Melancholia

Jeg lovet henne solskinn gjennom florlette gardiner, med fulglesang og mild vind, og nybakt croissant med marmelade til frokost…

Det er noe kjent ved det jeg ser når jeg åpner øynene, men allikevel tar det noen sekunder før jeg helt forstår hvor jeg er. Jeg kjenner på nesen min. Den er kald, som på en hund, og jeg kjenner at det dufter av fingrene mine. Solskinn og fuglesang til frokost, var det ikke det jeg lovet henne? Det er ingen sol gjennom gardinene, og det er ingen fuglesang. Det er bare lyden av biler som passerer på våt asfalt, og regnvann som drypper og drypper mot rekkverket på balkongen. Gardinen beveger seg sakte foran den åpne døren. Det er derfor jeg er kald på nesen, fordi døren har stått åpen. Hvor lenge har jeg sovet? Det kan ikke være så lenge. Jeg lurer på hvor telefonen min er. Den burde ligget på nattbordet. Jeg sendte en melding, og så må jeg ha lagt telefonen et sted… men hvor? Kanskje i sengen? Etter trafikken å dømme er klokken i hvert fall over syv. Kanskje nærmere åtte. Hva nå? Skal jeg snike meg forsiktig ut av sengen og lukke balkongdøren, eller skal jeg bare snu meg og krype inntil henne… lukte på henne og vekke henne med et kyss? Kanskje hun blir flau, akkurat som den første morgen vi våknet sammen… vi var søvnige og snakket med lave stemmer

Anette sover med åpen munn. Jeg klarer ikke la være å kysse henne.
– Hva gjør du?  Ikke… ikke gjør det før jeg har pusset tennene.

– Syns du jeg har dårlig ånde?
– Nei. Ikke du… jeg.
– Det har du da ikke.
– Kan jeg ikke få pusse tennene først, og vaske meg?
– Du trenger ikke det for min del.
– Jeg blir flau.
– Hvorfor det?

– Jeg er ikke sånn som deg.
– Hvordan da? Hvordan mener du jeg er?
– Du liker jenter.
– Gjør ikke du?
– Ikke på den måten.
– Neivel?  Har du gått over en grense?
– Litt kanskje… men du syns kanskje ikke det var nok?
– Hvorfor tror du det?
– Jeg vet ikke… syns du det var nok?
– Hvorfor tenker du sånn?  Jeg har hatt det veldig fint.
– Mener du det?
– Mm. Syns du det er ekkelt å kysse?
– Nei.
– Kyss meg da.
– Ikke uten å pusse tennene først.

Hvor godt kjenner jeg henne egentlig? Jeg er både våken og trøtt, akkurat på det stadiet der det ikke er noe vits i å prøve å sove mer. Men samtidig har jeg ikke lyst til å stå opp. Hvor mye er klokken?
Jeg må ha lagt telefonen til ladning uten å huske det for jeg finner den på kommoden i hallen.  Halv ni. Kanskje best å la henne sove til hun våkner. Jeg kan da umulig være edru… det burde ligge et alkometer i skuffen et sted… eller kastet jeg det? Jeg trodde jo ikke jeg kom til å trenge det mer… Hvorfor husker jeg ikke hva som skjedde?
Jeg lukker døren til gjesterommet forsiktig og setter meg på kjøkkenet. Har jeg lokket henne over en grense? Hun gikk lenger nå enn forrige gang. Jeg har jo en tendens til å bruke mennesker for å få dekket mitt eget begjær.. nei. Hun er voksen nok til å ta sine egne valg. Er det unnskyldningen min? Unnskyldningen for hva?  Trenger jeg egentlig noen unnskyldning?  Hvorfor tenker på det plutselig? Det lå vel i kortene, etter forrige gang vi møttes, da var vi på Vika og så “Melancholia”, den eneste filmen vi har sett som ikke var et tilfeldig valg.  Jeg hadde fått billetter og inviterte henne med…

Vi er tankefulle når vi kommer ut fra kinoen, og trenger å snakke litt. Anette har lyst til å gå på Coco i Vika og drikke vin. Det passer meg utmerket.
– Merkelig at det var så tomt i salen.

– Ikke egentlig. Det var ikke akkurat noen Hollywood-film.
– Men allikevel… den har jo fått kjempekritikker.
– Jeg vet ikke om det betyr så mye i Norge. Ville du sett den om jeg ikke hadde invitert deg med?
– Jeg vet ikke. Det er noe med tittelen som… man får liksom ikke så lyst til å se den.
– Er det bare lykken man vil se på film? Tror du det?
– Tror du ikke heller det er eventyret?
– Kanskje det? Det skal i hvert fall ha en enkel dramaturgi.  Jeg tror nordmenn helst vil ha noe lettbent som ikke fordrer noe av dem, dessuten er det en uting at kritikken alltid kommer før premieren. Folk burde få lov å oppleve noe selv, uten at de på forhånd blir fortalt hva de kommer til å oppleve.
– Opplever du nordmenn som grunne?
– Jeg tror ikke det handler om dybde. Men det er jo et paradoks at Norge både er et av verdens beste land å leve i og samtidig har verdens mest deprimerte befolkning.
– Kanskje det har en sammenheng?
– Hva om det ligger i ønsket om noe annet… at det alltid vil være noe uforløst i å leve et beskyttet liv?
– Tror du det er typisk norsk?
– Nei. Det er vel heller typisk amerikansk. Jeg tror egentlig det er svært lite som er typisk norsk. Norge har blitt en kulturell bakevje etter unionsoppløsningen.
– Du verden? Det var en interessant analyse. Forklar.
– Du vet hva jeg mener. Jeg har ikke noe vitenskapelig dekning for det, men jeg har jo noen tanker rundt at det stadig lages gode filmer i Europa som nordmenn ikke ønsker å se.
– Men det vet vi jo ikke! Det er kinoene som bestemmer hva vi får se.
– De bestemmer utfra hva som selger. Nordmenn har ikke noen særlig tilknytning til europeisk film. De er for langt unna kontinentet.

– En time med fly?
– Jeg tenker på den kulturelle avstanden. Hva har egentlig skjedd med det norske kulturlivet etter unionsoppløsningen? Hvor har det blitt av de norske forfatterne etter dansketiden?
– Jon Fosse er da kjempepopulær i utlandet.
– Fosse ja.  Men han er unntaket.
– Sigrid Undset fikk nobelprisen.
– Hun var dansk.
– Dansk?
– Ja. Født i Danmark med dansk mor. Visste du ikke det?

– Nei. Men nå må du ikke glemme av Norge var i union med Sverige, ikke med Danmark den siste tiden.
– Neida, men påvirkningen forsvant ikke over natten. Det som skjedde var vel at nasjonalismen blomstret under svensketiden, i langt større grad enn før, og så tok det hundre år før man hadde samlet kulturelt mot nok til å rive seg løs. Tror du ikke det er derfor nasjonalismen blir dyrket litt mer i Norge enn i resten av Europa?
– Blir den egentlig det?
– Kanskje det bare er noe jeg tror. Men vi ser det jo ganske tydelig på de fire store, for eksempel Bjørnson. Jeg tror det var helt bevisst fra hans side å skrive om bønder. Han dyrket nasjonalismen og hadde en misjon med det han skrev, og det tror jeg Kielland også hadde, akkurat på samme måte, og jeg tror også det var bevisst at de ikke skrev om problemstillinger som omhandlet unionen, selv om de offentlig var motstandere av den.
– Har du lest dette noe sted?
– Det husker jeg ikke. Jeg har lest så mye at jeg ikke lenger vet hva som er mine egne tanker. Men nå forsvinner vi helt bort fra filmen. Hva syns du om den?
– Jeg har lyst til å se den en gang til, om en stund. Jeg tror det er mye lettere å forstå begynnelsen når man kjenner slutten.
– Det er akkurat det som er så spennende, at man blir nødt til å reflektere rundt hva man har sett. Hva tror du Trier ville si ?
– Sånn helt på sparket? Jeg tror han ville si noe om den tomheten som vi fyller livene våre med.
– Mm.  Hvorfor tror du det?
– Fordi hele livet til Justine handler om meningsløsheten, rutinene, pliktene… selv i sitt eget overdådige bryllup blir hun utfordret til å skape et slagord for en meningsløs reklame. Det er akkurat derfor jeg vil se den en gang til, fordi jeg vil se om det finnes spor av forståelse hos henne, før vi får vite at hun er synsk.
– Det tror jeg det gjør.
– Jeg tenker på vendepunktet, der hun forteller hvor mange bønner det er i glasset. Det kjente jeg i maven. Etter det forandret hele filmen seg, også åpningen. Jeg ble sittende og tenke på hvor vanskelig det var å manøvrere den altfor store bilen på de svingete veiene, på at det måtte bety noe at de var  i ferd med å lage skandale i sitt eget bryllup allerede før det har startet, og på at tradisjoner og ritualer har en slags rang… en slags kulturbestemt selvfølgelig ukrenkelighet som skal settes i høysetet, selv om det i bunn og grunn skal handle om noe så selvfølgelig som to menneskers kjærlighet til hverandre.  Det er det absurde  som kommer til uttrykk. Forstår du meg?  Hvorfor smiler du? Hva er det jeg prøver å si?
– Jeg smiler fordi jeg er enig.  Det var akkurat det samme jeg tenkte selv.
– Det er sånn det er med alle ritualer. Det som skal feires er bare en unnskyldning for å holde ritualene i hevd, så noen kan få vise seg frem.  Når man får et så stort bryllup så har man værsågod å være lykkelig… var det ikke han sa?
– Og så gikk hun ut i natten og hadde seg med denne nevøen hans. Tror du det var en demonstrasjon?
– Det er derfor jeg vil se filmen en gang til… jeg vet ikke hva som var grunnen til at hun ville være utro på bryllupsnatten.
– Kanskje hun ikke mente hun var utro?
– Det er det jeg ikke vet. Ikke hvis hun visste hva som skulle skje.
– Hva forandrer det?
– Det er alltid minst to personer i et forhold. Man kan ikke være trofast mot begge dersom de ikke vil det samme, og hvis man vet at det bare er noen dager til verdens undergang… hvor viktig er egentlig bryllupsnatten i et menneskes liv? Det er da ikke første gangen man ligger med hverandre…  nå  smiler du igjen. Sa jeg noe morsomt?
– Jeg smiler fordi  jeg stadig oppdager noe nytt hos deg. Hvorfor har vi aldri snakket om dette før?
– Men vi har da snakket om dette?  For lenge siden.  Det var du som snakket mest.
– Men vi snakket ikke om å… det spennende ved det du sier er at man er to i et forhold. To å være trofaste mot.  Det snakket vi ikke om.
– Er ikke det åpenlyst?  Man kan ikke være trofast mot begge når det spriker. Det må fordeles, ellers blir det skjevt.
– Jeg har alltid sett på deg som veldig trofast.  Er du ikke det?
– Jo, men kanskje ikke sånn som du tror… jeg må jo være trofast mot meg selv også. Jeg kan ikke utradere meg selv i et forhold.
– Har du ligget med andre?
– Cecilia, det er privat! Man har lov til å ha private ting.
– Vet han om det?
– Nei. Det er privat, sa jeg jo!
– Mistenker han ikke noe?
– Hvorfor skulle han det? Jeg har aldri gitt ham noen grunn. Jeg har aldri brutt en eneste avtale eller gjort meg selv umulig å få tak i. Det er bare han som bryter avtaler og er umulig å få tak i.  Jeg vil ikke snakke om dette.
– Tror du han også…
– Jeg håper det, for hans skyld.
– Det plager deg ikke?
– Det var akkurat det jeg spurte deg om sist vi snakket om det. Jeg tenker aldri på det. Det har jeg lært av deg.
– Men du må jo tenke på det. Du tenker på det nå.
– Det er fordi vi snakker om det. Det eneste som plager meg er når han bryter avtalene våre, men det tror jeg faktisk handler om jobben hans. Jeg tror aldri han ville… hvordan får du meg til å snakke om dette? Dette er privat, Cecilia. Jeg vil ikke snakke om dette!
– Men hva om han fortalte om det?
– Det ville han aldri gjøre.
– Og ikke du heller?
– Er du dum? Hvorfor skulle jeg det?  Jeg vil ikke snakke mer om det.
– Jeg syns bare det er spennende,  særlig dette med å være trofast mot seg selv.  Så dere har aldri snakket om det? Dere har ikke noen avtale?
– Nei.  Og der setter vi punktum! Okei?
– Okei.
– Stenger de her nå?
– Ja. Klokken er elleve. Skal vi gå et annet sted og snakke? Vi kan gå hjem til meg?
– Ikke i kveld. Jeg er nødt til å ta siste banen. Jeg har barnevakt. Men du kan bli med hjem til meg hvis du vil. Jeg alene hele helgen.
– Jeg kan ikke. Jeg har også barnevakt, og resten av helgen min er opptatt.  
– Vi får ha det til gode.

_

Vi hadde det til gode, til i natt.  Hvorfor skal jeg egentlig tenke så mye på det? Hvorfor er ikke espressomaskinen varm nok til at jeg kan lage kaffe? Aha, jeg har glemt å sette i kontakten… automatikken har slått inn i løpet av den tiden Shaya har vært her; alle kontakter blir trukket ut, for sikkerhets skyld. Det var ingen som trakk ut kontaktene da jeg var liten. Jeg forstod vel selv at jeg ikke skulle skru på noe. Herregud så lett jeg lar meg påvirke. Best å ikke ta noen sjanser, joda, men er det egentlig det? Har ikke hele livet mitt vært å ta sjanser, helt siden jeg balanserte på muren som fireåring? Jeg burde sikkert tørre å hoppe i strikk… kanskje det ville kurert høydeskrekken min… eller kanskje det ville gjort meg lam for livet?  Det er vel det jeg er mest redd for, å miste mulighetene mine.  Hva om i natt var siste gangen? Hva om jeg har hatt min siste orgasme?  En gang kommer det til å skje. En gang vil være den siste gangen, for alt.  Men kommer jeg til å vite det når det skjer? Jeg håper ikke det…
Nei, kanskje jeg ikke kjenner henne så godt som jeg trodde. Hun lukker øynene og forsvinner inn i sin egen verden, helt motsatt av meg. Hvor er hun da? I en fantasi hvor det ikke er plass til meg? Men hvorfor leter hun etter hånden min og klemmer den? Er det bare hennes måte å si takk på? … som om det skulle være nødvendig.  Jeg liker å gi, akkurat som jeg liker å bli brukt…
– Cecilia? Hvor er du?
– På kjøkkenet! Vil du ha kaffe?
– Ja takk… hva gjør du?
– Ingenting.
– Hvorfor sitter du her? Er det noe galt?
– Nei. Hvorfor spør du om det?
– Du har ikke noe på deg.
– Jeg fryser ikke. Det er varme i gulvet. Kjenner du det?
– Ja. Det er deilig.
– Har du det bra?
– Jeg har veldig lyst til å si ja.
– Men det er tryggere å si nei?
– Kanskje.
– Kom hit.
– Hvorfor det?
– Fordi jeg vil ta på deg.
– Ikke foran vinduet hvor alle kan se oss.
– Det tenkte jeg ikke på.
– Jeg må gå på badet.
– Skal du dusje?
– Nei… kanskje jeg burde?
– Nei. Ikke gjør det… ikke ennå.
– Jeg er nødt til å dra hjem snart.
– Når da?
– Snart. Jeg må ringe. Jeg sier jeg er hos deg… at vi ble litt fulle.
– Si at vi skal på Nasjonalgalleriet.
– Skal vi det?
– Ja. Hvis du vil.
– Jeg får høre hva han sier… om alt er bra.

Hun har morgenkåpen til Siv på seg når hun kommer ut fra badet.
– Er det greit at jeg låner den?
– Selvfølgelig.
– Du lovte meg solskinn. Hvor er det?
– Der oppe, over skyene.
– Du sa gjennom gardinene.
– Uff, ja. Jeg er et ubrukelig menneske. Jeg er troendes til si hva som hva som helst bare for å komme i trusa på deg.
– Ikke si sånt… noen ganger er du bare så vulgær!
– Det er mitt slemme jeg som kommer til overflaten,  antagelig som en ynkelig protest mot farfaren min. Har jeg fortalt deg om ham? Jeg onanerte i kontorstolen hans etter at han var død.
– Ææsj!  Hva er det med deg?
– Det er sant.
– Han var veldig kristen, var han ikke?
– Han var mer katolsk enn paven… men samtidig så var han ikke det heller. Jeg… det er en dobbelthet inni meg som jeg aldri har forstått, om om jeg både elsker og avskyr ham. Jeg tror han bare ville meg alt godt, samtidig som jeg tror han ønsket at jeg hadde vært en gutt. Men så var det allikevel meg han forsøkte å oppdra, ikke broren min, og det har jeg vel egentlig heller aldri forstått, selv om jeg også forstår det på en måte… jeg visste aldri helt hvor jeg hadde ham.
– Hvordan da?
– Jeg ble aldri misbrukt, om det er det du tror, i hvert fall ikke seksuelt.
– Ble du slått?
– Aldri. Jeg har aldri blitt slått, selv om jeg fortjente det.
– Ingen barn fortjener å bli slått!
– Selvfølgelig ikke, men jeg skulle på en måte ønske han hadde slått meg. Det hadde gjort det mye lettere.
– Hvorfor det?
– Jeg har jo slåss, på skolen, men det regnes ikke… jeg tror jeg ville likt å bli slått.
– Hvordan kan man like å bli slått?
– Jeg aner ikke. Jeg har bare alltid hatt et merkelig ønske om å bli straffet… fysisk.
– Som en perversjon?
– Kall det hva du vil… jeg tror ikke på perversjoner lenger. Det finnes bare et flertall som setter normen utfra sin egen normalitetsdefinisjon, og så definerer de alt annet som avvik. Det er egentlig like perverst å spille xylofon som å like wetsex.
– Gjør du det?
– Ville det sjokkere deg?
– Nei… men jeg vet ikke om jeg ville vite det.
– Hvorfor spør du da?
– Jeg vet ikke… fordi det er naturlig å være nysgjerrig?
– Er du nysgjerrig på wetsex? Har du lyst til å prøve?
– Nei!
– Hvorfor ikke? Fordi du syns det er perverst?
– Så gikk jeg rett i fella?
– Jepp! En – null til meg.
– Nyt det mens du kan. Skal vi ikke snart spise frokost?
– Fikk du lov å gå på Nasjonalgalleriet?
– Tror jeg ba om lov?
– Gjorde du ikke det?
– Nei. Jeg bare sa det var det jeg skulle.
– Og det var greit?
– Selvfølgelig.
– Jeg vet veldig lite om… vet vi egentlig så mye om hverandre som vi tror?
– Er det ikke derfor vi alltid har noe å snakke om?
– Skal vi gå et sted å spise frokost, eller skal jeg løpe ned og kjøpe croissanter på Kaffebrenneriet?
– Hva har du mest lyst til?
– Hva jeg har mest lyst til? Det vet du.
– Tenker du ikke på annet? Jeg vet ikke om jeg tør…

Jeg står i en salatbolle og tør ikke røre meg. Under salaten er det en landmine som går av ved den minste bevegelse. Jeg vet det, for jeg har selv lagt den der. Det er ikke lenger snakk om velfortjente piskeslag på ryggen. Det er ikke lenger en erotisk fantasi om å bli bundet og straffet og tvunget til å gjøre nedverdigende ting. Det er den endelige straffen som venter. Slutten, the end credits, rulleteksten har allerede begynt å rulle. Jeg er sliten i bena og vet at det bare er snakk om bare minutter før jeg mister kraften og faller. Hva kommer til å skje med klippfisken jeg har lagt i vann? Den kommer til å bli vassen og uspiselig før noen finner den… før noen finner meg, som et puslespill.  Er det noen som bryr seg om å sette meg sammen igjen? Hvor mye trenger man for å identifisere et bombeoffer? Holder det med tennene? Jeg kan bite godt sammen, så blir det sikkert lettere for dem… noen må informere Alice, så hun ikke venter på meg, men det er lenge til hun kommer til å savne meg…
– Cecilia? Har du sovnet?
– Nei. Jeg bare lukker øynene litt.
– Når stenger det?
– Hva da?
– Nasjonalgalleriet.
– Hva er klokken?
– Halv tre. Bør vi ikke dra snart?
– Er vi nødt til det?
– Jeg kan godt dra alene hvis du vil sove.
– Jeg drømte noe… er jeg våken nå?
– Det virker ikke sånn. Har du lyst til å sove videre?
– Nei… husker du vi så Melankolia?
– Mm.
– Har du sett den igjen? Du sa du skulle.
– Nei. Hvorfor spør du om det nå?
– Jeg tenker på da hun lå og solte seg naken om natten.
– Hvordan kan man sole seg om natten?
– Det er det jeg ikke skjønner… hvorfor gjorde hun det? Hun sa vi er helt alene i universet… tror du det? Tror du vi er alene?
– Nei.
– Så det er ingen katastrofe om vi går under?
– Du og jeg?
– Ja.
– Nei. Men hva om vi ikke gjør det?
– Mm… er det derfor vi må gå på Nasjonalgalleriet?
– Vi må hvertfall innom. Ikke sant?
– Jo. Vi må vel det.

___

Det har sluttet å regne, men det er fortsatt grått. På t-banen til byen blir jeg sittende og stirre i veggen. Av en eller annen grunn blir jeg forfulgt av dette bildet fra Melancholia hvor Kirsten Dunst ligger naken og soler seg om natten. Hvorfor gjør hun det? Hva er poenget med å sole seg i skinnet fra undergangen? Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg skal tro. Enten ønsker hun den velkommen eller så vil hun bare vise hvor fryktløs hun er. Hva om det er enda enklere? Kanskje den godeste herr von Trier bare hadde lyst til å se henne naken?
Det koster femti kroner å komme inn på Nasjonalmuseet. Jeg får beskjed om å ikke sette merket på skinnjakken.
– Er ikke det Harry Potter?
– Nummer femti syv… det er et selvportrett.
– Så da er det sant da?
– Selvfølgelig er det sant.  Alle vet at Harry Potter henger i nasjonalgalleriet.
– Jeg tror jeg er full ennå. Når sovnet vi egentlig?
– Det var hvertfall etter at det hadde blitt lyst.
– Var det?
– Mm.
– Vet du, jeg husker faktisk veldig lite. Jeg husker ikke engang at jeg la mobilen min til ladning. Husker du det?
– Du hadde ikke mere batteri igjen.
– Når da?
– Da du skulle ringe til Siv.
– Ringe Siv? Hvorfor skulle jeg gjøre det liksom?
– For å overbevise meg om at du hadde lov.
– Hæ? Tuller du med meg?
– Husker du ikke det?
– Ringte jeg?
– Nei. Du hadde ikke mere batteri.
– Det var da enda godt… drakk vi virkelig så mye? Når gjorde vi det?
– Hele tiden. Du ville jeg skulle smake på alt.
– Herregud…
– Det var du som drakk mest.
– Betviles ikke… gjorde jeg noe dumt? Sa jeg noe dumt?
– Nei. Ikke mer enn vanlig.
– Er du sikker på det? Si at du tuller med meg. Jeg kan ikke ha drukket så mye…
– Vi gjorde det.
– Hva sa jeg?  Jeg kan lett si noe jeg ikke mener når jeg er full.
– Du sa ikke noe dumt. Okei?
Gjorde jeg noe dumt?
– Nei.
– Hvorfor tror jeg deg ikke?
– Kanskje fordi du kjenner dine egne hemmeligheter?
– Nå tror jeg deg enda mindre.
– Tror du på frokost snart?
– Mon dieu! Det har vi helt glemt.

Cafeen på nasjonalgalleriet er i ferd med å stenge, så vi må finne et annet sted.  Vi havner på Nippon, og spiser sushi og drikker grønn te i stillhet. Det har vært intenst. Nasjonalgalleriet har bare forsterket følelsen av overdose.  Jeg tror vi merker det begge to. Vi sitter stille på hver vår side av bordet,  i hver vår kokong,  og lar tankene drukne i lyden av de andre gjestene. Er jeg fornøyd nå?  Har jeg fått det som jeg ville? En del av meg er fornøyd mens en annen del av meg er urolig. Kanskje jeg heller burde gått på byen og funnet en tilreisende, en som bare var ute etter et raskt eventyr? Da hadde jeg ikke fått så mye å tenke på.  Ett døgn, nesten 24 timer, og vi har vært tett hele tiden.  Altfor tett. Jeg merker at jeg er sliten og samtidig litt rastløs etter å komme meg hjem for å bearbeide alt, men jeg har heller ikke lyst til å slippe henne helt. Jeg kjenner meg selv… altfor godt.

Det er i ferd med å klarne opp litt, men omgivelsene er fortsatt nesten fargeløse når vi er ferdige å spise. Vi går sakte gjennom borggården og krysser gaten til Nasjonalteatret før vi stopper helt opp,  foran statuen av Bjørnson.
– Cecilia… jeg vil helst at vi ikke gjør dette mer.
– Okei?
– Det betyr kanskje ikke så mye for deg som for meg?
– Hva er det du vil si, Anette?
– Jeg er ikke vant til å bli så… jeg vet ikke hva jeg kan si uten at det blir feil.
– Det er ingen ting som blir feil. Det er ingenting vi har gjort som er feil.
– Det er nettopp det. Det er ingenting som er feil… jeg har ikke lyst til å våkne opp og savne deg.
– Det forstår jeg. Jeg kommer til å gjøre det samme…
– Ikke si det.
– Det var aldri meningen…
– Jeg vet det. Jeg må dra hjem nå.
– Vil du gå alene herfra?
– Ja. Kan du ikke bare holde rundt meg litt… ikke noe mer. Bare hold meg litt før jeg går.

Kan jeg ha sagt noe i natt? Kan jeg ha vært så dum? Jeg må slutte å drikke. Jeg kan ikke leve med sorte hull i hukommelsen.
– Når får jeg se deg igjen?
– Om en stund.
– Du forsvinner ikke fra livet mitt nå, Anette?
– Nei. Jeg må bare få deg litt på avstand… en stund, så jeg ikke blir…for involvert.
– Er du sikker på at jeg ikke sa noe i natt? Noe dumt?
– Du sa ingenting jeg ikke ville høre. Okei?
– Okei. Jeg er veldig glad i deg.
– Jeg og. Det vet du.

 

Jeg blir stående og se etter henne. Jeg lovte henne sol og fuglesang gjennom florlette morgengardiner, fransk kaffe og ferske croissanter med marmelade. Hva fikk hun? Regnvær og slapp sushi… og vondt i hjertet.
Jeg følger henne med blikket til hun runder hjørnet. Så blir jeg oppmerksom på graffitien på muren. Farvel, har noen skrevet med røde bokstaver.   Nå må jeg ikke glemme hva jeg har lært: Det skal gjøre litt vondt, og det er vi bygget for å tåle.

De første solstrålene bryter gjennom skylaget idet jeg begynner å gå. Fargene kommer smygende tilbake, og jeg kan se at det har kommet grønne knopper på trærne. Det var kanskje bra det kom litt regn… kanskje alt i grunnen er helt okei  … når alt kommer til alt…

… når  Harry Potter henger i Nasjonalgalleriet.

__

10
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Eksperiment, Film, Minneboken, Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

29 Responses to Melancholia

  1. avatar marthon says:

    Jeg er først! :-)

    Jeg leste på mobiltelefonen før jeg sovnet i går. Handling, følelser og tanker er veldig godt skildret. Språket medrivende og levende. Plottet, med intimitet, dialoger, modig utlevering og sprang i tid, typisk ceciliesk. Når det er såpass personlig, er det selvfølgelig vanskelig å kommentere (som Geitost og mange andre har vært inne på). Det er nok en og annen påstand i den mer eller mindre kontinuerlige diskusjonen du fører om det norske kontra det kontinentale jeg kunne ha sagt noe om, men man føler seg kanskje mer som en kikker, eller som en som lytter til en samtale gjennom veggen, enn som en som er invitert til debatt …

    Så … man kan etterlate noen beundrende kommentarer (gang etter gang …), oppkaste seg til litteraturanmelder, være et smålig petimeter og lete bevisst etter språklige skjønnhetsfeil eller logiske uoverensstemmelser, man kan skli ut i usaklige, flåsete digresjoner med tvilsomme undertoner, eller man kan kødde med livsstilen din, kultursnobberiet ditt og din spaltede norsk-danske flinkis-personlighet … og se hva som kommer i retur.
    I dag ble det akkurat slik som dette.
    :-)





    • avatar Cecilia says:

      Den kontinuerlige diskusjonen er ett år gammel nå, men jeg er klar over at den inneholder noen gjentagelser. Det er vanskelig å redigere bort alt hvis man skal sitte igjen med noe meningsbærende. Den kvelden for ett år siden, da vi så Melancholia, var egentlig avslutningen av en epoke for meg. Jeg skulle bruke resten av helgen til å treffe folk, fordi mamma skulle komme tilbake fra sykehuset, så jeg var klar over at jeg kom til å måtte bruke endel tid på henne i den perioden som fulgte. Men jeg syns det var riktig å ta med denne dialogen, fordi den klargjorde noe for meg.

      Jeg forsøker ikke å skrive noe politisk manifest, men det man er opptatt av får selvfølgelig et fokus i de samtalene man har. Grunnen til at det oppstår vennskap har jo ofte noe med en felles forståelse å gjøre, selv om man ikke er enige i alt.
      Logiske uoverensstemmelser og språklige skjønnhetsfeil er vel ikke akkurat uvanlig i samtaler, så det vil du nok finne, og livsstilen min får man enten godta eller forkaste; moralsk sett har vi jo alle en tendens til å sette oss på vår høye hest i forhold til andres livsstil.
      Hva er kultursnobberi? Hvem er det som definerer hva som er høyverdig? Klippfisk er både fattigmannskost og delikatesse, avhengig av hvilken kultur/samfunnslag man lever i. En bedriftsleder verdsetter fritiden sin på en helt annen måte enn en arbeidsløs, og rike byfolk kjøper småbruk for å kunne nyte muligheten til å være ute i frisk luft, noe bonden på nabogården kan være hele livet. Det som kan oppfattes som snobberi hos noen kan lett oppfattes som det motsatt av andre. Jeg befinner meg vel omtrent på midten: Et menneske som liker å utfordres av kunst, men som ikke dyrker det så til de grader at det blir overskyggende. Jeg leser mye og ser endel film som ikke appellerer til alle, og gjesper ofte av filmer som andre liker. Jeg okket meg over bæsje-humoren i Borat, og antagelig vil jeg sikkert bli pinlig berørt av å se “Diktatoren”. Jeg så “M.I. Ghost Protocol” og ble imponert av effektene, men storyen interesserte meg midt på ryggen. Jeg identifiserte meg ikke med noen av karakterene og det var fullstendig likegyldig for meg hvordan det endte, så da kan man jo tenke over hvem som går glipp av hva: Er det jeg som kjeder meg gjennom “The Change Up”, eller han på setet ved siden av meg som ler og koser seg, og sier det er en av de beste filmene han har sett?
      – Døh! Get a life! sier han til oss som syns filmen var som å stikke tunga ut av vinduet, og kanskje han har rett? Men han ville kanskje sovnet dersom han ble dratt med i teateret for å se “Måken” av Tsjekhov. Da kunne jeg si det samme til ham.

      Vel, vel…
      Det er kanskje like “snobbete” å lete etter språklige skjønnhetsfeil og logiske uoverensstemmelser… hva veit vel jeg… jeg har bare skrivd denne kommentarn

      Ønsker deg en vakker dag, vettu :)

      1





      • avatar marthon says:

        Med “den kontinuerlige diskusjonen … om det norske …” sikter jeg til at du – selv om du har bodd størstedelen av livet ditt i Norge – ofte betrakter det norske samfunnet utenfra, med litt ambivalente følelser, og sammenligner med dine erfaringer med det danske – eller det mer kontinentale (som du mener å representere[?]). Slik jeg forstår deg, er ikke dette en diskusjon du har ført i ett år, den har vært en del av din identitetsdannelse siden du ble født, og er et underliggende tema i mye av det du skriver. Det synes jeg er spennende, for alle har nytte av å se både se seg selv og sin egen stamme utenfra. Jeg får likevel inntrykk av at du legger følelser i dette som er preget av eget ståsted, og at du kanskje ikke yter temaet full rettferdighet(?) Er det f.eks. hold i at det har stått så dårlig til med norsk kulturliv “siden dansketiden”, og er den kulturelle avstanden mellom Norge og Europa vesentlig større enn mellom Danmark og Europa?

        Det lar seg vanskelig bestride at norsk kultur hadde en gullalder som delvis falt sammen med engasjementet rundt nasjonsbyggingsprosessen og unionsoppløsningen – altså lenge etter dansketiden. Den kulturelle forløsningen som fant sted da, hadde nok også en del å gjøre med bedre kommunikasjon (det ble enklere å reise i Norge og ut i verden), utdannelse og informasjon (større utbredelse av bøker og aviser). I dansketiden var f.eks. skriving og lesing av bøker hovedsakelig begrenset til en dansk-norsk eller danskpåvirket overklasse av prester og studenter (jf. Det norske selskab i København- http://no.wikipedia.org/wiki/Norske_Selskab).

        I tiden rundt forrige århundreskifte mønstret Norge (et nokså tilbakeliggende land i utkanten av Europa, med bare rundt to millioner innbyggere) en svært imponerende rekke av kulturpersonligheter på mange områder: Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Edvard Grieg, Ole Bull, Edvard Munch, Gustav Vigeland, Fridtjof Nansen, Knut Hamsun, Sigrid Undset …
        Alle disse tilbragte mye tid i utlandet og/eller i internasjonale miljøer, og var sterkt påvirket av internasjonale kulturstrømninger. Jeg vil påstå at akkurat det i stor grad bidro til at de ble det de ble. “Peer Gynt”, som Ibsen skrev mens han bodde på Ischia i Sør-Italia, er f.eks. BÅDE rotnorsk og svært internasjonalt – med handling som utspiller seg fra Gudbrandsdalen til Marokko og Egypt, med universelt gjenkjennelige temaer. De naturskildringene som utgjorde et høydepunkt i romantikken, ble malt av norske kunstnere som for en stor del hadde tilhold i Tyskland, Italia og Frankrike. Bjørnson hadde betydning langt utenfor en nasjonalistisk norsk kontekst (f.eks. i Slovakia). Man kan argumentere for at de på mange måter hadde mer internasjonal kontakt enn den gjennomsnittlige nordmann har i dag, og at de var internasjonale størrelser som var i begivenhetenes sentrum i samtiden – på hver sine områder.

        Hvorfor blomstret nasjonalismen i Norge rundt forrige århundreskifte, og ikke før? Jo, fordi nasjonalismen og ideen om nasjonalstaten var en del av en internasjonal strømning fra slutten av 1800-tallet og framover, som ble brakt til oss blant annet gjennom kunsten og litteraturen. (Samtidig som norske kunstnere og forfattere påvirket kulturen i andre land …)

        På hvilken måte er det relevant å trekke inn at Sigrid Undset hadde dansk mor? Undergraver ikke det påstanden om at Skagerak utgjør en vesentlig kulturell barriere? Og hvis hennes danske mor gjorde henne unorsk, ville det dessuten følge at din norske mor har gjort deg udansk – selv om du hadde levd hele livet i Danmark. I og med at Undset skrev på norsk og så vidt jeg vet nesten utelukkende skrev om Norge, virker det ganske urimelig å utelukke henne fra norsk kultur. I så fall må du luke ut alle med ikke-dansk bakgrunn fra dansk kultur, og da blir det tynt i rekkene. Danskene omtaler f.eks. bergenseren Ludvig Holberg som “dansk litteraturs fader”, og ellers har vi … tja … Lars von Trier, Piet Hein, Karl Adolph Gjellerup, Adam Oehlenschläger, Karen Blixen, Niels Bohr, Georg Brandes, Victor Borge, Arne Jacobsen … i det hele tatt veldig mange med kulturell bakgrunn eller opphav utenfor Danmarks (nåværende) grenser.

        En interessant digresjon er jo også at Axel Sandemose flyktet fra det han oppfattet som misunnelse og sneversyn i det jyllandske bibelbeltet til noe han må ha oppfattet som et friere liv i Norge.

        Har norsk litteratur stått tilbake for andre lands litteratur, f.eks. dansk … totalt sett … i tiden etter 1814 … etter 1905 … etter krigen? Leses de tre danske nobelprisvinnerne i litteratur mer enn de tre norske? Du må gjerne mene dette, og jeg har ikke på noen måte noen personlige eller nasjonalistiske følelser knyttet til temaet, men jeg er litt nysgjerrig på om du kan argumentere overbevisende for det …

        Men asså … nå legger jeg meg opp i en privvat disskusjon som jeg ikke har no med, mellom to kvinnfolk jeg aldri har møtt, på en kaffé jeg aldri har vært på, lenge etter at dem var der, og du fortelte jo bare hvem film dem så å hva dem satt å prata om å sånn, å jeg kan jo’kke prottestere på at det var akkerat det dem sa. :-)

        Solen gi’r dagen lyksalig kulør
        og livet poetiske drejninger
        i dag kan man kun være solskinsør
        en dag når man så er i dårligt humør
        kan man betale regninger

        Fritt etter hukommelsen (og Piet Hein, tror jeg)

        Ha en strålende dag!
        :-)





        • avatar Cecilia says:

          Det kan godt tenkes at du har rett, bortsett fra akkurat dette med hvor jeg har bodd lengst. Jeg har bodd størstedelen av livet, og den mest formende delen av livet, i Danmark. Etter unionsoppløsningen mellom mine foreldre, har jeg bodd både her og der, men jeg tror ikke det er grunnen til at jeg anser nordmenn flest for å være ganske stødig forankret i det trauste og forståelige, og det er ikke så rart.
          “Urinalen” , var det noen som ville kalle Operaen da man oppdaget mikroskopiske fargeforandringer i marmoren. Det er for meg veldig norsk. Nordmenn disser sitt eget land og sin egen kunst. Hva skryter nordmenn av i utlandet? Ikke operaen eller Gardermoen eller Holmenkollen, neida, de skryter av at ostehøvelen er norsk og fatter ikke hvorfor den ikke er på bordet på franske hoteller. Ostehøvelen, selve symbolet på nøysomhet og fattigdom, oppfunnet for å drøye osten, like norsk som skyvepølse.

          Kunst handler om å ha god smak, og god smak handler om å ha forståelse for hva som rører seg innenfor den kretsen som definerer rammene. Er rammene snevre må man uttrykke seg deretter. Så den norsk-dansk opphavsproblematikken er selvfølgelig diskusjonen helt uvedkommende, og fullstendig uvesentlig for det jeg vil si, og jeg skulle selvfølgelig satt saksen et par setninger tidligere slik at Sigrid Undset fikk lov å være norsk, slik Holberg og jeg er dansker :)

          Jeg forstår ikke helt hva du legger i begrepet “din spaltede norsk-danske flinkis-personlighet”.
          Medmindre jeg altså består av et panel av forskjellige kunstnere og filosofer, sammensatt kun med det formål å lure et par dusin anonyme bloggere, så kan jeg vel på ingen måte fremstå som flinkere enn jeg er? Jeg kan forsøke å fremstå som mer vellykket, jeg kan forsøke å fremstå som rikere eller penere enn det jeg er, men ingen kan fremstå som mer intelligent eller mer kreativ enn det man er. De begrensningene vil alltid reflekteres gjennom det man skaper og det man skriver. Man legger hodet på blokken, på godt og vondt, og så får man de tilbakemeldingene som omgivelsene mener man fortjener.

          Det er litt interessant at du trekker frem bedre kommunikasjon som en mulig årsak til kulturblomstringen i forkant av unionsoppløsningen. Kommunikasjonen med kontinentet er nettopp basisen i det vi snakker om. Poenget mitt må ikke oversees. Det er akkurat kommunikasjonen som mangler, selv om den rent teknisk er bedre enn noen sinne. Og jeg mener kommunikasjonen med kontinentet faktisk blir hemmet av distansen. Vi må ta båt eller fly for å komme til kontinentet (joda, jeg vet det finnes en bro) og det er ikke noe man bare kan gjøre på sparket. Det tar tid, og vi har begrenset frihet. Akkurat nå sitter jeg på Gardermoen og venter på boarding som er nå!

          1





          • avatar marthon says:

            ”Solen gi’r VERDEN lyksalig kulør” – tror jeg forresten det skulle være. Merkelig at det ikke gikk an å google det. Kanskje jeg bare har drømt at det er et Piet Hein-gruk? Kanskje jeg egentlig har skrevet det selv?
            Jeg ser ikke heeeelt problemet med å ha et litt uhøytidelig forhold til egen kultur. Og er det verre at noen spøkefullt har kalt Operaen for Urinalen enn at Tostrup Uteservering ved selveste Stortinget i alle år har vært kjent som Dasslokket? Hørt om Pisserænden i Køben? Burde folk som disser norsk høykultur og signalarkitektur straffes for ”anti-norsk aktivitet” på samme måte som dissidenter som har disset sovjetisk og amerikansk kultur har vært forfulgt for hhv. anti-sovjetisk og ”anti-amerikansk aktivitet?
            Jeg er også litt lei av den masingen om ostehøvler og ikke minst binderser (spesielt siden den binders-patenten som faktisk slo igjennom, ikke var norsk). Det er interessant nok veldig få som nevner tørrfisk, spraybokser, Ugelstad-kuler, handgranater, gassturbiner, frankeringsmaskiner, landminer (og Penguiner) …
            [Og det er jo synd i grunnen, for det rimer så bra at det kunne ha blitt et fint dikt av det :-) ]
            Jeg har litt interesse for flerspråklighet og flerkulturalitet. Den eneste gyldige måten å definere en persons kulturelle tilhørighet på, er vel egentlig selvdefinisjon – og for flere og flere er det naturlig og viktig og definere seg som medlemmer av flere grupper samtidig. Er det helt unaturlig for deg å definere deg som BÅDE dansk OG norsk?
            En morsom ting når du uttrykker deg så skeptisk til norsk litteratur, er at du står i fare for å bli medregnet til norsk litteratur selv, og at du kan komme til å bli et bevis mot din egen påstand om den norske litteraturens begredelighet. 😉
            På en litt sær marthonsk og litt ertende måte var det med “din spaltede norsk-danske flinkis-personlighet” en slags kompliment. Du har en stor styrke i at du behersker både det norske og det danske så inngående. ”Flinkis” er vel et ord som ikke har noen klart definert betydning, og jeg mener ikke at du utgir deg for å være flinkere enn du er – tvert imot – jeg tror ikke en gang du klarer å skjule det. Hadde du befunnet deg i samme land som Harrison Bergeron (jeg så den etter litt pushing fra deg for et par måneder siden), hadde du antakelig endt opp med ekstremutgaven av påmontert tinnitus-generator samt diverse blylodd …
            Regnestykket mitt ang. hvor du har bodd lengst var nok (igjen) litt preget av nesevis gjetning. I det hele tatt burde jeg uttale meg mer forsiktig når jeg er på så tynn is– eller i det minste servere uttalelsene over en øl, slik at du kunne hatt mulighet til å helle det over meg hver gang jeg sa noe fornærmende.
            God tur! :-)





            • avatar Cecilia says:

              Det er ikke noe problem ved å ha et uhøytidelig forhold til sin egen kultur. Problemet, slik jeg ser det, er at den norske kulturen for det meste består av en minimal forståelse, og at denne “uhøytidelige” dissingen faktisk langt fra er et uttrykk for uhøytidelig omgang med egen kultur, snarere et uttrykk for manglende forståelse. Som jeg også skrev til Geitost, opplever jeg nordmenn flest som redde for å bli lurt. Hva om man skulle komme til å like noe som ikke er “ordentlig”? Hva om det er keiserens nye klær? Da står man tilbake som en dust, akkurat som motejournalistene da ble lurt av Pia Haraldsen (som jeg faktisk liker. Hun er langt fra noen bimbo.).
              Kan man si noe negativt om et kunstverk så er det langt tryggere enn å si noe positivt. En kunstner bør nok helst ha oppnådd anerkjennelse i utlandet før han/hun blir tatt alvorlig (selv om det nok finnes eksempler på det motsatte). Bør man straffes for det? Vel, straffen er jo innebygget i den måten de blir ansett på. De straffer seg selv. Jeg husker jeg leste om Gardermoen i utenlandske aviser at her har lille Norge, med en hovedstad på en halv million innbyggere, bygget en av verdens flotteste flyplasser, men er nordmenn fornøyd med det? Nei, de tråkker den ned i myra. Vi har tidligere diskutert dette flytende skrapjernet som dupper i bukta utenfor Operaen. Jeg syns skulpturen bare blir finere og finere, og har ikke noe problem med hverken å forstå det eller se skjønnheten i det. “She lies” – heter den. En flott, dobbelt tittel.

              Definerer jeg meg som dansk eller norsk? Eller begge deler? Jeg har forsøkt å være norsk. Jeg har forsøkt å se på meg selv som norsk, men jeg har problemer med å identifisere meg. Hadde Bergen vært egen stat så hadde jeg kanskje vurdert å bli Bergensk statsborger, for jeg oppfatter faktisk Bergen som et langt lettere sted å kunne finne gjenklang for både tanker og visjoner enn Oslo. Nå kjenner jeg selvsagt ikke Bergen ut og inn, men jeg er jo der i blant og treffer folk når jeg går ut. Selvsagt finnes det posører der og, men de dominerer ikke miljøet som de gjør i Oslo. Og der ligger vel også litt av det jeg selv mener er problematisk med det litterære miljøet i Norge: Posørene. De som har de riktige meningene og som finner det mer interessant å fremheve seg selv enn å diskutere fag. Det stopper litt opp for meg når et hvert konkret spørsmål blir besvart med positur i stedet for teori. Jeg lengter etter de teoretiske og filosofiske diskusjonene rundt skrivekunsten og formidlingen. Jeg vil lære. Jeg vil ikke sitte der og føle meg betraktet som en fan, fylt av nesegrus beundring og villig til å gjøre hva som helst for å få en flik av den store mesters tanker. Jeg var ferdig med det da jeg begynte på psykologi… vel, nesten da, men jeg er definitivt ferdig med det nå.

              Jeg uttrykker meg vel ikke så skeptisk til norsk litteratur generelt. Jeg har tidligere nevnt flere norske forfattere som jeg liker veldig godt og ser opp til. Akkurat nå har jeg begynt på den siste boken til Terje Holtet Larsen, og lurer på om jeg noen gang kommer til å nå opp mot hans nivå. Den forrige boken hans gjorde sterkt inntrykk på meg.

              Jeg har en omgangskrets som byr på både flotte diskusjoner og opplevelser, og som er det jeg selv anser for å være kunnskapsrike og kloke mennesker. Men det er altså en omgangskrets som jeg ikke har daglig, ikke engang ukentlig, kontakt med, og som vel egentlig har adoptert meg på grunn av Siv. Men jeg er glad jeg har dem. De kan balansere meg litt, til tross for sin hang til materialisme. Jeg ingen materialistisk person. Jeg vet det er lett å si det i min situasjon, men jeg er faktisk svært lite opptatt av materialismen. Den imponerer meg ikke. Jeg syns til og med litt synd på folk som finner lykken sin i et arkitekttegnet hjem med designermøbler. Et hjem skal ikke være et utstillingsvindu, og barna skal ikke være utstillingsdukker for foreldrenes økonomi. Shaya og jeg har gått på loppemarked og funnet klær vi liker. Dessverre tror jeg hun mister litt av dette i Miami.

              Vel. Det var vel et slags svar på kommentaren din… tror jeg :)





              • avatar marthon says:

                Noen lar seg jo lure av og til, ikke bare motejournalistene, men også kulturjournalistene, f.eks. av pop art-kunstneren “Hugh Martin”, han med de naivistiske sauetegningene som VGs kulturjournalister spanderte en dobbeltside på i 1994, som etter hvert viste seg å ligne mistenkelig på en høy, mørk komiker med kinnskjegg.

                Men ellers er det nok på mange måter riktig å si at nordmenn heller er litt på den naive siden. Det skal f.eks. være et faktum at nordmenn er de som sjeldnest leser vilkårene for programmer og apper før de laster dem ned.

                Er Marianne Auli en viktig kunstner vi burde ta mer på alvor? Burde hun få mer oppmerksomhet?

                Hvem er de litterære posørene du tenker på? Kunne være interessant å vite. Du har jo f.eks. skrevet at du har sansen for Ari Behn.

                Kommentaren din er fin den, og jeg burde ha klart å skrive et dypt svar om litteratur og kultur og identitet, men … jeg har visst ikke inspirasjonen til det ….

                Håper du nyter og utnytter blogg-ferien i materialistiske Miami i fulle drag!

                Hva med en bildereportasje om pastellfarget art deco-arkitektur?
                :-)





                • avatar Cecilia says:

                  Er Marianne Aulie en kunstner vi bør ta på alvor? Hva med Vebjørn Sand ( nei, ikke Aune) eller, for den saks skyld, Ludvig Eikaas, selv om han dessverre er død? Oppmerksomhet er salgsfremmende. Enhver fornuftig nordmann ler av at de ikke forstår: “Den eneste kunsten ved dette er kunsten å få solgt det” – en standardvits om kunst da jeg flyttet til Norge.

                  Et innlegg om Art Deco, formidlet som et portrett av Maxmanius Pushwan Argekko, den ukjente grunnleggeren, kan absolutt være noe for Bloghogs penetrerende kunstleksikon… jeg skal ha det i bakhodet for et senere innlegg :)





                • avatar marthon says:

                  Ja, der kan nok noen biografiske opplysninger være på sin plass, for det var et ubeskrevet blad – selv om navnet likevel ga visse assosiasjoner. Men nå omgås vi jo begge to arkitekter, så vi kan jo prøve å la oss opplyse i løpet av sommeren. :-)





  2. Hold My Hand, Close Your Eyes 😀

    (en blå planet har gjemt seg bak solen siden tidenes morgen, og nå er den på vei mot jorden for å utslette alt liv i universet. det høres ut som premisset for en ordentlig b-film, men hadde von trier, Guds tidligere danske tremenning, benyttet det til å si noe originalt, intelligent eller nyskapende om menneskets lodd her på jorden hadde vi vel kunnet leve med det. dessverre gjør han ikke det. i stedet dynger han på med klisjeer om dysfunksjonelle familier, ulykkelige rikfolk, rasjonelle mannfolk som ikke er så rasjonelle når alt kommer til alt og hysteriske kvinnfolk som ikke er så hysteriske når alt kommer til alt. *sukk* i tillegg er mesteparten av filmen kjedelig og flatt fotografert – et av to unntak er scenen du har lånt illustrasjonen fra. nei – von trier, den gamle landgreven kunne bedre før. )

    [Kirsten Dunst rollefigur elsker med undergangen. sin egen undergang og jordens undergang og forløses da. det er egentlig også en klisjé. men det er vakkert lyssatt og vakkert fotografert, akkurat som da hun elsker med Tim i bunkeren på golfbanen.]

    {skulle man først se en europeisk film i fjor var det Almodovars “This Skin I Live In”. han blir bare bedre jo eldre han blir, i mosetning til von trier}

    eeeeh ja! hva er wetsex?

    😀

    Hepp, Hoppa, Hoppski!





    • avatar Cecilia says:

      Ahoi!

      Jeg ser filmen litt annerledes:
      Melancholia er opera, det er grandeur og det er ikke minst fremragende fotografert. Å bruke Wagners musikk fra Tristan og Isolde, er helt genialt, for det gir en umiddelbar asso og inneholder en bruksanvisning. Men det forutsetter selvsagt at man kjenner Wagner, og det er det ikke alle som gjør. Så, jo, jeg forstår at filmen kan virke litt “trang” på overflaten.

      Interessant at du nevner This Skin I Live In. Jeg har fått den som mp4-fil fra USA, men dessverre ligger den engelske underteksten nesten ett minutt foran handlingen, så jeg har latt være å se den inntil jeg får skaffet meg en feilfri kopi. Det er en av filmene jeg har gledet meg til å se.

      Wetsex?
      http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=204706
      så kan du finne ut om det er noe for deg 😉

      ciao :)





  3. avatar geitost says:

    marthon: Hei Marthon !
    Jeg vil gjerne presisere noe her. Det finnes et par private emner jeg syns jeg ikke har lov til å snakke om offentlig. For eksempel, når Cecilia skriver om sin lyst på barn. Jeg altid leser det med medfølelse, men jeg syns en kommentar fra min side hadde vært helt urelevant, på én eller en annen måte.

    Men når jeg husker et par kommentarer jeg har sendt, og de mange flere jeg har uheldigvis ikke klart å skrive på grunn av min gebrokken norsk, så tenker jeg ærlig at det ikke er spesielt vanskelig å kommentere Cecilias innlegg : det hun skriver funker for meg ganske ofte som en åpenbar kilde for inspirasjon og tanker.
    At jeg skriver noe interessant eller ikke er selvfølgelig et annet spørsmål. Alt jeg kan si fra er at jeg leser Cecilia som en langløp opplevelse : hukommelsen arbeider helt alene. Med tiden forsvinner meste småting fra det jeg leste før, og kun forblir hovedlinjer, som jeg har i sinne når jeg leser et nytt innlegg.
    Og sånn, med å lese “Melancholia” fikk jeg følelsen at innlegget var skrevet under innflytelsen av en kjempekamp mellom to store krefter som jeg husker fra andre tekster, og som ikke er direkte synlige i historien, bortsett fra deres symbolisk fremstilling, nemlig den sorte solen, som skinner fra ungergangen, og den morgenkåpen, som henger tom i badet, og hvis eieren stråler over hele scenen til tross sitt fravær unna stedet.

    Jeg ser Cecilias tekster som en ramme som gir plass nok for leserne å bringe sine egne fantasi og erfaringer, og sånn skape “frie assosiasjoner”, for å bruke hennes egne ord. Det jeg opplever er at de nye tekstene hennes ofte bringer nye kort til spillet, og derfor øker potensialet for den slags assosiasjoner, altså anledningen for nye tanker og originale kommentarer. Men er det ikke det samme for deg ?

    Just my two cents, med eller uten gjentagelser…
    Tot straks ! :)

    5





    • avatar marthon says:

      Hallo weer, Geitenkaas!

      Vi må benytte sjansen mens “hun lille søte med krøllene” er på ferie til å bak- (og fram-)snakke henne litt.

      Eller … la meg først si at det for meg IKKE virker som om du på noen måte er språkhemmet når det gjelder å forstå og å uttrykke deg. Det er for eksempel interessant at du i det hele tatt klarer å få noe ut av det jeg skriver, for det kan nok til tider være preget av ord-onani, ironi og obskure allusjoner og poenger …
      Tankene dine kommer klart igjennom, betraktningene dine tilfører tanker og synsvinkler jeg ikke hadde kommet på selv, og du er sikkert flinkere til å tolke og se underliggende symbolikk enn meg.
      (Men du vet, jeg er jo uansett bare en traust, sidrumpa, kultur-deprivert nordmann som har vokst opp med topplua trukket godt ned over øyne og ører, pekefingeren i nesa, ett bein i potetåkeren og det andre i den konforme nedre middelklassen, og ikke minst med så stor avstand til kontinentet at det er helt bortkastet å prøve å forbedre meg ved å dra på dannelsesreise, for på de tre eller fire timene det tar å komme meg hjem igjen, har jeg jo glemt alt om opera, dadaisme, performance, eksistensialisme og litteraturkritikk som alle siviliserte mennesker nede på kontinentet er opptatt av. 😉 )

      Ang. det med barn … Det er én ting å prøve å være relevante for hverandre ut i fra det som legges ut på en blogg, men privatlivet er en annen verden. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at hun “finner ut av det” – på sin måte. :-)

      Min aktivitet her bærer vel preg av at Cecilias semi-selvbiografiske maratonløp er en inspirasjonskilde og katalysator for meg også – som jeg setter stor pris på. Og så går det jo litt sport i å se hva slags tilsvar hun klarer å komme opp med på nesevise, kverulerende, avsporende eller absurde kommentarer. Inspirerende mennesker er gaver man må ta vare på. Jeg kalte henne faktisk “én av favorittmusene* mine” i et svar til henne på min egen blogg en gang (men jeg tror ikke hun leste det).

      Tot later!

      2





      • avatar geitost says:

        Hva ? En en selv-nedgraderingen konkurranse på BlogHog? Og jeg ikke ble skikkelig informert? Men jeg ville jo gjerne delta, vet du !
        Oyez,oyez, (som de sier i Westminster), dette er mitt forsøk :

        “Du aner ikke hvor mye relativisme det ligger i det franske folk. Ting skal ikke være gransket og vurdert. Alt skal kunne fornyes, for er det noe franskmenn virkelig er redd for så er det erfarne løsninger. Franskmenn er livredde for å bli avleggs. Folk her vil ikke kaste bort tiden sin på å forsøke å forbedre eller få en bekreftelse ut av noe dersom de ikke kan være helt sikre på at det virkelig inneholder en ekte innovasjon : Hva om dette har blitt allerede gjort før meg ?”

        Dette er en parodi på Cecilias kommentar # 4373 om eget innlegg “Coquette”. Men fra det jeg ser rundt omkring meg, jeg syns det ikke finnes på denne siden av kontinentet så mye å bli misunnelig for i det hele tatt !

        Kunst, på den måten den har utviklet seg i Frankrike, siden det 17. århundre, var først og fremst et instrument for makt, og en politisk middel for dominans over hele samfunnet.
        Paradokset er at siden 1789, måtte franskmenn vise seg selv som oppriktige republikanere, selv om de har aldri glemt deres dyp smak for aristokratiet, og dets elitiske vaner.

        Dermed, hele landet i dag, fra Palais de l’Elysée til den minste av våre 36.000 kommuner, er fult av en slags innvalgte prinser, som syns at, uansett utdanningsnivået de egentlig har, de har fått dyktighet og smak nok, ut fra den enkelte magien av valget, for å ha lov til å gi sin mening om alt som har med kultur, kunst, dannelse, blant annet å gjøre.
        Ingen bryr seg hvis disse de velger å støtte har ingenting å si : verkene må bare se ut nye og originale, og høyt synlige, for sponsorens skyld. Og en blant de høyeste kriteriene for originalitet er selvfølgelig den unge alderen til kunstnere : jo yngre desto bedre. Deretter finnes det ingen grunn til å debattere videre, ” Det er nytt !” vil passe nok i alle omstendigheter, og det blir en lettelse for alle at ingen trenger å gi sin mening om innholdet.

        Alle avisene våre er fulle av “forbausende nyheter”. Inntil neste. Det er slitsom. Frankrike hadde en gang en elite jeg ikke angrer. Nå er vi sauer som stirrer på aper.
        En karikatur ? Ja selvsagt. Men en del av virkelighet uansett, og lite hyggelig, ifølg meg.
        Vel, vel. Bare mitt daglig øyeblikk av depresjon,…

        Tusen takk for fin tilbakemelding. En de groetjes aan Oma ! :)

        1





        • avatar marthon says:

          Sauer som stirrer på aper! Ha!
          Og det er ikke franskmenn alene om å være. Det er bare å slå på en radio i dette landet, så får du de siste oppdateringene om hvem som har bitchet hvem i Paradise Hotel – og spørrekonkurransen ”Smartere enn Pilgård”, hvor du kan teste om du klarer å svare riktig på flere spørsmål om popstjerner og reality-kjendiser enn realitykjendisen Petter Pilgård. En ny definisjon av hva det vil si å være smart!
          Glamourmodeller blir realitykjendiser. Realitykjendiser blir ”popstjerner” (eller tror de er det hvis de har snakkesunget ett par ord på ei coverlåt). Idrettsstjerner blir programledere … eller omvendt i en nesten vilkårlig rekkefølge. På TV har apene hver sine underholdningsprogrammer hvor de besøker og resirkulerer hverandre til nyhetens interesse har lagt seg og noen må ta ansvar for å produsere nye kjendiser. Sleng deg ned foran TVen med et lass med høy og ei spybøtte!

          Jeg veit nå ikke jeg, om det er så store generelle forskjeller på nasjonaliteter når man skreller vekk stereotypiene. Jeg har møtt folk fra Somalia og Iran jeg har hatt mer til felles med enn naboen.

          Men jeg skjønner hva du mener med fransk skepsis til velprøvde løsninger. Jeg har kjørt en Citroën CX, og broren min hadde en sliten DS en gang i tida. Jeg har alltid hatt en mistanke om at franske ingeniører er vanskelige å stoppe dersom det er mulig å gjøre ting på en måte ingen andre ville ha tenkt på. Hvorfor ha to eller tre eiker på rattet, når det er teknisk mulig med bare én? Hvorfor en hendel for blinklyset på rattstammen når det går an å ha en bryter på hver side av rattet? Hvorfor er ikke bremsen bare en klump i gulvet mellom gassen og kløtsjen? Hvorfor ikke lykter som beveger seg parallelt med forhjulene, og hvorfor ikke hydrauliske fjærer? Jo da, artig når man har vent seg til alt – og så lenge hydraulikkrørene ikke lekker og alt virker … men driftssikkerhet? Må kanskje legge til at vi kjører Peugeot nå, og den er vi veldig fornøyd med, selv om det er litt mye simpel plast i fronten og du må ha kurs for å skjønne hvordan du får ut reservedekket og jekken …
          😉
          Det har kanskje ligget i den franske naturen helt siden revolusjonen at det bestående ses på som noe suspekt, mens det på den andre siden av kanalen er stikk motsatt – at det bare er det som bygger på århundrelange tradisjoner og gradvise tilpasninger som er godtatt?

          Mijn oma’s konden nu zijn de twee oudste mensen in Noorwegen – maar ze zijn helaas niet meer in leven. :-(





  4. Lisens Lisens says:

    Gleder meg til den dagen jeg klarer å lese mer enn de fire første setningene, men de gir alene mersmak :)





  5. avatar Breiflabben says:

    Jeg var sikker på jeg hadde kommentert her Cecilia, jeg leste det rett etter du publiserte.
    Hva jeg skrev? Det husker jeg ikke, men jeg reagerte litt på ditt forhåndsdømmende norske kultursyn som jeg har sett litt av i det siste. Nå har jeg lest at Marthon også har tatt opp det, kanskje det er derfor jeg tenker på det nå?
    Men uansett så bringer du oss inn i fin kommunikasjon om private tanker og oppfatninger. Meget velskrevet, du er flink med disse samtalene dine.
    Nå må de bare komme ut i lesbar bokform, tror ikke de kan gå om og om igjen der slik som i dine innlegg.
    Men du kan kunsten altså :-)





    • avatar Cecilia says:

      Mitt forhåndsdømmende norske kultursyn? … tja… det er kanskje forhåndsdømmende? Men hva legger du i ordet forhåndsdømmende? Tror du jeg mente det samme da jeg flyttet hit? Jeg har da bodd en tredjedel av livet mitt i Norge, det meste i “voksen alder” , og jeg har reist så mye at jeg føler en viss kompetanse til å sammenligne, selv om jeg ennå ikke har levd mer enn halvparten så lenge som deg. La meg utfordre deg litt: Hvis det er i din makt å tilbakevise påstandene mine, så er du mer enn hjertelig velkommen til det. Men da må du ikke tillegge meg meninger jeg ikke har.

      Tror du jeg ønsker å gjøre det lett for meg selv? Har du følelsen av at jeg forsøker å krabbe over gjerdet der det er lavest? Det er klart jeg ønsker motstand og diskusjon, det er nettopp derfor jeg sender en uferdig Cecilia i betaversjon ut i verden for å testes.
      Hvordan er persepsjonen hennes, hvordan er de analytiske evnene hennes… er hun biased? … er hun fordomsfull? … er hun overhodet i stand til å observere verden rundt seg og trekke de rette konklusjonene? Hva er hennes hang-ups, hennes svakheter og styrker? Hva er det i det hun mener og uttrykker som provoserer voksne mennesker med livs-ekspertise, og hvordan kan hun selv skaffe seg så mye ekspertise som mulig?

      Jeg forsøker å by på meg selv. Jeg bruker tid på innleggene mine og på formuleringene mine. Det blir ikke akkurat tre innlegg om dagen av det, men jeg håper og tror at det jeg legger ned av krefter og tid på innleggene mine reflekterer både personen jeg er og mitt intellektuelle nivå, på godt og vondt. Jeg er ikke mer enn jeg klarer å gi uttrykk for, men jeg er faen ikke noe mindre heller… om jeg så skal banne på det.

      Kommentarfeltet mitt er døgnåpent: 24/ 7/365, og jeg har betalt sjalle for 12 måneder. Værsågod, ordet er ditt!

      Klem fra Cecilia :)





      • avatar Breiflabben says:

        Forhåndsdømmende var kanskje et sterkt ord, men jeg synes å se en måte å “rakke litt ned på” i noen ord og vendinger om norsk kultur/politikk i noen innlegg. Det ligger liksom en negativ tone bak.
        Ikke legg de sterke ord og meninger til dette, men slike formuleringer som kan komme på grunn av litt misunnelse uten at man sier at man er det.
        Dette er nyanser som like godt kan tillegges leseren som skribenten, men jeg føler det er noe der.

        Jeg vet du ikke ønsker å gjøre det lett for deg selv, det har jeg aldri gitt uttrykk for heller. Du er så absolutt i stand til å observere, du er flink til det pluss at du skriver jo ting ned.
        Men hva som er riktig konklusjon av slike observasjoner, er jo ingen av oss gitt å ha svaret på.

        Det er ofte vanskelig å sjelne nyanser når følelser er inne i bildet. Jeg leste din motkommentar negativt ved første lesing, men la den bort en liten stund og leste igjen med helt andre øyne etterpå.
        Slik er det med mye. Selv min lange erfaring klarer ikke å stoppe meg fra å reagere for raskt noen ganger. Det jeg skrev om fordømmende var ikke ment så hardt som det fremkommer, men det er et eller annet der i min oppfattelse.

        Jeg vet du bruker mye tid på dine innlegg, både det skrevne ord og dine illustrasjoner, og du gjør det på en meget dyktig måte. Det er meget bra.

        Men en dypere analyse av deg og det du skriver, er ikke jeg den rette til å gi, der skorter det for mye på det faglige for meg. Jeg ville heller delt en flaske eller to jeg gjennom et måltid som sikkert ville vært fornøyelig. Der er vi på bølgelengde :-)

        Ha en fin dag Cecilia, det var ikke verre enn dette :-)





        • avatar Cecilia says:

          Så du sporer altså en negativ tone i måten jeg omtaler norsk kultur og politikk på, og det er kritikkverdig? Hva med dine egne gjentatte karakteriseringer av de nye SV-ministerene? (Dretongene) Skal det forbeholdes gubber med livserfaring å kritisere og karakterisere noe på en negativ måte?

          Jeg skal tåle å få det påpekt dersom det trengs å feies foran døren min, men jeg skal altså være forsiktig med å fortelle andre at de har det støvete ?

          Neida, det er ikke verre enn det, og det er det jeg er vant til… :)





          • avatar Breiflabben says:

            Nei du misforstår litt Cecilia. Jeg kritserer dredongene jeg, klart og tydelig, men det som jeg føler eller merker med det jeg nevnte hos deg er en sånn litt skjult tone som noen ofte har bare litt skadefryd i sin omtale eller som jeg føler hos deg, misunnelse og sjalusi, sterke ord som bare gir hint av det jeg føler.
            Dette er vanskelig å skrive for svaret ditt er så konkret og dette er ikke.

            Og det skal ikke forbeholdes gubber med livserfaring å kritisere og karakterisere noe på en negativ måte. Det har da alle rett til hvis de føler for det, selv søte ungjenter med sløyfe i håret 😉





            • avatar Cecilia says:

              Jeg er altså utydelig i mine betenkninger rundt at Norge orienterer seg for mye mot USA og for lite mot Europa. Så når jeg okker meg litt over at Norge har adoptert det verste fra USA så avslører det at jeg er misunnelig og sjalu? Forstår jeg logikken din rett da?
              Men hvem er jeg sjalu og misunnelig på? På USA, fordi Norge lar seg påvirke mest derfra i stedet for å la seg påvirke av Danmark? Eller kanskje jeg er er misunnelig fordi Danmark mistet Norge til Sverige? Eller fordi Norge har høye fjell og dype fjorder og masse oljepenger som de ikke tør å bruke, skoler som må stenges på grunn av råte og mugg, riksveier som er fulle av farlige hull, en regjering som river ned hele det velferdssamfunnet som landet bygget opp etter krigen, og en hederlig sisteplass i ESC?
              Skal jeg da anta at det er det samme snevet av misunnelse og sjalusi som ligger bak din kritikk av det samme Norge?

              Jeg tror nok vi skulle hatt en fortreffelig middag med mange sammenfallende preferanser innen både mat og drikke, og kanskje jeg sågar hadde stjålet med meg et par skikkelige Cohibas fra den gamle blankpussede humidoren etter bestefaren til Siv… det hadde vært noe. :)





              • avatar Breiflabben says:

                He he he, ja det hadde vært no’ det 😆
                Nei USA og Europa kan du holde utenfor her, men kanskje noe av det med mulighetene til Norge+ Men det er jeg som leser.
                Du nevner jo i fleng alle de punktene jeg synes vi har neglisjert i mange år.
                Nei jeg er nok litt forutinntatt i mine betraktninger og synsinger om dine tanker.
                Det er vanskelig å føle nyanser fra det skrevne ord Cecilia selv om du beskriver det meste av dine betraktninger meget bra :-)
                Jeg har forøvrig et lager av håndlagde dominikanske Macanudo cigarer nå. Gleder meg allerede til i morgen kveld sammen med en Armagnac XO :-)





  6. avatar Cecilia says:

    marthon: Art Deco er en ganske spennende stil. Jeg har Alastair Duncans gjennomgang på 216 sider med 194 illustrasjoner, dessverre kun 44 i farger. Men det er nok å kopiere fra, og mange godbiter, som Berger-Grillons ganske morsomme reklameposter :
    http://www.thevintageposter.com/Art_Images/Medium/8545.JPG

    :)





    • avatar marthon says:

      Du er fortsatt litt unnvikende når det gjelder arkitekturen på South Beach, Miami … 😉





      • avatar Cecilia says:

        På hvilken måte?





        • avatar marthon says:

          Du sporer liksom av … men du hadde vel bare øynene på Siv hele tiden og fikk kanskje ikke sett deg rundt og avfotografert de fotogene, pastellfargede 30-tallshusene langs strandpromenaden …
          Ikke det at jeg har vært der selv, altså, har bare hørt om det og googlet i forbindelse med at jeg hadde bruk for å sette meg inn denne stilretningen i forbindelse med et besøk i en annen by som er kjent for den.
          😉





          • avatar Cecilia says:

            Aha!
            Maybe I’ll drag my sharply defined Art Deco Ass, wrapped in tight pastel rubber, down to South Beach on my next visit. Okay? :)

            1





            • avatar marthon says:

              Well, I bet that will be a soothing sight for sore eyes … though art deco isn’t normally associated with appealing feminine curves … :-)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *