Some like it hot.

Det regner. Det som venter meg ligger langt der fremme – noen ganger tenker jeg at jeg ikke kan komme dit fort nok.

Sex, whether you like it or not, is the prime force of life. There is no other reason to be here. For me, sex is very rarely rude. It’s a fresh thing.  In my films the censors saw things that didn’t happen in the sex scenes. Did this happen? Did that happen? It’s not unusual. The wonder of film is that because we relate to moments and emotions so deeply, we often see things that aren’t there.
___________________________________– Nicolas Roeg – filmdirector

:::

Jeg lurer på om det samme er tilfellet med ord vi leser, at vi leser ting som faktisk ikke er skrevet.
Kort pornonovelle:
Jeg trakk pusten fort da han rev av meg trusene. Resten overlater jeg til din egen fantasi.
Nei, det blir litt fattig, som en melding på Twitter:

_

:::

Jeg foretrekker å bruke flere ord. Twitter og Facebook er ikke noe for meg.
Det er aktivitet her i dag. Det er visning tvers over gangen. Da det begynte ved ti-tiden, tenkte jeg at Ian ville dukke opp, men han har overlatt alt til et utleiebyrå. Etter et par timer med trafikk i oppgangen merker at jeg blir mer og mer irritert av støyen. Det forstyrrer meg.  Jeg lurer på når jeg egentlig ble så var for lyder. Jeg kan visst bare glemme å bo i kollektiv. Jeg setter meg på kjøkkenet og begynner på noen illustrasjoner i Photoshop. På kjøkkenet er det i hvert fall stille.
– Have you ever been to the Bagatelle gardens, spurte flyndremannen.
– No.
– It’s a beautiful rose garden. You should see it next time you’re in Paris. Bring a friend.
Morgenen etter, da jeg sjekket ut fra hotellet, viste det seg at Mr. Chapman hadde lagt igjen en presang til meg i resepsjonen: En avlang eske, pent innpakket i sølvskimrende papir.
Thank you for a most delightful evening. Don’t open until you get home. Yours eternally, Jack the R.   – stod det på kortet.
Jeg må nok ha virket litt bekymret, for jeg fikk et smil da jeg la esken forsiktig på samlebåndet i sikkerhetskontrollen og fulgte den med øynene gjennom maskineriet. Jeg tror de valgte å se gjennom fingrene med det… all væske skal jo ligge i en egen pose.
Selvsagt var det en rose. En rød rose innpakket i cellofan, med stilken stukket ned i en liten vannbeholder. Den står fortsatt i en tynn blå vase på kjøkkenbordet, selv om jeg har måttet klippe stilken et par ganger.  Jeg tenker han må ha vært tidlig oppe for å rekke å handle.

Det nærmer seg lunsj så jeg ringer Carl og inviterer han med ut. Jeg har lyst på noe ordentlig mat, noe annet enn de har på Kaffebrenneriet. Jeg har lyst til å gå et sted jeg aldri har vært. Carl blir gjerne med, og legger til at en liten Grønlands-ekspedisjon sies å skulle være skjerpende for appetitten.
Nansen gikk på ski – vi tar T-banen; det virker litt mer behagelig, og mye raskere.
Femten minutter senere er vi en del av klientellet på Asylet, en anakronisme av en kafe som kommer til å få arkeologene til å klø seg i hodet når de graver den frem av leira en gang etter neste istid, litt som leiligheten jeg bor i, tenker og smiler.
– Du har vært her før du?
– Sønnen min tok meg med hit en gang. Jeg tenkte du hadde godt av noe annet enn overpriset kratt og hirsefrø.
– Døh! Ser du noe til ham for tiden?
– Lite. Han er opptatt med sitt. Men vi tekster litt dann og vann.
– Hvor gammel er han?
– Seksogtredve.  Er det nå vi skal snakke om hvor dårlig far jeg er?
– Er du det?
– Det er vel noe de fleste skilte fedre reflekterer over. Hva er egentlig en dårlig far? Et dårlig forbilde?
– Hva er egentlig et dårlig forbilde? For meg er det en far som ikke bryr seg.
– Jeg tror det er ganske stor forskjell på jenter og gutter når det gjelder hvor mye en far bør blande seg inn i livene deres.
– Hvor mener du forskjellen ligger? Jeg syns det er fint at foreldrene holder litt avstand, særlig nå som jeg begynner å bli voksen.
– Jeg tror forskjellen ligger i måten man oppfatter ting på. Jeg tror gutter har lettere for å forstå dette med å være opptatt, at man faktisk er nødt til å prioritere jobben i en viss periode.
– Det er jeg ikke enig i. Jeg tror ikke det har noe med kjønn å gjøre, og i den grad det har noe med det å gjøre tror jeg det heller er slik at det er kvinnene som får dårlig samvittighet når de er nødt til å prioritere karrieren. Det er ikke døtrene som ikke forstår det.
– Kanskje du har rett… men én ting er i hvert fall forskjellig; gutter har langt vanskeligere for å ta imot råd enn jenter. De skal helst klare seg selv og være den som kommer opp med alle løsninger.
– Personlig erfaring?
– Mm. Jeg har forstått at jeg må tråkke litt forsiktig.
– Så hva gjør du med firmaet ditt?
– Det legger seg ned av seg selv vil jeg tro. Enten det eller så får jeg bare gi det til noen nyutdannede entusiaster som vet å bruke det. Det er jo ikke helt… jeg har jo ikke giddet å investere så mye i det siste. Det trengs nye krefter for å skaffe nye kunder.
– Er det ikke litt trist?
– Det triste er vel at kunnskapen og ekspertisen forsvinner. Men et firma er avhengig av goodwill, ellers har det ikke livets rett. Nei, jeg vet ikke om det er så trist om firmaet blir borte. Det en naturlig utvikling når det er basert på én manns kunnskap og erfaring… du tenker på deg selv nå. Jeg ser det på deg.
– Selvfølgelig. Det er jo derfor jeg spør… jeg tenker faktisk ganske konstant på det. Jeg har til og med fantasert om å kjøpe tilbake barndomshjemmet, selv om det er fullstendig utopisk.
– Vi er bare nødt til å se i øynene at alt forandrer seg. Vi forandres også, hver eneste dag
– Syns du jeg har forandret meg mye?
– Du er mye mere spennende nå enn du var for fem år siden… seks år siden.
– Syns du det? Hva er det som er så spennende ved meg egentlig?
– At du har blitt eldre.
– Var det uventet?
– He, he… selvfølgelig ikke. Men det er noe spennende som skjer når trekkene setter seg.
– Rynkene tenker du på?
– Ikke bare utseendet. Mentaliteten forandrer seg også.
– Syns du det er lenge siden du var på min alder?
– Nei… på en merkelig måte føler at vi er jevnaldrende.
– Det gjør faktisk jeg også… kanskje du er en Orlando?
– Orlando… nå må du friske meg opp litt.
– Det var han som levde i fire hundre år og transformerte seg fra mann til kvinne.
– Selvfølgelig. Det hadde vært noe. Det er egentlig en god idé.
– Ikke sant? Jeg tror jeg skal ta det med i aftenbønnen min, som et forslag til forbedring av skaperverket.
– Ber du aftenbønn fortsatt?
– Mamma spurte en gang om jeg ikke snart var blitt for gammel til å få adventskalender. Hun kan ennå huske det blikket jeg sendte henne.  Jeg får nok adventskalender i år også.

:::

Trenger jeg nevne at det regner?
Vi har funnet oss en plass ved et umalt langbord og spiser karbonade med speilegg. Hvitvinen er en lunken Chardonnay tappet fra pappkartong, men den er helt grei. Og utenfor plasker det ned. Det er også helt greit. Det er bare å venne seg til det.
Det blir hevdet fra meteorologisk hold at vi kan belage oss på våtere somre og mildere vintre i tiden som kommer. Muligens vil forskjellen mellom sommer og vinter bli  rent akademisk i løpet av hundre år. Nordpolen vil forsvinne inn i Sibir og Grønland vil bli velsignet med levelige forhold… altså, ikke Grønland i Oslo, for her vil nok fortsatt småpikene bli pakket inn av hellige menn og servert som lekkerbiskener til gifteklare fettere fra hjemlandet. Men, hvem kan egentlig se hundre år inn i fremtiden? Hvem så internett for hundre år siden?
Det er omtrent 23.000 danske innvandrere i Norge i dag i følge Statistisk Sentralbyrå. Jeg er ikke en del av den statistikken for jeg har fortsatt adresse i København. Jeg er altså en alien, og dessuten føler jeg meg ikke som innvandrer.  Mange ganger føler jeg meg faktisk ganske norsk, selv om jeg som oftest betegner meg selv som dansk. Det tror jeg har noe med forfengeligheten min å gjøre, fordi jeg fortsatt har for mange fordommer om Norge – helt irrasjonelle fordommer som jeg helt klart kan se ble dannet i løpet av skoletiden, men som det er utrolig vanskelig å kvitte seg med.  For meg er Norge fortsatt en bakevje, et land hvor fremmedfrykten og selvgodheten dyrkes i potter i vindusposten. Norge er både en seiglivet og senesterk mann med grove muskler, sunt bondevett og fjellstøtt fotfeste, og samtidig en frodig kvinne som Europa har voldtatt så mange ganger at hun er nødt til å late som om hun liker det – for å opprettholde selvrespekten.
Norge er landet som fedrene har kjempet for – fedrelandet  –  hvor mødrene har grått.

Her sitter jeg i en tre hundre år gammel bygning på Grønland, og ser på menneskene som haster haster avsted på andre siden av gaten der det moderne Grønland befinner seg: Et strømlinjeformet bo-kompleks omkranset av tidsriktige serveringssteder og moderne butikker – et sted det er like naturlig å kjøpe et brød som å kjøpe et kompass som peker mot Mekka. Jeg sitter på en kafe som fremstår som en fremmedartet oase og hvor klientellet kun er etniske nordmenn, mens nikaber og burkaer flagrer forbi på den moderne siden av veien. Det er kanskje bare en tilfeldighet?
Hva vet jeg egentlig om dette eksotiske og fremmedartede landet Norge, landet som ga meg mine flotteste bardomsopplevelser i lange sommerferier – sommerlandet Norge – et eventyrland med vill og uberørt natur rett utenfor døren – et land hvor man kunne la elektriske lys brenne dagen lang og ikke trengte å låse dørene etter seg om man skulle en tur ut. Slik var mitt første bilde av Norge, en gang på åtti-tallet. Kanskje dette glansbildet fortsatt eksisterer, men det ikke det jeg ser for meg lenger. Jeg leser om innvandrere som sliter med å integrere seg og nordmenn som vil at det skal skje over natten, eller aller helst at de skal pelle seg hjem dit de kom fra.

_

Gjester skal tørke av seg på matten utenfor døren, og ta skoene av seg i gangen. Hatt og frakk skal etterlates på anvist plass. Etterpå får man får slippe inn  – og delta i bordbønnen før svinesteken serveres.  Sånn har vi det her. Og så? Er det noe galt i det?  Er det ikke landets kultur og skikker man skal følge – akkurat som alle nordmenn gjør når de reiser på sydenferie eller slår seg ned som pensjonister i Spania?  Det er da ikke sånn at nordmenn forventer norsk mat og svenske kelnere når de reiser til andre land?  De reiser vel dit fordi de finner noe de ikke finner her; billig husvære og mat, bedre vær, mere sol, varmt i vannet… sånne ting – og da lar de selvsagt sin norske kultur og sine egne vaner og overbevisninger ligge igjen hjemme. Ikke sant?  For det er vel det nordmenn gjør når de drar på besøk?  Hva er det som er så galt med å spise hermetisk slange eller hundestek?, tenker nordmenn, og da er det slett ikke rart at nordmenn stiller krav til innvandrere som kommer hit. Det skulle bare mangle – i grunnen.
When in Rome,  do as the romans – det er jo det som er nordmenns mantra og som de nynner i kor når de sitter på Spania-flyet, på danskebåten eller reiser på sex-ferie til Thailand…  det finnes jo bruksanvisninger til det meste… det er ikke verre enn det…

:::

:::

_

– Syns du jeg tar meg selv for høytidelig, Carl?
– He, he… hva vil du egentlig jeg skal svare på det?
– Sannheten kanskje, … om den ikke er hensynsløst bekreftende.
– Og hvor skal man sette grensen? Hva er egentlig for mye selvhøytidelighet?
– Det er jo derfor jeg spør.  Jeg får jo i bant høre at jeg er overlegen, at jeg ikke tåler å bli motsagt.
– Hvem er det som ikke får høre det? Er det noen sinne oppfunnet et bedre argument?
– Du svarte ikke på spørsmålet mitt.
– Gjorde jeg ikke? Hva synes du selv? Det er jo en grunn til at du spør.
– Ingen røyk uten ild, tenker du?
– Apropos det…
– Vil du røyke? Vi kan godt det.

Jeg tenker at dette sikkert er et hyggelig sted når det er sol og varmt og man kan sitte ute i bakgården, men i dag er ikke bakgården spesielt attraktiv. Vi finner et bord under overbygningen… overbygning er bra, på alle måter.

– Kan du ikke ta meg med hit en gang det er fint vær?
– Jo. Det syns jeg. Så vidt jeg vet ble Norges første forbudte film produsert her.
– Jaha? Fortell.
– Bredo Greve, har du hørt om ham?
– Nei.
– Han var en ganske rabiat filmregissør på søttitallet. Han hadde filmstudioet sitt her.
– Hvilken film var det han laget?
– Heksene fra den forstenede skog.
– Kul tittel. Har du sett den?
– Jeg vet ikke… jeg tror det.
Jeg tenker på The Petrified Forrest og lurer på om det er den samme filmen, men så kommer jeg på at den er fra førti-tallet.
– Hva handler den om?
– Tja… det er først og fremst et slags anarkistisk budskap, om at alt gikk i dass da eiendomsretten ble innført i Norge.
– Var det derfor den ble forbudt?
– Nei, det var visst noen sexscener der som pirket i den offentlige bluferdighet.
– Hm… jeg tror forresten du tar feil.
– Jaha?
– Det var en film om et lensmannsmord som var den første forbudte filmen i Norge.
– Mm…det har du faktisk rett i.  Men det var på grunn av personvernet, ikke på grunn av sex.
– Hva er forskjellen?
– He, he. Du kan så si…
– Er dette stedet fredet?
– Det har vært fredet siden 1967, det står på plakaten.
– Det er bra.
Asylet – et sted hvor vanskelige barn ble plassert en gang på atten hundre tallet. Jeg tør ikke forestille meg hvordan de hadde det. I dag er det en idyll. Får håpe ingen gærninger finner det for godt å sette fyr på det.  Det finnes jo tradisjoner her for på brenne ned ting man ikke liker – gamle stavkirker og sånt – ting man ikke eier selv.

:::

– Jeg var på loftet i går, egentlig for å lete etter en minidisk med et opptak av en konsert på Rockefeller, men du vet hvordan det er;  når man først begynner å rote i gamle esker så dukker det opp litt av hvert,  ting man har glemt at man hadde…  og kanskje egentlig ikke burde hatt i det hele tatt.
– Tell me about it.
– Er du interessert?
– Selvfølgelig.
– Okei…  jeg fant ikke den minidisken jeg lette etter, men jeg fant “The best of Nick Cave & the bad seeds“, et boks med to CD-er, hvor den ene altså manglet. Jeg tror jeg vet hvor den tok veien.  Vil du høre om det?
– Mm. Er det lenge siden?
– Ti år siden. Down Memory Lane atter en gang. Det har blitt noen blindveier på meg.
– Det har det blitt på oss alle.
– Ikke sant?  Men jeg sjekket altså dagboken min og der står det om en gutt som het Are. Vi traff hverandre på Zinatra karaokebar på Aker brygge. Det står ikke så mye om ham, men det står at han var tjuesyv år og at han var født i tvillingene, og at han hadde kommet på kant med begge foreldrene og derfor hadde leid kårboligen på en gård rett nord for Oslo, et lite to-etasjes gult hus som lå på toppen av en skråning ned mot en elv – eller kanskje det var en stor bekk?  Det kan godt tenkes, for det regnet i ett sett, akkurat som i år. Det var dit vi dro, etter at han var ferdig med opptredenen sin på Zinatra. Han sang nemlig karaoke. Han virket litt nedslått etter at den korte applausen hadde lagt seg og jeg forstod at opptredenen hans ikke hadde avstedkommet på langt nær den oppmerksomheten han hadde håpet. Jeg syns han sang dritbra, og det gikk jeg bort og fortalte ham. Det var da jeg fikk vite at han skulle bli popsanger, og at det var derfor han var der. Det kan godt tenkes at Zinatra var stedet hvor man risikerte å bli oppdaget. Are hevdet i hvert fall at selveste Jahn Teigen hadde blitt observert der, på jakt etter nye talenter. Etterpå var det en litt spedlemmet jente med rødt hår som hulket “Jolene” og hun fikk massiv applaus. Jeg syns det var ufortjent, og det var han enig i.  Folk klappet fortsatt mens snek vi oss ut i regnet.
– Hva sang han?
– Rikki don’t loose that number, det var veldig bra lyd og han sang veldig fint. Men, jeg skulle fortelle om CD-en. Jeg aner ikke hvorfor jeg hadde akkurat den CD-en i vesken den dagen, men det var ikke uvanlig at jeg gikk rundt med CD-er i vesken på den tiden.  I følge dagboken min hadde jeg en løs avtale om å treffe noen på Bar 1, en som aldri kom,  og så traff jeg noen som vill spandere meg med på Zinatra, en eller annen gutt som muligens ble skuffet i løpet av kvelden, om han da i det hele tatt oppdaget at jeg forsvant. Jeg har skrevet at han var ganske full.  Men Are var ikke full. Han hadde ikke drukket annet enn Munkholm. Han hadde en gammel bil i den underjordiske garasjen, og vi løp gjennom striregnet det korte stykket forbi Felix og bort til heisen, uten å si et ord. Vi sa egentlig ikke så mye i det hele tatt, bare det helt nødvendigste, som:  Blir du med hjem til meg?  – Okei.
– Jeg kjører deg tilbake når du vil.  – Kult. 
Han virket hyggelig, og dessuten var han så puslete at jeg ikke var redd ham. Vel, jeg skal spare deg for detaljene, men dagen etter skulle han altså kjøre meg hjem som han hadde lovt. Vi hadde hatt det fint. Etter en liten encore på morgenkvisten hadde vi spist oppvarmet pizza og drukket noen dovne colarester til frokost. Etterpå hadde vi gått en liten morgentur i regnet, fordi jeg hadde lyst til det. Vi hadde sett på elven eller bekken som fløt langt over sine bredder, og kastet pinne med en leken labrador som bodde på nabogården. Are hadde en Audi, en gammel, hvit Audi Quatro med svart spoiler på bagasjelokket og forkrommede felger. At han ikke var fra Oslo kunne jeg høre på dialekten hans, men hvor han egentlig var fra fikk jeg aldri vite. Det var JC-skilter på bilen, men det trengte ikke bety noe. Og så kommer jeg til poenget.
_
Da vi stoppet på en bensinstasjon for å kjøpe røyk, spurte jeg om vi ikke kunne spille Nick Cave, fordi jeg syns det passet bedre til humøret mitt enn Wu-tang Clan. Han smilte da jeg tok CD-en ut av vesken, og var helt enig,  så vi hørte på Nick Cave og sa ikke stort, ikke før vi kjørte oppover Griffenfelds gate og nærmet oss lyskrysset ved Geitemyrsveien i feil fil. Trafikken gikk veldig sakte og det var lange køer i regnværet.  Jeg tenkte det var best å si fra, for sikkerhets skyld, i tilfelle han ikke var så kjent i byen.
– Du, vi ligger i feil fil. Det er bare bussfeltet som går rett frem.
– Jeg vet det. Det er ingen som tar meg på glatt vei. Ingen! Jeg smetter forbi køen før de engang rekker å sette bilen i gir.
Han smilte selvsikkert og satt bilen i gir. Nick Cave messet sine deilige depresjoner fra bilstereoen, og vindusviskerne skyflet vannet bort fra frontruten med en ensom smekkende lyd. Som vanlig gikk alt i utakt, og som vanlig la jeg merke til det.

:::

( Det er noe med gutter og biler, som om det er om å gjøre å ha den beste bilen, den raskeste bilen, og ikke minst den som er i stand til å akselerere fortest. Det er viktig å bevise at man er best, også når det gjelder å velge bil, selv om man har en ti år gammel rustholk… eller kanskje nettopp derfor? Kanskje det ligger nedfelt i genene at man ønsker å fremstå som om valget av bil er bevisst og ikke et utslag av økonomiske hensyn – det er som om gutter ønsker å signalisere noe de ikke kan signalisere på annen måte:  Hallo! Jeg har kjøpt akkurat den bilen jeg helst vil ha, som dere alle snart skal få se, alle dere som prøver å yppe dere. Dette er mitt valg av bil, fordi den er best og raskest! Det er nemlig derfor jeg har valgt den, fordi jeg er smart og har peiling på bil! Ikke fordi jeg ikke har råd til noe bedre! Nemlig! )

:::

– Han tråkket gassen i bånn på den regnvåte asfalten. Det var et feilgrep i seg selv, men det største feilgrepet var at han ikke slapp den igjen da vi begynte å skli sidelengs. I stedet lot han som om han hadde full kontroll. Ti sekunder senere spratt vi over fortauskanten og gled sidelengs inn i et tre, som om det var en scene fra en amerikansk screwball komedie. Det skjedde omtrent fem hundre meter fra porten til Ullevål sykehus. Jeg husker ikke hva jeg tenkte, jeg husker bare at det var noen som kjørte oss dit.
– Ble du skadet?
– Neida,  jeg hadde bare fått noen små-skrammer og litt vondt i kneet, og ble utskrevet etter en rask sjekk, men Are måtte sy tyve sting i hodet, og ble holdt tilbake for observasjon. Det ble et kort farvel:
– Hvordan har du det?
– Jævla drittkjerre!
– Jeg kommer innom i morgen.
– Da er jeg ikke her.
– Ring meg da.
Han ringte aldri, og jeg aner ikke om han noen gang fjernet Nick Cave fra CD-spilleren. Antagelig gikk den i graven sammen med bilen. Men jeg har fortsatt et lite hvitt merke ved kneet, et arr som antagelig aldri blir borte.
– Så det var altså da du fikk det arret?
– Mm. Så nå vet du det.

:::

Jeg får en tekst fra Siv som melder om 90 grader og regn i Miami. Jeg er nødt til å regne om for jeg klarer fortsatt ikke å forholde meg til Farenheit. Det blir litt over 32 grader. Jeg ser på klokken. Snart halv tre. Da har hun nok akkurat stått opp.  Trettito grader er litt i varmeste laget for meg. Jeg er oppvokst med danske somre og trives best med ti grader mindre, men jeg tar gjerne tjuefem grader i vannet, eller mer. Noen isbader blir jeg aldri. Antagelig blir jeg heller aldri noen amerikaner, selv om jeg klarte å sutre meg til Green Card. “Gratulerer” sa faren til Siv, og mente jeg burde lære meg golf – som om det ikke var ydmykende nok at Siv banket meg sønder og sammen i tennis, selv mens hun var høygravid, og etterpå banket lillebroren hennes meg i sjakk. Det er noe med den familien som alltid har fått meg til å føle meg litt underlegen. Hadde det ikke vært for miss Turtle så kunne de satt meg i bånd utenfor om natten. Hun er den eneste jeg slår, både i tennis og sjakk. Det er en mager trøst for en pike som er verdens dårligste taper og som aldri klarte å vinne over storebroren bortsett fra når han tapte med vilje. Livet er urettferdig…

:::

– Det jeg kanskje liker minst ved USA er trangen til å brife. Det er som om man har tatt etter det ypperste fra europeisk overklasse og tvangsforet det til det har est utover som en genmodifisert belgisk ku. Og dette syns de faktisk er fint.
– Det er vel litt overdrevet. Det finnes da masse fin amerikansk design.
– Joda, men jeg tenker; nå er USA tross alt over to hundre år gammelt. Er det ikke på tide å krabbe ut av lekegrinda og rydde bort barnelekene snart?  Burde de ikke ha klart å utvikle noe bedre enn en glinsende bing-bling versjon av europeisk overklasse?
– Jeg vet ikke hva slags miljø det er i Miami, men jeg kjenner meg ikke helt igjen.
– Har jeg fortalt deg at Siv og jeg har et hemmelig språk? Et tegnspråk.
– Ikke det jeg husker.
– Vi laget det for lenge siden, på den tiden da jeg ble introdusert til vennene hennes. Det var mest for min del, så jeg kunne sende henne små signaler om hvordan jeg hadde det, men også for at hun kunne signalisere til meg. Det fikk meg til å føle meg tryggere å vite at hun ville komme og redde meg når det ble for ille. Jeg var ikke som dem…
Jeg husker vi var i et house warming party hos noen venner av henne, og ingen hadde fortalt meg at de holdt på å pusse opp. De hadde akkurat kjøpt en diger ni værelses leilighet som hadde vært leid ut til et studentkollektiv i mange år, og på det ene veggen på badet var det malt en kjempestor kopi av det kjente Che Guevara-bildet i rødt og svart, rett på veggen. Det var veldig oppskrapet i kantene og så ut som om det vokste ut av underlaget.
“Wow! Fantastisk dekorasjon på badet”
, sa jeg i fullt alvor da jeg kom tilbake etter toalettbesøket. Det ble helt stille et lite øyeblikk, og så begynte Siv å le, og da lo alle. Og da lo selvsagt jeg også, og alle lot som om jeg hadde sagt det for spøk.
– Borgerskapet har jo en slags tradisjon for å tolerere, eller overse er vel kanskje riktigere, at unge kvinner har et romantisert heltebilde av mannlige frihetskjempere, uansett hvilken sak de kjemper for.
– Da vet du mer enn jeg.
– Det skal du ikke se bort fra…. men Siv skjønte at du mente alvor?
– Ja. Hun fortalte at vertskapet hadde gjort sitt ytterste for å skrape det bort, men hadde måttet gi opp. De hadde sågar snakket om det mens jeg var på badet. De håpet jeg ikke ville bli sjokkert. I fullt alvor.
– De så vel ikke det rent dekorative aspektet.
– Nei. Men jeg klarer ikke å tenke sånn. Dessuten er bildet et frihetssymbol i seg selv, uansett sak.
– Che Guevara hatet homoseksuelle, du vet det?
– Det er akkurat like relevant som at Aristoteles var pedofil. De fleste uttrykte homsehatere er forresten homser selv.
– Men du begynte å snakke om USA.
– Fordi jeg tenker. Jeg tenker hele tiden på om jeg orker å bo der.  Det er mye mer kriminalitet der enn du tror.
– I Miami?
– Miami er mye farligere enn Oslo. Herregud, forrige gang jeg var der stod det i avisen at over 80 falske politifolk hadde blitt arrestert bare de siste fem årene. Tenk på alle som ikke blir arrestert? Man tør ikke lenger stoppe dersom man blir… det var en dame som ble frikjent i retten for ikke å stoppe for politiet, fordi hun ikke turte og i stedet kjørte rett til politistasjonen med noe som altså var en ekte politibil etter seg. Hun manglet et baklys. Det sier noe om tilstandene.
– Det kommer hit også. Det er bare snakk om noen år. Det var akkurat det samme trikset Breivik brukte.  Alle kan skaffe seg et politiskilt og uniform.  Du kan ikke bruke det som…
– Neida, jeg vet det. Jeg har tenkt på om jeg skal gi meg selv fem år. Fem år til å lære meg pappas firma, og så vente med å bestemme meg til jeg ser om jeg klarer det… eller om jeg trives med det. Men…  jeg kan ikke avgjøre det selv.
– Hvorfor ikke? Siv bestemte jo at hun skulle studere i Miami, og så bare dro hun.
– Jo… men da var vi bare kjærester. Det er annerledes nå.

:::

“Det er ingen tilstand som er mer dramatisk enn forelskelsen. Alt blir så stort, hver eneste lille bevegelse blir betydningsfull, hvert setning, hvert ord… alt får en betydning. Forelskelsen er et dokument skrevet i sand – ord som trenger å strekes opp på nytt og på nytt, så de ikke blir borte.  Skal vi tørre å tro på det?  Hvordan kunne det skje så fort? Hva om hun blir forelsket i en annen like fort?  Hva om jeg blir det?  Jeg? Å nei, ikke jeg, for jeg vet hva jeg vil,  jeg vil være i forelskelsen – men hva om hun treffer noen andre, nå som hun er så vakker og forelsket?
Det er ingenting som er så avhengig av bekreftelse som forelskelsen – uten bekreftelsen dør den og blir et minne – et minne om noe gripende, altomsluttende og … vakkert?  Nei. Ikke vakkert, bare gripende og altomsluttende, så lenge det varer, og etterpå blir det tomt.”

:::

Jeg har lest at det er de syv første månedene som er de viktigste, og overlever man dem så er det de syv påfølgende årene som er de vanskeligste. Det vil si at vi får det lettere om to år.

– I enkelte øyeblikk kan jeg få det for meg at jeg bare forsøker å dagene til å gå – at det som venter meg ligger langt der fremme og at jeg ikke kan komme dit fort nok.
– Du har alltid vært utålmodig.
– Ikke i sengen.
– Det er sant.
– Men du svarte egentlig aldri på det jeg spurte om – om jeg tar meg selv for høytidelig.
– Det var det da… nei, jeg vil heller si at du er sta, særlig når du vet at du har rett og kan underbygge det.
– Det er vel ikke så ofte…er ikke det egentlig helt naturlig? Noen ting vet man bare.
– Joda, men det hender at det er lurt å gi seg allikevel. La det ligge, det er jo ikke så viktig?
– Det er kanskje ikke det? Jeg har for lett for å gå på barrikadene. Det sier Siv også.
– Jeg mener ikke man skal la være å forsvare kunnskapen sin, men noen ganger kan man la emnet ligget, la være å forfølge det.
– Jada, jeg vet det. Men det er irriterende når posører med overflatekunnskap uttaler seg som eksperter.
– Du sitter ikke litt i glasshus?
– Kanskje… syns du jeg poserer mye?
– Ikke mye, men jeg tror du har arvet noe etter din mor, en evne til å posere i det skulte som jeg tror har opphav i Bergen. Bergensere har en egen evne til å skaffe seg oppmerksomhet ved å le unnskyldende av seg selv mens de samtidig påpeker at det de vet egentlig er allmennkunnskap for enhver med høyere utdannelse, og derved skaper de en åpning for seg selv til å stråle litt ekstra.
– Hvordan da?
– Ved å opphøye sitt publikum til velutdannede mennesker, og dermed også seg selv.
– Det er interessant. Er det din egen teori?
– Teori… jeg vil vel heller kalle det en tankerekke…
– Men du mener altså jeg poserer ved å tilsynelatende, men uten å egentlig mene det, tillegge publikum større kunnskap enn de har?
– Noe sånt. En mulighet de selv ikke har brukt, men som du lar det skinne igjennom at du har brukt, og så kan du hovere uten å hovere. Forstår du meg?
– Jeg tror det.
– Du bruker fremmedord som ikke alle kan, og så spiller du litt forbauset om noen spør hva du mener. Har jeg ikke rett?
– Jo… det kan godt tenkes, men jeg er faktisk litt forbauset over hvor dårlig ordforråd mange har.
– Men det er allikevel posering.
– Alt kan jo bare kalles posering, og da blir vi akkurat sånn passelig jekket ned at vi holder oss på matta… når skal vi bruke det vi kan da?
– Nå går du i forsvarsposisjon.
– Gjør jeg det? Skal jeg påføre meg selv et handicap? Er det noe bedre?
– Det er ikke det jeg mener, men du bruker jo ikke de mest kostbare smykkene dine til hverdags,  bare for å vise at du har dem.
– Det er sant.
– Men jeg vet hvor fristende det er. Kunnskap er status, akkurat som en fin bil. Og du har begge deler.
– Apropos bil, jeg har akkurat sett en bil jeg har lyst på, og det er ikke noe luksusbil, det kan jeg bare fortelle deg.
– Neivel?
– Det er en gammel Peugeot cabriolet fra seksti-tallet.  En rød Peugeot 204.
– Det hadde kledd deg.
– Det tror jeg også…  … okei, hva gjør vi nå?
– He, he. Akkurat nå fikk du meg til å tenke på Charlotte Rampling.
– Du verden. Det tar jeg som en kompliment.
– Jeg tenkte på filmen med Robert Mitchum,  Farewell my lovely. Husker du den?
– Ikke i detalj.
– De skal gå fra en restaurant og hun spør hvor de skal, og han svarer my place?  med et lite spørsmålstegn etter… og hun spør  Why  – you’ve got everything we need with you.
– Hm… er du ferdig å røyke?
– For øyeblikket… få et smil da.
– Jeg smiler med hele meg… ser du ikke det?

:::

Peugeot 204 Cabriolet. 1968. Rød – fordi jeg har alltid drømt om en rød sportsbil. Sportsbiler skal være røde…

____________________

 

[ fortsettes – om gudene vil…]

_

:::

7
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Minneboken, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

14 Responses to Some like it hot.

  1. avatar eMTe says:

    Her var mange tankesprang Cecilia, les den nok omatt seinare :)

    Foreldrerolla endar seg i takt med at barnet veks seg stort og sjølvstendig. Vaksen. Barnet “krev” plass og rom rundt seg i stadig større grad, kunsten er å finne balansen :)

    Forventningar ein har til kvarandre….ikkje alltid så lett å innfri… i nokon relasjon.

    Korleis vi er, oppfattar oss sjølve…stemmer det med korleis andre ser oss ?
    Jammen ikkje lett å vite.





    • avatar Cecilia says:

      Jepp, mange tankesprang, men allikevel innen for en definert sfære håper jeg. Disse innleggene er et forsøk på å anskueliggjøre en prosess som jeg vil tro de fleste som er eldre enn meg allerede har vært igjennom, det med å finne fotfeste som voksen. I mitt tilfelle handler det det om å inspisere de forskjellige bitene i puslespillet for å finne ut hvor i bildet de hører hjemme, eller om de i det hele tatt har noe i bildet å gjøre.

      Det er veldig utfordrende å redigere i alle tankesprangene ne mine og sette deler av det sammen til innlegg som gir mening, men jeg forsøker å holde en linje, og håper og tror sammenhengen blir litt klarere etter hvert som prosessen utvikler seg.

      “Kunsten er å finne balansen”, skriver du. Det er jeg veldig enig i. Jeg kommer faktisk litt inn på dette i neste innlegg.

      Tusen takk for kommentar :)





  2. avatar Breiflabben says:

    Det er ofte jeg nikker meg enig med eMTes kommentarer, og her var det mange tankesprang Cecilia. Men de var greie å følge synes jeg.
    Reagerer litt på dine tanker om Norge og ler litt gjenkjennende av din beskrivelse som starter med Gjester skal tørke av seg ……. :-)

    PS. Tror du hadde kledd den Peugeoten :-)





    • avatar Cecilia says:

      Mine tanker om Norge… jo, jeg har, som jeg også nevner , en del fordommer som jeg fortsatt sliter med, men jeg forsøker å holde en slags vareopptelling i blant, for å ha en viss kontroll med meg selv.
      Mye har skjedd i Norge det siste året, blant annet har de autoritære instansene som former folkemeningen fått et friere spillerom, og det er jeg ikke særlig komfortabel med. Folkeopplysning er bra dersom den er sann og nøytral, men dessverre er det ikke bare Nord-Korea som blander sammen begrepene propaganda og nyheter.

      – Når jeg kommer hjem fra oppdrag ute i felten og ser forsidene på de norske avisene og hva de er opptatt av, skjønner jeg ingenting , sier lege Morten Rostrup i Leger Uten Grenser.
      http://www.journalisten.no/node/35268
      Dette er et synspunkt jeg deler og en tanke jeg har hatt mange ganger.

      Jeg tror også jeg kommer til å trives i en gammel Peugeot…
      Tusen takk for kommentar. :)





  3. avatar pefawe says:

    Som entusiast og eier av flere folkevogner, deriblandt boble cabriolet, må heller skaffe deg en -70 talls 1303 cab. Vekker mye oppmersomhet når en er ute og kjører en fin sommerdag :-)
    Ellers velskrevet som vanlig :-)





    • avatar Cecilia says:

      Oppmerksomhet er nå én ting, og i så måte er nok en 70-talls VW Cab veldig bra. VW Cab kler å være hvit, det gir skikkelig sommerfølelse. Men det var noe med Peugeot 204 Cab som jeg falt pladask for da jeg tilfeldigvis så en slik parkert utenfor Deichmann på Majorstuen. Det var noe med formen og størrelsen som jeg tenkte var helt perfekt for meg. Jeg har nesten bestemt meg for å prøve å få tak i en, kanskje i Frankrike. Det er jo en veteranbil, så det er lave avgifter på å importere.

      Tusen takk for hyggelig kommentar, og fortsatt god sommer :)





  4. avatar livesol says:

    Hei, Cecilia.
    Det er vanskelig å skrive noe til deg syns jeg. Jeg har lyst til å skrive masse men hver gang jeg prøver stopper det opp. Jeg leter mye i tekstene dine etter om vi har noe felles. Det er mye jeg kjenner igjen. Du er veldig skorpion, det er hvertfall sikkert. “I enhver Skorpions hjerte bor en dyp lengsel efter en helt umulig drøm”.
    Her er et sitat som du kanskje har glede av å lese ( til og med på dansk). :
    “Inderst inde ved Skorpionen godt, at de kan være vanskelige at omgås, og derfor er de meget forsigtige med hvem de lader komme ind på livet af sig. Og det er grunden til, at de ofte bliver opfatte som utilnærmelige eller hemmelighedsfulde. Det er delvist også derfor de bliver beskyldt for at være fuldkommen besatte af sex. Skorpioner er lidenskabelige, og de kaster sig med krop og sjæl ud i enhver oplevelse. Men nydelsen er ikke kun forbeholdt sex. De ønsker at få mest muligt ud af livet og tager derfor fornøjelserne lige så alvorligt som forpligtigelser. Det er endnu en grund til, at de kan være forbeholdne. Skorpioner ligger under for deres egne stærke ønsker og afskyr at blive kritiseret for dem.”
    Hva syns du? Passer det?
    (Hvis du syns jeg har veldig hang-up på astrologi så er det helt riktig :) )

    Jeg oppdaget noe vi har felles i en tekstlinje under en illustrasjon i det forrige innlegget ditt. Det var ganske morsomt, fordi det gjorde at jeg oppdaget noe annet etterpå. Du har noen “hemmelige” elementer i mange av innleggene. Nå finner jeg ikke lenger de gamle innleggene dine på VGB men jeg tror du hadde det samme der også. Lurer du på hva jeg tenker på? Det har med bildene dine og gjøre. (Noen av dem er forresten helt utrolig bra. Det var veldig fint det innlegget der du forklarte om hvordan du laget dem. Jeg vet endel om fotografi for jeg har jobbet i fotobutikk i mange år. ) Men du kan få lov å lure på hva jeg fant litt lenger. Nå må jeg ut og finne kjæresten min som er på fors, før de går videre.
    Håper du har en flott kveld.
    Klem fra Live :)

    (Jeg har laget konto her, ikke blogg enda. Jeg lager kanskje en fotoblogg senere.)





    • avatar Cecilia says:

      Veldig skorpion? Tja, er jeg egentlig det? Jeg er i utgangspunktet åpen og nysgjerrig i forhold til det meste, også astrologi. Det var jo en kommentar fra deg for lenge siden (på VGB?) som fikk meg til å leke litt med horoskoper på nettet, noe som resulterte i dette innlegget : http://cecilia.bloghog.no/2011/08/12/tror-vi-pa-astrologi/ som jeg regner med at du har sett. Jeg syns det var morsomt å se hvor mye som stemmer, men samtidig fant jeg jo minst like mye som ikke stemmer. Jeg avfeier det ikke, men jeg har litt vanskelig for å ta det alvorlig. La meg si det slik: Jeg fant meg selv igjen i de andre stjernetegnene også. Det er kanskje der hemmeligheten ligger – i at de grunnleggende trekkene er positive , uansett stjernetegn, og at de negative trekkene er sånn passe spiselige. For moro skyld har jeg kikket litt på mordere, og funnet ut at Charles Manson – *grøss* – er skorpion. I følge Wikipedia byttet moren hans ham bort mot en six-pack med øl. Da var det kanskje ikke annet å vente enn at han ble litt… manisk?
      Ellers fant jeg dette:

      “According to the FBI website fbi.gov, Cancers are the most booked criminals and are the most dangerous of zodiac signs. In descending order from Cancer for the number of crimes committed is Taurus; Sagittarius is the third on the list, then Aries, Capricorn, Virgo, Libra, Pisces, Scorpio, Leo, Aquarius, Gemini.
      Cancers are usually known for being mostly passion killers. They kill multiple times and they leave some kind of markings on their victims’ bodies to distinguish themselves. This kind of killer is usually thought to be mentally unstable.”
      Skorpionen kommer altså på niende plass av tolv. Det får jeg vel være fornøyd med :)

      Forøvrig så jeg en morsom t-skjorte i Miami: Gemini – naturally bipolar.
      Hadde jeg vært tvilling hadde jeg kjøpt den på flekken.

      Jo… det var det “hemmelige” tegnet. Veldig observant. Gratulerer :)
      Da ingen reagerte første gangen ble jeg egentlig litt skuffet, men etter hvert har det gått litt sport i å flette det inn så naturlig som mulig og se hvor synlig jeg kan gjøre det uten at noen reagerer. Mange kjente forfattere er skorpioner (siden vi nå er inne på det, altså selv om det er … tilfeldig?). Jeg kan jo nøye meg med å nevne Albert Camus, Kurt Vonnegut og Bram Stoker…
      Da er det kanskje flere som ser det.

      Lag blogg med én gang. Vi trenger flere her inne.
      Tusen takk for flott kommentar og skorpionklem tilbake :)





      • avatar geitost says:

        Dine “hemmelige” tekstlinjer er synlige så snart man prøver å trykke opp et av dine innlegg, noe jeg gjorde lenge siden, og jeg likte veldig mye idéen at dine “usynlige” setninger forble helt “u-kommenterte”. Nå er det jeg som er litt skuffet … :)
        I samme retning, en del av dine illustrasjoner har en lenke fra “Cecilia’s desk”, og jeg var nysgjerrig på om det var noe fint å lese derborte, men så lenge du valgte ikke å gi fri adgang til den, tenkte jeg at det var privat, og derfor turte jeg ikke spørre deg noe om det heller. Men nå lurer jeg på om jeg var feil denne gangen også, og om du er skuffet hvis man ikke ber om password til din nettside … :)
        Gjennom en PM, kanskje ?





        • avatar Cecilia says:

          Du tenker på det som er skrevet på begynnelsen av innleggene. Det er egentlig ikke så hemmelig, for det er den teksten som dukker opp i veikrysset.
          Det er sånn her på BH at det er de første 126 tegnene i innlegget ( sånn ca) som dukker opp i veikrysset. Det er ikke alltid at det er det beste, så da lager jeg en egen overskrift til veikrysset som jeg marker som hvit skrift og plasserer det øverst, og så legger jeg inn “More” etter toppillustrasjonen. Det har blitt en slags standard hos meg.
          Den “hemmeligheten” som Live nevner ligger i illustrasjonene, og er egentlig ganske barnslig og helt betydningsløs for innholdet, bare et lite signal som kanskje oppfattes av noen som har samme morbide særinteresse som meg. Den er ganske synlig der den finnes.

          Cecilia’s desk er der for å gi lettere tilgang til private bilder og slikt for Siv og noen få andre utvalgte, ettersom det er langt enklere å laste opp og ned store filformater ved bruk av ftp.
          De fleste illustrasjonene mine linkes fra ftp, fordi da er det mye enklere å reparere småfeil eller å gjøre andre forbedringer. Dessuten kan jeg da også bytte ut illustrative elementer uten at det vises i veikrysset, og det er smart for det er alltid den siste illustrasjonen man legger inn som kommer opp der, altså dersom den lastes inn i media-arkivet, og det kan lett virke litt snikete om man til stadighet har nye bilder i veikrysset som linker til innlegg som er ute av listen… osv. Hot-links fra URL dukker ikke opp i veikrysset.
          Så der ligger forklaringen på det…

          Jepp… det var vel det.
          Håper du har en fin dag :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *