The Spooky Spider Flower Pot.

Da jeg var liten drømte jeg om at jeg en gang skulle gifte meg med en flott mann. En som pappa.  Det var ikke til å unngå at alle guttene jeg datet senere ble målt mot ham…

_

…dette skal bli
en helt vanlig dag…

_

– Mamy! There are spiders here!
– Where?
– In the flowerbox on the balcony.
– In the flowerbox?
– Yes. Look!
Du milde måne. Det må være minst et dusin.  Kanskje de har tenkt å bygge rede? No way!  Best å få dem ut.
– Okei. Vi  må få dem ut. De kan ikke være her.
– Yes.
– Kan du hente to plastposer til meg?
Jeg tenker at de sikkert trives bedre i blomsterbedene på Valkyrie Plass.
– You are not going to kill them?
– Neida. Vi skal bære dem ned og slippe dem ut i blomsterbedet. Vi skal ikke drepe dem.

Jeg hekter løs balkongkassen og trer plastposene rundt, en fra hver side, og så bærer vi den forsiktig ned trappen og ut til buskene ved siden av gatekjøkkenet.

– Her kan de bo. Tok du med den lille spaden?
Jeg setter blomsterkassen forsiktig på murkanten og trekker av plastposene.
– But where are they?
I alle dager. Alle edderkoppene er borte .
– They’re gone!
– Neida. De har sikkert bare gjemt seg. 
Jeg spar jorden forsiktig ut og legger den i bedet, men nei. Ikke en eneste edderkopp. I alle dager?
– Where are they?
– Aner ikke. Dette er mystisk. Vi så dem jo begge to.
– Yes. Maybe they are hiding somewhere?
– I posene kanskje?
– Yes.
Men nei. Posene er helt tomme. Hvordan kan et dusin edderkopper bare forsvinne i løse luften?
– De er ikke der.
– Spooky spiders.
– Yes. Very spooky. Ja, ja. Borte er de i hvert fall.

… uansett. Det ser ut til å bli
en helt vanlig dag

Det er torsdag og bibliotek-dag, men i dag skal vi ikke låne bøker. Vi skal bare levere tilbake de jeg har lånt. Jeg vil ikke låne noen nå som jeg antagelig snart skal reise til Miami. Været er sånn passe tåkete med antydning til regn i luften mens vi spaserer sakte bortover Valkyriegaten og ser i vinduene. Vi går innom Narvesen og kjøper en avis og et par blader. Litt lenger nedi  i gaten stopper vi foran Target New York , og Shaya forelsker seg i et par lilla solbriller som er alt for store til henne. Hun blir stående og fjase litt foran speilet, og jeg benytter sjansen til å kjøpe dem uten at hun legger merke til det  – alltid lurt å ha noen bestikkelser i bakhånd… hm, det er kanskje ikke noe rart at verden blir korrupt?
På andre siden av krysset passerer vi den nye bakerbutikken,  og så kikker vi inn i butikken til Aso, den kurdiske skredderen, men han er ikke der. Det er en ny mann der som vi ikke kjenner. Shaya leser høyt fra plakatene i vinduet hos frisøren.

– Studentklipp. What is that?
– It’s for students. They can get cheaper haircut.
– Why?
– Because they don’t have a lot of money.
– I don’t want to cut my hair.
– You don’t have to.
– Is Renat a name?
– Yes.
Hun gjør noen dansetrinn til sitt eget speilbildet før vi går videre. En ung gutt på bussholdeplassen smiler til oss, og Shaya vil plutselig gå på andre siden av meg. Hun holder et godt grep i bæreposen min mens vi passerer ham. 
– Where did they go?
– Who? The spiders?
– Yes… I think they are hiding.
– Where?
– In the the spooky spider floverbox. Why are we walking so fast?
– Sorry.
Jeg setter ned farten. Jeg er ikke vant til å ha henne på slep… hm, det har kommet en eiendomsmegler på hjørnet av Harald Hårfagres gate der Restaurant Granada pleide å være. Synd. Granada var et hyggelig sted med god mat, men den var nok lite besøkt. Carl og jeg var der noen ganger. Vi spiste lam med timian i fyrrig mørkebrun saus, og drakk mørkerød Faustino. Men nå er den altså borte. Det er i det hele tatt mye som har forandret seg på Majorstuen de snart åtte årene jeg har bodd her. Blomsterbutikken er borte og kaffebutikken er borte. Seven-Eleven i Vinkelgården er borte.  Der skal det visst bli bank, av alle ting. Seven-Eleven i Industrigaten er også borte. Der har det blitt en klesforretning.
Nå er det Deli de Luca i Bogstadveien som råder grunnen alene for nattehandlere som meg. Deli de Luca har et svært begrenset og svært politisk vareutvalg.  Den svenske ekspeditøren så nesten forundret på meg en natt jeg spurte etter pulverkaffe.

– Beklaaager. Company policy.  Vi har bara riktigt kaffe.
– Jeg forstår.
– Den är jo lite dyrare…
Han ser på klærne mine. Veldig loppis, det kan jeg være enig i, men det er midt på natten… og det får være grenser for å anskue folk. Det irriterer meg.
– Nå har det seg slik at jeg liker pulverkaffe, enten du tror det eller ikke. Man blir jo litt lei av Blue Mountain også i lengden.
– Er det en kaffe?
– Ja. Men den er nok litt for dyr for et sted som dette. Dere har ikke vanlig helmelk heller ser jeg.
– Nei. Vi forsøøker å…
– Holde kvaliteten oppe?
– Deli de Luca har valt att fokusera på…
– Trendy lettmelk?   Hva med kremfløte?
– Beklaaager…
– Men frossenpizza har dere?
– Ja.
– Jeg forstår. Det er jo sunn kvalitetsmat, akkurat som sjokoladebollene dere har på tilbud.
– Du har rätt att choppa någon annanstans…
– Det har du helt rett i. Du gjør helt rett i å opplyse kundene om de kan handle et annet sted.  Det er garantert den beste måten å behandle kundene på.
Det hender jeg blir irritert og oppfører meg som en dust.

Men det er dumt at Seven-Eleven er borte. Der var de ikke så nøye på det. Der kunne jeg få både pulverkaffe, helmelk og peanøttsmør midt på natten, og til og med en kremert grillpølse kunne de varte opp med. Og hyggelig betjening hadde de også, selv om de kunne lite norsk. Men de er altså borte, og vi sitter igjen med Deli-fucking-deLuca,  som har et snobbete image å tenke på.
Jeg blir revet ut av tankene mine av Shaya.
– Look.
– Hva da, Shaya?
– It’s Janne.
– Where?
– On the truck.
Så ser jeg henne. Det er en ung jente som leverer varer til Rimi-butikken fra en stor lastebil.
– No. It’s not Janne. But  you’re right, she looks a bit like her.
 Vi blir stående og se på henne litt. Kult, tenker jeg, og lurer i samme øyeblikk på hvorfor jeg egentlig syns det. Hun er rutinert og sterk og opererer løftelemmen med vante bevegelser. Og så? Det kunne da jeg også klart, tenker jeg,  men jeg må innrømme at jeg syns det er uvant å se en ung jente gjøre en sånn jobb. Hva er det som gjør at jeg blir stående og nesten beundre henne?  Er det fordi hun er feminin i bevegelsene sine? Hun er pen.  Langt svart hår, en pen mørk jakke og lyse dongeribukser. Jeg hadde kanskje forventet en bredbent og karslig jente med tank top i den rollen, litt mere lik hun som en gang for noen år siden kom og leverte air condition til oss?  Jeg får lyst til å si hei til henne og vi begynner å gå mot lastebilen. Men så blir hun borte, og så ser vi at hun har satt seg inn på passasjersiden. Jeg merker at jeg blir litt skuffet. Hun er kanskje bare med kjæresten sin på jobb?

Deichmann er et hyggelig sted.  Shaya er kjent og løper inn i barneavdelingen mens jeg venter på tur.  Når jeg ser etter henne etterpå, er hun borte. Det er ikke noe jeg bekymrer meg over, så jeg setter meg bare ned og venter på henne. Men det det går fem minutter, og en liten uro kommer snikende. Hva om hun har gått ut?  Best å se etter. 
Jeg ser henne med en gang jeg har reist meg. Hun sitter sammen med en eldre mann ved et bord i nærheten utgangen. De er opptatt av avisen begge to. Jeg smiler litt for meg selv og tenker jeg ikke skal forstyrre, men så får hun øye på meg og vinker.
– We are reading in the paper.
– That’s nice.
Mannen presenterer seg som Crispin og spør om jeg vil sette meg. Jeg rister på hodet. Jeg begynner å bli sulten og har lyst på lunsj.  Crispin er en loslitt mann et sted i sekstiårene.  Jeg får vite at han er italiensk. Derfor navnet.
– Hun leser godt. Hvor gammel er hun? Seks?
– Fire, om to måneder.
– Bare fire?  Og engelsk snakker hun også.
– Hun bor for det meste i Miami.
– Det er en deilig by.
– Det er i hvert fall fin temperatur der, Ikke sant Shaya?
– Yes. Det er varmt. Vi kan bade hver dag.
– Så dere er på ferie nå da?
– Yes.  Påskeferie.
– Det var lang påskeferie.
– Vi kan være så lenge vi vil.
– Sier du det? Da er dere heldige.
– Mamma skriver bøker.
– Gjør hun det?
– Hun har skrevet en bok til meg, og laget bilder.
– Da er du heldig.
– Yes…
Jeg gjør tegn til å ville gå.
– Hyggelig å treffe deg. Håper hun ikke plaget deg.

– På ingen måte. Bare hyggelig.
Shaya nøler med å reise seg. Hun har visst fortsatt noe på hjertet.
– Hva skal du gjøre nå? Når vi har gått?

– Fortsette å lese avisen tenker jeg.
– Og så skal du drikke kaffe.
– Ja. Jeg skal nok det.
– Jeg liker ikke kaffe, men jeg liker te hvis det er melk i.
– Te er godt.
– Yes. Med sukker i. Da er det enda bedre… jeg liker sjokolade også.
– Jasså? Det hadde jeg aldri gjettet.
– Det gjør du også.
– Ja visst gjør jeg det. Hvordan visste du det?
– Du har sjokolade i posen din.
– Du verden. Det hadde jeg helt glemt.  Får du lov å spise sjokolade da?
Shaya ser spørrende på meg. Jeg rister forsiktig på hodet. Hun tar hintet.
– Nei. Bare på lørdager…   ha det.

Vi tar et smilende farvel med Crispin.  Jeg syns ikke det er noe fint at hun tigger sjokolade, men det kan vi snakke om senere. Nå skal vi på café. Jeg ser på klokken og tar avgjørelsen på sparket når jeg ser at det er ledige taxier på holdeplassen.
– Skal vi dra til byen og spise lunsj?
– Yes.

___

Det er en stund siden sist jeg spiste lunsj i pianobaren på Bristol. Shaya har aldri vært der og ser seg rundt med store øyne. Dette er noe annet en caféene på Majorstuen.
– She took our clothes?

– Hun tok dem ikke. Hun skal bare henge dem i garderoben for oss. Jeg hadde glemt at man må gjøre det her. Det er derfor vi fikk denne lappen, så hun vet hvilke jakker som er våre når vi skal gå.
– Hvorfor må de henge i garderoben?
– Fordi det er en veldig gammel café som liker at alt blir gjort sånn som det var i gamle dager.  Det skal være ryddig og pent ved bordene.
– Det måtte vi i barnehagen også.
– Da forstår du jo hvordan det virker.
– Yes.
– Savner du barnehagen?
– No!
Jeg bestiller smørbrød med laks og bevilger meg et glass Chablis. Serveringsdamen ser på Shaya.
– Og til henne?
– Det samme, minus vinen selvsagt. Hun drikker helst vann…. eller vil du ha noe annet Shaya?
– Kan jeg få cola?
– Cola og vann. Det blir bra. Ta med ekstra glass også er du snill, og gjerne en serviett ekstra. Det hender vi trenger det.
Vi har fått et firemannsbord så vi har god plass. Helst ville jeg sittet i en av sofaene, men de bordene er reservert.  Jeg er glad for at Shaya omsider vil snakke norsk igjen. Jeg hørte jo hvor godt hun snakket med Crispin, så jeg bestemte meg for å være litt standhaftig og bare snakke norsk til henne da vi satt oss inn i taxien. Det viste seg å virke.
– Hva leste dere?
– We were looking at pictures.
– Hva slags bilder?
– Pictures of monkeys.
– Hva gjorde de?
– They were reading on iPad.
– Kunne de lese?
– Yes.   … hva er sympatiorkester?
– Jeg tror du tenker på symfoniorkester.
– Men hva er det?
– Du vet hva et orkester er?
– Yes. Det er når alle spiller sammen.
– Et symfoniorkester er et kjempestort orkester med nesten alle de forskjellige instrumentene som finnes. Du har sikkert sett bilde av det.
– Yes.
– Symfoni betyr at flere instrumenter klinger sammen. De forskjellige instrumentene lager nemlig en annen klang når de spiller samtidig enn det de gjør når de spiller hver for seg.  Skjønner du hva jeg sier?
– Yes.
– Det er som da vi laget tomatsuppe i går og så hadde vi litt parmesan oppi. Husker du det smakte godt?
– Yes.
– Det var fordi parmesan smaker helt annerledes når den blir blandet med noe enn den gjør når den er alene.
– Da er den ikke noe deilig.
– Nei. Den er best når du blander med noe. Sånn kan det være i et orkester også. Noen instrumenter er ikke så fine når de spiller alene, men de er veldig fine når de spiller sammen med de andre instrumentene.
– Hvilke instrumenter da?
– For eksempel en stortromme. Du vet hva det er?
– Yes. Det er den man har på maven.
– Den er ganske kjedelig når den spiller alene.
– Den kan ikke spille musikk.
– Den kan ikke spille melodi i hvert fall.
– Det var det jeg mente.
– Men i et orkester sammen med mange instrumenter en den veldig fin.
– Yes.
– Stod det om det i avisen?
– Det var en mann som laget musikk for monkeys, sammen med en…. sympatiorkester?  
– Symfoniorkester.
– Yes. Han var på bildet. Han lignet på onkel Kissa.  Hvor skal vi?
– Vi skal på café.

___

Det har blitt ettermiddag innen vi er ferdige med lunsjen Vi har sittet lenge og snakket mye. Jeg merker at Shaya er sliten. Kanskje jeg har spurt for mye? Hun har jo ikke kunnet flykte unna spørsmålene mine, for hun har ikke hatt noe sted å flykte til. 
Vi blir stående litt på trappen og speide etter en taxi i rushtrafikken.
– Syns du jeg har spurt om mye?
– Yes.
– For mye?
– Skal vi hjem nå?
– Ja. Men det ser ikke ut til at vi får noen taxi. Orker du å ta t-banen?
– Yes.  Hvorfor skulle hun ha penger for klærne våre?
– Fordi hun hadde passet på dem,  det er jobben hennes.
– Kan man jobbe med å passe på klær?
– Ja. Det heter garderobevakt.
– Gjør man det hele tiden?
– Bare når man er på jobb. Hun passer sikkert ikke på klærne sine når hun er hjemme.
– Jeg mener ikke sånn.
– Om man gjør det hele livet?
– Yes.
– Det vet jeg ikke.
– Jeg vil ikke gjøre det.
– Hva vil du gjøre da?
– Jeg vil gjøre det som du gjør.
– Hvorfor det?
– For da er man hjemme hele tiden.
– Og da trenger man ikke passe på klærne sine?
– Du er ikke noe morsom.
– Hvorfor smiler du da?

Vi er heldige og får sitteplass på den fulle t-banen, men etter et halvt minutt vil Shaya at vi går lenger frem.
– Hvorfor det?
– Jeg liker ikke når noen plystrer.

Jeg har ikke engang lagt merke til det, men når hun sier det så hører jeg at det er en som plystrer litt lenger bak i vognen.
– Hvorfor må han plystre?
– Det aner jeg ikke. Kanskje han syns det er fint?
– Det er ikke noe fint. Han er ikke noe flink.
– Vi er snart fremme. Det tar bare to minutter. Det tåler du vel?
Shaya har rett. Det er faktisk litt irriterende, akkurat som når folk snakker  høyt i mobiltelefon uten å ta hensyn til hvor de er.
– Men det er dumt, for da kan jeg ikke tenke på hva jeg vil.
– Hva vil du helst tenke på hvis du kan velge selv?

– Det vet jeg ikke før jeg tenker på det.
– Hva tenker du på nå da?
– På at det er dumt at han plystrer.
– Men nå har han jo sluttet. Hører du det?  Nå kan du tenke på hva du vil.
– Kanskje han begynner igjen.

På Majorstuen er det en fyr som spiller trekkspill.  Jeg blir litt flau når Shaya demonstrativt holder seg for ørene idet vi passerer ham, men jeg motstår trangen til å gripe inn. Hun er sikkert sliten, og jeg vil heller ikke irettesette henne mens det er andre tilstede. Det syns jeg ikke man skal gjøre. Trekkspillmannen bare smiler. Jeg smiler oppgitt tilbake og skulle ønske jeg hadde hatt noen småpenger å gi ham.  
Shaya subber med føttene og sliter seg opp trappen til tredje etasje. Når vi kommer inn døren legger hun seg rett ned på gulvet. Jeg bør kanskje ikke mase på henne nå som hun er sliten, men jeg tenker samtidig at det er lurt å snakke om det mens det er ferskt.  Vi stabler oss opp med puter i sofaen og strekker på bena.

– Er du litt sliten i dag, Shaya?
– Yes.
– Er det derfor du ikke liker at folk spiller på gaten?
– No.
– Er det fordi du ikke kan tenke på hva du vil?
– No.
– Du pleide å like det før. Husker du det?
– Miss Turtle don’t like it. She holds her ears.
– Men det er jo mange av dem som spiller veldig fint.
– They only want our money.
– Sier Miss Turtle det?
– Yes.
– Kanskje de ikke har noen penger selv? Kanskje de trenger penger til å kjøpe mat. Har du tenkt på det?
– No.

– Tenk om de er nødt til å spille på gaten fordi ellers kommer de til å sulte. Det er dumt, syns du ikke.
– Miss Turtle says they must go and play somewhere else.
– Du skal ikke høre på alt Miss Turtle sier, Shaya. Hun trenger ikke ha rett selv om hun er veldig hyggelig. 
– Hun er ikke det alltid.
– Jeg vet det. Ingen er hyggelige bestandig.
– Ikke jeg i hvert fall.
– Ikke jeg heller. Det er sånn vi mennesker er. Men vi kan forsøke å være hyggelige med hverandre, selv om det er litt vanskelig noen ganger.
– Yes.
– Jeg tror kanskje han ble litt lei seg da du holdt for ørene.

Hun slår blikket ned og jeg kjenner et lite stikk av dårlig samvittighet for at jeg begynte å snakke om det.  
– Vi trenger ikke snakke om det nå som du er sliten.
– Vi kan godt gi ham litt mat.
– Jeg tror kanskje ikke det er så lurt.
– Er han ikke sulten?
– Det vet vi jo ikke helt sikkert. Liker du all maten du får?
– No.
– Kanskje han heller ikke liker den maten vi gir ham. Da er det bedre at han får bestemme selv hva han vil spise. Syns du ikke?
– Yes. 
– Jeg syns ikke du skal holde for ørene neste gang. Vi kan heller gå fort forbi.
– Vi kan gå å gi ham noen penger.
– Vi kan heller gjøre det neste gang. Okei?
– Yes.

Vi sovner på sofaen begge to, og våkner av telefonen. Det er broren min som ringer
– Er du ikke på Skype?
– Ikke døgnkontinuerlig. Jeg sov.
– Nå?
– Ja. Vi sovnet på sofaen. Jeg må på badet. Er det noe viktig?
– Jeg er på vei til København. Kommer du?
– Jøss? Jeg er barnevakt. Jeg kan ikke.
– Ta henne med.
– Nei.
– Kan ikke mamma ta henne?
– Jeg vil ikke spørre. Hun…
– Er hun ikke frisk?
– Joda… jeg visste ikke at du skulle komme.
– Ikke jeg heller, før i går. Men du, jeg ringer senere…
– Vent. Er Adriana og Vera med?
– Nei. Det er bare meg.  Jeg ringer senere. Skal forresten hilse fra Helena. Hun kommer også.
– Hvor er du?
– I Geneve.
– I Geneve? Javel?  Hils tilbake da…

Jeg burde egentlig dra.  Det er lenge siden jeg har sett Kissa… og jeg har lyst til å se Helena.

– Onkel Kissa er i København. Han vil at jeg skal komme. Hva sier du til å være hos bestemoren i helgen?
– Jeg har lyst til å være her.
– Jeg kan spørre om hun vil komme hit?
Hun svarer ikke.
– Tenk litt på det du, så kan vi snakke om det i morgen.
– Yes. I wonder where they went?
– Hvem da?
– The spooky spiders.

– Det kan ikke jeg heller forstå. Hvorfor tenker du på det nå?
– Fordi jeg tenkte på Illi. På at hun var i skogen og så på edderkoppnettene. Kan vi lese om henne etterpå?
– Har du boken med deg?

– Yes.
– Vi kan lese når du skal legge deg.

København surrer i bakhodet. Jeg vet ikke helt om jeg orker å være sosial. Det er rart egentlig. Om våren skal man jo være utadvendt og kontaktsøkende. Nå er det bare en uke til russen begynner å pipe. Jeg hadde håpet å slippe det i år. Vi skulle jo vært i Miami.
Shaya vil ha pannekaker til middag i dag også.  Hvorfor ikke.
– I Frankrike finnes det restauranter hvor de bare serverer pannekaker. Det hadde vært noe for deg.
– Bare pannekaker?
– Ja. Til frokost, middag og kvelds.
– Hver dag?
– Hver eneste dag. Ikke noe annet enn pannekaker.
– Ikke vafler heller?
– Bare pannekaker.
– Er det sant?
– Ja.
– Er alt du sier sant bestandig?
Hvordan i alle dager skal jeg svare på det?
– Jeg tror det jeg sier er sant. Men vi kan aldri vite helt hva som er sant.
– Hvorfor ikke?
– Fordi… hvis noen forteller oss noe som vi tror er sant og så er det ikke sant, da tror vi at vi selv snakker sant når vi sier det til noen andre. Forstår du hva jeg mener?
– Yes.
– Hvis jeg sier til deg at vi dra å besøke Siv i morgen så kan du si til Siv at vi kommer på besøk i morgen.  Da er det sant.
– Yes.
– Men hvis jeg vet at vi ikke skal besøke Siv i morgen så har jeg sagt noe til deg som ikke er sant, og da har du sagt noe til Siv som ikke er sant.
– Yes. Men du sa vi skulle.
– Vi skal det. 
– Er det sant?
– Det er helt sant.
– Men man kan ha hemmeligheter?
– Det er noe annet.  Du kan ha akkurat så mange hemmeligheter du vil. Har du noen hemmeligheter?
– No.
– Er det helt sant?
– No.
Et lite øyeblikk ser vi på hverandre, og så begynner vi å le samtidig.


– La meg gjøre det for deg, Illi.
– Nei! Jeg vil klare det selv.
– Men du må forte deg. Du kan ikke la Shaman vente.
– Jeg gjør ikke det!
– Du vet hva du skal i dag?
– Jada. Jeg skal risse i fjellet.
– Det betyr at du er nesten voksen.
– Jeg vet det.
– Skal vi gjøre det sammen?
– Nei! Jeg vil klare det selv.

Illi angret litt på at hun hadde vært så sta. Hun hadde brukt så lang tid på å knekke den knoken at hun ikke hadde rukket å spise ordentlig, og nå hadde hun liten tid. Hun småløp gjennom lyngen og kastet et blikk opp mot himmelen. Solen hadde ikke kommet så langt ennå. Hun ville sikkert rekke å plukke noen bær hun kunne ha i sekken og spise litt senere. Snart voksen… i hvert fall voksen nok til at det var hennes tur til å risse inn symbolet sitt på det hellige fjellet. Det måtte være ferdig til høstfesten om noen dager.  Hun visste hva hun skulle lage. Det skulle bli en båt. Det hadde hun bestemt seg for. En båt som skulle symbolisere friheten til å reise et annet sted. Men det hadde hun ikke tenkt å si til noen. De fikk bare tro hun hadde tenkt å bli her og gifte seg med en av de dumme guttene fra landsbyen. Sånn. Da hadde hun plukket nok bær. Nå måtte hun forte seg videre.

Illi bråstoppet. Foran henne stod plutselig en gutt hun aldri hadde sett før. Et øyeblikk lurte hun på om skulle løpe sin vei. Nei. Hvorfor skulle hun  det? Hun hadde da like mye rett til å være her som ham. Hun så på buen hans og på skinnvesten. Han så annerledes ut enn guttene i landsbyen. Kanskje han var en av dem som kom og jaktet på bevere i den store dammen? Utlendingene fra den andre siden av vannet? Han stod helt stille og så på henne. Han var sikkert ikke farlig.
– Hei. Jeg er Illi.
Hun hevet høyre hånden til hilsen, som det var vanlig å gjøre. Han la hodet litt på skakke, som om han ikke forstod, men han hevet hånden, akkurat som henne. Kanskje han ikke snakket, eller kanskje han trodde hun ikke likte fremmede? Hun husket plutselig at hun hadde noen blåbær og åpnet den lille skinnsekken sin. Hvis hun ga ham noen bær så skjønte han sikkert at hun ville de skulle være venner. Hun tok en neve med blåbær og holdt den ut.
– Vil du ha?
Han nølte litt før han tok et par skritt frem og hold hånden ut, og Illi forstod at han ville hun skulle helle bærene i hånden hans.
– Kan du ikke snakke?
Han smilte og smakte på blåbærene. Så pekte han på seg selv.
– Varan.
Aha. Han kunne snakke. Han snakket nok annerledes, akkurat som noen av mennene som kom til handelsplassen og byttet. Illi pekte på seg selv.
– Illi.
Han stod så nær henne nå at hun kunne kjenne lukten av av ham. Jo, han var nok fra et annet sted, for han luktet annerledes enn hun var vant til. Hun likte lukten hans. Men hvordan skulle hun få snakket med ham? Og hvorfor ville hun egentlig det? Hun måtte jo videre. Hun så skinnkofferten hans. Den var pyntet med fuglefjær. Det var som om han forstod hva hun tenkte, for han pekte opp mot himmelen. Høyt der opp kunne hun se to store fugler. Hadde han virkelig klart å fange en sånn fugl? En av de som var så store at de kunne stjele lam? Hun smilte og nikket som tegn på at hun forstod. Varan… hun lurte på om det betød noe spesielt. Kanskje han ville ha flere blåbær? Han ristet på hodet da hun begynte å åpne skinnsekken og pekte på en stor stein før han begynte å gå mot den. Illi fulgte etter. Han ventet på henne før han satte seg og gjorde tegn til at hun skulle sette seg ved siden av ham. Så åpnet han skinnkofferten sin, tok ut et kjøttstykke og en kniv, og skar av et stykke som han ga henne.  Nam. Det smakte jo veldig godt. Hun så på ham mens hun tygget. Håret hans var mørkebrunt og ganske glatt. Det var like langt som håret hennes, men det var bundet sammen i nakken med en lærrem. Hun så på de  blå øynene hans, på de sterke hendene og på de kraftige nakne lårene. Han var nok sterk. Hun fikk en plutselig lyst til å si navnet hans.
– Varan.
Han smilte.
– Illi.
Hun likte stemmen hans. Tenk at en gutt kunne være så annerledes…så rolig og trygg. Kanskje det bare var guttene i landsbyen som var dumme? Kanskje det fantes mange gutter som var som Varan? Hun tenkte på det pappa hadde sagt; om et par år skulle hun gifte seg å få barn. Aldri!  hadde hun tenkt, men nå var hun ikke så sikker lenger. Det var dumt at de ikke kunne snakke sammen. Da kunne han kanskje ha fortalt henne hvor skulle reise når hun skulle dra sin vei.  Så husket hun plutselig hva hun skulle. Nå ventet de sikkert på henne.
– Jeg må gå.
Hun pekte først på seg selv og så i den retningen hun skulle gå.
– Illi … gå.
Han nikket og pekte andre veien.
– Varan…  gå.
De smilte til hverandre og reiste seg. Hun hadde ikke lyst til å gå men hun visste hun måtte. Han forstod nok det. Skulle hun tørre å røre ham?  Han ville sikkert ikke slå henne. Hun tok mot til seg og strøk ham fort over armen.  Han smilte.
– Illi.
– Varan.
Ved bekken snudde hun seg og så etter ham, og lurte på om han ville snu seg og se etter henne. Gutter gjorde kanskje ikke det?
– Varan!
Hun hørte ekkoet av sin egen stemme. Så snudde han seg. Hun vinket og fikk en hevet hånd tilbake. En helt ny følelse spredte seg i maven hennes.  Hun lurte på om hun noen gang ville få se ham igjen.


– Skal de gifte seg?
– Det vet vi jo ikke ennå.
– Jo. Jeg vet de skal det.
– Det er fordi du har lest hele boken.
– Yes.

___


Jeg er rastløs og forsøker å skrive litt etter at Shaya har sovnet. Tanken på at både Kissa og Helena kommer til København ligger som et massivt teppe og dekker over tankene mine. I morgen er det fredag. Hvis jeg reiser i morgen kveld og kommer tilbake på søndag formiddag…  jeg kan vel alltids spørre mamma om hun vil være her. Jeg vet hun ikke liker å være her alene. Jeg syns jeg hører henne mens jeg sjekker om det er ledige billetter:
– Jeg aner jo ikke hvor noe er! Jeg vet jo ikke hvor noe står!

– Shaya vet hvor alt er.
– Den komfyren din har jo ingen knapper!
Nei. Det er den som er det største problemet.  Jeg er egentlig ikke så glad i den selv heller. Det var faren til Siv som pusset opp her da Siv overtok leiligheten. Fint skulle det være, og så ble det selvsagt en komfyr med touch-kontroll. Veldig dyrt og fancy, men veldig vanskelig å bruke når man er tørr på fingrene, og det er både mamma og jeg.  Jeg har jo vendt meg til det etter hvert, men for mamma er det et problem.  Kanskje jeg kan spørre Carl?

– Hei Carl. Takk for sist. Det var veldig hyggelig.
– Absolutt. Alt vel?
– Jeg må bare spørre deg om noe. Du kan bare si nei hvis det ikke passer. Det er ikke så viktig.
– Jaha? Hva er det som ikke er så viktig at du ringer meg klokken halv ett for å spørre om det?
– Er det så sent allerede? Vi har litt forskjøvet døgnrytme her i huset. Sorry.
– Neida. Jeg er våken. Hva er det du vil spørre om?
– Har du noen planer for helgen?
– Nei. Ikke foreløpig.
– Jeg burde vært en tur i Køben.
– Mm. Så du trenger barnevakt?
– Bare hvis du kan. Som sagt, det er ikke viktig,  men Kissa kommer, og jeg har ikke sett ham på over ett år,  tror jeg.
– Det går bra.
– Mener du det?
– Absolutt. Det er bare hyggelig. Men tror du hun husker meg?
– Ja. Hun har alltid beundret deg.  Du har ikke lyst til å kommer over for en nightcap?
– Kanskje det.
– Gjør det. Så kan vi snakke litt.

Egentlig trenger jeg ikke reise før lørdag morgen. Jeg sjekker igjen. For en halv time siden var det ledige seter på økonomi. Det er det ikke lenger. Da er det bare å slå til mens det fortsatt er mulig. Da er det bare å håpe at Shaya vil være sammen med Carl, ellers er pengene tapt og da blir det pisk og havregrøt i to uker.

– Nå. Har du fulgt med på Breivik-saken?
– Nei.
– Ikke i det hele tatt?
– Uff… jeg blir så oppgitt over Norge noen ganger. De får liksom aldri bestemt seg for hva folk… herregud, jeg vil ikke snakke om det. 
– Er det noe annet du vil snakke om?
– Hva som helst.
– Hva er det som plager deg med rettsaken siden du ikke vil snakke om den?
– Hva som plager meg? Ingenting egentlig, så lenge jeg slipper å forholde meg til den.
– Nå er du kryptisk.
– Uff…  hva er det denne saken handler om da? Den handler om tilregnelighet, ikke sant?  Nå har omtrent hele Norge blitt hobbypsykologer og skapt seg en mening om tilregneligheten hans. Det ble et folkekrav at det måtte gjennomføres en ny undersøkelse, og så ga retten etter for det, men når rettsaken begynner så skal man ikke engang få høre eller se hvordan mannen oppfører seg? Hva er vitsen med lange referater når man ikke hører eller ser hvordan de blir… hva er det hele jævla gjengen av hobbypsykologer hadde lært noe av? Ikke sant? Å se hvordan han fremstår!  Her bobler gud og hvermann over av kritikk mot politiet og PST og alle som burde oppdaget dette i tide til å avverge det, og skal de altså ikke få den minste antydning til innblikk i hvordan man kan avsløre slike folk? Det eneste vi får er  journalistenes… eller ikke engang det! Vi får Rebana fucking Remanns følerier! Hva skal vi med det?
– Litt amper i kveld?
– Kan vi ikke snakke om noe annet… jeg er bare lei av hele barnehagementaliteten i dette landet. Ikke kunne vi få se den barnslige videoen hans en gang, selv om hele Norge antagelig så den da linken til youtube lå ute i alle nettavisene dagen etter at det skjedde.
– Det var vel før media forstod alvoret…
– Hvilket alvor? Hele rettsaken er jo som et avbrutt samleie uten at vi får se og høre hvordan han fremstår!  Å TV-overføre intervjuer med synsere blir som om en eller annen offentlig sexolog skulle komme og bryte inn i ethvert samleie og beskrive orgasmen for deg i stedet for at du får oppleve den selv!
– Og alt dette vet du uten å fulgt med?
– Overskriftene er jo der, uansett om man vil eller ikke. Se bare på barnehagestilen til Dagbladet. “Nei, Breivik, du lyver!”  At det er mulig å i det hele tatt klekke ut en så åndssvak… har du sett de søkte begrunnelsene de kommer med? Det er liksom… hele apparatet sender to signaler samtidig. På den ene siden er han en løgner og på den andre siden lider han av virkelighetsforskyvning. Og så skal han fratas all mulig evne og kunnskap, og samtidig være intelligent nok til å planlegge og gjennomføre hele… hva fører det til? Skal folk gå rundt og tro at enhver dumskalle kan klare å planlegge og gjennomføre noe slikt? Da blir det jo bare enda mer utrygt! Han er faen ikke dum! Det er jo nettopp det som er problemet! Dumme folk går bare ut og banker burkaen av en tilfeldig araber når de blir sinte. De planlegger ikke i årevis.
– Det er jeg enig i. Men der ligger også noe av medias problem akkurat nå.
– Medias problem er at de ikke aner hva de refererer! Hør på hva de spør om under pressekonferansen da! De er jo ikke ute etter å forstå noe som helst! De er bare en haug med posører som spør om alt de egentlig burde ha forstått av seg selv, bare for å få… jeg vet ikke… uff!  Og dette hodeløse sludderet skal vi leve med i ti uker? Det er så man begynner å lure på om hele denne halvoffentlige rettsaken er konstruert for media. Jeg syns de enten burde lukket den eller latt den være åpen. Det vi får nå er det ingen som er tjent med, bortsett fra media som kan spekulere vilt.  Hele poenget med rettsaken har jo forsvunnet! Det har blitt Show Breivik for alle penga!
– Jeg må si du er ganske involvert til å være en som overhodet ikke har fulgt med.
– Kan vi ikke droppe dette? Har du lyst på pannekaker?
– Pannekaker? Nå?
– Hvorfor ikke? Pannekaker med is. Jeg har litt røre igjen etter middagen.
– Cecilia. Hva er det egentlig som plager deg?
– Hva som plager meg?  Må det være noe som plager meg?
– Jeg kjenner deg.
– Hm. Jeg vil ikke si det. Det er for barnslig.
– Det kan umulig være verre enn den tiraden du nettopp lirte av deg?
– Jo… mye verre…

___

– Mamy?
– Hva er det lille venn? Får du ikke sove?
– I wonder where they are…
Hun bråstopper et øyeblikk når hun få se Carl. Så spinger hun bort og klatrer opp i fanget hans. Det er ikke tvil om at hun husker ham.
– Næmen, så stor du har blitt da, Shaya!
– Yes.
– Hvem er det du lurer på hvor er?
– We have a spooky spider flowerpot on the balcony.
– Really? Can I see it?
– Yes.
Jeg lar dem gå alene. Tenker det er like godt. I et glimt ser jeg oss som en familie idet den store ryggen hans forsvinner ut kjøkkendøren med de spinkle, brune barnearmene rundt halsen.
Jeg kommer til å savne ham når vi flytter.

 

… en helt vanlig dag

_

6
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Tekst. Bookmark the permalink.

30 Responses to The Spooky Spider Flower Pot.

  1. avatar carpediem says:

    å har jeg lest forfra og bakfra, midt på og baklengs..

    Det var underlig med de edderkoppene!!

    Så mye som skjer i løpet av en dag, når man begynner å skrive om det! 😆 Synes forresten at dagene dine er mer innholdsrike enn mine.. selv om jeg er i jobb der jeg møter massevis av folk i løpet av en dag.. forskjell blir det vel også at jeg har taushetsplikt på de fleste av samtalene jeg har i løpet av en dag..

    Jeg har samme holdning til ABB som deg; jeg vil helst slippe, men slipper ikke unna pga overskrifter og at jeg synes jeg må få med meg en nyhetssending pr dag… Alt ved ham gjør meg uvel og jeg tenker at han ikke fortjener all den oppmerksomheten om så negative tanker og handlinger…





    • avatar Cecilia says:

      Det med edderkoppene er fullstendig uforståelig. Kanskje edderkoppspesialistene våre har en forklaring? Men borte ble de, okke som.

      Jeg føler egentlig at jeg går på oppdagelsesreise i et lite menneske. Jeg burde nok legge litt bånd på meg, men det er veldig vanskelig når jeg føler at vi har så mye å oppdatere hverandre om etter nesten åtte måneders fravær. Så dagene mine får nok et litt annet innhold enn normalt for meg også.

      Breivik orker jeg nesten ikke snakke om. Det er nesten som om det er et kjempeproblem for media at han kjemper for å bli regnet som tilregnelig og at de rett og slett ikke aner hvordan de skal forholde seg til det. Skal de støtte ham? Og hvordan skal de gjøre det og samtidig trekke ham ned i søla? Det hadde vært langt bedre om hele rettsaken hadde blitt overført direkte, fullstendig uten filter, eller rett og slett lukket med referatforbud. Det vi får nå er sludder fra ende til annen.

      Tusen takk for kommentar :)





  2. avatar Breiflabben says:

    Innholdsrike dager dere har, og skravla går :-)
    Lunch på Bristol har jeg ikke hatt, men jeg husker min første lunch med mine svigerforeldre på Grand Cafe 4.januar -77 :-)
    Og du Cecilia, disse halvgamle karene er noen flotte barnevakter for oppvakte små damer. Det går veldig greit :-)





    • avatar Cecilia says:

      Skravla går, det skal være vist. Et besøk i pianobaren på Bristol burde du unne deg neste gang du er i Oslo. Jeg ble en gang kastet ut derfra fordi jeg spilte på flygelet i et animert øyeblikk, men det har de visst glemt nå.

      Grand Café er sikkert som den alltid har vært. Det er ofte et lite jazzensemble som spiller i det innerste hjørnet bak bufféen, så det lønner seg å finne et bord ut mot Karl Johans gate hvis man ønsker å snakke sammen…

      Jeg tror du har rett i at halvgamle karer kan være de perfekte barnevaktene, hvis man kjenner dem. Og så har de jo en ganske takknemlig oppgave med småfrøkner som beundrer dem opp ad staur og ned ad vegger. :)





      • avatar Breiflabben says:

        Kanskje jeg skal prøve Bristol for en lunch en gang.
        Ja de har som regel litt å flyte på disse karene når disse småfrøknene beundrer dem. Det er vel bare da det er aktuelt å være barnevakt og :-)





  3. avatar Hilde says:

    I sannhet noen spooky spiders :)
    Jeg leser og undres om Carl ikke vet om den planlagte flyttingen enda?
    Du skriver at du ikke kan reise fordi du er barnevakt for Shaya. Jeg har ikke sett i tidligere tekster at du har brukt det uttrykket om samværet deres, så kanskje det er derfor jeg la merke til det. Kanskje det bare er meg som legger for mye vekt på småting. Jeg kan ofte gjøre det 😉
    Ellers, en dundrende god tirade mot mediene og all åpenheten som ikke er åpenhet og om det korttenkte i det å beskytte folk mot seg selv, i en slik sak.





    • avatar Cecilia says:

      Godt observert, Hilde.
      Jo, Carl vet at vi antagelig ikke skal bo her. Det er jo ikke helt bestemt, men vi har diskutert det så mange ganger at jeg er ganske sikker. Selv om vi begge leter etter en unnskyldning til å bli her så ligger det veldig i kortene at vi dypest sett ønsker noe annet.
      Jeg er ingen barnevakt og det er heller ikke det som ligger i begrepet når jeg snakker med broren min. Det er en intern terminologi som kanskje burde vært omskrevet. Vi kaller det baby-sitting. Det er nok et litt videre begrep en barnevakt.

      Tusen takk for kommentar :)





      • avatar Hilde says:

        Aha, da skjønner jeg den med barnevakt :) Jeg kan nå henge meg opp i de merkeligste ting hehe…
        Lyst på endringer men vet samtidig at det vil medføre…endringer.
        Den er ikke alltid lett den der.

        Glemte å nevne dialogen med Shaya i min første kommentar. Som alltid Cecilia, herlig fortalt!
        Og du, for et smart barn hun er :)





        • avatar Cecilia says:

          Jo, men det er fint å få oppvakte tilbakemeldinger. Selv om folk flest ikke nødvendigvis henger seg opp i slike ting, så tror jeg allikevel de går inn underbevisstheten, uten at man er klar over det. Ordvalg kan bety veldig mye. Det er som når broren min kaller meg Hjørdis når jeg sier noe dumt. Det betyr jo ikke at de som heter Hjørdis er dumme :)

          Hun er absolutt et smart barn. Nå har hun jo noe å slektes på; mormoren hennes hadde en oppsiktsvekkende høy intelligens og var i tillegg svært musikalsk og svært språkmektig. Jeg rakk dessverre ikke å bli ordentlig godt kjent med moren til Siv, for hun døde fra oss ganske plutselig og helt uventet. Et stort tap.





  4. avatar LeylaM says:

    Det er bestandig veldig flott å lese om Shaya og deg. Jeg liker disse samtalene deres, hennes undring over så mange ting og dine svar. En treåring (nesten 4) spør hele tiden, og de spør om det meste, og da er det om å gjøre å prøve å svare dem på en måte som får dem til å forstå tinger og tanger, og det synes jeg du er veldig flink til :)

    Spooky spiders ja, du kan så si. Jeg tenker det var spiderlings dere så, altså mange babyedderkopper, eller juvenile edderkopper. De graver seg som oftest ned i sanden og da er de fryktelig vanskelig å få øye på. Og så kan de baloone, noe som betyr at de setter stjerten i været, “kaster” ut en tråd som vilkårlig havner en plass (i et tre, en stol, et gresstrå etc) Disse trådene er veldig sterke og de bruker dem så til å klatre over til plassen tråden endte opp. De venter på et lite vindkast, en bevegelse og så er de borte. Men jeg tror nok de fleste lever i beste velgående der dere plasserte dem, de gjemte seg bare, luringene 😀
    Slik tror jeg de spooky spiderne gjorde det :)

    Godt fortalt igjen Cecilia :)

    Ha en fin uke og en klem sendes deg :)





    • avatar Cecilia says:

      Ahh! Balooning spiderlings. Det var deilig at det fantes en forklaring på det. Så de graver seg altså ned… jeg gleder meg til å fortelle det videre. Det har virkelig vært et mysterium for oss.
      Jeg håper også de lever godt i det offentlige blomsterbedet på Valkyrie Plass, bare de passer seg for skjærene og måkene. Men de spiser vel ikke edderkopper når det er et deilig gatekjøkken i nærheten. :)

      Det er både spennende og litt skremmende samtidig med en fireåring. Jeg føler et enormt ansvar og blir litt satt ut når hun spør om alt jeg sier er sant. Jeg vet jo ikke om det er det. Det er egentlig forbausende hvor mye en fireåring forstår og tar til seg. Jeg må bare forsøke å inngi tillit og aldri lyve om noe. Det er det beste jeg kan gjøre.

      Tusen takk for flott kommentar og masse klemmer tilbake :)





  5. avatar marthon says:

    Bare en liten og veldig seriøs kommentar:
    Jeg vil ikke ha Behring Breivik live på TV, og er veldig glad for den avgjørelsen som er tatt om ikke å overføre filmopptak av selve rettssaken eller hans “forsvarstaler”.
    For det store flertallet vil han uansett bare framstå som ynkelig og avskyelig. Vi i det store flertallet kunne nok ha tålt både å se og høre ham, og til og med godtet oss litt i skadefryd.
    MEN – for noen tusen sterkt berørte vil det skape store traumer å få ham “live” inn i stua, og husk at hvis TV-selskapene først gis mulighet til å filme og kringkaste ham, kan opptakene vises når som helst uten at ofre og pårørende har mulighet til å skjerme seg. Det ville være svært lite hensynsfult.
    Og for en annen minoritet – postensielle disipler, copycats og forvirrede kvinnfolk der ute med litt for mye medledenhetsfølelse – kunne det ha helt motsatt effekt. Det er jo åpenbart at Behring Breiviks våte drøm alltid har vært å bruke rettssaken som talerstol for å markedsføre “Manifestet”, få fram “budskapet” sitt av forkvaklet paranoia og stormannsgalskap og appellere til medlidenhetsfølelsen. Det ville være lite smart å belønne ham med en slik mulighet.
    Vi får heller tolerere avisenes slitsomme overdekning og detaljfokus – eller bla/zappe forbi ABB-stoffet og konsentrere oss om noe triveligere.





    • avatar Cecilia says:

      Det er akkurat denne mentaliteten som plager meg: “Vi i det store flertallet kunne nok ha tålt både å se og høre ham, og til og med godtet oss litt i skadefryd.”
      Vi er langt fra på bølgelengde her. Det er ingen ting ved denne saken som innbyr til godting eller skadefryd hos meg. Det blir dramaturgi – det gode mot det onde, hvor vi sitter i kinosalen og knasker popcorn og godter oss over at den onde til slutt får sin bekomst. Endelig blir han latterligjort og ydmyket, før han lemlestes og kastes ned i en pøl av brennende olje. Og det er vel det “vi i det store flertallet” venter på.
      Har ikke potensielle disipler, copycats og “forvirrede kvinnfolk” allerede fått det de trenger? Både manifestet hans og videosnutten hans er tilgjengelig på nettett, og ble tilbørlig promotert gjennom media de første ukene etter ugjerningen. Det vil være naivt å tro at folk som leter etter et miljø hvor Breiviks tanker blir omfavnet, ikke vil finne det.
      For meg kan ikke dette bli et spørsmål om beskyttelse der “vi i det store flertallet” står mot resten; de andre som trenger beskyttelse. Hvilken beskyttelse er det snakk om når ofre og pårørende har tilgang til rettssalen? Ligger beskyttelsen i at de kan velge selv, så tiltros de vel samtidig evnen til å velge selv i andre sammenhenger, f.eks. velge å skru av når det blir for mye for dem?
      For meg er det mest betenkelige i denne saken at retten velger å la all informasjon om den komme ut til folket ferdig filtrert og fordøyd gjennom medias øyne. Rettssaken blir ren underholdning – en redigert reality-serie hvor fakta klippes fra hverandre og settes sammen for å få mest mulig oppmerksomhet. På hvilken måte beskytter dette ofrene?
      Og når man først er inne på ofrenes rolle i denne saken så kan man jo også lure på om de egentlig trenger å beskyttes. Har de virkelig det beskyttelsesbehovet som media nå gjennom ni måneder har hausset opp? Er kanskje det vi opplever nå et utslag av samfunnets dårlige samvittighet og at man nå forsøker å bøte på det faktum at politiet stod rådville og handlingslammede mens Breivik gikk rundt og plaffet ned folk for fote?

      Det store problemet med dette mediasirkuset så langt er jo rettsakens egentlige tema, tilregneligheten hans. Det er et dilemma for pressen at Breivik kjemper for sin egen tilregnelighet, og i så måte ønsker akkurat det samme utfallet som pressen ønsker. Vi får rapporter om at Breivik justerer seg etter det som blir referert i media, og det vanskelige ved det er at det bygger godt opp om den første vurderingen av ham, og undergraver den siste. Uansett hvilken vei media ønsker å vinkle denne saken så vil Breivik vinne noe på det: Oppmerksomhet.
      Det vi alle, også ofrene, hadde vært mest tjent med, hadde vært en nøytral dekning, og i så måte er en direkte, usensurert overføring fra rettsalen det eneste alternativet. Menneskeliggjøringen av Breivik ville fjernet hele det store oppblåste egoet hans, revet ned ikonstatusen, og vist hva han egentlig er laget av.
      Vi lar omfanget snu situasjonen mellom gjerningsmann og offer på samme måte her som i andre saker. Skylder du banken en million du ikke kan betale, så har du et problem. Skylder du en milliard du ikke kan betale, så snus problemstillingen, og det blir bankens problem.
      Uten å skjele til omfanget ville vi stått tilbake med bildet av en ussel morder, som er det eneste han er, og han er langt fra den eneste i Norge som har myrdet noen under atten år. Dette er en tilståelsessak, hvor hovedspørsmålet er om han skal straffes eller tvangsinnlegges , begge deler på ubestemt tid.
      Det er slik jeg ser det.

      5





      • avatar marthon says:

        De aller fleste i Norge skjønner at det Behring Breivik har gjort er grusomt og hinsides all normalitet. Vi ser at han mangler empati og har store realitetsbrister og personlighetsavvik, vi skjønner at drap på forsvarsløse 14-15-åringer ikke har noe med selvforsvar, ideologi eller politikk å gjøre. Selv om det er stikk i strid med vanlig praksis i rettssaker, ville likevel folk flest (i alle fall voksne mennesker som har saken litt på avstand) tåle å se hele rettssaken. Men det er altså to viktige innvendinger:

        Dersom hele rettssaken skulle filmes og vises både direkte og i redigerte utdrag, nesten døgnkontinuerlig, så lenge saken varer, og deretter i reprise når som helst i all overskuelig framtid på norske og utenlandske TV-kanaler, vil det gjøre det helt umulig for ofre og etterlatte å slippe unna og få mulighet til å normalisere livene sine. Vi hadde fått enda mer overdekning og detaljfokus på redigerte detaljer av Breiviks smil osv. Jeg mener det er ille nok som det er, og at det vil være urimelig å forlange at ofrene og pårørende skal tåle enda større påkjenninger.
        Har ikke ofrene beskyttelsesbehov? Så du han AUFeren på TV her for et par dager siden, som måtte si fra seg et lederverv – så du hvordan han skalv? Dette er hverdagen hans, slik har livet hans blitt, og kanskje blir det aldri så mye bedre. Unner du ham ikke å kunne ta en pause? Bør ikke han og andre ofre og pårørende ha mulighet til BÅDE å velge å følge saken i rettssalen (hvis de ønsker det) og kunne trekke seg tilbake og slippe helt unna Behring Breiviks syke flir hjemme hos seg selv?
        Vi skal selvfølgelig også tenke på hva det som kommer fram i rettssaken, gjør med barn som mer eller mindre tilfeldig får se dette på skjermen (spesielt hvis det ikke er voksne til stede som kan sette det inn i en sammenheng).

        Det er faktisk stor fare for at noen få mennesker lar seg påvirke av Behring Breivik (slik han selv har latt seg påvirke av bl.a. Timothy McVeigh og Ted Kaczynski). Som du nevner er både manifestet hans og videosnutten hans tilgjengelig på nettet. Potensielle disipler, copycats og “forvirrede kvinnfolk” har definitivt allerede fått det de trenger. I et fritt og åpent samfunn som vårt kan vi ikke hindre det, og det er heller ikke ønskelig (vi må ha en stor grad av åpenhet rundt slike saker – blant annet for å forebygge konspirasjonsteorier osv.), men jeg ser ingen grunn til at vi hjelpe ham til ikonstatus heller. Det sitter sikkert allerede noen nå og klipper og limer opptak av ham utenfor kontekst for å framstille ham som en helt. Skal vi godta at terrorister – som en “belønning” for bombing og massedrap skal belønnes med en talerstol de kan bruke for å spre sine budskap til sine like forskrudde tilhengere? Hva er signaleffekten? Med “forvirrede kvinnfolk” mener jeg altså slike som hun tyske som dukket opp utenfor Tinghuset og presenterte seg som Behring Breiviks kjæreste – jeg mener på ingen måte at kvinnfolk generelt er mer forvirret enn mannfolk, og nest etter Behring Breivik selv er selvfølgelig de mest forvirrede de som virkelig ser ham som et forbilde eller tror at å meie ned unger er en rasjonell eller edel selvforsvarshandling (og de er nok i all hovedsak av typen frustrerte menn).

        Mener du at rettssaken blir mindre underholdning eller reality-show om hver minste bit kringkastes? En reality-serie er jo nettopp basert på at man kan følge personer hvert eneste sekund live på skjermen. I praksis har imidlertid ingen mulighet til å følge hvert sekund av saken i og utenfor rettssalen – vi er nødt til å stole på at media gir oss et noenlunde representativt redigert utvalg. Hva mer kunne du ønske å se på TV? Reaksjonene på Breiviks vitneutsagn fra traumatiserte overlevende?

        “Er kanskje det vi opplever nå et utslag av samfunnets dårlige samvittighet og at man nå forsøker å bøte på det faktum at politiet stod rådville og handlingslammede mens Breivik gikk rundt og plaffet ned folk for fote?”
        Det var bare tilfeldigheter som gjorde at bilbomben drepte 8 og ikke 100. Og om Behring Breivik hadde vært stoppet en halvtime tidligere på Utøya, hadde det likevel vært en grusom massakre. Skylden ligger hos ham, og ikke hos politiet. Det har aldri vært noen gyldig grunn til frifinnelse å si: “Jammen politiet stoppet meg ikke, det er de som burde ha dårlig samvittighet, ikke jeg.”

        “Mediesirkuset” er en konsekvent av sakens groteske proporsjoner, at vi har en fri presse og at offentligheten vil ha informasjon. Siden skyldspørsmålet er opp og avgjort, og barnemorderens egen rettferdiggjørelse er hinsides enhver rasjonalitet og menneskelighet, blir selvfølgelig tilregneligheten et sentralt tema. Hvilke holdepunkter har du for å si at pressen ønsker noe bestemt utfall i tilregnelighetsspørsmålet? Hvordan ser du for deg at saken skulle dekkes på en “nøytral” måte? Ved å la aviser og TV-stasjoner intervjue ham og fungere som hans propagandakanaler? Ved å gi terningkast til partene i saken?

        “Uten å skjele til omfanget …”
        Du kan jo like gjerne ta den helt ut og si: “Uten å skjele til det faktum at han har tatt livet av 77 mennesker, ville vi stått tilbake med bildet av en … vel … eh … litt stakkarslig fyr vi burde synes synd på og trøste litt.”

        “… han er langt fra den eneste i Norge som har myrdet noen under atten år.”
        Vi har Behring Breivik, som har drept 77 mennesker, hvorav noen og tredve personer under 18 år, og så har vi … ikke noe som helst sammenligningsgrunnlag. Du kan ikke normalisere dette.

        Dette er en tilståelsessak. Det er også Norges eneste alvorlige terrorsak. Det er også (om man klarer å se det litt på avstand) et uhyre interessant case-studium av person som befinner seg på grensa mellom militant politisk ekstremisme og rablende virkelighetsfjern galskap, hvor det psykologiske aspektet derfor er av særdeles stor interesse BÅDE med hensyn til det rettspsykiatriske aspektet om strafferettslig tilregnelighet, som et studium som fagmiljøene kan diskutere i århundrene som kommer. Det er også svært viktig å få avklart disse spørsmålene best mulig for å gi ofrene, etterlatte og folk flest best mulige svar på hvordan dette kunne skje, og hjelpe oss å hindre at noe slikt skjer igjen.

        For å unngå senere langvarige føljetonger av anker på grunn av saksbehandlingsfeil eller på grunn av at det kommer fram nye opplysninger, og for i størst mulig grad å forebygge senere spekulasjoner og konspirasjonsteorier, er det dessuten viktig at saken behandles særdeles grundig – slik at vi forhåpentligvis kan slippe å høre at noen senere kommer og påstår at det var en “innsidejobb”, at det var flere involverte eller at Al Qaida / Mossad / CIA / Mullah Krekar (eller hvem det nå måtte være) egentlig sto bak. Jeg har tillitt til at rettssaken oppfyller også dette kriteriet, og tror ikke mer TV-dekning er veien å gå.

        Og hvis du vil hevde argumentene for mer ABB-TV med troverdighet, bør du vel begynne med å skaffe deg TV?





        • avatar Cecilia says:

          Jeg er ikke uenig i det du skriver om å ta vare på ofre og pårørende, , men jeg er fullstendig uenig i at dine antagelser kan anføres som argumenter mot direkte overføring.

          Du antar at en direkte overføring vil bli en nesten døgnkontinuerlig pågående afære. Hvor har du det fra? En direkte overføring varer så lenge rettssaken varer. Hva annet kan man overhodet legge i ordet direkte? I Norge har man en statskanal som kan ta seg av slikt: NRK, en statskanal som kan forvalte sendingene og etter retningslinjer videredistribuere passende utdrag til eventuelle andre kanaler, innenlands og utenlands. Hvor vanskelig kan det være?
          Joda, men tenk på all de som stjeler fra nrk! kan man innvende. Da gjør de noe kriminelt. Å spore slikt i dag er ingen heksekunst.

          At en AUF-er skjelver på TV kan da umulig anføres som argument.

          “Bør ikke han og andre ofre og pårørende ha mulighet til BÅDE å velge å følge saken i rettssalen (hvis de ønsker det) og kunne trekke seg tilbake og slippe helt unna Behring Breiviks syke flir hjemme hos seg selv?”
          Har de den muligheten i dag? I så tilfelle vi de ha den i like stor grad selv om rettsaken overføres direkte.
          Hvordan vil det virke på barn som tilfeldigvis får se dette? Antagelig slik det virker på barn når de tilfeldigvis får se voldsfilmer på en av de 40 tv-kanalene som de fleste har tilgang til. Voksne har da et ansvar for hva de lar barna se.

          “Det er faktisk stor fare for at noen få mennesker lar seg påvirke av Behring Breivik (slik han selv har latt seg påvirke av bl.a. Timothy McVeigh og Ted Kaczynski).” skriver du.
          Selvfølgelig. Men trengte Breivik å se en direktesending på TV for å la seg påvirke av dem? Tvilsomt.

          “Mener du at rettssaken blir mindre underholdning eller reality-show om hver minste bit kringkastes?”
          Ja. Definitivt. En redelig, usminket og unbiased fremstilling av fakta vil avdekke alvoret. Jeg legger altså ikke dine worst-case antagelser til grunn for mitt syn. I en setting der enhver kan følge med og gjøre seg opp sin egen mening vil langt de fleste kunne avsløre medias rolle og således tror jeg også media i større grad ville ønske å båndlegge seg selv litt. Men det er altså bare en antagelse fra min side.

          Du liker visst å trekke ting langt, og bra er det, for så får jeg muligheten til å presisere mine muligens uklare formuleringer.
          “Det har aldri vært noen gyldig grunn til frifinnelse å si: “Jammen politiet stoppet meg ikke, det er de som burde ha dårlig samvittighet, ikke jeg.” ” skriver du.
          Det kan muligens oppfattes som om jeg er av den mening at dette ikke er Breiviks skyld? La meg straks avkrefte det. Det jeg forsøkte å si var at noen kanskje hadde litt dårlig samvittighet. Det er ren spekulasjon fra min side og sikkert ikke riktig, men jeg syns nok det er et drøyt stykke å lese det som om jeg fratar Breivik noe skyld.

          “Hvordan ser du for deg at saken skulle dekkes på en “nøytral” måte?” spør du.
          Gjennom en direkte overføring av saken.
          Vi har i hele tiden før rettssaken merket oss hvilket syn media har formidlet. Det ble ramaskrik etter den første observasjonrapporten og media rant over av både kvalifiserte og ukvalifiserte synsere som mente rapporten var feil. Det var ingen som lot til å forstå at det var mulig at denne mannen var utilregnelig.
          Mitt eget syn har ingen ting med dette å gjøre. Jeg tror han er fullt tilregnelig. Legg merke til “tror”. Ved å kun oppnevne psykiatere ble det en skjevhet allerede fra starten av. Det burde vært en psykolog med i bildet. En som kunne lytte uten å tenke på å diagnostisere med henblikk på hva slags behandling man kunne gi Breivik for å få ham frisk. Jeg undret meg på hvorfor da, og gjør det fortsatt.
          Men saken blir altså fortsatt ikke formidlet nøytralt i media, og det mener jeg den burde bli. Ved en direkte overføring av rettssaken så vil de fleste kunne både se og høre hvordan han fremstår, fullstendig ukommentert.

          “Vi har Behring Breivik, som har drept 77 mennesker, hvorav noen og tredve personer under 18 år, og så har vi … ikke noe som helst sammenligningsgrunnlag. Du kan ikke normalisere dette.”
          Jeg normaliserer ikke mord og fatter ikke engang at jeg åpner for noen mulighet til å forstå meg på den måten.
          Men siden omfanget nevnes: Når går man fra å være en ussel massemorder til å bli en betydningsfull terrorist? Når man har en politisk agenda? Er vi sikre på at Breivik har det?

          Jeg er fullstendig enig når du sier at det er viktig å se dette på avstand for å få et så riktig bilde som mulig. Det er, og har, hele tiden vært mitt syn. Men jeg forstår ikke hvordan en direkteoverføring på noen måte kan komme i veien for dette.

          Det siste avsnittet ditt forstår jeg ikke meningen med. Vi har da en 50-tommer flatskjerm, samt en litt mindre på gjesterommet og en 32 tommer på soverommet, + 40 tv-kanaler, som de fleste andre, det tror jeg de aller fleste vet. Jeg har skrevet om at vi har sett på barne-TV ved en rekke anledninger, og om du spoler litt tilbake så husker du muligens at jeg nevnte det i klartekst da jeg anmeldte Woody Allens Zelig. Den vet jeg at du har lest. :)





          • avatar marthon says:

            Faen, jeg rotet meg inn i en alt for omstendelig og hissig diskusjon igjen. Har ikke tid til dette. Jeg trodde du skrev et sted at du ikke hadde TV eller ikke så på TV eller noe sånt. Jeg vil uttrykke min dypeste beklagelse for at jeg betvilte deres eksistens både til 50-tommeren, 32-tommeren og den midt imellom.
            Det du ikke peongterte, var at det faktisk har blitt vist mye mer live fra rettssaken enn det jeg var klar over da jeg skrev den første kommentaren ovenfor. De fleste begynner vel derfor å få nok. Men for all del, hvorfor skal vi sette grensen der? Mannen kan jo være ravende gal og tro han er Napoleon mens han pusser tennene eller klipper tåneglene inne på cella, så det kan selvfølgelig argumenteres med at vi har krav på å få se og høre mer av ham.
            😉





            • avatar Cecilia says:

              Du trenger ikke å beklage at du tvilte på eksistensen av hverken det ene eller det andre. Det er helt riktig at jeg ser lite TV. Jeg ser nesten bare utvalgte programmer på nett-TV. Det du heller kan gruble litt over er nødvendigheten av å trekke inn usakligheter for å få et poeng. Du er da smart nok til å klare deg uten 😉

              Jeg syns Karin Moe hadde et glimrende innlegg i Aftenposten to dager etter at innlegget mitt ble publisert. http://www.aftenposten.no/meninger/Folket-skal-skjermast-6814213.html

              Hun sier det mye bedre enn meg.
              :)





              • avatar marthon says:

                OK, jeg skal prøve å heve kvaliteten på usaklighetene mine. 😉
                Jeg er likevel ikke så sikker på om mer TV-overføring ville gi oss bedre nyhetsdekning. Problemet er uansett at journalistene tror de må spy ut dårlig gjennomtenkte artikler i hui og hast for hver gang Breivik åpner kjeften, i stedet for å lene seg tilbake og gjøre det et skriftlig medium er best på: å analysere, gi bakgrunn, se ting i sammenheng og skape reflektert debatt. Vi kutter denne tråden her – tror ikke noen av oss er interessert i å forfølge dette temaet nå. 😉





  6. ay, Ceci, guapa – det var en lang dag 😀

    men jeg er helt enig, vi trenger flere restauranter og færre meklerkontorer, vi trenger flere kokker og færre meklere, vi trenger mer kremfløte og mindre lettmelk 😀

    jeg deler forøvrig ditt syn på dekningen av ABB/227-rettssaken. jeg har overload og savner fjernsynsbilder. samtidig. men så er jeg jo mann også da. we’re complicated 😀

    flott og levende skrevet, guapa!

    Hepp!





    • avatar Cecilia says:

      Jepp, vi trenger ikke meglerkontorer og banker som har råd til å trenge seg inn i de mest attraktive lokalene. Gi oss heller småbutikkene med spesialutvalg som byr på noe helt annet enn den semre masseproduserte pappmaten rimi og rema coop og prix fyller opp hyllene sine med.
      Uff, nå klager jeg igjen…

      Det er vel ikke menn som er de mest kompliserte, tradisjonelt sett…. men klarer man seg med peep-show så er vel behovet dekket gjennom at man kun får sett utvalgte detaljer… 😉

      Tusen takk for kommentar :)





  7. avatar ertaberta2 says:

    Cecilia….
    Jeg kommer innom senere, jeg henger laaaangt bak og har myyyye å lese her inne.
    Jeg skal i viktig møte i morra og må piffe meg skikkelig fin. 😉
    Men lover å lese hos deg en dag, se til helgen.
    Du er ikke glemt. :)
    Klemm.





    • avatar Cecilia says:

      Du er utholdende. Det må jeg si.
      Veldig hyggelig at du leser, og lykke til med viktig møte. Det viktigste er at du føler deg komfortabel med deg selv. Da kommer resten av seg selv :)





      • avatar ertaberta2 says:

        Jeg skal nok lese mere hos deg i dagene fremover… 😀
        Møtet gikk til H…. Men det går heldigvis flere “Tog”.
        Jeg er ikke typen som gir opp. 😀
        Ønsker deg en fin tur og gode dager.
        Klem.:)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *