So volare

En liten tur i Frognerparken har avslørt at det er knopper på trærne. Det kan være et mysterium for små piker…

– Are trees sleeping at night?
– No.
– When do they sleep?
– They don’t have to sleep. They don’t have a brain.
– How do they know things if they don’t have a brain?
– What things?
– When to get leaves. How do they know if it’s spring or fall?
– Because of the temperature, I think. We can try to find out more on the web when we get home.
– Yes.

Vi forsøker å bli vant til hverandre igjen, eller det er vel helst jeg som forsøker å bli vant til henne. Det er uvant å ha henne rundt meg hele tiden. Shaya er nok akkurat like tilpasningsdyktig som barn flest, men jeg forstår  at hun savner varmen i Miami. Her har det verken vært vinter eller sommer, ikke engang vår. Det har vært grått, frem til i dag, og hun har stått i vinduet og sett ned på gaten, Kanskje har hun tenkt på Miami og alle vennene sine, men sikkert også på Siv, som fortsatt er på sykehuset med lårbensbrudd.
Alle er litt usikre på hva som skal skje. Forsikringen til Siv dekker transport tilbake til Miami, men man kan visst ikke reise på fly med gipset ben som ikke kan bøyes. Jeg har overlatt problematikken til henne og faren hennes, og konsentrerer meg heller om å finne på noe meningsfullt å gjøre sammen med Shaya.
Det er som om hun holder litt distanse til meg. Ikke at hun unngår meg på noen måte, men det er noe fjernt over henne.  Jeg kan se det i øynene hennes når hun ikke vet at hun blir observert. Det er heller ikke den samme umiddelbare kontakten mellom oss som det var før. Jeg får ikke lenger de plutselige og umotiverte klemmene, og hun må oppfordres til å sitte på fanget mitt.  Før klatret hun opp på eget initiativ. Det har kanskje noe med alderen å gjøre?
Det blir noe krampaktig over meg når jeg forsøker å finne på noe vi kan gjøre sammen. Vi er i utakt med hverandre. Men hun krangler ikke. Hun protesterer ikke på noe jeg sier, eller insisterer på å gjøre noe annet enn jeg foreslår.
Det er mer som om hun bare avfinner seg med meg og de dumme innfallene mine.
Jeg tror jeg har forsøkt å konkurrere med Siv. Jeg har forsøkt for hardt å skyve hverdagen bort. Jeg har villet gjøre det til noe spesielt for henne når vi er sammen, men så har det bare blitt masete og krampaktig. Egentlig har jeg bare lagt beslag på tiden hennes og oppnådd det motsatte av det jeg ønsket. Men nå begynner jeg omsider å bevege meg inn i hennes verden, i stedet for å trekke henne med inn i min, og det tror jeg er riktigere.

Jeg har gitt opp å snakke norsk med henne. Hun forstår nesten alt jeg sier, men hun vil bare snakke engelsk, med unntak av enkle fraser som “god morgen”, “god natt” og “ha det.”  Jeg tror jeg vet hvorfor. Hun vil fremstå som den hun er, og hun har et langt større ordforråd på engelsk enn på norsk. Hun har blitt stor, både fysisk og mentalt.
Vi veier og måler oss på badet. Shaya er 1 meter og 6 centimeter, og 15, 4 kilo. Da har hun vokst mye. Jeg må sjekke med dagboken min; jo hun har vokst fra 98 centimeter og 13, 8 kilo siden august i fjor. Det er mye. Hun kommer til å bli høy. Kanskje høyere enn Siv. Faren hennes er jo også høy. Høy og slank. Jeg lurer på om hun får sett ham, men jeg vil ikke spørre. Det var en periode hun pleide å tegne ham, men det er lenge siden jeg har sett noen tegning av ham nå.

Vi går på United og drikker kakao, men det er stille der. Ingen barn på hennes alder, bare noen spedbarn i vogn. Hun får oppmerksomhet av to mødre med hvert sitt lille barn. De ser på henne og smiler, og etter hvert tar hun mot til seg og går hun bort og snakker med dem. Jeg hører ikke hva de sier, men
jeg oppfatter at Shaya snakker norsk. Det er bra. Jeg trekker pusten litt da hun får lov å holde det ene barnet. Håper de passer godt på. Hun ser stolt på meg. Et øyeblikk tenker jeg at jeg burde gå bort og presentere meg, men så lar jeg være.  Jeg vil ikke ha spørsmålene. Jeg vil de skal tro at Shaya er mitt barn. Forfengelighet kanskje? Status? Jeg nøyer meg med å vinke og later som om jeg får en tekstmelding jeg må svare på.
Etterpå er hun stolt.
– Babies smell good.
– Yes.
– Why do they smell good?

– You like things that smell good?
– Yes.
– Maybe they smell good because it’s best for the babies that we like them?
– Yes.
– You know, sometimes babies have to be taken care of by other people than their mothers.
– Yes. When their mother dies.
– I think that’s why they smell so good, so that everyone will like them and will want to take care of them.
– Did I smell good when I was a baby?
– You still do.
– Are we going to the hospital today?
– Not today. Tomorrow. It’s a very long drive.
– Yes.
– Nå må vi gå og handle. Hva vil du ha til middag i dag?
– Pannekaker!
– Og tomatsuppe?
– Yes.

Shaya har lyst til å bade. Etter middag fyller vi badekaret og tar med oss kjøkkenradioen på badet, akkurat som vi gjorde før. Hun ser på meg når jeg dusjer håret mitt så det blir hengende rett ned.
– You look like someone else.  I don’t look like someone else when I wash my hair.
– No. Your hair is stronger than mine, so you don’t loose your curls when it’s wet, like I do.
– Why do we have curls?
– I don’t know. Maybe to protect our heads.
– Grandpa has no hair, because he is old.
– That’s why he always wears a cap when he’s in the sun. To protect his head.

Hun vil vaske håret sitt selv, og jeg blir bare sittende og betrakte henne. Det er fortsatt et naturens under for meg å se koordinasjonen av hundrevis av små muskler. Perfekt samhandling. Hun klemmer på flasken med shampo og det kommer hverken for mye eller for lite ut, og hun trenger ikke følge den med blikket når hun setter den fra seg på kanten inn mot veggen. Hjernen hennes har for lengst laget et kart over omgivelsene og vet hvor den skal stå. Hun lukker øynene og såper seg inn, og etterpå finner hun hånddusjen, fortsatt med øynene lukket. Jeg tenker på meg selv som alltid er nødt til å kikke, og så får jeg såpe i øynene.
– When I was a baby I had no hair.
– No.  It takes a while to grow.
– Why does it fall off when we get old?
– I don’t know. But you won’t loose your hair. Only men do.
– Yes. Maybe they don’t need to protect their head when they are old.
– Do you remember your grandma?
– Miss Turtle?
– No. She is not your grandma. She is your grandpa’s girlfriend.
– Girlfriend?  Like you and Siv?
– Yes.  Your grandma had long hair. You don’t remember her?
– Yes. She was in the picture. But it’s not there anymore… can we turn on the bubbles?

Vi hører på Knutzen og Ludvigsen, akkurat som i gamle dager, og skrur lyden høyt for å overdøve boblemaskinen. Shaya har ikke glemt teksten.
– Jeg er en forhekset prinse-e-e-sse!

Vi ser på hverandre i speilet mens jeg tørker håret hennes. Det er en helt annen glød i øynene hennes nå. Kanskje vi ble synkronisert mens vi badet sammen? Egentlig hadde jeg tenkt å la henne få bade alene, men så virket det så fristende og legge seg oppi da jeg så det fulle badekaret. Jeg er glad for det nå. Jeg tenker at endelig har det skjedd, akkurat det jeg gledet meg til da hun var så liten at hun ikke kunne snakke. Nå kan jeg endelig få vite hva hun tenker.  Hun snakker perfekt, nesten voksent, og har ingen problemer med å forstå hva jeg sier eller mener. Et lite menneske i emning. Den kanskje viktigste perioden i livet hennes har begynt. Det er nå hun begynner å forstå verden rundt seg.
– Is Miss Turtle nice to you?
– Yes. When I’m not stupid.
– Does she say you are stupid?
– Only when I do stupid things.
– What things?
– I don’t know.  When I’m running inside the house or eating with my fingers.
– She doesn’t like that?
– No. And she doesn’t like when I talk to loud.
– What does your grandpa say?
– Nothing.
– And Siv?
– She is not there.
– But Siv never says you are stupid?
– No! She says I’m smart. Smarter than miss Turtle.
– Only stupid people call other people stupid.
– Yes. It’s much better to say they are not very smart.
Smilet hennes er lurt. Erter hun meg?  Jeg blunker til henne i speilet og sekundet etter ler vi begge to.

Det har begynt å mørkne innen vi får gjort oss ferdig på badet. Shaya har lyst til å se en film, selv om det allerede er over leggetid. Jeg ser ikke noe galt i det. Vi kan sove så lenge vi vil i morgen. Vi kan sove så lenge vi vil hver eneste dag for den saks skyld. Det blir jo uansett en tilvenning å reise tilbake til Miami. Så vi bevilger oss is til dessert, og tar den med oss inn på stuen. Shaya vet akkurat hva hun vil se og henter en DVD hun har med seg fra Miami. “Lucky and Zorba”, en tegnefilm om en liten måkeunge som blir klekket ut og oppdratt av katter.   Jeg får en merkelig følelse da filmen begynner. Det er liten pike som bor sammen med faren sin, og faren er forfatter og skriver dikt. De dikter et dikt sammen mens faren lager mat.  Etterpå skriver han det om, og datteren er skuffet når hun får høre resultatet:
– Det rimer jo ikke lenger, pappa!
– Det er fordi det er for voksne…

Så kommer historien, akkurat som de diktet den i utgangspunktet, men nå er det virkelighet, virkelighet på film. Egget klekkes, og ut kommer en måkepike.
Helt automatisk går tankene minte til Harald Eia. Født sånn eller blitt sånn? Programserien skapte litt bruduljer i fagmiljøet. Jeg mener å huske at det var ganske stor ensidighet å spore, på begge sider. Men det var vel også meningen. Det er jo en viss tradisjon for å fokusere på ulikheter dersom man vil skape underholdning.
Jeg forstår hvorfor hun liker filmen, men jeg lurer på om hun forstår det selv.
– Er det spennende?
– No. I have seen it before.
– Hvorfor vil du se den en gang til hvis det ikke er spennende?
– Because I like it!
Som man spør får man svar.
Født sånn eller blitt sånn? Hva ville Shaya blitt om hun vokste opp i jungelen i Tanzania – uten internett, iPad, mobiltelefon, flatskjerm og DVD-spiller?  Og hva blir hun når hun vokser opp her  –  uten jungel, uten farlige dyr og uten de eldgamle kulturelle tradisjonene som gir henne et naturlig forhold til naturen og kunnskap om hvordan man skal overleve i den? Hun blir i hvert fall ikke den samme. Jeg vil ikke spekulere i hva som er det beste for henne, men hun har nok noen egenskaper etter sin far, nedarvet gjennom tusenvis av generasjoner, og jeg ser det triste i at disse egenskapene neppe får mulighet til foredling i den delen av verden hun vokser opp i.
– Fly with you…. fly with you…
Shaya synger med på sangene i filmen og jeg får en liten tåre i øyekroken. Jeg aner ikke hva det er som trigger tårekanalene mine. Det er da ikke noe oppsiktsvekkende i at man synger med? Jeg gjorde også det da jeg var liten. Det er kanskje meg selv jeg tenker på? Jeg husker ikke helt når jeg sluttet å synge med, men jeg vet at noe har gått tapt i meg en eller annen gang, noe som aldri kommer tilbake. Barnet i meg har blitt kneblet.
– Because I like it!   Jeg likte også å se filmer flere ganger, selv i dårlig kvalitet på VHS.
Denne filmen er ikke stort bedre. Men det er kanskje ikke kvaliteten på bildene som er det viktigste? Lucky and Zorba er en gammel tegnefilm fra nittitallet. Den har  nesten rørende enkle tegninger. Ingen 3D og ingen påkostede digitale effekter.  En katt som oppfyller en døende måkes siste ønske og ruger ut egget hennes til det klekkes, og etterpå beskytter han den lille måkepiken med livet som innsats. Og den lille måken tror etter hvert hun er en katt. Født sånn eller blitt sånn? Så kommer det for en dag; hun har medfødte egenskaper. Hun må bare lære å bruke dem. Hun kan fly, hvis hun tør. Men tør hun å prøve?
Jeg ser at Shaya lener seg frem og følger nøye med. Fra der jeg sitter kan jeg se ansiktet hennes som en svak refleks i den blanke plasmaskjermen, og det spente utrykket hennes danner bakgrunn da den lille måkeungen på toppen av kirketårnet ser hvor langt dert er ned og nøler med å kaste seg utfor. Hun trenger litt coaching først.
Men Shaya vet hvordan det går og bare gleder seg til å se at det skjer.

– I’m scared, sier måkepiken.
Be brave! Don’t forget, you got wings!

Jeg ser på coveret. Original title: La gabianella e il gatto. Den er altså opprinnelig italiensk.

So volare – jeg kan fly.

Så husker jeg samtalen vår fra Frognerparken og sjekker fort på nettet mens Shaya synger med på rulletekstene. Etterpå snakker vi om det når hun har lagt seg.
– You were right, Shaya, trees are sleeping.

– Yes. When do they sleep?
– In the winter.
– Like the bear?
– Yes, very much like the bear. They gather energy and food all summer, and then they sleep in the winter.
– And they wake up on Christmas, because it’s warm inside the house.
– I don’t think so.  You see, trees have to sleep for a certain amount of time before they can wake up. If they should wake upp just because of a few hot days in the middle of the winter, it would be very bad for them.
– You have something in your eyes. Something shiny.
– I do?  Oh, it’s probably my contact lenses.
– What is contact lenses?
– They are like glasses, only you wear them inside your eyes. To see better. Like your grandpa is wearing glasses.
– Yes… …do bears have a brain?
– Yes. All living creatures have some sort of brain. You need a brain to be able to move around with a purpose.
– Like going to the bathroom?
– Yes, or to find food. But you don’t need a brain when you are in the same place all the time.
– When you are dead you don’t need a brain.
– No.
– I need to go to the bathroom.

_

8
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

37 Responses to So volare

  1. naturglede naturglede says:

    Du skriver igjen så herlig. Jeg drømmer meg inn i deres verden av spørsmål, undring og svar. Shaya føler seg nok litt anderledes når ikke Siv er i nærheten, men dette vil binde dere sammen med nye bånd. Pannekaker og tomatsuppe, er flott mat til små mennesker, og store! Kos dere videre og god bedring til Siv fra meg. Klemsiklem.





    • avatar Cecilia says:

      Pannekaker og tomatsuppe glir rett ned. Lettspist og godt. Jeg må innrømme at jeg jukser og bruker Toro tomatsuppe (med litt revet parmesan i) , men pannekakene lager vi fra scratch. Sammen. Og vi steker dem i jernpanne med meierismør (nå som det ikke lenger er smørkrise).

      Tusen takk for hyggelig kommentar, og klemmer tilbake :)





  2. avatar LeylaM says:

    Herlig å lese om Shaya igjen, hun er en oppvakt jentunge som forstår mye og tenker mye. Det er nok ikke så lett for hverken henne eller deg når dere møtes igjen etter ha ha vært adskilt, det er kanskje derfor hun var litt mer reservert denne gangen. Unger i den alderen utvikler seg jo i en rasende fart og de formes hver dag. Men jeg tror bestemt at du gjør det absolutt beste for henne, spiller på hennes lag og du svarer henne alltid på en slik god måte. Du viser interesse for å vite ting, og du finner ut av ting hun spør om og vil vite, en god ting.

    Dette kommer til å gå fint det Cecilia :)

    Ha en fin uke og kos deg med Shaya, og så håper jeg at Siv snart kommer hjem :)

    Flotte illustrasjoner som vanlig :)

    Klem :)





    • avatar Cecilia says:

      Alt er på bedringens vei. Vi har snakket litt mer sammen siden dette innlegget, og jeg forstår at det er litt vanskelig for henne. Først var det Siv som ble borte, og så ble jeg borte. Hvem kan hun egentlig stole på? Hvor farlig er det knytte seg til mennesker når de forsvinner ut og inn av livet hennes som vi har gjort? Vi har nok ikke snakket ordentlig nok med henne før, men nå virker det som om hun forstår mye mer. Hun forstår i hvert fall at vi begge er glad i henne, og det er det viktigste. Og snart skal vi være sammen alle tre. Da blir nok livet hennes litt mere stabilt.
      Siv har brukket benet på to steder. Det er litt komplisert, men legene mener hun kommer til å bli helt bra. Det verste er at det kan gå ut over studiene hennes og at hun blir nødt til å forskyve dem et semester. Hun skulle egentlig dirigert sitt eget verk den 4, mai, men det kan hun bare glemme. Hun orker ikke engang å skrive det ferdig akkurat nå, og det forstår jeg godt. Men vi tar det som det kommer.

      Tusen takk for kommentar og alle gode ønske tilbake :)





  3. avatar Breiflabben says:

    ……. og så var den samtalen og utveksling av kunnskaper over :-)
    Fint å lese om dere, slik du beskriver det blir det faktisk en utveksling av kunnskap eller lærdom. Viktig for oss voksne å tyde barnas enkle tankegang og filosofi.
    Det enkle er ofte det beste og det er kanskje da vi er som best når vi forklarer med enkle ord og vendinger og på ærlig vis. Da blir det akseptert :-)
    Jeg kom visst til å tenke litt på mine egne jenter når de var små, jeg husker noen av de stundene :-)
    Fint innlegg Cecilia. Kos dere :-)





    • avatar Cecilia says:

      Ja, plutselig var det over. Det er gjerne slik det er. Konsentrasjonen holder ikke så lenge av gangen.
      Vi har et ansvar for å si det rette etter beste evne. Hun vil tidsnok møte virkeligheten og da er det bra å være godt skodd… tenker jeg.

      Tusen takk for kommentar. Hyggelig som alltid :)





  4. avatar argus37 says:

    Jeg ble en del av atmosfæren – dypt inne i skyggene – stille og ubemerket.
    Barn kan være utrolige. Av og til masete og støyende opp mot tålegrensen, men andre ganger søkende, vitebegjærlige og impulsive. Et handlingsmønster nesten på refleks.
    Takk for et lite blikk på baksiden av gardinet 😀





    • avatar Cecilia says:

      Et blikk på baksiden av gardinen… det var fint sagt. Det er kanskje et blikk på baksiden? Men jeg tror det er en verden som ikke er så ulikt det du selv har opplevd en gang.
      – Kom ikke og fortell meg at jeg ikke vet hva det vil si å være ung , sa mormor en gang, – jeg var ung før du ble født!
      Det har jeg aldri glemt.

      Et handlingsmønster på refleks. Det tror jeg nok. Menneskets innebygde nysgjerrighet og ønske om å forstå alt rundt seg. Det er nok en refleks. Det er sikkert en refleks å få utløp for energi også, og da kan det gå litt fort i svingene. Det får vi tåle, og huske at vi sikkert var minst like støyende selv.

      Tusen takk for flott kommentar :)





      • avatar argus37 says:

        Livets karusell kunne til tider ikke gå fort nok nei. Inntil dagen kom da man følte seg mer komfortabel med å betrakte karusellen fra sidelinjen.
        Kanskje var det også toppen av livskurven, – og at man i ettertid oftere og oftere måtte inmnrømme at livet også hadde sine små begrensninger? (Som gradvis ble større og større . . . . )





  5. avatar cattaa says:

    Så kjekt å lese om Shaya igjen, jeg har savnet samtalene deres! De er på ofte mye visere enn mange samtaler mellom voksne.





    • avatar Cecilia says:

      Down to basics… det er vel der det ligger. Nå gjenoppdager vi hverandre og gjør nye oppdagelser sammen. Vi har begge forandret oss de åtte månedene vi nesten ikke har sett hverandre. Hun mest, tror jeg, Jeg ser det kvantespranget hun har gjort og lar meg imponere. Hun har vokst seg større, på alle områder. Det er utrolig spennende.
      Hyggelig at du er innom. :)





  6. avatar geitost says:

    Et veldig fint bilde, dere to i stua som ser på en tegnefilm hun har med seg, “Because i like it !”, om en måkeunge oppdratt av katter, … kanskje det herlige bildet av en velykket adopsjon …
    (men heldigvis er jeg en enkel leser, og ikke noen psykolog … :))





    • avatar Cecilia says:

      Det er en interessant film, selv om den kanskje gaper over litt vel mye. Og akkurat den observasjonen er det lærerikt å gjøre. Jeg har jo selv en tendens til å ville ha med “alt for mye” når jeg skriver.

      Jeg psykologiserer kanskje litt mye… det er vanskelig å la være :)





  7. avatar marthon says:

    Veldig fint beskrevet samtale som vanlig, men jeg stusser litt på ett avsnitt:

    ”Hva ville Shaya blitt om hun vokste opp i jungelen i Tanzania – uten internett, iPad, mobiltelefon, flatskjerm og DVD-spiller? Og hva blir hun når hun vokser opp her – uten jungel, uten farlige dyr og uten de eldgamle kulturelle tradisjonene som gir henne et naturlig forhold til naturen og kunnskap om hvordan man skal overleve i den? Hun blir i hvert fall ikke den samme. Jeg vil ikke spekulere i hva som er det beste for henne, men hun har nok noen egenskaper etter sin far, nedarvet gjennom tusenvis av generasjoner, og jeg ser det triste i at disse egenskapene neppe får mulighet til foredling i den delen av verden hun vokser opp i.”

    Én ting er at det liksom ikke er så mye jungel i Tanzania, og at det i alle fall må være en helt ubetydelig del av den tanzanianske befolkningen som bor i jungellignende områder eller er eksponert for farligere dyr enn dem vi har i Norge (dvs. hovedsakelig hunder, giftige ormer/slanger og giftige insekter).
    Videre: Mange har en slags forestilling om at kommunikasjonsteknologien nødvendigvis må utvikle seg i stadier fra svart bakelitt-telefon med nummerskive via ”tastafon” i pastellfarger og ”jappe-mobiler” på størrelse med en bagett til dagens smekre touch-telefoner. Det mange ikke har fått med seg, er at store deler av Afrika har tatt snarveien inn i mobilsamfunnet, og at mobiltelefoner i mange områder er nesten like utbredt der som i Europa.
    Og hva slags egenskaper er det Shaya har fra sin far (som etter det jeg har forstått bor i USA) som skiller seg vesentlig fra dem hun har arvet fra sin mor, og som ikke vil kunne komme like mye til nytte i Norge? Her blir jeg nysgjerrig. Er det evne til å tåle sterk sol, ”langfibrede muskler” (som du nevnte tidligere), instinkter for å finne spiselige termittlarver eller medisinplanter på savannen, ferdigheter i regndans?
    Og både de egenskapene hun har etter sin mor og de hun har etter sin far, ”nedarvet gjennom tusenvis av generasjoner”, bringer oss minst 150000 år tilbake i tida, og da er vi uansett i Afrika.

    Hvordan foredler man en danskes eller nordmanns ”eldgamle kulturelle tradisjoner som gir oss et naturlig forhold til naturen og kunnskap om hvordan vi skal overleve i den”? Ved å gå regelmessige søndagsturer, lære å plukke sopp og bær i skogen, dra på elgjakt, fiske ørret og pugge fjellvettreglene? Eller ved å bo i primitive, stråtekte hus av brent leire, som mange gjør i Danmark? Spørsmålene er mange …
    Hvis vi nordeuropeere ikke har en eldgammel kultur, men bare kom over den helt tilfeldig for noen hundre år siden, hvordan levde vår forfedre uten kultur?

    Måtte bare drodle, digregere og kverulere meg inn i natten …
    :-)

    1





  8. avatar Cecilia says:

    @4053:
    Vi spør jungelforsker Bjarne Brostein ved Jungelinstituttet i Geneve:
    – Er det ikke jungel i Tanzania lenger?
    – Aldri vært no jungel der. Det er bare propaganda.
    – Men, områdene rundt Victoria…
    – Oppskrytt! Bare en liten bekk som renner ut i en pøl… jada, det er noe kratt der. Ville ikke kalt det jungel. Jungel er et sted mannfolk møtes. Dr. Livingstone I presume?
    – Men det var jo der maasaiene….
    – Masahva? Tenker du på disse langbeinte homsene som måtte kjeppjages så de ikke skremte turistene?
    ____

    Det var oppklarende. Nå føler jeg at jeg vet langt mer. Hele Afrika er antagelig oppskrytt. Jeg må få alt i riktig dimensjon. Når det spesielt trekkes frem at maasaiene levde side om side med de ville dyrene og hadde en aversjon mot å slakte dem ned og spise dem, så forstår jeg jo det langt bedre med min nye kunnskap. De ville dyrene er jo bare “hovedsakelig hunder, giftige ormer/slanger og giftige insekter”, og det spiser vi jo ikke uansett. Altså ingen grunn til å nevne maasaiene spesielt i denne sammenhengen. Man kunne like godt nevnt befolkningen på Nesodden. Da er det nesten bedre å trekke frem kineserne som et eksempel på det spesielle; de spiser jo tross alt hunder.

    Finnes det kulturelle forskjeller mellom Maasaier og nordmenn? Kanskje ikke noe av viktighet. Dykker man litt ned i Maasaikulturen så finner man blant annet ut at Maasaiene er et nomadefolk, og ikke har sin arv knyttet spesielt til Tanzania. Maasaiene har tradisjonelt vandret over store områder og innehar en helt spesiell evne til å livnære seg på områder der andre kommer til kort. De er faktisk forbilledlige med sine unike evner til å overleve i ugjestmilde omgivelser. Men igjen, hva er vel det mot den vestlige verdens industrielle tilnærming og maskinelle utnyttelse av resursene
    Maasaiene anser livet for hellig og bruker ikke dødsstraff. Når en maasai dør forlater sjelen legemet, og legemet har således ingen verdi etter døden dersom det ikke blir nyttiggjort som føde, altså blir spist av andre levende dyr.
    Barbarisk! tenker tante Signe på Lysaker og Herr Mustafa Svendsen på Årvoll, og kaster et blikk mot urnen på peishyllen, der asken etter bestefar ligger og trekker til seg fuktighet. Av jord er du kommet, men ikke faen om vi gir deg tilbake! Takk for arven, forresten. Pengene kom godt med… det rakk både til ny peis og til ny pels.

    Hva er Shayas genetiske arv og egenskaper? En hel masse overtro for fornuftige mennesker, slikt vi i vesten med stolthet har avlet bort for lengst.
    Jeg har sett Shaya kommunisere med dyr. Det er slikt man ler av som voksen fornuftig mann i Norge, men hvordan vet en to år gammel pike at en katt er tørst første gangen hun ser en katt? Lucky guess? En god og fornuftig forklaring, som de aller fleste vil like å klamre seg til, fordi det er komfortabelt. Noen vil kanskje påpeke at maasaiene har utviklet en spesiell forståelse etter alltid å ha levd side ved med ville dyr uten å ha jaktet på dem. Men i Norge strider slikt mot all fornuft. Det er her i vesten de utviklede menneskene bor. Det finnes ingen andre egenskaper enn våre. Det får da være måte på til sludder! Vi kjenner jo alle til myten om folk som kan finne vann ved hjelp av en pinne…

    Og sånn fortsetter det. Steinhogg er noe selv bønder i Norge er kjent med, og det har lite for seg, om man ikke er steinhogger av profesjon – men det er ikke noe for meg. Jeg orker bare så vidt å løfte øksen.

    Faren til Shaya er født i Tanzania, men han bor i USA. Han ble værende igjen etter at han var ferdig med studiene. Jeg kjenner ikke detaljene, men jeg vet han har bestått manndomsprøven. Du kjenner vel den?
    Men de fleste nord-menn har jo nedlagt et rasende nesehorn med venstre hånd under en safari i Serengeti da de var enogtyve, selvfølgelig mens de skrev en tekstmelding med høyre hånd – de vil bare ikke røpe det før de har fått seg et par drinker.

    Maasaiene har blitt fordrevet fra Serengeti etter at “sivilisasjonen” nærmest har ødelagt balansen i økosystemet. Nomadestammene i Afrika har omtrent samme status som urbefolkningen i Norge: Papirstatus. Og det er jo greit her, for de fleste samene flytter jo til Oslo uansett, og integrerer seg så godt at det nesten ikke er mulig å skille en same fra en ordentlig etnisk nordmann…
    Dagens oppgave: Hvordan lever maasaiene i dag? Er de integrert med iPad og parabolantenne til plasma-TVen?

    En generasjon regnes i våre dager som tredve år. Det holder altså med 60.000 år for å danne et flertall, etter nåtidens regnemåte. Men trenger man 60.000 år? Nei.
    Man blir kjønnsmoden når man er femten, så det er riktigere å regne generasjoner etter forplantningssyklus. Da er vi nede i 20.000 år, og da ser bildet litt annerledes ut. Det tar visstnok tusen generasjoner å påvirke genene våre. Det vil si at negrene i USA vil kunne bli hvite om ca tyve – tredve tusen år, avhengig av hvor tidlig de forplanter seg. Michael Jackson hadde ikke tid til å vente. Vi så hvordan det gikk.
    DeKlerk var en forutseende mann Han så hvor det bar: De hvite ville bli negre om tusen generasjoner. Det var best å få opphevet dette sinnsyke systemet før de selv ble offer for det :)

    I blant flyr svalene høyt, og det er ikke for å nyte utsikten.

    Tusen takk for kommentar, og ha en flott dag :)
    _________________

    Fant ikke så mye på nettet, men kikk litt her: http://en.wikipedia.org/wiki/Serengeti

    Jungel i Tanzania : http://www.safari.co.za/Tanzanian_Safari_Tours-travel/tanzania-safari-13-day-guided-jungles-volcanoes.html

    2





    • avatar marthon says:

      Jeg visste vi hadde en løs tråd et sted, og her fant jeg den. Denne kommentaren blir nok litt springende …

      Den Serengeti-linken inneholder ingenting om jungler, og merk at den jungelen som er nevnt i programmet til “jungel- og vulkanturen”, ligger i “Parcs de volcans”. Hvorfor et fransk navn i engelskspråklige Tanzania? Fordi parken ikke ligger i Tanzania, men i nærheten av Kigali – i Rwanda.
      Ellers er det vel noe “kratt” på grensen til Rwanda og Burundi, og rundt Kilimanjaro osv., men neppe noen skikkelige jungler.

      Det virket bare litt rart om det er slik at du mener at ei jente som er født i USA, av en norsk mor og en far som er masai av opphav, men bosatt i USA, liksom skulle høre mer naturlig hjemme “blant ville dyr i jungelen, uten mobiltelefon” enn på hytta i Norge eller ved bassenget i Miami … Etniske grupper av mennesker er ikke så forskjellige at ikke alle kan tilpasse seg et hvilket som helst miljø. Det har faktisk trasket hvite mennesker rundt midt inne i Afrika i langt over hundre år, og førstemann på Nordpolen kan meget vel ha vært en “neger” (http://en.wikipedia.org/wiki/Matthew_Henson). Noen måtte jo tross alt forklare Robert Peary veien. Det skal visst også finnes en mann med far fra omtrent samme område i Afrika som faren til Shaya kommer fra, som har gjort politisk lynkarriere i USA …

      Jeg benekter ikke på noen måte at det finnes kulturforskjeller mellom masaier og nordmenn, men her er det vel slik at begge foreldrene kulturelt sett er temmelig utvannede og amerikaniserte spesimen av sine respektive etniske grupper.

      “Jeg har sett Shaya kommunisere med dyr. Det er slikt man ler av som voksen fornuftig mann i Norge, men hvordan vet en to år gammel pike at en katt er tørst første gangen hun ser en katt? Lucky guess?”

      Jeg har blitt fortalt at jeg kommuniserte en god del med den blå, slitte bamsen min i treårsalderen, og instinktivt visste at den trengte tran. (Så den fikk en god slurk, men fikk litt problemer med å svelge unna, så mesteparten trakk inn i stoffet, og ga den en umiskjennelig harsk lukt.) Hvordan kunne jeg vite at den bare måtte ha tran? Lucky guess? Øh … Er jeg respektløs og altfor skeptisk nå?

      Har ikke nordmenn levd side om side med både ville og tamme dyr like lenge som masaiene? Min tippoldemor (tror jeg det var) skal ifølge en bygdebok ha sloss med en ulv for å redde et lam ut av kjeften på den.

      Jeg leste om den manndomsprøven. Jeg har heldigvis ikke vært utsatt for den. Jeg leste også at kvinnelig omskjæring er en del av overgangsritualet fra barn til voksen. Stakkars jenter.

      Vi kan godt regne på gjennomsnittlig avstand mellom generasjonene og slikt, men faktum er uansett at hele den menneskelige populasjonen for noe over 125000 bodde i Afrika, og at uansett hvilket hjørne av verden vi bor i, går genene våre like langt tilbake.

      I og med at Shaya er halvt masai og halvt nordeuropeer, kan hun ha arvet en genetisk særegenhet som ellers er sjelden i mesteparten av verden: hun vil med overveiende sannsynlighet ha laktosetoleranse også som voksen, noe som i verdensmålestokk er ganske sjeldent (og praktisk blant melkebælmende nordmenn). Masaiene viser ellers at de har ganske blandet genetisk opphav, med slektskap til mange andre etniske grupper i et område fra Sør-Sudan og ned til Tanzania. (Leste jeg på Wikipedia)

      Jeg tviler på at teorien din om at mørkhudede i USA blir hvite om tusen generasjoner, og dette med DeKlerk, har så mye for seg :-) Den brutale naturloven bak evolusjonen er at naturlig utvalg bare fungerer når noe annet velges bort. Da må ganske mange dø unge eller av andre grunner ikke kunne spre sine gener videre. Det er ikke slik at hvite sørafrikanere eller svarte nordamerikanere har dårligere overlevelses- eller formeringsevne enn resten av befolkningen. De små genetiske forskjellene som finnes (i risiko for hudkreft, evne til opptak av D-vitamin fra sola og resistens mot malaria), kan vi fint justere for med solkrem, tildekking av huden, opphold innendørs, kosttilskudd og malariavaksine. Ergo har ikke hudfarge (lenger) noen effekt for utvelgelsen.

      Nok kverulering for i kveld …
      :-)





      • avatar Cecilia says:

        Nå har jeg vel aldri påstått at hun hører mer hjemme i Tanzania, jeg skriver faktisk at jeg ikke vil spekulere i hva som er best for henne. Så da faller det poenget bort. Mennesket trives vel best i den kulturen det blir oppdratt i, og hører mest hjemme der.
        Jeg skriver en liten setning om tankene mine i et langt innlegg. Jeg forstår at det kan virke provoserende at jeg deler disse tankene med en verden av siviliserte. Hvilke egenskaper er viktige i vår del av verden? Hva betyr det å være slank, langbent og muskuløs i et samfunn der fremtiden tilbringes sittende foran en datamaskin, i forhold til hva det betyr når man lever i naturen? Joda, men kan bli idrettsstjerne og dyrket for sine prestasjoner, eller man kan bli ballettdanser. I min verden forekommer det meg at mennesket er skapt til noe annet. Det kan jeg ikke hjelpe for. Å leve fredelig sammen med ville dyr kan du da ikke med alvor mene at nordmenn har gjort? Vi har utryddet dem, art for art, og nå er sauebøndene i harnisk over at de ikke får lov å kverke ulver. Snakk om fredelig sameksistens. I et samfunn der liv er hellig, uansett i hvilken form det kommer, lærer man seg å være på vakt. Jeg syns ikke det er det dummeste man kan lære seg.

        DeKlerk var forsøk på humor, i min litt sære form som kanskje egner seg best muntlig og i selskap hvor den slags humor kan forstås og verdsettes. :)

        Natta :)





        • avatar marthon says:

          Merk at jeg skrev ”hører mer naturlig hjemme”, og ikke ”hører mer hjemme”.

          Det var den setningen med “hun har nok noen egenskaper etter sin far, nedarvet gjennom tusenvis av generasjoner, og jeg ser det triste i at disse egenskapene neppe får mulighet til foredling i den delen av verden hun vokser opp i” som fikk meg til å lure på ditt syn på genetikkens rolle her.

          Oppfatningen din av masaienes fredelige sameksistens med dyrene forekommer meg ellers å være litt idealisert. Både masaiene og dyrene de har omgitt seg med har blitt spist når noen høyere opp på næringskjeden har vært sultne og anledningen har bydd seg. Drap på rovdyr for å forsvare seg selv eller buskap har nok heller ikke vært helt ukjent.

          Humor er vanskelige greier … :-)





  9. avatar jadajada says:

    hey cec

    just a comms test….





  10. avatar Rivjernet says:

    Jeg liker fortellingene dine om Shaya, kanskje fordi de ikke har alle de digresjonene som noen av de andre innleggene dine har 😉 men også fordi du gjengir det hverdagslige så godt.

    Hvorfor skifter fontfargen i innlegget mellom mørk grå og litt mørkere grå? Jeg har sett det på flere innlegg hos deg. Er det noe du vil utheve, så burde vel fargeforskjellen vært tydeligere? :)

    1





    • avatar Cecilia says:

      Hyggelig melding. Tusen takk! :)

      Hvorfor skifter fontfargen og hvorfor har enkelte avsnitt ikke rette marger?
      Gjett om det irriterer meg? Det er mulig det skyldes at noe av teksten er direkte fra dagboken min. Da limer jeg inn fra In-Design. Og noe av teksten er skrevet for innlegget. Den limer jeg inn fra Word.
      Hele editoren i WP er en dårlig vits. Det finnes vel ingen annen teksteditor som er så begrenset og så umulig å lage pen layout med. Den er dårligere enn editoren på den første Amigaen min, som jeg arvet etter broren min i 1996.
      Når jeg velger usynlig skrift (hvit), mister jeg cursor… i 2012.
      Velcome to the future :)





      • avatar Breiflabben says:

        Jeg tror du svarer på noen av disse spørsmålene selv Cecilia.
        Ved kopiering fra word, som jeg gjør hele tiden, så skal du være obs på at begynnende avsnitt/linje kan ligge med en space i begynnelsen av linja. Det har jeg sett noen ganger når jeg legger inn bilder.
        Ellers så er det sikkert fordi du har to forskjellige filtyper du kopierer inn fra.
        Men jeg synes det meste du gjør er fint jeg Cecilia, så ikke vær så hard mot deg selv nå :-)
        God helg med flabbekinn på til deg og jentene dine :-)





        • avatar Cecilia says:

          Neida, jeg skal ikke være for hard mot meg selv. Jeg skal være myk og feminin og stryke meg selv varsomt over håret. Man skal være snill mot seg selv. Så jeg går trøstig videre i livet og regner med at det ikke er så mange som legger merke til at det tidvis opptrer varierende nyanser av grått i teksten og at margene flagrer litt i et blogginnlegg. Jeg skulle bare ØNSKE at jeg hadde litt bedre kontroll på det, perfeksjonist som jeg er.

          God søndag :)





          • avatar Breiflabben says:

            Søndagen er foreløpig herlig. Jeg sitter her og hører fredagsnattens konsert igjen.
            http://breiflabben.bloghog.no/?p=1061
            Fantastisk, og så håper jeg bare dagen fortsetter i jazz mood :-)





            • avatar Cecilia says:

              Høres bra ut. Jeg har omtrent akkurat landet etter en snartur i Køben. Jeg var så trøtt at jeg glemte å handle på taxfreee , og ikke fikk jeg sovet på flyet heller, for der var det et nachspiel som var ufyselig høyrøstet, selv om de fikk tilsnakk. Jeg tror jeg rakk å svare på Rivjernets quiz, men nå må jeg sovne litt… gjeeesp… for jeg har hatt en lang våken natt sammen med broren min som jeg ikke har sett på et år… kommer innom hvis jeg ikke sovner på veien :)





  11. avatar Livesoul says:

    Koselig og lese og kjempebra skrevet. Du er flink med barn og flink til og forklare henne. Fint at du deler det med oss.
    Klem og god helg fra Live

    RA28





  12. avatar jadajada says:

    nå har du som jeg har sett reaktivert Akismet – tester igjen :)





  13. avatar Rivjernet says:

    Du vant quizzen, og det forplikter 😀





  14. avatar ertaberta2 says:

    Så koselig å lese, og så bra at Shaya spør så mye, det er det en lærer av.
    Og du har kloke svar.
    Fint “bilde” av deg og shaya. (Tegning ? )
    Og den lille tegnefilmen var da søt, forstår at hun likte den.. :)
    Slik er det med min datter også, de samme filmene om og om igjen..
    jo for hun liker dem..
    så stort det må være for en pike å få holde en baby og lukte på de.
    Ser alt du skriver for meg og du skriver godt.
    Ha en fin Kveld. :)
    Klem.





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *