Balanse

Kort tekst

Vi følger bekken nedover. Den er stor etter de siste dagene med regn. Vannet er klukkende viltert og danser lekent nedover mellom stenene. Et lite springvann står til værs der den kraftige strømmen blir tvunget i en bue over en stein som noen ganske nylig har dyttet uti, og det bobler hvitt i nedslaget hvor det allerede har blitt en liten kulp, en liten malstrøm som får vannet til å spinne rundt sin egen akse. Så vrir det seg løs og kaster seg frådende utfor igjen, smyger seg mellom de flate, blanke stenene, som er helt glatte og spennende å balansere på med nakne føtter, før det haster videre nedover, stadig brattere, mens bekken blir trangere og trangere, for til slutt å presse seg gjennom åpningen mellom de to kampesteinene, de som alltid har ligget der, kanskje siden istiden, og blir en fontene som gir vannet fart og tyngde, slik at det kan trenge seg dypt ned, nesten helt til bunns, og lage store hvirvler i den naturlige dammen der vi bader nakne om sommeren.
Etterpå roer det seg og blir dovent, siger sakte og blankt og døsig gjennom den grunne svingen hvor gress og lyng vokser helt ned til kanten, som om det trenger å hvile seg en stund, puste ut og la naturen speile seg litt, før det igjen kaster seg utfor, i et viltert slalåm-ritt mellom de langt grovere steinene i ura på nedsiden av broen.
– Fascinerende?
Han ser uforstående på meg.
– Vannet?  spør han.
– Mm.
Jeg har lyst til å kremte, men lurer på om det er upassende, så jeg lar være.
– Det bare et tidsspørsmål før alt vannet på jorden minst én gang har vært gjennom et menneske og kommet ut som svette eller urin, sier han.
– Så romantisk du er.

Etterpå går vi tilbake til hytta. Han bærer begge vannbøttene. Det blir riktig balanse når man bærer én i hver hånd, mener han, det er bedre for ryggen. Jeg hører skrittene hans, lyden av voksne gummistøvler med grovt mønster, tungt og knasendene mot den fuktige grusveien, og mine egne, lette, frøken-aktige skritt, trippende.
Vi er i utakt, tenker jeg. Det klør på ankelen.

Så letter skylaget og det blir lettere å se høstfargene. Jeg har lest at de fleste som går i kloster tar avgjørelsen om høsten.

En stund senere spør jeg om vi skal bli en dag til –  og han kremter og sier at vi godt kan bli en natt til.

 

11
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst and tagged . Bookmark the permalink.

33 Responses to Balanse

  1. avatar eMTe says:

    Nydelig om balanse på mange plan.





  2. ertaberta2 ertaberta2 says:

    Så flott beskrivelse av bekken, fossen og kulpen, nesten som jeg satt der å beskuet det selv. :)
    Balanse er en god ting både fysisk og psykisk, lurer på hvordan naturen hadde sett ut uten balansen. 😯
    For å ikke snakke om menneskelige balanser, tror det er mange i verden som er i ubalanse, vi ser slike som (uten å nevne navn) i regjeringa, i maktregioner, og for ikke å glemme tastaturet mitt, he he.. det fusker på enkelte knapper, så om noen finner skriveleifer hos meg er det allså tastaturet.
    Tommel og klem :)
    *God Helg Cecilia.*





    • avatar Cecilia says:

      Hyggelige ord EB. :)
      Naturens små under som vi så ofte bare tar for gitt uten å ofre en tanke. Alt er en del av et system i perfekt balanse. At det ikke alltid virker som om makthaverne er i balanse får vi vel tilskrive selve maktfaktoren, tenker jeg. Menneskene skaper ofte ubalanse for seg selv.

      Tusen takk for tommel og klem tilbake:)
      God helg!





  3. avatar livesol says:

    Kjempefint!

    Tommel og godmorgenklem fra Live :)





  4. naturglede naturglede says:

    Så vakkert bilde og tekst. Her ble det tommel til deg. Likte dette innlegget. Balanse er viktig. Ser de to for meg der de vandrer litt i utakt innover stien. Tyngdeforskjell kan skape utakt, men den gjenvinnes når tyngden slipper taket, eller når han får satt fra seg bøttene. 😀





  5. avatar Kimzona says:

    En god skildring av balanse. Vakkert. :)





  6. avatar marthon says:

    Vi følger bekken nedover. Hopper fra tue til tue med hver vår bøtte. Skyene henger lavt og tåkedottene soper helt nedi bakken i lia ovenfor hytta. Det er der bekken begynner. Noen vanndråper siver ut fra ei myr, møter andre dråper, graver ut ei smal renne …

    Hun blir en annen når hun kommer fra byen og opp hit. Kan man lære seg å lese dette landskapet om man ikke har kjent det som barn? Passer hun seg for myrhullene? Ser hun automatisk etter multe? Vet hun at gaukesyra under bjørkene er spiselig? Trekker hun inn eimen av vått gras, myr og lyng … røyken fra hytta … og vekker det assosiasjoner i henne?

    Helt ubevisst har jeg begynt å nynne på en melodi. Det er Moldau. Den symfoniske beskrivelsen av den lille bekken fra kildene oppe i fjellet som vokser til ei elv, kaster seg utfor fosser og stryk, renner forbi skoger og enger, borger og byer, og til slutt blir en stor og mektig flod. Elver er livsnerver for planter, dyr og mennesker. Hørte jeg ikke en gang at vannet i Rhinen brukes ni ganger før det når havet?

    Ved fossen under kampesteinene blir hun stående et øyeblikk. Det var i kulpen nedenfor vi badet. Jeg ser den nakne kroppen hennes for meg …det våte, lange håret.
    – Fascinerende?
    Jeg er ikke sikker på hva hun mener.
    – Vannet?
    – Mm.
    Stemmen hennes er litt grøtete. Begynner hun å bli forkjølet?
    – Det er bare et tidsspørsmål før alt vannet på jorda minst én gang har vært gjennom et menneske og kommet ut som svette eller urin, sier jeg.
    – Så romantisk du er!

    Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det. Kanskje jeg bare ville framkalle en eller annen reaksjon, ta henne tilbake fra det fjerne landet hvor tankene hennes er mesteparten av tida …
    Jeg fyller bøttene. Hun bøyer seg ned for å ta den ene, men jeg sier at jeg like gjerne kan ta ei bøtte i hver hand. Det blir bedre balanse da.

    Vi tar veien tilbake igjen. Med de lange støvlene føler jeg meg som en traust fjellbonde. På en måte er det en god følelse. Skylaget letter og verden åpner seg opp. Men hun lukker seg fortsatt inne i sin.

    – Skal vi bli en dag til?
    Spørsmålet hennes overrumpler meg. Jeg har vært stille så lenge at jeg må kremte før jeg sier noe. Smilet hennes avgjør saken.
    – Vi kan godt bli ei natt til.

    (Hans versjon – for balansens skyld. 😉 )

    3





    • avatar Cecilia says:

      Jeg lurer på om han egentlig ser det fascinerende ved naturen. Han har en nærmest akademisk måte å nærme seg den på, som om han gjør det med vilje. Kanskje det irriterer ham litt at jeg er mer opptatt av bekken enn av ham? Jeg kjenner denne bekken. Jeg har fått et forhold til den gjennom de siste fem årene. Han tror kanskje den begynner rett her oppe? Bare kommer sigende av seg selv, liksom? Jeg burde kanskje fortelle ham at den begynner høyt oppe på nuten, fire hundre meter lenger opp, der hvor hang-gliderfolket flokker seg på varme dager når det er god oppdrift fra dalen. Den kommer fra den langstrakte myra, der hvor smeltevannet fra toppen samler seg, og der det hender vi finner molter dersom det skulle stå noen igjen etter bygdefolket. De gyver jo løs på dem nesten før de er modne, i kampen om å sikre seg flest mulig.
      Jeg skulle kanskje tatt ham med en tur opp på toppen? Man kan se helt til Sverige, har jeg fått høre. Jeg kunne fortelle ham historien om… nei, han kjenner den nok allerede.

      Det er annerledes her enn i lavlandet. Et par hundre meters høydeforskjell gjør hele utslaget. Jeg kan se rett ned på tregrensen. På grantoppene som stikker opp av tåkehavet. Det er langt mindre vegetasjon her enn jeg husker fra de lange sommerferiene hos mormor og morfar.
      Men det er fint her. Fint å slippe maset i byen, den evige støyen og dieselbilene som står på tomgang når de leverer varer.
      Merkelig. Vi er på hver vår planet. Jeg er her, og han er kanskje i byen? Han kanskje aldri forlatt byen? Det er kanskje fordi han er oppvokst i en by? Jeg har jo ikke bodd i byen mer enn seks – syv år. Det er kanskje derfor jeg ikke helt klarer å venne meg til støyen.
      Ja, ja. Han hadde vel ikke sagt ja til å bli en natt til om jeg hadde foreslått det. Da han nok heller svart at vi godt kunne bli en dag til.
      Det er sånn vi har det for tiden.
      Vi balanserer hverandre
      😉

      2





      • avatar marthon says:

        Interessant. :-)

        Jeg tenker at din historie fra Hennes perspektiv fungerer hvis det er mulig å utfylle Hennes versjon med en versjon som er sett fra Hans synsvinkel, og bitene passer sammen og gjør dialogen og helheten troverdig/naturlig.
        Du har selvfølgelig tenkt deg Ham, Hans rolle og Hans tanker på en annen måte.
        Når du lurer på om Han ser det fascinerende ved naturen, vet jeg ikke om du snakker om han som muligens var modell for historia, din litterære figur eller min.
        Blir min for nerdete? Kanskje?
        Men husk på at jeg var bundet av

        1) Ruta de to gikk.
        Det var nødvendig å legge inn noen referanser til landskapet, slik du har beskrevet det og slik jeg ser det for meg (og det er nok ikke helt det samme), for å vise at de går den samme ruta.

        2) Dialogen
        Spesielt å finne en bro til den kommentaren at alt vann før eller senere går gjennom et menneske – som godt kan være noe en mann kan finne på å si i virkeligheten, men som det likevel kan være vanskelig å lage en berettigelse for i en dialog.

        3) Lengden
        Jeg satte din historie inn i en tabell med to kolonner og skrev min i den høyre for at den skulle bli mest mulig parallell. Det er kanskje sånn de bør leses også. 413 ord (+ ett implisitt) var kvoten. :-)

        Selv om Han ikke har vært med så mange ganger på akkurat den hytta (og selv om den hun nakenbadet med kanskje egentlig var en annen) kan det hende at Han har vandret rundt i andre fjell siden han var liten, at han har vært med onkel og tante på setra, plukka multe … jakta rype, rein og elg hver høst … vært med på å hente ned sauene og skille dem.

        Kanskje Han smiler litt av at hun skal vise ham fjellet, og at hun merker det. Og han har selvfølgelig kastet et lite blikk på det gamle M711-kartet som henger i glass og ramme på hytta og sett at bekken starter oppe i Langmyra øverst oppe i lia.

        Og den historien om han oppe ved toppen … har han selvfølgelig hørt. Selv om det er lenge siden.

        Så de går og føler hverandre litt på tennene og har litt konkurranseinstinkt begge to? Eller noe sånt?

        1





        • avatar Cecilia says:

          Jeg tenkte selvfølgelig på min mann, og ikke din, mest som et utfyllende appendix til min egen lille historie, ettersom den mannen jeg beskrev overhodet ikke har fløyet rundt i fjellheimen de siste tredve årene og er så innbarka by-menneske som det er mulig på bli. Han er faktisk litt plaget av at det er så stille. Å høre mennesker og støy rundt seg er det han liker best. Han trives på balkongen ut mot gaten, for der er det liv å røre.

          Jeg forstod jo at din mann var litt på viddene da han tenkte:
          Kan man lære seg å lese dette landskapet om man ikke har kjent det som barn? Passer hun seg for myrhullene? Ser hun automatisk etter multe? Vet hun at gaukesyra under bjørkene er spiselig? Trekker hun inn eimen av vått gras, myr og lyng … røyken fra hytta … og vekker det assosiasjoner i henne?

          Hadde det vært vinter, så kunne du skrevet noe om å gå på ski og å passe seg for fjellet, for det har hun ikke så veldig peiling på. selv om hun kan gå på ski. men sommeren i Norge er barndommen hennes, og hun har vasset i bekker og løpt barbent på stenene og utforsket spennende skoger med høye slagstøvler i tilfelle det kom en huggorm forbi. Hun har sågar fanget en huggorm med en splittet pinne. Det lærte hun av morfaren sin… og hun kan spikke seljefløyte, og lage blåserør for å skyte rognebær, for hun har lært hvordan man tar av barken.

          Og hadde han viste det, som altså den gjeldende mann visste, så hadde han kanskje tenkt litt annerledes, tenkte jeg :)

          Den historien om denne fjelltoppen er faktisk både spennende og eksotisk. Kanskje jeg forteller den en dag :)

          Dette er veldig spennende :)

          ps.
          Forøvrig har jeg omgangssyke, akkurat som halve Oslo, og føler meg ganske maroder.

          2





    • avatar Cecilia says:

      I min iver etter å gå videre (inspirert av denne historien) , så glemte jeg visst i farten å nevne en liten uvesentlighet: Jeg liker denne historien veldig godt. Det den gjør, når man leser dem parallelt, er å tilføre nettopp det perspektivet og de tankene som man ellers aldri får. Å se det fra mannens perspektiv avslører jo også noe av hvordan en mann vil kunne tenke i samme situasjon. Det praktiske ved vannet, resirkulasjon, tankene rundt hennes muligens litt manglende evne til å lese naturen og oppleve den på en realistisk måte, den maskuline automatikken i at det er han som fyller vannbøttene, tankene hans som kretser rundt hennes tilstedeværelse i forhold til ham, og denne setningen som han nesten ufrivillig ytrer om hvordan vannet sirkulerer gjennom menneskene, denne praktiske kunnskapen som han ønsker å dele med henne, men som han allerede idet han sier setningen, instinktivt angrer på. Det var ikke det hun ville høre. Hun ville at han skulle dele hennes opplevelse. Og så tror han at hun ikke er tilstede, fordi hun gjemmer tankene sine og ikke deler dem, nettopp som en følge av hans litt ubetenksomme utbrudd. Hun føler det bortkastet, fordi hun har fått inntrykk av at de har helt forskjellig oppfatning av naturen, selv om de faktisk oppfatter den ganske likt.
      Alt dette tydeliggjør, syns jeg, hvorfor vi ofte er på hver vår planet.

      Og så glemte jeg i farten selvfølgelig å påpeke at dette var veldig godt skrevet :)

      God søndag, og takk for en flott parallellhistorie.

      2





  7. avatar marthon says:

    Du gir meg anledning til å komme med noen ettertanker fra min kant også. Jeg skrev det følgende i morges, helt uavhengig av din siste kommentar, men fikk ikke sendt det.

    Jeg antar at du har eksperimentert med tempo og taktskifter i teksten din – for å beskrive bekken, Henne og personligheten og tankene hennes.
    Han er kanskje ikke like opptatt av å kikke ned i bekken, tenkte jeg. Og lynnet hans er kanskje litt mer på det jevne. Derfor prøvde jeg ikke å lage en lang, “hoppende og dansende” setning med rask rytme for å tangere den femte setningen din.
    For å plukke opp det med bekkens utvikling og kommentere dine taktskifter (og siden du har skrevet en del om Praha), kom i stedet Moldau inn. Da syntes jeg også at jeg klarte å binde replikkene brukbart sammen.
    (En liten geografi-nerd-digresjon er forresten at Moldau ikke bare er den største sideelva til Elben, den er faktisk større enn Elben [og har rent lengre] der de møtes. Så logisk sett er den altså ikke ei sideelv – den er Elbens kilde).

    Hun, slik jeg valgte å tolke henne, er fra byen (og kanskje opprinnelig fra Danmark?), og har ikke noen geografisk tilknytning eller familietilknytning til fjellet – bortsett fra gjennom Ham. Jeg antok at Hun ikke deler de erfaringene som mange nordmenn har med å ha vokst opp med hytte på fjellet, multeturer, å gå fra hytte til hytte eller ligge i telt i fjellet, eller kanskje slektninger som har seter eller driver med jakt eller ørretfiske. En litt fremmed fugl, men likevel en som med stor nysgjerrighet, iver, og kanskje en litt “barnslig” entusiasme utforsker naturen rundt seg … (Patronizing, isn’t it?)

    Når man går utenfor stier, f.eks. langs en bekk, i typisk terreng i eller litt ovenfor tregrensa, kan lyngen skjule myrhull og renner som frosten og telen har skapt. Man må kunne lese terrenget litt og se hvor myra eller gjørmehullene er for bløte, og hvor man trygt kan sette foten. I august vil en litt fjellvant nordmann nesten automatisk bli trukket mot multene. De beste vokser i et halvåpent terreng – på tuer hvor det er akkurat passe fuktig og ikke for mye gras. Midt ute på åpne myrer blir de sjelden så store og fine (de beste er “krypmulte” som gjemmer seg under krattene …). Man registrerer hvor det er multeblader i øyekroken og går aldri forbi et modent bær … Dette er “instinkter” som tas for gitt i rotnorsk kultur.

    Jeg gikk en tur med sønnen min for en måned siden, og da kom vi inn i en åpen bjørkeskog oppunder tregrensa. Skogbunnen var dekket av gaukesyre. Jeg viste ham at de kunne spises, og han syntes det var veldig godt – og spennende. (Et annet høydepunkt akkurat der var at det sto igjen mange halvråtne bjørkestammer som vi kunne late som vi støttet oss til, og så brakk de “tilfeldigvis” så vi mistet balansen og falt over ende. Stor moro. [Neveren er veldig tett, så i motsetning til andre tresorter råtner bjørka fra innsiden. Stammen ser fortsatt hel ut, men til slutt er det bare neveren som holder den sammen]).
    Gaukesyre er strengt tatt ikke noen typisk fjellplante. Det vokste masse av den i skogen hos mormor – altså nesten rett på den andre siden av Mjøsa for din mormor og morfar, hvor den sikkert også fantes.

    Luktene i fjellet virker ganske emosjonelt på meg. Blandingen av ovnsrøyk fra pipa på hytta (eller ei seter i nærheten), fuktig luft, vått gras på en setervoll, myr, lyng, sauemøkk … gir meg veldig gode minner både fra da jeg var liten og var på setra til søskenbarna mine, og fra fjellturer etter at jeg ble større.

    Jeg reflekterte litt over det med å ha vokst opp i ulendt terreng en gang jeg gikk opp på Gausta-toppen med ein nederlandsk venninne. Hun var i god form, men det viste seg etter hvert at det å gå gjennom ei steinur og skritte fra stein til stein var vanskelig for henne. Hun hadde rett og slett ingen trening i å bruke anklene, plassere føttene og beregne vektfordelingen på et slikt underlag.

    Jeg er ikke sikker på hva du prøver å si mht. det å kremte eller la være (det kan muligens være litt inspirert av Terje Holtet Larsens opptatthet av formaliteter og korrekt atferd). Når hun får lyst til å kremte, kan man jo anta at det er fordi stemmen hennes har tyknet litt. At noe har gjort henne litt beveget. Men har han forutsetninger for å forstå hvorfor?

    De er ikke helt på samme sted, og hun liker kanskje ikke at han tar kommandoen og bærer begge bøttene, for det får henne til å føle seg unyttig og til overs der hun går ved siden av ham.

    “… i et viltert slalåmritt mellom de langt grovere steinene i ura på nedsiden …”
    Jeg synes ikke “langt grovere” passer inn her sånn stilistisk sett. Jeg tror jeg ville ha vurdert å nøye meg med ” … i et viltert slalåmritt gjennom den grove ura på nedsiden …”. Men bortsett fra det har din tekst en mye bedre flyt og er mye mer poetisk enn min.

    Ellers er det interessant at du faktisk skriver “stein” (selv om det ikke er konsekvent). Stilnivået vi bruker, både binder oss litt og gir muligheter. Dess mer trauste norske ting man skriver om, dess mer vil diftonger og a-endelser kommer gjerne krypende …

    Jeg antok at det var Carl som var modellen her, men jeg kan jo ikke blande meg inn i ei selvopplevd historie, så jeg måtte behandle den som om den var helt fiktiv. (Hun har kanskje lyst, langt hår, en innsvingt turkis windstopper-jakke og nusselige, nesten ubrukte Gore-Tex fjellsko i str. 37. Han stiller i de turklærne han har liggende på hytta (som han har vokst opp på) – en sliten, svart Fjällräven-bukse, en grønn feltgenser og de gummistøvlene i str. 45 som står klare til avbenyttelse ved vannhenting, dobesøk, småturer ut til bilen osv.)

    Selvfølgelig ER hun jo lokalkjent og verdensmester når det gjelder villmarksliv også, nærmest å regne for Lars Monsens ukjente datter, og lar seg ikke belære eller pelle på nesa der heller. Sukk …
    😉

    1





    • avatar Cecilia says:

      Det er et utdrag av en mye lengre tekst. Jeg har nok redigert den litt for kjapt.
      Det er et poeng med de langt grovere steinene. De er nemlig resultat av sprengingsarbeidet som ble utført den gangen Telenor skulle bygge vei til toppen av fjellet for å sette opp en TV-link. De lovte å rydde etter seg, men det ble aldri gjort…
      (Kremt)
      I den lange historien er det et poeng at de i blant kremter litt, som en liten intern spøk når man syns den andre ha sagt noe dumt eller ikke helt har forstått poenget :
      – I kveld har jeg lyst til å slå ut håret.
      – Jeg syns du er finere med oppsatt hår jeg. Da ser du litt eldre ut.
      – (Kremt) ?

      osv…

      Bare en forklaring – ikke en unnskyldning. Du har helt rett. :)

      1





      • avatar marthon says:

        Aha, da forstår jeg mer det med kremtingen.

        “Jeg har nok redigert den litt for kjapt.”
        Nei, nei, nei – jeg lekte petimeter og plukket på uvesentligheter.

        😉





  8. avatar eMTe says:

    Cecilia og Marthon,- det er så fint å lese dialogane dokkars her :)





  9. avatar geitost says:

    “For et merkelig innlegg, jeg forstår ikke noe… Hva mener hun egentlig med denne fortellingen ?” tenkte jeg første gangen jeg leste den (litt for kjapt, sikkert …).
    Tittelen spesielt forvirret meg. Den kastet et lys på teksten som fullstendig påvirket dens tolkning, mens lenken mellom tittelen og teksten kunne jeg ikke helt klart oppfatte. Og hvorfor denne undertittelen “Kort tekst” ? Hva betyr det ? Det er jo en selvfølge for alle Cecilias vanlige lesere at denne var en veldig kort tekst, ifølge hennes egen målestokk !

    Og da jeg leste de begeistrede kommentarer du fikk, kunne jeg bare konkludere at jeg må av og til akseptere å se meg selv som et mindre klokt vesen enn gjennomsnittet, og gå videre til noe annet uten å få svar til mine spørsmål. Slike hjelpløse situasjoner kjenner jeg uheldigvis oftere enn jeg ønsker…

    Men, ja, spesielt i en kort tekst, alle ordene er viktige, og dette skulle jeg visst …
    En av dine tilbakemeldingene gav meg et hint at det var muligens en forklaring til min forvirrende utgangsfølelse : innlegget var en utdrag av en større fortelling !
    Det beroliget meg å kjenne at det eksisterte en bredere ramme, som kunne kanskje gi en mer global betydning av teksten.

    Så leste jeg hele innlegget igjen, med denne tanken i sinne, og da oppdaget jeg at setningen “De fleste som går i kloster tar avgjørelsen om høsten.”, som jeg først hadde tenkt var en fin digresjon og en uformell tanke som hadde kommet frem da du så på landskapets farger, nå måtte leses som en lenke til et tema som var omtalt annet sted. Et tema der begrepet “avgjørelse” hadde nøyaktig mye med “balanse” å gjøre.

    Det var ditt hint om en lengre tekst som hadde vært for meg (det som jeg syns er) adgangpunktet til forståelsen for dette innlegget, og nettopp da jeg var i ferd med å skrive for å klage (!) at innlegget ville vært lettere å forstå om du hadde skrevet, fra begynnelsen, at det hele var et utdrag, så måtte jeg smile med å si til meg selv at dette var akkurat det du hadde gjort med undertittelen din “Kort tekst”, som var altså helt meningsfull, nå kunne jeg se det klart, og mente “Kort [del av] tekst”. Dette hadde jeg forstått tidligere, hadde jeg vært litt mer standhaftig !

    Vel. Bare en lesing opplevelse, av en fin tekst. Jeg vet ikke om den underholder deg.
    Vennlig hilsen fra et sakte sinnelag, uansett. :)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg vil benytte sjansen til å drodle litt i kjølvannet av denne kommentaren, både fordi jeg syns det var en meget interessant ko0mmentar, og fordi jeg har en lammestek i stekeovnen. Så jeg sitter på kjøkkenet og nyter både duften av lammesteken og tiden for meg selv, ettersom jeg ikke har hatt så mye av det de siste dagene. Jeg har nemlig fått gleden av å være pensjonatvertinne for en litt uheldig venninne som krever omsorg og oppmerksomhet 24/7. Men nå har jeg altså fått noen timer for meg selv, og da koser jeg med å la fingrene løpe avsted sammen med de umiddelbare tankene mine, som sikkert fører til noen uventede krumspring :)
      Jeg begynner her:
      Er dette egentlig en liten fortelling?
      Det er ikke meningen å kverulere her, på ingen måte, men det skurrer litt hos meg når ordet ‘fortelling’ blir brukt om dette som jeg selv betegner som en ‘tekst’.
      Dette kan ha noe å gjøre med at min kulturelle forståelse av at ordet ‘fortelling’ på norsk betinger et handlingsforløp og et poeng, eller i hvert fall et element av noe konklusivt, på slutten, og i mine ører er en konstruert fortelling, uansett lengde, et langt mere gjennomtenkt prosjekt enn å kun skildre en hverdagslig opplevelse, som i seg selv er ganske poengløst, men hvor intensjonen fra min side er å synliggjøre enkelte opplevelser eller tildragelser på bekostning av helheten, noe som jeg dypest sett tenker vil bidra til å belyse hvem jeg er, på godt og vondt.
      Jeg tror jeg heller ville brukt et ord som ‘rapport’ eller ‘observasjon’ om denne korte teksten, dersom jeg altså måtte valgt et annet ord enn ‘tekst’, som er det jeg kaller tekstene mine.

      Jeg blir stadig påminnet om at jeg ikke alltid tenker helt slik det forventes av meg, og derfor har jeg lyst til å si litt om hvilke tanker jeg hadde da jeg valgte ut teksten, og hvorfor jeg valgte akkurat tittelen Balanse.
      Dette er det selvfølgelig mye lettere å tenke enn å skrive, for alt dette kan man tenkte i løpet av et sekund ettersom en tanke ofte er en kompakt idé som ikke består av ord. men jeg gjør allikevel et forøk, for moro skyld:

      Balanse betyr:
      likevekt – oversikt over aktiva og passiva – kredit mot debet – saldo.
      Det er de forskjellige betydningene av ordet, men innenfor disse definisjonene så finnes det selvsagt flere muligheter for tolkninger.

      Dette som følger nå er bare tanker og ikke påstander:

      Likevekt:
      Hun:
      Hennes fysiske balanse er naturlig, og direkte illustrert gjennom minnet om de gangene hun balanserte barbent på de glatte våte stenene.
      Han:
      Hans fysiske balanse er en kalkulert og velgjennomtenkt balanse, basert på en forståelse av naturlovene, noe han forøvrig trenger å gi uttrykk for, til henne – hun som faktisk balanserer helt naturlig av seg selv, uten å trenge en akademisk opphøyet plattform for å se sin plass i naturen.

      Hun: +
      Opplevelsen av fascinasjon over naturen, vannets ferd, oppdagelsen av de små detaljene – noen har nylig dyttet en stein ut i bekken, og det har allerede satt spor etter seg – det fine bildet der det blanke vannet speiler omgivelsene.
      Hun: –
      Hun opplever seg som litt usett, hun opplever seg som litt unødvendig, hun opplever seg som litt usikker på hvor hun har ham.

      Han: +
      Styrke, beslutsomhet, teoretisk kunnskap
      Han: –
      Akademisering av egen adferd, overstyrer heller sine sosiale antenner enn å gi bort et poeng.

      Saldo:
      De balanserer hverandre gjennom å holde avstand – hver på sin side av vektstangen. Dersom kun den ene gjør tilnærmelser, så forrykkes balansen.
      Hun vil bli en dag til – han vil bli en natt til.

      Derfor tittelen :)

      Kort tekst.
      Dette er muligens litt internt, men altså: Cecilia skriver lange tekster, det vet de fleste. Mange orker ikke engang åpne Cecilias lange tekster, det vet jeg av erfaring og kommentarer. (Du skriver godt, men du skriver for langt)
      Kort tekst er altså kun en liten melding til dem som normalt ikke orker å lese Cecilias lange tekster, og forteller rett og sett at det denne gangen faktisk er en kort tekst, en opplysning man altså får uten å måtte åpne innlegget.
      Det lå faktisk ingen annen føring i dette, egentlig, men det er interessant det du nevner. Jeg skal selvsagt ikke se bort fra at det kan ha ligget i underbevisstheten.
      Jeg vurderte faktisk å skrive ‘utdrag ev en lengre tekst’, som en parentes bak tittelen, men så syns jeg egentlig denne teksten stod helt fint på egne ben.

      Den lange teksten det er hentet fra, heter forøvrig “Parabel”, og går ganske i dybden av dette mystiske kjærlighetsforholdet som egentlig aldri har hatt hverken start eller slutt, og kun har beveget seg som en parabel rundt selve kjernen, eller som katten rundt den varme grøten. Den teksten kan jeg ikke publisere i sin opprinnelige form.

      Jepp. Det var det jeg rakk :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *