– The basics of take-off.

Kan man overleve effekten av å nyse under en orgasme?

Jeg holder godt på skuldervesken og beveger meg i takt med dagens tempo. Alt annet er fåfengt. De som har liten tid og forsøker å brøyte seg frem, løper til ingen nytte, for i rulletrappen er det uansett stopp; dansker på reisefot ser det nemlig som en menneskerett å stå hvor de vil i rulletrappen, akkurat som franskmenn ser det som en menneskerett å  parkere.
Det er klamt. Luftfuktigheten i København er så høy at klærne kjennes fuktige og klamrer seg til kroppen. Kanskje luften blir tykkere og får mer motstand når luftfuktigheten er høy? Kanskje det påvirker tempoet? I dag er tempoet lavere enn normalt, og irritasjons-terskelen er tydeligvis også lavere. Jeg merker det i blikkene som blir sendt en dame når hun stopper et øyeblikk for å flytte kofferten over i den andre hånden. Dialogen som blir utvekslet mellom to menn i lyse jakker er nok ment for både allmenheten og henne:
– At folk ikke har omløp nok i skallen til å gå til siden når de skal stoppe…
– Det er ingen som gidder å ta hensyn i dette jævla landet!

De er nordmenn. Ja, ja.  Etterpå står de også side ved side i rulletrappen, de som alle andre, when in Rome – do as the romans.
Jeg fisker hodetelefonene mine opp fra skuldervesken og stenger verden ute, sammen med Lana Del Rey.

He holds me in his big arms
Drunk and I am seeing stars
Heaven is a place on earth with you
Tell me all the things you want to do
I heard that you like the bad girls  – Honey, is that true?

Jeg har bestemt meg for å gjennomføre et eksperiment: I dag skal jeg avstå fra å spise eller drikke noe på flyplassen og på flyet, og så får jeg se om det hjelper. Jeg har nemlig fundert over om det kan skyldes flymaten at jeg føler meg så oppblåst hver gang jeg har reist med fly. København – Oslo er en kort flytur og det er bare en halv time til flyet går så jeg burde klare å motstå lysten til å spise eller drikke noe mens jeg venter på at gaten skal åpne.  Jeg lukker øynene, hører på Lana del Rey,  og tenker på gummimannen…

Merkelig nok følte jeg meg ganske edru da jeg våknet. Utenfor vinduet var det grått, og termometeret viste 14 grader. Jeg har for lengst innsett at det bare er å akseptere at kroppen min ikke vil høre på fornuft, så når kroppen føler seg våken er det bare å stå opp. Å sove videre er ikke et valg jeg kan ta. Det var derfor jeg hadde rukket å stå opp i god tid før gummimannen våknet, og jeg hadde egentlig tenkt å vekke ham med kaffe på sengen, om en stund; en stor kopp med kontinental mørk kaffe, en liten mugge med varm melk, to sukkerbiter, og to Mrs Bridget’s Crunchy Cookies med appelsinmarmelade.  Jeg hadde også rukket å lese nettavisene og fått med meg at sommeren igjen var i anmarsj, at Lars Lillo Stenberg hadde femti-årsdag og at Yitzak Shamir hadde gått hen og dødd ( ukrutt forgår ikke så lett, pleide mormor å si, men nå hadde omsider den gamle terroristen altså omsider vandret heden, nitti seks år gammel), da jeg hørte stemmen hans.
– Cecilia?
Han kikket på meg fra dørsprekken på gjesteværelset. Bare ansiktet hans var synlig.
– Eh, har du sett klærne mine?
Jeg hadde jaget ham inn på gjesteværelset i løpet av natten fordi han snorket, men det hadde han muligens glemt. Han så trøtt ut.
– Kaffe på sengen?
– Ehm… kan vi ta den på kjøkkenet?
– Selvfølgelig.
– Har du sett klærne mine… vet du hvor jeg la dem?
– De ligger på soverommet.
– Akkurat… eh…
– Skal jeg hente dem til deg?
– Vil du være så snill?
Herregud, var han sjenert? Tanken må ha fremkalt et smil hos meg, et smil som han antagelig registrerte, til tross for at vi stod nesten ti meter fra hverandre.
– Hva er det?
– Ikkeno’.  Jeg skal hente dem. Nå med en gang.
Da jeg kom med klærne hans et minutt senere satt han på sengen med dynen i fanget og hodet i hendene.
– Lyst til å sove litt til?
– Neida.  Jeg må bare…
– Jeg har laget kaffe til oss.
– Mm. Det lukter godt.
– Kanskje du vil dusje først?
– Rekker jeg det? Hva er klokken?
– Kvart over ni. Det er rene håndklær i skapet til venstre.
– Fint. Takk.
– Jeg sitter på kjøkkenet… så vet du hvor du har meg.
Det var ment som en spøk og kanskje en liten referanse til at han hadde våknet alene. Min sedvanlig dårlige og alltid like uforståelige humor, tenkte jeg da han løftet hodet og så på meg, men så smilte han forsiktig og nikket.
– Hm. Så bra.
– Du husker hvor badet er?
– Hvis jeg skulle gå meg vill så vet jeg jo hvor jeg finner deg.
– Right.

På kjøkkenet lurte jeg på om det var noe ved situasjonen som hadde gjort ham brydd. Han hadde sovnet fort og jeg hadde måttet ta et valg; enten gå og legge meg på gjesteværelset, eller vekke ham og få ham til å legge seg der, for jeg klarte ikke å sovne med ham ved siden av meg –  og det var ikke bare fordi han snorket.
Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt ham med dit i utgangspunktet. Gjester skal sove på gjesterommet, ikke i sengen min. Den skal være hellig.  Men det kunne jo ikke han vite. Det var kanskje det som plaget ham? Kanskje han tolket for mye inn i at jeg hadde jaget ham ut av sengen min? Hvordan hadde jeg selv følt det om noen hadde jaget meg inn på et annet rom etterpå?
Jeg tror det var ryggmargsrefleksen min som fikk meg til å banke på døren i stedet for å bare brase inn på badet som jeg pleier. Ante jeg et snev av panikk i stemmen hans?
– Et øyeblikk… jeg…
– Jeg lurte egentlig bare på om du ville ha egg til frokost.
– Det høres godt ut. Jeg er straks klar.
– Bløtkokt?
– Gjerne det, men det er ikke viktig.
– Okei.

 Han så ganske nystriglet ut da stod i kjøkkendøren et par minutter senere. Jeg smilte til ham og fortsatte med mitt, helt til jeg la merke til at han bare ble stående der, uten å gjøre antydning til å komme inn.
– Er du en vampyr?
– En vampyr? Det var vel dagens spørsmål.
– Vet du ikke at vampyrer alltid må inviteres inn, ellers går det dem ille.
– Det visste jeg ikke.
– Har du ikke sett den svenske vampyrfilmen?
– Nei.
– Nei da så. Du er altså velkommen inn i mitt ringe kjøkken, men du må så gjerne stå i døren hvis du vil.
– Takk.  Hvilken side pleier du sitte på?
– Ved vinduet, så jeg kan se døren.
– Hm. Så jeg satt på feil side i går…
– Tenker du alltid sånn når du er på besøk hos folk?
– Ja. Gjør ikke du?
– Jo. Men jeg har aldri tenkt at andre gjør det. Egentlig syns jeg det er litt interessant å se hvor folk foretrekker å sitte når de kommer på besøk… om de velger samme sted som meg. Vil du ha ristet brød?
– Du er observant?
– Mm. Til og med altfor observant noen ganger, har jeg fått høre. Ristet eller ikke?
– Ristet. Takk.
– Bare sett deg akkurat hvor du vil. Jeg er en fleksibel pike.
Han satte seg selvsagt på riktig sted. Noe annet hadde jeg heller ikke forventet.  Jeg fikk plutselig et bilde av en pingvin i hodet og lurte på hva han tenkte – hvilket inntrykk han satt igjen med etter natten. Pingviner har et ganske pervertert sex-liv, hadde jeg lest i en eller annen nett-avis, sannsynligvis i  Dagbladet. Forsknings-resultatene var så oppsiktsvekkende perverse at vitenskapsmennene visstnok valgte å holde dem skjult for den puritanske engelske befolkningen, en befolkning som i fullt alvor tror at dronningen ikke har vært på toalettet siden før Victoriatiden.  Det slo meg at pingviner antagelig var mer menneskelige enn man hittil hadde trodd.
– Du kaller deg selv en pike?
– Er jeg ikke det? Gud, har jeg blitt gammel i løpet av natten?
– Det var ikke akkurat sånn jeg mente det.
– Puh!  Nå ble jeg lettet… hva mente du da?
– Om du hadde et bilde av deg selv som… ja, som en pike. Det er litt…
– Barnslig?
– Søtt.
– Ufordervet?
– Som i uskyldig?
– Er jeg ikke det? Skal du sette håndjern på meg og slepe meg hylende avsted til…
– Sengen?
– Bensinstasjonen.
– Bensinstasjonen?
– A freudian slip, jeg mente politistasjonen…   Vil du ha en øl?
– Nei takk.
– Neivel…

Vel,

Noen ganger, i intime situasjoner,  har jeg følelsen av jeg skaper usikkerhet hos andre, særlig hos menn.  Carl satt en gang ord på det. Han sa at jeg trakk meg inn i meg selv og ble fraværende, som om jeg var et helt annet sted –  og da følte han seg usikker – en usikkerhet han mente kom av manglende kommunikasjon fra min side. Jeg ble selvfølgelig irritert og reagerte deretter.
– Hvis du har så jævlig behov for å analysere orgasmene dine så skriv en avhandling!
– Jeg bare lurte på om du hadde hatt det fint…
– Det mulig at du er ferdig med det med én gang det er over, men det er ikke jeg! Jeg hadde det kjempefint, helt til du absolutt måtte snakke om det!
– Unnskyld.
Vi kom til en slags forståelse over en flaske vin etterpå: Jo stillere jeg var og jo lengre jeg var stille, jo bedre hadde jeg hatt det. Vi gjorde en avtale: Stillheten min – mitt private øyeblikk sammen med meg selv – det øyeblikket jeg ville holde på så lenge som mulig – det skulle jeg få ha i fred, slik at alt jeg hadde i hodet fikk lov å leve uforstyrret helt til det sakte ble hvisket ut sammen med følelsen av å vende tilbake til virkeligheten. Først når jeg kjente tyngden av meg selv mot underlaget ville jeg snakke, og da ville jeg helst snakke om noe helt annet, for eksempel om hva vi skulle gjøre senere på dagen- mitt favorittemne etter sex.
Senere har jeg forstått noe jeg ikke forstod den gangen; at behovet for anerkjennelse hos menn kan være så stort at det nærmest oppstår et akutt behov for å snakke etterpå. Når jeg stenger meg ute så kan det oppleves som om jeg er misfornøyd – at det ikke var så fint som jeg hadde forventet –  og at det er derfor jeg ikke vil snakke om det , altså fordi jeg ikke syns det er noe å snakke om.  Det siste er riktig: Det er ikke noe å snakke om. Det er aldri noe å snakke om, og særlig ikke etter en one-night. Det vi ikke har sagt underveis er det ikke noe poeng å si.
Jeg vil sjelden gi noen føringer om hva jeg vil ha. Jeg vil helst ha akkurat det jeg får. Jeg vil ha spenningen ved å reise på ukjente veier, og jeg blir gjerne med på lange omveier før vi kommer dit vi skal; til stranden, til bølgene, til lyden av havet: Er det lange slake dønninger, er det små og krappe bølger, eller er de store og kraftige og fosser langt inn over land? Det vet jeg ikke før jeg er fremme.  Det meste av min egen opplevelse er uansett opp til meg.  Jeg kan ikke forlange at noen går inn i hodet mitt.  Det er kanskje derfor jeg ikke liker å snakke om det snakke om det?  Jeg viker automatisk unna med en gang noen forsøker å styre samtalen inn på emnet.

– Det ble sent i går?
– Rundt halv fire.
– Det var en hyggelig kveld.
– Mm…
– Jeg ble nok litt full… ble jeg det?
– Vi ble vel det begge to.
– Jeg burde kanskje ikke ha drukket så mye…
– Jeg drikker alltid litt vann før jeg legger meg. Det hjelper mot…  har du forresten hørt om Léonie d’Aunet?
– Nei. Burde jeg det?
– Jeg kom plutselig til å tenke på henne. For noen dager siden fant jeg en bok hun har skrevet om hvordan hun som nittenåring reiste til Svalbard sammen med en fransk ekspedisjon bestående av bare menn. Fascinerende lesing,  egentlig.
– Det må ha vært litt av en opplevelse. Når var det?
– I atten femti.
– Hm. Det var nok andre tider da.
– Mere kaffe?
Jeg var ganske fornøyd med meg selv.

Han var tilbake i habitten. Jakken og slipset var på plass, og vi var på en måte akkurat der vi startet nitten timer tidligere, bortsett fra at jeg hadde på meg en morgenkåpe som var løst festet med et belte i livet. En tilfeldig tilskuer ville kanskje ikke lagt merke til det med én gang,  men etter hvert ville det nok blitt åpenbart at vi var i forskjellig modus; at jeg var avslappet og fornøyd, mens han led av en eller annen form for generell uro – en iøynefallende, om enn diffus rastløshet, som ga seg utslag i at han studerte detaljer ved innredningen og inspiserte mønsteret på duken, heller enn å se meg i øynene. Han så på kjøkkenradioen min og på fjernkontrollen som lå på bordet med et blikk som synes å spørre hva jeg skulle med fjernkontroll når radioen allikevel var innenfor rekkevidde.
– Jeg trenger den for å kunne skifte til AV-kanalen når jeg vil spille musikk fra Mac-en eller mobilen. Det går ikke an fra panelet. Jeg vet ikke hvorfor det er laget sånn. Litt upraktisk, egentlig.
– Fin design. Veldig stilren.
– Første gangen jeg så den syns jeg den lignet en gammel varmeovn. Men det er veldig fin lyd i den.
– Veldig god kaffe du lager.
– Takk. Jeg syns ordentlig kaffe er noe man bør unne seg.
– Du ser mistenkelig fresh ut så tidlig på morgenen. Hva er hemmeligheten?
– Kanskje jeg ikke bekymrer meg så mye akkurat nå?
– Du har kanskje ikke så mye å bekymre deg over…
Det var ikke formet som et spørsmål, snarere som en konstatering.  Ante jeg en antydning til misunnelse… eller kanskje anklage?  Hva visste vel han om denne uhellsvangre arven jeg har etter pappa – evnen til å tåle alkohol i store mengder uten synlig hangover dagen etter.  Egentlig er jeg født til alkoholiker. Jeg blir i verste fall melankolsk, men det var jeg ikke. Jeg hadde det egentlig strålende.
– Jeg har i grunnen ingenting å bekymre meg over akkurat nå. Jeg har det faktisk veldig fint.
– Det syns.
– Takk.
Jeg hadde lyst til å si at det antagelig var hans fortjeneste at jeg hadde så fint, og jeg burde vel egentlig ha gjort det – sagt det i klartekst – ikke latt ham sitte og lure. Men samtidig ville jeg at han skulle forstå det av seg selv, uten at jeg sa det direkte. Det var som om jeg hadde satt et mål for ham – at jeg ville han skulle være intelligent nok og observant nok til å lese meg, og at han hadde valgt å bli fordi jeg var… intelligent kanskje? Jeg ville han skulle være så smart at jeg kunne føle meg litt beæret over å bli valgt. For det var tross alt hans valg og hans initiativ som førte til at det skjedde, selv om jeg koketterte og fisket det beste jeg klarte.
– Det må være deilig å være mann.
– Litt vanskelig å svare på akkurat det,  jeg har ikke noe sammenligningsgrunnlag.
– Jeg tenker på det urettferdige i at det holder for en mann å være intelligent. Dere har ikke noe krav til utseende i tillegg, sånn som vi har.
– Det vil jeg ikke si. Vi har da også krav på oss til det ytre.
– Jo, men dere får ikke krav dere ikke kan møte.
– Neivel? Hva tenker du på nå?
– Krav om store pupper for eksempel.
– Seriøst? Hvem er det som krever det?
– Gjør ikke alle menn det?
– Ingen jeg kjenner. Hvor har du fått disse tankene fra?
– Jeg har alltid hatt komplekser for puppene mine… helt siden skolen.
– Men, det er jo noe helt annet. Komplekser skyldes ikke krav… jeg skjønner forresten ikke hvorfor du skulle ha komplekser.
– Syns du ikke de er små?
– Nei.
– Du kan ikke uttale deg om noe du ikke har sett.
– Du har vel rett i det. Kom hit…
Joda, jeg overkommuniserte, men jeg tenkte han aldri ville tørre om jeg ikke åpnet for det.
Jeg kunne satt meg i sofaen sammen med ham, tatt på armen hans mens vi snakket sammen, lent hodet mitt mot skulderen hans mens jeg lo, tvinnet håret mitt mellom fingrene, holdt blikket hans litt for lenge…  men jeg ville ikke det. Jeg ville ikke klenge. Det skulle ikke være romantisk, det skulle være sexy.
Så mens han satt i sofaen, satt jeg på gulvet, på andre siden av bordet.  Jeg gjorde alt riktig, bortsett fra én ting: Jeg lot ham bære meg inn på soverommet.

Det er merkelig hvordan enkelte fremstår som to helt forskjellige personer med og uten klær.  Jeg tenkte jeg hadde likt å se ham i noe annet enn dress, gjerne i shorts og t-trøye, eller i morgenkåpe. Han hadde vært fin i en hvit morgenkåpe, halvveis åpen til navlen og med oppbrettede ermer, og gjerne med litt uryddig hår. Alt hadde egentlig vært bedre enn den rynkefri og glattstrøkne pingvin-fasaden.  Det er noe upersonlig over menn i dress. De minner meg om gamle amerikanske fotografier hvor fattigfolk tar oppstilling bak en kulisse så bare ansiktet var synlig. Og så lar de seg avfotografere, i en malt virkelighet. Etterpå kunne de fremstå som vellykkede moguler og motebevisste sosietetsfruer  på postkortet de sendte hjem til gamlelandet:
– Alt vel her i junaiten, som dere ser! 

I dag er det slikt man gjør på barnemuseet i Miami.

– Fint kjøkken du har… jeg har kanskje allerede har nevnt det?
– Det er litt rotete…
– Et ryddig kjøkken er et tegn på et kjedelig liv, er det ikke det man sier?
Han så forbi meg og hadde blikket mot vinduet. Jeg lurte på om han så på regndråpene som rant nedover glasset eller om han så den litt slitne sitronmelissen på den blå skålen. Kanskje han inspiserte basilikum-planten og lurte på hvorfor jeg ikke hadde tatt den ut av plasten, eller så på det viltvoksende timiankrattet som hadde est utover kanten av keramikkpotten sin… på den gamle lerkrukken som jeg bruker som lysestake… på posen fra Humac med Apple-logoen – eplet fra kunnskapens tre… på den trådløse telefonen som var gjenglemt og antagelig utladet… på den afrikanske treløven med brukket bakben. Kanskje han så på den lille feltkikkerten min som jeg bruker til å spionere på naboene med? Eller kanskje han så på noe helt annet?  Kanskje han så tvers igjennom alt og fokuserte på et ubestemmelig punkt ute i regnværet, det punktet som dukker opp av seg selv når vi egentlig har sett nok for en stund og ikke lenger orker å feste blikket.
– Det gjelder vel alt som bare står til pynt, at det vitner om sin egen ubrukelighet.
– Ja…  det gjør kanskje det.
– Jeg mener, om det ikke brukes til noe… om det bare er der for å…  det jeg egentlig mener er at jeg lett kan se skjønnheten i det funksjonelle, selv i en maskin.
– Å absolutt. Er det du som har… er det ditt design, eller hva man kaller det?
– Kjøkkenet? Nei. Jeg ville nok valgt noe mindre funksjonelt.  Jeg syns det er litt for maskulint, litt for mye preg av institusjon.  Jeg ville valgt noe mykere… men Tiffanylampen er mitt valg, og plakatene.  Jeg syns det tilfører noe feminint. En slags motvekt. Det er forresten mye hyggeligere her når det er mørkt ute.
– Det er fint nå også… er det en kalender?
– Mm, et indisk kalenderblad, fra New Dehli.
– Det passer fint inn … i helheten.
– Mm.
– Det gjør du også… du passer fint inn i helheten.
– Det er hyggelig. Det liker jeg å høre.
– Nei, jeg får vel tenke på refrenget, som min gamle mor pleide å si, klokken er over ti.
Jeg lurte på om “over ti” betød at det nærmet seg et slags universalt tidspunkt for take-off.

Lov om Sømmelig Adferd
(for Herrer som tilbringer Netter i fremmede Senger)

       § 1. Man skal drikke kaffe og småprate morgenen etter.
§ 2.  Man skal forlate åstedet senest kl 1030.

Han ble stående litt ubesluttsom foran utgangsdøren etter at han hadde fått på seg skoene og frakken. Bortsett fra at han var ubarbert, så han akkurat ut som da han kom. Den sorte dokumentmappen var på plass under armen.
– Har jeg glemt noe nå?
– Jeg tror ikke det.
– Nei… ehm…
Jeg stålsatte meg og ventet på det vanskelige spørsmålet: Får jeg se deg igjen?
Det var noe helt annet han hadde på hjertet.
– Når jeg tenker meg om, siden jeg nå allikevel er her… jeg burde vel egentlig ta en liten befaring i kjelleren, i embetes medfør… og da er det vel like greit om jeg tar baktrappen, så slipper jeg å …
Møte noen i trappen, tenkte jeg for meg selv, og smilte. Jeg forstod, og han så at jeg forstod. Smilet hans var ekte.
– Jeg ser du skjønner hva jeg mener.
– Absolutt, og det har jeg veldig forståelse for. Diskresjon er en dyd jeg setter pris på.
– Det er kanskje best for oss begge?
– Utvilsomt.
– Din mann… eh… er han ofte bortreist? Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at det bare var dine ting på badet.
– Vi reiser mye. Begge to.
Kanskje han hadde forventet seg en mer inngående forklaring? Kanskje han hadde åpnet skapene på badet og lett etter barbersaker, etter en kam eller en deodorant? Vel, voksing er nok ikke akkurat noen behagelig måte å fjerne skjegget på, og deodoranten ble kastet i fjor, da var den størknet og full av små huller. Selv bruker jeg ikke deodorant, jeg bruker heller talkum, om det trengs, men det visste jo ikke han.  Et øyeblikk så det ut som om han hadde et spørsmål til.  Han flyttet vesken til under den andre armen og vippet litt frem og tilbake på hælene, akkurat slik han gjorde da han stod utenfor døren første gang jeg så ham. Men så slo han seg visst til ro med svaret mitt allikevel, og gjorde tegn til å ville gå.

§ 3.  Dersom kvinnen er gift eller samboende skal man utvise diskresjon og forlate åstedet ubemerket, om mulig bruk kjøkkentrappen.  

Han rakte ut hånden da vi stoppet foran bakdøren.
– Det var hyggelig…  takk for en hyggelig kveld.
– I lige.
– Du har visittkortet mitt,  i fall det skulle…  dukke opp noe.
– Ja.
Så smilte han med lukket munn, nikket svakt et par ganger og ga hånden min et lett trykk, før han slapp den og gikk sakte nedover den mørke baktrappen.
Jeg ble stående og lytte etter skrittene hans helt til jeg hørte ytterdøren smekke etter ham langt der nede.
Klokken på komfyren viste presis halv elleve da jeg begynte å rydde av bordet.

§ 4  Avskjeden skal være kort. Man skal utrykke seg høflig og gi inntrykk av å være fornøyd.


Jeg ble en gang fortalt at jenter ikke kan overleve å nyse under en orgasme. Opplevelsen ville bli for sterk for oss, ble det påstått.
– Det er derfor det hjelper å ha sex når man er forkjølet, for naturen har nemlig ordnet det slik at jenter ikke kan nyse mens de har sex
.
Grunnen til at det kun gjaldt jenter skulle etter sigende være at menn opplevde en langt svakere orgasme. Hvordan noen hadde klart å finne ut det, aner jeg ikke. Det hadde kanskje blitt gjort studier blant trans-seksuelle som er utstyrt med to sett kjønnsorganer?
– Jeg garanterer at du slutter å nyse hvis vi har sex. 
– Jeg liker å nyse.
– Bedre enn sex?
– I hvert fall akkurat nå.
Jeg festet selvsagt ikke noen lit til den teorien, men jeg syns det var en morsom tanke, og den ansporet til en annen tanke.
Det jeg altså egentlig tenker på idet flyet setter seg i bevegelse er hvordan det vil føles å få orgasme under take-off.  Det er ingen ny tanke – jeg har tenkt den før.
At jeg har et nærmest sykelig nytelsesforhold til akselerasjon har jeg akseptert for lenge siden;  jo kraftigere akselerasjon, jo større er nytelsen. Hva om… ?
Det er ganske tomt på flyet, og tanken er fristende. Men jeg vet at jeg ikke kommer til å tørre. Hadde det vært for fem år siden kanskje, men ikke nå. Det er det som er forbannelsen som følger med å bli voksen: Man begynner å tenke over hva som sømmer seg, og det sømmer seg definitivt ikke for en voksen dame å pirke på seg en orgasme på et fly, tenker jeg…  og så blir jeg bare sittende der mens flyet taxer bortover rullebanen. Men innerst inne er jeg sint på meg selv for at jeg ikke benytter sjansen. Jeg har jo hele seteraden for meg selv, og ingen bak eller ved siden av. Hvorfor er jeg så feig…
– Du må være snill å legge vesken på gulvet under setet foran deg.
– Okei.
– Det er en knagg til jakken mellom seteryggene.
– Ja.  Tusen takk.  Jeg bare lette etter noe jeg ikke helt visste hvor jeg hadde…
Jeg merker at jeg rødmer ved tanken på at jeg kunnet blitt oppdaget. Nå tør jeg i hvert fall ikke. Men jeg fortsetter å tenke på det idet vi letter. Det er akkurat det øyeblikket, rett etter at hjulene slipper rullebanen og flyet begynner å klatre som en rakett mot himmelen – det er akkurat i det øyeblikket, mens jeg nyter følelsen av de usynlige kreftene som presser hele kroppen min hardt mot setet,  at jeg skulle ønske jeg kunne forsterke opplevelsen med en selvpåført orgasme. Jeg har ikke lyst til å dø uten å ha opplevd det.

§ 5  Husk: Kvinnehjerter har grådige klør.

Menn i elegante snippkjoler har til alle tider plantet spaserstokken sin med et smell på toppen av skjøgens trapp, for så bramfritt å banke på hennes dør med alabasthåndtaket. Menn av høy byrd, samfunnets støtter, moralens voktere og Justitias tjenere – alle har latt sin fane heve ved synet av blottede lår i dempet lampelys. Drevet av sin egen iver etter tilfredsstillelse har de oppsøkt syndens bule og gitt seg hen til skjøgen, nattens gudinne. En hore, et ludder, en gledespike, en kurtisane – noen bruker andre ord; flyfille, madrass, tøyte, ludder…  det finnes en mengde ord på kvinner som tilfredsstiller lystne herres primærbehov.

Vellyst og Død er to elskelige tøser
Kiste og Seng, fruktbare i synder

Byr de på omgang, som to trofaste søstre
Skrekkelige nytelser og grusom sødme
(Fra “Baudelaires hevn” av Bob van Laerhoven)

 En mann kan ikke kreve å få sine seksuelle behov dekket av en kvinne., men når en mann ikke får sine seksuelle behov dekket gjennom en kvinnes naturlige seksuelle seleksjon, så finnes det allikevel muligheter: Han kan heve sin fane mellom en skjøges lår, og et øyeblikk kan han glemme skuffelsen over at naturen ikke har tildelt ham de fysiske attributtene og den mentale styrken som skal til for å fange en kvinnes interesse.  Men så, når elskovens myke etterglød forlater ham, og han igjen står på gaten som den fullstendig betydningsløse person han er, så vender harmen tilbake og han ser opp mot skjøgens vindu og forbanner henne.
Jævla hore!  Alt hun ville ha var pengene mine!
Og så føler han seg litt bedre til mote. Hun var tross alt bare en hore. Hun var ikke verdt annet enn penger. Og med vissheten om å ha redusert henne til noe mindre enn seg selv, hever han hodet og begir seg på vei hjem… til sin ensomhet... til neste gang.

– Kaffe eller te?
– Nei takk. Jeg har det fint.
Vi har klatret til marsjhøyde. Kapteinen har fortalt at det er tolv grader og overskyet på Gardermoen, og gjentatt det på en slags avslepen, nonchalant fly-versjon av engelsk, slik bare flykapteiner kan.  Men her opp er det sol, selvfølgelig,  og like selvfølgelig har jeg ikke med meg solbriller. Ikke har jeg med lesestoff heller, og iPad-en slapp opp for batteri en gang i løpet av natten;  laderen står fortsatt i kontakten hjemme på kjøkkenet. Sånn går det når man har hastverk.

Han hadde redd pent opp etter seg.  Jeg måtte smile litt for meg selv mens jeg vrengte av dynetrekk og putevar og la det midt i sengen. Trodde han kanskje jeg hadde tenkt å benytte sengetøyet flere ganger?  Neppe.  Det var nok bare et utslag av god oppdragelse. Jeg ville gjort det samme selv. Til tross for at det er bortkastet energi, så er det verdt det,  fordi det handler om å sende et signal – legge igjen et visittkort:  Jeg er ordentlig, ryddig, veloppdratt og oppmerksom. Her er beviset.
Jeg pakket sengetøyet inn i lakenet og tenkte at dette er siste etappe. Når jeg putter sengetøyet i vaskemaskinen blir alle spor fjernet… gjør de ikke det?
Jeg lurte på hvor han befant seg. Han kunne ikke ha rukket å gå så langt ennå. Antagelig bodde han i nærheten, han bodde i hvert fall så nærme at han kunne spasere. Jeg forestilte meg at han bodde et sted i nærheten av Frognerparken, kanskje i Nobels gate eller i Halvdan Svartes gate.  Hvis det var den veien han gikk, så ville han nok ha kommet til den lille plassen foran inngangen til Vigelandsanlegget nå, der hvor turistbussene parkerer. Egentlig burde han hatt en stokk, en elegant spaserstokk med alabasthåndtak som han kunne stikke små huller i asfalten med mens han spaserte i verdig tempo forbi de japanske turistene. Kanskje noen fotograferte ham? Kanskje en japansk kvinne tok et snapshot av en ekte nordmann – en nordmann på vei hjem etter en hyrdestund med en ukjent kvinne. Jeg lurte på om han fortsatt kjente avtrykkene etter kroppen min. Kanskje han hadde et lite smil der han gikk…et fornøyd lite smil med lukket munn, det samme smilet han ga meg før han gikk.
– Se på dette, tante Cho. Det er et bilde av en en nordmann.
– Kjekk mann. Han smiler.
– Ja. Han ser riktig fornøyd ut.
Jeg stappet sengetøyet i vaskemaskinen og valgte seksti grader. Det burde holde.

§ 6  Glem henne


___

Det er bare å innse at eksperimentet mitt var mislykket. Når vi lander føler jeg meg akkurat like stinn som jeg pleier… og Flytoget går bare til Lillestrøm.

Okei…

___

 

Fortsettes… ( tror jeg )

6
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

17 Responses to – The basics of take-off.

  1. avatar carpediem says:

    Jeg leser hos deg, og jeg lurer på om det er fortid eller nå, om det er biter av livet ditt eller fiksjon..

    Sitter ofte sånn og leser, og ender opp med å tenke; Greier jeg å skrive en vettug kommentar som kan matche teksten? Så blar jeg videre i andre blogger istedenfor.

    Liker Loven om Sømmelig adferd, den gir gjenklang i noe kjent noe! 😛





    • avatar Cecilia says:

      Det som i hvert fall er HELT sant og som jeg her og nå kan verifisere, er at jeg har skrevet dette helt selv, altså med unntak av verselinjene til Lana del Rey og det lille diktet fra “Baudelaires hevn”.
      Diskusjonen om hva som er sant og ikke, anser jeg meg som ferdig med. Folk får tenke sitt :)

      Marthon oppsumerer det egentlig ganske bra her:
      @3516:
      “Jeg verken kan eller vil spekulere om Cecilia-figurens autentisitet eller identitet (jeg kan ikke slå fast annet enn at ”navnene i historiene IKKE er identiske”, som det heter på en annen blogg :-) ). På den annen side besvarer du jo kommentarer med en slik indignasjon at man jo mistenker at du i alle fall har engasjert deg ganske følelsesmessig i fiksjonen … :-)

      Jeg syns kommentaren din er vettug så det holder, og du skal vite jeg setter pris på alle som melder at de har lest, ettersom telleverket er ganske lemfeldig og bare gir en vag indikasjon på hvor mange som har vært innom bloggen min, uten å spesifisere hvilke innlegg de har sett på.

      Så, tusen takk for kommentar :)





      • avatar fiaflyfly says:

        Men det er i hvert fall mye sannhet i det du skriver. Alltid vel verd å lese :-)

        -fia





      • avatar carpediem says:

        Det som er, er at du skriver så innlevende at jeg opplever at du er “jeg”-personen, men det kan hende bare er fordi du skriver så godt! :)

        Men tekstene er så innholdsrike og rimer heller ikke alltid med det livet jeg innbiller meg at du lever.. men hva vet jeg egentlig om det? 😉





        • avatar Cecilia says:

          Det er interessant at du nevner innholdsrikt, for jeg opplever det ikke slik selv.
          Nå er jeg langt fra den som publiserer flest innlegg her (bare 137 innlegg i løpet av de 80 ukene jeg har vært på BH), så det er klart at det blir en del konsentrerte høydepunkter ut av det, og jeg tror nok over halvparten av innleggene mine handler om tidligere opplevelser. Hadde jeg skrevet et par tre innlegg om dagen og fortalt hva jeg gjorde til enhver tid, så hadde nok inntrykket av meg forandret seg litt, men jeg tror det ville blitt veldig kjedelig å lese om alle gangene jeg sitter ved skrivebordet og stirrer ut av vinduet mens jeg tenker på hvordan jeg skal angripe skrive-prosjektet mitt videre, eller om jeg skulle beskrive alle turene i Frognerparken, kaffekoppene på Kaffebrenneriet, turene til biblioteket, støvtørking, rydding, vasking… osv. – dagliglivet mitt, i store trekk. :)
          Men jeg trives i eget selskap, og innleggene mine er alltid et resultat av inspirasjon og overskudd.

          Jeg husker en samtaletime på skolen, etter at jeg i en periode hadde holdt meg veldig mye for meg selv og ikke hadde villet delta i aktiviteter, hvor min far beskrev meg som et observant barn med et rikt indre liv. Jeg forsto ikke helt hva det innebar, men jeg syns det var fint sagt, og adopterte den frasen på stedet. Et barn med et rikt indre liv, det likte jeg å være.
          Jeg er vel det fortsatt :)





  2. avatar geitost says:

    For en flott idé du har å skape en slags “one-night sømmelig atferd” håndbok.
    Alle menn som vil oppføre seg ordentlig i et midlertidig intim selskap med en kvinne trenger slike nyttige råd.
    Angående det som er kjernen i faget, nemlig kvinnelige orgasmer, jeg konstaterer derimot de manglende praktiske rådene i håndboken din , som er istedet erstattet av vage indikasjoner, som er en virkelig skuffelse for uvitende menn som jeg : oppføre seg nøyaktig hvordan hun ønsker uten å si det, snakke henne til sengs, men føle når hun vil ikke lenger, gjøre alle slags ting hun forventer men vil overhodet ikke be om, tja, prøve å fornøye henne hele veien er den slags utfordring en mann kan noen ganger leve som en mareritt han håper et øyeblikk kun våkne fra med å rope “Å, Sankt-Redneck, vær så snill frigjør meg fra et slik krevende vesen…!”

    En viktig del av usikkerheten som besøkeren føles iblant i slike sammenhenger, sikkert har et tett forhold med den innviede topografien av stedet : bruken av ordet “hellig” for å prege sengen, viser at hele leiligheten er et slags tempel, med en gradasjon mellom rommene, hvor forskjellige ritualer kommer ordentlig etter hverandre, fra den helt offentlige inngang og stue, til den private krypten hvor hun-sphinxen mottar gjesten sin bare i løpet av en kort men intens seremoni som han må oppfinne av seg selv alle mysterier…

    Et annet innlegg du skrev om samme emne, lenge siden, hadde også noe med verdensrommet å gjøre : det gjaldt om trappen din ned til kjelleren. Begge to innleggene får meg huske nå noe jeg har lenge tenkt, som kunne brutalt oppsummeres slik : det er menn som bygger husene og kvinner som bor i dem. :)
    Takk for et veldig fint innlegg. Jeg ønsker deg en god dag.





    • avatar Cecilia says:

      Det dukker i blant opp en frase som jeg selv aldri bruker: “For å være helt ærlig…”
      Dette kunne kanskje være en anledning til å bruke den, for denne “oppskiften” – Lov om Sømmelighet , er ikke noe jeg har skapt utelukkende selv. Den er snarere en konsekvens av en ytterst sjelden begivenhet: At jeg hadde en herre på engangsovernatting hjemme hos meg selv.
      I mitt tidligere utsvevende og syndefulle liv, er det alltid jeg som har gått på besøk til herrer, enten i deres hjem eller på ymse hotellrom som de noen ganger har bodd på og andre ganger har besørget for anledningen, og da har det selvsagt vært helt andre regler – regler jeg har improvisert på stedet.
      Jeg kan vel si at i nitti prosent av tilfellene har jeg absentert meg så fort jeg har kunnet etterpå, av hensyn til både ham og meg.
      Men denne gangen var jeg altså i en situasjon jeg hadde liten erfaring med, og så tenkte jeg at disse “reglene” kunne nedfelles på bakgrunn av opplevelsene. Jeg må tilstå at § 5 og § 6 er ren fantasi fra min side, og bare er et fortellerteknisk grep. Men det er jo sånt jeg øver meg på her inne :)
      De øvrige er kun en observasjon.

      Hvilke praktiske råd kan man gi en herre som kommer på sengebesøk? Trenger han egentlig mer enn vage indikasjoner, og trenger han egentlig det i det hele tatt?
      Her kan jeg i grunnen bare snakke for meg selv, og håpe at Sankt-Redneck’s ånd vil sveve over hyrdene på marken eller i halmen, og velsigne hyrdestunden etter beste skjønn.
      Jeg er lett å behage, det som enkelte kaller “lett på avtrekker’n “, så jeg byr egentlig ikke på så mange utfordringer. Jeg vil ikke ha noen som gjør akkurat det jeg vil, for da blir det ikke noe spennende. Det er det uforutsigelige, det litt tilfeldige som skaper forventninger, det en mann har plukket opp gjennom tidligere erfaringer, kanskje han har fått instruksjoner fra andre kvinner? … det er uvesentlig hvor det kommer fra.
      Er vi egentlig så krevende vesener? Er vi mer krevende enn menn? Det er kanskje vanskelig for deg å svare på… ?
      “Sexrevolusjon” har det blitt kalt, dette med at jenter også har legitime krav og ønsker, og det er ganske skremmende å lese om gutter helt ned i femtenårs-alderen som er så nervøse at de må drikke seg til mot og spise Viagra før de tør å gå til sengs med noen. Det er formet en myte gjennom porno-industrien ( godt bygget opp under av media) om hvor potent og utholdende en mann skal være for å klare å tilfredsstille en kvinne, og det er skapt en tilsvarende myte om hva kvinner skal måtte bidra med av all verdens mystiske og ubehagelige stillinger, for ikke å snakke om dette fullstendig usexy og evinnelige sølet som det alltid skal ende opp med, hvor mannen tilfredsstiller seg selv og spruter utover ansiktet på en knestående partner (eller helst flere) – det er så turn-off at det holder, og det kunne ikke falle meg inn å bli med på noe slikt – jeg har heller aldri truffet noen mann som har vært i nærheten av å signalisere noe ønske om å gjøre det. Men der har du meg – det kan godt tenkes det forholder seg annerledes for andre.

      Jeg vet av erfaring hvordan det er å gå på besøk, og det er som du sier; man kan lett bli litt usikker når man er på besøk i noens hjem. Det tror jeg dypest sett bunner i oppdragelsen vår. Vi blir opplært til å respektere andres domener. Vi forsyner oss ikke før vi blir budt, og tar det ikke som en selvfølge at vi har automatisk adgang til alle husets rom.
      Sengen ( og soverommet) kan være “hellig” i den forstand at det skal være et sted uten vonde minner. Det er fint å legge seg i en seng i et rom hvor man aldri har opplevd vonde ting eller hvor det sitter vonde følelser i veggene.
      Jeg mener forøvrig (av erfaring) at det er lettere å omgås noen av samme kjønn. Det er etter min erfaring sjelden noen usikkerhet hos noen av oss når jeg er sammen med en kvinne for første gang, men jeg har erfart at det alltid eksisterer et moment av usikkerhet fra hans side når jeg møter en mann for første gang. Det kan lett smitte.

      Men,
      vi har jo blitt 7 milliarder mennesker på jorden, så det viser vel at langt de fleste menn i hvert fall klarer å reprodusere seg uten problemer…

      Tusen takk for kommentar, og en fortsatt fin dag til deg også :)





      • avatar geitost says:

        En anekdote, for kunst amatører : René Magrittes berømt maleri “La trahison des images” (bildenes forræderi) viser en pipe med undertekst “Dette er ikke en pipe”, med betydning av “dette er bildet av en pipe”.
        Magritte var en spøkefugl, og derfor, selv om jeg har lest ingen steder noe om dette, tror jeg at det er høyt mulig at han gav en tvetydig betydning til setningen, fordi ordet “pipe” er også det aller vanligste på fransk for blow-job, og jeg tror det var hans nesten uskyldig måte å illustrere et pornografisk tema (fremstillingen av sex var et viktig tema i surrealistenes verk).

        Jeg var litt forbauset at min kommentar førte deg til å snakke om den slags stygge porno scener du nevner. Selvfølgelig, en mann som tilfredsstiller seg får ikke noen ekstra fysisk nytelse med å sprute utover ansiktet på en kvinne, men jeg tenker at et slik bilde gir en mann som ser det, den hemningsløse følelsen at det er han selv som viser “per prokura” sin intimitet offentlig, og bokstavelig, til verdens ansiktet.

        Jeg tenker at slike framstillinger først og fremst gir menn anledningen til en mentalt oppvisning, og derfor har ganske lite med virkelige kvinner å gjøre.
        De er en slags erstatning til et ekte forhold, og derfor kunne vel undertegnes “Dette er ikke en kvinne”. :)





        • avatar Cecilia says:

          Une pipe – det er veldig søtt, faktisk. Blow-job er jo akkurat hva det høres ut som: En jobb, som kan være okei en stund, men som blir kjedelig i lengden.

          Jeg har en poster med Magritte’s “La Condition humaine” , og den har en liten historie:
          Jeg fikk den av en ansatt på Musee d’Art Moderne i Nice i 1999. Det var egentlig én av flere reklameplakater for 100-års jubileet til Magritte, som ble feiret på Magritte-museet i Bruxelles året før (det kan man lese av teksten på plakaten), og den lå bare der, øverst i en haug med andre plakater, og så fikk jeg den, fordi jeg spurte om å få den. Og så fraktet jeg den med meg som en dyrebar skatt videre på reisen min gjennom Europa. Sammenrullet i en pappsylinder reiste den først med bil til en liten badeby i Italia som heter San Remo, rett ved grensen til Frankrike, så videre til Genova. Deretter med tog til Roma, så med bil på den utrolig flotte motorveien opp Brennerpasset til Innsbruck, videre med tog til Wien og derfra med tog til Linz i et forferdelig uvær, og så til München dagen etter, hvor jeg glemte den igjen i planetariet på toppen av Deutsches museum. Men det var visst ikke meningen at jeg skulle miste den, for en av vaktene kom løpende etter meg med den helt ned i første etasje, velsignet være hans sjel for all tid… og i tretten år har den hengt innrammet i en sort klipsramme fra Ikea, på veggen ved siden av skrivebordet, på rommet mitt hjemme hos mamma, hvor den fortsatt henger.
          En digresjon, absolutt, men det er jo plass nok i kommentarfeltet til en digresjon i ny og ne. :)

          Jeg vet ikke helt hvordan tankene mine vandret da jeg skrev den forrige kommentaren. En eller annen asso dukket nok opp, og jeg er jo så ustrukturert at jeg lar meg avlede av meg selv. Jeg husker ikke hva jeg tenkte.

          Jeg er ingen kjenner av porno, men jeg har ikke noe problem med å tilstå at jeg i blant lar meg opphisse av pornografiske filmsnutter, egentlig gjorde jeg det mere før enn jeg gjør nå. Nå er det faktisk veeeldig lenge siden leg har sett porno. Det er kanskje et ungdomsfenomen som avtar av med alderen?
          Men, uansett: Porno er laget for menn, og de finner det kanskje opphissende å se andre menn svine til en knelende ungpike… hva vet jeg? Jeg kan ikke huske at dette har vært et tema i noen av de samtalene jeg har hatt med menn. Av egen erfaring vil jeg tørre å påstå at en selvpåført orgasme ( nåja, menn kan vist ejakulere uten orgasme, men allikevel med en viss nytelse, og gjør dette spesielt under innspilling av pornofilm, så vidt jeg har forstått, og når soldater voldtar kvinner som en del av krigshandlingene ) ikke kan sammenlignes med den orgasmen man kan oppleve av stimulans fra et annet menneske.
          Nok om det.

          Jeg liker tråden som trekkes gjennom kommentaren din:
          Ceci n’est pas une pipe – Ceci n’est pas une femme.
          Det er ikke en kvinne – det er bare et bilde av en kvinne som har som yrke å forestille en annen kvinne enn henne selv, både fordi hun tåler det og fordi hun får en timelønn som de fleste av de mennene som ser dette bildet bare kan fantasere om.

          http://www.flickr.com/photos/beatrixmira/5280507110/lightbox/





  3. avatar eMTe says:

    Det håpar eg, at det får ein fortsettelse :)

    Bilda dine fortel ei historie i seg sjølv, finfine. Orda dine har sine mange tankesprang. Lov om sømmelig adferd,- med sitt alvor har du fletta den fint inn i historia di med eit lunt blikk. Samtidig som eg les og tenkjer du har den der som eit bakteppe til den frigjorte kvinne med sine lyster og krav til tilfredstillelse og set denne kvinna i samanheng med bruk- og kast-menn som kjøper sex av kvinner.

    “Forsknings-resultatene var så oppsiktsvekkende perverse at vitenskapsmennene visstnok valgte å holde dem skjult for den puritanske engelske befolkningen, en befolkning som i fult alvor tror at dronningen ikke har vært på toalettet siden før Victoriatiden.”
    Smiler litt av denne for innimellom når eg les deg så føler eg meg litt gammeldags til tross for at eg er midt i den beste alder og du slett ikkje ei “ung pike”.
    One night stands har aldri vore noko for meg, men tankane du deler omkring det å lure på om ein er god nok er gjenkjenneleg vil eg tru for alle som møter nokon for første gong, som ein kanskje vil bli bedre kjent med også. Usikkerheit er òg naturleg tenkjer eg, den viser seg berre på ulik måte :)

    “Men samtidig ville jeg at han skulle forstå det av seg selv, uten at jeg sa det direkte.”,- Mangt eit forhold, kort eller langt, har gått dukken av mangel på klar kommunikasjon.





    • avatar Cecilia says:

      Tja – “bruk- og kast – menn” er vel dypest sett også et like nedsettende begrep som “hore” og “ludder” osv.
      Jeg har nok et avvikende syn på dette, og har tidligere høstet storm med mine uttalelser om sexuell moral og dobbeltmoral. Jeg fikk mitt pass påskrevet så det holdt da jeg påpekte det smålige i den aksjonen vi hadde i Oslo for noen år siden, da man altså sprayet “horekunde” på bilene til menn som kjøpte sex av jentene i rådhusstrøket. “Tenk på de stakkars jentene som blir utnyttet av grådige bakmenn”! Ja. Jeg tenkte på dem, og tenkte at disse bakmennene var av en helt annen støpning enn de gammeldagse bordellmammaene som hegnet om jenteflokken sin, og jeg tenkte at det det er nettopp dette dobbeltmoralske synet som gjennomsyrer politikken her i landet som forårsaker dette og åpner den muligheten. I Norge og Sverige oppfattes prostitusjon som seksualisert vold, mens man i Danmark ikke problematiserer sexhandel som et sosialt problem i det hele tatt. I Danmark er prostitusjon lovlig, selv om vi har akkurat de samme hallikparagrafene der. Dansker flest, i min generasjon, ser ikke på prostitusjon som noe nedverdigende, og etter hvert som de eldre generasjonene dør ut, tror jeg dette synet vil komme til å omfatte hele befolkningen. Men i Norge og Sverige klarer altså moralens voktere, kirken og misforståtte feminister i fellesskap, det kunststykket å gjøre det ulovlig å kjøpe sex, og staten pålegger prostituerte å betale skatt av inntektene sine. Politics make strange bedfellows. Skal noen tjene penger på denne ulovligheten, ja så skal det være staten. Statlig heleri faller visst utenfor straffeloven.

      “Bruk- og kast – menn” – jo det finnes nok, men det kan jo være andre grunner til at man oppsøker prostituerte. Man kan ha et handicap som gjør det nesten umulig å komme i kontakt med jenter, man kan ha et lite tiltalende ytre som virker frastøtende, eller man kan ha et langt større behov for sex enn det man får dekket i et tørrlagt ekteskap/forhold, som på alle andre områder fungerer perfekt. Dette gjelder begge kjønn, forsåvidt, men det er menn som blir stemplet som horekunder , et begrep som etter min mening altså er svært nedsettende, for både selger og kjøper.
      Kvinner som kjøper sex skjærer lettere klar av dette. Her er en liten oppskrift på hvordan kvinner ordner seg på Oslo vest:
      En metode er å gå på café, og så forsøker man å oppnå blikkontakt med en mann i passende alder. Når det er gjort kan man stikke en liten lapp med telefonnummer og litt detaljer til servitøren, og be vedkommende overlevere denne til den mannen hun vil ha, etter at hun har gått, selvfølgelig, så det ikke oppstår pinlige øyeblikk, eller skaper en situasjon som kan oppfattes av andre.
      ” Generøs dame i blå drakt ved vindusbordet innerst. Vi vekslet blikk. Ring dersom du vil ha kontakt. 943 37 862.”
      Fullstendig lovlig og fullstendig akseptert, og ganske utbredt. Jeg har selv fått innføring i denne metoden og sett den i bruk på Jacob Aall café. Menn syns slikt er smigrende, og vil selvsagt aldri utlevere en dame ved å spre dette rundt i offentligheten, det kan man som kvinne være ganske trygg på, uansett om han er interessert eller ikke. Og er man riktig heldig har denne mannen noen kamerater som også kan tenke seg å betjene en generøs dame.

      Vel…
      “Mangt eit forhold, kort eller langt, har gått dukken av mangel på klar kommunikasjon.”
      Det er nok ganske sikkert riktig, men man kan jo også se spørsmålet i lys av hva man er ute etter: En livspartner eller en enkeltstående hyrdestund?
      Klarer man å kommunisere uten så mange ord så tror jeg det er en stor fordel, også i langvarige forhold. Ord har en egen evne til å la seg tolke ulikt av avsender og mottaker.

      Tusen takk for en flott kommentar :)





      • avatar eMTe says:

        Sjølv takk :)

        Slik eg ofte les orda dine ynskjer du framstille deg som fordomsfri og open for mest alt, men eg trur ikkje heilt det og det er kanskje fordi eg nok synest at menn ofte får “sitt pass” påskrevet, derfor eit lite “pek” som benevninga “bruk-og kast menn” frå mi side, men som du skriv: “Ord har en egen evne til å la seg tolke ulikt av avsender og mottaker.” , og det skjer stadig, spesielt i eit medie som kun er kommunikasjon gjennom det skrivne ord.





        • avatar Cecilia says:

          He he… nei, jeg er nok dessverre ikke fordomsfri. Jeg har, som alle andre, de fordommene jeg har blitt kulturelt belastet med, men jeg har vokst opp i et land som har et annet sett med fordommer enn dem jeg møter her i Norge, kanskje spesielt på det seksuelle området. Men skal vi egentlig dyrke fordommene våre? Jeg syns ikke det, og finner ingen grunn til å påpeke mine egne, selv om jeg vet at de stadig kommer til uttrykk, bl.a. i måten jeg ser på FrP, et parti jeg altså har utviklet sterke fordommer mot etter at jeg flyttet til Norge.

          Jo, det er vanskelig å kommunisere med ord, og jeg tilstreber etter beste evne å uttrykke meg presist, i hvert fall i innleggene mine. I kommentarfeltet går det noen ganger litt vel fort.
          Menn får ofte sitt pass påskrevet av meg, det er helt rett, men det går stort sett på den tendensen til latterliggjøring og manglende evne til å ta meg seriøst som jeg til stadighet opplever, og det mener jeg meg å være i min fulle rett til å påpeke, selv om jeg til tider kan fremstå som generaliserende. I andre sammenhenger ser jeg ingen grunn til ikke å forsvare menn mot urettferdigheter. Jeg har skrevet innleggpå VGB om det meningsløse i at man automatisk stempler kun menn som potensielle overgripere, og henvist til studier som avdekker at kvinner ikke står tilbake, både hva gjelder overgrep mot barn og psykisk terror mot sine menn. Jeg har også forsvart menn mot pedofili-stempelet og den automatiske sammenblandingen mellom pedofili og overgrep, og høstet fordommer så det holder, både i kommentarfeltet og på sinte mail.

          Vi finner jo lettest det vi leter etter, og det gjelder meg også… :)





  4. avatar Breiflabben says:

    Som en tidligere “Frequent Flyer” var jeg god til å ta nasjonaliteten til folk på flyplasser. Nordmenn pekte seg ofte ut, men ingen var så tydelige som svensker, danskene også i deres noe uflidde dress-code.
    Men det rimer med holdningene det du innleder dette velskrevne innlegget med.

    Jeg likte dine Lover om Sømmelig Adferd, kanskje fordi jeg “kjente” dem igjen :-)

    Og som vanlig, en interessant kommentartråd hos deg.





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *