La Donna è mobile.

Like a feather in the wind, she changes her words, and her thoughts!

Et øyeblikk får jeg følelsen av å være Nicole Kidman i “The Others”, fanget i en virkelighet som kun eksisterer akkurat rundt meg, hvor resten av verden er dekket av et uendelig tåkehav.
Det er kjølig i høyden, akkurat passe varmt til å sitte ute med jakke på.
– Kan vi ikke sitte ute litt. Det er deilig. Syns du ikke? Jeg kan hente et sitteunderlag, vi har noen grønne som vi bruker i påsken.
Om Carl er enig eller ikke spiller ingen rolle. Han får ingen sjanse til å protestere. Egentlig vet jeg ikke om jeg er enig selv heller. Kanskje det er litt krampaktig å sitte ute –  som om jeg tenker at hele turen er bortkastet dersom vi bare setter oss inne med en gang vi har kommet frem. I blant kan jeg tenke at det er noe tilgjort ved ting jeg foretar meg – at jeg gjør det jeg syns jeg burde. Tanken har slått meg flere ganger – tanken om at jeg gjør meg til, demonstrerer litt for meg selv og inntar en holdning jeg egentlig ikke har – alt for å forsøke å leve opp til et slags utydelig bilde av en fornuftig pike med sunne og fornuftige interesser. Jeg kan sitte på t-banen og angre på at jeg har gått ombord, og etterpå, halvveis rundt Sognsvann, kan jeg angre på at jeg ikke bare fulgte med t-banen tilbake. Jeg har egentlig ikke noe lyst til å late som om jeg er en person som liker å gå rundt Sognsvann, i hvert fall ikke før jeg er ferdig med det, men på t-banen tilbake til Majorstuen er jeg allikevel alltid glad for at jeg var fornuftig nok til å bruke denne halvtimen på å holde meg i form. Jeg vet hvorfor jeg gjør det: Jeg er redd for å bli tykk. Det er bare forfengelighet, ikke noe annet. Hadde jeg ikke vært så forfengelig så hadde jeg gjort noe langt mere behagelig i stedet, som å sitte i bakgården på Kaffebrenneriet og spise en brioche.
Det tikker svakt fra den varme bilen. Små tikk nå og da. Det er metallet som trekker seg sammen.
Kanskje jeg blir som mamma når jeg blir eldre? Kanskje jeg blir tykk og uformelig. Mamma var også tynn da hun var ung. Ikke så tynn som meg, men så er hun jo høyere enn meg. Pappa er også ganske høy, og broren min også. Jeg lurer på hvorfor jeg har blitt så lav. “Gutter liker jenter som er små og nette. De er lettere å håndtere”, sa pappa. Han snakket vel av erfaring.
Tikk …. tikk… skal det være så lite luft i dekkene? Jeg ville aldri hatt en sånn bil om jeg skulle bodd her. Da ville jeg hatt en bil med store hjul, som de har på Island. Store firehjulstrekkere med lite luft i hjulene, så det blir mykt og behagelig å kjøre på de dårlige veiene.  Jeg husker vi kjørte til Tingvollen og så på den store sprekken som deler Island i to. Den blir større og større hvert eneste år, nesten tre centimeter i året. En gang kommer de til å måtte skjøte på broen, ellers blir den ikke lang nok til å rekke over sprekken.  Det skulle bety lykke å kaste en mynt ned i sprekken. Jeg kastet en mynt jeg hadde i vesken, en israelsk tier med bilde av en syv-armet lysestake på – en mynt jeg fikk av en israeler som var flyger i det israelske flyvåpenet. Den sank til bunns i det klare vannet, og la seg sammen med de andre myntene. Hvis noen kommer og stjeler den så blir de sikkert skuffet; jeg tror den er verdt omtrent fem øre.  Fem øre – kanskje det ikke holder? Lykken er kanskje verdt mer, selv i et devaluert Island.

Hytta er bygget av solid tømmer. “Malmfuru fra skurlaget“, fortalte faren til Siv .
Du vet, malmfuru er naturens beste tømmer. Ferdig impregnert der den vokser. Denne hytta kommer til å stå i mange hundre år ” ,  sa han, og klappet på tømmerstokkene. Så holdt han hånden over øynene som en solskjerm og så et øyeblikk utover dalen, som om han eide den, og jeg husker at jeg tenkte han var en pen mann. En pen mann med naturlig autoritet. Hadde han vært skuespiller så ville han fått roller som president for multinasjonale selskaper eller generalsekretær i Unicef.
– Se her, Cecilia, i dag kan vi se Sølenkletten, ser du den?
– Hvor da?
– Litt til venstre, akkurat over trærne.  På fine dager kan du se helt til Rondane.
– Rondane… fint navn.
– Javisst. Det er en urkraft i det navnet… det går en vei over fjellet litt lenger sør, fra Atna og over til Ringebu.  Vi burde ta den turen en gang… om det faller seg slik.
– Det vil jeg gjerne.
– Vi får se… hvis omstendighetene tillater det…

Hytta ligger i et terreng som skråner litt, og de solide bunnstokkene hviler på ti solide steiner av ulik størrelse. Inngangen er bygget som en veranda, og det er laget en trapp av fem tykke steinheller opp til gulvnivået på verandaen. Under verandaen er det lagret diverse staur og planker og slikt, og hvis jeg er helt stille kan jeg høre noen små pip derfra.
– Hører du det piper? Jeg tror det er et muserede under hytta.
Vi sitter stille et øyeblikk og lytter. Jo, det er ganske tydelig.
– Jeg hører bare vinden. Jeg har faktisk begynt å høre litt dårlig i det siste.
– Det har du ikke fortalt.
– Det er sånt som skjer når man har jobbet med lyd hele livet.
– Det er ikke tinnitus?
– Kanskje. Jeg har en suselyd som kommer og går litt.
– Yrkesskade?
– Jeg regner med det. Jeg har jo vært lydtekniker på en del konserter.
– Det høres ikke bra ut. Hvor alvorlig er det egentlig? Går det ut over jobben din?
– Ja… du kan vel si at det er derfor jeg har tid til å være her.
– Mener du det?
– Jeg tør ikke ta på meg noe jobb akkurat nå, ikke når jeg ikke kan innestå for kvaliteten av arbeidet mitt.
– Men det er jo kjempealvorlig. Hvor lenge har det vart?
– Jeg vet ikke helt. En stund. Det har kommet sakte.
– Men… så hva gjør du da?
– Venter og ser om det bedrer seg… det er ikke så mye annet å gjøre. Kan vi ikke snakke om noe annet?
– Skal jeg hente en øl til?
– Gjør det.

Fra kjøkkenet kaster jeg et blikk på ham gjennom vinduet. Han sitter helt stille på den nederste trappehellen, med krum rygg og hodet i hendene.  Kanskje det er derfor han har vært litt annerledes i det siste? Jeg har jo lagt merke til at han har vært mye stillere enn han pleier, at det alltid er jeg som må ringe fordi han nesten aldri tar kontakt med meg på eget initiativ. Jeg lurer på om han forstår hvor viktig han er for meg. Jeg håper det. Jeg håper jeg er litt viktig for ham også. Hvorfor vil han ikke snakke om det? Jeg kommer jo løpende til ham med alt mellom himmel og jord, men når han selv sliter med noe så vil han ikke snakke om det. Var det kanskje en liten bekymringsmelding jeg akkurat fikk? Jeg vet ikke nok til å bestemme meg for om jeg skal forfølge det eller ikke.
Jeg merker jo at han begynner å bli eldre. For et par år siden brukte han sjelden briller. Nå bruker han dem nesten konstant. Og håret hans han har blitt tynnere, ansiktet også. I skarpt lys kan jeg se nettverket av rynker på halsen hans, akkurat som på pappa, og noen små brune flekker her og der, særlig i halsgropen.

– Du kjeder deg ikke, Carl?
– Kjeder meg? Nei. Jeg gjør da ikke det?
– Det er veldig stille her. Kanskje vi skal dra en tur ned i bygda i kveld?
– Vi har drukket. Hvem skal kjøre?
– Det finnes da taxi her. Det er tross alt to tusen og tolv. Dessuten kan jeg godt kjøre. Jeg trenger ikke drikke noe mer.
– Var det derfor du spurte om jeg kjedet meg? Fordi det egentlig er du som kjeder deg?
– Nei. Jeg har det fint. Jeg blir gjerne her. Har du noen sigaretter?
– De ligger på bordet på verandaen. Gidder du ta en til meg også?

Denne hytta kommer til å stå i mange hundre år, sa faren til Siv. Det virker så lenge siden. Jeg tror det var i vinterferien første året Siv og jeg var sammen, det var i hvert fall vinter. Jeg husker ikke helt hvorfor vi dro hit, men jeg husker vi satt i solveggen og drakk solbær-te med en skvett Captain Morgan Jamaican Rum i, og at vi drakk av store melkeglass, Siv og faren hennes og jeg. Der var bare oss tre, og vi hadde vært på lang skitur. Faren til Siv hadde rygget den digre Landcruiseren sin så langt opp mot hytta som han klarte i den dype snøen, og så hadde han satt en varmeovn med lang skjøteledning inni bilen for at den skulle bli god og varm i løpet av natten. Det var kaldt og det hadde snødd endel i løpet av de dagene vi hadde vært der, så bilen hadde et tykt lag snø på taket og rim på vinduene.  Planen hans var å kjøre til byen tidlig dagen etter, i en varm og snøfri bil.
Mens vi satt der og nippet til teen begynte snøen å smelte av bilen. Faren til Siv fortalte historier fra hytteturer da han var liten og hytta var helt ny. Han fortalte om at det luktet så godt da han la seg i sengen om kvelden og at han lå med nesa helt inntil tømmeret for å kjenne på lukten. Det luktet nytt den gangen, sa han, men i dag lukter det annerledes, nesten litt gammelt. Jeg lyttet til lyden av vannet som dryppet fra bilen og ned i snøen med fuktige trommelyder, og lurte på hva han egentlig syns om meg, og hvor lenge det hele ville vare. Hvor lenge ville han akseptere at Siv og jeg var kjærester? Han hadde sagt det rett ut i Miami: Datteren min er ikke lesbisk! Dette er bare et eksperiment fra hennes side. Det vil jeg du skal være klar over, Cecilia. Han kalte meg konsekvent for Cecilia, ikke Siss, som alle andre kalte meg på den tiden. Jeg husker at jeg likte det. Jeg tror det var etter det jeg sluttet å presentere meg som Siss.
“Datteren min er ikke lesbisk! Dette er bare et eksperiment fra hennes side.
Jeg visste at hun ikke var lesbisk, hun hadde sagt det selv. Hun hadde blitt overrasket over seg selv første gang hun våknet sammen med meg – overrasket over at hun lå naken i sengen sammen med en jente hun hadde hatt sex med, og overrasket over at hun var helt uten anger. Og så hadde hun bare akseptert det, eller i hvert fall nesten. Hun ville se hvordan det gikk – hvor lenge forelskelsen varte. Så det var kanskje et eksperiment allikevel – til å begynne med?  Men ikke da, ikke etter syv – åtte måneder. Så lenge varer det ikke om det bare er et eksperiment.

Men jo:

Det hadde gått en sikring i løpet av natten, så da vi våknet dagen etter var det iskaldt på soverommet, og utenfor sto bilen helt nedfrosset og rimete, med lange istapper hengende fra taket og helt ned i bakken, som om naturen hadde fanget den i et garn i løpet av natten. Fra vinduet lignet den et monster fra en annen verden. Da faren til Siv gikk ut for å hakke isen av bilen, krøp jeg opp i sengen hennes, og for første gang i løpet av den tiden vi hadde vært der kunne vi ligge nakne sammen. For det var ikke snakk om at vi fikk sove i samme seng så lenge faren hennes var der, og det var for så vidt forståelig; vi sov alle i det store soverommet. Det var sånn det skulle være og sånn det alltid hadde vært. På sovekammerset var det panelovner under vinduene og tre køyesenger med plass til seks.
Vi tenkte at så lenge vi kunne høre lyden av hakkingen hans utenfra var vi trygge på hvor han var, og benyttet sjansen til å krype inni hverandre under den varme dundynen.
– Siv? Tror du vi klarer dette?
– Å være sammen?
– Mm… tror du det?
– Vi må bare ta det som kommer, uansett hva som kommer.
– Uansett hva som kommer?
Det som kom var faren til Siv. Han kom, så, og gikk. Og lukket døren stille etter seg.
Og på vei tilbake til byen lot han Siv kjøre og satte seg i baksetet for å “jobbe” som han kalte det. Det jeg tror han jobbet med var bildet av meg og Siv, nakne sammen i sengen. Jeg tror det var et bilde han helst skulle sluppet å se, men det var kanskje også det som tilslutt gjorde at han gikk i seg selv og tenkte litt. Det var ikke noe stygt bilde han så. Vi hadde blitt varme under dynen og hadde satt oss opp i sengen. Vi satt på knærne, vendt mot hverandre, da han kom inn. Vi kysset ikke, vi bare satt der og holdt hverandre i hendene i det duse morgenlyset som snek seg gjennom gardinene – og vi hadde for lengst glemt å lytte etter lyden av hakkingen hans. Vi snudde oss begge mot døren da han kom inn. Han ble stående litt, som om han ikke helt visste hva han skulle gjøre. Jeg tenkte han kanskje skulle hente noe, for han kastet et blikk på kommoden. Så smilte han forsiktig og sa: Sorry,  før han gikk ut og lukket døren forsiktig etter seg.
– Tror du han ble sint?
– Nei. Da ville han ikke smilt.

Carl hadde fortjent å ha en kjæreste, tenker jeg, selv om jeg alltid har blitt sjalu på dem han har hatt.  Han trenger noen å bli gammel sammen med, helst en som er litt yngre enn ham. En jeg liker.  Jeg husker jeg pleide å ligge med ansiktet på brystet hans og lukte på halsgropen hans. Det luktet Carl. Jeg likte det.  Jeg savner det også. Det er visst ganske mye jeg savner for tiden.  Jeg har egentlig følt meg litt tom helt siden jeg var i Frankrike.

– Hvorfor vil du til bygda? Kjeder du deg allerede?
– Hvorfor tror du det?
– Nei… jeg bare tenkte litt. Hva tilbyr man egentlig noen som har opplevd så mye som deg? Vil ikke et helt normalt liv egentlig bli ganske kjedelig uansett hvor du er?
– Nei. Det syns jeg ikke. Jeg har vel reist mye, hvis det er det du tenker på. Men utover det tror jeg ikke at jeg har vært med på så mye mer enn det andre har. Er ikke opplevelser egentlig bare hva man gjør dem til? Du har sikkert langt flere opplevelser enn meg.
– Det kan umulig stemme. Du har da alltid en eller annen opplevelse du kan referere til eller fortelle om.
– Syns du det er dumt?
– Nei. Det har jeg ikke sagt. Jeg syns det er fint å høre på historiene dine.
– Historiene mine? Men… hva er opplevelser egentlig?  Handler det ikke bare om hva man gjør det til?  Vet du hva jeg tror? Jeg tror du ikke har gjort opplevelsene dine til noe spesielt. Det er derfor du ikke har noen historier.
– Det var ikke meningen å…
– Hva opplever du for eksempel nå?
– Akkurat nå? Å være på fjellet. Frisk luft, litt kjølig. Det smaker godt med en øl. Merkelig egentlig. Grans øl var det vi kalte kattepiss da jeg var ung.
– Hvorfor det?
– Det var billig og vondt, eller kanskje det var vondt fordi det var billig? Jeg husker ikke lenger. Det var noe man kjøpte i kassevis på egne utsalg, om man hadde dårlig råd.
– Ser du? Da har du akkurat fortalt meg om en opplevelse.
– Det da er snarere et minne enn en opplevelse?
– Okei. Jeg ser ikke helt forskjellen. Men, har du det fint nå? Her?
– Ja, absolutt.
– Er ikke det en opplevelse?
– Tja… jo, det er vel det, men ikke noe oppsiktsvekkende.
– Når var forrige gang du hadde en sånn utsikt? Jeg ser akkurat det samme som deg akkurat nå, og jeg kan skrive mange sider om hvordan det er å sitte akkurat her sammen med deg. Ikke bare om det jeg ser, men også det jeg hører, det jeg føler, assosiasjoner, tankerekker, stemninger… tenker du aldri over sånne ting?
– Selvfølgelig gjør jeg det, men…
– For meg er dette en opplevelse. Hører du traktoren der nede?
– Jada, jeg hører ikke dårlig.
– Tenk på at det er en lyd vi aldri kunne oppleve i byen, ikke på samme måte, ikke i et slikt gjennomsiktig lydbilde som her, hvor den kan retningsbestemmes og avstandsbedømmes. Jeg tenker at det er noen som jobber med noe der nede et sted, noe som er usynlig for oss, og som kanskje ikke engang hadde gitt mening for oss om vi hadde sett det, fordi vi rett og slett aldri ville gått forbi et jorde og tenkt oss at det arbeidet var nødvendig. Vi kan ikke… vi har ikke kunnskapen til å se hvor nødvendig det er. Hør på fraværet av måker, på fraværet av trafikkstøy, på fraværet av ryggealarmer og gneldrebikkjer som er bundet utenfor butikken på hjørnet.  Hør hvor utrolig stille det er.  Kjenn hvordan det er å puste i frisk luft. Syns du ikke dette er en opplevelse?
– Når du sier det på den måten.
– Ikke sant? Og så kan jeg tenke på meg selv og hvordan jeg vil skrive når jeg skal forsøke å formidle dette, og tenke at den personen som sitter på traktoren der nede kanskje har akkurat like liten forståelse av at noen kan ha den ringeste interesse av å beskrive det han holder på med, og at han langt mindre har noen forståelse for at jeg til og med forandrer på formuleringer og leter etter riktigere ord, skriver om, stryker avsnitt og legger til nye. Jeg kunne bare skrevet at det var en traktor som gjorde noe på et jorde. Men alt dette vet jeg ikke om er riktig, så det blir en fantasi, som også bidrar til totalopplevelsen. Skjønner du?
– Hm… jeg tror vi er ganske forskjellige. Jeg har ikke den typen fantasier.
– Hva er det som gjør inntrykk på deg da? Noe du ser på TV?
– Jeg ser ikke så mye på TV…
– Det er evnen til å oppleve jeg tror man mister om man bare sitter foran TV og lar seg mate med andres opplevelser.
– Hvorfor skulle vi miste evnen av å se TV?
– Okei, det var kanskje litt drøyt, men det er sånn jeg kan tenke. Jeg kan tenke at når våre egne opplevelser aldri kan konkurrere med de redigerte og fortettede opplevelsene vi får fra TV, så må jo noe skje med våre egen vilje til å…  jeg tror folk lett kan tro at de får et kjedeligere liv om de skrur av, fordi de ikke tror de vil oppleve noe i nærheten så spennende på egen hånd. Men det gjør man jo, hvis man vil. Hele tiden.
– Hva da, for eksempel?
– Når man går ut, går på café, treffer noen, leser en bok…. sitter her. Sånne ting. Har ikke du vokst opp uten TV da?
gammel er jeg dog ikke.
– Okei… kanskje vi skal gå inn og sette over potetene? Jeg begynner å bli sulten.
– God ide.

Det har begynt å mørkne og det har blitt kjøligere. Det er på tide å fyre i peisen.  Hadde jeg bare ikke vært så mørkeredd så skulle jeg vært her mye oftere. men jeg liker ikke å å være her alene om natten. Det er kanskje noe man venner seg til, om man er nødt?  Jeg har jo vært her alene før, og sittet i vinduet og sett hvordan tusser og troll vokser opp av plenen med en gang det blir mørkt. Det må allikevel sies at det skumleste jeg noen sinne har truffet på her er en rev, og den var reddere enn meg, selv om den hadde fått en brødskive med leverpostei dagen før.

Vel…

I mørket er alle katter grå. Det heter så, fordi vi rett og slett mister fargesynet vårt når det blir mørkt. Jeg har ofte lurt dette med mørket og hvorfor så mange, inkludert meg, syns mørket er skummelt. Selv blant fornuftens iherdigste apostler, de som er villige til å sverge ved sin mors grav på at hverken UFO-er, vardøger, skrømt eller julenissen eksisterer, finnes det mørkeredde barske menn som skjelver i buksene om de hører en ugle tute i beksvarten en skummel høstnatt. Det husker jeg fra jeg var barn. Kan det være genetisk?
En av de mer spennende teoriene jeg har funnet hevder at mørkeredsel er en beskyttelsesmekanisme hos oss, fordi vi en gang var utsatt for giftige slanger – en gang for lenge siden, den gangen vi visstnok bodde i trærne sammen med apene. Nå tilhører jeg forsåvidt dem som ikke tror mennesket stammer fra apene, selv om jeg i blant kan bli veldig i tvil, men at mennesket en gang har bodd i trærne ser jeg ikke bort fra. Det er kanskje derfor så mange blir oppkalt etter tresorter og slikt  (f.eks. trekuk).
Vel, til saken:
Slanger har nemlig det fortrinnet at de kan se langt bedre enn oss i mørket, så de kan se oss uten at vi kan se dem. Og slanger er farlige, det vet alle som kan sin bibelhistorie. Derfor bør vi altså holde oss inne etter mørkets frembrudd. Slanger er faktisk veldig skumle. De kan krype inn over alt, akkurat som innbruddstyver og voldtektsmenn – som merkelig nok også liker å reke rundt nattestid. Egentlig burde folk slutte med det.
Det mener politiet også.
Natten tilhører slanger og reptiler.
Sånn er det med den saken.

Men allikevel, uansett hvor skummelt det er, så har det sin egen sjarm å sitte innendørs foran peisen. Peisen på hytta er av klebersten, og står i det østvendte hjørnet av stua. Og akkurat som hjemme i leiligheten, har et barmhjertig reinsdyr gavmildt donert pelsen sin til liggeunderlag. (Kanskje de var brødre for alt jeg vet, for de røyter like mye og lukter helt likt.)  På hver side av peisen er det laget plass til å stable vedkubber, og i en liten balje av hamret kobber påmontert to litt for små håndtak av smijern, ligger det opptenningsved. Et par årganger av lokalavisen ispedd noen ferieadresserte utgaver av Dagens Næringsliv ligger i en dertil egnet avishylle, og er ment til å lette opptenningen. Her er alt på stell, for å si det sånn, og slik skal det være når man drar herfra. Jeg fjerner vasen med røsslyng fra den pent rengjorte peisen, og setter den der den skal stå, og leser automatisk den lille inskripsjonen som er skrevet på vasen med gullmaling:  Husk stenen på pipa!
Jaha. Da må jeg ut og sjekke, og kanskje finne frem stigen og klatre opp på taket. I mørket. Det tenkte jeg ikke på.
– Eh, Carl? Jeg… jeg må kanskje på taket. Gidder du holde stigen for meg?
– Jada. Bare rop når du er klar.
– Eh… okei. Ehm…skal vi ta en sigg og en øl på verandaen først?
– Høres bra ut. Jeg kommer snart. Jeg skal bare… sende en melding…

Dette er egentlig Norge på sitt beste, tenker jeg. Et land skapt for et trygt og naturlig intimt samliv. Et parforhold som skaper trygghet i skumle kvelder for mørkeredde jenter, og sengekos for barske menn som har gravet i jorden hele dagen og revet opp gjenstridige røtter med bare nevene – en mann som ikke frykter annet enn skattefuten. Det er noe som forekommer meg veldig naturlig ved den konstellasjonen… nesten litt ukomfortabelt naturlig.  Det må da være langt bedre å bo her enn i byen, altså hvis man har en sterk mann som kan passe på at skrømt og annet uvesen holder seg på passende avstand.
Her kan man sitte med kaffekoppen ved kjøkkenbordet, kikke ut av vinduet og følge med på hva som reker langs veien, og når det faller seg sånn kan man slå av en prat over gjerdet med naboen.
– Har du sett! Nå er dem her igjen, disse byfolka som driver med den flyginga oppe fra nuten.
– Ikke snakk. At dem tør! Det var jo én av dem som gikk rett i høyspent’en for et par år sida.
– Kan du fatte å begripe hva dem får ut av å henge og dingle slik?
– Nei, kan du skjønne det?  Ja, ja… nei, jeg får nok gå sta sette over potetene så middan er klar før gubben kommer, ellers blir’n ugrei.
– Ja, det veit du. Det skulle bli fint vær i morra hørte jeg.
– Ja, det kan du tru. Det sa dem i går også. Jommen sa jeg smør.

Og sånt…

– Har du satt opp stigen alt?
– Nei. Jeg har bare stått her og kost meg med utsikten. Det er fint, syns du ikke?
– Jo da… kjempefint. God sikt i tåke.
– Det er ingen grunn til å latterliggjøre det.
– Jeg gjør ikke det. Jeg syns det er  kjempefint at du kan stå her og titte ut i tåkeheimen og oppleve en uhemmet indre fryd. Det er ikke mange som kan det.
– Nei. Dessverre. Jeg burde egentlig vært her oftere. Du kunne ikke tenke deg å være her sammen med meg en uke?
– En uke? Jeg vet ikke… hva skulle vi gjøre tenker du?
– Skrive litt, gå turer, vi kunne dra til Røros. Har du vært der?
– Mm.
– Det er TV her.
– Jasså?
– Det vil si, det er bare dekoderen som står igjen etter innbruddet, men det går an å kjøpe en TV nede i bygda.
– Jaha.
– Jeg tror jeg hadde hatt godt av å være her en uke eller to. Jeg syns jeg er i ferd med å bli en person jeg ikke liker. Jeg sutrer for mye.
– Det syns jeg ikke.
– Nei, men jeg syns det. Jeg syns jeg er i ferd med å bli en ganske utålelig person med et selvbilde som er så oppblåst at det ligner en ballong like før den sprekker. Jeg trenger at noen slipper luften ut av meg så jeg kommer meg ned dit jeg hører hjemme.
– Du verden.
– Blir du med og henter vann? Jeg gidder ikke montere pumpen bare for én natt.
– Skal du kjøre? Nå?
– Nei, Carl. Jeg skal ikke kjøre. Vi skal ta med to vannbøtter og spasere bort til bekken.
– Jaha. Er det langt?
– Femti meter. Hører du den ikke?
– Nei. Hva med taket?
– Det tar vi etterpå.

Jo, det er to man skal være. Da er det ikke skummelt i mørket. Når man er to er det ingen sjøormer som lurker i kulpen og ingen blodtørstige tørre stubber som er klare til angrep. Når man er to er de skumle stenene bare helt vanlige stener, selv om skyggene gir dem innhule dødningeøyne og gapende kjefter –  og tuene er ikke lenger djevelens besatte sjeler; de underjordiske som stiger opp fra dypet som råtne kadaver med dårlig ånde og klisne tentakler, for å trekke meg ned i underverdenen. Når vi er to så kan jeg stirre på dem med et deilig grøss, og tenke at de egentlig ikke finnes – ikke andre steder enn i meg – i min egen fantasi.

– Du burde gå mer ut, Carl. Treffe noen.
– Ja da.
– Du trenger en kone.
– En kone? Du verden.
– En kjæreste da. Du skjønner hva jeg mener.
– Hvis jeg skal ha noen flere kjærester nå så må det være en som kommer med komplett servicemanual og bruksanvisning,  for dummies.
– Det er ikke alle som er like ille som meg.
– Deg hadde jeg alltids taklet. Du er tross alt uforutsigelig på en forutsigelig måte.
– Det er bare fordi du kjenner meg…  hvor lenge skal de koke egentlig?
– Koke? De skal ikke koke!
– Potetene, Carl, ikke seikakene! Nå har de kokt i over en halvtime, og de er fortsatt stein-harde. Skal jeg gi dem ti minutter til?
– Sikkert. Si meg, vet du ikke hvor lenge poteter skal koke?
– Vet du?
– En halv time.
– Dust!
– Bare si fra hvis du trenger hjelp.
– Takk, men jeg kan sjekke på nettet.
– Lykke til.
– Hm… Det står tolv til tyve minutter.
– Det er sludder. Poteter skal koke til de er ferdige. Punktum!
– Det var det jeg trodde.
– Hvorfor spør du da?
– Fordi de potetene dine fortsatt er steinharde etter en halvtime!
– Er det mine poteter nå plutselig?
_

… og så videre…

___

___

5
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Minneboken, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

24 Responses to La Donna è mobile.

  1. ayayay, Ceci, guapa – våre venner svenskene har et flott uttrykk: lappsjuka (en vardaglig benämning på ett tillstånd som människor kan komma i när man vistats i en öde trakt under längre tid och på grund av detta blivit nedstämda, delvis på grund av brist på social kontakt :D) og har man først fått permanent lappsjuka finnes det ikke brennevin nok i Mexico til å kurere den.

    trur eg 😀

    forøvrig har din far rett: menn liker ofte små og nette jenter – mange hvite menn har i hvert fall en ting for asiatiske kvinner, og det er ikke bare menn som … mislykkes på hjemmebane, det er like ofte svært vellykkede menn som blir gale når de møter en vakker kinesisk eller japansk kvinne. forøvrig leste jeg nettopp i avisen at stressede menn ofte trekkes mot litt lubne kvinner. begge deler stemmer sikkert 😀

    *ler*

    (jeg .. gleder meg forøvrig til å reise tilbake til HK/Macao igjen om noen uker 😀 )

    trur eg. 😀

    blir man noengang fornøyd?

    Hepp!





    • avatar Cecilia says:

      … när man vistats i en öde trakt under längre tid och på grund av detta blivit nedstämda…

      … eller oppløftet – alt ettersom.

      Jeg tror du er inne på noe: Vellykket hvit mann søker nett pike med symmetriske kronblader. Vannes to ganger om dagen, og tre om natten.

      Nej, man blir vel aldri fornøyd, men det betyr ikke at man ikke kan ha det fornøyelig.

      Trevlig resa, och akta dig før skjeviga ögon. 😉

      Häpp själv… :)





  2. avatar jadajada says:

    Cec

    fine bilder igjen. og jeg leste det hele – ser du var nord i Østerdalen tar jeg ikke feil –
    og den veien Atna – Ringebu bør du ta en gang – nå er det mange år siden jeg kjørte der – men det var alltid spennende å møte en bil eller til og med en buss – og huske hvor langt det var til siste møteplass :)





    • avatar Cecilia says:

      Hyggelig at du likte bildene mine. Tusen takk. :)
      Du har helt rett; langt nord i Østerdalen, på 900 meters høyde.
      Jeg har fortsatt Peer Gynt vegen til gode, men den står på listen min over ting jeg skal gjøre før jeg dør. Jeg har muligens begynt litt i feil ende av den listen, ettersom jeg allerede har sett Napoli. Jeg burde vel heller prioritert en tur med Concorde, det som en gang stod øverst på den listen, men det rakk jeg altså ikke.
      Ja, ja.

      Nei, det er nok på tide å legge seg… :)





  3. avatar eMTe says:

    * Tid
    * Ro
    * Fred
    * Sakn

    “Jeg lurer på om han forstår hvor viktig han er for meg. Jeg håper det. Jeg håper jeg er litt viktig for ham også.”

    “Denne hytta kommer til å stå i mange hundre år… ”

    Etter å ha lest sit eg att med tankar om at det er dette vi treng, alle. ei meiningssamanheng . Naturen. Menneske.Noko som var og noko som forsatt skal vere i lang tid. Og kunne bety noko for nokon og å bry seg om kvarandre, i smått og stort.

    Marieklem

    1





    • avatar Cecilia says:

      Ja. Vi har kanskje mistet noe en gang, på veien mot noe vi har trodd ville være et bedre liv. Det kan være vi har ofret de grønne skogene for gullet, og der vi før hadde begge deler i passende doser har vi nå bare gullet igjen. Kanskje det er en ide å bytte tilbake, før noen kommer og smelter gullet vårt og heller det ned i halsen på oss. Det har jo skjedd sånt før…

      Stor klem tilbake :)





  4. avatar pefawe says:

    Flott innlegg helt etter min smak….:-) Ingen ting er som fred og ro med utsyn på naturen med fjell og vann!!
    Ha en fin ettersommerdag:-)





    • avatar Cecilia says:

      Det er lett å tape naturen av syne når man bor midt i byen, selv om vi har Nordmarka bare noen minutter unna, men det er først og fremst stillheten jeg virkelig merker hvor mye jeg har savnet hver gang jeg opplever den.
      Tusen takk for hyggelig kommentar :)





  5. avatar Breiflabben says:

    Flotte illustrasjoner, den ene som hvisker ut kontrastene og den andre som gir nye bilder ved hjelp av fantasien. Virkelig fine :-)
    Kjenner meg litt igjen i Carl igjen, tinnitus og brillene som kommer oftere fram, men med hyggelig selskap :-)
    Psst, de behøver ikke å være små og nette, jeg liker dem heller høye og slanke :-)





  6. avatar geitost says:

    Har du prøvd “å jobbe med språket [ditt] på forskjellige måter”, det har jeg ikke særlig lagt merke til, og dette er et godt tegn uansett syns jeg fordi det betyr at oppmerksomheten min ble tatt av inneholdet … :)

    Blant alle ettertankene som fulgte lesingen av din sommer mini-serie, jeg husker at jeg har blitt sterkt rammet med å lese din fortelling om “bygningen” av hytta, og jeg var overrasket at følelsen jeg kjente varte ganske lenge.

    Mellom linjene var det lett å merke hvor mye smertefult det hadde vært for deg å oppfatte, i det som faren til Siv mente, når han erklærte for deg at ” Denne hytta kommer til å stå i mange hundre år” : gjennom det han sa, ved å klappe på tømmerstokkene foran deg, kan man ikke tvile et sekund at ordet “hytta” var egentlig for ham en erstatning for “min slekt”, og det var åpenbart at “naturens beste tømmer” var en riktignok analogi for sin datters verdi ifølg sin egen oppfatning : “Ferdig impregnert der den vokser” er sikkert det han likte å tenke om henne, og trengte å si fra i et neppe diplomatisk forsøk å unngå all risiko av noe som hadde vært en utenkelig katastrofe for ham, en oppfatning som du bekrefter lengre i teksten.

    Dette var en sterk lesing opplevlese : med bruk av få tvetydelige ord, du fikk dine lesere skjønne at selv om vinterturen til fjellet var en ganske kald reise, velkommen du fikk var langt kaldere enda …

    Det virker at det har vært en lang vei å gå for ham til å akseptete en slik uventet skjebne, siden disse hendelser. Men det er heldig at han endelig klarte det.

    Men vi noen ganger lever noen sære viktige øyeblikk, når hele livet vårt kan veltes i et sekund og ødelegges kun av en hendelse eller noen annens avgjørelse vi har ingen grep på.
    Det er åpenbart at foran hytta du har opplevd en slik “moment of verity”

    Og det som er høyst grusomt, i slike øyeblikk, er at vi er satt in en situasjon hvor vi bare ikke kan si noe imot det som hender oss, og må vise oss enig med det som vi er fortalt på overflaten : “Hytta er bygget av solid tømmer”, disse er dine egne ord av innledning, en sannhet som skal ikke debatteres, og en så enkel og samtidig så utrolig voldsom måte å fortelle det som sto på spill, at jeg ikke kunne gi opp den følelsen i en lang stund, så lenge at jeg måtte bare gå med en knute på maven i flere dager….

    Ja, sånn kan du påvirke meg noen ganger, Cecilia… Er du egentlig stolt av deg ? :)

    2





    • avatar Cecilia says:

      “Jeg lurer på om hvor mye du føler at det finnes lesere som ser over skulderen din, når du skriver for å dele dine erfaringer.” skrev du i en kommentar til meg for litt over et år siden.
      Grunnen til at jeg husker det, er at jeg har skrevet det på en lapp som er stukket inn under vindus-gerikten ved siden av skrivebordet mitt, rett under et bilde av Shaya, nettopp fordi jeg da kommer til å se den hver eneste gang jeg ser på henne, og det gjør jeg ofte.
      Referanser – analogier – metaforer. Alt henger jo på samme stativ, og alt springer ut av plutselige assosiasjoner – i hvert fall hos meg. Og noen ganger ligger det så dypt i underbevisstheten at jeg ikke egentlig har klart for meg hvor jeg vil, før jeg har skrevet et helt avsnitt.

      Det ligger alltid noe assosiativt i måten jeg setter sammen det jeg forsøker å formidle, noe som ikke nødvendigvis krever at leseren forstår relevansen i alle krumspringene mine, de krumspringene som er ment å være analogier, men som godt kan leses som digresjoner eller umotiverte tankesprang. Poenget for meg er at de faller inn i helheten uten å forringe opplevelsen. Det er ikke så farlig, tenker jeg, om man leser på overflaten eller leter etter flere plan, fordi jeg på en måte syns det har en verdi i seg selv, som observasjoner omgjort til tekst. Men jeg håper selvsagt allikevel at det oppfattes av sanseapparatet på en eller annen måte…

      Leseren som ser meg over skulderen… det bildet forøker jeg å holde fast ved når jeg skriver. Hva ville jeg selv likt å lese? Hvordan får jeg meg selv til å bli interessert i det jeg skriver, dersom jeg forsøker å være leseren.

      Her er en liten anekdote:

      Da Charlie Chaplin laget filmene sine og satt ved klippebordet for å klippe dem sammen, så tenkte han mye på hvordan det var å være publikum til sine egne filmer. Han fant ut at den beste måten å gjøre det på, var å plassere seg selv i salen. Og så fant han på et triks:
      Av et stykke hard papp klippet han ut en mengde silhouetter av publikum som han malte med sort, og plasserte mellom seg og skjermen på klippebordet. Og så slukket han lyset i klipperommet og så på filmen sammen med et publikum av papp.
      En fysisk løsning på en metafysisk problemstilling.

      Det du snakker om er dette som har en bestandighet i seg selv. Det som vokser i slike omgivelser at det aldri er noen tvil om utfallet. Ferdig impregnert, fra naturens side – som en gren på et stamtre av malmfuru. Det er bra materiale å bygge av – og det er en sterk melding å få.

      Jeg tenker i blant at jeg kan sitte ved et leirbål sammen med en ukjent, en som har oppdaget noe som er litt dumt ved meg og føler det viktig å fortelle meg det, men samtidig er han så høflig at han ikke vil si det direkte. Så han forteller en lignelse i stedet.
      Og så er det opp til mitt eget intellekt og min egen årvåkenhet om jeg får med meg implikasjonene i lignelsen, eller om jeg bare lytter til den historien som ligger på overflaten.

      Jo, jeg har forsøkt å jobbe med språket mitt. Som nevnt så kan det godt være at det kun er jeg som ser dette, men det jeg har jobbet med er å bli kvitt gjentagende ord og manierismer, variere mellom korte og lange setninger – variere bruken av fler-leddede setninger og forsøke å la ordvalget påvirkes av om jeg beskriver noe morsomt, noe seriøst eller noe trist, prøve å finne ord som skaper den rette stemningen.

      Man kan skrive:

      Min bestefar døde etter eget ønske, åttifire år gammel, en onsdag i april. Det var først i løpet av de følgende ukene jeg merket jeg hvor viktig han hadde vært for meg.

      Eller.

      Da min bestefar, i en alder av åttifire år, anså en onsdag i april for å være et passende tidspunkt å la seg dø på, var jeg ennå ikke klar over at jeg i de påfølgende ukene skulle komme til å forandre syn på verdien av hans eksistens.

      Og sånt…

      I dagboken min ville det kanskje stått slik:

      The fact that my eighty-four year old grandfather chose to end his own life on a Wednesday morning in April, made me increasingly aware of my deliberate ignorance in recognizing the importance of his existence.

      Jeg vet ikke om jeg vil svare på det siste spørsmålet ditt… jo… jeg er vel det :)

      1





      • avatar geitost says:

        Det hørtes veldig overraskende ut at en liten del av meg har vært i så godt selskap hos deg for så lenge siden … :)

        Jeg har ikke prøvd å være høflig, Cecilia. Den riktige måten å være høflig mot deg, uansett, hvis jeg hadde tenkt at du ikke har forbedret din stil, hadde heller vært å ikke si noe om emnet i det hele tatt !
        Min oppfatning var hverken en kalkulert holdning eller en høflig kritikk, men bare en direkt og ærlig kompliment : til tross av den komplekse formen av dine tekster, du behersker dine historiefortellinger uten at jeg føler noen kunstige manérer bak dem. Dette er veldig bra gjort, og verdt en liten gratulasjon, syns jeg.

        Bør jeg argumentere litt videre, om jeg ønsker å være trodd, så kommer jeg tilbake til dine alternative former av setningen din, i tilbakemeldingen : ditt interessant eksempel bekrefter at søket etter den ultimate formen er en stor innsats men overhodet et nøye valg. Jeg har en liten teori :
        Nettopp som den beste måte å huske en scene (gjenstand, landskap, osv…) er å tegne den ned på papir, fordi det får oss å se med nøyaktig oppmerksomhet på hver detalj og forholdet mellom dem alle, så tror jeg at en ganske god måte å tenke på formen av et tekstavsnitt er å oversette den til et fremmed språk. Da blir det mer synlig at én form har blitt utvalgt, i strid med andre muligheter, og dette er meningfult.

        Jeg har opplevd dette, for eksempel, her :
        “Au téléphone, l’échange fut bref et plutôt inattendu. “Si je venais lundi à Copenhague, je serais la bienvenue pour dîner vers 7 heures.” L’homme au bout du fil avait le souffle court, et sa voix était faible et un peu saccadée. J’ai d’abord pensé que ça pourrait être problématique, puis j’ai accepté pour ne plus y penser d’avantage. Je sentais que cela pourrait être ma seule chance de le voir en vie. Cette chance que pour rien au monde je ne voulais manquer.
        Je me ravise et me change une troisième fois. J’aimerais mieux une petite robe noire à bretelles fines. Et des talons. Il fait bon, je pourrais prendre ma veste à la main. Ou peut-être un châle noir… c’est bien. Je vais rencontrer Victor, l’amant de ma grand-mère. Je ne me rappelle pas avoir déjà été aussi nerveuse.”

        Det jeg prøvde å gjøre her var å skrive med å bruke ikke flere bokstav i oversettelsen enn i originalen, for å bevare tettheten av din tekst (dette er en utfordring fordi fransk er mer generøs enn norsk, og derfor trenger vanligvis litt mer plass), å bruke utvalgte uttrykk slik at det blir vanskelig å gjette at teksten var opprinelig skrevet i et fremmed språk, og endelig sette i teksten så mye som mulig av betydningen jeg oppfattet fra hvert av ordene dine.

        Resultatet var mindre en vellykket tekst enn min stor overraskelse å oppdage at jeg ikke hadde lest den samme tekst før og etter jeg hadde uttalt den med min egen stemme !
        Betyr det at jeg vanligvis leser deg altfor overfladisk, eller at det fantes noe spesielt i dette avsnittet som hadde fanget min oppmerksomhet og derfor trengte å være forklart ?

        Jeg tenker at svaret finnes i sammenlikningen med musikken : jeg av og til liker å høre på et lite stykke av Couperin. På Youtube kan man høre et par veldig forskjellige versjoner av det, enten på cembalo eller på piano. Det som er forbausende er at jeg har på CD en versjon på cembalo, spillt av Blandine Rannou, som forteller en absolutt annen historie enn alle de andre : der de andre versjonene enten løper eller sover, hennes tolkningen av stykket får meg høre en knapt ustabil hjerterytme og en litt ujevn pust, noe som vi alle kan høre, helt naturligvis, fra vår egen kropp når vi er glad eller danser, og det illustrerer perfekt, ifølg meg, indikasjonen “Levende” som ligger på partitur.
        Det finnes kanskje flere setninger eller avsnitt, i dine tekster som kunne trenge en liten musikalsk indikasjon, som “adadgio”, “rubato” eller “full speed”, for eksempel. :)
        Det var kanskje noe slik som skjedde for meg med innledningen til din fortelling om ditt møte med Victor : det burde leses “andante moderato”, og jeg hadde ubevist funnet, med mitt forsøk av oversettelse, hvordan å lese det med det riktige tempoet…

        P.S. Din anekdote om Chaplin får meg tenke at du har en stor fordel over ham : selv om dine tilskuere er også en slags virtuelle folk, bruket av Webben gir dem derimot mulighet til å reagere direkte : med risiko av dårlige innflytelser !
        Så kan jeg bare erklære at jeg er helt enig med eMTe : du må være mild mot deg selv ! :)

        1





    • avatar livesol says:

      Bonsoir monsieur Geitost.
      Jeg har lest mange av kommentarene dine som jeg syns er veldig fine. Du peker ofte på momenter jeg ikke har fått med meg, og spesielt her i den siste kommentaren din snakker du om noe jeg syns er veldig riktig, nemlig at man kan se den tydelige sammenhengen mellom byggingen av hytta og byggingen av forholdet, og motstanden som blir veldig klart uttrykkt også når han snakker om Rondane syns jeg. Her du sett at det også er en linje fra det avsnittet om den frosne bilen som peker mot neste kapittel, the divine interference – Deux ex Machina? Sikringen som går om natten. Sånn kan jeg lese og se etter spor fordi jeg har blitt inspirert av kommentarene dine.
      Det var det jeg hadde lyst til å si og takke for. :)

      Jeg leser mye, også noen franske forfattere. Akkurat nå har jeg lest Lettre à D – L’histoire d’un amour av André Gorz.
      Jeg har skjønt at du er fransk og så skriver du helt fantastisk godt norsk. Det er imponerende :)

      1





      • avatar geitost says:

        Det var en snill melding, Live. Tusen takk!
        Jeg innrømmer at jeg er overrasket at du skrev om Andre Gorz, og spesiellt om denne boken som har så lite med hans vanlig verk å gjøre !
        Jeg er nysgjerrig : har den vært oversatt, og kan jeg spørre deg hvordan en slik bok har lyktes å nå deg ? :)





        • avatar livesol says:

          Boka er på norsk. Den er fra 2007.
          Jeg fikk den av tanta mi som er frankofil og ekspert på Camus.
          Jeg syns den var veldig fin, og fint å lese om en mann som elsker så høyt. Litt trist, men veldig vakker slutt. De tok selvmord sammen og ble funnet på soverommet og rundt dem lå brev til en rekke venner og bekjente.

          Det er et avsnitt om Gorz bak i boka som forklarer den veldig fint, og så er det 7 sider med andre forklaringer som er veldig lærerikt.

          Boka er nok bedre på fransk Den er oversatt av en som heter Agnete Øye, som ikke kan forskjell på da og når :)

          1





          • avatar geitost says:

            hmm, frankofil er et rart ord, syns jeg.
            For meg det høres litt ut som om din tante har forkastelige vaner eller at hun lider av en smittende sykdom og fortjener din omsorg og medfølelse, … dog på liten avstand ! :)

            Tusen takk for svaret, uansett. Men du kan vel forestille deg at du har ikke fullstendig tilfredstillet min nysgjerrighet. Så skal jeg våge en gang til : hvordan en slik bok har lyktes å nå henne ? Det bare virker at Andre Groz er så lite velkjent allerede her til lands, at jeg lurer på om det er mulig at han er kjent utover grensene …

            1





            • avatar livesol says:

              Hun har vel kjøpt den i bokhandelen.
              http://www.pax.no/index.php?ID=Bok&counter=1601
              Her er omtalen fra Pax forlag.

              Jeg vet ikke om Gorz er særlig kjent. Jeg hadde aldri hørt om han. Vi leser veldig mye i Norge. Det kan godt være derfor en fransk og ekte kjærlighetsbok blir populær. Det er en ganske tynn bok på bare 80 sider som er innbundet i et veldig tiltalende og lekkert format. Egner seg godt som presang til venninner. Det er nok en bok for jenter :)

              1





  7. avatar Cecilia says:

    geitost: Jeg har vært litt uklar, det ser jeg nå.
    Jeg mente ikke du hadde vært høflig på en unnlatende måte mot meg, jeg tenkte snarere på akkurat det du påpekte, hvordan faren til Siv hadde brukt denne formen for analogi, denne litt u-norske måten å meddele seg på. Det var der denne lille tanke om leirbålet hørte hjemme.
    Jeg vet ikke om slike analogier er så mye brukt i Norge. Jeg oppfatter det som en litt bortgjemt og kanskje glemt del av den norske kulturen, som kanskje har vært glemt siden viking-tiden, men det er altså bare en oppfattelse jeg har.

    Det var spennende å se dette skrevet på fransk, selv om fransken min er langt mere muntlig enn skriftlig og forstår langt bedre enn jeg leser. Men jeg hadde jo min egen tekst å sammenligne med, og lærte noen nye ord.
    Dersom jeg hadde kunnet fransk så tror jeg nok jeg hadde skrevet det annerledes, akkurat som jeg uttrykker meg ganske annerledes på engelsk, og også på dansk, selv om dansken min har blitt veldig norsk de siste årene. Det er noe med et språks finesser og musikalitet som gjør at en direkte oversettelse, ord for ord, ikke nødvendigvis blir like… følsomt er kanskje feil ord, men nært nok.

    Å søke den ultimate formen – de perfekte ordene – akkurat det som skal til for å gi en korrekt beskrivelse av det man vil formidle – finne kjernen i språket mens det stadig utvikler seg og fester seg – og forhåpentlig etter hvert blir en identitet: forfatterens stemme. Jo. Det høres riktig ut. Og så gjør jeg det. Men så kommer det akademiske, det intellektuelle og det analytiske og blander seg inn med sine forkludringer, og man sitter tilbake med en forståelse av at prosessen har vært en omvei: forfatterens språk springer ut av musikalitet og rytme, ikke noe annet. Tror man. Til man atter igjen og helt ubevisst, befinner seg tilbake på starten av sirkelen, og tar runden på nytt – leter etter det samme som sist – men denne gangen med en ny erfaring – og slik fortsetter det.
    Det hender jeg gir språket skylden for at jeg ikke klarer å formulere meg slik jeg egentlig vil. Jeg husker norsklæreren min (på videregående i Oslo) sa at norsk er et lite språk med få ord, og fortalte oss at en mann som Churchill hadde et aktivt ordforråd på rundt 20.000 ord, mens engelsk ungdom som hadde droppet ut av skolen, hadde et aktivt ordforråd på rundt 100 ord, som var nok til at de helt fint klarte å formidle det de ville.
    Senere har jeg forstått at norsk består av rundt 200.000 ord, antagelig mange jeg ikke engang forstår. Så det er ikke språket det kommer an på, har jeg tenkt, det er bare min evne til å beherske det som er avgjørende.

    Og så nevner du Couperin, og uten å være klar over det kommer du inn på et mystisk øyeblikk i livet mitt, men det skal jeg ta til slutt.

    Jeg har ofte ønsket meg muligheten til å kunne formidle helt eksakt hvordan en setning skal leses, hvilke ord som skal vektlegges og hvilket tempo som er det rette. Jeg vet jo at muligheten er der, i hvert fall i litt begrenset monn. Man kan alltids legge ved en beskrivelse, en bruksanvisning til publikum, som: – sa han tankefullt – svarte hun stille – ropte han – hveste hun mellom tennene, slike vendinger som jeg forsøker å unngå.

    Så hender det jeg hører forfattere som leser fra sine egne bøker, og tenker at de leser det helt feil… men jeg savner allikevel den muligheten som man har når man skriver noter.

    Jo, det var Couperin:
    Jeg hadde lært å lese noter, og fant dette stykket “Les Barricades mysterieuses”, langt bak i øvingsheftet, og fordi tittelen var så spennende så begynte jeg å spille det noen ganger for meg selv, uten at pianolæreren min var til stede. Jeg syns det var veldig fint, på en hypnotiserende måte. Så jeg lærte meg det utenat, og spilte det helt metrisk uten tempovariasjoner, akkurat som jeg syns det burde spilles. Og så, da jeg spilte det for pianolæreren min, trakk han litt medfølende på smilebåndet, som om han tenkte stakkars Cecilia, og så ville han vise meg hvordan det egentlig skulle spilles.
    Han spilte det gyngende og fullt av tempovariasjoner, og jeg syns det hørtes ut som om han enkelte ganger nølte og var usikker, og andre ganger som om han satte opp farten, fordi han kom til partier som han kunne godt. Sånn skal det spilles, sa han etterpå.
    Etter det spilte jeg det aldri mer.

    Men så skjedde det utrolige. Jeg var i London med min far og vi var i et konsertlokale for å treffe noen. Og helt plutselig hørte jeg noen spille den, og da jeg tittet inn av døren så var det en dame som satt ved et flygel i en helt tom sal, og hun spilte den nesten akkurat sånn som jeg hadde gjort selv, bare veldig, veldig mye finere, og så begynte jeg bare å gråte mens jeg stod i døren og hørte på. Det var sånn den skulle være, jeg hadde ikke spilt det feil allikevel, tenkte jeg.
    Dessverre kom en mann og lukket døren litt bryskt, og etterpå fikk jeg vite at hun som spilte var en verdenskjent utenlandsk pianistinne som skulle holde konsert der samme kveld – og hun likte IKKE å bli forstyrret!
    Jeg tror egentlig ikke hun hadde hatt noe i mot at jeg stod i døren med tårer i øynene, ikke hvis hun var en ekte kunstner.
    Jeg fikk dessverre ikke med meg navnet hennes.
    :)

    1





    • avatar geitost says:

      Ja, en liten mangel for det du fint kaller en “bruksanvisning til publikum” kan vel være kilden til noen uventet tolkninger, og vår utveksling her var nyttig, minst for meg.

      Jeg vil likevel forsvare meg litt med å lage merke til at alle viktige mennesker i dine fortellinger har et navn, og familiemedlemmene dine heter minst mamma, pappa, eller mormor, når de ikke har sitt eget navn, som Mogens og Vicky. Til og med Mrs Turtle har fått et nicknavn ! Men det finnes en mann som fra all evighet har forblitt ubenevnt og har aldri blitt hørt om bortsett fra som “faren til Siv” !

      “En pen mann med naturlig autoritet”, som var den eneste å kalle deg Cecilia : dette viser ham mer som en slags avvisende patriark, sterkt bekymret av en uoverkommelig fordom, enn som en behagelig fyr som gir deg et høflig og uegennyttig råd, i løpet av en fin kveld under en skyløs himmel.

      Men ja, grunnen av min forvirring var kanskje min tendens å dramatisere litt dette jeg leser av din tendens å dramatisere litt det du skriver ! :)

      1





      • avatar Cecilia says:

        Håper du ikke mener du trenger noen grunn til å forsvare deg, for da har jeg uttrykt meg utydelig :)

        Du har helt rett. Hverken mamma, pappa, eller faren til Siv har navn. Dette er nære personer for meg, og jeg syns det blir helt feil både å navngi dem, og å gi dem et pseudonym. Siv heter Siv, og hun hadde en slags gitar-blogg under fullt navn på VGB helt tilbake i 2005, på den tiden jeg ennå bare kommenterte og ikke hadde noen blogg selv. Det var mens hun studerte klassisk gitar i USA og tok småflysertifikat. Det var en morsom blogg og det er sikkert noen av de riktig gamle VGB-erne som fortsatt husker henne. Hun feiret faktisk bursdagen sin på VGB, med hele venninnegjengen som bidro med kommentarer, det ble flere hundre kommentarer utover natten. Men det var før min tid.

        Vel, en liten hilsen rundt midnatt, og en liten tanke går til Midnight in Paris, som jeg regner med du har sett. :)





        • avatar geitost says:

          Jeg har ikke sett filmen ennå (men skal sikkert gjøre det), men jeg har mitt eget syn av Paris ved midnatt, vet du, bilder jeg har tatt i løpet av lange netter tvers gater, fra uvanlige synspunkter.
          Paris som ingen har aldri sett den (hehe!).
          Kanskje noen skal finne dem i en gammel kartong, om et par tiår, se på dem med forbauselse, og bare sukke “old crap!” og kaste dem i søppelkasse !
          Eller smile om dem og tenke “hmm …forbausende, men hva kunne man egentlig gjøre med en slik materiale ?”, og stille dem tilbake i kartongen bare tilfeldig, til noen annen etterpå vill kaste hele haugen til søppelkasse, uten å se på dem ikke en gang. Og slik ville ende mitt bidrag til kunsthistorie …
          Eller skal jeg vise dem på nettet, en dag jeg er litt begeistret og mindre lat enn vanligvis. Nettet kan i hvert fall være en slik søppel noen ganger … :)
          God natt.

          1





          • avatar Cecilia says:

            Paris ved midnatt.
            Er ikke det en flott tittel på en blogg?

            Jeg syns det høres veldig spennende ut med Paris sett på tvers fra en annen vinkel, så du må absolutt ikke utsette dette materialet for et slikt trist endelikt som du skisserer.

            Ønsker deg en flott dag :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *