A moment of clarity / Destination Copenhagen

Kjære Gud. Takk for at jeg ikke liker ansjos, for det smaker så vondt!

Det er sjelden jeg tenker på Einstein. Jeg mener, hvem gjør vel det sånn til daglig. Jeg utelukker altså CERN-forskere og andre vitenskapsmenn som har gjort det til sin livsoppgave å fravriste universet dets innerste hemmeligheter, for slike mennesker tenker nok på Einstein rett som det er, kanskje til og med flere ganger om dagen, for alt jeg vet. Det er ikke noe galt i tenke på Einstein, for all del, det er slett ikke det jeg mener, men det føles altså ikke naturlig for meg å bli så oppslukt av Einstein at jeg mer eller mindre konstant har ham i tankene. Jeg tenker som så: Einstein har sagt sitt og det er neppe sannsynlig at det kommer noe mer fra ham.
Nå var jo ikke Einstein en mann det var så lett å forstå, alltid, men dersom vi ser bort fra hans privatliv og konsentrer oss om hans mest kjente vitenskapelige teori, så mener jeg at jeg har forstått ham omtrent riktig:
E=mc² : Det er en ekvivalens mellom energi (E) og masse (m), som er proportional med kvadratet av lysets hastighet i vakuum. Lysets fart er altså den universale maksimumshastighet. Når noe oppnår lysets hastighet blir massen uendelig, fordi det skal en uendelig mengde energi til for at noe skal oppnå lysets hastighet
noe som altså skal være tilnærmet umulig, om jeg har forstått det rett.
… eller noe sånt.
Vel…
Å forfølge tanken på en uendelig masse fører bare til en uendelig masse bortkastet tankearbeid, har jeg tenkt, og latt det bli med det – en stund – men så har det dukket opp en bekymring i forbindelse med dette CERN-apparatet. Jeg har tenkt på det faktum at dersom noe annet enn fotoner skulle oppnå lysets hastighet, så ville det samtidig oppnå en uendelighet, og det er der jeg aner et problem. Jeg har for eksempel tenkt på hva som skjer dersom en eller annen påseilet CERN-forskere under et nachspiel får det for seg at han vil imponere en potensiell elskovskandidat, og at han sleper denne kandidaten med seg til CERN. Det er jo ikke godt å vite hva slike over-intelligente forskere kan finne på når hemningene forsvinner. Sett at denne CERN-forskeren i et eksaltert, euforisk øyeblikk med utsikter til hemningsløs seksuell utfoldelse og alt som hører der til, uten egentlig å reflektere så veldig over konsekvensene, fikk det for seg å akselerere en porsjon sjokoladepudding med vaniljesaus til lysets hastighet… for ikke å snakke om en ansjos? Og da kommer dette med uendelig masse inn i bildet, har jeg tenkt, og forsøkt å forestille meg en uendelig masse ansjos.
Det er en ganske foruroligende tanke, egentlig, for meg som ikke kan fordra ansjos.

Altså:
Sett fra mitt ståsted forekommer det meg at denne påståtte maksimumshastigheten som Einstein hevder eksisterer, her utledet gjennom min muligens noe mangelfulle og forenklede elementær-logiske forstand, synes å underbygge min oppfatning om universets forutsigelighet. Jeg vil nemlig helst tro at det finnes en viss forutsigelighet i universet, og aller helst vil jeg tro det finnes en total forutsigelighet. For å kompensere for manglende vitenskapelig empiri har jeg kommet frem til en teori, en svært enkel teori, hvor jeg planter ideen om at vi ikke med sikkerhet kan forutse hva som vil skje, grunnet to overordnede momenter:
1) Behovet for sensasjoner.
2) Manglende evne til å samle og tolke nok mengder data.
Jeg mener, se bare på værmeldingen, selve beviset på begge punktenes gyldighet:
Fete overskrifter som forteller oss at sommeren kommer på mandag, at varmen forsvinner på tirsdag, og at høljeregnet som uteble forrige helg kommer i neste uke, samtidig med at badetemperaturene forventes å øke, å minke, eller rett og slett forsvinne i fellesferien, med mindre man planlegger å ta ferie til høsten, for da flykter det meste av været nordover og drukner seg i Smutthullet, sammen med den gjenværende torskebestanden samt noen hektoliter overmedisinert og rømt oppdrettslaks.
Trenger jeg si mer?

Nei, fysikk er i grunnen ikke så vanskelig som man vil ha det til. Fysikk er like lett å forstå som en oppsetning av Macbeth på kinesisk: Man må bare lære seg kinesisk, så går det som fot i hose…

___

Ser man København Lufthavn fra luften, noe det hender man gjør dersom man kommer dit med fly, så kan man lett tenke seg at arkitektene en gang på nitti-tallet hadde en morsom dag på jobben; taket på Terminal 3 er utformet som et papir-fly, og ser ut som om det har landet passelig tilfeldig på skrå etter å ha blitt slynget avsted i bakfylla, litt som statuen av Christian IV på Stortorvet i Oslo; en pompøs og litt tykkfallen herre som peker diffust i bakken med høyre hånd: «Her skal byen ligge
Vel…
Herfra, her inne i ankomsthallen hvor jeg står og ser at klokken over billettkontoret til DSB viser 1124, er det imidlertid lite som minner om innsiden av et papir-fly. Det er glass og stål, og prangende reklameskilter for allverdens nyttige ting – ting som det moderne mennesket i all sitt hastverk trenger stadige påminnelser om at det ikke kan klare seg uten. Og her, på Terminal 3, har man i sin godhet sågar rabatt å by på. Her kan man spare penger mens man gjør sin plikt som forbruker:
_______________Spar 20%, spar 50%, spar 70%!

__(Vi har nemlig så stor fortjeneste på det vi selger at vi faktisk tjener penger selv om du får 70% rabatt!)

Det er under fire timer siden jeg låste døren bak meg og sjanglet søvnig ned til en ventende taxi etter en urolig natt. Hvorfor taxi? Jo, fordi Flytoget skal ha ferie, og selvfølgelig tar det ferie samtidig som resten av Norge tar ferie.
Som et samfunnsbevist og miljøvennlig menneske med et normalisert kosthold som ikke medfører unødvendige utslipp, burde jeg selvsagt tatt Flybussen. Men å reise med buss tar lang tid, og det tar jeg ikke sjansen på når jeg allerede er så sent ute at jeg må gamble på at jeg rekker gjennom sikkerhetskontrollen innen gaten lukker. Så derfor: Taxi, noe som viste seg å være lurt. Jeg rakk flyet med fire minutters margin. Og ser man stort på det så bidrar jo også miljøfarlige aktiviteter til sunn samfunns-vekst, i dette tilfellet gjennom økt kjøpekraft for taxisjåføren, om han da altså ikke bruker hele overskuddet på et luksuspalass i Bangladesh… det vet jeg jo ikke. Men i blant er man nødt til å ta valg, selv om det får konsekvenser av uoverskuelige dimensjoner.
Så nå er jeg altså her, på Terminal 3, hvor jeg venter på min far, opphavet til min urolige natt; han vil snakke med meg om noe alvorlig, under fire øyne, og han lovet å hente meg på lufthavnen, et løfte det virker som om han har glemt. Det gjør meg enda mer urolig.
Jeg tenker på forrige gang han glemte meg. Det var mens man ennå reiste fra Fornebu. Vi skulle ta frokostflyet til Stockholm, og alle som reiste på business-class fikk servert en slags frokost før avgang. Serveringen foregikk i en provisorisk brakke hvor det var dekket til stående buffet. Jeg var seksten år, noe ingen synes å bry seg om da jeg tok for meg av hvitvinen. Min far kom i snakk med noen han kjente, og jeg ruslet rundt og forsynte meg av godsakene. Og selvfølgelig ville jeg har mere vin, og like selvfølgelig måtte på jeg på toalettet etter en stund. I ettertid er det lett å tenke at jeg burde fortalt min far at jeg gikk på toalettet, men der og da tenkte jeg ikke over det. Jeg tenkte slett ikke på muligheten av han ville gå på flyet uten meg. Jeg tenkte antagelig ikke i det hele tatt, for jeg hadde rukket å bli akkurat så beruset at jeg sovnet på toalettet. Og da jeg våknet var det tomt, over alt. Etterpå fikk jeg vite at flyet hadde blitt ti minutter forsinket på grunn av meg, men det merkeligste var at min far ikke et øyeblikk hadde lurt på hvor jeg var. Han hadde ikke engang reagert på at flyet ble forsinket på grunn av en manglende passasjer. Han hadde rett og slett glemt at jeg var med.

I min sedvanlige selvopptatthet sjekker jeg speilbildet mitt i et butikkvindu. Jeg føler meg alltid oppblåst etter å ha reist med fly. Jeg lurer på om det kan noe å gjøre med at hjernens kart over kroppen blir forstyrret når man beveger seg så fort. Dersom Einstein har rett så vil jo massen øke i takt med hastigheten, og mennesket har jo ikke fløyet i så mange generasjoner ennå at hjernen har fått tid til å justere seg.
Hjernen oppdaterer seg som kjent jevnlig så den får med seg forandringene i vår korporlige fremtoning. Koordinatene må stemme best mulig slik at nervesystemet klarer å lokalisere hvor signalene kommer fra; det er for dumt om vi stikker fingeren i øyet når vi skal klø oss på nesen, eller bommer på munnen når vi skal spise soft-ice… og sånne ting.
Det må da bety noe for hjernen vår at vi farer avsted i tusen kilometer i timen, ti tusen fot over bakkenivå og nødvendigvis med en litt større masse enn vi har i vanlig gangfart, altså dersom Einstein har rett?
Sett at hjernen oppdaterer dette kartet mens vi sitter ombord på et fly? Da må jo kartet bli galt, og så vil man føle seg litt stinn når man lander, selv om man i speilet fremstår som helt normal.
Hvorfor har ingen andre kommet opp med denne teorien?
Jeg ser for meg overskriften i Berlingske.

– Nåh, der er du jo!
Så hadde han ikke glemt meg allikevel. Det lukter sigar av jakken hans når vi klemmer hverandre.
– Jeg trodde du hadde glemt meg.
– Vi sa halv tolv, ikke?
– Jo.
Han har rett. Klokken er faktisk presis halv tolv. Jeg har altså bare ventet fem minutter.
– Vil du køre?
– Nej tak, jeg vil heller sove…

Jeg hører så vidt lyden av motoren idet vi glir ut av fra parkeringsplassen og ut i trafikken. Mykt tilbakelent i skinnsetet kjenner jeg hvordan uroen glir av meg. Tankene vandrer av seg selv… til denne mannen med gåstol som jeg i blant har observert mens han krysser Kirkeveien i Majorstu-krysset. Det er bare så vidt han klarer å bevege seg, og det er umulig for ham å rekke over på grønt lys. Og så blir det fullstendig stopp i trafikken mens han sleper seg over gaten.
En gang husker jeg at det var noen som tutet på ham og da var det som om han frøs fast i underlaget og var helt ute av stand til å røre seg. Jeg så opptrinnet fra vinduet på Brilleland tvers over gaten, og lurte litt på om det var en slags protest fra hans side, om han helt bevisst valgte å hindre denne bilen så lenge som mulig, som straff for den helt åpenbare idiotien sjåføren utviste ved å tute på en som av rent fysiske grunner ikke klarte å bevege seg raskt nok til å etterkomme trafikkreglene.
Jeg var på nippet til å løpe ut for å hjelpe ham videre idet det to unge piker kom løpende fra bussholdeplassen utenfor postkontoret. Forsiktig hjalp de ham videre over til midtrabatten, den som deler kjørebanene i to og er redningen for alle som ikke rekker å krysse gaten på grønt lys. Jeg så at de kastet et langt blikk etter bussen mens de stod der , men de må nok ha bestemt seg for at det var viktigere å hjelpe ham helt over enn det var å rekke bussen, for de ble stående til lyset skiftet, og så begynte de alle tre å bevege seg sakte over gaten mot Brilleland, der hvor jeg stod og prøvde solbriller. Jeg hadde god tid til å observere dette fra vinduet og så at de smilte og snakket med ham underveis, og jeg kunne se at han smilte tilbake mens han konsentrerte seg om å slepe de slitne føttene sine centimeter for centimeter. De rakk selvfølgelig ikke over før lyset skiftet, men bilistene stod tålmodig og ventet, helt til de kom opp på fortauet på den andre siden, hvor de ble stående litt og snakke sammen. Antagelig ville de forsikre seg om at han klarte seg videre på egen hånd.
Litt senere, etter at jeg hadde bestemt meg for hvilke solbriller jeg ville ha og etter at jeg hadde betalt og kommet meg ut på gaten igjen, kunne jeg skimte den krumbøyde ryggen hans på det travle fortauet. Han hadde kommet seg omtrent tyve meter videre og var på høyde med frisørsalongen i Valkyriegaten. Jeg tenkte på hvor malplassert han virket midt i det yrende mylderet av hastende mennesker. Jeg kunne forestille meg at han nettopp hadde ankommet fra en fremmed planet, et sted hvor tiden gikk så sakte at man ikke hadde noe behov for å skynde seg. At han hadde kommet fra et sted man ville rekke alt man skulle, uansett hvilket tempo man holdt – og så hadde han landet her hos oss, et sted hvor man ikke rekker å sette ned farten før det er for sent – et sted hvor tid er penger: Jorden – universets kremmerhus. Stakkars mann.
Jeg rekker å tenke på Macbeth og hvor vanskelig det er å lære kinesisk, før jeg sovner…

___

_

– På et tidspunkt, Cecilia, vil man som far innse at rollene er i ferd med å skifte. Man kan ikke lenger se på sine barn og tenke at de er barn.
– Mm… når skjer det?
– Der kan jeg bare snakke for meg selv. Forandringene går jo så sakte at man ikke merker det, men så en dag kommer erkjennelsen, og den kommer ganske så plutselig du, som en… som et moment of clarity.
– Et moment of clarity… som en åpenbaring?
– Ja, det kan man si. Det er jo dette vi ser og gjør hver eneste dag… som for eksempel å ta på seg sokkene om morgen, og det går jo fint, helt til man altså har ferie i en måned og går uten sokker. Men etter at ferien er over, og man igjen skal begynne å ta på seg sokkene, så kan man oppdage at tiden har gått og at man har blitt så gammel at man ikke lenger klarer å ta på seg sokkene med samme letthet som før ferien. Forstår du meg?
– Mm. Men har ikke det bare med vaner å gjøre, at man ikke er vant til det?
– Jo, så lenge man er ung… men man kommer altså til et punkt i livet hvor man innser at man er nødt til å vedlikeholde bevegelsesevnen om man ikke skal stivne hen, og så er man nødt til å akseptere det.
– Jeg forstår det…
– Jo, men mitt poeng er at det skal en oppvåkning til før man registrerer at man er i ferd med å forandre seg. Vi glemmer å tenke på at vi eldes, og da er jeg tilbake der jeg begynte, med at rollene blir byttet om. Det man gjenfinner i måten man betrakter ting på… at når man for eksempel hører et spedbarn som gråter, ja så er det lyden av fremtiden man hører, og den fremtiden er man altså ikke selv en vesentlig del av.
– Du er da ikke så gammel pappa.
– Nåh… om syv år er jeg pensjonist. Det er det ingen kraft i verden som kan snu…

Kan det være innbilning? Jeg syns pappa blir mer og mer lik Mogens, men det kan jo like godt skyldes at jeg ser etter det, og når jeg tenker meg om er det antagelig bare den fysiske apparisjonen – familielikheten – den litt hengslete fremtoningen og det samme misforholdet mellom kroppen og ansiktet, som gjør at jeg tenker over det. Det tok lang tid før jeg syns dette misforholdet hos farfar var merkelig, egentlig tenkte jeg ikke over det før etter at han ble syk. Det var dette med at han like før hadde virket så ung ut i kroppen og i måten han beveget seg på, samtidig som ansiktet hans var så gammelt. Da han ble syk mistet han spensten sin i løpet av bare noen uker, og da ble det på en måte bedre samsvar mellom kroppen og ansiktet.
Jeg ser det på pappa også. Det har blitt mer fremtredende de siste årene. Han er fortsatt slank og ungdommelig i kroppen, men håret hans har blitt ganske grått, nesten helt hvitt enkelte steder, og skjeggstubbene hans er ikke lenger svarte ved roten slik de pleide å være. Han er nok klar over det selv. Det er nok noen år siden sist jeg så den lett ubarberte ferie-looken hans. Nå er han nesten konstant glattbarbert, og det lille kinnskjegget han pleide å ha ved ørene er helt borte. Men i dag er er han lett ubarbert, og forandringen er tydelig.
Jo, han har nok rett. Det er antagelig ikke for tidlig å begynne å forberede seg på pensjonisttilværelsen når man er femtiåtte år. Syv år går fort. Jeg merker selv hvor fort de siste årene har gått… Shaya er allerede fire år.

– Jeg forstår at du har andre planer, men jeg var nødt til at spørge. Jeg er nødt til at planlægge lidt. Fremtiden kommer hurtigere end du tror, i min alder.
– Jo. Men det giver jo sommerfugle i maven…
– Jeg havde bare brug for lige at få det ud, så vil det være nemmere at se alting i et nyt perspektiv, for os begge. Jeg vil naturligvis ikke lægge pres på dig…
Ikke legge press på meg? Han vil jo helst ha et svar med en gang. Det er derfor han har bedt meg komme, så vi kan ha samtalen under fire øyne. Han må da forstå at jeg ikke kan ta denne avgjørelsen alene? Eller kanskje han ikke gjør det?
– Men jeg er altså bare nødt til at tale med Siv, først. Jeg kan ikke forhaste os ind i noget der får langsigtede konsekvenser.
– Det forstår jeg godt, og det vil jeg hellere ikke. Du skal slet ikke forhaste dig… slet ikke.
– Hvor er Gisela, forresten?
– Hun er på vej hjem, faktisk. Vi har ikke set hinanden på fire uger.
– Ingen knuder på tråden?
– Nej. Hun har vært på turné i Tyskland. … hvad med jer?
– Mindre end forventet. … hvorfor smiler du?
– Gør jeg det?
Jeg lurer på hvor det er plass til meg når de ikke har sett hverandre på en måned. Vil jeg ikke bare være i veien? Jeg liker Gisela, men jeg orker ikke en kveld med gjenforeningslykke. Ikke i dag.
Vi går gjennom papirene på nytt, ser på utvikling og prognoser. Han påpeker at prognoser ikke har noen verdi i seg selv, men at linjene som er trukket gjennom de foregående år er faktiske, og således interessante. Jeg har tankene mine et annet sted og stirrer fraværende ut av vinduet på en blå varebil fra K K Sprinkelmontage som har feilparkert på fortauet.
– Jeg må tilbake til Oslo i kveld.
– Hvorfor?
– Jeg har en avtale.
Jeg får litt dårlig samvittighet for å stikke av…

___

København i regn er om mulig enda tristere enn Oslo. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal. Jeg vil bare ut før Gisela kommer, uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg ber taxaen kjøre meg til lufthavnen mens jeg forøker å forandre billetten min, men det er for sent; alle flyene er fulle. Jeg ber sjåføren snu og kjøre meg til hotell Marriott. Det er det jeg husker i farten. Jeg aner ikke om det er noe rom å få, men den tid den sorg. Det løser seg alltid. Hva er det de sier i India…: Everything will be all right in the end, and if things are not all right, it is not yet the end.
Things are not always what they seem…

Jeg tror ikke det var tilfeldig at pappa snakket med Kissa først. Jeg tror det var nettopp derfor han dro til Melbourne, ellers ville han ikke ha trengt å påpeke at han aldri hadde gjort forskjell på oss. Han ville at Kissa skulle overta ledelsen av firmaet. Når Kissa avslo så ville han ikke gi meg inntrykk av at jeg var andrevalget hans. Egentlig var det et helt unødvendig hensyn å ta. Fra far til sønn… det jo det tradisjonelle. På akkurat det punktet tror jeg pappa er ganske tradisjonell, og det plager meg ikke det minste. Jeg ville sett det som naturlig at Kissa overtok firmaet. Både etter tradisjonelt tankemønster og etter kvalifikasjoner. Han har både utdannelsen og erfaringen som trengs, jeg har ingen av delene. Og det er akkurat der det største hinderet ligger, hvis jeg utelukkende ser rent praktisk på det. Om syv år er pappa pensjonist. Syv år… det er altså hans ide; at jeg skal gå en slags læretid i syv år, og så gradvis overta mer og mer av ansvaret. Det vil binde meg i København. Det er vel ikke det verste stedet å bli bundet, men det er ikke bare mitt valg.
A moment of clarity… jeg tenker på formaningen jeg fikk av doktor Fjell da jeg avsluttet praksisplassen min.
– Gjennom samtale kan vi hjelpe mennesker å ta valg, men vi må aldri ta valgene for dem. Forstår du det, Cecilia? Du skal aldri ta valg på vegne av andre.

– Nei, men valgene mine vil jo påvirke andre?
– Jo, men da velger du for deg selv
.
– Men om jeg foretar taktiske valg, for å påvirke andres valg?
– Da skal du tenke deg nøye om og vite hva du gjør.
– Psykologi er jo manipulasjon?
– Den innstillingen ville jeg nok revurdere om jeg var deg…

På hotel Marriott er jeg etter forholdene heldig. De har et rom ledig i sjette etasje, med utsikt over parkeringsplassen og neonreklamene, til den nette sum av 2.500 kroner, med tillegg dersom jeg ønsker internet. Nei takk, jeg kan bruke telefonen som modem om jeg trenger det. Hva med frokost? Nei takk, jeg vil heller spise frokost på en café i byen. Damen i skranken snakker engelsk, selv om hun er dansk. Det er helt i orden for meg.
Hva nå? A night on the town, eller en drink i baren? Jeg begynner med det siste, og tar den med utenfor. Regnet har sluttet og det har begynt å klarne opp. Skylaget har begynt å sprekke opp og skaper en effekt av forlenget skumring. Det er varmt. En yacht kommer glidende forbi med dunkende discorytmer og unge bikinijenter på flybridgen. Jeg kunne vært en av dem, for ti år siden, i et kunstig løftet stemningsleie, et forsøk på å fortrenge både kjærlighetssorgen etter Nicole og den langt dypere sorgen som lå i at Alice ikke ville ha noe mer med meg å gjøre. Jeg kunne drukket meg full og smilt med hvite tenner, og endt opp hulkende på toalettet utpå natten, når jeg ikke lenger klarte å holde tankene borte… eller jeg kunne flykte, en annen vei…
Et eller annet sted tror jeg det var en forgrening på stien, og muligens satt det en engel på skulderen min akkurat da skulle velge hvilken vei jeg skulle ta. Jo, jeg har tenkt det, at det var et valg mellom to onder, og at det var noe overnaturlig i at jeg ble styrt i retning av det minste, selv om det føltes motsatt en periode. Erkjennelsen av at jeg hadde tatt feil – at vakuumet ikke bare var et midlertidig avbrudd i forestillingen, at det ikke var noen pause på grunn av en teknisk feil – det var rett og slett livet mitt som gikk videre.
Det var derfor støvlettene mine trengte nye hæler, syv år senere…

En av pasientene, en ung pike på tjueseks, har stappet toalettet fult av dopapir og laget oversvømmelse. Når jeg låser av badet hennes blir hun krakilsk og slår meg gjentatte ganger i brystet. Jeg blir irritert, dytter henne hardt ned på sengen som om hun var et barn, og ber henne oppføre seg ordentlig.
– Hvis du fortsetter å slå så vet du hva som skjer!
– Bare vent til faren min kommer, så får du sparken.
Jeg burde ikke svare, men jeg klarer ikke å dy meg.
– Jeg kan ikke sparkes. Det er siste dagen min i dag.
– Hvorfor trykker du ikke på alarmen?
– Vil du jeg skal gjøre det?
– Det er det samme for meg.
– Skal vi ikke heller gå på balkongen og røyke? Har du lyst til det?
– Jeg har ikke flere røyk igjen.
– Du kan få av meg, hvis du kan love at du ikke vil slå meg.
– Kanskje…
– Det holder ikke med kanskje.
– Jeg vet at du rapporterer alt jeg gjør.
– Jeg kan ha en svært selektiv hukommelse. Capiche?
Vi røyker på balkongen. Det er høst. Det skittengule lyset fra gatebelysningen kaster lange skygger over plenen foran kirken. Det er et svakt blafrende lys der inne.

Hvordan skulle jeg kunne klare å vasse dagstøtt i andres ulykke uten å bli personlig engasjert? Var det nok av krefter inni meg til å klare det? Vil jeg ikke komme til å jukse? Det er klart man skal ha en form for godhet for pasientene man har ansvar for. Man skal ha et oppriktig ønske om at pasientene blir friske og at det går dem godt, og det skal vel ideelt sett være et ønske basert på verdier som yrkesetikk, moralsk kall, en tanke om å gjøre noe godt for sine medmennesker, og så videre… men jeg lurer på om det ikke like gjerne kan være basert på en ambisjon; på et mål om å bli en dyktig, anerkjent og velrespektert ekspert innen sitt felt – en ambisjon om å tjene penger.
En tydelig, nøytral, profesjonell empati – finnes det? Er jeg i stand til å unnskylde handlinger begått av mennesker som er syke, undertrykke mine egne følelser, se gjennom fingrene med fornærmelser som er er så intelligent og presis utformet at de treffer meg med kirurgisk presisjon? Hvor lenge vil jeg klare å være hyggelig mot mennesker som bruker all sin kløkt på å psyke meg ut?

Et øyeblikk lurer jeg på om det er brann i kirken, men så slår logikken inn: Da ville alarmen gått. Det er nok heller stearinlys, eller kanskje det er skyggen av vaskehjelpen.
– De har tatt alle ringene mine. Har jeg fortalt det?
Hun strekker fingrene ut. De er tynne og lange, håndleddene hennes er også tynne.
– Armbåndene også.
– Du får dem tilbake.

– Det er ikke sikkert. Hva ville du gjort om jeg bare hoppet ned og løp min vei.

– Sagt fra i vakta.
– Ville du gitt meg fem minutters forsprang?
– Har du tenkt å stikke av?
– Nei. Da kommer de bare og henter meg, men ville du, om jeg ba deg?
– Kanskje…
– Hvorfor er du så kul?
– Syns du jeg er kul? Hvorfor slår du meg da?
– Det vil jeg ikke svare på …skal du bli lege?
– Nei. Jeg vet ikke hva jeg skal bli…
Vi står tett ved siden av hverandre og lener oss mot rekkverket på balkongen mens vi røyker. Den eneste forskjellen på oss er at hun har en diagnose – jeg har ingen. Det er min siste dag her – min siste kveld. Jeg skal være her i noen timer til, og hun skal være her til man anser det for å være trygt for henne å slippes ut i samfunnet, for hun er først og fremst en fare for seg selv. Hun er ikke noen fare for samfunnet. Hun er bare for stor og for liten, og passer ikke inn i et samfunn som syns hun burde være akkurat passe stor og passe liten. Hun har for høye ambisjoner – ambisjoner som hun aldri vil klare å leve opp til, akkurat som oss andre, men forskjellen er at hun tror så fullt og fast på sine egne evner at hun dikter seg selv inn i sin fremtidige rolle. Hun har planene klare og svar på alt. Hun vet alt og kan alt. Hun hater mennesker som gjentar seg selv fordi hun mener det er en fornærmelse mot intelligensen hennes. Jeg er ikke så sikker på at vi er så forskjellige, når jeg tenker etter. Det er som om hun leser tankene mine.
– Tror du vi kunne vært venninner?
– Ja.
– Du liker meg, gjør du ikke?
– Jo.
– Jeg tror jeg alltid har vært gal.
– Gal? Er det sånn du ser deg selv?
– Jeg er ikke normal, ikke som alle andre. Da er man vel gal, i de normales øyne, er man ikke det?
– Jo. Men hvem er egentlig normale? De fleste av oss bare later som om vi er normale.
– Jeg vet du gjør det.
– Hvorfor gjør ikke du også det?
– Oj. Nå spør du veldig vanskelig. Jeg tror det er fordi det kjeder meg. De fleste mennesker kjeder meg. Jeg vet at du bare later som nå også.
– Jaha? Hva er det jeg later som nå?
– Du later som om du liker meg. Det gjør ikke noe… noen ganger later jeg som om jeg er lesbisk bare for å se reaksjonene. Jeg kan late som om jeg er akkurat hva jeg vil. Kan du?
– Jeg vet ikke. Hvorfor tror jeg later som nå?
– For å gjøre det lettere å roe meg ned.
Vi hører det samtidig. Det er noen som spiller trompet, og det høres ut som om det kommer fra kirken. Hun ser på meg og smiler.
– Det er en som øver der inne. Jeg har sett ham. Vet du hva den heter det han spiller?
– Mm. Il silenzio. Den er veldig kjent.
– Jeg vet det. Har du noen gang kysset en som spiller trompet?
– Nei. Ikke det jeg vet.
– Det har jeg. Han kysset som en vindmølle.
Vi ler litt. Det er vindstille. Jeg ser skyggen av et blad som slipper taket og følger det med øynene mens det daler stille ned på plenen, som i sakte film. En fjern hund bjeffer noen ganger, en sirene uler et sted og forsvinner, og det skrangler i metall når noen sleper en sykkel ut av døren rett under oss. Så går døren igjen med et smekk, og det er igjen bare den fjerne trompeten som høres. Jeg kjenner hånden hennes på den nakne armen min, en lett og forsiktig berøring som gir meg gåsehud.
– Tror du jeg noen gang blir normal?
– Hvis du vil.
– Jeg skal tenke på det…

Men jeg visste hva som ville skje med henne. Hun ville bli dopet sønder og sammen, helt til hun forstod at hun måtte fortsette å knaske psykofarmaka på autopilot resten livet. Først da ville hun slippe ut. Og gradvis ville den flotte muskuløse kroppen hennes bli ødelagt av medisinene. Hun ville bli formløs, overvektig og utrent. Sexlysten hennes ville forsvinne, apatien ville overta for livsgleden, og kanskje en gang om tredve år vil hun ikke lenger trenge medisiner for å begrense stemningsleiene sine. Kanskje… Det er det som skjer med en tjueseks år gammel pike som blir diagnostisert med bipolar lidelse.
Jeg fikk en slags bekreftelse på noe jeg antagelig hadde visst lenge: Jeg ikke var bygget for å holde profesjonell distanse. Jeg er bygget for å trosse autoriteter. Jeg vil rive ned i stedet for å bygge opp, fordi jeg ikke tror på systemet. Jeg visste der og da, mens vi stod tett sammen i høstkvelden og hørte Il silenzio som et svevende ekko gjennom den tynne høstkvelden, at det vil bli en kontinuerlig konflikt mellom meg og systemet. Jeg tror det var der jeg tok det virkelige valget, selv om jeg ikke forstod det da.
Jeg tror det er fordi det kjeder meg, sa hun.
Jeg lurte på hvorfor jeg fant det så naturlig at problemet med å innse nødvendigheten av å underkaste seg betingelsene for sin egen eksistens kunne være avhengig av noe så banalt som kjedsomhet. Kunne det i seg selv føre til et løftet stemningsleie, forårsaket av det motsatte, men som en konsekvens bli opphøyd til noe større – til et moment of clarity?
Eller blir det en ubegripelighet…

_

_

“… tomorrow, and tomorrow, and tomorrow,
creeps in this petty pace from day to day,
to the last syllable of recorded time;
and all our yesterdays have lighted fools
the way to dusty death… “

Macbeth.

;

;

;

__

___

Fortsettes…

_

Testing iPad:

20120715-150938.jpg

7
 
 
 
 
This entry was posted in Reisedagbok, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

35 Responses to A moment of clarity / Destination Copenhagen

  1. avatar eMTe says:

    Takk for lesestund til ettertanke Cecilia, tommelfinfint.

    VegValg…

    Marieklem





  2. avatar sjalle says:

    Kjæra ven, det er så alldeles for mycke :) Skikka et korrt nesta gång 😀





  3. avatar sjalle says:

    lexicalutfordret ..





  4. avatar Breiflabben says:

    Leste i går Cecilia og er innom igjen i dag, da jeg har litt bedre tid.
    Fint å lese og jeg sitter vel igjen med det samme inntrykket som eMTe uttrykte så klart, vegvalg.
    Men jeg er glad i ansjos jeg, mmmmm :-)





    • avatar Cecilia says:

      Det kan nok være en fordel å ha god tid når man skal lese de kronglete utledningene mine om ditt og datt. :)
      Det er jo ikke så mange som har god tid i våre dager, så jeg er veldig glad du finner det bryet verdt. Tusen takk for kommentar :)





      • avatar Breiflabben says:

        Det kan hende var kronglete Cecilia, men det var god lesing.
        Og det gledet meg at det luktet cigar av jakken til din far. Som forøvrig bare er en ung mann :-)

        2





        • avatar Cecilia says:

          Det lufter fin mann men jeg ser ingen, var mormors standardreplikk hver gang min far røkte cigar i hennes nærvær.
          Jeg har arvet min fars sans for cigarer, men de virkelig gode cigarene er jo laget for voksne mannfolk, og føles veldig store for oss små og spedlemmede, nesten som et helt måltid. De første tre centimeter syns jeg er nok. Etter det føler jeg meg mett.

          Javisst er han en ung mann, han er bare ikke klar over det selv :)





          • avatar Breiflabben says:

            “Det dufter fin mann, men ser ingen”, er vel et utsagn de fleste av oss har hørt blant cigarrøkende menn. Min far røkte cigar, drev tobakksforretning, og jeg røyker cigarer. For tiden Macanudo som har et par bra typer. Men det er jo et stort vareutvalg når man har de rette kontaktene. Du kan jo prøve her:
            http://www.sigar.com/
            Der er det også mål på de fleste cigarene og jeg er sikker på du vil finne en god cigar i halv til corona som vil passe deg i størrelse. Du finner en fin åttepakk som månedens tilbud, men jeg vet ikke hvordan de smaker.
            Ja hvis jeg leste deg riktig så er vi samme model, den ungdommelige 1954 modellen :-)





            • avatar Cecilia says:

              Joda, det ligger noen Cohiba Sigla Half Corona i humidoren, men jeg syns det også blir litt vel mye. Vi har noen små Ritmeester Pikeur som jeg forgriper meg på en gang i blant, i godt selskap av en Léopold Gourmel, som jeg forøvrig liker fordi den smaker mindre karamell enn det meste annen cognac am får i Norge.

              Du leste meg riktig: 54-modell. Jeg tør påstå at det er god årgang 😉

              Men altså, bare så det ikke blir noen misforståelser: Jeg sitter ikke dagstøtt tilbakelent i Corbusier-sjeselongen og røker sigar og nipper cognac. Kun på dager med ulike nummer. På dager med like nummer drikker jeg champagne og røker More (ikke menthol – det er for homser). Variasjon er viktig, vettu 😉





  5. avatar geitost says:

    Jeg liker sammentreff.
    Med å lese ditt innlegg “Tykke sprø vafler…”, stanset jeg et øyeblikk ved din tanke at Shaya skal kanskje ikke huske det fine øyeblikket dere tilbrakte sammen på denne dagen i Miami. : selv om det høres ut litt smertelig, det er sannsynlig at hun fortsatt er ung nok til at hun skal glemme, i fremtiden, det meste at hun husker fra sitt liv hittil, og særlig den største delen av det hun har delt med deg.

    Din tanke rammet meg fordi jeg vet, som voksen, at jeg husker veldig få av mitt liv til jeg var 4 : én ting ditt innlegg fikk meg umiddelbart huske var mindre et ekte erindring enn et bilde fra den tiden, som jeg hadde oppdaget lenge etterpå. Bildet er faktisk et postkort, som viser stedet hvor min far arbeidde. Midt i bildet, og litt på avstand, står en mann og en gutt : bildet er litt uklart, men for disse som kjente stedet, er det ingen tvil at jeg er den fire år gutten med den strippede T-trøyen, og mannen som smiler til meg er faren min. Din tankehadde fått meg plutselig huske en masse ting som haddde skjedd der med min far, og det er en historie i seg selv, men som hadde ingen relevant forbindelse med ditt forhold med Shaya, og derfor skrev jeg ingenting om saken.

    Til jeg leste “A moment of claritiy…” som overraskende førte meg tilbake nøyaktig hvor historien i mitt bilde hadde stanset. Så tenkte jeg at det kanskje hadde vært artig om jeg fortalte konklusjonen til denne historien, som hadde en forbausende forbindelse med ditt nytt innlegg.

    Det er litt uvanlig å se seg selv på et postkort, ikke sant?
    Men også ganske betydningsfull at en mann får seg fotografert med sin sønn for å lage postkort, på sitt arbeidsted…
    Stedet var sikkert mere enn et vanlig arbeidsted for min far. På en måte var det samtidig verket av hans liv, hans godset, og hans stolthet. Og han hadde den hemmelige ønsket at hans sist barn, og eneste sønn, ville ta over etter ham.
    Da han snakket om det første gang med meg, lenge etter han hadde først planlagt det, var jeg rundt 18, og jeg bare sa nei.
    Han prøvde å forklare, og han argumenterte : “Her kan du jobbe omkring 6 månader hvert år, og tjene penger nok for å være fri å gjøre hva du vil resten av året !”.
    Tjene penger ? Hva er det for et mål i livet ? spurte jeg, som 18-åring. Jeg ville helst bli en Jain prest som eier ingenting, ikke klær en gang , og bare går naken på verdens veier. Han ble veldig skuffet, og følte seg nesten fornærmet. “Hvem har jeg jobbet for, om det ikke er for mine egne barn ?”
    Det var nøyaktig poenget : jeg ikke ville skylde ham en krone.

    Samtalen ikke varte lenge. Han solgte bedriften. Dårlig, han var trøtt.
    Det hendte lenge siden. Jeg ikke angrer ikke noe, unntatt kanskje at det gjorde ham vondt, og dette var en uheldig men uunngåelig konsekvens av mitt valg å ikke følge ham. Vi bare ikke bodde i samme verden.
    (Forresten er det morsomt å lure på om hvordan min fin mor har klart å elske samtidig to fyrer som var så forskjellige i alt…)

    Vel. Vi får se om din far blir fagmessig gladere i deg enn min ble i meg : jeg ikke tviler at du kan bli en dyktig business woman.
    Har du lyst på det er et annet spørsmål. Lykke til, uansett. :)

    5





    • avatar Cecilia says:

      En veldig flott og lang kommentar som jeg må få komme tilbake til.
      Inntil videre sier jeg bare tusen takk :)





      • avatar geitost says:

        En nødvendig P.S. Det er ubehagelig, men det skjer ganske ofte uansett : jeg sjeldent ser feil i det jeg skriver, så lenge teksten har ikke blitt trykket og sent. Selv på mitt morsmål. Så, når det gjelder norsk … Og dette har noen ganger uventede konsekvenser. I min sist kommentar for eksempel, utover min vanlig bruk av gale artikkler, jeg ser at et enkelt ord har forandret en stor del at det jeg mente : i samtalen om penger, skrev jeg ordet “helst” i stedet for “heller” og dette forandret den hele betydningen. Det jeg mente var “Jeg ville heller bli en Jain prest som eier ingenting …”, fordi jeg tenkte det var en morsom illustrasjon, men jeg kunne like gjerne skrevet “Jeg ville heller passe på geiter i Pyreneer” eller noe annet, bare for å peke ut at mine materialistiske ambisjoner var ganske svake.
        Men jeg har aldri hatt noe særlig interesse i Jainisme, eller hva som helst form for mystikk eller transendens, tvert imot, og uheldigvis min feil på ordet “heller” gir kommentaren min en fullstendig uriktig mening. Det jeg hadde opprinelig i sinne, da jeg fortalte om min motstand til faren min, var bare en rundkjøring måte å debattere spørsmålet om vår riktig plass som individ i verden, og særlig dine egne ord “jeg er nok en holdt kvinne” i samtalen i ditt “Gummimann” innlegg, en påstand som jeg syns får begynnelsen på en motbevis og en fornyet illustrasjon i innlegget “Destination Copenhagen”.
        (Jeg merker forresten at det finnes ikke noe spørsmål tegn ved enden av tittelen :) ). God dag.

        1





    • avatar Cecilia says:

      Nei, det var ikke noe spørsmålstegn etter Destination Copenhagen. Det kan leses på to måter:
      A: At det var definitivt, eller B: At det rett og slett var tittelen på det avsnittet som handlet om reisen til København:
      A moment of clarity – Part one – Destination Copenhagen.
      Og så blir kanskje neste kapittel:
      A moment of clarity – Part two – The rules of interaction. ( ev. The laws of take-off. )
      Det finnes også et avsnitt om Jack the Ripper, som jeg er litt mer enn normalt usikker på om har noen interresse… vi får se.

      Sammentreff. “Hvem har jeg jobbet for, om det ikke er for mine barn?” Egentlig rommer den setningen en tragedie, slik jeg ser det. Det merkelige er at jeg to ganger har glemt å ta med meg den boken jeg kjøpte for å lese på flyet til Miami, og nå, når jeg endelig har fått tid til å lese litt i den, så beskriver den akkurat en tilsvarende historie som du forteller, med omtrent samme utfall, og ikke bare det:
      Hvordan kan en kvinne elske to så forskjellige personer , spør du, og jeg spør: Er det sannsynlig at en mann vil finne seg en elskerinne som er en replika av hans kone? Det samme temaet dukker merkelig nok også opp i den boken.
      Har en kvinne skilt seg fra sin mann så er det fordi hun ikke lenger ønsker en slik mann, tenker jeg, men kvinnelogikk er det ikke alltid så lett å bli klok på, har jeg fått høre – noen ganger – mest i Norge, merkelig nok…(?).

      Jainismen er i grunnen helt okei som en rettesnor. Jainisme blandet med lett hedonisme gir akkurat en passende blanding av yin & yang, etter min mening. Jeg ser ikke det problematiske ved å søke nytelse. Jeg pynter omgivelsene mine med ting jeg liker, også ting som ikke har noen nytteverdi, som bilder, skulpturer, farger jeg liker… osv. , samtidig som mormor lærte meg at jeg skulle aldri drepe noe levende vesen. “Hvis du dreper noe så skal du spise det!” sa hun. Jeg tror aldri hun hadde hørt om Jainismen, men respekten for alt som lever hadde hun, og den har hun overført til meg, i pakt med Jainismens første grunnsetning. Jeg betrakter meg selv som ikke-voldelig, i hvert fall fysisk – det er tryggest når man er liten av vekst 😉

      Er jeg en holdt kvinne? Tatt i betraktning at jeg bor gratis i det mange vil kalle en herskapelig leilighet på den “fine” siden av byen, har bil og hytte til disposisjon og ellers alle primærutgifter dekket, så tror jeg nok jeg kan beskrives som det.
      Man blir lett korrumpert av slikt, det vet jeg av erfaring. Hva det har å si for motivasjonen min er noe jeg kommer til å diskutere senere.

      God søndag :)





      • avatar geitost says:

        Tror du det var det en tragedie ? Så må du abslutt høre på hva som skjedde etterpå !
        (unnskyld meg om jeg legger til en annen fortelling om min egen historie, men jeg bare gjør det fordi det fører oss tilbake til deg ved slutten, som du skal se).

        Ja, min far var vant til å hjelpe alle rundt ham, økonomisk sett. For fleste familiemedlemmene hadde det blitt så normalt med tiden, siden han var den rikeste i sin flokk, at de til og med glemte noen ganger å takke ham da de fikk noe de hadde bedt om. Selv om han var en krevende fyr mot folk generelt, han tålte sin familie tålmodig, og tenkte at hjelpet til dem var sin historisk plikt. (Jeg tenker han likte denne holdningen.) Så akkurat, når det gjaldt meg, nemlig den ene som i sine øyne hadde full lov til, var det en slags sjokk at jeg var den eneste som ikke ba om noe, tvert imot, som kun ba om å ikke få noe.

        En ting jeg husket lenge etterpå, var at, da jeg var rundt 12, på spiserommet til et hotell vi tilbrakte ferien, han forklarte til sine medgjestene at han arbeidde iblant med en enestående mann som hadde en dyktig oppfatning på et stort antall emner, og kunne for eksempel øyeblikkelig si hvorfor gjenstandene rundt ham var godt eller dårlig skapt, hvorfor ting var pene eller stygge, osv …, og han kunne forklare sin mening med så enkle og precise ord samtidig, at selv en helt uutdannet mann som min far kunne forstå ham. Så oppdaget jeg for første gang hva slags folk min far var imponert av.
        Ja, jeg hadde helt glemt, minst bevisst, denne samtalen da jeg avgjorde et par år etterpå å studere samme fagområdet som denne utmerkede mannen.
        Hva tror du skjedde da ? Etter flere vanskelige år, begynte min far å se på meg annerledes. Som avtalt, jeg ikke fikk hans penger som de andre, men så fikk jeg endelig hele hans beundring istedet ! Jeg fikk ham være stolt av meg, som kanskje var det jeg lettet etter. For han ble det en slags “Don’t ask me, surprise me !” enventyr, som du sier, og vårt forhold sakte slappet av.

        Sett fra mitt synspunkt, jeg må gjerne si at jeg er imponert av din bror, som gjorde på ordentlig det jeg drømte om da jeg var yngre uten å gjøre det, nemlig å sette mellom han og sin far den største mulig avstand så lenge man ikke skal kolonisere en annen planet ! Dette er selvsagt en fullstendig spekulasjon fra min side, og en tvilsom duplikat av min egen erfaring, men den introduserer derimot min oppfatning at, fra det jeg har lest, jeg er overbevisst at du har forlengst fått din fars støtte og beundring. Jeg er sikker at, omvendt min ene, han har alltid vært stolt av deg med det meste du har gjort, og at du ikke trenger videre å besive ham noe for å få hans full tillit. Selv om han måtte snakke om det med sitt eldst barn først, sønn eller ikke, jeg har alltid forestilt meg at din far og deg danner sammen en veldig fin duett.
        Men okei, du var flink og ikke lot deg fanget av mitt lite forsøk å få vite på forhand det som kanskje kommer i “Destination Copenhagen – The rules of interaction”, og så skal jeg tålmodig vente den … og jeg håper du ikke ble for irritert av min mening.
        Hva er tittelen til boka du fortalte om i din tilbakemelding ?

        1





        • avatar Cecilia says:

          geitost: Aha. Så vet jeg mer, og det er jeg glad for.
          Nå var det nok mer et utrykk for mine tanker rundt akkurat den setningen jeg beskrev – tankene rundt denne mannen som opplever han at livsverket hans, det som skulle være han ultimate gave, ikke ble satt pris på. Og så uttaler han i en bebreidende setning at han hele livet har satt sine barns “lykke” over sin egen, og at det han nå sitter tilbake med kun er utakknemlighet. At dette ble uttalt i et øyeblikk av skuffelse, har absolutt streifet meg, og jeg så vel heller den setningen som et forsøk på å tilføre dette livsverket en slags hellighet… hm, jeg kom akkurat til å tenke på den historien om armbåndsuret fra Pulp Fiction: Det var nettopp denne verdien dette armbåndsuret var ladet med som gjorde det så umistelig, akkurat som Cracker Jack-ringen i Breakfast at Tiffany’s…

          Det ligger en fin historie i det du forteller videre. En historie som er helt ulik den som er beskrevet i boken jeg refererer til. Boken heter Dilettanten, og er skrevet av Terje Holtet Larsen. (Jeg nevner i et tidligere innlegg at jeg kjøpte den) Jeg er ikke ferdig med den ennå, den er på 398 sider. Jeg liker Terje Holtet Larsen. Den forrige boken hans (Home is where you die, sier Mr Saunders) kom for et par år siden, og handler om en mann som lider av uvirkelighet. THL er, akkurat som jeg, en stor beundrer av Borges, noe han har uttrykt ved flere anledninger, men han er ingen kopist. Han har sin helt særegne stil. Også den boken klarte jeg til stadighet å glemme igjen. Jeg er faktisk ikke helt sikker på om jeg noen gang fikk lest slutten. Jeg tror den ligger i Miami nå.

          Min far har alltid skrytt av meg og oppmuntret meg. Vi har selvfølgelig hatt våre diskusjoner og kastet spagetti på hverandre, men den grunnleggende støtten har alltid vært der. Jeg tror egentlig han er en skap-feminist, om man kan bruke det utrykket om en mann.

          Irritert av dine meninger? Å nei, langt i fra.
          Dersom du skulle ønske å gå til anskaffelse av boken til THL, så kan den kjøpes her:
          http://www.bokkilden.no/SamboWeb/enkeltSok.do;jsessionid=C6EF75753D1C8A7407510C778D381345.node3?enkeltsok=Terje+Holtet+Larsen+Dilettanten&button=%C2%A0
          De sender over hele verden.

          Tusen takk for utfyllende kommentar :)





        • avatar marthon says:

          Tillater meg å bryte inn her …
          Oppdaterer meg på Bloghog, og fikk bare lyst til å skyte inn at jeg også har den opplevelsen av å dukke opp på et postkort. Jeg jobbet som turistguide. Folk tok bilder hele tiden, og jeg kan ikke huske at fotografen spurte om noen form for tillatelse. Noen måneder senere, da jeg befant meg et annet sted i landet, fattet en venninne tilfeldigvis interesse for dette postkortet i en butikk, og kjente meg igjen – så hun sendte det til meg. Burde vel ha kjøpt opp en bunke av dem, men det gjorde jeg nå aldri (tror nå i hvert fall jeg har spart på det hun sendte).

          Historien din – om den hardtarbeidende faren som vil gi videre livsverket sitt, og sønnen som er sta nok (og moden nok) til å avslå, er veldig interessant – og rørende. Jeg har selv en kamerat som har befunnet seg i samme situasjon, men han brukte ti år på å bestemme seg og ombestemme seg og ombestemme seg igjen. Det ser ut til at bedriften som foreldrene bygde opp, blir solgt eller går i graven før dem. Men slik er det jo i et fritt samfunn – man kan ikke legge planer for andre enn seg selv. Og barn?
          You may give them your love but not your thoughts … You may house their bodies but not their souls, for their souls dwell in the house of tomorrow…
          Som forelder kan du være en god bueskytter som gir pilen fart og retning, men du kan ikke bestemme akkurat hvor den skal lande …
          Og til syvende og sist er det jo evnen til å ta selvstendige valg, følge egne drømmer og gjøre mest mulig ut av egne evner vi har mest respekt for, er det ikke?
          :-)





          • avatar geitost says:

            marthon: Er historien min virkelig rørende, Marthon ? Jeg tror den var ganske latterlig nok, jeg !
            Vi var to tause fyrer, som bodde under samme tak, delte den samme kvinnen (så å si), og hadde aldri mye snakket tilsammen : jeg ikke husker at vi en eneste gang hadde en ekte krangel, i strid med disse varmblødte danskene som noen ganger pynter hverandre med spaghetti når lydnivået er allerede satt på 10 og kan ikke heves frem. :)

            Jeg forsto etterpå at, hver på sin måte, min far og jeg forfulgte parallelt et samme mål (som de siste tiårene har blitt et sentralt emne i så mange europeiske land) nemlig integrasjon : min far var innvandrer, og hans sosial vellykken trengte materielle tegn, som for eksempel penger, eller en nydelig sjarmerende og velutdannet kone, og en arving, alt ting han fikk seg endelig og virket å være nok for ham, mens jeg føltes, som fremmedes barn, et stort press, fra skole kamerater og insitusjoner, å rive av fra meg alle former av særegenhet som var utover den strikt begrensede rammen i hvilken et vanlig fransk barn burde utvikle seg. Selv om nesten ingen har hørt noe om Janteloven i Frankrike, la meg fortelle at skolegården er fulle til rand av en implisitt form av den.

            For eksempel : den franske folk vet perfekt hvordan å få alle (uutdannede) fremmede folk nedvurdere seg selv : det er blitt nylig en slags skandal her, når det ble offentlig vist hva slags spørsmål er stilt til oppholdsøkere for å verifisere at de er dyktige nok for å få lov til å forbli hos oss. En helt absurd quiz, med en del emner jeg selv kunne neppe svare til : navnet til spillere av nasjonalfotballaget for 25 år siden, navnet til noen konger for et par århundre siden, og en mangfold slike relevante ting som alle trenger å vite for å rydde opp våre gatene…

            Og det får meg smile, når jeg tenker at min far dro hit som en 19-åringer som ikke kjente et ord av fransk : han var faktisk på sin vei til Amerika, da han fikk alle sine sparepenger stjålet av sine brødre (ha ! familien…) som skynte seg til veddeløpsbane, hvor de ekspertene de tenkte de var veddet min fars penger, og til slutt tapte dem til den siste cent, derfor hadde han intet annet valg enn å begynne alt på nytt igjen her, en foreløpig situasjon som varte, endelig.
            Men jeg som fremmed ble heldigere enn flere andre : det eksisterte en tråd mellom min slekt og mitt bo-land, som hjalp meg høyt å holde sammen de skilte deler av min identitet : min mors elske for den franske kulturen, som hadde nøyaktig tiltrukket henne til Paris.
            Historiens ironi er, i kjølvann av det du skrev, at jeg ikke klarer å formidle min mors og min felles pasjon til min egen sønn, som kan se på seg som ekte fransk, han, og derfor ikke bryr seg så mye å gjøre noe spesiell med det …
            Tusen takk for fin tilbakemelding. :) .

            2





            • avatar marthon says:

              Det høres ut til at slektskrøniken din kunne blitt manus for en film, Geitost :-)

              Jeg ser for meg faren din med drømmen om Amerika, onklene dine på veddeløpsbanen, hvordan faren din bet skuffelsen i seg og klarte å slå seg fram og skape sin egen bedrift, hvordan han full av stolthet lot seg avfotografere med sin håpefulle (selvfølgelig i stripete genser, som seg hør og bør for en liten franskmann … kanskje med et rødt halstørkle, alpelue og en Pariserloff i barnestørrelse under armen 😉 … Kunne ikke dy meg for å leke med stereotypier) …
              Men seriøst … Du skildrer nok en ganske typisk erfaring innvandrere gjør – konflikten mellom verdiene til den driftige immigranten, som kanskje opplever stor materiell framgang, men ikke kommer innenfor det sosiale fellesskapet, den rotløse andregenerasjonen som rives mellom foreldrene og ønsket om å passe inn i landet han vokser opp i, og den uinteresserte tredjegenerasjonen – som tar integrasjonen for gitt.
              Jeg blir forresten nysgjerrig på hvor din far immigrerte fra …

              Testen du nevner minner om en kunnskaps-/IQ-test som ble gjort av en mor som ble fratatt barnet sitt av barnevernet for noen år siden … Er det nødvendig å vite navnet på hovedstaden i Nepal for å være en god mor?





  6. avatar eMTe says:

    marthon: “Og til syvende og sist er det jo evnen til å ta selvstendige valg, følge egne drømmer og gjøre mest mulig ut av egne evner vi har mest respekt for, er det ikke?
    :-)

    Enig :-)





    • avatar marthon says:

      Det hender jeg prøver å være litt dyp. Det som virker som innlysende for foreldre, lærere eller andre autoriteter er ikke nødvendigvis eneste akseptable svar for avkommet. (Som du ser snek det seg inn litt inspirasjon fra “Profeten” av Kahlil Gibran.)
      En kjent historie om en fysikkstudent som skulle besvare en eksamensoppgave om hvordan en bygnings høyde kan måles ved hjelp av et barometer (http://philosophy.lander.edu/intro/introbook2.1/x874.html), forklarer det vel så bra. Vi applauderer, blir stolte og gir gode karakterer når unge mennesker kan reprodusere innlært kunnskap og innpodede holdninger, men vi bli enda mer imponert når de viser at de kan tenke selv, stiller spørsmål ved inngrodde forestillinger og kommer opp med resultater vi ikke hadde kunnet forestille oss … i alle fall bør vi bli det, men kanskje blir vi på et tidspunkt akterutseilt uten å forstå det selv (“… for their souls dwell in the house of tomorrow, which you cannot visit, not even in your dreams.”)
      :-)





      • avatar Cecilia says:

        Det var kanskje ikke til å unngå at akkurat dette emnet skulle dukke opp i kommentarfeltet mitt nå. Alt peker jo i retning av at det er dit jeg er på vei, inn i en diskusjon med meg selv om plikt og moralsk ansvar, om tunge kulturelle tradisjoner, forventninger, redselen for å skuffe, men samtidig frykten for det ukjente som ligger i å ikke ha noen definert plan for eget liv. Hva har livets rett? Det vet vi jo ikke før vi har gitt det en mulighet.
        Dette foregriper egentlig et senere innlegg, men det gjør antagelig ikke så mye. Jeg har vel egentlig foregrepet det selv for noen år siden da Siv gikk gjennom det samme i forbindelse med morens død. Om min konklusjon min blir den samme som hennes gjenstår det å se, hun har jo en lillebror som ikke hadde det minste imot gå inn i rollen med å videreføre familietradisjonene.

        Amerikanske studier av barn og ungdom over en femtenårs-periode, viser at vi etter hvert som vi blir forelagt de tradisjonelle metodene for oppgaveløsning mister evnen til å tenke kreativt og komme opp med utradisjonelle løsninger. Det er kanskje til beste for samfunnet at vi innordner oss og går kjente stier?





  7. avatar geitost says:

    marthon: Hvor kommer min slekt fra ? Men, kjære Marthon, kommentarfeltet til Cecilia’s blog har ikke rom nok for en slik saga, vet du ! :)

    Okei, kun i et par ord : den Versailles traktatet delte Austerrike-Ungarn i 1920 med konsekvensen at min ungarsk slekt, uten å flytte, befant seg fra en dag til den andre, i Tsjekoslovakia. Deres hjem ble plutselig i et helt nytt land, som talte et annet språk, og med nye myndighetene som så på dem som det de virkelig var : rene fremmede ! (om du følger litt nyheter fra den siden av Europa, så vet du godt at 90 år etterpå minoriteters situasjon har ingen steder vært ordentlig ordnet derborte, tilogmed til tross 45 år av kommunist innsats å nivellere dem ned…).

    Min slekt hadde lite å tape, og derfor var de vant til å være stadig pragmatisk. Så de bare tenkte “en ny situasjon, et nytt utganspunkt, en ny sjanse.” Men før de ble fullstendig akseptert som ekte statsborgere, trengte de først vise deres godvilje å bidra til de nye landet, og begynne med å sende alle guttene sine gjøre militærtjeneste. “Okei,” sa de, “hvis det må, så skal vi…”. Den eldste gikk først til hæren, falt fra hest litt etterpå, og døde. Men dersom han ikke var en ekte statsborger enda, fikk hans familie ingen pensjon. Naturligvis, dersom de var fremmede, var svaret det fikk istedet.
    “Okei, tenkte de. “Hvis det er så det funker her, og dette er et lite blikk på hva som forventer oss i etterpå, så den aller fornuft avgjørelse for en trygg fremtid kan ikke være noe annet enn “game over, basta cosi, oder erraus mitt uns” (grovt sagt, fordi jeg tviler at disse halve proletariske folk var så fine polyglotter, og jeg selv, som ikke snakker språket, aner ikke hvordan de sa det på ungarsk… )

    Så. Nå vet du (nesten) alt ! Og jeg håper det fôrer din nysgjerrighet.
    For meg, den interessante delen av saken er at jeg har altid følt at den siden av min slekt kom fra et land som ikke lenger eksisterer, og dette er en saklig sannhet, og derfor kan ikke lenger besøkes. En slags planet Krypton.
    Men ta det med ro : jeg ga opp alle paprikas hemmelige krefter lenge siden. :)
    God helg.

    1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *