Regn.

Er det noe barmhjertig ved at vi glemmer gamle flammer?

Det høljer ned. Det kom så fort og brått at jeg ble revet ut av skrivetransen min. Nå sitter jeg og stirrer ned på gaten hvor folk med shorts og singlet har søkt ly under markiser og i portrom. I bakgrunnen surrer The Modern Jazz Quartet – A Night At the Opera, behagelig instrumental jazz som det er lett å skjønne. Jeg liker å høre musikk mens jeg skriver, men det må være instrumentalmusikk, og det må være noe jeg ikke trenger å konsentrere meg om å lytte til, helst bare en rytmisk stemning.  Er klokken allerede to?  Da må jeg ha sittet her i fem timer. Ikke rart jeg har lyst på noe…  kaffe kanskje, og noe søtt å spise, en brioche med rosiner.   Jeg får ta en pause og springe ned på Kaffebrenneriet…

– Cecilia? Det er deg, er det ikke?
– Jo…?
– Du husker meg kanskje ikke?  Johannes… Jonna…
– Eh… hjelp meg litt på vei.
– Vi var på Hvaler sammen.
Jeg husker at jeg har vært på Hvaler, men jeg husker ikke så mye av det. Det var en slags klassetur, såvidt jeg husker.
– Ikke si du gikk i klassen min?
– Neida, men jeg kjente Hanne og Renate. Dem husker du vel?
– Joda, men du skjønner, jeg lider av det samme som to hundre og femti tusen svensker; jeg kjenner ikke igjen folk.
Han ler litt og bretter sammen avisen.
– Det er jo lenge siden da… det var i hvert fall hyggelig å se deg. Du er fortsatt den samme gamle, kan jeg se.
Den samme gamle? Hvordan kan han fastslå det etter å ha sett meg i noen sekunder?
– Ja. Jeg er kanskje det…
– Fortsatt glad i søtsaker i hvertfall.
– Det skal visst være bra for blodsukkeret, har jeg lest.
– Nei, jeg gikk bare innom for å ta en kaffe i regnet. Jeg får vel komme meg videre, før de begynner å savne meg.
– Ja.
– Bor du i nærheten?
– En liten stund til.
– Jeg har akkurat flyttet hit. Jeg er nyseparert. Så nå blir det ungkarslivet for meg en stund.
– Det var da leit.
– Neida. Du kjenner jo meg.
– Eh… kanskje ikke så veldig godt?
– Nei selvfølgelig. Hva med deg? Er du…
– Jeg er fortsatt lykkelig gift.
– Så bra… nei, jeg får vel komme meg videre…
– Okei.
– Det har jo sluttet å regne…
– Ja.

Tilbake foran skrivebordet får jeg ham ikke ut av tankene.  Jonna… jeg husker navnet… jeg har nok skrevet om ham i dagboken min…. joda.

Fredag 20 juni 1997. 
Skulle egentlig til Roskilde, men valgte å dra på jentetur til Hvaler i stedet.  Fint vær i Oslo, men overskyet da vi kom fram.  Traff Johannes på båten. Høy fyr i shorts med mørkt krøllete hår og fine legger. Fest på stranden. Mange mennesker som jeg ikke kjente. Så etter Johannes, men fant ham ikke.

Lørdag 21 juni:
Regn. Inne hele formiddagen. Johannes kom innom for å besøke Renate. Vi laget spagetti og salat sammen. Jeg badet i regnet.  Kaldt, men ganske deilig. Johannes hjalp oss å finne ved så vi kunne fyre i ovnen. Stearinlys i vindfanget. Bommet en sigarett. Regn.

Søndag 22 juni.
Kaldt og regn. Jeg angrer på at jeg ikke dro til Roskilde. Jeg bestemte meg for å sitte på med Johannes og to kamerater tilbake til Oslo. Det var lurt. Forelsket? Kanskje.

Mandag 23 juni.
Så er vi sammen. Det er rart å ha kjæreste.

Hm.  Det var da veldig kort til å være meg. Jeg hadde kanskje ikke så mye tid til å skrive?  Så det er altså Jonna. Jeg husker at vi satt i baksetet og at vi stoppet på et gatekjøkken og kjøpte pølse med pommes frites, og at han ikke likte sennep. Men jeg husker ikke helt hva som skjedde dagen etter, den mandagen vi altså ble sammen. Så rart?
Men så har jeg skrevet mere…

Torsdag 26 juni:
Jonna ble pissesur for at jeg skulle dra til Danmark for å ta lappen. Han forstod ikke poenget med å bli sammen hvis jeg allikevel skulle være borte hele sommeren. Det gjorde egentlig ikke jeg heller. Jeg burde nok ha sagt det med en gang. Han forsøkte å snakke meg fra å dra.
– Du kan ikke kjøre i Norge med dansk førerkort.
– Det kan jeg vel. Jeg er dansk statsborger.
– Bare som turist i tre måneder.
– Nei. Det er helt feil! Tror du ikke jeg har sjekket?
– Hvorfor må du ta lappen i Danmark?
– Fordi det er lettere, og så kan jeg øvelseskjøre med pappa.
– Du kan øvelseskjøre med meg.
– Du har jo ikke bil!
– Jeg kan låne fattern’s.
Plutselig var hele problemstillingen snudd til å bli et praktisk spørsmål om bil. Jeg fanget meg selv i min egen felle.
Bare regn hele tiden. Pappa har fått kjøpere til huset. Nå må det tømmes, så jeg er nødt til å dra uansett. Jeg har vondt i hånden etter at jeg slo den i veggen. Jeg må slutte å hevne meg på døde ting. Nå går alt i dass.

Jeg husker det.  Jeg har vel aldri vært så deprimert noen gang.  Kanskje ikke så rart det gikk som det gjorde?

Lørdag 28 juni 1997.
Jonna hadde fått låne farens bil, en ganske ny grønn metallic Mercedes 180 C.   Klokken fem om ettermiddagen kjørte jeg den med stor presisjon rett i grøfta. Det skjedde i en sving nedenfor Sørkedalen skole.  “På verst mulig tidspunkt og på verst mulig sted“, mente Jonna. Bilen lå i stabilt sideleie i en liten bekk. Vi klarte så vidt å krabbe oss ut av den øverste døren.
– Herregud! Hva skulle jeg gjøre da? Hva ville du gjort?
– Kjørt saktere!
– Hvem er det som tenker på at det kan komme hester rundt neste sving?
Det hadde han ikke noe svar på.
– Det var du som ville vi skulle kjøre her. Hvorfor kunne vi ikke kjørt på en ordentlig vei?
– Kan du ikke holde kjeft så jeg får tenkt!
– Er det ikke bare å ringe etter redningsbil? Det kan da ikke være så mye å tenke over?
Og så begynte det å regne. Ikke litt, det høljet ned.  Vi forsøkte å finne ly under trærne, men det hjalp bare en liten stund. Magien var borte. Det endte der og da, mens vannet silte gjennom bladverket.
– Ikke rør meg.
– Hva er det?
– Jeg vil bare ikke at du skal røre meg.
– Er det noe galt?
– Alt er galt. Det har vært galt hele tiden.
Da Falken kom etter to timer var vi søkkvåte og kalde. Jeg satt i midten på vei tilbake til Oslo. Setet var trangt og hardt. Jeg satt uten sikkerhetsbelte og stirret gjennom vindusviskerne ned på den smale veien, mens jeg irriterte meg over en papirbit som lå og blafret i luftstrømmen fra varmeapparatet, det måtte visst stå på fullt for å holde duggen borte fra frontruta. Jonna snakket med faren på mobilen og forsøkte å forklare hva som hadde skjedd. Vi visste jo at det ikke var lov, så han var i hvert fall smart nok til å late som om det var han som hadde kjørt.
– Det kom tre hester rett mot oss. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg kunne ikke kjøre på dem heller! (…) Det er ikke så mye skader, bare skjermen som subber borti forhjulet (…) det går bra, sjåføren kjører oss hjem.
Da jeg ble sluppet av hjemme hos mamma gikk jeg rett på badet og gråt.  Jeg vet ikke hvorfor, men det hjalp.

___

Det har begynt å regne igjen på Valkyrie Plass. Fortauene er nesten folketomme. En overvektig måke har vaglet seg på balkongrekkverket og stirrer uinteressert på den triste blomsterkassen min. Så snur den seg og glir lydløst ned mot Enkeparken i et elegant buet svev.  “Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus og lader, men vår Far i himmelen gir dem føde likevel.”  Tja… jeg syns egentlig de jobber ganske godt for føden… det er mer enn jeg gjør.
Jonna…. selvfølgelig husker jeg alt sammen. Jeg husket bare ikke at han het Jonna. Hadde han bare gitt meg et annet stikkord enn Hvaler…  men han har kanskje fortrengt resten, akkurat som meg.
Et lite øyeblikk har jeg vært tilbake i den mest derimerende perioden i livet mitt. Kanskje ikke så rart jeg søkte litt nærhet hos Jonna?  Vi hadde jo tre fine dager sammen, og når jeg tenker meg om så var det vel de tre fineste dagene mine hele den sommeren.
Merkelig at det regnet så mye. Jeg husker egentlig den sommeren som altfor varm. Men det var kanskje bare i Danmark…
Det ligger nok en barmhjertighet i at vi glemmer gamle flammer.

 

___

4
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

23 Responses to Regn.

  1. avatar Effjusikay says:

    Den barmhjertigheten setter jeg stor pris på at hjertet mitt har gitt meg…
    Vakkert skrevet. Regn gjør meg også tankefull. Det eneste jeg savner ved det stedet jeg flytta fra i fjor, var å sitte med en stor kopp te på trappa som hadde tak over, og se på regnet der det silte ned og fikk blader og gress til å røre seg når de ble kysset av dråpene.
    Du må si fra når ting kommer i bokform, Cecilia. Den skal jeg skaffe meg!





    • avatar Cecilia says:

      Dette ble skrevet i går formiddag. I dag er det faktisk ganske fint, 19 grader i skyggen, og bedre skal det visst bli.
      Å være i nær kontakt med naturen er noe jeg ofte savner her i byen. Vi har jo marka, men det er noe helt annet å ha den rett utenfor døren. Og jo, regnet kan være fint, selv om det har noe melankolsk over seg… du beskriver det godt.

      Tusen takk for kommentar :)





  2. avatar Breiflabben says:

    Han kan ikke ha gjort rare inntrykket, eller var det det han gjorde? En midtsommersforelskelse og alt mulig. Nei, de glemmer vi ikke.

    Glemmer vi gamle flammer altså?
    Nei, det må være en jenteting. Jeg kan da ikke glemme Mette, Torhild, Elena, Lise, Ann Christin, Jenny og ……….
    nei vett du hva, man glemmer ikke gamle flammer :-)

    Nja, noen kanskje 😉





    • avatar Cecilia says:

      Jeg hadde jo ikke glemt ham helt, jeg bare husket ikke navnet.
      Gjorde han ikke noe inntrykk?
      Jo… det varte jo nesten en uke og vi hadde tre fine dager.
      Det ligger vel litt mellom linjene her at han var et slags kosedyr. Easy come, easy go… ikke så mye mer enn det.
      Han er ikke den eneste jeg har glemt, langt i fra… :)





  3. avatar sjalle says:

    ja det regner men jeg kan hverken lese eller skrive om regnet. Regnet er en konstant. Solen også, men bare nesten. Regnet er viktigst. Det er da vi skrubber oss :)





    • avatar Cecilia says:

      … og så kan vi ligge nakne på svaberget og tørke oss i solen etterpå :)





      • avatar sjalle says:

        …etterpå .. :)





      • avatar Breiflabben says:

        Du vet det at skal du ha flotte svaberg, må du ned til deilige Vestfold vet du :-)
        ………….. og helst Sommerfjord :-)





        • avatar Cecilia says:

          Joda… du vet, når vi dansker kjører fra Oslo og nedover i Vestfold så trekker vi gjerne pusten litt allerede idet vi passerer en tilgrodd grøft ved Sande og utbryter: Så vakkert! … til våre norske venners store fornøyelse.
          For mindre enn atten tusen år siden var hele Vestfold dekket av et 1 km tykt islag. I åtte til ti tusen år har man kunnet kose seg med resultatet: Myke, deilige svaberg. Om ca hundre tusen år er de i følge vitenskapen igjen gjemt under et kilometer tykt islag, men det skal det mye til at noen av oss opplever :)





  4. avatar carpediem says:

    den glemselen er barmhjertig, spør du meg.. jeg har av og til prøvd å komme på navnet til en som gjorde kur til meg en gang for lenge siden, men navnet er fullstendig borte.. etternavnet husker jeg, men ikke fornavnet.. er ikke det merksnodig? 😯

    Den svingen i Sørkedalen.. jeg tror jeg vet akkurat hvor den er! 😉 Jeg har øvelseskjørt der jeg også, men da som co-kjører.. det er ikke så mange år siden. Heldigvis greide hun den svingen bedre enn deg! 😀





  5. avatar Hilde says:

    Definitivt noe barmhjertig med at vi glemmer gamle flammer!
    Selektiv hukommelse er heller ikke å forakte om ikke ekte glemsomhet finner sted 😉
    Noen feil vil vi bare huske lærdommen av, og ikke hele pensumet :)





  6. avatar Energica says:

    Om man tenker på forelskelsene tidlig i tenårene hvor man ble heftig forelsket både titt og ofte er nok de fleste gått i glemmeboken. Og nå skal jeg heller ikke skryte på meg så mange av de flammene siden jeg giftet meg som 21-åring, men jeg tror nok jeg husker alle selv om noen bare dukker opp med fornavn… :-)





    • avatar Cecilia says:

      21 år. Det var tidlig. Jeg ville nok fått panikk dersom jeg skulle ha giftet meg med noen av dem jeg forelsket meg i i tenårene… med ett unntak, men det var aldri aktuelt. Jeg er helt håpløs på navn og ansikter. Det er egentlig veldig merkelig, for jeg har ganske god hukommelse på andre ting.

      Tusen takk for kommentar :)





  7. avatar jadajada says:

    hei Cec

    jeg husker godt min første store kjærlighet.
    det var bare en feil
    jeg var ikke voksen nok til å passe på henne
    gi henne det hun trengte

    i innleggets tittel og sakens natur
    kom jeg på denne melodien


    The video cannot be shown at the moment. Please try again later.





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *