Tykke, sprø vafler med jordbær, sjokoladesaus og krem.

Ingen ting er forandret; jeg er som vanlig oppslukt av meg og mitt…

Det ble en fin St.Hans aften. Jeg valgte å takke til ja til en invitasjon, og angrer ikke på det selv om det ble litt vel lovlig mye vin. Så i dag er det er dagen derpå med den lett melankolske stemningen som ofte melder seg, og det gjør det ikke noe bedre at det høljer ned. Finværet skal komme til uken, kan jeg lese i nettavisene. Da spørs det vel om jeg klarer å disiplinere meg nok til å få skrevet noe særlig.
Jorden kan nå sitt bristepunkt i 2050, melder VG, og linker til Nature, men selvfølgelig bare til forsiden,  og der står det ingen ting om det. Vel, da er det vel noe gammelt nytt som VG mener det er på tide å lunke på i den pågående miljødebatten. I 2050 er nok både mamma og pappa døde, så de slipper å oppleve det. Det er egentlig litt synd; de tilhører jo den generasjonen som for alvor begynte å fråtse i natur-resursene.  I 2050 er jeg søtti år og Shaya er førti to. Klarer jeg egentlig å forestille meg hvordan livet vil bli som søttiåring? Jeg håper i hvert fall det ikke blir slik, som jeg en gang forestilte meg det.

___

Miami,
mandag 11 juni. 2012

– Fortell hva jeg sa da jeg var liten.
Det er første gang Shaya sier noe på norsk etter at jeg kom. Mrs Turtle slutter å tygge.
– You must speak English Shaya, so that everyone can understand.
– Yes.
– Would you like to repeat, in English?
– No.
– She’s talking about something that actually doesn’t make any sense in English.
Det er bare oss tre til bords.  Jeg vet godt at Mrs Turtle ikke liker at vi snakker norsk når hun er tilstede, men hun får bare irritere seg så mye hun vil for min del.
– Hva tenker du på, Shaya?
– På hva jeg sa når jeg var liten, når jeg sa rare ord.
– Husker du det selv?
– Det er morsommere når du forteller om det.
Fru Turtle ser vekselvis på oss og skjuler ikke at hun er irritert.  Er hun redd for at vi skal si noe stygt om henne eller føler hun seg bare utenfor? Jeg har nesten en følelse av at hun ikke liker at jeg er her. Nå har jeg vært her i tre dager, og hver eneste gang jeg har foreslått å finne noe har hun kunnet henvise til andre avtaler som Shaya har gjort, venner som hun skal være sammen med, avtaler om at Shaya skal hjelpe henne med ditt og datt… avtaler som hun sier er gjort lenge før jeg kom. Jeg tror rett og slett hun ikke liker at jeg er sammen med Shaya, at jeg har dårlig innflytelse på henne.
– Skal vi gå en tur i parken etterpå, bare du og jeg? Har du lyst til det?
– Yes.
– Er du ferdig å spise?
– Yes.
– Spør meg om å få gå fra bordet, på engelsk, så kommer jeg opp på rommet ditt om en bitte liten stund. Okei?
Et sted får det gå en grense, og akkurat nå kjenner jeg at den grensen er nådd. Jeg har tross alt kommet hele veien fra Norge for å være her i noen få dager.
– Can I leave the table now, mamy?
– Sure, honey.
Til helvete med de påståtte avtalene hennes.  Blir det en konfrontasjon så er jeg klar til å ta den.
– I’m taking Shaya to the park.
– To the park? But we’re going to the mall, and…
– Not to day. I’ve come all the way from Norway to see her, so if you don’t mind, please cancel any appointments she may have. I’m sure you understand.
Det virker som om hun forstår at det er nytteløst å protestere. Hun klarer til å med å presse frem et lite smil.
– Of course….

Shaya har lyst til å sykle. Hun har ennå ikke fått vist meg hvor flink hun har blitt.  Jeg syns det er litt skummelt å slippe henne løs på den smale veien uten fortau, men hun er tydeligvis vant til det.
– Får du lov å sykle på veien?
– Yes.
– Skal vi prøve å snakke bare norsk i dag?
– Yes.
– Du vet det er veldig fint å kunne snakke flere språk?
– Yes. Hvorfor snakker ikke alle samme språk?
– Kan du ikke sykle ved siden av meg? Jeg blir litt redd når du sykler i veien.
– Jeg kan sykle.
– Jeg ser det. Du er veldig flink. Få se om du klarer å sykle pent ved siden av meg.
Det er fortsatt noen vannpytter på veien etter det siste regnværet. Hun løfter bena så hun ikke skal bli våt, og triller gjennom en av de største mens hun ser ertende på meg. Så tar hun en stor sving og triller gjennom dammen en gang til. Hun virker så trygg og selvsikker at jeg ikke kan annet enn å smile.  Så hører vi begge at det kommer en bil. Hun triller inn på kanten og stopper mens den passerer sakte og i god avstand, uten at jeg trenger å si ett ord. Dette er hennes domene. Det er tydelig at hun har lært seg reglene.
– Hvorfor snakker ikke alle samme språk?
– Det vet jeg ikke helt… men jeg kan tenke meg at for lenge, lenge siden var det veldig få mennesker, og da hadde de ikke så mange ord.
– Hvorfor ikke?
– Både fordi det ikke var så mange ting da, og fordi man kanskje ikke hadde bruk for å si så veldig mye, eller kanskje de ikke var så flinke til å snakke på den tiden?  Husker du da du var liten så kunne du ikke si kjøleskap? Du kunne ikke si k. Først sa du bare øs, og så ble det sølestap.
Hun ler.
– Sølestap! Det var jo det jeg ville du skulle fortelle.
– Syns du det er morsomt?
– Yes.
– Men tenk deg for lenge siden da det nesten ikke fantes noen ord. Kanskje flyttet folk til forskjellige steder, og så fant de hele tiden nye ting som de aldri hadde sett før.
– Hva da?
– Kanskje de fant en kanin, for eksempel?
– En kanin? Hadde de aldri sett en kanin før?
– Det er ikke sikkert. Har du sett en kanin?
– På film… og i en…hva heter en butikk som selger dem?
– En dyrebutikk? Men de hadde ingen butikker på den tiden, og ikke film heller.
– Hva hadde de da?
– Bare det som fantes i naturen.  Akkurat som i boken jeg laget til deg. Husker du?
– Yes. De bodde i huler.
– Ikke sant? Så da kan du tenke deg at noen bodde i Norge, og de syns det skulle hete kanin, mens de som bodde i England syns det skulle hete…
– Rabbit. Men hvorfor snakker alle engelsk her?
– Jeg tror det er fordi det var engelskmenn som flyttet hit først.
– Da så de mange ting de ikke hadde sett før.
– Det gjorde de sikkert,  og så måtte de lage nye ord.
– Det er dumt at det ikke heter det samme over alt.
– Husker du hva rev heter på fransk da?
– Renard.  …men jeg vet ikke hvor den filmen er.
– Har du den ikke her?
– No.  Den er i…  …er det noen andre som bor på rommet mitt nå?
– Nei. Det står bare og venter på deg.
– Venter det på meg? Et rom kan vel ikke vente.
– Ikke sånn vente. Det betyr bare at det er der, akkurat som da du dro. Savner du rommet ditt?
– Yes. Hvorfor skal vi aldri dra til Afrika?
– Vi skal det.
– Når da?
– Det vet jeg ikke. Men vi skal, en eller annen gang. Det er helt sikkert.
– Vi to og Siv?
– Mm. Vi tre er jo en liten familie, ikke sant?
– Yes.

Hun går automatisk av sykkelen når vi kommer ned til hovedveien. Hun vil at jeg skal trille den over veien for henne.
– Du går aldri helt hit alene, gjør du vel?
– No!
– Du vet at det er farlig?
– Yes. Bilene klarer ikke å stoppe når de kjører så fort.

I parken blir jeg sittende og se på henne sykle. Det er rart å tenke på hvor fort tiden har gått… hvor mange minner jeg allerede har om henne – alle de fine stundene våre sammen… minner hun kommer til å glemme.
– Ser du på meg?  roper hun.
– Ja. Hele tiden.  Skal vi gå ned til vannet litt?
– Snart. Se nå…
Et lite øyeblikk klarer hun å balansere sykkelen mens hun står helt stille. Så må hun sette benet i bakken.
– En gang klarte jeg helt til fem, men det gjelder ikke når ingen ser på.
– Hvor lenge klarte du nå?
– Bare til to.
– Skal vi gå ned til vannet litt?
– Yes.
– Du har blitt veldig flink å sykle.
– Jeg har lært av bestefar.
– Av bestefar?
– Det er hemmelig, for vi snakker norsk når ikke Mrs. Turtle vet det.
– Er det derfor du er blitt så flink?
– Yes. Og så leser vi om kvelden.
– På norsk?
– Yes.
– Hva leser dere da?
– Noen ganger leser vi Ole Brum.
– Liker du Ole Brum?
– Yes…  …men han finnes ikke på ordentlig.
– Er det viktig syns du, at det du leser om skal finnes på ordentlig?
– Yes.
– Hvorfor det?
– I don’t know…
– Hva tenker du på når på når bestefar leser? Tenker du på noen bilder?
– Jeg husker ikke… det er bilder inni boken.
– Syns du Ole Brum sier mange lure ting?
– Yes.
– Du vet, noen ganger så skriver vi om noe som ikke finnes, akkurat som i den boken jeg laget til deg. Illi er bare en fantasi hun også.
– Men hun er på ordentlig!
– Er hun? Tror du Illi finnes?
– Ne-ei, men hun er på ordentlig! Hun kan snakke. Ole Brum kan ikke snakke.
– Fordi han er en bjørn?
– Yes.
– Hm. Hvorfor liker du så godt filmen om jenta og reven? Fordi reven ikke snakker?
– Fordi de tenker til hverandre.
– Kan du se det?
– I don’t know… yes.
– Hvordan ser du det?
– I don’t know… they just think…
– Hva tenker de på tror du?
– At de kan være venner.
– Tror du reven har lyst til at de skal være venner?
– Yes. Men han er litt redd.
– Hvorfor tror du han er redd?
– Fordi… han vet ikke om hun er slem.
– Tenker du ofte på om andre kan være slemme?
– Hvis de er slemme vil jeg ikke leke med dem.
– Er du slem noen ganger?
– No. Det er dumt å være slem, for da får man ingen venner…
Hun legger sykkelen forsiktig fra seg på stenene.
– Det er en veldig fin sykkel.
– Yes. Den er til seks år.
– Til seks år?
– Yes. Derek and I have the same bike. He is five. But not the same color.
– Er Derek en av vennene dine?
– Yes. His bike is blue.
– Skal vi ikke snakke norsk mer?
– Jeg bare glemte det.
– Kom å sett deg litt sammen med meg…
Kommer hun til å huske denne dagen om én måned  – om ett år – eller kanskje hele livet ?
– Husker du at du bodde sammen med meg?
– Yes.
– Husker du noe vi gjorde sammen?
– Vi besøkte tvillingene.
– Hvorfor husker du det?
– Jeg vet ikke… hva het katten til… hva heter han som eide den?
– Jannicke?
– Det var en mann!
– Ian.
– Yes. Jeg må tisse.
– Vi kan gå på caféen. Klarer du holde deg litt til?

Det er deilig å komme inn i et rom med air condition. Det er fuktig og klærne mine kjennes klamme mot kroppen.
– Du trenger ikke følge meg. Jeg klarer å gjøre det alene.
– Okei. Skal vi sitte inne eller ute?
– Inne.
Jeg finner et vindusbord og sender en melding til Siv.  Hun er i fysioterapi og er ikke tilbake før om noen timer, men jeg vil allikevel fortelle henne hvor vi er.  Etterpå blir jeg sittende og stirre i bordflaten, som om jeg prøver å lese noe i mønsteret.  Har Shaya egentlig utviklet seg noe annerledes her enn hun ville gjort sammen med meg?  Jeg klarer ikke å se noe negativt hos henne uansett hvor mye jeg ser etter det.  Hun virker trygg.  Hun har det nok mye bedre her hvor hun kan gå rett ut av døren uten å måtte passe seg for trafikken, jeg ser jo det. Kanskje jeg ikke skal bekymre meg så mye…
Våre grunnleggende trekk blir utformet i de første leveårene. Det har jeg lest så mange ganger at jeg nesten tror på det. Det begynner jo allerede ved fødselen, med bevisstheten om at vi eksisterer. Men hvorfor glemmer vi da de viktigste årene? Er det fordi alle valg blir tatt for oss?  Jeg tenker på det jeg leste om disse eneggede tvillinger som ble skilt ved fødselen; da de traff hverandre for første gang, i voksen alder, så var de helt like, både i tanker, klesstil, vaner og politiske sympatier.  Alle tankene mine om at det ville vært bedre for Shaya å bo hos meg…  jeg vet ikke om jeg vil tro på dem lenger.  Mrs Turtle har neppe dårlig innflytelse på hvordan Shaya utvikler seg. Kanskje det er tvert imot… selv om jeg hater å innrømme det… bare hun ikke blir bortskjemt… nei, jeg vil ikke tenke på det. Jeg skjemmer henne jo bort jeg også…

Vi spiser tykke, sprø amerikanske vafler med jordbær, sjokoladesaus og krem.
– Er det godt?
– Yes.
– Jeg tenker mye på deg, du vet det?
– Jeg vet det.
– Du vet at jeg savner deg?
– Yes.
Hun ser på meg et øyeblikk, nesten litt vurderende, før hun igjen konsentrerer seg om å spise.
– Skal jeg ikke si noe mer om det?
– No. Det trenger du ikke.
Nei… jeg har jo sagt det meste om det allerede. Ingen grunn til å fornærme intelligensen hennes… hvor lenge kan man egentlig holde følelsene sine ved like når man er fire år gammel? Har vi mistet noe underveis? Har jeg mistet noe? Kanskje jeg prioriterer helt feil?  Tiden kommer jo aldri tilbake…
– Mamy?
– Mm?
– When are you coming to stay with us?
Jeg følger blikket hennes ut vinduet. Jeg lurer på hva hun ser på.
– Det er ikke så lett å svare på det.
– Why not? Is it because you are writing a book?
– Yes…
Så ser hun på meg og smiler.
– Yes.

___

Jeg bekjemper lysten til å ta et glass vin og setter meg foran skrivebordet. Det har sluttet å regne og solen har allerede rukket å lage små tørre flekker rundt regndammene. På veggen, ved siden av bildet av farmor, henger en kopi av det nye familietreet som vi alle fikk i Lyon. Jeg tenker på det Carl sa en gang: Det som vokser sakte blir sterkt.
Det er nok best jeg forter meg sakte…

___

4
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

17 Responses to Tykke, sprø vafler med jordbær, sjokoladesaus og krem.

  1. naturglede naturglede says:

    Å, så fint du skriver om barnets undringer. Jeg også glemmer hele tiden at du veksler mellom engelsk og norsk. Shaya høres ut som en fornuftig og søt jente.

    Hva som skjer fremover vet jo ingen av oss. 2050 er lenge til , og kanskje er det et år jeg ikke får oppleve i det hele tatt. Det får tiden vise. Viktig å leve i øyeblikket, minnes fortiden og strekke seg mot en ny dag. En dag om gangen. Kos deg videre med dine herlige samtaler med vesla. 😀





  2. avatar Lena says:

    Å samtale med barn er de mest dyrebare skattene man kan få. Mang en gang blir man så forundret over hvor mye de får med seg og hvor dypt tankene kan gå, i tillegg til at de har overraskende vinklinger på “vedtatte sannheter”.
    Du skriver så bra, – har du noengang tenkt på å gi ut bok? Du kan dette med dialog og stemninger, synes jeg.
    Ønsker deg forøvrig en nydelig sommer, Cecilia :-)





    • avatar Cecilia says:

      Det er litt sårt å tenke på hvor mye jeg går glipp av, og det var nok særlig tydelig akkurat i formiddag da jeg var i denne lette bakrus- melankolien etter gårsdagens litt for store utskeielse. Jeg slutter nok aldri å bli forbløffet over hvor mye barn faktisk forstår, kanskje litt på samme måte som jeg nok aldri slutter å forbløffes over hvor lite enkelte voksne forstår. Det med hvordan barn kan se på “vedtatte sannheter” er absolutt et poeng. Det forteller oss mye om hvor voldsom innvirkning kulturen har på oss, og hvor mye den faktisk former tankesettet vårt og, ikke minst, virker hemmende på både tankeevne og kreativitet. Men det er et annet kapittel :)

      Tusen takk for fin kommentar.
      God sommer :)

      1





  3. avatar ertaberta2 says:

    Du skriver så herlig så rett frem at jeg ser det for meg, turen deres i parken og en stolt jente som viser hva hun kan på sykkelen sin. Jeg ser dere for meg på cafeen med vaffler og jordbær, umm. :) Smiler litt når jeg leser, det er ikke grenser for hva ett barn kan spørre om. :)
    Igjen et flott innlegg cecilia..
    Ha en fin uke.
    Klemm. :)





  4. avatar Breiflabben says:

    Det var nok en formiddag for tanker ja, som du sier selv, litt i bakrusens melankoli.
    Jeg blir aldri forundret over hva barn forstår, hva de kan tilegne seg og akseptere, så lenge de blir forklart sannheten og gitt tillitt.
    Da min eldste datter hadde gjennomgått en stor hjerneoperasjon i en alder av syv og et halvt og skulle komme tilbake til skolen igjen, var det med en pedagog fra Statens senter for epilepsi til hennes klasse og forklarte hvordan det var å være Tina etter operasjonen og sykdommen.
    I den klassen og sammen med de elevene hadde Tina aldri noen problemer, de kom seinere sammen med andre elever.
    Pedagogen fra SSE forklarte disse barna på en enkel og ærlig måte med både respekt og tillitt som disse barna aksepterte uten noen problemer. Det var en skikkelig eye-opener for meg og har siden vært fullstendig klar over barns forhold til sannheten og tillitt.
    Det må aldri undervurderes.
    Jeg føler nok en søken etter anerkjennelse og bekreftelse hos deg nå Cecilia og det er jo helt naturlig. Ikke lett å forte seg sakte i den prosessen :-)
    Men jeg tror du kommer godt ut av den prosessen du har begynt med deg selv :-)

    1





    • avatar Cecilia says:

      De aller fleste barn har nok en ganske naturlig evne til empati og innlevelse, og en evne til forståelse som jeg bare så vidt begynner å fatte. Barn kan forklares mye, bare det blir gjort riktig, det viser jo denne histoirien om datteren din veldig godt. Det som er spennende for meg nå er å oppleve dette selv, det jeg hittil kun har hørt fra andre og lest om. Assosiasjoner og tankesprang, evnen til å holde konsentrasjonen i kortere eller lengre perioder, ønsket om å både lære om og å forstå verden rundt seg. Det er mye kunnskap som skal prosesseres i nye hjerner, og det jeg i hvert fall har lært meg er at alt skal ha en forklaring. Jeg skal aldri bestemme noe for et barn uten å kunne begrunne det, aldri gi et barn en ordre bare fordi det passer meg. Det skal alltid være en forklarlig grunn. Når et barn spør hvorfor, har barnet alltid krav på å få et svar det kan forstå. Det er den filosofien som etter hvert har utviklet seg hos meg, antagelig basert på det jeg husker fra min egen oppvekst.
      Vel…
      Min søken etter anerkjennelse og bekreftelse har vel vært alltid ganske tydelig gjennom det jeg har skrevet, håper jeg. Man er jo seg selv nærmest. :)

      Tusen takk for en fin kommentar på en regnfull dag. :)

      1





  5. Lisens Lisens says:

    Gleder meg til boken din kommer så jeg klarer å lese.
    Er bare innom for å si GOD SOMMER!
    Du skriver bare fantastisk det vet jeg selv om jeg ikke klarer mer enn et lite stykke ad gangen. :)





  6. avatar Hilde says:

    Som vanlig, så er dine samtaler med Shaya herlig lesing.
    Heldig er hun, som får anledning til å lære to språk på den måten. Og som får lære så mye ved å bo både i Oslo og i Miami. Jeg liker å lese om hennes nysgjerrighet og hennes funderinger :)
    Ha en finfin sommer Cecilia!





  7. avatar Livesoul says:

    Det er bestandig koselig å lese dine samtaler med Shaya. Oppvakt jentunge du har der, det er helt sikkert.
    God sommer :)





  8. avatar eMTe says:

    Eg les melankoli og lengt. Lengten har Shaya også. Den kjenner vi på alle når vi saknar nokon som betyr noko for oss.
    “Det som vokser sakte blir sterkt.”,-ikkje dumt sagt av Carl det :)
    Marieklem

    1





    • avatar Cecilia says:

      Lett melankoli, godt hjulpet av været :)
      Savn er jo ikke den verste følelsen, så lenge vi vet at det er midlertidig…

      Klem tilbake :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *