Cilly la Vache

I morges merket jeg for første gang denne sommeren en ganske stor uvilje mot å åpne dagboken min for å fortsette der jeg slapp. Jeg ble sittende og se på listen med stikkord – listen over alle innfallene og flyve-idéene som jeg hadde diktert meg selv i løpet av gårsdagen, og tenkte at i dag har jeg lyst til å gjøre noe helt annet enn å skrive – noe meningsfullt.

Jeg bor i et egg
– bare en drøm –

Det er ofte natt i drømmene mine. Det var det også i den drømmen jeg våknet av i morges. I drømmen min hadde det virket helt naturlig at Praha og Amsterdam hadde koblet seg sammen til ett og samme sted, og ikke det minste rart at jeg eide en svart katt som egentlig bare var en silhuett. Og ettersom katten kun var en silhuett, virket det langt fra unaturlig at vi hadde et langt vennskap bak oss og at vi kommuniserte ved hjelp av telepati.
Og logisk nok bodde vi i en sfærisk boble, i et egg som var delt på langs. Det fungerte både som bolig og transportmiddel. I drømmen hadde vi nettopp ankommet denne blandingen av Amsterdam og Praha, og jeg ønsket selvsagt å gå ut. Men det var lettere sagt enn gjort. Halvveis inne og halvveis ute, følte jeg at det var noe som holdt meg tilbake slik at jeg ikke klarte å gå helt ut av egget. Det var katten som gjorde meg oppmerksom på at det ennå var for tidlig – at jeg måtte lande ordentlig før jeg kunne klekkes. Selvfølgelig uten å si et ord.
Hva vet vel katter om slikt?
Jeg vil tro katter vet alt det er verdt å vite, når man drømmer.

Det underlige var at mens jeg stod der og ventet på å klekkes ut, vokste farfar plutselig frem fra intet. Helt uten videre materialiserte han seg på en benk bare noen meter foran meg, og satt der som et slags semi-transparent hologram, iført et uteligger-aktig kostyme. Og til alt overmål hadde han en hund, han som alltid hadde mislikt hunder – noe jeg forøvrig tror jeg har arvet, om slikt overhodet lar seg overføre genetisk.
Han satt fullkomment stille, med begge hendene hvilende på stokken sin i noe jeg oppfattet som en kinesisk-inspirert hvilestilling, en slik stilling jeg kan tenke meg eldre menn gjerne inntar når de venter på noe de vet skal komme, men som de ikke vet akkurat når skal komme – en stilling de sannsynligvis kan holde i timevis, ja, kanskje i flere dager, for alt jeg vet.
Han hadde fått skjegg siden sist. Et stort fullskjegg som rakk langt med på brystet. Ansiktet hans, som lå halvveis i skyggen, var helt uttrykksløst, akkurat som jeg husket ham fra den siste tiden før han døde. Det var som om han ikke ville bruke unødige krefter på å bevege noen muskler, med mindre det var helt påkrevet. Han ble en slags George Bush før sin tid – fullstendig upåvirket, akkurat som Bush da han fikk nyheten om at WTC hadde blitt maltraktert av Bin Ladens terroristfly. Farfar var helt i sin egen boble – som om ingenting angikk ham – eller, som om det ikke hadde skjedd noe annet enn forventet. Antagelig kostet det ham for mye å smile i utrengsmål, selv om Caplex hevder at vi bare bruker søtten små muskler på å smile. Vi bruker visst over førti muskler på å være sure.

Det var altså noe ved farfar, eller ved posituren hans, som ga inntrykk av at han hadde ventet lenge, og jeg fikk plutselig en sterkt følelse av at han hadde ventet på akkurat dette øyeblikket i mange år. Og nå, som øyeblikket omsider hadde inntruffet, ventet han bare på å høre hva jeg hadde å si til mitt forsvar. Jeg var overbevist om at han ville ha en forklaring på hvorfor jeg ikke hadde vært hjemme sammen med ham den dagen han døde – at det var det han hadde ventet på, alle disse årene. En tilståelse – eller kanskje til og med et skriftemål.
Samtidig som det var noe som fortalte meg at han umulig kunne ha funnet meg her i Praha eller Amsterdam, og at ingen fornuft kunne tilsi at en død mann dukker opp sånn uten videre, så var det allikevel en realisme i drømmen som ikke lot seg fortrenge. Jeg så ham, i full 3D, og jeg hørte at han pustet, og hunden hans pustet også, selv om ingen av dem rørte seg en millimeter. De pustet i takt – fort – akkurat som hunder puster når det er varmt.
Jeg og katten min pustet derimot helt lydløst. Vi hadde alltid pustet helt lydløst så lenge vi hadde kjent hverandre. Vi bare malte og laget godlyder til hverandre når vi hadde det fint sammen. Når vi hadde det fint hver for oss, var vi helt stille, av respekt for hverandre. Selv om vi kommuniserte mentalt så var det jo ikke alt vi snakket om, og det ville være dumt om én av oss laget godlyder når den andre var lei seg eller hadde vonde tanker. Jeg visste at vi tenkte helt likt på det området. Det hadde vi alltid gjort. Vi så på hverandre uten å puste, mens farfar og hunden hans bare pustet høyere og høyere og fortere og fortere – og ventet bare utålmodig på at jeg skulle skrifte.
Naturlig nok ville jeg forsøke i det lengste å unngå et slikt skriftemål, så jeg fikk det for meg at jeg heller ville spørre om han var fornøyd med meg – om jeg hadde blitt slik han hadde håpet, til tross for at jeg hadde vært fraværende da han døde. Jeg kom aldri så langt. Helt plutselig begynte han å smile, og så hørte jeg stemmen hans, selv om han ikke beveget leppene. “Du har alltid vært min øyensten, Cecilia.” sa stemmen. Og så ble det stille igjen. Var det en oppfordring til meg om å snakke, eller betød det rett og slett at han var skuffet over meg? Det var aldri godt å vite akkurat hva han mente. Var han skuffet over at jeg ikke klarte å tilstå hva jeg hadde gjort? Sakte begynte hendene hans å bli hvite, og så ansiktet hans, og så begynte hele farfar å gå i ett med bakgrunnen, sammen med hunden.
Jeg ville rope at han skulle vente litt, ikke forsvinne ennå, ikke før jeg hadde fått snakket med ham, for jeg ville tilstå, hvis han bare ga meg litt mere tid. Jeg ville forklare meg. Jeg ville fortelle at jeg hadde gjort så uendelig mange syndige ting og at jeg hadde forsøkt og forsøkt og forsøkt å angre, men at jeg ikke hadde klart det. Jeg ville fortelle at det ikke hjalp hva jeg gjorde, at det alltid var noen mørke krefter som var så sterke at de trakk meg mot det jeg visste var galt, men at jeg ikke klarte å stå i mot, eller at jeg kanskje ikke gjorde nok for å stå i mot, og at det muligens var fordi jeg innerst ikke ville det.
Men i stedet bare stod jeg der, helt ute av stand til å si noe, mens han sakte ble til intet – til bare benken ble stående igjen. Og ett eller annet sted i nærheten var det en ukjent kvinnestemme som gjentok navnet mitt, helt til jeg våknet.

Og hele morgenen har drømmen forfulgt meg.

___

_

Notat, fredag 17 august 2012 kl 10:25.

Det er fredag.
Det er fint vær.
Jeg leser på nettet at kommende søndag skal bli vår siste mulighet til å bruke bikini.
Jeg tenker det må være skrevet av en ferievikar fra journalist-høyskolen… en som har kullsviertro på verdens undergang og tror at verden går under når Maya-kalenderen omsider trekker sitt siste sukk en gang utpå vinteren.
Det er lenge til søndag, og enda lenger til verdens undergang.
Jeg tenker på om jeg har noe fornuftig å ta meg til i mellomtiden. Jeg kan jo prøve bikinien min, i tilfelle jeg får bruk for den på søndag.
Espressomaskinen har begynt å lage noen voldsomme skrikelyder når jeg steamer melk.

 

Utvidet notat, fredag 17 august 2012 kl 10: 38:

Det er med en viss motstand jeg aksepterer tanken om at utgangspunktet for å granske meg selv denne sommeren kan beskrives med ett enkelt ord: Kjedsomhet. Det ligger på ingen måte noen nyoppdaget og ruvende selvinnsikt bak denne tanken, og det er ikke derfor jeg har motstand mot den. Jeg har alltid vært flink til å leke med meg selv, også i andres nærvær, helt siden jeg var liten. Å kjede seg var ingen opsjon, ikke da jeg var liten, ikke som annet enn et utrykk jeg kunne bruke for å skape oppmerksomhet rundt min tilstedeværelse og eksistens. “Jeg kjeder meg” , kunne jeg si, i håp om å få litt sympati, og kanskje en kjeks eller en brownie av Lotte, men jeg kjedet meg i grunnen ikke. Det er riktigere å si at jeg innimellom ble litt sliten av å skulle finne opp nye ting å sysselsette meg selv med.
Når strategien virket fikk jeg en kjeks eller en brownie, og så kunne jeg gå ut og legge meg på lokket til septiktanken for å lytte etter de underjordiske mens jeg spiste. Og hvis Lotte var i godlune hendte det at hun kom ut med en mugge kirsebærsaft og to glass, og så satte hun seg i gresset og lente seg på septik-lokket, mens vi drakk saft og lyttet etter de underjordiske sammen. Joda, det var stadig noe som klukket og rørte på seg der nede. Alt var som det skulle.
Nei, motstanden kommer nok av noe annet. Jeg tror den kommer av en iboende forfengelighet, som med all mulig tyngde ønsker å tillegge igangsettelsen av denne selvransakelsen et langt mer intellektuelt motiv. Kan virkelig motivet være noe så trivielt som kjedsomhet? spør forfengeligheten min, i talekor med plageåndene. Det er fristende å svare nei, men jeg svarer i stedet ja, hvorfor ikke?
Og da blir det påfallende stille.
Det er som om forsynet har sluppet en tanklast med bunkersolje over hele den polske riksdagen, og så har det oppstått en illevarslende stillhet blant alle plageåndene mine mens de kaver målløst rundt i det seige slimet og undrer seg på hva de skal gjøre nå som tyfonen er varslet og er i anmarsj. Hva i alle dager er det hun tenker på, hvisker de.
Jeg, for min del, håper de drukner. Men jeg sier det ikke høyt. De skal i hvert fall ikke få gleden av å ha drevet meg til å snakke med meg selv. Det er ille nok at jeg i det hele tatt vurderer å anerkjenne at de eksisterer.
Tenker jeg…

_:::

:::


_

Educating Cilly la Vache
– den stupide ko – the silly cow – la vache idiote – die dumme kuh –

_

:::

Ku- vits:
-på engelsk-

Capitalism – the American way – performed by Enron:

You start with two cows. You sell three of them to your publicly listed company using letters of credit opened by your brother-in-law at the bank. Then you execute a debt/equity swap with an associated general offer, so that you get all your four cows back, with a tax exemption for five cows. Then the rights to the milk of six cows can now be transferred via an intermediary to a Cayman Island company, secretly owned by the majority shareholder (you), who sells the rights to seven cows back to your publicly listed company. The annual report now says the company owns eight cows, with an option to buy one more. You sell one cow to finance the election campaign of a new president of the United States, who wins, leaving you with nine cows.
The public buys your bull.

Note: Remember to laugh out loud, just like everyone else, whenever this joke is told.

…and so on…

_

Jeg fikk en privat norsklærer en stund etter at vi flyttet til Norge. En eldre mann med lang fartstid som journalist, oversetter og AD innen reklamebransjen. Han førte et pertentlig norsk riksmål, og var en svært kunnskapsrik person. Høflig og omtenksom til fingerspissene, men nådeløs hinsides det irriterende hva gjaldt korrekt språkførsel og uttale.
– Hør på meg, Cecilia, sa han, – på norsk har vi lange t-er, nesten like lange som på engelsk. Desto lenger sør og øst du kommer, desto kortere blir t-ene. Det er derfor det er så lett å høre forskjell når indere snakker engelsk, selv om de er oppvokst med språket.
– Har vi kortere t-er i Danmark enn i Norge?
– Nei, men de ligger litt lenger fremme i munnen hos oss, og så må du trene på r-ene dine. De ligger enda lengre frem en t-ene.

Jeg rullet på r-ene og følte at jeg snakket barnespråk, men jeg tvang meg selv til å snakke helt ytterst i munnen. Da jeg gjorde opptak av meg selv på kassett, ble jeg så flau at jeg nektet å snakke norsk på flere uker.
Men det gikk seg jo til etter hvert. Jeg sluttet til og med å snakke dansk med min far, som på sin side forsøkte å snakke bergensdialekt som min mor, til alles fornøyelse, med unntak av min mor, som ikke syns det var det minste morsomt.

Senere:
Da norsklæreren omsider var fornøyd med resultatet, fikk jeg en avslutningspresang av ham: Cappelens ett-binds leksikon, med det velklingende navet Caplex.
Enhver pike med respekt for kunnskap bør være utstyrt med Caplex, mente min velmenende norsklærer. Et velment råd som jeg tok meg ad notam. Han hadde selv en datter-datter som var et par år eldre enn meg og som sverget til Caplex, påstod han, og tilføyde at Caplex var det “hippeste” og “mest moderne” for “hippe og moderne” piker. Dette utrolig praktiske oppslagsverket som kom meg i hende senhøstes 1997, fikk selvfølgelig umiddelbart fast plass i sekken min. Jeg var da en “hipp og moderne” pike.

Og så:
Enda litt senere, da Cecilias Omreisende Universitet (COU – uttales cow) ble etablert, havnet Caplex helt naturlig på listen over hva det var tvingende nødvendig å ha med seg på reiser. COU hadde et lite, men effektivt sett med ufravikelige regler, som sjelden ble brutt. Men det kommer jeg tilbake til.

Dette er listen, i rekonstruksjon, av grunner jeg finner det unødvendig å komme inn på.

Merk: Rekkefølgen på listen er helt tilfeldig og kan ikke brukes som indikasjon på viktighet, og ettersom dette var en ufravikelig minimums-liste, så har rekkefølgen heller ingen praktisk betydning. Det var forøvrig svært sjelden jeg reiste noe sted medbringende kun innholdet på denne listen. Etter hvert ble listen også utvidet med Edit Sødergran’s diktsamling fra 1924, men kun som et uskrevet tillegg. Sødergran var dessuten så dårlig heftet at hun etter hvert ble et mareritt av løsblad som det tok lenger tid å sortere enn å lese, noe som egentlig ikke var så farlig når alt kom til alt. Jeg husker hun ble sortert på et hotellrom i Frankfurt en gang jeg var sint, men som regel bodde hun i en liten sort plastpose merket BOSS, som jeg hadde tigget til meg fra et tilfeldig bekjentskap, en arkitektstudent som jeg har glemt navnet på. Caplex, derimot, var solid heftet, og fortsatt i relativt god forfatning da det ble forvist til en kasse på loftet – en gang på våren 2010. Da gjorde nemlig iPad sitt inntog, og med hele Wikipedia (Hakkespettboken) tilgjengelig online, ble Caplex fra 1997 ganske unødvendig. Men det hender jeg savner det ennå.

Jo: Listen er skrevet på engelsk, ettersom jeg følte meg som en internasjonal pike. Det skyldes nok i all hovedsak min far, som ble plassert på kostskole og senere tok all sin utdannelse i England. En traumatisk opplevelse, i følge ham selv, og han anser det fortsatt som et under at han fikk beholde fortennene.

Vel.
Betydningsløs informasjon – akkurat som det neste jeg har til hensikt å nevne:

Siden St. Hans har jeg skrevet 207 sider i dagboken min og laget 52 illustrasjoner i Photoshop. Omtrent 40 sider av det jeg har skrevet er i tildels lett omarbeidet versjon publisert i 10 innlegg, sammen med 22 av illustrasjonene, pluss 11 illustrasjoner som kun er ment for BH. Statistikk er kjedelig. Så bare hopp over dette.
Jeg har fått omtrent 2900 sidevisninger siden St. Hans, hvorav antagelig halvparten er mine egne. Det vil si at jeg har fått omtrent 1400 oppslag, og det gir gjennomsnittlig ca 175 oppslag pr. innlegg. Slett ikke galt. I samme periode har jeg fått 229 kommentarer, hvorav halvparten her også sikkert er mine egne, men det blir allikevel gjennomsnittlig 19 kommentarer pr. innlegg. Det må jeg også kunne si meg fornøyd med. Så alt i alt tyder alt på at det så langt har vært en fornøyelig sommer, når alt kommer til alt. Og været har heller ikke vært så verst – for én som sitter inne og skriver.

Everything will be all right in the end.
So, if everything is not all right; it is not yet the end.
________________________________…sier man i India

:::

(Man kan for såvidt godt hoppe over de 4 neste avsnittene også)

I Caplex kunne jeg lese at filosofi er tanker rundt eksistens, kunnskap, verdier og fornuft. En kritisk og systematisk tenkning som bygger på vår evne til å rasjonalisere – logiske spekulasjoner rundt emner der vitenskapelig grunnlag ikke eksister for å trekke sikre konklusjoner.

På nettet kunne jeg lese at filosofien befinner seg i grenselandet mellom ideologi og erkjennelse. Finnes det en rasjonell forklaring på våre eksistensielle spørsmål? Finnes det en gyldig årsak som ligger utenfor oss selv? Det er gyldigheten av våre egne argumenter vi må ettergå om vi skal nærme oss sannheten – sannheten om oss selv.
Det virket tungt.

Orker jeg det? Og har jeg egentlig tid til å reflektere rundt noe så lite produktivt? Spise, drikke, pule, sove: Hva mer trenger man for å være lykkelig? Skal man liksom lete etter meningen med livet?
Hvorfor skulle noen ville seg selv så vondt?

Jeg har tenkt:
Dersom man går til det skitt å eksponere seg må man være klar over konsekvensene og være forberedt på å tåle både utskjelling og vettløse hånflir. Våre paparazzier ligger ikke på hjul eller jakter på oss gjennom kameraer med forvokste telelinser. De kamuflerer seg i samfunnet som tilsynelatende helt normale mennesker med helt normale interesser. Det er ingen som mistenker dem for å kunne opparbeide seg et voldsomt og uutholdelig sinne over oss som gjerne leker med de mange mulighetene naturen har gitt oss til utfoldelse. Men, forsøker vi et øyeblikk å gjøre noe moralsk uforståelig, så kaver de seg opp fra stresslessene sine og stiller seg bredbent på gulvet med erigert pekefinger og selvrettferdige, harmdirrende hjerteslag. Og selvfølgelig er de i sin fulle rett, akkurat som alle andre. Og er de riktig flinke, så tvinger de oss til skamfullt å bøye hodet og beklage våre eklatante brudd på den gode moral, eller på den gode ånd, eller på den gode skikk, alt ettersom, og så blir de bejublet for sin evne til å opprettholde den versjonen av vår tradisjonsrike og moralske kultur som er den rette for øyeblikket. Etterpå føler de en viss lettelse hvis vi bare forsvinner uten flere dikkedarer. Da har den tause, moralske majoritet reist seg, anklaget og vunnet, og hurra for dem. De fordervede er fordrevet, anstendighet er gjenopprettet, livet går videre, slik det alltid har gjort.
Men så hender det altså i blant at noen ikke forsvinner, og i verste fall risikerer vi at tidligere utagerende alenemødre ender som prinsesser, vinkende fra slottsbalkongen på selveste søttende mai. Og da må moralens brave menn og kvinner ta et skritt tilbake på barrikadene sine og hjertesukke litt sammen over hvor vanskelig det er å stoppe forfallet.
Jeg tenker: Er det de moralske fundamentalistene som har det mest morsomt i livet?
Jeg tror de valgte å leke cowboyer da de var små.
Jeg ville vært indianer.
_

_

Dax
– mannen med caps-en –



Jeg vil fortelle om Dax.
Det var i hvert fall det han sa han het, men jeg tror det var oppdiktet. Han var muligens redd for at jeg skulle bli en slitsom og irriterende stalker? Han trengte ikke å bekymre seg for det.

Dax var, blant annet, en middelmådig gitarist, en dusinvare av en wannabe popstjerne, rett og slett én av dem som aldri kommer til å innse at ambisjonen er større enn evnen. Jeg skal begrense meg til å nevne at han var håpløst urytmisk og at han totalt manglet tone, noe han antagelig var klar over ettersom han kompenserte for denne åpenbare mangelen gjennom en irriterende overdreven bruk av den mekaniske vibrato-armen som var innebygget i den elektriske gitaren hans, det jeg senere har fått høre kalles Hawaii-stang på norsk.
At han insisterte på å spille gitar for meg, tenkte jeg først måtte bero på at han hadde en mystisk forestilling om at jeg trengte å imponeres før jeg var klar til å hengi meg til mere fysiske sysler, og at det var derfor han lot meg gjennomgå denne torturen. Senere, som jeg vil komme tilbake til, har jeg reflektert over om grunnen til at jeg måtte lide meg gjennom hans ubehjelpelige forsøk på å radbrekke Samba Pa Ti, hadde en annen forklaring. Men da det skjedde forekom det meg kun som litt merkelig, ettersom han tidligere på kvelden hadde gitt inntrykk av å være ganske oppegående, faktisk så oppegående at jeg hadde tiltrodd ham omløp nok til å forstå at det var silkeføre, allerede fra det øyeblikket jeg sa ja å bli med ham hjem. Jeg mener; hvor vanskelig er det? Hvorfor blir vi med ukjente menn hjem? For å la oss imponere av frimerkesamlingen deres, eller, som i dette tilfellet, for å “varmes opp” av det håpløst amatørmessige gitarspillet? I blant finnes det ikke grenser for hva gutter lar oss lide oss gjennom før de tør å komme til poenget.

Men det er ikke det dette handler om.

Dax var halvt fransk og halvt marokkansk, og var blant dem som allerede i ung alder mister håret, noe han kompenserte for ved å bære en caps, inne som ute, men det visste jeg ikke da jeg så ham,. Ikke at det hadde spilt noen rolle forresten; skallede menn skal visstnok ha et betydelig testosteron-overskudd, og det kan jo være kjekt å la seg traktere av en hormonbombe, en gang i blant. Men det kan like godt nevnes med én gang; det var caps-en jeg la merke til først, ettersom Dax var en ganske høy mann, og stod slik plassert ved baren at caps-en hans ble det naturlige blikkfanget i en ellers anonym mølje.

Jeg må avsløre noe før jeg går videre:
I min verden, på den tiden, var det slik at jeg noen dager tidligere hadde flyktet fra en eie-syk og über-sjalu eldre ingeniør, noe som hadde virket som en god idé på det tidspunktet det skjedde, men som etter et par dager merkelig nok ikke lenger virket som en like god idé. Det er noe med forhold som har vart noen måneder; de lar seg ikke bare avslutte uten videre, ikke mentalt.
Ensom og alene hjemme i pappas trygge leilighet i København, lurte jeg på om jeg hadde vært dum, både da jeg forelsket meg i denne mannen og da jeg flyktet fra ham. Begge deler ble vurdert nøye over et par glass Gilde Taffel-akevitt, som egentlig ikke gjorde de store underverkene jeg hadde forventet, snarere tvert i mot; jeg ble bare deprimert og usikker på alt. Og da min far kom trippende nyforelsket hjem og nynnet på Barbra Streisand-slagere under middags-forberedelsene, ble det akkurat litt for mye lykke. “I am a woman in love…, ta-tam-ta-da-di “ Hadde jeg ikke visst han var uhelbredelig hetero, så…

Så…
Jeg hadde en klar målsetning da jeg hektet på meg en kåpe og sprang ut i vinterkulden: Jeg skulle finne noen som ville ta meg med hjem i sengen sin.
Jeg hadde fått for meg at det var “akkurat det” jeg trengte, og jeg visste at “akkurat det” ikke pleide å være noe problem. Min far hadde allerede mange år tidligere utstyrt meg med både kunnskap og en fast overbevisning om, at nesten alle som går ut på byen alene har ambisjoner om å finne noen å hekke med i løpet av kvelden. Det gjaldt bare å posisjonere seg før det ble så sent at man måtte ta til takke med det som ble til overs.
Det har jeg forøvrig aldri gjort… nesten.

Uansett.

Det var kaldt og glatt, så jeg fant en taxa og ba om å bli kjørt til en bar som jeg ikke for mitt bare liv kan huske hverken navn eller adresse på, for jeg gikk bare rett ut av taxien og rett inn døren, og festet blikket rett på caps-en som stakk opp over folkehavet. Et bra utgangspunkt.
Det var således med de beste hensikter jeg ålet meg frem til baren og presset meg inn ved siden av denne personen. Jeg lot først som om jeg var mest interessert i caps-en hans, som sant å si ikke var spesielt interessant. Den var mørk grå og helt flat på toppen, og den hadde en ganske smal, svart skygge foran, som ble forlenget av et smalt bånd som gikk hele veien rundt den nedre kanten og endte i en flettet snor som hang nedover nakken. Så mye for caps-en. Ellers hadde han på seg en mørk strikket jakke med en liten krave og åpen glidelås foran. Den hang løst over en stram, hvit t-skjorte. Svært kledelig. Han hadde skjøvet ermene på strikkejakken opp til albuene, og det var tydelig at han var veltrent, dessuten hadde han kraftige hender og slanke håndledd, og det er jeg svak for – hos menn. Han virket som en over gjennomsnittet bra fangst. Det var på tide å igangsette innledende forhandlinger, før han ble kapret av noen andre.
– Det er en fin caps du har.
– Pardon? You speak english?
– Sure. Nice cap.
– Thank you.
Han smilte. Jeg bestilte to shots med vodka, og tømte begge.
– You will get drunk if you drink so fast. Slow down!
– Why? Don’t you like girls that drink?
– No, no, just a friendly advice. I like girls if they drink, and also if they don’t drink.
Han hadde et fint smil med masse hvite tenner.
– No problem. I’ll slow down if you want me to. Thanks for the advice. I’m Cecilia. Nice to meet you.
– Dax.
– Where are you from?
– Morocco.
– Nice country. Very hot.
– Have you been there?
– Yes.
Det er enkelt å snakke med folk man ikke kjenner. Når man ikke har noen felles fortid så kan man velge hvilken del av seg selv man ønsker å vise frem, og så er det er heller ikke så farlig om man har et lemfeldig forhold til sannheten. Jo, jeg hadde vært i Marokko, men bare noen timer i Casablanca på en billig tur-retur-reise med Aeroflot fra Lisboa. Det unnlot jeg å nevne. I stedet bestilte jeg en shot til med vodka.
Jeg aner ikke hvordan det gikk til, men Dax klarte på et vis å få tak i en barkrakk til meg. Jeg tror han så at jeg trengte det.
– You will not fall off? spurte han ertende da jeg hadde vaglet meg på plass.
– I don’t know. Do I look very drunk?
– No, but I don’t know what you look like when you are not drunk.
– True. Would you like to find out?
Man vet jo aldri helt med gutter – jeg tenker på hva de forstår og hva de ikke helt tør å tro at de forstår – eller noe sånt. Jeg fikk heller ikke noe svar, for bartenderen kom og blandet seg: Enten måtte vi bestille noe, eller så måtte vi overlate plassen til noen andre. Jeg bestilte to shots til med vodka, og regnet med at det ene skulle være til Dax. Det var før jeg visste at han ikke drakk alkohol, overhodet, jeg mener; hvordan kunne jeg vite at det var alkoholfritt øl i glasset hans…
– Sorry. I don’t drink alcohol.
– You don’t drink? Then… what are you doing in a bar? Waiting for someone to pick you up?
Han lo. Var han homofil? Nei, det var noe i blikket hans som tydet på det motsatte.
Og så var det at denne “gode” idéen min dukket opp, sånn som gode idéer ofte gjør når man har styrtet et par glass vodka, og så et par glass til: Jeg ville prøve caps-en hans.
Jeg hadde allerede gjort et par forespørsler og fått nei, ganske bestemt. Men, skal man ta et slikt nei alvorlig? Egentlig burde man jo det, og særlig hva gjelder noe så intimt som en caps. Å rive caps-en av et hårløst mannehode på offentlig sted, kan antagelig frembringe både tapt ære og posttraumatiske lidelser. Men jeg var tjuetre år og akkurat så umoden at jeg ikke fant en eneste grunn til å reflektere rundt dette, så jeg tok grepa tak i den flettede snoren som hang ned på baksiden, og rykket til. Resultatet var forbløffende. Hele hodet hans fulgte med bakover, og jeg er overbevist om at jeg kunne se drøvelen hans da han hylte.
– What are you doing, you silly cow!
Ikke så rart egentlig, for “snoren ” var langt fra festet i caps-en; det var håret hans.

Normalt skal det vel ha formodningen mot seg at man klarer å opprettholde en gemyttlig og uanstrengt tone etter en slik hendelse. At det hadde gjort vondt kunne jeg se i øynene hans. Jeg kunne også se et visst sinne.
Jeg bestemte meg for ikke å la meg stirre i senk, og holdt blikket hans mens han overøste meg med noe som antagelig var marokkanske skjellsord. Det var ingen grunn til å forsøke å si noe så lenge tiraden varte. Jeg bare så på ham med noe jeg tror var et uskyldig blikk, antagelig ispedd en viss forventningsfull redsel for at han skulle gå til håndgripeligheter. Man kan jo aldri vite.
– I’m sorry. I thought it was a part of your cap, sa jeg spakt da han var ferdig å skjelle meg ut.
Men så er det denne mystiske egenskapen som naturen har utstyrt oss med: Evnen til å se det komiske. Og så kom latteren boblende, hos oss begge.

I blant treffer man mennesker som har en åpenbar motvilje til å la bagateller forstyrre en ellers perfekt kveld. Dax var blant dem. Jeg ser ikke bort fra at det var en liten hevn innbakt i gitarkonserten hans litt senere på natten, men etter at naboene hadde banket hardt i veggen, ryddet han gitaren bort med et stort smil og gjorde det jeg hadde forventet at han skulle gjøre, og litt til…

På vei hjem, grytidlig den hutrende iskalde morgenen etter, følte jeg meg godt brukt. Jeg forsøkte å tenke at hadde jeg tatt hevn over meg selv ved å gi meg så viljeløst hen til en totalt fremmed, som egentlig ikke var fremmed for noe som helst, når alt kom til stykket, og jeg forsøkte å nyte at jeg følte meg skitten – deilig skitten, tenkte jeg. En stund. Helt til jeg måtte kaste opp. Og så var det ikke så deilig lenger, ikke når jeg tenkte på hva jeg egentlig kastet opp. Det var der og da, tvikroket klamrende til et iskaldt rekkverk med nakne hender og oppkast på kåpen, at jeg bestemte jeg meg for at COU trengte et nytt sett med ufravikelige regler.
“Silly cow” ble til “Cilly la Vache”, et megetsigende pseudonym som jeg ikke kvittet meg med før jeg satt på flyet hjem fra Tessaloniki ni måneder senere. Da hadde Cilly la Vache feilet og mistet all troverdighet:
Nicole var på vei til Portland, alene, kun fordi hun ikke hadde invitert Cilly la Vache med. For Cilly la Vache hadde blitt med om hun hadde blitt spurt, og således brutt ufravikelig COU-regel nummer én:
Aldri la et forhold eller en forelskelse komme i veien for egne planer eller utdannelse.

Cilly la Vache hadde brutt den regelen uten å blunke, om hun bare hadde blitt spurt. Det visste jeg, så jeg hadde ikke lenger noe bruk for henne.

Men glem det.
Det er tross alt noen ting man skal holde seg for god til å avsløre om seg selv.

:::

Det er fredag og det er fint vær.
Jeg har lyst til å gjøre noe meningsfullt, merkelig nok, i hvert fall noe som kan defineres som meningsfylt.
Men, hva?
Er det ikke en eneste ting som trengs å gjøres? Ikke den minste lille ting?
Kan jeg virkelig se meg i speilet og si til meg selv: Cecilia, du er den perfekte husmor. Om det kommer uventet besøk akkurat nå, så kan du invitere selveste Mette-Marit inn i et perfekt ryddig og vasket hjem, og servere henne en kopp…
Kaffe!
Espressomaskinen, selvfølgelig den har jo begynt å skrike. Da trenger den å renses.
Da har jeg faktisk noe fornuftig å gjøre.

_

Kjedsomhet er den beste drivkraften til å sysselsette seg selv.
Jo, det høres fornuftig ut.

Men… det kan jo også tenkes at det bare er enda én av mine mange luftige teorier – som ikke holder vann om jeg går den litt grundigere på klingen.
Men det orker jeg ikke – ikke i dag.

:::
_

_

___

______________________

… og neste gang blir det hele avrundet… tror jeg…

4
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

51 Responses to Cilly la Vache

  1. avatar Breiflabben says:

    You silly cow 😉

    ……. and it’s obviously not the end yet.

    Dessverre så har jeg ikke vært i Praha, så jeg kan ikke ta den sammensmeltede byen du befinner deg i når du starter denne reisen. Men Mokum har opplevd mye av Flabben :-)
    Det kom seg, det ble faktisk ganske underholdende :-)





    • avatar Cecilia says:

      Så bra.
      Jeg kan absolutt anbefale Praha. Jeg har vært der flere ganger.
      Amsterdam kjenner du tydeligvis godt. Det er også en veldig deilig by, men helt annerledes enn Praha – egentlig helt annerledes enn noe annet sted:)





      • avatar Breiflabben says:

        Praha blir nok besøkt en gang. Jeg har riktig nok flydd dit, men vi dro direkte på landet for å golfe oss gjennom en langweekend. Vi var ikke langt unna Karlovy Vary eller Karlsbad som jeg tror det heter her i den vestlige delen av Europa.
        Amsterdam har opplevd Flabben i mer enn hundre overnattinger :-)





        • avatar Cecilia says:

          Wow! Over hunder ganger. Det er vel nitti ganger flere enn jeg. Da fikk du kanskje med deg Van Gogh – Gauguin utstillingen i april (?) 2002, på Van Gogh- museet? Fantastisk utstilling. Det er noe helt eget å se originalene på nært hold. Dessverre fikk vi ikke lov å fotografere, men jeg fikk kjøpt noen postere og en DVD med bilder og en interaktiv guidet tour.
          Amsterdam er en fantastisk hyggelig by – ett av de stedene jeg kunne tenkt meg å bo – i en husbåt :)





          • avatar Breiflabben says:

            De fleste av overnattingene i Amsterdam skjedde på åttitallet og litt sporadisk i nittitallet. Jeg pendlet via Amsterdam da jeg jobbet i Libya, bodde fast på et meget flott hotel som het Sonesta med T’ Koeppel cafe som en meget hyggelig bar.
            Ellers så var det mange måltider på forskjellige restauranter på Leidzeplein og på Curly Joe, en av de bedre Mexicanske restaurantene på den tiden, drevet av studenter og verdens beste Margerita, de kom i bøttevis :-)





            • avatar Cecilia says:

              Koeppel Café har jeg vært på. Hotellet har nok skiftet navn siden du var der , for nå heter det Renaissance Hotel, hvis vi altså snakker om det samme – det som ligger på Kattengat.

              Curly Joe er sikkert verdt et besøk. Jeg husker at favorittbaren min lå på Leidseplein, og jeg mener den het Hotspot. Der var det levende musikk av ymse karakter, litt som på Blå i Oslo for ti år siden.





  2. avatar Breiflabben says:

    Men du, hva er de fire ufravikelige reglene da?

    Likte godt illustrasjonen med møtet med farfar i Amsterprag :-)





    • avatar Cecilia says:

      De fire ufravikelige kommer jeg nærmere inn på i neste innlegg, som også blir det siste i denne lille sommer-serien min.
      Det går jo mot høst og det er på tide å komme videre og gjøre noe fornuftig 😉

      Glad for at du likte illustrasjonen min, og veldig glad for at du forteller meg det :)





      • avatar Breiflabben says:

        Jeg hadde jo en anelse om at jeg kom til å stifte bekjentskap med de “fire ufravikelige” :-)
        De fleste illustrasjonene dine er meget godt utført Cecilia. Dette kan du :-)





  3. avatar eMTe says:

    Draumane vil alltid seie oss noko og sjølvransakelse herjar vel innimellom hos dei fleste av oss :)
    Vi blir den vi blir gjennom utallege små og store input, prøving, feiling, mestring….osv…

    Søking etter meining i eige liv….kvar leitar vi…? Synet vi har på oss sjølve, vårt verd.. Rollemodellar er langt viktigare enn dei/ vi trur.





    • avatar Cecilia says:

      Ja, absolutt. Rollemodeller er veldig viktige, både på godt og vondt.
      Hva leter jeg egentlig etter, og hvorfor leter jeg der jeg leter? Dette er noe jeg kommer inn på i det neste innlegget, som også blir det siste innlegget i denne sommerserien.

      Jeg er i utgangspunktet veldig skeptisk til å tolke for mye inn i drømmene mine, men jeg tror nok det er mye som bearbeides der, uten at det noen gang forlater underbevisstheten. Kanskje det ikke er meningen at vi skal tenke for mye over drømmene våre? Jeg har ofte tenkt at det er den overflatiske handlingen vi egentlig husker, og at det som virkelig betyr noe er det vi ikke får med oss – bevisst.

      Veldig glad for at du leser og kommenterer. Tusen takk :)





  4. naturglede naturglede says:

    Litt av noen drømmer du har! :)Ikke nok med det, du kan skive dem ned så jeg/vi blir tenkende også. Hva mener hun, hvorfor forsvant den bestefaren så fort og hva kommer nå? Kjedsomhet er den beste drivkraften til å sysselsette seg selv, sier du. Det er sant det. De dagene jeg har det litt tungt, blir det mange ord i dagboken min også. Jeg skriver liksom for å finne en forklaring, en vei eller se et mønster. Nå kommer altså kanskje dine “fire ufravikelige”! Det blir spennende :)





    • avatar Cecilia says:

      Spennende? Vel… jeg håper i hvert fall det vil stå til forventingene :)

      Veldig hyggelig at du er innom og leser :)
      Tusen takk for kommentar.





  5. avatar Breiflabben says:

    Cecilia: Ja jeg så rett ned på Mistral jeg når jeg var på kontoret. Jeg kikket faktisk etter deg i området når jeg var ute og røkte.
    Jeg er sikker på at jeg ville “gjenkjent” deg ut fra bloggen :-)





    • avatar Cecilia says:

      Nå var jo Mistral dessverre sommerstengt, men du ville nok sett meg på Kaffebrenneriet eller United, og jeg ville definitivt ha gjenkjent deg :)





  6. avatar marthon says:

    Eller kanskje byen i drømmen var Prahamsterdam?
    Pra-ha-ha-ha-hamster … akkurat som om den var oppkalt etter en liten pelsdott, ja det skulle tatt seg … men ved nærmere ettertanke var det jo vanlig før i tida å oppkalle byer etter dyr. Istanbull, for eksempel, er jo oppkalt etter en engelsk okse som het Istvan, og en hovedstad i Nord-Afrika ble oppkalt etter noen bitte-bittesmå dyr som lever i havet, for ikke å snakke om Russland – det mest utbredte dyret i Russland den gangen russerne skulle finne navn på hovedstaden sin, var jo moskusen, så da var det jo bare naturlig at de … ja, to millioner russere hadde samlet seg på Den grønne plass, den gangen det enda var gras der, altså, og borgermesteren holdt en høytidelig tale der han proklamerte stolt:
    – Og byens navn skal være Moskus!
    Men de hadde jo ikke høyttaleranlegg den gangen, så tilhørerne hørte ikke en døyt av hva han sa.
    – HVA??, ropte de.
    – MOSKUS!!, gjentok borgermesteren.
    – MOSK-HVA??, ropte de to millionene forvirret, og så ble den hetende det.
    Men hvem bryr seg vel om etymologi i våre dager når vi kan la oss underholde av bærbare mobiltelefoner og hoder som ruller over TV-skjermene?

    Oude Mokum – hadde glemt det kjælenavnet. A-dam kalles den også – byen med det nazi-aktige byvåpenet som kan se ut som en advarsel om at den er X-rated – byen hvor du kan bli ”Amsterdamned”, hvor surinameserne står på gatehjørnene og skryter av hva de kan skaffe, hvor det er viktigere å se seg for når du krysser sykkelstien enn veien, hvor selvstendig næringsdrivende i smale smug trekker gardinene FOR når de jobber.

    Jeg for min del har vært der tre ganger (i byen altså, men jeg så selvfølgelig bare rett fram i de smugene – uten å smugkikke). Derimot traff jeg på Beatrix. To av gangene, faktisk – midt på gata (hun var på vei ut av ut fra en utstilling og inn i en bil eller noe slikt). Det betyr at hun og Krompen er de kongelige jeg har truffet på oftest. Krompen hang litt på ”Henrik” i Bergen i en periode, eller sto og ”smaurøyka” (eller hva de nå sier i Bergen) i et av smauene i området. Lille Keiser Akihito og frua tusla rundt i Ravnkloa i Trondheim en dag for noen år siden. Mette Marit dukka plutselig opp på Elgsethytta i Bymarka nå i juni. Tror hun prøvde å være inkognito, men de to sikkerhetsvaktene hadde slurva med forkledninga. Synes jeg hører MMs oppgitte stemme:
    – Skal dere virkelig gå på tur i heia i dress og slips? E sa jo at dere skulle ha meddere turklær, dustehuer! (utt. m. skarre-/skurre-r, ikke rulle-r).

    Min personlige parafernalia-liste er atskillig kortere enn din sånn til daglig:
    lommebok, mobiltelefon og nøkler.
    Siden mandag har det imidlertid vært nødvendig å huske én ting til også. Har foretatt en liten klassereise opp til VIKTIG MANN MED KORT RUNDT HALSEN-klassen , så nå går jeg rundt som ei bjelleku og må huske kortet også. Ellers åpner ikke dørene seg for meg. Heldigvis har jeg funnet et mønster i forbokstavene. K-L-M-N. Det gjør det lettere.

    Følger dine digressive araber flikk-flakker med franske åpninger og flyvende hollandske innfall med åpen munn og lydløs pust 😉 selv om akkurat hva og hvor du vil, kan bli litt gresk – for meg (også). Siden jeg er en mann med kort rundt halsen, som lever i tiden og forventer effektivitet, proaktivitet, innovasjon, multitasking og synergier ved hver eneste milepæl – going forward, ser jeg derfor fram til publiseringen av en serie med små, informative York Notes-hefter som forklarer meg innholdet effektivt innenfor de tidsvinduene jeg har til rådighet, slik at jeg kan gjenfortelle det på en måte som høres forholdsvis sammenhengende ut når Dagens Næringsliv ringer og spør hva jeg vil late som om jeg har lest i det siste.

    Når vi sover, utnytter hjernen tida til å kjøre noen faste rutiner for å sortere, katalogisere og plassere innholdet. Får ikke hjernen nok tid til dette, begynner den å reformatere oss mens vi er våkne, og da kan vi lett bli litt treige, bli stående å henge uten å klare å få gjort noe, hallusinere og tulle, og i verste fall kræsje.

    Hva drømmer PCen når vi reformaterer harddisken; når feriebilder, regneark, PowerPoint-presentasjoner, cookies, apper, spill, jobbsøknader, oppskrifter, operativsystem og blogginnlegg pakkeswitches hulter til bulter gjennom bussene?

    Fikk du prøvd bikinien på søndag? Jeg nudda i et skogstjern langt fra folk. Vannet var så svart at jeg tror ikke en gang fiskene så meg.

    Har tomlet – spesielt pga. noen veldig gode avsnitt i skildringen av drømmen din. Må bikke nå – av hensyn til harddisken..

    Snakkes! 😉

    1





    • avatar Cecilia says:

      Jepp. Vi snakkes, men ikke før i morgen.
      Natta :)





      • avatar marthon says:

        Jeg lurte litt på den photoshoppingen din øverst; Praha-/A’dam-krysningen. Hadde en vag fornemmelse av at jeg hadde stått på en plass som lignet i Praha, og husket noe med … var det ikke Namesti? Google … Google … Google …
        Venceslas Namesti, var det, ja.
        :-)





        • avatar Cecilia says:

          Det er helt riktig. Litt lenger opp til venstre i gaten ligger Hotel Europa, som definitivt er et hotel man bør besøke dersom man er i Praha. Det skrøt selv av å være Europas eldste hotel, men det var nok bare det eldste hotellet i Europa som aldri hadde blitt renovert. Nå kan det jo tenkes at det har skjedd i mellomtiden, for jeg har ikke vært på Hotel Europa etter 2003 (?). Tror jeg.
          Dette bildet imidlertid er fra 2007. Da bodde jeg på Sokolovska (tror jeg det het) . Jeg mener å huske at disse pålene som finnes til høyre i bildet ikke fantes i 2003.
          Ballongene er fra Biedenkaps gate i Oslo, og er altså bare juks, akkurat som månen. Den er fra Valkyrie Plass. :)

          1





          • avatar marthon says:

            Jeg trodde faktisk at det bare finnes én måne, og at den er like ekte over alt, men det gjelder kanskje ikke i Biedenkaps gate og på Valkyrieplass, hvor overgangen mellom virkeligheten og fantasien kanskje er litt mer diffus. “Maybe it’s only a paper moon sailing over a cardboard sea”, som Ella ville ha sagt.

            Noe av det viktigste når man kommer til en fremmed storby, er å gå seg vill.

            Dette lærte jeg av en amerikaner i Roma en gang. Vi dro på restaurant og drakk oss passelig småfulle, og så gikk vi rundt på måfå. Overraskende mange av de fontenene, trappene, kirkene, statuene, monumentene, høydene og colosseumene vi tilfeldigvis dumpet innom i løpet av en lang kveld, viste seg å være turistattraksjoner. Mye artigere å la Roma komme til meg helt tilfeldig på den måten der. Det minner meg forresten om den nyeste filmen til Woody Allen, men du har jo dine inngrodde antipatier, så jeg får si det til noen andre i stedet. 😉

            I Praha leide jeg et rom i to netter hos en middelaldrende dame. Det var nokså trangt, jeg husker at en del av matvarene hennes derfor sto stablet på hyller under taket på toalettet. Hun var forresten av den typen som stolte på folk. Hun dro på jobb tidlig på morgenen og sa at jeg bare skulle legge igjen nøkkelen og pengene på bordet når jeg gikk, og smekke dørene etter meg. Og det gjorde jeg selvfølgelig, når jeg ble vist den tilliten.

            Men altså, på vei tilbake til leiligheten hennes kvelden før hadde jeg lyktes ganske godt med å gå meg vill. Da jeg sto på Venceslas Namesti for andre gang i løpet av kort tid gikk det opp for meg at jeg ikke var på vei hjemover, men bare virret rundt i ring (og dertil og på selvsomme plass ble antastet av en svært pågående selvstendig næringsdrivene kvinne full av indecent proposals). Men jeg klarte nå heldigvis å finne den smale vei hjem til den litt slitne leiegården. Man kan jo bare finne fram til Vltava og se hvilken vei den renner så får man himmelretningene på plass igjen.
            Jeg tror ikke slike påler/bilsperringer kan dukke opp på plasser helt uten videre. Tror slikt må behandles av mange forskjellige innbyrdes uenige etater i årevis før de bestemmer seg for ikke å gjøre noe.
            😉





  7. avatar Cecilia says:

    marthon: Smugrøyket, sier man i Bergen, eller eventuelt smugrøket – litt avhengig av lokal opprinnelseslokasjon. Men du kan være trygg på at de ikke ruller på r-ene når de ytrer dette ordet, det blir mer et slags harkende knurr øverst i spiserøret, som på dansk.
    Bergensk er forøvrig ikke en konsistent dialekt, bare en forfinet versjon av dansk med visse lokale varianter.
    Hamsterdam og sykkelstier har forøvrig noe til felles med København: Bilistene stopper i hvert fall for deg dersom du krysser gaten, men en syklist bare kjører deg rett ned, og banner etterpå, dersom du forviller deg ut i sykkelstien. Men de ville kanskje stoppet for Beatrix? Altså i Amsterdam. I København ville de kjørt henne rett ned, så kronjuveler og løstenner klirret i takt.
    Her passer det vel å nevne at selveste Trond Giske nikket til meg en dag i våres da jeg traff ham på vei rundt Sognsvann. Han virket svett og lett oppkavet, og langt eldre enn forrige gang jeg traff ham. Det er forøvrig mulig han ville beskrevet meg på samme måten. Noe særlig mer kongelig har jeg altså ikke truffet, bortsett fra at jeg en gang har sittet ved siden av Märtha Ulise på en kaffebar i Uranienborgveien og hatt hjertebank.
    VMMKRH-personer har noe å lære av Securitassene. De tasser rundt med kortet i en fjærbelastet snor festet i beltet. Smekk – swisjch. Litt mere heftig, høy Matrix-faktor (som den antikverte nokiabananen), og lav bjelleku-faktor. Bare en observasjon… tsk, tsk. :)

    Nei. Jeg fikk ikke prøvd bikinien. Det ble ingen bading, dessuten er jeg blant dem som foretrekker å eksponere meg på naturistavdelingen på Huk. Ikke tror jeg så veldig på verdens undergang heller, ikke i fysisk forstand – hva det nå enn innebærer og hvor jeg enn vil med den lille tilføyelsen. Den har kanskje noe med den oppfatningen av diffus generell retning fra min side, som du lar komme til utrykk i svært glimrende vendinger. Jeg tenker på femte avsnitt nedenfra i kommentaren din (det er dit jeg har kommet).
    Nå har vel DN fortsatt en liten spalte for folk som trenger å kunne mene noe om bøker de ikke har lest, filmer de ikke har sett eller andre übercoole happenings som de bevisst har unngått, i tillegg til at de altså utfritter “viktige” personer (VMMKRH -personer?) om deres lesevaner. Da er det kanskje lurt å ha en samling cookies , eventuelt Weed Brownies (brownies that make you feel you are in another zone) i bakhånd, eventuelt festet med en fjærbelastet snor ett eller annet sted, kanskje ikke i beltet. Virkningen kan ofte misoppfattes som en stående restart, hvilket det muligens også er – dypest sett :)

    Nuvel.

    Takk for tommel. Jeg mener selvsagt TUSEN takk for tommel, og ikke minst for kommentaren som fortjener langt mere enn den ene tommelen jeg har til disposisjon etter at du har fått den andre. Jeg får jo ikke lov av Sjalle å donere begge :)

    1





    • avatar marthon says:

      Ja vel, jeg skulle ha skrevet ”smaurøket” slik at du ikke hadde hengt deg opp i endelsen, men faktisk fått med deg ordspillet … selv om smugrøyking nok egentlig etymologisk sett kommer av å røyke i hemmelighet, og ikke å stå i et smug/smau å røyke, slik jeg gjorde første gang jeg smugrøyka (det var i alle fall i ei ganske smal bakgate) – mens jeg venta på at klokka skulle bli så mye at jeg kunne dra på kinoen. (Det jeg ikke hadde tenkt over, mens jeg sto der [faktisk ikke uten å føle en viss fysisk opphisselse av det forbudte jeg gjorde], var at det smuget jeg sto og smugrøyka i, faktisk var den snarveien han jeg skulle på kino sammen med brukte for å komme seg til kinoen. Jeg ble tatt på fersken, rett og slett, og følte meg en smule beklemt. Jeg skulle jo bare eksperimentere litt i all hemmelighet, det var jo ikke meningen at noen skulle se meg. Det var jo derfor jeg sto og røyka i smug.)
      En liten litteratur-digresjon. Dette skjedde rett utenfor ei dør som er beskrevet i ”En vandrer spiller med sordin”.

      Jeg har vekslet et par ord med Trond Giske en gang. Märtha har jeg derimot aldri sett eller truffet (selv om jeg kunne ha gjort det hvis jeg hadde giddet å gå et par hundre meter da hun og Ari-tassen spaserte ut av Nidarosdomen etter at de hadde gifta seg).

      Etter at du tipset om Viktige Menn Med Kort I Fjærbelastet Snor Festet I Beltet (VMMKIFSFIB) har jeg lagt merke til at enkelte av mine kolleger også har ordnet seg med dette (altså med en slik jojo-sak). Tror du det gir høyere status, eller risikerer jeg bare at noen kommer og drar i den og gir meg en skikkelig lårhøne (”swisch-aooooooo”).

      😉





      • avatar Cecilia says:

        Smug er jo en trang åpning eller passasje – hvor man lett stikke seg bort, og er det ikke nærliggende å tro at det man gjør i smug kommer fra nettopp dette? At man kan smyge seg ut og inn i et smug for å smugrøyke mens man smugtitter på sin nakne tante Allegro Andante, som man gjennom et åpent badevindu nederst i smuget kan se smygende og smekker smyge seg fra badet og inn på soverommet for å smugtitte litt i noen obskøne pamfletter som hun har smuglet med seg inn i smug. … eller noe sånt. Og da kan man vel føle en viss smygende opphisselse, vil jeg tro…
        “En vandrer spiller med sordin” – ulest fortsatt, så der må jeg melde pass.

        En sånn jo-jo-dings er kanskje litt risky. Det jo ikke bare lårhøne man kan risikere, man kan jo også risikere at når noen kommer og drar i den så blir den bare hengende der, slapt dinglende til alles beskuelse, uten å trekke seg tilbake slik den burde. Så kanskje det er like greit å ha det hele i en snor rundt halsen allikevel, når alt kommer til alt?

        Jeg fikk utdelt en sånn plastbrikke i snor på en filmfestival en gang. Det var visst flere enn jeg som klarte å dyppe den i gulasj-suppen under fellesbespisningen på åpningsfesten. :)

        2





        • avatar marthon says:

          Jeg har ikke vært tilgodesett med tanter det har vært verdt å smugkikke på, så jeg kjenner meg ikke helt igjen der, men jeg skal ta til meg det tipset om å prøve å holde kortet unna suppa.

          ”Endnu et hus har jeg set og standset ved, det staar ved Torvet. Dets dobbeldør til Gaten har gamle Vridere og utskaarne Roccoco Speile, men Rammen om disse Speile er kanneleret i Louis XVI Stil. Paa Kartouchen over Døren staar Aarstallet 1795 med Araberzifre – da var Overgangstiden kommet hit! Det har da engang været Folk i den lille By som har fulgt godt med, uten Telegraf og Damp.”

          Den ganske pompøse døra har i tidens fylde funnet veien fra torget og inn i en liten sidegate, hvor den pryder et ellers nokså unnselig lite hus (og har skapt konkurranse i hele nabolaget om å ha en like fin dør).
          Om det lokale selskaps- og kjønnslivet skriver forfatteren ellers:

          ”Men om Kvældene er her gjæve Forlystelser for alle. Og det danses paa to Saler, det spilles av Mestere paa Hardingfele, og det er makalaust, korkje værre eller betre.
          Jænterne fra dalen, de er fem Rosestakker tætte; men det er som intet for dem, de er vant til at bære. Og Dansen gaar, ja Tordenen gaar, Brændevin skyver godt paa, det staar en Damp fra Heksegryten. Klokken tre om Morgenen kommer Politiet og banker i Gulvet med sin Stok. Punktum. Danserne Gaar ut i Maaneskindet og sprer seg i By og Omegn. Saa, ni Maaneder efter, leverer Jænterne i Dalen beviset for at de allikevel var en Rosestak for utæt. Aldrig var det en stærkere Virkning av for Utæte Rosestakker.”

          Der det er vilje, er det vei – i alle fall en trang (og dampende?) passasje noen kan smyge seg inn i. Hvordan forfatteren kjente til disse intime detaljene kan man jo bare spekulere i. Kanskje han egentlig spilte med noe helt annet enn sordin – sånn i smug?
          Bestemor hadde forresten en liten poetisk åre, og når jeg tenker meg om, lignet hun kanskje litt på …
          Hmmm … kanskje jeg burde ta en gentest?
          Nåvel, det var du som bragte ham på bane her forleden …
          😉

          1





  8. avatar Cecilia says:

    marthon: Selvfølgelig har du rett, som alltid (nesten, men det kommer jeg tilbake til lenger ned).
    Månen, slik den fremstår på Valkyrie Plass i August 2012 er nok akkurat den samme månen som ville befunnet seg på Vaclavske namesti i september 2007. Men, ville den sett helt lik ut og ville den faktisk befunnet seg der jeg har plassert den? En autistisk astrofysiker i pre-Photoshop-tid, ville sannsynligvis satt sin Slivovitz i vrangstrupen og kastet seg over telefonen for å rapportere dette fullstendig umulige bildet som en sensasjon. Hallooo!! Hvordan kan Café Uranus ha dukket opp over natten? ville han hylt inn i røret – og så hadde plutselig lagt merke til hvor månen var plassert – og besvimt på stedet.
    Han ville selvfølgelig snakket tsjekkisk…
    – Ahoooy! Jak Cafe Uran se objevily přes noc?

    …og besvimt på tsjekkisk : Omdlela na místě.

    Det tror jeg.

    Photoshop er skapt til menneskets velsignelse slik at det får være mini-Gud en stakket stund, og kan skalte og valte med både himmel og jord og alt som måtte finnes tilgjengelig i universet etter eget forgodtbefinnende.

    Prahas anatomi er nå engang slik at dersom du går rett frem hele tiden, så vil du alltid komme tilbake til utgangspunktet. Dette særtrekket passer godt med byens kollektivtilbud, som også har sin helt lokale kode. Den ene dagen går linje 4 dit linje 11 gikk dagen før, og dagen etter er det linje 3 som går dit, og dette vet selvfølgelig de innfødte å holde rede på, instinktivt eller på intuisjon. Og går man på feil trikk er det bare å fortsette å sitte der, helt til den en eller annen gang stopper der du skal av – for det vil den gjøre – i hvert fall i løpet av noen dager. Så er man turist kan det være lønnsomt ha ta med niste.
    Har du forøvrig fått med deg Prahas hengende mann?
    (Jeg gadd ikke lete etter mine egne bilder så jeg fant et på nettet)

    Jo, det var dettenesten” som jeg skulle komme tilbake til.
    ‘Ingrodde antipatier’ … joda, formuleringen står seg godt, men innholdet står omtrent til stryk. For det er bare en halv sannhet at jeg ikke liker Woody Allen. Jeg liker ham ikke som skuespiller. Det har jeg utdypet tidligere. Jeg liker ham som regissør og manusforfatter, og jeg liker altså alle filmene hans hvor han ikke selv er skuespiller. Det har jeg også utdypet tidligere.
    Jeg ser altså frem til å se Roma-filmen hans, og jeg falt jo fullstendig for Midnight in Paris, som jeg har utdypet tidligere. … uten å utdype dette nærmere… :)

    Og på tampen:
    Hvorvidt disse pålene stod der eller ikke i 2003, vil jeg sjekke senere. Det er selvfølgelig ev viss mulighet for at jeg har montert dem inn mens jeg holdt på i Photoshop og lekte mini-Gud, og at forslaget fortsatt er til behandling hos de uberørte etater og således aldri har eksistert andre steder enn i min fantasi. Hva ville Borges sagt til dette ?

    Maybe I’m the Time Travellers Wife…
    :)

    1





    • avatar marthon says:

      Det er altså veldig lenge siden jeg var i Praha, så – nei, jeg har ikke sett den hengende mannen. Enten har noen ropt ”Hang him high!”, og noen andre tatt det svært bokstavelig, eller så må det ha vært han selv som gikk til drastiske skritt for å bli sett opp til. Det kan jo også være at han hadde et veldig tragisk liv, og at dette var den eneste gangen han hadde løkka med seg.
      Ellers er det jo en smule morbid at de bare lar ham henge på hjørnet i det vide og brede og ikke tar ham ned igjen, men det kan jo hende at noen liker å ha ”friends in high places”. Han er jo dessuten trygg dersom Vltava skulle gå over sine bredder. Han drukner ei.

      Jeg kommer – kanskje – tilbake med en liten omtale av Roma-filmen.

      Pålene hadde vel egentlig mest interesse som et påskudd for å rette et ironisk spark til de sentrale myndighetene i forbindelse med en viss sendrektighet når det gjelder å få satt opp lignende påler foran en meget omtalt offentlig bygning i Grubbegata som for tiden står tom. Jeg tror Direktoratet for offentlig kontemplasjon utarbeidet en intensjonserkæring om å foreta en gjennomførbarhetsstudie, og at denne ble sendt på høring til Prokrastineringsdirektoratet, men at papirene senere kan ha kommet bort i rørposten. En venn av meg – Gunnar Erfjord – gjorde meg i hvert fall oppmerksom på visse opplysninger som tydet på dette i bind XIV av 40-bindsverket Mur- og brostein i Norge – en innføring, som jeg kom over under disken på Kongsberg folkebibliotek i mai 1987. Biblioteket brant imidlertid to uker senere, og det viser seg at andre utgaver av samme verk ikke har den samme fotnoten.

      Takk for filmtips!
      (Det hender jeg benytter meg av tipsene dine, ser du …)
      😉





      • avatar Cecilia says:

        Ahem… den hengende mannen henger etter hånden, og ikke etter en løkke rundt halsen, så han har vel ikke gått og hengt seg i klassisk forstand, selv om det vel i praksis er akkurat det han har gjort. Hvorfor han har gjort dette, har jeg faktisk ikke spurt om, så det aner jeg ikke. Ser du ham fra vinduet tvers over gaten, som jeg har gjort, så ser det faktisk ut som om han står på taket av nabobygningen. Det som kalles et optisk bedrag eller en optisk illusjon, avhengig av hvordan man liker å se det (det er jo noen som mener illusjonister er bedragere).
        Jepp. Den drukner ei som henges skal. Det kan det jo være lurt å huske på dersom man er i havsnød, for da kan man bare si til seg selv at jo; med én gang jeg kommer i land, skal jeg gå å henge meg, akkurat som den hengende mannen i Praha.

        Roma-filmen går fortsatt
        på Klingenberg 3,
        så jeg får vel se
        og snike meg avsted.

        The Time Travellers Wife har jo noen helt nydelige øyeblikk, som dette :

        The video cannot be shown at the moment. Please try again later.


        i tilfelle noen andre skulle ha lyst til å…

        :)

        2





  9. avatar Cecilia says:

    marthon: Jeg var vel egentlig litt inspirert av en kortfilm fra Bergen da jeg skrev dette om tanter. Jeg tenker: Hvis man er tretten år, og har en tante på 24, så kan det være spennende å se hva hun har og ikke har, både her og der. Men jeg registrerer at slikt ikke har vært tilfelle i din oppvekst, og kan tilføye at det heller ikke har vært noe av dette i min. Jeg har riktignok en slags tante som i bunn og grunn ikke er noen tante, men som kalles en tante, ettersom hun er svensk ( har jeg forstått), og var en venn av huset ( altså det huset som en gang var… osv) ettersom hun på et tidspunkt var gift med en tidligere kollega av min far, og det var altså hun som gav meg Apan från Sverige, en tøyape med fangedrakt som slutter ved navlen . Apan från Sverige er utstyrt med trykk-knapper i hendene, så den kan henge seg, litt som vår tsjekkiske venn i Praha, hvor som helst der noe stikker ut, og det gjør det jo gjerne både her og der. I det hele tatt en grei ape som jeg bare kunne hekte opp når jeg ikke lenger gadd å slepe den rundt, og som stort sett ble hengende omtrent på samme sted, til jeg fant det for godt å ta ham til nåde. Altså var han fullstendig fri for apestreker, med unntak av tverrstripene over brystet.

    Okke som…

    Tar jeg helt feil når jeg antar at det var noe ved denne Hansun-teksten du siterer som inspirerte deg til dette lett odiøse forslaget ditt om at jeg bare skulle lette litt på stakken for å ordne biffen?

    Jeg er litt i stuss her, og tenker: Dette er ikke helt forståelig. Nei, ikke det odiøse forslaget, men teksten,
    Jænterne fra dalen, de er fem Rosestakker tætte; …
    Et gapende hull i min kunnskap ( flaut) men: Hva er en rosestakk? Bærer de fem utenpå hverandre slik at det skal bli tett? Og hvorfor tett? På grunn av faren for regnskyll, eller mot sjøsprøyt fra fulle førstereisgutter?

    Du får svare etter eget ønske, ettersom det jo var jeg som brakte Hamsun på bane, og da kan jeg vel bare ha det så godt.
    Og apropos det: Jeg la jo merke til at det var knyttet en viss spenning rundt en uåpnet pakke et sted i Gudbrandsdalen, jeg tror det var litt nord for denne farts-etappen på E-6 som går forbi Sinclair Gatekjøkken eller Kro ( joda, jeg har kjørt der – veldig fort, for 9 år siden) og tankene gikk uvegerlig til Hamsun-pakken. Så jeg ble nysgjerrig på om det kunne være noe spennende i denne nye pakken også, som visstnok skulle være nøyaktig på timen hundre år gammel klokken 18 for et par dager siden, og benket meg foran VGTV for riktig å la meg fange av mysteriet.
    Jeg falt dessverre av programmet før det kom til åpningen… for å si det sånn, men jeg fikk jo med meg, riktignok litt endel senere enn real-time, at det antagelig var en time traveller som hadde skødda litt på datoen, for innholdet var slett ikke hundre år gammelt.
    Men pytt au – det var jo en god historie – før den ble åpnet.

    Ja, ja. :)

    1





    • avatar marthon says:

      Jeg hørte om den brevåpningen. Det er vel ikke umulig at konvolutten var ekte nok – men at noen kan ha vært fristet til å putte oppi ting etterpå.

      I akkurat den dalen det siktes til, har jentene av årsaker som fortaper seg bakover mot prekambrium, hatt for vane å bruke flere stakker utenpå hverandre til fint – opptil sju faktisk (fant jeg ut etter et raskt søk på nettet). Ikke spør meg hvorfor – eller hvorfor Hamsun kaller dem rosestakker (det er altså snakk om broderte, bunadsaktige skjørt).
      Men dette var altså ikke nok til at det fungerte preventivt – ifølge Hamsun og befolkningsstatistikk. Jentene (eller deres kavalerer) var så allikevel driftige nok til at de klarte å løfte på hver eneste stakk – om det nå var 1 eller 7 stykk – og få seg et stikk.

      (Du lille vakre Karen Bach!
      For hvert et mødigt Sting, du stak
      Paa en mig høist nødvendig Frak,
      Som sprak,
      Tak!

      J.H. Wessel

      Dette var en poetisk digresjon som fulgte uvegerlig* av ordet ”stakk”. Takk!)

      I artikkelen hvor jeg leste om dette, påpekte forfatteren at kvinnene som ordnet seg på denne måten, og dermed kanskje brakte litt spenstig spellemannsblod etc. hjem til den trauste slektsgården oppe i dalen, kan ha vært en fordel for det genetiske mangfoldet og bygdas kulturliv i senere generasjoner. 😉

      Skjønner selvfølgelig at du også har visse krav … En form for audition kunne kanskje være noe. En anonym annonse i en respektabel avis, oppmøte i et diskret lokale hvor kandidatene etter å ha fremlagt legeattest og medlemskort i Mensa får mulighet til å demonstrere sin kunnskap, sitt vidd og sine manérer. På forespørsel kunne de løfte buksebenene og vise frem leggene. Det kunne gjøres tilgjengelig en del instrumenter som de måtte traktere. Det kunne være et enveisspeil inn til et rom hvor du kunne sitte og notere og evaluere …

      Nei! Jeg får holde opp med denne odiøsiteten og heller gå pent og legge meg.

      * Bare én digresjon til. Jeg ble rettet på i en stil på videregående fordi jeg skrev ”uvergelig” i stedet for ”uvegerlig”. Som du kanskje skjønte av en kommentar forleden, leser jeg for tiden en bok av Terje Holtet Larsen. Han kan ikke ha hatt samme norsklærer som meg, for han skriver ”uvergelig” fortsatt. Og i smakebiten Dagbladet ga oss av Alexia Bohwims siste her om dagen, framgår det at hun tror Mercedes lager en bil som heter ”Gelenderwagen”. Ja, ja.
      😉
      Og god natt!

      1





      • avatar Cecilia says:

        Jeg har alltid tenkt at dagboken min skulle bli en slags forundringspakke. Men, så er det dette med fremtiden. I løpet av de nå 25 – 26 årene jeg har holdt på med dette, så har jeg allerede måtte konvertere innholdet 4 ganger. Først fra vanlig håndskrevet tekst til Amiga-format, og så etter hvert via PC til Mac-format. Og nå begynner det å bli en nærmest umulig oppgave. Men hvem er vel egentlig interessert i 90.000 sider, som kanskje kommer til å bli 300.000 sider innen jeg er klar for pennalet, eller forbrenningsovnen eller hva enn slags desintegreringsmetode man nå velger i fremtiden? Det er vel egentlig litt dårlig gjort å etterlate noe slikt…

        … men, altså: uvegerlig er egentlig et mystisk ord som jeg også har lagt merke til at ofte blir skrevet feil. Jeg liker egentlig begge skrivemåtene, selv om det for meg er naturlig med den riktige skrivemåten… noe med tysk i barndommen – durch für gegen ohne um – diesen oftmals ausgeblendeten Aspekt zu verdeutlichen. 😉

        Så du er i gang med Mr. Saunders. (I Borges versjon: Herbert Asche) (Saunders – Cinders – Zündern – Ashes (?) )
        THL er en ordkunstner, og en overraskelsenes mann, som oppløser seg selv i sine egne selvmotsigelser og gjør det hele så upålitelig at vi kan ane at det sannsynligvis ligger en opplevd virkelighet til grunn for uvirkeligheten. Jeg tror jeg skrev en bokanmeldelse av “Home is vhere you die” en gang på VGB i 2008, om Glommers (het han visst, naboen…). Intelligent mann, THL. Jeg faller jo for slikt :)
        Den siste boken hans – Dilettanten, er en direkte fortsettelse, og kan definitivt anbefales – muligens med en pause mellom.
        Jeg var forøvrig innom en liten forretning som heter “Til Bords” og ligger rett utenfor den vestre utgangen fra Majorstuen t-banestasjon, for å kjøpe en vase ( grunnet et penibelt uhell) og kom i skade for å overhøre følgende samtale:

        Dame, rundt 40: Jeg ser etter en stekepanne.
        Ekspeditøren : Det har vi har her borte. En teflonpanne kanskje?
        Dame, rundt 40 : Hva koster den?
        Ekspeditøren : Den koster 949 kroner.
        Dame, rundt 40 : Jeg ser etter egentlig noe som er dyrere.

        Vel.

        Det er greit å ha et gelender å klamre seg til. Trappene her på denne siden av byen lider nemlig stadig av ustødighet. Bare spør Alexia 😉





        • avatar marthon says:

          Cecilias tidskapsel – en fin tanke.
          Det kan ikke være mange som har dokumentert livet sitt så grundig s0m deg (selv om jeg ikke går god for nøytraliteten … 😉 ).

          Knausen klarte å få utgitt noen tusen sider med selvbiografi og sjelegransking. Nitti tusen sider kan nok være litt mye å komme til forlaget med.
          😉





          • avatar Cecilia says:

            Nøytraliteten til Knaus er nok langt mer til å stole på, ja, det skal være sikkert og visst.
            Dessuten er vel en selvbiografi litt mere…nei, jeg vet ikke. Begge deler blir kanskje like uetterrettelige?

            Nå er vel omtrent 2/3 fotos og illustrasjoner, så det blir ikke mer enn rundt 3 sider pr. dag, og de fleste ser jo bare på bildene og leser overskrifter uansett… 😉





            • avatar marthon says:

              Vel, forfattere i det hele tatt … de har det jo med å fordreie sannheten. Men hvem kan vel klandre dem for det?
              Virkeligheten er ikke alt. Den er jo ikke en gang nok.

              Bare en ting til jeg kom på når det gjaldt THL som jeg har glemt å si:
              Mot slutten av boka sitter hovedpersonen bak en campingvogn og mediterer. Etterpå klatrer han ned stigen fra taket, men det står ikke noe om at han først har klatret opp dit. Med mindre han har meditert seg inn i en slags levitasjonstilstand finner jeg dette litt ulogisk.





  10. avatar marthon says:

    Cecilia: Nåh … du skriver da en tekstmengde her inne tilsvarende en roman i løpet av en sju-åtte ukers tid, og svarer på de mest usaklige spørsmål i løpet av tolv timer, så det er vel ikke så sporadisk heller. 😉

    2





    • avatar Cecilia says:

      Hrmf. Det er det som er forbannelsen ved å skrive touch.

      Sporadene er jo ganske mange da… :)





      • avatar marthon says:

        Sporadene består av 24 øyer, hvorav fem er befolket: Alonissos, Skiathos, Skopelos, Peristera og Skyros – kan Wikipedia fortelle.
        Jeg kommer ikke fra Sporadene, og har aldri vært der, så jeg kan altså egentlig ikke vite hvordan det er å være, snakke eller skrive sporadisk – akkurat som jeg ikke kan vite hvordan det er å være, snakke eller skrive mongolsk. Hmmm … det har jeg ikke tenkt på før.





        • avatar Cecilia says:

          Ikke ta det så tungt. Det er skrevet bøker om alt jeg ikke har tenkt på… 😉

          24 øyer, okei. Jeg hadde håpet svaret var 42 :)





          • avatar marthon says:

            Svaret ER 42 – forutsatt at noen stiller ett av følgende spørsmål:

            – Hvor gammel var Knausgård da han utga sjette og siste bind i Min Kamp-serien?

            – Hva tilsvarer binærtallet 101010 i titallssystemet?

            – Hvilket nummer har regelen «All persons more than a mile high to leave the court.” i Alice’s Adventures in Wonderland?

            – Hvor gammel var Elvis da han døde?

            eller:

            – Hvis man lager en tunnel tvers gjennom jorda, pumper ut lufta og lar seg falle helt friksjonsløst gjennom dette hullet (ingen fare, tyngdekraften vil sørge for at akselerasjonen fram til du når jordas midtpunkt vil bli nøyaktig oppveid av retardasjonen på motsatt side, slik at farten vil være nøyaktig 0 km/t idet du når jordskorpa på den andre siden!), hvor mange minutter vil dette ta?

            Sånn, nå blir det kanskje litt vanskeligere å skrive en bok om det du ikke har tenkt på. :-)





            • avatar Cecilia says:

              Vel. Svaret er og skal være 42. Det svaret fikk vi jo egentlig av Douglas Adams i 1979, forøvrig et meget godt år som i tillegg til å produsere meg, også produserte storheter som Eva Lill Baukhol, norsk Big Brother-deltaker, og Olav Torheim, norsk høgnorskforkjemper.
              1979 tilsvarer også år 1399 i den islamske kalenderen, hvilket på en måte forklarer litt av det noget tilbakestående kvinnesynet som hersker innen dette segmentet av den virkelighetsforskjøvede befolkningen (oss religiøse), ettersom de altså fortsatt befinner seg i sen-middelalderen, den som i resten av Europa ble avslutt som en følge av boktrykkerkunsten, altså mulighetene til å spre opplysning til selv grisgrendte strøk, og apropos det, så fikk Svalbard telefonforbindelse med fastlandet i 1979. Yuhuu!

              Slartibartfast fikk visst Norge i premie, om jeg husker korrekt. Du kan nok dette bedre enn meg :)





              • avatar marthon says:

                Slartibartfast fikk ikke Norge i premie, derimot mottok han en pris for å ha designet de norske fjordene. Akkurat det kan jeg tydeligvis bedre enn deg.

                Jeg kan forresten være enig i at det er verdt en pris. Ved de norske fjordene finner man jo tross alt slike attraksjoner som Bergen, Ålesund, Grip, Innerdalen, Hoddevika ved Stadt, Rosendal i Hardanger, Strandbaren på Stokkøya i Fosen, Emte osv.
                😉





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *