Høk’s siste hemmelighet

Grått ute og grått inne, grått i hjertet og grått i sinnet. Enda bra jeg ikke er deprimert…

skrev en ukjent dikter som forord i manuset til sin diktsamling:

Uten tittel, i hvert fall hittil.

 og han fortsatte:

…min brøde var ikke stor,
men ved Gud, den har satt spor.

_

Johan Holbjærg Høk, inntil nylig fullstendig ukjent, ble født på Glemmen ca 1840, og døde, må vi anta, en eller annen gang etter 1926. Antagelig ble han innført i Glemmen kirkebok, som ingen husker at ble glemt under sammenslåingen med Fredrikstad i 1964. La meg nevne at Høk var stekt knyttet til kirken. Det er således ikke noe oppsiktsvekkende over at det nettopp var en kirkens mann som skulle gjenoppdage Glemmens glemte sønn.

Da Greåker menighet flyttet inn i nytt kirkebygg høsten 1974, fant forstander Tage Samuelsen en liten pakke i brunt innpakningspapir i en kasse med salmebøker. Hvordan den hadde havnet der var det ingen som med sikkerhet kunne fastslå, men det ble antatt at den antagelig stammet fra et loft i Holleby der den seneste utgaven av Landstads reviderte salmebøker hadde blitt liggende siden 1926, i påvente av godkjennelse fra det lokale menighetsrådet. Ettersom samtlige medlemmer av den hurtigarbeidende komitéen nedsatt i 1926 av naturlige årsaker (død) var avskåret fra videre arbeid, ble det i forbindelse med innvielsen av den nye kirkebygningen besluttet at en liberaliseringsprosess var nødvendig og at en godkjennelse av Landstads reviderte salmebok fra 1926 ville vise at kirken fortsatt var en moderne og ungdomsrettet institusjon med bred appell. Historien om Johan Holbjærg Høk kunne godt ha sluttet der, hadde det ikke vært for følgende:
38 år senere får jeg en anonym epost fra Lizzy Schnell, en selskapsdame fra Laksevåg, nå bosatt på Aker Brygge, Stranden 18, 5 etasje, som avslører eksistensen av denne pakken. Hun skriver:

Kjære Fr. Silverdale.
Jeg vet om en gammel mann som har levd lenge. Han er veldig snill og spør om jeg har blitt solbrent og sånn og så gynger vi i gyngestolen hans og er enige om at ingenting har forandret seg under solen. Men han har en hemmelighet. En gammel pakke. Du må ikke si at jeg har sagt det, men den inneholder en hemmelighet. Han bor på Knapstad Aldersheim. Hilsen Lizzy.
Ps. Ikke under noen omstendighet avslør hvem jeg er.

Hennes ønske om anonymitet er jeg selvfølgelig nødt til å respektere, så da jeg oppsøker Samuelsen på Knapstad Aldersheim, nevner jeg ingen ting om e-posten.  Samuelsen er  en livsfrisk og sprek 98-åring, og forteller selv :
– Papiret var brunt ja, og det var ente godt å si hva som var i pakka uten å åpne ho. Men salmebøkane måtte jo utplasseres. Jeg får se på ho i sta, tenkte jeg men jeg var så himla skjælven på fingrane at, ja. Trur du ente pakka glapp? Ho gikk rett i dørken. Og der åpna ho seg som ei… ehm… jo, det var det jeg sku si, at inni pakka var det ei pakke tel…
Vi avbryter Samuelsen der, for vi må haste videre og ikke plage omgivelsene med uvesentligheter. Som vi nå vet lå det altså en pakke inni pakken, og den måtte selvfølgelig også åpnes før innholdet kunne komme til syne. Vi hopper over den inntil videre, akkurat som vi hopper over beskrivelsen av hvordan Samuelsens nysgjerrighet var på bristepunktet mens han fordelte salmebøkene langs benkeradene i det nye kirkebygget. Det var altså den lille notatboken som først og fremst hadde fanget Samuelsens interesse, og det var den han ville se nærmere på.
– Jeg hadde ente sett maken, sier Samuelsen.
Vi må jo her innskyte at det for så vidt ikke er så rart, ettersom Holbjærg Høks manuskript fra 1912 ennå ikke var kopiert, og således kun eksisterte som original, noe mange vil kalle “kun én kopi”, men det er altså feil, med mindre det er tatt en kopi og originalen er forsvunnet, noe som antagelig ikke var tilfellet her.
På første side av Holbjærg Høks originale manus kunne Samuelsen lese følgende dikt:

Mitt kall – mitt lodd.

Skal jeg så for alltid være
bunden til min enge sfære
Må jeg ensom være, kun,
eller har mitt liv en grunn?

Skjønt det dystert ut kan se
(hvem kan dog benekte det)
får jeg se en jente kommer,
kanskje engang neste sommer?

_____

– Jæ smekka ho igjen med en gang, sier Samuelsen megetsigende, – det var jo porno!
– Porno? Hva mener du?
– Jentær som kommær! Er ente det porno så kan du ta meg i… ehm… gløm det…

Samuelsen henviser oss videre til Olav Tron, daværende vikarierende konsulent for antikvarisk rådmann i Greåker kommune, ettersom det var han som fikk i oppdrag å ta vare på både boken og den uåpnede pakken. Olav Tron sier det rett ut:
– Jæ ble stum.
Det er også alt vi får ut av ham, rent verbalt. Men han overrekker oss  taust en liten pappeske med en notatbok samt en uåpnet pakke i brunt papir med påskriften: ” Må ikke åpnes før efter min død! Johan Holbjærg Høk.”
Notatboken er en diktsamling, sirlig skrevet med blekk på ulinjert 80 grams papir fra Saugbrugsforeningen. Vi gjengir her et utdrag under henvisning til Lov om Åndsverk, § 12.

 

Johan Holbjærg Høk

Min brøde.

Sjelens dunkle endelikt
mon det funkler i dets komme?
Eller kun til glemsel gitt
der selv lysblink ei kan monne?

Hvilken innsikt kan det være
som i livets siste stund
gir meg tyngde til å bære
dette pinlige sekund.

Vær tålmodig med mitt ord
som fra hinsides nå svever.
La meg peke på vår jord,
engang vandret jeg dens heder.

På vår vandring, jeg og Lie,
det ble kveld, det må det bli.
At det huset vi omsider
kunne skimte ga en iver,
lar seg ikke undertrykke.
Gud, jeg tenkte.  Hvilken lykke!

I den stille solnedgang
det sprang ut en enkel sang
som i våre hjerters beven
ei ble oppfattet som leven
Skjønt det tenkes kan vi skrålte
var det ingen der som målte
hva naturen tålte.

Våre skritt ble styrt mot døren
hvor vi knapt fikk banket, før en
stemme fra en kvinne
ropte til oss langt der inne:

Er det fantepakk på ferde?
Usle menn med ondt i sinne?
La meg bare si: Her bor det
kun en fattig enslig kvinne.

Hennes hjem lagt bi her ute
på det kornbølgende hav
hvor en vandrers slitne skute
søker havn og speiles av.

Frykt ei frue, vi er frosne,
det er kaldt her uti engen.
Frue jeg? Bevares oss, det
er jeg ei! Kom opp i sengen!

Sengens karmer var solide
kun i bredden plass til to
Det for meg er vondt å si det,
men det var herr Lie som lo.

Latteren i rommet klang,
for min pryd var ikke lang.
Nå den ble aldeles slapp
så den ut av skjødet glapp.

For visst var det mitt spede lem
som ble gjenstand for hans latter,
og det må jeg trekke frem,
som de fleste sikkert fatter.

Gram i hu og full av harme
gulvet ble min seng for natten
hverken hvile eller varme…
men, jeg burde ikke tatt den.

I fra hevnens grimme kjeller
mørkets ravner i meg klorte
Nei, så ta meg Fanden heller …
men jeg burde ikke gjort det.

Gangen bort til kisten sitter
spikret fast i minnets saler
og jeg husker at jeg titter
uten antydning til kvaler
ned på kistens gjemte skatter
og jeg minnes at jeg atter
hørte ekko av hans latter.

I blant nattens mørke skygger
og mitt hjertes dystre plundring
går min ånd de bratte rygger
og mitt blikk blir fylt av undring

over hva i kisten gjemmes,
før jeg høyre hånden stikker
ned til bunnen, og jeg skjemmes
som en hund, ja vær du sikker.

Der, i øyeblikkets stund
all min hevn var søt og bitter
men til slutt det ledet kun
til mitt mismot her jeg sitter.

Vend deg om, min sjel,
jeg skriver,  finn din bane før du svikter!
Gjør din plikt! Bli frisk og hel!
Det er ordene jeg dikter.

Nå min synd all verden gitt
og mitt rykte slitt og frynset
Skylder jeg min åndsfallitt
ham fra Kvikne, nord for Tynset.

____________

Vi skal forsøke å følge Holbjærg Høks fotspor, og førstekonversator Bread Graham med litteraturhistorisk kontor på Skjeberg Folkehøyskole, har sagt seg villig til å bistå oss med gode råd underveis. Han har allerede dannet seg et godt bilde av situasjonen før vi møtes.
– Vi må anta Holbjærg Høk vandret i ødemarken, sier han med umiskjennelig australsk aksent, – og at den andre mannen var Mister Lie.
– Joda. Så pass fremgår jo av…
– Jonas Lie.
– Sier du det? Jonas Lie? DEN Jonas Lie?
– Han var kjent som en fryktløs vandrer som også vandret i kunsten å forføre. Du vet Mister Lie var lenket til Kongsberg gjennom sin kuse.
– Jaha? Kongsberg? Det…
– Han giftet seg med henne, men hun ble jo… nåvel, hun var en romslig dame med fem fødsler, og Mister Lie var opptatt av å gå i dybden, man kan si det sånn. Det kan altså ikke være andre enn ham det snakkes om.
– Næhei? Okei, la oss tenke oss at det var ham. Hvor gikk de, tror du?
– Vi kan snakke om det. Jeg tror de ville vandret i ulendt terreng fra Kongsberg mot Seljord. Trekker vi en linje gjennom Holbjærg Høks diktning og legger den parallelt, vil det ikke avsløre noe, men dersom vi derimot kurver den litt, slik, så vil vi se at den avtegner selveste Seljordsormen.
– Trekker en linje som kurves?
– Ja. Man skal alltid følge den rette margen på venstre side når man skal trekke paralleller i en dikters arbeid, og så kurve den til den føyer seg pent inn i vårt mønster. Det er slik man forsker.
– Sier du det… det er dette du lærer elevene dine?
– Hvem elever? Jeg er konversator. Jeg underviser ikke. Jeg konverserer, og nå skal vi konversere til vi finner løsning.
Jeg forstår.
– Altså, som vi har snakket om: Jonas Lie likte å gå i dybden, han var fastsatt i sin kuse på Kongsberg og han stakk sin snuten i ting han hadde ikke greie på.
Hva da?
– Ting som er uvedkommende. Skal vi snakke om det?
Tja…
– Det var tømmer. Helt feil på Kongsberg. Han skulle valgt sølv eller bildeler. Men jo. Så, da det naturlige skjer. Hvor kan man gå dypt på Kongsberg, kanskje tenker Mister Lie. Det kan man ikke. Kongsberg er en grøft i fjellet. Men hvor? Selvfølgelig svar:  I Seljordsvatnet. Der, naturligvis, man kan gå dypt. Og hva annet var Lie opptatt av? Vi kan snakke om det, men jeg kan si det med en gang. Mystikk! Og hva er mystisk? Jo, nemlig: En orm i en dyp vann! Både dyp og mystikk på én gang. Derfor jeg ser ingen annen konklusjon. De gikk til Seljord. Voila, som vi sier på engelsk. Se, det hjelper å snakke om det.
– Jovisst… men det er langt å gå.
– Husk vi er på atten hundre tallen. Hva var langt da? Ingenting var langt. England var langt.
Du sa ingenting var langt.
– Nemlig. Seljord var ikke så langt. Man kunne gå og spasere gjennom natur.
– Jeg forstår. La oss si de gikk dit.
– Ne, nei! La oss ikke si! Dette har vi jo snakket om! Dette vet vi altså nå. Det er derfor vi snakker.
– Jo, jo… og så kom de altså til denne gården, i følge diktet.
– Nei! Igjen du tar feil Et lite hus! Der er den viktige forskjellen! Man må ikke blande sammen hus og gård. Hadde det vært en gård, da kanskje Holbjærg Høk ikke hadde vært så skamfull, bare kanskje, men han kom til en fattig stue. Derfor det kan bli problem for en mann som ham.  Et svik mot egne idealer. Vi må snakke om dette bedraget.
– Bedraget… du mener det han stjal?
– Nei! AT han stjal. Det er det jeg sier. Han må jo ha blitt rystet da det gikk opp i ham.
– At han stjal?
– HVA han stjal! DET er jo det som er det viktige her, i litteraturhistorisk sammenheng! Det ryster jo hele… skal vi snakke om det?
– Er det ikke det vi gjør? Men hva stjal han? Du forvirrer meg…
– Ikke snakke så fort. Nå vi skal snakke litt sakte, for nå nærmer vi oss kjernen. Selve vår åndelige orgasme. Det er der kjernen ligger.
– Kjernen i Holbjærg Høks diktning?
– Nei. Den har vi for lengst passert. Vi nærmer oss kjernen i mysteriet bak hans hovedverk: Min brøde. Jeg trodde, fordi jeg snakker engelsk at det var brød. Jeg sier jeg skal vaske min håret, og spise min brøde. Det kan bli morsomt når man konverserer. Ikke sant? Syns du ikke?
– Jo. Kjempemorsomt.
– Jeg skal lese for deg et annet dikt jeg har, utenat. Vent…

_____

Henover liljen en tåre renner
helt til den finner et hull.
Selv glir jeg sakte i høstfarvet lyng
min livline fast,
i en lue av ull.

_____

– Vakkert, ikke sant?
– Joda. Veldig…
– Vemodig vakkert. Og dette er løsningen vi skal snakke om. Den ligger her, begravet. Hvem var kvinnen? Hvem var den fattige kvinnen i det fattige huset der det kun var plass til to i sengen? Vi kan snakke i timevis om dette.
Må vi det?
– Du forteller meg du leter etter løsning. Jeg sier, vi snakker om det, så vi finner den løsning. Vil du ikke vite hvem hun var?
– Vet vi det da?
– Ikke vi. Jeg vet, men vi må snakke, ikke sant? Konversere!
– Jada, men hvem var hun?
– Det er det vi skal snakke om. You see?
– Oh! Cut the crap, please.
– Vil du snakke om crap? Du vet hvor det ordet kommer fra? Nei? Det kommer fra Crapper. Mister Thomas Crapper. Det var han som produserte water closet…
– Det er en myte.
– So what? Hva er det vi vil med å snakke? Ha gøy! Ikke sant? Vi snakker for å finne løsninger. Det er gøy.
– Kjempegøy. Men jeg forstår ikke...
– Hva er det du ikke forstår? Konversasjonenes edle kunst. The noble art of conversation, practised by gentlemen for centuries, maybe millenniums.
– Please!
– Well. Jeg kan si med en gang. Hun var ugift, ingen barn, fattig. Alt passer som ånd i en danske, og hun bodde i nærheten av Seljordvannet. Hvorfor hun hadde seng for to? Det du kan figurere selv. Giftesyk kanskje? Jeg bare snakker… det er jobben min.
– Du snakker! Kan det virkelig være…?
– Hvem skulle det ellers være? En tilfeldighet? Det dukker opp en pakke og en dikt i en fattig kirke, kanskje den fattigste kirken i Norge, ikke engang er det en ordentlig kirke, bare arbeidskirke? Legger man to og to sammen; fattigfolk og enkle kår, hva får man da?
Barn?
– I tredje verden kanskje, ikke her det koster så mye å lage barn. Nei, vi får ikke barn, men vi får perfekte omgivelser for botsøvelser.
– Er du ikke litt….
– Overhodet ikke! Vi kan godt snakke om det.
– Nei, nei… du har selvsagt rett.
– Ikke sant? Bare man…
Snakker om det…
– Som jeg skulle sagt det selv. Og så, altså denne siste setningen, jeg vet ikke om du skjønner… det begynte på Heltbergs Universitetsfabrikk. Du har hørt?
Studentfabrikk mener du.
– Same faen. Det heter det på godt norsk?
– Jada.
– Altså på fabrikken de ble venner og så det fortsatte senere. Mange venner.
– Holbjærg Høk og Lie?
– Nei! Er du stupid! Holbjærg Høk gikk aldri på fabrikken. Men mannen fra Kvikne gikk der.
– Han fra Kvikne, nord for Tynset?
– Jeg leser deg så godt. Ha, ha! Du lurer på hvem var han? Jeg skal si deg; han var journalist! Og du vet hva journalister tenker… fordi den historien som selvsagt Lie fortalte  videre, den ble offentliggjort.
– Av journalisten?
– Hvem ellers? Det ble musikk. Rørende vemodig musikk. Vakkert.
– Musikk også nå?
– Ja, det måtte tonesettes. Det må man gjøre for å få stor patos. Se bare på…
– Hvem var journalisten?
– Bjørnson! Bjørnstjern Bjørnson, selvfølgelig! Hvem ellers kunne det være? Mannen som bad sin kone hoppe ut av vinduet. Han elsket å være utro. Hopp, Karoline, sa han da han kom fra Italia og hadde dypdykket i bassenger av våte…
– Hun hoppet ikke.
– Jeg vet ikke. Kanskje hun hoppet?
Vi vet hun ikke hoppet!
– Bjørnson var journalist… hvem vet hva sant han fortalte, skal vi…
– Snakke om det? Nei!
– Men det er klart han falt for historien fra Lie. De var jo gamle bekjente og sikkert åndsfrender, og hvorfor ikke anta at de hadde den samme synen på utro? Lie sier til Bjørnstjern at her er en historie. Du kan skrive den. Men, nei. Bjørstjern ville ikke. Så Bjørnstjern sier at det er en inspirasjon! Det er ikke historien, det er inspirasjonen som er viktig! Right? You see, inspirasjonen, ikke den sannheten som kommer for dagen, fordi han var ikke bare dikter, han var også journalist. Vi vet nå at det er mange som ikke klarer bli diktere, men de blir journalister, og så de kan dikte allikevel. Han kunne ikke fortelle sannheten, for hvem vet da hva som hadde skjedd… vi kan ikke gjette om vår litteraturhistorie, vi må vite hva vi snakker om… min Gud! Jeg har fått en hår oppå fingeren! Se den er langt som en vond år. Har du sett?
– Er det viktig?
– Jeg vet ikke. Skal vi….
– Snakke om det? Nei! Definitivt ikke.
– Exactly, så altså Bjørnstjern ble inspirert.
– Bjørnstjern-e, med en e til slutt!
– Nei, nei, nei. Der du igjen tar feil. Du tror det er samme Bjørnson?
– Er det ikke?
– Det er Bjørnstjern Martinius Bjørnson.
– Det er den samme!
– Det er det? Vel. Same faen. Where was I?
– Please Mister Graham, can you ever get to the fucking point?
– The fucking point? Yes. Det kan vi snakke om. Det var nettopp da de kom i sengen hennes, begge to, og det altså ikke var plass ved siden av, så den ene måtte ligge oppå.  Men så Mister Lie begynner å le av den lille snilepikken til Holbjærg Høk. Og der vi ser selve vendepunkten i historien. Så han, altså Holbjærg Høk, stjeler fra kisten, for å hevne seg, på feil person! Har du hørt noe så dumt? Det er som om USA skulle angripe…. well. Glem det. Men altså, vendepunkten, you see? Der litteraturhistorien alltid har levd med sin forestillingen om at objekten fortsatt befinner seg der den skulle være, og at den tidens tann bare hadde gått den i oppløsning, altså for å streke under og poengtere viktigheten av at mennesket ikke skal venter på sin skjebnen, men skal selv ta grep for å styre sin egen liv før det er ikke mer tid igjen… nå ser vi: Alt det var feil! For den var ikke der! Selve objekten var stjålet! Skjebnen var stjålet rett under nesen hennes mens hun selv trodde den den lå trygt bevart! Forstår du implikasjonene ved dette? Hvordan et simpelt tyveri kan forandre hele litteraturhistorien og sette vår fremste dikter i et helt annet lys?
– Et helt annet lys?
– Men, hvor mange teskjeer du egentlig trenger? Skal vi..
– Nei takk. Vi har snakket nok.

____

Kunne det være det minste hold i det sludderet Bread Graham hadde presentert? Mer enn tvilsomt. Denne snakkesalige noksagten med svadafaktor hinsides en liberalistisk teknolog skulle altså ved hjelp av snakketøyet kunne skravle seg frem til løsningen og sågar påvirke et skifte i litteraturhistorikernes syn på vår største dikter? Ville han ha meg til å tro at der den siviliserte delen av befolkningen naturlig nok trodde det hadde vært midd på ferde, dreide det seg altså om et simpelt tyveri, begått i et forstyrret øyeblikk av en hevngjerrig og forsmådd, og attpåtil fullstendig ukjent, dikter? Det skulle han bli blå for. Dessuten hadde jeg et moment som påviste en alvorlig brist i logikken hans: Han hadde rett og slett forvekslet Kongsvinger med Kongsberg. Det skulle jeg likt å høre ham bortforklare. For et fjols!

Så det er med en viss selvgod nedlatenhet jeg tar Bread Graham med meg til åpningen av den andre pakken. Vi har naturlig nok plass på første rad, så nå skal han ved selvsyn få oppleve hvor feil han har tatt.
– Nå, herr Graham, gleder du deg?
– Skal vi snakke om det?
– Etterpå kanskje?
– Som du vil, så skal jeg gleder meg til etterpå.
Hvordan kan han være så selvsikker? Han virker jo ikke det spor bekymret. Det er bekymringsfullt.
Litteraturhuset er fylt til randen idet Ari Behn klappes frem på scenen for omsider å avsløre Johan Holbjærg Høks siste hemmelighet.
– Mine damer og kjære, alle som er til stede. Den gamle vin er for lengst drukket! Den nye vin begynner å modnes og plastskallet som omklamrer vår epokes syntetiske vin-korker er unnfanget i en periode hvor nobel byrd ikke lenger anses som bærende kraft. Jeg blir rett ut sagt trist som pokkern når jeg ser tilbake på… hva sa? …. unnskyld? Sa jeg noe morsomt? Det var slett ikke tilsiktet. Vi har omsider fått et kulturelt væromslag gjennom den nye generasjon. Min generasjon har stått for et paradigmeskifte hvor nyskapende ånd… …hva sa?
– Hva er det i pakken!
– Ja da! Jo da, jeg skal åpne den…. jeg skal åpne den nå… se, nå åpner jeg den… se her, nå tar jeg av papiret med en liten bevegelse, og avslører innholdet. Næmen! Hvem skulle trodd det?
– Hallo! Hva er det i pakken?
– Mine damer og kjære alle sammen! Nå som den gamle vin er drukket for lengst, og den salig aldrende jomfru Ingrid kaster sitt nådefulle blikk henover oss, er det da lite blunk hun gir oss? Et lite tegn fra et øyelokk av tørr pergament, preget av tidens uendelige og ustoppelige flukt mot sitt …  Ja?  Hva sa du?
– HVA ER DET I PAKKEN, MANN!
– Det er da fryktelig som dere maser.
Det går ett sukk gjennom salen da han tar innholdet ut og løfter det så alle kan se.
En liten hue av farvet ull.
Bread Graham smiler.
– Vil du snakke om det?

Link.

 

 

7
 
 
 
 
This entry was posted in Ånd and tagged , . Bookmark the permalink.

54 Responses to Høk’s siste hemmelighet

  1. avatar marthon says:

    Blogghode:

    Lengst til venstre: en bokstøtte i form av en hest, på en måte en slags byste – hvis man kan si at noe så flatbrystet som en hest kan ha en byste, eller kanskje en stor sjakkbrikke – muligens utført i marmor. Hadde vi sett mer av hestens rygg og flanker, ville det framgått om den hadde anlegg for vinger. I så fall kunne det i dette ligge en referanse til Pegasus, som i tillegg til å ha vært inspirasjon for den nærmest mytiske, i alle fall fysisk sett svært krevende Pegasusstillingen, også sies å symbolisere de vingene som løfter forfatterens fantasi og kreative evner.
    Dernest: fire bøker som lener seg mot bokstøtten, hvorav én ser ut til å omhandle italiensk design, to har uleselige titler på ryggen og én ser ut til å ha som tema hvordan man får urbane jenter i den samme stilling (altså på ryggen) elle behandler/betjener dem i andre stillinger f.eks. i Pegasusstillingen (se over).
    Den falne boken ”Syk kjærlighet” (foran en kopp/holder med akvarellpensler) ligger nede, men kan paradoksalt nok også sies å være den eneste som er i vater.
    På motsatt side: en kvinneskikkelse som på sin høyre side er delvis utradert. En ”sketchy character” som enten er på vei bort fra betrakteren, er i ferd med å dematerialisere seg, eller (forhåpentligvis) er i ferd med å materialisere seg. Blikket hennes (som vi ikke ser) er muligens rettet mot en rovfugl over henne og noe nærmere midten. ”Hvis jeg var en stor nebbete fugl?”, tenker hun kanskje?

    Men hvem kan egentlig vite hva hun tenker? Det hodet der er fylt med så ymse. Og det renner ut i et avsindig tempo. Skal tro om hun har en liten USB-utgang skjult under panneluggen så hun kan overføre sine absurde innfall direkte fra cortex cerebri til Mac-en? Jeg må huske å spørre henne om jeg kan få arve hjernen hennes dersom hun ikke skulle ha bruk for den lenger. Lite sannsynlig, selvfølgelig, hun har jo selv gjort et poeng ut av kvinners høyere levealder, men likevel: Jeg kunne hatt den på sprit (ville valgt å la henne eldes med stil, kanskje i en edel Islay?) og koblet meg på med USB-kabelen min når jeg virkelig ville ha en elektrisk hyrdestund …

    Blogghode …

    😉





    • avatar marthon says:

      Forts.
      Av én eller annen grunn får denne australske brødgjøken Graham meg til å tenke på en litt forvirret og usammenhengende brite med sterk engelsk aksent og uryddig hår- og skjeggpryd av rødlig kulør som NRK-reportere har pleid å påtreffe når de har tatt seg en tur ned til Majorstukrysset for å intervjue Mannen I Gata.
      Men hvorfra hadde denne snakkesalige aussien sin informasjon om Kongsbergs og Mr Lies kones dybder? Kan han ha fått informasjonen direkte fra herr Lies (svært) hule viv, eller trakk han bare visse slutninger fordi han observerte at hun tok det partytrikset med å la seg gli ned over barkrakken? Uansett forekommer her visse villfarelser: I herr Holbjærg Høks levetid kunne man da vitterlig la seg føre ned til dybder langt under bunnen av Seljordsvatnet ved hjelp av den vannsøyledrevne Fahrkunsten som allerede i 1882 var installert i Kongens gruve i Kongsberg (som faktisk endte opp med en dybde på 1070 meter).

      Man kunne dessuten helt fram til begynnelsen av 1970-tallet stå på Nybrua, som altså er den gamle brua over Nybrufossen – som ikke må forveksles med Gamlebrua, som er den gamle brua over Gamlebrufossen, som vanligvis kalles Fabrikkfossen fordi den ble oppkalt etter Fabrikken, som demmet ned fossen så den ble borte, før Fabrikken ble nedlagt og ble borte, og gikk over til å hete slike ting som Gruppen/Automotive/Maritime/Offshore, slik at navnet på denne fossen i dag burde ha vært oppdatert til Gruppefossen eller noe slikt – hvis den altså fortsatt hadde vært der …
      Nå, hvor var jeg? Jo, altså: Man kunne dessuten helt fram til begynnelsen av 1970-tallet stå på Nybrua, som i senere tid (fordi den går forbi Den Kongelige Mynt) er prydet med store relieffer av mynter, i motsetning til den nyeste brua, som heter Myntbrua) og se fløterne gå løs på tømmervasene i fossen med dødsforakt. Man fløtet nemlig tømmer på Lågen den gangen. Og som det heter i en av byens mange lokalpatriotiske sanger: ”Derfor går vi gruvens gange, synger tømmerhuggersange, holder folkets våpen brynt, og slår preg på landets mynt”. I det som en gang var Norges største bykommune i utstrekning, trengte mann mye tømmer, ser du. Grensene måtte trekkes slik at hele den ”cirkumferensen” hvor Sølvverket hadde rettigheter til skogen, kom innenfor. Så du kan hilse og si til han bæsjen fra den australske bushen at tømmer aldri har vært feil på Kongsberg.

      But seriously … er det imponerende at en ett år gammel artikkel om begravelsen til Wenche Foss plutselig kan gi inspirasjon til en historie med et persongalleri som omfatter 50 % av De Fire Store, deres koner, en prinsessegemal, en tidligere kulturminister, en selskapsdame fra Laksevåg, forstander Tage Samuelsen og Ingrid Sletten fra silde-jord. For alt det jeg veit spøker kanskje til og med en kjent nuddelkokk og uforglemmelige ”Britta fra Kongsberg” i bakgrunnen?
      😉
      Og Plankebyen er visst en uutømmelig kilde til inspirasjon …
      Nei … nok ordgyteri. Leggetid!
      :-)





      • avatar Cecilia says:

        Herr Graham, skjønner du, er langt fra rødhåret. Han er en kortvokst og spinkel herre med langt grått hår, et nesten like langt skjegg, og små runde John Lennon-briller. Han har en dyp og behagelig stemme og en tendens til å si hmm…haa… mellom alle setningene sine, men det følte jeg ble litt mye. Karakteren er inspirert av en engelsk Gateavisa- skribent og selger i Oslo (Ray Howard), som jeg har truffet ved et par anledninger, hmm…haa… og hatt et par korte, men svært fornøyelige, samtaler med. Han er en meget kunnskapsrik mann…hmm…haa.
        Jeg burde nok ha beskrevet ham. Jeg skal tenke på det.
        Men, ja. Hva visste vel Graham om norske forfattere? Svært mye. Om geografi? Svært lite. Han visste ikke mer enn at han blandet sammen Kongsvinger med Kongsberg. Lie var nok aldri på Kongsberg. Det var altså en ganske voksen spasertur fra Kongsvinger til Seljord. Re-e-e-spect!
        Jeg har sett en gammel film om tømmerfløting og milde himmel, sier nå jeg. At det kunne gå bra… men det gjorde kanskje ikke alltid? Jeg kan tenke meg man ble godt oppvridd dersom man gled ned mellom to halvmetertykke stokker. Men Lie investerte altså i trelast på Kongsvinger, og fikk lommeboken i klem mellom tømmerstokkene.

        Inspirasjonen er litt fra Henrik Ibsens dikt.
        Som dette:

        Hennes slekt er de skiftende
        skikkelsers rad
        som skrider med viftende
        flagg i mitt kvad.

        Kult?
        Eller dette:

        Og vestenvinden viftet
        og himmelen var så blå.
        I linden satt en fuglemor
        og sang for sine små.

        Søtt! Ibsen var vel omtrent på min alder da han skrev dette… og så gikk jeg videre til Bjørnsons dikt, og da kom idéen av seg selv med Ingrid Sletten. Jeg fant opptaket med Wenche Foss på Nrk, og tenkte at det var litt… spesielt(?) å synge i sin egen begravelse. Men, er man diva så er man det til det siste, og gjerne litt lenger. Jeg likte Wenche Foss, alltid, og har langt mer sans for folk som opprettholder oppmerksomheten om sin egen person gjennom positiv veldedighet enn gjennom å lage skandaler eller angripe andre (som Atle Antonsen og Bjørn Eidsvåg), men jeg er kanskje litt dømmende nå… så tidlig på morgenen.

        Jeg er alltid veldig usikker på nordmenns referanser. Hva husker de? Hva har festet seg? Jeg tror man kjenner igjen Åse K’s MGP-bidrag, for det har det blitt fleipet med så jeg har hørt det. Hva med Ari Behn’s meritter? Vi som var unge og svermeriske den gang Ari svingte seg til nye høyder på bordene på Theatercaféen glemmer aldri det, men slike referanser går kanskje de litt eldre hus forbi? Nrk forklarte meg at Ingrid Sletten var en folkeskatt, så da tenkte jeg at dersom jeg legger ut stadig flere spor i teksten, så vil nok de fleste kunne gjette seg til hvem det er snakk om. Jeg syns jo slikt er morsomt, i min infantile puerilitet, eller omvendt. Men så fikk jeg kalde føtter og la ved en link. Det var kanskje unødvendig?

        Brita fra Kongsberg ja. Du husker henne :)
        Men plankebyen … ? Har jeg egentlig skrevet så mye om den da?

        Vel. På tide å vekke nurket.
        Ha en flott dag :)

        2





        • avatar marthon says:

          Hei!
          Nei, det er ikke så lett å vite hvilke referanser nordmenn eller andre har.
          Husker de f.eks. Trond Viggo Torgersens karaktergalleri?

          The video cannot be shown at the moment. Please try again later.


          ) Praktiserer de pegasusstillingen rundt i de tusen hjem? Og synges Ingrid Sletten noe særlig?
          Jeg husker jeg var med på en fest på en folkehøyskole i Seljord en gang, og vil ikke se bort fra at jeg kan ha vært med på å synge den som allsang da – sammen med noen pensjonerte lærerinner med skjelvende sopranstemmer – før polonesen og reinlenderen begynte.

          Denne Howard prøver kanskje å fylle det tomrommet som “Nei til atomvåpen-Koppreitan” etterlot seg da han pakket sammen button-og diskusjonsboden sin på Karl-Johan og trillet den til de evige jaktmarker. En by med respekt for seg selv må ha noen slike offentlige originaler. (Aner du forresten hvordan det går med “Oraklet”/”Krabba” som bodde i en haug med pappesker ved Blindernveien stasjon [han som ble nektet å gå opp til eksamen i astrofysikk pga. lukta]?) Divaer er selvfølgelig også en helt essensiell del av samfunnet, og det kan sies mye fint om Wenche Foss … men er Atle Antonsen og Bjørn Eidsvåg eksempler på folk som har lagd så mye skandale eller angrepet folk? Hmmm … Atle Antonsen er absolutt en av mine favorittkomikere. Se f.eks. her:

          The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

          Plankebyen har du vært innom to ganger før, av det jeg kan huske:
          1. I det aller første jeg leste av deg – en rimelig absurd kommentar om høyresosialister, Brynilds dropsfabrikk og St. Croix på en politisk blogg som nå er slettet.
          2. Hos meg, her: http://marthon.bloghog.no/2012/02/04/quiz-for-kvasse/#comment-1155

          Har ikke kommentert det, men diktene ovenfor, i Ibsens og Bjørnsons ånd, er veldig godt skrevet. Du er flink med sjangerparodier. :-)

          Håper du har hatt ei fin helg. Jeg har egentlig først livnet til fra bakrusen nå i kveld – etter en kanonbra fest i går og langt ut på natta.
          Snakkes!
          :-)





          • avatar Cecilia says:

            Er Atle Antonsen en kul fyr? http://www.kjendis.no/2012/03/02/kjendis/atle_antonsen/tommy_steine/natt_og_dag/medier/20493023/
            Atle Antonsen gjør en ynkelig figur ved å gå ut å kritisere sine kolleger. Å fremheve seg selv på bekostning av andre har jeg ikke så veldig sans for. Eidsvåg? Han gjør akkurat det samme. I kraft av sin posisjon burde han holde seg for god til å påstå seg intimidert av en en eller annen ukjent rappers personlige tekster om egen misere. Men han vet at det fører til fokus på egen person om han tvitrer noe negativt, og bruker det til å sette søkelys på sin egen evne til å omskrive personlige opplevelser. Fem minutter med Eidsvåg i debatt, så ville både du og jeg avslørt opportunisten i ham. Det vet du.

            Plankebyen… joda. Jeg har vært innom den i en kommentar, men ikke på bloggen min. “Denne snakkesalige noksagten med svadafaktor hinsides en liberalistisk teknolog … ” Hvem KAN det være MULIG at dette er myntet på?
            Selvfølgelig husker jeg den kommentaren. Den kom glidende på ei fjøl, sjøl om ikkeno kjæm ta sæ sjøl. En rimelig absurd kommentar i et anfall av dadaisme – en kommentar akkurat like absurd som innlegget, selv om humoren nok gikk den liberalistiske teknologen hus forbi.
            Carl sa noe om hvor lett man kan bli en karikatur av seg selv. Onar Åm er vel et slags stående bevis på at han har rett.

            Ibsen ja. Sjangerparodi. Pastisj, er vel betegnelsen. Kanskje alt av det jeg skriver kun er pastisjer? Kreativitetens kamp mot fornuften, logikken og realismen – evnen til å dikte på egenhånd uten å basere det på egne eller andres opplevelser – evnen til å improvisere, men ikke til å komponere – evnen til å skape bilder ved bruk av kjente elementer. Hvor vanskelig er det egentlig å bla rundt i tonene på en akkord når man vet hva neste akkord er og når akkordskiftet kommer? Hvorfor lar vi oss imponere over musikere når de tilsynelatende ubesværet gir oss kompliserte løp og lander på riktig tone, kanskje med et foregripende oppspill til den neste akkorden? Det er jo kun matematikk. Å spille fort er kun øvelse. Å spille riktig er kun muskulær hukommelse. De innlærte løpene vi spiller er kun manerer. Hvorfor kjenner vi igjen musikere på spillestilen? På grunn av manerene, selvsagt.
            Men vi lar oss imponere allikevel.
            Det er egentlig ikke noe vanskeligere med ord. “Jeg garanterer at du kan skrive en bestseller etter å ha tatt mitt kurs” er ett av slagordene til en av mange nettfenomener som tilbyr seg å lære deg å skrive. Man får pengene tilbake dersom man ikke klarer det. Hva er oppskriften?
            Det har du sikkert forstått, for det er rett og slett og bare åpne en bestselger og skrive den av, ord for ord. Og vips, så har du skrevet en bestselger. Men lærer man noe av det? Ja. det tror jeg. Hvis man er oppvakt så lærer man mye av det. Man lærer i hvert fall hvor såre fingertupper man kan få.
            Men for all del ikke oppfatt meg som utakknemlig. Jeg setter alltid pris på å få tilbakemeldinger. Det ligger tross alt en innsats bak det, kanskje mer innsats enn mange forstår når de bare leser gjennom og går videre til neste innlegg. Men sånn er det jo med alt. Det er derfor jeg forsøker å huske å takke når jeg får kommentarer. :)

            Takk,
            Cecilia.

            1





            • avatar marthon says:

              Var ikke klar over den historia med Atle Antonsen. Han skader bare seg sjøl, og jeg hadde ikke trodd han ville nedlate seg til slikt. Jeg tror ikke egentlig han er typen til å sverte andre for å framheve seg sjøl.
              Du hadde en slags affære med en trønder en gang, stemmer ikke det? Var det han som introduserte deg for Vømmøl?
              O.Å. har fascinert meg helt siden 2006 eller noe slikt. Definitivt en svært lettkarikert type.
              Du lar deg inspirere av, og er flink til å parodiere, mange ulike sjangre. Men for all del: Det er ikke vanskelig å se skillet mellom parodiene og det som er din unike stemme. Den er original, personlig og tydelig, Cecilia. Jeg beskylder deg ikke for å være en uoriginal copycat.
              :-)





    • avatar Cecilia says:

      Akk, ja. Hva en stakkars pike må bære. Hadde jeg enda fått et terningkast så kunne jeg i hvert fall ha ant en champagne-krydret duft av kjendisglamour rundt denne svært observante anmeldelsen av blog-headingen min. Men, på den annen side skal jeg kanskje være glad til at jeg slapp.
      En hest… kanskje ikke akkurat en slik hest man gir et kongerike for, men selvfølgelig er det smak og behag. Denne bokstøtten er riktignok i marmor, med en grønn gummi matte på undersiden. Den nærmeste boken er “The Encylopedia of The Occult, Paranormal & Magic Pratices” og den hvite høye boken ved siden av er ” Portraits: A Century of Iconic Images from Vanity Fair “( i tilfelle du lurte) Italian Design, sier seg selv, men “How to Fuck a City Girl” trenger muligens noe forklaring. “City Girls” jobber i City. Nei, de lager ikke kaffe, de er executives. De er altså høyst sannsynlig både smartere og rikere enn de fleste menn, men akkurat like kåte, om ikke… hm… det er noe jeg lurer på med ordet kåt, du som vet så masse: Det heter en kåt mann, og en kåt dame, men hva med et menneske? Et kått menneske? Det høres ikke helt…. vel, vel.
      Syk kiærlighet – Hans Jægers noget ejendommelie ret-skrivning. Boken åpner slik:
      Inne paa et stort, uhyggeli, bare halt møbleret værelse i
      første étage uti Munkedamsvejen vandrer jei alene frem og
      tilbake paa gulve, trist og tongt tilmode, og laver paa den
      siste slut a min højsterets-tale, en personli henvendelse til
      retten.

      Det er en fornøyelig bok om Hans Jægers litt syke forhold til Oda Lasson Krog, i boken kalt Vera. Oda var, som du sikkert vet, en dame med sine meningers mot: Da Krog overrasket henne i sengen med Hans Jæger, skal hun ha reist seg opp i sengen i all sin nakne prakt og sett strengt på ham. “Skal nå ikke dette heller være lov!” Jæger rakk å skrive 6 bøker før syfilisen tok ham. “Du skal skrive ditt liv” – sa han, og det gjorde han, ned til hver miste pinlige detalj. Et forbilde. Jeg lever definitivt i feil tid. Jeg skulle nok vært bohem i Kristiania og… vel, sittet på café?

      Ja, ja. Så var vi atter på viddene, eller hedene om du vil, der altså Jonas Lie vandret med sin ukjente venn, og dermed har vi en nærmest sømløs overgang til den svakt eteriske dagdrømmeren som kanskje bivåner ørnens flukt. Mon tro om den kommer for å hente henne? Ørnen er jo kjent for sin styrke og sine vingers rapphet. Muligheten er også tilstede for at hun sitter til lading, og snart er klar for en elektrisk hyrdestund – så romantisk (sukk). Det forskes jo intenst på WR og 3D , så kven veit kva som er i kjømda? Ei hyrdestund i ei om-lag-røynd kan vera ei spanande røynsle.
      Nei. Nå må jeg avslutte dette.
      Nu är det slut.

      😉

      Hmm…haa… denne kommentaren er altså svar på den øverste… hmm…haa… mulig jeg kan flytte på noe… hmm…haa?

      2





      • avatar marthon says:

        Hmmm … det har dukket opp noe krimskrams foran marmorhestebokstøtten.
        Hvis du har laget blogghodet helt etter ditt eget hode, er det egentlig overraskende mye tomrom i midten.
        Det er ikke noe du kunne ha flyttet over fra peishylla eller tidligere innlegg for å utnytte plassen, da? Hårbøyler, ikoner, alabastegg, kandelabre???
        Og skal hun ikke snu seg og vise sitt (irriterende) ertende smil?
        Ja, ellers føler jeg at hun har snudd ryggen til meg – og at jeg går bak ryggen hennes …
        Nei, du får ikke noe terningkast fra meg, jeg er ikke VG heller. Men … jeg synes jeg det er spennende uansett. Og proft laget 😉

        Jeg kan ha vært inne på det før, men det norske språket har altså noen bugs. Én er at noen ord ikke lar seg uttale ordentlig i imperativ fordi de slutter på ekle konsonantgrupper. Dette er veldig irriterende hver gang jeg trenger å kommandere noen til å behandle, endre, forandre, forkludre, klatre, padle, pensle, rødme, saktne, smadre, smuldre, stemple, sykle, tråkle, vegre eller åpne.
        – Forkludr rømningen til ranerne!, roper jeg f.eks,
        – Smadr bilen deres!
        Men så får liksom ikke ordrene den rette autoriteten …
        En annen bug er altså at det finnes noen adjektiver som ikke lar seg bøye skikkelig i intetkjønn. Et kåt(?) kvinnemenneske? Og var det ikke Sjalle som skreiv om “et sexy(tt) lik?”. Det er nok rett og slett bare ett råd som gjelder inntil Norsk 2.0 kommer med fikser for disse bugene: Omskriv!
        Og vanligvis kan jo de som er kåte eller sexy fordeles på ett av to kjønn, så da unngår du problemet. Har du behov for å skrive noe om kjønnslivet til hermafroditter, er de grammatisk å anse som hankjønn.

        Jeg burde sikkert ha leste “Syk kiærlighet”, selv om den overdrevent ortografiske ortografien nok kan være litt enerverende. Åpningen virker i alle fall pirrende. Skulle gjerne ha levd i bohemtiden selv, jeg. Prøvde litt i går da, med seriøs bøtting av vin, 70 % absint og andre fluider, og påfølgende dyrking av bakrusens sedvanlige cocktail av eufori og fylleangst i dag.

        Jeg er forresten ikke sikker på om vi har godt av å plugge oss direkte til pannelappene til hverandre … hva er egentlig aldersgrensen for slikt? Det kan jo være en del rimelig grafisk og støtende materiale der inne(?)

        Å vi sejler oppad åen
        og vi sejler nedad igen
        Det var vel nok
        en dejlig sang
        den må vi ta
        endnu en gang

        Å vi sejler oppad åen
        og vi sejler nedad igen
        Det var vel nok
        :-)





        • avatar Cecilia says:

          Krimskrams… det er vel det som heter pynt. Likte du det ikke? Nei, nei. Jeg får svelge min stolthet og si at det kanskje ikke ble så fint , og at jeg skal vurdere å luke i krattet. Men jeg svelger i hvert fall min EGEN stolthet. Menn overlater jo til andre å svelge deres stolthet…
          Det er noe med kombinasjonen av lun dansk leverpostei med pepper, og en halvtørr Riesling. Prøv selv.
          La oss gi oppgaven til professor Dr. Alec Benford Heynes ved London Center of Pronounced Numerology:
          – Hmm… haa…. blågrå skyer over et grønt hav, med brytende bølger over en blekbrun sandstrand. Det er mulig det signaliserer en tilbakeholdt eksponeringstrang…jeg ser at masternummer her blir 3. Et svært lavt tall som muligens uttrykker en forknytt redsel for å avsløre…
          -Eh! Hallo! Unnskyld meg Dr. Benford Heynes, men det var ikke Martons toppbilde som skulle analyseres her!
          – Ikke?
          – Nei! Det var mitt!
          – Nå, sier du det… men… jo, jo. Det er jo…
          Ja, ja. Benford Heynes hadde visst tatt for seg av lun leverpostei og Riesling, og tok konsekvensen på stående fot, en stund, helt til bærekraften sviktet.
          Men la oss ikke dvele ved det. Trangen til å fornye seg. Det litt drømmende blikket foran fargekartet i neglelakkavdelingen på Steen & Strøms parfymeri i underetasjen. Er det Estetique den heter? Jeg har helt glemt navnet. Hvilken tragedie er vel større enn å komme hjem iført en neglelakk som gemalen får hår på ryggen av? Gru!
          Det er kun tilbakemeldingene som kan rettlede oss … sånn er det med den saken.

          Jeg har kanskje behov for å skrive noe om kjønnslivet til pinnsvin? Når blir pinnsvinet kått og hva er det som tenner det? “Fakta om pinnsvinets sexliv – er pinnsvin egentlig like kåte som koljer? ”

          Syk kiærlighet har også sine humoristiske sider. Det kan være vanskelig å begå selvmord i sin elskedes favn med en ku som tilskuer. Litt mere Riesling?

          Nå skal man visst kunne velge hvem man vil ha i andre enden, så cybersex i 3D kan godt arte seg som om det er Jack Nicholson som har sex med Michelle Pfeiffer (anno 1989 i The Fabolous Baker Boys (yummi!) ) eller Madonna, for den saks skyld.

          The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

          Du kjenner de danske drikkeviser. Det skal du ha :)

          1





          • avatar marthon says:

            Danske drikkeviser, du liksom. Jeg har da lært den av min far på lange ferieturer i rød boble med Combi-Camp på slep.
            Jeg er klar over at jeg har et usedvanlig kjedelig toppbilde på bloggen min, og at jeg ikke befinner meg i en slik situasjon at jeg kan kaste stein på andres glasshus … :-)





          • avatar marthon says:

            Og, jo da, Pfeiffers pusete whoopee-laging på flygelet gjorde absolutt inntrykk da den filmen kom 😉





          • avatar marthon says:

            Jeg bor her i Stenhøj i’t skævt, lille hus
            Alene, rent bortset fra rotter og mus.
            I gården et lokum og bagved et skur,
            Og i det står mit brændevinsapparatur.

            – Omkvæd –
            Det syder af fusel og bobler af gær,
            din lever ta’r skade og øjet får stær.
            Det smager som rævepis og terpentin,
            – men det’r billigt og så bli’r man fuld som et svin.

            Min bedstemor brændte sin brændevin selv,
            det slog både hende og manden ihjel.
            De drak aldrig selv men for heden den dag
            brænderiet røg i luften med et helvedes brag.
            Det syder af fusel…

            Min fa’er han brændte i syv-og-tres år,
            men så blev han snuppet af tolden igår,
            så mor har skaffet et nyt apparat,
            og sat produktionen i gang i en fart.
            Det syder af fusel…

            Det hænder jeg selv ta’r en ordentlig syp,
            mens jeg lytter til dråbernes sagte dryp-dryp.
            Det er som musik fra et fint instrument,
            – for jeg ved det er sprit på omkring tres procent.
            Det syder af fusel…

            Hvis du har få´t lyst til at smage det selv
            så kom kun til mig – helst nå dagen går på hæld,
            slå tre slag på ruden og stik mig en tier,
            så får du en sjat af min livselixir.
            Det syder af fusel…

            Der var det en dansk drikkevise til deg. :-)

            Jeg husker den sangen sto i leirsangboka på en spejderlejr jeg var på i Danmark da jeg var gutt. Det styrket meg i troen på at det finnes mye godt i dansk kultur.
            Der var det jammen lyd også:

            The video cannot be shown at the moment. Please try again later.


            )





          • avatar marthon says:

            Jeg overså diskusjonen om pinnsvinets kjønnsliv. Kan et hannpinnsvinn bli kått? Så kått at det hopper på et annet med lemmet pekende mot himmelen. Ouch! Love hurts!
            Et pinnsvin kan i alle fall bli kott – nærmere bestemt igelkott – spesielt i Sverige, da …
            Aaaaaaa-ha!





  2. avatar LeylaM says:

    Og så fikk jeg vite at det fantes en mann ved navn Johan Holbjærg Høk.. Interessant! Mye man ikke vet, og mye man aldri får vite, men Cecilia er flink med å gjøre research på alle mulige ting som hun fletter sammen, og vips har vi en god historie ut av det :)

    Likte denne :)

    God helg og en klem sendes deg :)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg har en oppgave som venter, men som jeg kvier meg litt for å begynne på, så akkurat nå griper jeg enhver mulighet til å slippe å tenke på den 😉
      Og hvem vet, kanskje det er helt riktig å bare tulle og tøyse litt i blant.
      Hyggelig at du likte det :)

      God helg, ja, og klem tilbake. :)





  3. avatar sjalle says:

    Ordene så hastig føk
    Forbi meg , som en løk
    Tårer trillet, var det en spøk,
    og herr Høk en gjøk ?

    Nai altså høhø 😛

    1





  4. avatar Breiflabben says:

    Herlige digresjoner og passasjer som jeg må hoppe opp og ned i innlegget for å få med meg igjen.
    Fin bruk av dialekt her Cecilia og god lokalkunnskap i din ville fantasi.
    Herlig lesbart :-)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg tror jeg har en hjerne som bobler over over av barnslige innfall. Og så lar jeg meg rive med av assosiasjoner og digresjoner underveis, for, som Leyla er inne på så ligger det alltid noe research bak disse sludder&vås-innleggene mine. Jeg sitter ikke inne med lokalkunnskap om Glemmen og Holleby. Jeg lette bare på nettet etter en passelig bortgjemt sted, så da søker man på f.eks. på altavista etter Norske menigheter. Aha? Glemmen? Glemme… hm. Og så er det naturlig å lese litt om Glemmen, som jeg lærer ble slått sammen med Fredrikstad i 1964, og da det vel naturlig, navnet tatt i betraktning, at noe ble glemt i den prosessen. Glemmens glemte sønn. Så var herr Høk plassert. Hvorfor Høk. Vel, Ibsen var spesielt opptatt av ørn….osv… Og så finnes det en oversetter på nettet som oversetter til Fredrikstadmål, nemlig. Så alt er bare bløff, men jeg lærer jo noe selv. Og så kan du jo lure på hvem jeg har i tankene når jeg skriver : “Denne snakkesalige noksagten med svadafaktor hinsides en liberalistisk teknolog”

      God helg :)

      He he, det er vel god trim å hoppe opp og ned?

      1





        • avatar Cecilia says:

          Ikke sant? Assosiasjoner. Det er bare det. Finner jeg bare et emne , så skal jeg alltids klare å lire av meg noe etter litt research på nettet, eller aller helst, et lite dykk i biblioteket, hvor man finner alt det som man aldri finner på nettet. Hva mener Borges om filmen King Kong? Vel, det har Borges skrevet 2 og en halv side om, men det må man ha boken til Edguardo Cozarinsky for å lese: “Borges in/and/on film”, og den finner man ikke i sin helhet på nettet.
          Tror du Edguardo Cozarinsky eksisterer?
          Vel, det er bare å sjekke… 😉

          1





          • avatar marthon says:

            Jeg fikk min film- og litteraturinteresserte venninne Annabella Fitzcaraldo, som for øyeblikket er opptatt med å skrive en doktorgradsavhandling om den libanesiske forfatteren Boutros Aldebaran, til å undersøke dette for meg, og vår felles konklusjon er at med mindre Wikipedia, og store deler av Verdensveven for øvrig, inngår i en litterær labyrint som Borges har iscenesatt posthumt, noe vi på ingen måte vil utelukke, må vi anta at Edguardo Cozarinskys eksistens, inkludert hans fysiske framtoning i form av en ganske hårløs mann med et ganske alvorlig ansiktsuttrykk, må anses som verifisert. :-)
            Hvorvidt Cozarinsky og Aldebaran skal ha truffet hverandre på et hotell i
            Frankrike (det kjente “Hotel de Ville”) på begynnelsen av nittitallet, er det derimot vanskelig å finne kilder som kan dokumentere.
            😉





  5. avatar geitost says:

    Jeg er imponert av din evne å skape forbausende figurer og din tydelig glede å beskrive deres fantasifulle (og noen ganger helt absurde) liv.
    Samtidig får du meg lure hvorfor slike fiktive biografier klarer å holde vår oppmerksomhet, særlig de meste usansynlige.
    Er det fordi vi føler at den slags historier kunne jo være sanne etter hvert, og så frykter vi at virkeligheten kan noen ganger vises så forskrekkelig absurd, at vi trenger å le for å verne oss, og overbevise oss selve at slike situasjoner kan ikke eksistere ?

    Fordi vi vet at virkeligheten noen ganger overgår fiksjonen. For eksempel, jeg nylig søkte sporet, på nettet, til noen jeg kjente forlengst og så fant jeg tilfeldigvis navnet til en forfatter som heter Daniel Quinn, og som introduserer seg slik på sin fb-side :

    http://www.facebook.com/pages/Daniel-Quinn/105678532797949

    Jeg kunne ikke hindre meg å briste i latter ved å lese dette biografien, og tenkte spontant at Daniel Quinn kunne være i veldig god plass i ditt fint portrett galleri.

    (Jeg syns det er morsommere å lese den i sin sammenheng, men i tilfellet du ikke når den, her finnes biografien hans :
    “Daniel Quinn was born in Omaha, Nebraska, where he graduated from Creighton Preparatory School. He went on to study at Saint Louis University, at University of Vienna, Austria, through IES Abroad, and at Loyola University, receiving a bachelor’s degree in English, cum laude, in 1957. He delayed part of this university education, however, by briefly becoming a postulant of the Abbey of Our Lady of Gethsemani in Bardstown, Kentucky. Although hoping to become a Trappist monk, his spiritual director, Thomas Merton, decided it best to end Quinn’s postulancy. Quinn then went into publishing, abandoned his Catholic faith, and went through two unsuccessful marriages.”)

    NB. Jeg har ikke leste hans bøker, og ikke vet om jeg ville le av dem også, men det ikke er umulig : oppsummeringen jeg fant om én av dem “My Ishmael” (1992), sa at boka var “… concerning a great, telepathic ape who dispenses ecological wisdom about the possible doom of humankind…” Vel! Jeg antar han tar dette med alvor…. :)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg aner ikke hvorfor jeg har blitt så fascinert av fiktive biografier. Kanskje det er den den lekende absurditeten som ligger i det øyeblikket man setter seg selv i Gud’s rolle og lar sine egne innfall skape system av et tilsynelatende kaos? Jeg så Performance , med James Fox og Mick Jagger i hovedrollene for mange år siden og undret meg over at et portrett av Borges dukket opp i filmens mest dramatiske øyeblikk, og i går kveld så jeg et fantastisk program om film fra søttitallet på norsk nett-tv, og jammen ble ikke akkurat det øyeblikket nevnt spesielt. Muligheten for å være grenseløs ligger vel nettopp i det skrevne ord. Det er vel ingen andre kunstformer som står så fritt.

      Daniel Quinn – når virkeligheten overgår fantasien.
      The great telepathic ape… Jeg tror jeg må gå til innkjøp av den boken; den høres ut som noe jeg vil like.

      Det ble en liten Københavntur på meg i helgen så jeg har ikke vært så mye innom bloggen min. derfor litt sent svar.

      Tusen takk for kommentar :)





      • avatar geitost says:

        Hva som står bak en forfatters naturlig sans for fiktive absurditeter er sikkert et emne i seg selv, men, hmm…, jeg syns det er den slags som skulle ikke debatteres i nærvær av en psykolog … :)
        Og ja, Daniel Quinn høres som en lovende filosof !
        Jeg regner med en liten anmeldelse fra din side, dersom du er nysgjerrig nok til å kjøpe og lese hans verk (jeg føles litt for lat i dag for å gjøre det selv… :) )
        Jeg ønsker dere en god dag, og god bedring til Siv.





        • avatar Cecilia says:

          Forventningen om distanse… jo, jeg ser den. :)

          En anmeldelse av Daniel Quinn kan det nok være morsomt å skrive. Jeg har ikke bestilt den ennå, men jeg ser at den er tilgjengelig, sammen med noen andre bøker han også har skrevet.
          Jeg tror leselisten min har blitt gravid, eller så har den blitt tilført veksthormoner. Jeg skal ta en alvorlig samtale med den. På en eller annen måte er leselisten min og jeg nødt til å bli enige om et felles mål som er realistisk, ellers rekker jeg ikke annet enn å lese bøker… :)





  6. avatar Livesoul says:

    Jeg leste to ganger og det var ennå morsommere andre gangen og det er nesten like morsomt og lese kommentarene. Jeg er også helt enig med han som skriver at det er en kjempebra parodi på Ibsen. Det er sikkert en fordel og være dansk for det var jo hans språk.
    Det må være fint å ha en hjerne som bobler over av innfall. Det skal du være glad for at du har.





    • avatar Cecilia says:

      He he, jo det kan kanskje lønne seg å lese det to ganger. Egentlig betyr vel det at det er ganske uklart skrevet :)
      Ibsen skrev dansk… vel, bare nesten. Det er vel rettere å si han brukte mange danske former. Dansk har jo den fordelen at det er lett å lese, også for nordmenn, selv om det altså kan være umulig å forstå.

      Tusen takk for kommentar :)





  7. avatar ertaberta2 says:

    Nå har jeg lest og lest meg opp hit og kommentert, noen steder,
    lagt igjen tommelen min ett sted. 😉
    Artig med ukjente diktere, ble nysgjerrig på denne Høk. ?
    Du skal vite at jeg leser og følger med, men har ikke vært noe flink med kommentarer,
    det har en grunn.
    *Skal Prøve å bli flinkere*. :)
    Klemm i kvelden. :)





    • avatar Cecilia says:

      Denne Høk er en spesiell fyr ja. Ukjent som han er, så kan ha begått de mest uforutsigelige handlinger uten at vi noen sinne får vite om det. Så det er helt opp til vår egen fantasi å plassere ham i sentrum av sitt eget liv, etter beste evne.
      Det er bare å plukke opp tråden og spinne videre. Uten oss opphører han å eksistere. Vi kan gi ham en snurr og en ny retning og la ham plumpe i diket på kjerreveien mellom Fredrikstad og Rolvsøy, og så bli plukket opp av en pike med skjelvende hender som heter Marianne… :)


      The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

      Veldig hyggelig at du leser EB. Jeg har sett at du har lagt ut slutten av novellen din, men har ikke kommet så langt ennå. Kommer innom litt senere i kveld / natt :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *