How do you do?

Jeg skal spise påskelam. Ikke for å minnes Moses og utgangen av Egypt, men fordi det må spises før det går ut på dato. Jeg vet ikke om det er sant, men Carl brukte det som unnskyldning for å invitere på middag, så jeg har lagt meg i bløt i badekaret. Det er lenge siden jeg har vært hjemme hos Carl nå. Jeg er ikke så flink til å gå på besøk, selv om han bor så og si tvers over gaten. Jeg har blitt lat. Det virker nesten som om jeg har blitt folkesky det siste halvåret. Det er kanskje en slik periode alle går gjennom en gang i blant? Jeg håper det, for egentlig er jeg jo det motsatte.  


Lar jeg meg selv forfalle?
Hvor kom det spørsmålet fra? Hva tenker jeg egentlig på? At det finnes dager da jeg aldri kommer ut av morgenkåpen fordi jeg ikke har noe utenfor døren å gjøre? Jeg burde i det minste gå en tur hver dag.  Jeg har blitt tynnere. Kanskje jeg spiser for lite?  Burde man ikke tradisjonelt gå opp i vekt når man slutter å røyke? Slurver jeg med meg selv? Hallo? Jeg har da gått et par lange turer, både i går og i dag! Er ikke det et godt tegn?
Nei. Det er fare på ferde når man begynner å argumentere med uvesentligheter. Jeg slurver med meg selv. Det er sannheten. Nå skal jeg pynte meg. Basta!

Carl ber meg ta det med ro opp trappen når jeg ringer på. Han er i dusjen.
– Er jeg for tidlig ute?
– Litt. Vi sa halv ni.
– Halv ni, presis. Det er meg.
– Men, klokken er halv åtte.
– Du har fått med deg at det er sommertid?
– Å faen…
Typisk Carl.
Minnene kommer snikende idet jeg passerer postkassene og ser at rommet under trappen er fylt opp av barnevogner.  Skiltet henger der fortsatt: Det er forbudt å hensette sykler, ski, kjelker eller barnevogner under trappen – Hilsen Styret.
Forbudt, forbudt, forbudt. Å lage forbud er sikkert noe ethvert styre elsker. Hvorfor skal man ikke sette barnevogner under trappen? Fordi det kan bli brann? Jeg ser ikke en eneste grunn, altså hvis jeg ser bort fra det åpenbare; at de som ikke har barnevogner ikke unner dem som har det å legge beslag på fellesarealer.  Det er bedre at fellesarealene står tomme enn at noen tilsniker seg fordeler. Et sameie er jo et lite samfunn i samfunnet, så da må det vel være et visst minimum av meningsløse regler for at det skal fungere. Jeg for min del skulle gjerne ha kjøpt en six-pack med Corona, men så får jeg heller drikke noe sterkere fra barskapet, for det er jo ikke lov å selge øl i tide og utide… som etter klokken seks på lørdager. Gudene skal vite at det sikkert finnes en fornuftig forklaring på det; antagelig like fornuftig som at det ikke skal være lov å hensette barnevogner i fellesarealene.

Det er kanskje barnevognene som kaller frem tankene.  Det sitter mange minner i veggene her. Jeg husker fortsatt første gangen jeg gikk opp denne trappen. Eller gikk er kanskje feil ord. Jeg var tjuefire år og kanakkas. Jeg ble nok heller skjøvet eller båret.
Det var en lørdag. Såpass husker jeg, men jeg husker ikke lenger om baren jeg hadde vært på het Aqua eller Sopranos. Barene skiftet navn etter forgodtbefinnende på den tiden. Uansett hva den nå enn het, så lå den på Aker Brygge, og klientellet var en salig blanding av heftige børspekulanter, golddiggere som meg, og tilårskomne babes med flekkete selvbruningskrem under et lag av sparkel. Det eneste heftige ved dem var aerobicsmusklene. Sosialt sett hadde de minimalt å by på. De likte ikke sånne som meg, naturlig nok, men det gjorde bartenderen. Han het Bebbe og ga godt mål til oss golddiggerpuddinger med svampskaller, og det var sikkert i egen interesse; vi var nattens forlystelse for brå-rike aksjemillionærer med altfor mye lommepenger, og litt av grunnen til at de kom hit. Vi var desserten etter desserten. Det var sjelden at det var vi som stod igjen utenfor med halv-fire-blikket når de siste gjestene ble skjøvet ut. Det var da brunkrem-babene kunne se sitt snitt.

Jeg holdt meg i baren. Jeg var ikke der for å spise. I restauranten var det spiseplikt til klokken elleve, deretter begynte man å mingle. Jeg må ha minglet som vanlig. Det skjedde i hvert fall ikke noe som var så spesielt at jeg la merke til det. Jeg minglet, flørtet, drakk og smilte, og så ble jeg på ett eller annet tidspunkt båret ut i en taxi og tatt med hjem av denne mannen han altså bodde her, på Valkyrie Plass – tvers over gangen for Carl.
Det står tre barnevogner under trappen. Da er det altså minst tre barn som bor her. Det var ingen med barn her da jeg flyttet inn – hos han jeg tenkte var den nye mannen i mitt liv. Ikke var han børs-spekulant heller. Han investerte i barnehager. Jeg tenkte det var et sympatisk trekk, og kastet p-pillene i søpla. Jeg var klar til å gjøre min samfunnsplikt. Mann og barn på Valkyrie Plass, var ikke det lykken? Jeg blogget om det og hadde blandede følelser da jeg tok graviditetstest på badet noen måneder senere. Den slo ikke ut. Det måte være noe annet som gjorde at jeg var to uker på overtid. Fastlegen min hadde svaret: Jeg var for tynn. Jeg spiste for dårlig. Hm. Jeg trodde jeg hadde gått opp. Hun hadde nok rett. Jeg sluttet nesten å spise etter at den forrige mannen i mitt liv forlot meg. Men jeg fikk i meg nok væske, det er det ikke tvil om;  barskapene var velfylte rundt meg, og alltid åpne.

Det lukter lammestek allerede i første etasje.
Det er altså åtte år siden. En evighet. Og fortsatt bor jeg altså på Valkyrie Plass, bare på motsatt side. Jeg kan se lysene i leiligheten min når jeg kikker ut av vinduet på avsatsen. I det lille grønnskjæret fra lampen på skrivebordet kan jeg se konturene av den nye store dataskjermen.  Jeg har blitt en hjemmegris. Nå er det omtrent bare på skjermen livet mitt utspiller seg. Den store skjermen er kanskje et symptom på at jeg trenger en større flate? Forsøker jeg kanskje å utvide det rommet jeg gir meg selv gjennom å øke oppløsningen og skjermflaten? Det er dumt. Det eneste den gjør å skygge for utsikten.
Åtte år. Det er en fjerdedel av livet mitt.  Kanskje jeg har slått rot her allikevel, selv om jeg føler meg rotløs? Carl har jeg kjent i seks år. Jeg tror vi ble gravide allerede første natten. Fem år hadde hun vært nå, barnet vårt, hvis jeg ikke hadde abortert. Det var en jente.  Jeg har sett henne i drømmene mine og hørt henne løpe med nakne føtter på gulvet. Etter aborten bar jeg den ufødte sjelen hennes med meg videre. Hun klarte å feste seg i hjertet mitt. Store kroker med store mothaker. De lot seg ikke seg rive ut uten å etterlate seg dype sår. 

Det smeller i en dør over meg. Så hører jeg stemmer og skritt i en grøt av gjenklang fra de harde veggene. Vi møtes på avsatsen.  Det er et par på min alder med et barn. En liten jente.  Faren hennes bærer henne på armen. Han ser nesten litt mistenksom ut når vi veksler blikk. Jeg smiler og hilser. Den lille jenta ser på meg med store øyne. Nysgjerrig. Jeg smiler til henne og følger henne med blikket, og hun vir seg litt for å ikke miste blikk-kontakten mens de fortsetter nedover. Hva er det hun ser når hun ser på meg? Kanskje hun skjønner alt? Jeg får skjerpe meg i kveld.  Man skal ikke plage andre med hvordan man har det. Da bruker man vennene sine som psykologer. Det var kanskje dumt av meg å takke ja til invitasjonen. Jeg burde vel ikke gjøre det når jeg er i mørket.  Jeg forter meg å ringe på døren, som for å rettferdiggjøre at jeg er her i lovlig ærend. Så mister jeg henne av syne og hører skrittene til Carl og det litt skarpe smellet fra dørlåsen.  Merkelig hvor mye man rekker å tenke på så kort tid.
– Fint å se deg. Har du klippet deg?
– You like?
– Det kler deg. Kom inn… det er fint å kunne se ansiktet ditt.
– Det føltes litt fjortis å gjemme seg inni en høysåte. Jeg tok med en vin. Du rakk å dusje ser jeg.
– Beklager det med tiden. Det er den ene klokken som ikke stiller seg selv…

____

Han har dekket på kjøkkenbordet. Det er fint. Vindu mot bakgården. Da slipper vi å høre taxiene som dundrer forbi med piggdekk mot asfalten. Jeg legger merke til at døren er lukket til spisestuen. Kanskje han ikke bruker den lenger? Det er en stor leilighet. Han har mere plass enn han trenger. Jeg får en plutselig tristhet i meg. Det er noe ensomt over å bo alene, det har omsider gått opp for meg. Det har også gått opp for meg hvor ensom man kan være i mengden, at det nærmest forsterker ensomheten når man treffer andre. Er Carl ensom? Tenkte han at han skulle bo her alene da han kjøpte denne store leiligheten? Jeg vet ikke engang hvor lenge han har bodd her. Jeg vet han ble skilt. Det kan jo skje hvem som helst. Kan det skje med meg? Quoi qu’il arrive, står det i ringene våre. Jeg vil tro på det. 
– Skal vi åpne vinen mens vi venter? Hvordan har du det forresten? Lenge siden… når kommer Siv?
– Hun kommer ikke før fredag kveld. Skal jeg åpne den?
– Ja. Gjør det. Du svarte ikke på det viktigste.
– Nei.
Jeg kommer til å tenke på Tine, en gammel klassevenninne jeg møtte tilfeldig for et par år siden. Hun ville selvsagt vite hvordan jeg hadde det. Selv hadde hun det bare SÅ strålende, selvfølgelig. Det var om det ble trukket en rullgardin ned mellom oss da jeg fortalte om mamma som hadde fått slag og hvor ille jeg hadde det. Det var som om jeg ikke hadde noen rett til å belemre henne med hvordan jeg egentlig hadde det.
– How do you do?
– How do you do!
Det er vel en grunn til at den engelske overklassen utviklet den fullstendig meningsløse måten å hilse hverandre på. Kineserne spør om man har spist allerede. Det er et mye lettere spørsmål å svare på.

– Vil du ikke snakke om det?
– Ikke hvis meningen er hei-på-deg-hvordan-står-det-til.
– Vi kan ta det senere.
– La oss det. Skal vi bruke de vinglassene du har dekket på med?
– Jeg mener det skal være trygt. Det er bare kjentfolk som har drukket av dem.
– Morsomt.
Men vi klarer ikke la være å le allikevel. Det er gjerne sånn med Carl. Han får meg til å le av de dummeste ting,  og så skjer denne merkelige forandringen i meg. Takknemligheten over at han finnes i livet mitt blandes med litt dårlig samvittighet for at jeg ser ham så lite. Nå har han laget middag til meg og så skal bare sitte her og være bitchy?  Nei. Det vil jeg ikke.
– Du vet hva du betyr for meg, Carl.
– Jeg håper det. Sa jeg noe galt?
– Nei.
– Er du lei deg?
– Nei. Det er bare så utrolig kort vei mellom… jeg vet ikke… jeg har liksom alle følelsene mine utenpå kroppen for tiden, som om alle nervene ligger helt åpne.
– Her. Bruk denne.
Jeg får en serviett å tørke øynene med og det blir lite mønster på den. Det ligner på en pike med krusete hår og tynne ben.  Er det den lille piken vi aldri fikk? 
– Jeg må på badet litt.
Jeg forsøker å puste med åpen munn, og klarer å holde det tilbake til jeg får begravet ansiktet i et badehåndkle.  Så kommer alt sammen, helt nede fra maven. Jeg bare håper han ikke hører meg og at jeg ødelegger kvelden for ham.  Jeg forsøker å forstå meg selv, men jeg klarer ikke å holde oversikt over alle de forskjellige tankene og reaksjonene mine. Kritikken, savnet, ensomheten… jeg er alene nesten hele tiden. Hva tror folk om meg egentlig? At jeg er laget av herdet glass og lever i en lykkeboble?  Jeg må ta meg sammen. Vi mennesker er da bygget for å klare det meste. Jeg friker ikke ut. Det er helt naturlig å måtte lette på trykket.  Selv lykkeprinsesser trenger det…
– Går det bra med deg? Kan jeg komme inn?
– Jeg er snart ferdig. Er maten klar?
– Neida. Er du sikker på at alt er i orden?
– Jeg er ikke sikker på noen ting. Gi et par minutter…
Et par minutter… til hva? Til å pusse opp ansiktet mitt? Legge på et tynt ferniss av glatt og reflekterende nummenhet som kan speile verden slik at den ser seg selv som den helst vil? Hvor er egentlig poenget? Men det hjelper å se seg selv i speilet. Kanskje jeg bare skal vaske bort alt og bare være meg selv? Glemme at jeg stod en halv time og pyntet meg før jeg gikk. Jeg trenger ikke pynte meg for Carl. Ikke nå lenger. Han jo allerede sett pynten da jeg kom. Han kjenner meg og vet jeg har gjort det for ham, for at jeg skal være så fin som mulig på andre siden av bordet, slik at øyene mine skal funkle i det svake lyset fra kandelaberen når vi skåler og ser på hverandre… eller kanskje det bare er fordi jeg vil se lysten i øynene hans, som en bekreftelse på at jeg fortsatt er noe å ha? Det kan godt tenkes.
– Jeg beklager. Det har bare vært litt mye i det siste. Det har ikke noe med deg å gjøre.
– Vil du snakke om det?
– Jeg har akkurat snakket meg selv om det. Det hjalp.
– Det ser sånn ut.  Ta litt mere vin. Det er fortsatt litt tid til lammet er ferdig.

____

– Carl? Har du noen gang blitt sminket?
– Ja. Jeg skulle forestille en abbed på en reklameplakat. De syns vel jeg hadde den rette formen.
– Jeg tenker på skjønnsminke, sånn som jeg bruker.
– Nei.
– Har du aldri lurt på hvordan du ser ut med sminke?
– Nei? Burde jeg det?
– Ikke for min del, men er jo mange menn som sminker seg.
– Joda, jeg har lest om det. Det er mest unge gutter, ikke menn.
– De tror nok ikke vi kan se at de har sminket seg. Det burde være første bud: Husk at alle jenter kan se at dere har sminket dere. Vil dere fortsatt gjøre det?
– Vi kan jo se at dere sminker dere også.
– Jo, men dere vil jo gjerne at vi pynter oss.
– Men vil ikke dere også det da, at menn pynter seg?
– Jo… men det holder å være pertentlig med sitt ytre. Vi vil gjerne se mannen slik han er.
– Er du på et nivå jeg ikke helt har fattet nå, eller snakker fortsatt om skjønnsminking?
– In a manner of speaking… yes.
– Oh, I see!  A little philosopher on the rise? Is that the Leviathan bulging behind your little see-through blouse, or is it your boobs?
– Shall I take it off?
– Maybe not right now… it might disturb my intellect.
– Oh! So you have one? That’s interesting…
– More wine?
– Certainly.  Vet du, jeg skrev en gang et innlegg på VGB som jeg aldri postet. Vet du hva det het?
– Hvordan kan jeg vite det? Hva het det?
– Up yours, mister Hammer.
– Vil du gå i detalj om det?
– Kanskje senere, når jeg har drukket nok. Det var veldig pornografisk. Det handlet om påsken vår.
– Lett påskeporno? Kanskje det kan bli en ny trend?
– Det er vel heller politisk porno som blir trenden, tror jeg. I hvert fall i avisene.
– Det skal du ikke se bort fra.
– Hva er det med norske statsråder? Har de overhodet ingen forståelse av at det sitter en skokk med gribber rundt omkring i avisredaksjonene som bare venter på en anledning til å skape nyheter?
– Er du fortsatt på skjønnsminking?
– Jeg tenker på denne kampanjen til Dagbladet. Det er liksom så om å gjøre for dem å fremstille enhver statsråd som korrupt.
– Hvem gidder å bry seg om Dagbladet?
– Ganske mange tror jeg.  Og nå har VG kastet seg på karusellen også.
– Er det noe rart politikerforakten sprer seg?
– Det er jo ikke helt uten grunn, da.
– Kanskje ikke?  Men hvem er det vi egentlig har respekt for i dag? Da jeg vokste opp hadde vi respekt for alle som var i ledende posisjoner. Det var ikke alltid de fortjente det.
– Men du svarte ikke på spørsmålet mitt. Hvorfor velges det stadig vekk statsråder som ikke eier filla av sosial intelligens?
– Det gjør da ikke det? Jeg tror de fleste statsrådene har intelligens langt over gjennomsnittet.
– Det virker ikke sånn når de deler ut penger til folk de kjenner.
– Nå må du huske på hvor få mennesker er vi i dette landet.  Hvor stor er egentlig den kretsen statsråder hentes fra? Det skal faktisk godt gjøres at man ikke kjenner hverandre fra tidligere. Det er ikke så veldig mange veier å gå, og de man ikke kjenner fra før av blir man automatisk kjent med når man blir minister.
– Hva mener du nå?
– Man holder seg gjerne innen det miljøet man blir født inn i.  Der går man på de samme skolene og i de samme selskapene. Man får et kontaktnett, ikke nødvendigvis nære venner, men en utvidet krets av bekjente. Se bare på deg selv.
– Jeg har ikke så mange…
– Begynn å telle. Sjekk telefonlisten din. Sjekk adressene, sjekk hva de gjør. Hvor mange postbud kjenner du?
– Ingen, men det er ikke noe annet enn tilfeldig…
– Ikke det? Hvor mange arkitekter kjenner du? Advokater? Næringsdrivende?
– Men, herregud! Det er jo en del av omgangskretsen min.
– Det er interessant. Hvordan valgte du omgangskretsen din?
– Jeg valgte ikke. Det er Siv sin omgangskrets.
– Og hvor har hun den fra?
– Fra… hvordan kan jeg vite det?
– Se på deg selv. Du har fullstendig byttet miljø etter at dere ble sammen.
– Men jeg hadde jo ikke noe miljø før henne.
– Men du er klar over at du har blitt styrt?
– Ja. Men hva så? Jeg liker det miljøet.
– Du føler deg hjemme i det. Ville du følt deg like mye hjemme i et helt annet miljø?
– Jo, det tror jeg faktisk. Jeg tror jeg kunne følt meg hjemme i et hvilket som helst miljø.
– Nei. Der tror jeg du tar helt feil.
– Hvordan kan du påstå det?
 – Tenk deg selv i et annet miljø.
– Det kan jeg vel…
– Tenk deg selv i et miljø som ikke kan fordra noe av det du liker. Som for eksempel kunst, bøker, kunnskap, teater, opera… jeg bare velger litt tilfeldige ting nå. Hva skulle du snakke med dem om?
– Om det som interesserte dem.
– Ville du klart å jatte med folk som ser ned på alt som er dine verdier?
– Ja.
– Hvor lenge da?
– Det…  nå setter du det på spissen.
– Man er nødt til det for å tydeliggjøre hva man mener.
– Okei. Jeg ville klart det en stund.
– Men du ville ønsket noe annet, ikke sant?
– Jo… men man kan vel være i flere miljøer?
– Kan man egentlig det? Søker man ikke helt naturlig mot…
– Men da skjønner jeg ikke hvordan du kan påstå at jeg er styrt inn i det miljøet jeg er i nå. Da har jeg jo valgt det selv!
– Å være styrt trenger ikke være noe negativt. Det var ikke ment sånn. Du kan like godt snu det andre veien. En person som er vant til å bo på landet og dyrke jorda, tror du han ville trives om han byttet med deg? Tror du ikke han ler litt av alt det rare du omgir deg med og rister oppgitt på hodet over at du gidder å gå på gallerier?
– Nå generaliserer du.
– Jo, men det er jo stereotypene man treffer på. Det er de som blir synlige.
– Er jeg en stereotypisk person?
– Ikke ennå.
– Men jeg kan bli det?
– Vi kan vel alle bli karikaturer av oss selv . Når vi dyrker vårt eget miljø som en religion så stivner vi i en form, og da er veien kort. 

– Det var du som begynte å snakke om det… hva var egentlig tema? Var det ikke politikere? Er det jeg som har mistet tema her?
– Det var statsråder, ikke politikere.
– Okei. En – null til deg. Vil du ha mere vin?
– Gjerne.
– Så gjør noe med det. Det er du som er verten.
– Takk, der fikk jeg den.  Har du lyst på en sigarett?
– Jeg kan godt holde deg med selskap.

Lam og rødvin. Jeg merker at jeg tåler mindre nå enn jeg gjorde før. Det har nok noe med tilvenning å gjøre. Luller jeg virkelig så mye i mitt eget miljø at jeg ikke evner å se meg selv utenfra? Jeg er da en åpen person som tolererer det meste, dersom det ikke er til direkte plage for meg? Eller er det bare utenpå? Jeg ler av folk jeg også, dersom jeg syns de mener håpløse ting. Antagelig ler de av meg også, eller, det vet jeg at de gjør. Forskjellen på oss er at jeg gjør det inni meg. Men er det noe bedre? Er det ikke bare et spill uansett? Jeg hadde vel ledd åpenlyst og kalt folk for idioter jeg også, hadde jeg fått en annen oppdragelse. Er det egentlig bedre å holde ting inni seg? Det er kanskje derfor jeg blir så forknytt at jeg er nødt til å gå å hulke på badet.
– Bare litt til meg.
– Mener du jeg skal drikke en hel flaske vin alene?
– Det klarer du. Hvis jeg blir full så blir jeg her i natt.
– Hadde du ikke tenkt til det?
– Jo… men jeg blir litt innpåsliten når jeg blir full.
– Jeg er forberedt på det.
Skal jeg la meg selv få lov gå over grensen? Det er fristende. Veldig fristende. Et bevisst valg kan da ikke være en sprekk? Eller lurer jeg meg selv? Faller jeg tilbake til gamle vaner hvis jeg drikker for mye i kveld? Blir det et endelig bevis på at jeg ikke har kontroll? Hvor kontrollert skal jeg egentlig leve?  For et lettvint argument. Jeg har ikke vært ordentlig full på snart tre år. Den brutale sannheten er at jeg har savnet det – en sannhet som sitter forbannet langt inne.
– Okei. Så la meg få fullt glass da. Men da må du passe på meg.
– Har jeg ikke alltid gjort det?
– Jo.

Jeg skeier ut med en sigarett, og en til. Og så enda en. Carl lager kaffe. Jeg føler meg varm og vil bli sittende på balkongen. Vi har tatt med kaffen og en kandelaber. Det er vindstille, bare så vidt det blafrer i lysene.  Det er uvant å se utsikten fra denne siden.
– Hva tenker du på?
– At det er så lenge siden.
– Hva da?
– Jeg tenker på den første gangen jeg gikk opp trappene i oppgangen din. Da ante jeg ikke hvem du var.
– Vet du det bedre nå?
– Jeg vet ikke. Gjør jeg ikke det? Er du en helt annen enn jeg har trodd?
– Det håper jeg ikke.
Så er det en trompet som plutselig begynner å spille. En mann har sett oss fra gaten og spiller noen toner for å få oppmerksomhet. Han roper noe uforståelig som høres italiensk ut. Carl mener han er en tigger.
– Han vil sikkert ha penger. Har du noen mynter?
– Nei. Jeg lurer på om de noen gang kommer til å fatte at nordmenn bare bruker kort.
– Det tviler jeg på. Problemet er jo at man virker ignorant når man bare smiler og går videre. Den tiggerkulturen har alltid plaget meg, det er akkurat som tips på restauranter. Nå må vi skrive det på mens kelneren venter. Før kunne vi bare legge igjen det vi ville på bordet når vi gikk.
– Det var før min tid. Men jeg skjønner hva du mener.  Hva tror han? At vi skal kaste mynter ned til ham?
– Han får leve i håpet. Kanskje noen gjør det.
Jeg syns Carl er tapper. Jeg kan se at han later som om han ikke fryser. Det er bare jeg som er varm. Kanskje jeg begynner å få hetetokter allerede? Et litt prematurt klimakterium? Det kommer til å bli en rar dag i morgen
– Skal jeg hente en jakke til deg?
– Jeg kan gjøre det selv. Du får nyte konserten så lenge. Den er sikkert til deg.

This movie requires Flash Player 9


– Men Carl. Vi snakket om politikere før jeg ble så tøysete.
– Om statsråder.
– Okei. Whatever…  men du nevnte noe om at de egentlig var ganske smarte. Det forstår jeg ikke.
– Hva er det det du ikke forstår?
– At de kan være så korrupte hvis de er så smarte.
– De er nok ikke så korrupte som media gir inntrykk av.
– Men regelverket er jo helt klart. Hvorfor skjønner de ikke at de bryter reglene? Eller tror de at det aldri blir oppdaget?
– Nå tenker du akkurat slik som media vil at du skal tenke. Det er jo akkurat derfor de lager saker på dette.
– Hva er det jeg tenker feil?
– Du glemmer en vesentlig detalj. Vi har et statsbyråkrati som skal fange opp nettopp slike uheldige situasjoner som vi nå får opprullet. Statsrådene kan da umulig vite alt som departementet foretar seg i deres navn. Det skulle bare mangle.
– Men hvorfor har ikke dette byråkratiet fanget opp dette da?
– Det kan du spørre dem om. De sitter jo trygt uansett hvem det er som bekler ministerposten.
– Det er interessant. Så det er altså ikke statsrådens ansvar hvem departementet gir penger til?
– Selvfølgelig er det hans ansvar. Det er jo derfor det er statsråden som blir sparket når det skjer noe feil.
– Så du mener det er feil at Lysbakken måtte gå av?
– Nei. Det er helt i følge spillereglene. Han hadde ikke noe valg.
– Forklar. Så dersom noen i byråkratiet ikke liker statsråden… men hvordan kan de vite hvem statsråden kjenner?
– Gjennom å stille spørsmål. Det er en del av jobben deres å vurdere ministerens habilitet.
– Men skal ikke ministeren selv be om å få den vurdert?
– Det er vel det som kommer til å skje nå. Enhver minister vil nok automatisk innføre en stående instruks som krever en automatisk habilitetsvurdering av stillingen hans før departementet kan ta eneste avgjørelse fra og med nå. Bare tenk på hva det medfører av både tidsbruk og arbeid.
– Men det er jo viktig da?
– Er det egentlig så viktig? Er ikke Damn the Consequences fortsatt avisenes slagord?
– Jeg trodde det var Vær Varsom?
– Jo da, men det gjelder privatpersoner.
– Men du, altså… når Støre sitter på kontoret sitt en søndag kveld og bevilger penger. Er ikke det litt…
– Jo. Det er sikkert litt underlig for folk flest at det finnes mennesker som faktisk er nødt til å bruke helgene til å jobbe.
– Det var ikke akkurat det jeg tenkte på.
– Søndag er en avsporing! Det vet Dagbladet utmerket godt. Hvor mange papirer tror du en statsråd undertegner i løpet av dagen?
– Det er jo mange som mener han bør gå av.
– Det er det alltid. Fjær i hatten til Dagbladet dersom han velger å gå. Jeg hadde gått på dagen om jeg var ham. Herregud, han trenger jo ikke pengene. Han har alltid hatt nok til å leve komfortabelt resten av livet og vel så det.
– Men hvorfor gidder han da å fortsette?
– Fordi han er en verdifull person for Norge, og det vet han. Det er ikke så mange av hans kaliber som gidder å stille opp døgnet rundt som det han gjør.
– Er det ikke litt makthunger som ligger bak tror du?
– Det kan det nok være.  Men jeg tror han ser det mer som en plikt, eller kanskje mer som ett kall. Noe som gir livet hans mening, kanskje litt utover det å styre et forretningsimperium og sørge for å fylle opp selskapets bankkonto.
– Tror du han kommer til å gå av?
– Hvis han blir provosert nok så tror jeg vi mister ham.
– Mister? Hvorfor mister vi Støre mens det er helt greit at Lysbakken går av? Det er jo snakk om millioner av kroner i forskjell, i Lysbakkens favør.
– Det er et godt spørsmål.
– Hva er et godt svar?
– Synsing antagelig, fra min side. Støre er litt mere verdt enn Lysbakken.
– Det er synsing.  Men det er greit nok.  Jeg syns faktisk det samme.
– Du føler deg mer på parti med Støre?
– Ja… på en måte.
– Kjenner du noen av dem?
– Nei. Ikke personlig.
– Du mener ikke intimt?
– Nå gjør du det igjen!
– Hva da?
– Reduserer meg. Hvorfor gjør alltid menn det?
– Mere kaffe?
– Gjerne….  men Støre vet jo hva en ministerpost innebærer. Han vet vel hva han gikk til?
– Jeg tror Støre føler at han gjør Norge en tjeneste ved å være minister. Hans gjerning er nok etter hans mening til det beste for landet. Så, nei. Jeg tror faktisk ikke han ser på sin ministergjerning som den utsatte syndebukk-stillingen som det egentlig er.
– Kanskje på tide han kommer ned på jorden da?
– Det kan man godt si.  Men jeg tror han er godt plantet på jorden. Jeg tror Støre hadde utkonkurrert Stoltenberg dersom han hadde vært drevet av makthunger. Han er åpenbart en langt bedre leder enn Jens. Jeg tror Støre er lojal og innstilt på å yte sitt beste, og i så måte syns jeg han rager milelangt over de fleste politikere her i landet. Dessuten tror jeg han har bestemt selv at han ville være utenriksminister.
– Han virker jo ganske intelligent…
– Jo, men statsråder er jo det. Det var jo akkurat det vi begynte å snakke om. Man henter ikke statsråder fra gaten. De blir hentet fra det rette miljøet, uansett regjering.  Egentlig kan man vel oppsummere at jo dummere folk er, jo dummere mener de statsrådene er.
– Jeg har vel møtt noen politikere som ikke er akkurat…
– Selvfølgelig, men har de blitt statsråder?
– Ikke ennå.
– Det blir de ikke heller! Det kan jeg garantere deg.
– Hvorfor er du så sikker på det? Jeg så Kristin Halvorsen bli intervjuet om skolesituasjonen i Forbrukerinspektørene. Jeg kan ikke dy meg for å tenke at selv jeg kunne ha svart bedre enn henne.
-Men hun er heller ikke spesielt skarp. Jeg tror hun faktisk er blant de mest uintelligente, altså ikke matematisk, men sosialt. Bare se hvordan hun har ødelagt SV. Det er hennes måte å kommunisere på som er fullstendig ulogisk… hun ser ikke et eneste poeng,  og tar heller ikke et eneste poeng. Hun lar seg overkjøre i debatter og regner med at folk forstår langt mer enn de forstår. Se på Siv Jensen og Erna Solberg. De kverner den samme kverna om og om igjen så det ikke skal være tvil om hva som er viktig i budskapet deres. Kristin Halvorsen derimot høres bare ut som om hun har hengt seg opp. Hun fremstår som en lettere dement bestemor som snakker til barnebarna sine,  som om alle er kjent med hva SV har utrettet og hva de står for.
– Men hun har jo gjort mye bra?
– Hvem er det som ser det? Media er jo bare opptatt av hva politikere gjør dårlig. Se på Solheim. Nå får han oppslag så det holder, bare fordi han går ut mot Lysbakken. Hva har avisene sagt om alt det han har utrettet som miljøvernminister? Nada! Folk aner faktisk ikke hvor jævlig bra miljøvernminister han var.
– Men,  hvordan vet du det?
– Fordi det finnes annet enn norske aviser.
– Skal vi åpne en vin til?
– Jeg tar heller en whisky.
– Det høres bra ut. Skal jeg hente?  Kanskje vi skal gå inn? Kan vi røyke inne?

Lammesteken var stor og det er fortsatt mye igjen. At den er kald spiller ingen rolle. Vi setter oss ved kjøkkenbordet og konkurrerer om hvem som kan skjære de tynneste skivene med den skarpe kniven.  Lammestek og whisky. Ansiktene våre får noe djevelsk over seg i skinnet fra de lave stearinlysene – noe jeg husker fra barndommen. Mørke høstkvelder da jeg pleide å løpe mot vinduet og skjære grimaser til speilbildet mitt. Var det virkelig et monster inni meg?  Jeg visste jo at det var et skjelett inni meg. Det var egentlig skummelt nok i seg selv. Det var lenge før jeg fant ut at kroppen min egentlig kun er en naturlig funksjon av hjernens eksistens og at mitt fysiske jeg er kun en refleksjon av det lyset som kastes tilbake.  Og vår egen evne til å oppfatte lys er faktisk så begrenset i båndbredde at vi fremstår som komprimerte fysiske objekter, både for oss selv og for alle andre som ser verden gjennom det samme begrensede blikket med den samme limiterte båndbredden. Aner jeg en parallell her?  En begrenset evne til å se utover sitt egent domene?  Det lille mennesket som forsøker å forstå seg selv gjennom å utforske sin egen begrensede tredimensjonale verden? Hvor mange lag finnes det som vi ikke ser, ikke engang i vår egen lille tredimensjonale verden? Er vi ikke alle så knyttet til våre vante forestillinger at vi velger å glemme at det kan finnes verdier hinsides vår egen forstand, både hos andre skapninger og i andre kulturer? 
Dessverre kan vi ikke bestemme oss for å forstå… eller,  kan vi det?
Rettferdigheten krever at vårt samfunn står fritt til å kunne distribuere sine belønninger, – selv om det slår ulikt ut mellom sub-gruppene.”
Jeg noterte det i margen av forelesningsheftet mitt og tok det med meg videre. Mennesket velger ikke sin egen sub-gruppe.  Ikke bevisst. Er det egentlig en belønning man får dersom man tilhører den rette sub-gruppen og velges til statsråd?

– Men Carl, hvorfor gidder noen å være statsråd tror du? Ville du vært det?
– Jeg vet ikke. Det kan godt tenkes. Det hadde vært kult å være kulturminister.
– Hvorfor det?
– Fordi det gir oppmerksomhet. Man får anledning til å fremme noen av visjonene sine, hvis man har noen.  Ministerposten er egentlig en stilling man kan utforme mye av selv.  Det er en mulighet som strekker seg langt utover å bare være en jobb.
– Det tror jeg de fleste ikke har forstått. Vet du hvem som er fiskeriminister eller handelsminister ?
– Nei.
– Vet du hvem er det som er kommunalminister?
– Finnes det?
– Ikke sant? De er helt usynlige.
– Kanskje de ikke har noe å si?
– Det kan selvfølgelig være riktig.  Den andre muligheten er at det ikke er de mest sexy ministerpostene. Kulturminister kan være ganske sexy. Da kan man gå på kjendispremierer og bli eksponert i media. Det ville du likt.
– Hvem ville ikke det?
– Helt til den dagen du blir sparket eller må gå av for noe som ikke er ditt ansvar.
– Det er prisen man betaler.
– Jeg har drukket for mye. Jeg kommer til å angre i morgen. Jeg angrer allerede.
– Tar du ikke sorgene litt på forskudd?
– Kanskje. Får jeg en sigarett til?
– Du vet at du fortsatt har en tannbørste stående på badet?
– Ja.  
– Du tok den aldri med deg.
– Nei.

Det har blitt sent. Vi går på balkongen for å ta en siste sigarett og rydde inn etter oss. En gul ambulanse svinger stille opp på fortauet på andre siden av gaten. To personer kommer sakte ut av bilen og snakker litt sammen mens de åpner bakdørene og henter ut en båre. Ikke noe hastverk, ingen blå lys. Så ser jeg henne. En eldre kvinne som står på balkongen og ser ned på dem. Kanskje det er mannen hennes de skal hente? Kanskje et kapittel er over, eller kanskje det er en hel bok som lukkes for siste gang… boken som begynner der eventyret slutter.  Levde de lykkelig alle sine dager?  Vi ser på opptrinnet uten å snakke sammen. Noen unge gutter ler og kaster fra seg noe metall, kanskje en ølboks. Det treffer muren med et skarpt smell og skaper en uhyggelig gjenklang. Det kjennes plutselig kaldt. Jeg forsøker å finne noe å si, men det er Carl som bryter tausheten.
– Det innlegget ditt…
– Ikke spør om det. Da blir jeg flau.
– Er det så grisete?
– Det ville blitt moderert vekk. Garantert.
– Og allikevel brenner du etter å fortelle om det. Ellers hadde du aldri nevnt det.
– Ikke psykologiser meg.
– Men har jeg ikke rett?
– Jo…  det er bra tannbørsten min er her fortsatt, er det ikke?
– Har jeg sagt noe annet?
– Nei…

________


Jeg fikk rett: Jeg angrer på at jeg drakk så mye.  Men det var en hyggelig kveld, så det får være verdt prisen. Jeg har fem dager jeg ikke aner hva jeg skal ta meg til. For noen år siden hadde jeg vært overlykkelig. Da hadde jeg ringt noen og så hadde vi gått på byen, som bypåsketurister. Det er sol. Egentlig burde jeg gå ut. Skrivebordet mitt orker jeg ikke engang å se på. Da kommer bare den dårlige samvittigheten. Kanskje jeg skulle spille piano? Jeg må jo bruke det når jeg først har kjøpt det. Jeg har satt det på stuen, så da slipper jeg i hvertfall å ha skrivebordet i synsfeltet.
Jeg velger standard piano og Bright Hall romklang. Husker jeg noe av det jeg lærte?  Jeg har koblet meg på musikkanlegget, og i de store høyttalerne høres jeg ut som en konsertpianistinne i Albert Hall. I bakrusmelankolien melder tankene seg mens jeg hører meg selv spille. Det var drømmen som aldri ble…

This movie requires Flash Player 9

 

____________________

 

Dette innlegget var ment å publiseres før jeg dro på påskeferie, men sånn ble det ikke.  Jeg hadde problemer med scriptingen i Flash og brukte dagevis på å få til noe som viste seg å ikke gå an.

Det ble forøvrig en kort påskeferie. Siv brakk benet og ligger i strekk, men det skriver jeg nok mer om i et annet innlegg.  Jeg er i hvert fall i byen igjen.

 

Fortsatt god påske, det er jo en dag igjen :)

 

 

 

12
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

43 Responses to How do you do?

  1. avatar sirenia says:

    Hadde tenkt…slik ble det ikke, brukket ben hjem igjen,
    er det ikke det som er spennende med å leve,
    det uforutsigbare som krever noe?
    At når vi lever i oppadstigende spiraler, så stiger vi og stiger vi,
    til det vender. Livet er bevegelse, alltid, opp og ned.

    Tror nok ledere beruses av mer enn rene egotripper,
    tror omgåelse av regelverk også handler om endringsbehov,
    at målet helliger middelet, at saker trenger løsninger og påfyll.

    Fortsatt god påske, en dag til, alltid en fornøyelse å lese deg :)

    Det regner og blåser sterk sønnavind her, riktig ufyselig men etterlengtet, og det er godt å bare ta det med ro, derfor litt blogging i det siste.





    • avatar Cecilia says:

      Det uforutsigbare… jo, det er spennende, men ikke alltid. Benbrudd er ikke spesielt spennende, i hvert fall ikke for den som opplever det. Men det gir sikkert en ny erfaring :)

      Dette innlegget er i all hovedsak skrevet for seks dager siden, og jeg er et annet sted i spiralen nå. Ting har blitt fordøyd og blitt snakket om, og jeg har fått lyst til å observere verden rundt meg igjen.
      Her er det kjedelig vær, eller nærmest fravær av vær. Påskestille, overskyet og helt flatt lys uten skygger. Intetsigende, nøytralt avventende. :)

      Takk for hyggelig kommentar.





      • avatar sirenia says:

        Spennende var kanskje et feil ord å bruke, mer ny situasjon å takle og tåle :) Å leve betyr risko for å falle 😉 med de konsekvensene og ny læring det kan gi.

        Fint å høre at spiralen har snudd, selvom det også kan være godt å kjenne på de mørke spiralene også..





  2. avatar marthon says:

    Ni hao ma?
    Illustrasjonene har blitt levende. Og se, hun blunker!
    Du overgår deg selv igjen. Du får tommel … men noe mer rekker jeg ikke å si i denne omgang.
    :-)





    • avatar Cecilia says:

      Midt mellom Bu Hao og Hen Hao, alt tatt i betraktning :)
      Jepp. Hun blunker. Det er fordi det er så mye forurensing i luften og den setter seg på kontaktlinsene ( som du selvsagt bare kan se i vektor-versjonen, men det er godt å vite at de er der). Det var så lenge siden siste jeg lekte litt avansert med Flash at jeg trengte å slå opp i manualen. Men nå husker jeg litt mer, så nå kan jeg begynne å leke ordentlig (om jeg får tid).
      Vi kan si mere senere .
      Takk for tommel. :)





      • avatar marthon says:

        Bu hao og Hen hao høres uansett bedre ut enn Bu-hu, og på avataren smiler du jo alltid :-)





        • avatar Cecilia says:

          Så du har sett på gjøkeredet… den er kul.
          Jeg så en gammel Wim Wenders i går – Until the end of the world. Nå er den riktignok bare halvparten så gammel som Gjøkeredet, men den er absolutt verdt å se uansett. En ung Will Hurt og en yngre Solveig Dommartin i en slags fremtids roadmovie laget i 1991 som skal forestille å utspille seg i 1999. Så dersom du ikke allerede har sett den…

          Jeg vurderer seriøst å oppgradere avataren min fra fjortis til attis. Da kan jeg tørke vekk smilet 😉





          • avatar marthon says:

            Du bør tenke deg godt om før du bytter den avataren din. Den er jo en veldig innarbeidet logo, og det smilet er ganske kledelig – var det “ertende” noen beskrev det som?
            Gjøkeredet er veldig bra både som bok og film. Et interessant spørsmål er: Kunne man tenke seg noen andre enn Jack Nicholson i hovedrollen? Interessant også at visningen av Gjøkeredet (var det ikke på NRK2?) ble timet til offentliggjøringen av rapport nr. 2 om tilstanden i Behring Breiviks hode. Han risikerer jo å møte en lignende skjebne. Måtte han møte sin Nurse Ratched …





            • avatar Cecilia says:

              Ertende? Var det ikke “irriterende ertende”?

              Noen andre enn Jack Nicholson i hovedrollen? Det er utrolig bra casting , men det var også Brad Pitt i “Twelve monkeys”, en film som forøvrig viste at det bor langt mer i Bruce Willis enn mange tror.

              Jack N er jo alltid seg selv. Han har dette lett karikerte kattesmilet sitt, som absolutt gjør det det skal, men som kanskje blir litt… maniert? Hva med Tom Noonan? http://www.imdb.com/name/nm0006888/ fra Manhunter, tenker jeg… og så går jo tankene lett til Anthony Hopkins.
              Jeg likte Nicholson best i “The Shining”, for ikke å snakke om Shelly Duval. Hun er kanskje filmhistoriens beste casting i den rollen, og spiller egentlig bedre enn Nicholson. Undervurdert, dessverre.

              Breivik får jo snart sitt store øyeblikk. Jeg lurer litt på når det egentlig skjedde, når han for alvor begynte å krisemaksimere. Han var jo på vei mot katastrofen allerede da han han begynte å overtrekke kontoen sin og ikke klarte å dekke opp underskuddet, og jeg ser ikke bort fra at en person som har et så voldsomt forfengelighetskompleks og så store forestillinger om sin egen grandeure ikke klarer å se i øynene at han er på vei mot en personlig konkurs. Og så begynner det som kanskje i utgangspunktet er ment som en utsettelse av det uungåelige: Flere kredittkort skaffes mens det fortsatt er kreditt igjen på ene han har, og han benytter seg av kredit for å nedbetale gjelden… altså helt til han er nødt til å innrømme for seg selv at det ikke kommer til å gå i lengden. Og da begynner krisemaksimeringen. Hvorfor ikke la alt gå til helvete med et brak? Det er da tross alt bedre det enn å havne blant taperne på DN’s oversikt over ukens konkurser. Anders Behring Breivik – Oslo – personlig konkurs. Bostyrer J. Steinar Huser. UHA! Hvilken fornedrelse!
              Spekulasjoner fra min side, selvfølgelig, men utfra en viss innsikt i den menneskelige psykes irrganger, synes jeg nesten det er merkelig at det ikke har vært lagt større vekt på hans økonomiske disposisjoner.
              Jeg sitter på sidelinjen og trekker mine helt egne konklusjoner utfra det jeg har fått tilgang til av info fra media. Nå har to team av psykiatrikere vurdert ham, men fortsatt glimrer psykologene med sitt fravær. Det er uheldig, fordi psykiatrikere alltid vurderer utfra om det finnes et behov for medisinsk behandling. Som psykolog har man ikke det samme ønsket om å medisinere faenskapen. Medisinerne ønsker å medisinere vekk menneskets individualisme dersom den ikke samsvarer med det samfunnet finner tjenlig. Psykologer ønsker å forstå og å hjelpe folk gjennom samtaler, mens de fortsatt er i en tilstand der de kan gi utrykk for og begrunne sitt tankesett.
              Vel. Det er en grunn til at jeg har valgt å aldri praktisere.
              Nurse Ratched er vel en av de mest forkvalkete karakterene i filmhistorien. Breivik er etter min mening en noksagt med høy intelligens som rett og slett har vært for opptatt av sitt eget image. Strafferettslig tilregnelig? I mine øyne , ja. Men det hadde vært til pass for ham om den motsatte konklusjonen hadde blitt stående. Det hadde vært hans endelige nederlag.

              3





              • avatar marthon says:

                Jeg har lurt på mye av det samme ang. Behring Breivik. Om ikke en narsissistisk personlighets behov for selvforsvar mot en personlig ydmykelse gir en vel så god forklaring av det som skjedde som ideologi eller en ev. psykose. Om det ikke dreier seg om en form for æresdrap han følte seg drevet til å begå for å gjøre seg betydningsfull og slik gjenopprette sin truede ære. Jeg brukte en del tid på å diskutere dette i den skriveraptusen jeg hadde for å debriefe meg selv etter sommeren i fjor – den føljetongen jeg kalte “Unntakssommer – ettertanker”.

                Nå må jeg logge av og hoppe i loppekassa. God natt!
                :-)





  3. avatar eMTe says:

    Kjende musikalske perler dette Cecilia. Takk for konserten :)
    Du har så mange talent.
    Kunstneriske sjeler er vàre.
    Teksta di her er sår.

    Tommel for delte tankar, kunstneriske bilder og musikk.
    Marieklem





    • avatar Breiflabben says:

      Hei Marie, har du hatt en fin påske?
      Min har vært kjempefin selv om jeg har jobbet noen dager. Kost meg med mye god mat og drikke i godt selskap :-)





      • avatar eMTe says:

        Hei Flabben :)
        Har lest i og mellom linjer og smilt,tenkjer at vegen vert til medan ein går for oss alle. Glad på dine vegne.
        Denne påska har innehalde mange spekter av livet for meg, nett som høgtida gjenspeiler.Livet er underleg.

        Marieklem din veg :)





    • avatar Cecilia says:

      Teksten er litt sår. Det har du rett i. Jeg var ikke så happy med livet da jeg skrev den.

      Tusen takk for tommel og kommentar og klem.

      Klem tilbake :)





  4. avatar Breiflabben says:

    Du verden, her var det mye flott som avsluttes med blant annet en sprudlende Morning has Broken.
    Du kunne jo tilfredstilt en amatørkokk litt da med å la oss smake litt på lammet. Carl kan ikke ha imponert deg der.
    Men det var artig å lese at du ga han rett i diskusjoner om statsråder. Han hadde jo my eav mine egne synspunkter som du ikke var helt enig i her tidligere :-)

    Et meget velkomponert innlegg Cecilia, det skal du ha altså. Flotte illustrasjoner og fin improvisasjon av kjente musikkstykker. Dette er mange tommeltotters innlegg :-)

    Jeg har også kost meg med påskelam og godt selskap denne påsken. Nesten hver eneste dag faktisk. Masse god vin, flotte bobler og sprudlende selskap som fikk sin flotte avslutning til en meget lang frokost som ble innledet med ferske croisanter og espresso :-)
    Men nå er det studier igjen :-)
    Håper beinet til Siv blir bra da og at dere fremdeles kan ta med dere påskastemningen videre.
    Flott innlegg Cecilia :-)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg må ha det inn med skjeer, veit du 😉 Jeg er ikke redd for å skifte mening, jeg er bare litt treg.
      Lammet var godt. Carl skulle reise til Stockholm dagen etter, så jeg fikk restene med meg hjem. Det ble ertesuppe på beinet – og apropos det, Siv får nok fem seks uker med gips, så påskefjellet kan vi bare glemme. Jeg undersøker hvordan det er å reise på fly med gips, og det virker litt “krøkkete”, for å si det sånn.
      Takk for kommentar og tommel :)





  5. avatar Hilde says:

    Nå leser jeg av kommentarene at ting har gått seg litt til. Men like vel, da jeg leste om episoden på badet så var jeg der. Jeg var der og trakk pusten men fikk ingenting ut… var der og var fullt opp uten å vite hvordan få forløst det.
    Jeg kjente meg igjen i den vonde følelsen. Kanskje har vi alle opplevd noe liknende eller “vært der” noen ganger i løpet av livet?

    Dialogen med Carl om statråder og særlig analysen over Støre er fornøyelig lesning. Og trolig likt tanker tenkt av flere. Likte også den delen om bekjentskaper og miljø.

    Et flott innlegg Cecilia. Tommel for tekst, illustrasjoner…og blunket;)





    • avatar Cecilia says:

      Hei Hilde.
      Jada, det har “gått seg til” på en måte. Balansen er i hvertfall gjenopprettet slik at trykket er like stort utenfor og innvendig.
      Det er bra vi har den sikkerhetsventilen. På en merkelig måte hjelper det å få det ut. Kanskje det er et kosmisk ur-skik som vi sender ut i universet for å si fra at nok er nok? Jeg tror også alle har “vært der” noen ganger, i hvert fall vi som har stor dynamikk i følelseslivet vårt. Man kommer jo tilsvarende høyt noen ganger også 😉

      Fint at du likte samtalen med Carl. Jeg syns nemlig også den analysen av Støre var svært fornøyelig. Jeg er alltid litt usikker på når disse samtalene våre har noen interesse for andre enn meg, så det fint å få tilbakemelding på det. Støre er jo en spennende mann – han ville vært en perfekt foreleser for Cecilias Omreisende Universitet. Det var akkurat sånne mennesker jeg så etter. Jeg gjorde nok mye dumt på den tiden, men du verden så mye jeg lærte.

      Tusen takk for kommentar og tommel :)





  6. avatar LeylaM says:

    Jeg likte dette innlegget Cecilia, og som Hilde så kjenner jeg meg selv igen i scenen fra badet. Jeg tenker ofte på akkurat det der med at “når begeret” er fullt, så vil veldig mange av oss gjemme oss vekk og bare hulke. Det er så rart med slik gråt fordi det føles som om det aldri skal ta slutt. Jeg husker en periode i livet mitt hvor jeg faktisk var livredd for å gråte.. Jeg var sikker på at jeg aldri kom til å slutte. Ahh, nå surrer jeg meg borti tanker og ting her, men, men, teksten din “får ta skylden” 😀 Og det på en positiv måte :)

    Jeg likte veldig godt illustrasjonene dine, levende :)

    Ha en fin uke og så håper jeg Siv kommer seg fort etter benbruddet.

    Klem :)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg kan også huske at jeg forsøkte å holde det tilbake i en periode av livet mitt. Jeg tror jeg så det som et tegn på svakhet. Broren min var jo alltid følelsesmessig stabil som grunnfjellet, i hvert fall slik jeg opplevde det. Han kunne bli sint og lei seg, men han gråt aldri. Han bare bannet og sparket ned en stol, og så var det over. Jeg beundret ham. Jeg gjør det fortsatt. Han var utrolig tålmodig med meg.

      Hyggelig at du likte illustrasjonene. Det ble litt ekstra pirk med dem denne gangen. Jeg tror det var god terapi å sitte bale med vanskelige tekniske løsninger og å klare det alene, selv om det forsinket påske-innlegget mitt med nesten en uke. Det ser så enkelt ut når det er gjort, men jeg kan fortelle deg at det ligger masse prøving og feiling bak det.

      Tusen takk for kommentar :)





  7. Nå var det en stund siden jeg har besøkt deg her :-)

    Satt og smågrøsset på balkongen jeg også der…men jeg er en frossenpinn.
    Og misunte deg litt det pianoet. Jeg håper det ikke går så altfor mange år til jeg kan sette meg ned foran mitt eget piano igjen :-)





    • avatar Cecilia says:

      Men så hyggelig da. Jeg er jo ikke så flink til å gå på besøk jeg heller…

      Det var ikke så veldig varmt på balkongen nei, men det var ganske vindstille. Det var egentlig ganske koselig, og han trompetisten hadde jo en utrolig fin tone.
      Fint piano, men veldig digitalt. Det blir ufølsomt fordi det stort sett bare er volumet og ikke selve klangen som blir påvirket av anslaget, og så kjenner man jo ikke vibrasjonene som på et ordentlig piano. Jeg er vant til å høre bassen på venstre side og diskanten på høyre, men her syns jeg det svømmer rundt litt udefinert. Det er sikkert bare fordi jeg ikke har funnet de rette innstillingene. Man kan visst laste ned forskjellige typer piano. Det er kanskje verdt et forsøk. Jeg ville nok satset på et ekte piano dersom jeg visste hvor jeg skulle bo…

      Så bloggen din hadde blitt kåret til beste reiseblogg. Gratulerer. :)





      • Mener du den kommentaren på bloggen min? Jeg vet ikke helt hva jeg skal lese av den for å være ærlig :-)
        Men uansett – kos å bli lagt merke til 😉

        Noen pianoer kan bli for digitale ja. Jeg er veldig opptatt av følelsen i fingrene, tangentene må ha riktig motsand. Og lyd selvfølgelig. Jeg har prøvd noen Roland pianoer som jeg virkelig likte, men det har ikke vært riktig å kjøpe seg noen. Plass, sted, tid osv. *sukk* :-)

        Men the real thing er jo ikke noe i veien med heller. Herregud, folk nærmest kaster pianoer etter deg her nå, fordi de ikke orker bryet med å selge/flytte på dem selv. :-)





        • avatar sjalle says:

          Hei :) Gratulerer !

          PS: Jeg har prøvd å gjøre folk her oppmerksom på at de kan få feeden rett fra bloggen din inn i veikrysset.. men jeg har ikke sjekket om det har sunket inn enda 😛





        • avatar Cecilia says:

          Ja. Jeg har vært innom å lest litt hos deg, og så at du hadde fått pris. Så du hadde blitt intervjuet i Kamille også :)





  8. avatar jadajada says:

    utrolige bilder……

    det jeg egentlig ville teste er –
    kommer denne kommentaren rett inn ?





  9. ay, Ceci, flott lesning på hotellrommet etter en lang dag mellom Capitol Hill og Foggy Bottom, med derpåfølgende såre sjømannsføtter 😉

    det er en sørgmodig og vakker stemning som preger store deler av dette innlegget. den gjenspeiles både i musikkvalgene (“Drømmen Om Elin” – jeg kjenner den i hvert fall som det – setter meg alltid i et sentimentalt humør 😉 ); i refleksjonene rundt det å bli … eldre, det å være alene eller ensom; i scenen med sykebilen og den gamle damen på balkongen …. jeg liker det veldig godt, Ceci!

    (så …. elsker jeg manuskriptet til pianokonserten)

    keep it up, Guapa!

    Viva! Viva Som Berre Det!





    • avatar Cecilia says:

      Åh, du er i Washington! Der har jeg vært… én gang. :)
      Så hyggelig at du likte innlegget mitt. Drømmen om Elin… Carl Jularbo. Det er en svensk trekkspilltrudelutt som jeg lærte meg en gang til ære for min “tante” från Sverige (hun jeg fikk Apan från Sverige av). Jeg har nok kommet i skade for å skamfere den godeste Jularbo litt, men han tåler det nok. Noen har forresten akkurat hvisket meg i øret at man må ha tillatelse fra Tono for å legge ut musikk på nettet dersom komponisten ikke har vært død i 75 år. (Gulp) Da bør jeg kanskje klippe bort både Calle og Cat Stevens, men Debussy og Satie er trygge og alt de har laget tilhører verdensarven, som det så flott heter.

      Det ligger forøvrig en utsøkt Belgisk Café på Florida Avenue som jeg har glemt navnet på, men den serverer altså verdens beste varme sjokolade og noen delikate kunstverk med frukt og krem… i tilfelle du er ute og spaserer og det er litt kaldt i luften.
      Kos vettet av deg i Washington og ta bilder.

      Takk for kommentar :)





  10. ay, jeg glemte forresten å si at jeg ikke er helt enig i … synet på Støre, Ceci. etter min mening er han en middels intelligent fyr fra en langt over gjennomsnittlig ressurssterk familie. hadde faren vært bonde eller rørlegger tipper jeg lille Jonas hadde blitt fransklærer et eller annet sted og sikkert endt opp som rektor, og gjort minst like mye nytte for kongre, folk og fedreland på den posten som i utenriksministerposten.

    eh, trur eg dåh *ler*

    og Hepp!





    • avatar Cecilia says:

      Meget mulig du har rett. Jeg kjenner ham kun gjennom media. :)





    • avatar Cecilia says:

      Sjekket litt på Wiki.
      Middels intelligente underviser neppe ved Harvard Law School eller tar doktorgrad ved London School of Economics. Men, ettersom han har tatt Statsvitenskap med spesialisering i historie og sosialøkonomi ved Institut d’études politiques de Paris i Frankrike , ville han sikkert blitt en utmerket fransklærer – det vil jeg være enig med deg i. :)





  11. ay, Ceci, guapa – jeg bor like ved hjørnet av New York og Florida Avenue, og … føler meg nærmest på bondelandet. I want to go to Georgetown *ler*

    (vel, jeg var der i kveld – middag på Bistro Francais 😀 )

    når det er sagt så tviler jeg selvfølgelig ikke på Jonas’ kredentialer. han er en meget velutdannet mann… mitt ydmyke poeng var vel snarere at det finnes veldig mange menn og kvinner som er .. minst like intelligente enn ham der ute, som på grunn av de sosioøkonomiske forholdene de er født inn i – kall det gjerne klasse – ikke når så høyt i samfunnet som det Jonas har gjort.

    (jeg har flere venner med doktorgrad fra utenlandske universiteter som … strengt tatt er … meget begrensede samtalepartnere. det skal jeg selvfølgelig ikke bruke mot Jonas, siden jeg heller ikke kjenner ham, men jeg synes ofte at uttalelsene han gir til offentligheten er svært … overfladiske, og fulle av konsensus-orientert overflateretorikk.)

    da vil jeg heller høre deg spille spille Jularbo, baby 😀

    Hepp!





    • avatar Cecilia says:

      He he, joda det finnes mange som er over over gjennomsnittet intelligente, og det skal vi vel være glad for. Men disse vil jeg ikke kalle middels intelligente. Det er selvfølgelig mulig å skille ut alle over gjennomsnittet intelligente og definere dette som en egen subgruppe, og da kan man nok plassere ham innenfor gjennomsnittet i denne subgruppen og således ha dekning for uttrykket “middels intelligent”.
      Mulighetene til å utvikle seg i er selvfølgelig en medvirkende årsak, men de som besitter evner og talenter vil normalt alltid nå langt. Dessverre har elitetenking blitt et belastet begrep i Norge, og på mange områder kunne vi nok ligget lenger fremme om talentene hadde blitt oppsporet og foredlet, slik man gjør innen idretten.
      Nils Henrik Abel er et godt eksempel på ble at det lønner seg å bli født inn i en familie som har råd til å gi barna riktig utdannelse. :)

      ___

      Jeg ble overrasket over at Washington var en så liten by. Jeg hadde liksom en idé om at den amerikanske hovedstaden var en stooor by. Men den var jo omtrent som Miami, altså bare halvparten av København. Veldig skuffende.
      Grunnen til at jeg nevner den belgiske sjokoladecaféen er at det var dit vi dro og drakk sjokolade da vi hadde giftet oss.

      Kos deg ! :)





  12. avatar ertaberta2 says:

    Gjennkjennende, sårt og veldig bra skrevet, det å bære ting over tid inne i seg, vil før eller senere sprekke.
    Carl høres sympatisk og koselig ut.
    Takk for fin musikk du deler med oss, du kan det å spille piano.
    og lage fine tegninger /illustrasjoner. :)
    Jeg er litt treig til å lese og kommentere i det siste, det er så mye..
    Prøver å følge med…. Men. Håper det går bra med Siv og benet. (god bedring..
    Og Varm klemm fra meg.





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *