Et øyeblikk i solen

Den dagen Michael Jackson døde, var det noen som reparerte et gatelys rett nedenfor balkongen min, som om ingen ting hadde skjedd.

Notat 22 august 2012 kl 1056

Et aldeles utrolig regnskyll kom plutselig som fra intet klokken 10:34, og varte i omtrent 4 minutter. Selv om skrivebordet mitt er kun en meter unna balkongdøren, rakk gulvet foran døren allikevel å bli oversvømmet av vann som sprutet inn fra balkongen, innen jeg fikk somlet meg til å stenge den.
Det er dette man opplever i blant når det helt plutselig og uten forvarsel oppstår en situasjon man ikke er forberedt på – når hjernen et øyeblikk går i metning mens situasjonen blir fanget inn og bearbeidet, før man altså reagerer, og da gjerne med bråhast. Så da jeg endelig klarte å summe meg nok til å reagere, så reagerte jeg fort, antagelig for å kompensere for dette forbigående men flaue øyeblikket av mental paralyse, og når man reagerer fort, så reagerer man gjerne litt for fort, og da er det lett å overse ting som under enhver annen omstendighet ville fremstått som åpenbare, som for eksempel at det kan være glatt når det ligger vann på parkett. Så jeg gled, selvfølgelig, for noe annet ville vært naturstridig, og hadde det ikke vært fordi noen en gang på søttitallet hadde vært forutseende nok til å gå til innkjøp av tykke, vevede Tanum-gardiner, og attpå til festet dem med oppheng solide nok til å bli godkjent av Norske Veritas for innfesting av kraner på havgående fartøy, så hadde jeg høyst sannsynlig ligget med buken i været og peset som en suicidal akvariefisk etter å ha foretatt det siste dødsspranget ut gjennom den lille åpningen øverst i akvariet. I stedet ble jeg hengende etter amene i gardinen som en fallert sirkusartist, og mumlet en stille takk til min skaper for min nærmest anorektiske mangel på korporlig tyngde.
Jeg må vel også nevne at jeg i løpet av denne akrobatiske øvelsen klarte å få inn et spark med stor, men utilsiktet presisjon,  mot en uskyldig vase,  som sprakk på flekken.
Ja, ja.
Da jeg gjenvant balansen og omsider klarte å stenge balkongdøren, la jeg merke til at det egentlig var et fascinerende syn der ute: Vanndråpene var enorme og kom så tett at jeg bare så vidt kunne skimte konturene av bygningene på den andre siden av Valkyrie Plass. Jeg vil ta et bilde av det.
Tenkte jeg.
Men den gang ei.
Det er denne uskrevne naturloven som alltid synes å gjøre seg gjeldende – den som stadig får meg til å tro at jeg er universets midtpunkt:

Naturlov (uskreven)
Dersom det oppstår et eller annet ubehagelig eller irriterende naturfenomen,  så vil det automatisk bli borte av seg selv med en gang du forsøker å trekke fordel av det.
Nemlig!

Stri-regnet fulgte selvfølgelig denne naturloven, så det stoppet av seg selv innen jeg fikk hentet kameraet. Og selv om jeg straks åpnet balkongdøren igjen, og iherdig forsøkte å late som om jeg var kjempeglad for at det hadde sluttet å regne, så kom det ikke annet enn et par små regndråper.
Plopp – plopp.
Hvor mange ganger har jeg ikke opplevd akkurat dette?
Selv om det var kanskje hundre mennesker der ute,  som alle hadde ønsket at regnet skulle holde opp, så var det altså jeg – den eneste personen som ville det skulle vare litt til – som ble offer for denne uskrevne naturloven.  I min verden er dette et gjentagende fenomen.
Atter en gang ble jeg utpekt til universets midtpunkt, akkurat som da jeg så på de norske håndballdamene i OL: De tapte selvfølgelig den første kampen, og det var ene og alene fordi jeg så på.
Det er nemlig det som  skjer når jeg er universets midtpunkt – når alle de uskrevne lovene samler seg som tette skyer over hodet mitt, og surrer rundt som en sverm av spyfluer over en fersk kukake : Det laget jeg vil at skal vinne, vil alltid tape dersom jeg ser på kampen.
Da jeg sluttet å se på kampene, så gikk det jo strålende med de norske håndballjentene. Gratulerer  – men ikke glem at dere har meg å takke for gullet.

Jo:

Mamma ringte i morges.  Passet hennes hadde utløpt – for tjue åtte år siden –  hadde hun plutselig oppdaget.
Jaha.
Jeg spurte hva hun skulle med pass, og hun svarte at hun ville reise til London. Det var interessant.  Hun har altså ikke trengt pass på minst tjueåtte år, og nå vil hun til London.

Jeg har vært gift i ett år og syv måneder,  jeg har en sprukket vase, et parkettgulv som må tørkes og en mor som er i anmarsj.
Da har jeg ikke tid til å skrive mer.
Så jeg får lime inn noe gammelt i mellomtiden:

:

Noe gammelt
( i mellomtiden)

Entry:
Saturday, February 12.  2011. 
Morgenen etter bryllupsfesten gikk pappa og jeg ned til Kennedy Park. Jeg hadde lyst til å vise ham parken så han kunne ha et bilde av den i hodet i tilfelle jeg senere skulle komme til å fortelle om noe som hadde skjedd der, eller på noen måte referere til den i en annen sammenheng.  Jeg ville han skulle skjønne hvorfor jeg likte den så godt og hvorfor jeg så ofte gikk dit alene.
Kennedy Park har ikke noe storslått over seg, som for eksempel Vigelandsparken, og den er neppe noe turistmål i seg selv. Men den er stor og romslig og mye brukt, og så har den en strandsone. Det er nok det jeg liker best. Når man først har krysset hovedveien vil de mange trærne skjerme godt for lyden, så det er ganske stille der inne. Helt nede ved stranden er det bare så vidt man kan ane trafikken.

Det var trafikkstille da vi slo oss ned på en av de mange benkene, og jeg ble sittende og tenke litt. Noen luftet hundene, en mann i treningsdress gjorde morgengymnastikk på plenen mens andre igjen bare spaserte rolig langs de mange småveiene. Et par båter var allerede ute og seilte. Og så var det selvfølgelig noen måker da, som det alltid er. De har sikkert sin misjon, måkene, og jeg skal være varsom med å kritisere skaperverket, men jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken på at verden ville vært et litt deiligere sted om måker hadde kvitret som normale fugler, i stedet for å gaule så nådeløst trist ved enhver anledning.
Men det var ikke først og fremst måkene jeg tenkte på. Jeg tenkte at nå er jeg gift, så nå blir de ikke kvitt meg så lett, og jeg følte en viss tilfredsstillelse ved tanken, som om jeg hadde nådd et delmål i en langsiktig plan. Etterpå fortsatte tankene å vandre av seg selv, og endte et helt annet sted, hvor de ble værende helt til pappa fant det nødvendig å dele noen observasjoner med meg.
– Religion kan være et smukt syn du.
– Religion? Hvordan da? Jeg var visst et annet sted et øyeblikk.
– Jeg merket det. Se selv.
Da jeg festet blikket i den retningen han nikket, forstod jeg hva han mente;  det var to nonner som danset mykt på plenen nede mot stranden.  Han hadde helt rett i at det var et smukt syn. De var svært grasiøse og beveget seg som i transe. Jeg lurte på om nonner egentlig hadde lov til å danse.
– Har de lov til det da?
– Hvorfor skulle de ikke ha lov til det?
– Jeg vet ikke. Det er du som er katolikk.
– Det er vakkert, syns du ikke?
– Jo.
Vi ble sittende og betrakte dem. De minnet om silhuetter – et dukketeater i sakte film. Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med kamera.
– Plager det deg?
– At de danser ?  Nei. Ikke det minste.
– De danser ikke, de gjør Tai Chi.  Det er gymnastikk.
– Nåh,   … men da er det vel lov.
– Javisst, men jeg tenkte i grunnen på bryllupet ditt. Jeg vet jo du helst ville giftet deg i kirken.
– Nei, det plager meg ikke. Det kan vi gjøre senere… én eller annen gang.
– Du er sikker på at du vet hva du gjør ?
– Selvfølgelig. Jeg er faktisk veldig sikker.
– Nåh, så var det vel et unødvendig spørsmål…  hva var det du tenkte på…   i sted?
– Det har jeg glemt.

Det var løgn. Jeg husket godt hva jeg hadde tenkt på. Jeg hadde tenkt på Alice og på hva som egentlig skjedde med oss den natten i Nice for mange år siden. Betingelsene hennes var helt klare før vi reiste:  Om det skulle skje noe mellom oss så skulle det skje på hennes premisser og på hennes initiativ.  Det virket så riktig og så forståelig da hun sa det, og det var ikke noe vanskelig for meg å akseptere det.  Vi skulle ha ferie og lære oss litt mere fransk, men først og fremst ha ferie, sammen. Og alt gikk helt fint, helt til den natten. Vi hadde drukket masse, i hvert fall jeg. Og etter at hun hadde sovnet snudde jeg meg mot henne og ble liggende og lukte på pusten hennes.  Og så klarte jeg ikke la være. Det var ikke noe motstand i henne. Hun åpnet munnen litt da vi kysset, og da hun laget en liten lyd tenkte jeg at hun bare lot som om hun sov, og tok det som et tegn på at hun ville jeg skulle fortsette. Det var feil. Veldig feil.  Akkurat like feil som å tenke på henne dagen etter mitt eget bryllup.

– Pappa,  da du giftet deg…  du tenkte at det skulle være for alltid, ikke sant?
– Det jo derfor man gifter seg.
– Ser du det som et nederlag nå? Har du noen gang tenkt at det var feil?
– Nei. Sånn kan man ikke tenke. Vi fikk jo deg. Det kan da ikke være feil.
– Siv og jeg kan aldri få barn sammen. Det er jo et tankekors, om ikke annet?
– Jo, men det er også et valg du har all rett til å ta.
– Du syns ikke det er dumt?
– Nei. Vi bør kanskje gå tilbake til de andre, før de savner oss?
– Mm. Visste du at nonnene faktisk gjør en fantastisk innsats her i Miami?
– Nei.
– Jeg kan fortelle om det på veien.

Det var varmt. Varmt og lummert. Jeg tenkte det kom til bli regn senere.
– Det var Alice du tenkte på i sted da du ble litt borte, var det ikke?
– Hvorfor tror du det?
– Jeg har kjent deg siden du ble født.
– Hm. Men det var ikke som du tror, det med Alice.
– Kan du huske hvor sjalu du var?
– Mm. Men det er lenge siden. Jeg har sluttet å være sjalu.
– Kan man virkelig slutte med det tror du?
– Kan man noen gang være helt sikker på noe som helst?
– Nei.
– Alice er gift, pappa. Det vet du.
– Hvorfor var du ikke i bryllupet hennes, og hvorfor er ikke Alice her, nå?
– Det vil jeg ikke svare på.
– Unnskyld… det var dumt av meg.   … du…  fortell meg om nonnene.

:

Pappa hadde selvfølgelig all rett til å observere og trekke sine konklusjoner – akkurat som jeg hadde all rett til å avfeie ham.  Vi har jo aldri lagt bånd på oss. Vi har alltid bare sagt hverandre det vi mener, uten å tenke på tid og anledning. Men jeg kom allikevel litt i stuss over timingen hans.
Alice inviterte meg ikke til bryllupet sitt, og jeg ga meg selv en beleilig og innbilt influensa, for sikkerhets skyld, i tilfelle noen skulle spørre. Det var jo noen som visste –  det er alltid noen som vet.

– Fortell meg om nonnene,  gjentok pappa da vi hadde krysset hovedveien og gått et stykke i taushet. Jeg hadde egentlig ikke så mye å fortelle. Jeg begynte å bli veldig sikker på at det kom til å bli regn.

Senere, en gang utpå ettermiddagen, fikk jeg tid til å trekke meg tilbake til mitt tildelte revir; en skyggefull dump på baksiden av huset, hvor jeg fikk være i fred en stund.
Jeg så på klokken og tenkte at jeg hadde vært gift i fire dager…  i ganske nøyaktig hundre timer.

:::

Min mor var full av anelser da hun kom, og de var bange alle sammen.
– Grønland?  I alle dager… kan man ikke få pass andre steder?
– Hva er galt med Grønland?
– Galt? Det er vel ikke noe galt, men det står jo så mye i avisene.
– Tror du muslimene kommer til å stjele håndvesken din?
– Nei, neida, de gjør vel ikke det…  ikke midt på lyse dagen?
– Neppe. Men vi kan ta en taxi.
– Nei. Vi tar da banen. Det skulle bare mangle.

_

Her syns jeg det passer å lime inn et gammelt minne:

__

Minne
(gammelt)

En sommer saget morfar ned et tre som han mente var i ferd med å dø. Da jeg spurte hvorfor det ikke kunne få lov å dø i fred, svarte han at det var best han hadde kontroll på hvordan det falt, ellers kunne det falle over taket og gjøre skade.  Han sendte meg vekk før han dyttet treet over ende, og jeg stod bak hushjørnet og så at det falt med et brak tvers over veien, akkurat der han ville det skulle falle. Etterpå tellet vi årringer på stubben.
– Hvorfor er det annen hver lys og mørk?
– Det betyr vinter og sommer.
– Er det fordi det er mørkt om vinteren?
– Det er fordi det er kaldt, og da må trærne hvile.
– Hvile? Hvordan kunne du se at det holdt på å dø?
– Fordi det nesten ikke er noe løv på den ene siden.
– Dør alle trær?
– Alt som lever dør en gang. Kan du se hvor gammelt det er?
– Det er mer enn femti ringer.

Alt ble forandret da treet var borte. Plassen ble åpen og skyggene ble borte. Jeg syns det var hyggeligere da treet stod der. Det var sånne ting jeg kunne tenke over da jeg var liten.
Mormor plasserte en blomsterpotte på stubben. Etterpå plukket vi rabarbra bak huset og hadde rabarbrasuppe til dessert, med sukker og kanel.

:::

_

Jeg vil fortsette i presens. det føles riktigere, selv om dette altså skjedde sist onsdag:

Vi tar en taxi til Grønland allikevel. Jeg trenger bare nevne det plutselige regnskyllet og spørre om hun har paraply, så griper hun straks sjansen til å bekymre seg.  Jo, det er kanskje best å ta en taxi.  Man kan aldri vite, selv om det har klarnet helt opp og blitt strålende sol.

Det lukter vått gress når vi spaserer sakte opp den lange bakken fra Grønlandsleiret til politihuset. Det ser stygt ut. Det var sikkert fint da det var nytt, men nå har trafikkstøv og eksos lagt seg som en glasur over den ruvende mastodonten, og dette har seget nedover ytterveggene i skitne, klumpete striper.  Hele settingen gir inntrykk av forfall og forgjengelighet.  Jeg lurer på hva i alle dager de kan ha tenkt på den gangen de bygget denne forvokste brakken. Et politihus burde inngi respekt og vitne om solid og bestandig tyngde. Det burde vært bygget av hugget grunnfjell, hentet fra Dovre eller Jotunheimen.

Men effektiviteten er det ikke noe å si på. Vel inne rekker vi akkurat å trekke kølapp før det er vår tur, og allerede tyve minutter senere er vi ferdige og sitter på Kaffebrenneriet i den ombygde Grønland brannstasjon, hvor vi drikker kaffe og spiser baguette med camembert og paprika i solskinnet.
– Er ikke dette hyggelig da, mamma?
– Du verden så forandret det er blitt. Jeg kjenner meg nesten ikke igjen.
– Hvis du ikke har vært her siden forrige gang du fikk pass, så er vel ikke det så rart?
– Ti dager, sa hun det tok. Da kan vi kanskje bestille reisen med det samme.
– Hvorfor vil du at jeg skal bli med?
– Fordi du er datteren min.
– Ikke fordi jeg er kjent i London?
– Jeg vet ikke om du er kjent i London. Er du det?
– Sånn passelig. Så det er ikke derfor?
– Det er klart jeg vil ha selskap, men jeg klarer meg da utmerket alene. Det hadde jo vært hyggelig om vi kunne gjøre noe sammen. Syns du ikke?
– Joda…

Hun virker forandret i dag, som om noe har løsnet inni henne – som om det har vært ett eller annet som har kilt seg fast i henne en gang, og blitt sittende der – lenge – helt til nå. Hun kommenterer det ikke engang når to gutter passerer hånd i hånd på fortauet rett foran oss, hun bare ser på dem og smiler, og drikker kaffe med melk, og tørker seg diskret i munnvikene med servietten etterpå, som hun pleier.

– Det er gode prognoser for rehabilitering. Det ser alltid verre ut enn det i virkeligheten er, sa legen da mamma fikk slag. Legen het Nadia, og jeg husker henne egentlig fordi hun var et av de få voksne menneskene jeg har truffet som er lavere enn meg. Det var den dagen Michael Jackson døde. Jeg husker noen reparerte et gatelys rett nedenfor balkongen min, og jeg lurte på hvordan det kunne være så viktig, nå som Michael Jackson hadde dødd og mamma hadde fått slag.
Nå – ett år og ti måneder senere,  forstår jeg omsider at Nadia hadde rett. Det var ikke bare noe hun sa for at jeg skulle føle meg bedre, det var faktisk tilfelle. Det trodde jeg ikke den gang, da jeg så mamma sitte forvirret i en rullestol med delvis facial paralyse og ute av stand til å snakke. I dag er hun fullt restituert, og kanskje vel så det. Jeg lurer litt på om jeg skal foreslå at hun toner håret sitt. Hun ville sett yngre ut med litt mørkere hår. Jeg ser på henne og smiler.
– Hva smiler du av?
– Ingenting.
– Tror du de har toalett her?
– Det tror jeg bestestemt, selv om vi er på Grønland. Kan du ikke bare spørre i disken?
– Jo jeg vet jo det…
Selvfølgelig vet hun det, og selvfølgelig vet jeg hvordan hun kommuniserer. Hun liker ikke å si at hun må på toalettet, for da avslører hun noe hun mener er personlig. Hun omskriver det, spør hvor det er, eller om jeg tror det er lang kø, eller noe slikt. Det har hun alltid gjort.

Det er fortsatt et ubesvart spørsmål igjen på den lange listen min – det siste punktet som står igjen – det punktet jeg hele tiden har skjøvet nedover:
Når spurte du sist mamma om råd?
Det har vært en helt bevisst handling å skyve det spørsmålet stadig nedover på listen.
Jeg har med overlegg unngått å rådføre meg med mamma, og bastant utelukket henne fra enhver beslutningsprosess av betydning. Bare tanken på å skulle måtte ta stilling til alle de “fornuftige” argumentene hennes, har medført en slags umiddelbar tretthetsfølelse, så jeg har tatt avgjørelsene på forhånd, slik at det åpenbart bortkastede i å argumentere imot burde avholde henne fra mer enn det mest nødvendige; nemlig å kritisere avgjørelsene mine, og det har jeg lært meg å leve med, sånn cirka.

Jeg kan ikke si nøyaktig når det skjedde, men jeg tror det skjedde ganske gradvis, og det skjedde etter at vi flyttet til Norge. Det var da ting begynte å skli ut, og det var da min mor, antagelig med rette, begynte å kritisere meg. Jeg kledde meg feil, jeg sminket meg for mye, jeg satt for mye foran datamaskinen, jeg gjorde for lite husarbeid og jeg var for lenge ute om kveldene. Og jeg var frekk. Det siste såret meg mest. Jeg var ikke enig i at jeg var frekk. Det var hun som var frekk. Forstod hun ikke at jeg ble irritert over at hun alltid hadde noe å utsette på meg?  Selvfølgelig sa jeg mye jeg angret på, men hver gang jeg kom for å be om unnskyldning så var det alltid noe nytt som var galt, allerede før jeg kom til orde. Det syns jeg var mye frekkere.

Det var stor forskjell på mamma og pappa. Når jeg var frekk mot pappa ga han meg en klem, selv om jeg strittet i mot. Han så meg alltid, og visste alltid hvordan jeg hadde det.
Du får ringe Trond Viggo og klage, sa han, og holdt frem mobiltelefonen sin. Det var en stående vits, lenge etter at Trond Viggo hadde sluttet som barneombud. Men det endte allikevel alltid opp med smil, uansett hva som var galt i utgangspunktet. Og så slapp jeg å sitte på rommet mitt etterpå å ha dårlig samvittighet. For jeg var mye plaget av dårlig samvittighet, i hvert fall til å begynne med. Jeg tenkte mange ganger at jeg skulle løpe ned til mamma og overrumple henne med å si unnskyld før hun rakk å si noe som helst, men jeg gjorde det aldri. Jeg ville gi henne sjansen til å høre på meg, men ikke noe mer. Jeg tror ikke jeg syns hun fortjente noe mer enn det. Så da ble det aldri noen unnskyldninger fra min side, og heller aldri noen fra hennes side. Vi kommuniserte dårlig, rett og slett.

I dag kan jeg se på bilder av meg selv fra den tiden og tenke at jeg må ha vært et helvete for henne. Det må ha vært vanskelig for henne å se meg så utfordrende kledd og så sminket, som om jeg bare inviterte til å bli voldtatt, Men det var aldri noe jeg gjorde med vilje, sånn som hun trodde. Jeg kunne bruke timer på å velge klær og pynte meg for å gå ut, og det første jeg fikk høre da jeg kom ned var:  Skal du gå ut sånn!?  Og da stormet jeg ut av døren med gråten i halsen, og tenkte at jeg aldri mer skulle komme tilbake.

Men gradvis ble jeg mer og mer hardhudet i forhold til henne. Jeg iførte meg en slags nøytral maske. Jeg ble mutt og svarte kort, og forsøkte å ikke si noe som kunne irritere henne. Men det var ikke så lett. Det var galt at jeg holdt meg på rommet mitt, og det var galt at jeg gikk ut. Jeg følte at jeg gikk på nåler i en verden som forventet at jeg skulle forstå hva som var forventet av meg, selv om forventningene forandret seg fra minutt til minutt.
Men hvis jeg hadde besøk så smilte hun og spurte om vi ville ha noe å drikke, saft eller te, og så kom hun opp på rommet mitt litt senere med et stort brett.  Da hadde hun laget brødskiver med hardkokt egg og tomat.

Familieidyllen – den synlige fasaden. Den var nok viktigere for henne enn for oss andre, og den ble det også vanskelig å opprettholde etter hvert som hele familien falt fra hverandre.  Kan hun ha følt at det var hennes skyld at vi mistrivdes?  For alt jeg vet kan det tenkes hun angret etter hvert som hun merket hvordan det forandret oss som familie. Vi måtte inn i et helt nytt sett med vaner, alle sammen. Vi var jo vant til at det var noen andre som ryddet opp, redde sengene våre og luftet. Vi var ikke vant til å gå i kjøleskapet og forsyne oss om vi var sultne. Kjøkkenet var fru Harring’s domene, og hun ville slett ikke ha noe av at vi rotet på kjøkkenet hennes. Vi måtte pent si hva vi ville ha, og så laget hun det. Og tallerkener og bestikk skulle vi la ligge. Det skulle hun ta seg av.  Hun ville ikke ha noe utidig renn i dørene. Det var nesten så vi følte at det var ille nok at vi stakk hodet inn og sa takk for maten når vi hadde spist – men det holdt hun seg i hvert fall for god til å klage over.  Og da vi kom fra skolen var selvfølgelig sengene våre oppredd og rommene våre luftet. Vi skjøttet vår personlige hygiene og pusset våre egne sko. Det var omtrent alt vi fikk lov til.
Oppvokst opp med et totalt fravær av fellesplikter hadde vi selvsagt massevis av motstand mot den plutselige forandringen.
Det ble vanskelig – for alle.

Replikkveksling:

– Men mamma! Da kan jeg jo ikke planlegge noen ting! Jeg kan ikke bare ikke komme, når jeg har sagt jeg skal komme! Jeg må i hvertfall få gå og si at jeg ikke kommer!
– Du kan da vel gi en beskjed uten å måtte sminke deg i en time først?
– Jamen, jeg visste ikke at du trengte hjelp da jeg sminket meg. Det sa du først etterpå!
– Jeg trenger hjelp hver eneste dag! Det må du bare venne deg til.
– Da kan jeg jo aldri få gjort noen avtaler! Hvorfor kan jeg ikke få mobil?  Alle de andre har det. Da kan jeg i hvertfall ringe.
– Mobiltelefon!  Aner du ikke hvor skadelig det er?
– Jeg får ikke lov å ringe, og jeg kan ikke avtale noe når jeg er på skolen fordi jeg ikke vet hva jeg må hjelpe til med når jeg kommer hjem!  Skjønner du ikke hvor jævlig dustete det er eller?
– Cecilia! Du vet hva jeg har sagt om å banne!
– Ja!

Hun må nok også ha opplevd det som litt vanskelig da jeg stadig mer og mer foretrakk pappas selskap, så ofte jeg kunne. Det lå en grunnleggende og uforanderlig begrensning i det nøysomme og spartanske levesettet hun forsøkte å overføre til meg. Jeg oppfattet henne som både gammeldags, urettferdig og til tider veldig pinlig.
Det er et utslag av min mors null-budsjett” , sa jeg, hver gang jeg måtte sannsynliggjøre det uforståelige i at jeg hadde en datamaskin til over tyve tusen kroner, men allikevel ikke fikk mobiltelefon eller fikk lov å gå på Rolling Stones konsert på andre siden av byen: “Min mor ofrer meg på metodistenes alter!”  Jeg måtte jo forklare at det ikke var fordi vi hadde dårlig råd, men rett og slett fordi min mor var metodist og således av religiøse grunner var en overbevist og nøysom null-vekst-dame. Det er mulig noen av dem fortsatt tror dette var en korrekt beskrivelse av metodister. Det var det langt fra, men det ga meg en viss sympati, samt litt trening i å lyve. Dessuten var det kun en hvit løgn, og jeg kunne jo velge å være katolikk eller protestant ettersom det passet meg.  Katolikker har lov til å lyve. De har egentlig lov til det meste. Det hadde jeg forstått.

Med pappa var det omvendt.
Han har alltid vært en realitetsorientert person, og han innså selvfølgelig på et tidspunkt at jeg ganske snart, og helt uunngåelig, ville komme i kontakt med den store stygge storbyen,  og der ville jeg bli utsatt for alt den hadde å by på av farlige fristelser. Da var best jeg visste hva jeg gikk til. Tenkte han. Og ville snakke om det.
Samtalen Om Storbyen – SOS – ble innledet med en spennende proklamasjon:

Cecilia, hør: Jeg vil at vi heller legger listen på et realistisk nivå, enn at vi legger den så høyt at du vil bli fristet til  å krype under. Jeg vil ha et helt realistisk forhold til hvilke restriksjoner det er nødvendig å legge på deg frem til du blir myndig, og det skal vi forhandle om. Vi skal altså snakke sammen som voksne mennesker, om ting som voksne mennesker gjør,  både mot og med hverandre. Er du enig i det?

Selvfølgelig var jeg enig i det. Jeg følte meg allerede som voksen.

Vi snakket om hvordan jeg skulle te meg, hvordan jeg skulle ta vare på meg selv, hva jeg skulle passe meg for og hva jeg skulle stikke av fra, samt at han mente jeg burde sette noen definitive grenser for meg selv som jeg ikke skulle bryte: Aldri ubeskyttet sex med ukjente, aldri noe sterkere dop enn hasj eller alkohol, samt at jeg skulle bestille mine egne drikkevarer og aldri slippe dem av syne dersom jeg var ute alene.
Det var disse samtalene som dannet basis for det som senere ble til de Fire Ufravikelige Reglene for COU, som ble utvidet med de seks generelle tilleggene. Min rettesnor.
Dette var ikke noe jeg trengte å ha med meg for å huske, men det ble dokumentert og høytidelig underskrevet og vedtatt  –  av meg.

Mamma fikk aldri vite noe om disse samtalene våre. Hun fikk heller aldri vite at Alice og jeg bodde alene i det store huset i en uke mens pappa var bortreist, eller at vi forsynte oss av vinkjelleren og barskapet og røkte farfars sigaretter i finstuen.
Det tror jeg var like greit.

Hensiktene hennes nok var de beste. Det  har jeg egentlig aldri tvilt på.
Om det var farfar som holdt familien sammen, så var det like mye selve huset vårt som hadde formet den. Det var tross alt der familien hadde oppstått. Det var de store rommene, de brede trappene og den svake duften av elde som var rammen rundt de mørke vinterkveldene, da vi var en familie og satt sammen og spilte spill i dagligstuen – og det var den store overbygde altanen med utsikt og lyden fra havet på varme sommerdager med badminton på plenen og lange båtturer, som var sommeren vår.
Det var alltid en eller annen form for aktivitet – alltid noe som ble gjort. Fru Harring huserte på kjøkkenet og farfar satt på kontoret, og nesten hele tiden var det noen som hadde noe å gjøre et annet sted enn de var, og da kunne jeg høre skrittene deres, over teppet i hallen, opp trappen til badet, eller ut i gangen. Vi gikk nesten alltid med innesko, og alle hadde sin egen lyd. Fru Harring tuslet vaggende rundt med tresko med gummisåler som sa ka-dunk, og gikk stort sett i trafikk mellom kjøkkenet og dagligstuen for å se etter om det stod noen skitne kopper eller glass noe sted, og på veien sjekket hun om det var på tide å legge en ny kubbe på peisen. Når det ble leggetid kunne jeg høre mammas klakkende og lett geskjeftige skritt der hun travet rundt for å finne ut hvor i all verden jeg kunne ha gjort av meg i det store huset. Det var ikke alltid hun fant meg. Det hende at farfar fant meg først.
Tripp-tripp-tripp. Små føtter på vei inn i dagligstuen for å sjekke om det foregikk noe der som ikke måtte unngå min oppmerksomhet.
– Cecilia?
– Ja.
– Jeg hørte nok det var deg. Kom, så skal jeg vise deg noe… se her,  denne tror jeg du skal få bruk for.
– Hva er det?
– Det er en passer. Den kan du tegne helt runde sirkler med. Kom, så skal jeg vise deg.
Han tok meg på fanget og tegnet en sirkel med passeren. Så begynte han å skyggelegge inni den ene halvdelen av sirkelen.
– Se hvordan skyggen faller. Det er skyggene som får tegninger til å leve. Uten skygger blir det flatt. Se, nå er det en kule. Ikke?
– Jo.
– Men det er bare en illusjon.
Jeg strøk fingeren over tegningen. Det var magi.
– Jeg vet det.
– Det gjør du nok.
Da jeg vred arket en halv omdreining på bordet, så var det ikke lenger var en kule.
– Næh!  Nå går den innover i stedet!
– Ja, det er fordi du har snudd skyggen.
Jeg gjorde ofte avanserte observasjoner sammen med farfar. Det likte han.
Og så kunne vi høre mammas skritt som strøk forbi kontoret hans, på vei inn i dagligstuen for å se om det var der jeg hadde gjemt meg. Og da skjøv han døren inntil med foten og smilte.
– Du tåler da å være våken litt til?
– Ja.
– Godt… nå skal vi lage en skygge til… utenfor… ser du hva som skjer?
Jeg så og lærte. Og puttet passeren i lommen,  inni et brunt lær-etui med trykknapp på.

I dag kan jeg tenke at Cecilias Omreisende Universitet kom til som et resultat av et underbevisst behov for å forlenge farfar, og jeg kan godt tenke meg at alle mine forhold til eldre menn har sprunget ut av akkurat det samme – ønsket om å fortsette det farfar startet; den gamle, kloke mannen som øser sin kunnskap over meg. Men hvem vil vel gjøre det gratis, som farfar?
Det måtte gå begge veier, som rett og rimelig var. Det forstod jeg.

Knappe to uker etter at jeg ble født, gikk mamma for siste gang alene på konsert: Chet Baker på Montmarte i København. Dette har min far fortalt, og det var den aller første gangen han var alene om ansvaret for meg, og også den eneste gangen han var det, helt til jeg begynte på skolen.
Da mamma, sent på natt, kom tilbake fra konserten, hadde hun vist ham et signert bilde av Chet Baker. Det var en dedikasjon på baksiden av bildet:  Det var min mors fornavn etterfulgt av embraceable you! – og min far fortalte at det var den eneste gangen i sitt liv han noen gang hadde følt et stikk av sjalusi i forhold til min mor. Det var underlig nok, ettersom det omtrent samtidig som min mor var på konsert med Chet Baker, ble født en annen pike som av en eller annen grunn også fikk navnet Cecilia, og som altså var min halvsøster.
I dag, på Kaffebrenneriet på Grønland, sitter jeg og tenker på dette, og håper at noe skjedde den natten da mamma kom så sent hjem… jeg håper det, for hennes del.
_
– Se rett inn i den røde firkanten og ikke smil, sa damen på passkontoret da mamma skulle fotograferes. Og så tok hun bilde.
– Det ble jo riktig bra, sa damen, og viste oss et ark med et lite flatterende bilde på.
– Nei, sa jeg, – det ble faktisk riktig stygt. Vi må ta et nytt.
Frem med hårbørste og sminkesaker fra vesken. Sånn kan ikke mamma se ut på passbildet sitt.
– Vi har da ikke tid til dette, protesterte mamma.
– Å jo da. Det er ingen som venter. Dette tar under et minutt. Det har vi tid til.
Jeg vekslet blikk med damen bak skranken.
– Vi har tid til det?
Jeg fikk et lite nikk og bekreftende smil tilbake.
Bildet ble finere enn jeg hadde håpet. Selv mamma var fornøyd.
Etterpå, på vei ned bakken mot Grønlandsleiret, stoppet hun litt og ble stående og se opp på politihuset.
– Gud, kor stygt det har blitt.
– Mm.
– De har en balkong der oppe på taket.
– Ja.
– Utsikten er nok fin.
– Utvilsomt.

_

Jeg tror mamma følte seg tilsidesatt og isolert i Danmark. Hun hadde muligens også en anelse om min fars små eventyr, i tillegg til følelsen av å være plassert i et hus fullt av andres arvegods og klenodier. Hun hadde ikke noen naturlig kommando over annet enn seg selv, og kunne ikke uten videre sette sitt preg på omgivelsene sine. Hun kunne ikke ommøblere eller bringe noen nye gjenstander inn. Alt hadde sin for lengst funnet sin vante plass, og alt nytt ble fremmedelementer som forstyrret balansen – en balanse som hadde befestet seg gjennom tre generasjoner. I teorien kan jeg godt tenke meg mamma som et fremmedelement – en slags permanent resident på Hotel Ironclad – et uforanderlig mausoleum som kanskje ikke engang likte at hun var der.
Men for oss var det som å bo i en bok – i Det Hemmelighetsfulle Slott – i eventyret om vår egen oppvekst.
Jeg har en teori om at mamma fullstendig glemte at hun tross alt hadde en velfungerende familie rundt seg. En velfungerende og glad familie i et velfungerende og levende hus. Jeg tror hun glemte at det var barndomshjemmet vårt. Både pappa, Kissa og jeg hadde blitt født og oppalet i det huset. Vi hadde sjelen vår der og alle minnene våre satt i veggene. Det var derfor det store huset var så levende og virket så intimt, selv for en så liten familie.
Enten reflekterte hun aldri over det, eller så trodde hun trodde alt dette ville følge med på flyttelasset. Det gjorde det ikke.
Og så kom tomheten. Tomheten inni oss. Hadde vi enda flyttet til en trang leilighet i sentrum,  så hadde det kanskje gått bedre, men vi flyttet til en enebolig i et ticky-tacky no-mans-land , og det var antagelig det dummeste som kunne skjedd. Det vi flyttet til var en fullstendig pregløs og intetsigende pappeske, som hverken lå på landet eller i byen. Det nye hjemmet vårt var plassert på et sted for veldresserte rike middelaldrende mennesker med ferdig innarbeidet vennekrets og velfungerende sosialt nettverk. Mennesker som ikke hadde noe behov for hverken barer eller kino eller andre sosiale treffsteder, og som heller satt hjemme og leste de siste møbelkatalogene og så på TV.
Da mamma kom tilbake til Norge etter tredve år, var hun uten noe sosialt nettverk og uten noen særlig anledning til å treffe andre. Jeg har vondt for å tenke meg akkurat hvordan hun forestilte seg at livet hennes skulle bli, men det er ikke særlig vanskelig å forstå at det ikke ble som hun hadde tenkt,  og det er naivt å tro at det ikke påvirket henne da hun innså det. Men hvorfor sa hun aldri noe? Hvorfor flyttet hun ikke bort fra hele den ticky-tacky plastikktilværelsen da hun ble separert?  Kanskje hun insisterte på å skape et hjem – at hun ikke ville gi opp prosjektet sitt – ikke på tørre møkka? Det kan godt tenkes.
Og på en måte har hun jo gjennomført det. Hun har skapt et hjem, i hvert fall for seg selv. Hun har skapt det gjennom å sette sitt preg på det fra kjeller til loft. Så får det ikke hjelpe at hun har syv rom og tre bad alene, pluss full kjeller og loft, og at hun i grunnen disponerer langt mere død-plass nå enn hun gjorde i Danmark, da vi var en hel familie til å dele på huset. Men det var kanskje aldri størrelsen det kom an på i det hele tatt?
Jeg lurer på hva jeg har forstått av alle disse tankene mine.
Jeg har i hvert fall forstått at jeg har latt henne få betale mer enn hun har fortjent – i altfor mange år.

– Nå. Fant du toalettet?
– Ble jeg lenge syns du?
– jeg vet ikke… jeg har sittet og tenkt litt… syns du jeg har vært vanskelig, mamma? I alle disse årene etter at vi flyttet?
– Vanskelig? Nei, det har du da ikke. Det har jo blitt folk av deg.
– Syns du det?
– Ja. Det må jeg da si. Jeg har forøvrig snakket snakket med din far.
– Hæ? Når da? Når begynte dere å snakke sammen igjen?
– Snakket og snakket, det var jo ikke så mye vi snakket, men vi måtte jo bli enige.
– Det kommer litt… plutselig. Hva var det han ville? Hva snakket dere om?
– Det vet du jo. Han ville bare vite om jeg var enig.
– Enig i hva?
– Ikke gjør deg dum. Du vet hva vi snakket om.
– Snakket dere om meg? Om firmaet hans?
– Din far mener du er i stand til å gjøre en god jobb.
– Så du har altså helt plutselig begynt å stole på dømmekraften hans?
– Din far var den mannen jeg valgte å få barn med. Det har du alltid sagt, og det har du alltid hatt helt rett i.
– Hm. Men, hva syns du selv? Ville du tenkt det samme om dere ikke hadde snakket sammen?
– Det er mye du ikke vet, Cecilia.
– Det er jeg fullstendig klar over. Hvorfor sier du dette nå? Det har ikke noe med London å gjøre?
– Ikke det minste.

Det er som om mamma betrakter meg med en slags godhet, akkurat som man betrakter en hjelpeløs skapning som er ute av stand til å velge retning, men fullstendig klar over at det må gjøres.
– Hvorfor spør du om det?
– Jeg vet ikke…  syns du virkelig det er god idé at jeg flytter til København?
– Jeg syns det er en veldig god ide.
– Men da flytter jeg jo fra deg.
– Det vil du da gjøre uansett, før eller senere. Jeg vet jo at du ikke trives. Du har aldri trivdes i Norge, annet enn på ferie.
– Så rart at du sier det…  hva med deg? Hva skal du gjøre hvis jeg flytter?
– Meg? Du skal se at jeg også flytter. Jeg har jo tenkt på det.
– Hvor da?
– Jeg har jo en venninne i London.
– Mamma. Hva er det egentlig du skal i London?
– På ferie, Cecilia, ikke noe annet. Kan du ikke bli med?
– Jo.

 

Notat fredag 24 august 2012. Kveld.

Da er billettene bestilt. Jeg skal på ferie, til London, sammen med mamma. Det blir rart.
– På et tidspunkt, Cecilia, vil man som far innse at rollene er i ferd med å skifte. Man kan ikke lenger se på sine barn og tenke at de er barn
, sa pappa sist jeg besøkte ham.
Det er kanskje da, i det øyeblikket dette har blitt klart, at man begynner å forberede barna sine på at de skal bli alene en gang. Eller kanskje man bare forbereder barna sine på at det skal skje forandringer –  lar dem forstå at de er voksne nok og vel så det, og at det er på tide at de lærer å stå på egne ben.

Etter alt å dømme har jeg tatt feil. Spekulasjonene mine har vært greie nok, men de har altså ikke vært annet enn spekulasjoner – lange tankerekker som det i ettertid føles litt merkelig at jeg har brukt tid på å formulere. Har jeg kommet noe nærmere en løsning? Har jeg fått svar på noen av spørsmålene mine? Egentlig ikke. Men det er heller ikke så viktig. Det viktigste er at jeg har orket å tråkke opp sporene, for min egen del, og at jeg har turt å gjøre det nødvendig for meg selv å fortsette.
Jeg har mye igjen å lære, det er i hvert fall helt sikkert, selv om jeg har sluttet å jakte etter vise menn. I hvert fall inntil videre.

Noen eksakt dato for nedleggelsen av COU kan jeg ikke huske. Mens Siv og jeg har vært sammen har idéen smuldret bort av seg selv og forsvunnet ut av tankene mine.  I dag  tenker jeg på Carl som den siste i rekken av læremestre – eller samtalepartnere er det vel riktigere å si.
Det er vel også riktig å si at Cilly la Vache nå er i drøvtygger-perioden, og er nødt til å teste ut om kunnskapen  og holdningene hennes holder. Man blir jo ikke klok av kunnskap, man blir bare lett stappmett og oppblåst, og etter hvert som skråsikkerheten avtar så overtar usikkerheten, dersom man ikke går i stokk, for det er tross alt langt ifra bare ydmyke og kloke menn som har bidratt med sine visdomsord – Cilly la Vache har også lært mye av besserwissere og sementerte fundamentalister, menn med langt fremskreden kunnskaps-forstoppelse, som alle ble hetende  Villy le Boef.

FAKTA

Jeg har så langt i livet vært i fem begravelser, én konfirmasjon og fire bryllup.
Jeg eier fortsatt redselen for å eie noe jeg ikke kan utså å miste.

_

Signing out.

_

Takk for oppmerksomheten  :)

 

8
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Digresjoner, Minneboken, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

22 Responses to Et øyeblikk i solen

  1. avatar jadajada says:

    Cec

    igjen leste jeg det hele
    man kan liksom ikke stoppe
    noe fester seg mer enn annet – valkyrie plass -som vanlig
    Alice – for meg i musikkens verden
    rabarbrasuppe
    relasjoner til far og mor

    nice one :)





  2. avatar carpediem says:

    det var bare hyggelig å gi deg litt av oppmerksomheten min! 😉

    Forholdet til foreldrene våre..

    Jeg blir aldri klok på mitt forhold til min mor.. tror du det hjelper å skrive om det? 😛
    Hun vrir og vrenger på alt og får alt til å virke som om hun ofrer seg.. det er slitsomt! Jeg har slett ikke bedt henne om å gjøre det! Og det pleier hun alltid å si etterpå..





    • avatar Cecilia says:

      Jeg tror… at du kan ringe Trond Viggo. Noe bedre råd enn det kan jeg ikke komme på i farten :)

      Jeg har alltid tenkt at når jeg får barn så skal jeg ikke bli som min mor… og det har sikkert min mor også tenkt, og det er kanskje derfor tenåringsdøtre alltid går best sammen med besteforeldrene ?
      Vi kan kanskje kalle den teorien for Generasjonsglidelås – prinsippet. Legg merke til dette, for det er en neologisme – altså et ord som ikke finnes. Konstruert i dag 28. aug 2012 på Bloghog. Nemlig.

      Velbekomme og takk for besøket :)

      3





      • avatar carpediem says:

        Det prinsippet kjøper jeg prompte! 😀

        Trond Viggo.. tror han er en klok mann, jeg skulle veldig gjerne ha tatt en lang prat med ham om både det ene og det andre i livet mitt.. :)

        1





  3. avatar Breiflabben says:

    Biter faller på plass og nye byggverk skal reises.
    Ta med deg det dine danske fedre har gitt deg, jeg har en sterk relasjon til min danske stemor som nok var min venn og rettesnor.
    Tror vi hadde noen samtaler som du og din far og farfar hadde og den visdommen tar vi til oss når vi er rede til det.
    Du gjør det i yngre alder enn jeg føler jeg.
    Takk for følget Cecilia, jeg følger deg gjerne en stund til jeg :-)

    De fire ufravikelige fikk jeg et innblikk i og forståelse for også. Betryggende for en far og det :-)

    1





    • avatar Cecilia says:

      Hyggelig sagt.

      Jeg har møtt andre som har gjort lignende observasjoner som meg.
      Det blir et naturlig og sunt gap mellom besteforeldre og barnebarn, fordi foreldrene ligger i mellom og tar støyten. Samtalene blir annerledes når kunnskapsformidlingen kan skje ufiltrert, og antagelig vil denne formidlingen skje på helt andre områder enn de som foreldrene velger å konsentrere seg om, ettersom oppdrageransvaret hviler på foreldrene og ikke i nærheten i samme grad på besteforeldrene. Besteforeldre har lov å skjemme bort barnebarna sine, og ikke minst; de sitter inne med så utrolig mye erfaring og ofte innen helt andre områder enn foreldrene.

      Eksempel: Morfar forklarte meg det geniale prinsippet med skråstivere, og lærte meg å bygge en dukkestue av det jeg kunne finne i naturen. Han ga meg en tollekniv i slire, og lærte meg å bruke den. Jeg skulle alltid spikke fra meg, aldri mot meg, og jeg skulle aldri gå eller løpe med kniven i hånden. Kniv er farlig, så den må alltid ligge i sliren når den ikke er i bruk, og skal aldri legges på bakken, sa han. Sånn lærdom glir rett inn når man er liten, og fester seg så godt at man aldri glemmer det.
      Da jeg var fem år kunne jeg lage en seljefløyte. Hvor mange kan det? Min far kunne det ikke. Han skjønte ikke engang hvordan jeg klarte å trekke veden ut av barken.
      Jeg hadde nok aldri fått en så farlig kniv av foreldrene mine, men da jeg først hadde fått den, så fikk jeg lov å beholde den, for jeg hadde jo lært å bruke den allerede før de rakk å nekte.

      Det ble visst langt dette
      jeg skal slutte nå.

      Takk for flott kommentar og for at du følger med :)





  4. avatar Breiflabben says:

    Glemte å nevne det at de seks generelle punktene også var bra. Men jeg håper likevel at du har “glemt” noe av dine regler noen ganger :-)
    Du har en del til felles med ei jente jeg er meget glad i tror jeg.





    • avatar Cecilia says:

      Jeg tror jeg har forsøkt å følge dem. De sitter ganske spikret. Men jeg var jo så utspekulert at jeg konstruerte en nødutgang for meg selv:
      “Ingen sannhet er så sann at den ikke kan betviles.”

      :)





  5. avatar bambi73 says:

    Da jeg leste dette så var det bare en tanke som fløy igjennom hodet mitt…og det var “mer mer. Måtte det aldri ta slutt!” :-)

    Jeg hadde nok et noe anstrengt forhold til min mor jeg også. Kjenner meg igjen i det du skriver. Dog er jeg usikker på om det var hennes person eller tilstand jeg slet med. Men følte vel som du at alt jeg gjorde var feil, og at hun lette etter årsaker til å hakke på meg. Men igjen, jeg aner ikke hva som er “normalt” idet min mor var den hun var!

    Men, nå er jeg voksen. Jeg har tenåringsbarn selv, og jentungen min har nok mang en gang gitt utrykk for at jeg er “ute etter henne”. Jeg føler jo ikke at jeg er det. Jeg ønsker jo bare å forberede henne på verden utenfor husets 4 vegger. Og når hun nå er flyttet så vet jeg jo at hun kommer til å sette pris på de tingene jeg lært henne…og terpet på. Gode rutiner f.eks. Gode rutiner er noe hun vil få glede av å ha innarbeidet fra tidlig alder!

    Min far, som min mann, var nok mer opptatt av å ha det gøy med barna enn det praktiske. For rotet rydder seg jo selv. Det er da lett som tenåringsjente å utvikle et mer avslappet forhold til far. Ingen mas, ingen stress..og ingen krav. Kanskje?!





    • avatar Cecilia says:

      :)
      Det er nok mange som har lignende opplevelser, jeg har nesten en følelse av at det er naturlov ute og går her. Jeg har egentlig mest lyst til å skylde på foreldrene når forholdet blir anstrengt, selv om jeg langt fra tør påstå at jeg ikke kommer til å skifte mening dersom jeg selv får en tenåringsdatter en gang. Men forsettene har jeg i hvert fall, og så har jeg min egen dagbok.

      Gode rutiner tror jeg på – rutiner som er tidløse og nøytrale i forhold til tid og sted og omstendigheter. Av egen erfaring tror jeg plutselige regimeskifter, uforståelig logikk og mangel på evne til å se årsakssammenhenger når de aldri blir forklart på en forståelig måte, er kimen til mange gnisninger.

      Jeg savnet muligheten til å få lov å snakke uforstyrret til jeg var ferdig. Jeg hatet å bli avbrutt midt i det jeg selv mente var et logisk resonnement. Jeg opplevde det som om jeg ble betydningsløs som samtalepartner, og det syns jeg var veldig nedverdigende og sårende.

      Du har nok helt rett. Jeg hadde det mye mer gøy sammen med min far, men bak dette lå også alvoret på lur, og det kom mye lærdom gjennom leken.
      Hos oss var kjønnsrollemønsteret spikret. Min far gjorde alt han ble bedt om innendørs, men han så ikke selv at gulvene trengte å vaskes eller at det trengte å ryddes. Han så at plenen måtte klippes, at hengslene på hageporten måtte oljes og at det måtte bankes ned noen spiker her og der på terrassen, osv…
      Men jeg lærte jo å justere høyden på gressklipperen og å finne smøreniplene på sykkelen min slik at jeg kunne smøre den med fettpressen. Og slikt er jo også fint å kunne…

      Tusen takk for flott kommentar, Bambi :)





  6. avatar sirenia says:

    God lesning Cecilia :)Du har vel ikke tenkt på å forlate oss vel?
    Ligger mye både på og under linjene her
    og oppdragelse og roller blir vi jo aldri ferdige og undres over.
    Glad at du nærmer deg mor, godt siden.
    De gjør så godt de kan utfra egen oppvekst.
    Dessuten er de mer enn foreldre, de er





    • avatar Cecilia says:

      Vel, den Cecilia som har husert på BH i løpet av sommeren, sier takk for seg. Det kommer nok ikke noe mer av den sjelegranskende sorten herfra nå. For meg har det vært litt terapi, samtidig som jeg forsøkt å jobbe litt med språket mitt på forskjellige måter. Hvor vellykket det har vært, eller hvor tydelig det har vært, er en annen sak, men det har gitt meg noe å eksperimentere litt. Jeg har funnet ut noe om hvordan jeg kan angripe forskjellige typer stoff og gjøre det lettere eller tyngre, luftigere eller mer massivt og sånne ting.
      Kanskje jeg skriver noen minutt-noveller eller noe sånt, og så har jo Flabben annonsert at det kommer noen spennende tema etter hvert… vi får se hva som skjer.

      Synd jeg ikke fikk resten av kommentaren din, men tusen takk for det jeg fikk :)





  7. avatar sirenia says:

    Ble vanskelig å skrive her og kommentaren hoppa ut før den var ferdig :)





  8. avatar eMTe says:

    “Det viktigste er at jeg har orket å tråkke opp sporene, for min egen del, og at jeg har turt å gjøre det nødvendig for meg selv å fortsette.”
    Tommel for denne delen her også Cecilia og dobbeltommel for denne setninga her.

    Du berører meg med tankane dine her. Mine besteforeldre døde når eg var lita, bortsett frå eine bestefaren min som fekk oppleve å bli oldefar til mine barn.Han vart ordentleg gammal. Han fekk del i mange av mine tankar gjennom brev eg sendte han.
    Foreldre, ei rase for seg sjølv, mødre spesielt. Mor har fortalt ein del frå sitt liv. Eg har lytta, kanskje med eit halv øyre. Eg, du, vi alle gjer oss opp ei formeining om våra foreldres liv. Vi legg ihop og trekk ifrå, vi undrast og vi gremmast.

    Vi er mange som har gått opp nokre spor for å gå vidare. Ver mild mot deg sjølv Cecilia.

    Gler meg til nye skriverier frå ditt tastatur.
    Marieklem

    1





    • avatar Cecilia says:

      Godt råd, Marie, å være mild mot seg selv. Det tror jeg du har veldig rett i, og det skal jeg skrive på en lapp og henge på veggen, for jeg har ikke vært det i det siste.
      Det har blitt mange tanker gjennom sommeren, også mye som aldri har funnet veien til noen av innleggene mine. Jeg har egentlig vært litt feig i så måte.

      Det må ha vært deilig å få beholde en bestefar helt til man blir voksen. Hva ville jeg ikke spurt om idag, om jeg hadde kunnet? Å få høre førstehåndberetninger om hvordan ting var , hvordan de vokste opp, alt det de har lært, kunnskap som man idag ser på som unyttig.

      Jo, du har vel rett i at mødre er en spesiell rase. Det er jo noe spesielt med kvinner: Vi bærer hele havet inni oss, som min gode venn Carl engang sa :)

      Tusen takk for fin kommentar, og for tommel og dobbelttommel – og stor klem tilbake :)





  9. avatar livesol says:

    Hei, Cecilia.
    Kjempebra!
    Jeg skal skrive mer senere. I mens skal du få en tommel :)





  10. avatar livesol says:

    Godmorgen Cecilia.
    Jeg liker å gå på oppdagelsesturer, og det kan jeg virkelig gjøre i tekstene dine. Se etter sammenhenger og prøve å finne spor som ikke med en gang er så tydelige. Du har funnet en stil som jeg syns er en skikkelig god blanding av dype refleksjoner og folkelighet som ikke ligner på noe annet jeg har lest. Jeg har sett at noen kritiserer deg for å være snobbete men det er jeg ikke enig i. Alle må ha lov til å skrive fra det miljøet de er i og har best kjennskap til og det er også da det blir troverdig. Det jeg liker best er at det er så personlig og detaljert og så lett og kjenne seg igjen i mye av det du skriver. Mange ganger merker jeg at det jeg har lest ikke slipper taket før lenge etterpå og det er det ikke så ofte jeg opplever på blogger.
    Dette ble generelle betraktninger, men jeg kommer ikke på noe bedre. Jeg blir alltid litt nervøs når jeg skal skrive kommentarer til noen.
    Kanskje jeg skriver mer senere :)

    Klem fra Live.

    1





    • avatar Cecilia says:

      Du har da ingen grunn til å være nervøs for å skrive kommentarer. :)

      Dette er en kommentar jeg blir veldig glad av å lese, og jeg skjønner jo av kommentaren din til Geitost at du leser ganske mye.
      Jeg har tøyet grensene for meg selv. Det er litt “farlig” å legge hodet på blokka, men når man først har gjort det noen ganger så blir man litt immun mot “sludder”, og etter at jeg flyttet fra VGB så det ikke vært noe av dens slags i kommentarfeltet mitt. Noen harseleringer dann og vann med levesettet mitt kan jeg godt tåle, og egentlig er jeg vel min egen største kritiker når det gjelder akkurat det området. Jeg tror ikke jeg er snobbete, men slikt er det vel alltid opp til andre å avgjøre. På noen områder jeg jeg sikkert det, helt ubevisst. Noen ting er det ikke så lett å kvitte seg med.
      Glad for at du fortsatt leser og henger med. Du har jo har fulgt meg ganske lenge nå, om jeg ikke husker feil. Tre år?

      Tusen takk for kommentar, og klem tilbake :)





  11. avatar geitost says:

    Fasaden blir snart i solen, så de brede dørene skal snart være åpne ut mot mørkede rom…

    Etter jeg leste “Et øyeblikk i solen”, innledningbildet plutselig ble en signifikant illustrasjon til en tekst jeg oppfattet som en “tingenes tilstand” der motstride krefter, en del av hvilke forblir i skygge, er subtilt knyttet sammen rundt omkring et perfekt balansepunkt.
    Dine tekster imponerer meg, mere enn ofte, og denne her spesielt : den så ut som en node, som en slags ligatur satt på tråder fra ulike retninger, og som former både et konvergenspunkt og et utganspunkt mot nye retninger.
    Å følge tråder mellom innleggene dine har vært for meg en lang tid praksis til en stadig fornyet glede. Her, din mors påstanden “Din far var den mannen jeg valgte å få barn med” fikk meg brått huske ditt innlegg “Julekalender 2011”, særlig illustrasjonen ved ende av teksten, hvor en spent kronet liten pike går frem hånd i hånd med sine foreldre mot huset sitt. Bare for gleden å lese igjen denne teksten jeg husket var fin, jeg gikk tilbake til dette forrige innlegg, og, underveis, jeg merket ditt bilde “den hemmelige” og dets ledsagende tekst, som jeg hadde glemt, men som nå fikk meg til å smile i forbindelse med det jeg har skrevet heroppe i kommentaren :
    “det var mørkt derinne så jeg måtte lage en trakt med hendene for å kunne se inn”.
    Ja, en veldig fin setning, som kunne vel vært en god undertittel for din hele blogg, syntes jeg…
    På “de hemmelige” forstørrete bildet, du hadde tegnet en bil som hadde ikke vekket oppsiktet mitt før, men som jeg kunne nå kjenne igjen som Jaguaren til farfaren din, ifølg det du fortalte lenge etterpå, og dette husket meg at et generelt inntrykk jeg særlig liker fra din blogg er denne enestående følelse av flo og ebbe som preger din personlig måte å skrive om deg selv, i form av bølger som den ene etter den andre bringer frem nye elementer angående forrige fortellinger, og skaper i det lange løp tydelige lenker mellom dine vanlige temaer : dine nylige melankolske vintertid tanker har forbausende tiltrukket meg tilbake til skyggen bak dine strålende tanker fra en sollyset sommerdag hit, og enda tidligere til minnet av en fortids vinter kveld følelse …
    En morsom illustrasjon for dette fenomenet var at min lyst til å skrive en kommentar om “Et øyeblikk i solen” hadde opprinelig kommet av lesningen av innlegget “That’s the way God planned it ?” hvor setningen “Jeg bare tenkte på hvordan det var da jeg var liten” hade blandet seg med det du hadde en gang fortalt om din smerte, som barn, at voksne mennesker aldri forlot deg å uttrykke fullstendig det du mente. Det var et tankevekkende anekdote (jeg hadde gjerne lest det en gang til, før jeg skrev om det, om jeg bare hadde klart å finne igjen hvor du har skrevet det …), som vekket i meg en stor empati med den lille piken du hadde vært (hadde jeg kjent noe liknende ?), men overhodet ført meg direkt til det tilbakevendende temaet ditt om forholdet mellom unge jenter og eldre menn : din ungdom plutselig ikke så ut lenger som bare et helt fredelig tapt paradis, og din leting etter selskap av eldre menn virket å ha hatt mindre med en farsfigur å gjøre enn med et stadig behøv å være skikkelig hørt av antagelig lærde og erfarne mennesker generelt. Som jeg forstår historien, den ene som har endelig best merket din ekte verdi er neppe eldre enn deg, og hun er ikke en gang en mann, og i mine øyne, at du ikke tillot en person av mindre kvalitet enn henne å valge deg som sin partner i livet bekrefter nok min følelse om dette som du egentlig lengtet for… Vel, “ute på viddene” er et uttrykk jeg skulle gjerne låne av deg her, men faktisk, lesningen av “Mens vi venter”, som en slags fermate til dine forrige “mørke” innlegg, hadde vært så mye rørende at jeg ble målløs og måtte finne en annen vinkling, istedet for å skrive direkt om det. Jeg håper allikevel at jeg skal en dag klare å skrive en relevant kommentar om det du har skrevet der. Ved hastighet ting går, jeg frykter det blir ikke før om et par årstider… så, i påvente på at en slik kommentar skulle dukke opp fra min side, jeg håper at din grøn lampe skal fortsette å belyse mine netter, og at ditt kommentarfelt skal lenge forbli et levende vertsland …
    I mellomtiden, jeg sender deg og dine kjære en vennlig juleklem.





    • avatar Cecilia says:

       A question of balance – det er vel det som er livet i et nøtteskall, oppsumert i en eneste setning – fire ord: Et spørsmål om balanse, tenker jeg, som så mange ganger før, og som så mange andre har tenkt så mange ganger før meg. Et spørsmål om balanse – det er derfor livet går i bølger, kan jeg tenke, og så formulerer jeg setningen, selv om det i utgangspunktet er andres tanker jeg bare refraserer og gjør til mine egne.

      Å la seg velge…
      Det er en sylskarp observasjon som ligger til grunn for setningen din: … at du ikke tillot en person av mindre kvalitet enn henne å velge deg som sin partner i livet…
      Hadde jeg egentlig noen mulighet til å velge selv? Ikke slik jeg ser det. Jeg ble valgt, og aksepterte min skjebne, for å bruke et ord du selv bruker – en fermate – en uttrykt oppfording til å holde noe lenger enn den verdien det i utgangspunktet har, også i denne sammenheng en oppfording som kommer i form av et tegn… eller en skjebne, i den grad man tror på slikt.
      Det tapte paradis – den tapte farsfigur – joda, dette har materialisert seg som tanker flere ganger i mine forsøk på å forstå min helt speiselle tiltrekning og hengivenhet for for eldre menn, men den typen tanker finner ingen grobunn hos meg. Selv om min far har vært fraværende i store deler av mitt “voksne” liv, vil jeg ikke betegne det som noe voldsomt stort savn. Han har vært fire timer unna, og jeg har aldri opplevd et eneste nei fra hans munn om å betale flybillett for meg når jeg har ønsket å besøke ham. Dette ligger nok snarere der du sier; i behovet for å bli sett, respektert og tatt imot. At det er ungdommen min som i første rekke har vært mitt sterkeste kort for å oppnå kontakt med eldre menn har jeg alltid vært fullstendig klar over, og det har jeg brukt for alt det har vært verdt, men når først kontakten har blitt oppnådd så har det alltid skjedd noe positivt. I dag er ikke dette så viktig for meg lenger. Jeg ser ikke lenger den samme gevinsten. Mine omtrent jevnaldrende venner blant menn er i ferd med å modnes, og på mange måter har de et langt bedre utgangspunkt for både kunnskap og forståelse i ung alder enn det generasjonen før dem hadde. Den “livsvisdommen” som eldre menn har i dag er på mange områder innhentet gjennom all tilgjengelig informasjon i dette informasjonssamfunnet vi lever i, og på mange områder er den også både avleggs og forstokket; livsvisdom bygget på ideer og tanker som ikke lenger er gyldige – litt som religion. Men på et tidspunkt var det viktig for meg, og jeg er takknemlig for alt jeg har lært – selv det som var feil og representerte kunnskap og erfaring som ikke lenger er relevant i dagens samfunn, fordi det har ført til økt forståelse – det er i hvert fall det jeg liker å tro.

      Tusen takk for flott kommentar.
      Det har vært et tett program denne julen og blogging har blitt naturlig nedprioritert. Så jeg takker for juleklem og sender deg en nyttårsklem tilbake.
      Takk for at du finnes :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *