Det startet med lunken eselmelk, rosa champagne og en samtale i Manila.

Det har vært lav blogg-aktivitet her i sommer. Det har sine grunner. ……………………………………………………………………………………………………..

Etter interne overlegninger, er det nå fattet endelig vedtak om at det ikke lenger finnes noen rimelig grunn til hemmelig-holdelse, og selv om det endelige utfallet av denne operasjonen for såvidt ikke kan sies å være fullstendig avklart, er det allikevel ingen bekymring for at det i fremtiden vil begynne å ulme i glørne og fatte ild.
Det er nå i alles interesse å få bragt dette frem i lyset, og det uttrykkes herved håp om at åpenheten rundt dette vil bidra til å avmystifisere den skumling og bekymring som tidvis har gjort seg gjeldene vedrørende den lave blogg-aktiviteten i sommer.  Det har hatt sine grunner.
En hver likhet med eksisterende eller ikke-eksisterende personer, dyr, fugler, farkoster, fisk, bygninger eller steder er tilsiktet.

_


:

Kapittel 1  – Døde menn snakker sjelden i walkie -talkie.    _______

Cilly La Vache trekker pusten og lar blikket følge den steile fjellskrenten opp mot toppen. Jo, Agent Mar Ton, eller Spencer som han helst kaller seg, hadde utvilsomt hatt rett; det enorme byggverket ikke bare ligner – det er så å si identisk, akkurat som han sa, og det ser om mulig enda mer forfallent ut.  Det er langt opp, bratt, og ikke minst høyt, tenker hun, og forsøker å riste av seg antydningen til panikk. Høydeskrekk er jo dypest sett kun en irrasjonell frykt. Det vet hun godt. Hun får tenke på noe annet, avlede seg selv, finne noen spennende bilder å fantasere om. Hun er jo flink til det – ellers.
Hun trekker en sort overtrekks-bukse og en tynn sort trøye opp fra den lille vanntette sekken. Så trekker hun av seg tørrdrakten og skifter fort i mørket. Tørrdrakten legger hun under en sten, sammen med masken, luftflasken og en signalpistol.  Så lukker hun sekken og svelger tungt før hun resolutt tar den på ryggen. Okei. Nå er det er ingen vei tilbake. Det kommer et lite klikk idet hun fester beltet rundt livet og strammer det over den lille frøkenmaven. Uff. Hun har nok vært litt for lat i det siste. Er det for stramt? Går det bra å puste? Hun puster dypt et par ganger. Jo. Det skal gå bra. Det er verre med kondisen. Enda bra hun er sterk i klypa. Et siste blikk for å memorere hvor hun har gjemt utstyret. Havet ligger speilblankt og urørlig der ute, som om det er dekket med olje. Et sted der ute i mørket venter de på henne. Det er betryggende. Det er blikkstille, ingen antydning til vind, og ingen lyder som kan maskere bevegelsene hennes.
Hun snur seg og begynner å klatre lydløst opp den bratte fjellveggen.

___

Tony Eriksson står urørlig og stirrer ut i natten. Forsvunnet vitenskapsmann nominert til Nobelprisen – Eksil-kineseren Lau Zierhei avslår nominasjonen til nobelprisen i medisin! Overskriften hadde lyst mot ham fra izvestia.ru. Lau Zier Hei – det er lenge siden han har brukt det navnet. Hvordan de hadde funnet ham var fortsatt et mysterium. Brevet fra Nobel-komitéen hadde blitt omadressert fra Haparanda sammen med resten av posten hans, og plukket opp på dekkadressen i Manila. Tre dager senere hadde han landet i Stockholm og oppsøkt dem personlig, smilt sitt mest ydmyke smil, og med bøyet hode forsøkt å forklare hvor maktpåliggende det var for ham, ja, for hele den vestlige sivilisasjonen, at han fikk ro til å fullføre de siste eksperimentene og rendyrke teknologien som lå bak. De hadde virket imøtekommende og hadde smilt tilbake. Joda de forstod selvfølgelig og absolutt hvor hvor viktig, ja hvor bent frem tvingende nødvendig det var å hemmeligholde dette prosjektet. Og så hadde han frasagt seg nominasjonen, fremdeles med bøyet hode og ydmykt smilende sitt mest kinesiske smil, og håpet de virkelig hadde forstått alvoret.
Men nå har altså noen vært løsmunnet allikevel. Han burde vel forutsett det. Svensker er jo ikke akkurat kjent for sin lojalitet, kun for sin nøytralitet, og den har jo gitt seg så ymse utslag – det visste han jo. Sannsynligvis er hele verdenspressen akkurat nå på jakt etter ham, Lau Zier Hei, en ubetydelig sønn av en enda mer ubetydelig gruvearbeider fra Guizhou-provinsen i Sør-Kina. Det i seg selv er minst like oppsiktsvekkende som at han hadde avslått nominasjonen fra Nobel-komitéen.
Nobelprisen i medisin. Jo, det skulle tatt seg ut. Da hadde han nok straks fått den kinesiske etterretningstjenesten MSS på døren, for ikke å snakke om skattevesenet og det kinesiske kommunistpartiet. Han tviler sterkt på om de noen gang vil tilgi ham sviket.
Vel, de finner meg ikke her, aldri i livet, tenker han, eller kanskje aldri i live? Det er utvilsomt noe foruroligende ved den siste tanken, så han slår den fra seg igjen, som så mange ganger før. Har han egentlig noe å frykte? I hvert fall ikke så lenge han klarer å holde formelen hemmelig – kjernen i prosjektet – katalysatoren for den bio-mekaniske prosessen: Ekstrakt fra Petromyzon marinus – Petrusenzymet. Hans egen oppdagelse – den som i natt for alvor skal bevise om den består testen…
… om alt går som planlagt.

___

Cilly la Vache puster tungt mens hun lydløst kryper i skjul bak krattet på toppen av platået. At hun aldri lærer. Shoppingturer er ikke trim. Nå merker hun tydelig at hun har latt seg selv forfalle. Kroppen er sjelens tempel – er det ikke det kineserne sier? Det hjelper lite å pusse opp fasaden dersom reisverket råtner. Nei, det er nok på tide å gjøre noe med vedlikeholdet så hun ikke ender opp som det norske skolevesenet. Hun merker at hun begynner å bli trøtt. Det er snart nitten timer siden sist hun sov. Nitten timer..
For nitten timer siden lå hun og duppet ny-våknet og dovent i en svakt boblende blanding av lunken eselmelk og rosa champagne. Oppslukt av sine egne tanker og betraktninger rundt verdens urettferdighet, hadde hun ligget med halvlukkede øyne og kikket på det azurblå havet fra sin nedsenkede jacuzzi på den øvre terrassen utenfor sommer-residensen på Malta. Hun hadde uroet seg litt over verdenssituasjonen, tørken i Uganda og fattigdommen i Somalia, og nesten følt et stikk av dårlig samvittighet da hun hadde viftet en flue vekk fra champagneglasset. Stakkars, fluene har jo så kort et liv. Vel, den kunne jo alltids få slumpen etter at hun fått sitt… om da ingen andre kom den i forkjøpet.
På den nedre terrassen hadde butleren akkurat dekket bordet til frokost; nyfanget østers og flybåren russisk kaviar. To nyvaskede cubanske skjønnheter hadde stått klare med palmebladene løftet slik at de umiddelbart kunne skape sirkulasjon i den nesten stillestående luften, og St. Thomash, hennes polske alt-mulig-massør, hadde allerede dyppet hendene i varm jojoba og tetreolje…  og akkurat da hadde selvfølgelig mobilen ringt. Det var kun nysgjerrigheten som hadde fått henne til svare.
Stemmen i andre enden hadde båret preg av behersket opphisselse, men tempoet hadde indikert at det var hastverk.

– Hei. Det er Flabben. Det har oppstått en situasjon.
– Jaha? Har vinkjøleren din forsvunnet?
– Dette er jaggu ingen spøk. Hør. Vår mann i Manila har etter eget sigende fått seg tilrøpet noen fortroligheter av en åpenbart påseilet russisk herre medbringende noe vår mann mente å kunne påstå var en gledespike av lokalt opphav. Denne russeren begikk den tabben å forsnakke seg i løpet av det vår mann oppfattet som en forhandling mer enn en vennlig samtale, og som altså fant sted rett ved og i hørbar avstand fra hans kontemplativt tilbaketrukne veranda, noe han også senere viderebefordret og bekreftet i detalj gjennom en viselig kodet utlegning på bloggen sin.
– Du slette! Pust ut, og snakk rolig. Det er Mr. Green du mener?
– Hysj!
– Sorry.
– Han mener vi står overfor en konspirasjon hvis mål er å utsette den vestlige verden for en veritabel hær av kompetente menings-utvekslere og trendskapere, noe som vil være jævlig ødeleggende for… og ikke minst jævlig ubeleilig for meg, særlig akkurat nå som jeg er full av forslag til nye tema for…
– Greit, greit, greit! Hva vil du jeg skal gjøre? Dra til Manila? Jeg vil helst slippe. Massøren min venter.
– Ikke Manila. Agent Mar Ton venter allerede i Ankara. Han vil gi deg alt du trenger.
– Jasså? Marton?
– Hysj da,  jente!
– Sorry da! Herregud…  har du hatt en fin frokost forresten?
– Om jeg har hatt en fin frokost? Ja, det må jeg kunne påstå. En aldeles fortreffelig svensk sidensvans-suppe, servert med pocherte vaktel-egg og et par små glass Chateau…
– Utmerket. Så har i hvert fall én av oss fått frokost.
– Men du! Ikke glem å brenne SIM-kortet med én gang jeg har lagt på!
Klikk!

Hun hadde brent SIM-kortet i all hemmelighet i peisen på utegrillkjøkkenet ved baksiden av den minst brukte av de to tennisbanene sine, og overtalt St. Tomash til å massere henne i baksetet av limousinen på vei til flyplassen. Ingen kan si hun ikke hadde fortet seg. Hun hadde til og med nedgradert seg fra first-class til businessclass på flyet til Ankara, for ikke å vekke unødig oppsikt, og sågar latt seg frakte av flybussen. Og allerede fem timer senere hadde hun blitt møtt av agent Mar Ton utenfor Metroen. Han hadde vært forkledd som Henry Spencer og hadde presentert seg som Spencer, på klingende Bergensdialekt av en eller annen grunn. Da de begynte å gå, hadde hun funnet det helt naturlig at han tok henne lett i overarmen og med bestemte skritt førte henne inn i basaren. Det hadde heller ikke overrasket henne at han virket lokalkjent.
Vi må følge de lokale skikkene så vi ikke vekker oppmerksomhet, hadde han smilt unnskyldende, og festet grepet rundt overarmen hennes. Så hadde han trukket henne gjennom en uvasket sidegate, før de på nytt kom inn i basaren, denne gangen fra en annen kant. Da hun hadde fattet interesse for en bod med søtsaker, hadde han festet grepet rundt overarmen hennes enda en gang, og bestemt trukket henne videre med faste skritt i passende tempo, uten å se seg tilbake. Etter noen minutter hadde han ført henne gjennom ytterligere et par ufremkommelige smug, og omsider kommet frem til bestemmelsesstedet, en kaffebar ved navn The Instant Qahwah – Insh Allah, som lå diskret bortgjemt og så vidt synlig, omtrent som skyggen av Hizar-citadellet i den stekende zenit-solen. Uttrykket hans hadde under hele den lange turen vært nøytralt og følelsesløst, og blikket hans hadde vært fokusert på detaljene i den fremmedartede arkitekturen. Inne i coffee-shopen hadde han blitt stående og speide litt selvfølgelig, som om han ikke så etter noe spesielt og kun var en helt vanlig turist, før han hadde bestemt seg og ført henne til det mest avsidesliggende bordet, trukket ut stolen for henne, og gjort tegn til at hun skulle sette seg.
_
Det var først da de hadde satt seg at hun hadde lagt merke til utsikten. Hun kunne se rett på den berømte  moskéen, og det gikk opp for henne at han måtte ha ført henne i sirkler. Hun kjente fortsatt avtrykket av det maskuline grepet rundt overarmen.
Spencer er i sannhet en farlig mann, hadde hun tenkt, og samtidig registrert at det ikke virket som om varmen plaget ham. Den lett oppsiktsvekkende frisyren hadde muligens en avkjølende effekt? Stemmen hans hadde vært merkelig rolig og uventet behagelig da han omsider hadde falt til ro, etter å ha forvisset seg om at ingen hadde forfulgt dem.
– Jeg vil gå rett på sak, som jeg alltid gjør med jenter. Operasjonen går under kodenavnet Sigma, den attende bokstaven i det greske alfabetet. Vi kan også bruke Final Sigma, hvis du syns det høres litt kulere ut…
– Tør jeg spørre hvorfor dere valgte meg?
– Vi trenger en spedbygd jentunge som kan skrive touch, for dette må skje fort. Vi opererer innen et trangt tidsvindu.
Så hadde han brettet ut et håndtegnet kart og kastet et blikk rundt i lokalet før han lente seg over bordet, og hun hadde lurt på om det var en antydning av Fahrenheit i luften, om han brukte aftershave eller deodorant fra Dior. Hun ville nok valgt en annen for ham, om han hadde latt henne.
– Se her. Målet er Alucard Security, skalkeskjul for et fordekt forskningssenter noen mil nord for Krashnyy Rybak, en liten landsby på vestkysten av det kaspiske hav, kjent for sine fire vertshus, hvor tre av dem i følge Hesper Vangs reiseskildringer har hatt besøk av prominente…
– Okei. Vi kan ta detaljene senere. Jeg klør.
– Hvor?
– På ankelen. Okei?
– Jeg kan umulig argumentere mot det. Om en drøy time bli vil du bli fløyet til Kelachay i Nord-Iran, en pittoresk og middels stor kystby med rundt elleve tusen innbyggere, mest kjent for sitt lokale te-museum og sine kuriøse…
– Som jeg neppe får tid til å besøke?
– Riktig. En atomdrevet miniubåt vil ta deg fra Kelachay til Ostrov Nordovyy , en ubeboelig øy med russisk militær grid-referanse 38TPQ5835926499. Den ligger en drøy kilometer fra kysten, rett utenfor målet. Området er kjent for sine rike forekomster av stør og karp…
– Drit i faunaen.
– Selvfølgelig. Fra øya må du ta deg i land på egen hånd. Det burde ikke ta deg mer enn femti minutter.
– Men, atomdrevet ubåt? I Iran? Hvordan…
– Ikke spør. Du blir utstyrt med tørrdrakt og luft nok for 3 timer. Det burde holde begge veier. Er du vant til å dykke?
– Hva mener du med begge veier?
– Vi tar det som en selvfølge at du kommer tilbake. Du svarte ikke på spørsmålet mitt. Dykker du?
– Jeg har drevet litt scuba i Tailand… men jeg drev mest med instruktøren.
– Det får holde. Rundt målet befinner det seg tre bevæpnete vakter. En på hver flanke, og en foran inngangen. Det er ingen bevoktning mot sjøen. Du har 11 timer på deg til å studere detaljene. Her er planløsningen.
– Du verden?
– Jepp! Komplett med ventilasjonssystem og røropplegg og hele balubaen.
– Jøss. Hvordan…
– Vi var heldige. En av våre mer løselig tilknyttede elementer mente huset lignet mistenkelig på Politihuset i Oslo, og da vi gikk arkitekten litt hardt på klingen, for å si det sånn, så kom sannheten ut, sammen med deler av innvollene hans. Arkitektkontoret hadde tatt en shortcut. De hadde levert inn en blåkopi av tegningene til arkitektkonkurransen, som de selvsagt vant, av grunner jeg ikke skal komme nærmere inn på.
– Så bygningen er altså en kopi av politihuset i Oslo?
– Omvendt, selvfølgelig.
– Det skjønner jeg ikke.
– Det er ikke så viktig.
– Sorry.
– Se her. Der hvor politihuset har glattcellene og de hemmelige avhørskamrene, finner du datasentralen og det hemmelige laboratoriet. Det er dit du skal.
– Avhørskammer? I Oslo? Hva slags…
– Ikke tenk på det. Det er bare CIA som bruker dem. Som du ser er den hemmelige delen totalt avskjermet fra resten. Når du tar heisen ned skal du trykke kode førtito-null-seks-femten, da kommer du til det nederste nivået.
– Førtito-null-seks-femten?
– Ja. Det er fordi det er lett å huske. Det er det gamle nummeret til kriminalvakta i Oslo, konstruert av en professor i mnemoteknikk, jeg hadde selv ved en anledning gleden av å treffe dattersønnen hans under en tilstelning på Brandbu meieri, som forøvrig ble nedlagt i nitten…
– Jaha, men altså, hva er oppdraget? Er det ikke snart på tide å avsløre det?
– Sa jeg ikke det? Du skal infisere datasentralen og reprogrammere kildekoden.
– Hvordan skal jeg klare det?
– Ad Min vil bistå. Han er en rev i Basic. Du bare logger deg inn på vanlig måte og dere kommuniserer på bakrommet. Du har vel med deg iPaden?
– Jeg drar aldri noe sted uten. Men, hallo? Kildekode i Basic? Kødder du med meg?
– Sjelden. Ad sender deg alt du trenger.
– Hvorfor kunne ikke han bare dratt selv?
– Ehm… det var noe med noen halvfuktige som trengte… noe.
– Jeg forstår.
– Dessuten er han pasifist.
– Pasifist?  Døh!
– Det er sant!
– Herregud… det hadde jeg aldri… men hva har forresten det med saken å gjøre?
– Det er to menn som må… uskadeliggjøres.
– Hvem?
– Den ene heter Tony Eriksson
– Eksil-kineseren som nektet å la seg nominere til nobelprisen?
– Ah, du kjenner til det? Det burde jeg ha tenkt meg.
– Jeg har jo ikke så mye annet å ta meg til enn å lese aviser og skrive altfor lange blogg-innle…
– Den andre er Dr. Argos Mizhag.
– Mannen som har studert psykologi på Wikipedia?
– Den samme.
– Okei. Og hvordan skal de… uskadeliggjøres, om jeg tør være så frekk å spørre?
– Du skryter jo av å være en slik mester i improvisasjon. Bruk fantasien.

___

Lau åpner det gullbelagte lommeuret og ser på inskripsjonen: Til min evige venn Tony – fra Dr. Argos Mizhag, prof. pneu & psyk.
Om klokken går riktig er det snart midnatt. De ville vel ringt om det hadde skjedd noe alvorlig? Ingen grunn til å male fanden på veggen, de kommer nok. Eksperimentet er jo avhengig av det, og det var Dr. Mizhag selv som hadde insistert på å fremskynde det to dager. – Av sjikkerhetsmessigste omtanker, hadde han fremholdt. Merkelig. Det er da ingen andre som har kjennskap til fremdriften… ?

Han lar blikket hvile på fullmånen som speiler seg i vannet.
Tredve års forskning – en halv menneskesalder i fordekt forsakelse og ensomhet har omsider båret frukter. Det har vært en lang vei å gå. Kanskje for lang?



Sommeren 1994 ble han både ydmyket og latterliggjort etter foredraget i Vitenskapsakademiet. Skeptikerne hadde selvfølgelig ikke latt seg be to ganger, og hadde gått til verks med sin sedvanlige grundighet. Foredraget hans hadde vært særdeles velforberedt, hadde han ment selv. Unified Nano-transmutation Of Termo Enhanced Neurons (UN-TOTEN) – foredraget hadde blitt finpusset gjennom flere år. Han hadde vært ganske uforberedt på reaksjonene og hadde forsøkt så godt han kunne å fortrenge følelsene sine, men skuffelsen hadde nok stått skrevet i ansiktet hans da dommen fra hylekoret kom – unison og vitenskapelig ugjendrivelig :

Lar seg ikke gjøre – lar seg overhodet ikke gjøre – lar seg definitivt og absolutt under noen omstendighet overhodet ikke gjøre! Sånn er det med den saken! Hadde de sagt.
Og senere på kvelden hadde de klappet seg på magen, selvgode og fornøyde som overspiste Labradorer etter den overdådige middagen. Lau hadde følt seg tvunget til å reise seg under desserten, og med bøyet hode hadde han presisert at det kun var en teori, ikke noe annet, og at skeptikerne selvfølgelig var i sin fulle rett til å mene sitt. Fullstendig uvitende om at han derved hadde brutt en for ham ukjent, uskreven lov som sier at ingen skal holde tale rett etter at is-kaken er servert, hadde han sett ned på det sørgelige synet av dessert-tallerkenen sin, kastet en raskt blikk på gjestene rundt bordet og gitt dem sitt beste og mest ydmyke kinesiske smil – og gjort en skyndsom retrett. I all hast hadde han samme kveld reist tilbake til Haparanda, langt vekk fra hele det rapende selvtilfredse vitenskapelige miljøet, vekk fra MSS, vekk fra skattevesenet og vekk fra det kinesiske kommunistpartiet. Han var lei av megetsigende sideblikk og overbærende smil. Han hadde smilt et ydmykt kinesisk smil, reist seg fra bordet og forsvunnet. Hvem ville vel ikke gjort det?

Han ser på speilbildet av seg selv i glassruten og trekker den hvite laboratorie-frakken litt til side. Jo, han har hatt gode dager her, det er ikke tvil om det, og det er ikke bare maten som har smakt ham – de tsjetsjenske sparkepikene har hatt langt mer enn høye spark å by på, langt mer. De skulle sett meg nå, kameratene mine i kullgruven Folkets Smil , de som betraktet det som en ubeskrivelig ære å få lov å puste lungene svarte av kullstøv for Folkerepublikkens rettferdige kamp mot imperialismens lakeier. I dag vil han betegne det som en lykkens dag, den dagen han ble dømt til straffe-arbeid og forbedring. Bevisene hadde i beste fall vært tvilsomme: Det var noen som hadde tystet om at han bare hadde mimet nasjonalsangen og ikke sunget med, slik man er pålagt under enhver hyllest til ære for Vår Store Formann.
Men fengselsoppholdet hadde åpnet det skjeve blikket hans. I en alder av tretten år hadde han omsider forstått at forskjellen mellom frihet og fangenskap var marginal. Frihet er kontrarevolusjonært og i strid med elementær Marxist-Leninistisk analyse! Frihet er kloakken etter de imperialistiske lakeiene! hadde han fått vite. Men, vi lager jo sko til dem, hadde han tenkt, men klokelig nok aldri sagt høyt. Da ville han kanskje fått lov til å gjennomtenke sin forbedring i tyve år til, slik at det aldri mer ville falle ham inn å fornærme Den Store Formann. Men tanken hadde han beholdt. Kina-sko til de imperialistiske lakeiene måtte jo på en eller annen måte komme dem i hende.
Idéen kom til ham den dagen han så hvordan det gikk til. Det var noe som het eksport. Et interessant ord.

Utsultet og tynn som en strek, hadde han samme natt, etter to år med ideologisk forbedring gjennom ærefullt straffarbeid, ålet seg gjennom celledøren sin på “Folkets Ånd – senter for personlig tilpasning og oppbyggelse av klassebevissthet og revolusjonær entusiasme ” og krøpet opp i en kasse med kina-sko merket for eksport til Sverige. En uke senere, like utsultet og om mulig enda tynnere, hadde han blitt pakket ut på bakrommet i Änkan Rea’s Kvikk-marknad i Haparanda, blitt matet med en porsjon Grahamsgröt med mjölk och lingonsylt, og tilbudt å overnatting – i sengen hennes. “Av praktiska skäl” – hadde hun sagt.

_____

La Vache kaster et blikk ned mot stranden. Fanden skulle ha høydeskrekk. Vel, det får bli et problem når hun skal tilbake. Nå er det annet å bekymre seg om, og den første utfordringen er vaktposten. Hun fisker frem en tynn og gjennomsiktig rød selskapskjole samt et par høye hvite sko med stiletthæler fra den vanntette ryggsekken, og skifter fort i mørket. Så Ad er altså pasifist? Det hadde hun aldri gjettet. Merkelig forresten, hvordan Spencer hadde fått henne til å føle seg som Michelle Williams i “The man with Bogart’s face”. Etter kaffen hadde vannpipen kommet på bordet. Han hadde snakket om overraskelsesmomentet og mannens svakhet og beskyttelsesinstinkt.
– En mann vil tradisjonelt få senket oppmerksomhetsnivå i møte med en kvinne i nød, hadde han sagt. Det hadde ligget en merkelig spenning i luften. De altfor forte små blikkene, og hendene deres som så vidt hadde berørt hverandre idet hun fikk overrakt dokumentene. Det hadde vært en stemning av noe tilkjempet uberørt over hvordan de tilsynelatende ubevisst hadde unngått å betrakte hverandre med annet enn saklig oppmerksomhet.
– Chevaleri kan være mannens største fiende, hadde han sagt med et blikk ut av vinduet, – å be en mann om hjelp kan lett føre til at han glemmer både tid og sted. Da blir han et lett bytte. Gjør det fort og effektivt, ikke nøl et øyeblikk. Sørg for at han ikke rekker å advare de andre.
Jo, agent Mar Ton, eller kanskje hun burde holde seg til å tenke på ham som Spencer, hadde nok både kamptrening og innsikt, dessuten var den himmel-strebende frisyren langt fra ukledelig. Han var nok en mann som visste hvordan han skulle ta seg ut, og han var antagelig langt mer forfengelig enn han tidligere hadde gitt uttrykk for. Men igjen, hva hadde han egentlig gitt uttrykk for? Var det ikke bare spillfekteri det hele, når alt kom til alt? Hvem kan vel stole på noe som blir skrevet på en blogg?
– Ikke ta unødige sjanser, hadde han sagt rett før hun skulle gå på flybussen, – det ville blitt tomt etter deg om du ikke skulle komme tilbake.
– Hvorfor blir du ikke med?
– Det tror jeg ikke kvinnen min ville applaudert.
– Ikke engang til flyplassen?
– Sorry kid, no can do.
Nei. Det var vel det beste.
De hadde tatt et raskt farvel.
– Ta vare på deg selv. Lov meg å ikke ta sjanser.
Hun hadde lovt å oppføre seg ordentlig.
Og nå lurer hun allerede på om hun klarer å holde det løftet. Har hun egentlig lyst til det? Har hun ikke alltid sett seg selv i rollen som en blodtørstig og angrepsvillig amasone? Et sted må denne voldsomme sansen hennes for splatter-filmer ha kommet fra. Kanskje fra Dracula-filmene broren hadde latt henne se som liten? Bråskumle flaggermus som hang i tråder fra taket og kunne skape seg om til stilige herrer med utpreget interessant tannstilling. Hun hadde grøsset deilig og sett på uttrykket i øynene til de unge pikene idet den elegante herren hadde lent seg over dem og latt de sylskarpe hjørnetennene synke inn i halspulsåren, og grøsset igjen og drømt om en gang å bli en av dem. Og senere, da kjødets lyst hadde begynt å melde sin ankomst, hadde hun reflektert rundt dette merkelige fenomenet, og tenkt at man ikke kan lese på ansiktsuttrykket hos en kvinne om hun blir pisket eller nærmer seg orgasme – eller begge deler.
Hun skyver tankene til side. Det er på tide og konsentrere seg. Merkelig i grunnen at hun ikke er nervøs. Pusten er fullstendig rolig og hendene har ikke antydning til skjelving. Ikke ta sjanser, hadde Spencer sagt. Det var lett å si.
Hun ser på vaktposten som står lent inntil veggen. Han ser søvnig ut. Maskinpistolen henger slapt i en rem over skulderen, og en walkie-talkie dingler i beltet.  Hun bestemmer seg for å ta en rå-sjans, og håper han ikke er kjapp på avtrekkeren.
– Psst. Hei. Jeg har visst gått meg vill. Kan du hjelpe meg litt?
– Hva sa? Hvor kommer du fra?
Han ser overrasket på den unge piken som kommer haltende mot ham med en høyhælt hvit sko i den ene hånden. Hun vakler litt og ynker seg forsiktig. Han tar automatisk et par skritt frem for å ta henne i mot så hun ikke faller.
– Unnskyld… jeg har brukket en hæl. Jeg lurte på om du kunne se på den?
– Jo… men hvordan i all verden har du…
Han synker sammen med et sukk idet den tynne stiletthælen glir inn gjennom det venstre øyeeplet. La Vache vrir ham over på ryggen og finner halspulsåren. Finito, ingen tvil om det. Hun tørker av den falske stiletthælen på gresset og lytter. Fortsatt stille. Det er ingen som har merket noe. One down, two to go – akkurat som i studiedagene, tenker hun, og åpner håndvesken. Kleenex har sin naturlige plass i enhver moderne pikes håndveske.

Skal hun bruke samme trikset på nestemann? Nei, da blir det jo ikke noe variasjon. Hun sikrer seg walkie-talkien og håper Jomfru Maria vil se gjennom fingrene med dette nærmest ubetydelige nødvendighetstyveriet. Han har jo uansett ikke bruk for den lenger. Døde menn snakker sjelden i walkie-talkie.

___

_

8
 
 
 
 
This entry was posted in Fantasy and tagged , , , , , . Bookmark the permalink.

50 Responses to Det startet med lunken eselmelk, rosa champagne og en samtale i Manila.

  1. avatar marthon says:

    Hmmmmm … hva er nå dette?
    Har bare lest et par avsnitt, men dette virker lovende!
    :-)
    Benim en saygılı selam ile
    Agent M.T.M., Ankara





    • avatar Cecilia says:

      Hmmmm… jo, dette er en sann historie fra virkeligheten, tror jeg. Er det ikke det?

      Det er på tide å øve seg litt… 😉

      Allah rahatlik versin.

      1





      • avatar marthon says:

        Vi VET selvfølgelig begge to at dette bare er et utslag av din frodige fantasi.
        Jeg tar meg likevel den friheten å minne om mitt velprøvde motivasjonsprogram for agenter som trenger hjelp til å holde munnen lukket, og har for sikkerhets skyld allerede funnet fram verktøykassa. Gleder meg til å se ansiktsuttrykket. Skal vi begynne med korketrekkeren under kneskåla?





        • avatar Cecilia says:

          Selvfølgelig VET vi det.
          Agenter liksom? Ja særlig.
          Noen vil jo alltid tro på sånt vissvass.
          Tenker vi hever oss over det… Ikke sant? 😉

          … pst. meldingen er kryptert. ClaV





          • avatar marthon says:

            Sikker på at du ikke er bittelitt ulydig likevel?





              • avatar marthon says:

                Jeg vil selvfølgelig vurdere fortløpende hvor godt du utfører oppdraget og hvor mye du EVENTUELT plaprer om topphemmelige agent-ting.

                I hyggeligste fall kan du se fram til noen frekke små dask med den nihalede.
                I verste fall blir det full pakke med disiplinering, og da snakker vi medieval: Innelåst i leiligheten mens Kim Larsen og en trupp rom-folk radbrekker alle yndlingssangene dine non-stop på trekkspill og kazoo – kombinert med tvangsforing med delfiakake og eggelikør mens jeg tegner bart på alle damene i illustrasjonene dine, tetter kloakken med alle trøflene i kjøleskapet ditt, putter kinaputter i alle sigarene dine og deretter gjemmer alle Apple-produktene dine i det øverste skapet på kjøkkenet og sager av alle trinna på gardintrappa.

                Bare nevner det …





    • avatar marthon says:

      Cerruti 1881 pour homme.
      “Aromatic and woody Fougère. A lively start with extracts of Blackcurrant, used here for the first time in a man’s fragrance, together with cypress and bergamot. Heart Notes (ylang and patchouli) bring depth. Base notes of Sandalwood, pine and oak moss for density.
      For: A man with potent charm and style, combining Italian elegance and French sophistication.”
      Ehem … Til jeg dusjet av meg alt sammen tidligere i kveld, og så var jeg bare megl.

      Ellers mistenker jeg deg for å lagre mye rart i hodet ditt.
      Og du er flink til å leke med små, symbolske detaljer.
      Og fantasien din … Bare gir meg over, og håper flere her også får æren av så mye oppmerksomhet.
      😆

      1





      • avatar Cecilia says:

        Aha, her kommer det for en dag. 1881 høres ut som et utmerket valg. Jeg er jo svak for bergamottolje og særlig sandeltre.
        Cashmere Mist ( anagram: mist mere cash), er min parfyme, som jeg sover med uten at det skaper identitetskrise :)

        Så lenge jeg bare er mistenkt og ikke tiltalt, så lever jeg med det.
        Jeg skrev et synopsis på dette for en måned siden, egentlig som et resultat av en kommentar, og hadde opprinnelig tenkt at det skulle bli et blogg-innlegg om min fascinasjon for skrekkfilmer, men så begynte det å vokse av seg selv etter hvert som jeg fortsatte å brodere på det i ledige stunder, og så kom ideen om politihuset da jeg hjalp min mor å få nytt pass, så dette er ikke noe jeg bare har ristet ut av ermet i full fart.
        Jeg ser dette som en skriveøvelse, og tar gjerne i mot kritiske synspunkter også, og lover å oppføre meg pent 😉

        Veldig hyggelig kommentar. Tusen takk :)

        1





        • avatar marthon says:

          Jeg har vel noe annet luktevann stående også. F.eks. Boss Elements.
          Men vi kan si de sånn: Marthon kommer med et hint av bergamottolje og sandeltre.

          Som en skriveøvelse er det vel såpass imponerende at man spør seg hva øvingen skal være godt for, og hva man skulle finne på å kritisere. Men hvis man skal være pirkete, må det da være mulig å … (hmmm, skal vi se … lese, lese, lese) … aha! Thomash har bytta navn underveis, og hvis han er polsk står det sikkert Tomasz på fødselsattesten (polakker klarer å presse inn z-er på de utroligste steder, så hvis du sier til en polakk: Har du sett?, så vil han som regel kunne svare ja).

          Noe mer klarer jeg altså ikke å komme på av kritikk. Og da har jeg til og med stavet meg igjennom de russiske neonbokstavene med translit.ru.

          Jeg er selvfølgelig litt nysgjerrig på hvilken kommentar som kan ha utløst et slikt skred av inspirasjon …
          :-)





          • avatar Cecilia says:

            Du har nok rett hva gjelder Tomasz. Jeg har bare skrevet det slik det uttales, antagelig inspirert av Kundera (Du husker vel Tomasz i Tilværelsens uutholdelige letthet?)
            Det ville forøvrig vært oppsiktsvekkende om han klarte å frembringe en fødselsattest.

            Du finleser. Det er imponerende. Nå er det vel strengt tatt ikke otrogafrien jeg er mest bekymret for. Det er heller om historien som sådan er lesverdig og om overgangene funker, om det er dødpunkter, fullstendig bortkastede unødvendigheter, omstendelig setningsbygging… om jeg klarer å holde stilen… ja. Alt det som er viktig.

            Hvilken kommentar det var?
            He he.
            Jo, det ligger en liten historie der. Det begynte egentlig med at jeg vant 2, plass i en spørrekonkurranse hvor premien var en dvd-boks, og jeg kunne velge mellom en del forskjellige spesialutgaver (ET – Dogmefilmene – Star Wars osv. osv. ) men til alles store overraskelse så valgte jeg altså Inferno. Dario Argento Collection Limited Edition Vol 1. Gamle italienske skrekkfilmer fra 80-tallet.
            Jeg er nemlig veldig fan av skrekkfilmer, og de filmene hadde jeg bare hørt om, aldri sett. Og italienske skrekk filmer er saftige saker. Og da jeg gjorde det, så var det en gutt der som spurte om jeg likte Dracula- filmene, for i så tilfelle kunne han kopiere alle jeg ikke hadde sett, og sende meg dem på dvd. Og det ville jeg selvsagt gjerne, og så fikk jeg endelig sett den første ordentlige Dracula-filmen. Og alle som har sett den vet at Dracula kalte seg Mr. Alucard.
            Aha, sier du kanskje nå, selv om du ikke har sett den filmen, så det er derfor Alucard Securitry dukker opp!
            Mm-mm… ikke sant?
            Og så kan du begynne å kikke tilbake på illustrasjonene mine, og se hvor mange ganger Alucard Security dukker opp som lysreklame. Sikkert i femti illustrasjoner siden 2010, som var da jeg så denne filmen.
            Og dette var det altså en person som hadde lagt merke til, fordi, som hun påpeker, vi deler en interesse: Vi elsker å hyle i salen når vi ser skrekkfilmer med skikkelig splatter (som det er altfor få av) .
            Så vet du det :)





            • avatar marthon says:

              Selvfølgelig husker jeg hovedpersonen i Tilværelsens uutholdelige, og tommelfingerregelen hans for å unngå å bli bundet i et forhold (maks tre ganger eller med tre ukers mellomrom) :-) , og i og med at han led av fiktivitet (enda så godt han er skildret bryter jo faktisk forfatteren selv inn i historien og innrømmer at han bare er en karakter han ser for seg, som et tankeeksperiment) og dertil en brå og utidig død, er det jo forståelig at han ikke kan framlegge dokumentasjon for skrivemåten av navnet sitt, men i boka (i alle fall på originalspråket) heter han faktisk Tomáš. Den kroniske sjekkeren var jo tross at TSJEKKER og ikke polakk (og lege og ikke massør).

              Jeg skumleser mye og finleser/finstuderer av og til når jeg har tid og noe fanger interessen. Det er vel å regne som en sjangerparodi dette, så vi skal vel ikke ta det så alt for seriøst? (Men jeg venter selvfølgelig spent på fortsettelsen …)

              Jeg har ikke gått tilbake og sett på alle illustrasjonene dine, men jeg la faktisk merke til en neonreklame for Alucard på en illustrasjon fra Thessaloniki. Det er litt spennende med noen slike obskure referanser – selv om jeg mistenker at det er en del du bare forstår selv.

              “Død snø” var vel i grunnen splatter så det holdt.

              Takk for folkeopplysningen!
              :-)





  2. avatar eMTe says:

    Venter på fortsettelsen :)





  3. ay, en internasjonal blogg-thriller!

    keep it coming, guapa!

    Hepp!





  4. avatar Hilde says:

    En thriller!
    Så spenstig Cecilia. Jeg håper du koste deg like mye da du skrev dette…som jeg gjorde da jeg leste det :) Gleder meg til fortsettelsen…
    Tommelfint





    • avatar Cecilia says:

      Mm, jeg koste meg absolutt :) På tide å renske ut litt å gjøre noe helt annet. Jeg merket jo tendenser til at Cilly la Vache begynte å vegetere.

      Veldig hyggelig melding. Tusen takk :)





  5. avatar livesol says:

    Ha ha, perfekt og utrolig morsomt skrevet! Blodtørstig og angrepsvillig amazone, det er akkurat slik jeg alltid har tenkt meg at du egentlig er :)
    Jeg tykker tommel og venter på fortsettelsen.

    God natt (med klem) fra Live :)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg har gjort mitt beste for å holde det hemmelig, men det er selvfølgelig alltid noen skarpe og årvåkne blikk som ser tvers gjennom fasaden og rett inn i denne grumsete pølen vi kaller sjel. Nå som katten er ute av sekken, er det ikke lenger noe poeng å benekte noe som helst:
      Cilly la Vache er Cruella Devilles datter.
      Og faren?
      Morgan Kane – var hans navn. (Selv om han kalte seg Benny Berg)

      Takk for tommel og kommentar (og klem tilbake) :)





  6. avatar Breiflabben says:

    He he, ja hva kan man ikke planlegge på et bloggtreff, og hva blir ikke planlagt der?
    Dette later til å bli riktig så fornøyelig lesing Cecilia, jeg fikk noen tanker tilbake til tidlig åttitallet da jeg satt under noen palmer og drakk lunken camelmelk og spiste noen dadler. Det hadde helt sikkert smakt bedre med et annet selskap enn det jeg hadde da 😉
    Lunken eselmelk tror jeg ikke er mye bedre enn det jeg hadde uansett rosa champagne og “a long distance call”.
    Flott lesing da jeg endelig kom meg inn på en laptop som havarerte sist uke. Men nå er den endelig frisk og rask.

    Og shoppingturer er dårlig trim Cecilia :-)

    Og du får selvfølgelig cred for casting og annet som gir din illustrasjon så mye liv. Meget bra både russisk og “bloggsk” :-)





    • avatar Cecilia says:

      Man drikker ikke lunken eselmelk, man bader i det. :)

      Bra du er on line igjen.

      Kjempehyggelig kommentar. Tusen takk! :)





      • avatar Breiflabben says:

        He he, ja der ser du. Jeg er mann og bader i vann :-)
        Og hvis det er blader i det, rosenblader eller fikenblader, så er det fordi bassenget ikke er gjort reint.
        Men jeg forstår jo litt bedre den rosa champagnen nå da 😉

        Jeg gleder meg til fortsettelsen :-)





        • avatar Cecilia says:

          I Ossiacher See i Østerrike, kunne jeg bade blant vannliljer – og samtidig gjøre en interessant oppdagelse: Jeg fløt ikke i ferskvann. :)

          Fortsettelsen kommer i morgen :)





          • avatar Breiflabben says:

            Har vel badet blant vannliljer jeg og, men ferskvann har aldri tiltrukket en som kommer fra “Palmekysten” :-)





            • avatar marthon says:

              Det er palmer på Filtvedt i Hurum, på Byhaven i Trondheim og på Bystranda i Kristiansand – det er vel helst Sørlandet som gjør krav på å være Palmekysten?
              Det mest eksotiske Vestfold har å by på, er vel noen gamle bøketrær?





              • avatar Breiflabben says:

                HEI, det er jaggu siste gang jeg hjelper deg med noen sjøuttrykk!
                Selv gamle bøketrær er å foretrekke, selv om de ikke står ved våre blankskurte svaberg.

                Palmekysten er fra Tønsberg til Stavern og da finner du Sommerfjord midtveis :-)

                Byhaven og Trondheim du………
                pøhhh





                • avatar marthon says:

                  Det har visst vært noen i Sverige også. Husker i alle fall de sa i seks og åtti at det var et sikkert vårtegn i Sverige at det kom skudd i en palme …

                  Men når det gjelder det med Palmekysten …
                  Jeg feira jo sankthans i skjærgården uttafor Sandefjord i nitten nittien. Mente å huske at det var bjørkekvister vi pynta den gamle kutteren med, men det kan jo være hukommelsen som svikter meg og at det var palmeblader vi hadde plukka med oss. Det var nok sikkert det. 😉

                  Ellers har jeg vært på Hvalfangsmuseet, på Knattholmen og fått omvisning på Park Hotell en gang av en som jobba der.

                  Så du er Sandefjord-patriot, ja. Men å bo der, det gidder du ikke!
                  😉





                • avatar Breiflabben says:

                  Det er nok hukommelsen som svikter. Vi pynter da med palmeblader i båtkortesjen St. Hans 😉
                  Jeg er Sandefjording, men fikk meg jobb i Stavanger da jeg kom fra det store utland i 92 :-)





                • avatar marthon says:

                  Jaha, både palmer, bøketrær og halvlitrær i Sandefjord, altså. 😉





  7. naturglede naturglede says:

    Endelig rakk jeg å lese også. Litt av en fantasi du har. Eselmelk og godt drikke, før skohelen brukes til annet enn å balansere på. Hmmmmm…. Heldig jeg som kan lese videre :)





  8. avatar Cecilia says:

    marthon: Medieval… on your ass… det har jeg på tu… det er fra Pulp Fiction, er det ikke?

    Vel, spøk til side: Den ni-halede? Yummi! Det var vel italienske Morgana som trakterte den… opprinnelig… uten at jeg kan si det for sikkert. Jeg fordypet meg i noen italienske tegneserier da jeg var rundt 14 – ikke akkurat folkeopplysning, men noen historiske facts kommer jo ofte frem i slike dirty pamphlets også… du vet hvordan det er med forfattere, de skal jo alltid brife… litt.

    Men så tar det av, syns jeg.
    Kim Larsen på kazoo ?
    (“Vi trenger seriøse tenkere som ham i vår organisasjon” hvisker Cilly la Vache her, men jeg velger å overhøre det … bare nevner det…)
    Jeg tenkte akkurat på denne jegeren som overrasket en eller annen gudinne innen gresk mytologi mens hun badet naken, og da ble hun så sint at hun omskapte ham til en kron-hjort, slik at han ble revet i biter av sine egne hunder… og lurer egentlig på hva hun het, denne gudinnen. Jeg er jo midt inne i et drama med en hjemløs venninne som planlegger fryktelig hevn på denne drittsekken av en mann som ditcha henne til fordel for – INGENTING! Han enda funnet en annen, så hadde det det jo vært forståelig, men å være mindre enn ingenting er visst verre. Så det er litt uinspirerende BU-HU rundt meg for tiden, og et veldig skarpt og trangt fokus… sukk. Vel så fikk jeg sagt det :) Puh!

    I Cilly’s verden er det derimot ting på gang… uten at jeg skal røpe detaljer, men hun ser frem til å få barter, (både her og der , hvisker hun) og trøfler syns hun er oppskrytt. Kaviar derimot… og hva gjelder gardintrappen så anbefaler hun skjelmsk (men ubeskjedent) utsikten for dem som eventuelt holder den for henne… hun blir så lett skjelven av slikt… (hvisker hun, skjelvende oppspilt av noe ubestemt i det området av seg selv som hun omtaler som midt-Norge..) Beats me…
    Vel, da var vi tilbake hos Morgana.

    Så er det nevnt…

    :)

    1





    • avatar Breiflabben says:

      Jeg er flink til å holde gardintrapper og …………………
      ……………… vel, så liker jeg jo barter 😉





    • avatar marthon says:

      Pulp Fiction it is. Marselis Wallace føler seg av forståelige grunner forulempet, og resultatet blir nokså splattersk. Fantastisk film (ikke minst sammenvevingen av historiene) som tåler å sees en mengde ganger.

      Ang. din venninnes drittsekk-eks-mann kommer det jo litt an på hvem som beholder leiligheten/huset. Dersom det er han, er jo en løsning som har vært testet ut med brukbart resultat å gjemme noen reker her og der, f.eks. innsydd i puter og gardinsømmer slik at han går rundt i stanken i noen uker og ikke klarer å finne ut hvor den kommer fra. Da blir det jo heller ikks så stor fare for at han får overnattingsbesøk av andre …

      Vel, kazoo … Det kunne jo også vært panfløyte … Uansett fikk jeg ikke følelsen av at trusselen fikk deg til å skjelve i buksene (av skrekk, altså), så jeg får finne på noe bedre – nei, altså verre, hvis det skulle vise seg at du er ulydig pike og f.eks. plaprer mer om det med Владимир Ильич Ульянов eller andre ting.

      Og den utsikten du reklamerer med kommer altså aldri opp i synsfeltet til den som holder gardintrappa hvis alle trinnene er sagd over!
      😉
      Det spiller for så vidt ikke så stor rolle for meg. Jeg skal tilbringe helga i Midt-Norge uansett. 😆





      • avatar Cecilia says:

        Tarrantino er genial, selv om han stjal plottet til Kill Bill fra “Den Enögda” ( svensk splatter med hevngjerrig pike fra 1970. Svært eksplisitt pornografisk ( ikke spekulativt) men allikevel ikke anbefalelsesverdig. Dårlig skuespill og lavt budsjett, men altså forløperen til Kill Bill.)
        Jeg har Jackie Brown på BlueRay og har ennå ikke sett den. det må jeg få gjort noe med…

        Huff… som samboer i hans arvede leilighet stiller hun ikke særlig sterkt. Nå bor hun hos meg og det går seg til etter hvert som de personlige problemene slutter å være universets midtpunkt.

        Angående Владимир Ильич Ульянов så er han jo på plakaten, for å si det sånn… så vi får se, kanskje allerede i morgen kveld dersom jeg får ro til å lage et par illustrasjoner. Etter den siste oppdateringen av OSX finner ikke Mac-en Wacom-brettet mitt, så jeg er litt irritert. Kanskje jeg rett og slett skal se Jackie Brown og ta et glass vin…

        Ellers vil ubekreftede rykter ha det til at Norge balanserer et sted i Snåsavannet. Du får ta med snorkel.
        God tur og kos deg! :)





        • avatar marthon says:

          Tarantino har det, definitivt.
          Var det ikke ”Kill Buljo” han stjal plottet fra?
          Hadde ikke hørt om den svenske. 😉

          Jackie Brown har jeg sett, og det har kanskje du også nå – innimellom marathonskrivingen?
          Har også sett et par av de ”blacksploitation”-filmene han har lånt inspirasjon – og frodige Pam Grier – fra. Mener å huske at hun fortsatt har en litt rå tilstedeværelse i Jackie Brown.

          Det var nettopp i det tilfellet at din venninne stiller dårlig mht. bolig at hun kunne dra nytte av visse tidligere utprøvde bitche-kne, tenkte jeg, men du er vel en Florence Silverdale med en etisk standard som forbyr slikt.

          Har kost meg, bøtta vin etc.
          Snorkelen trengte jeg ikke, men regntøyet kom godt med.
          😉





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *