En nattugle ser dagens lys

Operasjon Sigma.


Kapittel 2:  Ymse innføringer og himmelsk lykke

____

En slakk sørgående bue tegner seg i vannet ved Ostrov Nordovyy. Noen minutter senere blir den til intet i det blikkstille havet. Samtidig tikker det inn en melding på mobilen til Agent Mar Ton, en jpg-fil som er helt svart. Det er tittelen på bildet som er meldingen: Agent La Vache har gått i land fra Ostrov Nordovyy. Sigma er i gang. Agent Gjert R. Innholdet av meldingen blir umiddelbart tekstet videre:
Jentungen er på plass. Agent M.T.M. Ankara.
Mottakeren sender en nesten likelydende beskjed, med kopi til seg selv, for å være på den sikre siden:
Ørna har landa.  Ta deg en øl. Hilsen Flabben.
I Stavanger er klokken 02:34. Det er flau nordøstlig vind, 11 grader og overskyet.

I Breiavatnet glir et svanepar sakte mot land mens de ser forhåpningsfullt på en mann med litt ustø gange. Han enser dem ikke. Det er meldingen på mobilen han er opptatt av: “Ørna har landa.”
Det er på tide å komme seg hjem og ta en pils – og friske opp Basic-kunnskapene.

___

Rødt egner seg dårlig som kamuflasje. La Vache ser på klokken, 23:34. Da har hun tid til å skifte. Vakten har sikkert ikke noe imot å låne bort uniformen litt. Hun håper han har skjøttet sin personlige hygiene, og er glad hun har litt erfaring med å kle av fulle mannfolk.
Montro hva han har i lommene – lommebok med femten hundre rubler, et tjenestebevis: Andrej Neschkov – Det Føderale Russiske Politi. Så det er de som står for vaktholdet, ikke Alucard Security, det er interessant. Et nøkkelkort merket A.S. Det er antagelig til inngangs-døren, en pakke sigaretter merket med USA-blend, et plastetui med tre Armavirskij russiske kondomer, ingen bilder av kjæreste eller barn eller sånt. Bra. Merkelig i grunnen – med en gang noen trekker på seg en uniform, så slutter de å være mennesker. De blir transformert, omskapt til strategiske elementer, soldater uten ansikt, en del av en usynlig masse, lavest på rangstigen – og lette å ofre dersom det tjener hensikten, akkurat som bønder i sjakkspill. Spansk åpning med bondeoffer i åttende trekk, svart bonde D7 til D5, av med hodet… i trekassen med deg.  Forskjellen er at bøndene får en ny sjanse i neste spill. Det var det vikingene tenkte, at de fikk komme til Valhall – til den evige slagmarken – alle gutters drøm. Og nå er det hennes tur.  Av med selskaps-kjolen, og på med uniformen. Fra Cilly la Vache til anonym soldat i løpet av ett minutt.  Hm… soldat med håndveske? Det blir vel i overkant homsete, selv i våre dager. Hva trenger hun?  Hun trenger iPaden. Den kan hun stikke ned i beltet og ha på maven. Modemet må hun ha, og nøkkelkortet til Andrej er det lurt å ta med. Noe mer? Ja, den lille rosa Maglite-en på nøkkelknippet, den må hun ha, og Kleenex, selvfølgelig. Da er det bare en liten, men viktig, detalj som gjenstår. Andrej er riktig nok ingen brande, men han er heller ikke spedbygd. Det Russiske Føderale Politi får ha henne unnskyldt, men det er altså helt nødvendig å gjøre noen små modifikasjoner på uniformen.
Hva sier du, Spencer? Har du alltid en neglesaks tilgjengelig når du trenger det?  Neppe.
Menn kommer aldri til å forstå poenget med håndveske.

___
_

Ostrov Nordovyy – fint navn. Lau lar blikket hvile på den lille øya som bryter vannspeilet. Fint språk russisk, men vanskelig. Det er fullmåne og helt klart, et sjeldent syn i løpet av de 8 årene han har vært her.  Trærne som klorer seg fast helt ute ved ved kanten, står som bevegelsesløse silhuetter mot det sølvblanke vannspeilet – egentlig er det et fint bilde – en perfekt kveld for en romantisk spasertur. Hadde han hatt kjæreste kunne de gått tur bort til minnestøtten over falne marinesoldater under Den Store Fedrelandskrigen, og sittet ytterst på pynten og sett utover det endeløse havet… og kanskje hadde hun lent hodet mot skulderen hans, og han hadde funnet hånden hennes i måneskinnet. Men han fikk aldri noen kjæreste, og nå begynner det å bli for sent.
Han begynner å bli utålmodig.  Nå er det snart syv timer siden de forlot Grosnyy. Veien er langt fra god, egentlig er det fortsatt bare en anleggsvei, men normalt kjører man de 5 milene på rundt tre timer. Kan det ha skjedd noe underveis? En punktering eller motorhavari? Kan de ha kjørt av veien?  Nei, nå må han ikke la fantasien løpe løpsk og hente seg bekymringer ut av løse luften.
Han trenger en kopp te – det han husker som en av de syv nødvendighetene i et kinesisk liv. De andre seks anser han ikke lenger for å være nødvendige, ikke etter tredve år i Haparanda. Hvor gammel har hun blitt nå, Änkan? Hun må være over søtti.  Han burde absolutt ha besøkt henne sist han var i Sverige, men Mizhag hadde vært voldsomt bestemt; det var det ikke tid til. Ikke på vilkår. Arbeidet ventet. Det var ille nok at han hadde dratt til Stockholm.
Åtte år er det siden sist han så henne.  Änkan Rea, det var det alle kalte henne, selv om hun egentlig het Ulla – Ulla Gran. Hjemme i Trädstad hadde hun gått under navnet Snällan, helt til hun hadde tilbrakt en amorøs natt med den blinde billedkunstneren Engrän. De hadde “giftet” seg, som han kalte det, i en øyeblikks-rus av tresprit og Keratin hårvann, og “bryllupet” hadde stått som et spett under hele seremonien, som egentlig bare hadde bestått av selve bryllupsnatten. Og morgenen etter, da Engrän hadde oppdaget at han var blind, hadde han vært svært bestemt.
– Snällan, lyssna. Nu har du just blivit änka!
Jag kommer aldrig se dig igen!  Ha en trevlig weekend. Adjöss.

Og så hadde han forsvunnet med sørgående lokaltog, med “syfte att utveckla det inre ögat” –  og tilbake satt Ulla, tretten år, ny-deflorert og allerede enke.
Etternavnet Rea hadde kommet da hun arvet Kalles Robot och UFO-affär i Haparanda, etter sin barnløse morbror Beppe,. Det første hun gjorde var å selge ut alt, på rea, som det heter på svensk. På kinesisk heter det  賣 , som ligner mistenkelig på en robot.
Og så hadde hun blitt hetende Änkan Rea.

I Haparanda hadde Lau Zier Hei blitt til Lau Tony Eriksson, den alltid smilende lille kineseren, som etter hvert hadde gjort karriere som håndspålegger og kinesisk diviner, og som i blant solgte kina-sko over disk i Änkan Rea’s Kvikk-marknad – som gjengjeld for utviste tjenester.

Änkan själv, en saftig dame i midten av tretti-årene, hadde allerede første natten gitt ham en innføring, noe som for Lau hadde ledet til det han i senere nedtegnelser hadde betegnet som Det Paradisiske Øyeblikk av Himmelsk Lykke.
Resultatet av slike øyeblikk hadde Änkan Rea senere påpekt at han burde deponere et annet sted enn på lakenet, for eksempel i en dertil fremstilt overtrekkshette av tynnvalset, myk gummi. Hva han senere foretok seg med innholdet, var henne i grunnen fullstendig uvedkommende, men hun hadde antydet at det ikke var noe å spare på, noe den unge Lau hadde funnet det litt vanskelig å begripe.   De gamle grekerne, samt noen afrikanske stammer, mente jo det inneholdt selve visdommens eliksir, om det altså kom fra en mann som var klokere enn dem selv.  Så da kunne kunne han vel i det minste mate akvariefiskene med det? Han var da absolutt klokere enn dem? Og så hadde tankene hans spunnet videre og han hadde tenkt på om  visdommen ligger i genene og at det måtte være snakk om en form for mutasjons-effekt. Ville ikke fiskene bli kokere om hans visdoms-eliksir muterte med fiskenes gener? Det luktet jo ganske likt …  etter hvert.
Og så – noe senere – en dag han kom under påvirkning av et tvingende behov for å frembringe Det Paradisiske Øyeblikk av Himmelsk Lykke for egen hånd, hadde han kommet over en kasse med brekkasje på bakrommet, og der hadde han funnet Den lilla alkymisten,  i originalemballasje med kun helt ubetydelige ytre skader. I den samme kassen hadde han også funnet et eksemplar av studieheftet  Ska vi leka doktor?avancerad lek för barn och unga, samt en kokebok: Det kinesiska köket – Aspen och Lövs kinesiska recept, 101 kinesiske oppskrifter, som i følge forordet hadde blitt innsamlet og katalogisert av den omreisende kokken Ludo d’Jaglaan i 1948 – året før han selv stod på menyen, som hovedrett under et rituelt aftensmåltid for kongen av Basongo-stammen i Belgisk Kongo.
Lau må smile ved tanken. Tilfeldighetenes spill. Et alkymist-sett og et par bøker i en kasse med brekkasje hadde faktisk ledet frem til den revolusjonerende teorien: UN-TOTEN, teorien som han femten år senere, sterkt demotivert og dypt såret, hadde lagt i en skuff, sammen med Maos Tanker, Maos enkes Svik, og revidert utgave av Deng Xiao Pings ett-barns-doktrine på klassisk kinesisk – og hadde det ikke vært for at han ved en feiltagelse hadde blitt invitert til Parapsychisch und Pneumatisch Produktionsentwicklung (PUPP-2004), den årlige vitenskaps-uken i Milch i Nord-Bøhmen,  så hadde nok teorien hans fortsatt ligget i skuffen i Haparanda – i press mellom Maos Tanker og Deng Xiao Ping’s doktriner. Enken hadde han for lengst brent, en kveld han manglet opptenningsved.
Og så hadde det skjedd.
I Milch, også kjent som tilfeldighetenes by, hadde han helt tilfeldig truffet den russiske pneumatologi- og psykiatriprofessoren Dr. Argos Mizhag, og møtet med Dr. Mizhag hadde vært svært interessant, akkurat som aksenten hans.
– Dobryj vyechyer, god kveld doktor Eriksson. Hør øyeblikkelig at jeg har den perfekte fasjilitet for din fremoverdrifter.
– Du vet hvem jeg er?
– Da,  da,  da!  Jeg vet.  Så det er ingen probljem.  Vi har gleden av å treffe oss begge og si goddag. Ja?
– Og du er…?
– Professor Mizhag. Vi vijetenskapere forstår hverandre, ja?  Det er interessant hva jeg har å tilby, så jeg inviterer til en hel aften!  Ja?
– En hel aften?
– Da! Vi drikker og snakker om våre fremtider sammen og etterpå en hyggelig øyeblikk mellom fire par øyner. Ja?
– Fire?
– Da!
Joda, han hadde latt seg dupere av denne merkelige mannen. Han hadde latt seg dupere av rovdyrsmilet, av de store geberdene, av smigeren og ikke minst av den velfylte lommeboken. Og fire par øyne? Ingen probljem. To ekstra par øyne hadde blitt skaffet til veie, og hadde etter hvert bidratt til et paradisisk øyeblikk av himmelsk lykke – mot en liten godtgjørelse.
Hva hadde han egentlig å tape når han hadde alt å vinne?

 Et monstrøst byggverk i stål og betong hadde reist seg som en veritabel festning foran ham da de tre uker senere hadde humpet flere timer i en gammel Cherokee på en ufremkommelig anleggsvei, og etter en siste lang og stupbratt stigning omsider hadde kommet opp til det øde og omtrent utilgjengelige platået, som han senere fikk vite hadde fått det klingende navnet Djevelens Gravsted  – uten at noen ville fortelle ham hvorfor.
Bygningen, som i følge Dr. Mizhag hadde blitt oppført i 1970, hadde en gang vært KGBs hemmelige rehabiliterings-senter for politiske avvikere, opposisjonelle, og andre samfunnsmessig ustabile elementer. Men, så hadde tidene forandret seg, og Russland hadde funnet det opportunt å foreta et tidsriktig hamskifte. Frihet, likhet og brorskap hadde blitt omdøpt til folkestyre, og i en moderne demokratisk republikk med frie valg, sier det seg selv at uønskede elementer må tas hånd om på andre måter – etter modell av CIA: Man eksporterer problemet til et annet land. Ingen probljem!
Det eneste som fortsatt hadde minnet om KGB-perioden, var det enorme portrettet av Breznjev, en freske på 10 x 7 meter i resepsjonen. Den hadde ingen turt å fjerne, av respekt for kunstneren, Alexey Leonov, den første i verden som fortok en space-walk, og som etter det hadde blitt hedret med både Lenin-ordenen og Den Røde Stjerne, og som en ekstra påskjønnelse hadde fått lov å male et portrett av selveste Breznjev  – attpå til i en av verdens mest hemmelige bygninger.
Dr. Mizhag hadde slått stolt ut med armene.
– Vekommen til den russiske instjitutt for eksperimentell psykiatri og pneumatikk.  Russkiye integrirovannoy psikhologij i pnevmaticheskiye instituta –  dobro pozhaloviet!
– Takk… men si meg,  hva er Alucard Security?
– En skalkeskjuler. Ikke tenk på den. Jeg har min egen fasjilitet nedenunder i dypet, og pass på så vi snakker lavt utenfor bilen. Du forstår, Tony, det er hemmelig! Ja?
Lau hadde forstått. Alucard Security var fullstendig uvitende om dypets aller dypeste hemmelighet – Dr Mizhags private laboratorium – bygget opp over mange år ved hjelp av udokumenterte statlige overføringer og et sinnrikt system for internfakturering.
– No probljem! Vi internfakturerer honoraren din som dekningsbidrag, bokfører som tap, og selger fordringen tilbake til oss selv. Genjalt? Ja?
I Mizhag’s private laboratorium skulle han altså få sjansen til å omsette sine teorier i praksis, i aller største hemmelighet – selvfølgelig.

 

___

_

Buksene er for lange, og neglesaksen sliter med det tykke stoffet. Hva er klokken? Kvart på tolv. Dette tar lengre tid enn hun trodde. Hun repeterer planen for seg selv, mest for å ha noe annet å tenke på enn hvorfor neglesaksen hennes akkurat nå hakker seg gjennom det seige stoffet.
Du må ta de to på flankene først, hadde Spencer sagt.
– Hvorfor må jeg bry meg om flankene? Kan jeg ikke bare gå rett på inngangen først som sist?
– Risikabelt. På ett eller annet tidspunkt vil de snakke sammen, og da blir du avslørt når en av dem ikke lenger snakker.
– Men, hva gjør det liksom? Da er jeg jo inne.
– Du skal ut igjen også. Hva tror du skjer når de to andre slår alarm?
– Selvfølgelig. Hvor lang tid har jeg?
– Til syv. Da kommer folk på jobb. Da bør du være forduftet.
– Hva med Mizhag og Eriksson?
– De bor der. Leilighetene deres er avmerket på plantegningen.
– Er det ingen andre i huset?
– Ikke nattestid på ukedager. Kun i helgene, da kommer ballettpikene på besøk.
– Søtt. Noen tips?
– Sorry. Du får bruke fantasien.
– Hva med under-nivået? Det er sikkert godt skjermet. Hvordan vet du at det er nettforbindelse der?
– Ah. Godt spørsmål. Se her. Dette er et iransk militært satellittmodem med innebygget lokal Wi-Fi og nitti timer batteritid. Nettet er garantert oppe tjuefire timer i døgnet. Passordet er obama, bare små bokstaver.
– Iransk? Hvordan har du fått tak i det? Hva er egentlig denne koblingen til Iran?
– Ikke spør.
– Sorry. Den er veldig liten. Trenger den ikke antenne?
– Nei. Men det er en sint liten jævel. Legg den et par meter vekk når den er i bruk.
– Ikke i brystlommen altså?
– Det vil jeg ikke anbefale. Du kan prøve den nå, så vet vi at den virker. Du kan for eksempel laste ned plantegningene til iPaden, så har du dem tilgjengelige hele tiden, det kan tenkes du trenger det.
– Jaha?
– I tilfelle du må lete etter en annen utgang.
– En annen utgang? Finnes det?
– Det er mulig. Se her. Dette området er modifisert på tegningen. Det kan bety at det opprinnelig befinner seg noe der som ikke finnes på kopien.
– Kopien?
– Politihuset i Oslo er kopien. Du skal inn i originalen. Get it?
– Jada… noe mer jeg bør vite?
– Kan du russisk?
– Njet.

___

_

Mizhag hadde vært i godlune da han viste frem laboratoriet.
– Nå, min venn, Hva syns du?
– Hva bruker du cellene til?
– Cellene? Hva er det å spørre om? Til å ha ting i… kanskje en gang hvis det kommer en fange.  Jeg har data-sentral, se!
– Hm. Svært moderne… er det en Commodore 64?
– Ikke bare én, det er over tyve.
– Hvorfor ikke noe nyere?
– Hvorfor det? Det er bare virus og trojansk gyngehester fra over alt. Tony, min venn, nå skal jeg fortelle.  Jeg har funnet en navn for vår samarbeid. Revival of the fittest!
– Revival of the fittest?
Lau hadde smilt litt. Det var i hvert fall ingen ting å utsette på entusiasmen til Mizhag.
– Tony? Hva syns du? Det er vår nye motto – vår slagord. Vi skaper en kulturell eljite, en tenkemaskin!
– Jo…
– Hvorfor smil? Du kan le først, men bare vent til jeg ler etterpå. Det blir verdensledere som vil stå på kø!
– Tror du virkelig det?
– Jeg tror ingen ting, jeg vet! Og da skal jeg le. Liker du kaviar!
– Joo…  men ikke den på blå tube.
– Ha ha! På tube. En vits, veldig morsom. Vi kan le.  Har vi kaviar på tube? Njet! Har vi jenter som venter? Gjett!  Kom…

Ovenpå hadde det vært sparkepiker og champagne… og kaviar. Ikke på tube. Det hadde vært feiring av menneskehetens mest ambisiøse prosjekt noen sinne – mer ambisiøst enn selv måneferden til Armstrong, om den da i det hele tatt hadde blitt foretatt.
– Min institutt har njetopp behov for en mann som deg i vår systjem.  Vashezdorovje, kamerat Tony! Skål! Mere vodka! Vi sammen klarer det verden aldrij har sett! Vi tilsammen blir legendarisk genjale. Hallo, Elena!  Kom, kom til Mizhag… du liker kaviar, ikke sant Elena?
– Da.
– Kom, la meg få se. Vis til Tony hva du har…
– Da.

Nei. Det hadde i grunnen ikke vært å utsette på samarbeidet. Transmutasjons-prinsippet hadde blitt forbedret, og migrasjons-kapselen hadde tilsynelatende virket som den skulle.
Den første testen hadde resultert i en spissmus, generert fra en bensplint som Mizhag hadde funnet i en boks Da Morgada portugisiske sardiner i olje.  Ved eksakt 1212,66 atmosfærers trykk, hadde reaktivert DNA reagert på tilførselen av syntetiske nano-neuroner, og entropi-reversatoren hadde kalkulert beliggenheten av de originale atomene som i sin tid hadde dannet objektet – og hentet dem. Og så hadde en spissmus blitt bygget opp foran øynene på dem.  Alt hadde fungert i henhold til teorien, og de hadde feiret med vodka… helt til Dr. Mizhag hadde fått et tankefullt uttrykk i øynene, et uttrykk som etter noen minutter hadde gått over til stadig sterkere irritasjon, og hadde endt med et voldsomt raseriutbrudd.
– Hvordan kan det være ben fra spitzmus i Da Morgadas portugisisk sardin i oljen?
– Det…
– Det skal IKKE være det!
– Men forsøket var jo en suksess….
– Å jasså? Med en spitzmus som kommer fra en sardinboks? Som jeg har spist av! NJET!
– Men…
– Hvem vet hvem som kommer neste gang!  En kloakkrotte kanskje? Hva sier du da? Dette er ikke hørt!
– Du mener uhørt?
– Gi meg telefon! Jeg skal plukke en høne med direktøren!
Direktøren var en herre ved navn Faminto Megera.
– Morn! Jeg er Mizhag! Jeg har plutselig gjenerert spitzmus fra din sardin i oljen! Det er mus! Mus er ikke ikke sardin! Vet du hva det er slags forskjell på mus og sardin, eller er du idjot?
– É impossível!
– NJET! Det er spitzmus! I din sardin! Jeg skal stoppe din eksport! Snart. Når det blir lyst. Idjot!
– Idiot?
– NJET! Du er idjot, ikke jeg! Dine sardiner er død!  Veldig dø!
– Adeus!
Klikk.
I mellomtiden hadde spissmusen sett sitt snitt til å få i seg noe av Mizhags vodka. Den hadde virret litt med øynene, rapet, og gått overende med et hikk.
– Du milde Gorbatsjov! En spitzmus drikker seg død med min vodka! Nå som den njetopp hadde blitt levende. Vilken idjot!

Jo, det hadde blitt litt idioti av det, men Mizhags raseri hadde lagt seg etter hvert, og fire kasser Da Morgada portugisiske sardiner i olje hadde lagt seg til evig hvile på bunnen av det Kaspiske hav, sammen med fakturaen fra Da Morgana, selvsagt etter at den hadde blitt intern-debitert.

Problemet med disse tidlige forsøkene hadde vært uberegneligheten. Mizhag hadde ikke vært særlig lysten på å forsøke seg på å hente ut vesener andre matvarer.
– Tenk om det kom plutselig en skitten gris eller en uberegnelig okse? Da er det… vent, vi må tenke. Kom, vi går i naturen!
Og så de gått tur, tenkt litt, lett litt, og funnet noen benrester etter en fugl.
– Aha! En fugl! Kanskje en spurv? Kanskje en brevdue til Tsarens kurér? Hvem vet? Vi må se hva den blir.

Det ble en sibirsk nattugle, samt en tordivel.
– Hah! En tordjevel! Det ble dobbelt! Genjalt!
– Jeg trodde ikke…
– Og en ugle! Hva skal den hete? Den er en jente? Ja?
Lau var ikke så flinkt til å kjønnsbestemme ugler.
– Unni?
– Er det jentenavn?
– Ja.
– Næh! Har du sett! Hun tok tordjevelen. Med én jafs!
– Hun var nok sulten…
– Da… det er ikke så rart. Hva heter hun?
– Unni.
– Da. Jeg liker henne. Unni.

Forsøket som sådant hadde de ansett som vellykket, og Unni trivdes og levde fortsatt i beste velgående,  på tak-takterrassen.
Det hadde imidlertid oppstått ett lite problem: Forsøket hadde forårsaket en kort blackout i store deler av Tsjetsjenia, midt under middagsforberedelse, og folk hadde begynt å murre. Departementet hadde kommet med nærgående spørsmål. Putin hadde talt på torvet i Grosnyy, og senere i telefonen til Dr, Mizhag. Han hadde understreket viktigheten av å ikke opprøre befolkningen.
– Hva sa han?
– Putin? Han er bare en pussy! Han bare holder tale på galleriet. Ingen probljem!
Mente dr Mizhag.
Han mente også det var på tide å ta eksperimentet til neste nivå: Å gjenskape et menneske.
Han hadde en helt spesiell i tankene.

___

_

Ti på tolv. Etter planen skal hun være innenfor ved midnatt.  Det holder ikke.
Buksebenene ble vist ikke nøyaktig like lange, men det er det neppe noen som kommer til å stusse over. Innen noen rekker å stusse over noe som helst, vil hun være over alle blåner, eller rettere sagt langt under, på vei tilbake til Kelachay. Og hvis hun er heldig kan det tenkes hun rekker å ta en tur innom det berømte te-museet som Spencer nevnte, før hun blir fløyet til Ankara – kanskje til en de-brifing i hyggelige omgivelser – om hun er heldig.
Men først må hun gjøre seg ferdig med oppdraget. Andrej kan få vokte håndvesken, selskapskjolen og de hvite skoene så lenge – han kan trenge en hodepute – og hun er da tross da alt er en omsorgsfull pike.

_____________

_

Neste kapittel:  – Du har i det minste vært heldig med været.

6
 
 
 
 
This entry was posted in Fantasy, Tekst and tagged , , , . Bookmark the permalink.

9 Responses to En nattugle ser dagens lys

  1. avatar Breiflabben says:

    He he, jeg ler meg skakk her, din frekke lille tøs 😆
    Måtte bare hive i vei en kommentar etter innledningen 😀





  2. avatar Breiflabben says:

    “To ekstra par øyne hadde blitt skaffet til veie, og hadde etter hvert bidratt til et paradisisk øyeblikk av himmelsk lykke – mot en liten godtgjørelse.”
    Du har noen fine beskrivende “passasjer” her.
    Nå har jo jeg litt russisk i min hukommelse etter halvannet år og en Elena i Russland 😉
    “Djevoshka, jesho ikra pashal’st, y tu?”
    Herlig alt sammen og som “musikk” i mine ører. (Slike minner forsvinner ikke lett)
    Igjen et par fantastiske illustrasjoner. Gir du leksjoner? :-)

    Keep ’em coming :-)





    • avatar Cecilia says:

      Kan jeg russisk?
      Njet!
      Er russisk således bortkastet på meg?
      Da!
      Hvordan kan det da ha seg at det kommer noen russiske fraser her og der? Jeg kjenner noen som har tatt russisklinjen på Katta. (Oslo Katedralskole)
      Blir det mere russisk i denne serien?
      Eto mochet but’ predusmotreno.

      Elena er et tilfeldig valgt navn, men jeg regner med at hun er svært spiselig 😉
      Jeg har tenkt at tirsdager og fredager (evt lørdag morgen) er passende tidspunkt for slike føljetonger.

      Tusen takk for kjempehyggelig kommentar :)

      pst… jeg nevnte visst en gang at det kunne vært morsomt med en Photoshop-gruppe på Bloghog, hvor man kunne utveksle litt triks og erfaringer og slikt. Jeg syns fortsatt det kunne vært spennede…





  3. avatar Hilde says:

    “Dine sardiner død! Veldig død.”
    Hehe… herlig!

    Følger med, følger med :)





  4. naturglede naturglede says:

    Men tenk å gå med bukser som ikke har like lange ben da! Sukk og sukk for et stykke! :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *