Run, Rabbit! Run!

Med fare for å gjøre meg mektig upopulær… enda en gang.
_

Watership Down het en bok jeg fikk da jeg var liten. Det var en tegneserie-bok som forfatteren Richard Adams antagelig noe motvillig hadde latt forlaget publisere. Boken hadde betegnelsen film-bok, og var illustrert med bilder fra filmen. I forordet skriver forfatteren en slags bruksanvisning: Å lese en bok og å se en film er langt fra det samme. Dere som har lest boken og dannet dere egne bilder, skal holde fast ved dem. Det er dine egne bilder som er de riktige.

Det er trygt og behagelig å leve midt i matfatet, det er alle enige om… hadde det bare ikke vært for alle snarene.  Er det egentlig verdt prisen?

:::

Det er fuktig på Valkyrie Plass, fuktig og lite sol.  Plantene strekker seg mot vinduet og vender bladene mot det lille lyset som finnes. Det skjønner jeg godt. Det er det vi alle gjør; vender oss mot lyspunktene – de få som finnes.
“Et ryddig kjøkken er et tegn på et kjedelig liv”, sa gummimannen.. Det er mulig han hadde rett, men et rotete kjøkken er det første tegnet på forfall, tenker jeg, og ser utover rotet mens jeg lurer på hvor jeg skal begynne.  Hvis jeg ikke engang gidder å rydde på kjøkkenet så betyr det at jeg er i ferd med å miste grepet, Det får være nok at skrivebordet mitt flyter over.

Etterpå leser jeg nettaviser og legger merke til debatten rundt det etiske ved at faren til Breivik skriver bok. “Det er ikke riktig å tjene penger på en massemorder“, blir det hevdet fra seriøst hold, og “(…) forlagsbransjen bør gå i seg selv og holde seg for gode til å utgi slikt.” Tja… de bør kanskje det?  Og kanskje avisene burde gi fortjenesten etter den voldsomme Breivik-dekningen til en god sak?
Alle er enige om at en slik bok kommer til å selge godt. Er det et utslag av moralsk og etisk vanetenkning eller sunn og oppbyggelig misunnelse? Moral og etikk er jo viktig. Er det ikke Vibeke Løkkeberg som har fått statsstøtte til å produsere en underholdningsfilm for kino om udåden på utøya?  Har man dobbeltmoral så har man jo rikelig… og det er fortsatt rennende vann i springen, selv om Maridalsvannet er i ferd med å bli for lite – vann nok til å vaske hendene…

Det er livlig på fortauene i Valkyriegaten. Folk har begynt å vende tilbake etter sommerferien. Jeg merket det da jeg skulle parkere. Det ble mye unødvendig kjøring før jeg fant en ledig luke. Det var et lite opphold i regnværet da jeg rundet hjørnet og så Piken med Humleranken stå som en yppig gudinne på sokkelen sin, dryppende våt mens folk rundt meg klappet sammen paraplyene sine i gråværet. Sommer i Oslo. En kassevogn med utenlandske skilter stoppet på hjørnet ved skobutikken og slapp av en gammel kone. Jeg så på henne mens hun brettet ut noe papp og rigget seg til på fortauet. Et øyeblikk slapp solen gjennom skylaget. Jeg hadde lyst på noe jeg ikke visste hva var, og gikk innom Fromageriet og kjøpte en spansk hvitløkspølse og et stykke parmesan.
Da jeg kom ut igjen var solen borte.

 :::

Faren til Siv har bedt meg ta en liten inspeksjonstur til hytta. De kommer ikke til å bruke den i sommer. Det er derfor jeg trenger bilen, ellers kunne den gjerne stått i garasjen for min del.  Jeg har overtalt Carl til å bli med.  Vi har valgt å dra i dag, torsdag. Torsdag er en bra dag å kjøre på om man vil unngå kø. Det er en lang og kjedelig tur å kjøre alene. Da er det hyggelig å ha noen å snakke med underveis…

– Jeg har lurt litt på om demokratiseringsprosessen kanskje har gått litt for langt.
– Hvordan da?
– Det er jo de autoritære instansene som former folkemeningen. Hva skjer når de negative kreftene får friere spillerom?
– Hvilke autoritære instanser tenker du på nå?
– Først og fremst de offentlige informasjonskanalene, aviser, TV, radio, og særlig nettet.
– Hva er det du har lest da?
– Ikke noe spesielt. Det er bare det vanlige. For det første blir Norge fremstilt som om vi balanserer på randen til kaos, og så leser jeg kommentarfeltene og ser hvordan grumset fortsetter å yngle i sølepyttene.
– Bør vi ikke tåle det?
– Selvfølgelig må vi tåle at meningene finnes, men jeg ser ikke noe som helst positivt i at folk gis anledning til å kommentere alt mulig.
– Det er ikke meninger, det er bare show-off fra folk som ikke har noe annet å ta seg til.
– Er det? Er du sikker på det?
– Er ikke du for ytringsfrihet da?
– Ytringsfrihet jo. Men ytringsfriheten blir da ikke ivaretatt av at enhver nitwit gis fritt spillerom til å herje i kommentarfeltene. Vi ser jo hva det har medført, de seriøse debattantene skygger unna, og det er jo ikke noe rart.
– De såkalt seriøse har jo rikelig anledning til å diskutere i andre fora om de vil.
– Men det medfører jo bare at søplekommentarene blir ekstra synlige når de får stå uimotsagt. Ser du ikke det betenkelige i det? Du må huske at det er mange som kun leser nettaviser og ikke noe annet. Hvem er det som gidder å lete opp seriøse debattsteder?
– Er det noen som gidder å lese kommentarfeltet da?
– Ellers hadde vel ingen giddet å kommentere.
– Det er vel stort sett bare de samme som leser som kommenterer. De skriver for hverandre.
– Det tviler jeg på. Det er altfor lett å lese kommentarfeltene. Korte og kjappe meninger om alt mellom himmel og jord. Én eller to setninger med til dels hårreisende ortografi. Det er klart slikt påvirker folk som allerede er lettpåvirkelige.
– Jeg mener å huske du var av en annen oppfatning før, at du til og med var irritert over at avisene ikke åpnet for debatt om viktige ting.
– Det var før. Jeg har forandret mening for lenge siden, men media har også forandret seg. Den ene bagatellen etter den andre hausses opp til å bli et viktig nasjonalt anliggende. Se på NAV. Se hvordan de blir fremstilt i media, som en udugelig gjeng med evneveike saksbehandlere, og så kryper meningsterroristene ut av veggene i kommentarfeltet og ytterligere forsterker inntrykket.
– Folk har jo dårlige erfaringer.
– Jo, men folk har da gode erfaringer også? Det er jo det som er normalen. Det er det evinnelige negative fokuset som er så uutholdelig. Det er slitsomt. Står det virkelig så dårlig til i Norge? Hvorfor gidder noen å bo her da?
– Neida! Det står langt fra dårlig til. Det er bare bygdesladderet som har spredd seg til avisredaksjonene etter hvert som Oslo har tiltrukket seg fler og fler bygdefolk. Jeg er vokst opp med det. Vi lærer oss fort å la det gå inn det ene øret og ut det andre.
– Tror du virkelig det er grunnen?
– Hva annet skulle det være? Hvor mange andre- eller tredjegenerasjons Oslo-folk tror du det finnes her?  Går du seksti – søtti år tilbake i tid og ser på gamle aviser, så ser du en helt annen seriøsitet enn i dag. Oslo var hovedstaden hvor intelligentsiaen var i flertall. Nå er den i mindretall, og da innretter også avisene seg etter det. Det er en naturlig utvikling.
– Det er jeg veldig klar over, men det blir så utrolig smått når det tyter ut over alt. Er det virkelig ikke rom for annet lenger?
– Det er det folk flest vil ha. Vi kan ikke bare lene oss tilbake og ignorere flertallet. Ikke i dag. Det er flertallet som utgjør den største forbrukergruppen. Da er det også de som bestemmer hva de vil kjøpe.
– Men har ikke media et samfunnsansvar?  Er det ikke derfor de får pressestøtte?
– Det er lenge siden. Du må huske at Norge er et lite land. Den lille andelen som ønsker seg noe mer seriøst er ikke stor nok til at det er økonomisk forsvarlig å drive den form for nyhetsdekning. Folk leser overskrifter på nettet og vil ha bilder. Se på en avis som Morgenbladet. Den vil aldri kunne bli noen stor aktør på nettet. De er nødt til å selge papiraviser for å overleve. I Tyskland vil en slik avis ha over en million lesere om den hadde samme prosentandel av befolkningen som Morgenbladet har i Norge. Da kan man påvirke debatten. Men uten en aktiv debatt på nettsidene så vil også påvirkningen være liten. Morgenbladet vil aldri kunne overleve som gratis nettavis. Norge er ikke stort nok.
– Men det er jo akkurat sånne aviser som trenger offentlig støtte for å kunne drive folkeopplysning. I dag gir man pressestøtte til se og hør journalistikk.
– Klassekampen får også pressestøtte.
– Og hvor nøytrale er de liksom?
– Ingen aviser er nøytrale. Pressestøtte er en politisk avgjørelse. Det har ingen ting med nøytralitet eller seriøsitet å gjøre.
– Nettopp! Og når den politiske viljen ikke er tilstede kan man jo lure på om det finnes en nasjonal politisk agenda for å fore folk med søppel og dop, til og med gratis.
– Det er bare de store aktørene som har økonomi til å distribuere nyheter gratis. Et par puppeglipp og noen nakensjokk er det som skal til for å genere annonseinntekter nok.
– I et av verdens rikeste land? Ser du ikke det betenkelige i at kapitalkreftene påvirker folkeopinionen?
– Tror du det er noe bedre i andre land? I USA for eksempel, hvor man kjøper seg politiske toppstillinger?
– Neida… men når selv Nrk, som er et statsdrevet selskap, kaster seg på popularitetsbølgen? Bør man ikke i det minste kunne forvente annet?
– Nrk er ikke lenger folkeopplysning. Alle statsselskap skal nå helst gå med overskudd. Selv NSB skal gå med overskudd, stikk i strid med planøkonomien. Hvorfor tror du ellers de legger ned ulønnsomme stasjoner? Det er det samme med posten. Det er snart ikke flere postkontor igjen. Du romantiserer. For å si det brutalt så ville ikke samfunnsstrukturen overlevet om verden ble befolket av mennesker med din innstilling.
– Takk.
– Jeg mener det. Du har en helt utopisk forestilling om en ideell verden.
– Okei. Det kan godt tenkes, men jeg tror du forenkler og reduserer innstillingen min en smule. Det jeg etterlyser er muligheten til å… hva skal jeg si for ikke virke nedlatende… jeg etterlyser et miljø som… nei, det blir bare feil uansett hvordan jeg sier det.
– Hvorfor tror du det? Du etterlyser et større intellektuelt miljø. Ikke sant?
– Nei. Det er ingen mangel på intellektuelle i Norge. Det jeg etterlyser er et miljø hvor det er forståelse for at folk trenger hjelp til å komme ut av vanetenkningen. Et intellektuelt miljø som er på folkets side, og ikke på makthavernes side.
– Nå konstruerer du en motsetning. Hva slags miljø er det folket trenger?
– Det er slett ingen motsetning! Folk trenger korrektiver! Et intellektuelt miljø som ikke er fengslet av den etablerte vanetenkningen og som tør å utfordre de eksisterende sannhetene. Og et slikt miljø finnes ikke i Norge.
– Og det tror du folk er interessert i etter en lang arbeidsdag?
– Herregud! Hva er en lang arbeidsdag? Syv timer? Slike miljøer eksisterer jo i andre land. Hvorfor ikke i Norge?
– Da er vi vel tilbake til folketallet. Det finnes ikke nok nordmenn.
– Feil! Det finnes ikke nok ubetalte stemmer! Det finnes ikke nok uavhengige intellektuelle.
– Det kommer vel ut på ett. Det er uansett de økonomiske rammene som styrer uavhengigheten.
– Mm. Og da trenger man politisk vilje til å støtte uavhengige miljøer.
– Hvordan tror du media ville håndtere en situasjon hvor intellektuelle blir betalt av staten for å utfordre samfunnets sannheter?
– Med latterliggjøring, i hvert fall til å begynne med.
– Ikke sant? Utopisk. Det lar seg ikke gjennomføre. Vi har da sunt bondevett i Norge.
– Nettopp. Og da blir spørsmålet mitt om det er verdt prisen å bo her. Det er jo det som er hele grunnen til at jeg kverner på dette.
– Er du sikker på at du ikke bare letter etter en unnskyldning til å flykte?
– Det kan godt tenkes.
– Akkurat der er jeg neppe til noen hjelp.
– Carl. Du er innfødt. Hvorfor forvarer du ikke landet ditt?  Jeg kan ikke huske sist jeg hørte en nordmann forsvare landet sitt med annet enn fremmedhat og ønsker om å stenge grensene for innvandrere. Hva er det nordmenn vil ha? Vil dere gjeninnføre Lebensborn? Rendyrkede ariske nordmenn?  Det er jo i praksis akkurat det samme som pakistanerne gjør og som dere betegner som sekterisme og manglende integreringsvilje.
– Nå trekker du det vel litt langt. Jeg tviler på at pakistanerne tar det særlig pent om du kommer trekkende med lebensborn-teorien din.
– Jeg driter i hvordan de tar det. Det er praksis som teller.
– Jeg tror vi skal la akkurat det ligge.
– Okei. Men hva er det nordmenn vil da? Les kommentarfeltene så ser du at selv håndballjentene ble disset etter å ha slått Sverige, fordi jenter ikke kan drive ordentlig sport!  Hvor faen er stoltheten i dette landet? Kan du fortelle meg det? Er nordmenn overhodet stolte over noe som helst annet enn å være nordmenn? Fortell meg en eneste ting ved Norge som du er stolt over…. værsågod.
– Det er masse…
– Du nevner i fleng, hører jeg.
– Jeg tenker.
– Mm. Skal jeg hjelpe deg å tenke? Hva er du viser frem til utlendinger? Hva vil du at de skal oppleve i Norge? Det eksotiske bygde-Norge? Fjell og fjord og midnattssol?
– Gjerne det.
– Hva med noe som nordmenn har laget? Hva med Vigelandsanlegget, Holmenkollen eller Operaen? Hva med en konsert med Jan Garbarek og Arild Andersen, eller Oslo-filharmonien i konserthuset… Munch-museet…? Det ville jeg vært stolt over om jeg var norsk, og jeg ville vært stolt over Northug og Johaug og jentelandslaget i håndball også. Egentlig er jeg ganske stolt over alt dette, selv om jeg ikke er norsk…. eller kanskje det er nettopp derfor? Fordi jeg kan se det utenfra?
– Du er nok mer norsk enn du tror. Dessuten generaliserer du voldsomt.
– Ja da. Jeg vet at jeg generaliserer. Men holdningene brer seg jo som pesten i kommentar-feltene.
– Det er bare bagateller.
– Javel? Da klarer du antagelig det jeg ikke klarer; å lukke øynene for uvesentlighetene og se gjennom fingrene med bagatellene.
– Det kan nok tenkes
– Mm. Du klarer deg fint selv, og kan la verden seile sin egen sjø. Det er kanskje det jeg også burde…
– Du burde kanskje stoppe snart, så vi kan få oss en kaffe.
– Det har du rett i.

Det er kanskje bare bagateller? Kanskje jeg ikke er i stand til å se det store bildet:  Å bo i Norge kan være som å bo på luksushotell, i en suite i syvende etasje med stor balkong. Problemet er bare at om man lener seg litt ut over rekkverket på balkongen, så kan man skimte slummen. Det er ubehagelig. Men hvorfor lene seg ut? Det er visst ikke bare jeg som har høydeskrekk, det er et kollektivt fenomen. Er det noe bedre i USA? , spurte Carl.  Nei. USA er jo Norges store forbilde, garantien for vår trygghet og ikke minst vår underholdnings-leverandør nummer én.  Når var det egentlig det skjedde? Var det under den kalde krigen, da øst-Europa og kommunismen ble den store fienden, lenge før muslimene var en trussel?  Paradoksalt nok var det en sosialdemokratisk regjering som både bygget opp hele velferdsstaten og meldte Norge inn i Nato. Arbeiderpartiet, som i dag er den beste eksponenten for høyrepolitikk og markedsliberalisme, var den gangen tilhengere av sterk statlig styring av økonomien, noe som dannet grunnlaget for at Norge kunne bygge seg opp til å bli et forbilde som velferdsstat, lenge før vi fant olje. Norge hadde til og med Europas mest moderne jernbanenett i 1970, alt bygget opp gjennom en stabil 20-års periode med sosialistisk regjering og statlig styring. Hva skjedde etterpå? Hva var det som gjorde at denne stabile perioden opphørte? Var det oljen? Hadde Norge blitt for rikt til å opprettholde velferden og vedlikeholde infrastrukturen? Nordmenn forandret mentalitet. Arbeidsfolk fikk mere penger mellom hendene, arbeidstiden hadde blitt redusert og levestandarden hadde økt. Arbeiderklassen ble middelklasse, og som takk for hjelpen begynte folk å stemme borgerlig. Nei! sa folk da Arbeiderpartiet ville melde Norge inn i Europa. Oljepengene hadde begynt å strømme inn i statskassen. Norge trengte ikke Europa, Nordmenn ville ha sjølråderett – rett til å prioritere sin egen levestandard på bekostning av velferdsstaten og infrastrukturen – rett til å tjene seg rike – rett til å klatre på den sosiale rangstigen, gjerne til amerikansk nivå.

Hva skjedde etterpå?
Jo, Norge ble et land med et rikt folk, med lav skattemoral. Flertallet ble for rikt til at Norge maktet å opprettholde velferden og infrastrukturen, og i dag får Norges rike skolebarn undervisning i kondemnable skolebygninger og spiser kjedelig papp-mat fra Norges store billigmat-kjeder. Dette, sammen med en infrastruktur på nivå med Europas fattigste land, er Norge i dag:
_
Velkommen til Albanske Dager
– en eksotisk reise på hullete riksveier og antikvariske skinner
– se effekten av ekte forfall
– en Norgesopplevelse for velbeslåtte turister.
_
Kanskje  det virkelig er deiligere å være norsk i Danmark?
Jeg som trodde det bare var et slagord.
_

:::

Østerdalen er ikke spesielt pittoresk for veifarende. Man kan med letthet kan slå fast at det ikke er mangel på trevirke i Norge. Men her og der er det små lysninger i skogen, og da kan man se små husklynger og en og annen nedlagt bensinstasjon som tapte kampen mot gigantene fordi den ikke kunne servere tre-retters påmfri-midda dynket i tavsen ailænd, og bare solgte bensin og slikt som bilister mente de trengte, før. I gamle dager. Håpløst gammeldags. At de kunne skifte vindusviskere og peile oljen var ikke nok. Sånt er det ingen som trenger lenger. Nordmenn har da råd til å sette bilen på et ordentlig merkeverksted for å både sjekke olje og skifte vindusviskere. Nei, gi oss heller mat; bilbuksene har god plass til mave, og beltet kan slakkes. Gi oss pene jenter, ansatt etter utseende og karakterer fra husstellinjen. Vi trenger en erstatning for budeiene nå som lønningene har blitt så høye at ingen har råd til budeier, og dessuten trenger ingen å gjete buskapen sin lenger; staten dekker utgiftene dersom dyra de blir tatt av ulv eller annet verneverdig skrømt, og slikt finnes jo i hopetall, merkelig nok, og de er bråsultne.
Det hadde løsnet en skrue på solbrillene til Carl, så han trengte en liten stjernetrekker.
– Hei. Jeg trenger en liten stjernetrekker. Har dere det?
– En skrutrekker? Nei.
– Men brød har dere?
– Ja. Nystekt.

“Hun var nok en jævel til å bake brød”, sa Carl da vi kjørte videre mot fjellheimen, og tenkte han kanskje ville få kjøpt en stjernetrekker om vi rakk Koppang før stengetid. Men så forsvant like godt solen, og Carl tok det med behersket fatning da jeg freste rett forbi avkjøringen.
– Eh… vi driter i den stjernetrekkeren skjønner jeg?
– Åh!  Skal jeg snu?
– Neida… det blir sikkert ikke noe mer sol i dag uansett.
Det var noe definitivt over måten han klappet igjen solbrille-etuiet på.
Smekk!
Så sa vi ikke noe mer før vi passerte bensinstasjonen ved Atna i lav høyde, og jeg glemte å stoppe.
– Du er klar over at det er fartsgrenser i Norge?
– Jada. Har du lyst til å kjøre?
– Det kan jeg godt. Vi kan bytte på neste bensinstasjon, om du klarer å stoppe, … hvis det i det hele tatt finnes noen flere?
– Vi kan stoppe på campingplassen. De har sikkert skrutrekkere.
– Campingplass? Midt i skogen?
– Vent og se. Det er fint der skjønner du. Det er langs eleven. Man kan fiske der også.
– Og der har de skrutrekkere?
– Noen må jo selge skrutrekkere når ikke bensinstasjonene vil. Ikke sant?
– Hvor langt er det dit?
– Kanskje tre mil?
– Du, den bilen vi tar igjen kan godt være en sivil politibil.
– Med svenske skilter?
– Greit! Vekk meg når vi er framme…
– ‘Kei.

Det var en CD med Knutsen & Ludvigsen i musikkannlegget, og jeg tenkte automatisk på Shaya da lyden fylte kupeen. I bakspeilet kunne jeg se det tomme barnesetet. Jeg motstod trangen til å ringe henne;  hun er sikkert ute og leker uansett, tenkte jeg, før jeg byttet ut både Knutsen og Ludvigsen med noe mer søvndyssende. Det var like greit at Carl sov litt.
– Sover du?
– Snart.
– Setet kan legges mye lenger bakover.
– Da virker ikke sikkerhetsbeltet.
– Det er seks airbags.
– Seks?
– Mm. To foran og fire på sidene. Du blir pakket inn som en delirisk pasient på Dikemark, før du aner det.
– Det var det jeg var redd for.

:::

“Vi leser en bok, og så, ti år senere, leser vi den på nytt.  Jøss?  Er det virkelig den samme boken? Har den forandret seg så mye?  Husker vi så feil?  Nei.  Vi husker ikke så feil. Ordene er de samme og innholdet er det samme, selvfølgelig. Det som har forandret seg er oss. Ikke bare vår språklige forståelse,  men også måten vi leser på og måten vi tolker det vi leser på.”

Det er ikke så lenge siden jeg tenkte at min største Hamsun-tabbe var å lese Victoria på nytt. Den var perfekt da jeg var seksten – søtten, og jeg skulle latt den være etter det.  Å lese den på nytt var langt fra det samme. I dag lurer jeg på hva Hamsun egentlig ville si.
_

Det var i januar 2010 avisene avslørte at Nasjonalbiblioteket hadde en pakke liggende; en pakke som inneholdt “Breve fra Hamsun til en ung pike” med påskriften “Skal ikke åpnes før 2010 “. Selve åpningen skulle sendes på dagsrevyen; stor var faktisk interessen rundt disse kjærlighetsbrevene som ble skrevet for nesten hundre og tyve år siden, at selveste Huttifelt skulle åpne dem.

– Huttifeldt?
– Anniken Huitfeldt. Vi fleipet med henne som Huttifelt. Så nå heter hun det.

Det var kaldt. Minus 15 grader har jeg notert i dagboken min 4 januar 2010, den dagen da det store skulle skje.  At det skulle sendes på Dagsrevyen oppdaget jeg ved en tilfeldighet, fordi Shaya og jeg så på barne-tv. Etterpå ble det annonsert som en stor sensasjon.

Følg med – følg med – på dagsrevyen klokken nitten!
Og jeg fulgte med og var spent, og vår alles kulturminister, for anledningen pyntet i kledelig strikkejakke og svart skjørt, kastet glans over evenementet med sin smilende tilstedeværelse, og poserte kledelig sjenert mens hun åpnet forundringspakken foran et fulltallig pressekorps. Og så ble jeg skuffet – skuffet over å høre hvordan Hamsun-eksperten selv, Hamsund-forsker Larsfrode Larsen, bagatelliserte og avfeide det hele med at han ikke oppdaget noe nytt. Ikke noe nytt? Men…hallo, mann? Det er jo Hamsuns private kjærlighetsbrev, aldri ment for offentligheten. Hvordan kunne det være en bagatell? Hva var det egentlig han lette etter? Bekreftelsen på at Hamsun allerede da var nazist – bare to år etter at Hitler ble født?
Skuffet glemte jeg det hele en stund. Tankene mine var naturlig nok et annet sted. Jeg satt der med hele ansvaret for Shaya og følte meg bundet. Jeg hadde fått et bankkort av Siv som jeg skulle bruke til alt vi trengte: Mat, klær, reiser og ellers alt som kunne dukke opp av utgifter. Det var en helt ny situasjon for meg. Ideen om å være en holdt kvinne dukket opp av seg selv, og okkuperte meg – en stund – til den ble fortrengt – antagelig takket være mine smule bergenske aner.

Og så, i vinter, oppdaget jeg helt tilfeldig at disse brevene var digitalisert, og at man kunne lese dem på nettet.  Og jeg leste:

_


Ahem… altså, ikke noe av interesse? Jeg så det ikke helt slik.
Jeg vil gladelig modtage alt fra Dem, hør: alt, dejlige Lulli.
Gør med mig hva De vil. (!)
Prikk, prikk, prikk …!
Hva betyr det?  Var det kun en referanse til et eventuelt avslag på et ønske om et senere møte?  Mon det. Hva om det var sex han snakket om? Hva om det var en litt dristig datidens måte å fortelle henne at hun gjerne måtte være litt over grensen kinky neste gang? Det er vel ikke urimelig å tenke seg at mennesket gjennom tusenvis av generasjoner i opphisselsens grensesprengende og altoverskyggende rus, har henfalt til varianter av mellommenneskelig adferd som fortsatt anses som perverst griseri, lenge før vår tid. Var mon tro den dejlige Lulli en liten grisejente?  Jeg vet ikke hvorfor jeg liker å tro det…

Skrev Hamsun noen gang noe om sex i bøkene sine? Han hadde vel fått med seg at Christian Krog’s roman “Albertine” ble forbudt, og at Hans Jæger ble fengslet for å skildre pornografi. Det var nok best å holde seg inne med den moralske øvrigheta om man skulle få bøkene sine utgitt. Så man brukte omskrivninger i stedet. Men finner jeg dette i Victoria?  Nei. Egentlig ikke. Jeg finner bare den altoppslukende kjærligheten, stoltheten og klasseforskjellen, dette uoverstigelige hinderet – for det var helt klart parallellen til Victoria som slo meg da jeg leste brevene til den dejlige Lulli – enogtyve somre gammel, og duftende sukkulent som en duggfrisk blomst i april. Hun må ha vært en åpenbaring – en dømmenes drøm for en førti år gammel Hamsun, et dampende tjern rundt ungdomskilden, en  fossende fontene av seksuelle safter,  som han vellystig lot seg synke til bunns i, uten snorkel.

Og så var jeg dum nok til å lese Victoria på nytt – men når jeg tenker på dette nå så er det først og fremst på grunn av et bilde av min far på et hotellrom i London, et bilde som jeg på et tidspunkt må ha lagt inni boken, kanskje som et bokmerke – et bilde av min far som sitter på sengen med en bruksanvisning foran seg, og forsøker å forstå den nye mobiltelefonen han har kjøpt, en Blackberry, som igjen ga meg assosiasjonen til kaninen Blackberry i Watership Down, og derigjennom også tanken om at den evige konflikten går igjen i både Victoria og Watership Down – fremmedfrykten – konflikten mellom ulike klassemiljøer og kulturer –  i Victoria representert gjennom frykten for klasseskillet – det sosiale nivået – i mitt liv, hundre år senere, representert ved akkurat det samme, frykt, selv om frykten nå ikke lenger handler om det sosiale nivået. Eller kanskje det er feil?  Kanskje det fortsatt er akkurat der den befinner seg? Kanskje jeg er en slags Madame Olenski, akkurat som i Edit Whartons roman om borgerskapet i New York ved forrige århundreskifte – ute av det gode selskap, men allikevel innenfor, i kraft av min sosiale posisjon; inngiftet og respektløs i forhold til tradisjoner og sømmelighet. Akseptert, men ikke respektert – en utenforstående og klasseløs parveny av en fremtoning – uten fotfeste i noe miljø. En betydningsløs person i et vakuum.  Hadde jeg enda hatt et ben i hver leir så kunne jeg forskrevet meg og revnet på midten, men jeg har ikke engang det. Jeg mistet både fotfestet og identiteten min da vi flyttet til Norge, rett inn i øvre middelsklasse. Jeg tror ikke det finnes noe mer uspennende i verden enn Norsk Øvre Middelklasse.  Det forundrer meg ikke et øyeblikk at den er omtrent totalt fraværende i litteraturen:  Hvordan karikere mennesker som allerede er karikaturer av seg selv?
I blant er det akkurat slik jeg føler meg, som en karikatur av meg selv.

:::

Carl fikk et urmakersett i blå plast til den nette sum av kroner 96 på campingplassen. Søvnen hadde gjort ham godt, og den godt stekte filterkaffen hadde gjort ham våken. Han var tilbake i stabilt normalmodus da vi kjørte videre.
– Jeg tenkte litt mens du sov.
– Jeg var redd for det. Noen flere luftige teorier?
– Du elsker meg ikke lenger. Jeg visste det.
– Var det alt?
– Har ikke du et par solbriller å reparere forresten?
– Jeg tror jeg venter med det til vi sitter umælende foran peisen og ikke har noe mer å snakke om. Fortell, da. Hva tenkte du på?
– Hvor plasserer du deg selv, på den sosiale rangstigen?
– På den sosiale rangstigen? Det aner jeg ikke. Jeg tror ikke det eksister noe trinn for oss som driver med det jeg gjør.
– Det er klart det eksisterer et trinn. Det gjør det for alle.
– Okei, så hva er kriteriene dine?
– Tilhørighet. Hvor føler du at du har tilhørigheten din?
– Ikke på noen sosial rangstige i hvert fall. Innenfor et kreativt miljø, absolutt, men det er ikke noe spesielt trinn. Jeg tror det er helt klasseløst.
– Men du definerer deg innenfor kultureliten?
– Nei. Hvem er kultureliten? Selvoppnevnte besserwissere? Folk som reiser på dannelses- reise til Russland for å studere ukjente ikonmalerier fra femtenhundre tallet, bare for å vise at de har peiling?
– Du ser da ikke på Norge som et klasseløst samfunn?
– Det vet du jeg ikke gjør, men det betyr ikke at jeg er nødt til å definere meg selv innenfor en eller annen klasse. Jeg tror faktisk du vil ha problemer med å finne nordmenn som i det hele tatt innrømmer noen slags klassetilhørighet. Kanskje du finner noen på Riis og Vinderen, om du graver litt.
– Så hvorfor er det da så stor forskjell på øst og vest i Oslo, for ikke å snakke om i Bergen?
– Penger.
– Ingen sosiale koder?
– Selvfølgelig. Det har jo alle miljøer. Det vet vel du.
– Det er jo derfor jeg spør hvor du føler deg mest hjemme.
– Hvor jeg føler meg mest hjemme? Men det er jo et helt annet spørsmål! Jeg føler meg mest hjemme der jeg bor, fordi jeg har bodd der i tredve år.
– Ville du følt deg like hjemme i Groruddalen?
– Spør meg når jeg har bodd der i tredve år.
– Vi kommer ingen vei med dette.
– Hvor er det egentlig du vil?
– Hadde jeg bare visst det. Det jeg vel egentlig tenker på er at mennesker med sammen- fallende interesser har en tendens til å finne hverandre. Men når miljøet er så lite, av helt naturlige grunner, så blir det også vanskeligere å finne hverandre.
– Jeg ser den. Norge er lite land.
– Det er akkurat det. Spørsmålet er om jeg skal ta konsekvensen av det og flytte på meg.
– Så det er et altså spørsmål om hvor mye er du villig til å gi avkall på for å oppnå noe annet?
– Nei. Jeg ser det litt motsatt. Jeg mener det heller handler om hvor mye vi er villige til å ofre for å opprettholde den materialistiske levestilen vår. For meg det ikke noe offer å flytte fra Valkyrie Plass til en landsby i sør-Frankrike, snarere tvert i mot.
– Og hva finner du der?
– Noe annet. Men det er ikke det som er alternativet. Alternativet er å flytte tilbake til København. Norge er for langt unna Europa, og om tredve år tar oljen slutt. Da blir det vanskelig å fly.
– Ah, fremsynt? Det kommer nok alternative transportmidler, vær du trygg.
– Hva da? Fly eller båter med små atomreaktorer ombord? Da håper jeg at jeg er langt unna.
– Du er håpløs.
– Jeg vet det.

Joda, jeg er håpløs. Det var jo ikke så mye mer å si etter at det var fastslått, men vi ble i hvert fall enige om hva vi skulle ha til middag: Fiskekaker i brun saus med kokte poteter og rå revne gulrøtter med sitron. Jeg hadde vært på Bunnpris og handlet, som en god sosialdemokratisk nordmann, og hadde to six-packs med Grans øl liggende duggfriske i en kjølebag i bagasjerommet.  Alt tydet på en trivelig kveld.

:::

:::

_____________________

Fortsettes – det ligger vel i kortene… om jeg ikke blir lynsjet innen den tid…

_

 

 

4
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

46 Responses to Run, Rabbit! Run!

  1. avatar marthon says:

    Jeg vet ikke helt hvorfor jeg – eller noen andre – skulle få lyst til å lynsje deg. Høyesterett har dessuten slått fast at man kan skrive hva man vil på en blogg uten at det skal tillegges noe særlig betydning, inkludert trusler mot ordensmakten …
    Jeg leser (alt), men har ikke tid til å skrive noe vettugt selv for tiden. Av og til kjenner jeg meg igjen i situasjoner eller tanker. Av og til får du meg kanskje til å tenke tanker jeg ellers ikke hadde tenkt. Ved tre anledninger i det siste har du helt tilfeldig skrevet om ting jeg hadde tenkt å skrive om selv – en gang – når jeg får tid & samlet tankene.
    Mer senere!
    :-)





    • avatar Cecilia says:

      Takk for det :)
      Høyesterett har nok en riktig innstilling. Tiradene av surmagede oppgulp på nettet har ingen særlig betydning, uansett hvem de kommer fra. Hvorfor bry seg om slikt når man kan melde seg inn i Facebook og la seg drukne i moste gulrøtter og rosa sparkebukser sammen med Lykkeliten og resten av familien Lykke ? Der blomstrer Austin-rosene året rundt og monterer seg selv i Kosta Boda-vasen på kjøkkenbordet, og storebror feller en kjernesunn melketann med et deilig kjernesunt smil akkompagnert av kjernesunn latter fra resten av den lykkelige familien Lykke rundt det kjernesunne frokostbordet. “O lykke! Har vi det ikke bra, dere!”

      Det finnes alltid et passende alternativ. :)





      • avatar marthon says:

        Aner jeg et snev av syrlig nedlatenhet til enkelte baby-bores i omgangskretsen din? Skriver de mer eller mindre nybakte og lykkelige mødrene for mye om gullunger, moste gulrøtter og rosa sparkebukser på Facebook og bloggene sine? Er du litt snurt over at balkongkassen din ikke kan konkurrere med Austin-rosene foran rekkehusene? Har du kanskje kommet til det punktet i livet da du oppdager at de som var mest opptatt av å vise hvor idealistiske, alternative, selvstendige og anti-materialistiske de var da dere gikk på videregående – de som bare skulle bruke livet til å reise til fremmede kulturer, leve i øyeblikket og redde verden, og ikke skulle la mann og barn komme i veien for selvrealiseringen – med den største selvfølgelighet har transformert seg selv til 24-timers multimedia reality show slash propagandakanaler med fokus på fasade, konforme familieverdier og forbruk?
        Eller kanskje jeg tolker for mye inn i kommentaren din …
        😉

        1





        • avatar Cecilia says:

          Det kan vel bli litt vel mye gulpekluter og rapedasking i blant når jeg drister meg til å iføre meg de rette symbolene og joiner hoffdamene på United eller Bølgen&Moi en ellers kjedelig formiddagstime, men JEG BITER DET I MEG, og balanserer hvitvinsglasset i trygg avstand fra våre veivende, spastiske og brågulpende nye verdensborgere, og tenker i mitt stille sinn at det kanskje blir min tur en gang.
          Selvfølgelig er jeg misunnelig. Det er jo derfor jeg så nødig utsetter meg for dette…

          Du tolker det vel som det passer deg best, slik at du kan skrive en morsom kommentar 😉

          …og det vet du jeg liker :)

          1





          • avatar marthon says:

            Ja, du kan jo tro at det bare var en morsom og lettbent kommentar, og overse at livserfaringen ligger i tjukke lag mellom linjene. Jeg er tross alt en moden herre som er i ferd med å passere skonummeret mitt i antall år.

            Det må da forresten være en viss klasse over venninnetreffene likevel, når det er B&M som benyttes som ammestue?

            Er du misunnelig?
            Høh!
            Det er vel bare å løfte litt på stakken – forutsatt at han som smyger seg inn ikke er en gummi-mann, altså?
            😉





            • avatar Cecilia says:

              Bare vent, så tyter det vel gulrotmos og gulpne dikke-dikk ut her også, men ikke som et resultat av tilfeldige donasjoner fra tvilsomme herrer av ukjent opprinnelse. Spør den hulde når hun hviler lykkelig i armkroken din etter en hyggestund, så får du sikkert dette forklart – og således et lite appendiks til den allerede tyktflytende livsvisdommen du generøst etterlater mellom linjene mine :)

              Jeg nevnte både United og B&M – så det så.
              Men altså:
              Nå som Café M (på Møllhausenhjørnet, som jeg akkurat har fått vite at det en gang het) er borte, så er det faktisk ikke så mange andre steder enn B&M i nærheten, dersom man er fysen på noe annet enn bakervarer. Mistral er jo som kjent sommerstengt – en gedigen flause, spør du meg, for nesten hver gang jeg passerer denne koselige caféen i Majorstuveien, så ser jeg noen som skuffet kjenner på døren og betuttet leser SOMMERSTENGT til 20 august, på den håndskrevne lappen.
              Men, for all del, B&M er absolutt vel verdt pengene, og så får man jo vist seg frem litt og sjekket om man fortsatt får blikk fra seilbrune pappagutter med lommepenger, eller om det kun er de litt mer alders-stegne sjarmørene som orker å snu seg.

              :)





              • avatar marthon says:

                Dette blir jo ganske lokalt for meg, men jeg vil uansett poengtere at den 20. august er passert med en uke, og at du og venninnene dermed bare kan blåse i den håndskrevne lappen på Mistral hvis dere føler behov for å bli litt brisne.
                😉





                • avatar Cecilia says:

                  20 aug er passert, og Mistral er åpent – nå, nettopp fordi 20. aug nå er passert.
                  Men det har ikke alltid vært sånn, ikke dersom vi blar tilbake i historien, til f.eks 19. aug. eller tidligere, kanskje helt tilbake til den dagen vi satt på B&M.
                  Dette beviser jo bare at tiden går… og at jeg også ufravikelig begynner å nærme meg skonummeret mitt ( i antall år) … sukk :)





                • avatar marthon says:

                  Du bør kutte ned på tidsreisingen. Du blir (var, er?) bare forvirret av det.
                  Petite som du er, skulle det ikke forbause meg om du passerer skonummeret ditt omtrent samtidig som en jevnaldring av meg. Han har rundt fire år igjen …
                  :-O





                • avatar Cecilia says:

                  Fire år… jo, det stemmer :)





  2. avatar Breiflabben says:

    Er vi ikke stolte av å være nordmenn? Jeg er det
    Men ikke som sosialdemokratenes nordmann eller som en fotballfrelst Drillofan som hoverer i samtaler med sine naboer i syd og øst og er så selvgod at ydmykhet er et fremmedord de må slå opp for å skjønne betydningen av.
    Jeg er stolt av mine røtter fra sjømannsnasjonen Norge, vintersportlandet Norge, forholdsvis urørt natur og ganske oppegående mennesker, noe vi har til felles med de samme naboene i Skandinavia.
    Jeg skryter ikke av å være nordmann, for da kan hvem som helst egentlig gruse den stoltheten.
    Og jeg drikker min Grans Premium og lettøl med stolthet, meget gode pilstyper begge to. Det andre han produserer er bare piss som på linje med Tou, Lervig og Carlsbergs billigøl som nå er grønn Tuborg. En gang Danmarks stolthet i dag et elendig øl.
    Slik endrer verden seg, selv godt øl blir udrikkelig piss for å tekke de store masser.
    Håper det var Grans Premium du hadde med deg og ikke noe annet piss. Men du vet, smak og behag, som forøvrig var en bra blogg på VGB, er individuelt og kan diskuteres, men svaret finner du ikke en fasit til.
    Ja ja, det ble jo en kommentar ut av det selv om det sikkert var litt på siden av ditt innlegg. Du hopper jo litt her så jeg lander vel et sted du har hoppet :-)
    Ha en fortreffelig dag med solskinn på :-)





    • avatar Cecilia says:

      Det ble en fin kommentar, syns nå jeg :)

      Jo, jeg tror nordmenn er stolte over å være nordmenn, men hva er det egentlig man er så stolt over? Er det ideen om hva Norge kunne vært dersom man selv hadde fått bestemme?
      Jeg har et bevisst snevert utgangspunkt i dette innlegget, nemlig det Norge som møter meg i media. Det Norge som i følge folkemeningen er et pottit-land som er befolket av en saueflokk, gjerne kalt Ola-dunk, med nisselua trukket godt ned over øynene og skylappene utenpå. En befolkning bestående utelukkende av idioter som velger idioter til å danne regjering, uansett hvilket idiotisk parti de heier på. Et land som har en permanent evneveik og gjennomkorrupt statsforvaltning og lar seg lure av griske arbeidssky døgenikter som sitter på café hele dagen og suger folkets skattepenger ut av NAV – og resten går til polakkene som har stjålet jobbene våre på putefabrikken der det produseres underarms-puter, velkomstgavene til enhver østeuropeisk kriminell som jublende hilses velkommen av et korps trangsynte idioter som heller burde brukt skattepengene våre til å bygge et solid gjerde rundt hele landet og kastet pakket ut. Vi vil dyrke rikdommen vår i fred fra ufordragelige tiggere og tatere og niggere og pakkiser – det er ille nok å måte brødfø hypokondriske uføretrygdede , for ikke snakke om alenemødrene og de uspiselige ungene deres av tvilsomt opphav. Pføy!

      Håper solen skinner på deg også :)





      • avatar Breiflabben says:

        Hear hear! :-)

        Det skal faktisk være tillatt å ha disse tankene en gang i mellom, for det er så jævlig noen ganger.





        • avatar Cecilia says:

          Tanker skal tillates, selvfølgelig.
          Det er lett å tenke seg lettvinte løsninger når man betrakter verden trygt fra sitt eget vel-møblerte kjøkken hvor kjøleskap og frysebokser er proppfulle av mat. Da kan vi gløtte litt på Laura Ashley gardinene våre og vemmes over at husløse og sultne medmennesker har tatt seg den frihet og sette seg på vår nyfriserte plen. Kan ingen få jaget dette bort, da? Dette er jo privat eiendom! Jovisst har vi masse mat, men det er VÅR mat! Disse svake taperne får greie seg selv, og det får de gjøre et annet sted enn på vår plen.
          Og så kan vi hente oss en liten styrketår fra det velfylte barskapet vårt og kose oss litt med tanken på hvor bra vi har ordnet oss her i livet, og at det er helt fortjent.

          Det er kanskje fortjent? … for det var jo det som var forutsetningen for alt slitet vårt, at vi skulle bli belønnet med et rikt materielt liv. Det er jo nettopp derfor vi har slitt oss søvndrukne ut av sengen om morgenen fem dager i uken, for å gjøre vår samfunnsplikt som gode arbeidere og pliktoppfyllende forbrukere – slik at samfunnsmaskinen går rundt og generer økt velstand og rikdom for oss – for vi ville vel aldri jobbet så mye om det ikke hadde vært for vår egen del?
          Man kan ikke komme i etterkant og forandre forutsetningene – det er urettferdig. Det forstår vel alle?
          Juksemaker pipelort – tar det igjen og gir det bort – til noen andre – noen som ikke har jobbet og slitt for det? Nei, vet du hva! Det får da være nok at vi betaler vår skatt!

          Dette er et tankesett som etter min mening bør utfordres. I hvert fall litt, selv om det gjør vondt. :)





          • avatar Breiflabben says:

            Jeg tror mange av oss utfordrer dette tankesettet jeg Cecilia, men ikke så bastant og konkret som du overdriver det.
            Det er forskjell på vår oppvekst og miljø og det gjør at en fattig Indier kan være like lykkelig som deg og meg og en eller annen sigøyner.
            Blir verden bedre av at jeg også setter meg ned med pappkruset eller rapper noen lommebøker i min armod?
            Jeg tror ikke det. Men verden blir kanskje litt bedre hvis jeg viser større toleranse overfor “disse andre” og ikke duller min verden inn i uttalt empati på en bloggportal eller i syforeningen.
            Skatten betaler jeg gjerne, men ikke en avgiftsbyrde hvor jeg ikke ser noen resultater i gjenytelser.





            • avatar Cecilia says:

              “Blir verden bedre av at jeg også setter meg ned med pappkruset eller rapper noen lommebøker i min armod?”

              Nei. Men den blir kanskje bedre dersom resursene fordeles slik at ingen trenger å sitte med pappkrus eller rappe andres lommebøker.
              Jeg vet det er utfordrende å tenke slik: Hvor er rettferdigheten i at noen har fete lommebøker og andre er nødt til å stjele? Hva er det som berettiger vår kultur til å tilrane seg det meste av jordens resurser mens andre kulturer får klare seg med restene? Fordi de er lykkelige med det livet de lever?
              Okei, så hvorfor er de lykkelige med lite, og hvorfor trenger vi så mye mer for å være lykkelige?

              Jo mer man argumenterer mot en slik tanke, desto klarere avtegner tenkesettet seg. Og det er faktisk den utfordringen vi trenger i vår kultur: Hva er nok? Får vi noen gang nok?
              Hvor mange mennesker må dø for at vi skal opprettholde levestandarden vår?
              Ble det siste spørsmålet litt vanskelig, så beror det vel på at vi ikke ser langt nok og forstår de vidtrekkende konsekvensene. Hvor mange er det som forstår at det er vår skyld at overfylte flyktningeskip kantrer i bølgene?
              Det er jammen ikke mange.
              Så derfor kan man ikke begynne der når man skal øke forståelsen blant folk, man er nødt til å begynne forsiktigere.
              Men når ingen gidder å begynne, så oppstår det heller ingen debatt på et fornuftig nivå.
              Det er den utfordringen jeg savner i Norge.





              • avatar Breiflabben says:

                Finnes ikke den utfordringen i andre vestlige land også da Cecilia, i land med nærmest samme kultur som vi?
                Våre naboer i syd har vist meg mindre toleranse overfor andre kulturer enn det jeg ser i Norge.
                Det er ikke min skyld at et flyktningeskip kantrer. Jeg kan strekke meg til at jeg kan være medskyldig at vi har flyktninger, men ikke at skipet kantrer.
                Du har nevnt det i en annen setting en gang at vi utnytter og beriker oss på andres ressurser.
                Er vi verstingene altså?
                Jeg vet vi, Norge, forfekter sosialdemokratenes dobbelmoral, men vi legger likevel mange gode føringer for et “bedre” liv for flere rundt om i verden.
                Det er ikke gjennomførbart å fordele ressursene og verdens goder likt.Vi utvikler oss i utakt og fram til nå så er det vesten som har kommet lengst.
                At Norge har petroleumsrikdom betyr ingen ting i dette bildet, annet enn at vi kanskje hadde vært litt mer ydmyke.





                • avatar Cecilia says:

                  Selvfølgelig finnes utfordringene i hele den vestlige verden. Det er det enorme forbruket og markedsøkonomien som er problemet. Kravet om stadig større vekst kan bare innfris gjennom å utvikle og skape et marked for nye produkter og gjennom å produsere varer med lav holdbarhet. Slik blir man tvunget til å forbruke det man tjener.
                  Har vesten egentlig kommet lengst? Hvor har vi kommet? Vi har blitt de største forbrukerne – også av antidepressiva. I vår kultur er det forbrukeren som fremstår som den lykkelige. Det er den største forbrukeren som blir beundret av naboene – han som har den dyreste bilen, det fineste huset, den peneste konen med de dyreste veskene og de mest moteriktige klærne.
                  De som ikke når opp kan knaske lykkepiller.

                  Men, i forlengelsen av innlegget mitt –
                  jeg kom tilfeldigvis over dette på nettet i dag:
                  http://www.dagbladet.no/2012/08/07/nyheter/attac/norad/22508107/

                  Les kommentarfeltet, så forstår du nok hva jeg mener når jeg snakker om vanetenkning. Dette er det Norge som jeg opplever og gjenkjenner.

                  Mrk: Jeg har ikke noe sted sagt at jeg støtter Attac’s syn, bare så det er helt klart. :)





                • avatar Breiflabben says:

                  “Dette er det Norge som jeg opplever og gjenkjenner”
                  ….. og ikke ellers i vesten?
                  Jeg kjenner meg ikke igjen i den generaliseringen du har i ditt lange første avsnitt.
                  Jeg ser det rundt om, men i min omgangskrets er det ikke noe fremtredende.
                  Jeg ser poenget med vanetenkingen du viser til.
                  Du er vel selv et godt eksempel på den forbrukeren du generaliserer over i disse kommentarene.
                  Du må komme med løsninger og svar på det du selv kritiserer, ikke bare vidløftige løsninger og diskusjoner blant intelligensiaen.
                  Norge har vel stått som initiativtager og gjennomfører av både klimahandlinger og
                  freds- og forsoningsarbeid rundt om i verden.
                  Kan hende du mener Vesten når du skriver Norge, men for meg så virker det som om det er Norge du stiller til ansvar og ikke ditt fødeland for eksempel.
                  Jeg tror klimapolitikk kan brukes til mer enn bare å endre det fysiske klimaet. Al Gore og FNs klimapanel er vel et godt eksempel på det. Det er bare det at den sosialdemokratiske dobbelmoralen virker gjennom det også, så vi kommer vel ikke så langt.
                  Bortsett fra å sette det på agendaen selvfølgelig.
                  Og der er vi nok enige, selv om vi nå passerer hverandre i samme bilde og ikke er så uenig.





  3. avatar Hilde says:

    Jeg leste dette tidligere i dag Cecilia, men skulle ut og kunne ikke kommentere der og da. Men jeg har tenkt litt på det jeg leste. Under den kjedelige kjøreturen jeg måtte ta er det i det minste god anledning til å tenke på innlegg som dette.
    Jeg har ofte tenkt, når jeg leser i avisens debattspalter/kommentarer at det virker som det er endel mennesker der som ikke er nevneverdig interessert i fakta. Ei heller i ny informasjon. Men godt er det (har jeg også tenkt) at flertallet av landets innbyggere ikke er i den gruppen.
    Men så er det det da, skal en hoderystende lese disse kommentarene uten å delta, eller kan noe tilføres om flere av dem som har en annen vinkling deltar mer aktivt?

    Du skriver …folk trenger hjelp for å bryte vanetenkningen. Hvilken type hjelp undrer jeg da. Hva vil en slik hjelp konkret bestå av? At en gruppe “forteller” andre hva de bør mene og si, tenke og tro?
    Å opplyse har jeg tro på, å “dirigere” andres oppfatninger har jeg ikke like stor tro på. Jeg (og jeg understreker at det gjelder meg) er av den oppfatning at folk lærer best det de klarer komme til forståelse av selv. At det som blir “pådyttet” ikke øker forståelsen i like stor grad.
    “Et intellektuelt miljø som ikke er fengslet av vanetenkningen og som tør utfordre de eksisterende sannhetene” skriver du også. Eksistrerende sannhetene…kommer ikke de ann på øyet som ser?

    Debattene fra Litteraturhuset er bra. Vi kunne hatt flere som dem. Vi kunne også samlet flere “kloke hoder” som drøftet aktuelle saker, i media. Det hadde vært spennende og opplysende… tenker jeg :)

    Stolt av Norge? Stolt av nordmenn? Joda, i noen sammenhenger så er jeg vel det. Andre ganger tenker jeg at vi har det så godt og vi er så heldige, vi som bor i Norge…at vi burde skjemmes over å klage så mye 😉
    Selv har jeg fått et annet syn og andre prioriteringer etter jeg ble mor. Min unge opposisjonslyst ble redusert i møte med realiteter og en litt større forståelse.
    Jeg har troen på den linjen som er valgt i Norge, jeg har troen fordi jeg ser hva vi har og hvordan vi har det.

    Vet ikke om det kom frem noe fornuftig i denne kommentaren, men den lange kjøreturen ga meg så mange tankesprang at det skal noe til å få skrevet dem ned i en nogenlunde sammenheng…

    Tommel for godt innlegg :)





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk, Hilde :)

      Du undrer hva slags form for hjelp folk flest trenger, og er redd for pådyttede meninger. Det er jo nordmenn flest, ganske redde for mennesker som har andre “sannheter” enn dem selv, og denne redselen er størst blant dem med minst utdannelse. Et miljø som utfordrer vanetenkningen har ikke som oppgave å “fortelle” noen hva de skal tenke. De skal anspore til å tenke annerledes gjennom å vise at det faktisk er mulig.
      Hva er det som utfordrer oss?
      Ett eksempel er at de fleste forandrer og utvider tankesettet sitt etter å ha tatt forberedende. Det er f. eks. få som fortsetter å bruke skjellsord i diskusjoner etterpå.
      Et langt mer konkret og lettfattelig eksempel er likestillingen i Norge. Det tok lang tid å forandre vanetenkningen og samfunnets “sannhet” om likestilling. Det gikk ikke over natten, og det finnes fortsatt elementer i samfunnet som ikke har klart å omstille seg. Men dette ville aldri ha skjedd dersom ikke folket ble “tvunget” til å akseptere at det fantes uholdbare sannheter og urettferdigheter i det daværende samfunnet.
      Tror noen at dette nå er utryddet? Er det ikke mer å ta fatt i?
      Noe er nødt til å være galt med grunnholdningene i et samfunn som lar et så rikt land som Norge forfalle så til de grader som det nordmenn har gjort. Nordmenn sier du? Skal vanlige folk liksom få skylden for dette? Ja. Hvem ellers? Og det er et bra sted å begynne, å få folk til å forstå at de selv står for forfallet i både skolevesenet og infrastrukturen, og at de selv er ansvarlige for hva de blir servert av søppel på TV og i media.

      Folk flest klarer ikke å “lære” seg selv så lenge det ikke finnes noe tilbud om læring. I dag finnes det så mange gratis underholdningstilbud på TV at det skal mye til å slepe folk ut av sofaen for å “pådytte” dem noe de ikke vil ha, for det mest ubehagelige ved å få tankesettet sitt utfordret, er å oppdage at man har tenkt feil og at de vedtatte “sannhetene” rett og slett ikke er sannheter. Det finnes ingen fora i Norge som setter et nøytralt, kritisk lys på samfunnet, slik det stort sett finnes i andre land. Det finnes http://www.civita.no/ , men de kan langt fra karakteriseres som nøytrale. Og det er akkurat nøytraliteten vi trenger. De “kloke hodene” er i alltid i et lojalitetsforhold til en arbeidsgiver, uansett om dette er et universitet eller et privat miljø. De eneste uavhengige “kloke hoder” i dag finner vi blant forfattere, men jeg opplever ikke disse som interesserte i å utfordre noen, kanskje provosere noen, men ikke mer.

      Vel… det var mitt hjertesukk – for Norge.

      Tusen takk for kommentar :)





  4. avatar Hilde says:

    “De skal anspore til å tenke annerledes gjennom å vise at det faktisk er mulig”
    Det høres bra ut!
    Enkelte ting har blitt “tvunget” på oss av ja. Og noe av det som har blitt “tvunget” på oss, ble gjort av gode grunner. Men det kreves like vel (for et godt resultat) at folk får forståelse av… hvorfor.
    Da skaper en medspillere i stedet for motstandere.
    :)





    • avatar Cecilia says:

      Ja, det kreves medspillere. Og det er derfor det kreves et uavhengig miljø som ikke kan tas til inntekt for noen partipolitisk ideologi. Jeg fikk akkurat en mail fra en mann som spurte ( kanskje litt nedlatende) om jeg anså meg selv som en mulig kandidat til et sånt miljø. Nei! Absolutt ikke. Jeg har så langt fra det som trengs, men jeg skulle gjerne blitt utfordret av et slikt miljø, for det vet jeg er både spennende og lærerikt. Min egen vanetenkning trenger å røskes opp i, slik det har blitt gjort tidligere med bra resultat – tror jeg.
      Jeg lengter etter utfordringer. Det er vel helst det som ligger bak. Og akkurat det tror jeg mange andre også lengter etter, selv om de ikke helt er klar over det. Jeg var heller ikke klar over det da jeg begynte på denne sommerserien min… det har kommet som en forståelse underveis :)





  5. naturglede naturglede says:

    Ikke lurt med vanetenkning, men det er slett ikke lett å tenke nytt bestandig heller. 😀 Utrolig mye du tar for deg her. Min tankerekke blir lang. Viktig å tenke nytt og utfordrende,men ikke alltid lett. Vi sitter nok ofte fast i gamle mønster. Hele livet burde vi utfordre oss selv til nye tankesett. Å være nysgjerrig som et barn er ikke dumt nei. Tror jeg skal prøve fiskekaker med brun saus en dag. Det har jeg aldri spist. Hos oss er det smeltet smør som gjelder.
    Dette ble ikke helt som jeg hadde tenkt meg her, men sånn ble min kommentar. God kveld til deg :)





  6. avatar Cecilia says:

    Breiflabben: Dette understreker jo den holdningen jeg stadig møter: Man kan ikke stille spørsmål ved vanetenkningen i Norge fordi Norge ikke er alene om den.
    Var det ikke på forberedende vi lærte at man aldri kan forsvare en urettferdighet med å henvis til en annen? Det virker det som om mange glemmer.
    At du selv ikke kjenner deg igjen skal du vel være glad for. Problemer med å håndtere de kravene som hverdagsmiljøet stiller har ført Norge til toppen av listen over bruk av antidepressiva. Jeg syns det er et symptom på at noe er galt.
    Jeg forstår at det er behagelig å angripe meg og mine forbruksvaner i stedet for problemstillingen. Men først må man se problemstillingen. Er den feil, eller har den noe for seg?
    Og deretter kan man se på hvor man har lov å befinne seg når man stiller kritiske spørsmål. Skal en vestkant-berte kunne snakke om vanetenking i Norge? Lever hun ikke sin egen lille forbrukerlykkeboble?
    Tenk deg litt om: Hvem er vel bedre egnet til å stille spørsmål?
    Det jeg setter fingeren på angår i aller høyeste grad meg selv og min egen livsstil. Jeg angriper min egen vanetenking og mine egne adferdsmønster, og jeg gjør det bevisst. Ikke for å provosere og ikke for å pirke i samvittigheten til folk, men for å anskueliggjøre det åpenbare: Vi trenger en holdningsendring (nei, ikke bare i Norge), og den kan kun komme gjennom påvirkning. Den skjer ikke av seg selv i et velfødd folk som har det mye bedre enn helt fint, men som altså allikevel aldri får det helt fint nok.

    At nordmenn kritiserer Norge og norsk statsforvaltning, slik det tydelig kommer til utrykk i kommentarfeltet jeg henviste til, vil du kun finne i Norge. I andre land vil du finne noe annet, og kanskje noe tilsvarende, (men selvfølgelig ikke om Norge og Norad). Denne artikkelen jeg linket til ble skrevet to dager etter at innlegget mitt ble publisert, og bekrefter at diskusjonen i innlegget mitt var på sin plass, men det viser heldigvis også at det faktisk finnes politisk vilje i Norge til å støtte ideelle organisasjoner som arbeider for kursendringer som går på tvers av regjeringen og Stortingets uttrykte målsetting. Det er syns jeg er veldig positivt, selv om Attac ikke kan sies å være spesielt nøytralt.

    “Du må komme med løsninger og svar på det du selv kritiserer, ikke bare vidløftige løsninger og diskusjoner blant intelligensiaen.” skriver du.
    Javel? Dette er en regel jeg ikke husker å ha blitt opplyst om. Jeg trodde tvert imot at å stille spørsmål ved kritikkverdige forhold var en akseptert måte å delta i en debatt på.
    Min løsning er å forsøke en forsiktig tilnærming over tid, slik det ble gjort da likestillingen ble gjeninnført i Norge etter nesten tusen års fravær. Jeg etterlyser egentlig ikke noe annet enn det nordmenn flest syns at muslimer burde gjøre; forandre seg og få et riktigere sett med verdier og holdninger.
    Det er derfor jeg også etterlyser et partipolitisk nøytralt miljø bestående av økonomisk uavhengige intellektuelle som ikke har noen politisk agenda, men kun ser samfunnet og folkets interesser i et globalt perspektiv. Som Hilde sier så fint, vi må skape medspillere. Og da må det komme fra uavhengig hold, ellers vil folk bare fortsette å heie på favorittpartiet sitt. Det du referer til som den sosialdemokratiske dobbeltmoralen er et typisk eksempel, mener jeg. Norge er tross alt et land der halvparten av befolkningen veksler på å være idioter, avhengig av hvem som sitter med regjeringsmakten. Folk vil ha mindre avgifter, mindre skatt og langt mindre statlig styring, men selvfølgelig mye mere penger å rutte med. Er det staten som skal vedlikeholde landet, eller er det folket? Eller skal vi bare pøse inn oljemilliardene å få det gjort en gang for alle? Det siste er mest behagelig, og for å være litt ufin til slutt: Det siste passer nok best for en generasjon som har rundt tredve år igjen å leve. Men hvem skal ruste opp og vedlikeholde Norge når oljen tar slutt og din generasjon har brukt opp pensjonsfondet? Vi som er igjen og barna våre. Hvem ellers? Innvandrerne kanskje, om vi klarer å temme dem? Neppe. Og da, skjønner du, da er vi NØDT til å fire på kravene 😉





    • avatar Breiflabben says:

      “At nordmenn kritiserer Norge og norsk statsforvaltning, slik det tydelig kommer til utrykk i kommentarfeltet jeg henviste til, vil du kun finne i Norge.”
      Hvor vet du det fra?
      Er det din erfaring som gir deg den kunnskapen eller er det en antagelse som bygger på dine tanker om nordmenn og hvor “fint” de har det?
      Du må gjerne etterlyse et partipolitisk nøytralt miljø bestående av økonomisk uavhengige intellektuelle som ikke har noen politisk agendaog som kun ser samfunnet og folkets interesser i et globalt perspektiv. Men hvor vil du finne det?
      Sosialisme vet vi ikke funker og slik verden utvikler seg i dag så må vi nok ty til andre kapitalistiske systemer enn de som har virket opp til i dag.
      Der kommer nok en sosialdemokratisk-kapitalistisk modell med fordeling av ressurser, goder og ydelser til å gjøre seg gjeldende i nær framtid.
      Kanskje ikke så ulik det vi prøver å få til i Skandinavia. Politisk kan jeg godt støtte en forening bestående av Høyre og Arbeiderpartiet i Norge. Det kan fungere hvis politikerne ikke kjører kjepphester, men faktisk hører på folket.
      Vi kan kanskje da få gjennomført summen av det Sirenia nevner i sitt siste avsnitt.





      • avatar Cecilia says:

        http://www.nrk.no/ytring/velkommen-til-ytring-1.8272079

        Artikkel på nrk.no i dag, som også støtter opp under utgangspunktet mitt. Nordmenn på nett debatterer på en fullstendig usaklig måte, og det har eskalert etter 22/7, noe jeg også har vært innom hos en annen blogger. Jeg har dekning for påstandene mine. Du er faktisk den første jeg har opplevd gå i forsvar for denne ukulturen.





        • avatar Breiflabben says:

          Jeg har vel ikke gått i forsvar for den ukulturen som du kaller det. For noe tull.
          Jeg stiller spørsmål ved din påstand om at:
          “At nordmenn kritiserer Norge og norsk statsforvaltning, slik det tydelig kommer til utrykk i kommentarfeltet jeg henviste til, vil du kun finne i Norge.”
          Og det siste som påstås der:” Vil du kun finne i Norge.”
          Så dette forekommer ikke i andre land at de kritiserer sine organisasjoner tilsvarende Norad og deres statsforvaltning?
          Beklager Cecilia, det tror jeg ikke en dritt på.
          Og det sier jo mer om våre naboer og andre samfunn da som ikke stiller seg kritiske til hva Danida og SIDA gjør og hvordan de forvalter sine tildelte midler.
          End of story.





          • avatar Cecilia says:

            Jeg tror vi snakker forbi hverandre her:
            Altså: “(…), slik det tydelig kommer til uttrykk i kommentarfeltet…”, skrev jeg.
            Selvfølgelig debatteres statlige disposisjoner i andre land også, men altså ikke på et slikt hatsk og uforstandig lavmål som i Norge. Det er jo nettopp måten debatten har utviklet seg på i Norge som er et tema i innlegget.
            Sånne kommentarer som dette:
            “Hvorfor skal våre penger gå til Attac? Kutt ut støtten til dette – og se på andre muligheter for kutt – og la folk beholde mer av egne penger.”

            Se linken til NRK, om du ikke har gjort det, så skjønner du hva jeg mener.
            Ha en flott dag :)





  7. avatar sirenia says:

    Leser og leser om enn flyktig og overfladisk,
    sommeren og bygging gjør meg noe ukonsentrert.
    Tenkte jeg skulle skrive noen tanker om klasser og identitetsdannelse.

    På begynnelsen av syttitallet var alt så enkelt med å kategorisere i klasser eller lagdeling som sosiologene kalte det.
    Det var tredelt, overklasser, middelklasser og arbeideklasse.

    Her i Tønsberg og omland hadde vi borgerskapet også, klassen over overklassen og de nyrike. De som eide skoger og land, rester av grevskap og adel med en dannelse de færreste hadde innen både kultur og samfunn. De viste samfunnsansvar og var gode ivaretagere av utmark. Det var en utilgjengelig barriere opp dit.

    Kunnskapen og erfaringene med dette gjorde meg bevisst på hvor jeg kom fra, jevn middelklasse, trygg på det og stolt av det, hadde lite behov for å klatre sosialt, kjente stor nærhet til kystkultur og fant både viktige verdier og identitet i den.

    Hvilket fører meg over i mer sosialtpedagogisk tilnærming, særlig gjennom Habermas livsverdener og Brünfenbrenners micro/macro “alt henger sammen med alt”.
    Altså blir ressursen identitet til i den subjektive verden, solidaritet i den sosiale og mening i den objektive, de virker gjensidig på hverandre.
    Det som er viktig å drøfte da, er hva skjev fordeling mellom ressursene kan føre til, jeg går utfra at jevn fordeling er det vanlige.
    Kan for mye opptatthet av identiteten gå over i narsissisme?
    Kan for mye jeg og du føre til mainstream?
    Og kan for mye meningssøking på verdier, kultur og natur før til einstøinger, kunstnere og forskere?

    En annen drøfting vi kan gjøre er av kapitalens betydninger, hva teller mest, intellektuell kapital, sosial kapital, kulturkapital eller materiell kapital, eller er det jatakk begge deler her også? 😉





    • avatar Cecilia says:

      Intellektuell kapital medfører større sjanse til materiell kapital, samtidig som betydningen av materiell kapital blir mer nedtonet desto større intellektuell kapital man har.
      Er det en forståelig tese? Den er i hvert fall ikke ny.

      De personlige egenskapene fordeler seg nok ganske likt, men her er det vel rimelig å anta at kulturell bakgrunn og stimulans, samt økonomiske muligheter, vil være ganske avgjørende. Det er jo et fåtall som blir forskere, kunstnere og einstøinger, selv om det virker som om verden oversvømmes av sånne :)

      Alt henger sammen, altså er det nødvendigvis slik at når man deler så får noen mindre dersom andre får mere. Vi har jo ( inntil videre) bare denne ene jorden å dele på… tenker jeg :)





      • avatar sirenia says:

        Tenker vel som du at nedtonet, dvs trygghet og tilfredshet i økonomi, er en forutsetning for å bygge intellektuell kapital. For den som må bekymre seg for mye om det økonomiske og materielle, den fokuserer for mye på det og taper derved mulighetene for stimulering andre steder. Noe sånt?

        Men det du er opptatt av her, er vel klassebevissthetens påvirkning av personlighet og identitet forstår jeg deg rett?





        • avatar Cecilia says:

          Klassebevissthet, eller kanskje heller klassetilhørighet, vil nok feste seg i bevisstheten, selv om vi ikke tenker på det til daglig. Det blir en naturlig del av livet, en naturlig del av omgangskretsen og et naturlig sted å betrakte verden fra, men det er ingen egenskap og det er ingen automatikk i at man samler seg kunnskap i henhold til normen innen den sosiale klassen man tilhører. Men dette er egentlig ikke temaet mitt.

          Hele denne lette sommerserien min er et forsøk på å definere meg selv. Ikke fordi jeg er spesielt utrygg, men fordi jeg føler meg litt uplassert. Jeg føler meg ikke hjemme her, men jeg lurer samtidig på om jeg i det hele tatt vil føle meg hjemme noe sted. Det er ganske spesielt å bo i et land hvor jeg føler jeg meg helt uten røtter i noe miljø. Jeg har en “arvet” omgangskrets hvor omgangen er litt sporadisk og tilfeldig for min del, men det oppveier ikke for rotløsheten. Jeg oppfattes som radikal og lite klassebevisst i noen sammenhenger, og som en snobbete overklassepike som forsøker å snobbe nedover i andre sammenhenger. Jeg har romantiske forestillinger om en rettferdig verden, men slikt skal man altså ikke ha når man betrakter verden fra mitt ståsted, for da mangler man troverdighet. Komme her og stille spørsmål ved vår livsstil, når hun selv sitter midt i smørøyet? Hva er det slags?
          Det er ofte sånn jeg oppfattes. Midt i smørøyet. Men det er faktisk ikke mitt eget smørøye jeg kaver rundt i og forsøker å holde meg på overflaten uten å synke til bunns i fettet.

          Vel, jeg skal ikke tvære så mye på det her, men jeg bruker altså denne sommeren til å rydde litt i observasjonene mine og å stille noen spørsmål, kanskje mest til meg selv. Hva vil jeg med livet mitt? Hvilke muligheter har jeg? Hvilke hensyn plikter man å ta til seg selv og andre? Eier jeg tingene mine, eller er det tingene mine som eier meg?
          Det er en snirklete løype å gå. Det finnes gamle opptråkkede stier som man kjenner godt og vet hvor leder, og det finnes avstikkere, ukjente tråkk, åpne landskap og tett skog.
          Å bosette oss permanent i Norge var den opprinnelige planen vår fra tre år tilbake, men mye har skjedd de siste årene, og både Siv og jeg syns Norge har utviklet seg i negativ retning det siste året.
          Vi får se… :)





  8. avatar livesol says:

    Jeg har også irritert meg over kommentarene som kommer på nettavisene. Mange kommenterer selv om de ikke har noe å si. Men her i kommentarfeltet ditt står det mye interessant, og jeg synes ikke jeg har noe av verdi å tilføye. Jeg er litt enig med breiflabben i at vi ikke skal skryte for mye av å være nordmenn. Men vi har all grunn til å være stolte.
    På nrk p2 er noen programmer hvor og sånne emner som dette blir diskutert. Vi burte nok være mer opptatt av det enn vi er. Du seier det ganske fint egentlig, at det er vi og barna våre som får regningen til slutt. Det er det nok ikke så mange av de eldre som bryr seg om.
    Fint å lese. Tommel fra meg :)





    • avatar Cecilia says:

      Absolutt. Det er mye å være stolte over i Norge, men det er bare så sjelden det kommer til utrykk.
      Jeg var nok litt urettferdig mot NRK. Det er fortsatt mange fine programmer, og som du nevner spesielt på P2. Jeg har egentlig glemt å høre på radio en stund, så takk for påminnelsen.

      Tusen takk for kommentar og tommel, og fortsatt god kveld :)





  9. avatar Dag Eigil says:

    Var ellers en tur til idylliske Åraksbø i Setesdalen forleden. Med buss, via Suleskardveien. Du verden, hvilken albansk stemning, eller skal man si husmannsånd? På den annen side er det jo imponerende kraftdemningsanlegg der, og imponerende hytter. Norge er så visst et merkelig land.





    • avatar Cecilia says:

      He, he. Joda, Norge er et både et merkelig og et fint land… og innbyggerne er også ganske merkelige, til tider. :)
      Jeg er dessverre ikke så kjent i Setesdalen, men jeg vet at de snakker en uforståelig dialekt.

      Hyggelig at du er innom :)





  10. avatar Dag Eigil says:

    Joda, Åraksbø og Setesdalen for øvrig er et pent, idyllisk og særdeles ruralt sted, med en sjarmerende dialekt. Setesdalsbunaden er heller ikke helt ueffen.

    Ellers er vi i gang igjen, etter en slags pause. Føles i grunnen litt fint. :-)





  11. avatar geitost says:

    “Samvittighet! Er du bare et fantom av fantasi, eller fryktet for straff av menn?
    Jeg lurer, jeg stiller meg dette spørsmålet: “Om du kunne, ved et eneste ønske, drepe en mann i Kina og arve hans formue i Europa, med det overnaturlige overbevisningen at ingen ville få vite noe om dette, ville du samtykke å danne dette ønsket? “Jeg kan godt ha overdrevet min nød, jeg kan godt ønske å mildne drapet ved å anta at kineseren plutselig dør av mitt ønske uten smerte, at har han ingen arving, tilogmed at etter hans død hans eiendom blir tapt for staten, jeg kan godt forestille meg denne fremmede som helt utmattet av sykdommer og sorger, jeg kan godt fortelle meg at døden er en fordel for ham, at han selveste kaller på den, at han har bare et øyeblikk å leve: til tross for mine forfengelige knep, hører jeg i bunn av hjertet mitt en røst som roper så sterkt mot selve tanken på en slik forutsetning, at jeg kan ikke tvile et øyeblikk på virkeligheten av samvittighet.”

    (Chateaubriand, “Génie du christianisme” 1802, sitert av H. de Balzac, selveste sitert av S. Freud)

    Det er morsomt at noen forestilte seg for to århundrer siden at Fjerne-Østen kunne en dag være en trygg profittkilde for Vesten ! :)

    Uttrykket “drepe Mandarinen”, eller “Mandarinens paradoks”, med meningen “å skade en person som vi er garantert ikke å kjenne, med vissheten om straffefrihet og fordel” er ganske velkjent hernede fordi det er ofte studert på skole ved tenåringalder gjennom lesingen av Balzacs klassiken “Faren Goriot”.

    At man gjør god bruk av denne oppfatningen senere i voksenalder er litt tvilsomt derimot, og i hvert fall ikke en norsk særegenhet, syns jeg…

    (jeg vet ikke om kommentaren min hørtes relevant ut, men så lenge du ber om flere kommentarer, jeg er glad å bidra, minst til antalløkning … :) God dag).





    • avatar Cecilia says:

      Tenk, dette hadde jeg helt glemt.

      The Madarin Paradox husker vi fra skolen, og også senere fra etikk-forelesningene. Det dannet antagelig også grunnlaget for denne filmen. The Box ( http://www.imdb.com/title/tt0362478/ ) fra 2009.

      Så spørs det jo hvor langt man ønsker å trekke dette, og om man egentlig trekker det for langt ved å reise spørsmål om vi i den vestlige verden kanskje er helt ubevisste over at vårt overforbruk av resurser faktisk leder til nettopp dette: En ukjents død.
      Eller om vi er fullstendig klar over hva vi gjør.
      Det særnorske her ligger etter min mening i mangelen av et miljø av fristilte intellektuelle. I et så lite land som Norge trenger et slikt miljø offentlig understøttelse, og det finnes det lav politisk vilje til å bidra til. Jeg bruker ordet “lav” fordi jeg i ettertid av dette innlegget har forstått at det faktisk finnes en viss politisk vilje til dette. Det Norge trenger er nok heller et initiativ, som jeg altså mener burde komme fra politisk hold. Det tviler jeg på at det noen gang gjør.

      Jeg mener dette er en helt relevant sammenligning, og således også at kommentaren din er svært relevant.

      Så hjertelig takk for både påminnelsen og kommentaren. :)





  12. avatar marthon says:

    Cecilia:

    “Run, run rabbit run
    Dig that hole, forget the sun
    And when at last the work is done
    Don’t sit down it’s time to dig another one”

    Jeg benyttet et par timer i morges til litt rolig bakruspleie og unte meg i den anledning å lese igjennom denne bloggposten og kommentarene på nytt. Etter å ha latt innholdet godgjøre seg litt i bakhodet mens jeg har vært ute og trimmet får jeg ved nærmere ettertanke likevel lyst til – vel … ikke akkurat å lynsje deg, men i alle fall å krangle litt.
    Jeg ser jo at det har vært en lang debatt ovenfor med gode kommentarer og innspill fra Flabben og Hilde, men jeg skal prøve å ta utgangspunkt i det som synes å være dine meninger, og prøve å unngå å gjenta Flabben og Hilde alt for mye.

    ———————————————
    Tema 1:
    Den offentlige debatten i Norge og deltakernes kvalifikasjoner.

    Er ”TV, radio OG SÆRLIG NETTET” etter din mening ”autoritære instanser” ELLER framstiller de Norge ”som om vi balanserer på randen til kaos”?
    Dersom du mener mediene er autoritære (statskontrollerte), burde det vel følge at de framstiller Arbeiderparti-staten som et paradis?
    Hvordan kan noe så fragmentert og anarkistisk som Internett være autoritært, og er ikke ”det grumset som yngler i sølepyttene” (som et resultat av at folk gis anledning til å kommentere alt mulig) nettopp et utslag av at kommentarfeltene IKKE er autoritære …
    Synes du motsier deg selv her.

    Du skriver videre at grumset i nettdebatter er ”bygdesladderet som har spredd seg til avisredaksjonene etter hvert som Oslo har tiltrukket seg fler og fler bygdefolk”, og ”Hvor mange andre- eller tredjegenerasjons Oslo-folk tror du det finnes her? Går du seksti – søtti år tilbake i tid og ser på gamle aviser, så ser du en helt annen seriøsitet enn i dag. Oslo var hovedstaden hvor intelligentsiaen var i flertall.”

    Mulig du er ute etter å provosere. Det er nærmere sannheten å si at Oslo aldri har hatt en mindre andel bygdefolk enn nå (eller Norge totalt hatt en større andel byfolk). Videre er vel både du selv og dine nærmeste familiemedlemmer oppvokst på bygda eller har tilbragt store deler av livet der, og altså å regne for bondske trusler mot intelligent offentlig debatt – ELLER forholder det seg kanskje slik at det er mulig å være samfunnsorientert selv om man har vokst opp utenfor hovedstaden, ja til og med dersom man i sin barndom var nødt til å forsere en lang og sølete gårdsvei for å komme seg hjem?
    Er grums i kommentarfelt egentlig et mer ruralt enn urbant fenomen? Er det rett og slett nødvendig å være oppvokst i hovedstaden for å være tilstrekkelig intellektuell eller urban til å kunne stå fram offentlig og uttale seg med tyngde?
    Jeg fant de implisitte påstandene her såpass interessante at jeg begynte å gruble og google litt.
    Hvor kommer frittenkende/intellektuelle nålevende norske synsere/filosofer/historiker/forfattere fra?

    Tja … vi har Finn Skårderud (fra Rendalen i Hedmark); Øyvind Østerud (Nes i Akershus); Trond Berg Eriksen, Lars Roar Langslet og Karsten Alnæs (fra bygda i Buskerud); Thomas Hylland Eriksen (Nøtterøy); Dag Solstad (Sandefjord); Victor Norman (Risør); Aslak Sira Myhre, Vetle Lid Larsen og Tore Renberg (Stavanger); Jon Fosse (Haugesund); Kjartan Fløgstad (Sauda); Frank Aarebrot (Bergen); Kjetil Rolness (Voss); Edvard Hoem (Fræna); Gudmund Hernes og Per Egil Hegge (Trondheim); Knut Olav Åmås (Mo i Rana); Marie Simonsen (Bodø); Unni Wikan (Harstad) …
    Jo da, vi har for eksempel Ingebrigt Steen Jensen, Erik Dammann, Roy Jacobsen, Trygve Hegnar, Harald Eia og ikke minst høyt respekterte Kåre Willoch fra Oslo, og de fleste av de andre har jo bodd i Oslo store deler av livet, men jeg kan ikke se av denne lille undersøkelsen at Oslo-bakgrunn kan være noen betingelse for å uttale seg seriøst i samfunnsdebatten.

    Går du sekstisju – søtti år tilbake i tid og ser på gamle aviser, ser du faktisk at alle var helt useriøse og ukritiske nazi-aviser. Nemlig!
    Etter krigen hadde vi en periode med enestående politisk stabilitet og konsensus, MEN kvalte ikke denne konsensusen også avvikende synspunkter og berettiget kritikk? Kunne man for eksempel fritt forsvare homofili, pornografi, samboerskap, samiske rettigheter eller ateisme, eller kritisere krigsoppgjøret eller Vietnamkrigen på 40-/50-/60-tallet uten at det fikk ubehagelige konsekvenser?

    For øvrig hadde Trond Berg Eriksen en interessant kronikk i Aftenposten i 2010 som tar opp en del av det du skriver om: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Det-talefore-tvisynet-6269495.html. (Hadde ham forresten på ex.phil. og husker ham godt fra forelesningene i Sophus Lies auditorium, hvor han regelmessig hypnotiserte 500 studenter med stemmen sin.)

    ————————————–
    Tema 2:
    Uavhengige intellektuelle miljøer

    Jeg ser du på forskjellige måter har argumentert for at noen skal lønnes av staten for å tenke uavhengig og kritisk om samfunnet og etablissementet. Her er noen sitater:

     ”Og da trenger man politisk vilje til å støtte uavhengige miljøer.”
     ”Det finnes ingen fora i Norge som setter et nøytralt, kritisk lys på samfunnet, slik det stort sett finnes i andre land.”
     ”Det er derfor jeg også etterlyser et partipolitisk nøytralt miljø bestående av økonomisk uavhengige intellektuelle som ikke har noen politisk agenda, men kun ser samfunnet og folkets interesser i et globalt perspektiv.”
     ”… vi må skape medspillere. Og da må det komme fra uavhengig hold, ellers vil folk bare fortsette å heie på favorittpartiet sitt.”
     ”Og det er derfor det kreves et uavhengig miljø som ikke kan tas til inntekt for noen partipolitisk ideologi.”

    Her henger jeg meg på skepsisen til Flabben, Hilde og han som skrev e-post til deg.
    I det øyeblikket du er kritisk, er du ikke nøytral – og omvendt. Hvordan skulle man kunne klare å skape eller finansiere et forum som ble sett på som nøytralt av alle? Hvem skulle det bestå av? Er et miljø politisk uavhengig når det er økonomisk avhengig av offentlig støtte – og støtten i praksis vil være betinget av i hvilken grad det offentlige ser seg tjent med dette miljøet? Statsstøttede opposisjonelle, liksom?

    OK … tanken er faktisk ikke helt original – vi har jo for eksempel hatt to maktutredninger (http://no.wikipedia.org/wiki/Maktutredningen), div. granskingskommisjoner osv. Det smaker uansett litt av bukken og havresekken.

    Jeg vil dessuten påstå at det kan være et demokratisk problem i Norge at nesten alt og alle mottar offentlig støtte. Dette kan brukes (og blir brukt) for å oppnå kontroll. Finnes det oppviglerske miljøer? Kjøp dem med offentlig støtte, så blir de snille som lam.

    – * –
    [I den forbindelse får jeg lyst til å sitere følgende:
    ”Det er jo nettopp måten debatten har utviklet seg på i Norge som er et tema i innlegget.
    Sånne kommentarer som dette:
    “Hvorfor skal våre penger gå til Attac? Kutt ut støtten til dette – og se på andre muligheter for kutt – og la folk beholde mer av egne penger.””
    Jeg forstår ikke at du synes denne meningsytringen er problematisk. Jeg skjønner godt at noen stiller spørsmål ved støtte til en organisasjon som Attac. Det burde Attac gjøre selv også! De har ingen berettigelse hvis de lar seg temme av staten.

    ”det viser heldigvis også at det faktisk finnes politisk vilje i Norge til å støtte ideelle organisasjoner som arbeider for kursendringer som går på tvers av regjeringen og Stortingets uttrykte målsetting.”

    Ehem … Når noe er regjeringens og Stortingets uttrykte målsetting, er det sannsynligvis også målsettingen til et flertall i befolkningen. Hvorfor skulle det være positivt at politikere vise vilje til å motarbeide egen politikk eller de ønskene befolkningen har signalisert gjennom demokratiske valg?]
    – * –

    Du kan ikke ha meninger om hvordan Norge skal styres eller hvordan goder, byrder, ressurser, rettigheter og plikter fordeles og samtidig forvente at du skal bli oppfattet som uavhengig, partipolitisk nøytral og uten en politisk agenda. Å ha meninger om slike ting, eller kjempe for enkelte interesser, ER politikk.

    Å nå igjennom med ideer og saker er imidlertid nokså umulig uten å være med i en interesseorganisasjon eller et politiske parti. Det er gjennom dem at meninger og interesser kanaliseres, og det er i kampen mellom dem – i form av offentlig debatt, demokratiske valg og kompromisser/hestehandler at politikken utformes.

    Tanken om et ståsted eller en kanal på siden av politikken som bare enkelt og greit representerer ”folkets interesser” er ikke ny – den dukker gjerne opp i krisetider, og i populistisk demagogi som spiller på politikerforakt. Eksempler er bl.a. (uten sammenligning for øvrig) Fedrelandslaget og Nasjonal Samling på 20-/30-tallet, Anders Langes Parti og (delvis FrP) og dessuten noen småpartier, bygdelister, Kystpartiet m.m. i nyere tid. Det første punktet i Nasjonal Samlings program var for eksempel ”En handlekraftig nasjonal riksregjering uavhengig av partipolitikk.” Jeg mener ikke på noen måte at du har noe til felles med disse grupperingene, jeg vil bare ha fram at tanken om å representere folkets interesser på en politisk uavhengig måte er litt naiv, kan virke antidemokratisk og i verste fall være direkte farlig.

    Alle samfunnsaktører har et politisk ståsted og representerer visse interesser (egeninteresser og interesser på vegne av andre – for eksempel dem som betaler lønna). Heller enn å kreve at noen skal være nøytrale, bør vi kreve åpenhet om hva slags miljø de tilhører og hva slags interesser de representerer.

    Når det gjelder synet på kapitalisme og sosialisme, vil jeg si at for mye makt til staten eller for mye makt til næringslivet kan bli like feil. Sosialismen skaper ikke verdiene, og kapitalismen skaper ikke rettferdighet. Vi trenger begge. Det vi har i Norge er nettopp blandingsøkonomi midt mellom sosialisme og kapitalisme.

    For øvrig mener jeg det er en veldig dårlig idé med stortingssamarbeid mellom AP og Høyre, som Flabben foreslår. (Tror vel også at partiene selv skjønner at det er politisk selvmord.) Det er viktig i et fungerende demokrati at det er KLARE POLITISKE ALTERNATIVER. Hvis vi får den samme kompromisspolitikken i sentrum uansett hva vi stemmer på, og det ikke finnes noen realistisk opposisjon, ødelegger vi hele tilliten til demokratiet.
    Er også skeptisk til utsagnet:
    ”Det kan fungere hvis politikerne ikke kjører kjepphester, men faktisk hører på folket.”
    ”Folket” er ikke i stand til å se alle små og store politiske avgjørelser i sammenheng, vurdere konsekvenser og ta beslutningene. Det er derfor vi gjennom et representativt demokrati overlater dette til valgte politikere. Politikernes oppgave er å være tydelige og forutsigbare om hva slags ideologisk plattform de representeter, slik at vi kan vite hva slags politikk vi får når vi stemmer på én politikere / ett parti. Jeg synes absolutt at partiene skal ri de ideologiske kjepphestene de har lovt velgerne at de skal ri, ellers bryter de avtalen med dem de representerer, og politikken blir bare en grøt av prinsippløs, kortsiktig, vinglete og uforutsigbare populisme.

    ”Selvfølgelig debatteres statlige disposisjoner i andre land også, men altså ikke på et slikt hatsk og uforstandig lavmål som i Norge.”
    Den politiske kulturen varierer. I enkelte andre land brukes for eksempel svertekampanjer, knyttnever, fengselsstraffer, likvidasjoner og bomber. Jeg mener at det vitner om mer hatsk og uforstandig lavmål.

    ———————————————-
    Tema 3:
    Norsk øvre middelklasse i litteraturen

    ”Jeg tror ikke det finnes noe mer uspennende i verden enn Norsk Øvre Middelklasse. Det forundrer meg ikke et øyeblikk at den er omtrent totalt fraværende i litteraturen: Hvordan karikere mennesker som allerede er karikaturer av seg selv?”

    Jeg vil tvert imot si at den øvre middelklassen er svært overrepresentert i litteraturen i forhold til sin andel av befolkningen. Fram til forrige århundreskifte fantes det knapt litteratur som ikke var skrevet av, for og om den øvre middelklassen. Forfattere har i stor grad vært rekruttert fra høyere samfunnslag, og har beskrevet sitt eget miljø.
    Lars Saabye Christensen, Terje Holtet Larsen, Peter Serck og Alexia Bohwim er vel noen eksempler på at den øvre middelklassen ikke er fraværende i samtidslitteraturen heller. Dersom disse menneskene allerede framstår som karikaturer av seg selv, må det jo være fordi miljøet er grundig beskrevet?

    Ang. Terje Holtet Larsen vil jeg ikke holde det for usannsynlig at Gummimannen kan være i slekt med Mr. Saunders. Sistnevnte ville vel i utgangspunktet søkt seg mot noe modnere ”rasedyrkvinner”, men det kunne jo hende at han gjorde et unntak fra Camilla A., Camilla B. osv. og fikk lyst til å teste ut en yngre Cecilia B. i stedet.

    ———————————————–
    Tema 4:
    Kvalitet i media

    ”de selv er ansvarlige for hva de blir servert av søppel på TV og i media.”

    Der er du inne på noe viktig. I stadig større grad blir våre mediepreferanser målt via TV-dekodere og klikk-statistikk. Vi bør bli mer bevisste på å velge kvalitet. Når vi lar oss pirre av kjendissladder og spekulative/sex-fikserte bilder i nettavisene, stemmer vi med pekefingeren på mer av det samme. Ett klikk til betyr mer søppel, enda dårligere nyhetsdekning, enda færre grundige artikler og enda lavere nivå.

    —————————-
    Tema 5:
    Håndvasking

    ”Har man dobbeltmoral så har man jo rikelig… og det er fortsatt rennende vann i springen, selv om Maridalsvannet er i ferd med å bli for lite – vann nok til å vaske hendene…”

    Maridalsvannet har vært for lite lenge. Groruddalen etc. forsynes for en stor del fra Elvåga i Østmarka. Asker og Bærum får i likhet med Lier vannet fra Holsfjorden, og det har eksistert planer i mange år om å forsyne Oslo fra samme sted. Det vil løse vannforsyningsproblemet en gang for alle. I praksis er selvfølgelig vannverkene i tettbygde strøk forbundet, akkurat som e-verkene. Vi kan ikke se eller lukte akkurat hvor vannet (eller strømmen) kommer fra. Det er nok derfor mulig at det allerede nå sniker seg vann fra Holsfjorden inn i kraner i Oslo. Holsfjorden er den armen av Tyrifjorden som strekker seg sørover mot Sylling. Den begynner omtrent ved … Utøya. Det kan jo ha en viss interesse når man foretar den symbolske handlingen å vaske hendene.

    Vel, vel. Prøver å kommentere grundig, men det ble jo litt springende, dette.

    Til slutt: Du skriver om den offentlige debatten:
    ”Det er ikke meninger, det er bare show-off fra folk som ikke har noe annet å ta seg til.”
    Av og til lurer jeg … Kan vi være så sikre på at vi selv hever oss over denne kategorien og ikke er en del av den?
    😉

    1





  13. avatar Cecilia says:

    marthon: Okei.
    Jeg begynner slik:

    Det er mulig staten kan beskrives som autoritær, men i så tilfelle er enten norsk et merkelig språk eller så er staten en merkelig stat. Autoritær er nemlig en betegnelse på noen som uten å kunne henvise til saklig grunn bestemmer over andre.
    Vi kan gjerne redefinere begrepet, men da bør det gjøres på nasjonal basis og ikke lokalt her på BH, for det blir veldig forvirrende for sånne som meg. :)

    Så fortsetter jeg:

    Nei. Jeg mener selvsagt ikke media rent innholdsmessig er styrt av staten, men jeg ser altså samtidig ikke bort fra at staten bedriver en viss kontroll med om retningslinjene for støtteordningene blir etterlevet. Men det har kun en viss betydning for innholdet (lovbestemt pålagt plikt til å ta inn statsannonser o.l.).
    Hvor ligger det autoritære i media? Det ligger i definisjonen: Noen som uten saklig grunn bestemmer over andre… ( osv) Det betyr i min forståelse at når det er media som bestemmer hvilke nyheter vi skal lese, og så lenge de ikke har noen saklig grunn til å filtrere eller vektlegge (egen økonomisk vinning er ingen saklig grunn), så er de etter definisjonen autoritære.
    Men, og dette er en viktig presisering fra min side:
    Nettet er altså i seg selv ikke autoritært, og det gjelder også et radio- eller fjernsynsapparat eller en rull med avispapir.

    Okei.

    Media har en ganske stor autoritet, som altså betyr makt, og kjennetegnes ved at den oppfattes som rettmessig og legitim (Caplex), ettersom langt de fleste fester lit til den nyhetsformidlingen de bedriver. Media blir betegnet som den fjerde statsmakt. Altså en instans. Det gir autoritet, noe som altså etter mitt syn danner grunnlaget for min påstand om at de kan betegnes som autoritære instanser.

    Etter denne lett barnslige og sikkert fullstendig unødvendige belæringen, regner jeg med at vi i hvert fall er enige om begrepene :)
    Kommentarfeltene er derimot ikke autoritære, men ettersom de omfattes av begrepet media, så blir de en del av det som formidles der og således sett av mange. Det er høy oppmerksomhetsfaktor i media, noe som også er grunnen til de høye annonseprisene.

    Okei.
    Så går jeg videre, igjen:

    Jeg skriver ingenting om bygdesladderen; jeg refererer kun en samtale. Det gjelder også den upresise tidsangivelsen sekstisju – søtti år (Litt lenger nede i kommentaren din) . For meg var det åpenbart hva som ble ment, selv om det ikke ble fullstendig korrekt. Jeg sjekker sjelden slikt, jeg bare skriver touch mens jeg lytter med head-set. Jeg samler og lærer. Kvalitetskontrollen tar jeg senere.
    Så de rene referatene hopper jeg over. Det er ikke nødvendigvis meninger jeg har selv.
    Det gjelder også innbyggerne i Oslo. Dere er uenige – det får stå som det står. Jeg gjør meg opp egen mening senere. Dersom du leser enda gang til så vil du se at jeg stiller spørsmålstegn ved mange av de utsagnene som kommer.

    Hvor har jeg påstått at intellektuelle kommer fra bymiljø?
    Jeg kan svare selv: Ingen steder.
    Så jeg hopper over å kommentere ytterligere den lange listen over de intellektuelles opphav, selv om jeg syns det var interessant å lese den, og takker for kunnskapen ( samt det interessante ved selve utvelgelsen) :)

    Og så kommer Tema 2.

    Du ramser opp fem utsagn tatt ut av sammenhengen, så det finner jeg det veldig vanskelig å kommentere på noen fornuftig måte.
    Men:
    Så skriver du: “I det øyeblikket du er kritisk, er du ikke nøytral – og omvendt.”
    Det får jeg ikke helt til å henge på greip.
    Jeg vil si: Det er nettopp helt nøytrale mennesker som er best i stand til å vurdere de forskjellige politiske partiene opp mot hverandre, og derved komme frem til hvem de sympatiserer med når de skal stemme.
    La meg også komme med en tese:
    Dersom folk ble tvunget til å velge utfra kun egne politiske vurderinger av navnløse partiers politiske program, og således ikke ante hvilket parti de egentlig stemte på, tror jeg valgresultatet i Norge, kun basert på politikk, hadde blitt oppsiktsvekkende.

    Kan det ikke finnes parti-politisk nøytrale intellektuelle fordi man slutter å være nøytral når man mottar statlig støtte?
    Hvordan kan det da finnes politisk nøytrale media? De mottar jo statlig støtte! Og da slår jo du jo de tidligere argumentene dine i hodet, der du påstår at autoritære (i din tolkning) media ville fremstille Arbeiderpartistaten som et paradis.
    Men la oss ikke dvele ved det.
    Økonomisk uavhengighet er, som du sier, en nødvendighet for å kunne betrakte samfunnet fra en objektivt sett nøytral vinkel. Og vil det overhodet være mulig å finne slike personer i Norge: Altså intellektuelle, steinrike filosofer, som vil gjøre det til sitt livsverk å utfordre urettferdigheter innen samfunnsstyringen og kulturen? Vi kan vel si at Arne Næss på mange måter fylte den rollen en stund, selv om han aldri ble noen refser. Da har vi én person blant fire millioner. I et land med åtti millioner vil det da rent statistisk finnes tyve slike personer, og da begynner vi å snakke.

    “Statsstøttete opposisjonelle – liksom? ”
    Vel. Klassekampen får jo pressestøtte, så det har vi allerede i Norge.
    “Hvordan skulle man kunne klare å skape eller finansiere et forum som ble sett på som nøytralt av alle?” spør du ( osv.)
    Jeg har selvfølgelig ingen fasitsvar på dette, og det vil jeg nok heller aldri klare å frembringe, men det fratar meg på ingen måte retten til å ønske at det fantes. Hva er egentlig så galt med å ønske noe som er vanskelig å gjennomføre? Er det fordi tanken er ny i Norge at den blir møtt på denne måten? Er det ingen som har tenkt dette før her i dette fantastisk selvgode og velfødde landet, at det kan finnes sannheter innen kulturen som trenger å utfordres og kanskje sågar forkastes? Hva om dette spørsmålet hadde blitt reist av en av de intellektuelle på listen din? La oss si at Trond Berg Eriksen hadde hypnotisert deg med et slikt spørsmål på den tiden du lå ved UiO og tok ex. phil? Hadde da dine første tanker gått til Nasjonal Samling og politikerforakt i nedgangstider, og hadde du umiddelbart begynt å diskutere dette med ham?
    Uff, det var ikke meningen å bli personlig.
    Jeg går bare videre:

    Nei, jeg tror ikke det er folkets vilje som styrer alt. Jeg har for eksempel sterk tro på at et flertall av befolkningen ser det urettferdige i arveavgift, og ville stemt mot dersom det ble folkeavstemning ( bare for å ta det aller første eksempelet som falt meg inn)
    Vil Norges befolkning heller ha mere penger i lomma til privat forbruk enn å betale skatt nok til at Norge har råd til å vedlikeholde skolebygg og jernbanenett?
    Skal folket i så tilfelle få lov å bestemme dette?
    Hva er folkets vilje?

    Å representere folkets interesser har lite med folkets vilje å gjøre og vil for meg si at man ser og anerkjenner at det er mennesker som danner samfunnet. Hva gir mennesket et godt liv? Hva kan gjøres for at mennesket skal få et enda bedre liv?
    Man skal ikke derved tre noen løsninger ned over folk mot deres vilje, men man skal opplyse om at det finnes muligheter, og det til tross for at folkets vilje kanskje ikke er å bli opplyst om dette. (jfr. debatten om Trekant eller Juntafil, programmer for folk som ikke velger å slå av :)
    Biblioteket bestemmer heller ikke hvilke bøker du skal lese, men de gjør bøkene tilgjengelige for dem som ønsker det, og foreløpig er det helt gratis (helt til Siv Jensen får bestemme).

    Litt om støtte til annerledes tenkende:
    Det er mulig politikere har sunket så dypt i folks mer eller mindre bevisstløse og media-manipulerte forståelse, at de ikke lenger tiltros evnen til å re-tenke og justere politikken sin i takt med ny kunnskap. Jeg mener dette ikke er tilfelle. Jeg mener tvert i mot at det nettopp er de politiske grupperingene som vil tjene mest på å støtte annerledes tenkende og systemkritikere. Ordet ‘systemkritikere’ er her ikke brukt negativt i den forstand at de skal komme med stadige kritiske bemerkninger til systemet, men snarere skal oppfattes som en kontrollgruppe som gjennomgår både politisk ideologi, anvendt lovverk, byråkratiske rutiner, folks personlige frihetsbegrensninger osv, i den hensikt å vurdere både nytte og konsekvenser, og eventuelt påpeke svakheter og medførte ulemper ved det gjeldende, og i beste fall komme opp med bedre løsninger.
    Dette er i alles interesse.
    Det er faktisk mulig å se dette på denne måten.

    Vel :

    Sosialisme – kapitalisme – markedsliberalisme.
    Jeg har skrevet litt om blandingsøkonomi inne hos Argus. I Norge fungerer blandingsøkonomien vel til en viss grad fortsatt, men det subsidieres litt mer enn sunt er av oljeinntektene. Det er vel helst EU som styrer hoveddelen av den norske økonomien (først og fremst den private delen av økonomien) gjennom forordninger og pålegg. Men også statlige norsk selskap har fått merke at de ikke lenger kan utføre noe arbeid uten at det har vært på anbud over resten av EU, og da sier det vel seg selv at den lille antydningen til planøkonomi som fortsatt fungerte en stund opp på åttitallet, har måttet gi tapt for konkurranseutsetting og anbuds-politikk. Det finnes etter min mening ikke snev av sosialisme igjen i Arbeiderpartiet.
    Det er klart at en koalisjon mellom AP og Høyre ville være en katastrofe for det politiske systemet. Det er illusjonen om forskjellen som skaper balanse. Uten denne illusjonen blir det et rene personvalg, og da blir det i enda større grad trynefaktoren som blir avgjørende for valgresultatene.

    Og så videre:

    “I enkelte andre land brukes for eksempel svertekampanjer, knyttnever, fengselsstraffer, likvidasjoner og bomber.”
    Joda, Det blir jo det samme som å påpeke hvor mange bøker som skrives om norsk øvre middelklasse uten å se det i sammenheng med det totale antall norske utgivelser.
    Please?

    Og da har jeg også svart på Tema 3.

    Tema 4 er vi jo enige om…

    Tema 5 er morsomt.
    Jeg hadde opplysningen min om Maridalsvannet fra en nøytral og seriøs norsk nettavis : Aftenposten.no . På sin normale autoritære måte, fremla de dette som en nyhet, og så lot jeg meg dupere til å tro på det, så derav altså denne miseren. (Jeg ville personlig fortrukket å skrive misære, men det er en annen sak)
    Jeg legger meg på minnet at jeg vet (visste) svært lite om Oslos drikkevannsforekomster, men føler meg litt bedre nå som dette kunnskapshullet begynner å fylles. :)

    Jeg syns definitivt du går grundig til verks (jeg ville faktisk driste meg til å si svært grundig), selv om du nok ikke alltid er fullstendig på det rene med hva som var mine påstander og hva som kun ble referert i innlegget mitt. Jeg har jo den uvanen at jeg ikke skriver “sa han” og “sa jeg” bak hver eneste replikk, så det kan sikkert være at denne litt upresise gjengivelsen min kan medføre enkelte misforståelser med henblikk på hvem som mener hva. Det vil jeg i så tilfelle beklage.

    Du avslutter elegant:
    Sitat: Til slutt: Du skriver om den offentlige debatten:
    ”Det er ikke meninger, det er bare show-off fra folk som ikke har noe annet å ta seg til.”
    Av og til lurer jeg … Kan vi være så sikre på at vi selv hever oss over denne kategorien og ikke er en del av den? – stat slutt.

    Vel, nå var dette sitatet du åpner med altså IKKE mitt utsagn, og jeg mener bestemt at jeg heller ikke sa meg enig i det, snarere tvert i mot.

    Da vil jeg også avslutte:

    Selvfølgelig hever vi oss over denne kategorien! Høyt over, mann! I hvert fall hva gjelder antall ord :)

    2





    • avatar marthon says:

      Min mening er at media neppe kan sies å være autoritære. Fordummende, ja. Og avisene springer som blinde høner etter de sakene og kjendisene som TV-kanalene skaper, men jeg tviler på at det skjer noen bevisst meningspåvirkning fra media sett under ett.

      Det er mulig at jeg ikke klarte å holde styr på hvem som sa hva om bygdesladder, selv om jeg vet hvem som har skrevet det ned. Bare skyld på Carl eller Skybert, du. Eller få Carl til å stå opp for sine meninger, så tar jeg diskusjonen med ham.
      :-)
      Det er mulig jeg sparket inn noen åpne dører. Men det er aldri noen god idé å sparke i låste dører. Man får bare vondt i tærne. Og ofte er det også en grunn til at døra er låst og at ingen åpner. F.eks. at de ikke regner deg som en vedkommende. Den som sparker inn åpne dører, derimot, kommer seg inn i huset, hvor det kanskje er behagelige møbler, god mat, godt drikke og hyggelige folk (om man bare har sparket veldig forsiktig, altså). :-)

      Og nei, du ”stiller ikke spørsmålstegn ved”, du ”stiller spørsmål ved” eller ”setter spørsmålstegn ved” 😉

      Kongehuset oppfattes som relativt nøytralt. Det er bare mulig så lenge de holder seg unna å ta stilling. Intellektuelle og samfunnsrefsere må ta stilling til viktige spørsmål om de skal ha noe å fare med, og vil dermed plassere seg politisk. Ofte er også partipreferansene tydelige. Jeg mener altså at idet man engasjerer seg for eller mot saker som angår hvordan samfunnet er innrettet, er man ikke politisk nøytral. Det henger på greip!

      ”Det er nettopp helt nøytrale mennesker som er best i stand til å vurdere de forskjellige politiske partiene opp mot hverandre, og derved komme frem til hvem de sympatiserer med når de skal stemme.”

      Den ideen din om ”nøytrale mennesker” er ganske naiv, spesielt når de har bestemt seg for hva de skal stemme.

      ”Dersom folk ble tvunget til å velge utfra kun egne politiske vurderinger av navnløse partiers politiske program, og således ikke ante hvilket parti de egentlig stemte på, tror jeg valgresultatet i Norge, kun basert på politikk, hadde blitt oppsiktsvekkende.”

      Jeg har vært valgvakt under tre valg og vet hvor forvirret menigmann er inne i valglokalet. For eksempel er erfaringen ved kommune-/fylkestingsvalg at bare halvparten har fått med seg at de skal plukke med seg to stemmesedler. Hvis ikke folk har partinavn å stemme på, tror jeg resultatene kunne blitt temmelig tilfeldige.

      ”Hvordan kan det da finnes politisk nøytrale media? De mottar jo statlig støtte! Og da slår jo du jo de tidligere argumentene dine i hodet, der du påstår at autoritære (i din tolkning) media ville fremstille Arbeiderpartistaten som et paradis.”

      Smart-arse! De er nokså nøytrale partipolitisk (ett eller annet sted i midten, men litt varierende fra sak til sak). Leser-, lytter- og seermarkedet er så lite at mediene ikke har råd til å binde seg til en politisk gruppering, for da risikerer de å støte fra seg velgere. Av samme grunn er de heller ikke autoritære.
      Jeg tror ikke det å være en godt orientert fritenker eller samfunnsrefser bare har med økonomiske midler å gjøre. Det er mange korrektiv som har kommet nokså fra grasrota.

      “Er det ingen som har tenkt dette før her i dette fantastisk selvgode og velfødde landet, at det kan finnes sannheter innen kulturen som trenger å utfordres og kanskje sågar forkastes? Hva om dette spørsmålet hadde blitt reist av en av de intellektuelle på listen din? La oss si at Trond Berg Eriksen hadde hypnotisert deg med et slikt spørsmål på den tiden du lå ved UiO og tok ex. phil? Hadde da dine første tanker gått til Nasjonal Samling og politikerforakt i nedgangstider, og hadde du umiddelbart begynt å diskutere dette med ham?”

      I dette fantastisk selvgode og velfødde landet har vi f.eks. en del gjengangere i nettavisenes kommentarfelt som har en god slump sannhetsord å komme med angående kultur og politikk, og daglig utfordrer og forkaster det meste. Tror faktisk du selv har skrevet litt om akkurat dette fenomenet …

      Ellers er det altså sånn at vi har et helt politisk system til å ta seg av det du etterlyser. Vi har til enhver tid ett eller flere politiske partier i regjering – i POSISJON, mens røkla av politiske partier er i OPPOSISJON. Det er deres oppgave – i ledtog med en (forhåpentligvis) kritisk presse og våken befolkning – å avsløre maktmisbruk, vanstyre og ineffektivitet.

      I tillegg er det som de fleste vet fritt fram for hvem som helst å heve sin stemme, skrive leserinnlegg og kronikker eller stifte en tenketank, en interesseorganisasjon eller et politisk parti for å skape de endringene han eller hun mener er nødvendige for å skape et bedre samfunn og ta kulturen til nye høyder.

      Om Trond Berg Eriksen hadde stått på forelesninger på universitetet og sagt at norske politikere er ineffektive, kranglevorne, inkompetente tullinger, men at han hadde trommet sammen en gruppe nøytrale intellektuelle som hadde kommet fram til politisk nøytrale fasitsvar som vil gjøre livet bedre for alle, hadde jeg begynt å lure litt på ham.

      Jeg står fast på at vi bør være skeptiske til populister som mener de er politisk nøytrale, taler interessene til “folk flest” og hevder de kan lede saueflokken til grønnere enger. Spesielt hvis det skjer ved å mistenkeliggjøre og boikotte det (øvrige) politiske systemet. Endringer må skje innenfor det politiske systemet ved at man anerkjenner at endringer er politikk.

      ”Å representere folkets interesser har lite med folkets vilje å gjøre …”
      Jeg er ikke sikker på at jeg ville trives med å ha deg som diktator.

      Poenget med regler for anbud er for øvrig å gjøre forutsetningene for tildeling av store kontrakter tydelige og forhindre kameraderi og korrupsjon. Påstanden om at EU styrer hoveddelen av den private delen av norsk økonomi høres lite gjennomtenkt ut.

      Kunnskapen om vannforsyningen i området mellom Drammenselva og Østmarka tilfløt meg fra en gartner bosatt i Lier under en terassevin-seanse i sommer. Jeg kan imidlertid ikke gå god for at påstanden om at man også i sentrale deler av Oslo kan risikere å vaske sine hender i vann fra Tyrifjorden, holder vann.

      At norsk politisk kultur i komparativt perspektiv (og med unntak av det som skjedde i juli i fjor) er svært fredelig, er derimot uomtvistelig. Jeg er heller ikke villig til å gå med på at den norske øvre middelklassen er så urettferdig fraværende i norsk litteratur – heller ikke i sammenheng med antall utgivelser – men du må gjerne forske nærmere på det – eller aller helst bidra selv til at påstanden blir gjort til skamme.
      :-)
      Har jeg svart på det meste nå?





  14. avatar Cecilia says:

    marthon: Vi får vel være uenige om medias autoritære rolle.
    Jeg mener nå uansett at media ligger innenfor definisjonen av begrepet autoritær, og kommer tilbake til hvorfor litt lenger nede.

    Og så kan du selvsagt ikke dy deg: “Bare skyld på Carl eller Skybert… (hvem det nå enn er). Denne typen angrep er det selvfølgelig umulig å forsvare seg mot. Dette er advokatene deiligste triks. Klarer man å rokke ved troverdigheten hos vitnene, så er halve saken vunnet, og klarer man å ta en presidentkandidat i løgn, så jubler man av lykke. Det skal nemlig aldri handle om hva som er riktig, hverken i rettssalen eller i politikken… og kanskje heller ikke i debatten.
    For å trekke dette ned på et forståelig nivå, og for hensiktens skyld: Hva om utsagn leses som retoriske påstander og så diskuteres? Hva om jeg fremsetter en påstand som “Media er fullstendig til å stole på” , og etterpå diskuterer denne påstanden. Vil det da være legitimt å oppfatte den påstanden som min mening, eller vil den etterfølgende diskusjonen danne et bedre utgangspunkt for å trekke konklusjoner om hva jeg mener?
    Dette er nemlig bunnlinjen her, enten det er jeg som legger ordene i munnen på folk eller om de faktisk selv har utrykt dette.
    Les:

    – Med Norges generøse utdanningspolitikk kunne landet nå hatt en stor gruppe intellektuelle som stadig kunne stille spørsmål ved og utfordre makten. Men høyskolene og universitetene produserer hovedsakelig matter-of-fact-orienterte, samfunnsnyttige eksperter som skal kunne selge sine tjenester til arbeidslivet. Tør man spørre hvor gamle dyder som dannelse, dømmekraft, refleksjon og engasjement har tatt veien?

    – Du må gjerne spørre. Vi oversvømmes jo av fast-thinkers, slike halvintellektuelle kjendis-synsere som hasteinnkalles til enhver debatt for å levere lekkert anrettet ikke-tenkning. Det verste er at folk flest tar det som dypsindigheter.

    – Jeg mener Norge ikke har så mange og kanskje heller ikke så nyskapende intellektuelle som de kulturelle stormaktene i Europa. Skyldes det bare folketallet, eller ligger det noe dypere kulturelt bak det?

    – Det merkelig er at en av de beste og også morsomste personlighetene i det offentlige ordskiftet er polsk. Nina Witoszek.

    Osv…

    Hvem sier hva? Hvem mener hva? Hvor viktig er det å imøtegå detaljer i en helhet?
    Da spiller det ikke noen rolle om det så skulle være en konstruert dialog, og jeg vil ikke gå i den fellen å hverken bekrefte eller avkrefte noe som helst. Alt jeg publiserer skal få lov å være fiksjon, selv når jeg påstår at merkingen av parkeringsplassene i Bogstadveien ble frisket opp grytidlig i går morges. Det er ikke sikkert det er sant.

    Overforsvømmelsen av feilt stilte spørsmålstegn er selvfølgelig en pest og en plage, og stikker nok opp som verkefingre fra dronningas gullforgylte dass, men jeg skal forsøke etter evne å spyle ned etter meg 😉

    “Den ideen din om ”nøytrale mennesker” er ganske naiv, spesielt når de har bestemt seg for hva de skal stemme.”
    Men hva om de IKKE har bestemt seg? Er idéen ikke fullt så naiv da? Omtrent hvor på naivitets-skalaen vil du plassere den?

    Og så trekkes det selvsagt ned på et praktisk nivå. Jo selvsagt blir det vanskelig i valglokalene, men ikke vanskeligere enn at partiene kalles 1, 2, 3, 4, osv, hvilket også, for enkelhets skyld, kan korrespondere med nummereringen av partiprogrammene. For meg er det ikke snakk om logistikk, men om idé. Det er tanken som kommer, og dersom den møtes med logistisk skepsis, så er den allerede død før den får sjanse til å vokse. Det er akkurat denne matter-of-fact-innstillingen som gjennomsyrer Norge. Hele det norske samfunnet er innrettet mot det praktiske, mot resultatene. Hva har de intellektuelle skapt? Forførende ord? Tvil? Hindere på veien mot å få gjennomført samfunnsmål?
    Hva tror du?

    “Leser-, lytter- og seermarkedet er så lite at mediene ikke har råd til å binde seg til en politisk gruppering, for da risikerer de å støte fra seg velgere. Av samme grunn er de heller ikke autoritære.” skriver du.
    Kanskje det er en riktigere måte å se det på? Også når man ser hvordan media bevisst underslår fakta og vinkler fremstillingen? Denne vinklingen i media som vi hele tiden opplever, har kun ett formål: Å skape støy! Det oppsiktsvekkende resultatet av denne stadige uetterretteligheten i media er at folk ukritisk tar media i bruk som sannhetsvitne, samtidig som de i andre sammenhenger kritiserer samme media for å fare med halvsannheter, vinklinger og underslag av opplysninger.
    Dette spesielle fenomenet er i seg selv interessant, men når det på bakgrunn av dette dukker opp horder av desinformerte synsere, som for eksemplet i saken om Eskil Pedersen, så burde det vel være åpenbart at media misbruker sin autorisasjon som nyhetsformidlere. Er ikke det nettopp å være autoritær?

    Vi luller oss inn i overbevisningen om at vi har et helt politisk system til å ta seg av den kritiske gjennomgangen av samfunnet. Det er en illusjon. Du slår på en måte fast at vi bør være skeptiske til populister, men altså kun når det gjelder populister som påstår seg å tale folkets sak? Vel.

    “Påstanden om at EU styrer hoveddelen av den private delen av norsk økonomi høres lite gjennomtenkt ut.”

    Vel den påstanden er kanskje lite gjennomtenkt, men det er tross alt et faktum at Norge ikke lenger selv kan velge å sette ut vesentlige arbeidsoppgaver til norske selskaper. Det skal først på anbud innen hele EU. Det har blitt et nærmest uendelig byråkrati ut av noe så enkelt som å bygge en ny veistrekning. Jeg er ikke imot globalisering, men jeg er for en viss form for selvråderett. Det er sunn nepotisme å ansette en kusines datter som vaskehjelp i sitt eget hjem :)

    Du mener jeg skriver litteratur om den øvre middelklasse? Vel. Lenin hadde også sine røtter i øvre middelklasse 😉

    Du har svart på det du mener er det meste. Det har vel jeg også :)





    • avatar marthon says:

      Har du ikke hørt om fantasivennen til Albert Åberg?

      “høyskolene og universitetene produserer hovedsakelig matter-of-fact-orienterte, samfunnsnyttige eksperter som skal kunne selge sine tjenester til arbeidslivet.”

      Litt av det samme problemet tas opp i et kort dagbok-utdrag ved navn “If the impressionists had been dentists” som gjengis i en av bøkene til Woody Allen. Det dreier seg altså om en svært kreativt anlagt tannlege som beklager seg over at de besteborgerlige, konforme pasientene hans ikke verdsetter kunsten han skaper i munnhulene deres bare fordi de ikke klarer å tygge eller lukke munnen! Til helvete med samfunnsnyttige, markedstilpassede, sneversynte, bakstreverske A4-eksperter! Hvorfor skal partiene ha navn, hvorfor skal politikerne velges? Kan vi ikke bare avgjøre det med loddtrekning eller skiløp på idealtid?

      Ach nein.
      Hver og en av oss må nok bare dra oss sjøl opp etter håret og trene oss opp til å bli skarpe opposisjonelle, intellektuelle samfunnsrefsere. Tross alt har jo de fleste andre enn meg ganske suspekte meninger uansett, så det er mye å ta tak i!

      Nepotisme er faktisk sterkt anbefalt i eget hjem.
      😉





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *