Et lett eterisk smil.

O du som metter liten fugl…

La Vache er for en gangs skyld forsiktig med alkoholinntaket. Egentlig har hun mest lyst til å tømme hodet for tanker og bare være tilstede og nyte øyeblikket, men det er noe absurd over det hele som hun ikke klarer å skyve til side. Ikke bare er hun invitert til bords på falske premisser, hun blir også beundret, lagt merke til og oppvartet, og det av en person hun i utgangspunktet har kommet hit for å uskadeliggjøre – han legger rett og slett forholdene til rette for henne, til tross for hennes uredelige hensikter og løgnaktige opptreden.
Hun legger merke til at Mizhag spiser veldig metodisk, nesten som om det er et innøvd ritual. Alt har sin faste plass på tallerkenen hans og alt skal spises i riktig rekkefølge. Når han blir forstyrret et øyeblikk, virker han usikker etterpå, som om han ikke helt husker hvor i runden han var da han sluttet. og så blir han sittende litt å tenke seg om før han igjen fortsetter å spise. Men det er ikke tvil om at han trives som midtpunkt – som vert – som den eneste hanen… ?
Mizhag hadde avslørt en del om seg selv allerede da  la Vache lot som om hun sov på cella – for en evighet siden, tenker hun, selv om det egentlig bare er snakk om halvannet døgn. Etter det har han både bekreftet førsteinntrykket og avslørt nye sider ved seg selv, og nå i kveld har han også avslørt seg som en oppmerksom og omtenksom vert. Han elsker tydeligvis å være omgitt av kvinner, nesten så til de grader at hun kan lure på om Mizhag er en mann som elsker kvinner rett og slett fordi de er kvinner, og at dette er genetisk og dypt rotfestet i ham. Hun vil heller ikke se bort fra at han er en mann som vil velge å tro på en kvinnes løgner, selv om han instinktivt vet at hun lyver – at han er en mann som nesten ubevisst velger å tro på en løgn fremfor å ville få høre sannheten, dersom løgnen passer best inn i det bildet han ønsker å se. Det er noe rørende primitivt ved sånne menn – akkurat som det er noe rørende ved elefanter. Hun kan se bildet – elefanten som forsøker etter beste evne å ta vare på den nydelige damen i bikini når hun legger seg ned på gulvet for at den skal tråkke på henne. Det aller siste den vil er å skade henne. Hun stoler på meg, tenker elefanten, selv om hun slett ikke selv er til å stole på når hun kommer med pisken. Men allikevel… hun er jo så liten og tander… og så vakker. Av en eller annen grunn får la Vache det for seg at Mizhag ville forsvart henne om hun hadde blitt angrepet – han ville vernet henne som en elefant, eller som en slags humanoid King Kong.
Vil hun stritte imot om han vil ha henne? Hun må smile av sine egne tanker.
– Dana… du smiler. Har du det hyggelig?
– Ja. Takk. Jeg har det kjempefint.
– Du drikker ikke så mye?
– Jeg tåler så lite. Jeg er ikke så stor som deg.
– Jeg liker små. En liten kjole. Ikke så dyr, og så blir du en vakker kvinne, ikke lenger en speiderjente i uniform.
En kompliment – en liten ubetydelig setning, men ikke uten at han samtidig fremhever sin egen innsats. Så vakker du er, takket være meg. Nå har vi det hyggelig, takket være meg. Men det er ikke bare tilfeldige komplimenter – han sørger også for å informere seg – på en naturlig og litt tilfeldige måte.
– Si meg, Dana, da du kom for å treffe Tony, han visste ikke det?
– At jeg skulle komme? Nei.
– Du syklet? Fra vertshuset?
– Ja.
– Det var ingen avtale?
– Da ville han vel ikke slått meg i koma.
– Han slo ikke så hardt.
– Hardt nok.
– Jeg sier til Tony han kjenner ikke sin egen styrke. Hva skjedde med sykkelen?
– Jeg punkterte.
– Vi har lappesaker. Fortell, hva vet du om Tony?
– At han ble nominert til Nobelprisen, men at han ikke ville ha den.
– Ja?
– Ja.
– Hvis vi skal gjøre ordentlig intervju, du må fortelle meg hva de vet i avisene. Hva er alt de ikke skriver?
– Avisene? De vet ingen ting. Jeg har ikke sagt noe.
– Om hva? Hva har du ikke sagt? Hva vet du egentlig?
– Ikke så mye. Jeg vet at han har skapt et hemmelig formular av fisk, og at det kan gjøre ham i stand til å reprogrammere DNA og gjenskape mennesker som er døde. Men jeg har ikke sagt det til noen.
– Hah! Fisk! Du tror det er om fisk? Barnestreker.
– Er det ikke riktig?
– Hah! Njet! Det er fantasi. Du skal få se. Det er ikke fisk. Programmet til Tony har laget Unni…  og en tordjevel, men hun tok den. Hun var sulten, stakkar, akkurat som du. Knazje.. og så plutselig var den spist. Du skal få se at jeg viser deg en overraskelse du aldri har sett. Vi drikker mer vin. God, ikke sant?
– Veldig god.
– Jordan, du kan henter en flaske vin til, og en flaske U’luvka fra min kontor. Spesiell flaske for spesiell anledning. Passer fint med liljer.
– Dana, fortell. Venter noen på deg?
– Nei.
– Du reiser alene?
– Det noen som vet hvor jeg er.
– Det er ikke så farlig, men nå vi skal snakke litt sammen, du og jeg, lavt og sakte så ingen hører mens Jordan henter på min kontor. Fortell, hvordan vet du om fisk? Hvem har sagt det?
– Jeg vet ikke.
– Vet ikke? Hvordan kan du ikke vite hvem som har fortalt det?
– Jeg kan ikke avsløre kildene mine.
– Etikk. Vær varsom. Bullshit her og der. Hvor mange vet? Du må fortelle.
– Änkan vet det jo… i Haparanda.
– Änkan? Den gamle? Vet hun?
– Ja. Hun har alle notatene hans og… det var egentlig hennes idé.
– Jeg forstår ikke. Hennes idé?
– Ja. det var hun som lærte ham å bruke alkymi-settet…
– Alkymi? Vet hun hvordan man lager? Kan hun resepten?
– Det tror jeg ikke.
– Hvem andre vet om dette?
– Bare én til,  men jeg kan ikke si hva han heter. Han sier ingen ting.
– Altså bare dere tre vet og han andre sier ingen ting?
– I hvertfall ikke hvis jeg kommer tilbake med et intervju til ham.
– Du er smart. Godt. Ingen probljem. Ikke si til Jordan. Ingen skal vite. Det må være hemmelig.
– Jeg har ikke tenkt å si noe… hvem er hun egentlig, Jordan?
– Jordan? Min privat assistent. Bokført på internfaktura som utgift til utukts ervervelse. Ingen probljem. Jeg skal vise deg masse, men vi skal gjøre avtale først, vi to, sammen under to par øyner. Vi skal gjøre avtale om intervju og hva som er hemmelig. Og så, du skal få se min gave til verden.
– Gave til verden?
– Da. Ingen noen gang har gitt en sånn gave. Du vil få se.
– Fortell…
– Njet.  Vi må ha avtale først, på papir.
– Når skal vi lage det?
– I natt? I morgen? Formiddagstreff? Du bestemmer.
– Formiddagstreff? Hva betyr det?
– Kanskje du vet? Ja?
– Kanskje… kanskje hvis jeg får låne iPad-en?
– Forhandling. Du forhandler med én gang. Jeg liker deg. Man skal gi og ta. Hva er du verdt? Jeg skal tenke. Hva er jeg verdt? Du skal tenke. Vi skal tenke begge to.
– Syns du ikke jeg er verdt en iPad?
– Hysj! Jordan kommer. Vi snakker en annen gang.  Vi forstår hverandre. Ja?
– Da.
– Jeg elsker når kvinne si ja på russisk.

_____

_Spencer blir plutselig usikker. Det ene øyeblikket hadde det stått en kvinne oppe på veien, men nå er hun borte. Kan han ha sett syner? Det var da så granngivelig en kvinne han hadde sett helt tydelig i måneskinnet. Merkelig. Det verste var at hun…. kan det være samvittigheten som plager ham… den lille natten i Ankara med mavedans… det var jo ikke noe alvorlig… bare en liten adspredelse. Okei, et sidesprang da, men helvete heller, det betyr jo ingenting.
– Spencer?
– Bare kom. Jeg trodde jeg så noe.
– Er hun borte?
– Hun har antagelig aldri vært der. Det er sikkert bare rødbetsalaten som herjer.
– Har du lyst på kaffe?
– Gjerne. Det var det jeg skulle spørre om, om vi hadde husket termosen.
– Ikke vi. Jeg.
– Kan jeg spørre deg et personlig spørsmål?
– Hva da?
– Har du noen gang gått til sengs med en gift kvinne?
– En gift kvinne? Man treffer jo endel kvinner når man er i min situasjon.
– Hvordan var det? Jeg mener, snakket dere noen gang om… altså, hadde du noen… jeg mener, var det noen gang snakk om at dere to skulle bli sammen?
– Rømme?
– Ikke akkurat rømme. Det er litt fjortis.  Jeg tenkte heller på å bli sammen, at hun heller ville flytte sammen med deg enn å…
– Nei. Heldigvis, vil jeg vel si, selv om tanken kanskje streifet meg et par ganger.
– Aldri? Har du aldri opplevd at noen har… hintet om noe?
– Nei. Ikke som har forstått.
– Så det har alltid bare vært…
– Ja. Hvorfor spør du?
– Nei, jeg bare tenkte…
– På natten i Ankara?
– Er du clairvoyant?
– Og så tenkte du at kanskje din lille huslige kvinne muligens…
– Det er bare to tynne jernstenger vi trenger å sage over. Har du lyst til å ta første økt?

_____

_Til sengs med fienden. La Vache liker tyngden av store menn –  store og erfarne menn som har litt å by på.  Men hva er det egentlig mellom Mizhag og Jordan? Er hun virkelig bare en utgift til utukts ervervelse?  – Jeg gjør alt han ber meg om, hadde hun sagt da hun kom med klærne. Hun? Jo, Jordan er definitivt hunkjønn. Tvekjønnede er på en måte alltid kvinner. Ladyboys. I Thailand har de egne skjønnhetskonkurranser. Kanskje de har det andre steder også?  Noen menn har visst en helt spesiell fascinasjon for slike ladyboys. Kanskje det gir dem en mulighet til å leve ut en fantasi uten å samtidig måtte forholde seg til skjeggstubber og hårete brystkasser. Hun har egentlig litt vanskelig for å forestille seg Mizhag i den settingen. Nei. Hun vil ikke tenke på det. Menn skal enten være homo eller hetero, ikke begge deler – ikke i hennes verden. I resten av verden må de selvsagt gjøre hva de vil..
– Mine damer. Vakre damer. Jeg tenker jeg må gå i kjelleren litt. Jordan, du skal bli med.
– Hva med Dana?
– Dana… Dana Israel. Vakkert navn. Senere hun skal få se. Men først vi skal snakke sammen og lage avtale om hva som er off the record. Vi kan ikke ha alt i kvelds-avisen på gaten i Stavanger.
– Vil du jeg skal rydde av bordet før vi går?
– Da. Jeg skal vise Dana hvor hun bor. Tony’s leilighet. Fin sted. Pene møbler. Utsikt. Futon-madrass. Dana, kom!

Tony’s leilighet ligger i andre enden av gangen – lengst unna heisen, men nærmest takterrassen. Mizhag er stolt da han viser la Vache rundt.
– Kontor med Round-Office skrivebord. God kvalitet. Bokhylle. Utsikt. Norsk kontorstol.
– Norsk? Du verden.
– Eller svensk, jeg husker ikke. Her er badet,  med aqua massasje maskin.
– Hvordan virker den?
– Du får lese. Den har manual. Kom. Her er stue. Bokhyller. Forstår du svensk?
– Ja.
– Du kan lese Tony’s bøker. Se her for eksempel. Ska vi leka doktor? Avancerad lek för barn och unga. Den er med bilder.
– Det er en bok om… pedagogikk.

– Da. Pedagogikk. Her er soverom. Futonmadrass. To stykker. De er festet sammen så det ikke blir sprekk… du milde Gorbashjov… jeg hadde glemt. Jeg må ringe å avbestille.
– Hva da?
– Det er jenter fra Grosnyj som kommer i morgen. Jeg vil avbestille dem… liker du kaviar?
– Ja.
– Jeg må gå på kontoret.
– Eh… Miz… Argos? Kan jeg gå på takterrassen?
– Gå hvor du har lyst. Om natten det er jo ingen her, bare vakter utenfor. Alt er låst.
– Kaffe?
– Det er maskin på min kontor. Du kan hente der.
– Kan jeg gå utenfor? En kveldstur i måneskinnet?
– Ikke uten kort. God natt.

Ikke uten kort… han nektet henne altså ikke å gå ut. Det eneste han gjorde var å påpeke at hun ikke kunne gå ut uten id-kort. Men hun har jo kort. Hun setter døren på gløtt så hun er sikker på å høre plinget fra heisen. Da vet hun når de har gått. Så ombestemmer hun seg. Leiligheten er helt super, men hun liker seg bedre på takterrassen. Det er noe beroligende ved å være sammen med Unni.

_____

_På litt avstand kan man bare så vidt oppfatte den rytmiske og raspende lyden, men litt lenger unna blir den uhørlig. Lydbølgene blir både dempet av vegetasjonen og fortynnet,  som når man slipper en sten i vannet og ser ringene bli svakere og svakere, helt til de forsvinner som et konsekvens av sin egen utbredelse.
Det kaspiske hav glimter i måneskinnet, og gir fra et lavt sus – et sus som dannes vet at millioner av små stener og ujevnheter blir truffet av de nesten usynlige bølgene, og det skjer så ofte og så tett at man ikke kan skille lydene fra hverandre. Dette nærmest evige havsuset er det eneste som blander seg med den rytmisk raspende og lett syngende lyden av stål mot jern – den eneste lyden som avslører noen form for aktivitet i området. Hverken Jaÿ eller Spencer ser noen spesielt grunn til å være stille. De vet begge at raspingen fra baufilen ikke bærer så langt at den kan oppfattes av vaktene oppe ved huset.
Månen har beveget seg litt og kaster trolske skygger over vannet i den grunne bukta. Jaÿ står med bred benstilling og jobber jevnt og rytmisk, og det harde stålet i sagbladet skjærer seg sakte lenger og lenger ned det rustne jern-hengselet. Spencer merker at tempoet er i ferd med å synke litt, og velger å bruke en gammel klisjé for å signalisere at han er oppmerksomt engasjert. En liten oppmuntring kan ofte hjelpe når man begynner å bli sliten.
– Mykt som smør, ser jeg. Du er snart igjennom.
– Teknikk. Når bladet er godt viket så skjærer det godt. Hemmeligheten er å holde jevn fart og jevnt trykk, og ikke minst holde retningen og vinkelen, ellers blir det lett hakkete bevegelser som bare stjeler energi… man mister moment om man lar bladet komme i beknip, om du skjønner hva jeg mener.
– Dette har du gjort før skjønner jeg.
– Å ja…dette er jeg ikke ukjent med… men du… jeg har tenkt litt på det du sa… det om at vi er tjuefem meter under havoverflaten…  påvirker vi egentlig ikke jordrotasjonen litt når vi beveger oss nærmere jordens sentrum?
– He, he. Teoretisk gjør vi vel det.
– Vi veier vel også litt mer…
– Fordi sentrifugalkraften blir er svakere?
– Litt?
– Det ville neppe gjort utsalg på badevekten din. Det blir antagelig ganske nøyaktig oppveiet av økningen i jordrotasjonen. Men det hadde sikkert vært morsomt å regne på det.
– Jeg la merke til noe interessant da jeg så i kikkerten, dette med høyden over havet… hvordan er det egentlig man måler høyden over havet? Jeg mener, hvordan vet man hva som er nullpunktet? Er vi nå på minus?
– Egentlig er vi på minus, men lokalt tror jeg ikke det lokale havnivået er bestemmende, det er noe som heter Mean Sea Surface – MSS – faktisk den samme forkortelsen som den kinesiske etterretningstjenesten…
– Sier du det?  Hm, apropos det; hun damen du så. Du sa hun var litt asiatisk. Når jeg tenker meg om så husker jeg faktisk en litt asiatisk dame fra Grosnyj. Fra baren. Jeg tror jeg har bilde av henne på mobilen… litt uskarpt. Aner ikke hvorfor jeg tok vare på det egentlig. Tror du det kan være hun samme?
– Tror du er noen som følger etter oss?
– Jeg tror vel ikke det… det var bare en følelse jeg fikk. Det første jeg tenkte da jeg så henne i baren, var at jeg hadde sett henne før… jeg lurer på om jeg ikke så henne på flyet.
– Fra Baku? Der var det jo bare businessfolk. Alle skulle samme sted…
– Det er sikkert bare innbilning. De er jo så like.
– Har du mobilen med deg?
– Ja. men det er ikke dekning.
– Jeg tenkte på bildet.
– Det var det jeg tenkte…
– Hm. Ikke så veldig skarpt
– Jeg sa jo det… jeg tok det gjennom vinduet. Det var egentlig deg jeg skulle ta bilde av…
– Jaha.
– Jeg glemte det.
– Det er vel like greit… det kan godt være henne, men kinesere er jo så like…
– Er hun kineser? Hva er klokken?
– Halv ett bare. Vi har tid til en kaffe. Kanskje hun er japaner? Hva er forskjellen egentlig?
– Japanere er vel mer… japanske, på en måte?  Jeg tror jeg skal skifte blad. Det begynner å bli litt sløvt.
– Kanskje hun er fra Vietnam? Jeg lurer på om…
_
_:
– Eh… Spencer? Vi har da flere blader?
– De ligger i sidelommen. Har jeg fortalt deg om… jeg traff en gang en jente fra Vietnam. Hun var slettes ikke snau, det skal jeg bare fortelle deg.
– Snau?
– Ikke sånn snau… jeg mener, hun hadde ikke noe voldsomt kratt liksom, mere som en… hun var egentlig massør. Flink med hendene…
– Jeg var så sikker på at vi hadde flere blader.
– Jeg vet vi har flere. De ligger i den hvite posen.
– I den hvite posen? Men den ligger jo igjen i teltet?
– Nei, så faen! Hvordan klarte du å glemme…
– Skal jeg hente den?
– Kan vi ikke bare rive hele gitteret? Hvis vi tar i sammen så klarer vi sikkert å bende det nok til at vi kommer oss inn. Noen ganger er like greit å ty til rå makt. Tar du i?

Etter mer enn hundre år er det kanskje ikke så rart at jernet ikke lenger besitter den samme motstandskraften det en gang hadde. Naturen er i ferd med å ta det tilbake, og med det ene hengslet allerede kuttet, går det overraskende lett å rive den rustne porten tilside. Den bare ynker seg litt før det nederste hengselet glir ut av seg selv, og så blir den hengende på litt skrå og dingle i hengelåsene. Spencer bøyer seg ned og stryker fingeren over en mørkeblå Mercury påhengsmotor som ligger på en pall ytterst mot åpningen. Støvete, Så legger han merke til at det skimrer lett i et spindelvev akkurat der trappen begynner, og at det står par årer lent opp mot veggen ved siden av trappen som også ser ganske støvete ut. Det er tydeligvis ikke så ofte det er folk her. Trappen går opp i mørket. Ett eller annet sted bør det være en lysbryter.
– Jaÿ? Se om du ser en lysbryter noe sted.
– Der er en rett bak deg, men…
– Takk.
– Men jeg tror den er til…
Når Spencer vrir på bryteren kommer det et hult klikk  –  og så blir det mørkt.

_____

_Fra sin faste utkikkspost på toppen av en høy avkappet trestamme som er behørig festet i gulvet med fire galvaniserte vinkeljern, har Unni god oversikt når hun stirrer ut i natten. Hun kaster et kort, uinteressert blikk mot døren idet den går opp, og så konsentrerer hun seg om vinduet igjen. Det er tydeligvis ett eller annet som fanger interessen hennes. La Vache går rolig inn og setter seg på en av de to stolene ved det runde bordet, uten å gjøre noen brå bevegelser og uten å tenke noe større over Unni’s svært fokuserte og inkvisitoriske blikk ned mot veien. La Vache har annet å tenke på  – noe langt viktigere.
– Vet du hva navnet ditt betyr, Unni? Det har jeg nemlig akkurat sjekket. Det kommer av å unne. På gammelnorsk betød det å elske. Er ikke det fint? Når noen unner deg alt så elsker de deg. Det var i hvert fall sånn det var en gang i gamle dager. Tror du kjærligheten har forandret seg siden den gang?  Vet du hva jeg tror? Jeg tror at man rett og slett ikke turte å beholde det gamle ordet etter hvert som havesyken ble sterkere hos folk. I dag elsker de fleste på en helt annen måte. Man kan ikke lenger bevise kjærligheten sin gjennom å unne noen noe. I dag eier man den man elsker. Det er kanskje derfor du er her… fanget… fordi man ikke lenger unner når man elsker. Idag kan man ikke lenger komme hjem, glad til sinns, og fortelle sin lille elskede kone at man har ligget med en budeie. Da blir hun sint, fordi hun unner ikke – hun bare elsker. Det er det vi kaller kjærlighet i dag… jøss, det er noen der nede?  Jeg ser det jeg også, det er noen nede på veien. Er det en mann? Hva er det han gjør der? Kanskje han har lyst til å bade? Vet du hva jeg har lyst til? Jeg har egentlig lyst til å gå min vei. Vet du hva mer jeg har lyst til? Jeg har lyst til å åpne luftevinduet så du kan bestemme selv om du vil være her eller ikke. Hva syns du om det?

La Vache får selvfølgelig ikke noe svar på spørsmålene sine, men ideen er plantet. Alt hun trenger for å komme seg vekk ligger fortsatt i bagen hun gjemte i krattet den kvelden hun kom, og resten ligger nede ved vannet. Hun kan bare finne bagen, skifte og klatre ned til stranden, og så kan hun svømme ut til øya, sette seg i båten og fyre av signalpistolen, den hun fikk for sikkerhetsskyld i tilfelle hun mistet muligheten til å kommunisere på annen måte. Det er bare å vise kortet til vakten og si hun skal ut en tur… bortsett fra et bitte lite aber – et ørlite problem: Hun aner ikke om noen fortsatt venter på henne.
Hva med denne mannen nede på veien? Han må jo ha kommet hit på et vis? Ah… antagelig var det han som kom i sted, den enøyde. Da har han altså en bil… eller en motorsykkel, så klart. Selvfølgelig. Kanskje han har kommet for å redde henne? Kanskje det er Spencer? Det hadde vært noe… Han står der fortsatt. Hun burde hatt en kikkert.
– Jeg skulle ønske du kunne snakke, Unni. Du ser ham sikkert helt tydelig. Ikke sant?
Så blir hun vâr en liten refleks som beveger seg i vinduet, det er noen som kommer i døren.
– Dana Israel? Hvordan kom du på det navnet?
La Vache velger instinktivt å ikke nevne noe om denne personen nede i mørket.
– Jordan? Hva gjør du her? Er ikke du i kjelleren?
– Ser det sånn ut? Du svarte ikke på spørsmålet mitt.
– Navnet? En assosiasjon til Jordan antagelig. Jeg kunne liksom ikke hete Palestina eller Egypt, så Israel ble et passende alternativ.
– Hva med Anna Smith?
– Det har jeg en teori på. Alle vil reagere automatisk når noen sier navnet deres. Hvis du  velger deg et litt spesielt navn så husker du det lettere, og da vil du også reagere automatisk på det. Antagelig vil jeg reagere på Dana Israel resten av livet, helt automatisk, og da tror faktisk alle at det er det jeg heter. Spiller det forresten noen rolle for deg hva jeg heter?
– Ikke egentlig. Jeg bare lurte på om det lå noe annet bak.
– Hva skulle det være? Hvor er Mizhag?
– I kjelleren.
– Jeg trodde…
– Han sendte meg opp igjen, for å passe på deg.
– Jasså? For å passe på meg? Så da har du koden til heisen?
– Nope. Han fulgte meg opp i resepsjonen.
– Koden er førtito null seks femten.
– Jøss? Så du har endelig begynt å stole på meg?
– Nei, men jeg har tenkt å stikke. Da trenger du koden.
– Hvordan skal du komme deg ut?
– Gå ut av døren og forsvinne, eller er det kanskje det du skal passe på et jeg ikke gjør?
– Hvorfor stikke av? Hvorfor kan vi ikke jobbe sammen?
– Du har liksom ikke gitt meg noe, Jordan.  Jeg vet ikke det minste mer om deg nå enn jeg gjorde første gangen jeg traff deg.
– Går ikke det begge veier?
– Jeg har akkurat gitt deg koden. Det heter en utstrakt hånd. Så, hvem er du? Hva gjør du her?  Si hvem du er og hva du gjør her, ellers spaserer jeg ut herfra og forsvinner.
– Og hvordan har du tenkt å komme forbi vaktene? Tror du at du greier å ta tre stykker?
– Jeg har kort. Se her. Id-kort. Jeg kan bevege meg akkurat som jeg vil. Ubegrenset. Jeg kan bare spasere rett forbi vaktene når jeg vil. Okei?
– Hvordan har du fått det?
– Av Mizhag. Det står jo på kortet hvis du gidder å lese. Han har sagt jeg kan gå herfra når jeg vil. Han anser meg ikke som noen trussel. Han vil bare at jeg skal intervjue ham. Han har slett ikke sendt deg hit for å passe på meg. Han har sendt deg hit fordi han har hemmeligheter du ikke skal få se! Skønner du ikke det?
– Du bløffer.
– Hvordan tror du jeg har fått dette kortet? Laget det selv? Jeg har ligget meg til det.
– Det har du ikke?
– Plager det deg?
– Ikke det miste. Men nå vet jeg i hvert fall at du ikke er den jeg trodde du var.
– Vel. Tro hva du vil. I’m out of here. Lykke til.
– Jeg jobber for MSS, den kinesiske varianten av CIA.
– Det… er interessant. Så du var altså ute etter Eriksson?
– Nei. Han er et tapt sak. Det er programmet hans vi er ute etter. Dessverre befinner det seg i et datasystem som ikke er på nettet. Nå vet jeg hvorfor, men jeg aner hverken ut eller inn på den maskinen.
– Så du jobber altså for den kinesiske regjeringen?
– Ikke direkte, men på en måte.
– Og hvordan har du klart å lure Mizhag?
– I Manila. Jeg byttet plass med en annen, for å si det sånn. Det ble litt diskusjon, men han aksepterte det. Han hadde egentlig ikke noe valg.
– Det er én ting du skal vite, Jordan, du kaster bort tiden din. Programmet er bare et styringsverktøy. Du trenger resten.
– Såpass er vi klar over. Resten har vi allerede. Tony var så generøst skjødesløs at han konstruerte arbeidstegningene i AutoCad på en nettverksmaskin. Tegningene har vi selvsagt hentet ut for mange uker siden. Men selve programmet fant vi ikke spor av.
– Det er fordi han har skrevet det direkte på C64, i Basic. Det er det han kan. Og så har han kompilert det til maskinkode etterpå. Hvorfor vet ikke MSS dette?
– Det hadde vi ingen mulighet til å finne ut.
– Neivel?
– Forstår du noe av den maskinen?
– Det er ikke bare én maskin, det er tyve, og aller kjører hver sin del av programmet.
– Vet du hvordan man henter ut programmet?
– Ellers hadde det vel ikke noe poeng for meg å komme hit. Men hva skal dere med programmet? Gjenopplive Mao?
– Morsomt. Du kan altså den datamaskinen?
– Ja!
– Vet du hvem han har i kisten der nede?
– Den døde vakten?
– Ikke akkurat. Det er Lenin!
– Ja, særlig.
– Tro hva du vil. Jeg hjalp Mizhag å stjele ham. Det er faktisk en regenerering av Lenin han holder på å forberede nå.
– Og det mener du jeg skal tro på?
– Vent… jeg har en nesten usynlig tatovering på baksiden av venstre ørebrusk. Det er det kinesiske tegnet for drage. Du vet hva det betyr?
– Nei.
– Alle i MSS har det. Se.
– Show me yours and I’ll show you mine liksom? En tatovert dage og Lenin i en kiste? Noe mer? Jeg gidder ikke leke lenger, Jordan. Du får klare deg selv.
– Kan du ikke i det minste ta en titt?
– Hvis det er så viktig for deg…
– Jeg er lei for det.
– For hva?
– For dette.
La Vache synker sammen uten en lyd.

_____
_

Det tar litt tid før øynene venner seg til mørket, men sakte begynner konturene å tre frem. Den lille tunnelen virker annerledes og litt trangere i det svake lyset.
– Jeg tror det var feil bryter, Jaÿ.
– Det var det jeg tenkte jeg skulle si, at den antagelig var til utelyset.
– Det virker unektelig som om du hadde rett i det.
– Kanskje en ide å tenne det igjen?
– Absolutt en god ide, men jeg står her med hele bryteren i hånden. Bakelitt. Antagelig fra før krigen. Jeg vil karakterisere den som en eks-bryter.
– Vi har jo lommelykt?
– Jepp… eh Jay? Kom hit litt.
– Hvorfor det?
– Kom hit og se opp mot veien. Se om du ser noe.
– Hm… er det henne?
– Det var i hvert fall hun jeg så i sted. Nå kan hun ikke se oss, fordi vi er i mørket.
– Ligner hun ikke egentlig litt, jeg mener på bildet… det på mobilen?
– Kanskje. Har du kikkerten med deg?
– Mm. Her… ligner hun?
– Absolutt.
– Følger hun etter oss tror du?
– Akkurat nå vil jeg være tilbøyelig til å anta det… jeg lurer på…
– Hvorfor?
– Jo, selvsagt lurer jeg på hvorfor, men det kan vi finne ut… det jeg først og fremst lurte på var om vi skulle legge en bitte liten felle for henne. Hva sier du om det?
– Hvordan da, tenkte du?
– Jeg tenkte at vi kan tenne lommelykten og gå et lite stykke opp trappen, akkurat så langt at lyset forsvinner rundt svingen, og så slukker vi lykten og så går ned igjen i mørket og inn under trappen, og så venter vi litt og ser om hun kommer.
– Okei. Og så? Fanger vi henne?
– Først får vi se hva hun gjør, om hun kommer hit i det hele tatt. Men hvis hun gjør det så vil hun sikkert følge etter oss opp trappen, tror hun, og da er vi bak henne. Da har hun fanget seg selv.
– Og hvis ikke?
– Da blir det verre… og så spørs det jo om hun er alene… jeg lurer på.. er det bluetooth på den mobilen din?
– Selvfølgelig.
– Den så litt gammel ut… skal tro om vi ikke skal sende det bildet ditt til Ad. Kanskje han kan finne ut hvem hun er.
– Den er bare tre år… er det internett her?
– Den lille boksen min, du vet.
– Den fra Claes Ohlson? Er det internett på den?
– Jepp. Trådløst satellittmodem. Du får den ikke på Claes Ohlson, garantert. Gidder du tenne lommelykten?
– Er det så lurt? Bør vi ikke vente til…
– Det er lurt. Hun kommer ikke så lenge hun ser lyset. Gi meg telefonen din og lys litt rundt sånn at hun ser at vi fortsatt er her, så skal jeg…  hvem er hun andre du har bilde av?
– Eh… de er litt private…
– Er hun ikke litt ung?
– Eh… vel… ikke for ung… egentlig. du se på alle bildene mine?
– Neida. det var bare tilfeldig. Jeg ser ikke ikke på noe som helst. Sånn. Nå er det sendt. La oss gå opp trappen og slukke lyset.
– Hva om hun ikke har lommelykt?
– Da har hun et problem. Slukker du lykten?

____

_Det er mørkt når la Vache åpner øynene. Hun aner ikke hvor hun er. Det siste hun husker er at hun skulle se på baksiden av ørebrusken til Jordan, og så luktet det litt godt av parfymen… og så fikk hun et slag i nakken. Og så ble det mørkt, og det er det fortsatt, eller nesten i hvert fall, for det kommer et lite lysskjær fra vinduet. Hun vrir bena forsiktig ut av sengen og reiser seg. Jo, gulvet er ganske stødig. Det er en fordel. Mon tro hvor hun er? Hun er i hvert fall ikke i noen celle denne gangen. Ikke er hun innelåst heller, for døren står på gløtt. Hun stryker en hånd over nakken. Litt ømt, ikke noe å bry seg om. Neste gang skal hun ikke være uforberedt… hvis det blir noen neste gang.
Når hun åpner døren skjønner hun hvor hun er – det er leiligheten til Tony, altså hennes egen.
– Jeg beklager, virkelig?
– Jordan?
– Her. I sofaen. Jeg var nødt. No hard feelings?
– Hjelper du meg på toalettet?  Jeg er litt…
– Selvfølgelig. Jeg kunne ikke la deg stikke… Au! Shit!… var det nødvendig?
– No hard feelings? Ikke sant?
– Det der var jævlig dirty… shit!
– Det kunne vært verre.
– Jeg må sette meg litt.
– Værsågod sitt. Kan jeg by på noe? En forfriskning kanskje?
– En ispose?
– Det skal visst ikke være særlig stimulerende har jeg hørt… for størrelsen… om slikt betyr noe for deg?
– Ingen grunn til å…
– Vet du hva jeg lurer på, Jordan? Jeg lurer på hvem i alle dager som kunne finne på å sende en sånn bimbo som deg hit! Du har jo ikke peiling!
– Ikke peiling?
– Nei. Du ingen sjanse til å gjennomføre det du kom hit for.
– Men hvordan kunne noen tenke seg at de brukte en eldgammel utdatert Commodore sekstifire? Hvem er det som gjør noe sånt?
– Og du skal liksom være MSS-agent, og så vet du ikke engang det? Selv Frøken Detektiv hadde visst det! Hvordan fant dere i det hele tatt dette stedet ?
– Vi har hatt Mizhag under observasjon en stund. Dessuten sporet vi deg.
– Meg? Hvordan?
– Iran og Kina? Ringer det ingen bjeller? Jeg trodde forresten du var her for å sabotere.
– Ja. Det var planen. Sabotere, ikke stjele. Infisere systemet og gjøre det ubrukelig.
– Hvordan skulle du gjøre det?
– Hvorfor skulle jeg fortelle deg det?  Vel, det er egentlig ingen hemmelighet. Jeg skulle legge inn en liten rutine som automatisk forandrer koordinatene når programmet kjører.
– Og det er du i stand til?
– Ikke alene. Jeg har hjelp… eller hadde. Nå er det for sent.
– Hvorfor det?
– Fordi toget har gått. Det er ikke noe poeng å bli stående på perrongen når det er ett år til neste tog.
– Nå skjønner jeg ikke hva du mener.
– Hvorfor er jeg ikke overrasket?
– Cilly, please? Kan vi ikke legge bort fiendtlighetene? Vi er på samme parti.
– Er vi egentlig det?
– Hva mener du med at toget har gått?
– At oppdraget mitt gikk i dass.
– Kan du forklare hvorfor?
– Jeg kan forsøke. Det er ikke sikkert du forstår. Altså:  Commodore 64, forkortet C-64, ble lansert søndag 1 august 1982 og salget kunne starte ved midnatt, natt til mandag 2 august. Commodore begynner på C som er bokstav nummer tre i alfabetet. Altså får vi 3, 64, 01/08 1982. Det gir tverrsummen 42.  Commodore 64 har 64 k ram. 64 ganger 42 er 2688 som gir tverrsummen 24, og tverrsummen av både 24 og 42 er 6. Det er altså den ene faktoren i regnestykket,  og den andre er naturlig nok 7.  Berkely Softworks, selskapet som leverte det grafiske grensesnittet til Commodore 64, ble drevet av en gammel studiekamerat av Douglas Adams. For spøk la han inn en liten glitch som en hilsen. På noen få spesielle datoer, opprinnelig var det den sjette i syvende hvert år, skulle det altså være mulig å få tilgang til selve GEOS-X og justere parameterne, og derved forskyve frekvensen for det grafiske grensesnittet. Men, under et anfall av patriotisme, ble denne datoen skjøvet to dager frem, slik at den skulle matche den amerikanske nasjonaldagen. Hvert år, den fjerde juli, kan man altså forandre selve Eprom-en som styrer GEOS, og da kan man skape en permanent pixel-forskyvning i det grafiske grensesnittet, noe som også forstyrrer styringsmekanismen til UN-TOTEN-prosedyren. Med en slik forstyrrelse vil prosedyren aldri gi ønsket resultat. Men nå er det altså et år til neste gang denne muligheten dukker opp.
– Hvorfor ikke bare smadre hele systemet?
– Å ødelegge utstyret er poengløst. Det ble produsert nesten tyve millioner av denne maskinen, så det er ikke noe problem å erstatte ødelagte maskiner. Poenget ved å sabotere på denne måten er at nettopp denne usynlige feilen vil forplante seg og fremstå som et uløselig problem i et datasystem som ellers på alle måter fremstår som helt friskt. Det er altså ingen grunn for noen til å skifte ut hele systemet. Skjønner du? Og med Eriksson og Mizhag ute av bildet så ville dette systemet for alltid vært ubrukelig ettersom hvert eneste forsøk på å kjøre programmet eller varianter av det, ville resultere i akkurat samme feilen.
– Hvem i all verden er det som klarer å tenke ut noe sånt?
– Det har noe med været å gjøre.
– Været?
– Du skal ikke undervurdere kreativiteten  blant folk som bor i Stavanger.

______

Et sted langt oppe over skyene –  langt høyere enn månen som lyser ned på en skråning ved Djevelens Gravsted der en spedbygget jente med asiatiske trekk klatrer spenstig og lydløst nedover mot vannet – er det en lett eterisk  jomfru som smiler et lett uskyldig smil.
– Nåh. Hva smiler du av, Maria?
– Herre Gud, som hun lyver.
– Ehem?
– Nei, nei.  Jeg sa ikke at hun kunne lyve, det er Gudsens sanning… jeg sa bare at…
– Ehem!

_______

_

 

7
 
 
 
 
This entry was posted in Fantasy, Tekst. Bookmark the permalink.

27 Responses to Et lett eterisk smil.

  1. avatar geitost says:

    Det er noe som rørt meg i scenen du beskriver av en elefant som forsøker etter beste evne å ikke skade en tander liten dame når han tungt nærmer seg henne.
    Følelsen av noe opplevd, kanskje… :)





    • avatar Cecilia says:

      Mm… følelsen av noe opplevd… :)

      Hyggelig at du følger med :)





      • avatar geitost says:

        Ja, helt off-topic, jeg vet, men du har funnet noe jeg syns er veldig interessant her : ved å bruke denne konvensjonelle sirkusforestillingen som en metafor for forholdet mellom dine to figurer, så fikk du meg plutselig tenke hvor mye den vanlige uttrykken “oppføre som en elefant i en glassbutikk” er en feil oppfatning, og hvordan begrepet av elefanter som klomsete vesener er et urettferdig rykte.
        Selvfølgelig har ingen en gang fått en elefant å besøke en glass butikk, og hadde det skjedd, så hadde sikkert dyren, ifølge din eksempel, beveget seg forsiktig nok slik at den hadde klart å ikke forskyve en eneste gjenstand !
        Derfor syns jeg du har helt rett, at elefanter skulle ikke vises som taktløse vesener, og man skulle si heller “(tråkke) som en elefant på sin hun-dressør”i strid med den vante setningen, når man skulle påpeke “en oppmerksom innsats for å ikke skade noen”. :)
        Jeg tenkte det var et veldig fint bilde du hadde tegnet sånn. Unnskyld for digresjonen. :)





        • avatar Cecilia says:

          En veldig fin digresjon som overhodet ikke trenger noen unnskyldning. Jeg har alltid undret meg over hva som gjør at elefanter på sirkus sjelden “gjør opprør” eller blir rasende over dårlig behandling.
          Min fascinasjon for elefanter mener jeg startet da jeg leste Jorden rundt på 80 dager – en bok jeg fortsatt har som en av mine favoritter, og jeg har også vært innom emnet elefanter tidligere her på bloggen min. Det er vel sånn at store dyr ofte kan oppleves som litt klossete, akkurat som store mennesker. Det er sikkert ikke riktig.
          :)





  2. avatar jadajada says:

    Cec

    nå har ikke jeg googlet ordet eterisk – men iht gamle minner om dette – passer det med et smil ? :)





    • avatar Cecilia says:

      Eterisk = overjordisk, oversanselig – en eterisk skjønnhet

      Eter er egentlig fullstendig gjennomsiktig, så eterisk kan også bety gjennomsiktig/gjennomskinnelig, lett eterisk kan altså oppfattes som litt gjennomsiktig. Et eterisk person kan være litt tåkete og vanskelig å oppfatte konturene på … og “Et lett eterisk smil”, som brukt her, altså et smil tilhørende Jomfru Maria, vil da kunne oppsummeres som inneholdene alle disse forskjellige tolkningene av ordet og altså være et litt gjennomsiktig smil fra en lett gjennomskinnelig person av overjordisk skjønnhet som det er litt vanskelig å oppfatte konturene på…. vil jeg tro.

      Jeg fant noe her:
      http://no.wikipedia.org/wiki/Eter_%28fysikk%29

      Jeg vil si det passer med et smil :)





  3. avatar eMTe says:

    Det er noko “overjordisk” her, så det eteriske smilet passar nok på fleire måtar * :) *, både hos dei impliserte og hos meg.
    ( det litt av i alle talla)





  4. avatar marthon says:

    Én ting er hardkokte kvinnelige agenter – den sjangeren har jo sine degenererte konvensjoner som innebærer at lurvete forfyllede flyfiller fra dårlig opplyste nabolag kan tillate seg både det ene og det andre …

    Men her har du krysset grensen til en annen og atskillig mer moralsk høyverdig sjanger, nemlig eventyr som involverer unge, vakre og som regel jomfruelige og langhårede kvinner som holdes innesperret av slemme menn, monstre eller troll øverst i høye bygninger – og innenfor den sjangeren er det en ÆRVERDIG OG NÆRMEST UBRYTELIG KONVENSJON MED RØTTER TILBAKE TIL RIDDERTIDEN at nevnte type kvinne avholder seg fra ALL fysisk kontakt med de menn, monstre eller troll som til enhver tid holder henne innesperret, og konsentrerer seg om det hun kan best, nemlig å være UNG, VAKKER, KVINNELIG OG IKKE MINST JOMFRUELIG (samt å pleie håret regelmessig med shampoo og balsam tilpasset hennes hårtype slik at det blir spesielt langt og glansfullt) – i det minste at hun har anstendighet nok til å late som – inntil slemmingen er uskadeliggjort og EN MER HØVELIG KANDIDAT dukker opp!

    På vegne av den edelmodige og chevalereske Spencer (som jeg ut fra den slående likheten mellom oss har grunn til å mistenke at kan være min siamesiske tvillingbror som jeg ble skilt fra ved fødselen [vi var sammenvokst i håret]), vil jeg følgelig ha meg frabedt at du lar la Vache LIGGE SEG TIL noe som helst, eller på noen måte gir inntrykk av at hun gjør det, og dermed lar leserne trekke hennes ærbarhet i tvil, INNTIL den heltemodige redningsdåden som vi i henhold til valget av sjanger bør kunne forvente, er et faktum, og den fortsatt like purunge, overjordisk vakre og kledelig jomfruelige protagonisten (nå med Rapunsel-frisyre) endelig kan føle den tapre heltens faste, maskuline grep rundt sine spede og yndige overarmer og kan benytte anledningen til å dåne kokett mens hun hvisker henført:
    – Min helt, la meg bli din Lady Spencer og gjør med meg hva De vil … Pssst! Hvis ikke fantasien strekker til, vil jeg gjerne få komme med noen ønsker og tips …

    1





    • avatar Cecilia says:

      Genseren er kastet og jakta er i gang, uansett hva hva det blir hevdet at Julius Cæsar, på den tiden kun en fotsoldat på permisjon, mente seg nødt til å ytre da han tok feil inngang og krysset resepsjonen i Rubicon for å sjekke inn på hotellet sitt (vegg i vegg). Og i nattbordskuffen på rom 121 fant han manuset til Operasjon Sigma, hvilket opprørte ham så til de grader at han foretok en tidsreise for å melde seg inn i verdenshistorien, i håp om å bli udødeliggjort og finnes verdig til fremtidig gjennoppliving. Men slike opportunister vil vi ikke ha noe med å gjøre…

      Så vi lar Cæsar drømme i fred på hotellrommet sitt og forholder oss til den VIRKELIGE VERDEN – der BAD BOYS & STYGGE MENN får de peneste pikene. Ærbarhet er kun en kulturell tvangstanke som plantes i småpiker av redde menn – tenker la Vache, og ifører seg et par polaroid bifokale solbriller med fitfty-shades-of-grey-filter. Virkeligheten må sjatteres… tenker hun.
      Og ustoppelig ruller operaen videre på scenen, uten at publikum gis den minste mulighet til å påvirke slutten.
      – Will the fat lady sing?
      – We don’t know, Madge… we don’t know.
      – She’s giving herself to the monster!
      – Yes, Madge, don’t look…

      Men gjør hun virkelig det, eller er det bare en fantasi – inspirert av Vigelands fire søyler, de som står i hvert sitt hjørne av broen i Frognerparken og viser den vakre unge damen som sanseløst gir seg hen til monsteret… for omtrent et tre kvart århundre siden… lenge før OTTAR påtok seg ansvaret for vårt ve og vel.
      Vi får se…
      Da regner jeg med at alt fremstår i et mye klarere lys :)

      1





      • avatar marthon says:

        Det regner, og utenfor vinduene framstår alt faktisk i et stadig dunklere lys.

        Man kan dermed assosiere til en annen mørk og dyster høstkveld – lenge før navnet Ottar ble forbundet med kvinner, lenge før tomtespekulanter og byplanleggere drev krøtterbølingene vekk fra markene rundt Frogner og Majorstuen for å bygge bygårder og skulpturparker, flere år før Vigeland ble født, ja til og med to år før mordene i Rue Morgue …

        Det var den kvelden en kjekk, ung maskinbygger forsvant sporløst fra en skjenkestue …
        Det ble hvisket om mord, og ryktene pekte ut vertshusholderen som den skyldige. Men vertshusholderen blånektet, og det fantes verken lik eller beviser. Bare ved iherdig og kløktig innsats fra etterforskeren, og kriminalmedisinsk assistanse fra byens apoteker, ble liket funnet og mysteriet oppklart.

        Til alt hell var den drepte fullstendig fiktiv, og ingen personer (eller dyr) kom således til skade i denne «kriminalanekdoten» – som inneholder alle krimsjangerens klassiske ingredienser, inkludert en del beske sosialrealistiske skråblikk på samfunnets skyggesider, og derfor er beskrevet som verdens første kriminalroman.

        Det er mulig den unge kvinnen som holdes fanget i øverste etasje av det grelle betongkomplekset på klippen over det Kaspiske hav, er mer opptatt av å dyrke spontan fysisk lidderlighet enn tålmodig gammeldags ridderlighet, og at Spencer ikke en gang kan se fram til et ørlite, velfortjent eventyr som belønning for å sette livet på spill i mørke fjellhuler. Vel – vi får bare la la Vache rote det til for seg med den der russiske likskjenderen. Spencer kan jo heller satse på at den mystiske unge kvinnen med asiatiske trekk villig vil la seg bergta, hvis det skal være sånn. Så kan kanskje Jaÿ få gleden av å synge «Deilig er Jordan» så lenge det varer – til han ev. får et Vreswijk-sjokk. Og så kan vi bare glemme europeiske ridderlegender og erkjenne at vi her befinner oss atskillig nærmere et helt annet område: Krim.

        Krim er selvfølgelig uløselig knyttet til sykepleiere, i alle fall historisk, akkurat som sykepleiere ved sitt yndige og tjenestevillige vesen og sine ofte snertne uniformer er uløselig knyttet til så vel romantiske fantasier som avanserte og mer fysiske selskapsleker. I våre dager har kvinnene også inntatt selveste legebastionen, takket være modige kvinner (jf. Ottar) som på søttitallet kastet BHer, gjorde seg kjent med kroppens oppbygning og virkemåte og brøt grenser. Dermed har det oppstått nye og mer avanserte muligheter for doktorleker. Nye generasjoner kvinner kan kaste klær, utforske kropper og bli f.eks. leger uten genser. La Liberté guidant le peuple! Det er bare å gi seg hen og nyte fruktene (med eller uten kikkert).
        Jeg bare nevner det – i tilfelle du heller vil la la Vache sitte og la seg inspirere av den pedagogiske svenske boken (eventuelt vil tilby mer høyoppløselig innsyn til glede for Flabben og andre) mens hun venter lengselsfullt på redningen.

        Ja, ja, slik kan man holde på og lalle når man en mørk og dyster høstkveld, som sikkert kan oppvise femti grånyanser hvis man ser riktig godt etter, 173 år etter det skjebnesvangre mordet på maskinbyggeren sitter og ser ut over gaten hvor udåden fant sted.

        Skjedde det kanskje der hvor det er skjenkestue i dag, eller var det i det gamle hvite huset med den ødelagte markisen – der hvor de for tredve år siden tilbød den litt uvanlige varekombinasjonen skumplast og egg?

        Uansett kan man altså si at krim-sjangeren ble født bare et dannet steinkast unna stedet hvor jeg sitter akkurat nå. Det er jo litt interessant – om ikke akkurat on topic dette heller …
        😉

        1





        • avatar Cecilia says:

          Hvem vet hva Spencer kan se frem til ? At han får en liten overraskelse skal vi nok ikke se helt bort fra, men den forundringspakken åpnes ikke før om et par dager.
          Jeg har akkurat, i selskap med min losjerende, delt en flaske vin og sett The Fifth Element med en aldeles strålende Gary Oldman, like strålende som han var i Leon. Gjensyn med slike filmer minner meg på hvor viktig det er med god og morsom dialog, og får meg lett til å gremmes litt… bu-hu.

          Det regner her også, eller, rettere sagt; det har regnet. Nå er det opphold og klar sikt, klar nok til at vi kunne se hva naboene så på TV da vi for litt siden stod på balkongen og delte en smug-sigarett.
          Vel. Det er på tide å spise litt kveldsmat – småvarmt, som det blir kalt. Antagelig noe mexikansk etter duften å dømme. Det er egentlig litt hyggelig med selskap. :)





          • avatar marthon says:

            – De beste sigarettene var dem som jeg røyka i smug, mente Jokke – i en sangtekst som kan beskrives som “folkelig”.
            Siden han ofret livet sitt til nytelsesmidlene og navnet sitt til et smug (i alle fall en gang – på Grønland – ikke så langt fra Politihuset), må vi anta at han visst hva han snakket om.

            Høy felles og offentlig sigarettføring på en balkong ut mot et svært beferdet byrom i Den norske hovedstaden er vel å anse som nesten diametralt motsatt av smugøyking, så det spørs vel om den kan ha vært blant de beste.

            Ellers sies det at fisk og gjester begynner å lukte etter tre dager, så da er det jo desto mer hyggelig å høre at din losjerende fortsatt byr på hyggelig selskap og bare sprer besnærende meksikanske dufter.

            Behandle Spencer pent, da, du.

            God lunsj!
            :-)





            • avatar Cecilia says:

              Behandle Spencer pent?
              Kanskje det er for sent?
              Det går som det er ment;
              han får nok som fortjent.

              Jokke er googlet med Altavista og mannen har altså fått seg en gate på Grønland. “Joachim Nielsens gang”. Jokkesmuget hadde kanskje vært bedre… for en folkelig poet?

              Nå er vel ikke VP så sterkt beferdet etter at butikkene har stengt. Folk sitter helst inne i høstkveldene og ser på alt det fine de eier – og på TV, som når alt kommer til alt er det fineste de har og det de ikke kan klare seg uten. Litt trist.
              Vi tok en spontan sving i går kveld: I stedet for å gå på Litteraturhuset som planlagt, gikk vi rett frem og tok en helaften på Plah med åtte-retters tai-mat og vinmeny, og en etterfølgende smugsigarett utenfor Lorry – en perfekt torsdags-syssel , og etterpå kunne vi oppsummere at menn er litt mere plagsomme og dristigere mot et venninnepar enn mot enslige jenter. Det er mange ensomme mennesker der ute …
              Ja, ja.
              Jeg har ikke så mye erfaring med gjester som lukter fisk etter tre dager 😉

              1





  5. avatar Breiflabben says:

    “Mean Sea Surface – MSS – faktisk den samme forkortelsen som den kinesiske etterretningstjenesten”.
    Ja det er sikkert den samme forkortelsen som den kinesiske etterretningstjenesten, men nå skal jeg pirke litt i deg, hva er Mean Sea Surface?

    Du finner nok ut hva det skal være :-)

    Men det blir mer og mer interessant, det er sikkert.
    Begynner du å bli desperat? Jeg tenker litt på Marthons kommentar her :-)
    Skikkelig tøff den første illustrasjonen her. Og så kan den “klikkes opp” som det heter så fint her på BlogHog :-)
    No tits though 😉





    • avatar Cecilia says:

      Toget har nok gått for å bli desperat… jeg står imot alle fristelser til å påvirke historiens gang… kan man si. :)
      Selvfølgelig har jeg tatt meg endel friheter, og verre blir det. Men at MSS finnes (i begge forkortelene) er jeg ganske sikker på. Jeg har noen sider ( 50?) med ting jeg har kopiert ut fra forskjellig research og mailing, for i noen tilfeller har jeg spurt folk direkte om hvordan ting forholder seg. Ole Andersen på DTU ( Dansk Teknisk Universitet) , mener følgende om Mean Sea Surface:
      The Mean Sea Surface (MSS) is the displacement of the sea surface relative to a mathematical model of the earth and it closely follows the geoid. Amplitudes ranges between +/- 100 meters. DTU10 Ocean wide MSS height (relative to the Ellipsoid) is mapped with a resolution of 1 minute by 1 minute corresponding to 2 minute by 2 minute resolution at Equator.
      Dette er ikke fup. :) Ole finnes her: http://dk.linkedin.com/pub/ole-b-andersen/8/868/693
      Ole B. Andersen is senior research scientist at the Danish National Space Center, in the D epartment for Geodesy and Remote Sensing. He has a M.Sc. in geophysics and a Ph. D. within ocean tide modelling (1996), and is a member of science working teams associated with the NASA-CNES TOPEX/POSEIDON and Jason-1 satellite missions.
      Desssuten er han ein likandes kar.

      No tits… sorry. Løpet er lagt og den uungåelige kataklysmen rykker stadig nærmere, den er bare et par små krumspring unna :)

      Hyggelig at du henger med :)





      • avatar Breiflabben says:

        En dansk vitenskapsmann som har sin egen oversetting av Mean Sea Level (MSL) :-) Det er det uttrykket som blir brukt av geodetikere verden over innkludert meg selv. Nå er jeg riktignok ikke en geodetiker, men jeg har drevet med landmåling og strandmåling (skvalpesonen) på alle kontinenter bortsett fra det Syd-Amerikanske.
        MSS, never heard of it :-)





        • avatar marthon says:

          Hei Flabben,
          Jeg surfet litt på dette og kom over bl.a. denne siden: http://www.esri.com/news/arcuser/0703/geoid1of3.html

          Nå veit ikke jeg akkurat hva Cecilia tenker på, og jeg kjenner heller ikke noe særlig til dette fagområdet, men bruk av satellitter/GPS har altså gitt nye muligheter til å måle jordoverflaten mer nøyaktig – og med det har forskere gjort den oppdagelsen at havoverflaten ikke fordeler seg som en regelmessig kule (som er litt tykkere rundt ekvator pga. jordrotasjonen). I flere områder på jorda viser det seg å være ganske betydelige forskjeller på faktisk, målt Mean Sea Level og en matematisk beregnet “geoid” (den overflaten den flytende delen av jordoverflaten ville ha hatt om den hadde vært helt regelmessig). Har dessverre ikke tid til å lese mer om dette nå, men det kan jo hende du synes det er interessant …
          :-)





          • avatar Breiflabben says:

            Dette er interessant vet du.Vår gode danske, Ole B. har nok bruk for dette i forbindelse med høyere geodesi i forbindelse med romprogram og liknende. Men selv i GPS sammenhemg snakker vi om MSL, men da ut fra en ny geoide basert på WGS-84 som gir en teoretisk kule som går jevnt i nærheten av jordoverflaten. Jeg vet ikke, men det kan hende at den til og med skjærer under hav-“surface”. Men vi snakker fremdeles om MSL.
            Nye begreper kan ha kommet i forbindelse med GPS og GPS-koordinater ute i verdensrommet.
            Jeg gir henne friheten jeg, det har jo en fin sammenheng med den kinesiske etterretningen, og det vil vi jo ikke ødelegge :-)
            Men da jeg leste MSS, mean sea surface så hadde det ingen relevans. Vi snakker om nivå, ikke en overflate selv om Ole B. har benyttet seg av det da.
            Klart vår danske ynde har gjort sin research og kan relatere den til en dansk vitenskapsmann. Hun har jo alltid et svar for hånden den kønne “jomfru” :-)

            Jeg har lest linken nå og har nok mitt på det tørre. Men høyere geodesi kan jeg ikke utdype, det har jeg ikke kunnskaper til. Men jeg var en av de ledende praktisk aktørene på GPS allerede i 1990 da jeg var GPS-ansvarlig SSL for den tids største 3D seismiske operasjon i Nigeria.





            • avatar Cecilia says:

              Da har jeg sjekket litt ekstra, bare for spas:

              “The GPS definition of altitude does not refer to MSL, but rather to a gravitational surface called the reference ellipsoid.” – altså den geoid der af Ole bliver kalled Mean Sea Surface. Den danske videnskapsmand er heller ei alene om at bruge denne benevnelsen.
              http://www.csr.utexas.edu/ocean/

              Yeah :)





              • avatar Breiflabben says:

                Det er ikke så farlig Cecilia. Du har sikkert oppdaget når du har googlet dette at de aller fleste referanser koker ned i MSL, googler du MSS skal du være heldig som kommer opp med noen resultater som omhandler geodesi i det hele tatt.
                Relasjonen til det kinesiske etterretningsbyrået er jo bra og som du sier så kommer nok Spencer opp med noe mer nerdetet kunnskap.
                “Yeah” kan du gjøre så mye du vil og jeg håper du tar en til med knyttet neve og armen i halvfems grader.
                Du er det vel undt :-)





        • avatar Cecilia says:

          Poenget var å la Spencer nevne noe som veldig få kjenner til, akkurat som han tidligere har gjort. På spørsmål om et slags “inside”- begrep, dukket altså Mean Sea Surface opp, som et begrep som ikke er i vanlig bruk. Det er antagelig langt flere som er kjent med Cherokee-indianernes skriftspråk og fargekoding av himmelretninger, selv om det heller ikke er så mange. Du har sikkert lagt merke til annen spesialkunnskap som Spencer legger for dagen i løpet av de foregående kapitlene. Du skal ikke se bort fra at han avslører andre ting etter hvert. Han er en mann som vet gjennomsnittstykkelsen på eggeskallet på egg verpet av frittgående høner i Hemsedal 15 august 1974 og han vet også at det pneumatiske trykket i dørlåsen på en SextonC skal justeres med en 2 mm umbrako-nøkkel. Derfor var det også spesielt irriterende for ham at at han ikke kjente til Kizlyars kjente og spesielle kniver.
          Ja, ja. Jeg moret meg som best jeg kunne da jeg samlet sammen masse nerdete kunnskap. De er langt fra alt jeg fikk plass til, og det skal vi vel være glade for. :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *