Kära nån – i all anstendighet.

Det anstendige mennesket utkjemper sine slag i kulissene . Når publikum er på plass og teppet går opp, er alt lutter glede…

Jeg kommer til å tenke på en oppgave jeg fikk som liten:
Det var et ark med masse punkter, nummerert i stigende rekkefølge.  Det jeg skulle gjøre var selvfølgelig å tegne en strek mellom alle punktene i riktig rekkefølge, og belønningen for å klare oppgaven var tilfredsstillelsen av å få se det egentlige bildet, og hvem har vel ikke lyst til det?  Det var det som var poenget…  i utgangspunktet.

___

– Ikke før har du kommet hjem så skal du dra igjen.
– Du kan jo bli med. Jeg er sikker på at Shaya vil bli glad for det.
– Bli med? Nei. Jeg har da reist nok.
– Du isolerer deg, mamma. Det er ikke sunt.
– Er det noe bedre å fly rundt i ett sett slik du gjør?
– Kanskje ikke…
Vi blir avbrutt av at det ringer på døren. To korte ring.
– Men i all verden! Kan ikke du se hvem det er…
Det er en trillrund mann med korte armer. Han er kledt i en altfor trang pologenser som har krøpet litt opp over maven, og presenterer seg som den nye naboen. Jeg anslår ham til å være rundt femti.
– Det er kanskje litt frekt, men jeg har lagt merke til at dere har en trillebår stående bak garasjen…
– Du må bare låne den hvis du vil. Jeg vet ikke om det er så mye luft i hjulet.
– Min kone er litt dårlig til bens…
Et øyeblikk får jeg et bilde i hodet hvor han triller henne i trillebår. Jeg forter meg å kremte med hånden for munnen så han ikke skal se at jeg smiler.
– Det var da leit.
– …men jeg skal hilse å si dere er velkommen til ettermiddagskaffe, om det passer.
– Det er egentlig min mor som bor her, et øyeblikk så skal jeg hente henne.
Jeg trekker meg tilbake til kjøkkenet mens de snakker sammen.
– Så hyggelig, jo det vil jeg gjerne…du skjønner min datter skal reise til Miami… joda, hun reiser stadig, over hele verden… hun er psykolog skjønner du…  og jeg har en sønn som bor i Australia… han driver en marina…
Det er vel sånn det skal være; det hun kjefter på meg for er akkurat det samme hun skryter av til andre. Men det er bra hun får kontakt med naboen. Kanskje hun slutter å isolere seg. Jeg tenker på min egen hang til å isolere meg i perioder. Det er kanskje etter henne jeg har det?  Men farmor isolerte seg jo også. Det har jeg lært nå. Jeg har også lært at hun ble sett på som utagerende og til dels uanstendig… og det kan man vel si om meg også… uten at jeg faktisk noen gang har hørt det. Jeg hører de tar farvel på trappen.
– Det var den nye naboen. Hyggelig mann.
– Utvilsomt. Jeg sa han kunne låne trillebåren.
– Vi bruker den jo ikke… og han virket som et anstendig menneske.
Et anstendig menneske? Hm… det er et godt skussmål, til å komme fra min mor.
– Hva er egentlig et anstendig menneske, mamma?
– Anstendig?  Nei, det er vel å være… det…
– Hvis det var en kryssordoppgave?
– I kryssord? Da ville jeg tenke på høvelig eller sømmelig eller moralsk. Det kommer an på…
– Godt?
– Det kan det også være. Det kommer an på…  hvor mange bokstaver er det?
– Men hvis det ikke er en kryssordoppgave, bare en definisjon?
– Anstendig? Da vil jeg si det er å oppføre seg passende.
– Passende? Passende til hva?
– Passende i forhold til hva som er normalt.
– Men det normale kan jo forandre seg? Hva da?
– Dette er jo ditt område. Du kan da ikke forvente at jeg har den samme kunnskapen som deg.
– Jeg gjør ikke det. Jeg vil bare vite hva du mener.
– Nå spør du om noe jeg ikke kan svare på.  Alt kommer jo an på omstendighetene.
– Hva syns du er uanstendig? Helt generelt.
– Når man gjør noe som ødelegger mer enn det gavner. Da er det uanstendig.
– Det var bare det jeg lurte på.
– Vurderer du meg?
– Selvfølgelig ikke…  jeg bare overhørte at du snakket helt annerledes med ham enn du snakker med meg.
– Det skulle da bare mangle. Er det noe galt i det?
– Neida… det er helt fint.

Det er 20 grader og sol. Jeg skjuler meg bak store solbriller og spankulerer i rolig tempo bortover Valkyriegaten.  Egentlig burde jeg vel ha blitt til ettermiddagskaffe, men jeg orket ikke tanken på å sitte der med et fraværende smil og late som om jeg hadde det hyggelig… dessuten tror jeg mamma har godt av litt sosial pottetrening uten meg.
Jeg legger merke til at det sitter en annen tigger på hjørnet i dag. Det pleier å sitte en dame der, men nå er det en mann jeg ikke har sett før. Han sitter med hodet fremoverbøyd og ser ned i bakken, med et grønt pappkrus stående på fortauet foran seg.  En usynlig mann som ingen ofrer et blikk, tenker jeg. Hva er hans historie? Er vi det minste interessert i den?  Antagelig ikke. Det hadde passet oss langt bedre om fortauet hadde vært rent og pent og fritt for tiggere. Han sitter jo i veien for oss – vi som har hastverk og har noe viktig å ta oss til.
Jeg gjør som de andre; går utenom. Jeg har ikke noe valg;  jeg har uansett ikke noe å gi.

__


– Can I get you anything?
– No thank you. I’m fine.
– You sure?
– Everyone keeps asking me that.  I’ve been thinking about wearing my old t-shirt that says;  I’m fine  – right across my chest.
– Ha ha… very funny.
– I’m a funny girl, and you’re Sebastian, studying film in Madrid.
– That’s right.
– So, what’s your favourite film?
– Favourite film? I don’t know. What’s yours?
– No, no, no, Sebastian. That’s not how it works. I asked you first.
– Why? So you can choose to disagree with me?
– You’ll never be a film director if you don’t take any chances.
– How would you know?
– I don’t.  I just assume.
– Okay. My favourite film is My fair lady.
– Interesting. Why?
– It’s not what you expected?
– No, guess I expected something by David Lynch or…
– Tarantino?
– Maybe, or some obscure horror movie, or like Stalker or Solaris, something Russian.
– Well, it’s My Fair Lady.
– Why?
– Because it’s probably the longest personal journey in the history of film.
– That’s interesting.
– Your turn.
– Favourite film… The bicycle thieves.
– Why?
– To make an impression?  I could just as well have said ET or Seven or Solaris.
– But they are all very different.
– Do you really think so?
– I have to think…  maybe not… tell me what it feels like when you’re playing the piano.
– What it feels like? Nobody ever asked me that before.
– Well?
– Well what?  Do you actually believe I can tell you how it feels?
– Why not?
– What does it feel like to make film?
– I don’t know yet. Maybe it’s like playing?
– Maybe, but probably not. Playing is instantly… there and then… it’s a momentary happening. For me it’s like being in a dream, like I am in command of something that is bigger than me, and at the same time like I’m throwing myself off a cliff and hoping to land safely.
– Was it all rehearsed?
– No. Not rehearsed at all, but there are certain patterns that my fingers want to run, like a muscular memory, so I try to avoid running the same patterns twice and always be challenging myself to find different ways of getting to the same spot. It’s a sort of mental state when you’re able to… when your hands and fingers become extensions of your mind, reproducing your thoughts, or rather reflecting an emotional image… it’s really just the same as long as what comes out is close to what you want to express…  It’s a bit like having sex.
– Wow!
– What? The sex-part?
– All of it. You’re a performer. That’s what you are. I can tell.
– Everything is a performance.
– That’s deep. Way down.
– No, really! All my life has been a performance. I have performed since I was little.
– Are you performing now?
– Am I performing now? What do you think?
– I think for an instant you forgot to perform.
– How old are you Sebastian?
– Twenty nine.
– Why did you come to talk with me?
– I don’t know.
– Come on! We’re not teenagers, Sebastian!
– Now you’re making me nervous.
– Sorry.  Maybe I should take you up on your offer.  I’d like a Vodka – Martini, with two olives.

Det er fortsatt en del av instinktene våre å vurdere om en bevegelse kan innebære en fare. Bevegelser i øyekroken tiltrekker seg oppmerksomhet. The European Song Contest er ikke noe unntak, der den vises på tre store flatskjermer, slik at alle kan følge med.  I år er det Azerbaijan som har feiet sine narkomane uteliggere og sosiale urettferdigheter under teppet, slik det sømmer seg når man skal holde gjestebud. Welcome to the Crystal Hall. De fleste av oss ser på med et halvt øye, ikke nødvendigvis fordi vi har lyst, men fordi levende bilder tiltrekker seg oppmerksomhet… og vi lytter med et halvt øre – mest i starten, og så avtar oppmerksomheten, etterhvert som gjentagelse kommer.
Jeg har noen av mine store øyeblikk fra Melodie Grand Prix, som det het før, den gang da det var orkester med dirigent, og Carola sang. Främling,vad döljer du för mig, i dina mörka ögon… og jeg var fire år, men nå er magien borte, selv om Sverige fortsatt er best. Det mener de fleste. Danmarks bidrag er det ingen som bryr seg om, og heller ikke Norges. Jeg konstaterer for meg selv at stakkars Tooji ligger i helt feil toneleie. Stemmen hans bærer overhodet ikke i det registeret.

Det går et lite sukk gjennom rommet idet Tyskland skal presentere stemmene sine: “Tonight nobody could vote for their own country. But it is good to be able to vote. And it is good to have a choice. Good luck on your journey, Azerbaijan. Europe is watching you…“.
Så fikk Azerbaijan allikevel sitt pass påskrevet, fra Tyskland, av alle steder. De har kanskje glemt Nürnberg-prosessene og det kollektive tyske raseriet over at “vanlige” folk ble dømt for forbrytelser mot menneskeheten?   It’s good to have a choice… ikke sant? Det var vel det tyskerne også mente da de stemte på NSDAP i tredve-årene og fortsatte å melde seg inn i NSDAP, selv etter at Hitler hadde forbudt kommunistpartiet. Lukket de øynene eller så de ikke hvor det bar når grunnleggende borgerrettigheter ble fratatt deler av befolkningen?  Hvor naiv kan man være? Jeg leste noe om dette en gang:

Hva om det rett? Og hva om Israel aldri vil glemme og at det de lærte var at verden stort sett ser en annen vei?
Europe is watching you…”  Neppe, tenker jeg, Europa bryr seg antagelig katten, akkurat som de gjorde da tyskerne annekterte landområde etter landområde. Værsågod, sa Europa. Et sterkt Tyskland var bra for den økonomiske veksten.  Azerbaijan er ingen trussel. Å holde øye med Azerbaijan kan vi overlate til ideelle organisasjoner; det er de som får støtte til slikt og som skal opptre som vår samvittighet utad.  Men hvem holder øye med oss, og hvem er vår samvittighet… innad, i all anstendighet?

– What do you think, Cecilia?
– About the song contest?
– No. About being here. Meeting everyone.
– It’s a bit overwhelming.
– Can I get you a drink?
– I’m already getting one, if Sebastian can remember where to find me.
– So, you’ve met Sebastian. Nice boy. Very talented, but completely unable to focus.
– He is studying film.
– For the moment. The last four years it was architecture, and before that he wanted to be a painter. He spent six years in Chicago studying art.
– He did? Well, that accounts for his American accent. Do you know him well?
– I’m his uncle. What accounts for your american accent?
– Being Danish perhaps?
– You’re Stanzi’s granddaughter, right?
– Yes. Did you meet her?
– Yes. Once. Like I met you, at a funeral.
– Who died?
– Her father. I was only three years old then.
– So you don’t remember her?
– I remember that she was angry. She was yelling something in a foreign language.
– At the funeral?
– Yes. It was very dramatic.
– Are your parents still alive?
– No.
– Anyone else alive who was there?
– You should ask Gabrielle. She was there.
– I will. She’s rather busy.
– Yes. In a way she’s the head of our family now, being the elder after Felix died.
– I didn’t know that. I tried to mail him a year ago. When did he die?
– About a year ago, from alcohol poisoning.
– I see.
– If you’re up early you can catch Gabby at breakfast.
– How early?
– I’d say around seven.
– Thank you… I guess you were right about Sebastian. He’s forgotten about me.
– He’s probably met someone. Let’s see if we can find him…

___

Hva skal til for at man skal kunne kalle seg et anstendig menneske?
Hva er definisjonen på anstendighet? Sømmelig, passende, moralsk…  passende moralsk?  Jeg blir stående og vente en stund i kaffebutikken. Damen som blir ekspedert har mye på hjertet og det tar lang tid. Hun skal ha selskap og vil ha anbefalinger, og vi som venter får høre hele gjestelisten før hun begynner på livshistorien sin… da jeg studerte i Stockholm fikk jeg en usedvanlig god kaffe i et selskap hos professor Hallein, den var altså SÅ fyldig at du vil ikke tro det…
Jeg trekker meg forsiktig tilbake og tenker jeg kan gå innom senere. I parfymeriet kjøper jeg en ny hårbørste på impuls. Ni hundre og femtini kroner står det i displayet på kortautomaten. Herregud. Jeg burde kanskje ha spurt om prisen først? Jeg ser på den unge piken bak disken. Det er mulig hun leser usikkerhet i blikket mitt.
– Det en veldig fin hårbørste.
– Bruker du den selv?
– Den er litt for dyr for meg. Men kundene er veldig fornøyde…
Hun smiler når jeg slår koden og får kvitteringen.
– Jeg er sikker på at du kommer til å bli fornøyd.
– Det tror jeg også. Jeg kommer antagelig til å tenke på det fine smilet ditt hver gang jeg børster håret.
– Det var hyggelig sagt. Ha en fin dag.

Det er reklame for Prometheus på utsiden av trikken. The Search For Our Beginning Could Lead To Our End”  Det er som om plakaten snakker til meg: La det ligge. Ikke forfølg fortiden. Hva var det jeg lærte om tvangstanker? Det kan ikke trekkes et skarpt skille mellom sykelighet og normalitet. En viss form for tvangslidelser vil alltid finnes, og vil som regel virke både positivt og preventivt, eksempelvis skyldfølelse for å krenke religiøse og kulturelle normer eller tabubelagte emner. En positiv virkning av tvangsadferd kan være å dobbeltsjekke at platene på komfyren er avskrudd, at alle vinduer er lukket og at utgangsdøren er låst når man forlater hjemmet. Det er først når dette utvikler seg til å bli irrasjonelt og fornuftsstridig at det skal anses som sykelig. Vi kan observere tegn på tvangsnevroser allerede på et tidlig stadium i barndommen.
“Det kan ikke trekkes et skarpt skille mellom sykelighet og normalitet…”   så bra.
Jeg stopper et øyeblikk utenfor skobutikken og betrakter speilbildet mitt i vinduet. Er det bildet av en syk person?  Hva om jeg skifter fokus og ser på hun som går rundt der inne og finjusterer plasseringen av skoene som står utstilt? Er hun også syk? Er det en tvangstanke at alle skoene skal stå i perfekt avstand fra kanten? Hvor pervers er hun? Hva gjør hun med seg selv når ingen ser henne?
Så krysser jeg gaten og går inn i bokhandelen, det egentlige målet med turen. Hadde jeg hatt alle de lidelsene jeg har symptomer på så kunne jeg aldri fungert normalt. Det får være en slags logisk forståelse… og trøst. Det kan ikke trekkes et skarpt skille mellom sykelighet og normalitet…
– Hei. Jeg ser etter den siste boken til Terje Holtet Larsen.
– Terje Holtet Larsen?
– Ja.
Hun leter på dataskjermen.
– Kjenner du ham ikke?
– Nei. Men jeg har funnet den. Det er den som heter Dillettanten du mener, ikke sant?
Hun uttaler ordet feil, som om hun tror det beskriver en dillete tante. Så går hun foran meg til en reol og trekker ut en bok med et svart omslag.
– Det er denne, ikke sant?
– Ja. Selger han godt?
– Det må jeg se etter.
– Leser du mye?
– Når jeg får tid. Mest pensum…  det blir tre hundre og åttini kroner. Vil du ha en pose?
– Nei takk.  Jeg tar den i bare i vesken.
Hun ser på vesken min og gir meg kvitteringen. Det piper i kortautomaten.
– Du må ta kortet ditt.
– Unnskyld. Det bra automaten sier i fra.
Hun smiler.
– Ja, ellers ville det nok samlet seg opp mange kort her. Ha en fin dag.
– Du også.

Ute på gaten tenker jeg på at jeg omsider har blitt så gammel at de fleste butikkekspeditørene er yngre enn meg.  Jeg lurer på hva de tenker om meg. Tenker de at det bra det er noen år til de blir så gamle som meg, eller tenker de på at om noen år skal de også kunne gå rundt midt på dagen og shoppe?  Jeg har blitt voksen uten å legge merke til det. Det er bare mamma, bankene og litteraturviterne som fortsatt klassifiserer meg som ungdom. I banken går grensen for ungdom ved trettifem år. Hvor mammas grense går, aner jeg ikke. Den er vel flytende… akkurat som grensen for livsvisdom er flytende for eldre mennesker: Det er i dag jeg er klok. Man må oppnå min alder for å vite hva livet er… og neste uke vet jeg det enda bedre… og neste år. Hvor går grensen for litteraturviterne?
Om førti år er jeg kanskje gammel nok til å bli tatt alvorlig. Da kan man skrive ting som en ungdom aldri skal gjøre. Når man er søtti har man tyngde nok og leses på en helt annen måte. Kanskje jeg skulle finne meg et pseudonym… Eberhard Kirchenhof, en søttito år gammel eksentrisk og folkesky østerriksk greve som debuterer i voksen alder, oversatt til norsk av Cecilia Silverdale:  Fra vinduet ser jeg solnedgangen over markene der kyrne engang gresset. I dag har landbruksmaskinene overtatt, og kulturbeitet er for lenge siden pløyd ned og erstattet med seksraders bygg i stram giv-akt. Den lette solgangsbrisen gjør den stramme åkeren levende. Den står der som fylt av soldater på geledd med geværene på akslene, klare til angrep. Et langt liv har lært meg at det er nytteløst å kjempe mot utviklingen. Det ligger i menneskets natur å skape orden.
Uff, så banalt…

– En kvart kilo italiensk. Du trenger ikke male den.
– Var det noe mer?
– Ikke i dag.  Jeg skal reise bort en stund.
Hvorfor sier jeg det? Trenger jeg egentlig å unnskylde meg for å kjøpe mindre enn jeg pleier?
– Skal du det? Blir du lenge borte?
– Neida. En uke eller to. Jeg skal til Miami.
Det er også en helt unødvendig opplysning. Hvorfor sier jeg det? For å skryte?
– Miami er en deilig by. Min mann jeg var der på bryllupsreise.
– Det var nok fint.
Hva er det med denne damen som gjør at jeg alltid blir stående og snakke med henne? Det er ikke som om vi kjenner hverandre akkurat; jeg har jo bare handlet her siden den andre kaffebutikken ble nedlagt for under et halvt år siden. Hva tenker de som står bak meg og venter? Blir de litt misunnelige på at jeg skal til Miami, eller bare utålmodige av den evinnelige plapringen min? Egentlig er det meg fullstendig likegyldig hva de tenker. Om et minutt har de glemt meg uansett, akkurat som jeg har glemt dem.
– Trenger du en pose?
– Nei takk. Jeg har plass i vesken.
– Det er vel godt og varmt i Miami nå?
– Altfor varmt. Det er visst over tredve grader.
– Du får ha god tur da. Når drar du?
– På torsdag, hvis jeg ikke blir stoppet av streiken.
– Kan du skjønne at noen vil streike for så lite? Og nå har de sluttet å tømme søppel også. Det ser ikke ut i bakgården. Folk er ikke vant til slikt her.
– Det varer nok ikke så lenge. Ha en fin dag.
– Du også. Du er heldig som bare kan reise fra det.
– Ja.
Jeg ser bare på utgangsdøren når jeg går ut.

Jeg er vel det; heldig. Jeg er også heldig som har fem Corona i kjøleskapet. Den lette beruselsen minner meg om en tur i Frognerparken den høsten jeg tok ex-phil. Det var første dagen med sol på lenge. Vi kjøpte øl på veien og satt på muren ved Bro Café og drakk da vi så på en mann med motorisert rullestol som kjørte seg fast på den regnvåte plenen.
– Jeg vedder på at han velter.
– Skal vi ikke hjelpe ham?
– Gjør det du.
– Jeg har i hvert fall ikke tenkt å sitte å se på.
Jeg rakk å løpe omtrent halvveis før han fikk hjelp av noe andre. To saggere med caps og skateboard fikk dratt ham tilbake opp på stien.  Jeg hørte så vidt at de snakket sammen. De sa han burde få seg bedre dekk, og det var han helt enig i. High-five og hold deg på veien. “Take care, man!” Han hadde et lite smil om munnen da han passerte meg.
Etterpå ble jeg kalt Florence Nightingale, til tross for at jeg ikke hadde bidratt med en døyt. Vi syklet rundt og plukket grener med små svarte kongler for å pynte til bursdagsselskapet mitt. Jeg var akkurat passende beruset da jeg tok t-banen hjem med både sykkelen og fangsten av kongler og vissent løv, mens de andre gikk på kino for å se Den Fabelaktige Amelie fra Montmartre.  Jeg hadde allerede sett den. Det var onsdag 17 oktober. Ti dager før bursdagen min. På stien fra t-banen møtte jeg Cathrine, hun jeg trodde var årsaken til at mamma og pappa ble skilt.  Hun tygget tyggegummi og avslørte et voldsomt lite kledelig underbitt som jeg ikke hadde lagt merke til før. Hun skal være glad menn ligger med nesten hvem-som-helst, så lenge de er unge, tenkte jeg, hun kommer til å gå ut på dato før meg. Etterpå hadde jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde sagt hei, men det hadde jo ikke hun heller …

Det er 21,3 grader på balkongen. Jeg åpner en Corona til og setter meg på en av plaststolene. Jeg føler meg som på gjestevisitt i mitt eget hjem. Bak meg er skrivebordet mitt fullt av papirer og bøker. Gjennom vinduet skimter jeg bildet av farmor. Nede på gaten passerer trikken med reklamen for Prometheus; The Search For Our Beginning Could Lead To Our End”
Jeg åpner den nye boken min.
Evnen til selvbeherskelse er utvilsomt den av de mer eller mindre utpreget menneskelige egenskapene jeg setter høyest. Man viser at man er i besittelse av en viss verdighet“, er åpningen på Terje Holtet Larsens bok, “Dilettanten”.  Sånt kan man skrive hvis man er en mann med livserfaring. “I denne setningen inngår evnen til å bevise at man er i stand til å befinne seg i den norske delen av verden uten å miste fatningen“, fortsetter han.

Evnen til selvbeherskelse. Evnen til å fremstå som et anstendig menneske. Griper det ikke inn i hverandre? Jeg trenger bare lene meg litt frem for å se tiggeren på hjørnet, han som sitter med bøyet hode og ber oss rike om almisser. Han er fornøyd om han får småpengene våre, selv om det skulle følge med litt lommerusk. Jeg teller fireogtredve fotgjengere som går forbi ham. Så slutter jeg å telle, lener meg tilbake med iPaden min for å lese nettavisene og fortsette å drikke Corona fra en duggfrisk flaske det ikke er pant på.  På ap.no kommer jeg helt tilfeldig over en artikkel om at Carl I Hagen vil forby tigging. Det er visst bare bakmenn som tjener på det, dessuten er det “fornedrende å måtte stå med koppen i hånda og be fremmede om en skjerv.”  Jeg trodde Hagen lå og langtidsstekte sideflesket sitt i Spania for tiden, men han har kanskje sendt en mail fra dekkstolen ved svømmebassenget?  Det er lett å tenke slik som ham, særlig når solstrålene steker på hypofysen.  Det er enkelt å jage tiggerne på dør. Og hvorfor ikke? Det blir sikkert mye triveligere i lokalmiljøet om det blir renset for disse stakkarene som okkuperer det offentlige rom og tvinger oss til å gå i buer utenom dem når vi skal kjøpe oss en hårbørste som koster en månedslønn der de kommer fra. I all anstendighets navn kan vi da ikke ha slike utskudd sittende på trappene våre. Kan de ikke ta med seg elendigheten sin og dra tilbake dit de kommer fra?  Kan ikke Norge bare stenge? Det er vel tradisjon i bygde-Norge å isolere seg i hvert sitt hus –  sitte med børsa klar mens man skuler olmt på verden og håper den holder seg unna. Det er jo så mye fælt der ute!
Vel, nordmenn søkte jo også lykken et annet sted den gangen armoden herjet. I Amerika, mulighetenes land. De som hadde midler den gangen kunne la seg frakte over blåmyra, til et anstendig liv… eller noe i nærheten, akkurat som dagens flyktninger bruker sine siste midler på å bli fraktet hit, til oss, i håp om å finne et bedre liv. Det er vel det vi alle ønsker, også de som i sin desperasjon fornedrer seg til å sitte på gaten i Norges rikeste miljø for å be om almisser… smulene fra de rikes bord. “Ville du tatt en av dem inn i leiligheten din?” var det en som spurte meg i kommentarfeltet for en stund siden. Vel, det vet jeg ikke. Men jeg ville vel tatt ham inn, han som stilte spørsmålet, dersom han presenterte seg på døren min og trengte hjelp i en vanskelig situasjon.
Noen gangen kan jeg tenke at det er viktigere å ha barmhjertighet med selunger og utsultede hunder enn med utsultede medmennesker. Medmennesker med hundeøyne…
nei, det passer seg ikke. Hundeøyne passer best på hunder.
Det er kanskje deri det stikker…

___

– Admiring the view?
– I’m not used to this complete darkness. It’s never quite dark when you live in a city.
– You’re living in Copenhagen, right?
– In Oslo. Norway.
– The land of the midnight sun. I have always wondered what it’s like.
– I don’t know. I’ve never seen it. You can only see it north of the polar circle.
– Aren’t you cold? May I offer you my jacket?
– Thank you, but won’t you be cold?
– My father always said; treat a lady like a lady, and you’ll always be a gentleman.
– So it’s better for a gentleman to be cold than it is for a lady, even if it’s here own stupidity that makes her cold?
– I’m okay. I have a shirt, besides; a lady is never stupid when she offers us the beauty of her bare shoulders.
– Wow! Spoken by a true gentleman.
– Surely you know a gentleman’s blessing lies in being considered a gentleman?
– That’s very English.
– Not any more. Just old-fashioned, unfortunately.
– Does it go both ways; treat a gentleman as a gentleman, and you will always be a lady?
– Well… that depends on how the gentleman wants to be treated, doesn’t it?
– I suppose. Tell me, what makes a gentleman jealous?
– Nothing.
– So, if your wife were being “entertained” by other men, you wouldn’t be jealous?
– Not if she had the courtesy to be discreet about it.
– Why? Is discretion a virtue?
– I would say so, indeed.
– I see. But gentlemen have been known for duelling over such matters.
– It’s a question of honour.
– But not to you?
– At my age? No. Maybe thirty years ago. Duelling is a game for foolish young men.
– So honour is less important when you get older?
– Generally, yes. There are other aspects of life that has a higher value.
– What aspects?
– Life itself.
– Maybe you would be afraid of loosing it in a duel?
– Not necessarily, but it would be rather foolish, don’t you agree?
– Definitely.

Er jeg et anstendig menneske? Er jeg ikke egentlig ganske ignorant og likegyldig?  Det er kanskje like viktig å bli ansett for å være anstendig som å være det, eller kanskje viktigere.  Vi poserer alle sammen, lik skipsrederen som forteller omgangskretsen at han har donert en million til bevaring av regnskogene, anonymt selvfølgelig, for ikke å trekke oppmerksomheten mot sin egen person. Men hvor sant er det? Bryr vi oss egentlig om hva en skipsreder donerer av lommerusk?  Nei. Vi bryr oss faktisk ikke om hvorvidt han eksisterer eller ikke, og når det står i nettavisen at han er død, så klikker vi ikke på linken for å lese om alle hans generøse donasjoner. Hvis vi klikker er det mer for å få bekreftet at ingen av milliardene hans kunne redde ham fra døden, heldigvis. Han er redusert til et lik, naken i en fryseboks i en kjeller med en merkelapp på stortåen. Det er der vi alle ender, og da er vi alle like, uansett hvor mange milliarder vi har tusket til oss underveis i livet. Og etterpå klikker vi oss videre, til historien om statsministeren som stoppet trafikken for at en andemor med tre unger skulle få krysse riksveien i fred og ro. En hjertevarmende historie som får oss til å føle oss bra. Og når vi føler oss bra kan vi godt posere litt og twitre om vår godhet og omsorg for dyr, som det anstendige mennesket vi dog er, og så får den sammensunkne tiggeren på hjørnet klare seg selv. Det er vel alltids noen andre som gir ham noe, ellers hadde han neppe sittet der – det er det da bare anstendig logikk i.
Hm… skyer det over? Kanskje det blir regn? Det er fristende med en Corona til…

___

– Cecilia, I’m so sorry, I completely forgot your drink.
– I scared you off, didn’t I?
– Maybe a little, but I still owe you an apology.
– Don’t think about it. Are you leaving?
– Yes. I’m spending the night in Lyon with my uncle. But we’ll be back tomorrow for the lecture.
– In Lyon? Why not stay here with me?
– I think Helena is looking for you.
– That’s not an answer.
– Isn’t it?
– Maybe…  do you know where she is?
– She was at the bar a few minutes ago.
– Okay.  See you tomorrow then. Good night.
– Don’t let the bed bugs bite.

Det er ikke overnattingsmulighet til alle, altså må noen busses tilbake til Lyon og tilbringe natten der. Det gjelder ikke meg. Jeg er blant dem som var tidligst ute med å svare på invitasjonen og har et rom i andre etasje etter eget valg – et ganske hyggelig rom med queen-size bed og et lite bad, noe som passer meg ypperlig, særlig med tanke på en tidlig frokost med Gabrielle og hennes lett fraværende ektemann.  Jeg påtar meg rollen som avskjedskomite og vinker farvel til bussen, selv om sannsynligheten er liten for at noen av de ombordværende legger merke til det. Jeg liker egentlig avskjeder best når det er jeg som står forlatt tilbake; da slipper jeg å ha dårlig samvittighet for å dra. Etterpå bli jeg stående litt på singelgangen og stirre ut i det tomme mørket. Natt uten stjerner. Det må bety at det er overskyet.
I stuen sitter folk i små grupper og snakker sammen. Det er vanskelig å se hvem som er hvem i det svake skinnet fra kandelabrene. Er det noen jeg ikke har hilst på nå? Jeg har tror jeg har snakket med alle, i hvert fall utvekslet noen høflighetsfraser.  Dessuten er det en dag i morgen også. Da skal vi få et foredrag av en spesialist i genealogi som visstnok har en masse å fortelle. Det blir jo spennende.  Jeg ber bartenderen om et glass vann uten gass, på fransk, av ren høflighet.

– I’ve been looking for you.
– Hi. So I heard. Sebastian told me.
– Let’s go outside for a moment.
– It’s quite chilly. I just came in.
– Five minutes, for a smoke.
– A smoke?
– You know what I mean.
– I have to get up early tomorrow.
– Okay. Let’s go to your room then.
– You can’t smoke in there.
– Who’s going to find out?
– I have to get up early.
– You’ve already said that. I’m not going to keep you awake.
– Not even a little?

Det har begynt å regne forsiktig.  Lette dråper som fordamper idet de treffer det varme fortauet. Et blikk opp på skyene forteller meg at dette er starten på noe vedvarende, og så kommer jeg i tanker om tiggeren og lener meg over rekkverket. Joda, han sitter der fortsatt, lett sammensunken ved siden av søplebøtten, og det lysegrønne pappkruset skiller seg om mulig ennå klarere ut nå i gråværet. Han kommer til å bli våt, men det er kanskje verdt det? Det er kanskje verdt å bli våt for de tyve kronene han muligens kan gå glipp av dersom han tar med seg pappkruset og går?  Ikke vet jeg.  Men jeg har en sterk følelse av at han ville fått større oppmerksomhet dersom han hadde klynket som en hund, for ikke å snakke om hvis han faktisk hadde vært en hund.

Jeg husker det kanskje ikke helt riktig, men jeg mener jeg satt ved spisebordet og at farfar hadde spisset en blyant til meg med den grønne blyantspisseren med sveiv som var fastskrudd på skivebordet hans. Grunnen til at jeg husker blyantspisseren så godt henger nok sammen med at jeg en gang benyttet sjansen til å spisse en blyant i feil ende mens farfar var litt uoppmerksom. Det skjedde noe med mekanismen inni blyantspisseren, fordi blyanten hadde et viskelær i den enden jeg forsøkte å spisse, og det viskelæret hadde et metallbeslag som holdt det på plass.
Jeg satt altså der ved bordet i spisestuen, og jeg tror det var om høsten. Oppgaven min var å finne tallene og forstå dem, og så tegne strekene fra det ene til det andre. Å forstå tall hadde jeg lært, men det var et problem: tallene var så små, så små… så små at jeg ikke klarte å lese dem. Da Lotte, hushjelpen vår, kom inn, så spurte jeg henne om hun kunne hjelpe meg. Det var ikke noe problem, det var bare å begynne på én.  Joda, såpass hadde jeg forstått, men altså, hvor er nummer én?  Hun pekte. Så ble hun stående litt…
– Cecilia, er der noget galt med dine øjne?
Noe galt med øynene mine? Hvordan kunne det være noe galt med øynene mine?
– Nej!
– Kan du se hvor nummer to er?
– Ja.
Jeg tegnet en strek til neste punkt og så opp på henne.
– Nej… vent et øjeblik så skal jeg lige finde et forstørrelsesglas i køkkenet… måske har du brug for briller…
Briller? Kjære Gud, ikke la det være sant! Jeg kommer til å se ut som en ugle!

Det er merkelig hvordan enkelte ting dukker opp fra hukommelsen… på de merkeligste tidspunkt.

___

3
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

14 Responses to Kära nån – i all anstendighet.

  1. avatar Breiflabben says:

    Jeg har lest og nå kommenterer jeg uten egentlig å vite hva jeg skal kommentere. Interessante samtaler, men jeg må si at nå nærmer det seg et metningspunkt for meg. Jeg savner noe som jeg mener jeg fant mer av tidligere uten å kunne sette fingeren på det nå.
    Jeg skal si ifra når jeg gjør det :-)





    • avatar Cecilia says:

      Det er interessant. Du klarer altså ikke å sette fingeren på hva det er? Det hadde vært til stor hjelp om du hadde klart det.
      Tusen takk for kommentar :)





      • avatar Breiflabben says:

        Jeg skal lese en gang til Cecilie, det var jo bra. Det var heller en dårlig og ubetenksom kommentar fra meg.
        Jeg lover å komme med en mer konstruktiv kommentar.





  2. avatar Breiflabben says:

    “Det anstendige mennesket utkjemper sine slag i kulissene . Når publikum er på plass og teppet går opp, er alt lutter glede…”
    Det gjelder å få med seg hele innlegget når man leser Cecilia :-)
    Nok en gang har jeg lest meg gjennom her og er nok litt usikker fremdeles, men nå vet jeg hva det skyldes.
    Jeg er ikke flink til å jobbe med meg selv og jeg har relasjoner til din innledning som gjør det vanskelig for meg.
    Men nå har jeg i hvert fall innsett hvor jeg skal fokusere, så kanskje bildet mitt blir bedre med nye briller også.
    Det hjelper det, gjør det ikke det da Cecilia? :-)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg skriver nok ofte litt vanskelig. Det var også derfor jeg hadde den innledende teksten, som en slags bruksanvisning. Stadig navlebeskuelse og selvransakelse er kanskje ikke blant det mest populære å publisere som blogginnlegg. Som jeg også skrev til Viljen, så ligger jeg nok endel på etterskudd i forhold til de fleste her inne. Dette er gammelt nytt for alle som er eldre enn meg, og har antagelig ingen stor interesse.
      Rammen jeg setter det inn i er min egen brutale virklighetsopplevelse: Jeg trengte briller for å kunne trekke linjene riktig. Er ikke vår kultur også en form for briller som vi bruker når vi observerer verden rundt oss?

      Vi ynker oss over hunder som lider, ja, noen forbarmer seg faktisk over dem og importerer hunder til Norge fra andre land for å gi dem et bedre liv, men vi gir blaffen i mennesker som lider. Vi importerer ikke foreldreløse gatebarn, gjør vi vel? Det er kanskje et symptomatisk tankekors at det i vår kultur er langt lettere å importere løshunder en foreldreløse barn?
      Vi gir vår skjerv til TV-innsamlingen selv om vi vet at det meste går til å dekke administrasjon og produksjonskostnader, samtidig som vi er skeptiske til folk som kommer til oss med sin nød. Vi mistenkeliggjør alle som kommer fra fattigere kår enn oss, og vi mistenkeliggjør faktisk mennesker som av kjærlighet gifter seg med noen fra fattigere land; det kan ligge noe annet bak, og det skal vi ikke ha noe av. Må du absolutt importere noe slikt hit, så finn deg heller en loslitt hund i Albania, selv om det beste og billigste hadde vært å gi den en sprøyte for å ende plagene dens.

      Tanker om anstendighet… om verdier… om kutymer, prioriteringer, kulturelle forestillinger og rollespill – det er tanker som de fleste her inne nok for lengst har gjort seg. Jeg forstår det. :)

      1





  3. avatar Hilde says:

    Jeg satt her og tenkte på innlegget, men ble forstyrret av din siste kommentar her for… Jeg synes ikke det er så ille som du vil ha det til, i den kommentaren. Trolig har du satt det på spissen men likevel. Jeg tenker det er enklere å skrive om lidende hunder og jeg holdt på å si, takk og lov for det. Jeg er ikke for å utlevere barns tragiske historier på nett. Det må de få velge selv om de vil dele, når de er eldre og moden nok til å ta en slik avgjørelse.
    Det er mange som kjemper for lidende barn og det er synd at det ikke ofres mer oppmerksomhet. Men der må media ta ansvar. Og vi som bruker media bør kreve mer fra dem enn det søppelet mange av dem tilbyr oss nå.
    Like vel, jeg velger å se det gode arbeidet som blir gjort i stedet for å bruke så mye energi på at andre har egen prioritering eller om de har fokus et annet sted. Det er mye fælt der ute, at man starter en plass er mye bedre enn å ikke gjøre noe. Tross alt 😉





    • avatar Cecilia says:

      Det handler aldri for meg om å utlevere lidende barns historier. Må man gjøre det selv om man bryr seg? Hva skulle hensikten være? Å fremheve seg selv som et godt menneske?
      Jeg stusser litt når du skriver at det ikke er så ille som jeg vil ha det til. Du har antagelig et poeng, men jeg tror du må forklare meg akkurat hva du sikter til.

      Medias ansvar… hva krever vi av media? Akkurat det kan jo media lese ut fra hva flertallet av leserne interesserer seg for. (Antall klikk) Det er jo nettopp det som er problemet i dag; media følger folkemeningen i stedet for å gjøre forsøk på å oppfylle sin opplysningsplikt. Det er fristende å komme tilbake til Ibsens skuespill “En folkefiende” : “Hvem finnes det flest av? Kloke mennesker eller dumme mennesker? Det kan da aldri i evighet være riktig at de dumme skal bestemme over de kloke?”
      Nei, det er selvsagt ikke riktig, men det er allikevel det som skjer i media når populismen og pengegriskheten får råde.

      Det er prisverdig at det blir gjort mye bra, og man kan selvfølgelig fokusere kun på det om man ønsker. Jeg, for min del, forsøker å skrive noe om anstendighet utfra et snevert og navlebeskuende perspektiv : Mitt eget.
      Det hender jeg gjør sånt… :)





  4. avatar tankespire says:

    “Jeg liker egentlig avskjeder best når det er jeg som står forlatt tilbake; da slipper jeg å ha dårlig samvittighet for å dra”

    Jeg lurer på hvorfor jeg ikke leser deg mer.





    • avatar Cecilia says:

      Tja, si det? Jeg skriver kanskje for langt og for springende… ?

      Tusen takk for kommentar.





      • avatar eMTe says:

        Du og Tankespire har kanskje ytterpunkta i forhold til lengd på innlegga, men dokke får begge sagt nok tenkjer eg, til at eg som les og lyttar til orda får del i det som står og ikkje står skrive :)

        Eg likar dokke begge to ! :)

        1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *