Jeg gikk en tur på stien…

Skogen har sin egen magi…

Det har kommet et nytt oppslag i oppgangen:


Grunnet manglende deltagelse på fellesdugnader har styret vedtatt at ordningen avvikles. Det vil for fremtiden innhentes anbud, og kostnadene vil bli fordelt på seksjonseierne.
Det henstilles til dere som fortsatt røyker om å ikke kaste sigarettstumper ned på fortauet i henhold til ordensreglene og med samme henvisning minner vi samtidig alle på at det skal være nattero mellom 2300 og 0700. Vi ber om at dette overholdes. I motsatt fall vil det bli truffet tiltak.

God sommer.
Styret.

Ordnung muss sein!  Jeg trekker automatisk på smilebåndet og kikker i postkassen av gammel vane. Et brev fra Google, Menighetsbladet, en regning fra Get, samt et postkort fra Janne. Et bilde av den lykkelige familie: God sommer! Hilsen Janne, Frank og tvillingene.
Jeg ser henne altfor sjelden. Vi har beveget oss fra hverandre.

På Kaffebrenneriet setter jeg meg i bakgården i det fine været, og lurer på om det meste kan skyldes jordrotasjonen. Dersom vi skal tro på vitenskapen, og det skal vi jo helst, så forholder det seg slik at vi farer avsted gjennom verdensrommet med en voldsom hastighet. Det er sågar noen som hevder at selve verdensrommet, altså hele det universet som vår verden befinner seg i (derav det ubeskjedne navnet verdensrommet), faktisk er i bevegelse. Og i verdensrommet finnes det millioner av galakser, akkurat som vår egen galakse, og de beveger seg visstnok i en spiral på vei bort fra universets senter, som altså ikke lenger er vår verden, i følge vitenskapen. Begrepet verdensrommet er visstnok utdatert og ikke lenger brukt, i vitenskapelig sammenheng. Vår verden er redefinert, og er nå bare et ørlite fnugg, som både beveger seg rundt solen og samtidig snurrer stadig saktere rundt sin egen litt ustøe akse.
For å komplisere bildet ytterligere tenker jeg på en gullfisk i en bolle ombord på et tog i fart. Så slår det meg at det antagelig finnes noen mikro-organismer inni gullfisken, som også er i bevegelse. Og selv inni mikro-organismene befinner det seg atomer med snurrende elektroner… og alt dette beveger seg med en bevegelse inni noe som er i bevegelse og som igjen befinner seg inni noe annet som er i bevegelse. Og sånn fortsetter det, i et komplisert, men egentlig forutsigbart mønster av bevegelser,  fordi alt følger et sett med universelle lover. Det antar i hvert fall vitenskapen, og jeg antar at det er en korrekt antagelse, ettersom alt tyder på det, altså sett fra et vitenskapelig synspunkt. Og da er det antagelig nærliggende å tenke seg at all denne bevegelsen kan være en forklaring på at Janne og jeg har glidd mer og mer fra hverandre etter at hun flyttet til Tåsen sammen med Frank og fikk barn. For hvem vet egentlig hvordan ting beveger seg på Tåsen.  Det atmosfæriske trykket gjør at vannet koker ved lavere temperatur der enn her, ettersom Tåsen ligger høyere enn Valkyrie Plass, og selv en så ubetydelig detalj vil rent logisk kunne påvirke bevegelsesmønsteret vårt. Det tar altså litt mindre tid å koke egg på Tåsen, vitenskapelig sett. Og da sier det seg selv at man ikke kan utelukke en vitenskapelig forklaring på det hele. Et nanosekund her og et nanosekund der… det kan bli en hel bråte nanosekunder, dersom vi legger dem sammen, og ting har jo en tendens til å legge seg sammen… grunnet universets svakeste kraft: Gravitasjonen.
Ja, ja.
Jeg påstod en gang i femte klasse at det var flo og fjære i et vannglass, noe som ble møtt med hoderystende latter og en påfølgende oppfordring fra min kjære klasseforstander om å holde min kjeft lukket til jeg hadde noe fornuftig å komme med. Det burde være unødvendig å påpeke at dette selvsagt vakte almen skadefryd og høylydt munterhet i klasserommet.
Kanskje det ikke var så underlig at jeg fikk bange anelser og mediterte over muligheten for at min farfar hadde fart med vranglære. Så jeg konfronterte ham under middagen og påpekte hvor bedrøvelig en ung pike kunne føle seg etter å ha blitt gjort til latter foran hele klassen.
– Kunnskap er ikke enhver forunt, Cecilia, det skal du aldri glemme. Det er flo og fjære i selv den minste væskeansamling, det kan du være helt trygg på.
Min farfar stolte på vitenskapen.
Jeg stolte på min farfar.
Min farfar var katolikk.

Vel… nok om det.

I bakgården på Kaffebrenneriet forsøker jeg å permittere disse universelle tankene, og heller konsentrere meg om å tygge. Det er sånn passende varmt og sånn passende fuktig, og hjemme er det akkurat såpass upassende tomt i kjøleskap og frysere at det er på tide med storinnkjøp. Storinnkjøp vil for min del si at jeg tar bilen og kjører den store runden, det jeg refererer til som Oslo Maraton i dagboken min. Oslo Maraton, i min forståelse av begrepet, betinger altså at jeg har bil og at jeg kjører rundt til en del utvalgte (og en del tilfeldige) butikker rundt omkring i Oslo, hvor jeg handler inn all verdens mystiske ingredienser som jeg tror jeg kan ha glede av å anvende. For eksempel Takemoto Toasted Sesame Oil,  Maxwells Red Chili Paste, Raja Mild Madras Curry PowderLee Kum Kee’s Tai Flavour Oyster Sauce og Oliviers & Co’s Salt & Herbes… samt noen tilsvarende unødvendigheter som jeg finner i nedstøvete hyller langs gulvet i de mest obskure innvandrerbutikkene, gjerne beliggende i uvaskede bakgater på Grønland. Jeg er nemlig svært nysgjerrig av natur, så det hender rett som det er at jeg rygger forferdet tilbake etter å åpnet en boks med fermenterte iguanatunger, eller nyser ukontrollert i et kvarter etter å ha snust på noe krydder av udokumentert opphav, som viser seg å være granulert pollenekstrakt i konsentrert form, tilsatt hakket gjødsel fra en flaggermusfarm i Jandakeda. En lokal delikatesse… svært lokal.
Det er en grunn til at jeg tenker på dette: Bilen, som er en forutsetning for å kunne gjennomføre denne meget strabasiøse rundturen, står fortsatt parkert i garasjen hos min mor. Egentlig er det unødvendig å fundere så veldig over hvor jeg skal dra når jeg etter hvert får fortært min klissete Brioche og drukket dagens andre cafe latte.
Hadde jeg vært en ivrig tassograf, hadde jeg sikkert forsøkt å spå utfallet av dagen i bunnen av den tomme kaffekoppen, men jeg registrerer kun at koppen er tom, og at det er  på tide å bevege seg videre i tråd med både gjeldene naturlover og et sett med regler av lokalt opphav, som for eksempel rutetidene til t-banen. Det er altså på tide å hente bilen.  Jeg går innom toalettet på vei ut, av naturlige årsaker. Kvinner tisser oftere enn menn.
Årsak – virkning.

Vel…

Av en eller annen grunn tenker jeg på pappa når jeg går av t-banen.
Fra holdeplassen går det en sti gjennom et lite skogholt og frem til baksiden av garasjen vår. Jeg tenker merkelig nok fortsatt på garasjen som vår garasje og på huset til mamma som hjem hver gang er på vei dit, men det er egentlig på samme måte som jeg tenker at et hvert midlertidig bosted er hjem, selv et hotellrom. Det er mulig begrepet hjem er noe jeg adopterte fra internet etter at barndomshjemmet ble solgt. Det er kanskje slikt man gjør når man mister fotfestet. Home: Tilbake til start. Home is where the heart is – Home is where I lay my hat  – Home is just another word for nowhere else to go…  og så videre.
Stien går altså fra trikkeholdeplassen (det man idag vil kalle t-banestasjonen) og frem til baksiden av garasjen vår, der den deler seg i to litt mindre stier som jeg regner med går til naboene på begge sider, og eventuelt til naboene deres igjen… og så videre.
Hvordan stien har oppstått og har blitt så bred og tydelig, aner jeg ikke, men antagelig er den gammel. Siden jeg flyttet hit har den kun vært brukt av oss og de nærmeste naboene, men jeg anser det som sannsynlig at stien egentlig ble gått opp i løpet av de femti årene som passerte i tidsrommet fra banen ble anlagt og frem til  husene her ble bygget, en gang på søtti-tallet. Antagelig var det en snarvei som alle kunne benytte seg av den gangen banen kom. Da husene ble bygget var det nok noen som følte det krenkende i forhold til eiendomsretten at hvem som helst benyttet seg av deres private grunn. For å få slutt på dette uvesenet banket man opp et gjerde med loven i hånd –  sannsynligvis en gang på søtti-tallet, rundt tyve år før jeg satte min ben på her for første gang. Da jeg tok avsluttende eksamen noen år senere, var jeg overbevist om at jeg kjente denne stien så godt at jeg kunne gå den i blinde, en overbevisning  som ennå ikke har sluppet taket, for  selv i dag kan jeg fortsatt huske akkurat hvor det samler seg vannpytter når det regner, akkurat hvor det henger lave grener man skal passe seg for, akkurat hvilke stener man kan gli på når de er våte og akkurat hva som er det beste sporet om man sykler. Dessuten vet jeg akkurat hvor det er best å være forsiktig hvis man har liten tid og må løpe for å nå trikken. Det er slikt man lærer seg når man lider av konstant hastverk og betrakter enhver fysisk forflytning som fullstendig bortkastet tid. I Star Trek hadde de allerede innen jeg flyttet hit løst problemet med forflytning: Beam me up, Scotty!  Jeg trodde fult og fast på  teleportering som fremtidens løsning på alle transportproblemer, og vurderte sågar en stund å ha frasen Beam me up, Scotty! som åpningsmelding på mobilen min, men det ble til at jeg beholdt  Don’t Panic!  Det føltes som om Don’t Panic på en måte var mere dekkende, for enhver situasjon. Om det hjalp er jeg slett ikke sikker på, men hvem vet hva som ville skjedd om jeg hadde byttet…
Jo…
Jeg tenker altså på pappa mens jeg går her. Jeg tenker merkelig nok på om det ikke er sannsynlig at en mann som velger å ha sex utenfor ekteskapet finner seg en sexpartner som ligner minst mulig på hans kone. Nå har jeg riktignok aldri hatt noen dype og sjelegranskende samtaler om dette emnet, men jeg mener allikevel bestemt at det har formodningen mot seg at et mann ville foretrekke en replika av sin kone fremfor hennes rake motsats, altså dersom han skulle ønske å adsprede seg og piffe opp hverdagen med litt forbuden frukt.  I lignende situasjoner, der jeg selv har vært den forbudne frukten, har det naturlig nok ikke føltes passende å bringe et slikt emne på bane, men jeg kan imidlertid aldri huske å ha opplevd en mann sammenligne meg med sin kone. Å bli sammenlignet med hans mor, derimot, det har jeg opplevd.  Jeg har valgt å ta det som en kompliment.

I dag er det ingen sølepytter på stien. I dag er den tørr og litt støvete, og jeg kjenner lukten av varm skog.  For meg er det lukten av Norge. Dersom jeg stopper et øyeblikk akkurat her jeg befinner meg nå, så kan jeg holde for ørene og innbille meg at jeg befinner meg på sommerferie hos mormor og morfar, i min barndoms skog.  Akkurat her jeg står nå er nemlig det punktet på stien hvor det er umulig å skimte spor av sivilisasjon. Uansett hvilken vei jeg snur meg er det urskog på alle kanter, som en liten urørt oase. Hadde det ikke vært for det evige bakteppet av trafikkstøy, så hadde jeg kunnet oppleve akkurat den samme magiske, gjennomsiktige stillheten jeg husker fra jeg var liten: Skogens egen lyd, hvor selv den minste bevegelse skaper lydbølger som blir kastet frem og tilbake mellom nakne trestammer i et mykt og svevende rom. Alt høres mye større ut i en skog.  En ugle kan bli stor som en tåkelur: Hoho – hooo!   Så sitter den stille litt og nyter etterklangen av seg selv, før den på nytt sender sitt  Hoho – hooo på vandring mellom trestammene. Og kanskje en hakkespett smatrer på en fjern furulegg, og en velvoksen skogsdue letter med tunge vingeslag; flapp-flapp-flapp… alt får gjenklang fra trestammene. Og midt i skogen står en liten pike fra dansk åkerlandskap, og for aller første gang ser hun seg rundt i en norsk skog og hører det totalt gjennomsiktige lydbildet, uten trafikkstøy og uten det evige suset fra havet som hun er så vant til at hun ikke legger merke til det før det er borte. Så mye fint det finnes i verden…

I følge ryktene var det rett der inne det skjedde.
Omtrent ti meter fra stien er det en svak fordypning i landskapet. Den er i dag omkranset av busker, noe som gjør innsyn omtrent umulig, men på den tiden, for femten år siden, var det ikke så bevokst, og det lille redet var således langt lettere å få øye på.
Det kan ha vært en kombinasjon av bevegelse og lyd som gjorde at de ble oppdaget. Kanskje Cathrine var i ferd med å få orgasme der inne blant trærne? Kanskje hun hadde ryggen presset mot et tre og de nakne bena rundt livet på min far, og klynket både av lyst og  smerte hver gang den ruglete barken skrapte mot ryggsøylen hennes?  Men jeg vet jo ikke, jeg har bare ryktene å forholde meg til, og ryktene verserte i to versjoner: Den ene versjonen hevder at min mor oppdaget dem her. At hun stod akkurat her på stien og kastet et blikk inn i skogen, og så Cathrine rett inn i øynene mens min far hadde ryggen til. Og så hadde Cathrine revet seg løs og flyktet halvnaken gjennom skogen og over gjerdet til barnehagen, hvor hun hadde snublet i sandkassen og brukket armen.
I den andre versjonen hadde det gått litt mer dramatisk for seg. Min mor hadde blitt rasende og forfulgt Cathrine gjennom skogen med ville hyl, og så hadde hun brukket armen hennes i sinne. Det får jeg ikke til å stemme.
Den offisielle versjonen var at Cathrine bare hadde falt og brukket armen. Et rent uhell. Den var det ingen som trodde på… ikke etter at Cathrine ledet en ekskursjon for utvalgte venninner hvor det etter sigende ble foretatt en tilnærmet realistisk rekonstruksjon av opptrinnet. Jeg ble selvsagt ikke invitert, og jeg ble heller ikke invitert til å signerte gipsen hennes dagen etter.

Ja, ja…

___

 

 

9
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

38 Responses to Jeg gikk en tur på stien…

  1. avatar Hilde says:

    Det siste du forteller om, om Cathrine og den brukne armen, kunne jo vært en scene i en film. Begge versjonene kunne jo det :) Jeg lager smiletegn, men det er et smil med forbehold. For, det gjør noe med en familie når slikt skjer. Ringvirkningene sprer seg som sirklene i vannet. Som du selv skriver: Årsak – virkning.
    Å komme vandrende innover stien og så se dette, få endret alt på et lite sekund, det må ha vært et sjokk og en episode som en vanskelig kan legge bak seg…

    Den svært lokale delikatessen som du fant under en av dine Oslo maraton, den kan forbli lokal for min del. Så nysgjerrig er jeg bare ikke hehe… En del av de andre sakene du nevner, de fristende mer 😉

    Jordrotasjon. Polskifte, solstorm og Mayakalenderens slutt (nå bekreftet ved enda et funn) jo, det skjer endringer hele tiden. Når vi begynner å kunne merke det, det er vel da et problem har oppstått…? :)

    Du fletter fint i teksten din Cecilia, jeg liker det!





    • avatar Cecilia says:

      Du begynner med slutten, og hvorfor ikke? Man kan godt smile av det. Det er litt av meningen, for det var ikke der problemet lå. Problemet lå på et langt dypere plan. Hadde dette vært et enkeltstående tilfelle så hadde det neppe fått noen særlige konsekvenser, men det kom på toppen av alt annet og ble vel det man kan kalle en katalysator – en utløsende faktor for noe som i det lange løp var uunngåelig. Jeg vil komme tilbake til det i et senere innlegg…

      Mayakalenderen, ja… menneskets hang til mystisisme er vel det som danner grunnlaget for både religion og overtro. Mennesket har alltid hatt behov for å få en forklaring på sin eksistens, og i vår tid er det vitenskapen som har blitt vår nye religion. Det vitenskapen har å tilby er evnen til å forkaste gamle teorier, noe de gamle religionene ikke evner, og så dør de etterhvert ut, som en naturlig konsekvens. Men i vårt knefall for vitenskapen må vi aldri glemme at vitenskapen engang påstod at jorden var flat og at jorden var universets sentrum. Vitenskapens profetier om fremtiden er antagelig akkurat like usikre i dag som de var for to tusen år siden, for fem hundre år siden, og for femti år siden.
      Går verden under 21 desember 2012? Selg huset ditt fortere enn svint og lev livet mens du kan :)





  2. avatar Effjusikay says:

    Tommel :-)
    Vi går vel alle en tur på stien innimellom… siden vi beveger oss om vi så er i ro.





    • avatar Cecilia says:

      Vi beveger oss med en hastighet på ca 107500 km/t (styggfort!) rundt solen, og samtidig beveger vi oss rundt jordens akse (ca 1700 km/t ved ekvator). I tillegg beveger altså hele Melkeveien seg. Det er noe å tenke på når man går tur :)

      Tusen takk for tommel :)





  3. avatar brida says:

    Du er virkelig dyktig på historier.
    Spennende!





  4. avatar sirenia says:

    Lest og likt Cecilia, særlig likte jeg bildet av skogen og stien,
    her fanger du skogens mystikk og magi godt, både i bilde og tekst.

    Om vår flyktighet skyldes fysiske lover eller psykologiske eller begge,
    tja tja, undre undre :)

    Scenen i skogen med dertil virkelighetsoppfatninger og tokinger,
    lyder kjent, om enn i andre bilder. Vi velger vel både med empati og en viss selvrettferdighet kanskje? Eller det mest bekvemme? Det som gir minst ansvar for fellesskapet?

    Akkurat nå nyter jeg roen ved havet i søndagen, det blir ofte stille etter storm,
    undrer meg på om tendensen til å velge godværsvenner er bilde på at vi har blitt en godværsfolk? Hvs du oppfatter spørsmålets dybde?

    Tenker både metaforisk og konkret, her om dagen da sola skinte og det var varmt mysset sundet av glade båtfolk. Dagene med blåst og regn jagde dem bort, derfor lurer jeg :)

    Ha en god søndag Cecilia!





    • avatar Cecilia says:

      Godværsvenner ja… det kan godt være at det er mest bekvemt.
      Min oppfattelse er at folk flest har en omgangskrets av bekjente, ikke venner.
      Vennskap skal jo holde seg gjennom tykt og tynt… også når det er dårlig vær. Jeg har ikke så mange av det slaget i Norge…

      Tusen takk for kommentar :)





      • avatar Breiflabben says:

        Hiver meg på kommentaren om “godværsvenner” her. For jeg tror det er “gode” venner jeg, når venner er omgangskrets som Cecilia nevner her.
        Godværsvenner som stikker innom med båten eller tar seg en tur på hytta til kameraten og må “la bilen stå” fordi det ble et vennskapelig glass eller to-
        Jeg tror de “vennene” er gode å ha jeg :-)





        • avatar Cecilia says:

          Godværsvenner er vel de som lett forsvinner når det regner? Altså venner som skyr deg når du har motgang.
          På mange måter er det forståelig, for vi blir nok lett lei av folk som bare vil snakke om problemer og sykdom.

          Jeg tror det gjelder i alle former for vennskap at man ikke skal bruke vennskap som terapi, selv om det er fristende. Jeg tror på å snakke ut dersom man har problemer, og så la være å kverne videre på det etterpå.

          Jeg tror sosial omgang er bra på alle plan, og det trenger ikke nødvendigvis være med venner. Tilfeldige bekjentskap kan ofte by på like stimulerende samtaler og like hyggelige kvelder.
          Tenker jeg. 😉

          1





          • avatar Breiflabben says:

            Jeg er enig i mye du skriver her Cecilia, for den sosiale omgangen kan ha like stort utbytte med tilfeldig bekjentskap som med venner. Jeg har ofte gode erfaringer med noen man møter og tilbringer litt tid med, som man gjør til “kvalitetstid” der og da :-)
            Fine møter på en fortauscafè.





      • avatar sirenia says:

        Tenkte på godværsfolk mer som folk som bare søker det enkle,
        som søker sol og varme og er redd for det kompliserte.
        At tiden vi lever i stimulerer det ytre og ikke det indre.

        Leste forresten er interessant kronikk i Dagbladet i helga,
        skrevet av en forfatter, hvor han er inne på noe av samme tema
        som du reiser her. Hvor viktig det er å ha et hjem, en hjemplass knyttet til røtter og identitet.

        At vår tids hjemforståelse er altfor mye knytta opp mot hvor mye det øker i materiell verdi, slik at det kan byttes ut mot noe bedre, større og flottere.

        Men avisa er alt kasta, og forfatternavnet har jeg glemt, sorry :)





        • avatar Cecilia says:

          Folk har sine egne problemer å stri med. I sosiale sammenhenger søker vi nettopp det mer løsslupne og festlige. Vi klumper oss på utesteder og har uforpliktende omgang med mennesker som smiler og drikker og er glade. Om det skyldes behov for å flykte fra egne problemer en stund eller det skyldes at vi lever på overflaten? Tja? Kanskje litt begge deler?

          Samfunnet er basert på forbruk. Det er en ønsket utvikling som er politisk styrt og blir politisk stimulert. Man skal være ganske godt mentalt utrustet for å klare å stå imot det sosiale presset som ligger i en forbrukskultur der et menneskes vellykkethet måles i takhøyde, kvadratmeter, strandlinje, bil, båt, klær, pene tenner, og tilsvarende statussymboler. Vi pakker oss selv inn i pent papir med gullsløyfe og skriver merkelappen med en Mont Blanc kulepenn til attenhundre kroner. Men er vi klar over det? Nei. Dessverre. For det er alltid noen som har mer, alltid noen man kan peke på og si at DER ser du en materialist! Ikke se på meg! Jeg har bare det alle andre har. At det også inkluderer misunnelsen mot dem som har mer, er det ingen som reflekterer over.

          Vi investerer ikke i oss selv. Vi investerer ikke i verdier som ikke synes. Folk sitter hjemme i statussymbolene sine og spiser søppelmat, ser søppel på TV og lar seg selv forfalle, både mentalt og fysisk. Folk kjøper bokhyller med falske bokrygger for å opprettholde illusjonen om at man har et snev av intellekt. Selv her i Norge, et av de landene i verden hvor folk leser mest, har gjennomsnittskunnskapen om eget språk sunket til et minimumsnivå. Hva skal man da snakke med vennene sine om? Det blir for det meste overfladisk det også, intetsigende sludring, og selvfølgelig klaging over alt og alle, med egne problemer som topping på kaken.

          Vi får det vi fortjener 😉

          1





  5. avatar marthon says:

    ”Jeg påstod en gang i femte klasse at det var flo og fjære i et vannglass …”

    Læreren skulle ha gitt deg rett i at det teoretisk sett er flo og fjære også i et vannglass, men at det ikke vil være målbart i praksis. (Lærerens dilemma kan selvfølgelig være at noen elever ikke får med seg nyansene, og forteller under middagen hjemme at vannet stiger i glasset når det er flo og synker når det er fjære, og så lurer foreldrene litt på lærerens kompetanse … så han gjør kanskje jobben enklest for seg selv om han nøyer seg med å banke inn grunnleggende selvfølgeligheter og avfeier teoretiske spissfindigheter fra brysomme skolelys … men da ødelegger han jo samtidig motivasjonen til de få som gjerne vil tenke litt selv …)
    På ungdomsskolen hadde jeg en veldig entusiastisk og dyktig matte- og naturfagslærer som kanskje var min favorittlærer opp til og med videregående. Han pleide blant annet å gi oss artige ”julenøtter”, ”påskenøtter” osv. med oppgaver som:

    ”Jens røyker, men har ikke råd til å kjøpe tobakk, så han samler sigarettsneiper. Når han har samlet ti sneiper, kan han rulle seg én ny røyk. En dag finner han hundre sneiper. Hvor mange sigaretter kan han rulle?”
    Og svaret er?

    Men én gang irriterte han meg.
    Vi fikk en oppgave som var omtrent slik:

    ”En varebil med et lasterom som er 1,9 meter bredt, 4,6 meter langt og 3,1 meter høyt skal frakte kasser som måler 1,0 x 1,0 x 1,0 meter. Hvor mange kasser er det plass til.
    Da vi skulle gjennomgå oppgavene, svarte en av de andre i klassen at svaret ble 27, og læreren regnet ut med desimaler og sa det var riktig.
    – Men kassene er på 1 x 1 x 1 meter, sa jeg. Da kan du ikke få mer enn ei kasse i bredden, 4 i lengden og 3 i høyden. Da må svaret bli 12!
    Det var i alle fall noe slikt jeg mente å si, men jeg forklarte meg tydeligvis ikke godt nok, for ingen, heller ikke læreren, lot til å skjønne hva jeg mente, så jeg sa bare ”glem det”, og 27 ble stående som svar. Læreren fortsatte videre, mens jeg irriterte meg. Jeg hadde jo rett (med mindre kassene kunne demonteres slik at det var mulig å utnytte centimetrene som ble til overs, og det sa ikke oppgava noe om)!





    • avatar Cecilia says:

      Svaret er vel elleve… altså på den første oppgaven, men det betinger selvsagt at han røyker de ti sigarettene han kunne rulle av de første hundre og satt tilbake med ti sneiper, så oppgaven er egentlig veldig upresist utformet.

      Vel, det er plass nok til 27 kasser, men man får ikke inn flere enn 12. Oppgaven sier ingen ting om at kassene skal plasseres i lasterommet, så det er åpent for tolkning. Når et spørsmål åpner for tolkning er det upresist formulert og kan gi flere rette svar.

      Selvfølgelig skulle læreren min gitt meg rett, men problemet hans var at han rett og slett ikke klarte å forstå at det forholdt seg slik. Han kunne heller ikke forstå at ordet vannrett ikke var en eksakt beskrivelse av vannets overflate, bare et begrep man bruker for å beskrive en rett horisontal flate. En perfekt rett linje vil kun ha ett berøringspunkt på en sirkel, uansett linjens lengde og sirkelens størrelse. Det lærte jeg i geometri, og det syns jeg var logisk. Former vannet seg etter jordoverflaten? Jepp. Vannrett beskriver altså i sin presise tolkning en sirkel. Alt dette er logikk for meg. Målbarhet kan aldri være et gjeldende argument i en diskusjon om logikk.
      Og så videre… :)





      • avatar marthon says:

        Jepp, ut fra premissene får Jens en bonusrøyk ut av sneipene fra de ti han røyker.

        Vannet fordeler seg først og fremst på grunnlag av jordens (men delvis også månens) gravitasjonskraft, og dessuten vår snurrende jords sentrifugalkraft, dvs. at havoverflaten er lengre fra jordens sentrum ved ekvator enn ved polene (og at vi avhengig av lokale strømforhold og høy-/lavtrykk får varierende grader av flo når månen er over oss eller på motsatt side av jorden – ca. to ganger i døgnet)
        Hvis man trekker en fullstendig rett linje fra Gudbrandsdalslågens innløp i Mjøsa (ved Lillehammer) til Vormas utløp ved Minnesund, vil den på grunn av jordas krumning befinne seg ca. 158 meter under overflaten på det dypeste (ifølge én kilde – skal ikke begi meg ut på å kontrollregne dette).
        😉





  6. avatar marthon says:

    [Overskrift:] Tid, høyde, atmosfærisk trykk og eggkokingens relativitet

    Du skrev: ”For hvem vet egentlig hvordan ting beveger seg på Tåsen. Det atmosfæriske trykket gjør at vannet koker ved lavere temperatur der enn her, ettersom Tåsen ligger høyere enn Valkyrie Plass, og selv en så ubetydelig detalj vil rent logisk kunne påvirke bevegelsesmønsteret vårt. Det tar altså litt mindre tid å koke egg på Tåsen, vitenskapelig sett. Og da sier det seg selv at man ikke kan utelukke en vitenskapelig forklaring på det hele. Et nanosekund her og et nanosekund der… det kan bli en hel bråte nanosekunder, dersom vi legger dem sammen, og ting har jo en tendens til å legge seg sammen… grunnet universets svakeste kraft: Gravitasjonen.”

    Selv om man sjelden setter sine bein (eller tær) på Tåsen kan man prøve å beregne hvordan ting oppfører seg der – akkurat som man kan beregne hvordan ting oppfører seg på Venus eller i sorte hull – uten å ha vært der.
    Ved havoverflaten er det atmosfæriske trykket per def. 1 bar (dvs. 1000 millibar). Kokepunktet for vann vil da som kjent være 100 grader celsius. Hvis en tar utgangspunkt i en opplysning funnet på nettet om at det atmosfæriske trykket på toppen av Mount Everest er på 252 millibar (kanskje litt lavt, men jeg måtte velge ett alternativ), og at kokepunktet for vann synker med 1 grad per 285. høydemeter (anslagene her varierer også litt), kan man fastsette det atmosfæriske trykket noen meter opp fra gateplan i en bygård på Valkyrieplass (noen og femti m.o.h.) til ca. 995 millibar. Ved dette atmosfæriske trykket vil vann endre aggregattilstand ved 99,8 grader.
    Et sted på Tåsen, noen meter høyere enn t-banestasjonen (anslagsvis 130 m.o.h.), vil det atmosfæriske trykket ha sunket til 990 millibar. Vannets faseovergang fra væske til gassform vil dermed inntre ved bare 99,5 grader. Dette innebærer at vannet raskere når kokepunktet, men at selve kokingen, fram til et gitt koaguleringsstadium, vil ta lengre tid. Stor høyde gir en viss fordel for oppkokingstiden, men samtidig vil koaguleringstiden øke. Oppholder man seg over 1000 m.o.h., er dette noe man må ta hensyn til ved koking av egg, ellers blir egget bløtere enn ønsket. Kommer man høyt nok, vil koaguleringspunktet til proteinet i egget sette begrensninger uansett koketid.

    En fjellklatrer på toppen av Mount Everest ville således kunne koke vann ved bare 67 grader. Siden eggehvite koagulerer ved ca. 60-65 grader ville han trolig (med svært lang koketid og stor tålmodighet) klare å få hviten stiv, men siden eggeplommen har en noe høyere koaguleringstemperatur (ca. 65-70 grader), ville han sannsynligvis ha store problemer med å få plommen noe mer enn bløtkokt. Muligens ville den aldri kunne bli stiv. Ev. ville fjellklatreren bli stiv lenge før plommen (og dermed aldeles ikke ha det som plommen i egget), i og med at lufttemperaturen der oppe sjelden kommer høyere enn -15 grader, og kulingen kan være atskillig mer enn stiv. Ved generell nedkjøling og dårlig blodsirkulasjon kan blodet begynne å koagulere ved bare noen få grader under vanlig kroppstemperatur. Ved lokale forfrysninger i ekstremitetene vil blodet – på grunn av det store vanninnholdet – kunne fryse til is dersom det kommer litt under 0 grader. Dette vil kunne medføre koldbrann i f.eks. nese, tær eller fingertupper.

    Akkurat hvor mange nanosekunder som skiller eggkokingstiden på Valkyrieplass og Tåsen den ene eller andre veien, er dessuten avhengig av hvordan man definerer et kokt egg (her trengs en operativ definisjon i form av en målbar koaguleringstilstand) samt en masse testforhold som må standardiseres dersom forsøk skal kunne være vitenskapelig valide og kunne reproduseres: vannets temperatur før oppkok, vannets renhet (salt vil få kokepunktet til å stige), varmeelementets effekt, om det brukes en elektrisk vannkoker eller en kasserolle (og kasserollens beskaffenhet: bunnens tykkelse, varmeledende egenskaper, om det benyttes lokk, som gir mindre varmetap, men samtidig økt trykk og dermed høyere koketemperatur og raskere koaguleringstid, været (høytrykk/lavtrykk), eggets størrelse og temperatur før oppkok, om koaguleringen stanses ved å skylle egget en viss tid i kaldt vann etter kokingen, osv.

    Dette er i grunnen en spin-off av en diskusjon jeg ble involvert i for et par uker siden, da jeg og mitt reisefølge befant oss i 3000 meters høyde oppunder hovedtoppen av Etna, og det evinnelige spørsmålet om det er (teoretisk) mulig å koke egg på Mount Everest kom opp – igjen!
    Jeg var dermed nødt til å foreta litt research for husfredens skyld. 😉

    Det man imidlertid har klart å fastslå utover enhver tvil de siste dagene, ved et (mer eller mindre) praktisk forsøk oppe på Årvoll, på anslagsvis 180 m.o.h., hvor det gennomsnittlige atmosfæriske trykket ligger på omtrent 985 millibar, men atmosfæren kan virke atskillig mer trykket, er at en del sinn kan settes i kok allerede ved ROM-temperatur …
    😉





    • avatar marthon says:

      Et påheng:

      Jeg fortsetter ”leggdiskusjonen” fra Kjartan Alvestads blogg (http://kjartanalvestad.bloghog.no/2012/07/16/pa-en-borg-i-sterk-varme/) her. Den ble en smule off topic der – i og med at utgangspunktet var sightseeing på en borg på Kreta og den ikke så ut til å fenge andre debattanter …

      Du skrev altså:
      ”Så hva skiller deg egentlig fra en kvinne? Byfogden kanskje, men (inntil videre) er det bare puppene og kjønnsorganene.
      Men du har selvsagt rett: Man må aldri stole på en fiskehandler som spiser kjøtt.”

      Spørsmålet ditt er flertydig, og det er derfor nødvendig med tre alternative svar:

      1. Hva skiller min kropp biologisk fra en kvinnekropp?
      Hadde jeg landet på en planet som kun var befolket av kvinner, f.eks. Venus, hvor man ikke kjente til noe annet kjønn (enn det Simone de Beauvoir kalte ”det annet kjønn”), ville (de kvinnelige) forskerne umiddelbart legge merke til at jeg har en (for dem) svært uvanlig kroppshøyde. De kunne jo også etter hvert få med seg at jeg har en sjokkerende stor og regulerbar klitoris som jeg kan tisse gjennom (også rett fram), sammenvokste og svært oppsvulmede labia majora (inneholdende to mystiske klumper), uvanlig stor muskelmasse og abnormt stor hårvekst på leggene (og andre steder, ja, til og med i ansiktet).
      Ved hjelp av målinger, røntgen, ultralyd, EKG, blod- og urinprøver osv. ville de muligens også kunne påvise en ukjent kjertel innenfor kjønnsorganene, en abnormt høy forekomst av hormonet testosteron, noe større kranium og hjernevolum, noe dårligere sidesyn, muligens noe bedre visiospatiale evner og at det ved visse stimuli (som det på denne planeten ville være rimelig gode muligheter for å oppleve) kunne forekomme utskillelse av en eggehviteaktig substans fra den abnorme klitorisen, og ved ytterligere stimulans også en støtvis ejakulasjon av en lys, ugjennomsiktig væske. Ved kliniske (men likevel formodentlig svært hyggelige) forsøk kunne det vise seg at jeg kunne gi dem noe de ikke var i stand til å gi seg selv, nemlig avkom. Dessuten … (nok om det, du skjønner tegninga, og vi har snakket om de små forskjellene før …) 😉

      2. Jeg lever i synd, i et papirløst konkubinat, og det er derfor ikke mulig for byfogden, fylkesmannen eller noen andre å skille meg formelt fra en kvinne i betydningen oppløse et ekteskap.

      3. Det er vanskelig å skille meg fra kvinner generelt og min egen kvinne spesielt. Riktignok påpeker du ovenfor at gravitasjonen er universets svakeste kraft, men du skriver jo også at ”ting har en tendens til å legge seg sammen”. Og tiltrekningskraften gjør altså at jeg regelmessig legger meg sammen med en kvinne og ikke ønsker å bli (at)skilt fra henne.

      Man lar seg lettere overbevise av en fiskehandler som elsker fisk betingelsesløst og snakker i poetiske vendinger om sushi, bacalao, lutefisk, belugakaviar, hvitvinsdampede blåskjell, hummer og østers så man får saltvann i munnen (og om hvordan det å spise fisk er som å elske en kvinne – man bretter beina til sides og nyter resten …), enn en som står og griller seg ei flintsteik bak disken, har bilder av fettdryppende hamburgere på veggene og trekker på skuldrene og sier, ”Jeg bryr meg ikke egentlig om det er fugl eller fisk eller fe bare det stiller sulten i øyeblikket.”

      Men det er jo selvfølgelig opp til enhver å mixe surf’n turf.

      En pike jeg kjenner til skrev en gang: “Jeg er glad jeg ikke liker surkål, for det er så vondt!”. Mitt forhold til menn er litt sammenlignbart: ”Jeg er glad jeg ikke er homo, for jeg synes ikke menn er seksuelt tiltrekkende.”
      😉





      • avatar Cecilia says:

        Litt vanskelig å få sammenhengen her, men den finnes nok, om man leter…
        Jeg tenkte vel egentlig på puppene (inntil videre) fordi de utvikles langt saktere på menn, og det er faktisk ikke alle som får dem… men her kommer jo en del interessante personlige opplysninger for en dag, og hvorfor ikke. Mitt lille ‘kanskje’ var mest ment å ta brodden av skilsmissen ( så det ikke skulle fremstå som bastant), og selvsagt kjenner jeg ikke din anatomi i detalj (selv om jeg har fått et bedre inntrykk nå) . Det er heller ingenlunde for å kverulere jeg legger ved link til dette bildet:
        http://gfx.dagbladet.no/pub/artikkel/5/54/543/543504/a503_1218655601.jpg
        Menn er jo stort sett ikke veldig komfortable med damer som er høyere enn dem, noe jeg har fått forklart som at det kan bli vanskelig å hviske søte ord i hverandres ører når man er intimt montert. En høydeforskjell rundt 12 centimeter (normal-lengden på en mannlig penis) i mannens favør ( går bra med litt mer også, lolitaer er jo populære), er visstnok det ideelle, har jeg hørt.

        Vel. Slik du fremstiller fiskehandleren din skulle man tro bilselgeren hadde hatebuttons for Volvo på jakkeslaget og Mercedesstjernen tatovert i pannen mens han rakte kunden en sølete Volvobrosjyre direkte fra søplekassen. I så tilfelle er vi helt enige :)

        (Det hadde du ikke trodd…)





        • avatar marthon says:

          Her prøver jeg å servere deg et utførlig svar på ditt upresist formulerte spørsmål, ved å hensynta alle de tre tolkningsmulighetene, og kommentere ditt ironisk spissformulerte postulat om at man ikke skal stole på kjøttetende fiskehandlere, og hva får jeg høre??? At det er vanskelig å få sammenheng!!!

          For ordens skyld må jeg kanskje få nevne at de ”personlige opplysningene” du mener å kunne utlede, hovedsakelig er basert på en gjennomsnittsmanns helt normale oppbygning og virkemåte. Jeg vil f.eks. aldri få kjennskap til mitt eksakte kranie- eller hjernevolum uten at det gjøres irreversible destruktive inngrep som vil gjøre meg ute av stand til å få kjennskap til dem) samt synsvinkelen til en fiktiv populasjon av kvinner som aldri har sett en mann før.

          Den høyeste kvinnen jeg har møtt (jeg studerte sammen med henne) var én cm lavere enn meg, men jeg er altså ikke spesielt høy i en mannlig populasjon.

          Når du hevder at normallengden på en mannlig penis er 12 cm, får du nok mange menn til å svulme av virilitet og selvtillit … 😉

          Med et par unntak (av det jeg kan huske) har vel de fleste Volvoer du har kjørt blitt blitt omtalt nokså lemfeldig eller ufordelaktig (har de ikke?). Det er vel Mercedesene som har blitt tilgodesett med den mest fordelaktige og emosjonelle omtalen?

          Hvilken brodd er det du snakker om å ta? Det er ikke jeg som absolutt skal være bi!

          Kan DU være enig i noe? Ha! Ja, det skulle tatt seg ut!!!
          😉





          • avatar Cecilia says:

            En dårlig formulering fra min side… jeg tenkte på at du altså kommenterte under deg selv, slik at mitt svar på din forrige kommentar kom under din kommentar til deg selv, og tenkte at dette muligens ville virke noe forvirrende med hensyn til hva jeg svarte på, ettersom jeg tok i betraktning at det til tider synes som om det er flere enn oss som leser disse henførende utledningene som du i din generøsitet overøser kommentarfeltet mitt med, og sett i lys av dette, og selvfølgelig med et lite blikk på min egen nesten sykelige selvopptatthet, ville jeg nettopp sette “fokus” på dette avsindige rotet for å indikere min smule oppgitthet over at dette åpnet muligheten for at min egen kommentar, i mitt eget kommentarfelt gjennom sin plassering kunne fremstå som uforståelig, all den tid din kommentar til deg selv , og dette vet jeg ikke om var bevisst, kommer mellom den kommentaren jeg svarte på og mitt svar, noe som jeg tenkte kunne få meg til å fremstå som en IDIOT!

            Capiche?

            Men jeg er HELT ENIG!
            Det var en dum og fullstendig unødvendig innledning som dessuten var svært upresist formulert og på ingen måte indikerte det jeg egentlig hadde i tankene, og stort mere er det vel ikke å si om dette, foruten å tillegge at jeg for fremtiden skal gjøre mitt ytterste for å presisere hva jeg mener, altså om dette viser seg å bli et gjentagende problem, noe jeg selvsagt regner med at det ikke blir, ettersom jeg nå har påpekt forholdet EN GANG FOR ALLE!

            Jeg skal straks ta brodden av meg selv, ta fornuften fangen og ta en spansk en: legge bena på nakken, slik at jeg kan ro meg ut av situasjonen.

            På redskapen skal storkaren kjennes, og det gjelder å bygge opp selvfølelse. 12,9 cm er gjennomsnittet i Amerika, i Skandinavia er det 14,34.
            http://www.targetmap.com/viewer.aspx?reportId=3073
            Man må altså til Sudan om det skal bli noe schwung over sakene…

            God middag :)





            • avatar marthon says:

              Joda, du har et bredt interessefelt, det må jeg si, og penis-atlaset du underbygger opplysningene dine med, er svært interessant. Når det gjelder “schwungen”, ser det ut til at selv en gjennomsnittlig sudaner vil bli ledd ut i dusjen for sin lille snilepikk når Kongo-gutta kommer slengende med sine 18-centimetere. (Her er det imidlertid på sin plass med en liten avsløring: mannlige lem kommer i to versjoner: “showers” [som ser imponerende ut også i slapp tilstand] og “growers” [som er unnselige og rynkete til hverdags, men har en imponerende evne til å strekke seg til de store anledningene]. Det er er slettes ikke umulig at kongo-redskapen er av den litt sviskeaktige typen, eventuelt slike med gjenger, som ser ut som de må skrus inn, sånn til daglig.)
              Jeg skjønner i alle fall hvorfor ostepop (også kjent som “englebæsj”) går under navnet “kinapikker”, og jeg ser for meg at Kim Jong-un kanskje ikke har en framtid i porno-bransjen.
              Det er likevel enkelte ting ved dette kartet (og de andre på samme nettsted) som gjør at jeg blir litt skeptisk til seriøsiteten, og sammenholdt med dette kartet (http://www.targetmap.com/viewer.aspx?reportId=2903) ser det ikke ut til at redskapen gjør kongoleserne spesielt lykkelige … 😉





    • avatar Cecilia says:

      Spennende. Gjelder denne faseovergangen også ved sublimasjon, og hvilke konsekvenser vil eventuelt det ha for utendørs klestørk i minusgrader?

      Man kan tenke seg ( eller man kan la være) at folk på Tåsen benytter seg av timere som ikke er produsert spesielt for Tåsen, og at tre minutter og tyve sekunder, målt på en timer på Valkyrie Plass klokken 0823, vil tilsvare tre minutter og tyve sekunder, målt på en timer i skolegården på Tåsen skole, la oss si klokken 1708, så skjærer vi klar av SFO.
      Nah? som min fars tyske kjæreste pleier å si når hun mener “ikke sant?” .
      Altså. Høydespesifikke timere for perfekt timing av koketid virker som en god forretningsidé. Kjøp Tåsen-timeren, og få Årvoll-timeren på kjøpet. Et knalltilbud for alle som har hytte på Årvoll!
      Og med det samme man er i gang kan man jo lansere Årvoll som det nye Roswell:
      Glem Roswell! Opplev Årvoll! Levende romvesener i fri utfoldelse. Se rombarn sove om dagen så de kan stjele om natten! For kun 999 ! Obs: Få gratis Årvoll-timer ved bestilling innen de fordunster.
      Romvesner fordunster jo ved sublimasjon, og forsvinner altså ikke som dugg for solen.

      Men, et øyeblikk… bare et lite øyeblikk. Altså, innsiden av et egg, plomme og hvite, hva er egentlig kokepunktet for det? Vil ikke det også endre seg i takt med lufttrykket… luftrykket ja, hallo? Det er 1006 akkurat nå, kl 1645 på Valkyrie Plass.
      Hm… det kompliserer jo situasjonen noe. Lufttrykket holder seg jo ikke stabilt! Hvordan i alle dager skal man klare å koke et perfekt egg under så uforutsigelige omstendigheter?
      Og når jeg tenker etter så vil kanskje et egg koke fortere om det har vært oppbevart i romtemperatur enn om det har ligget i kjøleskapet… uff, jeg viste jeg burde strøket akkurat det avsnittet fra innlegget mitt … 😉





      • avatar marthon says:

        Sublimasjon av vann forekommer under frysepunktet, men er upraktisk, for ikke å si lite relevant, ved koking av egg …
        Man kunne selvfølgelig også trekke inn vannets kritiske punkt, at forskjellen mellom væske- og gassform elimineres ved en kombinasjon av minst 374 graders varme og 220 bars trykk, men dette er vanskelig å oppnå i et vanlig kjøkken (eller i en vanlig bar), og jeg tviler på at egget ville bli særlig lekkert etter et slikt eksperiment.
        Eventuelt kunne jeg også ha flettet inn et lite foredrag om Mpemba-effekten (http://en.wikipedia.org/wiki/Mpemba_effect), som tilsier at varmt (kokt) vann under visse forhold kan fryse raskere enn kaldt vann.
        Bare spør hvis det er noe du lurer på! I morgen skal vi diskutere hvordan man koker suppe på en spiker!

        Hvis det er noe tyskere aldri klarer å avlære seg, så er det å si ”alzo” … Uansett hvor perfekt norsk, fransk eller engelsk de lærer seg, kommer det alltid noen ”alzååå” i hytt og pine inne i talestrømmen.

        Alszo … hytte på Årvoll? Foretrekker de ikke presenninger der? Eventuelt at ungene får et sand-tak over hodet (om de er litt uforsiktige og det sklir ut litt)? Aha … Du tenker sikkert på Åremål. Hytte på Åremål, ja, det er det jo mange som har.

        Jeg skrev spesifikt at det atmosfæriske trykket, og dermed oppkokings- og koaguleringstid, er avhengig av været (høytrykk og lavtrykk), og at koaguleringstiden også avhenger av eggets størrelse og temperatur før oppkok!

        Konklusjonen er altså at jeg heller ikke denne gangen kan anbefale deg til Nobel-prisen i fysikk …

        (Det er vel dessuten en viss fare for at anbefalingen ikke hadde vært vektlagt noe særlig, i og med at jeg selv ikke har hatt fysikk siden niende. Jeg befinner meg derfor på ganske tynn is … kanskje til og med tørris, som (etter det jeg nettopp har lest meg til) sublimeres direkte til gassform …

        😉





        • avatar Cecilia says:

          Jo, men det underliggende spørsmålet er jo om alle ting egentlig koker raskere jo høyere lufttrykket er. Kan man f.eks. tenke seg at det går an å koke spiker i en trykk-koker, og på den måten radikalt påvirke koketiden?

          Turistforeningen arrangerer jevnlig oppdagelsesturer til Ole Høilands hule i Lillomarka. Frem til rundt 1964 bodde flere mennesker mer eller mindre ulovlig i provisoriske hytter i Lillomarka, da Oslo kommune vedtok at hyttene skulle brennes (!). Så nei, det finnes neppe noen hytter igjen, det har du rett i. Jeg har nok fordypet meg litt for mye i den nære etterkrigshistorien… gutta på skauen og slikt, den gangen området fortsatt lå på landet og bygrensen gikk nedenfor Aker Sykehus.

          Vel, som du sier, oppkok. Jeg har akkurat spist en torskegryte (nei, jeg spiste ikke gryten, jeg tror på gjenbruk) og bevilget meg selv et glass iskald Riesling fra en flaske med skrukork. Det er sol og trivelig og 18,7 grader på balkongen, hvor jeg sitter akkurat nå og skriver kommentarer på BH (bloghog! ).

          Tudelu :)





          • avatar marthon says:

            Det er rart hvordan jeg av og til føler en nesten telepatisk kommunikasjon her på Bloghog. Vet du? Allerede før jeg kom til “sitter akkurat nå og skriver kommentarer på BH (bloghog!)”, så jeg faktisk for meg at det var akkurat det du holdt på med!!! 😯
            Forresten greit med den oppklarende parentesen, men man vet jo aldri. Det er sommerstille på Bloghog, og avhengig av livsstilen kan jo det å bruke brystholderen som medium for sine skriftlige meddelelser gi en vel så stor leserkrets.

            Et essensielt spørsmål er vel egentlig når spikeren er ferdigkokt. Selv med en trykkoker kan det være vanskelig å få den skikkelig mør … 😉





            • avatar Cecilia says:

              Så du virkelig for deg at jeg satt på balkongen og skrev til flere enn deg? WOW! 😯
              Telepati er altså langt fra så oppskytt som det har ord på seg for å være.

              Jeg har akkurat sjekket; spikeren er så mør som den kan bli 😉





            • avatar Cecilia says:

              PS.
              Da jeg var liten (mindre) blandet jeg sammen en del ord: Bysteholder ble til brystbeholder. … og det blir den jo etter hvert har jeg forstått, grunnet tyngdekraften… det var egentlig bare det …
              Ja, ja…





              • avatar marthon says:

                “Puppebeholder” var hva en nabogutt (en av disse halvdanskene jeg var belemret med i oppveksten) kalte trekantene en noe eldre jente i nabolaget skjulte sine nyutsprungne attributter bak, husker jeg.

                Men jeg skjønte jo at han var en dilettant på området, for da hadde forkortelsen vært PB. 😉

                Jeg husker også at jeg (en del senere) var involvert i å utarbeide en reklamebrosjyre for hudpleieprodukter (som spesielt skulle motvirke effekten av tyngdekraften … det var noe med å styrke ”den naturlige hudkonvolutten” og annen høyst udokumenterbar bullshit), og at damen i kosmetikkselskapet – for å unngå det etter hennes mening vulgære ordet bryst – i fullt alvor mente at vi kunne skrive ”ett byst” og flere ”byster”. Samtalen foregikk på telefon, så hun så aldri himlingen med øynene. Man skulle jo tro at en voksen kvinne var mer fortrolig med sin egen kropp og den tilhørende nomenklaturen …
                Hun kom heldigvis på bedre tanker etter noen forsiktige antydninger om at det kanskje var en litt ukonvensjonell språkbruk.
                :-)





                • avatar Cecilia says:

                  Flere byster? Det er vel en relativt oppsiktsvekkende anomali, selv etter Tjernobyl-katastofen :)

                  Her må jeg nevne en gammel button fra min mors politiske periode, som jeg fant ved en tilfeldighet: “Si JA til atomkraft! : Få morsomme barn.”
                  Hun er fortsatt motstander av atomkraft, men det kommer ikke lenger til uttrykk…. men altså:

                  Apropos pupper, bryster, byster… og dets like. Kvinnekroppens mysterier:


                  The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

                  Cheers :)





                • avatar marthon says:

                  Det slagordet virket kjent. Buttonen (håpløst norsk ord!) ble vel gjerne kjøpt fra salige ”Nei til atomvåpen-Koppreitan” (som gikk hen og døde for noen måneder siden) på nedre del av Karl Johan. Eller kanskje de hadde en tilsvarende institusjon i Bergen … hvis hun da ikke rett og slett bestilte gjennom Gateavisa og fikk dem fraktet over Langfjellene med post.
                  Andre varianter er ”Nei til atomkreft!” og ”Hei til atomvåpen!”. Sistnevnte gikk en kompis av meg rundt med på videregående (faktisk en annen av disse halvdanskene). Det var en hel del SUere som ikke syntes det var noe morsomt i det hele tatt.

                  Jeg har forresten en prompepute liggende ved siden av meg på skrivebordet. Det er en liten rift i den som jeg har lovet å lime, men det fungerer likevel sånn noenlunde.

                  😉





  7. avatar Cecilia says:

    marthon: Min mor gikk handelshøyskolen i Oslo og bodde på hybel hos en eldre enke i Hammerstads gate, må vite, så hun fikk den neppe tog-sendt over fjellet. Hun kan forøvrig fortelle om et ganske aktivt politisk miljø i Oslo på den tiden ( 1972), som lokket henne inn i noe som het Grønt Gras, en student organisasjon hun syns virket litt hyggeligere enn alternativene. Alternativene var pågående revolusjonære med sjølproletarisering og væpna kamp på dagsordenen, og selvgode DKSF-ere fra villaområdene på Bygdøy, Madserud og Vindern. Så min mor spaserte nedover Suhms gate i parkas med sin atom-button skult bak kraven, og var avstandsforelsket i en gutt som het Andreas. Hun er forøvrig helt stum om hvorvidt det noen gang utviklet seg til noe mer, en stumhet som jeg tror underbygger min følelse av at denne Andreas antagelig alltid har vært hennes store kjærlighet. Han var utvilsomt et av de store forbildene hennes og ble senere kulturredaktør i Dagbladet.

    Det var det….
    Nå er det så fint vær her i Oslo at det er på tide å ta en tur ut.
    Vi får kanskje en mer utfyllende reportasje: “Om å lime en rift i en prompepute” ?

    Har akkurat kost meg med nyhetene på samisk presentert av Harald Heide Steen jr (fant den da jeg så på Trond Viggos triste værmelding) og fikk dagens beste latter, selv om jeg har sett den før.

    Goh ættemittah :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *