Deus ex machina

Et toalettbesøk trenger ikke proklameres, ettersom det ikke er av almen interesse.


Jeg vingler.  Det er vel det eneste jeg kan fastslå med sikkerhet. Jeg blir stadig mer overbevist om at jeg er bærer av et sett med plageånder som alle er utstyrt med en forsettlig vilje til å være innbyrdes uenige, og som automatisk våkner til live som en polsk riksdag hver eneste gang jeg blir konfrontert med nødvendigheten av å ta et valg. Dette er en ide jeg har slått meg til ro med, og som jeg kan ta mine forholdsregler mot.  Det enkleste jeg kan gjøre er å sysselsette meg med noe viktig: Jeg kan for eksempel lakke tåneglene, legge kabal, re-katalogisere biblioteket eller trimme bikinilinjen, og sånt, bare for å kunne konsentrere meg om noe annet, en stakket stund – mens plageåndene mine strides høylydt innbyrdes om hvem av dem som skal nedlegge Liberum veto mot hva som enn blir fattet av vedtak.
Det var det som skjedde da jeg våket i morges. Plageånder har intet begrep om å h0lde hviledagen hellig, så det var en nådeløst høylydt diskusjon i hodet mitt. Det var bare å gå rett på badet, det eneste rommet som er så fullt av speil at alt annet enn å betrakte seg selv virker øredøvende uvesentlig. Og speilbildet kan man alltid stole på, i hvert fall når det gjelder å produsere utfordringer:  Begynner jeg ikke å få litt vel høy Frida Kahlo-faktor?  Jo, såmenn, brynene trenger en forsiktig opprydding. Ikke for mye, men det er viktig å luke litt, både her og der. Vedlikehold er viktig når man liker å stille seg til skue, og hvorfor ikke pynte litt på virkeligheten? Alle gjør jo det. Det er da mye verre å bære en tre-karats cubic zircon og påstå at den er en Tiffany diamant?
Hallo,  er det virkelig noen som lar seg lure av det? ,  – kan man alltids spørre om.
Å jo da,  langt flere enn man aner,  – kan man alltids svare. Det er et liketil og fremragende svar som tilsynelatende har den egenskapen at det kun omfatter dem man vil det skal omfatte, samtidig som det ivaretar ens egen integritet, ettersom det automatisk ekskluderer både en selv og spørsmålsstilleren, men bare tilsynelatende. Dessuten er det litt mere elegant enn å  tilkjennegi et behov for å påpeke det åpenbare. Tenker jeg. Det er sånne tanker som holder plageåndene i sjakk. Da går de i seg selv og lurer på hva jeg mener, for det er absolutt tvingende nødvendig for plageånder å forstå hva de skal bruke sitt Liberum veto mot. Jeg kan høre dem mumle svakt mens jeg pusser tennene: Hva var det hun egentlig sa nå? Hva er en cubic zirkon?
Og så blir det stille.

Deuce.

Det er på tide å kvitte seg med bilen. Jeg merker at jeg blir irritert og orker ikke lenger å kjøre rundt og rundt og lete etter parkeringsplass. Å kjøre bil er bare en dårlig vane jeg har blitt hengende ved fordi det har vært lettvint. Jeg trenger ikke bil når jeg ikke skal kjøre Shaya i barnehagen. Dessuten har jeg bare godt av å gå, jo mere jo bedre. Så lenge mamma ikke har noe imot det så kan bilen få stå og støve i garasjen hennes, mens den synker i verdi.
Av en eller annen grunn kommer jeg til å tenke på farfar. Han hadde også bilen stående i garasjen, nesten hele tiden. Det måtte være noe spesielt for at han skulle ta den ut.
– Det finnes to typer mennesker, sa han en gang, – de som sier ‘ja’ og de som sier ‘nei’ før de skal komme med en proklamasjon.
– En proklamasjon? Hva er det?
– En proklamasjon, Cecilia, er det vi kommer med når vi har noe høytidelig eller viktig som skal fortelles så alle hører det. Da proklamerer vi.
– Gjør jeg også det?
– Du liker jo godt å opplyse oss om at du skal på toalettet.
– Er det en proklamasjon?
– Det kommer helt på hvordan man fremlegger det. Noen ting trenger man jo ikke å opplyse alle om. Det kan være nok å unnskylde seg til dem man sitter ved siden av. Det er jo slett ikke noen viktig hendelse, er det vel?
– Nei.
Så lærte jeg det. Et toalettbesøk trengte ikke proklameres og var altså ikke av almen interesse, slik jeg trodde. Du må si fra når du skal tisse, hadde mamma innprentet meg, og det hadde vel festet seg etter hvert.
Og så fikk jeg det selvsagt for meg at jeg skulle observere hvem som sa ‘ja’ og hvem som sa ‘nei’.
Nei, det er vel best å gå inn. Det er snart ettermiddagskaffe,  sa pappa.
– Ja, da er det servert. Det er kaffe og kaker i dagligstuen. Værsågod,
ropte fru Harring fra altanen rett etterpå.
Så hadde han altså rett, tenkte jeg, og lurte på hvem av de to typene jeg selv var. Men det fant jeg ikke ut, for jeg hadde jo ikke lenger noe å proklamere, selv om jeg lette og lette etter noe passende mens vi satt i dagligstuen og spiste kaker. Og etterpå fikk vi se på TV, hvis det var et program som passet for barn, og hvis vi ikke hadde gjester.
Det var i dagligstuen farfar hadde plassert “fjærnsynsapparatet”, denne djevelens oppfinnelse som han påstod min far hadde brakt inn i huset mot hans vilje. For å gjøre det ekstra utilgjengelig hadde farfar plassert dette apparatet inne i et skap med skyvedører som kunne låses, slik at han kunne ha kontroll med hvilke vederstyggeligheter barnebarna hans ble utsatt for, noe som i ettertid kan betegnes som et feilgrep og for så vidt ledet til det motsatte av det som var hensikten, noe jeg har til hensikt å komme nærmere inn på:

Min bror, Kissa, var en svært oppfinnsom dræng og i tillegg på mange måter en like fordervet sjel som meg. Låste dører så han på som en utfordring. Det var vi for såvidt enige om, med unntak av akkurat en spesiell dør på loftet, men det skal jeg la ligge. Utover akkurat denne ene døren, som jeg altså ikke kommer til å nevne mer, var vi skjønt enige om at alt som befant seg bak låste dører måtte være noe spennende; hvorfor skulle det ellers låses inn?
Her er det på sin plass å nevne at den største forskjellen på meg og min bror var at han likte å legge seg tidlig mens jeg, derimot, så på søvn som bortkastet tid. Min bror våknet således grytidlig og helt av seg selv, mens jeg måtte både pjuskes og lirkes ut av sengen om morgenen for overhodet å være tilsnakkendes, med mindre det skulle skje noe spennende. Og det gjorde det. En tidlig søndagsmorgen ble jeg vekket av min bror som lett oppspilt kunne fortelle at han hadde lirket opp dørene på fjernsyns-skapet, og at det var tegnefilm å se, dersom jeg hadde lyst. Og da var jeg selvsagt lys våken på flekken, selv om jeg gjespet i det skjulte mens vi listet så stille som mulig nedover trappen. Vi måtte bare passe oss for det ene trinnet som knirket, og det husket jeg aldri hvilket var. Men Kissa visste godt hvilket trinn det var; han var vant til å snike seg rundt om morgenen, og hadde for lengst merket det med en, for meg, helt urettferdig usynlig blyantstrek på tapeten.
Etterpå fortalte han hvor lett det var å stikke hånden inn fra baksiden av skapet, for bakveggen hadde nemlig blitt fjernet for å unngå at det skulle bli for varmt, og da var det bare å vippe opp en liten hekte som var hele låsmekanismen, så kunne man åpne skyvedørene. Jeg syns ikke det var lett. Sånn er det å være lillesøster.
Så,  grytidlig hver søndag morgen, før resten av huset hadde våknet, kom han listende inn på rommet mitt og vekket meg, for at vi skulle se på Transformers og He-man og annen styggedom sammen, i all hemmelighet.

For å forstå hvordan dette kunne gå upåaktet hen må man kanskje kjenne husets anatomi og søndagsvaner.  Mellom hallen og dagligstuen var det en gang og to tykke dører, og rommet rett over dagligstuen var mitt rom. Altså var det ingen som kunne høre oss, dersom vi ikke skrudde for høyt.  Om søndagene skulle farfar vekkes med kaffe på sengen. Det var fru Harring’s ansvar.  Og skikken var at alle skulle gjøre seg ferdige på badet innen farfar var ferdig med morgenkaffen, for da var det hans tur. Farfar skulle alltid ha sitt ukentlige karbad søndag morgen før frokost, og morgenmat skulle serveres klokken ti, slik at vi kunne rekke høymessen klokken elleve.
Dette ga altså min bror og meg omtrent to timer med tegnefilmer hver eneste søndag morgen –  så lenge det varte…

Dagligstuen var husets mest brukte fellesrom. Det var der vi samlet oss til familiesysler, som å spille spill og lese høyt, og å se på TV.  Det var også der pianoet stod og det var der ettermiddagskaffen altså ble servert, selv om det kun var på søndagene ettermiddagskaffen faktisk ble servert etter middag. På søndagene spiste vi nemlig middag allerede klokken ett, mens det ellers i uken var middag klokken seks. Merkelig nok stilte jeg aldri noe spørsmål ved dette, og det er fortsatt et av livets gåtefulle mysterier for meg.

Men, altså, under ettermiddagskaffen var det en ufravikelig regel at skapet der TV-en stod skulle være lukket. Dørene skulle være skjøvet for og behørig låst. Jeg har i ettertid forstått det slik at farfar ikke ønsket at eventuelle gjester skulle vite at det fantes et slikt apparat i huset, selv om alle antagelig visste det. Alle naboene hadde vært med å betale da det hadde blitt lagt inn kabel den gangen det nye klubbhuset ved tennisbanen ble bygget. Så min farfar,  som på dette området var mer katolsk enn paven, sørget for å forsikre seg om at skapet var låst. Det gjorde han ved å kjenne på dørene. Det gjorde han også den søndagen det skjedde, uten å merke noe uvanlig.
Nå husker jeg ikke akkurat hvem det var som hadde kommet på visitt denne søndagen, og det er heller ikke viktig. Det faste ritualet var at fru Harring annonserte ettermiddagskaffen, og så, når alle var på plass i dagligstuen, gjorde hun sin entre gjennom døren fra biblioteket. Det hadde seg nemlig slik at det var to veier inn til dagligstuen: Den ene var fra hallen, gjennom gangen forbi farfars kontor, og den andre var gjennom biblioteket. Nå, i voksen alder, kan jeg tenke meg at fru Harring sannsynligvis hadde forhåndslagret service og kaffekanner og slikt på biblioteket, og at det således var enklest for henne å bruke den inngangen, men det kan like godt tenkes det hadde andre årsaker, som for eksempel at farfar anså det for upassende at hun skulle måtte trenge seg vei mellom gjestene. Det hendte jo at gjester gjerne ble stående litt rundt omkring i rommet før de satte seg, og da var det mest diskret å bruke den døren som var nærmest salongen. Men dette er kun tanker jeg har gjort meg i voksen alder.
Som vanlig kom fru Harring inn gjennom døren fra biblioteket. Det som imidlertid ikke var helt vanlig, var at hun stoppet opp et øyeblikk og snuste litt i luften.
– Det lukter brent her, sa hun.
Etter at jeg hadde fastslått at hun bare sa det helt uten videre, anså jeg det ikke for å være en proklamasjon, men så var det noe i hukommelsen min som sa “snapp”. Jeg visste hvorfor det luktet brent.  Vi hadde glemt å skru av TV-en etter oss. Vi hadde bare skrudd ned lyden og skjøvet dørene igjen, fordi vi hadde hørt det knirke i trappen, og ganske riktig, det var farfar som hadde stått opp, langt tidligere enn han pleide. Da han kikket inn til oss i dagligstuen så han kun to uskyldige søsken som spilte yatzy. Og så ble han sittende der, sammen med oss, helt til det var frokost. Og så hadde vi helt glemt apparatet som stod og stekte i skapet. Min bror tenkte nok akkurat det samme som meg da vi vekslet blikk, det kunne jeg se på ham.
– Jeg tror det kommer herfra, sa fru Harring, og snuste i retning av fjernsyns-skapet, og så skjedde det som aldri kan skje – det som antagelig etter alle sannsynlighetsberegninger ville fremkommet som mer usannsynlig enn at Jesus manifesterte seg på en skive ristet loff: En guddommelig intervensjon gjorde at det røk en streng i pianoet. Helt av seg selv. Og den røk med et slikt smell at alle, meg selv inkludert, kvapp himmelhøyt, og mens det gikk et gisp gjennom rommet kom fru Harring i skade for å bikke litt på brettet, med det resultat at dekketøyet gikk i gulvet, og det kom et gisp til fra forsamlingen. Og midt i viraken, mens de brave menn med stor og årvåken skepsis løftet forsiktig på lokket til pianoet, kom min bror til sans og samling og  benyttet sjansen. Lynraskt trakk han ut støpselet til TV-apparatet, mens han tilsynelatende krøp rundt på gulvet for å plukke opp etter fru Harring.  I følge min bror var det i grevens tid. Det var visst rett før det hadde tatt fyr i hele sulamitten.

Vel. Deus ex machina, selv om det neppe var noen stor forbrytelse vi hadde begått. Den største forbrytelsen var vel at både jeg og min bror var fullstendig på det rene med at vi bevisst førte farfar bak lyset senere på kvelden,  da han selvfølgelig fant ut av TV-en ikke virket. Det var ingen av oss som sa et ord om at støpselet var trukket ut. Vi satt bare helt stille og hørte på diskusjonen mellom de voksne, og til slutt min far som konkluderte med at fjernsynet nok hadde tatt skade av å stå i det tette skapet, og at det var derfor det hadde sluttet å virke. Det var ingen grunn til ikke å investere i et nytt apparat. Mente pappa.

Med ny TV, en Blaupunkt av flotteste modell, som til og med hadde fjernkontroll, hadde fremskrittet omsider invadert godset. Det gamle, svidde skapet ble fjernlagret bak garasjen, og det nye fjernsynsapparatet tronet fullt synlig i hjørnet på et medfølgende sort understell. Det hjalp lite at farfar beslagla fjernkontrollen, for apparatet kunne betjenes fra et lite panel skult bak et deksel,  noe min farfar var lykkelig uvitende om… lenge.

Det var kanskje da idéen oppstod for første gang – idéen om at det guddommelige til slutt vil intervenere og i siste øyeblikk løse enhver konflikt til alles beste – eller i hvert fall til mitt beste.
Senere lærte jeg at dette har et navn: Deus ex Machina – latinsk for en gud fra maskineriet – et fortellerteknisk grep som går ut på å introdusere et eller annet usannsynlig og umotivert element i siste sekund, som om Agatha Christie plutselig skulle avsløre morderen på side 415, og det viste seg å være en meteoritt som hadde falt ned fra himmelen og som tilfeldigvis hadde truffet en forskjærkniv som kokken tilfeldigvis hadde glemt i vindusposten, og som altså tilfeldigvis hadde blitt slynget med guddommelig presisjon og kraft, rett inn i hjertet til den myrdede.  Slikt kan jo skje… tenker jeg.
Kanskje Deus ex Machina redder meg i siste sekund?
Nei. Det er kanskje ikke noe å håpe på.  I flere år irriterte det meg at det hadde blitt skiftet en streng i pianoet; den nye strengen låt nemlig ikke helt likt den gamle.

:::

Tankene mine går i spiraler, som alt annet i universet. Jeg kan bli litt sliten av alle assosiasjonene og digresjonene, men de er muligens der av en grunn? Det hadde jo vært greit om de hadde en misjon, tenker jeg, særlig nå som jeg er i ferd med å ane slutten av en brytningstid, som etter alt å dømme har vart altfor lenge. Overgangen fra barn til voksen, den overgangen som visstnok skal røve barnet i meg. For andre kommer denne uunngåelige overgangen kanskje snikende allerede i løpet av sen-puberteten. Ikke for meg. Jeg vil alltid være lillesøster, uansett hvor gammel jeg blir.
Det evige spørsmålet: I hvilken retning skal jeg gå? Er det ikke egentlig hipp som happ bare jeg tar et valg og står på det?
I en visjon kan jeg tenke meg selv om ti år, desperat selvrealiserende i håpløst feil retning. Jeg kan se meg selv med ansiktet dekket av en blanding av kremet agurk og tibetansk gjørme, mediterende med korslagte ben på en futon-madrass, før jeg skyller ansiktsmasken bort med lunken eselmelk og tripper påtatt ungdommelig avsted til aerobics-timen i åletrange tights.  Og etterpå er det tennis, plisséskjørt og champagne med likesinnede husmødre, alle med solariumsbrune og velsparklede dødsmasker, og alle er vi på jakt etter den fortapte ungdommen, uten å ville innrømme det for oss selv.  Se så vellykkede vi er, se så meningsfullt livet vårt er, se så uendelig lykkelige vi er og så unge vi er. Og vi ser på hverandre og vil skåle for oss selv. Og de middelaldrende hendene våre griper rundt stetten på champagneglasset og de små alderslinjene er tydelige i det skarpe sollyset,  men det ser vi ikke, for det vil vi ikke se. I stedet ser vi hverandre dypt i solbrillene, for å se refleksen av oss selv, mens champagnen klukker.

Hva var det min mor hadde sett da hun insisterte på at vi skulle flytte tilbake til Norge? Det unevnelige? På ett punkt er mine foreldre nemlig helt enige: Det unevnelige snakker man ikke om – og da snakker man ikke om det. Mine tidvise små spørsmål har alltid blitt besvart på samme uangripelige vis: “Det får du spørre din mor om” eller “Det får du spørre din far om“.  Det er ingen av dem som gir inntrykk av at det er hemmelig, de bare henviser til hverandre , ferdig med det, og antagelig er de begge like overbevist om at den andre kommer til å produsere et likelydende svar, og så står jeg tilbake som en mental vegetarianer med kjøtthunger mens den unevnelige lekkerbiskenen ligger trygt forseglet i en familiemappe som aldri skal åpnes. Det har alltid irritert meg.
Nysgjerrighet kan man godt kalle det, men på den annen side: Bør ikke foreldre dele sine erfaringer med sine barn? Skylder man ikke sine barn såpass, eller kanskje jeg heller burde tenke omvendt: Skylder de ikke egentlig seg selv å gi barna sine en forklaring? De må jo ha innsett at hemmeligholdet før eller senere ville lede til uetterrettelige spekulasjoner og stygge bilder sålenge det eneste man har å forholde seg til er rykteflommen.  Og så lenge ingen av dem hverken bekrefter eller avkrefter ryktene, så blir jo ryktene liggende der og gjære, som et råttent vintereple i en trekasse i matkjelleren.

Og så har tankene mine gått i spiral, og jeg har gått i spiral. Tilbake på den gamle stien, på vei til t-banen etter å ha plassert bilen i garasjen til mamma, føler jeg en plutselig trang til å gå inn i den lille lunden som en gang bare var et søkk i landskapet, men som nå er omkranset av busker. Det er som jeg har fått et spontant behov å sjekke en gang til. Jeg vil se om alt stemmer, uten å vite hva jeg egentlig ser etter. Forventer jeg å finne noen spor her inne etter seksten år? En avrevet bukseknapp, eller en hekte som har blitt revet av i sanseløst hastverk og begjær? Et skjult spor i lyngen, avdekket av den skarpøyde Cecilia Silverdale, Sherlock Holmes og Miss Marple’s hemmelige datter,  på jakt etter løsningen på The Fucking Mystery.  Jeg burde vel hatt med meg både forstørrelsesglass og “Den Lille Kjemiker” , et kjekt reisesett for feltarbeidere, pakket i formstøpt polystyren og anbragt i en bærevennlig ryggmeis.
Men jeg er ikke kledt for tur i skogen, og det var aldri planen min å foreta noen åstedsbefaring. Tvert i mot var den opprinnelige planen min å ta taxi tilbake til byen, men da mamma reagerte med sine sedvanlige ytringer om hvor skjødesløs jeg er med penger, så tenkte jeg at hun egentlig hadde rett. Hvorfor ikke ta t-banen? Jeg har jo Reisekort fra Ruter med nesten tre hundre kroner på, og med den griske prispolitikken til Ruter så er det best å få brukt det opp før de skrur opp takstene. Jeg kan forresten ikke forstå hvorfor de ikke kan gjøre som posten som selger frimerker uten pris på. Da kan man bruke dem videre i all evighet, uansett hvor mye portoen øker. Hvorfor kan ikke Ruter bare selge et visst antall reiser sånn som de gjorde før? Antagelig har noen smarte pengepugere funnet ut at man kan loppe folk for langt mere penger bare man er litt sleipe.
Vel, vel. Jeg gidder ikke irritere meg over det, og det gjelder vel de fleste, og da er det jo fritt frem. Vi får det vi tåler, og det er det visst ingen grenser for.

Det er vått i gresset, og jeg halvveis glir og halvveis løper nedover den lille skråningen mens jeg klamrer meg til noen tynne busker for å holde balansen. Egentlig kan jeg ikke skjønne at mamma kunne oppdage dem fra stien, altså dersom ikke det lille søkket har blitt dypere siden den gang, tenker jeg, og det kan jo tenkes – det er mye som synker etter hvert som tiden går.  Men så ombestemmer jeg meg. Det er jo bare selve stien jeg ikke kan se. Et menneske ruver jo i naturen. Selv rager jeg jo hele én meter og seksti centimeter over bakken,  med et skrik riktignok, men det er absolutt høyt nok til å få innsyn.
Ja, ja.
Det er ikke fritt for at det kaller på smilet å finne seg selv i bunnen av en sump, kikkende over kanten for å verifisere at det faktisk er mulig å se inn hit fra stien.  Men, nå er jeg jo her, så da får det bare være så latterlig det vil. Jeg syns slett ikke det var så mye å le av den gangen det  skjedde, bortsett fra at Cathrine brakk armen. Det var litt skadefryd i det.
Jeg var sjalu. Jeg husker det. Jeg husker også at jeg syns det var en syk tanke, men jeg tenkte den allikevel. Jeg hadde allerede avfunnet meg med at jeg var unormal og syk i hodet. Det hadde broren min fortalt meg i klare ordelag da jeg spurte om han kunne lære meg å kysse; Du er syk i hodet, sa han, uten å legge fingrene i mellom.  Vi snakket ikke mer om det.
Men hvorfor tok mamma det så alvorlig? Var det virkelig nok til å ødelegge tyve års ekteskap?  Det virker ikke sannsynlig.  Det er mer sannsynlig at det var den siste spikeren i kisten, den siste dråpen av en mengde dråper fra en kran som hadde lekket i mange år. Kanskje hun hadde en grense for hvor mye hun tålte?  Det var kanskje derfor hun insisterte på å flytte fra Danmark,  fordi hun så det som en mulighet til å begynne på nytt, at lekkasjene ville stoppe?
Det som virket som en plutselig avgjørelse den gangen var kanskje en flukt som hadde vært planlagt lenge, men først ble mulig å gjennomføre da farfar døde.  Jo mer jeg tenker over det jo sterkere blir følelsen av at det var han som var limet, at det var han som var regissøren som holdt hele forestillingen sammen. Da farfar ble senket i jorden var det regissøren som forsvant, og han tok manuset med seg. Teateret var tomt. Det var ikke lenger noen grunn til å fortsette å spille. Gjestene hadde jo forlatt salen for lengst. De forsvant da farfar ble syk. Han ville ikke ha flere gjester. Han ville vel ikke at noen skulle se hvordan det stod til med ham, og tilbragte den siste tiden i mørket bak de tunge gardinene på kontoret. Jeg ser ham plutselig som en gammel teaterdirektør i et avsidesliggende teater. En gang var det et samlingspunkt – en gang for lenge siden. Da han døde var det så redusert at bare kulissene var tilbake, samt en husholderske i tre-kvart stilling. Antagelig unnslapp han i siste liten. I følge regnskapene hadde han ikke midler til å holde godset gående særlig lenger, ikke uten hjelp fra pappa. Men det var det ingen som visste da. Kanskje ikke engang han selv.

Det er søndagsstille. Det er som jeg kan høre at det er søndag. Jeg har alltid tenkt at søndager har sin egen lyd. Den korte skogen er helt uten bevegelse. I den fuktige, stillestående luften står alt i ro, og trærne henger med grenene som fortsatt er våte etter natteregnet. Jeg er et øyeblikk i en fullkommen stillhet, helt til det blir brutt av en ilter moped som strever seg opp den lille bakken nede ved barnehagen. Og så blir det stille igjen, så stille at jeg kan høre meg selv puste. Og så, helt uten videre, kommer det en tanke om at det kan være noe jeg har oversett i alle disse årene – en tanke om denne mystiske blandingen av nærhet og avstand som alltid har vært mellom meg og mamma, og om redselen min for å bli lik henne. Hva om jeg er mere lik henne enn jeg har trodd? Hva om hun rett og slett følte seg fanget av situasjonen og hadde akkurat de samme tankene som jeg har hatt i det siste? Hvorfor har det aldri slått meg at det hele kunne ha en annen forklaring – at hun bare ville bort fra Danmark fordi hun hadde fått nok? Hva om hun aldri maktet å integrere seg, eller ikke ville? Hun holdt jo nesten krampaktig fast ved Bergensdialekten sin hele tiden, selv om hun blandet inn noen danske ord og unngikk ord som kunne misforstås, mens jeg gikk aktivt inn for å lære meg norsk med en gang vi flyttet til Norge. Min far også, selv om det låt litt underlig og mamma trodde han hermet etter henne og gjorde narr. Men vi forsøkte altså å integrere oss, i motsetning til henne. Så det er absolutt en tanke jeg bør forfølge og som jeg har forutsetninger for å kunne forfølge.  Jeg vet faktisk noe om hvor fint det kan være i begynnelsen, hvor overveldende det føles å bli spandert på og å leve fullstendig uten å måtte tenke på hva ting koster. Jeg tror nok også jeg vet en del om å bli korrumpert. Jeg vet i hvert fall hvor lett det er å få “fine” vaner, og hvor bekymringsløst overfladisk man kan bli av å fylle livet med pene ting og indre tomhet. Jeg var heldig som ble reddet, i hvert fall fra tomheten; Deus ex machina; da hovedsikringen gikk midt i min dypeste depresjon og medførte at jeg traff Carl. Kanskje mamma aldri ble reddet, og forsøkte å redde seg selv?

Da morfar fortok sin store klassereise så gikk den nok etter manges mening i feil retning.  At han frivillig valgte å forlate den bergenske overklassen til fordel for et enklere bondeliv på Østlandet, må ha hatt en innvirkning på min mor, som da var ti år gammel. Og så, etter å ha tilbragt ungdomstiden i enkle kår, traff hun min far, og så var hun på mange måter tilbake der hun startet, bare i et annet land, og med et helt annet og langt mere bevisst forhold til seg selv og verden forøvrig. Jeg kan lett forestille meg at hun etter hvert følte seg ganske ukomfortabel med omstillingen.
Men, for all del,  det kan godt tenkes at parallellen til mitt eget liv er søkt, og jeg er absolutt klar over at jeg har lett for å la meg blende av mine egne teorier, men allikevel, nå som tanken først har blitt plantet, er den vanskelig å få ut av hodet, og det sprer seg en gryende idé om at jeg har tenkt helt feil når jeg har antatt at det var min fars utroskap som lå bak. Det kan jo like godt ha vært kulturforskjellene, klasseforskjellen blandet med et grunnleggende avvikende verdisyn. Min mor har alltid vært et nøysomt menneske, i motsetning til min far som alltid har stått for ekstravagansene. Det var alltid hun som holdt ham i ørene og forbød ham å skjemme meg bort.  Til en viss grad lykkes hun jo med det, og kanskje hun lykkes med mer enn det? Jeg merker jo at verdisynet mitt er i forandring. Jeg stiller helt andre spørsmål i dag enn for fem år siden. Det hender faktisk at jeg føler meg litt flau når jeg parkerer den flotte bilen til Siv og merker at noen ser på meg når jeg går ut. Det er ikke meg dere ser, tenker jeg, det er ikke min bil, bare så dere vet det.

Vel, det er kanskje søkt, og jeg leter kanskje etter noe som ikke finnes. Kanskje det er været som gjør at tankene mine løper løpsk med meg? Men det er noe med den utroskap-teorien til min bror som jeg innerst inne aldri helt har akseptert, ikke den alene. Sett i en litt større sammenheng kan det godt være det som var den utløsende faktoren – men ikke noe mer enn det. Det er nødt til å ha stukket dypere… tror jeg.

Barnehagen ligger der fortsatt. Når jeg kommer litt nærmere ser jeg at gjerdet er nytt, antagelig for å hindre barna i å rømme ut i den farlige skogen. Et øyeblikk tenker jeg at det er et under at jeg i det hele tatt overlevde oppveksten, balanserende helt på kanten av stupet. Merkelig nok hadde jeg ikke høydeskrekk som liten – jeg hadde vel ingen forståelse for hva som var farlig – den gangen. Når har det kanskje blitt overdrevent – fra den ene ytterligheten til den andre.

Hm…

Kan det virkelig finnes noen rimelig grunn fra naturens side til å utstyre oss med en så sterk seksualdrift og samtidig med en slik vanvittig sjalusi at folk setter et livslangt parforhold over styr fordi en av partene ikke klarer eller ønsker å betvinge sine naturlige lyster? For meg er det mere behagelig å tenke at det er det livslange monogamiet som i utgangspunktet er unaturlig – at det bare har vokst frem av seg selv som en praktisk måte å innrette seg på, uten at naturen har klart å følge med på utviklingen. Det må være noe grunnleggende feil når det er en så tynn og skjør hinne mellom kjærlighet og hat. Hva er vel kjærligheten verdt hvis den fører til at man nekter hverandre opplevelser?

Ville jeg hate Siv om hun gjorde det slutt med meg? Nei. Jeg ville få vondt i maven og bli lei meg. Jeg ville føle at jeg hadde mistet noe verdifullt, men jeg ville ikke kunne hate henne. Jeg kan antagelig ikke engang forestille meg hvordan det er å hate. Det eneste jeg hater er å gå til tannlegen, men det er vel mere redsel enn hat.

Buksene mine har blitt våte av å gå i lyngen, og skoene mine ser heller ikke ut til å trives.

Et menneske burde bli født med de samme rettigheter som naturlig tilhører de elementene det er skapt av, leste jeg et sted for lenge siden.  Hvorfor kom jeg til å tenke på det akkurat nå?

Jeg blir stående en stund, før jeg brått bestemmer meg for å gå videre.

:::

_

9
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Minneboken, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

15 Responses to Deus ex machina

  1. naturglede naturglede says:

    Du gode min som du skriver. Jeg ble helt “fanget” av ordene og ser det hele for meg. Utrolig morsomt med det tv- apparatet og den pianostrengen. Merkelige ting skjer visst både her og der. Du kan det med å undre deg og overlate til leseren å gruble videre. Herlig! Takk igjen. Ha en strålende dag :)

    2





  2. avatar Roark says:

    For en herlig lesestund:) ja hele sommeren faktisk!
    Og illustrasjoner dine er fantastiske. Gleder meg til å bli viklet inn i nye spiraler…





  3. avatar eMTe says:

    Cecilia,-denne delen trur eg er den beste eg har lest, trur eg.
    Sjalle stiller spørsmål med om den er massiv. Den er det. Ikkje sikkert, slett ikkje, at vi legg det samme i det, men for meg er den innhaldsmetta. Den traff en nerve, sterkt.

    Barndom, ungdom,vaksenliv. Kva formar oss. Kva som er rett og kva som er gale. Valga vi tek utifrå normer og reglar frå generasjonane før oss. Andre valg, som bryt med famileverdiar og verdiar av den kulturen ein har vakse opp i. Valg som kostar meir.

    Gjennom heile livet,kan det kjennast ut som her eg no sit, har ein dette inni seg, denne balansen og undringa og uroa over det som skjer rundt ein og valga som stadig må takast.
    Etterkvart ser ein seg stadig tilbake. Lys, i vid forstand, vert kasta over hendelsar som har skjedd og forståelsen vert større og vidare, trur eg.

    Ynskje om at nokon skal ordne opp…

    Mine tankar går også i spiral i dag.

    Marieklem

    2





    • avatar Cecilia says:

      En fin kommentar eMTe, som jeg blir glad av å lese.
      Tradisjoner er ofte vanskelig å bryte, både av respekt og vane. Vanetenking er et tilbakevendende tema hos meg, og det er nettopp denne vanetenkingen som speiler seg i så mye av det jeg gjør og som jeg forsøker å utfordre litt for å se hvor langt den egentlig holder og hvor sterkt fundamentert den er. Jeg ser ikke noe poeng i bryte tradisjoner bare for å bryte dem, bare så det er nevnt, men jeg opplever til stadighet at mye av det tillærte tankegodset mitt ikke holder.
      Jeg opplever det som helt riktig det du sier om at forståelsen øker når man ser seg tilbake og betrakter fortiden i et nytt lys. Man ser lettere hva de utradisjonelle valgene har kostet – på godt og vondt.

      Tusen takk for en flott kommentar, og klem tilbake :)

      1





  4. avatar livesol says:

    Igjen syns jeg det er vanskelig å skrive noe fornuftig. Jeg leser og syns det er veldig fint skrevet , akkurat som en bok. Teksten tvinger neg til å lese videre og det liker jeg.
    Veldig søt frosk :)

    Klem fra Live





    • avatar Cecilia says:

      Hva er en fornuftig kommentar? Jeg er faktisk veldig glad for akkurat denne tilbakemeldingen. Den sier noe om det jeg bruker mest tid på; å formulere meg. Jeg både tåler og liker å få tilbakemeldinger på lesbarhet, enten de er positive eller negative. Når teksten fanger har jeg oppnådd noe av det jeg øver meg på, og når det motsatte skjer så vil jeg veldig gjerne høre det også, for kritikk er faktisk mer verdifullt enn ros, selv om det bare er synsing.
      Men i grunn er jeg strålende fornøyd bare noen forteller meg at de har lest.

      Klem tilbake :)

      2





  5. avatar Breiflabben says:

    Gripende lesing og kjenbare ting. Reagerer litt på det gjemte fjernsynsapparatet som hadde vært i bruk i tretti år i Danmark på den tiden du nevner her. Men det ble en artig historie ut av det. Jeg husker min mormor en gang mistet hele brettet med kaffe og kaker, men kommer ikke på hvorfor.
    “The game I play” og henvisningen til Deuce er god, både som “like” i tennis og “to”.
    Det fenget dette Cecilia :-)
    Og så var illustrasjonen i begynnelsen god, men før kunne jeg “åpne” dem og lese din tekst, men det får jeg ikke gjort nå :-(
    Bra lesing.

    1





    • avatar Cecilia says:

      Jeg tror du blander sammen med Norge. Danmark fikk fjernsynssendinger allerede i 1932. I Norge, derimot, begynte de første sendingene i 1956, altså omtrent tretti år før den tiden jeg nevner her: 1985.
      Det ligger egentlig en liten historie bak dette, og den har jeg skrevet om i et VGB-innlegg for en fire – fem år siden. Men jeg kan repetere hovedpunktene i tilfelle du ikke har lest det:
      Min far klarte med megen stor overtalelseskunst, samt trusler om å flytte, å få farfar til å akseptere at det ble lagt inn en fjernsyns-kabel i 1974, da det ble klart at han og min mor skulle bo fast på Godset. Kabelen ble lagt i en grøft som gikk fra det nye klubbhuset og opp til huset, og etter hvert ble denne kabelgrøften til den korte stien ned til vannet, ettersom den sank sammen og måtte etterfylles. Min farfar var av den oppriktige mening at fjernsyn var djevelens verk, og bare bidro til latskap og passivitet. Dette hadde han uttrykt i skarpe ordelag offentlig ved flere anledninger tidligere da han hadde sterkt motsatt seg at det ble lagt kabel til det nye klubbhuset, en sak han tapte. Så det var altså svært penibelt for min farfar om det ble oppdaget at han selv hadde et slikt djevelens apparat i huset.
      Vel. Nok om det :)

      Du så det. Så bra! Deuce henspeiler jo på både tennis (som jeg selvsagt har holdt på med siden jeg kunne gå ) og på “vi to” – min bror og jeg – “The Gruesome Twosome”, som min far kalte oss når vi spilte mixed double mot nabobarna. Vi hadde jo vår “advantage” i og med at det var farfar som hadde finansiert mesteparten av det nye klubbhuset, og vi hadde egen nøkkel og ubegrenset adgang til hele tennis-anlegget. (Dette har jeg også skrevet om tidligere : http://cecilia.bloghog.no/2011/04/22/semafor-2/

      Beklager virkelig det med illustrasjonen. Jeg klarte i min ubehjelpelige klønethet å overskrive originalen: Jeg var så utrolig klønete at jeg valgte ‘save’ etter at jeg hadde nedskalert den til 640 bredde for BH. Sånn går det når hjernen tar ferie eller er påvirket av noe du antagelig anser for skvip: EFES Tyrkisk pilsner for piker, et behagelig øl med fin humlesmak som man får kjøpt på polet til den nette sum av kr 28. pr. flaske.

      Tusen takk for flott kommentar, og fortsatt god kveld :)





      • avatar Breiflabben says:

        Det er greit at dansk radio og televisjon var noe tidligere ute enn NRK, men daglige tv-sendinger fikk Danmark for 58 år siden, ja samtidig som jeg kom til verden.
        Mine besteforeldre var nok av samme oppfatning som din farfar var, ikke noe djevelens verk inn i huset her.
        Men min stemor kom til Norge fra Danmark med et fjernsyn i 62 og dermed kunne jeg se Falkeklubben på vårt 17″ Tor fjernsyn. Vi var heldige i Sandefjord for de fleste fikk inn Sverige også. Derfor ser jeg alltid på Kalle Anka julaften og ikke på NRK :-)

        Jeg anser da Effes ikke som skvip. Verdens beste øl er det du har i handa di det :-)
        Men jeg skal kjøpe ei flaske når jeg kommer hjem, da jeg ikke husker at det var et humlerikt øl. Det liker jeg nemlig :-)





        • avatar Cecilia says:

          Aha! Du mener det korrekte er å legge den offisielle åpningsdatoen til grunn. Det er notert :)

          Jeg vet jo at du er mann med sans for øl. Min erfaring er at menn som kan mye om øl gjerne foretrekker noe som er litt barskere enn det jeg foretrekker. Så jeg tenkte det var best å forgripe, ettersom jeg er vant til bemerkninger om at jeg drikker jente-øl. :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *