Avsted

Det er på tide å dra herfra.

Carl har sagt seg villig til å være vaktmester mens jeg er borte. Vi går fra rom til rom og vanner planter. Det er grått, så da kan jeg vanne om dagen. Man skal ikke vanne når det er sol, sa mormor bestandig, det er best å vanne om kvelden.  Det har bitt seg fast, selv om jeg ikke vet om jeg tror på det. Men mamma har alltid gjort det samme. Det har vel blitt en vane.
– Denne trenger du ikke vanne. Den skal bare vannes en gang i måneden.
– Hva er det slags plante?
– Aner ikke. Siv sier den har stått her siden hun var liten…  Jeg lurer på hvordan det blir å komme til Miami, hvis jeg kommer meg dit da… dette er en pengeplante forresten. Visste du det?
– En pengeplante? Det kan vel være bra å ha.
– Den blir litt lei seg om den ikke vannes, men den dør ikke. Bare vann den om jorden kjennes tørr ut… du kan godt snakke litt med plantene hvis du gidder. Det pleier jeg å gjøre…  litt sånn småprating, akkurat som man gjør i Miami…
– Gleder du deg ikke til å reise?
– Joda. Jeg gleder meg til å se Shaya.
– Siv?
– Selvfølgelig.
– Det er ikke noe galt?
– Neida… ikke noe vi ikke takler… gummiplanten trenger du ikke tenke på, den er selv-vannende. Jeg skal fylle den opp før jeg drar… det holder om du kommer innom over helgen, mandag kanskje eller tirsdag… helst om kvelden. Tror du det blir lønnsnemd?
– Hvis det blir prekært så blir det vel det. Hvor lenge blir du?
– En uke, tror jeg… husker du koden på alarmen?
– Ja.
– De ringer på hjemmetelefonen dersom den skulle gå av, og da må du si stikkordet, ellers rykker de ut.
– Jeg kan alt dette, Cecilia.
– Unnskyld… balkongkassene får du bare ta det på gefÿhlen… det kan du bedre enn meg uansett. Hvis det blir lønnsnemd så avbryter de med en gang, er det ikke sånn? Jeg har forresten en presang til deg. Vil du ha den nå?
– Cecilia. Hva er det med deg i dag?
– Hva mener du?
– Jeg er usikker på hva du egentlig snakker om. Er det noe jeg ikke forstår akkurat nå?
– Neida.  Hvorfor tror du det?
– Du er litt… mekanisk.
– Mekanisk? Som en robot? Er du redd for at jeg skal begynne å bevege meg hakkete og slippe opp for strøm? Jeg klarte aldri å lære meg electric boogie noe særlig bra… men jeg kan litt indisk dans.
– Du må gjerne fleipe det bort…
– Jeg orker ikke noen tunge samtaler i dag, Carl.
– Men det er ikke streiken som bekymrer deg.
– Hva er det da?  Er det hemmelig eller kan du innvie meg litt?
– Jeg kjenner deg. Man må kjenne deg ganske godt for å forstå alle signalene dine.
– Har vi skiftet tema?
– Jeg tror du har en tendens til å overvurdere folks velvillighet.
– Javel? … hvordan da?
– Du regner du med at folk tror du hører hva de sier, selv om du ikke gir dem noen oppmerksomhet.
– Det er vel det samme hva jeg gjør, bare jeg hører etter?
– Er det egentlig det? Blir det ikke litt som å se to filmer, en med hvert øye, og ha lyden på hvert sitt øre? Ville du klart det?
– Det er et spennende opplegg… det aner jeg ikke. Er det noen måte man kan prøve det på?
– Det kommer nok. Det er ikke alltid samsvar mellom det du snakker om og hva du signaliserer med kroppsspråket. Det er vel jeg tenker på.
– Så det er egentlig den samme gamle diskusjonen vi hadde da vi var sammen?
– På en måte. Det er derfor det er viktig å kjenne deg. Du er ofte to personer samtidig.
– Jada, jeg prøver å ha det i bakhodet. Hvorfor nevner du egentlig dette nå? Er det noe spesielt jeg har gjort?
– Jeg opplever deg som litt lite tilstede.
– Jeg er kanskje det… jeg har mye å tenke på etter at jeg kom tilbake. Det var ganske intenst å skulle forholde seg til så mange mennesker samtidig. Jeg ble… jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det… jeg ble så liten og samtidig ble jeg så… det er helt feil å bruke ordet betydningsfull, men det var faktisk det jeg følte meg.  Alle visste noe om meg… tenk deg at alle vet hvem du er og hva du gjør, men selv aner du nesten ingenting om de andre, og så snakker alle med hverandre og hopper fra den ene samtalen til den andre… og alle regner med at du vet like mye om dem som de vet om deg… forstår du hva jeg mener?
– Men kjente alle de andre hverandre fra før?
– Nei, men det virket sånn.  Alle snakket sammen som om de hadde kjent hverandre bestandig. Det var som… tenk deg en følelse av amnesia-light.  Det ble mye å forsøke å holde rede på.
– Tror du ikke de visste like lite om deg som du visste om dem?
– Det virket ikke sånn. Det var det som satt meg ut litt…  folk gikk rett inn i personlige samtaler.
– Du liker jo det?
– Joda. Det er ikke noe galt, det har bare gitt meg mye å tenke over.
– Så det er det du går og tenker på?
– Det surrer rundt… jeg beklager om jeg ikke virker helt tilstede.
– Nei, det er akkurat det som jeg aldri helt har forstått med deg. Du er liksom hundre prosent tilstede, men allikevel føles det som om du bruker bare akkurat den prosessorkraften du trenger, og så bruker du overskuddet til noe annet.
– Mm. Du har sagt det før.
– Hvordan var det i Lyon forresten? Jeg har aldri vært der.
– Det var stort. Større en København. Jeg så ikke så mye til byen egentlig. Vi dro til et gammelt slott og ble der til dagen etter. Ganske fint… med masse trær og gamle murvegger som var overgrodd av villvin… det var i hvert fall grønt.  Det var verdt pengene.  Akkurat passe varmt var det også…

Det er et gjennomsiktig lydbilde. Noen fugler som kvitrer, den litt spisse lyden av en fontene, og samtaler og latter fra småbordene rundt baren ved siden av svømmebassenget. De fleste sitter ute i det varme været. Gjennom de åpne dørene til den store terrassen kan jeg se Helena og moren hennes. De sitter i en liten klynge av mennesker som har trukket flere bord sammen til en liten gruppe. Jeg burde kanskje sittet sammen med dem, men jeg har behov for å holde litt avstand. Jeg trenger å lande litt etter min lille opptreden. Jeg var fullstendig uforberedt. Jeg hadde tenkt jeg antagelig skulle spille en gang utpå kvelden eller i morgen, litt uformelt, kanskje spille noe “on request”  i en mere intim sammenheng.  Men så ble jeg plutselig annonsert som et pauseinnslag mens vi ventet på at lunsjen skulle bli klar.  Jeg hadde forventet at noen ville si noe etterpå, men alt fløt liksom ut. “Da sier vi takk til Cecilia og setter oss til bords…“,  kanskje det er sånn det føles å være hyggepianist på en strippeklubb hvor alle venter på hovedretten: I dag er det bever…
Ja, ja.  De klappet jo høflig. Man får vel den responsen man fortjener.

Det er en ganske unik samling mennesker og det virker som om alle har det svært komfortabelt.  Moren til Helena hadde helt rett da hun sa: Det er ikke garderoben din som er invitert.  Her er alt fra mørk dress til fritidsantrekk. Det eneste folk har felles er at de hver på sin måte kler det de har på seg.. Helena har på seg en kort blomstrete sommerkjole, moren hennes har en lys blå drakt og en hvit bred stråhatt. Mannen som er på vei mot meg har en lys og litt skrukkete lin-jakke over en hvit løsthengende t-skjorte og lyse lin-bukser.  Alex står det på navneskiltet hans. Jeg aner ikke hvem han er, men han vet visst hvem jeg er:

– Ah, Cecilia. Can I get you anything?
– No thank you, I’m fine.
– You looked like you needed a drink.
– Is that so… and exactly how does a woman look when she needs a drink?
– Like you.  Scrutinizing the decor, the wallpaper and her nails.
– Did I do that?
– I’m exaggerating, of course. Just an excuse to talk, really.
– Drinking is both the cause and solution to most problems. Do know who said that?
– No. Someone with adequate experience,  I gather?
– Hemingway.
– Ah! The guy who shot himself.
– Exactly. He’s not on the not-to-be-mentioned-list, is he, I mean in this family?
– Heavens no! … although we’ve all had to leave our guns at the reception.
– I wasn’t aware of that. Maybe I should have turned in my little pink Smith & Wesson then?  The one I always carry in my purse in case I should get a sudden urge to decorate the wallpaper with my brain.
– So that’s why you were inspecting it?
– The wallpaper?
– Or perhaps your brain? You’re a psychologist, right?
– I don’t do myself.
– Like a female dentist never does her own cavities?
– I prefer male dentists. How about you?
– Good question. Why?
– Being on top of the situation?
– You prefer being on top?
– I like being in control. Top or bottom is irrelevant.
– Sure you don’t want a drink?
– No. I absolutely want one, but I’m sure I’m not having one, and it has nothing to do with the company.
– I’m glad to hear that…. but seriously, I really just wanted to say that I liked your performance. It exceeded my expectations.
– Wow! Thank you!  … uhm, in what way did I exceed…
– You seemed so fragile or maybe gentle is a better word, I mean when you started to play, and then you just exploded, like it came out of nowhere.
– I was nervous. I didn’t really know what to play. I was completely taken by surprise when Gabrielle suddenly announced me… so I decided to improvise.
– You improvised the whole thing?
– No, I was really just stealing from here and there, tying it together with modulations.
– How long have you been playing?
– Since I was born, I guess. Do you play the piano?
– A bit, but I’m a really a singer. Do you sing?
– I only hum… occasionally. Actually I’ve always wanted to sing. I envy people who can sing.
– Let me know next time you’re in Brussels, and I’ll give you lessons.
– In Brussels? Is that where you live?
– For the time being… at least for a couple of years. I work for a law firm.
– I thought you were a singer?
– I am.  An operatic tenor, and a lawyer.
– Interesting combination. The singing lawyer…  like the singing detective?
– Like the humming psychologist?
– We’d make a great couple.
– Absolutely. Look; here is my card. Give me a call if you’re in Brussels. We could have dinner.
– And singing lessons?
– Of course. We can start by humming together.
– You don’t want my card?
– No. I might be tempted to call you.

– Chateau de Montifaud. Det må jeg si var litt av en presang.
– Jeg fikk kjøpt den av en velvillig herre, og nå gir jeg den til en annen velvillig herre.
– Det… jeg kan vel bare si takk.
– Du kan si litt om velvillighet… var det ikke det du ville… om min tendens til å overvurdere folks velvillighet. Eller var det ikke noe poeng?
– Ikke noe stort poeng.
– Så da har jeg kanskje overvurdert din velvillighet?
– He he. Jeg tror du vet godt hva jeg mener.
– Kanskje, men jeg har ikke imot å høre deg si det.
– Det er ingen stor sak, men jeg tror altså du forventer at folk lytter på en litt annen måte enn de ofte gjør.
– Hvordan da?
– Vi lytter jo annerledes når vi snakker ansikt til ansikt enn over telefonen. Vi ser hverandre og leser hverandres reaksjoner.  Da forholder vi oss også til det vi ser.
– Selvfølgelig.
– Poenget mitt er at når reaksjonene ikke samsvarer med det man hører så blir man usikker på hva man har hørt, og lurer på om man skal legge noe annet i det man hører.
– Snakker du om deg selv nå?
– Ikke så mye meg. Jeg har lært meg hvordan du kommuniserer.
– Hva er det du tenker på da?
– I blant tror jeg du kan virke litt uhøflig mot dem du snakker med, som da du snakket med serveringsdamen.
– Du mener da vi spiste lunsj?  Jeg måtte jo se på det jeg skrev. Det er ikke mulig å skrive på iPad uten å se.
– Så du ikke hvor usikker hun følte seg?
– Nei. Jeg så ikke på henne så mye.
– Nei, nemlig. Du kan ikke forvente at folk forstår at du hører hvert ord de sier når du er opptatt av noe annet.
– Hvorfor ikke? Jeg svarte jo. Klart og tydelig.
– Jo, men du så ikke på henne.  Det var derfor hun gjentok det du hadde svart, for å få bekreftet at hun hadde forstått deg riktig.
– Jeg måtte bare få sendt mail til Siv om at det er streik på Gardermoen, så hun kan forberede Shaya på at jeg kanskje ikke kommer… så det er det du mener, at jeg ikke bør gjøre to ting samtidig?
– Ikke når du snakker med folk, og ikke i sengen.
– Det siste har du lært meg, ganske grundig.
– Jeg har kanskje det…  så hva har du tenkt på mens vi har snakket sammen?
– Nå?
– Ja. Jeg kjenner deg.
– Det er så rart. Noen mennesker trenger full oppmerksomhet hele tiden, mens andre egentlig bare er glad til at de får snakke uforstyrret. Du syns ikke jeg avbryter ofte?
– Nå snur du samtalen. Du er veldig flink til å la folk få snakke ferdig, men det kan også virke begge veier.
– Anette mener jeg er hundre prosent tilstede.
– Men det tror jeg du er, med henne. Hun er viktig for deg, er hun ikke?
– Jo.
– Kanskje du skulle forsøke hardere? Når du først er sammen med folk så kan du vel la de andre tankene få ligge litt?
– Jada. Men nå blir det veldig ensidig her syns jeg.
– Du spurte jo.

_

Nå må jeg komme meg avsted. For alt jeg vet er det timeslange køer. Lurt å være tidlig ute.  Carl lurte på om jeg gleder meg til å reise. Det er kanskje et relevant spørsmål?  Jeg gleder meg ikke akkurat til flyreisen. Vi “verdensvante”  blir jo så blaserte at en tur til Miami ikke oppleves som spesielt…  men det skal man kanskje ikke si? Skal se Carl har rett i at velvilligheten ikke alltid er tilstede hos mottakeren… Hva om mottakeren er dønn deprimert og lever av flatbrød i en muggen kjellerleilighet uten vinduer?  Nei, da…  … da er det vel best man sier at man spiser sitt brød i sitt ansikts sved og helst er deprimert 24/7/364, men så skal man altså få denne ene dagen i året hvor livet smiler: Denne “Svantes lykkelige dag”  hvor en duggfrisk Nina kommer ut fra badet, naken, med fuktige vuggende hofter og innbydende blanke vanndråper i kjønnshårene –  vanndråper som speiler løvet på trærne,  solen på himmelen, fuglene som flyr i flokk og edderkoppen som vandrer målbevisst mot sitt bytte på et sølvskimrende spindelvev .  Og Nina har et hvitt badehåndkle rundt håret og et salig smil mot kaffegruten som bobler duftende i tuten av kaffekjelen på den velbrukte General Electric-komfyren. Hun setter seg ned ved bordet med en yndig bevegelse og gaper over eggeplommen, akkurat i samme øyeblikk som edderkoppen gaper over sitt bytte i spindelvevet – og Svante ser eggeplommen som sprekker og renner sakte nedover haken hennes før den drypper ned på den blårutede voksduken med et lite plopp. Så lener han seg smilende over bordet og skjenker kaffe i den gamle koppen med marihøner på.
– Gud, hvor er jeg lykkelig, Nina!
– Det kommer ikke til å vare.

 ___

Kan jeg reise til Miami med bare skulderveske? Jo, jeg kan vel det. Jeg har i hvert fall tenkt å prøve.  Og dersom Gud og Allah og de fire naturens grunnkrefter er enige om at jeg skal komme tilbake, så gjør jeg det – en eller annen gang.

Ha det så lenge. :)

___

5
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

19 Responses to Avsted

  1. avatar Breiflabben says:

    Ha det og god tur :-)





  2. avatar ertaberta2 says:

    Riktig god tur cecilia, det blir sikkert stas å møte shaya og siv, som du har fortalt om før.
    I mellomtiden skal jeg lese meg opp her på bloggen. :)
    Kos deg på tur.
    Klem. :)





  3. avatar LeylaM says:

    Ha en fin tur og kos deg Cecilia, blir flott å få møte Shaya og Siv igjen :)

    Klem på deg :)





  4. avatar eMTe says:

    Kos deg :)
    Marieklem





  5. avatar sjalle says:

    Stilig bilde :) … og god tur.





  6. avatar sirenia says:

    God tur Cecilia :)





  7. avatar pefawe says:

    Velskrevet som vanlig :-) Riktig god tur og kos deg masse





  8. naturglede naturglede says:

    God tur og kos deg masse. Håper alt går greit med både køer og det ene og det andre. 😀





    • avatar Cecilia says:

      Det ble litt ventetid, men langt mindre enn jeg hadde regnet med. Media har selvfølgelig en voldsom trang til å overdrive. Minst to timer meldte avisene. Jeg gikk rett i fella og var ute i alt for god tid. Jeg ventet vel omtrent tyve minutter, så jeg fikk god til til å shoppe litt på tax-free, spise café-mat og skrive litt. :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *