Fremtiden hviler på fortidens pilarer, sier jeg ertende, og tenker på Venezia.

Dilemma.
En kort tekst.

_

Jeg leter etter kjernen. Skjenker vin i glassene og tenker at kanskje den ligger et sted der nede, i bunnen av glasset.
– Du ser dobbeltheten, gjør du ikke? Det underliggende planet, rastløsheten og den bestandige søken etter noe varig. Hvor mange frosker skal man kysse? Eller skal man rett og slett ha froskelår på menyen?  Hedonismen, nytelsen, avhengigheten av å bli bekreftet, blandet med trangen til å være svak. Hele skismaet ligger begravet i teksten og skal manifestere seg i en kompassnål, snurrende og full av problemer med å orientere seg mot en magnetisk nordpol som er i stadig bevegelse. Er det ikke det du ser?
– Nå programmerer du meg.
– Gjør man ikke alltid det? Selv en tittel er en form for programmering.
– En tittel er et hint, ikke en bruksanvisning.
Jeg vil si noe mer. Fortelle henne at hun byr på så mye motstand at det blir tungt å lese henne. Spørre henne om hvorfor jeg allikevel insisterer på å fortsette å lese. Dikter hun eller er det livet hennes? Spiller det noen rolle? Jeg vil tro og ikke tro. Egentlig vil jeg snakke om det fordi jeg tror det vil forklare meg på en måte, men allikevel holder jeg det for meg selv.
Jeg finner nye stearinlys og tenner dem med flammen fra dem som nesten er brent ned. Etterpå moser jeg de nye lysene brutalt ned i den lille flammen som fortsatt brenner, og holder dem der til den myke stearinen stivner og fester seg som et fundament for de nye lysene. Jeg sier noe helt annet enn jeg hadde tenkt.
– Kjell Askildsen påstår at han aldri skriver om noe han har opplevd. Jeg tror ham ikke et sekund. Han bare omskriver sine egne opplevelser. Setter dem inn i en annen sammenheng – i en annen virkelighet og kanskje en annen tid. Men det er like fullt en prosess for ham som det er for alle som forsøker å skape noe av verdi. Man må hente det fra seg selv. Selv en konstruert virkelighet vil alltid romme essensen av egne erfaringer og refleksjoner. Man kan aldri frigjøre seg fra seg selv og samtidig formidle noe av verdi. Da blir det overfladisk , som et pliktsamleie i et inntørket ekteskap hvor man lar ham pese seg til en utløsning og håper det går så fort som mulig.
– Og etterpå? Hva skjedde med virkeligheten? Hva var den før den ble virkelig?
– En drøm… et eterisk øyeblikk hvor forventningene opphevet tyngdekraften?
– Kanskje du har rett.
I blant kan jeg merke noe i blikket hennes. Jeg kan føle meg vurdert – få følelsen av å ha en begrenset evne til forståelse og følelsen av hun er litt barmhjertig med meg, som om hun tenker – stakkars, hun vet ikke bedre. Det har aldri kommet til uttrykk, snarere tvert i mot, men det ligger allikevel der, på en måte jeg ikke kan forklare.
– Går det bra med deg?
Jeg lurer på hvorfor hun spør om det akkurat nå.
– Ja. Det går sånn passelig. Jeg utsetter ting til jeg får kniven på strupen.
– Det er ikke unormalt.
– Jeg brenner ikke for noe lenger. Det er det som undrer meg.
– Hadde det vært sant hadde du ikke undret deg.
Der er det igjen. Et kort øyeblikk ser jeg dette lille blikket som sier at det vet alt. Og så kommer smilet, nesten litt oppgitt.
– Hvorfor protesterer du ikke? Du vet jo at det jeg sier er feil?
– Tester du meg?
– Nei.  … kanskje jeg forsøker å finne åpningen?
– Inn i kokongen?
– Ut! Ut av kokongen.
– Hva om jeg ikke vil ut?
– Da må jeg enten komme inn eller gå min vei. Vi kan ikke ha begge deler.
– Hvorfor skulle du komme inn?
– Hvorfor? En gang da jeg var søtten var det en gutt som ville ligge med meg. Men jeg hadde ikke det minste lyst til å ligge med ham. Han var en venn. Så jeg løy og sa jeg hadde herpes. Han sa det ikke var så farlig… at det var verdt risken.
– Gjorde dere det?
– Nei. Vi ble forstyrret.
Jeg aner ikke hvor mye jeg tåler. Ingen vet det før man har testet grensene. Ikke før man har bøyd grenen og strukket strikken. Dilemmaet er at grenen brekker idet man finner ut hvor mye den tåler, og strikken ryker. Man kan ikke øve opp noen av dem til å tåle mer enn de gjør. Kan man øve opp følelsene sine?
– Er jeg verdt det? Er jeg viktig nok for deg?
– Hva om vi er akkurat like viktige for hverandre?

4
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst and tagged . Bookmark the permalink.

48 Responses to Fremtiden hviler på fortidens pilarer, sier jeg ertende, og tenker på Venezia.

  1. avatar jadajada says:

    glimrende overskrift…… denne må jeg lese :)





  2. avatar jadajada says:

    det første som datt inn var Tweedledum and Tweedledee, pumpel og pilt….. laurel and hardy osv

    det bare kom liksom





  3. avatar sjalle says:

    Å brenne for noe krever brensel. Det er ikke alltid så mye av sånne briketter. Å brenne opp noe er risikabelt. – Det brenner kanskje ikke i det hele tatt, eller kanskje så tar det fyr som napalm og man blir til en svidd neger som sliter med å identifisere seg.

    Men er det egentlig riktig å kalle fortidens hendelser for pilarer, med den høydeskrekken det innebærer ? De kan jo liksågodt se ut som Hans & Gretes brødsmuler ?





    • avatar Cecilia says:

      Jo, det kreves absolutt brennstoff, ellers slutter forbrenningen vår. Da blir det vanskelig å puste.

      Kanskje det er feil å bruke ordet pilarer? Venezia hviler kanskje på påler?
      Men hva er en pilar?
      Ordboka sier følgende:
      pila’r m1 (av lat. pila ‘stolpe’) frittstående støtte som bærer en overbygning brup-, grunnp-
      Jeg tror jeg beholder overskriften 😉





      • avatar sjalle says:

        Overskriften er helt ok.
        Det som skjer er nødvendigvis et resultat av det som har skjedd før, det er jeg enig i. Selv om jeg ikke er en frimerkesamlende, enøyd determinist. Det jeg prøvde å si er at fortiden ikke er en rettesnor, men en blanding av gode erfaringer og også gode grunner til å angre og til å prøve å tenke nytt. Men… det vet du jo :)

        Så, kanskje det finnes pilarer som er klar for skroting ? Jeg har skrotet flere kubikk… kilometer 😛





        • avatar Cecilia says:

          Noen pilarer er nok klare for å skrotes, og noen skroter seg selv. Det ligger i overskriften at fortiden kan danne et litt utrygt fundament for fremtiden, som jo igjen henspiller på teksten. Pliktpuling i et forhold basert på gamle følelser, er et bilde på hva de gamle uskrevne dogmene som samfunnet forventer at man skal innrette seg etter medfører. Venezia synker etterhvert som pilarene mister bærekraften, men det skjer så sakte at man nesten ikke legger merke til det, i hvert fall etter vår tidsoppfattelse. :)





          • avatar sjalle says:

            De i Venezia kan dra til Åndalsnes eller Stord og handle inn noen utrangere jackups (jeg tuller ikke).

            Men;

            … som et pliktsamleie i et inntørket ekteskap hvor man lar ham pese seg til en utløsning og håper det går så fort som mulig

            … eller når hun sitter der og rir som besatt og man lurer på når hun er ferdig .. :)





      • avatar marthon says:

        Amsterdam hviler på gamle norske granpåler, skriver jeg – om ikke akkurat ertende – rammet ned i mudderet av svette, prustende hollendere mens de skjelte ut Hertugen av Alba og ønsket ham død og begravet. Navnet hans ble hengende ved dem. Selv på norsk har “duc d’alb” vært brukt om påler som er slått ned i bunnen. Jeg kom til å tenke på det i forbindelse med Rivjernets quiz-spørsmål om folk som har gitt navn til forskjellige ting … :-)





        • avatar Cecilia says:

          Da vet jeg det.
          Ellers er det jo nærmest oppsiktsvekkende stor interesse for hva ting hviler på. Kanskje verdt et egen innlegg :)





          • avatar marthon says:

            Egentlig er temaene “ting som er oppkalt etter personer” og “ting som hviler på andre ting” bare perifere biinteresser for meg. For tiden er jeg mer interessert i temaet “folk som står foran ting”, og da spesielt TV-reportere som står foran bygninger, gjerder, dører osv.
            Det slo meg her en dag hvor absurd dette er: Jeg satt og så på en reporter som sto foran et nettinggjerde ved Ila fengsel og snakket om Behring Breivik. Hva er egentlig logikken i at et TV-selskap skal bruke masse tid og ressurser på å kjøre en reporter og et kamerateam opp til Ila fengsel for å filme at denne mannen står og snakker inn i en mikrofon i halvmørket med et nettinggjerde i bakgrunnen? Jeg går ut fra at poenget er å gi inntrykk av action og at TV-kanalen “er der det skjer”, men det som eventuelt skjer, skjer inne i fengselet 100 meter bakenfor, og det får vi jo ikke se uansett (selv om enkelte sikkert synes vi har krav på å få det på skjermen også) …
            Men bare legg merke til det: reportere skal alltid stå foran én eller annen bygning som er knyttet til saken de snakker om. De skal stå på gata foran Tinghuset, på et tak ved siden av Tinghuset, i hallen inne i Tinghuset osv. – og snakke om ting de like gjerne kunne snakket om i studio – men da tror vi vel ikke på dem? Det er vel først når man har stått utenfor gjerdet til Ila fengsel at man kan forklare hva saken egentlig dreier seg om.
            😉





            • avatar Cecilia says:

              Dette er et utslag av billedegoismen, har jeg fått meg forklart. TV er først og fremst bilde, selv om de fleste intervjuene like godt kunne vært sendt på radio. Men, ettersom bildet er det viktigste, så er det fotografene som stort sett får styre, og da intervjuer man samferdselsministeren i en rundkjøring. Kult bilde, men nesten umulig å høre dialogen.
              Men, men, det er jo underholdning, tross alt :)





              • avatar marthon says:

                Mmmmm … Det er nok noe der. Når det blir veldig mye usaklig støy og “flimmer”, foretrekker jeg radio eller f.eks. “Dagsnytt 18” (hvis jeg vil ha radio på TV og vil vite hvordan folk ser ut). I oppjagede nyhetssendinger med kjappe kameraskifter, grafikksnutter og videoklipp og slitsomme nyhetstickere slår ofte det visuelle bombardementet i hjel innholdet og muligheten til å reflektere over det.





  4. avatar Hilde says:

    Her sitter jeg igjen med en følelse av at mange rastløse tanker er tenkt. Tanker av det avgjørende slaget.

    Vent, jeg må opp og lese en gang til…

    Jeg leser vel om tvil (finner ikke et bedre ord) om oppbrudd, om avslutning, om begynnelse og om å satse.

    Men det kan også være at jeg legger for mye av mine egne tanker i det jeg leser 😉





    • avatar Cecilia says:

      Teksten er en skriveøvelse inspirert av et intervju med Kjell Askildsen som ble sendt på Nrk. Jeg ble sittende og tenke etterpå, og så skrev jeg denne teksten, Dilemma på ren inspirasjon.
      Jeg har ennå ikke vært så lenge i et forhold at jeg har fått oppleve den hverdagen som kommer når forelskelsen svinner, og kanskje erstattes av plikt og omtanke for hverandre, eller kanskje av noe annet. Jeg aner ikke hva jeg går til. Men jeg har venninner som allerede er skilt.
      Dilemmaet ligger i den siste setningen. :)





  5. avatar Breiflabben says:

    Jeg leste også innleget slik Hilde leste det. Like så mye for min egen sinns- og relasjonsstemning for tiden.
    I relasjon til den gamle by Venezia synes jeg faktisk ordet pilarer passer selv om det nok er det norske ordet påler som er noe mer riktig. Pilarer blir mer likt søyler for meg og de representerer en bæreevne utover det å holde en brygge oppe :-)

    Men et tankefullt innlegg som jeg måtte lese to ganger.

    Og Sjalle har rett i det med ereksjonen, så ditt kvinnelige argument med at vi knuller med en harding og dermed har lyst, er ikke synonymt med det du la i det tror jeg.

    Det finnes nok noe pliktpuling fra oss menn også.





    • avatar Cecilia says:

      Påler er nok det beste ordet for hva Venezia hviler på, men forsøk å lese overskriften på en annen måte:
      Hva er det som hviler på pilarer: Jo, det er fremtiden som holdes oppe av fortiden. Fortiden har bygget pilarer, ikke banket ned påler i havbunnen. Men hva om disse pilarene danner et litt sviktende fundament? Da kan fremtiden synke, litt som Venezia. Dersom det man bygger et forhold på viser seg å ikke ha bærekraft..,osv, osv.
      Fortidens pilarer er altså et abstrakt, og bærekraften billedliggjøres gjennom å konkretisere det abstrakte ved å henvise til noe konkret: Venezia, som synker sakte i havet. Så er dilemmaet: Skal man da slå seg til ro og bosette seg i Venezia når man vet at byen synker? Hva er tidsperspektivet?

      Fremtiden hviler på fortidens påler?
      Nei. Det låter ikke noe fint. Det høres ut som noe en fagforeningsleder kunne sagt :)





      • avatar Breiflabben says:

        Det er vel det jeg også skriver i min kommentar, det at pilarer og søyler har en “bæreevne” utover det å holde en konstruksjon oppe.

        Fagforeningsledere hører jeg sjelden på etter min mor døde.





        • avatar Cecilia says:

          Unnskyld. Kommentaren min var egentlig ikke et svar til deg men til en mail jeg har fått. Jeg må ha kopiert feil tekst i vanvare og limt den inn her uten å tenke.

          Jeg skrev egentlig noen tanker rundt dette med ereksjon som svar på kommentaren din, men det er helt borte fra hodet mitt nå. Jeg får summe meg litt. Det er litt leven rundt meg med broren min og Shaya som snur huset på hodet :)

          Sorry.





          • avatar Breiflabben says:

            He he, det går bra Cecilia :-)





            • avatar Cecilia says:

              Her fant jeg den riktige kommentaren:

              Dette med ereksjon og menn er jo noe man kan lure på. Noen ganger kommer den overhodet ikke, og andre ganger kommer den på feil tidspunkt. Lever den sitt eget liv?
              I pornofilmer så virker det jo som om menn har full kontroll. Kanskje det er derfor menn klarer å voldta livredde jenter?

              Tusen takk for kommentar. :)





              • avatar Breiflabben says:

                He he, noen ganger lever den definitivt sitt eget liv.
                Du kan jo spørre en tenåring første gang han danser med den “fineste” jenta. Han har en merkelig stilling med rumpa rett ut før han begynner å bli litt mer selvsikker :-)

                Oy oy oy, det var tider det :-)

                Det med voldtekt kan jeg ikke hjelpe deg med.
                Jeg har forøvrig blitt bedt om å voldta ei jente jeg var sammen med for mange år siden. Men det er ikke enkelt når du skal itre deg en kondom :-)





              • avatar marthon says:

                Unnskyld at jeg bryter inn i diskusjonen, men:
                Så vidt jeg vet er det ikke uvanlig at en voldtektsmann blir forhindret i å fullbyrde en voldtekt pga. sviktende ereksjon.
                Det gjelder begge kjønn at seksuell tenning kan komme (eller utebli) på et tidspunkt som oppleves som feil. Et stort tabuemne er f.eks. at kvinner kan få fysiske tegn på tenning og føle lyst ved overgrep. Av hensyn til dem som sliter med skyldfølelse på grunn av dette i etterkant, er det dumt å fortie at det forekommer. Men det betyr selvfølgelig ikke på noen måte at overgrepet var ønsket eller mindre alvorlig (egentlig tvert imot). Det er ganske kompliserte sammenhenger mellom viljen, kroppen og seksualiteten.
                Jeg vil tro at psykologistudiet ditt gir bedre faglig grunnlag for å sette seg inn i slike sammenhenger enn pornofilmtitting.

                2





                • avatar Cecilia says:

                  Innbrudd må vi tolerere :)
                  Det er mere spennende å diskutere det uten å skjele til psykologien, særlig i disse tider. Da ender gjerne diskusjonen opp et annet sted :)

                  Ereksjonssvikt vet vi mye om, men hva vet vi egentlig om det motsatte?
                  At vi kan tre oss på en morgenereksjon og holde på litt før den daler, vet vel de fleste av oss, men når Sjalle nevner det rent fysiske, så utelukker han at det trengs tenning. : “…eller når hun sitter der og rir som besatt og man lurer på når hun er ferdig…” , da blir det interessant. Kan mannen virkelig kontrollere det? Jeg trodde ikke det. At man kan fantasere på seg en tenning er velkjent, men at man kan opprettholde en ereksjon uten bruk av hjelpemidler eller Viagra i en situasjon der man ikke har tenning eller føler seg seksuelt stimulert? Er det kanskje en forventning om at tenningen kommer?

                  Pornofilm er forøvrig et interessant forskningsområde 😉





                • avatar marthon says:

                  En morgenereksjon er bare et skuebrød – en falsk ereksjon forårsaket av press fra urinblæren (og kanskje også noen søte og helt ukontrollerbare drømmer om noen andre enn sengepartneren – og det faktum at det er varmt og godt under dyna). Hvis du prøver å benytte mannen til egen fordel under slike omstendigheter, vil han gjerne begynne å klage etter ganske kort tid og si at han må på do. Da blir det nok et midlertidig tilbakeslag i progresjonen mot målet …
                  Man kan få en ereksjon nokså mekanisk. Det er til dels snakk om riktig massasje. Det burde ikke være så vanskelig å forstå for kvinner med et visst utvalg av forbrukerelektronikk og fargerike plastartikler i nattbordskuffen. Få kvinner får tenning av å se en lilla dildo – eller sin egen peke- og langfinger – (antar jeg). Men de funker likevel.
                  Hvis det skal bli noe særlig ut av det, trengs det tenning – men hvis massasjen fungerer, kan fantasien ordne resten. Så det er fullt mulig for en mann å kjøre et “pliktløp” også – mens hun som sitter og prøver å ri seg inn i solnedgangen, helt uten selv å være klar over det skifter mellom å være Marilyn Monroe, ungdomsforelskelsen man aldri fikk i halmen, den nye kollegaen på jobben, en struttende negresse, nabokona og et ansiktsløst kjøttstykke fra et pornoblad. Lukk øynene, konsentrer deg om mot-jokket … Romantisk, er det ikke?
                  😉





                • avatar Cecilia says:

                  Se det.
                  Men det må da uansett innebære et moment av nytelse?
                  Eller er det rett og slett slik Sjalle skiver, at man bare venter på at hun skal gjøre seg ferdig?





  6. avatar Lena says:

    Lett å overse råtne påler, – det blir veldig ustabilt for fremtiden 😉
    Gamle mønstre er til for å bytes, selv om det ligger trygghet i gjentakelsen….
    Nydelig skrevet :-)





    • avatar Cecilia says:

      Nettopp. Det forventede satt opp mot egne forventninger. Drømmen opphever tyngdekraften, og uten vekt så flyter ting lett. Med vekten kommer belastningen, og da merker man hva fundamentet tåler.
      Tusen takk for hyggelig kommentar, Lena :)





    • avatar Cecilia says:

      Var innom hos deg og så på det flotte innlegget om Ålesund, men fant ikke ut hvordan å kommentere (jeg får sende hodet mitt på service). Pingu er en hjerteknuser av rang :)





      • avatar Lena says:

        Hvis du velger “navn/nettadresse” tror jeg det blir det letteste, avataren din blir ikke synlig, men linken inn til din blogg vil fungere. :-)
        Dessverre er wordpress og blogger helt ulike bloggplattformer, og er ikke så kompatible når det gjelder kommentering :roll:
        Men flott at du var inne og leste, – setter jeg alltid pris på :-)





  7. avatar Lena says:

    Så merkelig, når jeg går inn på meg selv uinnlogget og klikker på f. eks 6 kommentarer, så står alle kommentarene slik ditt screenshot viser, men det kommer opp en boks under der det står ” skriv din kommentar” , og etter den boksen får du “velg profil” og da velger du hvordan du kan kommentere, som anonym, gjennom wordpress, navn/ nettadresse etc.

    http://lenakaralar.blogspot.com/2012/04/en-kjekk-kar-fra-alesund-oghvitveis.html#comment-form

    Vet ikke om linken funker, men det skal altså komme opp en hvit boks under det svaret du ser jeg har gitt til Cezi.
    Vet ikke hvilken nettleser de andre bruker, selv bruker jeg firefox, men….
    Og så at du ikke får til å mate fiskene heller, – det var pussig. 😯





  8. avatar sirenia says:

    Her i kystkulturen, jada det er også en særegen kultur, er vi jo vant med pålemetaforer og de mer konkrete. Stå som en påla feks, det er det jo noe maskulint og sterkt over, setta sjøbein :)

    Vel, over til endre påler, eks som fundament for å bygge hus, bodde et sted som geoteknikere hadde rådet til å pæle før bygging. Så joda, de pæla 19 meter ned i gjørma, men kun i rammene for reisverket, for hvert rekkehus. Det i midten sank selvfølgelig. Pilarene var for dårlige, sto på for spinkle bein, forskrevde seg så å si.

    Det programmet med Askhildsen skulle jeg sett, så hans uttalelse om aldri å skrive fra eget liv. Tror nå det samme seg som deg, at han gjør nettopp det, bygger rundt eget. Hvem kan beskrive noe annet?

    Alltid spennende å lese deg :)





  9. avatar marthon says:

    Cecilia: Hvis du skulle slumpe til å bli gammel, feit og stygg en gang

    The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

    ), kunne du jo forske videre på det ved å hyre inn gigoloer regelmessig og intervjue dem etterpå om nytelsesaspektet … Men inntil noe annet mot formodning skulle la seg bevise, satser vi vel begge på at vi besitter evig skjønnhet og ungdom. 😉
    Ha! Da er jeg helt ajour med kommenteringen!!!





    • avatar Cecilia says:

      Morsomt :)
      Tom Lehrer… var han homofil?

      Jeg trenger ikke hyre inn gigoloer. De har allerede latt seg intervjue, flere ganger.
      Q: Is there any difference in having sex with a girl friend or is it again just automatism?
      A: There’s also no automatism involved when I have sex with my clients. I truly enjoy my work. If didn’t enjoy it, I wouldn’t be able to achieve an erection.

      Hmm…

      Her er et intervju som burde være interessant:
      http://www.intimatemedicine.com/sex-in-society/interview-with-gigolo-marcus/
      :)





      • avatar marthon says:

        Slår gaydaren din ut på Tom Lehrer? Hmmnnnnja … det er kanskje noe der, men nei, etter litt søking ser det ikke ut til den påstanden på noen måte kan verifiseres.

        Jeg har lest intervjuet. Interessant det.
        😉





        • avatar Cecilia says:

          Q: Are you saying that men don’t like cunilingus too much?
          A :If I take a look at my clients, that’s really the case. Namely, the very reason why the majority of them hire me is oral sex and conversation too.

          … and conversation too… og det er vel også veldig forståelig dersom man har valgt livspartner på feil grunnlag (sex).
          Vi vil ha samtalene. Vi vil bety noe, også intellektuelt. Og vi vil ha kosen. Gjerne hver eneste kveld, og det trenger ikke bety sex, selv om det også er viktig. En mann som bare gjør seg ferdig og så snur seg for å sove er veldig trist. Vi har behov for mer.

          Jeg tror ikke jeg har noen gaydar. At jeg foretrekker jenter kommer nok av at kjønn ikke spiller noen rolle for meg, og det er nok først og fremst det at jeg møter noen som ønsker det samme som meg som er utslagsgivende.

          Jeg har venninner som har vært gift i mange år. Det forretningsmessige aspektet og den praktiske gjennomføringen av samlivet er ofte nok for mannen. Han kan se på hva de som par har klart å utrette, og være stolt. Han kan skryte av hvor fint de har det og hvor flink hun har vært med innredning/dekor/arrangering av selskaper/ bordplasseringer… hvor fin hun er i den nye kjolen og den nye frisyren… det er lett. Men er det derfor han er verdens heldigste mann? … fordi han har en flink og representativ kone?

          – Han sier mye pent om meg, men han sier aldri at han elsker meg…

          :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *