En gummi gummi mann…

Når en elefant føler seg ensom og trenger selskap eller oppmerksomhet, holder den det ikke for seg selv. Den sender et signal. Et lavfrekvent, omnidireksjonalt signal som brer seg gjennom jordskorpen og får den til å bølge seg som ringer i vann, et signal som farer gjennom bakken med en hastighet på rundt 250 meter i sekundet, og som kan oppfattes av alle elefanter som befinner seg innenfor en omkrets av omtrent ti kilometer.
Og så får den selskap i sin ensomhet…  som regel.

_____

_

§19. Flygel eller piano skal om mulig stå på lydisolerende underlagsmateriale (gummiknotter, filt el. lign.).  Utøvelse av musikk eller øving på musikkinstrumenter skal begrenses til tre timer daglig på hverdager og skal i minst mulig grad være til sjenanse for de andre beboerne. Søndager og helligdager er øving på musikkinstrumenter ikke tillatt.

Mannen som står i døren har presentert seg som formann i styret for sameiet. Han er en pent antrukket herre rundt femti, med høye viker i det glatt tilbakestrøkne mørkeblonde håret.  Jeg har aldri sett ham før.
– Jeg går ut fra at du er kjent med husordensreglene.
– Ja.
– Vi har mottatt en klage fra naboene under.  De har hørt deg spille flere søndager på rad, og finner det meget forstyrrende.
– Jaha? Kunne de ikke bare kommet og sagt det?
– De er leietakere. De har henvendt seg til eieren, som igjen har bedt meg ordne det.
– Er det vanlig at styreformannen kommer på døren med slikt? Ville det ikke vært enklere å sende meg et brev?
– Jeg foretrekker en litt mer uformell framgangsmåte. Små uoverensstemmelser er det oftest bedre å løse gjennom en samtale enn ved å sende en skriftlig advarsel.
Han gir meg et smil som for å understreke ordene. Joda, han må så gjerne snakke om det.
– Enig i det. Vi kan godt snakke om det. Vil du ikke komme inn?
Jeg lar ham få tilbake kopien av husordensreglene og ser på ham mens han stikker den ned i den svarte dokumentmappen og lukker den.
– Det er ikke et uleilig tidspunkt?
– På ingen måte. Jeg har faktisk noe jeg gjerne vil si i denne saken. Du skjønner, disse naboene under her er nemlig ikke spesielt nøye med ordensreglene selv.  Noen ganger er jeg faktisk nødt til å sette meg på kjøkkenet om natten for å få fred til å skrive. Hva slags kaffe liker du?
– Vanlig svart, om det ikke er noe bryderi.
– Vi tar det på kjøkkenet. Du kan beholde skoene på.
Han stopper litt ved den åpne døren til barneværelset og kikker inn.
– Du har barn?
– Ikke akkurat nå. Hun bor i Miami for tiden.  Du vil ikke heller ha en espresso, da? Det kunne jeg tenke meg.
– Det går bra… si meg, disse naboene under, hva er det slags mennesker?
– Aner ikke.  De eneste jeg kjenner her er han som bor tvers over gangen og han som bor over.  Hvordan det?
– Jeg bryter vel ingen regel dersom jeg forteller at du ikke er den første som klager.
– Det forbauser meg ikke. Det har vært et konstant bråk fra dem helt siden de flyttet inn.
– Det du tar opp nå er faktisk en av grunnene til at jeg ville snakke med deg.
– Hm. Du bor ikke her i gården? Da ville jeg lagt merke til deg.
– Nei.  Jeg har ikke bodd her på mange år.
– Så hva er det da som gjør at du er styreformann?
– Du deltar ikke på generalforsamlingene?
– Nei.
– Jeg eier fortsatt min del.
– Ikke si at det er du som eier leiligheten under?
Han ler. Jeg legger merke til at han har pene tenner. Han er i det hele tatt en svært velstelt mann, kultivert til fingertuppene. Med den sorte dokumentmappen i fanget virker han nesten malplassert ved det litt rotete kjøkkenbordet, hvor bestikket, den halvtømte tekoppen og tallerkenen etter frokosten bare er skjøvet inn mot veggen for å gi plass til Morgenbladet som fortsatt ligger der, oppslått i full bredde, akkurat som jeg forlot det i morges.
– Nei. Jeg eier leiligheten over.
– Der hvor politimannen bor?
– Det er vel passende tidspunkt å nevne at vi er brødre.
– Brødre? Det hadde jeg aldri gjettet.
– Han er en attpåklatt som det heter, tolv år yngre enn meg.
– Jeg kjenner ham egentlig ikke. Jeg har bare truffet ham et par ganger.
– Han sier du er flink å spille piano.
– Så han hører meg han også?
– Det har alltid vært lytt her. Det husker jeg fra jeg bodde her. Vi hadde soverommet vårt over det dere bruker som barnerom, nettopp for å unngå bråk fra naboene… ja, nå bruker jeg ordet dere… det er kanskje feil?
– Nei da. Jeg er gift. Enn du?
– Enkemann, på tyvende året.
– Beklager…
– Ingen grunn. Jeg har vendt meg til det nå.
– Har du barn?
– Nei, dessverre. Vi rakk aldri det.
– Det var ikke meningen å…
– Du skriver, sier du?
– Jeg forsøker.

Jeg registrerer at han skifter emne. I øyekroken merker jeg at han følger meg med blikket mens jeg rydder og tørker av bordet. Han ser på klokken mens jeg rydder inn i oppvaskmaskinen med ryggen til. Jeg tenker han forsøker å være diskret, antagelig vil han ikke at jeg skal legge merke til det, men jeg ser refleksen hans i glassdøren til stekeovnen.
– Har du liten tid?
Han smiler. Denne gangen er smilet hans både ekte og kanskje litt forbauset.
– Nei. Jeg bare konstaterte med en viss tilfredshet at det er for sent å gå tilbake til kontoret.
– Så du er på overtid?
– He, he,  ikke noe jeg fakturerer, om det er det du tenker på.
– Liker du grappa? En liten en til kaffen er godt. Men du kjører kanskje bil?
– Nei. Jeg bruker bena. Skal du ha en selv?
– Bare hvis du holder meg med selskap.

Vi tar den nødvendige pliktsamtalen om naboene under og etterpå snakker vi litt om de automatiske lysene i trappeoppgangen som slår seg av for tidlig dersom man bruker for lang tid på å finne nøklene, om den nye porttelefonen som fortsatt er ustabil, og om hvor mye svevestøv som kommer inn fra gaten når vinduene er åpne. Vi snakker på autopilot, som om ingen av oss egentlig har noen interesse av det vi snakker om. Jeg spør igjen om han har liten tid, og får vite at ingen venter på ham, han har ingen avtaler, så jo takk, han tar en grappa til, for å holde meg med selskap. Så blir vi sittende litt uten å si noe.
–  Jeg traff min kone på flyplassen i Tromsø, sier han plutselig, – hun skulle til Hammerfest og gruet seg til flyturen. Det var vinter og snøstorm og hun hadde flyskrekk. Vi skulle egentlig i hver vår retning. Jeg skulle til Oslo, men alt var forsinket, og mens vi satt der og drakk øl kom det beskjed om at flyplassen måtte stenge på grunn av snøproblemer, og så måtte vi overnatte begge to.
– Og så var det gjort?
– Ja. Hun mistet møtet sitt i Hammerfest, så dagen etter reiste vi sammen til Oslo.
– Var dere gift lenge?
– Fem år.  Vi ville vente med å få barn i det lengste, og så ventet vi litt for lenge. Hun døde av leukemi. Det tok bare noen måneder.
– Trist… livet kommer ikke med livstidsgaranti, dessverre.
– Nei. Det er nok en mening med det.
– Ja.
– Tror du jeg kunne få lov å se resten av leiligheten?
– For all del.

Vi går sakte fra rom til rom og blikket hans dveler ved detaljene. Han nikker litt og lar hånden gi over håndtaket på døren til spisestuen før vi går videre. Så blir han stående og se på de gule post-it lappene jeg har klistret over vinduet i balkongdøren ved siden av det overfylte skrivebordet. Jeg føler at jeg må si noe om det.
– Det hjelper meg å strukturere tekstene mine.
– God idé.
Etterpå går vi inn på stuen. Igjen dveler blikket hans ved detaljene. Han ser på de smårutede glassdørene, på stukkaturen, på den litt for moderne lysekronen i taket, på parketten og på bildet ved siden av peisen.
– Rolf Nesch?
– Ja. Det er ikke mitt valg, men jeg liker det.
– Vi kjøpte leiligheten over da vi giftet oss, der broren min bor nå. Vi hadde ikke råd til å pusse opp da vi flyttet inn… vi hadde så vidt råd til maling. Det var dette rommet vi tok først. Vi malte alt hvitt med matt hvit akrylmaling. Det var det hun ville ha, og selvsagt mange grønne planter. Hun kjøpte bregner, fordi det var billig. Jeg husker hun stod akkurat her oppå peisen og malte med en revnet strømpebukse på hodet så hun ikke skulle få maling i håret.  Atten prosent rente betalte vi. Jeg skjønner ikke hvordan vi klarte det.
– Hvilket år var det?
– Åttisyv.  Dette er nok den eneste leiligheten her i gården som fortsatt er slik den var på den tiden.
– Så vidt jeg vet er det bare spiskammeret som er revet for å utvide badet…. ellers skal alt være ganske originalt, bortsett fra vinduene.
– Har dere tenkt å bevare det sånn?
– Ja. Vi liker det sånn. Jeg syns det er noe udefinert hjemmekoselig over den loslitte elegansen. Men jeg har lyst til å male her.
– Mm.
Han lener seg litt mot peisen et øyeblikk.
– Er alt i orden?
– Bare et øyeblikk av nostalgi… det går over.
– Har du lyst til å være litt alene?
Han rister på hodet, ser på pianoet mitt og smiler.
– Så det er altså pianoet ditt som de klager over?
– Ja.  Men du, atten prosent rente? Det er jo helt vanvittig.
– Vi jobbet begge to… hva liker du best å spille?
– Alt mulig egentlig. Var det derfor dere ventet med å få barn, fordi dere jobbet begge to?
– Vi prioriterte feil kan man godt si i ettertid. Vi kunne klart oss med en billigere leilighet…  har du lyst til å spille noe for meg?
– Jeg vet ikke…
Det er noe avventende i posituren hans. Hadde jeg sett ham på gaten hadde jeg kanskje tenkt at han ventet på noen, at den litt bredbente stillingen med den ene hånden i lommen var et tegn på både noe skjødesløst og noe permanent, som om han stod i en stilling han kunne holde lenge. Jeg ville kanskje tenkt at han hadde stått og ventet akkurat der, på det samme stedet, mange ganger,  på noen han visste aldri ville komme. Det er noe som sier meg at blir for intimt å spille for ham… at uansett hva jeg spiller så vil det nødvendigvis bli en kommentar til situasjonen, som en slags ode til minnene hans…
– Hvorfor ikke?
– Jeg vet ikke hva jeg skal spille… hva som passer.
– Kan du Måneskinnssonaten?
– Bare den første delen,  ellers må jeg ha noter. Jeg vet ikke hvor mye jeg husker…

Jeg spiller for fort, antagelig for å bli fortere ferdig. Det blir ufølsomt og mekanisk. Jeg hører at han beveger seg… lærsåler mot parkett. Fem skritt, helt i takt med musikken.
Han står ved vinduet og ser ned på gaten når jeg slutter å spille. Han ser ikke på meg før jeg snakker.
– Jeg husker ikke mer…
– Det var fint…
Jeg tenker han sier det for å være høflig.
– Jeg har tenkt på om vi ventet så lenge fordi vi ville være sikre.
– Sikre på hva?
– På om vi fortsatt likte hverandre etter fem år… ti år.
– Er ikke det en sjanse man må ta?
– Du har tatt den sjansen?
– Ja.
– Det var helt feil tenkt. Det vet jeg nå. Man bør egentlig få barn så fort som mulig. Helst med én gang.
– Kanskje du  har rett.
– Det er en merkelig verden.
– Mm. Hva tenker du på?
– Når man har kjæreste eller en kone så er man alltid attraktiv for andre, men når man er enslig er det omvendt. Har du noen gang tenkt over det?
– Ikke det jeg husker.
– Jeg mener det burde være stikk i mot fra naturens side. Hadde ikke det vært det mest naturlige?
– Jo. Utfra et slags rettferdighetsprinsipp, men samtidig baserer vi oss jo ofte på hva andre mener når vi tar valg. Kanskje vi tenker at en enslig person ikke er så attraktiv, ettersom han er enslig?
– Et slags evolusjonens “catch twenty-two”?
– Mm. Har du lyst på et glass vin?
– Jeg tror jeg må passe på at jeg ikke blir full sammen med deg.
Han har fortsatt den samme posituren, ventende med den ene hånden i lommen. Dressjakken hans har lagt seg i perfekte i folder over håndleddet hans. I vante folder, tenker jeg,  som om de har formet seg etter mange års tilvenning. Har han øvet seg på denne stillingen? Kanskje han har stått foran speilet og betraktet seg selv, helt til han fant akkurat sin stilling, den posituren han ville verden skulle se ham i. Hans kroppslige signatur. Er det en signatur som forteller omgivelsene at han venter, at han venter høflig og akkurat passende interessert på svar fra klienter, forretningsforbindelser, bekjente, eller mennesker han treffer… som meg?  Eller kanskje han har lagt seg til denne litt uleselige posituren som et forsvar, og at den sakte har utviklet seg etter at han ble alene, som et glatt og uberørt ferniss… en mann som har latt seg spraye med tyve lag klarlakk for å skjule hva han egentlig føler, av frykt for å få sympati. Det mangler samsvar, tenker jeg, det finnes ingen direkte sammenheng mellom ordene hans og kroppsspråket hans. Det blir akademisk, som et utstudert eksempel på et misforhold mellom ord og bevegelse, fremvist under en forelesning om adferdstolkning. Hva skjer om han tar av seg jakken, løsner på slipset og tar hånden opp av lommen?
– Jeg skulle ikke sagt det. Beklager.
– Jeg begynner å bli sulten. Har du lyst til å spise sammen med meg? Noe du antagelig aldri spiser, for eksempel en pizza. Jeg kan bestille…
Han ler, og endelig tar han hånden opp av lommen.
– Er det ikke bedre om vi går ut og spiser?
– Da må jeg pynte meg først, og da blir jeg uimotståelig. Tåler du det?
– Antagelig ikke, men jeg tar sjansen.
– Men du tar ikke sjansen på en pizza her?
– Hvis du insisterer.
– Nei. Det gjør jeg ikke.
Jeg lurer på om det er denne underlige blandingen som gjør ham så fascinerende. Den tilsynelatende likegyldige og lett autoritære posituren hans står i kontrast til det tydelige behovet for åpenhet rundt personlige forhold. Var det egentlig en beklagelse, og hva var det i så tilfelle han beklaget? At han et øyeblikk forsnakket seg, eller at jeg ikke reagerte?
– Du får underholde deg selv mens jeg går og skifter.
– Har jeg lov å ombestemme meg?
– På én betingelse;  at du tar av deg jakken og løsner på slipset.
– Det skal jeg kunne akseptere.
– Så bra. Da går jeg og bestiller.

Jeg har litt vanskelig for å tro at han er en ensom mann. Enslig kan jeg tro på, men ikke ensom. Han bare savner noe, kanskje noe han ikke helt har klart å definere, men som han antagelig tror ligger i det savnet han allerede bærer på.  Jeg forsøker å la være å trekke paralleller til min egen situasjon, men ender allikevel opp med å analysere meg selv foran speilet på badet. Det skader ikke å pynte seg litt… litt forsiktig og diskret, så lite at han ikke merker det.
Han ser på meg med et blikk jeg tolker som forretningsmessig korrekt tilbakeholdt forventning når jeg kommer tilbake.
– Jeg har stått og tenkt på at jeg er litt misunnelig på deg.
– Hvorfor det?
– Jeg tror du lever et ganske sorgløst liv, at du stort sett gjør som du vil.
– Jeg skulle ønske du hadde rett. Å leve et sorgløst liv tror jeg forresten ikke på. Det ville blitt flatt.
– Det var kanskje feil ordbruk… det må være fint å kunne leve av å skrive. det var vel egentlig det jeg mente.
– Hadde det enda vært vel. Nei du, jeg er nok en holdt kvinne.
– Ikke mot din vilje?
– Nei… egentlig ikke. Hva ville du gjort om du kunne gjøre akkurat hva du ville?
– Jeg? Flyttet til en gammel rønne i Italia og blitt kunstmaler.
– Wow! Seriøst?
– Dypt seriøst.
– Det hadde jeg aldri trodd. Hvorfor gjør du ikke det?
– Jeg er ikke modig nok, ennå.
– Du har ennå ikke tatt av deg jakken heller.
– Det skal jeg gjøre når pizzaen kommer.
– Jeg kan fint se deg for meg i Italia, kledt i shorts og åpen skjorte, kanskje med skjegg og litt langt hår i nakken, og ikke minst, omgitt av en skokk med beundrende mørkhårede skjønnheter som bønnfaller deg om å få være aktmodeller.
– Ha, ha, ha!   … er det slik det er? Tror du det?
– Antagelig ikke, men det vet du ikke før du prøver.

Han holder avtalen og tar av seg jakken og slipset mens jeg åpner for pizzabudet.

– Tror du, jeg mener, det kan du kanskje ikke svare på… er menn lettere å forføre enn kvinner?
– Nei.
– Hva er det som forfører en kvinne?
– Du mener hva som forfører meg?
– Gjerne det.
– Du kan fortelle hvordan du vil male meg når jeg kommer og står akt for deg i Italia…

 ___

– Skal jeg vise deg noe?  Dette lærte jeg av mamma da jeg var liten:

 

___

 

10
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

24 Responses to En gummi gummi mann…

  1. avatar sirenia says:

    Endelig en tekst jeg har lest gjennom hele, av og til bare skummer jeg for å komme tilbake og så gjør jeg det jo ikke, men du får unnskylde flyktigheten for tiden..
    Her fanger du øyeblikket, sanser tankene, følelsene og ordene bakom hos en annen, veldig bra.

    Tenker også at det kan være krevende å bo tett på andre,
    noen ser splinten i andres øyne før de seg bjelken i eget osv.
    Og så klager de da, sutrer og er evig misfornøyde,
    og truer og presser, joda, kjenner til det.
    Vi skulle alle hatt våre saklige budbringere
    istedenfor løpegutter og forsoldater…

    Synes du taklet mannen godt, kanskje litt for godt?





    • avatar Cecilia says:

      I en bygård har man jo ofte naboer på tre kanter, så da har man et sett med regler man skal forholde seg til. Tre advarsler, og så blir det igangsatt utkastelse-prosess. Det er verre i villastrøk. Der er man nødt til å leve med naboene uansett. :)

      (…) kanskje litt for godt, spør du til slutt.
      Det kan nok tenkes det virker sånn, for i en litterær versjon av virkeligheten kan dveling og årsak-virkning lett gjøre en tekst svært omstendelig. Mulig det ble for kort denne gangen. Jeg nøyde meg med 2500 ord, omtrent det halve av mine “normale” innlegg. :)





  2. ay, Ceci, guapa – flott tekst. jeg liker tristessen, jeg liker …. hvordan du skriver ut hvordan de to ser hverandre og speiler hverandre, og kjenner på hverandres ensomhet, ja

    også liker jeg veldig godt det totale bruddet som avslutter teksten.

    😀

    Hepp!





    • avatar Cecilia says:

      Det er jo en slags sommer nå, med lange, lyse , stille morgentimer hvor det er lett å konsentrere seg og tenke lange tanker.
      Veldig hyggelig kommentar. Tusen takk :)





  3. avatar eMTe says:

    Êit møte, nydelig formidla !





  4. avatar ertaberta2 says:

    Det hørtes ut som ett koselig møte, og avsluttet med pizza, herlig fortalt.
    Også formannen i styret, da. he he jeg skulle ikke hatt noe i mot å få slikt besøk..
    Koselig lesning cecilia. :)
    Ønsker deg en riktig fin Helg.
    klem.





    • avatar Cecilia says:

      Selv bak det mest profesjonelle og velpolerte ytre skallet finner man som regel et helt normalt menneske, og akkurat som elefantene sender sine lavfrekvente signaler når det trenger selskap, gjør vi mennesker det også, men altså på en helt annen frekvens. Vi vil ikke alltid ha sympati, og vil heller ikke alltid ønske å gi andre vår sympati. Vi vil ofte dypere og kommunisere med noen som er på samme nivå som oss rent intellektuelt. Vi vil løftes, og vi vil bidra til å løfte hverandre, snarere enn å gi næring til ensomheten eller ulykkeligheten. Og noen ganger er vi heldige og finner noen som leser signalene våre…

      God helg og klem tilbake :)





  5. avatar Breiflabben says:

    Jeg har akkurat våknet opp som en som kan ha vært en gummimann. Jeg oppdaget heldigvis at jeg måtte få i meg sukker og tømte en iste. Jeg har hatt en times føling med masse “rot” på badet. Lurer på hvordan et møte med meg hadde vært nå?
    Ikke så flott som du skildret dette møte her hvor savn og alenefølelsen kommer fram hos dere begge faktisk, det er i hvert fall hvordan jeg leser det.
    Selv er jeg glad jeg møtte meg selv i dette møtet jeg heldigvis fikk med realiteten i min føling. Den var skremmende.
    Du skildrer dette på en utrolig fin måte Cecilia, vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men for meg er det i hvert fall øyeblikk av et større møte med gjenstander og episoder fra et sårt savn.
    Flott skildret og en historie som forteller meg at jeg lever. For jeg har faktisk vært en “døende” gummimann en times tid nå. Skremmende egentlig og jeg skjelver her jeg sitter. Jeg skal vel bare takke meg selv for at jeg hadde trang til å tømme den isteen. Nå er jeg nesten meg igjen :-)
    Flott dette Cecilia, men sikkert mye rot i den kommentaren min som heldigvis for jeg si, havnet hos deg :-)
    Jeg puster lettet ut her i litt angstfornemmelser som en slik føling kan gi.
    Det er sterkt Cecilia.





    • avatar sirenia says:

      Pass godt på deg selv da Flabben :) også på turen du snart skal ut på.
      Bryr meg om deg faktisk, vil ikke at du skal bli sjuk og skadd.
      Klem til skjelvende Flabben.





    • avatar Cecilia says:

      Jeg syns slett ikke dette er en rotete kommentar. Den er derimot sterkt personlig, og det setter jeg stor pris på.

      Vi er jo alltid i en “tilstand” når vi møter andre, men det er sjelden vi befinner oss i en tilstand hvor intellektet vårt forringes. Det skinner igjennom, uansett. Man kan kanskje opptre usammenhengende eller springende, men (som jeg er inne på i kommentaren til EB) vi merker om vi kommuniserer på et noenlunde tilnærmet intellektuelt nivå, og da leser man gjerne også “tilstanden” og forholder seg til den… tenker jeg.

      Alenefølelse er alltid et symptom på behov for kommunikasjon. Den forsiktige tilnærmelsen, de små signalene, og vurderingen av om det er de “rette” signalene som sendes – skal man tørre å bli personlig i dette møtet?
      Det kan komme noe fint ut møter mellom mennesker som tilsynelatende befinner seg i hver sin verden. Det er min erfaring.

      Tusen takk for flott kommentar :)





    • avatar Energica says:

      Huffda.
      Slike ‘turer’ tar på… Håper det går bedre med deg nå :-)





  6. avatar jadajada says:

    hei Cec

    jeg hengte meg opp i ‘Jeg har litt vanskelig for å tro at han er en ensom mann. Enslig kan jeg tro på, men ikke ensom.’

    jeg leser akurat Johannes Møllehave og Benny Andersen’s bok * det skal merkes at vi lever’.

    Et sted sier Møllehave : ‘ det er stor forskjell på å være alene og ensom. det er ingen i verden som velger eller ønsker å være ensom, noe annet er å være enslig, det siste kan være praktisk. Hvis man ikke opplever ensomhet når man er alene, så er det ikke noen tragedie. Men jeg opplever esomhet’

    hvorpå benny Andersen svarer: ‘ jeg er også blitt kjent med ensomheten etter at C døde, men jeg følte meg mindre ensom når jeg var alene.’

    Johannes Møllehave svarer : Jeg må si jeg kjemper mye med ensomhetsfølelsen. Ensomheten dyrkes i vår kultur. det er i allefall mange som snakker om den. Så er vi altså flere som er ensomme.’

    skulle ønske jeg kunne ha vært flue på veggen i deres samtaler.





    • avatar Cecilia says:

      Det høres ut som en spennende bok.
      Jeg er litt uenig i at det er tragedie å oppleve ensomhet, altså med mindre det blir en permanent tilstand. Jeg tror ensomhet i perioder er sunt. Det er også interessant når Benny påpeker at han følte seg mindre ensom alene. Det kan man lese som at han følte ensomheten bedre sammen med andre, eller kanskje spesielt i forholdet til sin kone ( som han er skilt fra). Å føle seg ensom i et forhold tror jeg er en veldig vond følelse.

      Henrik Marstal har skrevet to flotte bøker om Andersen. Jeg husker ikke tittelene i farten, men jeg har lest begge for noen år siden. Andersen er jo en svært spesiell forfatter, som definitivt bør leses på dansk. :)





  7. avatar Energica says:

    Denne var fin :-)
    Jeg leser mye. Har alltid en eller to bøker liggende å ta til. Skildrede samtaler i bøker kan ofte bli både kjedelige og av og til ‘unødvendige’ i sammenhengen, men du er en mester i å formidle gode samtaler og får hele tiden med ‘det lille ekstra’… det man egentlig ikke kan sette fingeren på. Kjempebra! :-)





    • avatar Cecilia says:

      Om du bare visste hvor glad jeg ble for denne kommentaren… tusen takk :)





      • avatar Energica says:

        Det var hyggelig :-)
        Jeg leser deg alltid, men er ikke flink til å kommentere.
        Som regel er jeg innom her bare kort tid om gangen og tekstene dine krever tid og konsentrasjon. Derfor blir de helst lest i ettertid og da kjennes det litt feil å kommentere… selv om du stadig imponerer :-)





  8. avatar Hilde says:

    Godt formidlet Cecilia!
    Vart og litt sårt, erfaringer og gjenkjenning. En samtale som sier så mye mer enn de uttalte ord…

    Tommel :)





  9. avatar cattaa says:

    Denne synes jeg var veldig fin. Nær og sår, men likevel ikke direkte trist.
    Tenk om vi kunne ha et sånt elefant-signal når vi var ensomme..





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk, cattaa. :)

      Russen har jo fløytene sine som piper ustanselig i tre uker. Det er jo et slags elefantsignal det også, bare på en annen frekvens, så jeg er vel egentlig glad til at vi ikke har det innebygget :)

      God sommer





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *