XX + XY = the goddamn Götterdämmerung

Now, how far out is THAT! And guess what? It gets even worse!

Det er alltid vanskelig å fortelle mamma at jeg skal reise bort. Hun ser katastrofer i alt jeg foretar meg, og særlig er det bekymringsfullt at jeg skal utenlands. Det irriter meg at jeg aldri når frem med fornuftige argumenter, men samtidig forstår jeg henne. Hun er redd for at det skal skje noe med meg. Hun har jo ingen andre.

Jeg har vel egentlig forstått for lenge siden at det er savnet av en mann som ligger til grunn for mange av diskusjonene våre. Det er ikke en ektemann hun savner, bare en mann hun kan ringe til –  en hun kan stole på at klarer å skifte pakning på hageslangen, stake opp sluket på vaskerommet, eller montere hammocken, altså en mann som kan gjøre alt hun ikke tror jeg klarer. Men det finnes altså ingen mann hun vil ringe til, så da finnes det kun to alternativer.
– Jeg trenger jo strengt tatt ikke den hammocken, Cecilia.
– Det skal bli varmere til helgen. Du kommer til å ville sitte ute.
– Du må passe på ryggen din…
– Jada…jeg har danset ballett i ti år, mamma. Jeg vet jeg skal løfte med knærne, ikke med ryggen.
– Den skal stå andre veien.
– Jada! Men jeg må feste den først, og så snur jeg den etterpå…  …sånn. Er det ikke slik du vil ha den?
– Du må legge hellene under så den ikke vipper. De ligger bak…
– Jeg vet akkurat hvor de ligger. Det er jeg som har langt dem der.
– Jeg vet jo det.
– Jeg kan ikke huske en eneste gang du har gitt meg aksept for noe jeg har gjort… i hvert fall ikke etter at vi flyttet til Norge. Selv studiene mine syns du var bortkastet.
– Det tok jo fem år…
– Ja. I fem år proppet jeg meg full av kunnskap innen et fag som både du og enhver jævla lastebilsjåfør tror dere kan mere om enn meg. Da er det vel ikke rart du syns det var bortkastet.
– Du trenger da ikke banne…
– Unnskyld   … jeg hadde ikke vært den jeg er om jeg ikke hadde investert i meg selv.
– Det var da ikke du som investerte…
– Hallo?  Hvem var det som studerte? Hvem var det som syklet til Blindern hver dag og drakk pulverkaffe på lesesalen fordi hun ikke visste at hun hadde arvet?  Jeg aner ikke hva slags avtale dere gjorde eller hvorfor, men én grunn må det ha vært til at jeg ble umyndiggjort av min egen mor og måtte leve på almisser. Kanskje du aldri skulle tatt ut spiralen… så hadde du sluppet lettere.
– Nå er du urimelig…
– Sikkert. Jeg gidder ikke snakke mer om det.
– Jeg har da aldri umyndiggjort deg!
– Mamma. Kan du ikke bare akseptere at vi har ulike krav til livet? Jeg har arvet noe fra farssiden som jeg selv syns er langt mere verdt enn penger, og det er det fint lite du kan gjøre noe med.
– Det er vel det…
– Og det skal du være glad for. Vil du ha fløte eller melk i kaffen?
– Fløte.
– Jeg reiser forresten til Lyon til helgen, på slektstreff.
– Slekststreff? Hva skal det være godt for?
– Jeg skal treffe slekten min.
– Men det er jo ingen du kjenner!
– Det er nettopp det som er poenget!  Noen ganger får du meg til å lure på om jeg er adoptert…
– Du har da slektninger her også.
– Hvem da? En barnløs inngiftet tante? Hva annet er det igjen av slekten min her?
– Nei, du vet vel selv best.

Det irriterer meg at jeg blir så irritert. Hun mener jo ikke noe vondt med det. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg lar meg irritere… jeg er ikke engang premenstruell. Kanskje vi skulle drikke et glass vin…
– Har du lyst på et glass vin, mamma? Det står en halvflaske hvitvin i kjøleskapet.
– Du kan da ikke drikke når du kjører?
– Jeg tenkte jeg skulle sette bilen i garasjen din mens jeg er borte. Kan jeg det?
– Det er jo ingen andre som bruker den.
– Skal jeg åpne vinen?
– Tror du den er god da? Den har jo stått der siden…
– Bare siden påske. Den lunsjen som ikke ble noe av da Siv ble forsinket. Husker du?
– Jada. Det ligger noe laks der også, men den holder seg jo lenge.
– Har du lyst på det? Skal jeg varme noen bagetter til oss? Koke noen egg?
– Hvis du vil…

Hvis jeg vil… Jeg vet at det betyr ja takk. Det er bare så vanskelig for henne å si det. Hun vil ikke ligge noen til byrde,  vil ikke stå i gjeld til noen, vil ikke be om noe… hun vil ikke engang bruke penger på seg selv utover det helt nødvendigste. Hadde det ikke vært for Shaya hadde hun aldri bestilt internett eller kjøpt den fine datamaskinen som står og støver ned i vindusposten. Jeg ser på henne gjennom det åpne kjøkkenvinduet mens jeg varmer bagetter og koker egg, og tenker på hvor pen jeg syns hun var da jeg var liten… hvor stolt jeg var av henne, den pene mammaen min. Nå er hun grå, lenge før tiden. Hele kroppen hennes har forandret seg. Hun ser det nok selv også, sikkert bedre enn meg.  Jeg åpner vinen. Er det dampen fra egge-kjelen som har gjort at flasken har blitt våt av å stå på benken bare et par minutter, eller er det mye fuktighet i luften i dag?  Chateau de Maligny Petit Chablis 2007.  Den lukter helt fint.
– Vinen er helt fin den, men det er sikkert lurt å drikke den nå. Skal vi ta fine glass?
– Ikke til meg. Ikke her ute. Jeg kan ta et kjøkkenglass, ett av de små uknuselige.
De uknuselige ja. De stygge små glassene med blå kant som står pertentlig plassert på sin faste plass ; inni  et  blekrosa kvadrat på vokspapiret i den nederst hyllen. Det er nok en stund siden hun har skiftet papir i hyllene nå. Jeg kan se at at de hvite tegnestiftene som holder det på plass har begynt å bli misfarget.
– Husker du da vi kjøpte dem?
– Glassene ja,  det husker jeg. Du slapp det ene rett i gulvet, og der gikk det i tusen knas.
– Du sa jo de var uknuselige.
– Det var det de sa i butikken… nitten kroner kostet de. Det ble så små biter at vi nesten ikke så dem.
– Men det er også det eneste som har blitt knust. Det er fortsatt fem glass igjen, etter femten år. Det kan du ikke klage over.
– Neida… glassene har hold seg godt, men så har jeg også vasket dem for hånd i alle år. Jeg vasker jo opp på fem minutter, men maskinen bruker over en time. Så dyr som strømmen har blitt. Den står bare der og tar plass.
– Du har da nok av plass.
– Har jeg fortalt deg at Stømme ved siden av har flyttet?
– Når skjedde det
– Før påske. De ville ikke sitte med det store huset lenger.
– Hvor flyttet de?
– Til Middelthuns gate. Nytt og moderne, og alt på ett plan. Du kan tro det var fint.
– Har du vært der?
– I påsken. Da dere var på fjellet.
– Du har ikke lyst til å flytte da, mamma?
– Flytte? Hvor skulle jeg gjøre av alt sammen? Alle tingene til Kissa står jo i kjelleren, og det fine soverommet til Shaya som nesten ikke er brukt.
– Nei… jeg vet det. Det sånt som skjer. Men hun har jo et flott rom når hun kommer på besøk.
– Her ja. Men ikke hvis jeg flytter.
– Det er sant…
– Ja, ja… vi får nå først se hvor lenge jeg lever.
– Hallo? Etter alt som ble investert i å få deg frisk igjen så har du pent å leve i minst tredve år til.
– Man bestemmer jo ikke det selv. Kan du ikke ta resten av laksen, ellers blir den bare kastet.
– Skal vi ikke dele?
– Nei. Ta den du. Jeg har ikke matlyst for tiden.
– Hva er det egentlig som er galt, mamma?
– Galt?  Nei, det er da ikke noe galt. Alt er ved det samme… Når har dere tenkt å flytte?
– Det er ikke bestemt ennå. Siv har måttet utsette eksamen.
– Jeg håper du aldri blir ensom, Cecilia, det unner jeg ingen.
– Nei… er du redd for at jeg skal flytte fra deg?
– Jeg har jo ingen andre enn deg.
– Du har et barn til, og til og med et barnebarn, mamma, og du får sikkert flere.
– Men jeg ser dem jo aldri.
– Så reis og besøk dem da vel. Du har da råd til det?
– Jada…
– Mener du det er barnas plikt å bo i nærheten av foreldrene sine?
– Nei…neida, men man kan få blodpropp av å reise så langt med fly i min alder…
– Herregud, mamma! Hvor har du lest det? På nettet?
– I Aftenposten.
– Og da tror du på det? Det er farligere å reise til flyplassen enn å reise med fly, uansett alder. Det er statistisk bevist.
– Du vet jo alt, bestandig.
– Mamma, du blir ikke alene. Det trenger du i hvert fall ikke være redd for. Om jeg så skal bære deg med meg dit jeg flytter.
– Nå var du søt.
– Der ser du. Jeg kan hvis jeg vil.
– Jeg liker ikke at du reiser så mye.
– Det er bare for noen dager, mamma. Jeg kommer jo tilbake.
– Joda…men hvis noe skjer…

___

Hvis noe skjer… det eneste som skjer er at jeg får dårlig samvittighet for å reise. Selvfølgelig kan det skje noe. Det skjer noe hver eneste dag. Folk dør i ulykker eller blir lemlestet av tilfeldig vold. So what? Det finnes ingen kollektiv sorg over enkeltskjebner. De blir redusert til en notis i lokalavisen; Mann kvestet i arbeidsulykke på Smøla, Ung jente påkjørt i fotgjengerfelt… 30 barn drept i Syria. Vi leser det og blar videre uten å tenke. Det er noen andres oppgave å ivareta minnene og historien etter dem som blir borte.  Det er slik livet er, for alt som lever. Det er slik det er nødt til å være. Det meningsløse er aldri meningsløst, ikke i det store bildet. Hvert eneste bortfall bidrar til å skape muligheter, det er alltid noen som fyller rommet etter dem som blir borte. Slik går samfunnet og verden videre, både blant mennesker og dyr… og er det egentlig så mye som skiller oss? Det er vel bare tre vesentlige ting: Vi kan lage maskiner som jobber for oss, vi kan drepe på avstand, og vi begraver våre døde. Tre vesentlige ting som alle gir økonomisk gevinst… for noen.
Jeg ser på invitasjonen at det skal være en kort presentasjon av alle i plenum klokken elleve på lørdag formiddag, og etterpå skal det være lunsj. Så er det ikke noe som skjer før klokken åtte, da er det middag. Jeg er spent og kjenner at jeg har reisefeber, og egentlig angrer jeg litt på at jeg bestilte billett til København først. Pappa er i Australia og Alice er heller ikke hjemme. Jeg kunne like godt ha ventet til i morgen og dratt direkte, men nå er det for sent.  Ja ja… det er på tide å dra. Taxien har kommet. Jeg kan ikke huske sist jeg reiste med koffert…

_

_

_

Det er folksomt på flyplassen i Lyon. Mannen jeg legger merke til kunne like gjerne ha vært en av livvaktene til den amerikanske presidenten. Han er høy og mørkhudet, har mørk dress, lys blå skjorte, kortklippet hår og pilotbriller. Men det er ikke derfor jeg legger merke til ham; det er på grunn av navneskiltet han holder opp.  Det er mitt navn.

– Hi! You are waiting for me?
– Would you be Cecilia?
– Yes. Would you like to see my passport?
– That won’t be necessary, I’m sure. May I take your suitcase, miss?
– Yes, please.
– Please follow me.
Det er varmt utenfor. Jeg blir stuet inn i en elegant kremfarget minibuss og bedt om å vente.
– How long? May I wait outside?
– By all means. Ten, or fifteen minutes, at the most.
– Do you have a cigarette?
– Yes, but they are very strong.
– That’s okay. I’m a grown-up.
Han ler og henter en pakke sigaretter i hanskerommet i bilen.
–  I have to go back to the airport, so I shall have to lock the car unless you stay close to it.
– I won’t go anywhere.
– My name is Beau, by the way.
– Nice to meet you, Beau. And thanks for the cigarette.
– Don’t mention it.

Han har rett. Sigaretten er sterk og uten filter. Jeg orker bare halvparten før jeg blir svimmel. Det står varmt fra asfalten og det finnes ikke skygge. Landskapet er flatt så langt øyet kan se, bare avbrutt av noen pent formede busker, noen industribygg her og der, og selvfølgelig flyplassen, som ligner på et forvokst drivhus med botoxlepper tredd rundt midten, eller kanskje det er kjønnslepper?  You will be picked up at the airport,  stod det i den siste mailen jeg fikk. Jeg tenkte ikke at det ville være av en secret-service-agent med høy Hollywood-faktor. Jeg lurer på hva han tenker om meg. Jeg burde kanskje tatt på meg noe annet enn slitte dongery-bukser, t-trøye og semsket skinnjakke? Would you be  Cecilia?   Ja. Hvem annen ville jeg vært om jeg kunne velge? Angelina Jolie? Nei. Da ville jeg heller vært Brad Pitt.
Det hvithårede ekteparet han har med seg er pyntet til trengsel. Jeg smiler mitt peneste smil, og håper det holder.
– Bonjour. Je suis Cecilia…
– Bonjour. Du you speak english?
– Sure.
– Good, and you are from?
– Denmark.
– I’m Gabrielle, and this is my husband Marc.
– Nice to meet you…
Hun ser på klærne mine.
– You are an artist?
– Yes… is it that obvious?
– No, of course not, my dear… I’m sure you… my God!  You must be Wicky’s granddaughter?
– Yes. Did you know her?
– Remarkable. You look just like her. Marc, look at her! Look at her face.
– Yes, I can see the resemblance, Gabby, but…
– She’s just younger… look at her hair and her eyes.
– I am looking, Gabby.
Jaha. Så blir jeg i hver fall sett, om enn på en litt annen måte enn jeg foretrekker.
– Uhm… did you know my grandmother?
– Let’s get together and talk later, shall we? The man is waiting.
Hun har rett. Secret-service-agent Beau virker utålmodig.
– I’d like that very much.

Det er umulig å snakke i bussen. Det er kun to seter i bredden og det er er langt mellom seteradene.  Her skal man kunne strekke bena.  Jeg ser litt på de endeløse jordene og skriver mail til Siv på turen inn mot sentrum, og lurer på om det er noe jeg har glemt.
Når vi stopper utenfor hotellet er det bare jeg som skal av.  De skal altså ikke til samme hotell. Det er synd. Jeg skulle gjerne snakket med Gabrielle, men jeg får bare styre utålmodigheten min, vi får sikkert muligheten i løpet av helgen. Vi tar smilende farvel og ønsker hverandre en fin dag. Beau hjelper meg inn med kofferten.
– Where are you taking them?
– To a private address.
– I see. Is there any place you would recommend me for a night on the town?
– There are several places.
– Where are you going to-night?
– I’m a married man.
– I see.
– Have a pleasant stay.
– I’ll do my best.
– I’m sure you will…

Ja, ja…

All of the hotel’s 238 rooms, including seven Business Class rooms, offer expansive views of the Old City and the region as far as the French Alps and Mont Blanc.” sier hotell-brosjyren.  Expansive view, my ass, tenker jeg, og skimter en skittengrå elv noen kvartaler unna. Hvilken elv er det? Rohnen? Hva er egentlig Lyon kjent for? Fotball? Det rasler fra lufteventilen over døren. Jeg får få noen til å sjekke om noe er løst inni der. Jeg kan ikke sove med den lyden… kanskje Helena har landet?  Hun skulle også komme i dag.
– Helena? Where are you?
– In Lyon. Where are you?
– Me too. At the hotel. Shall we meet?
– Absolutely. I’m out right now. I’ll try to be back in an hour.
– Okay. I’ll wait for you downstairs.

Da har jeg en time på meg til å kladde ett-minutts-presentasjonen min. Det ene minuttet jeg har til rådighet for å presentere meg selv, med mine egne ord. I bakhodet ligger tanken om at jeg skal på audition. På flyet tenkte jeg at dette er testen jeg må gjennom for å bli godtatt som et fullverdig medlem av min egen slekt,  at utfallet er avhengig av en ett minutts muntlig presentasjon – uten mulighet for utdypninger eller tilleggsforklaringer – uten spørsmål fra sensor. Ett minutt… hvordan kan jeg komprimere essensen av meg selv ned til ett minutt? Kanskje jeg tar det for alvorlig?  Hvorfor ikke snu det rundt? Jeg trenger vel ikke et helt minutt til å fortelle hvem jeg er… det står jo i invitasjonen hvem alle er. Jeg trenger bare fortelle hvem jeg har blitt, altså hvordan jeg har forvaltet den genetiske arven min. …og kanskje si et par ord om hvor glad jeg egentlig er for at jeg er den jeg er, som en hyllest til alle mine forfedre, på godt og vondt. 
Once upon a time The  Creator and The Four Laws of Physics agreed that a little girl should be born, and they gave her the best suitable ancestors to become exactly what she is about to become… me.

– You must be Cecilia.
– Yes?
– I’m Evelyn, Rosie’s mother.
– Yes? Do I know Rosie?
– Oh, sorry. You probably know her as Helena.
– Ah. You’re Helenas mother. How nice to finally meet you.
– She wanted me to keep you company. She will join us later. Hope you don’t mind.
– Not at all. I have wanted to meet you. Helena has told me a lot about you.
– She’s talked a lot about you too. I understand you two have …a lot in common.
– Yes… we do. We have a lot in common… music, dancing, drawing…
– She showed me the drawings, the ones from Oslo.
– She did? Oh… yes… uhm…did you like them?
– Yes. Does it make you uncomfortable, Cecilia, that she showed them to me?
– No…  I guess not… they were rather… uhm… explicit. I think you know everything we have in common, don’t you?
– Yes. And I can see why she likes you. You are very attractive.
– Thank you.
– I see no reason to beat around the bush or pretend to have secrets. I like things to be out in the open.
– Me too.
– So we’re still friends?
– Absolutely.   … you’re close, you and Helena?
– When we get the chance. She’s far too busy to come visiting me, so I have to go to Geneva if I want to see her.
– She was in Stockholm. That’s why she came to see me in Oslo. It’s only a short…
– I know that. Don’t get me wrong. I’m not complaining. I like going to Geneva, after all it’s still my apartment. Sometimes I go there, even if she’s away.
– Why do you call her Rosie?
– That’s her name. Helena Catherine Rose. She’s always been Rosie to me.
– I see. She never told me.
– I’s a mother-daughter ting.
– I see. She wouldn’t like me to call her Rosie?
– No. Not yet. If you don’t mind my asking,  what’s your relationship with your mother?
– Uhm… tense?
– In a positive way?
– Yes and no… I’m… I don’t think I turned out to be precisely what she wanted me to.
– I know… we all have our expectations… well.  Would you like something to eat, or a drink?
– Yes please. Let’s have a drink.  What’s Helena doing?
– She’s out doing a little survey. You know, a family gathering can be rather… tedious.
– I’ve actually been looking forward to it
– Oh, but you should. It’s your first. But you know, the next time you’ll hear the same stories again… always the same stories, repeated over and over again, with small alterations… fiction mostly, but then again, what isn’t?  Let’s go to the bar.

Jeg forsøker å døyve høydeskrekken min med to gin-tonic uten at det hjelper.  32. etasje er høyt uten sikkerhetsbelte. Evelyn snakker i vei, og jeg følger med så godt jeg klarer mens jeg klamrer meg til stolen med begge hender. Hva om det er like før hele hotellet velter? Jeg kan ikke forstå at noen har turt å bygge noe så høyt… just to get expansive views
– … you know, Cecilia, I’m thinking about the mercy that engulfs good memories… that they will always be dominated by wishes rather than by relealities. In a way it’s wery comforting…
– Yes…
– … but at the same time everything becomes unreliable… so you shouldn’t believe everything you hear….
– Yes… I know…

Svaier det, eller er det bare skyene som beveger seg?
– … and,  you know,  some things are always best let alone… are you allright?  You look pale…
Er det noe rart jeg er blek når hele rommet svaier? Forstår hun ikke hvor farlig det er å sitte her?
– Yes… uhm… I’m really not very comfortable with hight.
– Oh my dear!  I’m s0 sorry. You should have told me.
– No, no… it’s okay. As long as I don’t look down.
– No, you’re not okay. I can tell. Let’s go somewhere else. I saw a nice restaurant only a short walk from the hotel.
– No, really. I think I need to do this.  Just a little while longer. I’m not goin to be sick. Promise.
– You are sure about that?
–  Yes.  You were saying something about letting the past lie. Maybe I shouldn’t be digging too much in the past… is that what you are telling me?
– No. Everyone should do what they think is right. I know you’re upset with your grandmothers… story.  You find it hard to believe. Well, so do I.
– That’s interresting. Helena told me that you…
– That was before.
– What made you change your mind?
– Something Helena pointed out. Wicky wouldn’t have risked being cripled for life. She was far too smart. She would have chosen a more … a safer method, if she really intended to end her life.
– That’s exactly what I told her.
– I know. And that’s what made me reconsider. You should talk to Gabrielle, she…
– Funny you should say that. Do you know her well?
– I should. Gabby is my sister. Have you met her?
– We met at the airport….your sister? You don’t look like sisters.
– Half sisters. We have different mothers. She knew your grandmother quite well. You should really talk to her if you get the chance.
– How did they know each other?
– She was your fathers nanny.
– But… how old is she?
– Gabrielle is born in thirtyfour, that makes her…
– Seventy eight.
– Yes. She’s four years older than me.
– And my father was born in fifty-six, when she was… twenty-two, and my grandmother was forty-three when my father was born… how long… I mean, was she there when it happened?
– No. But you really should talk with her about this. I only know what she’s told me….
– She said she wanted to talk with me. Unfortunately she is not staying here.
– Oh no. She wouldn’t be caught dead in a place like this. Poor Gabbie… she’s living in her own reality… a really absurd mixture of new age metaphysics and materialism. But she is a genuine kind person. She will probably want to give you something as well.
– Give me something? Like a present?
– Yes. She likes doing that sort of thing when she meets someone she likes.
– Should I accept?
– Definitely. She can afford whatever she wants to give you, and she’d only be upset if you declined.
– Okay. Thank you for telling me. When is Helena coming back?
– Hard to say, really… we haven’t been to Lyon before. She might have to look around a bit.
– What exactly is she looking for?
– Pot.
– You mean like marihuana?
– Yes.  Don’t tell me you’re shocked?
– No. It’s just… I never imagined…
– That old people like me…
– No, that’s not what I meant at all… it’s just not a thing you normally do with your parents.
– Don’t you share a bottle of wine with your mother?
– Yes. Of course, or mostly with my father… but that’s legal.
– It’s not illegal to smoke pot in Holland.
– I get your point…  but we’re in France.
– Yes. That’s probably why it’s taking her so long. But don’t worry. She’s able to take care of herself. She ran away with an older girlfriend when she was fourteen… did she tell you about that?
– No.
– Maybe she will. Don’t tell her I mentioned it. Helena has always been rather wild,  just like her mother.
– That’s exactly how my grandmother was described to me… wild.
– It’s not a bad thing being a bit wild when you’re young. Not even when you’re older.
– I guess not…
– Men don’t have the same opportunities, you know. They always have to brag about it. Being a woman you can move more swiftly and create small scandals that is quietly tolerated. It’s easy for a girl to be wild as long as she’s got funds and lots of ancestors, isn’t that what they say?
– I wouldn’t know, but I guess you’re right.
– It’s the scandals that provide entertainment, not just for the tabloids, it gives us something to gossip about.
– I’m not so much into gossip.
– Tell me about your father. It’s a shame he couldn’t make it.
– Yes. He’s in Australia, visiting my brother.
– He’s got a new wife, I’ve heard?
– Not exactly a wife, she’s more like a girlfriend. She works at his office.
– I see, well… it’s probably wise of him to let it stay that way…  after all he’s still married.
– No. He’s divorced, more than ten years ago.
– Are you quite sure about that?
– Why?
– Oh, just some legal matters some years ago, I thought I saw your mothers signature on some papers, but they might have been old papers for all I know… here I go again, worrying about other peoples money. You’re well of aren’t you? … not that it’s any of my business…
– I’m okay, thank you.  And I’ll wear something more suitable tomorrow. I promise.
– Cecilia,  you just wear whatever you like. It’s not you wardrobe that has been invited. …I wonder what time it is.  Would you like to go for a walk? Get some air?
– I’d love to.

 ___

Lyon er folksomt og minner meg merkelig nok om en blanding av Frogner og Grønland: Pene, velholdte eks-etasjers bygårder, grå bakgater med innvandrerbutikker, moderne bygninger i glass og stål… og mengder av tagging over alt. På nesten hver eneste ledige flate har by-vandalene kludret ned bumerket sitt slik at en hver form for dekorasjon av det offentlige rom fremstår som fullstendig bortkastet. Hva er egentlig poenget? Jeg blir helt flau på min egen generasjons vegne når jeg ser at selv statuer har blitt besudlet med dette fullstendig meningsløse griseriet. Hva gjør det med oss når omgivelsene våre blir så stygge? Jeg kan ikke forstå annet enn at dette må ha en innvirkning på oss, på en eller annen måte. Kanskje blir vi aggressive av det, eller bare motløse? Jeg klarer ikke å forstå hva det er som får intelligent ungdom til å bruke lommepengene sine på spraymaling med det eneste for øyet å gjøre omgivelsene styggere. Men de er kanskje ikke så intelligente som jeg tror? De ser kanskje ikke verdien i hverken arkitektur eller utsmykning – og de vil kanskje heller aldri forstå den verdien, ikke engang her i Frankrike?  Jeg må nok holde muligheten åpen for at det alltid vil være en viss prosentdel av befolkningen som er født til å være destruktive, uansett hvor de kommer fra. Noen vil alltid bli født til å bare være tøffe i trynet uten å ha filla av forståelse for… tja, for hva? For hvem? For borgerskapet?  For oss som kan være ville “fordi vi har penger og familier med lange aner“, som moren til Helena sa?  Kanskje vi ikke kan forvente annet så lenge kulturen vår bygger opp om og opprettholder den skjeve fordelingen? Den skjeve fordelingen handler jo ikke bare om penger, det handler om gener også. Mennesket parrer seg tradisjonelt innen sin stand eller kaste. Intelligente mennesker parrer seg og avler intelligente barn… kunstneriske mennesker avler kunstneriske barn… de mindre heldige avler mindre heldige barn… alle avler avkom innen sin egen stand, og oppdrar avkommet innen sin egen kultur. Det blir elitetenkning i praksis, og det kan man aldri få bukt med, uansett hvor mange sosialdemokratiske regler man trer nedover samfunnet. Partnere finner hverandre utfra en felles forståelse, og avslår hverandre utfra den samme forståelsen. Eller kanskje det er mangel på forståelse?  Hva med anekdoten om Albert Einstein og Marilyn Monroe? Hva sier egentlig den:
– La oss lage barn sammen, Albert, tenk deg det, et barn med mitt utseende og din intelligens?
– Men, Marilyn. Tenk om det blir omvendt?
Klarte ikke den fornuftige Einstein å se hennes kreative intelligens? Var det atter en gang fornuften i møte med kunsten… dette noe som ingen kan måle i annet enn popularitet?
Kan det egentlig måles intelligens i en skuespillers evne til å skape en karakter? I en skapende kunstners blikk på samtiden ligger kanskje den mest ikke-målbare av alle verdier;  kunstnerens evnen til å opptre som kommunikasjons-satellitt.  I en enkel verden med enkle mennesker er det den uforvrengte formidlingen som etterstrebes. Det lettforståelige, sagt med et forståelig språk. Lett popmusikk – the easy-teeenage-version…
I den mer kompliserte delen av verden fordres det et mere utfordrende språk. Matematikere har sine egne interne vitser… uforståelig for alle som ikke forstår matematikkens språk. Det blir aldri sett på som snobbete… merkelig nok.  Og jeg står på Place Carnot og undrer meg over det absurde i at noen har satt bumerket sitt på en parkeringsautomat, og tenker at det ligger noe trist i vissheten om at man aldri når frem til mennesker som tror de har forstått alt.
Vi ble kanskje engang skapt til å forstå hverandre, men så bygget vi Babels tårn. Og etterpå har vi sittet fast i myten… så hvis den dagen kommer når jeg ikke lenger ønsker å ta til meg noe nytt,  så håper jeg for Guds skyld noen skyter meg,  av ren barmhjertighet.

– Mamy, are you coming to my birthday party?
– Sure. When is it?
– On my birthday!
– That’s next Saturday.
– Yes. Will you come?
– Yes.
– Promise?
– Yes, Shaya. Of course I will come to your birthday party. I have something for you.
– A present?
– Yes.
– Are you sad?
– No. Not really. I’m just… I have been away for a week. I’ve only just come home. Listen, I’ll call you back in a little while. Okay?
– Yes.
– I love you very much…
– Yes. I love you too. Ha det!
Skjermen blir mørk, bildet av henne forsvinner, og jeg hører bare min egen lave stemme i det tomme rommet, fordi bevisstheten min ikke rekker å stoppe meg i tide.
– Ha det, Shaya
Det lukter innestengt og varmt, som om den gamle tapeten har blitt stekt på veggen mens jeg har vært borte. Merkelig at det er så varmt her. Det var bare tretten grader da jeg landet på Gardermoen, men det er kanskje varmere her i byen?  Nei, fjorten grader på termometeret. Jeg åpner balkongdøren for å slippe inn litt luft, og ser ned på en hvit varebil fra www.bislet.no som forsøker å parkere på en ledig plass. Sjåføren er tydelig stupid og gir opp etter å ha truffet fortauskanten tre ganger. For en fjott. Jeg følger ham med blikket og ser at han parkerer i fotgjengerfeltet med varselblinklysene på. Ja, ja, det er vel trygt nok etter klokken fem, tenker jeg, og trekker på smilebåndet. Hvorfor gidder jeg bry meg? Balkongkassene henger på rekkverket; to tomme øyne som stirrer hult på meg fra utarmede sokler.  Jada, ikke mas! Jeg skal kjøpe planter i morgen. Petunia skal jeg kjøpe. Det er vel er passe pyntelig for dere,  og kanskje jeg skal kjøpe et par store potter og sette ut noen tujaer som jeg kan skjule meg bak når jeg soler meg… hvis det blir noe sol da… eller hvis jeg i det hele tatt orker å være her?
Hva sier du, Cecilia, hvordan er det å være tilbake i et land der verdensvant er et skjellsord og Mercedes helst skal kjøres av bønder for å ikke være snobbete? I et land hvor alle drømmer om å bli lottomillionærer… hvor alle suger næring av naboens misunnelse… hvor nyrike ses på som en pariakaste og nyutdannet ungdom går på NAV for å få seg et slaraffen-år.  … og hvor bensinstasjonene er tomme fordi noen streiker for 3 kroner dagen. Er det ikke egentlig litt deilig å kunne putle med balkongkassene og irritere seg over uvesentligheter? Det er jo langt viktigere at Norge kom sist i MGP enn at 92 mennesker har blitt skutt i Houla… vi aner jo ikke hvem de er. Det er andres oppgave å videreføre historien deres. Ikke vår. Vi ha nok med vårt. Kanskje det var norske våpen eller norsk ammunisjon de ble skutt med? … da har vi jo sågar tjent litt på det.
Essensen av Cecilia: Et kynisk, beregnende, grådig og selvsentrert resultat av 14 milliarder års utvikling. Slett ikke verst!  Det var kanskje det jeg skulle sagt da jeg fremførte monologen min foran havet av ukjente slektninger?  Av en eller annen grunn var det jeg som fikk æren av å begynne. Det var visst et resultat av en tilfeldig loddtrekning: My number came up first.  Jeg hadde klump i maven og stirret stivt på den hvite klokken bakerst i lokalet…

Det er stille i salen – så stille at jeg kan høre de mekaniske tikkene fra den gamle hvite klokken på bakveggen.  Det er den jeg fester blikket på – for balansens skyld og for å unngå å plage noen med blikkontakt.
– Well, that’s basically the essence of me. Thank you for listening.
Jeg har fortsatt klumpen i maven. Sekundviseren på den store klokken flytter seg to hakk. Tikk… tikk… hvor lenge er to sekunders stillhet?  Skal jeg bare gå ned igjen?
– Uhm…. apparently I still have twenty seconds at my disposal in case anyone would like to ask me something…
Gabrielle bryter heldigvis den korte stillheten.
– You said you’re playing the piano. Would you like to play for us later?
– Sure, if you want me to…
– I think we all would like that, wouldn’t we, everybody?
Svaret er et unisont ja, og smilene brer seg i forsamlingen. Klumpen i maven flytter seg sakte oppover mot halsen mens jeg går tilbake til plassen min.
Så er det nestemann som skal opp og fortelle hvem han er. Han er omtrent på min alder og er tydelig nervøs. Han snakker et slags fransk og snøvler litt. Jeg forstår ikke så mye, bare at han er skorpion, som meg, og at han bor i Spania og studerer film. Jeg glemmer ham litt og tenker på hva jeg skal spille, men så tenker jeg på at det er uhøflig å ignorere hans ene minutt. Kanskje han også treffer slekten for første gang?  Det er et viktig minutt,  ett av de viktigste minuttet i livet mitt, tenker jeg,  uten at jeg vet hvorfor.
Så er han ferdig å snakke. Hva venter alle på? Hvorfor er det ingen som klapper eller sier noe? Er det et hemmelig språk her som jeg ikke forstår? Sånn kan vi ikke ha det. Jeg rekker å klappe tre ganger før hele salen følger etter. Sånn skal det være…

De kvadratiske prydbuskene på Valkyrie Plass har mistet formen. Bladene strutter i alle retninger, stikk i strid med Pavens ordre. Enten blir det bannlysning eller så kommer noen med hekkesaksen. Antagelig det siste, for ellers må vel de stakkars trærne rykke seg selv opp med rot og vandre sårbent kanossagang til byplansjefens kontor og be om nåde for sin uskikkelighet, akkurat som keiseren den gang det fortsatt var akseptert at Paver residerte hos ville rike piker. Pave Gregor residerte hos en fullblods grevinne, Matilda, i hennes overdådige borg Canossa i nord-Italia. Det var dit han gikk, Keiser Henrik den fjerde på sine såre ben, og muligens knelte han både for grevinnen og hennes Pave i de tre dagene det tok før han fikk den allernådigstes nåde. Men hva annet han gjorde? tja…  det vet hverken jeg eller de uskikkelige prydbuskene på Valkyrie Plass… men at det må ryddes opp er helt sikkert, dersom planen skal følges. For meg holder det med høvel og neglesaks. Etter fjorten milliarder års universell utvikling har essensen kokt ned og reduksjonen er klar: Cecilia stusser plenen og ser på seg selv i speilet. Naturen har frembrakt en selvstellende prydvekst. Juhuu!

____

_

_

POSTLUDIUM  ( optional reading )

Dear Helena.
I miss you already.
Thanks for coming with me to Paris and for being so nice and overbearing with Steffi. She’s really a nice girl, just a little… possessive.
Right now it feels like I should have given myself another week with you before going back to the land of polar bears and midnight sun, but luckily I won’t be here for long:  I’m off to Miami next week for Shaya’s birthday, and, if time allows it, I could make a stopover in Geneva on my way back,  if you want me to.

The green green grass of home…

The clash of destructive forces can create something new –  where did I read that?  Freud?  A bell is ringing, somewhere distant, reminding me of the faint sound of the school bell when Alice and I were wetting our pants behind the rain shed – faint but noticeable, I remember it urged us to escape rather than being caught in flagranti with dark patterns of pee down our legs. The Freudian question you asked that I didn’t answer: Did I think at the time that it was a sexual act?
I’ve been thinking about it and read about it in my diary.
I think I did, and and I also think that it, in a childish way, gave me some sexual pleasure. I was sexually aroused, no doubt. Everything that was taboo could arouse me at that age, even all these dirty words that I despised.( I still don’t like them). I hated these dirty words and yet there was always some sort of pleasure connected with what they described – so maybe that’s why they were dirty in the first place? Hey? Maybe someone invented dirty words with the intention of constructing something that should never be used? Imagine that!

– What do you do for a living?
– Im a dirty-words-constructor.
– Sounds like a very unpleasant profession?
– It’s not so bad, once you get the hang of it. Would you like to fuck?
– Wow! Did you just invent that word?
– Yes. I’m still testing it. It really means: would you like to make love.
– I see… very impressive… maybe some other time.
– You fucking little fuck! Are you fucking with me you fucking fucker? I’ll fucking fuck the fucking fuck out of you!  Fucker!   How’s that?
– Cool

…or maybe we were just pre-programmed to think of them as dirty, like a windows-computer prior to the EU antitrust investigation. But will there ever be an antitrust investigation about how we are programmed? Anti trust – no faith – no way.
You really shouldn’t be making me smoke pot, Helena. I  don’t think my brain is being defragmented like you said. It feels more like the opposite, or like it believes it’s been defragmented and just reads the data as a continuous flow, even if they aren’t…

I need to book a flight to Miami, preferably next Thursday. Shaya appears to be planted firmly like a vintage palmtree in Coconut Grove, and for some reason I don’t seem to mind, and neither does she. A disappointed heart revives itself and grows meaty and piquant, you just have to mind the temperature for a while. But I think she’s learned that by now. It’s more a question of balancing between me and her mother – trusting that at least one of us will always be there for her – and regarding the two of us at the same time as a bonus. As I said: she’s planted, and she would have stayed put if Siv and I were to change places rather than live here in Oslo. So we have to make a decision soon, before she starts school.  But I have to book a flight, so I need to know if it’s a good idea to visit you or not:  RSVP – pronto, pretty please… 

This trip will be my last escape before facing the inevitable; the promised completion of my fictitious solution to the unsolvable puzzle – suicide, homicide or accident?  The funny thing is that now, knowing that the fictitious answer to the fictitious unsolvable puzzle is wrong,  I no longer see any point in revealing it, nor even completing it. Who would want to read it anyway? I keep asking myself:  Frankly my dear, are you not wasting your time?
And what will happen to my best excuse ever for doing nothing, once it’s completed?  A new project? Maybe… It just might happen my lucky coin freaks out on me and presents the impossible within the impossible, and lands on edge. That would really be something for the red-nosed society ladies to be uptight about. A miracle in their midst… or maybe it would be ignored because of the niples showing thru my blouse… once again touching Freud:   The clash of destructive forces can create something new…
Well… I’m waiting for the collision,  like a band of gruesome nazis on the dark side of the moon… and the goddamn Götterdämmerung is under construction…
The other, and more immediate dilemma, is that I have some balcony boxes that needs to be planted, but they would need watering while I’m away…  so maybe self watering boxes can be found somewhere in this tiny, oily rich capitol city of sheiks?  After all Norway is not the most retarded country in the world,  … although it might be hard to believe after watching a man  (obviously in possession of a valid drivers license since it was a rented car),  being unable to park a 4 meter long van on a seven meter long parking-place.  Well, you saw it yourself on the internet: The top story in Norway was about a chief of police who had to be assisted by Le King Harald himself. But of course they failed to mention that a couple of weeks earlier the same paper ridiculed the mass murderer Breivik for finding it hard to put a van in reverse. This chief of police, however, couldn’t even make an ordinary car move forward. So, where does that put him on the retarded scale?
To his excuse:
Rumors will have it that he had been ambushed by a splitting headache in the middle of the night, and that it had left him vith the sound of an afro-cuban rythm-section performing ” I’m a man” in an empty swimmingpool,  ringing in his ears for the rest of the night,  depriving him of his sleep… well, that’s his excuse… according to the rumors. I think the rumors originated from a non-cicumsized, gap-toothed muslem carpenter outside ” The Stinky Pinky Virgin “, an odorous little bar in a swamp-like backyard near Grønnland… you know  the place where you had to puke after smelling the burps from the dead beaver floating in the river…  you see… my dear, dear Helena, this can’t go on.. no more weed today – you hear me? 

Funny…

…I can already glimpse the outline of my next project:

M*E*S*H  –  a new Norwegian epic about gears. 

… in the meanwhile I’ll work on my goddamn Götterdämmerung…   in the dark.

Gotta run. My car is out of gas…
Give your mother a big hug from me, and be sure to water the green green grass on your balcony…
It’s good to touch…

Ciao

… and don’t forget to rsvp !

_

10
 
 
 
 
This entry was posted in Reisedagbok, Tanker, Tekst and tagged . Bookmark the permalink.

22 Responses to XX + XY = the goddamn Götterdämmerung

  1. avatar eMTe says:

    Her var mykje å lese i kveld, ikkje som i mykje at det er for langt, men som i det at det er ein del å tenkje over.

    Å presentere seg sjølv….kven er vi med vårt genmateriale og det miljø vi har vakse opp i..
    kva ynskjer vi andre skal vite om oss..kva er våra haldningar og verdiar…er vi konstante eller flyktige..
    Å presentere seg sjølv..
    ..kortversjonen, go`sida er nok den som vert formidla i korte møter mellom menneske.Heile oss kjem fram over møter i tid :)

    Teksta di skal eg, som vanleg :)), lese fleire gongar.

    2





    • avatar Cecilia says:

      Konstante eller flyktige… ikke sant?
      Det kan godt være det er go`sida vi velger å presentere, men hva er go`sida til en rasist i møte med en humanist? … og hva er go`sia til en rett-troende muslimsk selvmordsbomber i møte med en buddhist? …eller omvendt?

      Hvis vi møter hverandre og forstår hverandre utfra vår egen fortolkning av hva vi tror det forventes av oss, blir det gjerne feil. Vi fremstår så altfor lett som karikaturer av oss selv, hvor vi fremhever våre lange pianofingre til de står ut som flaggstenger fra kroppen, i stedet for å tone oss selv ned til normale proporsjoner. Det er ikke ordene våre som definerer oss, det er handlingene våre.
      Men de rette ordene i den rette sammenhengen kan i blant være en god bruksansvisning… tenker jeg.

      Og så takker jeg ydmykt for at du leser meg… og for en flott kommentar. Tusen takk :)





  2. avatar eMTe says:

    I eit medium, som td her påBloghog, er det orda og bilda vi skapar, viser, som definerar oss.Handlingane våra foregår i omgivnadane rundt oss. Over tid trur eg det er vanskeleg å halde på ein “karikatur” og som lesar vil du, eg og dei andre kjenne på oss om noko ikkje samsvarer.I det små ikkje så farleg, i det større kanskje ikkje heilt ok, men …

    Som lesar les eg sjølvsagt utifrå mi eiga forståelsesrammeog relaterer til eige liv, ispedd eit fugleperspektiv :)

    Takk for at du skriv!

    1





    • avatar Cecilia says:

      I et medium som td her på BH så beskriver jo ordene også handlingene våre, og tenkemåten vår, selve intellektet vårt avsløres i både innlegg og kommentarer.

      Jeg har flere ganger tenkt at jeg har påtruffet beviste karikaturer, faktisk også her på BH. Men, som du nok helt riktig påpeker, det er faktisk veldig vanskelig å holde på en karikatur over lang tid… hm…

      :)





      • avatar eMTe says:

        Ja, orda våra beskriv på ein måte handlingane våra, men eg kan skrive her til deg at eg gir tiende av det eg tjener til andre, men det er ikkje sikker eg faktisk gjer det :)

        Tankemåten vår kjem definetivt fram :)

        1





        • avatar Cecilia says:

          Joda, man kan godt skryte av at man har gitt en tusenlapp anonymt til kreftsaken, men det er nok ganske lett å lese mellom linjene i de andre ytringene og kommentarene man kommer med om det faktisk står til “truandes”… trur eg.

          Om du hadde sagt det, så hadde jeg trodd deg… men jeg vet ikke helt hvorfor… :)

          1





  3. avatar Hilde says:

    Summen av oss selv…
    ikke et lett reknestykke det.
    Å lese samtalen mellom deg og din mor var litt som å balansere på line. Virket som det var mye som enten ikke har blitt sagt, eller som har blitt sagt for mange ganger. Vanskelig å tolke.
    But then again, kanskje skal jeg ikke tolke for mye 😉

    Jeg fikk opp mange og varierte følelser da jeg leste dette. Litt vemod, litt lun og god følelse og litt til. Og så flirte jeg litt også. Litt av din måte å beskrive Norge og nordmenn på, men også av det at du blir så irritert på at andre “kan” så mye bedre enn deg, det du har studert, det som er ditt fag. Jeg forstår du blir irritert men du vet, du vil aldri kunne stoppe folk fra å mene noe, samme hvor dumme eller kunnskapsløse meningene måtte være. Så trekk heller pusten og vit med deg selv, at det er godt du selv vet bedre… enn som så 😉

    2





    • avatar Cecilia says:

      Hm… samtalen mellom meg og min mor, eller utdraget av den rettere sagt, belyser vel dette med at man er et produkt av xx og xy : mor og far, samt en lang rekke forfedre. Hennes forventninger er programmert av en helt annen kombinasjon av xx og xy. Jeg er kanskje litt uklar på dette… det pertentlige, de uknuselige glassene som er plassert stringent innenfor det kvadratiske mønsteret på vokspapiret i kjøkkenskapet… selv det faktum at hun fortsatt bruker vokspapir. Det blir kanskje litt for hemmelig… for internt. Men det er sånne spor jeg selv ser etter når jeg leser. Disse små og egentlig uvesentlige karakteriserende opplysningene som man umiddelbart ikke tillegger noen betydning, men som allikevel er ment å gi noe ekstra dersom de fester seg i underbevisstheten… akkurat som man instinktivt vet at noe er feil dersom hovedpersonen plutselig finner frem en blyantspisser når man trodde hun skrev med kulepenn.

      Vi kan aldri stoppe folk fra å mene noe som helst, og bra er det. I avisenes kommentarspalter finnes det stoff til mange komedier… men, det er det som er det vanskelige: Hvem lager man komedie for?
      Det er kanskje ikke noen mindre andel intellektuelle i Norge enn i andre land, men det finnes bare fem millioner nordmenn. Det finnes femten ganger så mange franskmenn og tyskere, tolv ganger så mange italienere, ti ganger så mange spanjoler og tre ganger så mange hollendere. Bare i Afrika bor det over 1 milliard mennesker, med minst like stor prosentdel intellektuelle. Da blir forholdene i Norge ganske små til sammenligning, og nedslagsfeltet for “smal” kultur gjør det også ganske økonomisk ulønnsomt, hvilket igjen fører til at det blir produsert mindre… og så biter det seg selv i halen.
      Norge hadde tjent enormt kulturelt sett på å orientere seg mot Europa i stedet for mot Amerika. Det er nå min mening… sent på kvelden :)

      Hyggelig at du er innom og tusen takk for kommentar :)

      1





      • avatar Hilde says:

        Jeg er enig i at å orientere seg mot Europa er mer tjenelig… enn mot Amerika 😉
        Ja, det er sent. Får kanskje ta resten senere :)

        1





          • avatar Hilde says:

            Jeg la merke til beskrivelsen om glassene, om utseende, om alderen og om historien bak. Og ja, jeg la merke til vokspapiret også :)Pertentligheten som du viser gjennom det du beskriver, kan også anes hos deg til tider. Som du sier, resultatet av kombinasjonen. Deler av dem, hos deg :)





            • avatar Cecilia says:

              Det er akkurat det som er så spennende over tid, at man aner og gjenkjenner sider ved seg selv som man kan spore… Jeg er min mors datter, og det er det ingenting jeg kan gjøre noe med… :)





  4. ay, som Shane McG sa:

    the whole world is boring, but at least America and Thailand is violently boring…..

    Europa er … virkelig ikke noe å snakke om lengre. åtte av ti toppuniversiteter de siste ti årene har vært amerikanske – de eneste europeiske på topp 10 listen har vært Oxford og Cambridge, og de har knappast ligget øverst noengang – og det finnes heller ikke noe som likner på amerikanske liberal arts colleges i Europa. europeisk akademia døde da Baudrillard i fullt alvor påsto at Gulfkrigen ikke fantes i virkeligheten, men kun var en mediert tilstand. si det til de som døde i krigen. det er forøvrig omtrent 20 år siden …

    (det er ikke rart at hver gang man omgås amerikanske humanister så slås man av hvor mye de .. tror på sin egen greie, mens omtrent hver eneste gang man omgås europeiske humanister slås av hvor … desillusjonerte de er på egne fags vegne, så får det heller være at amerikanske universiteter er dominert av minoritetsstudier og kvinnestudier og queer studies og gud vet hva. det er også europeiske universiteter – they just lack the conviction.)

    😀

    Hepp!





    • avatar Cecilia says:

      America? Please captain, I don’t fucking believe U!
      Kanskje mener du sør-Amerika? Hvordan var det nå igjen… jo… var det ikke Spania? Hva het den filmen… “In this skin”? Nei, det var vel Jessica Simpson, en av de virkelig store kulturbærerne… “The skin I live in”, var det visst… joda, jeg har funnet de rette undertekstene og sett filmen… litt forutsigelig og kanskje litt vel mye basert på at det tilfeldigvis finnes et halvt dusin imbesile avvikere i samme film, ( du vet, blondinen som selvfølgelig løper midt i veien når hun har en morder i trailer etter seg, osv… osv. Hva gjør et normalt menneske på motorsykkel når det blir forfulgt av en bil med en sjåfør som har ondt i sinne? Selv jeg ville klart å tråkke på bremsen og snudd, og vips så ville jeg vært borte før den ondskapsfulle Banderas hadde rukket å snu… men da hadde det jo aldri blitt noen film… og da hadde jeg vel også kunnet la være å irritere meg over at slike åndssløve konstruksjoner er nødvendige for å lage god film, all den tid et langt mer troverdig, og langt mere visuelt scenarie ville vært å la ham kjøre bil, f.x. være pizzabud, og ta ham etter siste levering )
      … vel,vel… så jeg ikke nettopp en kjempebra film fra Iran… Gudbedre! Fra selveste Iran? Fra selveste kjernen av ondskapens akse stiger ikke bare isotopene opp men også flimrende bilder regissert av kjernesunne intellektuelle filmskapere av begge kjønn… ja, selv homofile filmskapere lager film i Iran… og i Irak og i Tyrkia…. men alt dette vet du selvsagt allerede.
      Det morsomme er hvordan Norge og nordmenn i sin putrende vellykkethet koker over av indignasjon over litt uskyldig stripping og litt uskyldig tvungen flaggstepping fra Aserbajanske myndigheter under ESC, men samtidig fullstendig lukker øynene for både redslene i Guantanamo og andre tilsvarende uhyrligheter utført av denne fredselskende og fornuftige nasjonen USA med sine høyt rangerte universiteter.
      Var det ikke noen som engang påstod at AKP(ml) syns kinesisk fis luktet godt?
      Jeg har aldri syns det, men jeg jeg tåler min egen… jeg også. :)

      1





      • hahahaha – jeg liker deg, Silverdale, du er … ildfull!

        *ler*

        menneh – for å komme med en saksopplysning i all synsingen så anses altså stripping som kultur i gamle Mor Norge og er derfor fritatt fra momsplikten, og det virker som et stort flertall av befolkningen lever fint med det.

        (haaaaaaaaarregud – det er vel ingen som har dødd av noen oljesmurte daier, baby?)

        😀





        • avatar Cecilia says:

          Jeg tenkte egentlig på denne stakkaren fra nrk : http://www.nrk.no/kultur-og-underholdning/1.8169598
          som måtte stå i bare boxeren og tråkke på et flagg før han slapp ombord på det ventende flyet. :)

          Forresten er både Oxord, ICL og UCL på toppen av rankinglistene over verdens beste universiteter, og Royal Academy of Arts (RADA) er fortsatt ansett for å gi den beste kunstutdannelsen i verden. Så DET så!

          Nei, oljesmurte daier er det vel neppe noen som har dødd av… bortsett fra muligens noen eldre herrer som har fått akutt hjertestans…

          Ha en strålende dag:)





          • haha, ay, Ceci, guapa, verken Imperial eller University har dukket opp på den offisielle Shanghai-rankingen så vidt jeg vet, og basert på kriteriene som ligger til grunn for utvelgelsen så fortjener de heller ikke å ligge der. man kan selvfølgelig diskutere kriteriene – antall Nature/Science-publikasjoner, antall Nobelprisvinnere, siteringsfrekvens osv – men hvis man aksepterer at det finnes intellektuelt arbeide som faktisk fagfellevurderes så slår USA resten av verden ned i støvlene. klart Harvard er bedre enn Sorbonne og de fleste andre eliteuniversiteter…..

            (når det er sagt så mener jeg selvfølgelig ikke at europeiske læresteder er dårlige – jeg er for eksempel stolt av mine UiB-eksamener, og hadde jeg tatt dem på KU eller Karolinska så hadde jeg kanskje vært ennå stoltere – men det er likevel en forskjell på de gode og de aller beste, mener jeg)

            jeg kan ingenting om kunstskoler. jeg kjenner bare to som har fullført kunstskoleutdanning. en av dem driver et utrolig vellykket firma og gjør det kjekkeste han vet hver dag – skaper kunst. den andre jeg kjenner er … mislykket og tjener ingen penger, lager ingen kunst og sliter fælt. denne kunstneren var profilert og prisbelønnet i avgangsåret ….

            (og eh ja – jeg sliter i hvert fall med hjertebank hver gang jeg ser en naken kvinne – men jeg lever fortsatt *ler*)

            moren i teksten din minner forresten mye om min mor….

            Hepp, Baby! Hepp Som Berre Det!





            • avatar Cecilia says:

              Legger man bare de rette kriteriene til grunn så er spydkastere bedre enn skihoppere 😉
              Det finnes eksempler på kunstnere uten formell utdannelse som lever godt av kunsten sin, og som sågar foreleser på velrenommerte kunstskoler.

              Problemet ved vurderingene av utdannelsens kvalitet er at observatørene også er aktører, og da vil metoder som statistikk komme til kort, ettersom grunnlaget for statistikken er den utvelgelsen som allerede har blitt foretatt, og således selvbekreftende.

              God søndag :)





  5. avatar Breiflabben says:

    Wow, og ingen røykepause?
    Vel, det kunne jeg jo avgjort selv 😉
    Igjen så er dine samtaler utrolig spennende, ikke bare fordi det er spennende personer, men de griper tak, det er hold i dem.
    Du er heldig som kan ha så interessante mennesker i din sfære, noen du kan knytte tette forbindelser til og de som du løslig kan holde på med et sitat eller uttrykk som du husker.
    Men heldigst er du som er blitt gitt anledningen :-)





    • avatar Cecilia says:

      Røykepauser er det slutt på. Nå får det være nok. Heretter blir det bare turer i frisk luft og sildrende kildevann til frokost, middag og kvelds… og sjokolade til lunsj.

      Hadde bare livet alltid bestått av spennende samtaler og spennende mennesker… Det er nok heller slik at jeg velger hva jeg selv syns er spennende, og utelater resten. Langt de fleste samtalene og møtene er nok ganske ordinære for meg også, som for de fleste. Men, vi har jo alltid en mulighet til å påvirke i de samtalene vi deltar i…

      Jeg er jo såvidt innom dette fenomenet at man gjerne parrer seg etter prinsippet “like barn leker best”, og da overføres jo mange av arve-egenskapene til de barna man avler, på godt og vondt. Dette er ingen ny oppdagelse for meg, men den ble jo aktualisert etter denne helgen hvor jeg altså møtte en god del slekt som jeg faktisk merket at jeg hadde veldig mye til felles med, selv om ikke alle hadde de samme interessene. Men det var lett å kommunisere og mange snakket både tre og fire språk ganske flytende, og mange kunne spille ett eller flere instrumenter. Jeg kommer kanskje tilbake til dette i et senere innlegg, men først er det noen andre tanker som må sorteres litt, og en tur til Miami blir det allerede om en uke.

      Tusen takk for kommentar og fortsatt god kveld :)





  6. avatar geitost says:

    “Gruppenbild mit Dame”, hadde vært en perfekt tittel for dette innlegget, syns jeg, hvis den ikke hadde allerede blitt tatt for Nobelprisen. :)
    Jeg likte dette innlegget : blandingen av skrivningstiler er veldig vellykket, og ikke minst “the optional reading”.
    Tusen takk for et innlegg som skaper en forbausende dynamikk, og avgir en stor og varig energi ! Det var en sjelden men veldig god følelse.





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *