Coquette

Lophornis adorabilis er en bedårende kolibri som trives i fuktig skog i tropisk eller subtropisk lavland.   

Det er som om tiden har vært flytende etter at Siv brakk benet. Dagene og timene har blitt til tanker i roterende spiraler. Jeg har drømt om millimeterpapir som kurver seg, om linjaler som bøyer seg, om uleselige dokumenter hvor bokstavene skifter plass mens jeg leser. Jeg føler at jeg har skjøvet virkeligheten litt bort og latt autopiloten overta ruinene etter en solstorm som har satt  systemene mine ut av drift.  Jeg har vært livredd for operasjonene til Siv og engstet meg for alt som kunne gå galt. Dagboken min har blitt fylt med meningsløse spekulasjoner og dommedags-scenarier.  Jeg har vært frustrert og deprimert, og vært sint fordi tiden ikke latt oss få være alene med hverandre. En halv time dann og vann – på ank i tilfelle noen kommer – det har ikke vært nok til å dekke behovene, hverken for fysisk kontakt eller samtaler.

Og nå har situasjonen snudd igjen, og det er tid for en ny periode med justering.  Nå har Shaya og Siv reist tilbake til Miami.  Det kom brått på. Vi fikk bare én dags varsel.  Jeg kunne ikke bli med.  Det var praktiske ting som måtte ordnes.
Siv hadde lagt merke til at jeg hadde blitt sliten.
– Siss. Hør på meg. Nå har du gitt og gitt, uten å få noe særlig tilbake. Det begynner å bli tomt inni deg. Jeg merker det. Du har trengt påfyll lenge, og jeg har ikke hatt noe å fylle deg opp med. Kan du ikke reise bort, ta en ferie? Gjør noe du alltid har drømt om.
– Uten deg?
– Jeg tror du trenger det nå. Jeg har merket at jeg sliter deg ut.
– Du gjør ikke det. Jeg gjør det selv.
– Jo, men det er en konsekvens, Siss. Det hadde ikke skjedd hvis…
– Det er ikke sant. Normale mennesker er i stand til å takle slikt, og mere til. Såpass vet jeg da etter syv års…
– Okei, okei.  Selvfølgelig har du rett. Jeg sier bare at du trenger å oppleve noe. Du må ikke isolere deg.
– Jeg skal ikke det. Jeg skal fylle meg opp. Okei?
– Ta vare på deg selv.
– Du også, så kommer jeg etter om en stund.

 

Det er klangen av en tom leilighet som møter meg når jeg låser meg inn. Klokken er halv elleve. Så er jeg alene igjen. På nytt må planene forandres. Siv har gitt meg en liste over ting hun vil jeg skal ordne for henne.  Det viktigste er at jeg ringer advokaten hennes så han ikke reiser bomtur, og at jeg får gitt beskjed til vennene hennes, for det er flere av dem som har planlagt å besøke henne til helgen.
Etterpå blir jeg sittende å stirre ut i luften. Hva nå? Kanskje det er dette jeg trenger for å komme i gang med skrivingen min? Men først må jeg ha påfyll. Det har hun helt rett i.
Jeg må fortelle Carl at han ikke trenger å sitte barnevakt i kveld allikevel.
– De har reist. Du trenger ikke komme i kveld.
– Reist? Allerede?
– Ja. Det kom veldig brått på. De dro i morges.
– Jeg trodde du også skulle reise?
– Det var det som var planen.
– Er du lei deg? Du høres litt…
– Er du hjemme?
– Nei. Jeg er i sentrum for å hente noen nøkkelbrikker. Det er byttet låser hos oss.  Jævlig tungvint, spør du meg, men alle må signere ut de nye brikkene.
– Vi har det samme systemet her. Du kommer til sette pris på det når du kommer sjanglende hjem om natten. Da slipper du å lete etter nøkkelhullet.
– Det er vel lenge siden jeg har kommet sjanglende hjem. Skal vi spise lunsj sammen?
– Gjerne. Hvor da?
– Hos meg? Hva har du lyst på?
– Kan ikke jeg få handle? Jeg kan finne på noe, så har jeg noe å ta meg til. Bare si når jeg skal komme.
– Halv tre?
– Perfekt.

Jeg ser på invitasjonen jeg har fått. Det skal være slektstreff siste helgen i mai, og det ligger ved en liste over alle som er invitert. På soverommet sjekker jeg listen mot det provisoriske familietreet som jeg laget etter at Helena hadde kladdet det. Bra jeg ikke la for mye arbeid i det, for det er mye som ikke stemmer.

Etterpå leser jeg nettaviser og svarer på noen kommentarer. Konsentrasjonen er ikke på topp. Jeg blar litt rundt på nettet for å finne inspirasjon til lunsj. Jeg har lyst på noe sommermat. Kanskje skalldyr er passende på en dag som i dag? Det er passe varmt, ca 15  grader, men det er varmere i solen. Vi kan sitte på balkongen og spise.  På en innskytelse sjekker jeg kontoen min på bloghog.  Som jeg trodde : Det var forfall i går.
Skal jeg fortsette å blogge? Er det egentlig så mye vits i å ha en blogg når de fleste er på facebook og twitter?
Det nærmer seg 40.000 på telleverket, men det er vel omtrent en halv sannhet. Noen helt nøyaktig oversikt har jeg ikke, men infoen sier at jeg har besøkt bloggen min 15903 ganger siden starten.  Det vil si at jeg faktisk er innom bloggen min gjennomsnittelig 40 ganger hver dag. Hm… jeg hadde vel ikke vært innom så ofte om den ikke hadde vært viktig for meg?  Spørsmålet har egentlig besvart seg selv: Det er klart jeg skal beholde bloggen min. I hvert fall i et år til. Det er bare å gå på posten å betale.

Damen bak skranken fremstår som det Carl ville kalt “godt stappet ” i sine altfor trange klær. Hun ser strengt på meg med tettsittende øyne innrammet av briller med blekrosa gjennomskinnelig innfatning. Jeg la merke til henne med en gang jeg kom inn i lokalet og fikk umiddelbart følelsen av at hun tilhørte den delen av befolkningen som elsker å kunne si nei. Jeg håpet i det lengste at jeg slapp å bli ekspedert av henne, men den gang ei.
– Denne er ikke korrekt utfylt. Det mangler adresse.
– Adresse? Men… jeg har ingen adresse. Holder det ikke med Stavanger?
– Vi må ha full adresse.
– Hvorfor det? Det finnes da ikke noen andre i Norge med samme kontonummer?
Argumentet mitt faller selvsagt på stengrunn; hvem har vel noen sinne oppnådd noe med logikk på postkontoret?
– Det er slik reglene er. Vi må ha fullt navn og adresse, både på avsender og mottaker.
Jeg tror hun nyter øyeblikket når statusen min endres fra kunde til luft. Hun bare vifter meg bort med en velfødd arm,  og trykker på knappen. Pling! Værsågod neste.
Full adresse? Det stod jo ingen adresse! Det stod bare kontonummer.  Stønn!
Jaja. Da har jeg i hvert fall en plausibel unnskyldning. Klokken er over to. Jeg får tenke på det senere. Jeg skal spise lunsj,  så får heller den velstappede med de rosa brillene bare stå der med sine overbelastede knær og si nei til alle de stakkarene som ikke kjenner reglene. Hun kunne i det minste ha… hm, kanskje jeg har taklet det helt feil? Hvordan ville jeg hatt det om det var jeg som stod på andre siden av skranken og traff på kunder som… burde jeg ikke i stedet ha møtt henne med et smil og spurt om hun kunne hjelpe meg? Hun hadde sikkert en pc der… jeg kunne sikkert fått henne til å slå opp adressen for meg om jeg hadde vært litt hyggeligere. Hva om hele fremtoningen min signaliserte at jeg helst ikke ville ha noe med henne å gjøre? Det var jo det som var sannheten.  Jeg burde ha en lapp hengende på en stang foran øynene: Vær hyggelig, Cecilia, så går det deg godt!
Jeg har dårlig samvittighet når jeg går inn i fiskebutikken, og smiler det beste jeg klarer.

___

 Å gi meg et sted, der jeg kan finne fred, der jeg kan finne ro i mitt sinn.

Russen har våknet og dagens pipekonsert har begynt.  Russetiden er vårens styggeste eventyr, hvis man ser bort fra Tom Waits-løpet. Trøsten er at begge deler snart er  over. Vi spiser hummer og drikker Sancerre, Clos de Beaujeu 2008.  Det er akkurat passe varmt å sitte på balkongen. Kanskje 20 grader i solen.
– Hvorfor dro de så plutselig?
– Det var faren til Siv som ville det. Han sa ikke så mye. Han virket nesten litt lettet over at jeg ikke kunne bli med.
– Er du sikker på det? Det høres merkelig ut.
– Uff, jeg sier så mye dumt. Jeg var sikkert bare trøtt. Vi er gode venner, bare glem at jeg sa det.
– Så, hva gjør du nå?
– Aner ikke. Det skal være et slektstreff i Lyon om tre uker. Jeg har i hvert fall tenkt meg dit.

Jeg piller på den våte etiketten og ser på neglene mine. De er kortere enn noen sinne. Jeg klippet dem helt ned da jeg kjøpte piano, og har sørget for å holde dem korte etter det. Kanskje litt for korte. Det er nok best å la dem vokse i tre uker, så ikke slekta tror jeg biter negler.
– Tenk så mye dumt vi gjør.
– Hva tenker du på?
– At jeg sluttet å spille piano fordi jeg ville ha lange negler.
– Forfengelighet er kvinnens lodd.
– Har du aldri gjort noe du angrer på?
– Jeg burde kanskje ha valgt et annet yrke.
– Seriøst?
– Nei, er du gal. Det er ikke så mye å gjøre lenger, men det er vel prisen man betaler når man har fått lov å leke hele livet.  Selvfølgelig har jeg gjort mye jeg angrer på.
– Hva da?
– Jeg angrer for eksempel på at jeg ikke hørte på deg for fire år siden.
– Hva sa jeg da?
– At vi skulle prøve igjen.
– Å bli gravid? Gjorde vi ikke det? Vi prøvde da noen ganger?
– Nei. Ikke ordentlig.  Ikke etter at Shaya ble født.
– Husker jeg så feil?
– Eller så er det jeg som husker feil. Du har jo dagbok. Det er bare å sjekke hvem av oss som har rett.
– Det gidder jeg ikke. Men hvorfor angrer du nå? Det er jo ikke for sent.
– Det er forskjell på å være femtifem og seksti.
– Fem år?  Hva er egentlig… jeg klarer ikke helt å se den store… blir du ikke litt kåt av å spise sjømat?
– He he, ikke spesielt. Gjør du?
– Ser du ikke det? Husker du vi snakket om det, at kvinnen har hele havet inni seg?
– Vagt.  Var det noe vi leste et sted?
– Kanskje.
– Det er jo sant på en måte.
– En gang skrev jeg om deg at det var derfor du elsket meg, fordi jeg var kvinne og hadde hele havet inni meg. Jeg syns det var vakkert. Nå må du ikke si noe som ødelegger det.
– Skal vi dele resten av vinen?
– Ta resten, du. Jeg har begynt å drikke litt for mye i det siste.

Jeg må passe meg. Jeg merker hvor lett det er å forsyne seg av barskapet om kvelden. Å åpne en vinflaske er for dumt, men en liten grappa til espressoen kan jeg da unne meg… og burde ikke den konfekten egentlig spises mens den fortsatt er god? Og da er det jo godt med et glass portvin til. Jeg må passe meg. Det er i ferd med å gli ut.
– Det fineste har egentlig skjedd med oss etterpå. Syns du ikke?
– I blant lurer jeg på om du ville sett to ganger på meg dersom du hadde møtt meg for første gang i dag.
– Du skal ikke se bort fra det. Du har fortsatt pene øyne… og fine hender. Det er ikke alle menn som har det.
– He he… det er jo en trøst…  men du har nok rett i at det fineste har skjedd etterpå.
– Vet du hvorfor?
– Jeg har vel noen tanker om det, men jeg regner med at du har noe du vil si.
– Jeg tror det er fordi vi kjenner hverandre intimt,  både fysisk og mentalt. Vi trenger ikke skjule noe for hverandre og vi trenger ikke være sjalu på hverandre. Vi krever ikke noe av hverandre. Vi trenger ikke føre noe regnskap. Vi gir hverandre det vi har lyst til og er glade for det vi får.  Tror du ikke det er sånn?
– Har du tenkt mye på dette?
– Ja. I dag. Jeg har tenkt på litt forskjellig, på hvor få ordentlige venner jeg har. Jeg har sett på invitasjonen og lest navnene på mennesker jeg ikke kjenner, forsøkt å forestille meg at det er familien min. Det er fem stykker som har Benedicte til mellomnavn… på en merkelig måte så skaper det… det er som om jeg har en liten klump av forventning i maven… forventning og redsel på samme tid. Snakker jeg uforståelig nå?
– Ikke mer enn vanlig. Hvor mange er det som kommer?
– Jeg har glemt å telle. Kanskje førti? Jeg vet ikke om alle kommer. Jeg har allerede begynt å planlegge hva jeg skal ha på meg. Er ikke det litt… jeg tror nesten aldri jeg har vært så nervøs. Det verste er jo at det egentlig er mitt initiativ, selv om det er moren til Helena som har organisert det.
– Det er naturlig å være forfengelig…
– Er det ikke litt sykelig?  Det er tre uker til, og pappa kan ikke bli med. Han skal til Australia. Jeg… er du flink i fransk? Jeg trenger å øve meg.
– Nei. Jeg gikk russisklinlinjen.
– Hæ? Hvor da?
– På Katta.
– Du er en gåte. Jeg vet egentlig ikke noe om familien din heller.
– Vi er syv stykker i telefonkatalogen.
– Ser du dem ofte?
– Nei. Egentlig altfor sjelden.
– Jeg har en følelse av at jeg er på vei inn i en ny epoke i livet mitt og at det er veldig viktig å holde fast ved det jeg har. Du må komme å redde meg hvis jeg forsvinner.
– I Lyon?
– Når jeg flytter…  jeg vil ikke miste deg.
– Du gjør ikke det.
– Lover du?  Piggy promise?

Jeg låner PC-en til Carl og googler Galleri Erde: Adresse Nymannsveien 122.  4015 Stavanger.  Klokken er kvart på fire. Jeg har ikke lyst til å gå tilbake til postkontoret, men det er Nordea i Majorstuhuset. Google sier at den er åpen til kl 16.
– Jeg må stikke så jeg rekker banken før den stenger.
– Kommer du tilbake?
– Jeg har en avtale halv seks. Det var jo derfor du skulle være barnevakt.
– Noen jeg kjenner?
– Nei. Anette. Vi studerte sammen. Vi skal på kino.
– Hva skal dere se?
– Vi ser hva vi får billetter til. Det var det vi gjorde da vi møtte hverandre. Det har blitt en slags tradisjon.  Jeg kommer gjerne innom etterpå, hvis det ikke blir for sent.
– Det skal noe til. Jeg legger meg sjelden før tre.

_

Jeg rekker banken med god margin.
Nå må jeg huske å være hyggelig.
Damen i skranken er søt og smiler da jeg rekker henne giroen.
– Har du noe etternavn?
– Benedicte.  Akkurat som det står.
– Heter du Benedicte til etternavn?
Jeg lyver uten å blunke.
– Ja. Det er hollandsk.
– Hva skal jeg skrive at betalingen gjelder?
– Tolv måneder. De forstår hva det betyr. Kan du legge vet et smil?
– Et smil? Det er det første gangen noen ber om.
– Går det an?
– Selvfølgelig.  Har du konto her?
– Nei.
– Da er jeg nødt til å legge på et gebyr.
– Det er det verdt.
– Snakker du hollandsk?
– Ne.  Ik sprek ken nederlands.  Jeg har vokst opp i Danmark.
– Jeg bare spurte fordi moren min er fra Nederland.
Hun smiler, tar imot pengene og gir meg kvitteringen.
– Da er alt i orden.
– Tusen takk.

Nå må jeg pynte meg. Jeg skal treffe Anette.

– Jøss? Leser du Edit Sødergran? Så sprøtt. Det gjør jeg også.
– Er ikke hun bra?
– Hun er bare helt utrolig. Jeg har akkurat den samme boken.
– Synd hun døde så tidlig. Tenk hva hun kunne ha gjort om hun hadde fått leve til hun ble gammel.
– Kjempesynd! Det er altfor mange av de beste som dør for tidlig.
– Da er det vel best jeg lærer å se meg for…   jeg heter Cecilia.
– Anette.
Vi så på hverandre og smilte. Så begynte vi å gå mot trikkeholdeplassen, selv om jeg egentlig hadde tenkt å ta t-banen. Da hun spurte hvor jeg skulle, visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare.
– Hvor jeg skal? Jeg vet ikke helt. Jeg bare følger etter deg. Kanskje jeg har blitt hunden din? Hvor skal du?
– Bislet. Det er der jeg bor.
– Skal vi ta en kaffe?
– Juhu. Jeg har fått en hund som drikker kaffe.
– Dumt forslag?
– Nei, men jeg drikker ikke kaffe.
– Vi kan drikke vin?
– Så tidlig?
– Tidlig? Det er jo snart mørkt?
– Det er sant. Det er fordelen med at det er vinter.

Vi fikk et vindusbord på Nero med utsikt til arbeidslysene fra Bislet Stadion. Den lave sambamusikken ble akkompagnert av en insisterende påleslager. Dunk – dunk – dunk. Noen ganger kom slagene helt i takt med musikken, men de fleste var helt i utakt.
Det er lyden av to hjerter som forsøker å synkronisere seg “, skrev jeg i notatboken min mens hun var på toalettet. Jeg følte meg som en fjortis, og motstod trangen til å skrive navnet hennes med store bokstaver over en hel side. Er det tilfeldighetenes spill? Ville dette skjedd dersom forelesningen hadde vært i morgen, som normalt?
Og så, helt plutselig, rett etter at hun hadde kommet tilbake,  stoppet både musikken og påleslageren, helt på likt.  Vi la merke til det begge to.
– Jøss! Hørte du det? Det var magisk.
– Kanskje det er et tegn?
– Helt sikkert. Men… hva tror du det betyr?
– At vi skal vi drikke vin?
Hun så på klokken.
– Den er bare fire. Da har jeg god tid.
– Hva skal du?
– På kino.
– Hva skal du se?
– Aner ikke. Jeg  går på kino hver tirsdag og så velger jeg en film når jeg kommer dit. Har du lyst til å bli med?
– Voff!

Vi så “The Notebook,” delte en Troika i mørket, og tørket tårer i takt. Etterpå gikk vi på Åpen Bar på Aker Brygge, og satt tett sammen på saueskinnene under varmelampene. Vi røyket og drakk iskald rødvin, og så på Nesoddbåten som gled sakte forbi klokketårnet i frostrøyken. Det hadde blitt sent.
Utenfor Nationaltheatret utvekslet vi mobilnummer og luktet på hverandre da vi klemte farvel.
– Vi må treffes igjen.
– Snart. Veldig snart.

Morgenen etter var jeg støl og hadde blåmerker over alt… og sommerfugler i maven. Vi sendte tekstmeldinger til hverandre hele formiddagen.

Nå skulle alt bli annerledes. Jeg følte at jeg endelig hadde fått en ordentlig venninne i Norge… etter ti år.

_

Det er fortsatt tidlig på kvelden når vi kommer ut fra Colosseum. Vi bestemmer oss for å gå en tur i Frognerparken. Det er lenge siden vi har snakket sammen. På grusveien  opp forbi barnehagen får Anette lyst til å gå opp på den lille haugen for å se på utsikten, og jeg angrer på skovalget mitt. Jeg burde hatt lave hæler. Jeg mister balansen og må støtte meg til henne for ikke å falle.
– Jeg har helt feil sko.
– Tenk at vi har kjent hverandre i åtte år…
– Og jeg er fortsatt like ustø.
– Det er du sikkert, men det er ikke det jeg tenker på. Jeg kjenner ingen som er så hundre prosent til stede som deg.
– Det er ikke bare meg, Anette. Vi har alltid vært det, begge to.
– Vi har det. Det er det jeg savner mest etter at jeg flyttet.
– Hvorfor ser vi hverandre så sjelden? Vi sier jo alltid at det ikke skal gå så lang tid til neste gang.
– Det var så mye lettere da jeg bodde i byen, før jeg fikk barn.
– Er det bare derfor… fordi vi har blitt late?
– Ikke bare, men det er sikkert det også. Alt var mye lettere før,  i hvert fall for meg. Nå må alt planlegges.
– Kanskje vi holder på å bli gamle?
– Jeg har mistet spontaniteten min. Det mest impulsive jeg gjør nå er å kjøpe en sjokolade.
– Det ser ikke ut til at du gjør det så ofte heller. Du holder deg godt.
– Jeg trener. Vi har gymnastikk-rom i kjelleren. Der kan jeg sitte og sykle og høre på lydbøker.
– Og stirre i veggen?
– Du har aldri vært hos oss. Kan du ikke komme en gang?
– Kanskje det…  men da må det skje før sommeren.
– Er det da du skal flytte?
– Jeg vet ikke lenger… har du tid til et glass vin?
– Vi kan gå på Leon. Da har jeg kort vei til banen.

På Leon er det smilende kinesiske damer.  Lokalet består av to rom, og vi velger det ytterste av naturlige årsaker: Det innerste rommet er fullt av høyrøstede mannfolk som ser sport på TV.  Fra vindusbordet vårt har vi utsikt til Sørkedalsveien og KPMG-bygningen. Vi ser på heisene som fortsatt fyker opp og ned, snakker om høydeskrekk, om filmen vi har sett, om livet vårt og om oss… og i blant kaster vi synkrone blikk mot TV-rommet der tungvekterne med sin sedvanlige sofaekspertise føler det maktpåliggende å utbasunere sin overlegne kunnskapsløshet for all verden.
– Hvorfor skal menn alltid snakke så høyt?
– Fordi de liker å bli hørt.
– Skjønner de ikke at de forstyrrer?
– Nei. Jeg tror ikke de tenker over det. Det var du som ville gå hit.
– Det var her jeg traff mannen min.
– Det har du ikke fortalt.
– Det er ikke så mye å fortelle. Jeg hadde vært på middag hos noen venner i Taulows vei, og så gikk jeg forbi her på vei til trikken. Han stod utenfor med en utent sigarett i munnen og spurte om jeg hadde fyr. Det hadde jeg.
– Og så var det gjort?
– Omtrent. Han ville følge meg hjem, til Bislett, men så ombestemte han seg da han fikk vite at jeg bodde hos foreldrene mine.
– Det kan man jo forstå.
– Og så dro vi hjem til han i stedet.
– Hvor bodde han?
– På Rykkin, der vi bor nå.
– Er du fornøyd med å bo der?
– Ja… jeg er vel det.
– Og så sitter du i kjelleren og sykler? Blir det ikke litt ensomt?
– Det er et valg. Det hender jeg går ut, men det blir litt vel mye villalykke etter min smak. Ticky – tacky øvre middelklasse med… hva skal jeg si… ganske lik smak og ganske like interesser. Man blir ikke venner på sånne steder, man blir bare bekjente. Kanskje fordi  alle er i samme båt.
– Og du går bare hjemme… akkurat som meg.
– Inntil videre…
– Det har du sagt lenge.
– Jeg vet det. Jeg trenger jo ikke jobbe. Da blir man litt kresen på hva man gidder å ta av jobber, men det vet du vel alt om?
– Får du reist noe?
– Vi har tenkt å reise til Cuba i sommer. Det er jo ikke så langt unna Miami, hvis det er dit dere skal flytte.
– Ikke si det. Jeg har alltid hatt lyst til å dra til Cuba.
– Jeg vet det. Du fortalte den gangen da du… da vi…
– Å det ja.  Det husker jeg…

__

Fredag 8 juli, 2005.
Jeg har vært i København og hjulpet pappa å flytte inn i den nye leiligheten. Når jeg kommer tilbake til Oslo er det tropevarme.
Avisene melder at dette bare er forvarselet om hva som vil komme når klimakrisen slår til for fullt.
På en innskytelse ringer jeg Anette.  Hun er alene hjemme og inviterer til en drink på balkongen.
Termometeret viser 34 grader i skyggen. Vi drikker Havana club med cola, sitron og isbiter.

– Kommer du rett fra København?
– Mm.
– Burde du ikke… vet han at du er her?
– Han er ikke hjemme.  Jeg tror han er i  Ålesund.
– Når kommer han tilbake?
– Han skulle kommet forrige helg, men så skjedde det noe. Jeg aner ikke når han han kommer.
– Du tror ikke han har noe…
– Elskerinner? Kanskje. Å tenke på det er det siste jeg gidder å bruke energi på. Jeg har lyst til å reise til Cuba.
– Tror du de lager bedre drinker der?
– Nei, nei. Det er ikke noe galt med drinkene dine.  Et par til, så tror jeg krøllene mine retter seg ut,  for å si det sånn.
– Er de for sterke?
– Overhodet ikke!  Men det kanskje lurt å finne frem en ordbok, i tilfelle vi begynner å snakke hebraisk.
– Jeg har ikke så mye cola. Jeg må spare litt.
– Selvfølgelig… jeg har forresten en taxfree-pose med noen vin, så har vi noe i bakhånd til vi slipper opp for cola. Jeg har visst en whisky også.
– Men hvorfor vil du til Cuba?
– Jeg fant en gammel film da jeg hjalp pappa å flytte, og så ble vi sittende og se på den, og så snakket vi litt om Cuba etterpå. Han har vært der et par ganger.

– Hva slags film var det?
– Den het “Havana”. Det var vel egentlig en  kjærlighetsfilm, med litt politiske undertoner. To forskjellige kulturer møter hverandre, og så ender det sånn passe trendy ulykkelig som amerikanske filmer fra den tiden skal.  Men det mest spennende ved Cuba er jo at utviklingen stoppet etter revolusjonen. Det er fortsatt ganske likt slik det var der i nitten femti åtte. Alle de gamle bilene som amerikanerne etterlot seg er der fortsatt, og folk bruker dem i dag. Tenk deg det, oss to duvende rundt på Cuba i en gammel amerikansk convertible med masse hestekrefter. Hadde ikke det vært noe?
– Spanderer du? Det er bare å bestille billetter. Akkurat nå er jeg klar for å dra hvor som helst. Når var den fra?
– Filmen? Nitten nitti.
– Da kan den ikke ha blitt filmet på Cuba.
– Hvorfor ikke?
– Amerikanere kan ikke reise til Cuba.
– Hm. Det har jeg ikke tenkt på. Men det spiller ingen rolle. Det var ikke filmen i seg selv som gjorde at jeg fikk lyst til å reise.
– Var den ikke noe fin?
– Jo. Den var helt okei… litt søtsuppe med typiske replikker som “Hvis du virkelig vil redde verden så kan du begynne med å redde meg” og sånt, men det var Robert Redford og Lena Olin, så det ble liksom aldri dårlig. Lena Olin er bare…
– Jeg husker ikke hvem hun er.
– Det er hun som spiller Sabrina i “Tilværelsens uutholdelige letthet.”  Vi så den på Cinemateket, husker du?
– Sabina, ikke Sabrina. Syns du hun er fin?
– Mm, ikke sånn at jeg drømmer om henne om natten, men jeg ble litt forelsket i henne. Hva het hun andre?
– Teresa.
– Vi kan dra til Cuba og late som om vi er dem… Sabina og Teresa.
– Så du har tenkt å gjøre meg sjalu når vi duver rundt på Cuba?
– Sjalu?
– Teresa var jo ganske sjalu?
– Men tror du Teresa var sjalu på Sabina? Det var ikke henne hun var sjalu på.
– På han? Nå har jeg glemt hva han heter…
– Tomas. Jo, det tror jeg.  Jeg tror aldri han forstod at hun ville være en del av livet hans, så han lot henne ikke få lov å delta i det. Hun klarte jo ikke å skape sin egen verden.
– Litt mislykket? Er det sånn du ser meg?
– Hun var ikke mislykket. Det er forresten du som har valgt å være Teresa.
– Var det ikke det du tenkte?
– At du skulle være Teresa? Jo, kanskje. Jeg har egentlig ikke tenkt så mye…
– Men er det boken eller filmen du snakker om? Jeg har bare sett filmen.

– Jeg snakker om filmen, men du burde absolutt lese boken.
– De fotograferte hverandre. Det er nesten det jeg husker best.  Hvordan var det i boken?
– Det husker jeg faktisk ikke. Jeg har på følelsen at det skjedde noe mer, men det er mulig jeg husker feil.  Hvorfor tror du hun gikk dit?
– Hvor skulle hun ellers gå for å finne noen å fotografere? Hun kjente ingen andre.
– Hva om det det var fordi hun også ville ha sin del av henne? At det var muligheten hennes til å få se henne?
– Å få se henne naken?
– Ikke nødvendigvis naken… eller kanskje det var akkurat det hun ville?
– Tror du det?
– Hun sa det ganske tydelig da de hadde giftet seg. “La meg få bli med”, sa hun, ” la meg få kle av kvinnene dine og gi dem til deg”,  men han forstod jo ikke bæret av hva hun snakket om.
– Men du forstår det?
– Ja. Jeg forstår det godt.
– Men hvorfor anklaget hun ham da, hvis hun syns det var helt greit?
– Hva om det bare var et utslag av frustrasjon?  Problemet hennes var ikke at han hadde andre kvinner, problemet var at hun ble holdt utenfor.
– Jeg har aldri sett det på den måten.
– Jeg har aldri sett det annerledes… men jeg aner jo ikke om det var det Kundera ville fortelle. Det er bare min personlige tolkning.
– Kanskje den ikke er så feil… men jeg forstår ikke helt den sammenligningen din mellom oss og dem.
– Det er bare en måte å si det på… jeg sier bare at jeg er åpen for det meste.
– Cecilia… hva er det vi egentlig snakker om nå?  Det jeg tror?
– Antagelig.
– Det var det jeg trodde…

_

Det har blitt mørkt.  Sportssendingen er over og en liten gruppe har klumpet seg utenfor inngangen for å røyke. Heisene i KPMG-bygningen går fortsatt… opp og ned. Jeg bestiller en flaske vin og en mugge med vann mens Anette er på toalettet. Har jeg opplevd dette før?   “Du trenger påfyll “, sa Siv.  Var det allerede da tankene mine kom?

The female hummingbird unfans her tail and moves it to one side,
while her partner climbs up onto her back and gets close to her. 
This act is called a cloacal kiss…

_

_

– Vi ble bare så urimelig fulle.
– Man blir det av å dele en flaske rom.
– Vi drakk mye mere enn det.  Du vet jeg ikke ville gjort det hvis jeg var edru.
– Du var ganske edru da vi våknet…  alt står i dagboken min.
– Du har ikke fortalt det til noen?
– Det er ikke akkurat noen big deal. Tror du ikke alle ser at vi har lyst på hverandre?
– Hysj!
– Hvorfor det? Det er her ingen som bryr seg om sånt. Dessuten skjønner de nesten ikke norsk.
– Jeg er gammeldags. Jeg liker ikke å snakke om det. Private ting skal være hemmelig.
– Hvorfor det?  Du har ikke giftet deg med kronprinsen liksom, selv om han ligner.
– Han vet ingen ting.  Jeg vil ikke at han skal vite noe.
– Kanskje han ville likt det?
– Det… tviler jeg på.
– Jeg har ikke tenkt å si noe…  men alle har lov å ha en fortid. Selv Mette Marit ble tilgitt.
– Kan vi snakke om noe annet?
– Kan vi godt. Jeg har Havana Club i barskapet.
– Er det å snakke om noe annet?
– Har du ikke litt lyst til å bli med hjem til meg?
– Reprise etter syv år?
– Jeg har ikke fått grå hår ennå.  Her, ta resten av vinen min.
– Vil du ikke ha mer?
– Ikke akkurat nå. Du har litt lyst… har du ikke?
– Du har planlagt dette du. Det er derfor du har pyntet deg.
– Selvfølgelig. Jeg har hele strategien utarbeidet og nedskrevet til minste detalj…  du kan få se den… ved leilighet. Jeg har den i sengen…
– Hva er det med deg, Cecilia?
– Jeg er radikalt underernært, og du er akkurat passe nær og akkurat passe fjern.
– Og det betyr…
– At vi ikke kommer til å få varige mén.  Vi glemmer det etter et par dager. Det blir ikke hengende fast så lenge. Vi kjenner hverandre… vi har gjort det før…
– Har du tenkt å snakke om dette resten av kvelden?
– Mm. Jeg er jo en manipulerende heks… eller kanskje det var bitch hun ropte etter meg? Jeg husker ikke lenger. Det er mange år siden. Hva sier du? Har du lyst til å sex med meg?
– Hysj! Ikke bruk det ordet… og ikke snakk så høyt!
– Jeg har veldig lyst på deg akkurat nå.  Jeg har helt hemningsløst lyst til å ha sex med deg.
– Hysj! Tror du ikke jeg ser det?
– Send en melding å si at du overnatter hos meg. Det kan du i hvert fall gjøre. Du kan sove på gjesterommet.
– Og hvor skal du sove liksom?
– Det er lenge siden forrige gang jeg hadde sex på gjesterommet. Skal jeg fortelle om det?
– Er du nødt til å bruke det ordet?  Nei takk. Jeg vil ikke høre om det.
– Si ja.  Kjære Anette. Bli med meg hjem.
– Da vet jeg hva som skjer.
– Og så? Det er vel ikke første gangen du er borte om natten?
– Nei…
– Det er helt nyvasket sengetøy… det er til og med rullet, hos mamma. Mykt og deilig… florlette dundyner og massevis av myke puter… og i morgen når vi våkner er det morgensol gjennom gardinene…  jeg kan løpe ned og kjøpe criossanter til frokost og lage fransk kaffe. Jeg har til og med Mrs Bridgets appelsinmarmelade… husker du vi spiste det? Jeg hadde med fra Danmark…
– Jeg husker det.
– Har du ikke lyst til å sveve avsted sammen med meg? Mykt og forsiktig… en natt i hvit sateng med myke hender som stryker deg… forsiktige kyss på halsen… i nakken… på maven… helt til du…   kommer han til å savne deg?
– Det kan du tro. Nei, han kommer ikke til å savne meg. Kanskje til frokost…
– Det tåler han.
– Jada. Det er ikke det jeg tenker på.
– Får du dårlig samvittighet?
– Hvorfor skulle jeg det?  Jeg får det hvertfall ikke før i morgen.
– Det er nesten litt skuffende.
– At jeg ikke får dårlig samvittighet?
– At du var så lett å overtale.
– Overtale? Hvorfor tror du at du har overtalt meg? Jeg har ikke bestemt meg ennå.
– Ikke?  … jeg hører det på pusten din.
– Nei. Du tar helt feil. Jeg har slett ikke bestemt meg. Jeg tenker…
– På hva da?
– Jeg lurer på hva som er best…  om jeg skal sende melding med en gang, eller vente til etter at siste banen har gått.

____

Presis klokken 01.43  kommer det en melding til meg:
“Hvordan blir det? Kommer du innom en tur?  C. ”

Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet i omtrent ti sekunder før det går over.
” Ringer deg i morgen. Jeg må legge meg nå.  ”

– Hvem var det?
– Ingen. Bare mannen i mitt liv.

– Carl?
– Mm…

– Cecilia… er du våken?
– Mm. Så vidt.
– Vi fikk aldri reist til Cuba…
– Nei.
– Er det for sent?
– Ikke for meg.

– Ikke for meg heller…

_


_

_

19
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Eksperiment, Film, Minneboken, Tanker. Bookmark the permalink.

23 Responses to Coquette

  1. ay, Ceci, la petite cocuette, teksten din er drømmende, slentrende, uanstrengt og utvilsomt det foreløpige høydepunktet på en ellers regntung og vindpisket maisøndag (faan), og

    jeg, jeg fikk lyst til å å drikke sterke drinker sammen med dere, fyre opp en sigg og sitte der dere satt og snakket om gamle filmer og ennå eldre bøker, snakke om Paris eller New York eller Kyiv for den saks skyld, sitte der mens dagene blir kvelder og kveldene netter, ay, Ceci, guapa, og

    illustrasjonene dine var right up my alley også this time, oooooog

    Viva Som Berre Det, Baby 😀





    • avatar Cecilia says:

      Ahoi!
      Jeg får bare neie yndig og rødme kokett. Det er noe spesielt med sterk varme og Cuba Libre, som gir mer libre jo mindre cola den inneholder :)
      Jeg har vært på en liten forblåst runde på Bygdøy i blek sol og delvis opphold, men det fristet ikke akkurat å bade, selv om det var noen barskinger som var uti. Vi løp vår vei før de kom opp.
      Hyggelig besøk som alltid. Tusen takk for kommentar :)





  2. ayayay, jammen klarte jeg ikke å feilstave “coquette” ser jeg *ler* ubrukelig fyr!

    Hepp!





    • avatar Breiflabben says:

      Hei Old Man T-Bone.
      Enig med deg her, dette var tekster som satte tankene ut i en drømmeverden.
      Skulle gjerne delt en cigar med deg nå, jeg er skikkelig sugen, men har ingen.
      Tror jeg må ta meg en cigarferie snart :-)





  3. avatar Breiflabben says:

    Fy flate hvor du kan fortelle. Dette var “kompakt” og samtidig dratt ut i tid med et øyeblikks innsikt.
    Du startet slik at jeg fikk noen svar, både angående deg og meg og opptreden på bloggen i det siste. Det høres kanskje rart ut, men det “forklarte” noe for meg.

    Jeg sitter nå med serrano skinke, godt smør og bittelitt brød og en Pentio, Verdejo fra 2007 som må drikkes nå :-)

    Dette var mer enn lesbart Cecilia og flotte illustrasjoner som vanlig.
    Tommelen fyker i været :-)

    Og til hovedrett skal jeg ha lakseloin med asparges og hollandaise :-)





    • avatar Cecilia says:

      Opptreden på bloggen? Har jeg vært ufin? Please show me.
      Marthon berømmet meg jo for å være “uventet diplomatisk”, så jeg trodde…
      Ja, ja. Han var kanskje bare snill med meg.

      Men lakseloin med asparges høres deilig ut. Her i huset ble det hjemmelaget bruschetta (uten balsamico!) og resten av en hvit Matanzas Creek Chardonnay 2010 , en rest som hadde overnattet i kjøleskapet, men som smakte som den skulle allikevel.
      Tusen takk for kommentar og tommel :)





      • avatar Breiflabben says:

        Nei da, du har ikke vært ufin og jeg skulle sannsynligvis bare holde kjeft. Nei det var bare hvordan både du og jeg reagerte litt annerledes enn vi kanskje har gjort tidligere. Jeg er følsom for slikt ser du, i hvert fall når jeg får en fornemmelse slik jeg fikk innledningsvis i ditt innlegg.

        Nei da Cecilia, du er akkurat passe diplomatisk :-)





  4. avatar eMTe says:

    Her har to av “mine” bloggarar vore innom før meg og etterlatt seg velfortjente goòrd Cecilia.
    Du bind så godt saman tidlegare hendingar med notida.Fine overgangar, lett å lese sjølv om eg må ta enkelte avsnitt to gongar.
    Livet er ikkje beint fram.Det skjer venta og uventa ting, som “krev” noko av oss. Valg.

    Glad for at du har bestemt deg for 1 år til :)
    Takk for fin lesestund.

    Marieklem





    • avatar Cecilia says:

      Ja, jeg tar et år til på Bloghog, i første omgang. Jeg tenker det er viktig å ha noen faste holdepunkter, og her inne føler jeg at vi “kjenner” hverandre og tåler å være uenige i sak uten at noen tyr til sårende karakteristikker og personangrep – det er kanskje det aller beste ved å være her.

      Nei, livet er ikke “beint fram”. Det er vel heller beint fram krokete… og bra er det, for ellers hadde det vært lite spennende, og skuffende ukomplisert. Jeg mener det er utfordringene som gjør at vi vokser og modnes, og tror fullt og fast på slike ordtak som: “Hvis man går vild, opdager man nye veje.”

      Takk for en hyggelig kommentar, og klem tilbake :)





  5. avatar LeylaM says:

    Nesten hver gang jeg er her inne hos deg og leser Cecilia, så må jeg gå ut igjen for å tenke.. Det er en god ting skal jeg si deg fordi det betyr at du skriver så godt at jeg trenger litt tid på å “fordøye” teksten og så finne en kommentar som er passende.

    Denne gangen kan jeg bare si at lesingen gikk lekende lett. Du skrev i fortid,
    fremtid og nåtid, men du flettet det hele så fint sammen, som et fint edderkoppnett, som er vakkert når man ser det om morgenen med duggen hengene i trådene (du verden hvor poetisk jeg ble 😀 Jeg likte dette jeg, skriv mer du :)

    Ha en fin uke og en god klem sendes deg :)





    • avatar Cecilia says:

      Veldig hyggelig melding. At det er lett å lese setter jeg veldig pris på å få høre. Jeg forsøker å jobbe bevisst med at det skal være lett å lese og forsøker å skrive setninger som ikke kan leses på flere måter, men jeg syns det er vanskelig.
      Jeg er klar over denne blandingen mellom nåtid og fortid, og at det ikke alltid er helt konsekvent. Grunnen til det er at noe av teksten har blitt direkte kopiert fra det jeg skrev opprinnelig, mens andre deler er omskrevet ( og forkortet) , og da skriver jeg automatisk i fortid, fordi det faller meg helt naturlig.

      Du legger alltid igjen kommentarer etter deg når du har lest. Det er jeg veldig glad for. :)





  6. avatar sirenia says:

    Takk for en lang og god lesestund i blåsten ute,
    deilig lesevær i dag, tror kanskje jeg finner meg ei bok også.

    Det sletrende men også undrende, er nok din stil,
    sammen med alle sprangene da, i tid, person og miljø,
    og det kan jeg også godt like vet du.

    Dessuten at du holder en tråd av usikkerhet synlig,
    hvor går Cecilia hen tro? Nysgjerrigheten vet du, på andre,
    den er sterk hos noen.





    • avatar Cecilia says:

      Jeg har skrevet mye den siste tiden. Mye som ikke egner seg for blogg. Som du kanskje har lagt merke til har jeg lagt ut lite om det som har skjedd etter påske, og har i stedet valgt andre emner. Jeg har trengt tid til å bearbeide ting som har skjedd. Det er så lett å buse ut med ting som akkurat i øyeblikket virker riktig, men som etter hvert viser seg å være feil, og man må jo passe seg litt i en verden hvor alt man etterlater seg kan spores og bli brukt som argumenter.

      Usikkerheten min tar jeg ikke så tungt. Jeg ser daglige eksempler på uspiselig skråsikkerhet og slikt gjør meg bare enda mer oppmerksom på hvor lite jeg egentlig vet om både meg selv og hva som ligger foran meg. Man må ikke glemme å se etter fordelene hver gang det skjer noe negativt. Selv den verste katastrofe inneholder noen elementer av fordeler.





  7. avatar geitost says:

    Har ikke noen allerede fortalt deg at du er begavet, Cecilia ? :)
    Det er dine illustrasjoner jeg vil veldig gjerne kommentere denne gangen, fordi, litt mer enn i flere andre innlegg, jeg syns at bildene forteller her noe som egentlig er et tillegg til teksten, og beriker den høyt, uten gjentagelse. Kansje fordi de er mindre deskriptive enn et par andre …
    Uansett, din fremstilling av relativitet i tid og rom er svært imponerende : gjennom det kurvede millimeterpapiret, de buede linjalene, … det hele begrepet er veldig vellykket vist.
    Og spesielt den slags syntesen, så å si, i siste bildet : det er en forbausende opplevelse, med å gjennomgå fra det lille til det forstørret bildet, å oppdage de fine kurvene av sengetøyet som du har satt som bakgrunn til bildet, og det kurvet gjennomsiktige planen som du har satt mellom de to figurene og som da skiller dem og virker å få dem se på hverandre gjennom en slags bevegende vannspeil.
    Kanskje var det overhodet et teknisk nødt at figurene var skilte, for å unngå en for stor grafisk forvirrelse, men i hvert fall det gir deres forholdet en uventet sterk tensjon.
    Og opposisjonen mellom den realistiske stoffet av den stille bakgrunnen og den wireframed fremstilling av de bevegende elementer i bildet syns jeg er et funn. Veldig tankevekkende. Og vakkert.
    Tusen takk for et veldig flott innlegg.





    • avatar Cecilia says:

      Nærhet – distanse.
      “From the past, through the present, and into the future. ”
      Definisjonen av tid – vår mest dyrebare gave, som mennesket har redusert til mekaniske tikk for å lettere kunne kontrollere hverandre. Jeg har vært tilbake i tid og lett etter perioder i livet mitt, på godt og vondt. Jeg har gått gjennom skoleoppgavene mine fra 2002 – 2003, og sett hva jeg laget og hva jeg lærte. Livet mitt var ganske turbulent, og det kom godt til uttrykk gjennom det jeg skapte. Det var en mening med det jeg gjorde: jeg gjorde mitt beste for å bli flinkere. Jeg behersket noe på den tiden, noe jeg føler at jeg har mistet mer og mer. Det er dette jeg har forsøkt å finne tilbake til den siste uken: De frie assosiasjonene.
      Det er veldig spennende at du legger merke til at illustrasjonene mine denne gangen har et annet språk, og det er jeg veldig glad for.
      Det billedlige skal være et magisk speil, lærte jeg på skolen, for det skal vise oss hva som rører seg i menneskets sinn, og helst trenge inn bak den ytre virkeligheten. Jeg lærte at jeg måtte sette ord på følelser og tanker, og skape assosiasjoner i stedet for å beskrive. Vi hadde forelesere fra kjente designbyråer, tekstilkunstnere, koreografer, kunstkritikere… Jeg tok opp alle forelesningene og tok til meg det de sa, og etter hvert fant jeg en måte å både tenke og ordlegge meg på som lett skapte assosiative bilder.

      Hvor ble det av?
      Du aner ikke hvor mye motstand det ligger i det norske folk. Her skal man holde seg på jorden. Ting skal ikke være svevende og assosiativt. Alt skal kunne forstås, for er det noe nordmenn virkelig er redd for så er det keiserens nye klær. Nordmenn er livredde for å bli lurt. Folk her vil ikke kaste bort tiden sin på å forsøke å forstå eller få en opplevelse ut av noe dersom de ikke kan være helt sikre på at det virkelig inneholder et ekte uttrykk: Hva om det er laget av et esel?

      Nærhet – distanse. Det er det jeg forsøker å vise med den siste illustrasjonen. Mennesket som matematiske trådmodeller i “ulovlig” positur på et millimeterpapir.
      Vi vil så gjerne, men tankene våre er så stengte gjennom vår kulturelle arv at vi trenger å fristilles. Vi må dopes ned / opp til den mentale tvangstrøyen slipper taket, før vi tør å være den vi egentlig er. Men i vår dopete tilstand er det langt mer som slipper taket, dessverre. Derfor er også det store bildet annerledes enn det lille . Det lille er illusjonen, det store er virkeligheten: Vi når ikke hverandre helt. Vi er skilt av dette metriske nettet. Selv om vi doper oss vekk så blir det kun gjennomsiktig. Det finnes der fortsatt… og nettet blir solid og ugjennomtrengelig igjen når effekten går over.
      Men er man heldig, og våkner i en drøm, så kan man oppleve det utemmede i hverandre i et ulovlig urmenneskelig øyeblikk – før hjernen rekker å restarte.

      Tusen takk for flott kommentar :)

      1





  8. avatar Hilde says:

    Hei Cecilia
    Har lest men har litt liten tid til å kommentere…
    Ville bare vise at jeg har vært her, har lest…og liker :)





Leave a Reply to LeylaM Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *