– Il Buffone –

Flyndre, flyndre, flyndre flat – tenk, snart blir du aftensmat. – Livet er stappfullt av overraskelser…

VEDR. NØKKELBRIKKER.
Vi ber alle notere ned nummeret som er preget på baksiden av
nøkkelbrikkene, slik at de kan de-aktiveres ved eventuelt tap.

Vi henstiller forøvrig til alle om å IKKE åpne døren for fremmede.
God sommer.

Styret

___

Det er viktig å ikke slippe inn fremmede, man vet jo aldri hva de har i sinne. Plutselig sitter det et teppekledt spøkelse med sviskeansikt krumbøyd foran lofts-døren og forventer almisser. Slikt kan vi jo ikke ha.
Jeg legger merke til at navneskiltet på postkassen til Ian er fjernet, og når jeg kommer opp til tredje etasje ser jeg at dørskiltet hans også er fjernet. Har han flyttet, uten å si fra eller ta farvel?  Merkelig.  Jeg syns han burde fortalt meg at han skulle flytte.  Jeg får ringe ham senere så jeg får vite hva som har skjedd.
Men først skal jeg drikke kaffe, og spise en nyinnkjøpt eple-muffin fra Samsons Bakeri – dagens foreløpige høydepunkt.
_

– Siv, jeg må snakke med deg. Vi må snakke om fremtiden. Vi må ta noen valg.
– Jeg er midt i behandlingen.
– Jeg er klar over det.
– Jeg skal jo ha en operasjon til.
– Når da? Om to år?
– Lenge før det, håper jeg. Kanskje om seks måneder.
– Og i mellomtiden kan vi ikke planlegge noe?
– Jeg har ingen garanti for at det går som det skal.
– Jeg skjønner det.
– Kan du ikke komme hit?  Du trenger litt intellektuell stimulans. Det får du ikke der oppe.
– Gjør jeg ikke? Hvordan vet du det?
– Man merker ikke sånt selv.
– Det kan jo hvem som helst si, og så skal jeg bare godta det?
– Er jeg hvem som helst?
– Nei…  men okei. Jeg kommer når du har tid og lyst til å snakke om ting. I mellomtiden blir jeg her. Jeg blir neppe så intellektuelt degradert at jeg ikke kan reddes…
– Siss… det var ikke sånn ment.
– Jeg vet det… vi kan snakke om det senere.
– Er du sint?
– Nei.

Jeg lurer på om Siv og jeg har tøyd den stakkars strikken vår til bristepunktet så mange ganger at den er i ferd med å miste elastisiteten sin.  Jeg er fullt klar over at tidspunktet er uheldig, men vil det noen gang komme et tidspunkt som er perfekt?   Jo lenger vi venter jo større blir avstanden, og mine problemer blir ikke mindre av at Siv har sine egne problemer å stri med. Hadde hun vært ballettdanser så hadde jeg forstått det bedre, men hun utdanner seg tross alt til et stillesittende yrke.
Jeg trenger en plan for fremtiden.  Siv trenger kanskje ingen plan? Hun har akkurat den tryggheten jeg mangler; en overbevisning om at hun aldri vil komme til å lide noen nød.
Jeg trenger en plan for min egen del, ellers står jeg i fare for å utradere meg selv. Det er da jeg flykter, når jeg stadig går rundt og føler at jeg puster i brukt luft.
Kanskje jeg bare trenger ferie – ferie fra meg selv…


_
Oktober 2008.

” – Jeg vil begynne med å dele ut noen sjokolader jeg har kjøpt for anledningen, det skal være nok dersom alle forsyner seg med én hver. Kan dere sende denne esken rundt…
(…)
– Okei, hvor mange av dere valgte å ikke ta imot sjokoladen… bare én,  hva heter du?
– Merethe.
– Okei.  Merethe, kan du fortelle oss hvorfor du ikke tok imot sjokoladen?
– Jeg kommer rett fra tannlegen og skal ikke spise på en time.
– Det er en god grunn, men du kunne vel tatt i mot og gjemt den til senere?
– Det tenkte jeg ikke på.
– Okei, skal vi sende deg en sjokolade?
– Det er ikke nødvendig.
– Liker du ikke sjokolade?
– Jo. Men jeg forsøker å holde meg unna.
– Så du slanker deg?
– Nei. Det er ikke sunt spise så mye sukker.
– Du har altså bestemt deg for å gi avkall på noe du liker fordi du har et mål om å passe på din egen sunnhet. Er det riktig?
– Ja.
– Tror du egentlig det spiller noen rolle om du spiser denne lille sjokoladen eller ikke?
– Nei.
– Kan jeg få lov å gi deg en sjokolade?
– Okei.
– Da sender vi en sjokolade til Merethe, som uten å være klar over det akkurat har bekreftet tendensen i det vi skal snakke om i dag, nemlig at mennesket har en begrenset mengde viljestyrke og selvkontroll til disposisjon. Vi skal etter hvert se på en rekke vitenskapelige eksperimenter utført i perioden 1995 – 2006, som alle viser at når et menneske utøver selvkontroll og nekter seg noe det har lyst på, så har det brukt en så stor del av sin selvkontroll at de fleste faller for fristelsen dersom det rett etterpå dukker opp en ny fristelse, og resten vil gi etter ved tredje fristelse. Dette gjentagende fenomenet beviser at det er kostbart å utøve selvkontroll, og at selvkontroll er tilstede kun i en begrenset mengde. Denne modellen er nå den mest fremtredende teorien om viljestyrke innen sosialpsykologi.  Selv om enkelte skeptikere riktignok understreker at motivasjon nødvendigvis spiller en rolle, og noen hevder at det ikke er viljestyrken, men oppmerksomheten som er begrenset, så vil kjernen i teorien ligge fast: At å løse konflikter mellom valg er kostbart på et kognitivt nivå, og at det kan være ubehagelig og føre til mental tretthet. La oss først se på noen av eksemplene til Dean Spears som er utført ved Princeton univeristet i perioden…  “

Etter forelesningen tar jeg trikken til Ullevål og bussen derfra til Majorstuen. Egentlig burde jeg syklet, eller spasert, men jeg har blitt lat i det siste.
Siv og jeg har vært kjærester i femten måneder. I løpet av den tiden har hun rukket å bli gravid, rukket å føde en datter, og nå har hun bestemt seg for å flytte tilbake til Miami for å fortsette studiene.

Jeg merker at høsten er på vei. Det var råkaldt da jeg stod opp i morges, bare seks grader. Nå er det sikkert over tyve grader i solen. Jeg setter meg på trappen til Majorstuhuset og ser tomt på det travle krysset.
– Hvordan går det med dere? spurte pappa,
– Med oss?
– Med deg og… nei, nå har jeg visst glemt navnet hennes igjen…
– Siv! Herregud, pappa! Hva er du prøver på hele tiden? Å late som om hun ikke eksisterer?
– Siv, var det… og dere har det fint?
– Ja!
– Og hun jobber i sin fars firma?
– Det er like mye hennes firma…
– Nåh. Da er det vel naturlig… hvordan går det med din mor?
– Har du glemt navnet hennes også?

“Politiet sykemelder seg for å slippe helgevakter”, står det på forsiden av en avis noen har etterlatt i trappen. ” Politimesteren i Oslo er bekymret for helgebemanningen.”
Det føyer seg jo pent inn og kunne godt vært brukt som eksempel under forelesningen i dag. Det er fristende å ha fri i helgene, og det koster å utøve selvkontroll. Politiet utøver kanskje så mye selvkontroll i tjenesten at det begynner å skorte på reservene når helgen nærmer seg?  Slik kan man jo også se det.  Kanskje jeg skal gå på Mistral og ta et glass vin? I følge teorien vil det jo gjøre det lettere for meg å konsentrere meg om hovedoppgaven som ligger å venter på meg… jeg kan sågar gjøre det til et poeng at man alltid bør realitetsvurdere konsekvensene av å nekte seg noe man vil ha… og  at det i enkelte tilfelle attpå til kan lønne seg å lyve… kanskje sågar lyve for seg selv? 

Alt er altså situasjonsbestemt, selv for oss som kanskje drikker litt for mye. Jeg skriver jo ikke dårligere selv om jeg har drukket noen glass vin… var det ikke en norsk forfatter som nettopp uttalte at man kunne skrive helt til man ble så full at man ikke lenger klarte å treffe tastaturet?  Selvbedrag er kanskje ikke så dumt som man har antatt?

I’m changing the lense on my camera
changing my view from near to far – and back 
loosing my focus – exposing to fast
I’m blending in with the background  –  nicely out of focus.

Jeg holder for ørene mens en ambulanse passerer.
Man skal passe på hørselen sin – det har jeg lært av pappa.
Etterpå hører jeg på Christy Baron,

“I’m singing a song that ain’t got no melody…”
Jeg stirrer på neglene mine. Kanskje jeg skulle ta et glass vin på Mistral?

 

– Hi Ian, what’s happening?
– Jeg har flyttet.
– Jeg har forstått det.
– Jeg var nødt til å leie ut… jeg har fått sparken.
– Jøss. Hvorfor det?
– Det var ikke mere jobb. Det var ikke bare meg som ble oppsagt.
– Hvor bor du nå?
– Hos kjæresten min, på Torshov… du vil ikke ha katten min? Hun er ikke så veldig velkommen her.
– Sorry. Jeg reiser for mye.
– Mm…  vi skulle tatt en øl en dag.
– La oss gjøre det. Jeg ringer deg når jeg er tilbake.
Det er sånt man sier, men som man aldri gjør, tenker jeg, og ser på de triste restene i balkongkassene mine. Vel, jeg er nok ikke eslet til å bli gartner. Er jeg mere eslet til å overta pappas firma?
Det driver seg selv, sa han.
– Hvorfor er du der tolv timer om dagen da?
– Fordi jeg har lyst.
Er det så enkelt?

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har klart å gjennomføre et eneste ordentlig prosjekt.
– Men, hallo? Du har jo en master!  Joda, det kan jeg alltids bruke som argument mot meg selv, men det jeg i realiteten har oppnådd er ikke annet enn et delmål på vei mot et mål som hadde sluttet å være et mål – et mål jeg allerede hadde forkastet da jeg leverte. Jeg ville bare ha et bevis på at jeg hadde gjennomført.
Det mest verdifulle jeg sitter tilbake med etter studietiden er et vennskap – et vennskap jeg attpå til misskjøtter – et vennskap som oppstod som følge av en ren tilfeldighet:  Hadde ikke forelesningen på Ullevål Kino blitt flyttet fra onsdag til tirsdag, så hadde jeg neppe hatt det heller.

Tilfeldighetenes spill – hva hadde skjedd dersom jeg ikke hadde filt neglene mine i morges, hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å vanne basilikumplanten, hvis jeg ikke i siste liten hadde bestemt meg for å ta med meg iPaden?  Da hadde dagen min blitt annerledes, for da hadde jeg ikke kommet til T-banestasjonen idet T-banen gikk,  da hadde jeg rukket den banen, og da hadde jeg vært på Nasjonalteatret stasjon tre minutter tidligere, minst, og da ville jeg allerede ha forlatt Nasjonalteatret stasjon innen Carl krysset Stortingsgaten med målbevisste skitt.
– Ah, Cecilia, du er tilbake?
– Det var bare en week-end.  Hvor skal du?
– Hjem. Eller har du noe bedre forslag?
– Kjære Dem. Jeg kun som mål å ta noen fotografier siden jeg nå engang er innehaver av dette herlig digitale fotografiapparatet, så, fortell meg hva slags forslag De har i tankene? Ikke noe upassende får jeg håpe?
– Noen spesiell grunn til at du snakker som en norsk film fra sekstitallet?
– Sekstitallet? Du slette tid! Og jeg som trodde det var førtitallet.  Nuvel.  Det forekommer meg at De kan være nettopp mannen jeg bør konsultere vedrørende min sprogførsel. De var vel selv en ung mann på den tiden… nåh, ikke ta meg alvorlig kjære Dem, det var jo en spøk må De skjønne. Si meg, kunne De tenke Dem å innta en lunsj med meg? På Theatercaféen for eksempel?  Det er jo slikt et deilig sted. Hva sier De?
– Hva med Sjakk matt?
– Hvorfor ikke. Jeg liker i grunnen ganske godt slike steder hvor selv allmuen har råd til å sette sine ben… bare det ikke blir en vane. Skal vi gå?  De vet, Theatercaféen kan lett virke litt muggen… har De ikke lagt merke til det?  Det lukter litt gammel skuff der inne. Syns De ikke også det? Opps! Pass Dem for fortauskanten, De er jo ikke helt ung lenger… uff, det ser ut til at disse moderne trafikklysene virkelig ikke eier intelligens, så her blir vi altså stående, selv om det ikke finnes trafikk. Det kan da ikke være riktig, kjære Dem, at vi skal la oss styre av en lyspære?
– Kan du holde kjeft nå?
– Snakke slik til en dame? Hva slags manerer er det De har lagt Dem til?  Jeg sier ikke mer.
– Godt.
Av en eller annen grunn går vi inn på feil café og havner på Bagel & Juice (tror jeg).
Er det også en tilfeldighet?
– Pappa vil jeg skal overta firmaet hans.
– Jaha? Har du lyst til det?
– Jeg vet ikke… da blir jeg fanget i København.
– Er det bedre å være fanget i Oslo?
– Er jeg det? Syns du jeg virker fanget?
– Fanget og fanget… du napper i hvert fall i lenken.
– Jeg gjør kanskje det.
– Hvordan går det med skrivingen din?
– Ikke spør. Det står i standby for tiden… jeg fikk vite noe som ikke helt passer inn i prosjektet.
– Men det er jo en roman. Du kan ikke forandre plottet for hver eneste ny opplysning du får…
– Jeg vet det, men jeg er ikke så flink til å dikte følelser, jeg er nødt til å basere det på mine egne.
– Hva mener Siv om at du overtar etter faren din?
– Aner ikke. Vi har ikke snakket om det ennå. Det verste er at jeg tror jeg ville trives med det… jeg vet bare ikke om jeg vil bo i København.
– Hvor vil du bo da?
– Jeg vet ikke det heller… i en husbåt på Seinen kanskje? Nei, jeg vil bo ved havet… et sted jeg kan bade naken om morgenen,  bare gå  rett ut av sengen og ut i vannet.  Har du gjort det noen gang?
– Nei.
– Jeg kunne tenkt meg å bo i et  kunstnerkollektiv.
– Du er altfor sær til å bo i kollektiv.
– Mm… jeg vet det. Men jeg kan drømme om det allikevel. Jeg har lurt på om jeg skulle begynne å stå akt igjen. Det er en fin måte å treffe folk på.
– Hva annet har du lurt på siden sist?
– Om jeg kommer til å få barn noen gang. Det begynner å haste…
– Jeg har litt følelsen av at vi alltid ender opp der hver gang vi snakker sammen.
– Jeg kan ikke forstå hvorfor… har du paraply?
– Mm.
– Skal vi gå en tur? Vi kan gå gjennom parken så kan jeg ta noen bilder av deg…  jeg kan fortelle om Flyndremannen.
– Flyndremannen?
– En jeg traff i Køben…

_

På terrassen utenfor Hotel Marriott hadde det mørknet. Jeg stirret på gatelysene som speilet seg i vannet, og hørte på Sigurd Ros – “Valtari” , musikk som iTunes har kategorisert som Rock, av en eller annen grunn. Det var litt kaldt, men jeg hadde lyst på en sigarett, og da må man lide: Hvis man først er så dum at man vil røyke på seg kols eller det som verre er, så har man jo rimeligvis fortjent å få både frostskader og blærekatarr på kjøpet.
– Good evening.  Mind if I join you?
Stemmen, som var ganske dyp, kom fra en uformelig skikkelse, og var den eneste grunnen til at jeg kjønnsbestemte vesenet som hannkjønn. Jeg tenkte først det var en etterlevning etter Homo Erectus, men så slo det meg at om en flyndre kunne bli overvektig så ville jeg karakterisert vesenet som en forvokst og overvektig flyndre – en Flyndrus Erectus,  og jeg ville neppe blitt forbauset om jeg hadde sett ham hoppe opp fra fjorden og lande med et bukplask på hotellterrassen. Det ville også forklart hvorfor øynene hans fortsatt trodde de befant seg i vannet.
Antagelig må jeg ha vært så opptatt av meg selv at jeg ikke hadde lagt merke til at han kom ut, for han måtte tydeligvis ha vært på terrassen en stund; sigaren han pattet på hadde allerede opparbeidet seg en ganske lang aske som truet med å slippe taket. Jeg hadde ikke det minste lyst på selskap.
– Uh… in fact I was just about to leave.
Han satte seg allikevel, eller “satte seg” er vel kanskje ikke den helt rette beskrivelsen. Det er riktigere å si at han plantet glasset sitt på det lille metallbordet, stappet sigaren inn i flyndremunnen og plasket ned i stolen med en dissende bevegelse som selvsagt fikk asken fra sigaren til å drysse nedover slipset og legge seg til hvile på toppen av det oppsiktsvekkende utstående mavepartiet.
– Chilly, isn’t it, for this time of the year?
– Yes.
– I’m George. George Chapman, but don’t worry, I’m not related to the… uh… not at all related, in case you… yes…
Mr. Chapman var en av disse heldige mennene som aldri risikerer at hentesveisen blafrer som en vimpel i sterk sidevind. Naturen hadde nemlig velsignet ham med en misunnelsesverdig livskraftig og struttende hårvekst – en hårvekst som startet like over øyenbrynene og stod rett ut fra hodet som en nyklipt gressplen.  Naturens egen permanent satt som støpt rundt det trillrunde hodet hans. Men bortsett fra sveisen var det lite som virket formstøpt hos Mr. Chapman.
– Uh, I didn’t  catch your name, miss…
– Numoria… Numoria Illa.
– Russian?
– Swedish.
– Swedish? Ah… I knew a man from Sweden once… he used to do some gardening for me… we never really got aquainted though… nice chap I’m sure.
Så ble han visst oppmerksom på asken som balanserte på toppen av kulemagen, og foretok det jeg oppfattet som et forsøk på en diskret og elegant armbevegelse, i den hensikt å vifte den bort. Det er nærliggende å tenke at han hadde en oppfatning av selv som yndig og nett, og at denne oppfattelsen så til de grader overskygget virkeligheten at han på ramme alvor innbilte seg å være kapabel til å utføre denne handlingen med glasset i hånden. Resultatet var forutsigelig: glasset hans skvulpet over, og  i stedet for å fjerne asken sørget han for at den fikk en dusj med brennevin og gikk i oppløsning, før den etterlot seg en strime som minnet om en elv av finmalt kaffegrut, og endte opp som et tjern nede ved bukselinningen. Om han selv var klar over dette tviler jeg på, ettersom han samtidig var anstrengt opptatt med å feste flyndreblikket sånn noenlunde i min retning.
-Ever heard of  Chipping Campden?
– Chipping Campden? No, sorry.
– Ah, you’re probably too young. Young people don’t take interest in these matters these days…
– What matters would that be?
– You know, Jack the Ripper. Ever heard of him?
– Sure. He was from Cipping Campden?
– No. I am from Chipping Campden. Doesn’t the name George Chapman ring any bells?
– No.
– George Chapman was Jack the Ripper…  well?
– Well what?
– Well, well, well?  I’m George Chapman!
– Should I call the police?
– I am the police, actually… say, would you like another one of what ever it is you’re drinking?
– Eh… as I tried to mention prior to this little conversation, I am just about to leave.
– You young people are always in a hurry. Well, ah… your name seems to have slipped my mind.
– Numoria Illa.
– Yes, of course. Now, how could I forget that.
– Beats me. Have a nice evening, mister Chapman. Don’t bother to get up.
– You too… you too, and ah…  and don’t forget your phone.
– Ops… thank you.
– You’re welcome…. uhm… you know, I was actually not named after the killer George Chapman, but after the poet of the same name, if that makes any difference.
– Actually it doesn’t. But thanks for telling me anyway. God night.
– Never the less, the boys called me Mister Ripper or Jack behind my back… now, actually I didn’t mind, I even found it amusing… sometimes signing my memos with Mister Ripper.
– Yes. Thanks for sharing this amusing information with me. Well… good night.
– Ah, are you quite sure about not having another drink?
– Hard to believe, isn’t it, that I should prefer my own company rather than embrace the opportunity to spend the evening freezing my butt solid on a cold terrace in the precence of a policeman from Chipmunk Camping?
– Chipping Campden. You’re funny, you know that? Well, who can blame you for being cautious? After all, I could be planning to put something in your drink…
– Right.
– Or I could even be in alliance with the bartender.
– Right.
– Or I could be a Bulgarian spy.
– Sure.
– Now, the question is: Would I tell you if I was, or maybe I would… you never know.  By the way, I know you’re not Swedish.
– Really? Well, I can live with that. Good night, Mister Bulgarian Spy. Don’t let the chipmunks bite…
– Wait…you see, I know for a fact that you are carrying a Danish passport, or at least that you were carrying it, and that your name is Cecilia. In fact I’ve got your passport right here.

Kan flyndrer smile?
Vi blir nødt til å spørre flyndreforsker ved COU, doktoranus Numoria Illa, som tilfeldigvis befinner seg sammen med oss på terrassen utenfor baren på Hotel Marriott, Copenhagen.
– Numoria, kan flyndrer smile?

“Det er et spennende spørsmål du reiser der, et spørsmål vi har søkt svar på gjennom utallige observasjoner. Og det er spesielt interessant at dette spørsmålet dukker opp akkurat nå, ettersom jeg nyss registrerte et flyndresmil hos en herværende flyndre. Du kan jo se selv…
Som du ser er det fortsatt rester etter smilet der inne.. eh… neivel? Du ser det ikke? Vel, det kan være litt “tricky”,  la meg gi deg et par hint:
Det vil kanskje være til hjelp om jeg forteller at man først må lokalisere ansiktet som altså er dette sumpområdet du kan se… du kan legge merke til at det stiger opp av noe som ligner et svaberg, men som egentlig er en ansamling av velstandsvalker, det er det som kalles hakepartiet og som det kan være vanskelig å skille fra ansiktet. Det er altså i området rett over dette hakepartiet vi må lete, dersom vi skal lykkes med å finne et smil.  Ser du det nå? “

Jo. Jeg så noe som lignet et selvtilfreds smil, og jeg så passet mitt som han fisket opp av jakkelommen. Bare tanken på at de sleipe flyndrefingrene hans beklamret passet mitt, fikk meg til å føle meg uvel.
Jeg er som kjent en kortfattet pike som ikke broderer på detaljer i det uendelige, og det skal jeg selvfølgelig avstå fra denne gangen også, men, når det er sagt; jeg føler allikevel at jeg bør redegjøre for omstendighetene, slik at kontrollkomiteen kan puste ut i varmen.
Altså:
Av grunner jeg skal komme nærmere inn på, er jeg utstyrt med et kreditt-kort. Det er altså ikke snakk om et bankkort i full mundur, men et slikt kort som man kan søke om å få, og som som gir folk anledning til å vise omgivelsene at de nyter bankens tillit i den grad at de gis mulighet til å bruke penger de enten ikke har, eller som de ikke aner hvor du har.  På et slikt kort finnes det ikke noe bilde av innehaveren, kun innehaverens navn samt en signatur på baksiden av kortet. At dette i blant kan være litt tungvint oppveies altså av muligheten til å kunne flashe dette universelle beviset på at man er økonomisk vellykket, og medfører ofte en øyeblikkelig oppgradering av status, spesielt for små piker som har en tendens til å kle seg på en slik måte at man lett kan fremstå som litt “ubemidlet”. Jeg kan illustrere det med et selvopplevd eksempel fra et sentrumshotell i Bergen:

Ung pike (meg): Jeg skulle gjerne hatt ett rom for natten.
Resepsjonisten: Beklager. Vi har ikke noe ledig, dessverre.
Ung pike (meg) trekker frem kredittkortet fra vesken og holder det lett synlig.
Det var synd. Ikke et eneste rom?
Resepsjonisten oppdager det skinnende kredittkortet, og blikket hans forandrer seg.
– Jeg kan tilby en business-suite i syvende etasje, med utsikt over Torgallmenningen.
– Ikke sant? Utmerket, så slipper jeg å sove på gaten, som jeg pleier.

Det er klart vi ser folk an. Alle gjør det. Det er derfor vi klarer å skille romfolk fra ordentlige mennesker, og det er derfor en hotellresepsjonist blir så glad når han ser et kredittkort,  for da klarer han å skille en helt normal norsk fattigfrans fra en velstående pike som meg, og da tør han tilby henne (meg) en rådyr suite. Nemlig! Vi har jo disse fire trinnene på den sosiale stigen, og selvfølgelig hadde det vært lettest for alle om vi hadde vært utstyrt med kastemerker, som i India, eller med et mer diskret stempel på armen, slik at de lavere klassene ikke føler seg stigmatisert.

– Hallo? Hvilke fire trinn er det du snakker om egentlig?
– Disse:
Trinn 1 :  Tiggere og annet pakk fra østeuropa, degos og somaliere og slikt.
Trinn 2 :  Alenemødre og andre trygdemisbrukere. Pakk, men tross alt norsk pakk.
Trinn 3 : Den jevne nordmann. Middels utrustede arbeidere som drar på harry-tur
Trinn 4 : Oss  ordentlige mennesker. Vi som har nok av både intellekt og penger.
– Hø, hø, hø!
– Det interessante er at de på trinn 1  ikke har noen å se ned på, så de ser heller til siden. Trinn 2 ser ned på trinn 1 og drømmer om å være på trinn tre, mens trinn 3 ser på seg selv som det ypperste evolusjonen har avstedkommet, og ser således ned på samtlige, med mindre de vinner i Lotto og kommer seg opp til trinn 4,  hvor de da egentlig har nok med å sørge for å holde seg der, og derfor ser så lite som mulig. Og vi på trinn 4, som helt naturlig befinner oss på toppen… tja… vi ler litt av trinn 3, og syns sånn passelig synd på resten…  mest for syns skyld.
– Hø, hø, hø… hæ?
– Slapp av! Jeg bare kødder. Ikke sant?

Men altså, som jeg nevnte, kredittkort kan være litt tungvint, for i blant hender det at en eller annen sprett finner det opportunt å be om legitimasjon. Disse menneskene er typisk unge og fremadstormende trainees som drømmer om snarlig avansement og legger sjelen sin i å overbevise sine foresatte om sitt udiskutable talent. Slike mennesker finner det således maktpåliggende å måle sånne som meg opp og ned, for deretter å forlange at jeg fremlegger en form for legitimasjon ( i Norge også tidvis kalt “legimitasjon” ), og det var altså det denne unge bartenderen gjorde da jeg bestilte en Mojito og rakte ham kreditkortet mitt.
– Eh, stopp litt!  vil kanskje noen innvende, – altså, kunne du ikke bare bedt ham sette den på rommet?  Selvfølgelig, men klok av gammel skade har jeg sluttet å opplyse omgivelsene mine om hvilket rom jeg bor på. Jeg har tross alt blitt oppsøkt på rommet en gang av en rimelig elskovssyk bartender som banket på døren min med en flaske vin og to glass. Ikke bra. Man vet aldri hva utlendinger kan finne på… selv ikke i Danmark.
Så altså…

Bartenderen ville se legitimasjon, hvorpå jeg trakk frem passet mitt og forsøkte å ligne på passbildet mitt – et passbilde som ble tatt en kald vinterdag mens jeg hadde influensa og påtrengende behov for hårklipp. Selv syns jeg at jeg ligner en overvektig afro-amerikansk godspelssangerinne med samme hudsykdom som Michael Jackson, men damen som avfotograferte meg fortalte med avmålt høflighet ( og et snev av hastverk) at bildet var “akseptabelt” og at det tross alt ikke var snakk om noen skjønnhetskonkurranse. “Det er kun et passfoto!”  Det kunne jeg jo ikke nekte for at hun hadde rett i.
Men hvordan kunne flyndremannen sitte der på stolen og vifte smilende med mitt pass?  Forklaringen på det mente han var verdt en drink, som vi for hans del godt kunne ta inne i baren, dersom jeg frøs. Jeg har alltid vært en nysgjerrig pike, dessuten moret det meg faktisk litt at han hadde utnyttet situasjonen, til tross for at jeg fant ham motbydelig, så jeg aksepterte invitasjonen.
– You just took it?
– Oh no! It wasn’t as simple as that,  I had to bend down to pick it up from the floor. You see, you pushed it over the edge of the bar with your elbow, as you were gathering your paraphernalia.
– Why didn’t you just tell me ?
– Oh, I did, but you paid no attention, You had obviously already decided to ignore me,
sa Mister Chapman, og ga meg et sørgmodig flyndreblikk.  Nei, tenkte jeg, det er ikke sant. Jeg hadde faktisk ikke lagt merke til ham i det hele tatt. Men han hadde nok rett i at jeg hadde pakket min sedvanlige aura av påtatt likegyldighet rundt meg, som et skittent ullteppe rundt en rumensk flyktning – en form for beskyttelse som jeg i blant tyr til.
Det hadde vært ganske glissent i baren og merkelig stille da jeg kikket innom før jeg gikk opp på rommet for å stelle meg litt, og da jeg litt senere gikk ned igjen var det fortsatt stille, selv om klientellet hadde økt merkbart i antall. Det var nesten bare menn, og mange av dem hang rundt bardisken. Det jeg minst av alt ønsket var oppmerksomhet eller selskap, så jeg forsøkte å gjøre meg så usynlig som mulig, og gikk sakte frem til den delen av baren som var nærmest utgangen til terrassen uten å se meg rundt. Der tok jeg frem kredittkortet og holdt det i venstre hånd, slik at det var synlig for bartenderen, men ikke for noen andre. Bartendere ser slikt, så det tok bare noen sekunder før jeg ble ekspedert. Og så skjedde det altså.
– I need to see some id,  please?
– Certainly. My passport.
– Thank you…  please sign here.
Bartenderen sammenlignet signaturen min mot signaturen i passet. Han så på bildet og på meg, like undersøkende som om han var en sikkerhetsoffiser ved immigrasjons-skranken på en amerikansk flyplass, og jeg forsøkte etter beste evne å ligne på en negroid godspelssangerinne med hudsykdom, noe jeg tydeligvis klarte. Hadde jeg vært en karbonbasert biometrisk målestasjon, hadde jeg kanskje kunne lese “godkjent” ved å scanne øynene hans, men jeg så bare det lille bekreftende nikket som indikerte at hans nåde hadde funnet det godtgjort at jeg var den personen som banken i sin elskverdighet hadde betrodd dette plastkortet, og at det således var akseptabelt å servere meg en Mojito (til den voldsomme sum av søtti danske kroner) på kreditt.

– Okay, so you picked it up and decided to play a little game with me?
– Yes.
– Did you enjoy it?
– Oh yes, indeed.
Hva snakker man med en pensjonert politimann om?
– Why did you want to be a policeman?
– I never did. I wanted to be an actor.
Han snakket om faren som i sin tid drev en populær forretning hvor radioamatører kunne få kjøpt alt mellom himmel og jord, om tidene som forandret seg og farens manglende evne til å tilpasse seg, noe som førte til konkurs og til at lokalene ble overtatt av noen pakistanere som startet et vaskeri.  Han fortalte hvordan faren etter det satt ved vinduet sitt tvers over gaten og så ned på dette vaskeriet som stadig fikk flere kunder, og ble mer og mer apatisk, til han døde, i stolen sin foran vinduet.
Døren til terrassen ble låst og det begynte å tynnes ut i baren. Jeg lurte på om det ikke var på tide å ta en tur på byen, men Mr. Chapman var ustoppelig og bladde seg gjennom halve livshistorien sin, før han omsider vendte tilbake til hvordan han traff sin kone.
–  … anyway, this girl came into the shop one day and ordered some old vacuum tubes that we had to get from somewhere else. Since she insisted upon paying in advance, I insisted upon delivering it in person, and it turned out she lived in Chipping Campden.
– Is she still…
– My wife? Yes. We’re still married.
– How long have you been married?
– Oh… we were married in sixty nine.. that should make it…
– Fourty three years. Wow! May I ask how old you are?
– I’m sixty six. I know I look older, I’m being constantly reminded by my wife… not to mention by the way our dear young bartender stares at us.
–  Maybe he thinks we’re an odd couple?
– Ah, Neil Simon. Have you seen the play?
– What play?
–  The odd couple… no,  you’re too young to remember.
– You keep saying that.
– Never mind. If he was English he would pretend not to notice. You know, that’s what we do in England, we pretend not to notice.
– Have you ever regretted not being an actor?
– That’s a hell of a question, young lady. I could do with another drink before I answer that…

_

– Er du sikker på at kameraet ditt tåler vann?
– Det blir ikke vått… ta paraplyen litt lenger bakover så du ikke skygger for ansiktet.
– Blir det ikke veldig oppstilt?
– Det blir ikke noe fint bilde om du ikke poserer.
– Skal jeg posere nå  liksom? Jeg er ikke noen fotomodell heller.
– Alle er fotomodeller…  nå gjør… du, nå saboterer du.
– Hva mener du med posere da?
– Prøv å se ut om om du er litt verdensvant, som om du har sett alt og opplevd alt før. Se ut som om du kjeder deg.
– Da kan jeg jo bare være helt normal.
– Prøv det da. Få se hvordan du ser ut når du er helt normal.
– Hva skjedde videre?
– Med flyndremannen? Jeg droppet planene om å gå på byen. I stedet ble vi sittende der og snakke.
–  Om hva?
–  Alt og ingenting.
–  That’s it?
–  Yepp.
–  Ikke noe…?
– Hanky panky? Nei. Men han sluttet å være flyndremannen, og jeg sluttet å være en ufordragelig jentunge… men bartenderen fortsatte å være assisterende bartender som stirret på oss i smug og antagelig tenkte sitt, og vil antagelig fortsette med det, helt til han avanserer til sitt inkompetansenivå.
– Så det var ikke noe poeng?
– Poeng? Med historien mener du? Nei…
– Hm…  tok du bilde nå?
– Jepp.
– Hm… hva er det du er ute etter?
– Bare noen bilder. Ikke noe jeg skal publisere.
– Jeg tenkte ikke på bildene.
– Generelt?
– Bare glem at jeg spurte.
– Nei, hvorfor det? Det er jo et helt legitimt spørsmål… jeg er vel ute etter å… jeg vet ikke Carl, jeg vet ikke. Jeg tror kanskje jeg er ute etter å produsere en forbedret utgave av meg selv.
– En forbedret utgave?
– Mm… en slags neste generasjon Cecilia. En som er litt mere målrettet og klarer å utnytte mulighetene sine… en  Cecilia versjon to.
Det har begynt å regne litt kraftigere og jeg merker at det kommer et par drypp gjennom bladverket. Det er folketomt foran slottet, bortsett fra et eldre ektepar med gjennomsiktige grå regnfrakker. De fotograferer gardistene og hverandre. Jeg tenker det er best å pakke ned kameraet mitt før det blir vått.
– Hm. Det verste er at jeg tror deg.
– Tror hva da?
– Cecilia versjon to. At det er det som er målet ditt.
– Noen ganger skulle jeg ønske foreldrene mine hadde tvunget meg mer da jeg var liten. Hadde jeg vært kineser så hadde jeg kanskje blitt noe…
– En abort kanskje?
– Mm… da hadde jeg jo sluppet lett… det var nok ikke meningen at jeg skulle slippe lett.
– Skal vi ta en øl?
– Hvor da?
– Hvor som helst… innendørs.

___

___

_

[Fortsettes  (om gudene vil)  …  ]

 

5
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Digresjoner, Minneboken, Reisedagbok, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

7 Responses to – Il Buffone –

  1. avatar ertaberta2 says:

    Herlige skriverier fra deg, igjen. Kaffe og eplemuffins, høres veldig godt ut, har ikke smakt eplemuffins før, 😯 må visst finne en oppskrift på de, nå…
    Jeg tror at alle fisker og dyr har sitt eget språk og selvfølgelig kan flyndrer smile, selv om det sikkert blir sånn elvis-skjevt-smil. 😆
    Ønsker deg og dine en fortsatt god sommer,
    klem. :)





    • avatar Cecilia says:

      EB: Her kan du se en søt dame fra Dallas lage eplemuffins:

      The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

      Det virker ganske lett…
      På Samsons Bakeri på Majorstuen, (som er et av veldig få steder i Oslo man kan få kjøpt ordentlig fint rugbrød), ble jeg veldig nysgjerrig etter å ha overhørt en samtale mellom en kunde og en ekspeditrise der de begge lovpriste eplemuffins nærmest som det ypperste innen global bakekunst, og så kjøpte jeg en.
      Yummi!
      Etter det har det vært min favoritt-muffins.
      Jeg har også funnet ut at en bra måte å oppbevare dem på over en lengre periode, er i en osteklokke i kjøleskapet. Da kan de holde seg i en uke.

      Hyggelig at du er innom og leser i sommervarmen. Tusen takk for kommentar :)





      • avatar ertaberta2 says:

        Cecilia.. Takker for videoen og baketips. :)
        Men orker jeg å bake i varmen…
        Tror heller jeg
        tar jeg meg en tur til Majorstua og smaker på noen eplemuffins. :)
        Veldig fristende.
        Er bare innom bloggen nå i hega, senere kan det bli litt stille på meg.
        Klem. :)





        • avatar Cecilia says:

          Gjør det. Samsons Bakeri er i Majorstuhuset, men ikke kom for sent på dagen, for eplemuffins blir fort utsolgt. Og du, dersom du først tar deg en bytur og været er okei, så ta en tur på Kunstnernes hus og spis blåskjell med pommes frites og aioli på terrassen, gjerne med et glass Chablis ved siden av. Det er et hyggelig sted med deilig mat, og utsikt til parken og muligens et glimt av slottet :)





  2. avatar Cecilia says:

    I tilfelle noen flere lurer:
    Jeg har fått en mail og et spørsmål om “2 Buffone” og hva jeg mener med det.
    Det er altså ” IL BUFFONE ” – ikke 2 som i romertall II. Italiensk for narr/gjøgler. På fransk “bouffon” antagelig opphavet til “bøff” på norsk – bare bøff – han bare bøffer osv.

    Bare til informasjon





  3. avatar Breiflabben says:

    Artig lesing, likte ditt besøk med flyndremannen. Han må da ha vært et hyggelig samtalebekjentskap.
    Danmark var siste utpost i Europa som et brukende kredittkortland. For tjuefem år siden var det bare et par steder i Køben de aksepterte kredittkort.
    Jeg setter alltid pris på når noen ber om legitimasjon når jeg bruker kredittkort.

    Fint innlegg som ikke trengte røykepause 😉





    • avatar Cecilia says:

      Flyndremannen ble etter hvert et morsomt bekjentskap, faktisk. Man skal ikke skue hunden på hårene (or judge a book by it’s cover), og jeg avslører jo faktisk meg selv og noen av de mange fordommene mine ganske grundig her :)

      Jeg opplever veldig sjelden å bli bedt om legitimasjon når jeg bruker kredittkort, særlig på småbeløp. På mange av reisene med min far for 12- 15 år siden, kunne jeg låne min fars kredittkort og signere med mitt eget navn, uten at noen gadd å sjekke hverken fullmakt eller leg, og det skjedde både i Frankfurt og i London. Jeg mener det finnes en grense på ca 100€ som både Mastercard, Visa og Amex dekker uansett, selv ved misbruk. Det er sikkert derfor kontrollen er litt lemfeldig.

      Røykepause er usunt og svært skadelig for deg og dine omgivelser, så jeg er nødt til å holde meg under 5000 ord, etter pålegg fra Helsedirektoratet :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *