ikke finner spesielt interessant. Jelena Jacobsen er faktisk blitt så gammel at hun rett og slett ikke bryr noe særlig, ikke om annet enn å se hva morgendagen bringer. Så idet hun passerer vinduet med det blå mystiske lyset,  slipper hun en brakfis.  Man har lov til det når man er på hennes alder. Det Jelena Jacobsen ikke er klar over er at dette gjallarhornet som et øyeblikk smeller som et trompetstøt mellom husveggene, får en lett søvnig herre til å rykke litt i stolen hvor han et øyeblikk har duppet av litt.  Han snuser litt betenkt i luften og fester blikket uklart på dataskjermen. Det blinker i ikonet for mailboksen. Er det noe å bry seg om, eller skal han vente til i morgen? Det er fristende å utnytte søvnigheten til å sove, men på den annen side; han er ikke så gammel at han ikke lenger bryr seg. Han er fortsatt en nysgjerrig mann i sin beste alder – menn er jo som regel alltid i sin beste alder. En mail fra Spencer?  Både overraskende og uventet. Mon tro hva han har på hjertet?
“Ikke for å mase, men kan du sjekke denne dama? Hun utviser en viss interesse for vår gjøren og laden. Er på Djevelens Gravsted og på nett. M.”
Han har lagt ved et bilde… er hun ikke litt uskarp?  Skal vi se, tenker Ad Min, selv om han er alene og normalt ikke omtaler seg selv med det kongelige vi – eller det dronninglige vi, for den saks skyld. Hva vet hennes majestets sikkerhetstjeneste mon tro? De sterke båndene mellom de europeiske kongehusene betyr jo også at de deler en viss form for etterretnings-info … selv med inngiftede:

Ad kommer i tanker om at tåken i kveld har en ubestemmelig eim av noe ufordøyd over seg – en eim han ikke kan huske å ha kjent siden han tok toget gjennom Moss engang på søttitallet. Dumt med åpent vindu –  den gangen som nå.
Vel Spencer, jeg håper jeg ikke ødelegger nattesøvnen din, for dette er ikke særlig fornøyelig, tenker Ad,  og trykker på send.
Så lukker han vinduet.

______

_
Den som tenker, diskuterer med seg selv. Det har la Vache lært på universitetet. Hun husker hun noterte det i margen på forelesningsheftet med en gul marker. Senere hadde hun streket rundt dette utsagnet med en tynn rød tusj, og tenkt at det lignet en reklametekst på en stand utenfor en smykkebod i Kirkeristen. Bios politikos – det diskuterende livsvesen. Poenget med å tenke er for det første at det er en aktivitet – en svært viktig aktivitet. En person eller et folk som slutter å tenke, glemmer moralen, hadde hun lært – og notert i forelesningsheftet. Akkurat nå tenker på om hun skal gå på toalettet.
– Cilly? Hva tenker du på? Hva har du tenkt å gjøre nå?
– Det er det jeg tenker på.
– Kan jeg fortelle deg en liten historie før du bestemmer deg for å stikke?
– Mm…
– Har du noe vin?
– Aner ikke. Det er vel du som har vært her lengst, i hvert fall i bevisst tilstand. Hvor lenge var jeg utslått?
– Bare noen minutter.
– Nok til at du rakk å… bare noen minutter? Bullshit! Hva er greia, Jordan?  Klokken er snart to!
– Okei… et par timer da.
– Kan du aldri si et eneste sant ord? Vet du hva, Jordan, jeg har aldri truffet noen som står så utrolig i veien for seg selv som det du gjør! Hvorfor lyver du om uvesentligheter? Er det oppdragelsen din, eller er du preprogrammert av det kinesiske pampeapparatet? Enten forteller du meg alt eller så går jeg til Mizhag og forteller hvem du er. Han kommer til å kutte deg opp i biter for å se hva som finnes inni deg, tro meg!
– Me oh my! Du har altså virkelig ligget med ham? Han du snurret ham rundt lillefingeren og fått ham til å danse? Tror du virkelig det? Jeg skal si deg en ting, jenta mi, at herr Mizhag feier over alt som går i skjørt.
– Uansett hva de har under skjørtet?  Å-å!  Sitt rolig! Jeg er kanskje liten, men du skal tenke deg jævlig nøye om før du reiser deg nå.
– Jaha? Hva er det jeg skal være redd for?
– Det er kun en vennlig advarsel.
– Okei… Cilly, kan vi ikke avslutte dette?
– Gjerne for meg.
– Kan jeg fortelle deg noe før du bestemmer deg for å gå?
– Jordans versjon av sannheten?
– Du aner ikke hvem Mizhag egentlig er.
– Bare snakk i vei. Jeg, for min del, har tenkt å gå på badet.

Rettferdighet har alltid vært et av filosofiens hovedproblemer. De rent begrepsmessige skillene mellom distributiv rettferdighet og retributiv rettferdighet, altså mellom fordeling av goder og gjengledelse, har alltid skapt vanskeligheter når filosofene har forsøkt å tolke seg frem til enighet med seg selv, noe som jo er en forutsetning for å ha et godt liv og god nattesøvn. La Vache har egentlig aldri vært noen filosof, så når hun kikker på aquamassage-apparat og oppdager at Mizhag har lagt igjen iPaden, tenker hun ikke først og fremst på hvordan den distributive fordelingen og den retributive gjengjeldelsen er ment å stå forhold til hverandre. Det første hun tenker er at det har vært en bevisst handling; han har regnet med hun skulle finne den. Hvorfor? Vil han teste lojaliteten hennes?  Hun er litt usikker på om det faktisk finnes noen lojalitet å teste.
Med Jordan er det annerledes, og La Vache trenger ingen doktorgrad i idehistorie for å  utmåle den helt korrekte retributive balansen i gjengjeldelsen. Et lite kne i skrittet var bare begynnelsen. Joda – det er absolutt noe usjarmerende over hevngjerrige piker… men det er jo litt søtt også… er det ikke? – tenker la Vache.

______

_

I hvilken grad Spencer har vurdert rettferdighetsbegrepet og definert forholdet mellom distribusjon og retribusjon, vites ikke, men at han ønsker å distribuere sine synspunkter er hevet over tvil. Jaÿ er utvilsomt inne på det rette når han påstår at dette ikke tyder godt.
– Jeg vil vel si at jeg deler den oppfatningen.
– Hvem tror du hun jobber for?
– Det er det jeg lurer på. Eller kanskje spørsmålet heller er hvem som jobber for henne? Hun hørtes litt sjefete ut.
– Eh… Spencer… den båten. Kanskje vi bør fange den, før den kommer for langt ut?
– Jeg tror ikke vi skal gå ut riktig ennå, hun er nok fortsatt på vei opp.
– Kan du se henne?
– Nei… jeg lurer på… tror du hun kan ha funnet leiren vår?
– Hvis hun har fulgt etter oss hele tiden så har hun nok det. Er det motorsykkelen du tenker på?
– Mm. men hun må jo ha kommet seg hit på en eller annen måte.
– Kanskje det var den motoren jeg hørte? Den du mente var fordøyelsen…
– Skal se du har rett. Jeg tenkte at siden hun åpenbart ville hindre oss i å flykte sjøveien, så kan det jo tenkes at hun også vil hindre oss i å flykte landeveien.
– Den motorsykkelen finner hun aldri.
– Vi han jo håpe. Jeg tror vi kan ta sjansen på å gå ut. Hva sier du, Jaÿ? Skal vi trekke lodd om hvem som skal ofre seg?
– For å hente båten? Ingen av oss, tenker jeg.
– Hva mener du? Den er minst femten meter unna.
– Hva jeg mener? Jeg tenker på et sammenleggbart haspesett for innsjø og kystfiske. En 210 centimeter kastestang i karbon som ligger pent innpakket og uåpnet i sekken min.
– Har du med fiskesakene? Vet du hva Jaÿ? Jeg liker deg bedre og bedre.
– Eh… jeg glemte egentlig å ta det ut av sekken. Det var vel derfor den føltes så tung. Det var nok grunnen til at jeg hengende litt etter… hm. Det er vel dette som heter båtfiske?
– Jeg fikk plutselig en ide. Kanskje vi burde montere påhengsmotoren, bare for sikkerhets skyld…

_____

_

La Vache ser på klokken. Fem på to. I det samme går lyset.
– Jordan? Strømmen gikk.
– Ja. Det er Mizhag.
– Mizhag? Hva mener du?
– Strømmen gikk en liten stund forrige gang også.
– Forrige gang? Hva er det du snakker om? Se om du ser noe lys nede på plassen.
– Det er ikke noe poeng.
– Hallo? Gidder du ikke engang kikke ut av vinduet? Jeg er på toalettet!
– Jeg vet hva det er, sier jeg jo!
– Herregud så usannsynlig treig du er!  Hva slags agenter er det MSS egentlig… utdanner… men, i alle dager… Jordan? Kom hit litt. Reis deg opp og kom hit! Nå!
– Hva er det?
– Se ut! Ser du der nede? Er det dine folk?
– Mine folk?
– Ja. De som tok bilde av meg i Ankara.
– Det var bare én… dette er ikke MSS. De ville aldri sendt meg hit om de planla en aksjon. Det er jo nettopp det de vil unngå, for enhver pris!
– Sikker?
– Hundre prosent.
– Det må være minst ti stykker. Vi må varsle Mizhag.
– Hvorfor det?
– Hvorfor tror du de er her? Tror du det er noen av oss to de er ute etter?
– Er det ikke like bra at de bare tar ham?
– Hva slags menneske er du, Jordan? Eier du ikke lojalitet? Kom. Vi tar heisen. Fort!
– Hva om de oppdager oss?
– Jeg har kort. Har ikke du? Vi kan legitimere oss.
– Jo, men tror du liksom det hjelper?
– Hvis du feiger ut nå så er du ikke verdt…
– Greit! Noen må jo sørge for å holde deg i live…
– Du burde få sjekket korttidshukommelsen din. Uten meg har du nada!
– Jeg tror du burde sjekke din egen kortidshukommelse.
– Det bør jeg sikkert.
– Tror du heisen går uten strøm?
– Uten strøm? Hvorfor er det lys i knappene hvis det ikke er strøm.
– Men det er jo ikke lys i gangen?
– Det er fordi vi ikke har skrudd det på. Strømmen har kommet tilbake. Du sa jo også at den bare skulle være borte en liten stund. Hvem er det som har problemer med korttids…
– Hva om strømmen går en gang til? Det kan jo tenkes at…
– Den kan bare våge. Dessuten kommer den jo tilbake, ifølge dine egne teorier.
Om strømmen går? La Vache får plutselig en tanke. Hva gjør man hvis man er i kjelleren og strømmen går? Hvordan kommer man seg ut?
– Men Cilly, trenger vi ikke en plan?
– Hva er galt med den vi har?
– At vi kommer til å bli oppdaget i resepsjonen. De kommer til å se lyset når heisdørene åpnes.
– Hmm… det tenkte jeg ikke på. Jeg har allerede trykket på knappen.
– Jeg tenker.
– Ikke tenk for lenge. Denne heisen går fort.
– Okei. Trykk på første etasje. Hvis vi stopper i første ser de oss i hvert fall ikke.
– Men hvordan kommer vi oss til de andre heisen?
– Det finnes jo trapp, Cilly.
– Kall meg Dana.

I første etasje blir de stående og lytte litt. Lyset fra de åpne heisdørene er den eneste lyskilden de har for å orientere seg. Det første de legger merke til er at trappen som mellom de andre etasjene går i et trapperom parallelt med heisen, ikke fortsetter videre nedover. La Vache blir stående og holde heisdøren åpen mens Jordan rekognoserer.
– Jeg har funnet trappen. Den er her borte.
– Hva gjør vi med heisen? Den kommer til å fortsette ned i første, og da ser de lyset når dørene åpner seg.
– Prøv å trykke på stopp. Det burde resette…
– Ah! Jordan, kom hit litt. Det er en plakat her som sier hva man skal gjøre hvis heisen stopper. Se her. Det står at man skal trykke inn knappen og holde den inne mens man venter på svar. Tjuefire timers service. Vi kan varsle noen. Hva syns du?
– Jeg vet ikke…
Men laVache har allerede trykket på knappen, og etter noen sekunder kommer det et knepp i høyttalen og en kvinnestemme som snakker russisk.
– Hva sa hun?
– Det er en telefonsvarer som takker for henvendelsen og påpeker at kontortiden er mellom klokken syv og klokken atten, men at vi er velkommen til å legge igjen beskjed.
– Svært betryggende…
La Vache trykker inn knappen og snakker direkte mot panelet med lav stemme.
-Hallo! Hvis dere hører meg. Vi er på Alucard security. Huset er omringet av bevæpnede banditter og vi er fanget i heisen. Send hjelp! Fort! Dette er ikke tull! De holder på å bryte seg inn.
– Hvorfor i all verden gjorde du det?
– Vet du hvem som vokter dette huset? Det vet faktisk jeg; det er det føderale russiske politiet.
– Hvordan vet du det?
– Det stod på identitetskortet til vakten. Okei. Hva er resten av planen?
– Hysj… de har kommet seg inn.
De hører lyden av tunge støvler og en damestemme som roper en kommando. La Vache legger for første gang merke til at Jordan virker redd.
– Hva er det, Jordan? Er du redd dem?
– Jeg vet hvem de er. De er ute etter Mizhag.
– Noen du kjenner?
– Jeg tror det.
– Skal vi ta en kikk i trappen? Kanskje vi finner ut hva de holder på med?

____
_

Tunnelen består delvis av trapper og delvis av slake hellinger. Det blir etter hvert helt klart at den leder oppover mot huset. Det som også etterhvert blir helt klart er at den ender i en tung metalldør som selvfølgelig er låst fra andre siden. Jaÿ inspiserer døren fort og legger merke til at den slår utover, altså mot dem. Han legger øret inntil og lytter.
– Hører du noe?
– Bare en svak summing.
– Dette var da faens…
– Eh, Spencer? … på en skala fra én til ti… omtrent hvor befinner jeg meg?
– Hva tenker du på? Noen ganger snakker du fullstendig i gåter.
– Nei… jeg bare tenkte på at du sa du likte meg bedre og bedre fordi jeg hadde fiskestangen med, og så…  ja…?
– På en skala fra én til ti?
– Ikke nødvendigvis… du må gjerne bruke en annen skala…
– Fem.
– Fem? På en skala til ti?
– Fem.
– Hvis jeg forteller deg at jeg tok med verktøyet også og at jeg er ganske sikker på at de hengslene er festet med atten-millimeter muttere… vil det forandre noe?
– Syv.
– Syv?
– Syv.
– Eh… er du villig til å gå opp til åtte dersom jeg kan fastslå at jeg faktisk har en atten-millimeter fastnøkkel med meg?
– Åtte.
– Takk.  Eh… jeg hadde forventet et spørsmål…?
– Hvilket spørsmål?
– Seks.
– Sex?
– Ikke sånn seks… vil du begynne å skru?
– Okei.
– Da kan jeg gå opp til syv.
– Det er da alt for meget.
– Vent… jeg hører noe. Det er en radio.
– Hvordan kan du være sikker på det?
– Fordi det er kormusikk.
– Kormusikk?
– Ja. Ganske fint egentlig, ikke sånne kalinkagreier… vent, nå ble det plutselig stille igjen. Det ble egentlig veldig stille, hører du ikke det?
– Jeg hører ingen ting.
– Nemlig.
– Hva tenker du på?
– I sted, da vi kom, så hørte vi at det summet, men nå summer det ikke lenger. Kanskje det er ventilasjonen som har stoppet?
– Kanskje de har oppdaget oss?
– Kanskje strømmen har gått?
– Jeg må si du har noen interessante… kanskje du har rett.
– Det var det jeg tenkte… hva er klokken?
– Litt på to. Hører du noe der inne?
– Nei… jo… kanskje det var noen som sukket.

_____

_
La Vache og Jordan
setter igjen skoene øverst i trappen og lister seg halvveis ned i mørket. De er helt uforberedt når lysene med ett kommer på av seg selv. Det blir helt stille et sekund før en ganske sint stemme skjærer gjennom rommet.

– Hvem tente det lyset!
Det er ingen som svarer.
– Ingen? Antagelig automatikk. Dere fire tar trappene, resten tar heisen. Husk, ingen skudd. Jeg skal ha ham levende!
Jordan og la Vache veksler blikk.
– Jeg kjenner igjen den stemmen, hvisker Jordan, – det er jeg ganske sikker på. Nå kommer de. Vi må stikke.
– Vent. De kommer ikke hit. De går i kjelleren.
– Hvordan vet du det?
– Fordi de går inn i den andre heisen. Ellers hadde vi sett dem.
La Vache venter til de hører heisdørene lukke seg.
– Da er de på vei ned.
– Alle?
– Virker sånn. Jeg skal sjekke.
– Er det så lurt?
– Vi kan ikke bli her, uansett. Jeg klarer alltids å bløffe hvis det er noen der.
Det er tomt i resepsjonen. Gjennom vinduene kan hun se at det har kommet en bil hun ikke kjenner, en stor, mørk Hummer.
– Det er tomt. Vi bør raske oss litt. Hvis de ikke kan koden så kommer de bare til lageret. Da kommer de opp igjen med en gang.
– Hvordan kan du være så kjent her?
– Jeg har plantegningene… ikke spør hvordan. Forresten er de ikke helt nøyaktige. Men når de kommer opp igjen så kommer de til å finkjemme resten av bygningen. Da bør vi ikke være her. Det er bare én ting vi kan gjøre; gjemme oss utenfor.
– Utenfor? I selskapskjoler og uten sko på bena?
– Det er ikke veldig kaldt ute.
– Og når de finner ut at huset er tomt? Hvor kommer de til å lete da? Utenfor?
– Sannsynligvis. Hva med den stemmen du gjenkjente? Hvem er hun?
– She’s bad news, for å si det sånn. En mercenary. Vet du hva det er?
– En leiesoldat?
– En svært dødelig sådan.
– Vi er nødt til å ta en avgjørelse. De kommer antagelig til å sende noen opp trappen og noen andre opp med heisen, da kan vi snike oss inn igjen og ta den andre heisen ned i kjelleren. Tror du ikke det er en plan?
– Og hvordan kommer vi oss inn igjen?
– Har du ikke nøkkelkortet mitt, det jeg tok fra vakten? Du fikk det av meg.
– Jeg vet det. Sorry. Det ligger oppe. Så hvordan kommer vi inn igjen?
– Definitivt et dilemma…
De hører det samtidig. Heisen er på vei opp igjen. Det er ingen tid å miste. På vei ut døren hører de helt tydelig hva som blir sagt.
Dere tre tar heisen opp og begynner å gjennomsøke hver eneste etasje. Dere to tar trappen sammen med meg, og du holder vakt her. Gi beskjed med en gang dersom de finner noe nede på lageret. Jeg skal ha ham levende, og det er en ordre! Okay? Let’s go!
La Vache og Jordan veksler blikk og nikker stille til hverandre. Så slipper de døren sakte inntil og hører at den går i lås bak dem. La Vache grøsser litt, men det er ikke fordi det er kaldt.
– Nå må vi løpe! Kom!

____

__
Spencer begynner å bli sliten. Gjengene er overmalte og mutterne går tregt rundt. I tillegg sitter de innerste skuene så nærme veggen er det bare er mulig å vri en halv omdreining av gangen uten å skifte tak.
– Jaÿ? Orker du overta litt?
– Jeg har tenkt på noe…
– Noe filosofisk?
– Ikke egentlig, men du kan sikkert finne et filosofisk aspekt ved det.
– Jeg skal prøve å la være.
– Hva om vi banker på?
– Hallo?
– Hvorfor ikke? Hvis du ser akademisk på det… eller filosofisk om du vil.
– Da ser jeg minst ett problem.
– Okei?
– For det første mister vi  overraskelsesmomentet, og for det andre så… da kunne vi jo like gjerne vandret inn hovedinngangen og spart oss selv en masse bry.
– Joda, men som en helhetsvurdering… jeg mener ettersom vi faktisk befinner oss her? Altså, selv om vi står her hele natten og skrur så vet vi jo ikke om det egentlig hjelper å løsne hengslene. Det kan jo være slåer på den andre siden.
– Seriøst? Du kan ikke for alvor mene at vi bare skal banke på?
– Jo. Hvem er det som forventer det? Er ikke det egentlig et like stort overraskelses-moment? Tenk på det.
– Jaÿ. Du er enten genial eller fullstendig gal.
– Det er vel egentlig ikke så store forskjellen… hva gjør du?
– Tar en liten pause. Det har kanskje kommet svar fra Ad.
Jaÿ legger merke til at Spencer får et litt nifst uttrykk i ansiktet i det blå lyset fra mobilen… eller kanskje betenkt egentlig er et riktigere uttrykk?
– Er det noe galt?
-I hvertfall ikke særlig fornøyelig. Jeg skal lese:
Dette er definitivt ingen uskarp dame. Barbara Song Moon Poo, aka Moonsong. 39 år, født i Hong Kong 6 august 1973, men ser mye yngre ut. Erfaren mercenary, svært dødelig. Antatt involvert i likvidasjonen av Alexander Litvinenko og massakren i Khost desember 2010 der syv CIA-agenter ble drept. Hun knyttes også til mordet på Leonid Shebarshin, tidligere sjef for KGB. Spesialitet: Kamuflerte ulykker og selvmord. Barbara Poo er datter av Tai Nayh Poo og Elisabeth Arvyn. Far forsvunnet 1973, mor pensjonert make-up artist, bosatt i Manila.

– Make-up artist? Hva er det?
– Sminkedame. Men herregud? Syns du ikke resten er litt skremmende?
– Jo. Egentlig.

____
_

La Vache opplever et deja vu der de løper langs veggen og bort til enden av bygningen; det er nesten så hun forventer å se Tony Eriksson med sitt lille kinesiske smil på nytt dukke frem fra skyggene. Det hun ser er imidlertid noe helt annet.
– Klærne mine? … og håndvesken. Alt ligger jo her fortsatt!  Skoene mine også.
– De matcher ikke.
– I know, men i nøden spiser fanden… de skoene er forresten ikke helt vanlige sko.
– Dior?
– En kopi. Se her; stiletthæler. Du bare klikker her og bøyer dem til siden, og voilà – det perfekte våpen mot både voldtektsmenn og … andre menn. Noe for MSS kanskje?
– Har jeg undervurdert deg?
– Det er vel du den beste til å svare på… se her; lommelykt. Det er en dør til baktrappen. Jeg har en følelse av at den kan være åpen.
– Og så?
– Reven har jo alltid flere utganger.
– Mener du…
– Nettopp. En utgang er også en inngang. Kanskje det er en trapp ned til kjelleren. På en eller annen måte må man jo kunne komme seg ut derfra, ellers er man jo fullstendig fanget der nede om strømmen går. Det er helt nødt til å være en annen vei ut enn bare heisen.

La Vache har rett. Bakdøren er åpen. De smetter inn i gangen og lar døren stå på gløtt bak seg. Da kan de både holde øye med om noen kommer og få nok lys til å kunne orientere seg. Langs den ene veggen står det to stoler på hver side av et lite bord med en samovar, en kasse med hageredskaper er skjøvet inn under trappen og langs den motstående veggen står det en trillebår, et tomt musebur, noen plastbøtter og noen sekker med jord. Et par årer står lent opp mot veggen i det motstående hjørnet. Det er ingen sted det kan være noen hemmelig dør, og trappen går heller ikke videre nedover. La Vache forsøker å skjule skuffelsen.
– Har du lyst på te?
– Cilly… Dana, … hva enn du nå enn heter…
– Dana går bra. Jeg foretrekker det, men du, hun leiesoldaten, hvordan kjenner du henne? Hvem tror du har leid henne til dette?
– Ingen. Hun er datteren til… hvordan skal jeg forklare det…
– Mizhag? Er hun datteren hans?
– Langt i fra. Dette går langt tilbake.
– Fortell.
– Det er en lang historie.
– Fint. Så har vi noe å gjøre mens vi venter.
– Venter?
– Ja. Jeg tror ikke vi har noe valg. Skal vi sette oss litt?
– Så det er ikke lenger noe poeng å advare Mizhag?
– Jeg ser ingen mulighet. Vi kommer oss jo uansett ikke inn igjen. Vi kan like godt bare håpe det beste og vente til de drar.
– Vi kommer oss vel ikke noe lettere inn da?
– Jo. Vi kommer oss inn denne veien. Trappen går opp til takterrassen. Har du lyst til å fortelle? Noe må vi jo gjøre mens vi venter.
– Hvorfor ikke… egentlig…det begynner tilbake i nitten søttitre, helt nøyaktig den tolvte april. Det er i hvert fall der jeg vil begynne. I USA hadde de akkurat gjennomført Apollo-programmet og var klare for neste fase. Men på akkurat den datoen, den tolvte april nitten søttitre, ble MFA, Moffet Federal Airfild, en militær NASA-eiet flyplass i California, utsatt for en ulykke. To fly, det ene en P-3C tilhørende US Navy og det andre, en Convair CV-990 forsknings-jet tilhørende NASA, fikk landingstillatelse samtidig på samme rullebane… noterer du?
– Ja visst. Jeg er journalist. Er dette off the record liksom?
– Nei, bare skriv. Det spiller ingen rolle. Det er ingen som vil tro deg uansett. Okei… offisielt var det seksten omkomne, men det som aldri stod i avisene var at ombord på NASA’s forskningsjet, altså et fly som kunne ta over ett hundre og femti passasjerer, befant det seg i tillegg til den offisielle bemanningen også en person ved navn Tai Nayh Poo, samt en innretning som på det tidspunktet kun eksisterte i ett eneste fungerende eksemplar. Tai Nayh Poo døde i kollisjonen, og apparatet hans ble smadret til pinneved og spredt som et puslespill utover en golfbane noen hundre meter unna flystripen. Selvfølgelig var det utilgivelig klønete av NASA å ha både oppfinneren og det eneste fungerende eksemplaret av oppfinnelsen hans ombord i samme fly, men de må ha trodd at dette var en så godt bevart hemmelighet at de tok sjansen. Den unge russiske spesialagenten som var ansvarlig for ulykken het altså Argos Mizhag.
– Interessant.
– Er dette tilfeldig tror du?
– Neppe. Ellers hadde du ikke fortalt det. Kan det verifiseres at det var ham?
– Nei.  Offisielt var han stasjonert i Bonn på det tidspunktet.
– Så han var altså to steder samtidig?
– Mizhag er ikke det egentlige navnet hans. Han heter egentlig Oleg Vermin. Men Oleg Vermin døde offisielt i en ulykke på autobahn mellom Køln og Frankfurt i juni samme år, men det kommer jeg tilbake til. Mizhag opptrådte forøvrig som Ayh Rim Park da han utførte sabotasjen.
– Dette begynner å bli litt komplisert.
– Jeg skal forklare etterpå.
– Hvordan klarte han å arrangere denne … ulykken?
– Ved hjelp av penger og et usedvanlig vakkert tvillingpar fra Manila. Med en kostnadsramme på rundt stakkarslige syv millioner dollar, utførte han faktisk det viktigste sabotasjeangrepet i amerikansk historie – det som førte til det største teknologiske tilbakeskrittet for amerikanerne noen sinne. Det ble aldri avslørt at dette var noe annet enn en ren menneskelig feil, begått av en ung og søvnig flygeleder, men tror du det var tilfeldig at USAs romprogram ble lagt dødt rett etter denne ulykken? Apollo var bare starten. Neste fase var å opprette moon-camps. Hvordan kan en helt normal og etter forholdene uvesentlig flyulykke føre til at verdens rikeste nasjon velger å skrinlegge tidenes mest ambisiøse rom-prosjekt? Bakgrunnen her er at russerne lenge hadde sett med bekymring på USA’s Apollo-program. De fattet i utgangspunktet ikke hvordan USA hadde klart å sende folk frem og tilbake til månen, og med opprettelsen av en moon-camp ville USA kunne proklamere månen som amerikansk eiendom, kanskje til og med innlemme den som en egen stat i føderasjonen. Russerne var rasende, og de forstod rett og slett ikke hvordan amerikanerne så mirakuløst hadde klart å passere dem i kappløpet om rommet i løpet av et lite decennium.
– Og så valgte de å styrte et par militære fly?
– Det er her Mizhag kommer inn i bildet. Ved hjelp av russisk etterretning og kontakter i Nord-Korea, klarte han å overta identiteten til en fanget sør-koreansk etterretningsoffiser, Ayh Rim Park, en offiser med høyeste sikkerhetsklarering. Da han kom krypende ut av jungelen som eneste overlevende etter en ekspedisjon, var han forslått og bandasjert og hadde store skader i ansiktet. Det var ingen av de amerikanske offiserene som tvilte på identiteten hans, selv om han var ugjenkjennelig. Mizhag er som du skjønner en mann som er villig til å gå svært langt for å oppnå sine mål. Amerikanerne fløy ham til USA for å få plastisk kirurgi, antagelig som en slags gest overfor Sør-Korea, og i USA kom han raskt i kontakt med NASA. Der fikk han etter hvert snusen i noe helt spesielt: Det fantes to logger for alle måneferdene. Den ene loggen, den som ble den offisielle, hadde et ganske stort avvik i forhold til den uoffisielle. Tidspunktet for oppskytningen var likt, men så begynte avviket. Først var avviket lite, men på tilbakereisen økte det voldsomt og endte med over seks timers forskjell. Dette fikk han rapportert tilbake til Sovjet, og den sovjetiske etterretningstjenesten begynte å ane ugler. Hva kunne poenget være med å forfalske den offisielle loggen? Var det en cover-up for noe? Og så begynte de å lete etter andre ting som fant sted samtidig, en nesten umulig oppgave.  Sergei Lebedev, lederen for det statlige sovjetiske databyrået, hadde nylig utviklet en datamaskin han kalte BESM-6, en nå legendarisk transistorbasert datamaskin som var over tredve ganger raskere en den raskeste amerikanske datamaskinen. Denne maskinen brukte de til å sammenligne alle relevante og irrelevante opplysninger om hva som forgikk i hele USA samtidig som måneferdene fant sted. Resultatet var ikke spesielt oppsiktsvekkende. De fant ut at det samtidig ble registrert høyere dødelighet blant honningbier i Kentucky, flere konkurser blant bilforhandlere i Texas, flere massebryllup i Moon-sekten og flere henrettelser av dødsdømte fanger. Fire tilfeldigheter, pluss én ting til…
– Sikkert interessant, men jeg får ikke helt med meg sammenhengen her. Hva er det som kobler dette til oss?
– Det kommer. Det var altså én ting blant de sammenfallende hendelsene som sovjetiske myndigheter mente var interessant, og det handlet om aktiviteten til dette forskningsflyet til NASA. Det flyet var alltid på vingene hver gang en månekapsel landet, men det var aldri i nærheten av landingsstedet, Hva gjorde de? Hva hadde de ombord? Det var da Mizhag lanserte ideen D.D.D. – Dobbel Dose Deilighet – manifestert som et usedvanlig vakkert tvillingpar fra Manila. Den unge, kvisete flygelederen på Moffet Federal Airport hadde i realiteten ingen sjans. Han likte å spille filipine, for å si det sånn, og de filipinske tvillingene pumpet ham tom, samtidig som de pumpet Mizhag, eller Ayh Rim Park som han da kalte seg, full av informasjon – og som gjengjeld pumpet vår venn Mizhag seks millioner dollar inn på en konto i Manila, under forutsetning av at den lett kvisete og utpumpete flygelederen pumpet seg full av smertestillende, noe som kunne forklare og dekke over at det var en bevisst handling å gjøre en sånn brøler som å gi landingstillatelse til to fly samtidig på samme rullebane. Linken, som du etterlyste, er Tony Eriksson.
– Tony Eriksson? Nå blir det enda mer komplisert.
– Tony Eriksson har gjort en ganske tilsvarende oppfinnelse som Tai Nayh Poo, om enn ikke fullt så raffinert. Faller ting på plass nå?
– Hmm… jeg tror det, men jeg får fortsatt ikke helt sammenhengen her. Så Tai Nayh Poo drev med det samme som Tony? Helt uavhengig av hverandre?
– Ja. Det er i hvert fall det vi tror. Tony var jo bare elleve år eller noe sånt da Poo ble drept.
– Hm… men hva skal MSS med programmet til Tony? Skal de begynne å gjenopplive spesielt utvalgte agenter, som en slags new life i dataspill?
– Langt der i fra. Dette handler om noe helt annet. Dette er et oppdrag vi gjør for CNSA – det kinesiske romfarts programmet. De skal gjenopplive døde astronauter.

_____

__
I kognitive læringsteorier
utnyttes menneskets naturlige nysgjerrighet til å styrke elevenes motivasjon for å tilegne seg kunnskap. Ønsket om å få vite har alltid vært drivkraften bak menneskets hang til forskning. Vitenskapen er sannheten, manifestert som den ultimative objektive kunnskapen  –  etterprøvbar og sann – en sannhet som overlever både fagfeller og skeptikeres alltid iboende ønske om å tilbakevise enhver ny oppdagelse  eller teori.

– Nei. Dette lar seg ikke gjøre – det lar seg overhodet ikke gjøre – det lar seg under ingen omstendighet overhodet  gjøre! Sånn er det med den saken!
Det var det Lau Zier Hei, aka Tony Eriksson, hadde fått høre da han lanserte sin uhørte teori – Unified Nano-transmutation of Termo-enhanced Neurons (UN-TOTEN).
Når Spencer banker på døren har han ikke dette i tankene. Det går omtrent et halvt minutt før de hører aktivitet på andre siden. To metallslåer blir vridd til siden og døren glir sakte opp med et tungt metallisk stønn. I døråpningen står en pen mann med et veltrimmet lite skjegg. Han smiler.

– Kamerater. Velkommen.
– Mange takk. Mitt navn er Spencer og dette er min venn, Jaÿ D.
– Hyggelig. Kom inn. Jeg er Vladimir Ilyich Ulyanov, men dere kan kalle meg Lenin.

_____

7
 
 
 
 
This entry was posted in Fantasy, Tekst. Bookmark the permalink.

30 Responses to Främling – hva døljer du för mig?

  1. avatar Cecilia says:


    The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

    Carola er jo litt fin… :)





    • avatar Breiflabben says:

      Jo i grunnen så er hun jo det :-)
      Men jaggu så har Dronning Sonja dukket opp her også, ikke i person, men likevel ………





      • avatar Cecilia says:

        Her Majesty’s Secret Service er med… det var Lazenby, kanskje ikke akkurat den beste Bond-figuren. Kanskje Ari Behn ville gjort seg ? 😉





        • avatar Breiflabben says:

          George Lazenby in Her Majesty’s Secret Service husker jeg. Den eneste Bondfilmen han spilte som Bond.
          Hvem vet, kanskje Ari Behn ville gjort seg?
          Ikke si det til noen, men jeg synes faktisk Ari er litt ålreit :-)





          • avatar Cecilia says:

            Det som har skjedd med Ari Behn er at han har krøpet ned fra bordene på Theatercaféen og nå proklamerer sin nye vin gjennom sine skriblerier for massene snarere enn som et hybrisuøst proklama rettet mot den forsofne kulturelitens glemte forgangenheter. Det er jo et fremskritt… om ikke annet :)
            Han har jo blitt en kjekk fyr på sine gamle dager… Lurer på om Anne Cath ikke angrer litt på at hun dumpa ham, selv om han visstnok ikke var noen djevel i senga… 😉





  2. avatar Breiflabben says:

    Jeg håper du klarer å holde tråden Cecilia, for dette begynner å bli svært så komplekst og spennende :-)
    Når kommer forresten Sean Connery inn i bildet, det må jo dukke opp en kjekk eldre herremann også. De andre kjekke herremennene sitter jo opptatt i Stavanger.
    Men, vent litt, nå husker jeg, du la jo opp til en reise for en av dem her for en stund siden?
    Dette blir spennende :-)
    Det gikk akkurat en liten presskanne med mokka og en forbudt sigarett til dette. En fin middagsstund :-)





    • avatar Cecilia says:

      Å holde trådene er alltid en kunst. Om jeg klarte det kommer jo for en dag :)

      Kjekke eldre herrer – Sean Connery… joda, og George Clooney og Richard Gere er vel etter hvert også i den kategorien – og de liker vi.
      Du har helt rett; det var på tale med en liten reise – men den ble jo satt på hold, som du vel husker. Det kan jo tenkes det dukker opp alternativer. Hvem vet? En presskanne med mokka og en forbudt sigarett… det er slike ting man skal unne seg.
      Jeg glemte forøvrig den siste illustrasjonen i farten. Den er nå lagt inn.

      God helg :)





      • avatar Breiflabben says:

        George Clooney og Richard Gere er jo bare ungdommene. Men de blir nok kjekke eldre herremenn de og :-)
        Har nå sett Lenin.
        Du e flinke:-)





        • avatar Cecilia says:

          Richard Gere er seksti-tre år gammel… men det er kanskje ingen alder… for en herre? Clooney er bare femti… bare en barnerumpe, så å si. Jeg skammer meg litt over å nevne ham i denne sammenhengen, han er jo faktisk på alder med Gahr Støre, AP’s nye, unge, fremadstormende statsministerkandidat og partileder… om det da ikke blir Trond Giske (stønn) som er hele fem år yngre. Nei, fri oss fra TG. Han tror han er Gud’s gave til jentene. Takke meg til Richard Gere. :)





  3. avatar eMTe says:

    Främling – hva døljer du för mig?

    Har lest denne, fleire gongar, trådane…. eg skal henge med vidare for oppsamling av dei.Har ikkje bestemt meg for om eg skal nytte strikkepinnar eller heklenål :)

    God søndag!





    • avatar Cecilia says:

      He, he, heklenål er kanskje OK. Et heklet sjal når snøen kommer… om altså trådene blir nøstet til et pent og stramt nøste.

      Hyggelig at du henger med :)





  4. avatar marthon says:

    Har lest!
    Mer seinere.
    :-)





      • avatar marthon says:

        NÅ er det seinere – faktisk så seint at det er for seint til å kalles tidlig, men kansje litt tidlig til å kunne kalles seint?
        Er faktisk ikke helt sikker … Kanskje du vil utfylle meg her – som en autoritet på området? 😉





        • avatar Cecilia says:

          Jeg er redd det er for sent.
          Jeg pakker og hoster om hverandre og håper det bare er en ørliten forkjølelse og ikke en høstinfluensa som setter inn akkurat nå mens reisefoten glir inn og ut av forskjellige sko for å bestemme seg for hvordan den vil fremstå på morgenflyet til London på søndag.
          Jeg har forøvrig sett To Rome With Love og okket meg over en Woody Allen tilbake i gamle synder. Dette er venstrehåndsarbeid så det holder med replikker man nesten blir flau på skuespillernes vegne over. (Særlig den scenen der Ellen Page må lire av seg denne sexhistorien sin og … uff, det er så man kan se på henne at hun gremmes… og denne patetiske Allen som skravler og skravler og aldri klarer å fatte at han allerede har avlevert poenget før han åpner munnen. )
          Ja, ja. Jeg likte de to forrige filmene hans veldig godt, og han leverer sikkert noe bedre neste gang.

          Yes… :)





          • avatar marthon says:

            Er det ikke vår- eller høstinfluensa, så er det omgangssyke eller forkjølelse … Passer du egentlig på å få i deg nok Omega 3-fettsyrer og C-vitaminer? Nok søvn, frisk luft og mosjon? Skal jeg iføre meg sykepleieruniformen min og komme på hjemmevisitt med doktor-kittet mitt?
            Kan anbefale en kombinasjon av tarmskylling med høytrykksspyler, svovelbad, eksorsisme, klystér, igler, årelating og eksperimentell trepanering – hvis det ikke allerede er for sent, altså …
            😉
            Det synes at “To Rome …” er sponset av italienske turistmyndigheter (uansett når på døgnet handlingen skal forestille å finne sted, framstår Roma derfor i mykt, romantisk kveldslys). Woody Allen må uansett forstås på sine egne premisser. Vi lar ham ligge i dag, og gleder oss i stedet til neste kapittel i føljetongen din. :-)





            • avatar Cecilia says:

              Huff ja. Det er ikke grenser for hvilke lidelser jeg påfører mine medbloggere. Forkjølet både vår og høst, for ikke å snakke om omgangssyke… nei… dette går ikke i lengden. Jeg får nok bytte ut min trofaste tran med noe som er langt mer helsebringende, for ikke å snakke om mere økonomisk innbringende, for produsentene: OMEGA – 3 er svaret.

              Litt sponsing kan jo komme godt med, for både den ene og den andre… i disse tider når restskatten kiler seg ned i sprekken (i postkassen) og skaper hummer-haussé hos den lokale fiskehandleren så han slipper opp for nykokt allerede kl 14:30. “Etter oss kommer syndfloden, a.k.a. kemneren”, ifølge min losjerende.
              Allen er sikkert sponset. Det får være hans unnskyldning denne gangen – og så skal jeg gjøre mitt beste for å forstå Allen på hans premisser – altså dersom han forstår meg på mine, og det er et løfte. :)

              2





              • avatar marthon says:

                Såretheten i den siste kommentaren din fikk opp øynene mine for at det har vært egoistisk, ufølsomt og illojalt mot deg at jeg ikke har pådratt meg forkjølelse/ influensa/omgangssyke/magesjau osv. like ofte som deg. Jeg kan selvfølgelig si til mitt forsvar at jeg faktisk var sengeliggende i to dager på sykestua på Skjold i Troms i juni 1988, og dessuten at jeg fikk bekreftet angrep av kusma i 1975 (tror det var på en onsdag i mai, litt etter middag).

                Jeg innser likevel at dette ikke på langt nær er i tråd med den offerviljen man må forvente i et sosialdemokratisk samfunn hvor likhet er det fremste idealet, og har derfor de fire siste dagene iverksatt en firepunktsplan for å demonstrere min solidariske innstilling

                1. Røkt 80 rullingser med karva blad per dag.
                2. Teipet fast en rå løkskive over hvert øye.
                3. Injisert to centiliter lunken aspargessuppe i hvert nesebor hver halvtime, avløst av perioder med klesklype på nesa.
                4. Spist ti esker IFA-drops mellom hvert måltid (det sto på pakken at de har en lakserende effekt hvis man inntar store mengder).

                Ved hjelp av denne snedige planen har det lykkes meg å oppnå sår hals, en stygg og rallende hoste, rennende øyne, vekselvis snørrete og tett nese, dårlig matlyst og tilstrekkelig fart på magen til at jeg først i dag har klart å nå så langt som til PCen før jeg har vært nødt til å springe tilbake til dassen igjen.

                Host, hoooooooost, harkkkkkk, spytt, sjnørrrrrrr!!!!!

                Kan jeg få bli frisk igjen nå? Please?

                😉





                • avatar Cecilia says:

                  Vel. Det skal forandre seg. Jeg skal holde mine tidvis infiserte bihuler og min disposisjon for blærekatarr på behørig avstand fra BH. Og nå, som jeg en stakket stund igjen skal friste tilværelsen som småbarnsforelder, vil nok immunforsvaret mitt gjenoppbygges til normalnivå for slike. Man skal jo helst få i seg en rimelig mengde dritt for å tåle å få i seg en rimelig mengde dritt uten bivirkninger – litt som å se på TV hver dag – da blir man immun, særlig i USA i disse Sandy- og presidentvalg tider. Frankenmonsterne duellerer…

                  God bedring :)





                • avatar marthon says:

                  Nei, nei, for all del: Bare fortsett å være syk og brett det ut på Bloghog – det er “human interest”-stoff som genererer sympatitrafikk og gjenvisitter. Jeg erkjenner at det er JEG som avviker fra normalen og aldri klarer å bli skikkelig syk. Er det rart jeg blir misunnelig?





  5. avatar Cecilia says:

    til:marthon
    Sympatitrafikk og gjenvisitter – sykebesøk og pliktavlevering av forventede verbale blomster – distribusjon / retribusjon – rettferdighet!

    Bjørgen og Northug er syke. De har fått treningsforbud, hevdes i dagens nettaviser, og så kan alle vi andre som i blant blir syke, skjønt ikke på en slik måte at vi belaster statsbudsjettet eller bringer våre arbeidsgivere i vanskeligheter, føle en viss lettelse over at denne “normaltilstanden” som rammer 90% av befolkningen, ikke skiller på Kongen og Jørgen Hattemaker. Alle blir ved en eller flere anledninger rammet av snue eller omgangssyke, selv overmennesker. Deilig. Det eneste som skiller er nyhetsverdien – hvem katten bryr seg om hva som feiler Jørgen H.?
    Så da må man enten mele sin egen kake eller lide i stillhet. Men hva er lidelse verdt om den ikke får oppmerksomhet?

    – Je er sjuk som en mann! kunne min mormor si, for liksom virkelig å understreke hvor syk hun var. Ingen blir nemlig så syke som menn – selvfølgelig med unntak av disse få som aldri blir syke… eller som i hvert fall aldri vil innrømme at de blir syke, for det finnes faktisk menn som anser det som en svakhet å bli syk, slike menn som gjerne med overdreven stolthet og patos tilkjennegir sin nedlatende skepsis dersom noen tilbyr dem en sympatierklæring eller, enda verre; en Strepsil under et hosteanfall.
    – Jeg er slett ikke syk, lille venn! Kjære deg, jeg har aldri vært syk en dag i mitt liv! Jeg har bare fått noe i halsen!
    Underforstått: Jeg er bygget av livskraftige og bestandige gener. Nemlig!

    Nå har jeg kjent riktig godt etter, men nei. Ingen tegn til sykdom her i gården. Altså ingen grunn til pliktavlevering av sympati, med mindre situasjonen i seg selv berettiger det.

    Sånn er det med den saken :)





    • avatar marthon says:

      Sannheten er at jeg tar en dag eller to på sofaen for en liten forkjølelse sånn en gang i året eller annethvert, men jeg får aldri «moteinfluensaene» som går, og som liksom «alle» andre får, og jeg blir aldri så syk at jeg har noe feber å skryte av. (Bank i bordet!)
      Du må gjerne kalle det overdreven stolthet og patos – og en kjedelig og irriterende kommentar.
      😉





Leave a Reply to Breiflabben Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *